Issuu on Google+

Fellesskapets arkitektur og landskap


Fellesskapets arkitektur og landskap


6 Forord 8 Innledning 12 Arkitekturpolitikk i to hundre år

Karl Otto Ellefsen

Byer 25 26 30 34 38 42 44 48 50 54

Byrom Universiteter og høgskoler Kryssområder i byen Kollektivknutepunkter Tinghus Kulturbygg Sykehus Nasjonale symbolbygg Kollektivsatsing i byene

57 Når staten ikke bygger

Elin Børrud

65 Den motvillige urbanisten

Viktoria Walldin

Tettsteder 73 74 76 78 80 82 84 86 89

Fiskerihavner Miljøgater Distriktsstasjoner Fengsler Barnevernsinstitusjoner Distriktsflyplasser Sikringsanlegg Å våkne opp i en åker

Erling Dokk Holm

95 Den store staten og det lille mennesket

Hege Maria Eriksson

Reiseveien 106 110 114 116 118 Redaksjonsråd

Grafisk design/layout

Elin Børrud

Neue Design Studio

Motorveier Flyplasser Farleder Jernbanen Nasjonale turistveger

Samarbeidspartnere

121 Bærekraftig byplanlegging

Morten Ednes

Stephen M. Wheeler

Hege Maria Eriksson

Papir

130 Veibeskrivelsen

Guro Voss Gabrielsen

Munken Pure 120g

Karianne Bjellås Gilje

Arctic gloss 170g

Børre Skodvin

Trykkeri

Truls Ramberg

Scanprint

Redaktør

Ansvarlig utgiver/opphavsrett

Bår Stenvik

Norsk design- og arkitektursenter ISBN nummer: 978-82-452-0048-5

Bilderedaktør Truls Ramberg

Utgiver

Karl Eirik Haug

Kulturlandskapet

Bidragsytere

138 140 142 146 148 150

Fyr Veien i landskapet Kraftverk Kraftmaster Fjellstuer Naturreservat

Norsk design- og arkitektursenter Prosjektfotograf/video Marte Garmann

Hausmanns gate 16, 0182 Oslo

105

153 Unntak eller forbilder?

Ingerid Helsing Almaas

160 Klima, stat og landskap

Anne-Karine Halvorsen Thorén og Tone Lindheim

137


Forord

arkitektur er både et utrykk for vår kultur og et  redskap som løser praktiske utfordringer. I Norge har staten vært den viktigste byggherren i landet siden nasjonens nyetablering i 1814. Staten har stått for en mengde små og store byggeoppgaver. Gjennom sine byggeoppgaver setter staten premisser for hva som skal prioriteres, og viser vei for god kvalitet i våre fysiske omgivelser. Fra starten i 1814 og i de neste hundre årene bygget staten anlegg som huset viktige nasjonale funksjoner. Samtidig var det mange bygg som hadde stor symbolsk verdi. Det ser vi blant annet i monumentalanlegg som Kristiania-kontoret til Norges Bank på Bankplassen i Oslo fra 1828 og Stortinget fra 1866. I dag lever vi våre moderne liv i omgivelser formet av en rekke statlige etaters bygningsaktivitet. Det er alt fra gate, vei og bane til sykehus, opera, universitetsbygg og større nasjonale anlegg. I utstillingen Arbeid pågår! Fellesskapets arkitektur og landskap og i denne katalogen

du nå blar i, vises et lite utvalg av det mangfoldet som staten har bygget og fortsatt bygger i dag. Her vises på en fin måte hvordan det påvirker hverdagen til oss som bor her. Med mye reising på programmet i min jobb blir det anledning til å se mange flyplasser rundt om i landet. Bygg som spiller en viktig rolle for mange i deres hverdag. Bygg som har en klar funksjon og som brukes av tusener hver dag. Byggene vi bygger i dag, har nettopp en klar funksjon og utforming som forteller om hvordan vi organiserer samfunnet og viktige samfunnsoppgaver. Et samfunn i forandring setter også krav til at byggene blir annerledes i dag enn tidligere. I diskusjonen om Regjeringskvartalenes framtid, blir jeg stadig minnet på hvilket ansvar som ligger i arbeidet med våre fysiske omgivelser, og hvilket verktøy det er i samfunnsutviklingen. Arkitekturpolitikk er viktig, og en bærekraftig samfunnsutvikling krever strategiske prioriteringer, planer og tiltak for å sikre gode omgivelser. Jeg vil takke Norsk design- og arkitektursenter for dette bidraget til Grunnlovsjubileet 2014. Takk også til Statsbygg, Statens vegvesen, Jernbaneverket, Kystverket, Avinor og NVE for at de viser frem sine viktige bidrag i samfunnsbyggingen. Slik kan flere se hva staten faktisk er involvert i når det gjelder våre felles omgivelser. Jan Tore Sanner, kommunal- og moderniseringsminister

Foto: Knut Opeide

Forord

6–7


Innledning

8–9

I etterkrigstiden var det store sosialdemokratiske mantraet at staten skulle «bygge landet», og vi assosierer i dag denne språkbruken med Einar Gerhardsen, Arbeiderpartiet og 1950-tallet. Men byggingen av landet er ikke et tilbakelagt stadium, knyttet til et bestemt politisk parti: Statens fysiske byggevirksomhet pågår kontinuerlig. På vegne av fellesskapet opererer statsetatene i kulissene og sørger for at samfunnsmaskineriet fungerer best mulig, og slik har det vært siden den moderne norske staten så dagens lys for 200 år siden. Den norske staten bygger enormt mye. Byggevirksomheten favner ikke minst «usynlig» arkitektur, som for eksempel et skredsikringsanlegg ved en gammel gård i Oppdal eller et uthus ved en politistasjon på grensen mot Russland. Men staten bygger også store, praktfulle kulturhus som det nye besøkssentret ved Nidaros Domkirke eller operahuset i Bjørvika.

Den rødgrønne regjeringen lanserte i 2009 for første gang i Norge en egen arkitekturpolitikk. Der var ambisjonen at staten skal heve kvaliteten på det som bygges, blant annet ved å gå foran som et godt eksempel for andre byggherrer og bidra til at det bygges mest mulig miljø- og klimavennlig. Arkitektur handler om så mye mer enn estetikk, form og funksjonalitet. Det handler om hvordan vi mennesker lever og utfolder oss, individuelt og i samhandling med andre, og om hvordan rommene og stedene vi bygger best mulig kan legge til rette for et meningsfullt hverdagsliv for enkeltmennesket. Staten viser gjennom arkitekturpolitikken, og ikke minst en lang rekke byggeprosjekter, at arkitektur er et viktig satsningsområde. Vi har ønsket å lage en utstilling som får fram rikdommen og mangfoldet i statlige byggeprosjekter, og hvordan arkitektur og landskapsarkitektur kan utvikle samfunnet. Utstillingen har fått tittelen Arbeid pågår! Fellesskapets arkitektur og landskap, for å understreke at staten bygger på vegne av oss alle, som en pågående, kontinuerlig prosess. Det finnes ikke lenger byggherrer eller arkitekter som har illusjoner om at man kan bygge idealsamfunnet en gang for alle. Det å bygge gode steder og bygninger er snarere en kompromissets kunst. Ofte står man ovenfor målkonflikter: Skal bevaring av historisk bebyggelse gå foran nye og mer miljøvennlige høyhus? Skal sikkerhet veie tyngre enn bymiljø når man bygger offentlige plasser foran regjeringsbygg, slott eller tinghus? Skal ruvende «monstermaster» prioriteres framfor natur og landskap, for trygt og sikkert å føre fram fornybar energi til alt fra respiratorer til kaffetraktere? Skal laveste kostnad gå foran målet om arkitektonisk kvalitet?

Arbeid pågår! er et samarbeid mellom Norsk designog arkitektursenter og sentrale statlige aktører innen bygg og anlegg. Sammen trekker vi fram statlige prosjekter og satsningsområder som vi mener hjelper oss å nå overordnede mål. Her ser vi eksempler på hvordan staten kan bidra til å utvikle miljø- og klimavennlige byer, og får innblikk i hvordan staten kan være med på å sikre vitale og levedyktige tettsteder rundt om i landet, og hegne om naturen og kulturlandskapet som omgir oss. Vi håper at bildet vi tegner av statens innsats for å utvikle sunne, trygge og gode omgivelser kan være til inspirasjon for den nye regjeringen, som foreløpig ikke har utformet en egen arkitekturpolitikk. Håpet er også at utstillingen kan anspore til debatt om hva slags strategier staten kan og bør ha innen arkitekturfeltet. Byggeoppgavene som står foran oss er formidable, og betydningen av en bevisst strategi er uvurderlig, både for dagens samfunn og kommende generasjoner. På vegne av Norsk design- og arkitektursenter vil jeg takke de statlige samarbeidspartnerne for deres bidrag og engasjement når det gjelder utvalg av aktuelle prosjekter og hjelp til å produsere utstillingsmaterialet. Vi har vært så heldige å få en rekke framstående skribenter til å bidra med nyskrevne artikler til denne utstillingskatalogen.

Rektor ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo, Karl Otto Ellefsen, har tatt på seg å oppsummere hvordan arkitekturpolitikken har endret seg siden 1814, og særlig hvordan staten selv aktivt har jobbet med å finne ut av sin nye rolle de siste tiårene. Elin Børrud har forestilt seg hva som kunne skjedd om staten hadde vært aktiv i en prosess hvor de private fikk rå: Kunne vi i dag hatt et flott nasjonal fotballstadion i stedet for dagens kjøpesenterintegrerte Ullevaal stadion? Viktoria Walldin skriver om hvordan den nordiske folkementaliteten må endre seg for å omfavne en mer tettbygd og miljøvennlig framtid. Også Erling Dokk Holm engasjerer seg i spørsmål knyttet til bærekraft, nærmere bestemt hvorfor norske sykehus og høgskoler bygges usentralt, på bekostning av miljøet, selv om ingen vil at det skal være sånn. Hege Maria Eriksson spør hvorfor og hvordan staten bygger barnevernsinstitusjoner. Stephen Wheeler skisserer de store utfordringene infrastrukturen må løse for å bli grønnere, mens Karl-Eirik Haug kjører E6 fra Gardermoen til Biri. Tone Lindheim og Anne Karine Halvorsen Thorén ser på de praktiske erfaringene med klimatilpasningstiltak fra utbyggingene av Rikshospitalet og Fornebu, og hva de innebærer for morgendagens landskapsarkitektur. Ingerid Helsing Almaas spør hvordan staten best fungerer som forbilde: Når den bygger signalbygg eller hverdagsarkitektur? Vi håper lesingen av disse tekstene kan være et meningsfullt supplement til utstillingens innblikk i statens mangslungne byggevirksomhet. Arbeid pågår! Truls Ramberg, kurator


Foto: Knut Opeide

10 – 11


Karl Otto Ellefsen > Arkitekturpolitikk i to hundre år

12 – 13

Arkitekturpolitikk i to hundre år

Karl Otto Ellefsen er rektor ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo.

Den norske staten har hatt et sentralt ansvar for å bestemme hva som bør bygges, definere kvalitet i norsk byggeaktivitet og velge hvilke idealer som skal ligge til grunn for arkitekturen. Hvordan har staten formulert og utøvd sin «arkitekturpolitikk», og etablert forbilder for norsk arkitektur?

et godt byggverk trenger et program, en byggherre og en arkitekt. Gjennom historien har grenseoppgangene mellom disse tre premissleverandørene forandret seg. Programmene for nasjonen Norges bygninger omfattet i de første hundre årene etter 1814 i all hovedsak monumentalanlegg som både huset nødvendige funksjoner og var symbolmettede, som for eksempel bygningen for Norges Bank. Det Kongelige Frederiks Universitet ble reist etter omfattende og motsetningsfylte diskusjoner om lokalisering og program,1 men arkitekturen var nærmest udiskutabel – i kontrast til smaksdebattene vi kjenner fra vår egen tid. Alle universitetsbygninger skulle oppføres etter klassisistiske og, etter tidas oppfatning, humanistiske arkitekturidealer. Rolledelingen mellom byggherre og arkitekt var historisk bestemt, tydelig og etablert. Christian Heinrich Grosch var trenet i klassisismen og en mesterbygger som behersket alt fra konstruksjon til ornament.2 Men i tillegg til å fylle den klassiske arkitektrollen, fungerte han også som byggherrens fortrolige rådgiver. På den tida da Grosch ga form til universitetsanlegget, var han endatil statstjenestemann, i en innleid konsulentrolle som Stadskonduktør i Christiania. Grosch forvaltet arkitektrollen, men i kraft av sin posisjon også statens interesser. «Arkitekturpolitikken» lå i Grosch sine hender.

Statens ansvar i byggeriet ble gjennom de første 100 årene etter den nye nasjonsdannelsen forvaltet gjennom embetsmenn som i mange tilfelle også var utførende arkitekt for bygningene. Nasjonens bygninger, i hovedstaden og andre steder i landet, ble tegnet av arkitekter som virket i denne typen roller: Christian Archer Collett, den allerede nevnte Grosch, Georg Andreas Bull og Adolf Schirmer.3 Det hele foregikk likevel innenfor rammene av en rudimentær statlig byggeforvaltning. Bygningsinspektørembetet i Christiania ble opprettet i 1816. Posisjonen ble ytterligere monumentalisert til et Stadskonduktørembete, og fra 1886 fikk Statens bygningsinspektør hele landet som virkeområde. Etter hvert som omfanget av statens byggevirksomhet økte, og programmene ble mer mangslungne, oppsto behovet for bedre byråkratisk styring. Endringene ble verken drevet fram av kritikk av den tekniske byggekvaliteten, mangel på funksjonalitet eller av misnøye med arkitektonisk kvalitet – da kritikken av statens byggevirksomhet ble reist i stort omfang i Stortinget omkring 1900, dreide saken nær sagt selvfølgelig seg om kostnadsoverskridelser. Resultatet var et krav om at statens rolle som byggherre skulle formaliseres. De ønskede endringene tok tid å gjennomføre, og en sterkere kontroll og styring av eiendomsforvaltning og byggevirksomhet ble først formalisert med Statens bygningsinspektorat i 1928.4

Fra 1936 etablerte Norge i tidens ånd et Riksarkitektembete5 som ble konsultert i byggesaker av nasjonal betydning. Trolig var Riksarkitekten det første eksemplet på intensjoner om systematisk statlig kontroll av det spesifikt arkitektoniske i byggesaker. Byggherrefunksjonen ble likevel i mellomkrigstida i praksis styrt av offentlig oppnevnte plan-og byggekomiteer. Ordningen skapte problemer med ansvarsspredning, utilstrekkelig profesjonalitet og lite eksplisitte systemer for erfaringsoverføring. Ingen hadde det fulle og hele statlige ansvaret for styring av det enkelte byggeprosjektet. Byggevirksomheten ble fortsatt håndtert av systemer som hørte embetsstaten til. Statens interesser var enkelt sagt forvaltet gjennom embeter og ikke ved hjelp av et profesjonelt byråkrati.

Innenfor disse fagetatene rådet en ingeniørvitenskapelig fagkultur som krevde at alle prosjekter fullt ut tilfredsstilte brukskrav. Både teknisk og sett som ingeniørkunst var målet å være på høyde med det beste i verden, og prosjektene ble bygd med yrkesstolthet og håndverkskunnskap. Innenfor en fagkultur som etterstrebet internasjonalt toppnivå, var det også mulig å fremme en kultur for arkitektur av høy kvalitet, gjennom å bygge kompetanse i egne fagavdelinger, gjennom valg av konsulenter og ved kvalitetssystemer som også omfatter krav til arkitektur. Her kan vi snakke om en mer enn hundreårig tradisjon som strekker seg helt fram til i dag. De store oppdemningsprosjektene og kanaliseringsprosjektene som Norges vassdragsvesen sto bak fra 1960-tallet og framover representerer trolig fortsatt de internasjonalt sett mest interessante eksemplene på norsk landskapsarkitektur. I det siste tiåret har Nasjonale turistveger, som Statens vegvesen står bak, skapt rom for arkitektonisk kvalitet og høg gjennomarbeidingsgrad i helt hverdagslige byggeprogrammer, og arkitekturpolitisk sett fungert som kuvøse for en generasjon av norske arkitekter.

Ekspertansvar og planøkonomi Denne organisatoriske linjen fra Grosch illustrerer hovedtrekk, men ikke mangfoldet i offentlig forvaltning av byggevirksomhet fra slutten av 1800-tallet og framover. Flere byer opprettet i mellomkrigstida byarkitektstillinger og etater som både tegnet prosjekter og drev kommunens byggherrevirksomhet. For å kunne rå med de store infrastrukturprosjektene valgte direktorater og statlige virksomheter å etablere egne fagetater, som ikke bare sørget for at byggesaker ble gjennomført profesjonelt og etter budsjett, men også hadde stor betydning for utvikling av norsk arkitektur.6 Det tidligste eksemplet på dette er Norges Statsbaner, som gjennom stasjonsbygninger på innlandsbanene skapte forbilder for ny trearkitektur i nasjonale varianter av sveitserstilen. Med andre ord utviklet NSB sin egen arkitekturpolitikk.

John Peter Collett, Universitetet i nasjonen 1811–1870. Førte bind i Universitetet i Oslo 1811–2011, J P Collett (red), Oslo 2011. 2 Elisabeth Seip (red), Grosch, Oslo 2001. 3 Geir Thomas Risåsen, Staten bygger, s.7, Forlaget Press/Statsbygg, Oslo, 2003 4 Ibid s.8 5 Tittelen hører til de grader mellomkrigstida til, Albert Speer var for eksempel Reichsarchitect, og Fredrik Crawford Jensen, som var bygningsinspektør helt fra 1925, fungerte som riksarkitekt hele krigen fram til 1946. I Nederland bruker man fortsatt denne tittelen på lederen for statlig byggevirksomhet. 6 Forsvaret, Norges Statsbaner, Statens vegvesen, Havnevesenet, Vassdragsvesenet, Fyrvesenet og Opplysningsvesenets fond. 1


Karl Otto Ellefsen > Arkitekturpolitikk i to hundre år

Karl Otto Ellefsen > Arkitekturpolitikk i to hundre år

14 – 15

«Da Grosch tegnet universitetet på Karl Johan så både han og byggherren sammenhengen mellom klassisistisk formspråk

Tvil om idealer og nye roller

og humanistisk meningsinnhold som ”en guddommelig overlevering”.»

Ordet «kvalitet» er innenfor diskusjon av arkitekturpolitikk nærmest synonymt med «verdi». Begrepet inneholder alle elementer i bygningsingeniørens og håndverkerens kvalitetsbegrep. Som i ingeniørfag kan arkitektur bli vurdert faginternt i egen tradisjon, i forhold til graden av nyskaping, og posisjonert og diskutert med fagtradisjonens verdigrunnlag og språk. I tillegg reiser arkitektur en diskusjon om estetisk opplevelse og meningsinnhold. Da Grosch tegnet universitetet på Karl Johan så både han og byggherren sammenhengen mellom klassisistisk formspråk og humanistisk meningsinnhold som «en guddommelig overlevering»7. Et knapt hundreår senere var intensjonen i det modernistiske arkitekturen fra 30-tallet og framover å knytte meningsinnhold til samfunnsomdanning, industriproduksjon og moderne livsform. I disse endrete intensjonene ligger også en ny formulering av arkitektrollen. Den sterke ekspertrollen, troen på ingeniøren, økonomen og arkitekten som kan forvalte samfunnsverdier på en måte som er i fellesskapets interesse, gir rammen for å forstå byggherre/arkitektrelasjonen i den sosialdemokratiske æraen fra 1950-tallet og framover. De politiske intensjonene krevde at prioritering av ulike byggeoppgaver, byggeprogrammer, lokalisering av prosjekter og formgiving av omgivelser skulle være en integrert del av sosialdemokratisk planøkonomi og av hele moderniserings- og velferdspolitikken. Arkitektfaget kom i disse åra generelt sett også til de grader i posisjon i de nordiske landene. Nesten alle bygninger ble gjennomført som arkitektoppdrag.

Det har vært hevdet at den offentlige byggevirksomheten i disse tiårene ble styrt av en politikk som kun verdsatte pragmatikk og kvantitet og at dette verdisynet ble båret fram av arkitekter som tok en teknokratisk ekspertrolle. I mellomkrigstida hadde en rekke arkitekter vært i opposisjon til det de oppfattet som et politisk sett altfor lite ambisiøst sosialdemokrati, og disse aktørene kom i etterkrigstida til betydelige maktposisjoner, både i kraft av sin ekspertrolle og av sin politiske tilhørighet. Deres innflytelse skjedde først og fremst gjennom forvaltningen, eller med andre ord gjennom de sosialdemokratiske institusjonene. Det mektige og samordnende organet for statlig byggevirksomhet, Statens bygge- og eiendomsdirektorat (SBED), ble opprettet i 1959. Sammen med Den Norske Stats Husbank, som skulle utvikle og kontrollere kvaliteten i boligbyggeriet, kom SBED til å bli det viktigste offentlige redskapet som formet norsk arkitektur i de sosialdemokratiske tiårene. Mengden av offentlige bygninger og byggeri finansiert av offentlige låneordninger var overveldende, sammenlignet med den mer beskjedne private byggevirksomheten. Når det gjaldt deler av boligpolitikken, stemte nok kritikken om ensidig vektlegging av pragmatikk og kvantitet, særlig der høye kvantitative mål og industrielle modeller for måloppnåelse dominerte. Det planøkonomiske interessefellesskapet, som spente fra Husbanken, over Oslo kommune og Oslo Arbeiderparti til OBOS, forvaltet også arkitekturpolitikk som viste seg å være uhyre vanskelig å endre da idealene ble utsatt for kritikk.

7 Klassisismen synes å opptre med en viss regelmessighet i arkitekturhistorien. Sitatet er hentet fra en forside i det engelske arkitekturtidsskriftet Architectural Design som bejublet den postmoderne klassisismen sist på 1970-tallet.

Grundigere undersøkelser viser at bildet er langt mer sammensatt. Norsk arkitektur fulgte i hele denne perioden den internasjonale arkitekturdiskusjonen på leting etter innfallsvinkler som både kunne nyansere modernistiske prinsipper og forsvare arkitekturfaget mot statsbyråkratiets teknokratiske pragmatikk.8 Sett fra dagens posisjon virker den sosialdemokratiske boligpolitikken svært menneskelig, Husbankens låneordninger generøse og kvalitetskontrollen gjennom typetegninger forbilledlig. Det synes fortsatt som en boligpolitisk bragd at en arbeiderfamilie i etableringsfasen, basert på én inntekt, kunne forsvare kjøp eller leie av en kvalitetskontrollert og relativt romslig bolig tegnet av en profesjonell arkitekt og finansiert av Den Norske Stats Husbank. SBED ble først og fremst det redskapet for sterk statlig økonomisk styring som staten hadde forsøkt å virkeliggjøre allerede med Statens bygningsinspektorat i 1928. SBED søkte trygghet i prosjektene, og mange arkitekter oppfattet derfor bygge- og eiendomsdirektoratet som lite åpent for nye ideer. Men SBED kunne så absolutt også fungere som nyskapende, ikke minst gjennom konkurranseinstituttet, der prosjekt – og derved arkitekt – ble valgt av juryer som forvaltet kvalifisert arkitektfaglig skjønn. Campusuniversitetet på Blindern er et tidlig eksempel på hvordan et modernistisk romkonsept og formspråk kunne gi fleksible og åpne rammer for høyere utdanning. Den strukturalistiske universitetsutbygginga på Dragvoll i Trondheim er det første eksemplet på et norsk storskala byggeprosjekt der idégrunnlaget dreier seg om å skape en ny bymessighet. Dette er en måte å arbeide med komplekse byggeprogrammer på som vi senere kjenner fra vår tids eiendomsutvikling i stor skala.

Da prisreguleringen på borettslagsleiligheter ble oppløst i 1975 markerte det begynnelsen på slutten for norsk sosial boligpolitikk. Margaret Thatchers omorganisering av statens rolle i engelsk byplanlegging markerte på lignende vis starten for privat eiendomsutvikling som styrende i europeisk byutvikling. Arkitektur har alltid redskapskarakter i den forstand at man bygger for å tilfredsstille et behov. Arkitektur skal som minimumsmål tilfredsstille programmerte ytelser. Endringene i statens rolle i hele produksjonen av omgivelser falt rent tidsmessig sammen med vesentlige endringer i arkitekturidealer og etter hvert også i samfunnets syn på arkitekturens kulturelle rolle. Sagt med andre ord ble både kravene til ytelse og kvalitetskravene åpnet opp og satt i spill. Endringen av statens rolle i utbyggingspolitikken skjedde etter at det var reist tvil både om ekspertkunnskap, arkitekturidealer og arkitektrolle gjennom tre tiår. Modernismekritikken innenfor arkitekturfaget hadde på dette tidspunktet vokst seg sterk, og denne kritikken dreide seg ikke bare om form, den var strukturell. Tydeligst kom den i Norge fram gjennom erfaringsbasert og politisk kritikk av idealene bak etterkrigstidas boligbygging. Og den viste seg i en ny omsorg for historiske bygninger, kulturlandskap og bymiljøer. Arkitekturvernåret i 1975 dreide seg i Norge i stor grad om trebyer og trebebyggelse. Samtidig ble kampen mot riving av etablerte byområder drevet av politisk bredt forankrete enhetsfronter i Bergen, Oslo og Trondheim. Nye idealer tok form: tett, lav boligbygging og intime trebyer.9

8 Se eksempelvis artikkelsamlingen Brytninger i norsk arkitektur 1945–65, Espen Johnsen (red) UiO/Nasjonalmuseet, Oslo 2011. 9 Gullik Kollandsrud, Trehusbyen – kan den gjenskapes?, Oslo, Treopplysningsrådet 1978 Helle Benedicte Berg red, Forbilder. Statens arkitektur-, bymiljø og byggeskikkpriser 25 år, Husbanken og Norsk Form, Oslo, 2007


Karl Otto Ellefsen > Arkitekturpolitikk i to hundre år

Karl Otto Ellefsen > Arkitekturpolitikk i to hundre år

Helle Benedicte Berg red, Forbilder. Statens arkitektur-, bymiljø og byggeskikkpriser 25 år, Husbanken og Norsk Form, Oslo, 2007 11 Ketil Kiran, «Statlige priser, pynt eller politikk» i Forbilder, Husbanken og Norsk Form, Oslo 2007. 12 Eilert Sundt, Om Bygningsskikken på landet i Norge, Oslo 1862 13 Miljøverndepartementet (1993); Stedsanalyse – innhold og gjennomføring. 14 Mari Hvattum, «Stedets tyranni», Arkitektur N, 4.2009 15 Kulturmeldingen. Stortingsmelding nr. 61 1991–1992 Kultur i tiden. Kap.1.1.2 «Omgivelser som utfordring» 16 Dette ansvaret blir først på en ambisiøs og samordnende måte tatt vare på i hvitboka om arkitekturpolitikk, arkitektur.nå, som Kulturdepartementet la fram i 2010. 17 Peter Butenschøn, Norsk Form 1992–2002. Noen momenter fra historien, Upublisert manus, Norsk Form 17.11.2002, rev. 4.11.2011. 18 Ibid s.4. 19 Kulturdepartementet (1992), Omgivelser som kultur – Handlingsprogram for estetisk kvalitet i offentlig miljø, Rapport fra en arbeidsgruppe oppnevnt av Kulturdepartementet, Oslo, juni 1992. 20 Medlemmer i arbeidsgruppen var arkitektene Peter Butenschøn (leder) og Ketil Kiran, førsteamanuensis Arnfinn Bø-Rygg, journalist og verneforkjemper Morten Krogstad, Bruno Lundstrøm, kunstner og professor ved NTH, museumsdirektør ved Kunstindustrimuseet Anniken Thue og førsteamanuensis Anne Wichstrøm. 10

16 – 17

« I mellomkrigstida hadde en rekke arkitekter vært i opposisjon til det de oppfattet som et politisk sett altfor lite ambisiøst sosialdemokrati, og disse aktørene kom i etterkrigstida til betydelige maktposisjoner. »

Gradvis begynte staten å utvikle en eksplisitt politikk som tok hensyn til at oppgaven ikke bare var å utøve myndighet og ta beslutninger, men også å veilede og skape gode forbilder. Husbanken hadde selvfølgelig som andre sosialdemokratiske direktorater drevet folkeopplysning. Det nye var at staten nå forsøkte å drive opplysningsarbeid og etablere nye forbilder for det man oppfattet som omgivelser med høy kvalitet. Det er naturlig å se dette i sammenheng med den store mengden unge fagfolk som bar de nye idealene og som fra midt på 1970-tallet var blitt rekruttert til offentlig administrasjon. Statens byggeskikkutvalg ble opprettet i 1982 med begrunnelse i at det var lagt «for liten vekt på hensynet til trivsel, miljøkvaliteter og estetiske verdier ved utforming av nye boligområder»10. For å etablere gode forbilder, kanskje først og fremst for kommunale byggherrer, ble samtidig Statens Byggeskikkpris opprettet.11

Miljøverndepartementets planavdeling hadde tidligere forsøkt å sikre kvalitet i norske omgivelser gjennom god arealplanlegging. Nå dreide diskusjonen mot tredimensjonale arkitektoniske kvaliteter. Men arkitekturbegrepet ble oppfattet som eksklusivt, og reservert for bygninger som rent arkitektfaglig kvalifiserte som verk – derfor innførte man nå et rekonstruert byggeskikkbegrep. Byggeskikk betegnet folkelige byggetradisjoner innenfor relativt stabile samfunn. Eilert Sundt brukte for eksempel begrepet til å dokumentere den folkelige byggeskikken på landsbygda i Norge midt på 1800-tallet12, men denne skikken forsvant gjennom «det store hamskiftet». Fra begynnelsen av 1900-tallet hadde ny bygningsteknologi, nye planprinsipper og ny stil drept byggetradisjonene innenfor boligbyggeriet, sjøl om tradisjonene ble videreført helt fram til 1950-tallet i produksjonsbygninger i landbruk og fiske. Boligarkitekturen var ikke lenger lokal, men bundet til internasjonal byggestil og byggemote, først gjennom sveitserstilen, deretter funksjonalismen og så styrt av Husbankens typetegninger.

«Sett fra dagens posisjon virker den sosialdemokratiske boligpolitikken svært menneskelig, Husbankens låneordninger generøse og kvalitetskontrollen gjennom typetegninger forbilledlig.»

På 1980-tallet dreide statens arkitekturpolitikk seg ikke først og fremst om å bestemme form, men om å etablere gode forbilder og å skolere gjennom konferanser og veilederhefter. Staten skifter rolle fra å være direktør til å bli konsulent, fra å være leder til å bli lærer. Objektet for diskusjonen var ikke først og fremst verket. Det hele dreide seg om kvalitet i fysisk miljø, og begrepet arkitektur ble brukt om «hverdagsomgivelser». Innenfor Kommunaldepartementets ansvarsområde ble Husbanken tildelt rollen som den statlige veilederen. I Miljøverndepartementet hadde Planavdelingen den samme rollen, og satte i gang en rekke forsøksprosjekter og laget veiledere, for eksempel systemet av veiledere for stedsanalyser.13 Spesielt bør en her merke seg at MD gjennom disse veilederne tok steget fra samordnet arealplanlegging til å bry seg om og gi retningslinjer for håndtering av arkitektur. I praksis førte veilederne til en stor etterspørsel for «stedsanalyser» av norske tettsteder. Mye tyder på at disse analysene først og fremst ble brukt for å begrunne arkitekturvern og for å reparere det som ble omtalt som «stedstap» ved tilpasning og gjenbruk av etablerte formelementer.14

Arkitektur som kultur Med stortingsmelding 61 (1991–1992), Kultur i tiden, tok Kulturdepartementet det samordnende statlige ansvaret for arkitekturpolitikken.15 Stortinget ga sin tilslutning til kapittel 1.1.2 «Omgivelser som utfordring», og dermed ble kvalitet i fysiske omgivelser definert som norsk kulturpolitikk. Kultur i tiden formulerte ikke fagsyn som var nye i departementene, men hevet disse synspunktene opp til å bli samordnet statlig politikk som skulle følges opp med tiltak. Departementet fikk også ansvaret for å formulere en samlet strategi for statens engasjement på feltet «arkitektur og omgivelser»16. Dagliglivets arkitektur og design ble innlemmet i kulturpolitikken.

Arkitekturdelen av Kulturmeldingen ble utløst både av rent politiske og av mer intrikate omstendigheter. I denne perioden var selvforståelsen i offentlig forvaltning i endring, og en søkte å finne nye kanaler og uttrykksformer for statlig politikk. Peter Butenschøn hevder i sin upubliserte oversikt over Norsk Forms tilblivelse og første tiår17 at valget av Åse Kleveland som kulturminister i Brundtlandregjeringen var utslagsgivende. Hun hadde vært kultursjef på Aker Brygge, som på dette tidspunkt var et internasjonalt forbilde for ny byarkitektur. Dessuten hadde hun (i planleggingsperioden) hatt ansvaret for kulturprofilen i OL på Lillehammer. Kleveland tok betydningen av arkitektur og omgivelser til sitt hjerte, og Butenschøn ble engasjert «i en spesialrådgiverstilling i departementet fra årsskiftet, direkte underlagt departementsråden og med utstrakt tilgang til statsråden»18. Butenschøn skulle dermed i seg selv bli en av de mest betydningsfulle premissleverandørene for utviklingen. Parallelt med arbeidet med Kulturmeldingen la en arbeidsgruppe fram det fagideologiske dokumentet «Omgivelsene som kultur – Handlingsprogram for estetisk kvalitet i offentlig miljø»19. Dette utvalget, sammensatt av sju fagfolk i akademiske posisjoner og ledelsesfunksjoner, kom i praksis til å formulere det faglige fundamentet og rollen til Norsk Form, og med det også fundamentet for statlig politikk innenfor feltet.20 Rapporten har en teoretisk del og en tiltaksdel. Den teoretiske delen er svært manifestaktig og har etter denne forfatterens oppfatning ikke tålt tidens tann. Argumentasjonen skjer for eksempel med utgangspunkt i hva som innenfor en diskusjon av arkitektonisk kvalitet er svært vanskelig definerbare begrepspar; kvalitet/smak, offentlig/privat, sted/stedløshet og tilpasning/forandring. Inspirert av den norske arkitekturteoretikeren Christian Norberg-Schulz beskrives norske omgivelser som å være i en tilstand av «stedskrise».


Karl Otto Ellefsen > Arkitekturpolitikk i to hundre år

Karl Otto Ellefsen > Arkitekturpolitikk i to hundre år

Planleggings- og samordningsdepartementet, Kulturdepartementet, Samferdselsdepartementet (1996); Estetikk i statlige bygg og anlegg – Veileder. 1996 23 John Pløger, NORSK FORM – praktisk iscenesettelse av diskursiv makt, Oslo, NIBR notat 2003:103 22

18 – 19

Hanne Marie Sønstegaard; Norsk Form – folkeopplysningens nye fanebærer. En kulturpolitisk studie av diskurser i et estetisk felt. Hovedoppgave i pedagogikk hovedfag. Høst 1998, Pedagogisk forskningsinstitutt, Universitetet i Oslo.

24

Den nyskapende delen av rapporten er trolig skrevet av professor Arnfinn Bø-Rygg, med faglig tyngde innen estetisk teori: «Frem til våre dager er det reduksjonen av det estetiske, f.eks. til det biologiske eller sosiale behov, som har vært ødeleggende. Vi ser i dag resultatet av at man i fornuftens navn bygger ut fra funksjonelt målbare behov: Arkitekturen forfalt og ble et lett bytte for markedskreftene. Estetikken overvintret i privatrommene som sofakrokens kitsch.» «Estetikk oppfattes ikke i den snevre forstand som det som har med kunst å gjøre, men i ordets opprinnelige betydning, som sanseerkjennelse og sansenes opplysning.» «Skjønnhet et annet ord for estetisk verdi.»21

Bø-Ryggs fortjeneste er at han forsøkte å bruke estetikkbegrepet i diskusjonen av kvalitet i omgivelsene – estetikk da ikke begrenset til det visuelle, men som en betegnelse på hele sanseopplevelsen. Omgivelsene er spesielt viktige fordi de ikke kan velges bort. Arkitekter snakker gjerne om arkitektonisk kvalitet, men ved å bringe inn estetikken gjøres kvalitetsbegrepet videre og uavhengig av faglig vurdering ved å knytte det til den enkeltes sanseopplevelse. Smak blir i Bø-Ryggs argumentasjon rehabilitert som en verdifull første sansing og bedømmelse. Den folkelige smak gis med denne betraktningsmåten en plass og får en form for teoretisk legitimering slik den politiske betydningen var dokumentert gjennom bymiljøkampene på 1970-tallet. Folkeopplysnings- og dannelsesaspektet blir likevel ikke nedgradert eller neglisjert. Begrepene estetisk erfaring og praktisk estetisk kunnskap dannet overbygning for et estetisk dannelsesprosjekt som skulle mobilisere og inspirere til handling.

At arkitektur etableres som en del av kulturfeltet fikk konsekvenser utover 1990-tallet. Inspirert av det en oppfattet som positive erfaringer med Byggeskikkprisen, befestet staten og de statlige etatene priser som et viktig redskap for å skape forbilder; Vegvesenet delte ut Vakre vegers pris, Forsvarsbygg ordnet sin egen arkitekturpris, Bymiljøprisen ble lagt til, Skolebyggprisen, Oslo bys arkitekturpris og etter hvert kom en mengde kommunalt initierte priser. Betraktningsmåten «omgivelser som kultur» fikk også betydning for hvordan staten gjennomførte større prosjekter. Norge skulle både karakterisere sin kultur og vise sitt høye kulturelle nivå gjennom arkitekturprosjekter. Vinter-OL i 1994 ble gjennomført med bakgrunn i et eget program for formgiving. Det samme var tilfelle ved bygging av Gardermoen flyplass. Her knyttet man også, kanskje for første gang, store byggeprosjekter til ønske om norsk teknologisk innovasjon ved at programmet inneholdt tydelige og departementsforankrete krav om bruk av tre, også i terminalens bærekonstruksjoner. Verktøyet staten anvendte for å nå disse målene kunne være en designmanual eller krav om prosedyrer for estetisk kvalitetssikring. Ordninger med «arkitekturråd» ble etablert for å styrke statens bestillerkompetanse og byggherrefunksjon. Dette innebærer at byggherren styrker sin kompetanse i vurdering av arkitektur, gjennom innkjøp av egne eksperter for dette formålet. OL-94, Gardermoen, Telenor Fornebu, Forsvarsbygg utvikling og Nasjonale turistveger er alle eksempler på organisasjoner/prosjekter som har benyttet seg av rådgivende arkitekturråd. Arkitektens rolle som byggherrens fremste rådgiver er i en slik organisasjon brutt ned og erstattet med egne fagfolk til formålet. «Grosch» står ikke lenger alene.

21

Alle sitater Ibid s.7

Det er vel nettopp innenfor statlige bygg og anlegg, der staten i utgangspunktet har full kontroll, at veiledervirksomheten har fungert best. Da Kulturmeldingen stilte krav om en «hvitbok om mål og retningslinjer for statens arkitektur», var et av svarene en veileder, gitt ut av tre samarbeidende departementer i 1996.22 Målgruppen for opplysningsprosjektet var begrenset til statsbyråkratiet. Retningslinjene etablerte ambisjonene, anga hvordan man kontraherer gode rådgivere og hvordan en gjennomfører omsorgsfull planlegging. Veilederen er både direkte brukbar og resultatene etterprøvbare. Dersom man vil og samordner seg, kan staten effektivt stille kvalitetskrav til egen byggevirksomhet.

Formidling og problematisering av dannelse Til arbeidet med Kulturmeldingen ble et interdepartementalt estetikkutvalg konstruert. Utvalget anbefalte å etablere en stiftelse for å sette politikken for hverdagens omgivelser ut i livet. Norsk Form ble stiftet og fikk rollen som folkeopplyser med mandat til å informere om og diskutere kvalitet i varer og omgivelser. Det er så langt gjennomført to evalueringer av Norsk Form, og disse er relevante også for temaet i denne artikkelen fordi de problematiserer statlig politikk innenfor dette feltet. Norsk Form ble etablert som et dannelsesprosjekt, men har i mange sammenhenger også tatt rollen som et «direktorat» som både formidlet og tok tiltak for å sette politikk ut i livet. Samtidig synes institusjonen kontinuerlig å ha tvilt på de verdiene som skulle ligge til grunn for dannelsesprosjektet. John Pløgers evaluering var initiert fra Norsk Institutt for By- og Regionforskning (NIBR) og ble finansiert av institusjonens egne strategiske instituttprogram.23 De faktiske opplysninger hentet Pløger i stor grad fra en masteroppgave fra Pedagogisk institutt på UiT som hadde studert organisasjonen som folkeopplysningsprosjekt.24 Det sies at Norsk Form så evalueringen som fiendtlig, og at prosjektlederen derfor ble nektet adgang til arkivene.25

Opplysning gitt fra Pløger til Norsk Forms direktør Andreas Vaa Bermann 2014. 26 Pløger (2003) s.2. 27 Kjetil Rolness, Med smak skal hjemmet bygges, Oslo, Aschehoug, 1995. 28 Ibid s.22 29 Søren Kjørup, NORSK FORM – en evaluering, Oslo, Norsk Kulturråd, 2004 30 Ibid s.181. 25

Pløgers prosjekt har et maktperspektiv. Norsk Form betraktes som et politisk prosjekt «kulturpolitisk sett tenkt som formgiveren av et nasjonalt dannelsesprosjekt for det estetiske»26. Han avdekker ubarmhjertig nettverksrelasjonene bak etableringen av prosjektet. Med referanse til Foucault mener han at strategien bak Norsk Form var å etablere diskursiv makt. Bestemte problemstillinger og normativiteter, et felt av faglig viten, definisjoner, begreper og forståelse skulle gjøres gjeldende. Etter Pløgers oppfatning dreide prosjektet Norsk Form seg i hovedsak om å løfte fram arkitektfagets dannelse og hegemoniske oppfatninger, og på denne måten gjøre dette (sett med Pløgers øyne) tvilsomme settet av verdier til det politisk korrekte. Fra arkitektfaglig side så man problemstillingen fra en helt motsatt kant. Det nyetablerte innholdet i estetikkbegrepet ble for eksempel brukt til å gjøre folkelig smak og arkitekturbedømmelse stuerent, og Kjetil Rolness hadde med base i Norsk Form på en noe sleivete måte latterliggjort den norske arkitekttradisjonen i hjemmeinnredning.27 Samtidig var det et sentralt poeng for samfunnsforskeren Pløger at Norsk Form overvurderte den reelle muligheten til å påvirke det sosiale felts kvaliteter gjennom arkitektur. For å underbygge siterer han en av Norsk Forms årbøker, publikasjoner som relativt generøst kan tilby denne typen formuleringer: «Isolasjon og ensomhet er blitt sterke innslag i vår tilværelse. Om vi skal trekke folk ut av ensomheten og inn i fellesskapet må det legges mer vekt på innbydende offentlige omgivelser».28 Ved sitt 10-årsjubileum anmodet Norsk Form selv Kulturdepartementet om en evaluering.29 Man valgte nok en danske, denne gang med bakgrunn i humaniora og ikke i samfunnsvitenskap, «og dermed altså en evaluering der ville lægge mer vækt på spørgsmål om æstetik og kommunikation end på organisationsstruktur og måloppnåelse.»30


Karl Otto Ellefsen > Arkitekturpolitikk i to hundre år

Karl Otto Ellefsen > Arkitekturpolitikk i to hundre år

20 – 21

Evalueringen fra NIBR og Pløger omfattet 40 sider, mens Kulturrådet og Søren Kjørup var grundigere og brukte 200 sider. Mens Pløgers evaluering synes å bunne i et fagideologisk basert engasjement, som brukes til å avkle institusjonen Norsk Form, fører Kjørup i pennen en relativt dyptpløyende og språklig ekvilibristisk institusjonshistorie. Men han går ikke av veien for å «stille impertinente spørsmål», og på helt vesentlige punkter utdypes kritikken av statens smakspolitikk. Kjørup hevder at det analytiske fundamentet som ble etablert i utredningen «Omgivelser som kultur» er helt utilstrekkelig for å etablere et verdigrunnlag for institusjonens politikk: «debatstilens forkrampede synsing, tæt besat med minus- og plusord, suppleres med vanskelig forståelige teoretiseringer».31 Han hevder at institusjonens omgang med hele kvalitetsbegrepet er overfladisk og bare sporadisk er forskningsbegrunnet. Delvis arbeider Norsk Form innenfor en modernistisk inspirert variant av den estetiske dannelsestradisjonen. Men delvis settes også smaksbegrepet under debatt, inspirert av Pierre Bourdieus relativistiske holdning til spørsmål om smak og behag. Norsk Form hevder ifølge Kjørup at institusjonen ikke skal være en smaksdommer, i motsetning til hva intensjonen vel var ment å være: Men det er ikke kun ved at fornækte rollen som smagsdommer at Norsk Form har avskåret sig selv fra at gennomføre en seriøs discussion av æstetiske vurderinger. Også bruken av begrepet “kvalitet” som

De fleste sidene av spørsmålet om kvalitet i bygg og omgivelser – som funksjonalitet, økonomi sett i forhold til ytelse, eller grad av bærekraftighet – kan måles. Håndverkskvalitet og teknisk kvalitet lar seg diskutere på en ryddig og lett tilgjengelig måte. Det samme gjør forholdet mellom prosjekt og kontekst (omgivelser). En forståelig arkitektfaglig diskurs der et prosjekt leses med fagspråk og diskuteres i forhold til disiplinens verdier og tradisjoner, lar seg med litt møye også etableres. Konnotasjonene, betydningsdiskusjonen, opplevelse og smak er krevende, men har større underholdningsverdi og får mer oppmerksomhet. Norsk Form hadde undervurdert betydningen av presisjon, og hadde derfor latt en mulighet både i dannelsesprosjektet og i arbeidet for tydeligere arkitekturpolitikk gå fra seg.

Et norsk bud på arkitekturpolitikk Poenget ble selvfølgelig fanget opp av Norsk Form, og man kan se institusjonens arbeid det første tiåret av 2000-tallet i lys av denne kritikken. Da Kultur- og kirkedepartementet i 2009 på vegne av den rødgrønne regjeringen og 13 departementer ga ut arkitektur.nå, Norsk arkitekturpolitikk var en opptatt av både å presisere hva arkitekturbegrepet omfattet og hva en mente med kvalitet og ytelse.33 17 år hadde gått siden den pregnante kulturmeldingen ble lagt fram, og konteksten var nå en helt annen. En av de viktigste europeiske politiske diskusjonene i denne perioden hadde dreid seg om statens oppgaver, og på nettopp dette punktet eksisterer også reelle politiske motsetninger mellom blokkene i norsk politikk.

flugtvei for smagsdilemmaet stiller seg i veien for en sådan discussion. Ser man tilbake over mine talrige citater, vil man fra de tidligste plandokumenter til de seneste nyhedsbreve igen og igen støde på formuleringer om “kvalitet” men uden at det nogen sinde præciseres hva der egentlig ligger i dette begrep.32

Ibid s.44 Ibid s.44 33 Kultur- og kirkedepartementet (2009), arkitektur.nå, Norsk arkitekturpolitikk. 31

32

Det synes i europeisk sammenheng som om det først og fremst er relativt styringsvillige og sosialdemokratisk forankrete regjeringer som definerer arkitekturpolitikk som en statlig oppgave. Bondevik II-regjeringen la i 2003 fram meldingen Kulturpolitikk mot 201434, men omtalen av arkitektur er her begrenset til begrunnelse for bevilgninger til konkrete byggeprosjekter (som operaen) ved siden av en generell, overfladisk og relativt uinteressant omtale av stiltendenser siden 1980. Høyreregjeringen i Sverige har ikke sett det som opportunt å etablere en offentlig arkitekturpolitikk, og bransjeorganisasjonen Sveriges arkitekter har derfor forsøkt å kompensere ved å lage sin egen.35 Den norske blåblå regjeringen synes heller ikke å se noen grunn til å fortsette å definere arkitektur som et statlig politikkområde. Bygningsloven styrer etter regjeringens oppfatning dette feltet godt nok, og kommunene skal ta ansvaret. «Statlig detaljstyring kveler nytenkning,»36 hevder moderniseringsminister Jan Tore Sanner, og synes i liten grad å ha tatt inn over seg de negative lærestykkene fra Thatchers utbyggingspolitikk. I denne ideologiske konteksten hører det også med at arkitektur kulturelt sett nå får stor oppmerksomhet og at offentlige byggeprosjekter ofte er gjenstand for het diskusjon. Arkitektur selger. Mange eiendomsutviklere ønsker å skape et arkitektonisk preg som karakteriserer og markedsfører prosjektene sine. Nye signalbygg med kulturfunksjoner har lenge blitt brukt som konkurransefremmende tiltak i byenes internasjonale kamp om investeringer, fagfolk og turister. Diskusjonen om arkitektur som lokale og globale uttrykk og som ramme om sosialt liv har fått en helt annen dybde enn for to tiår siden. Og samtidig som kravene til arkitekturens ytelse ble mer mangfoldige (bærekraftig, helsefremmende, fleksibel og endringsbar) åpnet hele diskusjonen om arkitektonisk form seg opp. Arkitekturidealene er ikke lenger gitt. Arkitektur må gis form på nytt hver eneste gang et prosjekt initieres.

«Regjeringen vil løfte arkitekturen»37 proklameres det i arkitektur.nå. Hvitboka legger seg inn i en europeisk tradisjon for å eksplisitt formulere og publisere statlig arkitekturpolitikk. Det finnes til og med en europeisk organisasjon for å utveksle erfaringer om «policy» innen feltet.38 I likhet med arkitektur.nå er de fleste nasjonale dokumentene relativt løse «agendaer». Arkitekturpolitikk – definert som en samordnet politikk som skal bidra til å klarlegge statlige prioriteringer og sentralmyndighetenes rolle innenfor dette bestemte politikkområdet39 – er en sjanger som er åpen for politisk kreativitet og tolking. Arkitektur kan ses på som et kulturelt uttrykk og et mål i seg sjøl, men er også et redskap til å gripe inn i ulike felter av politikken, som helse, velferd, livsstil, offentlighet, eller å gi insitamenter for innovasjon. Fordi målene defineres på ulike måter er forskjellene mellom innfallsvinkler til arkitekturpolitikk relativt store. Frankrike vedtok for eksempel sin «Loi sur l´architecture» allerede i 1977, og den viktigste intensjonen var å sikre kompetansekrav og regulere arkitektyrket. Den engelske regjeringen publiserte en «Guidelines for the Design of Governmental Buildings» (1991), og politikken har som i Norge i stor grad dreid seg om veiledning.40 Den første danske arkitekturpolitikken ble gitt ut i 1994 og er sist revidert både i 2007 og nå i 2014.41 Arkitektvirksomhet er en viktig eksportnæring i Danmark. Dette preger dokumentene, men kan også være en av grunnene til at regjeringer i ulike farger prioriterer å holde politikken på feltet levende. Den mest vellykkede, i betydningen virkningsfulle, arkitekturpolitikken finnes i Nederland, delvis fordi kvalitet i omgivelser alltid har vært en helt nødvendig del av kulturen i dette trange og menneskeformete landet, dels fordi politikken fra først på 1990-tallet var fulgt opp av penger som bygde institusjoner og bedrifter som ga internasjonal gjennomslagskraft for nederlandsk arkitektur. Ambisjonene på arkitekturens vegne er store i det nederlandske samfunnet, og ny arkitekturpolitikk brukes til samfunnsendring42 – innen så ulike felt av samfunnslivet som alternativ matproduksjon, sunt livsmiljø, alternativ energi, alternativ romlig organisering, verdiskaping, mobilitet, tidsbruk, og å skape sosialt samhold i motsetning til polarisering.43


Karl Otto Ellefsen > Arkitekturpolitikk i to hundre år

Karl Otto Ellefsen > Arkitekturpolitikk i to hundre år

22 – 23

« Det synes i europeisk sammenheng som om det først og fremst er relativt styringsvillige og sosialdemokratisk forankrete regjerninger som definerer arkitekturpolitikk som en statlig oppgave. »

Arkitektur.nå viderefører innfallsvinkelen fra kulturmeldinga i 1992 i den forstand at politikken dreier seg om tiltak for å sikre kvalitet i omgivelsene. Definisjonen av arkitekturbegrepet er vid og går ut over faglig kvalifiserte arkitekturverk. Fysiske omgivelser betegnes som arkitektur når de oppleves og vurderes som fysisk form.44 Men i motsetning til diskusjonen i 1992 synes en nå å være mindre interessert i arkitektur som kulturuttrykk og mer opptatt av hva arkitektur kan yte for eksempel innenfor klima- og miljøpolitikken, bolig- og bypolitikken og helsepolitikken. Den norske arkitekturpolitikken fra 2009 formidler omfattende statlige ambisjoner. Muligheten for «mye begeistring og få resultater?» (slik Kjørup tentativt karakteriserer Norsk Form) er høyst reell. Ambisjonen om å sikre arkitektonisk kvalitet i statens egne bygninger går tilbake til nasjonens gjenfødelse og følger en tydelig linje der innføring av regelverk, profesjonalisering av statsetater og veiledning er elementene i politikken.

I embetsstaten ble statens byggeprosjekter forvaltet av arkitekter med posisjon i embetsverket. Den sosialdemokratiske staten styrte utbygging og omforming av omgivelser gjennom profesjonelle fagetater. Arkitektur og omgivelser ble gjort til et opplysningsprosjekt fra 1970-tallet og framover, og dreiet mot å være et kulturelt dannelsesprosjekt på 1990-tallet. Arkitektur ble med hvitboka fra 2009 etablert som et eget politikkfelt, en egen politisk agenda inspirert av politisk praksis i andre europeiske land. Spørsmålet om dette feltet hører til statens oppgaver, og om det overhodet er operasjonelt å definere arkitektur som et eget politikkområde, synes å være av ideologisk art. Dersom svaret er ja, er utfordringen hva politikkområdet faktisk skal omfatte og hvordan staten skal handle innenfor feltet, for eksempel innenfor bypolitikken. Sjøl om statsforvaltningen i dag er splittet i etater som hver for seg oppfordres til å opptre selvstendig og følge markedslogikk, fungerer arkitekturpolitikk godt når den rettes mot statlig virksomhet. På kommunenivå kan en statlig arkitekturpolitikk kun inspirere, moralisere og selektivt støtte tiltak som er i tråd med politikken – med mindre deler av planleggings- og utbyggingsansvar flyttes til et høyere forvaltningsnivå. Gjennom hele historien løper diskusjonen om kvalitetsbegrepet og om hvem som forvalter og gir innhold til det. I 1814 var arkitekturidealene deler av det kulturelle felleseiet, og arkitekturpolitikken dreide seg om å prioritere mellom byggeprogrammer, lokalisere dem og gi oppgaven til en god arkitekt. Velferdsstaten ble bygget ut innenfor et sammenvevd system av politikk og ekspertise. Innenfor arkitektfaget har selvfølgelig alltid ulike idealer stått mot hverandre. Men ved at arkitektur har fått større offentlig kulturell interesse og i større grad knyttes til diskusjon av samfunnsmessig mening og effekt, er kvalitetsdiskusjonen åpnet opp. Dette kan være en av grunnene til at arkitektur i arkitektur.nå i liten grad diskuteres som fag. Den franske arkitekturloven fra 1977 dreier seg for eksempel om dette: Still krav til kompetanse og arbeidsmåte. Kanskje det også i norsk arkitekturpolitikk foreligger et behov for å være mer konkret og å gi visjonene et innhold med høyere presisjonsnivå.

Det kongelege kultur- og kyrkjedepartement; Kulturpolitikk fram mot 2014, St. Meld. Nr. 48, 2002–2003 35 Sveriges arkitekter(2009); Architecture and Politics. An architectural policy for Sweden, 2010–2015. 36 Arkitektnytt 03.2014. 37 arkitektur.nå (2009) s.7 38 European Forum for Architectural Policies – A platform for the exchange of knowledge on architectural policy. 39 Karl Otto Ellefsen og Tarald Lundevall; «Arkitektur nå – en anmeldelse av et ambisiøst statlig dokument» i Artikkelsamling OAT 2010, vedlegg til Arkitektur N 7-2010. 40 «Quality in town and country» (1994). Senere initierte New Labour det kulturpolitiske dokumentet «Architecture: Our Cultural future» som del av partiets transformasjonsstrategier for det engelske samfunnet. 41 Det danske Kulturministeriet, Boligministeriet og Miljøministeriet (1994); Dansk arkitekturpolitikk. Det danske Kulturministeriet (2007); Arkitekturnation Danmark. Rammer for liv – rammer for vekst. 42 Ministry of Education, Culture and Science. The Netherlands (2007) Kunst van Leven (Art for life’s sake). Ministry of Education, Culture and Science. The Netherlands (2008); «A culture of design – Vision on Architecture and Spatial Design» Følger tidligere Space and Cultural Action Program og 2005–2008 Architectural and Belvedere Policy (Heritage) 43 Ellefsen og Lundevall (2010) s.26. 44 Ibid s.29 34


Byer

Den nye fotgjengerbrua i Drammen knytter bydelene sammen, og Papirbredden utgjør en gjestfri park omkranset av kunnskap og bøker i form av høgskole og bibliotek. Foto: Marte Garmann

stadig flere nordmenn bosetter seg i byer, lokket av større valgmuligheter innen jobb, kultur og utdanning. Storbyene er tradisjonelt forbundet med utfordringer som forurensning, større kriminalitet og sosiale forskjeller, men de kan også bidra til å løse de samme problemene. De korte avstandene i byene reduserer transportbehovet, og gjør det lettere å kutte klimagassutslippene. Mennesker med forskjellig kulturell bakgrunn kan møtes og spenninger kan reduseres. Mangfoldet av impulser i byene gir opphav til nye ideer og tankemåter. For at disse prosessene skal komme både samfunn og individer til gode trengs planlegging, koordinering og betydelige investeringer. Ansvaret ligger på fellesskapet i videste forstand, inkludert stat, kommuner og private.


Byer > Byrom

26 – 27

Byer > Byrom

Byrom – Grobunn for fellesskap og selvrespekt

byer trenger arenaer der det er lett for folk å møtes. I mange bykjerner fortrenges menneskene av biltrafikken på grunn av støy, hastighet og den fysiske plassen bilene beslaglegger. I Drammen dominerte biltrafikken bybildet, men Statens vegvesen, Drammen kommune og andre aktører satte i verk tiltak for å gi bedre plass til beboerne og dermed også skape mer trivsel. Hovedveiene ble flyttet ut av sentrum, og en sentrumsring ble etablert for å sluse sentrumstrafikk ut av de øvrige bygatene. Tunnelmasse ble brukt til å anlegge en elvepark. Den tidligere riksvegen gjennom sentrum ble ombygget til bygater med trær og granitt i broleggingen. En av mange effekter av denne oppryddingen av trafikkbildet var at den åpnet for menneskevennlige rom i bykjernen.

2 | Før

3 | Etter 1 | Drammen har gått fra sterkt forurenset «bilby» til «Elvebyen». Foto: Marte Garmann

2 + 3 | Hovedveien lå tidligere mellom sentrum og elva. Den nye stranda er lagd av masse sprengt ut av fra Bragernestunnelen, som ble bygget som del av sentrumsringen. Foto: Drammen kommune

1

En omfattende omlegging av trafikken har gjort Drammen til en levende by og gitt drammensere et nytt og bedre selvbilde.


Byer > Byrom

Byer > Byrom

28 – 29

2

1

1 | Under motorveibrua over Drammenselva har Statens vegvesen bygget en skatepark som er 1000 m2 stor, klatrevegg, utescene og mengder av trær, benker og vannspeil. 2 | Gem Tindvik, koordinator i Drammen filippinske dansegruppe, om lekeplass i bydelen Bragernes. Alle foto: Marte Garmann

«Jeg spurte Drammen kommune om de kunne lage en lekeplass. Nå bruker jeg og datteren min den hele tiden.»


Byer > Universiteter og høgskoler

30 – 31

Byer > Universiteter og høgskoler

Universiteter og høgskoler – Gir nytt liv til byen

Glasshallen forbinder den gamle og den nye delen av bygget, og skaper et sosialt vrimleareal året rundt for de 1650 studentene.

høgskoler og universiteter er store arbeidsplasser som tiltrekker seg både ansatte og studenter fra andre steder. Denne mangfoldige og ressurssterke gruppen gir et grunnlag for alt fra bokhandler til tannleger, kafeer og klesbutikker. Institusjonenes plassering påvirker både kollektivtilbud og boligmønster, og er et viktig middel både for å begrense bilbruk og skape gode sosiale bymiljø. Studenter bruker nærområdet mer enn andre grupper, og bidrar raust til bylivet som konsumenter, kulturskapere og ved sin blotte tilstedeværelse. En by full av mennesker oppleves som tryggere og mer vennlig, det blir et sted man liker å gå rundt i og slappe av, ikke bare gater man haster igjennom. 3 | Etter

1 | Sykepleierhøgskolen i Oslo ble ferdigstilt i 2012, og ligger i de gamle bygningene til Frydenlunds bryggeri og Rikshospitalet. Arkitekt: Lund+Slaatto Arkitekter AS Foto: Ivan Brodey

2 | Det gamle rikshospitalet Foto: Statsbygg

3 | Den nye delen av Sykepleierhøgskolen og glassalen

Kreativ gjenbruk av bygninger skaper nye muligheter og bevarer historien i veggene.

Foto: Marte Garmann

2 | Før

1


Byer > Universitet og høgskoler

Byer > Universitet og høgskoler

32 – 33 1 | Fra kantina i 5. etasje er det utsikt både mot elva og Sogndal sentrum. 20 minutters gange unna ligger Studenthuset Meieriet, med jevnt besøk av nasjonale og internasjonale artister. Foto: Jaro Hollan

2 | Det nye sentralbygget på Fosshaugane Campus, ved Høgskolen i Sogn og Fjordane, knytter høgskoleområdet sammen, der det tidligere var oppdelt med fysiske og visuelle barrierer. Arkitekt: Arkitektgruppen Lille frøen AS Foto: Jaro Hollan

3 | Det nye odontologibygget til Universitetet i Bergen ble åpnet i 2012, og er dimensjonert for 286 studenter og rundt 260 ansatte. Daglig behandles omlag 400 pasienter i klinikkene, og bygget omfatter en klinikk for Hordaland fylkeskommunes offentlige tannhelsetjeneste. 1

Arkitekt: Kristin Jarmund Arkitekter AS Foto: Trond Isaksen

Gangbrua ved Fosshaugane Campus knytter høgskolen til Sogndal sentrum og gjør den til en del av lokalmiljøet.

2

3


Byer > Kryssområder i byen

34 – 35

Byer > Kryssområder i byen

Kryssområder i byen – Farbare veier for alle trafikanter

i byen må transportsystemet og viktige krysningspunkter være utformet for alle trafikantgrupper: biler, gående, syklende, buss og trikk. Måten byrommet tilrettelegges, påvirker hvordan de ulike trafikantene oppfører seg og manøvrerer i forhold til hverandre. På nye Carl Berners plass er hensynet til fotgjengere, syklister og kollektivtrafikk tillagt større vekt enn tidligere. Fotgjengerne har forkjørsrett foran bilene. Den nye rektangulære plassen lar trikken passere gjennom ei grønn og vakker midtøy, som er senket for å fremheve fasadene. Bilene har fått redusert kjørefelt fra fire til to. Det er også opparbeidet bredere fortau rikt beplantet med trær og andre vekster, og egne sykkelfelt. Resultatet er at et kryss som tidligere var fullstendig dominert av biltrafikk og trafikkrelatert utstyr, er blitt mer imøtekommende for fotgjengere, samtidig som biltrafikken har gått ned med nesten 40 prosent og man ser en kraftig vekst i passasjerer som bruker T-bane, trikk og buss.

Hva gjør den forhøyede kanten i kjørefeltet? Jo, den markerer det «overkjørbare feltet» som tillater busser med stor svingradius, samtidig som rundkjøringen leses som en gate, så bilene kjører forsiktigere.

På nye Carl Berners plass har fire kjørebaner har blitt til to, trikken har fått bane tvers gjennom, og fortauene er utvidet med grøntanlegg. Foto: Dronninga Landskap

Nye Carl Berners plass er forvandlet fra et grått veikryss til et menneskevennlig byrom med 30 000 færre biler daglig.


Byer > Kryssområder i byen

Byer > Kryssområder i byen

36 – 37

2

Beregninger viser at en inaktiv 30-åring vil kunne leve 3–8 år lengre dersom han begynner med regelmessig fysisk aktivitet minst 30 minutter daglig.*

1 + 2 | På Tjennsvoll utenfor Stavanger er det bygget en egen bru for gående og syklister. Det gjør trafikken tryggere for både myke og harde trafikanter, og brua utgjør en dekorativ kontrast til omgivelsene. Alle foto: Knut Opeide *Kilde: Nasjonal sykkelstrategi 2014–2023

1

1


Byer > Kollektivknutepunkter

38 – 39

Byer > Kollektivknutepunkter

Kollektivknutepunkter Kulverten under Lillestrøm stasjon binder bydelene sammen og leder både fotgjengere og syklister til og fra buss- og togforbindelser.

– Tar deg imot og sender deg videre

1

jernbanestasjonene har en ærerik historie som landets viktigste knutepunkter. Den gangen toget var den sentrale transportformen, ble stasjonene utformet som verdige symbolbygg, og rundt stasjonene vokste kafeer, kiosker, frisører og butikker fram – alt som folk har behov for i farten og hverdagen. Etter privatbilismens inntog fulgte en periode med lavere aktivitet rundt jernbanestasjonene, og flere steder krøp sentrum bort fra stasjonsbygningene. Nå er tiden kommet 1 for jernbanestasjonens renessanse.

2

For å nå nasjonale mål om reduserte klimautslipp, skal all vekst i byområdenes persontrafikk håndteres av kollektiv-, sykkel- og gå-trafikk. Da må transporten mellom byene gjøres enklere, så man kan bo i én by og jobbe i en annen. Reisetid og antall avganger skal forbedres, og ikke minst skal selve reiseopplevelsen være attraktiv. Det stiller ikke krav bare til togene, men også de stedene vi går av og på dem – knutepunktene som ønsker oss velkommen og hjelper oss videre.

1 | Lillestrøm stasjon ble opprustet i forbindelse med Gardermoutbyggingen i 1998, og busstasjon og sykkelparkering ble anlagt samme sted. Arkitekt: Arne Henriksen

2 | Atle Syvertsen jobber på Lillestrøm og reiser hver dag med toget fra Oslo. Alle foto: Marte Garmann

«Om jeg har med meg en kopp kaffe når jeg går på toget i Oslo, er den fortsatt lunken når jeg går av i Lillestrøm.» 2


Byer > Kollektivknutepunkter

Byer > Kollektivknutepunkter

40 – 41

12 500 nye arbeidsplasser rett ved knutepunktet Oslo S i Barcode sparer miljøet for 15 tonn CO2 per dag.

1 | Barcode-området ved Oslo S eies også av statseide Rom Eiendom, som skal sørge for en fornuftig blanding av boliger, næringsliv og kulturtilbud rundt stasjonene. Arkitekter: A-lab, DARK Arkitekter AS, MAD, MVRDV, Snøhetta, SJ-arkitekter Illustrasjon: OSU

2+3 | I dag er 150 000 innom Oslo S hver dag, og i løpet av de neste 20 årene vil tallet være doblet. De nye bygningene kan stå ferdig allerede i 2020. Foto/illustrasjon: Rom Eiendom/Space Group

1

3 | Etter

2 | Før


Byer > Tinghus

42 – 43

Byer > Tinghus

Tinghus – Verdige rammer for alvorlige avgjørelser

tinghusene er legemliggjøringer av de grunnleggende funksjonene som gjør en rettsstat mulig. Det er viktig at tinghus finnes rundt i landets byer, så alle borgere kan få sin stemme hørt og sin sak prøvd. I tillegg til rettssaker og tvister, tar tinghusene seg av funksjoner som giftermål og partnerskap for alle de som ikke benytter seg av religiøse bygg. Derfor har husene seremonirom som i likhet med rettssalene skal gi en verdig atmosfære for livets alvorlige beslutninger og avgjørelser.

1

2

1 + 2 | Gulating lagmannsrett ligger i Bergen og ble ferdigstilt i 2011. Mens gamle rettssaler hadde monumentale trekk, brukes idag ofte naturmaterialer som gir et lett inntrykk, og dommerne sitter ikke lenger på et podium høyt over de andre. Arkitekt: Terje Grønmo Arkitekter AS Alle foto: Ivan Brodey

I 2012 alene behandlet norske domstoler 127 500 saker, og tinghusene tok imot rundt 17 000 blivende ektefeller til vielsesseremonier.

1


Byer > Kulturbygg

44 – 45

Byer > Kulturbygg

Kulturbygg – Sterke opplevelser og steder å snakke om dem

siden antikken har kulturbygg utgjort viktige innslag i byens identitet. Teatre, operahus og museer er noe av det som gjør byen til by, og noe av det første tilreisende oppsøker. Slike bygg gir gjerne arkitekter friere tøyler til eksperimentell utforming, og blir skulpturelle landemerker i bybildet. Når vi tenker på byer som Sydney og Paris er Operahuset og Louvre blant de første bildene vi ser for oss. I Norge har det ikke vært tradisjon for at private oppfører store kulturbygg. Derfor har staten tatt på seg oppgaven å lage strukturer som tiltrekker seg internasjonal oppmerksomhet og tilreisende. I dag lander nok mange turister på Gardermoen med et bilde av Snøhettas Operabygning sentralt i bevisstheten.

Alabastboksen på taket lyser om natta, og vil gjøre bygningen til et tydelig landemerke.

2

1 | Det kommende Nasjonalmuseet er det største kulturbygget i norgeshistorien, og vil romme samlingene til Nasjonalgalleriet, Kunstindustrimuseet og Museet for samtidskunst. 2 | Nasjonalmuseets omfattende kunstbibliotek vil også være tilgjengelig for publikum. Arkitekt: Kleihues + Schuwerk Gesellschaft von Architekten mbH Illustrasjoner: Kleihues + Schuwerk, MIR as, Statsbygg

1

Det nye Nasjonalmuseet vil være på 54 000 m2, og har et forventet besøkstall på 750 000 mennesker årlig.


Byer > Kulturbygg

Byer > Kulturbygg

46 – 47

Operataket er blitt et populært urbant turterreng for turister og innfødte, med eget utkikkspunkt.

Operaen i Oslo. Ferdigstilt 2008. Arkitekt: Snøhetta. Foto: Marte Garmann

Operaen i Oslo ble bygget i et dødt område, med trafikkmaskiner og godshavn, og utgjorde startskuddet for «Fjordbyen», en totalforvandling av hovedstadens sjøside.


Byer > Sykehus

48 – 49

Byer > Sykehus

Sykehus – Helse til mennesker og byliv Nybygde St. Olavs Hospital er utformet som en naturlig del av kvartalstrukturen, med gangbroer som forbinder bygningene.

«Om du vil ta en kaffe i byen, spaserer du bare gjennom hele sykehuset, innendørs eller utendørs, og over Elgeseter bru til Nidarosdomen og Kafé To Tårn.»

1

staten har det overordnede ansvaret for alle offentlige sykehus i Norge, anlegg med avgjørende betydning både for pasientene, byen og samfunnet. En sentral lokalisering, nær jernbanestasjon og urbane tilbud, gir mindre transport og forurensing. Et godt eksempel er nybygde St. Olavs Hospital, der 80 prosent av de ansatte bruker kollektivtransport eller sykkel til jobben. I tillegg gjør en sentral lokalisering byens tilbud tilgjengelig for sykehusets

2

ansatte, brukere og besøkende, og sluser et mangfold av mennesker inn i sentrum. Både beliggenhet og utforming er dessuten viktig for pasientenes helse. De trives og friskner lettere i levende og bynære omgivelser med lys, farger, gode materialer, kunst og grøntområder. Et sykehusopphold oppleves mindre dramatisk hvis omgivelsene virker mer dagligdagse og styrker pasientenes friske sider.

1 | St. Olavs Hospital i Trondheim, Kunnskapssenteret. Arkitekt: Team St. Olav (Nordic Office of Architecture og Ratio Arkitekter) Landkapsarkitekt: Asplan Viak Foto: Jiri Havran

2 | Odny Rønsåsbjørg, pensjonist. Var pasient på gamle St. Olavs Hospital med brystkreft. Jobber nå på sykehuset som frivillig hjelper med kreftpasienter. Foto: Marte Garmann


Byer > Nasjonale symbolbygg

50 – 51

Byer > Nasjonale symbolbygg

Nasjonale symbolbygg – Norsk identitet i stein og tre

når vi får utlendinger på besøk, viser vi dem gjerne de gamle bygningene våre, som Bryggen i Bergen eller Slottet i Oslo – og føler at vi også forteller noe om oss selv. Byggene gir oss en følelse av tilhørighet og historie, og utgjør bakgrunnen for 17. maibildene så vel som hverdagslivet, for oss og våre forfedre. Selv om noen av disse bygningene er privateide, er de viktige for fellesskapet, og staten bidrar derfor med midler og planer for vedlikehold når de private ikke har interesse for eller ressurser til det. Da fundamentet for Bryggen i Bergen måtte utbedres, la staten bokstavelig talt grunnen for fortsatt næringsdrift og byliv. Eidsvollsbygningen hadde lenge forfalt da den fikk en gjennomgående renovasjon i forbindelse med grunnlovsjubileet, og gir idag et arkitektonisk ansikt til vår demokratiske tradisjon.

Bryggen i Bergen. Foto: Helge Skodvin

Da grunnvannsnivået sank, måtte staten føre ekstra vann ned i bakken for å stabilisere Bryggen.

Symbolbyggene rotfester den norske verdensarven.


Byer > Nasjonale symbolbygg

Byer > Nasjonale symbolbygg

52 – 53

2

1+2 | Rikssalen i Eidsvollsbygningen ble pusset opp til grunnlovsjubileet 2014. Dette er salen hvor grunnloven ble underskrevet, kjent fra Oscar Wergelands kjente maleri Eidsvold 1814 (1882–1885). Wergeland tok seg noen romlige friheter for å få plass til alle de viktige aktørene i sitt bilde.

1

1

1

Foto: Trond Isaksen Illustrasjon: Stortingsarkivet


Byer > Kollektivsatsing i byene

54 – 55

Byer > Kollektivsatsing i byene

Kollektivsatsing i byene – Flere reisende, mindre utslipp

Bilbruken i Bergen har gått tilbake, og kollektivandelen i Bybane-bydelene har gått opp fra 19 til 28 prosent.

Staten støtter store satsinger på kollektivtransport i byer. Det gir ikke bare en betydelig gevinst for miljøet, men også for enkeltmenneskets reisetid, trivsel og opplevelse av byen. Bybanen i Bergen viser hvordan nye kollektivsatsinger former framtida: Langs bybanen foregår det en utstrakt fortetting og nyetableringer, og det planlegges mange nye boliger som skal ligge i gangavstand fra bybanestoppene.

Bybanen i Bergen er et kommunalt prosjekt hvor Statens vegvesen har bidratt. I 2016 vil banen være ferdig utbygd helt til Flesland flyplass, og knytte byen effektivt til resten av landet og verden. Foto: Knut Opeide


Når staten ikke bygger Historien om Ullevaal stadion, nasjonalanlegget som ble kjøpesenter – og hvordan det kunne gått helt annerledes.

se for deg fullsatte tribuner. Norge spiller sin avgjørende EM-kvalifiseringskamp mot Italia. Publikum omkranser banen og danner en varm vegg av bevegelse og lyd som responderer på alt som skjer på banen. Forventningene er store, mange har allerede planlagt turen til sluttspillet i Frankrike 2016. Sensommerkvelden er mørk, og prosjektører lyser opp et bølgende tribunetak kraget ut på en smekker konstruksjon. Det er som å sitte under trekroner og se ned på en lysning i skogen. Endelig løsner det for Moa etter en lekker pasning fra King, som dribler seg fri i 86. minutt. Norge vinner! Etter kampen strømmer glade, syngende mennesker ut fra alle stadions utganger og flokker seg i vrimleområdet omkring. TV-selskaper fra hele verden zoomer ut og inn og formidler hvordan publikum tar i bruk anlegget til å feire. De forteller om stadionet som manifesterer den stolte, lille fotballnasjonen Norge gjennom sin stillferdige, men usedvanlige arkitektur: På det bølgende taket er solceller lagt som skiferheller på et trønderlåntak. Tribuneoppbygget kneiser opp og ut fra bakken. Fasadene lyser i kveldsmørket, i et flettverk av tre og glass brukket opp som mosaikk. De gjenspeiler publikums stemning og fakter på vei ned og ut, og bringer atmosfæren fra kampen ut i byen, og sett på avstand ligger anlegget som et smykke i den flotte byparken. Dagen etter er førstesidene dekket av fete typer: For en kamp, for et publikum, for en arena! Det forbausende med denne fabuleringen er ikke at Norge vinner en landskamp, men at det skjer på en slik fantastisk nasjonalarena. I dette essayet skal jeg fortelle om utbyggingen av vår nasjonalarena slik den faktisk er, og hvordan det hele kunne vært annerledes.

Elin Børrud er arkitekt og professor ved Institutt for landskapsplanlegging, Norges miljø- og biovitenskapelige

Form, funksjon og finansiering Et stadionanlegg har i utgangspunktet fire soner: (1) banen, (2) tilskuerområdet, (3) vrimlearealet rett utenfor tribunene som skal ivareta sikkerhet og flyt ved fylling og tømming av stadion, samt være stedet for feiring, og (4) overgangsonen mellom vrimleområdet og infrastrukturen som leder publikum til og fra stadion. Litt forenklet kan man si at det er i grensen mellom sone 2 og 3 at muligheten for å skape god arkitektur finnes. Her kan man kan artikulere fasaden og tilføre spektakulære bærekonstruksjoner for tribunetaket, og løfte bygget fra de absolutte funksjonelle og sikkerhetsmessige kravene til en stadion å være stolt av og hvor det representative ved bygningen kan fremtre. Historien om Ullevaal stadion forteller også at det er i denne sonen de økonomiske mulighetene i stadionanlegget kan utnyttes. En av informantene i min doktorgradsavhandling1 hadde en megetsigende kommentar til dette: «[D]et er om å gjøre å få mest mulig betalingsdyktige arealer som kan gjøre tribunesystemet økonomisk mulig å bygge. Og da legger man på et så tykt fôr av inntektsgivende arealer som man kan, for å få betalt den overflaten.»2


Elin Børrud > Når staten ikke bygger

Elin Børrud > Når staten ikke bygger

58 – 59

« Akkurat som arkitekturen kan skape forventninger om store kunstopplevelser, skal den kunne skape forventninger om store idrettsopplevelser. »

« Statusen som landskamparena og nasjonalanlegg hadde forsvunnet blant kontorer og butikker. »

I forbindelse med doktorgradsavhandlingen intervjuet jeg 11 personer som på forskjellige tidspunkt hadde vært involvert i utviklingen av Ullevaal, og ingen av dem uttrykte noen begeistring over anleggets arkitektur. Tvert imot unnskyldte de fleste seg for at det hadde blitt som det hadde blitt. Alle var enige i at dette er Norges viktigste fotballbane, men de fleste mente statusen som landskamparena og nasjonalanlegg hadde forsvunnet blant kontorer og butikker. Problemet er ikke stadionet selv, men de funksjoner som har «klenget» seg inntil. I en fagterminologi vil vi si at Ullevaal stadion består av tre ulike typologier: stadion, kontorbygg og handlegate (kjøpesenter), og at Ullevaal stadion har blitt en hybrid hvor programmene bokstavelig talt er bygd i hverandre fordi det var praktisk og lønnsomt. Tribunene er taket til næringsbygget under, og handlegaten er igjen avhengig av næringsbyggets forretninger for å bli en handlegate.

Et nasjonalanlegg, uansett om det skal vise frem nasjonens kunst eller idrettsprestasjoner, bør gi oss en opplevelse av at vi beveger oss fra hverdagen og det vante, og inn til noe utvalgt. Alle som har vært i Operaen vet at minglingen i den flotte foajeen er en del av opplevelsen. For en ekte fotballsupporter kan også fellesskapet i denne «mingle»- fasen før og etter kampen utgjøre en nesten like sterk erfaring som selve spillet. Akkurat som arkitekturen kan skape forventninger om store kunstopplevelser, skal den kunne skape forventninger om store idrettsopplevelser. Hvis jeg har forstått informantene mine rett, tror jeg den generelle misnøyen med dagens nasjonalanlegg ikke skyldes fraværet av monumentalitet eller det spektakulære, men kanskje heller den tunge tilstedeværelsen av det hverdagslige.

Studiet inngår i min doktorgradsavhandling (Børrud 2005) som kan lastes ned fra: http://brage.bibsys.no/aho/handle/ URN:NBN:no-bibsys_brage_16311 2 Arkitekt i intervju 07.04.2000 1

Selv om Oslo kommune tidligere hadde forkastet Fotballforbundets planer om et storstadion på Ullevål, ble den første tribunebiten i en stor-stadion, inklusive næringsarealer, godkjent uten forutgående reguleringsplanvedtak. Bygningsrådet grep først inn da folk i nærmiljøet reagerte på investorens forsøk på å bygge på to etasjer mer enn godkjent byggesak tillot. Saken kom opp til politisk behandling, og det ble vedtatt (16.01.86) at ytterligere bygging ikke skulle skje før det forelå en godkjent regulering for hele området. Byggingen ble stanset, de påbegynte etasjene måtte tas ned, og fire år senere, i 1990, ble reguleringsplanen vedtatt. I denne perioden, 1986–1990, skjedde det som fikk størst konsekvenser for dagens stadion. Det begynte også bra: Fotballforbundets intensjon var nå å utvikle Ullevaal til et «riksanlegg», med nytt tribuneanlegg for 40 000 tilskuere (hvorav 15 000 ståplasser), nye garderober, treningsrom, lagerrom, møterom, fasiliteter for presse og kringkasting, innendørs fotballhall med plass til 5000 tilskuere, utendørs treningsbaner, samt kurs- og konferansesenter. Tribuneanlegget skulle være på seks etasjer, med en sammenhengende takkonstruksjon som skulle flyte fritt over. I overgangen Deadline cup-finalen mellom nordre langside og østre sving skulle et høyDet begynte bra i 1960. De originale tretribunene, etahus rage over en stor, flat masse som i all hovedsak blert i 1925 av Ski- og fotballklubben Lyn, var nedslitte ble dannet av fotballhallen. Allerede i juni 1986 forelå og måtte oppgraderes. Muligheten for et storstadion et reguleringsplanforslag som tok sikte på å realisere med plass til 45 000 tilskuere ble utredet, men planede store planene for både norsk fotball og for Ullevaal ne ble ikke godtatt i kommunen, noe jeg skal komme stadion. Forslaget ble lagt ut til offentlig ettersyn. tilbake til. Fotballforbundets ambisjon endte kun i en Det er vanskelig å si eksakt hva som skjedde i denne moderat ombygging av «Store stå», langtribunen mot fasen, men av flere informanter fikk jeg antydet at syd. På begynnelsen av 1980-tallet var de gjenstående kompaniskapet med utviklerselskapet ble brutt fordi trekonstruksjonene så falleferdige at det var direkte fotballens folk ikke syntes avtalen var økonomisk god farlig å bruke anlegget. «Fotballen» hadde ikke penger nok for dem.3 I så fall kan det synes som stadionselskatil opprustning, men de greide etter noen år å få til en avtale med en privat investor som ville finansiere nye pet var «bitt» av tidas optimistiske tro på eiendomstribuner på vestre kortside, mot å få benytte arealet spekulasjon. Dette skjedde på midten av 1980-tallet, da under og på utsiden av tribunen til næringsarealer jappetiden var i full gang i Norge, og muligheten for å for utleie. På den tiden var området uregulert, men sitjene gode penger på eiendomsutvikling hadde skapt den det hastet med å erstatte tribunene som «måtte» større optimisme enn vi hadde godt av. Etter mye frem være ferdig til cupfinalen i 1985 mellom Lillestrøm og tilbake ble prosjektet «lagt dødt», denne gang av Fotog Vålerenga, ble det kun fremmet byggesak. ballforbundet selv, og med det forsvant også visjonene.


Elin Børrud > Når staten ikke bygger

Elin Børrud > Når staten ikke bygger

60 – 61

Salg av råderetten over eget anlegg Da visjonen om Riksanlegget døde, ble det brukt under ett år på å utvikle et nytt prosjekt med et nytt utviklerselskap, utarbeide et nytt reguleringsplanforslag, få et politisk vedtak og sette i gang utbyggingen. Nok en gang ble det hastverk – for å rekke cup-finalen høsten 1990. Det skjedde samtidig som bunnen falt ut av markedet og den norske økonomien strammet seg til igjen, noe som rammet byggebransjen spesielt hardt. En avtale om utbygging ble nok en gang brutt, denne gang fordi utviklerselskapet gikk konkurs. Da konkursen inntraff, var det nye forslaget til reguleringsplan til vurdering i kommunen. Planen var en mer moderat utbygging enn «riksanlegget» som ble lagt dødt, og var utarbeidet med en tanke om å videreføre den arkitekturen som allerede var bygget i vestre sving.

Jeg har ikke undersøkt nærmere hva som lå bak bruddet. Antydninger gitt av informanter kan oppfattes slik at denne fasen bar preg av at fotballen og stadionselskapet hadde for store ambisjoner om forretninger uten at de var kvalifiserte for det. Det kan også være at uklare organisasjonslinjer mellom de tre parter Norges fotballforbund, AS Ullevaal Stadion og Lyn medførte en periode med lite oversikt. 4 Informasjon gitt av informant i telefonintervju. 3

Et nytt firma ble dannet for å overta prosjektet, og istedenfor en avtale om finansiering av tribuner mot å oppføre næringsareal under, endte forhandlingene med at selskapet som kunne påta seg å bygge tribunene, fikk overta eierrettigheter til hele tomtearealet både under og langt utenfor tribunene, som oppgjør. På dette tidspunktet hadde det for stadionselskapet ingen betydning om arealet ble solgt eller bortfestet.4 Det viktigste var å bli enige slik at nye tribuner kunne stå ferdig til cupfinalen mellom Rosenborg og Fyllingen. I første fase hadde næringsbygget fått en utforming som gjenspeilet tribunen innenfor, og med en forventning at dette skulle gjentas rundt det hele. Nå fikk utbyggingen en annen karakter. De nye eiernes ønsker var primært å bygge næringsarealer for handel og generell virksomhet, og da passet det dårlig med den spesielle avtrappingen av fasaden som var valgt i vestre tribunesving. I deres prosjekt skulle ikke tribunefasaden danne yttersiden på et stadion, men innsiden av en (glassoverdekket) handlegate. Like viktig som at de ikke «trengte» denne stadionaktige utformingen, var det at snittet ga dårligere næringsarealer og dermed dårligere inntekter. Stadionfasaden ble derfor utformet mer ut fra behovet for funksjonelle og økonomiske næringsarealer enn ut fra idealer om hva et nasjonalt fotballstadion bør være.

En annen historie mulig? Utbyggingen av vårt nasjonalanlegg i fotball – selveste Ullevaal stadion – endte altså opp som et middelmådig kjøpesenter med høyst ordinær arkitektur. Innforstått i denne kritikken er at det burde vært noe storslagent – á la Den Norske Opera, Holmenkollbakken eller helst som Stade de France i Paris. Kanskje Norge, som Frankrike i 1998, må arrangere et mesterskap på hjemmebane for å få en ny og flott nasjonalarena? Når noe omtales som nasjonalt, oppfatter vi gjerne dette som noe offisielt, oppnevnt eller godkjent av statlig myndighet, eller kanskje eid av staten, av oss alle i fellesskap. Men staten har aldri eid Norges nasjonalanlegg for fotball. Opprinnelig ble banen etablert av Ski- og fotballklubben Lyn og noen andre lokale småklubber i 1924. Rolf Hofmo, kontorsjef i STUI (Statens ungdoms- og idrettskontor), mente på 60-tallet at staten ikke kunne støtte utbygging av stadionanlegget dersom Lyn var hovedaksjonær, og Norges Fotballforbund kjøpte seg opp som hovedaksjonær i AS Ullevaal Stadion, og har vært det siden.

Jeg har allerede nevnt at det var minst et par ganger at visjonen om noe bedre glapp. Den ene gangen var da finansbobla sprakk i 1987, mens den andre gangen var allerede i 1960, da Fotballforbundet første gang ønsket å bygge et stort og nytt riksanlegg. Frode Rinnans arkitektkontor tegnet forslaget, og da det ble lagt frem for Byplankontoret ble det spurt om et anlegg lot seg innpasse,5 og alternative lokaliseringer ble utredet: Bislett, Dælenenga, Sogn og Valle Hovin. Det ble sett på tilgjengelighet (offentlig transport), avviklingsmuligheter i gatenett, omgivelseskarakter inntil og omkring stadionet, og utvidelse/nybyggingsmuligheter for å kunne plassere 50 000 tilskuere.6 På bakgrunn av denne analysen kunne ingen av de kommunale etatene gå inn for storstadion på Ullevål. Kort sagt var Ullevål-området for lite og for tett opp til eksisterende boligområder.7

Møtereferat datert 9.5.1960/ Mappe 48/41 Bilag nr. 3 til skriv av 11/5-1960 fra Byplansjefen i Oslo til Teknisk rådmann, Kommunal rådmann, Trafikkpolitiet og ark. Rinnan. 7 Brev fra Plan- og anleggskontoret 14.07 1960. 5

6


Elin Børrud > Når staten ikke bygger

Elin Børrud > Når staten ikke bygger

62 – 63

« Det synes som stadionselskapet En alternativ lokalisering ble aldri utredet, og episoden tilsynelatende glemt av begge parter.8 I den kommunale plan- og byggesaksbehandlingen ble det aldri stilt spørsmål om hvorvidt stedet var egnet, i og med at hver sak som kom til reell politisk behandling ikke handlet om å bygge et storstadion, men kun erstatte falleferdige tribuner. At man fikk noen tusen kvadratmeter næringsareal med på kjøpet, ble nærmest som et dogme i denne saken.

Mulige grep Hadde Hofmo den gang kunnet forutse hva som skulle komme til å skje, hadde han kanskje krevd at forbundet skulle ha vært eneaksjonær. Arealet som ble solgt ut i 1990 var, så vidt jeg har forstått, knyttet til Lyn sin eierdel. Dersom staten på 1960-tallet hadde tatt et mer offensivt grep enn å kreve at NFF var hovedaksjonær for å få tildelt midler, hadde denne historien kanskje endt annerledes. Allerede da visste man at dette var «Norges viktigste fotballbane». Fotballforbundet burde opplagt ha vært eneaksjonær – eller staten burde selv gått inn i eierskapet. Alternativt kunne staten, da Oslos politikere konkluderte med at Ullevål ikke var egnet lokalisering av storstadion, foreslått at Ullevaal stadion forble hjemmebane for lokalklubbene som etablerte den. Så kunne den bidratt til å fremskaffe ny egnet tomt for riksanlegget, og støttet både Fotballforbundets ønske om en stor arena og Oslo kommunes overordnede byplangrep om hvor denne type anlegg burde lokaliseres.

var ”bitt” av tidas optimistiske tro på eiendomsspekulasjon. » Sett med dagens øyne er det ingen tvil om at man i 1960 burde ha besluttet å bygge et riksanlegg for fotball på Valle-Hovin. Stadionopplevelsen som er fremmanet innledningsvis kunne utmerket vært hentet herfra. At Norges Nasjonalanlegg for fotball lå vakkert til i frodige parkomgivelser, men likevel sentralt lokalisert i Norges hovedstad, med kort vei fra hovedveiene, lett tilgjengelig med buss og bane – eller med sykkel.

Nasjonal status – et statlig ansvar? Når staten ikke bygger selv, men peker ut nasjonale bygg og anlegg, befinner vi oss i en gråsone. Hvem er det egentlig som har ansvar for det arkitektoniske resultatet? Hvilke kriterier skal legges til grunn når noe tildeles nasjonal status, og hvilke forventninger til kvalitet kan stilles når det følger statlige tilskudd med en slik status?

Dette til tross for at det som virkelig har preget prosessen her, er sterke protester fra et engasjert lokalsamfunn. Allerede under arbeidet med den reguleringsplanen som ble skrinlagt, fikk planmyndighetene en klar tilbakemelding fra lokalbefolkningen om at storutbygging av Ullevaal Stadion ikke var ønsket. «Aksjon mot storutbygging av Ullevaal Stadion» ble dannet 19.juni 1986.

8

Avtalen med Kulturdepartementet ble undertegnet i 1998, omtrent ett år etter at reguleringsplanen for utbygging av den siste tribuneoppgraderingen ble vedtatt. Reguleringsvedtaket var nødvendig for avtalen, slik at departementet visste at Ullevaal kunne bli «et idrettsanlegg som tilfredsstiller tekniske og funksjonelle standardkrav for avvikling av relevante internasjonale mesterskap og konkurranser»9. Ordningen og begrepet har hovedsakelig å gjøre med to ting: 1) å sikre at Norge har anlegg i utvalgte idretter som tilfredsstiller tekniske krav til å arrangere internasjonale mesterskap, og 2) å gi enkelte anlegg et spesielt fortrinn ved søknad om tildeling av tippemidler.10

(Kulturdepartementet, 1997) Tilskuddsordningen for nasjonalanlegg ble fastsatt 15.jan 1997. Nasjonalanleggsordningen avløste den gamle ordningen med riksanlegg, der alle idretter kunne fremme krav om tilskudd til slike anlegg. Det var etablert 29 riksanlegg da ordningen ble stilt i bero i 1991. Ullevaal Stadion var et av dem. (Kulturdepartementet, 1999b) 9

10

Det er altså ingen kriterier knyttet til arkitektur. Det kunne det godt ha vært, for på begynnelsen av 1990-tallet ble arkitektonisk kvalitet på offentlige bygg og anlegg satt på den politiske dagsordenen av kulturminister Åse Kleveland i forbindelse med OL på Lillehammer. Fra statlig hold ble det derfor bestemt at fra og med 1994 skulle estetisk og miljømessig kvalitet tas med i vurderingen ved forhåndsgodkjenning av idrettsanlegg.11 Men i departementets definisjon og kriterier for tildeling av status som nasjonalanlegg, er den representative dimensjonen i nasjonalanleggene ikke tenkt på.12 Dersom denne ordningen skulle ha stilt andre kriterier kunne det kanskje ha vært at Nasjonalanleggene skal ha en arkitektonisk kvalitet som uttrykker den aktiviteten som anlegget skal tjene, eller symbolsk betydning.13

St.meld.nr.41 1991–92 «Om Idretten» (Kulturdepartementet, 1999a) 13 I (Kulturdepartementet, 1995) omtales signalanlegg slik: «Det forutsettes at signalanleggene fremstår i et selvfølgelig, sterkt og enkelt formspråk som umiddelbart festes på netthinnen.» (s. 3) Ellers er det i denne kun gitt teknisk innføring i hvordan tribuner (s.152–161) og fotballbanen (s. 207) skal bygges. Som så ofte i veiledningsmateriale utgitt fra departementet er spørsmål om arkitektonisk utforming redusert til et spørsmål om estetikk som her «…er definert som ’den kunnskap som kommer gjennom sansene’ eller læren om ’hva som passer’ i situasjonen, altså i forhold til tid og sted.» (s. 21) 11

12


Elin Børrud > Når staten ikke bygger

64 – 65

Den motvillige urbanisten Rask urbanisering utfordrer den nordiske storbyen – både fysisk og mentalt.

Viktoria Walldin er sosialantropolog og ekspert på sosial bærekraft hos White arkitekter. Hun involverer mennesker som berøres når steder forandrer seg, og prøver å skape en dialog mellom beboere, arkitekter og byplanleggere.

« At man fikk noen tusen kvadratmeter næringsareal med på kjøpet, ble nærmest som et dogme i denne saken. » Historien om Ullevaal stadion forteller om en tid i Norge da vektlegging av arkitektur og design var langt mindre enn i dag. Den forteller om en periode hvor man for alvor oppdaget at det var økonomiske muligheter i ubebygde arealer. Den forteller om en sak der arkitektoniske problemstillinger ble fullstendig underordnet ett avgrenset spørsmål, å hindre at cupfinalen ble spilt på en annen arena. Og den forteller om et eierskap med uklare roller og vekslende ambisjoner. Kombinasjonen av slike faktorer har altså resultert i at Norge i dag har en arkitektonisk sett lite attraktiv nasjonalarena for fotball. Det eneste vi kan trøste oss med er at dersom spørsmålet kommer opp igjen i dag, må vi tro at staten vil ta et helt annet grep om både lokaliseringen og kravet til utformingen. Hvis vi returnerer til EM-kvalifiseringskampen jeg fremmanet innledningsvis, må vi også våge å tro at Norge er på vei oppover den internasjonale rankingen. Kanskje vi også en gang kan få spille EM- sluttspill på hjemmebane. Og da med en ny nasjonalarena i Oslo bygget i tilknytning til den fantastiske parken langs Alnaelva. Ulempen er at byen også sitter igjen med et høyst merkverdig stykke arkitektur i krysset Store ringvei og Sognsveien, der kongen hver høst pleide å dele ut pokalen til Norges beste herrefotballlag.

Referanser Andersen, K. og Hognestad, H. (1997): «Fotballens arkitektur». I: Fotball. nr. 44/45. Børrud, E. (2005): Bitvis byutvikling : møte mellom privat eiendomsutvikling og offentlig byplanlegging. [Oslo]: Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo. Clarke, J. N., Thompson, P. D. m.fl. (1998): Stadia, arenas and grandstands: design, construction and operation: proceedings of the First International Conference «Stadia 2000», Cardiff, Wales, 1-3 April 1998. London: E & FN Spon. John, G. og R. Sheard (1997): Stadia: a design and development guide. Oxford: Architectural Press. Juve, J. (1951): Ullevål stadion : 1926 - 26. September 1951. Oslo. Kulturdepartementet (1992): Omgivelser som kultur: handlingsprogram for estetisk kvalitet i offentlig miljø. Oslo: Kulturdepartementet Kulturdepartementet (1995): Anlegg for idrett og friluftsliv: mål og utforming, planlegging og bygging. Oslo: Universitetsforlaget. Kulturdepartementet (1997): Tilskuddsordning for nasjonalanlegg. Oslo: Kulturdepartementet. Kulturdepartementet (1999): Forskrifter og bestemmelser om stønad av spillemidlene til anlegg for idrett og friluftsliv 1999. Oslo: Kulturdepartementet. Kulturdepartementet (1999): Nasjonalanleggsordningen etablert. URL: http://odin.dep.no. Sheard, R. K. (1998): «Stadia and arena through the ages». I: Stadia, arenas and grandstands: design, construction and operation : proceedings of the First International Conference «Stadia 2000», Cardiff, Wales, 1-3 April 1998. Clarke, Thompson og Tolloczko (red.). London: E & FN Spon.

urbaniseringstakten i Norden krever en massiv fortetting, spesielt i Stockholm og Oslo. I løpet av de nærmeste årene skal rundt 100 000–150 000 nye boliger på plass. Diskusjonen om den fysiske planen er i gang, men hvem legger strategier for de sosiale og kulturelle utfordringene? Urbanisering er ikke bare en fysisk forandring, det er også en mental omstilling – spesielt for oss nordboere. I utviklingen av de nordiske storbyene trengs det bedre verktøy for å inkludere medborgerne, et sterkt engasjement fra staten, og gjerne en karismatisk ordfører. Siden 2008 har majoriteten av jordens befolkning bodd i byer. På alle kontinenter lokkes folk til storbyene, der de antar at inntektene og jobbmulighetene er bedre. Vi har lenge blitt presentert for et delt bilde av urbaniseringens konsekvenser. Den ene siden er negativ, og viser overbefolkede byer i Asia og Afrika, der forurensing, trafikkaos og voksende slumbyer råder. Den andre er positiv, med «hotspots» som New York, London og Paris. I disse tilfellene er fordelene med den kompakte og flerkulturelle byen tydelige, og tiltrekker seg unge og ambisiøse globale mennesker som vil virkeliggjøre idealet om åpenhet og modernitet i dagliglivet.

Vi forbinder gjerne urbanisering med metropoler og megabyer, men faktum er at vi i Norden har en urbaniseringstakt som er høy i internasjonal sammenheng. Statistikk fra Eurostat viser at Sverige nå urbaniseres raskest i Europa, og det er framfor alt Stockholm, Göteborg og Malmö som vokser. Prognosene peker i retning av at Stockholm og Oslo kommer til å være de raskest voksende byene i Vest-Europa de neste årene, med dobbelt så høy vekstrate som tilsvarende byer. Det er ikke bare befolkningstettheten i sentrum som øker, hele storbyregionene brer seg utover og får flere innbyggere. Dette gjør at byene har høyest befolkningsvekst både når man ser på hovedsteder og på storbyregioner. Denne historiske tilveksten byr både på problemer og muligheter. Til statistikken må man også legge et mer helhetlig bilde av virkeligheten – en beskrivelse uten noen opplevelse av sammenhengen blir sjelløs. Når det som sies, synes og føles forenes, får byen liv, og det fysiske miljøet samhandler med det sosiale. Som stockholmer assosierte jeg for eksempel lenge overfylte tunnelbaner med den årlige folkefesten «Vattenfestivalen», som ble arrangert i sentrum på 90-tallet. I dag føles det som om det er like mye folk på tunnelbanen på en vanlig hverdag. Det dyttes og knuffes, som naturlig er i en by der befolkningsøkningen har ligget på rundt 30 000 personer i året de siste årene.


Viktoria Walldin > Den motvillige urbanisten

Viktoria Walldin > Den motvillige urbanisten

66 – 67

« Vi forbinder gjerne urbanisering med metropoler og megabyer, men faktum er at vi i Norden har en urbaniseringstakt som er høy i internasjonal sammenheng. » I 2014 hadde jeg det privilegium å få være en del av et fagråd for bærekraftig bypolitikk i Norge. Rådet ble opprettet av daværende miljøminister Bård Vegar Solhjell for å utrede urbaniseringens forhold til bærekraftig utvikling. Arbeidet ble startet for å foregripe negative konsekvenser av den raske befolkningsveksten i storbyene ved å bistå med råd og tiltak for statlig bypolitikk. Det ble tydelig at urbanisering og innvandring er trender som særlig påvirker Osloregionen. Jeg har ikke hatt et like langt forhold til Oslo som til Stockholm, og kan dermed ikke merke forandringer i befolkningstettheten, men Oslo ser annerledes ut. Da jeg besøkte byen for cirka 10–15 år siden, var jeg med mitt afrikanske opphav ganske eksotisk i Oslo. Sånn er det ikke lenger. Variasjonen i innbyggernes utseende tyder på en slående forandring i befolkningens sammensetning, og vitner dermed om en betydelig innvandring av ikke-nordiske mennesker. Selv de nordiske – det vil si, svenske arbeidsinnvandrere – er synlige. Og hørbare: Personalet snakker svensk seg imellom i nesten alle butikker og restauranter. Oslo og Stockholm forandrer seg i høy takt. Det synes, føles og stemmer overens med statistikken som bekrefter det.

Storbyen utfordrer det nordiske selvbildet For å håndtere en befolkningsøkning planlegger Stockholm by 140 000 nye boliger de neste 15 årene. På samme vis kan man lese i OBOS’ fakta- og analyserapport (feb. 2012) at Oslo kan trenge opptil 100 000–150 000 nye boliger fram til 2030. Dette kommer til å forandre byene fullstendig. Jeg blir glad når Stockholm by tydelig viser at det ikke bare er boliger som trengs: Planen omfatter også 530 restauranter og kafeer, 240 barnehager, 18 idrettsplasser og 6 nye kinoer. Vi bygger ikke bare boliger, vi bygger en by! Et rikere byliv er nødvendig, og i dag råder det en slags global konsensus om at urbaniseringen må skje ut fra et bærekraftperspektiv. På mitt kontor, White Arkitekter, fører vi intense diskusjoner om miljømessig landutnyttelse og fortetting av allerede utbygget mark: Ikke bygg ut småbygdene, bygg heller rundt knutepunkter, så folk får nærhet til kollektivtrafikk og arbeid. Vi tegner visjoner av attraktive og trygge rom mellom husene, tilgjengelige og brukervennlige gaterom og offentlige miljøer der alle slags mennesker skal få plass. Gang- og sykkelveier prioriteres. Bilen, den skal helst bort. Neste generasjon nordiske byboere skal få oppleve natur midt i byen.

Man kan se av den nordiske planleggingsverdenen – i kommuners visjoner, kommuneplaner og reguleringsplaner – at urbaniseringen lever side om side med tanker om grønne flater. I Malmös nåværende kommuneplan står det for eksempel at «byen skal styrke sin profil som en grønn by samtidig som byen fortsetter å vokse innover». Kolonihagebevegelsen går mot en ny vår, men det nærdyrkes også på balkonger, i bakgårder og på hustak. «Collaborative Consumption» (felles konsum) er en voksende trend som startet i USA allerede på 70-tallet, men som først nå har begynt å blomstre, takket være bærekraftutviklingen, urbaniseringen (eller kompakt boligmønster) og teknologien. Det handler om å dele utstyr, særlig naboer imellom, ved hjelp av sosiale medier. Hvorfor kjøpe et nytt bor når naboen allerede har et? Fellesskapet stimuleres når varer og tjenester byttes naboer imellom i disse herlige, bærekraftige, sosialt varierte, inkluderende og befolkningstette storbyene. Kommuneplanene for de nordiske storbyene fører tankene til urbane, men vennlige Paris, Barcelona og Berlin – bare med mer natur og mer bærekraftig byplanlegging.

Det er i denne visjonen byplanleggeren i meg trer til side og gir plass til antropologen. Er det virkelig mulig at vi nordboere – på mindre enn en generasjon – skal forandre hele forestillingen om hva en nordboer er, for å klare å tilpasse oss et helt nytt levemiljø? Det er kanskje en anelse generaliserende, men det jeg mener, er at nordboerne er et natur- og friluftelskende folk som ikke nødvendigvis setter pris på eller klarer å venne seg til den tettheten som byen i stadig større grad krever. Det finnes mange beskrivelser av hvordan nordboere har søkt etter en nasjonal identitet nettopp i dype skoger og åpne landskap.1 I oppslagsverket Nationalencyklopediens (NE) tema «Natur og identitet» gis det flere eksempler. Og fortellingene er gjerne negative, fordi man mener at landskapet har farget vår mentalitet. Forfatteren Harry Martinson (1904–78) beskrev for eksempel svenskene som et «granskogsfolk, nedsunket i tungsinn». Også i historikerne Berggren og Trägårdhs Är svensken människa? Gemenskap och oberoende i det moderna Sverige (2006) finnes det skildringer av nordboere som et folk som ser ut til å verne mer om dyr enn om medmennesker. Da Nordisk råds litteraturpris feiret 50 år (2011), drøftet man spørsmålet om hvorvidt man kan skjelne en nordisk identitet ved hjelp av litteraturen. Ett svar var at mens verden sør for oss ser på likhetene, er vi i Norden ofte opptatt av ulikhetene. Og i denne sammenhengen dukket også begrepene ensomhet, vemod og natur opp.

1 Nationalencyklopedin https://www.ne.se/rep/ naturhistoria-natur-och-nation.


Viktoria Walldin > Den motvillige urbanisten

Viktoria Walldin > Den motvillige urbanisten

68 – 69

« Vi vil ha tilgang til alt som en storby kan gi, men vi vil også være i fred. Vi er ikke lært opp i det sosiale livet som tettheten medfører. »

« Da jeg besøkte byen for cirka 10–15 år siden, var jeg med mitt afrikanske Urbanisering og segregering – hvem har tilgang til byen? Selv om beskrivelsene kan virke tåpelige, er de relevante, som en del av etableringen av det nordiske selvbildet. Jeg ser det i mitt daglige virke, der det akk så viktige miljøperspektivet er betydelig bedre systematisert enn sosiale og humane perspektiver. Iblant føles det som om planleggingsarbeidet tar større hensyn til frosker, padder og firfirslers bevegelser enn innbyggernes tanker og behov. Å jobbe med beboernes perspektiv i Stockholmsregionen gir mye empirisk erfaring fra det dilemmaet. I sentrum er NIMBYholdningen den rådende: bygg gjerne, men «not in my backyard». Idealet er tydelig, men virkeligheten er en annen. Tiden er moden for en annen fortelling: en om nordboerne og byen. Å skape denne fortellingen er et kognitivt arbeid – gjennom tankeprosesser må vi tilpasse oss nye virkeligheter og livsidealer. Selvsagt finnes det bydeler som vitner om unntak, der innbyggerne har lyktes i å kombinere drømmen om et liv på landet med et i byen. Ett eksempel finnes i Stockholm sentrums uhyre attraktive bydel SoFo – en forkortelse som selvfølgelig henspiller på de populære og sjarmerende områdene SoHo og NoHo på Manhattan i New York. (Det første finnes også i West End i London). Tettbyggede områder med kule kreative mennesker som handler nærdyrket mat i lokale butikker og kjøper brød på lokale bakerier – om de da ikke dyrker og baker selv. Gatene er fulle av håndverks- og kunstbutikker, vintagebutikker og hyggelige og internasjonale kafeer, restauranter og barer. Her finnes også godt besøkte parker og grøntområder. Bydelen har nesten alt – bortsett fra en variert befolkning.

opphav ganske eksotisk i Oslo. Sånn er det ikke lenger. »

Hvordan kan vi skape livet på landet i storbyen?

Det er veldig dyrt å bo i SoHo, det er dyrt å «henge» i SoHo, og fordi det er så mange mennesker som beveger seg der, blir det lett en eksklusiv skare av stamgjester, kjendiser og kulturmennesker med sterk – eller i alle fall god – økonomi. Andre eksempler er byens nye bydeler. Eiendom er dyrt, så boligene blir dyre. Fordi de nye byggeprosjektene trenger investorer, byggherrer, næringsliv og beboere, skapes det på forhånd en fortelling om stedet. Det får en attraktiv profil, en nisjeidentitet som skal lokke sterke investorer og de rette menneskene. Både det autentisk kompakte og det nye kompakte ekskluderer store deler av befolkningen. Som i så mange andre svenske byer finnes det i Malmö en tydelig samvariasjon mellom sosioøkonomisk og etnisk inndeling i boligmønsteret. Å skape en «blandet» by har derfor i mange sammenhenger handlet om å skape attraktive offentlige rom – der alle kan møtes. Disse offentlige rommene blir i sin tur kostbare, og krever finansiering. Den variasjonen av flerkultur og mangfold som omfatter de sjarmerende storbyene vi imiterer, blir dyttet ut i periferien. Sosial, kulturell og økonomisk segregering er urbaniseringens kjølvann i Norden. Om det biologiske mangfoldet kjemper i motvind, så er det sosiokulturelle mangfoldet ikke-eksisterende.

Urbaniseringen skjer uten særlige hensyn til «myke» verdier. Vi vet at i byen har vi jobb og nærhet til service og kultur, men foreløpig har det ikke blitt analysert i sammenheng hvordan den allment nordiske holdningen til byen arter seg. Hvilke kvaliteter er det vi ønsker? En trendstudie utført av Svensk Fastighetsförmedling (2012) forteller at flertallet av svenskene tror at urbaniseringen fortsetter – men drømmen om landsbygda lever videre. Miljöaktuellt skrev om studien: «De fleste tror at de i framtiden kommer til å bo i leilighet i en storbyregion (57 prosent), fulgt av villa i en mellomstor by (33 prosent) og leilighet i en mellomstor by (23 prosent). Likevel er drømmeboligen en villa med sjøtomt eller et hus på landet.»2 Når mine kolleger i White Arkitekter og jeg er ute i felten og gjør intervjuer med innbyggerne om sted, identitet og bærekraftig livsstil, så sammenfaller det vi hører godt med denne trendrapporten. Vi vil ha tilgang til alt som en storby kan gi, men vi vil også være i fred. Vi er ikke lært opp i det sosiale livet som tettheten medfører. I de trange tunnelbanene i Stockholm sentrum er kanskje mange mennesker trengt sammen rent fysisk, men det sosiale miljøet er stivt, og om fremmede kommer for nære, blir det ubehagelig.

2 http://miljoaktuellt.idg.se/2.1845/1.441905/ sa-vill-svenskarna-bo-i-framtiden

Når vi ser urbaniseringens bilder av megabyer i den tredje verden og metropoler i vest, mangler et korresponderende bilde av den nordiske storbyen. Vi må nyansere debattene, stille spørsmål og utvikle en «nordisk urbanisering». Urbaniseringen krever ikke bare en fysisk utviklingsplan, den trenger en ny politikk som lærer nordboerne om byens gode og inkluderende sider. Dette kommer til å ta tid – som adferdsendringer gjør – og det er derfor vi må begynne nå. Det handler om aktiviteter på mange nivåer, men med utgangspunkt i en samlet visjon. Alle må ta ansvar, fra staten til den enkelte borger. Nordboerne må knytte like nære bånd til storbyen som til naturen dersom Stockholm og Oslo skal få igjennom at mer enn 100 000 leiligheter skal bygges de neste 15 årene. Med god planlegging kan en by ha alle muligheter til å romme de verdiene nordboere setter høyt, samtidig som en ny fortelling formes – en som inkluderer mangfold, tetthet og fellesskap. For å oppnå dette trengs en ny retning i politikken, en storbyminister eller en fargerik borgermester – gjerne alle tre. Den nye (eller i det minste parallelle) fortellingen om storbyene i Norden må løfte fram spørsmålet om den stadig mer varierte befolkningen. Hvem er byen, og hvem eier den? Når mine kolleger og jeg har jobbet med flyttingen i Kiruna – byen i Nord-Sverige som ble flyttet på grunn av gruvenæringen – har ambisjonen vært at «alle skal med», vi gjør det «steg for steg», og «ingen skal bli forbigått». Strategien er basert på Kiruna kommunes mål om å gjennomføre en demokratisk byutvikling der alle har mulighet til å få sin stemme hørt. Utgangspunktet er dialog på tre nivåer, der alle borgere skal få mulighet til å delta og påvirke – uansett om de vil engasjere seg mye eller lite. Dialogen når ut til alle grupper i samfunnet ved at den skjer på flere steder, men alltid er godt synlig. Den inviterer og oppsøker for at alle stemmer skal høres, slik at ingen blir forbigått av utviklingen. Dette skaper et engasjement hos de berørte, en enda mer positiv ånd for den nye byen og dens muligheter. Den samme ambisjonen trenger vi til våre storbyer. Befolkningen er på plass – sett i gang dialogen.


Viktoria Walldin > Den motvillige urbanisten

Viktoria Walldin > Den motvillige urbanisten

70 – 71

« Slik vi forbinder New York med Bloomberg, Bogota med Peñalosa og Paris med Delanoë, trenger også vi sta og karismatiske ordførere

Dersom man forstår den menneskelige drivkraften bak storbyens utvikling, kan menneskene være med på å skape den, ved å virke i og tilegne seg sine konstruerte omgivelser. Ut fra et rettferdighetsperspektiv bidrar også folkesamtalene til å gi en stemme til de gruppene i samfunnet som sjelden blir hørt i den offentlige debatten. Folkesamtaler handler ikke minst om kontinuerlig tilbakemelding om det som kommer fram i dialogprosessene. Uten en slik informasjonsstrøm kan dialogene få motsatt effekt, nemlig at ingen vil delta fordi de berørte ikke føler seg som en del av dem: Det spiller ingen rolle hva de sier; ingenting skjer uansett! Allerede i dag kan man merke dette i «prosjektleie» områder, der interessen for deltagelse er dalende. Når dialogen fungerer mellom aktørene, kan vi dirigere utviklingen mot en by som er sånn som både innbyggere og makthavere sammen forestiller seg den. I et par kommuner i Sverige har man gjort slike tiltak når man har presentert kommuneplaner og reguleringsplaner – planforslagene har blitt behandlet som en dynamisk prosess i samspill med kommunenes innbyggere. Å kalle folk inn til samråd holder ikke, man må oppsøke folk på skoler, ungdomsklubber, aldershjem og kontorer. Dialogene må drives mer aktivt – på medborgernes vilkår. Den nye informasjons- og kommunikasjonsteknologien gjør dette enda enklere, ved hjelp av for eksempel nettundersøkelser og innsamling av informasjon via apper.

Statens rolle er avgjørende for utviklingen av bærekraftige nordiske storbyer Når man diskuterer statens rolle i storbyenes utvikling, handler det ofte om at staten kan støtte byene ved å skape insentiver, og dessuten samordne regelverket for klassiske offentlige interesser som infrastruktur og arbeidsplasser. Staten må løfte blikket og tenke over hvordan den kan støtte byene i å håndtere myke sosiale, kulturelle og mentale verdier i denne raske urbaniseringsprosessen. De beste eksemplene på slike metoder finner jeg ikke i Vesten, men i Afrika og Asia. Jeg har erfaring fra et byutviklingsprosjekt i Nairobi, og jeg konsulterer også mange kolleger som gjør lignende arbeid i Afrika og Asia. Landene der har kommet mye lenger med å systematisere byutviklingsarbeidet slik at det tar hensyn til sosiale konsekvenser. Disse landene har mye erfaring med å bruke finansieringsprogrammer, insentiver og verktøy for å takle sosiale spørsmål. Byene får statlig investeringsgaranti dersom byplanleggingen etterlever strenge krav. Det er naturligvis fattigdom og ulikhet som har presset fram disse verktøyene – ofte finansiert av staten, hjelpeorganisasjoner og ikke-statlige organisasjoner. Men også i land som Australia, USA og Canada har man hatt lovpålagte krav om konsekvensutredninger siden 1980-tallet.

På samme måte som en miljøkonsekvensutredning (MKU) brukes for å gi et helhetsbilde av miljøfølgene av en planlagt utbygging, burde byutviklingen inkludere en sosial konsekvensutredning (SKU) som tar hensyn til innbyggernes deltagelse. Staten må tydelig vise at de satser på bærekraftig byplanlegging, og at det finnes en struktur for den. Dette kan gjøres ved å bruke statlige midler til å utfordre byggebransjen til å tilfredsstille økte sosiale krav til byutvikling. For eksempel at det finnes tilgjengelige boliger for alle økonomiske nivåer, og at økosystemtjenester, folkehelse og barneperspektivet er tilstede i planleggingen. Statens betydning for storbyens utvikling i Norden er også avgjørende i diskusjonen rundt den mentale forflytningen: fra en natur- og friluftsidentitet til en storbyidentitet. Dette er et nasjonalt anliggende. Staten skal utvikle en ny eller parallell identitet, og må derfor gi innbyggerne opplæring i hvorfor urbaniseringen skjer, og hvorfor tettheten er en løsning for en bærekraftig byutvikling. Dette gjør man ved å besvare spørsmål på alle samfunnsnivåer om hvorfor vi må bo tett, hvorfor vi må bo i høyden, og hvorfor vi må gå, sykle eller kjøre kollektivt. Man må formidle – ikke bare til byggebransjen, men til folk flest – at det er attraktivt å bo nær knutepunkter og i en tettbygget, blandet by, og at det gir miljøgevinster på områder som areal og transport. Man må få folk til å støtte offentlige og private investeringer som urbaniserer samfunnet. Spørsmål om hvorfor man ikke investerer like mye i grisgrendte strøk må besvares, ellers vil de naturelskende nordboerne bli forvirret når byen plutselig skal framstå som like god som landsbygda.

http://miljoaktuellt.idg.se/2.1845/1.441905/ sa-vill-svenskarna-bo-i-framtiden

2

som er synlige og betyr noe. »

Akkurat som Sverige og Norge har en landbruksminister, trenger vi en slags storbyminister som leder en bærekraftig byutvikling og har et stort engasjement. Her kan også ordførerne komme inn. Slik vi forbinder New York med Bloomberg, Bogota med Peñalosa og Paris med Delanoë, trenger også vi sta og karismatiske ordførere som er synlige og betyr noe. Denne representantens jobb skal være å fortelle hvorfor byen og fortetningen av den er avgjørende for vårt fremtidige miljø. Et fantastisk eksempel på Bloombergs handlingskraft er at han skapte forutsetninger for «active design guidelines», et urbant planleggingsverktøy for et sunnere og mer aktivt New York. Dette verktøyet understreket mulighetene for fysisk aktivitet i våre konstruerte omgivelser. Slik, med dyktige folk som har en lidenskap for byen, kan vi takle byenes vekst – ikke med utgangspunkt i problemer, men muligheter. En sterk nasjonal politikk for byutvikling innebærer å gi økonomisk støtte til gode prosjekter og programmer. I kombinasjon med fargerike ordførere kan dette være ett steg nærmere målet om at Nordens urbanisering skal skje på bærekraftig og inkluderende vis. Da kan vi få byer der nordiske verdier som natur og vennlighet tydelig tilgodeses, samtidig som vi utforsker nye idealer.


Tettsteder

den moderne norske staten har de siste 200 år markert sin tilstedeværelse også i distriktene. Jernbanestasjoner, veianlegg og fiskerihavner langs kysten minner om tilhørigheten til storsamfunnet og er uvurderlig statlig infrastruktur for det lokale hverdagslivet. Norske borgere skal ha lik tilgang på grunnleggende tjenester og ressurser, derfor finnes høgskoler, tinghus og politistasjoner også utenfor de største byene. Fengsler og asylmottak er lukkede universer, der beboerne er adskilt fra samfunnet rundt. Slike institusjoner plasseres ofte utenfor sentrale strøk. Hvor anlegg som dette skal plasseres, og hvordan de skal utformes, er en del av en pågående politisk debatt. I de eksisterende anleggene kan vi i dag se spor fra tidligere politiske satsningsområder og samfunnsstrategier, på godt og vondt.

Stråholmen ved Kragerø er et av mange steder langs kysten hvor Kystverket har bygd moloer for å beskytte båtene mot været. Foto: Rune Nylund Larsen


Tettsteder > Fiskerihavner

74 – 75

Tettsteder > Fiskerihavner

Fiskerihavner – Kystkulturens fundament

Gjennom mer enn 120 år har Kystverket gjennomført minst fire utdypingstiltak i Svolvær havn.

«Havna i Svolvær er et bilde på kystens virketrang og utfartstrang.»

2

1

norges lange kystlinje går som en livslinje gjennom landets historie og økonomi. Havet har gitt oss uvurderlig rikdom, men er også en formidabel motstander. Derfor har staten bygd om lag 600 fiskerihavner langs kysten som Kystverket i dag forvalter. Her kan fiskeflåten ligge trygt ved kai, tett på mottaksanlegg og med kort vei til og fra landets transportårer. Havnene er avgjørende for bosetting og sysselsetting langs kysten. Moloene, som blir en del av landskapet,

ligger som en beskyttende arm mot havet. Dette gir trygge havner for skip og fiskeflåte, og gir grunnlag for at kommunale anlegg og private bedrifter kan etableres. Men Kystverket gjennomfører også mange tiltak som er skjult for det blotte øye: Farledene utdypes, og det legges dermed til rette for stadig større fartøy. Havneanleggene er det faste punktet som forbinder havets rikdom med næringsliv, lokalmiljø og det internasjonale markedet.

1 | Svolvær havn 2 | Laura Olsen jobber i kunnskapsbedriften Salt som ligger i Svolvær Havn. Alle foto: Marte Garmann


Tettsteder > Miljøgater

76 – 77

Tettsteder > Miljøgater

Miljøgater – Estetiske grep som skaper både gateliv og næringsliv

mange norske tettsteder har vokst fram langs riksveiene – strømmen av mennesker og gods som veien bringer med seg er selve livsgrunnlaget for mange lokalsamfunn. I dag har mange småsteder lagt veien utenom sentrum for å redusere støy og forurensing og bedre fremkommeligheten. Men når veien flyttes, etableres også nye kjøpesentre på billige tomter langs de nye hovedveiene, butikkene følger etter, og sentrumsgatene tømmes for mennesker. Miljøgatene er et alternativ til omkjøringsvei der trafikken ledes gjennom sentrum med lavere hastighet. Riksvegen er bygget om til en gate med trær, fortau og solide steinmaterialer. Når vegen framstår som en gate, oppleves det naturlig for bilistene å dempe farten, noe som skaper rom for handel og folkeliv, og senker ulykkestallet. Farten er lavere, men samtidig er lengden kortere enn på omkjøringsveien, dermed blir tidsbruken for bilistene den samme.

Naturstein og blomsterkasser gir gatepreg til riksveien.

1 | Riksveien gjennom Lom er utformet som en gate med fortau, gatetrær og solid materialbruk. 2 | Lom er et typisk tettsted der gjennomgangstrafikken og de reisende har bidratt til å skape et levende sentrum. Alle foto: Visus

1

2


Tettsteder > Distriktsstasjoner

78 – 79

Tettsteder > Distriktsstasjoner

Distriktsstasjoner – Monumenter over et av statens viktigste byggeprosjekter

grunnstammen i den norske jernbanestrukturen, slik den fremdeles fungerer i dag, ble bygget i perioden mellom 1851 og 1944. Utbyggingen av jernbanen i Norge ble en vesentlig faktor for å bygge landet opp som industrinasjon, og jernbanebyer vokste fram på steder der det tidligere ikke hadde vært bosetting. Stasjonsmiljøene med bygningene og parkene utgjorde det naturlige sentrum, og ga form og identitet til disse stasjonsbyene. Mange av stasjonsbygningene som ble oppført langs disse strekningene er fremdeles i bruk. De ble opprinnelig bygd ikke bare for å være funksjonelle, men også for å vise den nye tidas lovnader. Landets fremste arkitekter ble satt til å tegne stasjonsbebyggelsen, og «landskapsgartnere» ga form til stasjonstomter og parker. Det statlige jernbaneselskapet opprettet i 1913 et eget arkitektkontor som tegnet alle nye offentlige jernbanestasjoner, noe de gjorde fram til år 2000. I dag er det fremdeles en ambisjon at norske jernbanestasjoner skal representere fremragende arkitektur. Rom Eiendom, som er en del av NSB-konsernet, eier rundt 1000 enkeltbygninger, hvorav 1 prosent er fra før 1930, og 60 omtrent 300 er fredet eller vernet. Hjerkinn stasjonsbygning (1918–1921) ble fredet i 1999. Som mange av stasjonene langs Dovrebanen er den nasjonalromantisk og stedstilpasset i utforming. Arkitekt: Erik Glosimodt Foto: Njål Svingheim

1

Stasjonene i distriktene bevarer kulturarven og gir liv til framtidas tettsteder.


Tettsteder > Fengsler

80 – 81

Tettsteder > Fengsler

Fengsler – Fra gitter til åpne landskap

«Noen kommer hit med mye innestengt aggresjon. Da gir jeg dem et stort lerret, hvor de kan få male det ut. Det hjelper.»

1

2

synet på de kriminelle og hvordan de bør

og undervisning få de kriminelle over på nye

rehabiliteres har endret seg gjennom nor-

tanker. Ila landsfengsel gjenspeiler de nye idea-

geshistorien, og forandringene har manifes-

lene, med lave skolelignende bygninger omgitt

tert seg i bygningene som huser de innsatte

av anlegg for idrett og fysisk aktivitet, verksteder

i norske fengsler i dag. I Norges eldste feng-

og kulturaktiviteter. I Halden fengsel, som åpnet

sel, Botsfengslet i Oslo fra 1845–1851, skulle

i 2010, inngår arkitektur og design som integrerte

hver fange isoleres og holdes under oppsikt

deler av rehabiliteringsopplegget. Lyse, lette

på sin celle, på trygg avstand fra samfunnet

materialer og kunst for over 5 millioner kroner

og de andre innsatte. Tanken var at bot og

gir mindre institusjonsfølelse. Boliger og arbeids-

anger skulle gjøre ham til en lovlydig borger.

blokker er plassert mellom skogholt, og mange

steder er murene skjult av trær og knauser.

Fra mellomkrigstida av, og med fengsels-

loven av 1958, skulle fellesskap mellom innsatte, større bruk av åpne anstalter, arbeid

1 | Halden Fengsel. Arkitekter. HLM arkitektur og Erik Møller Arkitekter. Foto: Trond Isaksen

2 | Anett Rojahn Olafsen, Verksbetjent Kunst & Håndverk ved Halden fengsel. Foto: Marte Garmann

Trær i fengselsområdet har fått stå for å skjule murene og for å la fangene oppleve årstidenes skiftninger, sier arkitektene.


Tettsteder > Barnevernsinstitusjoner

82 – 83

Tettsteder > Barnevernsinstitusjoner

Barnevernsinstitusjoner

Veggene av ubehandlet sibirsk lerk gjør Tune barnehjem mindre institusjonelt.

– Omsorg når hjemmet kommer til kort

Nærhet til naturen og gode materialer gjør at barna trives bedre. i 2004 overtok staten ansvaret for de fylkeskommunale tjenestene innenfor bar-

Statsbygg skaffer bygninger til barnevernsformål 1 og forvalter eiendommene. I 2011 bodde 3619

nevern og adopsjon. Når barn og unge lever

barn i statlige barnevernsinstitusjoner. De fleste

under forhold som går ut over helse og ut-

barnevernsinstitusjonene befinner seg i bygnin-

vikling, er det Barnevernets oppgave å sørge

ger som tidligere har vært i bruk til andre formål,

for nødvendig hjelp og omsorg. De statlige

men enkelte barnevernsinstitusjoner har etter

barnevernsinstitusjonene drives av Bufetat.

hvert fått nye bygg utformet til formålet.

1 | Tune barnehjem Arkitekt: NAV AS Foto: Jaro Hollan


Tettsteder: Distriktsflyplasser

Tettsteder: Distriktsflyplasser

84 – 85

Distriktsflyplasser – Gir små steder luft under vingene

Flyplasser i utkantstrøk gjør lokale bedrifter til internasjonale aktører.

1

norge er både langt og ulendt, og uten flytrafikken er et moderne samfunn som vårt vanskelig å se for seg. 40 av Norges 46 lufthavner er distriktsflyplasser, mindre lufthavner som betjener innenlandstrafikk. Takket være de norske distriktsflyplassene er det i dag mulig å reise på dagsturer til de største byene fra de fleste steder i landet. Flyrutene gjør veien fra fjæresteinene på Vestlandet og i Nord-Norge til fjerne marke-

2

der overkommelig, og mange bedrifter som ligger utenfor de største byene er dessuten helt avhengig av et godt utbygget flyplassnettverk for å kunne overleve. Distriktsflyplassene er finansiert gjennom overskuddet fra Oslo Lufthavn og de andre større flyplassene, takket være inntekter fra flyselskapene og kommersielle aktører som parkering, taxfree, shopping og servering.

1 | Flyplassen Ørsta–Volda er bindeleddet til kunder og samarbeidspartnere for en lang rekke bedrifter i Møre og Romsdal. Blant annet betjener den ansatte i voksende småbedrifter som eksporterer til internasjonale markeder.

2 | John Gjerde AS selger ventiler til skipstanker verden over, med hovedkvarter i tettstedet Gjerdsvika i Møre og Romsdal og fabrikk i Latvia. Avinors flyplass Ørsta-Volda er avgjørende for at bedriften skal kunne forbli i tettstedet. Alle foto: Marius Beck Dahle


Tettsteder: Sikringsanlegg

86 – 87

Tettsteder: Sikringsanlegg

Sikringsanlegg – Beskytter mot skred og flom

de siste årene har flom og skred gitt stadig større ødeleggelser, noe som settes i sammenheng med ekstremvær og klimaendringer. Aldri har det vært viktigere at staten sikrer mennesker, bygg og infrastruktur. En lang rekke kommuner venter i dag på at NVE skal bistå med risikovurderinger og bygge nye anlegg der behovet er størst. Den vanligste sikringsanleggstypen, erosjonssikring, er kledning med stein eller annet erosjonssikkert materiale på siden og i bunnen av elveleier. Slike anlegg hindrer elva i å grave seg innover land etter regnskyll og ta med seg dyrka mark, veger, hus, boligfelt og kraftlinjer. For å hindre oversvømmelse av områder langs elv eller innsjø, bygges det flomvoller. Sikringsanleggene gir anledning til elvepromenader noen steder, og andre steder blir det lagt inn fiskeplasser og tilgang for rullestolbrukere. Slik holder de naturkreftene unna livet, samtidig som de lar selve naturen berike livene våre.

1 | John Torve bor på Stølen gård i Oppdal. Han og fire andre familiemedlemmer unnslapp uskadd da et av husene ble knust av ei steinblokk i 2009. Foto: Andrea Taurisano

«Huset ble helt knust av steinblokka, men nå har vi bygd det opp igjen. Og med den nye skredvollen føler jeg og familien oss trygge.»


Å våkne opp i en åker Norske sykehus og høyskoler har en tendens til å havne der de gjør minst nytte. Erling Dokk Holm er førsteamanuensis og dekan ved Markedshøyskolen.

Kalnes ligger tre kilometer nord for Sarpsborg, ute på motorveien. Her ligger det ingenting annet enn en gammel herskapelig bygning som har huset en vinterlandbruksskole. Fem hundre meter nord for den ligger det nye sentralsykehuset i Østfold. Sykehuset vil få en pris på fire milliarder, og er ferdig oppført i løpet av 2015, da det vil erstatte de mange lokalsykehusene i fylket. Kalnes ligger plassert nøyaktig midt mellom Moss og Halden. Denne lokaliseringen er sykehusets mest interessante karaktertrekk. Gjennom å sette passerspissen på det stedet som teoretisk sett gir flest mulig av fylkets innbyggere kortest vei til sykehuset, kan politikerne og helseforetaket forsvare lokaliseringsvalget. Beslutningen om å sentralisere de fleste sykehusfunksjonene i Østfold er i utgangspunktet god. Større sykehus gir bedre fagmiljøer og ergo bedre behandling. Imidlertid er beslutningen om å legge det utenfor – og ikke inne i – Sarpsborg usedvanlig dårlig.

Halden-syndromet Dessverre er det i Østfold en lang tradisjon for å ødelegge fylkets byer gjennom aktiv bruk av statlig finansiert årelating. Halden, som kanskje er fylkets vakreste by, har også opplevet hvordan statlig politikk kan tømme byen for liv.

Haldens bygningsmasse og fysiske beskaffenhet er unik. Sentrum består av tett bygårdsbebyggelse fra slutten av 1800-tallet og sammenhengende intime trehusområder, med brostein i gatene, smug og sterk karakter. Byens fysiske uttrykk er usedvanlig vellykket, og siden begynnelsen av 1980-tallet har mye av byens tradisjonelle eiendomsmasse blitt renovert. Ressursene den historiske bystrukturen og bygningsmassen representerer kan knapt overvurderes. I tillegg har tidligere havnearealer blitt integrert i byen gjennom eiendom- og handelsutvikling. Alle disse egenskapene til tross er det temmelig dødt i byens sentrum. Hvordan kunne det ha vært unngått? Det ene åpenbare svaret er at Høyskolen i Østfold, som ligger på Remmen, kunne vært en enorm ressurs for byen. Noen vil sikkert innvende at å ligge 3 kilometer fra en bykjerne og fra byens torg ikke er en distanse å snakke om. Imidlertid er distanse – dessverre og kanskje heldigvis – en relativ størrelse i folks liv. To kilometer i Oslo er kort, i Halden er det forskjellen på land og by. Hvis høyskolen hadde vært plassert i sentrum av byen – og det er plass der – ville med ett mer enn 3000 studenter og ansatte hatt en av Norges fineste byer å sirkulere i. Når den nå ligger utenfor bykjernen, betyr det at høyskolen faktisk hindrer et dynamisk byliv. Samtidig som utbyggingen på Remmen har pågått de siste 15 årene har skolen fått følge av endel it-bedrifter som har flyttet etter. Fra sentrum og ut. Snart blir Remmen et nytt sentrum i Halden, like dødt som sentrumet.


Erling Dokk Holm > Å våkne opp i en åker

Erling Dokk Holm > Å våkne opp i en åker

90 – 91

«Sykehusene er motorer i regionsutviklingen. Men de fungerer ikke som motorer hvis de ikke er koblet på resten av samfunnsmaskineriet.»

Syk lokalisering Hvis vi ser på Kalnes og spør oss hva det med denne lokaliseringen som gjør den så dårlig, så kan vi liste opp en rekke argumenter. 1 | De som skal arbeide der må transportere seg selv langt og kostbart, og de som skal bruke sykehuset får en reisevei som ikke ender i en by. 2 | Lokalisering i ingenmannslandet krever nye busslinjer. Det finnes jo ingen andre som holder til der fra før av. 3 | Rekrutteringen av helsepersonell blir vanskeligere. Det er krevende nok å få en kirurg til å flytte til Sarpsborg for å jobbe på et nytt sykehus, hvis dette sykehuset ligger langs motorveien et sted blir det enda vanskeligere. 4 | Effekten av et konsentrert arbeidsmarked fordufter. Grunnen til at folk pendler er at stedene de bor på er for små. Størrelse teller. 5 | Bedriftsklynger oppstår mye lettere i urbane strøk enn i grisgrendte strøk. Hvorfor? Vel, bedrifter som lever av å være underleve-

randører til sykehusene, har også et grensesnitt mot andre sektorer. De ligger ikke ute på et jorde. Medisinske forskningsinstitutter (som BRIC-senteret vegg i vegg med Rigshospitalet sentralt i København) er helt avhengig av tette lokaliseringer. 6 | Sykehuslokaliseringer utenfor bysentra gir et negativt bidrag til byutviklingen. De fleste norske byer trenger flere, ikke færre institusjoner. Handel og boligutvikling rammes av slike lokaliseringer og kan forsterke de destruktive spiralene som mange norske byer allerede er inne i. 7 | Når man legger sykehus slik til får man stadig mer spredt bosetning der nye boligfelt i nærheten av sykehusene vil vokse fram. Dette vil være strukturer som er i direkte konflikt med alle etablerte politiske mål for transport og miljøpolitikk. 8 | Norge trenger flere sterke regioner. Sykehusene er motorer i en slik utvikling. Men de fungerer ikke som motorer hvis de ikke er koblet på resten av samfunnsmaskineriet.

Hvorfor er sykehusene så viktige? Jo, dagens sykehus er de største og mest avanserte arbeidsplassene vårt samfunn byr på. Et sykehus er en kompleks kunnskapsorganisasjon, med over 100 forskjellige yrkesgrupper og ekstremt høyt teknologisk nivå, med forskningsvirksomhet og dag-til-dag-virksomhet der spisskompetanse er selve premisset for eksistensen. For hver dag som går, blir deres funksjon viktigere. Både som arbeidsplass og som livreddende og helsefremmende institusjon. Høyskolene er tilsvarende viktige. De genererer både kommersielle og ikke-kommersielle arbeidsplasser. De blir i stigende grad institusjoner som kobler kunnskap og kapital, og har en økende betydning i økonomien.

Mellom to stoler Både på Nordmøre og ved Mjøsa foregår det i dag en diskusjon om hvor nye sykehus skal legges. På Nordmøre ser det ut til å gå mot et kompromiss der man legger sykehuset midt mellom Kristiansund og Molde. I Molde jobber det litt over 1400 mennesker, i Kristiansund noe rundt 700. At alle disse skal karre seg ut til en parkeringsplass på halvveien er så gjennomtrengende tåpelig at det ikke er til å fatte, men hvis man legger inn den idiotiske norske degraderte forståelsen av distriktspolitikk blir det med ett glassklart. Geografisk midtpunkt er politisk rettferdighet. God distriktspolitikk er noe helt annet. Det er å lage gode regioner, og da bør man la Molde få sykehuset. Byen er større, har mer omland, flere potensielle pasienter får kortere vei til sykehuset, og samfunnet får mer igjen for investeringen på om lag 4 milliarder kroner. Rundt Mjøsa er diskusjonen identisk. Situasjonen er at Helseforetaket har pekt ut Moelv og Biri som de mest relevante lokaliseringene, og leger og alle andre relevante miljøer føler at de ikke blir hørt.

Helse Sørøst er en form for stat i staten og har enorm makt i planprosessene. «Løpet er kjørt» sier folk, og rapporterer om fylkespolitikere som sier at hvis man legger et nytt sykehus på Moelv eller Biri, så «taper ingen». Sannheten er at alle, både pasienter og samfunnet som helhet, taper. Hvis man legger det på Hamar blir det best for alle. De som taper – ja, for noen taper virkelig en stor arbeidsplass – de vil vinne noe annet. Demografien er på deres side. Gjøvik og Kristiansund kan og vil få Lokalmedisinske senter. Disse sentrene er en del av samhandlingsreformen, og vil gi hjelp, forebygging og rehabilitering. De vil i mange tilfeller være en bedre erstatning enn det mange lokale sykehusaktivister har fått med seg. Arbeidsplassene vil bli mange, og problemet i framtida blir å få tak i nok folk, ikke omvendt.

Bypolitikk på jordet Det disse lokaliseringssakene viser er at Norge mangler en ordentlig bypolitikk. Det blir sektorinteressene – verneinteressene, veiinteressene, kaiinteressene – som velter fram som seierherrer, og det i saker som burde ha et helhetlig perspektiv. Byene blir tapere, og det bypolitiske kan settes til side fordi det ikke er rangert høyt nok verken blant fylkespolitikere, rikspolitikere eller hos mange lokalpolitikere.


Erling Dokk Holm > Å våkne opp i en åker

Erling Dokk Holm > Å våkne opp i en åker

Høgskolen i Østfold, Halden. Foto: Jaro Hollan

92 – 93


Erling Dokk Holm > Å våkne opp i en åker

94 – 95

Den store staten og det lille mennesket Det er innlysende at enkelte byggeoppgaver er statlige, som overordnete

«Det som virkelig trengs er sterke nasjonale politikere som tør å si at statlige store byggeprosjekter bør lokaliseres i byer.»

Statens bedrøvelige innsats er deprimerende, ikke minst fordi staten har en haug med virkemidler. Etter lovverket skal egentlig ikke slike lokaliseringer som sykehus midt mellom byer eller høyskoler ute på et jorde være mulig. De bryter fundamentalt med klima- og transportpolitiske målsetninger. Men fylkesmennene som skal være tilsyns- og kontrollfunksjon i slike saker, har en tradisjon for å ikke ta byenes parti. Norsk planleggingshistorie viser til fulle at byenes helse er satt lavere enn sektorinteressenes verdi. En årsak ligger også i at de ulike departementene har liten styring med det regionale nivået. At planavdelingen, som tidligere lå i Miljøverndepartementet, fra september 2013 er flyttet til Kommunal- og moderniseringsdepartementet, er et stort framskritt. Det gjør koordinering mulig, men hvis denne omorganiseringen ikke er støttet av en sterk politisk vilje til å koble transport- og arealpolitikk, er vi like langt. Det som virkelig trengs er sterke nasjonale politikere som tør si at statlige store byggeprosjekter bør lokaliseres i byer. Det finnes mange gode eksempler, og et av de ferskeste er St. Olav Hospital i Trondheim. Her har Narud Stokk Wiig planleggere (nå Nordic – Office of Architecture) tegnet et sykehus inn i en bydel. Det er ikke perfekt, men det er veldig bra, og en av de morsomme erfaringene eierne har gjort seg, er at sykehuset, som åpnet sine første byggetrinn i 2010, allerede har gått gjennom betydelige endringer. Antallet sengeposter har sunket. Behovet

for å ligge lenge på et sykehus faller i takt med utviklingen av moderne medisinsk teknologi, og det plager ikke St. Olav. Sengeposter kan gjøres om til kontorer og forskningslaber, og i framtida ser man for seg at større deler av bygningsmassen kan få helt andre funksjoner. Funksjoner som kanskje ikke har noe med et sykehus å gjøre. Den fleksibiliteten som en bylokalisering gir er ikke bare lønnsom for oss alle, men den gir også et bedre byliv som resultat. Det geniale med våre velfungerende byer er at de kan gjennomgå enorme transformasjoner uten at bygningsmassen må byttes ut. Oslo sentrum er trivelig i dag og var trivelig for 20 år siden. Men svært mye er endret inne i bygningene. Butikker er blitt kontorer og cafeer, bad er blitt konsertarenaer, fabrikker er blitt mathaller, kinoer er blitt dagligvareforretninger, siloer er blitt studentboliger, og sveiseverksteder er blitt skoler. I dag har kjøpesentrene om lag 40 prosent av all handel i Norge, og svært mange av dem ligger utenfor byenes kjerner, i likhet med handelsparkene. Slik dreneres byene, og handelens positive effekter på gatelivet rammes. Handel i by aktiverer 1. etasje i bygningsmassen, og det er den viktigste faktoren for trivsel og gateliv. Denne kunnskapen fikk vi allerede med Jane Jacobs legendariske bok The rise and fall of great American cities, og omfattende forskning har dokumentert fenomenet siden. Det er trist at ikke staten, på de områdene der den bestemmer, tenker mer bymessig. I dette tilfellet har vi et tydelig sammenfall mellom hva som er samfunnsøkonomisk godt og hva som er bra kulturelt og sosialt. Det eneste som kreves er at staten vil ta til seg denne innsikten og omsette den i handling.

transportstrukturer og nasjonale institusjoner. Andre statlige oppdrag er mindre åpenbare, som barnevernsinstitusjoner. Hva innebærer det når staten tar ansvar på et så lokalt og personlig nivå?

Hege Maria Eriksson er arkitekt, skribent og fagsjef for arkitektur ved Norsk design- og arkitektursenter.

Arbeid pågår! viser et bredt spekter av bygg og anlegg som har det til felles at de representerer statens arkitektur. Offentlige byggeoppdrag utgjør 25–30 prosent av alle investeringer i bygg og anlegg her til lands. Staten har til enhver tid flere hundre små og store pågående prosjekter, og delfinansierer dessuten et stort antall kommunale og fylkeskommunale bygg og anlegg, og legger føringer for dem. Regjeringen definerer gjennom sin politikk hva som er statlig ansvar, mens de byggende statlige etatene utfører byggherre- og forvaltningsoppdrag fra ulike departementer og direktorater. Arbeidsoppgavene kan med andre ord skifte med politiske prioriteringer og reformer. I 2009 ble for eksempel 35 fengsler med 478 bygninger overført fra Kriminalomsorgen til Statsbygg. I 2010 ble 17 000 kilometer riksvei overført fra Statens vegvesen til fylkeskommunene for å «styrke regionene». Ser en nærmere på statlige aktørers prosjektporteføljer, er det slett ikke lett å få oversikt over strukturene som det offentlige byggeriet organiseres innenfor. Det er heller ikke selvfølgelig hvor grensen trekkes mot fylkeskommunale og kommunale ansvarsområder, mot statlig eide selskaper som Statskog, Store Norske, Entra og ROM eiendom, eller mot privat sektor.

Flyplassene er eid av Samferdselsdepartementet, og bygget og drevet av Avinor. En kunne tenke seg at også de største havnene var en statlig oppgave, men de er overlatt til kommunene og kommunale selskaper. Fiskerihavner derimot – en tilsynelatende lokal oppgave – er Kystverkets ansvar. Kystverket bygger – men ikke sine egne administrasjonsbygg, det gjør Statsbygg. NVE har gjennom konsesjoner overlatt bygging av kraftverk til Statkraft, kommunene og grunneiere. Selv bygger de flomsikringsanlegg. Statsbygg bygger såkalte formålsbygg: alt fra sykehus, universiteter og justisbygg til ambassader og kongelige anlegg. Innen kulturfeltet gis enkelte institusjoner nasjonal betydning, status og ansvar, som prosjekter knyttet til minoriteter og urbefolkning eller enkeltinstitusjoner som representerer en større kultur eller historie. Slik blir Kvensk Institutt i Porsanger, Ivar Aasen-tunet i Ørsta, Norsk Bergverksmuseum på Kongsberg og Norsk vasskraft- og industristadmuseum på Odda nasjonale, mens andre kunnskapssentre, forfatterhjem, gruve- eller vannkraftmuseer ikke får tilsvarende status. Noe av det mest nasjonale vi har; Holmenkollen riksanlegg, er ikke statlig. Det er derimot noen fjellstuer i Finnmark.


Hege Maria Eriksson > Den store staten og det lille mennesket

Hege Maria Eriksson > Den store staten og det lille mennesket

96 – 97

« Brukerne er i ferdigmeldingene

Barnevernsinstitusjonene Mange viktige statlige bygg synes godt i våre byer og tettsteder. Barnevernsinstitusjonene er også viktige, men lite synlige. Her møter det store statsapparatet enkeltmennesker – de mest sårbare og utsatte i samfunnet. Statsbygg er en stor og svært profesjonell byggherreorganisasjon, som kan vise til en omfattende portefølje av kvalitetsbygg for fellesskapet. Men hvordan løser Statsbygg en oppgave som er vesensforskjellig fra de større offentlige byggene, og som handler om å bygge bosted for noen få individer med helt spesielle, svært individuelle og ofte prekære behov? Det offentlige barnevernet i Norge har mer enn 100 års historie, siden «Lov om behandling av forsømte børn» ble vedtatt av Stortinget 6. juni 1896, men den første «Redningsanstalten» ble opprettet allerede i 18411. Mange gamle barnevernsinstitusjoner er fremdeles i bruk. Blant institusjonene finnes det flotte gårdsbruk og «barnehjem» med kulturhistorisk verdi, hybelhus og eneboliglignende hus, som alle representerer ulike kulturer og behov i barnevernet. Ti av dem er nå vernet eller fredet gjennom Landsverneplanene for statlige kulturhistoriske eiendommer.2 Men den gamle bygningsmassen tilfredsstiller i liten grad dagens behov. Hva med de nye bygningene?

NOU 2009:08. Kompetanseutvikling i barnevernet. Landsverneplan for Barne-, likestillingsog inkluderingsdepartementet, 2009. 3 Evalueringen besto av fem rapporter. Se bl.a. Backe-Hansen (red.) m.fl., Institusjonsplassering – siste utvei? Betydningen av barnevernsreformen fra 2004 for institusjonstilbudet. NOVA. Oslo, 2011. 1

2

oppgitt som ansatte i B u fet a t ;

« Hverken Bufdir eller Statsbygg snakker om hvordan

i k ke et t e n e s t e s t e d s t å r d et

de fysiske rammene og arkitektoniske kvalitetene kan

n o e o m medvirkningsprosesser

virke på livskvalitet, og om

eller involvering av de unge selv. »

1. januar 2004 overtok staten ved Barne-, ungdomsog familiedirektoratet (Bufdir med Bufetat) de fylkeskommunale oppgavene innen barnevernet, herunder barne- og ungdomshjem, oftere kalt barne-, ungdoms-, eller familiesentre. Bufetat ga Statsbygg oppdraget med å drifte eksisterende eiendommer og bygge en rekke nye institusjoner. Siden 2004 har Statsbygg gjennomført 25 byggeprosjekter, de fleste med ungdom som hovedmålgruppe. I tillegg har Statsbygg også det løpende vedlikeholdet av 101 anlegg over hele landet. Statsbyggs ansatte er til stede i institusjonenes hverdag for å reparere det som blir ødelagt – oftere av hard bruk enn av tidens tann. I Velferds-Norge er det vanligvis kommunene som bygger hjem for dem som ikke selv kan sørge for seg selv og eget bosted. Men for enkelte grupper, som flyktninger i transitt eller barn og ungdom under barnevernets omsorg, trår altså staten til. Det kommunale barnevernet gjør førstelinjearbeidet, før Bufetat tar over når barn og unge må plasseres utenfor hjemmet. I tillegg finnes en broket samling private leverandører som tilbyr barnevernstjenester i private institusjoner, til dels med god fortjeneste. En evaluering av Barnevernsreformen fra 20123 slo fast at staten i større grad enn kommunene kan sikre en viss kvalitet i tjenestene. Men det ble også framholdt at kvalitetskriteriene var for dårlig definert og institusjonene for lite differensierte for svært sammensatte behov.

Prosess og resultat Hva er viktig når en skal bygge en barnevernsinstitusjon? Hva er de prosjektspesifikke målene, og hva er kvalitetskriteriene? På Statsbyggs nettside står det mye om generelle prinsipper: «Statsbyggs prosjekter skal preges av god arkitektonisk kvalitet med høy bruksverdi og god areal- og kostnadseffektivitet innenfor prosjektspesifikke mål, rammer og føringer»4. Også for barnevernsinstitusjonene gjelder føringer om miljø, universell utforming og kulturminnevern. Leser en gjennom Statsbyggs ferdigmeldinger (prosjektrapporter), ser en at barnevernsprosjektene følger en forholdsvis standardisert totalenterpriseprosess. Ferdigmeldingene gjennomgår historikk, byggesak og bygningsmessig beskrivelse for hvert byggeprosjekt. De vier svært mye plass til beskrivelser av energiløsninger og bygningstekniske forhold. I beskrivelsene av arkitekturen forklares konseptet gjerne ut fra volummessig tilpasning til sted, landskap og eksisterende bebyggelse, sammen med fordeling av beboere i avdelinger og organisering av programmet i planløsningen. I interiørbeskrivelsene brukes formuleringer som lyst, harmonisk og vennlig, og ofte: med fargeinnslag. Brukerne er i ferdigmeldingene oppgitt som ansatte i Bufetat; ikke et eneste sted står det noe om medvirkningsprosesser eller involvering av de unge selv. Bare unntaksvis og veldig generelt nevnes barna eller ungdommen og deres behov i en vanskelig situasjon, og ingen ferdigmeldinger beskriver nærmere hvordan disse ulike behovene forstås og ivaretas i arkitekturen. For eksempel problematiseres det ingen steder at mange av disse husene også bygges for bruk av tvang og kontroll.

dette kan spare samfunnet for kostnader. »

I ferdigmeldingen for Gjøvik omsorgssenter beskrives mål og kvalitetsmål slik: «Effektmålene i prosjektet har vært å gi barna trygge og gode oppvekstsvilkår i den perioden de bor på omsorgssenteret. Kvalitetsforskriften ble lagt til grunn blant annet når det gjelder materialvalg og personalhensyn. Det er nøktern, men solid og god standard på bygningsmaterialene som er valgt.»5 Først i det siste avsnittet, «Kunstprosjekt», nevnes barnas situasjon og særlige behov. Statsbygg bruker i ferdigmeldingenes innledninger gjerne formuleringer som «nyskapende brukerløsninger». I ferdigmeldingen for Gjøvik omsorgssenter står det: «Det har vært et nært samarbeid med Bufetat sentralt og lokalt gjennom hele byggeprosessen. I tidligfasen ble det etablert en brukergruppe som har vært ansvarlig for innkjøp til drift av omsorgssenteret. Brukergruppen har også vært delaktige i arbeid knyttet til inneklima, automasjon og SD-­anlegg, energistyring og bruk av miljøvennlige materialer.» Det er altså ikke bokvalitet, sosial behovsforståelse eller kreativ problemløsning som fremheves som brukergruppens mandat.

Fra Statsbyggs nettside, om Strategi for anskaffelse av arkitekttjenester. 5 Ferdigmelding nr. 707/2012, Gjøvik omsorgssenter for barn 4


Hege Maria Eriksson > Den store staten og det lille mennesket

Hege Maria Eriksson > Den store staten og det lille mennesket

98 – 99

« Hvor er gjemmestedet med vakker Tune barnevernsinstitusjon. Foto: Jaro Hollan

utsikt? Hvorfor har ikke uteområdene steder der en har lyst til å være sammen, eller alene? »

Statsbyggs magasin Åpent rom kommer i et par artikler litt nærmere den behovsforståelsen som nye barneverninstitusjoner bygger på, men også disse artiklene beskriver prosjekter der gode intensjoner prosesseres i en forholdsvis skjematisk tenkning innenfor begrensete rammebetingelser, og kommer ut i et institusjonspreget arkitektonisk resultat. Bildene vi ser viser institusjonaliserte hjem, som til forveksling ligner på andre institusjonaliserte hjem. Hvor er gjemmestedet med vakker utsikt? Hvorfor har ikke uteområdene steder der en har lyst til å være sammen, eller alene? Hvordan ser et passiviseringsrom ut, og hvorfor blir ikke et rom for helt spesielle behov helt spesielt omsorgsfullt utformet? Tune barnehjem er et av de få prosjektene der både bygninger og uteområder bærer preg av omsorgsfull utforming, med intime steder. «Anlegget skal stå for verdier med varighet og verdighet, samtidig som institusjonen skal møte og danne fysiske rammevilkår for omsorgstrengende barnesinn.»6 Likevel er romløsningene de samme, møblene ser like ut, alt er pent og gjennomtenkt – til og med trivelig – men ganske ordinært.

Eiendomsforvalter Roald Sjursæther i Statsbygg, region Vest, bekrefter at det er lite rom for særlige kvaliteter i dette byggeriet. Budsjettene fra Bufetat er knappe og eiendomsmassen er stor. Å oppnå god funksjonalitet for drift og dagligliv i både eksisterende og nye institusjoner er utfordrende nok, og her gjelder generelle kravspesifikasjoner for enhetlige løsninger, mer enn spesielle føringer. Bufetat legger forskningsbaserte rapporter til grunn for utformingsstrategier som inkluderer aspekter som lys, fargebruk og romfølelse. For øvrig er det sjelden lagt inn tid eller ambisjoner om å tolke, løse og utforme institusjonsoppgaven på nye måter. Derfor gjennomføres det heller ikke planog designkonkurranser for disse prosjektene. Gjeldende strategi er å redusere andelen langsiktige med private institusjoner og overføre dem til Statsbygg, samt å avhende dysfunksjonelle, avsidesliggende eiendommer. Det kan bety at Statsbygg må bygge flere nye institusjoner.

6

Statsbygg FM 658-2006. Tune barnehjem.


Hege Maria Eriksson > Den store staten og det lille mennesket

Hege Maria Eriksson > Den store staten og det lille mennesket

100 – 101

«Dette huset holder Kay Ove rusfri»9

Hva slags kvalitet? Hensikten med å overføre et velferdsansvar til staten er gjerne å sikre kvalitet der kommunalt eller privat blir for usikkert eller ulikt. Det virker som om det var et klokt trekk å la en profesjonell statlig byggherreorganisasjon ta ansvar for fengslene, men den samme organisasjonen ser ut til å streve med å få grep om det relativt fattige, fragmenterte og lokalt forankrete barnevernet. Barn under 13 skal ikke tilbringe mer enn tre måneder på hjem, men ikke alle får fosterhjem innen fristen. Ungdommer kan tilbringe mange år på institusjon. Mange av institusjonene er bygget for barn og unge med atferdsvansker, psykiske lidelser eller rusproblemer. Der en tidligere hadde både gårdsbruk med arbeid som terapi og lukkete anstalter med gitter for vinduene, er det boligtypologien – fortrinnsvis i småhusform – som gjelder i dag, enten institusjonen er bygget for ekstreme utfordringer eller barn. Boligene skal lokaliseres slik at beboere i størst mulig grad kan delta i et normalt liv i et vanlig lokalmiljø. Institusjonene skal helst være spredt i små enheter, med få beboere og minst mulig blanding av brukergrupper, organisert mest mulig som ordinære hjem. Alt skal være så normalt som mulig, men ikke så normalt at institusjonene integreres i en blokk eller bygård.

Kvalitet i barnevernsinstitusjoner. Rapport fra barne-, ungdoms- og familieverndirektoratets arbeidsgruppe, Bufdir 2010. 8 Statsbyggs ferdigmelding nr. 683/2009. Vadsø ungdomssenter 7

« Fremdeles skjer det altfor

Kanskje går det an å hente inspirasjon fra et annet, men sammenlignbart felt. Veiskillet er en institusjon med omsorgsboliger for rusmisbrukere som kan vise til helt spesielle statistikker. Beboerne der har betydelig lavere tilbakefallsprosent til rus enn andre. Kirkens Bymisjon, som er byggherre og drifter, rapporterer at drift- og vedlikeholdsbudsjettet er mye lavere enn for ordinære boliger, fordi boligene er av høy kvalitet og fordi beboerne tar vare på dem. Alle peker på arkitekturen som en viktig årsak til den gode utviklingen10, noe som kom godt fram i en Dagens Næringsliv-reportasje fra 2009:

liten erfaringsoverføring fra

– Boligkvaliteten (...) betyr særlig mye for mennesker

piloter og forbildeprosjekter

hjelpeapparatet for å finne en bolig, gjenspeiler kvali-

til ordinær virksomhet. »

Bufdir gir i sin rapport Kvalitet i barnevernsinstitusjoner7 fra 2010 klare anbefalinger om ikke å plassere ulike målgruppekategorier i samme institusjon. Institusjoner deles derfor i spredte enheter. Blant nybyggene innen barnevernet ser det likevel ut til at trenden er å rasjonalisere ved å samle flere avdelinger og administrasjon i sentre for et «differensiert tilbud» for «varierte behov»8. Da kan en også forsvare flotte fellesfasiliteter som gymsaler og verksteder. Når Bufdir snakker om kvalitet eller evaluerer institusjonene, er det stort sett kvalitet i tjenester og relasjoner de omtaler, og ikke kvalitet i fysiske omgivelser. Når Statsbygg snakker om kvalitet, er det gjerne om tekniske og praktiske løsninger. Ingen av dem snakker om hvordan de fysiske rammene og arkitektoniske kvalitetene kan virke på livskvalitet, og om dette kan spare samfunnet for kostnader.

i sårbare livssituasjoner (...) Siden de er avhengige av teten på boligen hvordan samfunnet oppfatter dem, og hvordan de igjen oppfatter seg selv. Å bo i en bolig med gode kvaliteter kan gi motivasjon til å endre livet.

Veiskillet har robuste og vakre eikegulv, messingdører og fine møbler, store vinduer med både utsikt og skjerming, men også trygghet for sårbare sjeler og rom for å skape et nytt sosialt liv. «Det vakre skulle i vid forstand være en motvekt mot det ødelagte.» Arkitekten Bård Helland jobbet med brukerne, og de forteller i ettertid om hvordan det oppleves å få et hjem som betyr noe for dem, ikke et hospits, en celle eller en institusjon. – Jeg ble overveldet av kvaliteten og lyset da jeg kom hit første gang. (...) Du får et helt annet eierforhold til en leilighet det er koselig å komme hjem til, som ikke er nedslitt og jævlig. Og etterhvert som du fjerner deg fra det gamle livet ditt, åpner du gardinene mer og slipper lyset inn.

Det er også rom for behov som ikke helt følger normen: – Jeg har ikke lært meg å ligge på soverommet ennå. Sover på stuen.

Medvirkning? Barnevernsreformen ble gjennomført for å bedre kvalitet, koordinering, utvikling og styring av barnevernstjenester. Den norske velferdsstaten legger stor vekt på at hver enkelt av oss skal ivaretas på best mulig måte under best mulige forhold. I Bufetats veileder «Snakk med meg!» heter det: «I godt barnevernarbeid bør og skal barna tas med (…) Spesielt er det viktig å lytte til barn som har det vanskelig.»11 Lov om barneverntjenester §6-3 bygger på FNs barnekonvensjon, som sier at «Barn har rett til å si sin mening og bli hørt (…) i alt som vedrører det og barnets meninger skal tillegges vekt.» Det er selvsagt ikke mulig at alle, og stadig skiftende, beboere av et ungdomshjem skal kunne påvirke planlegging og prosjektering av en institusjon. Men det er mulig å ta med noen. Har noen i byggeprosessen snakket med barn og ungdom når de har programmert og tegnet deres nye «hjem»? Statsbygg kan informere om at de ikke har mandat til å involvere beboerrepresentanter, med mindre oppdragsgiver spesifiserer dette i oppdraget eller selv henter inn brukere i medvirkningsprosessen. Bufetat har høy faglig kompetanse og kjenner daglig på utfordringene i institusjonene. De fanger opp meninger og erfaringer fra både beboere og ansatte, og svarer på dette så godt de kan innenfor politiske rammer gjennom brukergrupper og med generelle prinsipper og standardiserte byggeprogrammer. BarnevernsProffene og Forandringsprosjektet bidrar til at brukerne blir hørt. Men det å la barn og unge delta i selve planleggingen og prosjekteringen av en institusjon – sammen med arkitekten – ser ut til å være en uprøvd mulighet.


Hege Maria Eriksson > Den store staten og det lille mennesket

Hege Maria Eriksson > Den store staten og det lille mennesket

102 – 103

« Å la barn og unge delta i selve planleggingen og prosjekteringen – sammen med arkitekten – ser ut til å være en uprøvd mulighet. »

Samfunnsoppgave eller byggeoppdrag

De senere år har det i design- og arkitekturfeltet blitt utviklet metoder for brukerinvolvering og medvirkning som endrer både systemer og kvalitetsforståelse, organisatoriske og fysiske løsninger. Det viser seg at samfunnet kan løse problemer og spare store ressurser hvis en arbeider seriøst med brukerne av en tjeneste eller en funksjon – både de som trenger den og de som yter den. Statens designkonkurranse12 og Designdrevet innovasjonsprogram (DIP)13 har brukt designmetodikk der involvering av både sluttbruker og nøkkelaktører i en kreativ prosess medfører konkrete, samfunnseffektive og kvalitativt bedre løsninger. Bylabprosjekter14 og områdeløftprosjekter viser hvordan medvirkning kan påvirke både sosialt og fysisk miljø. Norsk design- og arkitektursenter har gjennom sine prosjekter erfart at det er nødvendig å jobbe på tvers av sektorer, fag og samfunnsnivåer for å tenke annerledes enn en er vant til, i hele prosessen fra planlegging, lokalisering og programmering til prosjektering og tjenestedesign.

Statsbygg og de andre byggende statlige aktørene har mange oppdrag, men også samfunnsoppgaver. Det er disse samfunnsoppgavene Arbeid pågår! handler om: Hva de bygde omgivelsene gjør for og med oss. Staten kan forbedre velferdsstaten ved å utvikle morgendagens løsninger, både for organisering av tjenester og for fysiske forhold. Det handler om å innføre designmetodikk, brukerprosesser, tverrsektoriell planlegging og undersøkende prosjektering i byggende virksomhet innen mange sektorer, og særlig der det trengs aller mest – der utfordringene er størst, og der brukerne har aller mest behov for at omgivelsene tar bedre vare på dem. Helsedirektoratet og Vegdirektoratet er blant dem som så smått har igangsatt et slikt utviklingsarbeid.

12 Se Norsk design- og arkitektursenter (tidl. Norsk Form) sine nettsider. 13 Norsk design- og arkitektursenter (tidl. Norsk designråd) sine nettsider. 14 Se Norsk design- og arkitektursenter (tidl. Norsk Form) sine nettsider 15 Se kryss.no

Statsforvaltningen skal sikre arealer for samfunnsformål og forsvarlig bruk av offentlige midler. Den er god til å utvikle og utføre de målbare delene av samfunnsoppgavene, som miljøtiltak, utviklingsarbeid for energiøkonomisering eller programmer for universell utforming. Det tilføres også ressurser innen definerte politiske satsninger, som til Vegdirektoratets og Statens vegvesens tiltak for å få flere til å gå i stedet for å kjøre bil, eller til næringsutvikling og reiseopplevelse i turistvegprosjektene. Statsbygg har gjennom Kryss15 arbeidet med kulturutvikling og stedsutvikling, der involvering er en sentral faktor. Men fremdeles skjer det altfor liten erfaringsoverføring fra piloter og forbildeprosjekter til ordinære byggeprosesser. Og bare unntaksvis tar de byggende etatene risiko, og tolker sitt oppdrag og konsulentene sin oppgave slik at det faktisk gis handlingsrom for å løse dem ulikt eller innovativt. Dersom statlige aktører skal kunne påta seg mangfol-

Kilder Hege Njaa Aschim, Eva Kvandal, Roald Sjursæther, Einar Seierstad Ofstad

dige oppgaver for skiftende politiske regimer, må de ha et mangfold av kompetanse, strategier og verktøy. Staten kan forbedre velferdsstaten ved å utvikle morgendagens løsninger, både for organisering av tjenester og for kvalitet i fysiske forhold. Da må departementene og direktoratene gjennom sin anskaffelsespolitikk og sine bestillinger skape forutsetninger som gjør det mulig for de byggende etatene å oppfylle statens ambisjon om å være forbilde. Noen ganger må de som oppdragsgiver endre selve oppgavestillingen. De må etterspørre løsninger som utforsker og utnytter arkitekturens potensial for å nå konkrete politiske mål. Da kan en også komme fram til metoder og resultater som ikke bare ivaretar menneskers og samfunnets behov på en bedre måte, men også er økonomisk lønnsomme. Arkitekturkonkurranser, designmetodikk, brukerprosesser, tverrsektoriell planlegging og undersøkende prosjektering må ikke forbeholdes prestisjeprosjekter. Innovasjon trengs for alle byggeoppgaver, og aller mest der utfordringene er størst og brukerne har mest behov for at omgivelsene tar bedre vare på dem. Hvis barnevernet helst skal ha småboliger, lik dem folk flest bor i, kan en stille spørsmål ved om det er hensiktsmessig at Statsbygg har ansvaret for dem. Hvis Statsbygg derimot med sine fagressurser bruker barne- og ungdomshjemmene til å undersøke og utforske hvordan arkitekturen bedre kan ivareta utsatte og utstøtte mennesker og skape rom for sosial utvikling – da er det god grunn til å gi dem dette oppdraget.


105 – 105

Reiseveien

verden har blitt mindre. Stadig flere nordmenn har råd til å reise, og flere enn før er avhengige av å kunne flytte seg raskt for å kunne konkurrere og henge med i sitt felt. Beboere i distriktene er spesielt prisgitt reiseveiene, og både der og ellers tilbringer mange en stor del av hverdagen på vei til et sted. Da er det viktig at selve reiseopplevelsen er behagelig og byr på interessante opplevelser. I en tid med flere tilreisende og turister fra utlandet er det også essensielt med reiseveier som både er effektive og en attraksjon i seg selv.

Et godstog på vei over Dovre, 2011. Foto: Rune Fossum


Reiseveien > Motorveier

106 – 107

Reiseveien > Motorveier

Motorveier – Hverdagsarkitektur sett fra bilsetet motorveiene utgjør ryggraden i nettverket av transportårer som binder viktige byer og landsdeler sammen. Transport og sikkerhet er sentralt i arbeidet med å bygge nye veier i Norge, men veibyggerne er også opptatt av selve reiseopplevelsen. Vi tilbringer mange av våre våkne timer langs veiene, og da blir kvaliteten på veien og hvordan den oppleves vel så viktig som antall felt og reisestrekning. Et av de mest omfattende prosjektene som pågår i dag er byggingen av ny firefelts motorvei på E6 langs Mjøsa, fra Gardemoen til Biri. Her har man prioritert å ivareta landskapet, og å gi de reisende en god opplevelse. Blant annet er bruken av støyskjermer redusert til et minimum, slik at man gir trafikantene bedre utsikt. Store og små konstruksjoner i anlegget er tilpasset hverandre med omtanke, og det er lagt vekt på den arkitektoniske utformingen av iøynefallende innslag, for eksempel seks overgangsbruer i tre som er med på å gi strekningen identitet.

1 | I den nye parsellen av E6 fra Gardermoen til Minnesund flyter traseen jevnt og rytmisk over landskapet. Bruken av støyskjermer, skilt og annet veiutstyr er redusert til et minimum.

Gjennomtenkt utforming gir en bedre estetisk opplevelse, samtidig som det skjerper sjåførenes oppmerksomhet og gjør veiene sikrere.

1

2

2 | Alt vegutstyret er i CorTen stål, som tåler slitasje og bruk bedre enn stålet man normalt benytter i slike sammenhenger. Alle foto: Knut Opeide

Dominerende lysmaster er erstattet av diskrete, effektive led-lys som reduserer lysforurensingen.


Reiseveien > Motorveier

Reiseveien > Motorveier

Nordgående og sørgående trasé er lagt på hver sin side av skogholt eller andre landskapselementer.

108 – 109

1

1 | Seks overgangsbruer i tre skaper variasjon og bidrar til å gjøre det lettere å orientere seg. 2 | Andelva rasteplass er godt synlig for de reisende langs E6 nord for Gardermoen med sitt røde servicebygg. Rasteplassen er utformet som et rekreasjonsareal med skog og strandsone. 3 | Den nye E6-parsellen mellom Gardermoen og Biri. Alle foto: Knut Opeide

2

3


Reiseveien > Flyplasser

Reiseveien > Flyplasser

Flyplasser

110 – 111

Hallen er oversiktlig, og åpningen mellom kontorfløyene sluser de reisende i riktig retning, uten bruk av prangende skilt.

– Portaler til raske og spektakulære reiser

2

Terminalen må tåle hard slitasje – derfor bruker vi mye tre, stein og glass, slitesterke materialer som takler den røffe bruken.

1

de siste årene er weekendturer til Paris og New York nærmest blitt allemannseie for nordmenn. Moderne flytrafikk har gjort oss til verdensborgere, og Norge er i dag et attraktivt reisemål for besøkende fra hele kloden. Gjennom Avinor eier og driver staten 46 flyplasser rundt i hele Norge,

som betjener til nærmere 50 millioner reisende hvert år. Tallet er forventet å stige til 70 millioner innen 2028. I tillegg til spektakulære møter med norsk natur, byr norske flyreiser tidvis på både god arkitektur og spennende butikker og spisesteder.

1 | Oslo Lufthavn Gardermoen er blant Europas mest punktlige og effektive flyplasser. Utføringen er enkel og nøktern, og preget av naturmaterialer. Et av de største flyplassprosjektene i verden, i Istanbul, får nå sin utforming delvis inspirert av Gardermoen. Arkitekt: Nordic

2 | Christoffer Giske er prosjektkoordinator i OSL og jobber med utbyggingen av Terminal 2 på Gardermoen. Alle foto: Marte Garmann


112 – 113

Gardermoen blir utbygd fram mot 2017, blant annet med en ny pir mot nord fra midten av den eksisterende bygningen, og en ny avgangs- og ankomsthall pĂĽ vestsiden av den gamle. Arkitekt: Nordic, Illustrasjon: OSL/Nordic


Reiseveien > Farleder

114 – 115

Reiseveien > Farleder

Farleder – Åpner sjøveien for gods og folk sjøveien var fra begynnelsen av den viktigste og ofte eneste ferdselsåren i Norge, og fremdeles kan vi med rette kalle den Riksvei 1: Nærmere 85% av all godstransport til og fra Norge går på kjøl, og farledsystemet er spesielt tilpasset denne trafikken – med betydelig mindre driftsutslipp enn vei- og luftbåren transport. Hvert år transporteres 45 millioner passasjerer med rutegående sjøtransport i Norge, og dessuten sikrer merker og lys i farledene de mange som er ute i fritidsbåter. Kystverket drifter og vedlikeholder rundt 21 000 innretninger for navigasjonsveiledning, fordelt på fyrstasjoner, fyrlykter, lanterner, varder, båker, staker, jernstenger, lysbøyer og HIB-er (hurtigbåtmerking med indirekte belysning).”

Hurtigbåtfarledene sikrer og korter ned veien til arbeid og skole.

Hurtigbåtleden mellom Haugesund og Feøy, på omtrent tre nautiske mil, er merket med såkalte HIB-er (Hurtigbåtmerker med indirekte belysning), utviklet av Kystverket. En nummerert kjegle belyses av en lampe, og lyset som reflekteres fra kjeglen er lettere å orientere seg etter enn direkte belysning fra tradisjonelle lysende navigasjonshjelpemidler. Foto: Rune Kristiansen

Den nye merketypen HIB gir navigatøren bedret visuell oversikt, slik at ferdsel i trange og urene farvann gjøres tryggere.


Reiseveien > Jernbanen

116 – 117

Reiseveien > Jernbanen

Jernbanen – Framtidas transportform jernbanen var i sin tid det fremste symbolet på sivilisasjon, og nå er lokomotivene tilbake som framskrittets drivkraft. På grunn av den forventede befolkningsveksten i årene framover vil vi få et større transportbehov, og skal vi håndtere det på en bærekraftig måte, må vi satse på jernbanen. Staten ønsker å sikre et effektivt, tilgjengelig transportsystem, som setter minimalt avtrykk på naturen, og store deler av de nye investeringene fram mot 2023 skal brukes på nye dobbeltspor på Østlandet. Framføring av tog er kostbart og komplisert, men jernbanen er suveren til å transportere store mengder passasjerer og gods hurtig over lengre avstander. Og de lave utslippene bidrar til at også framtidige generasjoner kan nyte den samme turen.

2

1 | Et tog passerer polarsirkelen, markert ved de to vardene til venstre i bildet. 2 | De neste ti årene skal det brukes over 50 prosent mer på jernbanen, med en foreløpig ramme på 173 milliarder kroner. Alle foto: Rune Fossum

1

Skal vi håndtere befolkningsveksten i de største byene på en miljøvennlig måte, er vi nødt til å satse på togtransport.


Reiseveien > Nasjonale turistveger

Reiseveien > Nasjonale turistveger

Nasjonale turistveger

118 – 119

Arkitekturen er utformet i samspill både med naturen rundt og kunsten inni.

– Naturperler i samspill med moderne former

Vakre veier og nyskapende arkitektur gjør landet attraktivt for reisende, til glede for næringslivet i distriktene.

2

1

nasjonale turistveger består av 18 utvalgte veistrekninger som går igjennom noen av Norges vakreste naturområder. Disse veiene, gjennom landskap som har tiltrukket seg turister i århundrer, er utbedret med utkikkspunkter og rasteplasser, til fri

benyttelse for reisende. På utvalgte steder har kunstnere og arkitekter tatt del i å skape spennende og innovativ arkitektur i samspill med landskapet. Mange av turistveiene er eldre verneverdige veier som er tilpasset et bratt og krevende terreng.

1 | På Steilneset i Vardø, ved Nasjonal turistvei Varanger, har arkitekten Peter Zumthor tegnet et bygg til kunstneren Louise Bourgeois’ minnesmerke over kvinner som ble brent på bålet under hekseprosesser på 1600-tallet.

2 | Ytterpartiet av Nasjonal turistvei Varanger følger det forrevne landskapet ved Hamningberget i Vardø. Alle foto: Jarle Wæhler / Statens vegvesen


Bærekraftig byplanlegging

Stephen M. Wheeler er byplanlegger og professor tilknyttet Landskapsarkitekturprogrammet ved

En ny infrastruktur for det 21. århundret.

Department of Human Ecology, University of California, Davis. Han er forfatter av boka Planning for Sustainability: Creating Livable, Equitable and Ecological Communities.

dersom vi skal bevege oss mot et mer bærekraftig samfunn, er det avgjørende at vi ser på infrastruktur med nye og mer økologiske øyne. Prosessen med å revurdere «hverdagsarkitekturen» rundt oss har allerede begynt – den har faktisk vært i gang i flere tiår. Men vi er fremdeles på et tidlig stadium. Spennende muligheter ligger foran oss, der mange ulike yrker og fagområder trekkes inn. Myndighetene, det private næringsliv og samfunnet generelt kommer alle til å spille viktige roller. Man vil møte motstand, for eksempel fra industrien som driver med fossilt brensel, men dersom det gjøres riktig, kan bevegelsen mot en økologisk infrastruktur bedre livskvaliteten for lokalsamfunn over hele verden. Den kan også gi oss løsninger på dagens problemer, for eksempel global oppvarming. Tradisjonelle former for infrastruktur har selvsagt gitt oss mange fordeler. Vi kan nå forflytte oss raskt fra sted til sted over nesten hele verden, vi har trygt drikkevann og enkle avløpsinnretninger, vi har sanitetssystemer som beskytter oss mot mange sykdomstyper, og vi har tilgang til strøm, telekommunikasjon og andre energiformer. Men enorme problemer har også tårnet seg opp, og klimaendringene er det mest påtrengende. Vi er nødt til å ta steget over i et karbonnøytralt samfunn i løpet av en generasjon eller så for å kunne unngå de mest katastrofale følgene av global oppvarming. Det betyr praktisk talt å fjerne fossilt brensel fra transportsystemer, kraftproduksjon og industri.

Men dagens infrastruktur har også mange andre problemer. Motorveier har fått byene til å bre seg utover, sluke dyrket mark og skoger, og skape et samfunn som er avhengig av motoriserte kjøretøyer. Over hele verden har omfattende dam- og demningsprosjekter ødelagt økosystemer og tradisjonelle landsbygder, uten at man nødvendigvis har skaffet til veie langsiktige løsninger for flom og kraftproduksjon. Store vannanlegg har drenert vann fra enkelte steder – og dermed skapt ørkener – for å forsyne dyrket mark og byer andre steder. Industriell matproduksjon utarmer jordbruksland og hav i mislykkede forsøk på å skaffe verden mat eller fremme folkehelsen. Kjernekraftverk har vist seg å være sårbare for katastrofer, noe Tsjernobyl og Fukushima viser, mens store kullkraftverk forpester luften i mange land, i tillegg til å bidra til at planeten varmes opp. Og listen fortsetter. I hvert av disse eksemplene har overdimensjonert, teknologitung infrastruktur som tjener ett formål, skapt bærekraftproblemer. Alternativet er økologisk – eller det John Tillman Lyle kalte «regenerativ» – infrastruktur: systemer som rommer mange funksjoner samtidig (for eksempel flomforebyggende tiltak som samtidig gir et miljø for dyreliv og et friluftsområde for mennesker), som er i en formålstjenlig skala, som jobber med istedenfor mot naturlige systemer, og som ikke krever høyteknologi, fossilt brensel eller vedlikehold.


Stephen M. Wheeler > Bærekraftig byplanlegging

Stephen M. Wheeler > Bærekraftig byplanlegging

122 – 123

«Selv om ny bilteknologi er på fremmarsj, « Konstruerte våtmarker kaneffektivt behandle av-

finnes det ingen karbonnøytral form for motorisert transport.»

Jeg vil foreslå noen retninger for økologisk infrastruktur, og vise til noen eksempler.

Transport Transportsystemer er en svært synlig form for infrastruktur som de fleste er borti i hverdagen. Den tradisjonelle tilnærmingen var i mange land alltid å øke transporttilbudet – bygge flere veier, broer, parkeringsplasser, flyplasser og toglinjer – med den forutsetning at folk måtte reise stadig mer. Dette ga mange negative konsekvenser, slik som forstadsvekst, motorveiavhengighet og store mengder lokal luftforurensing og klimagassutslipp. Tanken om at planlegging og infrastruktur heller bør ta sikte på å stabilisere og redusere transportkravene, har fått fotfeste altfor sent. I noen tilfeller betyr det å bygge mindre infrastruktur: færre motorveier, mindre parkering, og veier lagd for lavere hastigheter og trafikkvolumer. I andre tilfeller betyr det å lage annerledes infrastruktur, for eksempel offentlig transport istedenfor motorveier, og gang- og sykkelveier istedenfor bilveier.

løpsvann samtidig som man skaper dyrehabitater og Transportvolumet må reduseres både på grunn av miljømessige krav og fordi dette er en måte å bedre livskvaliteten på: Boligstrøk blir tryggere med lavere kjørehastighet og trafikkvolum, man korter ned folks pendletid, og man skaper attraktive byområder med mindre asfalt og mer natur. Selv om ny bilteknologi er på fremmarsj, finnes det ingen karbonnøytral form for motorisert transport. Selv i land som Norge og Sverige, der man kunne se for seg at utstrakt vannkraftutbygging kunne drive skarer av elektriske biler, ville betydelige utslipp fremdeles komme fra produksjon, distribusjon, drift og avfallshåndtering knyttet til bilene. Og vannkraft kan kanskje heller brukes i andre økonomiske sektorer. Dermed er det avgjørende at man først reduserer transportbehovet. Det kan gjøres på fire måter: 1) ved å se på infrastruktur med friske øyne, med fokus på transportmidler med lavt karbonutslipp, 2) ved å se for seg en ny bydesign og landskapsplanlegging der man krymper avstanden folk må reise i det daglige, 3) ved å forandre de økonomiske insentivene slik at de faktiske miljømessige og sosiale kostnadene ved langdistansereising blir inkludert i prisen, og 4) ved å utvikle en mer lokalorientert livsstil, der langdistansereising tilhører de sjeldne fornøyelser snarere enn dagliglivet. Sammen kan disse fire strategiene bidra til å skape et bærekraftig transportsystem. Eksempler på slike nyskapende transportstrategier er bomringene man har satt opp i Oslo og London, nyskapninger innen kollektivtransport slik som det nye hurtigbuss-systemet i Los Angeles, Beijing og mange andre byer, grønne gater, slike som man har anlagt i Portland i Oregon, og den kompakte, transportbaserte regionale planleggingen for blandet bruk som man har strebet etter i Vancouver, København og mange andre byer.

Energi

Siden 1970-tallet har strømnettet gjennomgått en lignende revurdering. Man har beveget seg fra å øke krafttilbudet til å redusere behovet. Tidligere fokuserte ingeniørene på store, høyteknologiske kraftanlegg, noe som toppet seg da kjernefysisk fisjon begynte å bli brukt for å koke vann til å drive strømturbiner – en prosess energiguruen Amory Lovins en gang beskrev som «å skjære smør med en motorsag». Men på begynnelsen av 1970-tallet beveget man seg heller mot strømstyring. Man oppmuntret forbrukerne til å redusere bruken og øke effektiviteten. Parallelt begynte teknologien for fornybar energi i småskala å erstatte sentralisert storproduksjon. De eksisterende eller foreslåtte vindmølleparkene i Nordsjøen utenfor Danmark, Tyskland, Nederland, England og Norge er selvsagt rimelig omfattende, men sammenlignet med kjernekraft er infrastrukturen for fornybar energi relativt liten, stegvis og fleksibel. Dessuten kjemper en voksende bevegelse for kraftanlegg på lokalt nivå, der mye av strømmen til eget forbruk genereres av de ulike bygningene. Et banebrytende eksempel er West Village, et nytt område for rundt 3000 studenter, undervisningspersonell og ansatte ved University of California i Davis, der 100 prosent av bygningenes energibruk (strøm og gass) sannsynligvis kommer til å bli utlignet av solcellepaneler på taket. I fase 1 av prosjektet produserte man 87 prosent av strømforbruket det første året det var i drift. Med forbedringer, som installasjon av bedre avlesningskontroller i alle leilighetene, kan man utligne kraftforbruket fullstendig innen 2015 eller 2016. West Village kan da bli et av de første områdene i verden som virkelig har et nullforbruk, selv om strømnettet fremdeles er i bruk, som et stort batteri for å lagre strøm.

friluftsområder.»

Naturlig infrastruktur Økologiske systemer for å håndtere flom og regnvann er et tredje domene der man kan utvikle grønn infrastruktur. Nederland har virkelig tatt en dreining i denne retningen den siste tiden. I «Plass til elven»prosjektet [Room for the River], som drives i perioden 2006–2015, fjerner man diker langs elvene Rhinen, Maas og IJssel for å la vannet spre seg ut over flommarkene. Med denne nye tilnærmingen til flominfrastruktur legger man mindre vekt på flomkontroll, og prøver heller å skape motstandsdyktige landskaper der naturlige prosesser sørger for å håndtere vannet. I dette nederlandske prosjektet har man også foretatt en økologisk rehabilitering av våtmarker langs elvebredden samt utviklet en «leve med flom»-strategi, der flere områder jevnlig blir oversvømt med relativt grunt vann. De amerikanske delstatene Louisiana og New York har de siste årene blitt rammet hardt av orkanflommer, og her utarbeider man på samme vis planer for å håndtere regnflommer ved hjelp av gjenoppbyggede våtmarker, rekonstruerte sandbanker og motstandsdyktige byområder. Flomvann skal absorberes i myrdrag og avløpsbassenger, samtidig som ømfintlig infrastruktur som strømnett og telekommunikasjon beskyttes ved å plassere den i bygningenes øvre etasjer snarere enn i kjelleren.


Stephen M. Wheeler > Bærekraftig byplanlegging

Stephen M. Wheeler > Bærekraftig byplanlegging

Strandpromenaden i Drammen. Foto: Marte Garmann

124 – 125


Stephen M. Wheeler > Bærekraftig byplanlegging

Stephen M. Wheeler > Bærekraftig byplanlegging

126 – 127

«I ”den biofile byen” blir naturen en hverdagslig Avløp

del av landskapet som

»

Avløpssystemer blir sjelden diskutert i det offentlige kan oppleve. rom, men også her finnes det alle muligheter for mer miljøvennlig praksis. Avløpsvann fra mennesker og dyr håndteres ofte dårlig verden over, noe som fører til forurensing av lokale vannløp og drikkevann. Konstruerte våtmarker kan effektivt behandle slikt avGrønn infrastruktur løpsvann samtidig som man skaper dyrehabitater og I tillegg til disse relativt tradisjonelle formene for infrafriluftsområder. Arcata i California, en småby med 17 struktur planlegger man i mange byer nye typer 000 innbyggere, var banebrytende i sin bruk av denne «grønn» infrastruktur. Vanligvis innebærer dette et strategien da de i 1986 begynte å bruke våtmarker for integrert system bestående av grøntområder som gir å behandle byens avløpsvann. Anlegget fungerer samøkologiske så vel som funksjonelle, fritidsmessige tidig som en park og et dyrehabitat, og er et populært og estetiske fordeler. Tidlig på 1990-tallet begynte sted der folk kan se på fugler og lufte hunden. byer som Toronto, Vancouver og Portland å plan «Levende maskiner» kan også behandle avløp i legge sammenhengende grøntområder på regionalt bygninger, ved hjelp av drivhusvegetasjon som panivå. I motsetning til parker, som danner isolerte rallelt tjener som adspredelse. Minst 25 slike sysfragmenter av åpent rom i en urban ramme, skaper temer er i drift i USA, i tillegg til noen få i Europa, slike regioner et grønt nettverk med lokale elver, for eksempel i det skotske øko-tettstedet Findhorn. våtmarker og innsjøer. Et felles mål er å gi alle bySamtidig begynner tanken om å gjenbruke grundig boere tilgang til regionale grøntområder innenfor behandlet avløpsvann som drikkevann å få fotfeste i gangavstand. Visjonære planleggere som Timothy tørre områder som Sørøst-USA. Dette kan bli avgjøBeatley har fremmet konseptet «den biofile byen», rende dersom klimaendringene gjør tørkeperiodene der naturen blir en hverdagslig del av landskapet verre. Gjennom slike forandringer i infrastrukturen som alle kan oppleve. Tiltak som grønne tak, grønne kan man til slutt oppnå at bygninger, nabolag og vegger, grønne gater, lokal avløpshåndtering, felles hele byer rutinemessig designes slik at de er selvforhageområder og grønne atrier i bygninger kan gjøre synt med kraft, vann og avløpshåndtering. denne visjonen til virkelighet.

Lokal tenking

Statens rolle

Avslutningsvis er «økodistrikt»-planlegging en tilnærming som kan gi et område mange typer økologisk infrastruktur på samme tid. Forkjemperne legger til grunn at det er på nabolagsnivå – for kanskje 1000–5000 beboere og arbeidere – at systemer for kraft, vann, avfall, transport og grøntområder kan tilrettelegges på mest effektivt og bærekraftig vis. Stockholms Hammarby Sjöstad, Malmös Augustenborg og strøkene i Västra Hamnen, Freiburgs Vauban-distrikt og tidligere nevnte West Village i Davis i California er alle eksempler på økodistrikter. Vanligvis blir oppvarmings- og nedkjølingssystemer sentralisert for effektivitetens skyld, altså såkalt fjernvarme. Ideelt sett kan de kombineres med kraftanlegg på stedet («samgenerasjon»), slik at man bruker overskuddsvarme fra kraftproduksjonen til å varme opp bygninger. Den «industrielle økologien» til Kalundborg i Danmark er nært forbundet med økodistrikt-modellen. Der har man i rundt 30 år knyttet ulike industrier, anlegg og boligbygninger sammen til et «industrielt økosystem», der overskuddsprodukter (også varme) fra enkelte anlegg brukes av andre anlegg.

Offentlig sektor, derunder nasjonale, delstatelige, provinsielle, regionale og lokale myndigheter, må lede an når disse nye og mer økologiske formene for infrastruktur skal implementeres. Her fastsettes i stor grad reguleringen og planleggingen av utviklingen, og det økonomiske rammeverket for den. Men samfunnet er mer komplisert enn tidligere. Allmennheten er en mye mektigere aktør, og det kreves i større grad folkelig deltagelse når beslutninger skal tas. En rekke planleggingstabber i etterkrigsårene, slik som de nye småbyene myndighetene i England og Sverige bygget, og de franske banlieuene utenfor Paris, avdekker farene ved planlegging fra toppen av hierarkiet. I mellomtiden har nye institusjonsnivåer kommet til, slik som internasjonale utviklingsbyråer, internasjonale nettverk for lokalmyndigheter og Den europeiske union. EU innvilger for eksempel tilskudd til bærekraftige prosjekter direkte til byer og ikke-statlige organisasjoner, og omgår på den måten nasjonale myndigheter. Samtidig har nettverk som C40 Cities Climate Leadership Group dukket opp: Her deler storbyer verden over strategier og teknisk ekspertise rettet mot klimaendringene.


Stephen M. Wheeler > Bærekraftig byplanlegging

128 – 129

Veibeskrivelsen Veiutbygging er bra saker. Så lenge resultatet ikke blir for pent.

Karl Eirik Haug er redaktør for det internasjonale bilmagasinet Carl’s Cars, spaltist i D2, programskaper for TV og forfatter av boka Norske bilfavoritter.

Derfor tenker vi nå i økende grad på «styring» heller enn «styresmakter». Dette antyder en mer fleksibel løsning, der ulike nivåer innenfor offentlig sektor kan samarbeide og støtte hverandre, samtidig som de jobber sammen med næringsliv, ikke-statlige organisasjoner og privatpersoner. Å få disse rammene til å fungere godt er på ingen måte enkelt. Men man får en mer integrert og inkluderende tilnærming til arbeidet med å utvikle flere bærekraftige infrastruktursystemer. I USA er delstaten Oregon et foregangseksempel. Etter at delstaten i 1968 vedtok en helhetlig plan- og miljøpolitikk, har institusjoner og initiativer utviklet seg sammen på delstatsnivå, regionalt og lokalt nivå for å støtte opp om en mer bærekraftig byutvikling. Bygrenser, nytt jernbanesystem, fjerning av en stor veibane, revitalisering av sentrum, mer tettvevd og kompakt byutvikling samt grøntområder er lokale resultater i Portland-området. På tilsvarende vis er Nederland kjent for sitt rammeverk for styring over flere administrative nivåer, noe som har gitt relativt gode resultater innen mer bærekraftig byutvikling.

Offentlig sektor må fremdeles lede an i denne prosessen. Privat kapital og mektige næringslivsaktører truer stadig med å dominere over myndighetene, og dermed hindre utviklingen mot mer bærekraftige strategier. Dette har i stor grad vært tilfelle i USA, der den konservative opposisjonen stanset tiltak for energieffektivitet og et «mer bærekraftig USA» som Clinton-administrasjonen lanserte på 1990-tallet, og dessuten klimaendringslover som Obama-administrasjonen støttet i 2009. I mer begrenset grad har dette også skjedd i andre industrialiserte land. Konservative krefter har i mange land iverksatt en velorganisert, 30 år lang kampanje mot grunntanken om at myndighetene skal føre an når sosiale og miljømessige problemer skal løses. Det er nå et prekært behov for å snu den trenden og å anerkjenne vårt felles ansvar for å løse bærekraftproblemene – og de folkevalgte må gå i bresjen. Men fordi staten ikke kan løse alle problemene på egenhånd, trenger man et samarbeid mellom myndighetene, næringslivet og allmennheten for å gi føringer for fremtidens infrastruktur. Jo før det kan komme på plass, jo bedre.

min absolutte norske favorittvei? Pokker heller, det er nesten for lett, jeg har knapt noe valg. Strekningen Oslo-Lillehammer er den veistubben jeg kjenner best over tid. Den har satt seg i sjelen. Vi er for lengst blitt verdens beste venner. Mitt første klare minne som selvgående snørrunge er den spektakulære utsikten til Mjøsa fra det beigebrune baksetet i en Peugeot 404, der hele hurven stadig skulle på ferie eller helgetur, på vei fra 1970-tallets småshabby hovedstad til fløtevaffelventende besteforeldre i Lillehammer. Ferden vedvarte i et definert tidsrom — lik en tre timer langfilm i en kinosal — (dette var selvsagt før såkalt hjemmeunderholdning ble den dominerende delen av bilinteriøret). Det var alltid noe å feste blikket på langs denne veien: En gamp, en gubbe, en godtekiosk — alt var like interessant. Forflytningen bidro sterkt til at jeg fikk en tidlig trang til å utforske det som har blitt mitt virke: Et forsøk på en tilnærming til faget som ikke finnes; ja, hva skal man kalle det — bilkultur? Til min store begeistring var det mye trafikk både oppover til Lillehammer og nedover igjen til Oslo, og broren min og jeg romsterte i kupeen for å få på plass en fullstendig liste over motgående kjøretøy — komplett med korrekt stavet merke og modell.

Det var svært lite ved veistandarden som tilsa at vi befant oss i det som skulle komme til å bli kalt «verdens rikeste land». Men skavankene hadde sin sjarm, for de mange svingene og bakketoppene og oppbremsingene fra bilene der foran ga desto mer tid til å dvele ved utsikten. Kø var knapt et onde. For 40 år siden var det snarere litt stas, et produkt av en begeistring for en ny tid, slik jeg husker det. Som biljournalist har turen gått et utall andre steder, der dalene er dypere, fjellene rager høyere, tunnelene er adskillig lengre og tilbudene langs veien mer eksotiske. Resten av verden er full av reiseopplevelser for den som ikke blir altfor bilsyk etter noen usle svinger. Her i landet har vi det som nå heter Nasjonale turistveger, men altså også passasjer på E6. Autobahn i Tyskland har fortsatt fri fart. Route 66 i USA er blitt et museum for oss som aldri får nok av Americana. Jeg får stadig høre om Brenner-passet, sveitsiske alpeveier og Silkeruten. Men akkurat nå er jeg mest begeistret for at min barndoms veistrekning — og da spesielt den viktige biten fra Gardermoen til Biri — er fornyet på den mest humane måte. På min seneste utflukt legger jeg merke til at mye er forandret, javel, men alt fra autovern til bruer har følelsen vi liker så godt, av overflaterust og treverk. Det er ikke moderne, men vakkert. En kaffestopp senere, enda lenger nordover, er mer i endring langs Mjøsa.


Karl Erik Haug > Veibeskrivelsen

Karl Erik Haug > Veibeskrivelsen

130 – 131

av overflaterust og treverk. Det er ikke moderne, men vakkert.» Frontruten

Denne seneste turen foregår i en nokså ny Volvo. Som Volvoer flest har den et kompass som er spleiset i bakspeilet. Kompasset peker mot NORTH og Gudbrandsdalen, men like ofte NORTH EAST og NORTH WEST. Veien svinger fortsatt, og det gir variasjon. I knappe to og en halv times biling lar jeg tankene vandre.

Las Vegas Turen til Lillehammer får meg til å tenke på de gangene jeg har kjørt gjennom ørkenen til Las Vegas. Jeg skal forsøke å forklare: På strekningen fra Los Angeles-området til kasinobyen passerer du en rekke småsteder som kan få en førstgangsreisende til å tenke at de ligner Las Vegas. Nesten på samme måte er reisen gjennom Oppland en stadig opptakt til Lillehammer. Lillehammer har noe storslått ved seg. Byen er porten til Gudbrandsdalen og fjellheimen. Og jeg skal vel ikke glemme å nevne amerikaniseringen av Gudbrandsdalens hoveddør gjennom den oppskattede TV-serien Lilyhammer, og ja, OL i 1994. Det er en by hvor noe veldig stort var, og kan komme til å skje igjen. Derav tiltrekningen.

Hvis jeg er nødt til å velge en kroppsdel, er jeg knapt i tvil. Frontruten definerer selve formen på enhver bil, enten den ligger fremoverbøyd, tilbakelent eller i all hovedsak er staut og steil. Gjennom tiårene har lite forandret seg ved bilens grunnleggende anatomi, og frontruten var på plass tidlig, tidligere enn noe annet i den høyden. Den skulle ta unna for vind, nedbør, steinsprut og insekter. Den massive animasjonsfilmsuksessen Biler har rett når den definerer bilens øyne midt i frontruten, etter at nær alle tidligere slike filmer har fortalt oss at det menneskeliggjorte bilansiktet har øyne i hovedlysene. Ære være frontruten. Jeg har stirret gjennom hundrevis av ulike slike billedrammer. Bilen kan være et vrak, javel, men utsikten vil alltid være fantastisk.

Sidevinduet En sjåfør skal ikke basere den store opplevelsen som en biltur er på å stadig kikke til siden. Nei, sidevinduet er til for å legge armen i karmen, kjenn godt etter at den ligger og hviler som den skal, med radiolåten på halv guffe. Med armen i karmen blir bilen og jeg kompiser. Følelsen av full kontroll over maskinen gir rom for unntaksvise sidegløtt.

E6. Foto: Knut Opeide

«Alt fra autovern til bruer har følelsen vi liker så godt,


Karl Erik Haug > Veibeskrivelsen

Karl Erik Haug > Veibeskrivelsen

132 – 133

Veien Veien foran meg skal yte en smule motstand, som en god tekst. Som en bok skal veien også foregå i et mønster, anta en rytmisk form. Jeg har for lengst kommet til at det er langt mer risikabelt å la tankene flyte fritt langs en monoton Autobahn, enn i god glid på norske riksveier.

Vindusviskere Det er utvilsomt mye å glo på langs veiene våre, men mest av alt er jeg et godt publikum for denne slanke duoen med kropper som fiolinbuer. Fordi landet vårt har voldsomt mye vær, forbinder jeg først og fremst biltur med vindusviskerne. Jeg har kommet til at jeg elsker dem. Og jeg vet hva jeg snakker om. Jeg har stirret og stirret på vindusviskere i alle fasonger i sludd, snøføyk, regn, bomberegn. Vindusviskere på eldre biler lever sitt eget liv. De opptrer nesten alltid i par, en sjelden gang som enarmede banditter (da tenker jeg blant annet på Mercedes 190, Lancia Y10, Citroën CX og sant nok, Formel 1). Men det var først under kraftig regnvær langs Mjøsa at de la seg flate. Resten av turen stirret jeg på en frontrute som et impresjonistisk, dryppende uferdig maleri. Vakkert, det også.

Skakke uthus Den som vil studere norsk arkitektur i alle sine avarter, kan med hell legge oppslagsbøkene til side for en stakket stund, og begi seg ut på riksveiene våre. Anno 2014 vil det opplagte slå noen og enhver: Hele Norge pusser opp. De gamle boligene får inngangsparti med greskinspirerte søyler. På toppen av kaka: glaserte takstein. Men av og til får det gamle uthuset stå som det er. Jeg ser et par stykker ved Moelven. Hvis jeg noen gang skal bli misunnelig på eiendom som farer forbi bilvinduet, blir det helst disse skakke skapningene som forteller en historie. Men vær så snill: Legg nytt tak. Så får vi se dem også neste sommer.

Om å kjøre Jeg begynte tidlig å interessere meg for hva som skjer når jeg tømmer meg helt for forventinger, plasserer baken i bilsetet, vrenger om tenningsnøkkelen og raser avsted uten helt å ha bestemt meg for hvor ferden går. Jeg forstod også nokså tidlig at det er best å kjøre slik på måfå mutters alene, eventuelt sammen med en kompis som ikke tar seg selv og tilværelsen altfor høytidelig. De fleste andre ordentlige folk har all mulig grunn til å bli irriterte eller engstelige når sjåføren vingler og vimser. Amerikanerne kaller det «driving without a purpose», kjøring uten mål og mening, ratting på måfå. I vår kultur gir det seg utslag i kjøretur att og frem på stripa mellom bensinstasjonen og kirka i hjembygda.

Route 66 Jeg kan knapt tenke meg noen mer typisk norsk veistrekning enn Route 66. I alle år har jeg overhørt venner, bekjente og ukjente prate om at de har kjørt, kjører eller skal kjøre denne ikoniske og klisjéoverfylte veistubben. Navnet på interiørbutikken Ruth 66 på Torshov henter ut noe av gleden ved veien som en gang var en travel reiserute, og som nå har blitt et slags avsides, men levende museum takket være turismen.

Forfattere tar toget til lillehammer Litterære beskrivelser av norske veistrekninger som binder byer og steder sammen er sjelden kost. Norske forfattere har generelt ikke lappen. Nesten punktum. Hederlige unntak som umiddelbart kommer på netthinnen er Jonny Halberg, Levi Henriksen og ikke minst Lars Mytting. Men vi får aldri helt glemme at Jo Nesbø ikke trår på annet enn sykkel.

« Det er langt mer risikabelt å la tankene flyte fritt langs en monoton Autobahn enn i

god gli på norske riksveier. » Riksveien og Jane Austen Styggpene veistrekninger Vi lever i et land der meningene om definisjonen av hva som er stygt og pent er langt flere enn antall innbyggere. Dermed har vi det fått særnorske uttrykket STYGGPENT som jeg synes passer spesielt bra til beskrivelse av veibygging i et landskap som er høyst variert. Jeg er tross alt en fyr som synes de fleste parkeringshus er pene. Jeg spoler gjerne tilbake til midten av 70-tallet. Det var første gang jeg ble oppmerksom på jåleordet «vakkert». Jeg satt i baksetet i foreldrenes Peugeot 404 og vi hadde nettopp passert Minnesundbrua på vei fra Oslo til Lillehammer. Noen der framme i stoffsetene proppet med skumgummi sa de enkle ordene: Se, så vakkert. Jeg antok at det hele hentydet til det faktum at sollyset plutselig brøt gjennom det lettere gråblå skydekket, og badet seg uhemmet i tuppen av Mjøsa. Men foreldrenes utsagn kunne like gjerne omfavne utsikten som åpenbarer seg når blikket møter Mjøsa i all sin prakt. Det har gitt meg en forkjærlighet for veier som byr på en overraskelse rundt neste sving.

En liten svingom innom den noe ubarske blondeforfatteren Jane Austen. Følgende er slettes ikke noe jeg mener, eller er kvalifisert til å synse om, men som jeg har lest meg til: Hun er blant de første til å bruke selve reisen som en drivkraft i litteraturen. Egentlig en bra dame, altså, dette også.

Kaffe Den er så vakker på en grå og fin måte, strekningen fra Biri til Gardermoen. Men ingen av kaffestedene langs veien gir lyst til å stoppe.

Avkjøring til Lillehammer Turen tar slutt. Jeg er kommet frem til målet, men føler allerede et savn. Veien og jeg fant en fin rytme. Jeg ber om forståelse for at jeg går med snarlige planer om en ny tur til Lillehammer. Bare for å muntre meg opp. Det foregår helst i en eldre bil, mest fordi det hjelper å mane frem historien jeg har knyttet til strekningen. Kanskje blir E6 langs Mjøsa en gang ferdig. Jeg har store forventinger til at linjalen ikke er for ivrig benyttet, og at det hele heller aldri blir for pent.


Karl Erik Haug > Veibeskrivelsen

Karl Erik Haug > Veibeskrivelsen

Sundbyvegen bru, E6. Foto: Knut Opeide

134 – 135


Kulturlandskapet

de siste 6000 årene har menneskene vært med på å forme det norske landskapet, gjennom landbruk, veibygging og bygging av andre større og mindre byggverk som på en eller annen måte har vært nyttige for samfunnet. I dag er så godt som alle deler av landet vårt preget av mennesker. «Uberørt natur» er noe vi aktivt må verne om. 23. oktober 2001 vedtok Norge, som det aller første landet i Europa, å iverksette den europeiske Landskapskonvensjonen. Målet er å sikre en helhetlig forming av «hverdagslandskapet» rundt oss, slik vi opplever det med alle sanser, og sørge for at ny byggeaktivitet tar hensyn til både natur, mennesker og kulturminner.

Bessakerfjellet vindpark, privat hytte. Foto: Marte Garmann


Kulturlandskapet > Fyr

138 – 139

Kulturlandskapet > Fyr

Fyr – De viste veien fram, nå viser de også hvor vi kommer fra.

fra de første fyrene ble bygget langs norskekysten på 1600-tallet har sjøfolk stolt på at lysene skulle føre dem trygt gjennom natten. I dag eier Kystverket 114 fyrstasjoner. Dagens fyr er helautomatiserte, og bygningene på fyrstasjonene har mistet sin rolle som bolig for fyrvokterne og deres familier. Den siste fyrstasjonen ble avbemannet i 2006 i Bøkfjord i Finnmark. I dag ønsker Kystverket at allmennheten skal få tilgang til disse flotte kulturminnene. I tillegg til å være navigasjonshjelpemidler, er fyrstasjonene identitetsskapende steder i lokalmiljøet og en viktig del av vår maritime kulturarv. Bygningene leies gjerne ut til frivillige organisasjoner, som i samarbeid med Kystverket gjør en betydelig dugnadsinnsats for å ta vare på fyrstasjonene – til beste for fellesskapet. 2 1 + 2 | Homlungen fyrstasjon ligger i Ytre Hvaler nasjonalpark, og leies av Oslofjordens Friluftsråd. Der har bygningene fått et nytt liv som kystledhytte. Alle foto: Rune Nylund Larsen/ Oslofjordens Friluftsråd

1

Kystverket leier ut 70 fyr til organisasjoner og bedrifter for å gjøre dem tilgjengelig for publikum.


Kulturlandskapet > Veien i landskapet

140 – 141

Kulturlandskapet > Veien i landskapet

Veien i landskapet – En viktig del av hverdagsomgivelsene

i eldre tid fulgte veien landskapet, og de eldste veiene ble bygget med bratte bakker som var lite egnet for hjulkjøretøy og varetransport. Senere har dynamitten fått stor betydning for den moderne veibyggingen i Norge, fyllinger og fjellskjæringer brukes for å rette ut veibanen og nye veier følger en stivere linje der fjellet er sprengt bort for å gi plass til veien. Utformingen av veianlegg er viktig for alle som bor langs veiene, og Statens vegvesen legger vekt på å utforme funksjonelle og trafikksikre anlegg som er tilpasset terrenget. Landskapsarkitekter er med på å bestemme hvordan veilinja legges i landskapet, plassering av konstruksjoner og bearbeiding av sideterrenget, og målet er at anlegget skal framstå som en integrert del av omgivelsene.

2

1 | Smaalenene bru ligger på E18, og er en skråstagbru på 315 meter som går over Glomma. En mengde fagfolk er involvert i arbeidet med ei slik bru, fra sveisere til ingeniører, arkitekter og designere. Lyssettingen er utarbeidet for å fremheve det 88 meter høye tårnet, og fremhever konstruksjonen i landskapet. Foto: Marion Haslien

2 | For å bevare det naturlige artsmangfoldet etter veibygging, tar utbyggeren vare på det øvre jordlaget, og legger det senere tilbake så nært opprinnelsesstedet som mulig. Statens vegvesen kaller metoden «naturlig revegetering fra stedlige toppmasser». Foto: Knut Opeide

1

En vei som ligger godt i landskapet og er utformet med omtanke og gode materialer, får også et lengre liv.


Kulturlandskapet > Kraftverk

142 – 143

Kulturlandskapet > Kraftverk

Kraftverk Bessakerfjellet vindpark produserer opptil 175 GWh per år – nok til å betjene nær 9000 husstander med strøm.

– Drevet av naturens evige kretsløp

1

norge har store fornybare energiressurser innen både vann- og vindkraft. I dag står vannkraften for om lag 97 prosent av strømproduksjonen i Norge. Dette plasserer oss i en særstilling i verdenssammenheng. Med de store klimautfordringene verden står overfor er det avgjørende å gjøre samfunnet mer bærekraftig ved å bygge ut fornybare energikilder. Samtidig kan utbygging av miljøvennlig, fornybar kraftproduksjon medføre omfattende naturinngrep. Vassdrag og fosser mister vannføring, og kunstige dammer er store inngrep i høyfjellsnaturen. Vindturbiner endrer

2

landskapsbildet der de noen steder rager nærmere 150 meter over bakken. For å begrense de negative konsekvensene for naturen og andre brukere, setter NVE omfattende krav i konsesjonene. NVEs miljøtilsyn følger opp og passer på at utbyggingene tar hensyn til miljø, landskap og sikkerhet. Anleggene kan også ha positive miljøvirkninger – for eksempel har veier ved større kraftutbygginger gjort store friluftsområder tilgjengelig for allmennheten, og når det er fare for flom, kan vannet reguleres og begrense skadene på miljøet.

1 | Bessakerfjellet vindpark består av 25 turbiner og er Norges tredje største vindpark. Det ligger nær eksisterende veger, er relativt skjermet fra bebyggelse og berører ingen vernede områder. 2 | Lise Henriksen, ngdomsskolelærer. Bruker Bessakerfjellet Vindpark som turområde. Alle foto: Marte Garmann

«Da vindmøllene kom gjorde de nye veiene fjellet tilgjengelig for folk på en helt annen måte enn før.»


Kulturlandskapet > Kraftverk

Kulturlandskapet > Kraftverk

144 – 145

1

En elveterskel av løsmasser er bygget tvers over elva og bidrar til at elva bevarer sitt naturlige liv og uttrykk. 1 | NVE kan pålegge kraftverkseiere å utføre miljøtiltak for å kompensere for mindre vann i elva som følge av en utbygging. I Aurlandselva har utbygger etablert elveterskler som holder vannet tilbake. Dette skaper vannspeil som visuelt gir inntrykk av at det er mer vann i elva enn det i realiteten er, og det skapes bedre forhold for natur og dyreliv i og rundt elva. 2 | Kjøsnesfjorden kraftverk ble åpnet i 2010, og vannveien og kraftverket ligger inne i fjellet – i likhet med de fleste større vannkraftverk. Alle foto: Arne Trond Hamarsland

Moderne sprengningsmetoder har gjort det mulig å bygge kraftverkene inni fjellet, noe som er tryggere samtidig som det skjuler de store konstruksjonene.

2


Kulturlandskapet > Kraftmaster

146 – 147

Kulturlandskapet > Kraftmaster

Kraftmaster – Robuste strømlinjer med lett fotavtrykk enhver som har sett en kraftlinje spent over norske landskap, må bli imponert over den bragden det er å føre elektrisk kraft til alle utkanter av et så uframkommelig land. Samtidig medfører utbyggingen synlige inngrep i naturen, noe som blant annet utløste en storstilt mediedebatt om nye kraftlinjer gjennom Hardanger i 2010, da nyordet «monstermast» så dagens lys. Når kraftledninger skal bygges vurderer Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) nytten opp mot ulempene. Et robust overføringsnett er nødvendig for å gi brukerne stabil tilgang på strøm også den kaldeste timen i året. Flere elbiler, induksjonskomfyrer og direkte vannvarmere krever mye effekt og gir nye utfordringer for kraftnettet. Skal vi møte etterspørselen, må vi leve med at det bygges kraftmaster i norsk natur. NVE vurderer ulike traseer og stiller krav om tiltak som skal gjøre virkningene minst mulig for natur, friluftsliv og bebyggelse, blant annet når det gjelder valg av trasé.

2

Noen steder krever Luftfartsverket av sikkerhetsgrunner at master og linjer gjøres lett synlige med «ballonger» og sterke farger. Andre steder er de gjort så diskrete som mulig.

1 | En 420 kV ledning mellom Sauda og Liastøen, fjordspenn over Hylsfjorden. Foto: Statnett / Johan Wildhagen

2 | Nye komposittmaster har lav vekt og kan «slås sammen» under transport. De er også enklere å bygge med enn stål- og tremaster, og krever mindre bakketransport. Jo færre terrenginngrep, jo mer spares miljøet. Foto: Melbye Skandinavia Norge AS

1

Holder alt fra kaffetraktere til respiratorer i gang, døgnet rundt, over hele landet.


Kulturlandskapet > Fjellstuer

Kulturlandskapet > Fjellstuer

148 – 149

Fjellstuer – Friluftsliv for fellesskapet Jotkajarve fjell- og øydestue består av to hovedbygninger som hver huser to soverom, samt et lite kjøkken med vaskemuligheter.

1

nordmenn ser seg selv tradisjonelt som et naturelskende folkeferd, og det er nedfelt i den såkalte Allemannsretten at norsk utmark skal være tilgjengelig for alle. Det betyr at folk har lov til å gå på tur og telte overalt hvor det ikke er opplagt at privatlivets fred må beskyttes. Allemannsretten blir stadig utfordret av grunneiere som forsøker å sette opp gjerder og forbudt-skilt, men slik

Fjellstuene er plassert med en dagsmarsj mellom, og gjør det enklere for publikum og naturforvaltning å oppholde seg i norsk utmark.

2

bygging av hindringer for allmenn ferdsel slår staten ned på. For eksempel har den stoppet en rekke forsøk på å innføre «bompenger» for å benytte preparerte skiløyper. I Norge skal alle ha samme mulighet til å gå på ski om vinteren. Til glede for mange som ferdes i marka drifter staten dessuten publikumsåpne fjellstuer på Finnmarksvidda.

1+2 | Jotkajarve fjellstue ligger en dagsmarsj fra Alta, og blant bygningene finnes antakelig Finnmarks eldste bygning, nemlig stabburet fra 1879. Den øvrige bebyggelsen er fra 1926. Alle foto: Ivan Brodey


Kulturlandskapet > Naturreservat

150 – 151

Kulturlandskapet > Naturreservat

Naturreservat – Der ingen får bygge

2

I skjermede områder bevares den norske naturen i sin reneste og mest ubesudlede form.

1

EN REKKE områder landet rundt er regulert til naturreservat, og flora og fauna er fredet for å sikre det opprinnelige artsmangfoldet. Arbeid pågår! er i utgangspunktet viet til statens byggearbeid. Men i enkelte tilfeller gjør staten den viktigste jobben ved å hindre at arbeid pågår.

Naturreservat er den strengeste måten å bevare natur på i Norge, og de fleste er ganske små, utformet for å ta vare på en spesiell type biologisk nisje for planter eller dyr. For eksempel har Fokstumyra på Dovre et særlig rikt fugleliv, mens Nordaust-Svalbard rommer de viktigste hiområdene for isbjørn.

1 | Trillemarka i Buskerud er et av Norges største områder med sammenhengende gammel naturskog. På den norske «rødlista» for truete arter står 1827 arter knyttet til skog, og mange av disse har sitt siste tilholdssted i reservater som Trillemarka.

2 | I Trillemarka får skogen stelle seg selv, og turgåere kan se hvordan Norge ville sett ut overalt om ikke vi hadde vært her. Alle foto: Kaj Jensen


Unntak eller forbilder? De mest anonyme av statens bygninger sender kanskje sterkere signaler enn signalbyggene. Ingerid Helsing Almaas er sivilarkitekt MNAL og ansvarlig redaktør for tidsskriftet Arkitektur N og nettstedet www.architecturenorway.no.

Arkitektene bestemmer? nordmenn har tillit til staten, og vi forventer, rimelig nok, at statlige etater og selskaper skal representere noe vi synes det er verdt å betale skatt for. Dette gjelder også statens bygg. Og ser man for eksempel på listen over utdelte arkitekturpriser de siste to-tre tiårene, er mer enn halvparten av dem gitt til bygninger med statlige eller kommunale byggherrer, eller prosjekter som på andre måter er bygget for offentlige midler. All grunn for staten til å klappe seg selv på ryggen, med andre ord. Men ser man gjennom for eksempel Statsbyggs liste over ferdigstilte prosjekter de siste ti årene, er det bare en håndfull av dem som fremhever seg ved sin arkitektoniske kvalitet. Mesteparten av det staten bygger oppfyller funksjonsprogrammet og overholder forskriftskravene, men bidrar ikke med noe mer, verken i programmeringen eller i arkitektonisk eller bygningsmessig kvalitet. De fleste av statens prosjekter er blitt til innenfor rammer som på ingen måte skiller seg fra gjennomsnittet i byggenæringen i Norge ellers, og resultatet er blitt deretter. Det som først og fremst bestemmer hverdagsarkitekturen i Norge er hva som til enhver tid er praksis i byggeindustrien.

Folk flest forestiller seg kanskje at det er arkitektene som bestemmer hvordan bygg i Norge blir til. Dette er imidlertid langt fra tilfelle. Det er mulig arkitektene, hvis det da har vært arkitekter involvert i prosjektet, på et eller annet tidspunkt i prosessen har hatt en idé, men for at denne ideen skal bli virkelighet må den følges opp i utforming, konstruksjoner, materialvalg og gjennomføring. Det er komplisert og krevende å bygge hus, og det tar tid å gjøre det bra. Det tar tid å tenke seg om, ikke bare for arkitekter, men også for byggherrer, ingeniører, entreprenører, prosjektledere, håndverkere og alle andre involverte. Det billigste og tryggeste blir å gjøre det man allerede kan, det man har gjort før. Man velger materialer man kjenner og som man vet at entreprenørene kan håndtere sånn noenlunde bra. Man vet hva de koster og hvordan man kan sette dem sammen til bygg som tilfredsstiller gjeldende forskrifter. Velger man totalentrepriser får man bygget mer eller mindre til fastpris, og det er jo greit når man skal budsjettere – for det koster mye å bygge. I praksis er det innenfor disse rammene, som fremfor alt er trukket opp for å sikre forutsigbarhet i økonomien, at det aller meste av hverdagsarkitekturen i Norge blir til.


Ingerid Helsing Almaas > Unntak eller forbilder?

Ingerid Helsing Almaas > Unntak eller forbilder?

154 – 155

«Mesteparten av det staten bygger oppfyller funksjonsprogrammet og overholder forskriftskravene, men bidrar ikke med noe mer.» De prisvinnende byggprosjektene utmerker seg med kvaliteter som er alt annet enn hverdagslige. Det er unntakene som vinner priser. Det er de prosjektene der noen, eller mange, har strukket seg langt – ikke nødvendigvis alltid økonomisk, men det har vært rom for å tenke seg om i planleggingen, kanskje rom for å teste, rom for å velge smarte løsninger som er fulgt opp av utførende ledd med erfaring og innsatsvilje. Dette har gitt resultater i form av et bygg der denne ekstra innsatsen kan oppleves. Fagfolk med teknisk innsikt kan se hvor det er lagt ned ekstra arbeid i materialvalg og detaljering, men både leg og lærd kan oppleve byggkvalitet på kroppen, selv om de ikke kan sette tekniske ord på det: Alle kan oppleve hvordan lyset faller gjennom ekstra store glassformater som ikke er oppdelt av en bærekonstruksjon, som i foajeen på Operaen, kjenne tyngden i å åpne en dør av massiv eik, eller se sola glitre i rustfritt stål. Vi påvirkes alle av hvert rom vi går inn i, og vi vet hva som er hverdagslig eller vanlig – det er det vi opplever hver dag. Malte gipsplater og 60x60 cm himlinger med innfelte lysstoffrør omgir oss i de fleste kontorer og skolebygg, også de staten bygger. Og vi merker fort det uvanlige, og vet å sette pris på det.

Forbilder eller unntak? «Staten skal være et forbilde», står det i den forrige regjeringens arkitekturpolitikkdokument, arkitektur.nå – Norsk arkitekturpolitikk fra 2009. Politikkdokumentet er gjennomillustrert med en rekke utmerkede og prisbehengte norske bygninger fra de siste ti årene, blant dem noen av statens beste bygg. Men er disse prosjektene forbilder, eller er de unntak? Og hva er egentlig forskjellen? For at noe skal kunne være et forbilde, må det kunne repeteres, gjentas andre steder, være til inspirasjon og etterlevelse for andre, i andre situasjoner. Unntakene, derimot, står som enkeltstående hendelser, enestående verk som kan beundres, men som ikke skal gjentas eller etterlignes. Unntakene er det som blir stående som høydepunktene, mesterverk på sitt felt, om det er Beethovens 5. symfoni, Edvard Munchs livsfrise eller Storhamarlåven av Sverre Fehn. Mange av de byggverkene som vinner arkitekturpriser er slike unntak. Om de ikke akkurat alle sammen kan sammenlignes med en Beethovensymfoni, er de unike, og har begrenset overføringsverdi til andre prosjekter, andre sammenhenger.

For at unntaksbygningene skal kunne bli forbilder, må man kunne lære av dem: Man må se nøye på hvordan de ble til, på hva som var vellykket og hvordan man fikk det til, og hvordan man kan gjøre det samme i andre prosjekter. Var det kanskje en ekstra flink arkitekt eller ingeniør involvert? Hvordan får man tak i dem? Må man tilby dem mer penger, eller er det andre ting som avgjør hvem som blir med på et prosjekt? Tok man seg bedre tid i enkelte faser av prosjektet? Til planlegging, eller underveis i byggingen? Hadde oppdragsgiver tatt seg tid til å tenke seg ordentlig om i programmeringen, til å spørre gode folk til råds, og formulere hva det egentlig var de var ute etter? Sørget man for å få tak i gode produsenter og håndverkere? Hvordan sikret man seg dem? Hvordan klarte man å unngå de billigste standardproduktene? Kanskje var det bare flaks at man endte opp med en samling ekstra flinke og engasjerte folk, som fikk til noe ekstra bra. Men jeg tror ikke vi kan avfinne oss med at kvalitet er et resultat av flaks. Og hvis man mener noe med de mange honnørordene som dukker opp i de byggende etatenes strategier og målformuleringer, og hvis man vil forbedre hverdagsarkitekturen i Norge, så må man lære av det som var bra – man må sørge for at unntakene blir forbilder.

Hva lønner seg? Det er interessant å kikke gjennom noen av de byggende etatenes strategidokumenter. «God arkitektonisk kvalitet» er et gjennomgangsuttrykk hos for eksempel Statsbygg og Statens vegvesen. Det lyder jo lovende, selv om arkitektonisk kvalitet først dukker opp i Statsbyggs mål nr. 3. Mål nr. 1 lyder «Vi har fornøyde og lojale kunder». Ordet «kunde», som i «fornøyde kunder» og «det kundene etterspør», dukker også opp i de andre etatenes strategier, ofte sammen med for eksempel ord som «kostnadseffektivitet». Det handler mye om hva som lønner seg. Det kan selvsagt være fornuftig når man bygger for skattebetalernes penger, men hva betyr det at noe lønner seg? Og for hvem? Dagens byggeindustri er lagt opp til at kroner og øre er den viktigste målestokken for et vellykket byggeprosjekt, for hva som «lønner seg». Politisk sett var det viktigste med Operaen at prosjektet ikke måtte gå over budsjett. I behandlingen av regjeringskvartalet etter terroren 22. juli 2011 er det mest «samfunnsøkonomisk lønnsomme» å rive den skadede Høyblokka, slår ekspertene fast. Men hva er symboleffekten av en slik beslutning? Burde ikke staten, fellesskapet, ta seg råd til å se lenger enn bare kroner og øre?


Ingerid Helsing Almaas > Unntak eller forbilder?

Ingerid Helsing Almaas > Unntak eller forbilder?

156 – 157

« Hvem skal ta ansvaret for nyvinninger, om ikke nasjonen med en av verdens største pengebinger kan ta seg tid til

« For at noe skal kunne være et forbilde, må det kunne repeteres. » La meg eksemplifisere: En vinter arvet min seks år gamle datter et par støvler av en eldre venninne. Svarte, høye støvler i semsket skinn, med glidelås langs skaftet. Bare sånn passe praktiske for en slapsete Oslo-vinter, men hun forelsket seg øyeblikkelig i dem. Så gikk den ene glidelåsen i stykker, og vi dro til skomakeren. Over døren til den eneste skomakeren i nærheten av Carl Berners plass står det «Skomaker Morsli», men bak disken står det opptil flere familiemedlemmer av asiatisk opprinnelse. De reparerer sko og kofferter og annet og gjør en riktig utmerket jobb. Innehaveren opplyste meg om at reparasjonen ville komme på over 200 kroner, og foreslo høflig at jeg kanskje burde vurdere å kjøpe nye støvler i stedet. Reparasjonen ville jo ikke kunne lønne seg for meg. Nye støvler? Det var de gamle, arvede støvlene min datter ville ha, de hadde en historie og en mening for henne. En reparasjon ville spare miljøet for belastningen med de ødelagte støvlene og den medgåtte energien og materialene til et nytt par. Barnet ville lære at det går an å reparere ting. Arbeidet ville bidra til å opprettholde en lavkosttjeneste det i hvert fall ikke er for god tilgang på i Oslo i dag. Det ville gi inntekter til en innvandrerfamilie som sikkert heller ikke har det for fett, du sitter ikke på et bakværelse og reparerer ødelagte kofferter hvis du ikke trenger pengene. Målt i forhold til alle andre målestokker enn kroner og øre var altså reparasjonen svært fordelaktig for alle involverte. Vi fikk naturligvis støvlene reparert.

Økonomi er mer enn det tallet som står nederst på regningen – samfunnsregnskapet er større enn det enkelte bygg, større enn det enkelte budsjett.

Bygg for fremtiden En av utfordringene for dagens byggeindustri er hvordan vi skal kunne bidra til å skape et bærekraftig samfunn. På dette området er Norge ikke kommet særlig langt, og statens bygg scorer ikke spesielt høyt. En av hindringene for utvikling på dette feltet har vært at det er for dyrt å bygge bærekraftig. Ekstra isolasjon, solfangere og tekniske installasjoner for jordvarme lar seg ikke tilbakebetale over et ordinært byggeregnskap, der byggets kostnad som oftest skal være inntjent i løpet av kort tid. På samme måte er det ofte for dyrt å velge gode materialer, både innvendig og utvendig. Gipsplater, for eksempel, er et av de mest upraktiske og dårligst egnede interiørmaterialer man kan tenke seg. Joda, de er stabile med tanke på avgassing og de gjør det enkelt å oppfylle brann- og lydkrav. Men de er så å si umulige å bearbeide i etterkant, vanskelige å henge opp ting på, og blir det et hull, er det umulig å reparere. De er rimelige og raske å sette opp for entreprenøren, men hvis brukeren for eksempel vil montere en hylle, kreves spesialredskap. Dette er selvfølgelig mest alvorlig i boliger, som staten ikke bygger noe særlig av for tiden, men den samme holdningen til materialbruk preger resten av byggeindustrien: Materialer velges fordi de er kostnadseffektive for entreprenøren og tilfredsstiller forskriftene, ikke fordi de er best.

å tenke nytt? »

På disse områdene burde staten kunne velge annerledes. De «kostnadseffektive» løsningene som preger det meste av dagens byggeindustri i Norge handler mye om å spare tid eller å sikre avkastning på investeringen så raskt som mulig. Her bør de statlige prosjektene kunne ta andre valg. Dersom man øker forventet tilbakebetalingsperiode for et middels kontorbygg fra fem til for eksempel ti eller tolv år, vil regnskapet se ganske annerledes ut, og de energibesparende tekniske løsningene vil begynne å lønne seg, også i kroner og øre. For ikke å snakke om hvis man faktisk tar de samfunnsøkonomiske kostnadene med i regnestykket. Mange konvensjonelle løsninger baserer antakelsene i sine lønnsomhetsberegninger på at staten tar regningen når miljøbelastningene begynner å koste penger. Det er også grunn til å anta at dersom man regner med å beholde ansvaret for et bygg i femti år heller enn i ti, vil det sågar være kostnadsbesparende å bygge skolene våre med trepanel heller enn med gipsplater i interiøret. Til nytte og glede for både lærere og elever, som for eksempel gjerne vil kunne henge ting på veggene.

Staten – en rollemodell? Men hvem legger ambisjonene? Dagens statlige byggeri har lagt lista på linje med byggeindustrien for øvrig, og det er langt mellom unntakene. Det er vel det «kundene etterspør». Hvis den statlige byggevirksomheten mener alvor med honnørordene, og faktisk vil være en «rollemodell for BAE-næringen», som det står i Statsbyggs mål nr. 3, er det opplagt at staten må sette opp regnestykkene for prosjektene sine annerledes. Rammene i dagens byggeindustri er så snevre at «arkitektonisk kvalitet» i de fleste tilfeller er en umulighet, og det handler ikke bare om penger.

«Hvis du går inn i et byggemøte og sier at du gjerne vil eksperimentere litt, så lyser alle varsellamper», sier arkitekt Jan Olav Jensen i et intervju i Arkitektur N nr. 2-2014. Bygge- og anleggsnæringen er Norges største næring etter oljen, og den er samtidig den næringen som bruker aller minst av budsjettene sine på forskning og utvikling. Risikovegring er utbredt, det står ingenting i Statsbyggs målformuleringer om innovasjon, og selv om Statens vegvesen forsiktig ymter om at de gjerne vil være «dristige» og «øke kunnskapen», står det ikke mye om hvordan det skal foregå. Og, som Jan Olav Jensen sier i det samme intervjuet, «dersom man aldri skal gjøre feil kan man heller ikke effektivt utvikle bedre løsninger.» Hvor skal innovasjonen finne sted, om ikke i det som trekkes frem som forbildeprosjekter? Og hvem skal ta ansvaret for nyvinninger, om ikke nasjonen med en av verdens største pengebinger kan ta seg tid til å tenke nytt? Ambisjonene for statens byggevirksomhet må være å utvikle de beste løsningene for våre byggede omgivelser. Solide, varige, vakre, bærekraftige bygg og anlegg, planlagt og bygget av flinke folk gjennom åpne og gjennomtenkte prosesser som andre kan lære av. Staten må på vegne av fellesskapet kunne ta den risikoen det er å tenke nytt, må kunne se langt fremover og gi arkitekter og andre involverte tid til å tenke seg godt om. Først når dette blir regelen heller enn unntaket, på alle felt der staten bygger, vil det virkelig stå respekt av den statlige arkitekturen. Først da vil staten kunne bygge god hverdagsarkitektur.


Anne-Karine Halvorsen Thorén og Tone Lindheim > Klima, stat og landskap

158 – 159

Klima, stat og landskap Landskapsarkitekturen spiller en nøkkelrolle i håndteringen av klimaeffektene. Hva har vi å lære av store prosjekter som utbyggingen av gamle Rikshospitalet og Fornebulandet?

Anne-Karine Halvorsen Thorén er professor ved Institutt for landskapsplanlegging NMBU. Tone Lindheim er professor ved Institutt for landskapsplanlegging NMBU og daglig leder i landskapsarkitektfirmaet Bjørbekk & Lindheim.

norsk planleggingspolitikk har siden 1990-tallet hatt som mål at byer og tettsteder skal vokse innover. Fortetting innenfor eksisterende tettstedsgrenser skal redusere CO2-utslipp og privatbilbruk, og i tillegg er målet å bevare sammenhengende landbruks- og friluftslivsområder utenfor byene. Samtidig fører fortetting til at grøntområder og uterom i byggesonen bygges ned på en lite planmessig måte, i en tid da slike områder er viktigere enn noensinne – nettopp på grunn av klimaendringene som fortettingspolitikken er en del av. Må det være slik?

Resultatet av klimaendringene er havnivåstigning, mer flom i elvene ved snøsmelting, større fare for skred og mer overvann på avveie når det regner. Hovedbudskapet fra FNs klimapanel er at CO2- utslippene må reduseres dramatisk. I tillegg må vi tilpasse oss de nye forholdene ved å bygge inn bufferkapasitet mot konsekvenser av endringene. Studier fra Vestlandsforskning viser at fysisk planlegging og utforming av omgivelsene våre er blant de viktigste tiltakene i dette gigantiske forebyggingsarbeidet.

Klimaendringene kommer Få betviler i dag at klimaendringene er menneskeskapte. FNs klimapanels ferske rapport har gitt ytterligere belegg for at endringer skjer, og at vi har kort tid på oss. For Norges del vil det bli varmere, men usikkerheter om konsekvensene lokalt er store, fordi landet er langstrakt og har variert topografi. Ulike klimamodeller gir dessuten ulike svar: På Vestlandet kan det bli mer nedbør hele året, men det kan det også bli tørrere, avhengig av hvor værsystemene når landet. I Osloområdet ser det ut til at somrene blir tørrere, mens nedbørmengdene kan øke resten av året.

Hva kan fysisk planlegging og tilrettelegging bidra med? Mange vil huske ekstremværet Frida som traff Østlandet med full tyngde en augustdag i 2012. Det skal ha kommet mer enn 70 mm nedbør på Nedre Eiker, en av kommunene som ble hardest rammet, i løpet av 40 minutter. Mjøndalen sentrum ble satt under vann. Folk måtte evakueres fra boligene sine. Regningen i etterkant er trolig i flere hundre millioner-klassen. Senere har det samme gjentatt seg flere ganger andre steder, for eksempel i Kvam i Gudbrandsdalen, både i 2011 og i 2013.

Årsakene er ofte at beskjedne bekker går over sine bredder, at rørdimensjonene er for små til å motta økte vannmengder, og ikke minst at bebyggelse er lokalisert på flomutsatte steder eller for lavt nær sjøen. Det gjør heller ikke saken bedre at permeable flater og vegetasjonskledde områder bygges ned. Vi har rett og slett ikke tatt hensyn til naturgrunnlaget, noe som var en selvfølge i tidligere tider. Dette skjer på tross av at det finnes kunnskap.

« Vi har rett og slett ikke tatt hensyn til naturgrunnlaget, noe som var en selvfølge i tidligere tider. »

Da fortettingspolitikken ble lansert på 1990-tallet, ble det slått fast at fortettingen skulle ta hensyn til landskapskvaliteter og gode utemiljøer, inkludert innpassing av en flerfunksjonell grønnstruktur. Tradisjonelt er grønne områder ivaretatt for lek, rekreasjon, mosjon og naturopplevelse – i dag dreier det seg også om å innpasse natur- og kulturmiljømangfold, inndele byene i mer fattbare enheter, bedre luftkvalitet og lokalklima, og ikke minst sikre arealer som kan håndtere og forsinke de økte vannmengdene som vi vet vil komme. Det er derfor vanlig å bruke begrepet blågrønn struktur, som fremhever betydningen av vannet og hele det hydrologiske systemet.

Fortetting vil måtte føre til at vegetasjonskledde områder blir bygd ned. Men med mer kunnskap om de blågrønne strukturenes betydning, kan vi unngå uheldige lokaliseringer og nedbygging av områder som vi behøver for å gjøre byer og tettsteder mer robuste. Vi må dessuten skape nye vakre blå og grønne områder for at folk skal trives i mer kompakte byer.

Pilestredet park Da Rikshospitalet flyttet fra Oslo sentrum til Gaustadjordene i år 2000, satt staten som eier av en verdifull eiendom på 70 000 m2 midt i Oslo sentrum. Med Oslo kommune som pådriver ble det bestemt at transformasjonen fra sykehus til boligområde skulle gjøres til et byøkologisk pilotprosjekt. Statsbygg engasjerte Bjørbekk & Lindheim – hvor den ene medforfatteren av denne artikkelen er daglig leder – som landskapsarkitekt, og firmaet konkretiserte det byøkologiske programmet og prosjekterte hele uteanlegget, til og med forprosjekt. Deretter ble enkelte boligeiendommer utviklet av andre, men Bjørbekk & Lindheim videreførte prosjekteringen av de sentrale fellesskapsrommene, gangveinettet og oppfølgingen av anlegget. Mange av prinsippene og fremgangsmåtene som vi i dag nærmest tar for gitt, var ganske ukjente i Norge tilbake på 1990-tallet, og en del nye tendenser kom til syne i dette prosjektet.


Anne-Karine Halvorsen Thorén og Tone Lindheim > Klima, stat og landskap

Anne-Karine Halvorsen Thorén og Tone Lindheim > Klima, stat og landskap

160 – 161

Gjenbruk av bygningsmaterialer I stedet for å betrakte rivningsmaterialet som avfall, ble det lagt vekt på gjenbruk. Før riving av byggene vurderte arkitekt og landskapsarkitekt elementer som var interessante for dette formålet, og slike elementer ble forsiktig revet, registrert og katalogført. Gjenbruk har tradisjonelt vært en selvsagt praksis i både bygge- og håndverkstradisjoner, og landskapsarkitekten brukte velkjente begrep fra tekstilverdenen, «lappeteppe og fillerye», som konsept for gjenbruken. Gamle granittheller ble lagt som lappetepper på plasser og oppholdsarealer. I gangveier og stier ble gatestein og plasstøpt betong med innslag av knuste bygningsmaterialer benyttet som kontinuerlige filleryer gjennom hele anlegget. Gamle granittportaler ble gjenbrukt på lekeplasser og rundt vannbasseng. Gjenbruksgranitt ble også brukt i sittekanter og i vannrenner. I slike tilfeller var det viktig å bruke solide materialer og løsninger som ville eldes med verdighet.

Overvannshåndtering og bruk av vann som sølvtråder i landskapet Vann- og avløpsvesenet i Oslo inngikk som en inspirerende aktør i planleggingsprosessen. I stedet for at kraftige regnskyll ville komme til å belaste det kommunale avløpsnettet, ønsket etaten at regnvann og overvann skulle fordrøyes – det vil si forsinkes – innenfor området. Derved ble risikoen for oversvømmelser redusert. Sedumtak på nybyggene skulle også sørge for en viss forsinkelse av regnvann. I tillegg ble det bygget store fordrøyningsbasseng, både under bakken og som åpne regnbed. Alt overvann ble ført til åpne renner med et resirkuleringsanlegg slik at folk skulle få glede av vannet også på varme, tørre sommerdager. Vannet er et sentralt gjennomgangstema i Pilestredet Park; på vei gjennom området vil du oppleve at vannet drypper, sildrer, renner, bruser, flommer, spruter og ligger aldeles stille og speiler himmelen.

« Vi må skape nye vakre blå og grønne områder for at folk skal trives i mer kompakte byer. »

Grønt bomiljø

Fornebu

Det tidligere Rikshospitalets store asfalterte arealer ble fjernet, og erstattet av gress, vegetasjonsfelt og permeable dekker. Landskapsarkitekten jobbet hardt for å bevare eksisterende trær som vokste nær byggegropene. For å gi brukerne gode opplevelser hele året i et frodig og grønt utemiljø, er store mengder busker, trær og ikke minst stauder og bunndekkende planter etablert. Vedlikeholdet av anlegget skal skje uten bruk av giftige midler. Det ble satt i gang produksjon av egen jord basert på blanding av husholdnings- og hageavfall. Et eget selskap, Pilestredet Park Økodrift, sørger for forsvarlig økologisk drift av anlegget.

Da flyplassen ble flyttet fra Fornebu til Gardermoen i 1998, åpnet det for nye og interessante muligheter på Fornebu, på samme måte som i Pilestredet Park, men i en helt annen målestokk: Et areal på 3 400 000 m2 skulle transformeres fra flyplass til et nytt samfunn hvor alt måtte bygges opp fra grunnen av. Bjørbekk & Lindheim har vært landskapsarkitekt for mye av det som har skjedd på Fornebu: Ny Snarøyvei med rensedam (for Statens vegvesen), hele gang/ sykkelveisystemet, Nansenparken, Storøya og Koksa friområde (for Statsbygg), Storøyodden badeplass og Hundsund grendesenter (for Bærum kommune). Firmaet arbeider nå med Rolfsbukta boligområde (for Fornebu Utvikling) og Fornebu Senter (for KLP). Oslo kommune og staten eide det tidligere flyplassarealet sammen. Statsbygg fikk ansvaret for å drive fram utviklingsprosessen på vegne av begge parter. Da landskapsplanleggingen skulle starte på Fornebu var Pilestredet Park kommet langt i planleggingsprosessen, og mye av det samme kunnskapsgrunnlaget om byøkologi kunne overføres til det nye prosjektet. Nye veier, gang/sykkelveier, friområder og parkanlegg skulle omkranse fremtidige boliger, arbeidsplasser, skoler og barnehager.

Tilgjengelighet og bilfrihet Rikshospitalet var opprinnelig en lukket verden for byen rundt. Ved transformasjon til blågrønt boligområde ble den høye smittemuren mot byen åpnet flere steder for å gjøre området tilgjengelig for folk på vei til eller fra sentrum. Det ble etablert et omfattende nettverk av gang- og sykkelveier og stier på kryss og tvers gjennom hele området. I Pilestredet Park kan man ferdes fritt uten å treffe på biler. Parkering finner sted i underjordiske anlegg med god nok overdekning til å gi rom for frodige grøntområder over. Det er også tilrettelagt for rikelig med sykkelparkering innendørs.

Høye miljømål ble satt. Først måtte giftige masser fra flyplasstiden renses. Deretter gjøv man løs på betong, asfalt og stein fra flyplassen. Enorme mengder med masser ble knust og gjort om til gjenbruksmaterialer i veier, plasser og gang/sykkelveier. I motsetning til Pilestredet Park hadde man her så store arealer at den omfattende gjenbruksproduksjonen kunne foregå lokalt på egen grunn uten at mye ble fraktet inn eller ut. I stedet for å kjøpe jord utenfra, blandet man slam fra renseanlegg med noen av de finknuste lokale massene slik at det kunne bli brukt som vekstmedium i nyanleggene. Snarøyveien hadde tidligere beslaglagt en verdifull strandsone i nordøst. Nå ble den lagt om, og dermed kunne strandsonen fristilles og gi plass til gangog sykkelveier i nye grønne omgivelser. En rensedam ble etablert for å ta imot og rense vegvannet fra en ny Snarøyvei, før det ble sluppet ut i fjorden.

Restituering av landskapet Opprinnelig var Fornebu et fruktbart jordbrukslandskap med brede badebukter og vegetasjonskledte koller. Som følge av flyplassetableringen ble disse landskapsformene jevnet med jorda. Nå ble dette ødelagte landskapet reparert og endret til friområder og parkanlegg. Nye, elliptiske vegetasjonskledte koller ble utformet. Disse formene ga folk tilbake muligheten til å komme opp i terrenget og skue utover. I tillegg ble brede siktlinjer og nye badebukter etablert.


Anne-Karine Halvorsen Thorén og Tone Lindheim > Klima, stat og landskap

Anne-Karine Halvorsen Thorén og Tone Lindheim > Klima, stat og landskap

Nansenparken, Fornebu. Foto: Bjørbekk & Lindheim

162 – 163


Anne-Karine Halvorsen Thorén og Tone Lindheim > Klima, stat og landskap

Anne-Karine Halvorsen Thorén og Tone Lindheim > Klima, stat og landskap

164 – 165

Et annet forhold som ikke var optimalt ut fra et miljøperspektiv, var etableringen av Telenorbygget på et av de mest attraktive sjønære arealene på Fornebu. Uten bane genererer dette uheldig biltrafikk og beslaglegger et område som heller burde vært tatt i bruk til boligformål.

Grønt først

Grønt hjerte En plankonkurranse vunnet av de finske arkitektene Helin & Siitonen ble lagt til grunn for kommunedelplanen og dannet basis for hovedgrepet: Selve hjertet av Fornebu skulle være grønt. En sentralpark med syv armer i forskjellige himmelretninger ble regulert slik at man skulle kunne vandre og sykle i det grønne fra kyst til kyst. En ny arkitektkonkurranse for Sentralparken, senere kalt Nansenparken, ble avholdt, og vunnet av Bjørbekk & Lindheim. Arealet mellom de syv grønne armene ble avsatt til boligformål. De er fortsatt ikke bygget ut, men planen er at overvannet herfra skal fordrøyes innenfor eget område, og deretter bli sendt til Nansenparken. En blågrønn åre er hovednerven i parken. Vannet sildrer, fosser, drypper og renner fra Tårnplassen ved det gamle flyplasstårnet og ned til Sentraldammen. Et omfattende teknisk og biologisk renseopplegg sørger for at rent vann kan resirkuleres mellom Tårnplassen og Sentraldammen. Overskytende vann sendes til den naturlike sørlige delen av parken, før det slippes ut i fjorden. Både i friområdene og i Nansenparken er det etablert et stort antall trær, busker og gressarealer. Det er satt høye miljøkrav til alle materialer brukt i utearealene, og det er lagt vekt på at materialer og detaljløsninger skal være solide og eldes med verdighet.

Hele den tekniske infrastrukturen og grønnstrukturen er på plass i god tid før utbyggingen har kommet ordentlig i gang Et sammenhengende gang- og sykkelveinett over hele Fornebu, utviklingen av hele Nansenparken, Storøya, Koksa friområder og Storøyodden badeplass. Dette var Statsbyggs oppgave på vegne av de to eierne staten og Oslo kommune. Som et resultat har parken og de omfattende friområdene fått mulighet til å modne, og vegetasjonen er blitt sterk nok til å ta imot det store antall mennesker som forventes etter hvert som boligbyggingen tar seg opp. Det store innslaget av grøntområder bidrar også til å trekke mennesker som kan bli kjent med Fornebu – og kanskje vurdere å bosette seg der ute.

Veien videre Pilestredet Park er et eksempel på hvordan klimautfordringene kan møtes. Her har mange mennesker fått tak over hodet sentralt i Oslo, og det daglige transportbehovet kan dekkes ved å ta bena fatt eller bruke buss og trikk. Her er det mulig å leve uten å bidra til økte CO2-utslipp. Foreløpig er befolkningen på Fornebu ikke så heldig stilt. Transformasjonen av Fornebu kan til en viss grad sammenlignes med utviklingen av Ørestaden utenfor København. En vesentlig forskjell er imidlertid at mens Ørestaden fikk automatbane og ett kjørefelt i hver retning, gikk dessverre baneplanleggingen på Fornebu i stå. Enn så lenge er det null bane og to kjørefelt i hver retning på Fornebu. Dette har medført at trafikkbildet er langt fra så miljøriktig som man opprinnelig hadde håpet og forventet.

«Nansenparken ligger som en stor grønn oase, og på sikt blir den omkranset av

bebyggelse, en Central Park i miniatyr.» Spørsmålet om tetthet og antall leiligheter har også vært et hett tema på Fornebu. Statsbygg og Oslo kommune som grunneiere har ønsket høyere tetthet enn det Bærum kommune som reguleringsmyndighet har akseptert. Her er selvsagt økonomi og inntjening vesentlige beveggrunner bak grunneiernes ønsker. Fra et samfunnssynspunkt handler spørsmålet om å øke antall boliger også om at flere mennesker kunne ha nytt godt av dette fine boligmiljøet og dermed bidratt til den fortettingen Osloregionen behøver. Fornebuutbyggingen viser at økonomi og overordnete samfunnshensyn kan kombineres. Vi kan oppnå reduksjon av CO2-utslipp og økt tetthet gjennom å satse på kvalitativt gode prosjekter og gjennomtenkte utemiljøer. Er det noe Pilestredet Park og Fornebu har felles, så er det nettopp grønne og vakre utearealer som også bidrar positivt til omgivelsene rundt. På Fornebu, hvor det var større spillerom for å kunne innpasse de blågrønne elementene, ligger Nansenparken som en stor grønn oase, og på sikt blir den omkranset av bebyggelse, en Central Park i miniatyr. I begge områder er det nedlagt et stort arbeid i å ivareta og skape nye blågrønne strukturer som en del av overvannshåndteringen.

De byøkologiske prinsippene som på 2000-tallet var nye i norsk sammenheng da Pilestredet Park var under planlegging, er i dag ganske opplagte. Med Oslo kommune som pådriver sørget Statsbygg her for at man fikk en erfaringsbank man kunne øse av under senere planprosesser og prosjekter. Når Oslo kommune nå utvikler Ensjø fra grå bilbydel til blågrønn boligbydel, nyter man godt av lærdommene både fra Pilestredet Park og Fornebu. Erfaringene fra begge prosjekter har vist at ambisiøse miljømål har gitt resultater. Vi håper at Statsbygg også i fremtidige prosjekter vil satse på utvikling av nye og innovative løsninger både for arealbruk, håndtering av overvann, for gjenbruk av materialer og for utemiljøet generelt slik tilfellet var både i Pilestredet Park og på Fornebu. Etter vår oppfatning har staten et stort ansvar både som idébank og inspirasjonskilde. For å få til denne type innovasjon kan anbudsreglene by på problemer. Jakten på laveste anbud på planleggingsoppgaver gir sjelden de beste faglige resultatene, og offentlige byggherrer bør i større grad la kompetanse, erfaring og idérikdom være avgjørende ved kontrahering av innleid hjelp. Man bør våge å si ifra at kvalitetskriteriene skal telle 70–90 prosent i stedet for å legge laveste pris til grunn for innkjøp av ulike arkitekttjenester og konsulenter. Kortsiktig innsparing kan stå i kontrast til innovasjon, høy kvalitet og langsiktig kunnskapsoppbygging. Nettopp det vi sårt behøver når klimaet er i endring.


Foto: Knut Opeide


Staten er Norges største byggherre. Å bygge gode hverdagsomgivelser for fellesskapet er et pågående, kontinuerlig arbeid: Hvert eneste år ferdigstilles og igangsettes det store, nye byggeprosjekter. Statens byggeri favner alt fra storslagne kulturhus som Operaen i Bjørvika, til mer usynlige bygg som for eksempel fjellstuer på Finnmarksvidda. Mange av oss tilbringer store deler av hverdagen i statlige byggverk som sykehus, flyplasser eller på landets riksveier. Hva og hvordan staten bygger påvirker også hvordan samfunnet fungerer og utvikler seg. Bygg, veier, baner, brygger – det som bygges i dag skal vare langt inn i fremtiden. Arbeid pågår! Fellesskapets arkitektur og landskap er en utstilling som presenterer byggeprosjekter og satsningsområder fra mange av de viktigste statlige aktørene innen bygg og anleggsvirksomhet. Her får vi et variert innblikk i statens omfattende byggeri. Utstillingen viser bygg som påvirker deg og de fellesskapene du er en del av, hver dag.


Katalog for utstillingen Arbeid pågår! Fellesskapets arkitektur og landskap