Volum 8, høst vinter 2014 by Norsk Egyptologisk Selskap

Ostrakon

Norsk egyptologisk selskaps bulletin Volum 8, hĂ¸st og vinter 2014

Volum 8, høst/vinter 2014

Innhold 1: 2: 3: 19:

Hilsen fra redaksjonen Hilsen fra leder Pål Steiner: Egyptisk imperialisme i Verdis Aida Anders Bettum: Donald P. Ryan: arkeolog, egyptolog og norgesvenn 23: Årsmelding for Norsk egyptologisk selskap, Året 2014 26: Referat frå Norsk Egyptologisk Selskap si 9. årlige samling 27: Kjersti Rønaasen og Reinert Skumsnes: Assmann-dagar i Oslo 29: Sverre Andreas Fekjan: Obelisker på norske gravplasser: Et gammelegyptisk symbol og en del av lokal norsk kulturarv 38: Invitasjon til skribenter

Hilsen fra redaksjonen Kjære lesere! Vi håper du får glede av det nye nummeret av Ostrakon! Nummeret tar opp tråden fra forrige

nummer, hvor flere bidrag omhandlet tema som antikk resepsjon og egyptomani. Pål Steiner har skrevet en artikkel om imperialisme i operaen Aida, mens Sverre Fekjan diskuterer obelisker som gravmonumenter på norske kirkegårder. I tillegg vil du i to av artiklene finne oppsummeringer av to foredrag som ble holdt av anerkjente egyptologer i Oslo i løpet av 2014, det ene av Jan Assmann og Aleida Assmann og det andre av Donald P. Ryan. Dette nummeret er det andre som Jane Skjoldli og Henrik Torkveen lager sammen. Jane vil etter dette forlate redaksjonen. Vi ønsker å benytte anledningen til å takke for hennes innsats. Henrik Torkveen overtar som hovedredaktør, mens vi ønsker Henriette Hafsaas Tsakos velkommen inn i redaktørteamet. Frist for bidrag til neste nummer er satt til 14. juni. Vi håper på å få inn mange bidrag! Redaksjonen takker for alle gode bidrag til dette nummeret! God lesning og fortsatt god vinter! Med vennlig hilsen, Jane Skjoldli og Henrik Torkveen

Volum 8, høst/vinter 2014

Hilsen fra leder Kjære alle Eit vellukka årsmøte er over, og i høve donasjon av arkiv og boksamlingar har vi diskutert kor vidt det er mogleg å få til eit arkiv som base for egyptologisk forsking i Noreg. Medlemane vert oppfordra til å tenke over dette i året som kjem, så tek me opp igjen tråden ved årsmøtet i 2015. Trass mørke skyer over humaniora ser tidene lysare ut for Norsk egyptologisk selskap. Dette er i tråd med kva som skjer i våre naboland: i København er egyptologi ein av dei få seksjonane som faktisk tener pengar for universitetet, dei tilsett både stipendiatar og postdoc, og i Uppsala opprettar dei i desse dagar tre faste egyptologistillingar. Kan det i framtida også vera utsikter for faste stillingar i Noreg? Stor takk for redaktørinnsatsen til Jane Skjoldli, og velkomen som ny redaktør til Henriette Hafsaas Tsakos! Takk for året som har gått, og lukke til med det nye! Reinert

Forsidebilde: Obelisken til Senwosret I (12. dynasti) i Heliopolis. Foto: ukjent (2011). Wikimedia Commons.

Denne og forrige side: Amon-tempelet i Karnak. Malt av: David Roberts (1838). Wikimedia Commons.

Volum 8, høst/vinter 2014

EGYPTISK IMPERIALISME I VERDIS AIDA AV PÅL STEINER

november 2014 satte Bergen nasjonale opera opp Verdis berømte opera Aida

(1871) i konsertversjon. I den anledningen ble det arrangert operasalong på Bergen offentlige bibliotek med paneldebatt om orientalisme i opera. I panelet satt Geir Rege fra operaen som ordstyrer, musikkviter Hedda Høgåsen-Hallesby som

har skrevet masteroppgave om tematikken, og jeg, Pål Steiner som representant for

egyptologi. Aida er satt til det gamle Egypt, og er basert på en libretto av Auguste Mariette (1821-1881) (fig. 1), en av egyptologiens stamfedre. Min rolle i panelet var derfor å belyse

studiet avslørte sider av operaens historiske

hvordan operaen forholder seg til den arkeo-

kontekst som ellers er lite belyst i faglitteratu-

logiske virkelighet slik Mariette kjente den.

ren. Blant annet er det mye som tyder på at

Dette ville jeg så måle opp mot hvordan opp-

fremstillingen av Egypt i Mariettes utkast var

setninger gjennom tiden er blitt influert av rå-

ment som en positiv hyllest, og ikke som en

dende oppfatninger om Egypt, særlig med

representasjon av et tyrannisk despoti slik

tanke på orientalisme og egyptomani. For-

som mange i dag tolker stykket.

Volum 8, høst/vinter 2014 uklare størrelser; farao er en navnløs skikkelse og aktørene beveger seg raskt mellom forskjellige lokaliteter langs Nilen. Her er målet å gi et helhetlig inntrykk av egyptisk sivilisasjon heller enn en historisk virkelighet. Handlingen starter i hoffet i Memfis, hvor en budbringer rapporterer om en etiopisk hær som truer Teben i syd. Offiseren Radames (fig. 2a) pekes ut til å lede de egyptiske styrkene. Dette gleder Radames, for nå kan han endelig vise sitt mot overfor den etiopiske slavepiken Aida som han har sterke følelser for. Hun er imidlertid selv hemmelig forelsket i Radames, og blir i denne situasjonen naturlig nok trukket mellom kjærlighet til hjemlandet og til Radames. Det blir ikke bedre av at faraos datter Amneris, som Aida er i tjeneste hos, også har falt for Radames. Hun blir rasende av sjalusi da hun får mistanke om Aidas begjær. Ei heller blir

Fig. 1. Auguste Mariette, foto av Nadar ca. 1861. Bibliothèque Nationale France / Wikimedia Commons.

Aidas situasjon bedre av at det er hennes far, Amonastro (fig. 2b), som leder den invaderende etiopiske hæren. Trekantdrama er

Handlingsforløp Handlingen er satt til det gamle Egypt i

en altfor mild beskrivelse av situasjonen.

en tid da landet var i krig med den etiopiske

I andre akt foregår handlingen i Teben

sivilisasjon. Navnet Etiopia er imidlertid noe

hvor triumfen over etiopierne feires. Høyde-

misvisende. Etiopia er et begrep fra den

punktet er en storslått triumfmarsj ved

greske antikken som betegner områdene

Amons tempel (fig. 3), hvor Radames bringer

syd for Egypt, og henviste i 1800-tallets fag-

Amonastro i lenker foran farao og det egyp-

litteratur til Kusj, den nubiske sivilisasjonen i

tiske folk. Radames loves prinsessen og

nordlige Sudan. Ellers i stykket er tid og rom

halve kongeriket som belønning. Etter bønn

Volum 8, høst/vinter 2014 fra Aida ber så Radames om fangenes be-

av sin far til å lure Radames slik at han av-

nådning, og farao viser storsinn til folkets

slører den egyptiske hærens forestående

glede, men også til prestenes høylytte pro-

kampplaner. Komplottet blir imidlertid avslørt

test.

av Amneris. Da kaster Amonastro seg mot I tredje akt har vi beveget oss ned til

henne som en villmann—med trukket sverd

Isis’ tempel. Sannsynligvis er stedet File

(fig. 4)—men han stoppes av Radames. Så

lengst syd i Egypt. Her møtes Aida og Rada-

overgir Radames seg, mens Aida og hennes

mes i hemmelighet. Men, Aida har blitt truet

far flykter. I fjerde akt er vi tilbake i Memfis. Radames dømmes til å begraves levende i tempelets krypt av prestene. Amneris angrer nå sårt på å ha forrådt sin elskede, og hun forbanner de blodtørstige prestene. Murt inne i krypten viser det seg imidlertid at Aida har sneket seg ned til Radames for å dø med ham, og til slutt åpner himmelen seg så de to kan sveve bort til den evige dags lys. Hva handler Aida egentlig om? Stykkets overbyggende tema er konflikten mellom kjærlighet og plikt til fedrelandet. Utover dette tolkes stykket ofte inn i forholdet mellom diktatorisk overmakt og den frie vilje. Umulig kjærlighet på tvers av klasser og «raser» kan også være tema (Locke, 2005: 108). I tillegg er en rekke samtidshistoriske tolkningsmuligheter omkring tilblivelsen av stykket fremmet. Opprinnelig ønsket Verdi kanskje å kritisere vestlig imperialisme slik en rekke kommentatorer har hevdet (listet

Fig. 2a. Skisse gjort av Mariette til uroppsetningen av Aida i Kairo 1871 (Radames). Etter, Simpson 1980, pl. 1 og 2. © Paris, Bibliothèque de l’Opéra.

opp i Locke 2005: 112). Andre har pekt på at prøyssisk aggresjon rettet mot Frankrike kan

Volum 8, høst/vinter 2014 gjenspeiles i stykket. Under slaget i Sedan i 1870 ble nemlig Napoleon III tatt til fange, omtrent slik Amonastro ble fanget av den egyptiske millitærmakten. Året etter beleiret tyskerne Paris. En annen relevant kontekst er østerrikske kamphandlinger mot det nye Italia, gjenspeilet i Amonastros geriljakrig mot den egyptiske hæren. Dramatikken som skapes i kjærlighet mellom en soldat fra okkupasjonsmakt og en ungpike fra de okkuperte var et populært tema på imperietidens operascener. Både Meyerbeers L’Africaine (1865) og Delibes’ Lakme (1883) tar utgangspunkt i lignende spenninger. Aida står igjen som den mest populære i sjangeren, og har etter hvert en omfattende oppsetningshistorie. Gjennom det siste århundret har tematikken latt seg oversette til en rekke sammenlignbare situasjoner. I USA ble Aida i 1952 omarbeidet til stykket «My darling Aida» hvor handlingen utspiller seg i Sørstatene under borgerkrigen. Aida er her en ung slavepike på en

Fig. 2b. Skisser gjort av Mariette til uroppsetningen av Aida i Kairo 1871 (Amonastro). Etter, Simpson 1980, pl. 1 og 2. © Paris, Bibliothèque de l’Opéra.

bomullsplantasje som en soldat fra sørstatshæren forelsker seg i. Etter dette har operascener sett Aida som offer for nazisme, fa-

orwelliansk ånd uttalte regissøren Giancarlo

scisme og stalinisme (Humbert 2003: 56).

del Monaco at han ønsket å vise at stykket

Også her hjemme har Aida blitt satt inn i nye

skildrer hvordan statlig kontroll tilintetgjør

sammenhenger. Kanskje ikke helt tilfeldig

individet; «hvordan den politiske verden

oppførte Den norske opera i 1984 en «av-

ødelegger

egyptisert» science-fiction versjon, for å vise

16.10.84: 6). I et intervju i VG kritiserer den

at handlingen var like aktuell for alle tider. I

samme regissøren norske myndigheter som

den

private»

(Aftenposten

Volum 8, høst/vinter 2014 ikke tillater sine borgere å drikke konjakk før

Mariettes bidrag til Aida

klokken tre (VG, 11.10.84: 38). For del Mo-

Det har blitt stilt spørsmål rundt Mariet-

naco var det en tragedie at Aida var så tett

tes bidrag til operaens innhold, mye på

knyttet til Egypt. Aida synes altså å ta opp

grunn av at Mariette selv insisterte på å forbli

emner om makt og avmakt som berører

anonym. I en artikkel fra 1976 publiserte

mennesker på kryss av tid og rom. Men hva

imidlertid Jean Humbert et anonymt manu-

er det som gjør det faraoiske Egypt til et pas-

skript funnet ved biblioteket til operaen i Pa-

sende utgangspunkt for denne tematikken?

ris som han hevder må være Mariettes opp-

Gjennom historien er faraoenes sakrale

rinnelige utkast. Hans tause, men sentrale

kongedømme blitt den arketypiske modellen

rolle underbygges i tillegg av brev sendt fra

for kongemakt i europeisk bevissthet. Egypt

Mariette til operadirektøren. Mariette ber der

er målestokken som alle kongedømmer og

om at hans navn ikke knyttes til Aida. Samti-

despotier vektes mot. Minnet om Egypt er

dig meddeler Mariette entusiastisk i et brev

gitt, ikke gjennom hieroglyfer og arkeologis-

til sin far: «Tenk det, at jeg har lagd en ope-

ke levninger, men heller gjennom antikke rei-

ra, en stor opera som Verdi har gjort musikk

sebeskrivelser og bibelsk antagonisme. Aida

til, og som skal settes opp neste februar på

følger langt på vei bildet gitt av Egypt i Mose-

teateret i Kairo» (8. juni 1870, etter Humbert,

bøkene. Samfunnsstrukturen er en pyrami-

1976: 230). Humbert kan tilføye en rekke kil-

de; farao på toppen, omgitt av en mektig

der, også fra pressedekningen rundt oppset-

klasse manipulerende prester og tanketom-

ningen i Kairo som peker i samme retning.

me soldater som dominerer en anonym be-

Det er nå velkjent at Mariette forble in-

folkning, og som herjer en langt mindre ano-

volvert i operaens utforming. Mariette skal ha

nym slavebefolkning fra landene omkring.

arbeidet seks måneder med forberedelsene

Dette bibelske bildet på Egypt har vært rå-

til oppsetningen i Kairo, da særlig med utfor-

dende ikke bare i opera, men også i vestlig

mingen av kostymer og kulisser. Ønsket var

filmhistorie. Det er imidlertid god grunn til å

å gjøre oppsetningen så tro mot det gamle

stille spørsmål om hvorvidt et slikt negativt

Egypt som mulig. Med en bakgrunn fra ung-

syn på faraoisk sivilisasjon også var Mariet-

domsårene ikke bare som novelleforfatter og

tes intensjon med stykket. Mye kan tyde på

tegner, men også kostymedesigner og sce-

at det motsatte var tilfellet.

nebygger for teater, var han spesielt egnet for oppgaven. Kombinert med egyptologisk ekspertise kunne han kopiere og designe

Volum 8, høst/vinter 2014

Fig. 3. Triumfscenen, andre akt. Av AugusteTrichon (1876). En italiensk oppsetning av Aida. Bibliothèque de l’Opéra, Paris.

troverdige kostymer og kulisser. Mariette

landet. Han var også ansvarlig for opprettel-

hadde en uovertruffen detaljkunnskap om

sen av det egyptiske nasjonalmuseet, og

Egyptisk arkeologi. Som øverste myndighet

skrev flere kataloger over museets gjenstan-

for egyptiske antikviteter hadde han oppsyn

der. Detaljer i kostymene som Mariette teg-

over de fleste arkeologiske utgravningene i

net vitner om at denne detaljkunnskapen ble

Volum 8, høst/vinter 2014 tatt i bruk i hans arbeid med Aida. Kostyme-

Nasjonalisme og imperialisme

ne gjenspeiler egyptiske originaler, og selv

Aida ble først produsert i en tid da Euro-

små detaljer kan være basert på arkeologis-

pas fascinasjon for Egypt hadde nådd et

ke funn. For eksempel har Radames’ kniv et

høydepunkt. Etter Napoleons erobring i 1798

skaft med fire ansikter etter en kniv funnet i

med utgivelsen av Description de l’Égypte i

dronning Ahoteps grav i 1854 (Simpson,

1809-29 og den første oversettelsen av hie-

1980: 114-5) (fig. 2a). Det er altså ingen tvil

roglyfer av Champollion i 1822, ble egyptolo-

om at Mariette var en helt sentral figur i for-

gi som vitenskap født i årene som fulgte.

beredelsene for oppsetningen i Kairo i 1871.

Egypt ble nå et mektig forbilde for gryende

Det neste spørsmålet er da hvilke motiver

imperier som også ønsket å bade i monu-

som kan ha drevet Mariettes engasjement

mentalismens karisma. Europas nasjonalsta-

når han allikevel ønsket å stå anonymt i bak-

ter skapte sin identitet blant annet ved å fylle

grunnen av produksjonen.

opp sine nasjonalmuseer med gjenstander fra Egypt og andre tidlige sivilisasjoner. Importerte monumenter gav en aura av makt og evighet, og viste Europas imperier som arvtagere av sivilisasjonens vugge. Nå var det vesten som grep tak i historiens stafettpinne for å bringe opplysning til den primitive verden. Det eksisterte kritiske røster til vestlig imperialisme, men det var langt fra den dominerende holdning. Aida var opprinnelig et bestillingsverk av den ottomanske visekongen i Egypt, Ismael, i anledning åpningen av et operahus i Kairo i 1871. Egyptologen Auguste Mariette, som arbeidet for den egyptiske viseregenten Ismael, forfattet et opprinnelig utkast. Manuskriptet ble via mellommenn gitt til Giuseppe Verdi, som med samarbeidspartnere utfor-

Fig. 4. Anselmo Colzani som Amonastro. Foto av Louis Melançon, ca. 1960. Metropolitan Opera Archives. Etter Locke, 2005, fig. 5.

met selve operaen. Åpningsdatoen rakk Verdi ikke, så Aida fikk sin ur-oppsetning på jul-

Volum 8, høst/vinter 2014 aften samme år.

datoen viser at et hovedsakelig vestlig publi-

Vi kan legge merke til tre helt sentrale

kum var tiltenkt. Valget av Verdi tydeliggjør

poeng. Først, ettersom stykket var et bestil-

også dette ønsket om vestlig gjennomslag

lingsverk kan man med sikkerhet si at vise-

og oppmerksomhet. Særlig briter og fransk-

kongen ønsket at operaen skulle fremme et

menn hadde store økonomiske interesser i

visst syn på Egypt for publikum. Under Is-

landet. Den amerikanske borgerkrigen på

mael Pascha (1830-1895) hadde Egypt opp-

1860-tallet hadde gjort Egypt til verdens

nådd en viss selvstendighet, og var i ferd

fremste eksportør av bomull, og åpningen av

med å bli del av det Europeiske fellesskapet.

Suezkanalen i 1869 plasserte Egypt som et

Ismael var selv utdannet i Frankrike, og drev

midtpunkt for europeisk imperialisme og han-

gjennom 1860-tallet en modernisering av

del. Tidligere hadde europeere i Egypt ho-

Egypt. Som kjent var nasjonalisme på denne

vedsakelig bodd i Alexandria, men under Is-

tiden nært forbundet med etnisitet, historie

mael ble Kairo forvandlet til en by bestående

og folkekultur som samlende faktorer. På

av to adskilte bydeler: den gamle arabiske

veien mot selvstendighet var Ismael med sik-

byen og den nye europeiske. Operaen lå i

kerhet inspirert av hvordan europeisk na-

korsveien mellom de to. Kairo fikk mange

sjonsbygging benyttet historiske narrativer

innflyttere fra Europa, særlig handelsmenn,

formidlet gjennom blant annet opera for å

og det var et ønske om å åpne også Øvre

fremme nasjonal identitet (jf. Assmann,

Egypt som investeringsobjekt. Her er det

2006: 156). At valget falt på Verdi er således

også viktig å legge merke til at den kulturelle

ikke overraskende. Musikk fra hans tidligere

nasjonalismen fremmet i Aida da ikke var

operaer hadde blitt kampsanger for italiener-

tenkt å inspirere egyptere, men å vise euro-

nes frigjøringskamp fra østerriksk herredøm-

peere at Egypt var en stat, i likhet med deres

me. Verdis navn var til og med omgjort til

egne. Som vi skal se synliggjør særlig triumf-

slagord for kampen i form av akronymet

marsjen i andre akt Egypt som en militaris-

V.E.R.D.I., som stod for Viva Vittorio Emma-

tisk stat med hegemoni over sine mindre ut-

nuele Rei de Italia. Viva Verdi! var dermed

viklede naboer.

en forkortelse for «Leve Viktor Emmanuel,

Til sist er Mariettes plass i utformingen

Italias konge». Det er i nasjonalismens ånd

av stykket helt avgjørende. Han var ikke ba-

operaen Aida blir til.

re den mest autoritative egyptologen på den-

Det andre poenget henger sammen

ne tiden, men hadde allerede vært ansvarlig

med denne nye rollen til Egypt. Oppsetnings-

for å iscenesette det gamle Egypt både på

Volum 8, hĂ¸st/vinter 2014

Volum 8, høst/vinter 2014 verdensutstillinger og i museer. Mariette var

sjonalitet og hegemoni kan skape orden. Sli-

altså en erfaren formidler, og skrev også fle-

ke forstillinger kan spores tilbake til Aristote-

re populærvitenskapelige håndbøker for rei-

les’ innflytelsesrike skildring av folkeslagene

sende i sin karriere. Mariettes nære kontakt

øst for Hellas som intelligente og tempera-

med visekongen skinner gjennom i flere av

mentsfulle, akkurat som grekerne. Men, de

hans prosjekter. Under verdensutstillingen i

manglet imidlertid grekernes og europeernes

Paris hadde visekongen en egen paviljong

drivkraft eller viljestyrke, noe som gjorde

hvor han mottok fornemme gjester i en egyp-

dem avhengig av despotiske herskere.

tisk atmosfære. I Mariettes reisehåndbok til

Vestens definisjonsmakt reduserte Ori-

monumentene i Øvre Egypt finner vi også

enten til en uregjerlig motsetning til vestlig

informasjon om fabrikker og lignende som

rasjonalitet, og operascenen var en av flere

visekongen har reist. I begge disse eksemp-

kanaler som underbygget denne makten. I

lene fremmes altså det moderne og progres-

boken Culture and Imperialism (1993) trek-

sive vestlige Egypt i rammene av oldtidens

ker Said frem Aida som det fremste eksem-

ruiner. Vi skal se at dette kan også ha vært

pel på hvordan et slikt orientalistisk syn på

tilfellet med operaen Aida.

Midtøsten gjenskapes på scenen. Gjennom et helt kapittel dekonstrueres Aida; et Egyptisk despoti med mektige prester, harems-

Egypt er vesten i orienten Edward Said viste i sin mye omtalte bok

kvinner, forunderlige monumenter og drak-

Orientalismen (1978) hvordan vestens viten-

ter; et krigshissig slavesamfunn som utgjør

skapelige og folkelige forståelse av Midtøs-

en trussel mot sine omgivelser.

ten er preget av gamle stereotyper som be-

Operaens egyptologiske opphav tjente

visst og ubevisst skaper begrensninger for

kun til å gi stereotypiene et skinn av autenti-

vårt blikk mot øst. Vesten er fanget av sin

sitet. Said beskriver fransk egyptologi på

egen forståelseshorisont, og dette ramme-

1800-tallet som et rekonstruksjonsprosjekt.

verket

«den

Han ser for seg at under og etter Napoleons

andre», dømt til å underlegges vesten. I

invasjon ble den muslimske, arabiske og ot-

grove trekk hevder Said at vesten anser

tomanske tilstedeværelsen sett på som et

Midtøsten som et åsted for barbari og ekso-

forstyrrende hinder mellom franskmenn og

tiske forlystelser; et sted hvor kun vestlig ra-

oldtidens Egypt. Egypt var ingenting mer enn

Fig. 5 (forrige side). Karikert tablå av Aida med Amonastro som villmann. Cronique théàtrale, ca. 1880. Bibliotèque Nationale de France. Etter Locke, 2005, fig. 3.

en scene hvor vesten skulle ta plass. Orien-

konstruerer

orienten

som

talismen i Aidas tilfelle er altså i hovedsak

Volum 8, høst/vinter 2014 valget av Det gamle Egypt som arena. Her

obo, instrumentet som i vest er forbundet

har Said et godt poeng. Gjennom europeiske

mer enn noe annet med orienten. Oboen le-

skuespillere fremstilles de gamle egypterne

der tankene hen mot slangetemmeres hyp-

som like oss, og da som en kontrast til da-

notiske makt. Oboens flytende, men skarpe

gens egyptere som er borte fra scenen. Det-

og klagende lyd assosieres med sluhet, ond-

te er et vedvarende spørsmål som dukker

sinnet pønsking og femininitet; typiske trekk

opp hver gang Hollywood eller et bokomslag

som vesten forbinder med orientaleren (Said

viser en egyptisk farao i europeisk skikkelse.

1978: 38f.; Høgåsen-Hallesby 2006: 13).

Her snakker vi altså ikke om orientalisme i

Etiopia blir det «Det mørke kontinent»; vilt,

tradisjonell forstand, men orientalisme gjen-

mørkt, irrasjonelt og feminint. Vi ser mye av

nom en fornektelse av orientens eksistens.

det samme i kostymene. Særlig Amonastro

Det er altså vestens Egypt som vises gjen-

betegnes som en karikert villmann, med

nom operaen. I Aida kan altså det faraoiske

langt hår, knokkelsmykker og vill i blikket (fig.

Egypt representere Vesten, til tross for at

4 og 5). Egypterne, med unntak av prestene,

egyptisk overmakt som oftest tolkes negativt,

er derimot representert gjennom typisk vest-

i nær bibelsk forstand. Vi ser hint om dette i

lig musikk dominert av messingblåsere som

oppsetningshistorien, særlig knyttet til triumf-

understreker bildet av Egypt som en euro-

marsjen. I 1960 åpnet for eksempel triumf-

peisk militærmakt. Skuespillerne er hvite, og

marsjen

deres handlinger er rasjonelle.

fra

Aida

radiosendingene

til

«Skottlands frie radio», separatistenes ulovlige radiokanal. Her blir egyptisk kampvilje et

Mariettes syn på egyptisk imperialisme

forbilde.

Formålet bak operaen synes altså å være et forsøk på å fremstille et europeisk Egypt i kontrast til et primitivt Afrika. Dette

Etiopia som den primitive orientaler Dersom Egypt ikke er de andre, men

bildet er ikke skapt av Verdi, men av Mariet-

oss, da blir det etiopierne som blir de andre;

te. Dersom vi ønsker å få forståelse for hvor-

den orientalske og fremmede motsetningen

dan Mariette så på den faraoiske statens

til den vestliggjorte fremstillingen av Egypt. I

storpolitiske rolle bør vi vende oss til hans

sin masteroppgave viser Høgåsen-Hallesby

forfatterskap. Foruten operaen selv, er Mari-

(2006: 11-16) hvordan denne kontrasten

ettes bok Aperçu de L’Historie d’Égypte et

kommer frem i instrumentbruken. Kusjittene

godt sted å starte. Utgitt i 1864, flere år før

representeres gjennom lyden av en ensom

Aida sto ferdig, gir boken et sannferdig inn-

Volum 8, høst/vinter 2014 blikk i Mariettes syn på det gamle Egypt. Bo-

dring av faraoenes militære bedrifter: «and

ken ble senere publisert på engelsk i 1892

from every one of the then known races of

som Outlines of ancient Egyptian History, og

mankind, Thothmes, Amenophis, and Ram-

ble svært populær.

ses were bringing home captives chained to

Det første som slår en i Outlines er ka-

their victorious chariot-wheels» (ibid. xxxi).

pittelinndelingen. Boken er delt i to bolker,

Scenen minner hvordan Amonastro trekkes i

«Den hedenske perioden» og «Den kristne

lenker etter Radames’ vogn. Også moderne

perioden». Hedensk tid er delt opp i de sed-

imperialisme omtales med positive fortegn.

vanlige rikene, men omtales som Det gamle,

Gjennom hele boken kan man merke hvor-

midtre og nye imperiet. For vårt formål er

dan Mariettes entusiasme stiger når han

bruken av imperium-betegnelsen av betyd-

beskriver «krigerkongenes» bedrifter. På

ning, da dette må ha ledet lesernes tanker

samme side hylles Napoleons invasjon av

hen mot samtidens imperier. Egypt synes å

Egypt, men han beundrer også det han

tilhøre en vestlig imperietradisjon i kontrast til

kaller «gjensiviliseringen» av Egypt som en

det øvrige Afrika. Dette skillet slår mot lese-

ny moderne makt under Muhammed Alis

ren allerede på bokens første sider:

dynasti: «Egypt is seen re-civilizing herself, and by persistent efforts in the direction of

Of the various races who inhabit the banks of

progress forcing herself upon the notice of

this river some are rude savages, and incapa-

other nations» (ibid).

ble of self-government; while on this side of

Når det gjelder etnisitet, så var Mariette

the tropics there is a nation which by its in-

under inntrykket at de første egypterne var

dustry, fame, and capacity for civilization is the admiration of all. History ought to have

mer vestlige enn sine sydlige naboer. Ifølge

said that where flowed the Nile there was

ham hadde de innvandret vestfra ca. 5000

Egypt; so that Egypt has the right to claim all

fvt., og var, som han selv understreker, «slett

land, however far south, which is watered by

ikke sydfra» (ibid. 5). Sivilisasjonens kulturel-

that famous river. It is a country favored by

le høydepunkt lå for Mariette i Det gamle im-

most. Within it dwells a people of gentle manners, kindly instincts, easy to teach, capable

periet, kort etterfulgt av Det tolvte dynasti da

of progress. (Mariette, 1892: xxix-xxx, se

man oppnådde hegemoni over «Etiopia» like

også s. 51)

syd for Egypt. Med denne seieren kunne Egypt gjøre krav på alt land som lå langs Ni-

Deretter omtales Egypt som alle nas-

len.

joners forfader, og det anes en viss beun-

Volum 8, høst/vinter 2014

Fig. 6a. Fra Hatshepsuts tempel i Deir el Bahari (Punt og

tet krigen. Igjen kan man spore Mariettes

fanger fra Punt). Etter Mariette, 1877 pl. 5 og 11.

holdninger. Mariettes beskrivelse av «etiopierne»

Etiopia, Kusj og Punt Som egypterne selv antok Mariette at

synes imidlertid også å være inspirert av

heller ikke kusjittene var fra det sydlige Afri-

andre folk. I beskrivelsen av Ramses III’s re-

ka. De var et hamittisk folk innvandret til Øst-

gjeringstid forteller Mariette med beundring

Afrika fra den arabiske halvøy over Bab-el-

hvordan denne heltemodige kongen på nytt

Mandeb stredet. Men, de var blandet med

la Punt under seg, mens Kusj «receives just

andre raser og hadde ikke kontroll over et

punishment for its many revolts» (ibid. 50). I

fast territorium. Man aner at dette er etiopier-

Mariettes beskrivelse av Punt, det mystiske

ne som dukker opp senere i Aida.

landet et sted nær Afrikas horn, finner vi et

Til tross for at Aidas etiopiere vanligvis

visst samsvar med Aidas etiopiere. Som

fremstilles som sympatiske, så har vi sett at

kjent beskrives Punt i egyptiske kilder som et

de også har blitt tolket som de barbariske

guddommelig land, med enkle boliger, men

andre, slik vi så den ville Amonastro repre-

velduftende av røkelse og full av grønne

sentert i enkelte oppsetninger. Faktisk så le-

trær, gull og andre kostbarheter. Ser vi på

gitimeres felttoget mot etiopierne klart i førs-

hvordan Aida beskriver sitt hjemland, så ser

te akt. En budbringer kommer til hoffet og

vi umiddelbare likheter:

forteller om hvordan etiopierne under Amonastros ledelse invaderer Egypts hellige land, ligger fruktbare jorder øde og ødelegger innhøstningen. De er en plyndrende

Oh my country, I will never see you again! … Oh fresh valleys, oh quiet dwellings. … I will see our balmy forests, fresh valleys, and our temples of gold! … There among the virgin

horde som nå truer hovedstaden Memfis.

forests and fragrant flowers, in blessed ecsta-

Selv Aida omtaler sin far som den som star-

sy we’ll forget this land. … Heaven awaits us

Volum 8, høst/vinter 2014 in the adventurous land of my father. There

hver med palmeblader i en hånd og øks i

the air is perfumed, and the ground is fragrant

den andre. Fremst går trompetistene som

with the aroma of flowers. Fresh valleys and

blåser fanfarer, ved siden av offiserer som

verdant fields shall be our nuptial couch.

bærer standarter. Mye av dette er gjenkjen-

Mariette hadde god grunn til å inkorporere

nelig i triumfscenen i andre akt av Aida (fig.

Punt i operaen. Det var nemlig han som opp-

6b).

daget de berømte scenene fra Hathepsuts

Som ellers i operaen har Mariette altså

ekspedisjon til Punt. Det var han som publi-

kombinert elementer i tid og rom. Krigen som

serte tempelet og de aktuelle scenene i 1877

den anonyme egyptiske kongen fører er mot

(fig. 6a). Allerede i Outlines inkluderte han

Kusj, men beskrivelsen av kusjittenes land

en beskrivelse av scenene i Deir el Bahari.

og folk samsvarer med Punt. Slik dannes et

Kort gjengitt beskrives scenen av Mariette

enhetlig bilde av afrikanske landområder syd

(1892: 34-5) slik: En egyptisk general tar

for Egypt som udifferensierte og primitive,

imot en ydmyk høvding fra «fienden». Hans

helt i overensstemmelse med Mariettes syn

hud er dyp mørkebrun, og hans hår faller i

på disse landene slik det fremkommer i be-

lange tynne lokker over skuldrene. Dette er

skrivelsen fra Outlines.

karakteristiske trekk for Amonastros rolle-

figur. Mariette fortsetter. Bak ham følger

Egypt som frigjører

hans kone og hans datter, begge med av-

Mariette har altså et positivt syn på det

skyelige tykke trekk. Blant de samme scene-

gamle Egypt som en imperialistisk og milita-

ne finner vi et opptog av krigsbytte: aper, le-

ristisk stat. Landene sydover langs Nilen var

oparder, edelstener og andre verdifulle ting.

avhengig

De egyptiske soldatene fremstilles i det sam-

Også på dette punktet er det et klart sam-

me tempelet triumferende i tett formasjon,

svar mellom handlingen i Aida og historiske

egyptisk

overherredømme.

omstendigheter i Mariettes samtid. Det alFig. 6b. Fra Hatshepsuts tempel i Deir el Bahari (soldater), etter

bansk-tyrkiske herskerdynastiet som regjerte

Mariette, 1877 pl. 5 og 11.

Egypt i perioden 1821-81 var stadig enga-

Volum 8, høst/vinter 2014 sjert i militære ekspedisjoner sydover. I prak-

rett hot-spot for slavehandel, hvor de egyp-

sis var Sudan i lengre perioder et lydrike un-

tiske herskerne hadde lenge vært involvert.

der Egypt. Uten egyptisk overherredømme

Kontroll over den lukrative slavehandelen var

var Sudan et fragmentert territorium.

sannsynligvis en viktig årsak til at Egypt først

Forholdet mellom de to landene slik det

invaderte Sudan under Muhammed Ali i åre-

gjengis i Aida stemmer langt på vei overens

ne rundt 1820 (Hill 1959: 7-28). Men så

med den historiske situasjonen da stykket

snudde vinden. I USA kjempet nord mot syd

ble forfattet. Som om beskrivelsen var lånt

nettopp om slavenes frihet, og med den nye

fra operaen, forteller R. Hill i sin bok om

vendingen mot vest kom Egypt under press

Egypt i Sudan på midten av 1800-tallet

for å stanse slavehandel. Da Ismael kom til

(1959: 4), at det var vanlig for tyrkisk-

makten i 1863, sendte han ikke lenger eks-

egyptiske soldater å innlede forhold med

pedisjoner til Sudan for å bedrive slavehan-

sundanesiske slavekvinner, men at de som

del, men for å bekjempe bander av lokale

oftest giftet seg med velstående medlemmer

slavehandlere. Som i Egypt, innledet Ismael

av den ottomanske eliten. En mer betyd-

en modernisering av Egypt; jernbane, tele-

ningsfull overensstemmelse kan spores mel-

graf, sykehus og postvesen ble planlagt. Her

lom faraos handling overfor de etiopiske

kan vi nok skimte Ismael som den velgjøren-

fangene i Aida, og det bildet som Ismael

de farao. Samtidig startet Egypt en imperia-

ønsket å formidle til Vesten. Under triumfto-

listisk ekspansjonskampanje ned over Den

get i Theben i andre akt bønnfaller fangene

hvite Nilen mot Darfur og langs Rødehavet. I

om faraos nåde. Radames, Aida og det

1867 hadde Egypt tatt kontroll over Berbera

egyptiske folket ber også om medlidenhet,

nord i Somalia, altså omtrent der mange vil

mens prestene gjør det klart at gudene for-

plassere det gamle Punt.

langer fangenes død. Kongen velger å lytte til folket; fangene slippes fri. Her vises hers-

Litteratur

keren som en velgjører for både det egyptis-

Assmann, Jan 2010, Erinnertes Ägypten, Kulturverlag Kadmos, Berlin.

ke og «etiopiske» folket; han lar seg ikke presse av religiøs fanatisme. Dette er opplysningstiden som har kommet til Egypt. Sett i sammenheng med hva som skjer i ellers i verden på Mariettes samtid, så ser vi her et annet viktig motiv. Sudan var en regel-

Bergeron, Katherine 2002, «Verdi’s Egyptian Spectacle: On the Colonial Subject of "Aida"». I Cambridge Opera Journal, vol. 14: 1/2, s. 149-159. Drummond, John 2014, «Said and Aida: Culture, Imperialism, Egypt and Opera». I Critical race and whitness studies, vol. 10: 1, s. 1-12. Frandsen, Poul John 2004, «Aida and Edward Said: atti-

Volum 8, høst/vinter 2014 tudes and images of ancient Egypt and Egyptology». I J.G. Dercksen (red.), Assyria and Beyond, s. 205-228. NINO, Leiden. Hill, Richard L. 1959, Egypt in the Sudan 1820-1881. Oxford University Press. Humbert, Jean 1976, «Àpropos de l’égyptomanie dans l’æuvre de Verdi: Attribution à Auguste Mariette d’un scénario anonyme de l’opéra Aïda». I Revue de Musicologie, vol. 62: 2, s. 229-256. Humbert, Jean-Marcel 2003, «How to stage Aida». I S. Mac Donald og M. Rise (red.), Consuming Ancient Egypt, s. 47-62. Left Coast Press, Walnut Creek. Høgåsen-Hallesby, Hedda 2006, Frykt, fascinasjon og forførel se. Fremstillinger av den orientalske kvinnen på 1870tallets europeiske operascene. Masteroppgave, Institutt for Musikkvitenskap, UiO. Locke, Ralph P. 2005, «Beyond the exotic: How Eastern is ‘Aida’?».I Cambridge Opera Journal, vol. 17: 2, s. 105139. Mariette, Auguste 1872, Itinéraire de la Haute-Égypte, Alexandria. Mariette, Auguste 1877, Deir-el-Bahari: documents topographiques, historiques et ethnographiques recueillis dans ce temple, Leipzig. Mariette, Auguste 1892, Outlines of Ancient Egyptian History, New York. Nützel, Werner 1986, «Der Ägyptologe Mariette und Verdis "Aida"». I G. H (red.), Von der Oper zum Musiktheater, s. 91-108. Hochschul Verlag, Freiburg. Said, Edward W. 1993, Culture and Imperialism, Knopf, New York.

Simpson, William Kelly 1980, «Mariette and Verdi’s Aida». I Bulletin of the Egyptological Seminar, vol. 2, s. 111119.

Volum 8, høst/vinter 2014

DONALD P. RYAN: ARKEOLOG, EGYPTOLOG OG NORGESVENN AV ANDERS BETTUM, OSLO MUSEUM

. juli var Donald Ryan på besøk i Oslo. Han hadde kontaktet Norsk egyptologisk selskap før avreise, og varslet at han skulle komme. Dessverre lot det seg ikke gjøre å arrangere noe på sparket i fellesferien, men undertegnede møtte Ryan på en kafé i sentrum. Der fikk jeg vite at Ryans norgesbesøk var

en forberedelse til et større arrangement som skulle finne sted i oktober. Håpet om et NES-arrangement ble tent på nytt.

Ryans gjentatte besøk til Norge er ing-

dal. Han har konsentrert seg om oppryd-

en tilfeldighet. Han jobber som arkeolog ved

ningsekspedisjoner i dalens udekorerte gra-

Pacific

ver, hvor han har gjort en rekke viktige funn.

Lutheran

University

Tacoma

(Washington), et universitet som tilbyr under-

Etter møtet i sommer var det godt med

visning i skandinaviske språk og samarbei-

tid til å planlegge høstens store egyptologis-

der tett blant annet med Universitetet i Oslo.

ke begivenhet. Kulturhistorisk museum stilte

Men enda viktigere: Ryan jobbet sammen

som vanlig velvillig opp med lokaler og per-

med Thor Heyerdahl fra 1995 til 2002, og

sonale. Forelesningen fant sted i det nye

fungerte som hans høyre hånd under utgrav-

atriumet i museets frihetsutstilling, som er

ningene i Polynesia. Dette var også bakgrun-

satt opp i forbindelse med grunnlovsjubileet.

nen for turene til Oslo i 2014, da Kontikimu-

Med Anissa Naguib Leerberg som vertinne

seet feiret Heyerdahls 100-års dag. Forbin-

ble det en flott forestilling, der over 60 publi-

delsen til Norge kommer også til uttrykk i Ry-

kummere satt bergtatte i halvannen time.

ans publikasjoner. I 2006 skrev han en popu-

Ryan viste seg som en svært dyktig formid-

lærvitenskapelig artikkel for bladet KMT om

ler, og ga en glimrende forelesning med mye

hvordan Henrik Ibsen var inspirert av Egypt.

humor og varierte innslag. Han startet med

Det er imidlertid som egyptolog at Donald P.

funnene i Kongenes dal, og tok gravene i tur

Ryan er best kjent. I perioden 1986 til 1992

og orden:

ledet han en rekke utgravninger i Kongenes

KV 60: Denne graven ble aldri gjort

Volum 8, høst/vinter 2014

Fra forelesningen. Foto: Anders Bettum.

svært godt bevart. Begge hadde lukkede

ferdig, og er en grovt uthugd hule hvor Ho-

hender og venstre arm bøyd i kongelig posi-

ward Carter fant to kvinnelige mumier i 1903.

tur. Da Ryan åpnet graven på nytt, var det

I 2007 annonserte SCA, med Zahi Hawass i

bare fragmenter igjen av kvinnene, og bein

spissen, at den ene av disse var selveste

og linrester lå strødd utover hele graven.

Hatshepsut. Beviset var en manglende tann

Noe eller noen hadde rasert mumiene full-

som Hawass beleilig nok fant igjen i den

stendig. Det var ikke mulig å slå fast om det

kvinnelige faraoens eiendeler fra utgravning-

var mennesker eller dyr som hadde vært på

ene av KV 20 i 1903. Ryan uttrykte skepsis

ferde. Én av disse mumiene har i nyere tid

til dette sensasjonelle funnet (som enda ikke

blitt identifisert som Tutankhamons mor, et-

er vitenskapelig publisert), men gledet seg

ter DNA-testing. Ifølge Ryan, og mange med

desto mer over sine egne funn, som inklu-

ham, er dette nok en oppkonstruert medie-

derte fragmenter av et kistelokk, antakelig fra

sensasjon med svært tvilsomme «bevis».

en kongelig grav. Lokket med ansiktsmasken

Hvordan får man sikre DNA-prøver fra det

var grundig strippet for gull og edelstener.

kaoset som rådde i KV 21? Også her fant

KV 21: Denne graven ble oppdaget

Ryan og hans team fragmenter av en kiste,

av Belzoni allerede i 1817, og også her ble

denne gangen tilhørende bunnen av en

det funnet to kvinnelige mumier som var

ytterkiste. Kisten var av den sorte typen som

Volum 8, høst/vinter 2014 var i bruk gjennom mesteparten av Det nye

individer, hvorav fire var voksne. Også her

riket, og som vi har et eksemplar av ved Uni-

ble det funnet spor etter en kiste. Når jeg sier

versitetsmuseet i Bergen. Fragmentene var

«spor», mener jeg det ganske bokstavelig.

dekket av et tykt lag med sort harpiks, men

Treverket hadde for lengst smuldret opp til

da dette ble fjernet fant man inskripsjoner

støv, men rester av maling og avtrykket av

med eiernes navn: kisten hadde tilhørt en

kisten kunne sees i avleiringene rundt.

tempelsangerinne ved navn Ti. Hva gjorde kisten hennes i Kongenes dal?

KV 44 & 45:Også disse gravene ble funnet av Howard Carter på begynnelsen av

KV 27 ble funnet i 1826 av John

1900-tallet. KV 44 var anonym, mens KV 45

Gardner Wilkinson. Graven inneholdt meng-

opprinnelig ble hugget for Userhat, oppsyns-

der med knust keramikk og restene etter en

mann over Amons åkre under Tutmosis IV

rekke mumier. Bare beina var igjen, men det

eller Amonhotep III, og gjenbrukt i det 22. dy-

var mulig å rekonstruere skjelettene til 5–6

nasti. Igjen ble det funnet en rekke bein, og gjennom rekonstruksjon av skjelettene kun-

Fra forelesningen. Foto: Anders Bettum.

ne Ryan og hans stab identifisere 16 indivi-

Volum 8, høst/vinter 2014 der, hvorav tre var barn. Også her fant man

ble funnet og plyndret i antikken (som KV

bøyde armer og knyttede never, indikasjoner

57), og Ryans funn tyder på at det var flere

på at flere av mumiene var av kongelig byrd.

slike. Flere arkeologer håper og tror at det

KV 48 ble gravd ut av Edward R.

fortsatt finnes gjemmesteder som enda ikke

Ayrton i 1906, og hadde tilhørt Amenopet,

er funnet. Ryan er mer nøktern, og frykter at

visir for Amenhotep III. Her fant Ryans team

de mange kongene, dronningene, prinsene

et unikt objekt: et stykke linstoff som var ut-

og prinsessene som enda ikke er funnet, be-

formet og malt som et leopardskinn i minia-

finner seg blant beinrestene i graver som KV

tyr. Sannsynligvis har det tilhørt en statue av

27, 44 og 45.

en sem-prest, seremonilederen under begravelsesritualet.

I forelesningens andre del snakket Ryan om livet i felten, og hvordan det var å

Ryans funn vitner om store ødeleggel-

jobbe så tett med mange fremmede mennes-

ser i Kongenes dal både i nyere og eldre tid.

ker i de ugjestmilde ørkenfjellene. Publikum

De store fellesgravene ble opprettet etter

satte stor pris på dette intime innblikket i ar-

plyndringene som fant sted i dalen i over-

keologenes liv, og fikk lære om alt fra kles-

gangen mellom det 20. og det 21. dynasti.

vask og sanitære forhold til hvordan man

Under borgerkrigen rundt år 1070 fvt, ble de

unngår å bli bitt av skorpioner og slanger i

kongelige gravene skjendet på det groveste

teltleiren. Ryan roste de lokale arbeiderne og

av leiesoldater uten respekt for egypternes

arbeidslederne for deres dyktighet og profe-

helligdommer og historie. I årtiene som fulgte

sjonalitet, og beskrev det varme vennskapet

prøvde Amon-presteskapet i Teben å redde

som oppsto mellom egypterne og den vestli-

stumpene. De kongelige mumiene ble omlo-

ge delen av staben. I en tid med mye negativ

kalisert for å utstyres med nye bandasjer og

presse fra Midtøsten, var det fint å bli minnet

ny gravutrusning, samtidig som restene av

på at folk er folk, uansett hvor man kommer

verdifulle materialer ble en viktig inntektskil-

fra.

de i vanskelige tider. For å bedre sikkerheten ble flere mumier stuet sammen i godt gjemte fellesgraver. Operasjonen var delvis vellykket. Noen av disse gravene (som KV 35, KV 55, og TT 320) forble gjemt fram til 1800tallet, da de ble funnet og tømt av vestlige eventyrere og arkeologer. Andre fellesgraver

Volum 8, høst/vinter 2014

ÅRSMELDING FOR NORSK EGYPTOLOGISK SELSKAP, ÅRET 2014 Året 2014 må seiast å ha vore eit bra år for selskapet. I januar var Pål Steiner invitert til Akademisk Vorspiel av Studentersamfunnet i Oslo for å fortelje om egyptiske gravleg-

gingsritual og guden Osiris. Denne månaden var det også Egyptologisk søndag ved Universitetsmuseet i Bergen. Christian Bull, Pål Steiner, Håkon Teigen, Vidar Edland og Lisa

O. Vanvikaas bidrog med innlegg. I februar var det eit miniarrangement om Amarna i Bergen, der Reinert Skumsnes fortalte om sine turar til Tell el-Amarna, og

komparativ studie av Isis i magiske tekster

utgravingane ved South Tomb Cemetary.

og litterære tekster fra Romerriket.

Seinare har Reinert fått stipendatstilling ved

I juni disputerte Christian Bull med

Senter for tverrfaglig kjønnsforskning (UiO),

avhandlinga The Tradition of Hermes: The

der han skal skrive avhandlinga Patterns of

Egyptian Priestly Figure as a Teacher of Hel-

change – Family and Gender Hierarchies in

lenized Wisdom ved Universitetet i Bergen.

New Kingdom Egypt: Titles of non-royal

Seinare har han fått postdoc-stilling ved Teo-

women.

logisk fakultet i Oslo.

I mai arrangerte NES, saman med

I Oslo har det gjennom året vore regel-

Forening for gresk-norsk samarbeid i Ber-

messige lesegrupper i mellom- og nyegyp-

gen, filmkveld («The Jews of Sudan -

tisk hos Anders Bettum, og koptisk ved pa-

The Longest Kiss in History») med innlegg

pyrussamlinga ved UiO. Lesegruppe i kop-

av Pål Steiner og Alexandros Tsakos.

tisk har det også vert i Bergen, og frå august

Siri Margrete Kleppe leverte denne våren masteroppgåva si, Den Magiske Isis - en

har Alexandros Tsakos undervist i koptisk ved Universitetet i Bergen.

Volum 8, høst/vinter 2014 Ved Institutt for filosofi, ide- og kunsthis-

I november kom professorane Aleida

torie og klassiske språk (UiO) er Dr. Ville Vu-

Assmann og Jan Assmann til Oslo. Saman

olanto ein av hovuddeltakarane i prosjektet

tok ekteparet del i ein uoffisiell konsultasjon

Spede stemmer fra fortiden: nye perspekti-

med prosjektet Local Dynamics of Globaliza-

ver på barndom i det tidlige Europa (2013-

tion (antikken) ved Senter for Grunnforsking i

2016), og særleg spennande for NES er at

Oslo. Dei to haldt også kvar sine føredrag på

Vuolanto i samarbeid med Dr. April Pudsey

Universitetet i Oslo dagen etter. Assmann

(Birkbeck College, London) har fått ein del

snakka om Exodus og det kulturelle minne

internasjonal omtale kring ein publikasjon om

ved teologisk fakultet. Kring 15 tilskodarar

barn og familie i romersk Egypt.

møtte.

I løpet av sommaren var det også ein

Det har også skjedd ting i Bergen: I no-

del mediedekning, blant anna i Aftenposten.

vember var det to fullsette konsertfram-

I august sendte dessutan NRK1 miniserien

føringar av Giuseppe Verdis Aida i Grieghal-

Kampen om Nilen basert på professor Terje

len. I forkant inviterte dessutan Bergen Of-

Tvedt sitt arbeid i Nildalen.

fentlige Bibliotek til såkalla OperaSalong un-

Mykje har skjedd i Oslo dette året. Ikkje

der tema Orientalisme i opera med smakebi-

berre har representantar for NES Bergen

tar frå førestillinga, samt debatt om orienta-

flytta til hovudstaden, fleire egyptologar av

lisme i opera ved musikkvitar Hedda Hø-

internasjonale storleik har besøkt byen: i ok-

gåsen-Hallesby og vår eigen Pål Steiner.

tober kom dr. Donald P. Ryan til Oslo. Han

I november var det også Sudan ar-

kom i forbindelse med Thor Heyerdal-

chaeology week i Bergen: Dr. Cornelia

jubileet, men nytta også høvet til å gi eit føre-

Kleinitz (Hümbolt-Universität) haldt innlegg

drag om arbeid og tilhøyrande funn i Konge-

om steinkunst og graffiti i det gamle Sudan.

nes dal. Han tok føre seg gravene han har

Saman med arkeologen Mohamed F. Abdel-

jobba med i tur og orden: KV 60, KV 21, KV

rahman (University of California, Santa Bar-

27, KV 44 & 45 og KV 48 – ikkje så reint få.

bara), haldt Dr. Kleinitz også eit innlegg om

Over 60 tilhøyrarar møtte!

arkeologiske problemstillingar (blant anna

I oktober kom også Dr. Aidan Dodson til

knytt til dei store damprosjekta). Dr. John

Oslo. Han var her i forbinding med planlagde

Gait (British School i Athen) haldt innlegg om

publikasjonar av dei nordiske kistesamlinga-

potteskår frå såkalla A- og C-gruppe kulturar

ne. Det vart arrangert middag og fire frå NES

i nedre Nubia og øvre Egypt (før-dynastisk

deltok.

tid). 7 møtte og tok aktivt del i drøftingane.

Volum 8, høst/vinter 2014 Sist, men ikkje minst, vart det arrangert årsmøte og symposium i Bergen siste helga i november. Eit av høgdepunkta var dr. Jens Blach Jørgensen som kom frå København for å fortelje om sin doktorgradsavhandling om egyptiske mytologiske manualar. Pål Steiner haldt også eit innlegg om myter knytt til guden Seth. Til sist drøfta Pål Steiner, Alexandros Tsakos og Henriette H. Tsakos framtida for Egypt- og Sudanstudier i Bergen. Store arkivsamlingar var i fokus. Trass mørke skyer over humaniora ser tidene lysare ut for Norsk egyptologisk selskap. Dette er i tråd med kva som skjer i våre naboland: i København er egyptologi ein av dei få seksjonane som faktisk tener pengar for universitetet, dei tilsett både stipendiatar og post.doc., og i Uppsala opprettar dei i desse dagar tre faste egyptologistillingar. Kan det i framtida også vera utsikter for faste stillingar i Noreg? Takk for året som har gått, og lukke til med det kommande! Reinert Skumsnes -leiar-

Volum 8, høst/vinter 2014

REFERAT FRÅ NORSK EGYPTOLOGISK SELSKAP SI

9. ÅRLIGE SAMLING Årsmøte fann stad laurdag 29. November 2014 ved Universitetsbiblioteket (HF) i Bergen. 9 personar møtte. Saksliste: 1.

Opning av møte ved leiar.

Reinert Skumsnes valt som møteleiar.

Årsmelding godkjent med merknadar som leiar oppdaterer før publisering i medlemsblad.

Rekneskap godkjent med merknadar som kasserar ordnar opp i. Ein vedtok å budsjettere kr. 5000 til symposium under neste års årsmøte.

Kontingent held fram uforandra.

Val a)

Reinert Skumsnes vert valt som leiar

Suzanne Anett Thobro vert valt som kasserar

Alexandros Tsakos vert valt som 1. vara

Vidar Edland vert valt som 2. vara

Henriette Hafsaas Tsakos vert valt som 2. redaktør

Henriette Hafsaas Tsakos og Pål Steiner vert valt som valkomite.

Reinert Skumsnes informerer om at Henrik Torkveen tar over etter Anders Bettum som fagredaktør for egyptologi i Store Norske Leksikon.

Reinert Skumsnes informerer om mogleg donering av boksamling til NES. Ein diskuterer kor vidt NES skal/kan opprette eiga samling. Alexandros Tsakos fortel om arkivprosjekt i Bergen, og at mulig kan sjå for seg ei felles samling. Ein vurderer ulike høve, og bestemmer å ta saka opp igjen til neste år. Reinert Skumsnes

Volum 8, høst/vinter 2014

ASSMANN-DAGAR I OSLO AV KJERSTI RØNAASEN OG REINERT SKUMSNES

. og 5. november var velkjente Jan Assmann, som er professor emeritus (egyptologi) ved Heidelberg Universitet og æresprofessor (historie og sosiologi) ved Konstanz Universitet, og professor (litteratur- og kulturstudie) Aleida Assmann, også frå Konstanz Universitet, i Oslo.

Dei var inviterte for å delta ved ein uoffisiell konsultasjon ved Senter for Grunnforsk-

lisme og den såkalla aksialalderen (axial age).

ning i samband med publikasjon av boka

I sitt andre innlegg eksemplifiserte han

The Formative Past and the Formation of the

denne teorien. Han snakka om korleis og

Future, og prosjektet Local Dynamics of Glo-

kvifor Eksodus-myten vart skapt og knytte

balization in the pre-Modern Levant. Dagen

den til funksjonen den hadde i det jødiske

etter gav dei dessutan kvar si gjesteføre-

samfunnet. Han ser først og fremst på fortel-

lesing ved Universitetet i Oslo.

jinga som myte og litteratur, og påpeiker at

Jan Assmann sitt innlegg omhandla for-

det ikkje eksisterer arkeologisk belegg som

holdet mellom tradisjon, skrift og kanonise-

kan knytte den til historiske fakta. Det er like-

ring, og fokuserte særleg på strukturelle end-

vel sannsynleg at delar av myten har ei eller

ringar i det kulturelle minnet over tid. Han la

anna

særleg vekt på fire stadium: (1) frå før-

Assmann vart det kulturelle minnet om utfer-

skriftleg til sektorbasert skriftkompetanse

da frå Egypt forma som ein konsekvens av

(sectorial literacy); (2) frå sektorbasert skrift-

tre særskilte hendingar i den historiske kon-

kompetanse til kulturell skriftkompetanse; (3)

teksten til det jødiske samfunnet: (a) oppret-

frå kulturell skiftkompetanse til sekundær ka-

tinga av det nordlege kongeriket (926 f.Kr.);

nonisering. Denne prosessen inkluderer ein

(b) falla til det nordlege kongeriket (722 f.Kr.)

overgang i utforminga av det kulturelle min-

og til det sørlege (587 f.Kr.); (c) reisinga av

net frå ritual til tekstlig kontinuitet; (4) sekun-

det andre jødiske tempelet etter eksilet (520

dær kanonisering til globalisering, universa-

f.Kr.).

rot

faktiske

hendingar.

Ifølgje

Volum 8, høst/vinter 2014 Aleida Assmann sine innlegg omhandla også det kulturelle minnet. I sitt første innlegg fokuserte ho særleg på forholdet mellom og effekten av påverknad (impact), resonans og kjensler over tid. I sitt andre innlegg fokuserte ho på gløymsla si varierte form og funksjon avhengig av sosiokulturell kontekst; gløymsle kan virke både undertrykkjande og frigjerande, både aktivt og automatisk. Det vart påpeika at minne og gløymsle ikkje nødvendigvis er motpolar, men oftare gjensidig avhengige, og slik kopla til kvarandre i eit dynamisk forhold. Til sist kom Assmann også inn på internettalderen si tyding for minne og gløymsle i eit moderne samfunn.

Volum 8, høst/vinter 2014

OBELISKER PÅ NORSKE GRAVPLASSER: ET GAMMELEGYPTISK SYMBOL OG EN DEL AV LOKAL NORSK KULTURARV AV SVERRE ANDREAS FEKJAN

belisken er et symbol som gjennom historien har beveget seg geografisk fra sin opprinnelseskontekst i det gamle Egypt, til Europa og Norge. Med den geografiske bevegelsen følger også en endring i symbolets bruk og betydning; religiøst, politisk, kulturelt og sosialt. Mot slutten av

1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet ble obelisker tatt i bruk som gravminner i hele Norge. Mange av dem står ennå. Obelisker finnes på kirkegårder i alle landets fylker, i by, bygd og fiskevær. Figur 1. Obelisker på Flesberg kirkegård i Buskerud. Foto: Sverre Andreas Fekjan.

En obelisk er et gammelegyptisk sym-

midisk topp. Obelisker er også brukt som

bol, som består av én enkelt oppreist stein

gravmonument på norske gravplasser. I den-

med kvadratisk grunnplan, som skråner

ne sammenhengen står de ofte på en sok-

svakt innover mot toppen og ender i en pyra-

kel, slik som vi kan se på fotografiet over

Volum 8, høst/vinter 2014 (figur 1).

gionsvitenskap, avlagt ved Universitetet i

Det er særlig tre forhold ved de norske

Bergen i 2008: Symboler og tekster på grav-

obeliskene som gjør dem til interessante stu-

minner ved Møllendal kirkegård i Bergen. En

dieobjekter. For det første verdsettes obelis-

kvantitativ analyse av endring i religionsvi-

ker i dag som kulturminner, som bærere av

tenskapelig perspektiv. I mitt utvalg av 2082

lokal og nasjonal kulturarv. Hva er opphavet

gravminner ved Møllendal kirkegård utgjorde

til denne delen av kulturarven? Et annet mo-

obelisker bare 22 gravminner. Selv om obe-

ment er obeliskens historie: Hvordan har det

liskene bare utgjorde en liten del, var de en

seg at man tok i bruk et gammelegyptisk

type gravminner som utmerket seg. I forbin-

symbol som gravminner over nordmenn un-

delse med landsmøtet i Norsk Egyptologisk

der modernismen? Et tredje moment forhol-

Selskap 2009 gjorde jeg en bredere under-

der seg til hvordan obeliskene opptrer: obe-

søkelse der jeg besøkte samtlige gravplas-

liskene ble satt opp i et relativt kort tidsrom

ser i Bergen kommune og kompletterte over-

(ca. 1860-1930), med et tyngdepunkt som er

sikten over obelisker i Bergen. Min svigerfar

nærmest sammenfallende i hele landet. Hva

Lars Atle Lauvås ble etterhvert involvert i

var bakgrunnen for dette?

prosjektet, og sammen har vi fotoregistrert

I det følgende vil jeg først gi en kort inn-

obelisker på ulike steder over hele landet.

føring i den historiske bakgrunnen til obelis-

Det er denne registreringen som utgjør

kene. Deretter vil jeg gi en oversikt over den

grunnlaget for min analyse.

geografiske og kronologiske utbredelsen av dem på norske gravplasser. Til slutt vil jeg

Obeliskens opprinnelse

belyse hvorfor man sluttet å sette opp obelisker og hva som er dagens situasjon.

Obeliskens opprinnelse i Egypt er mest sannsynlig soltempelet til farao Niuserra ved

Statistikken bygger på min egen pågå-

Abusir, fra det femte dynasti (2494-2345

ende kartlegging, samt Svenning Bern-

f.v.t.). Hovedstrukturen ser ut til å ha vært

strøms hovedoppgave i religionshistorie fra

formet som en obelisk. Det var imidlertid ikke

1999, hvor han registrerte obeliskene på Vår

en «ekte» obelisk, da den var murt opp av

Frelsers gravlund i Oslo. I og med at min re-

steinblokker. Den monolittiske obelisken,

gistrering av obelisker i Norge ikke er avslut-

som består av ett helt stykke, skal likevel

tet, er funnene foreløpige.

også stamme fra femte dynasti. Monolittiske

Min registrering av obelisker begynte

obelisker ble først brukt i par foran templer

som en del av med mitt masterprosjekt i reli-

oppført av faraoer i dette dynastiet. Obelis-

Volum 8, høst/vinter 2014 kene har i denne sammenhengen vært knyttet til solkult, og til solens oppgang og nedgang (Habachi, 1977:5, 43-44, Curran m.fl., 2009:14-15). De fleste obeliskene ble reist under det 18. og 19. dynasti (1550 – 1186 f.v.t.) (Curran m.fl., 2009:20). Det ble også etter hvert vanlig å gjenbruke obelisker ved å hugge vekk navnet til faraoen som opprinnelig hadde reist obelisken, og erstatte det med den nye faraoens navn. På obeliskene ble faraoene vanligvis beskrevet som elsket av ulike lokale guder eller solguder. Obeliskene ble på denne måten monumenter som knyttet faraoene til gudene, og legitimerte deres makt (Habachi, 1977:8, 4). Obeliskene ble reist ved fornyelsesfestivaler som ble avholdt ved trettiårsjubileet for en faraos regjeringstid, og hvert tredje år etter dette (Habachi, 1977:9). Obelisken var også knyttet til dødekult. Fra og med 5. dynasti ble en egen type obelisker benyttet for å markere inngangen til graver, trolig til ære for solguden, for å sikre den avdødes velferd. Dette var gjerne mindre obelisker fra ca. 20 cm til 140 cm. Miniatyrobelisker, vanligvis av tre, er også funnet i graver. Funksjonen til disse er imidlertid uklar. Obelisker ble også avbildet i dødebøFigur 2. Obelisk på Bossekop kirkegård i Alta. Foto: Lars Atle Lauvås.

ker, der de for eksempel mottar offer som representanter for en solgud (Habachi, 1977: 44, 13, 10).

Volum 8, høst/vinter 2014 I dag fremstår de egyptiske obeliskene

USA fikk sin obelisk, og her ble den symbol

som monumenter over den gammelegyptis-

på USAs vekst og løsrivelse fra det britiske

ke sivilisasjon og faraoenes makt. I likhet

imperiet (Curran m.fl., 2009: 8).

med pyramidene er obeliskene store monumenter som har overlevd til våre dager. De

Obelisken under nyklassisismen

største obeliskene er rundt 30 meter høye, og veier mer enn 500 tonn.

Tar vi noen skritt bakover i tid, til klassisismen på 1500- og 1600-tallet, ser vi at former fra antikken ble brukt og kombinert på

Obeliskenes vandring

ulike måter. Obelisken inngår i det klassisis-

Etter den faraoniske tid i Egypt har obe-

tiske formrepertoaret, og tok i denne epoken

liskene blitt både gjenbrukt og kopiert, særlig

utgangspunkt i de romerske obeliskene.

i Europa. I antikkens Roma ble obelisker

Obeliskene som er benyttet som gravminner

hentet fra Egypt. De ble et symbol på det ro-

i Norge og Europa, knyttes derimot av kunst-

merske imperiets vekst, makt og teknologi. I

historikerne til nyklassisismen (ca. 1770–

renessansens Roma ble de samme obelis-

1830), som i større grad tok utgangspunkt i

kene symbol på kristendommens overlegen-

illustrasjonene Napoleon hadde brakt med

het i forhold til de hedenske religioner. Her

seg direkte fra Egypt.

ble obelisken tillagt et romersk-katolsk me-

Gravplassen Père-Lachaise i Paris ble

ningsinnhold (Curran m.fl., 2009: 106). Jane

grunnlagt av Napoleon i 1804, og har blitt

Skjoldli gir et innblikk i denne delen av obe-

betegnet som de moderne gravplassers mor.

liskenes historie i Ostrakon, vol. 7 (2014).

Dette var den første gravplassen som ikke

Rundt 1800-tallet startet den europeiske

ble anlagt i tilknytning til en kirke som en kir-

egyptomanien, i kjølvannet av Napoleons

kegård, og den ble modell for en ny type

felttog til Egypt (se mer om dette under). En

gravplass for eliten. Skisser fra planlegging-

del av dette fenomenet var den interessen

en av gravplassen viser at den var svært in-

som ble vakt for å bringe med seg obelisker

spirert av det gamle Egypt. Det er den monu-

som trofeer til de nye store imperiene. I

mentale dødsarkitekturen som er best bevart

Frankrike, England og USA ble obeliskene

fra det gamle Egypt, og egyptiske symboler

en del av den imperialistiske arkitekturen, i

ble derfor generelt forbundet med død. Som

tradisjonen etter det romerske imperiet. Sær-

et egyptisk symbol ble derfor også obelisken

lig i Frankrike ble obelisken et symbol på ing-

et dødssymbol i det moderne Europa (Curl,

eniørkunst og vitenskapelig fremskritt. Også

2005: 286-290).

Volum 8, høst/vinter 2014

Figur 3. Tilveksten av obelisker per tiår i Norge. Kilder: Egen database under oppbygging, samt Bernstrøm 1999.

I skandinavisk sammenheng har obelisken også blitt beskrevet som nyklassisis-

egyptomani, som først og fremst gjorde seg gjeldende i Europa.

mens motstykke til den nasjonalromantiske

Da Napoleon reiste på sitt felttog til

bautaen (Stilling 1996: 38, 43). Dette er et

Egypt i 1798 hadde han med seg 300 vitens-

perspektiv som plasserer obelisken mer spe-

kapsmenn – blant annet kunstnere, arkitek-

sifikt i en norsk tradisjon. Det er i denne

ter og matematikere – for å dokumentere

sammenheng interessant hvordan mange

landet. Da han kom tilbake ble denne doku-

gravminner fra rundt århundreskiftet kombi-

mentasjonen publisert i Frankrike under titte-

nerer elementer fra bautaen og obelisken

len Description de l´Égypte. 800 hundre trykk

samtidig som både bautaen og obelisken

og totalt over 3000 illustrasjoner av blant an-

opptrer i sin ”rene” form.

net

gammelegyptisk

arkitektur,

kunst,

mumier, obelisker osv. ble beordret publisert Egyptomani

i 1802, og første bind utkom i 1809 (Habachi,

Bakgrunnen for at man begynte å reise

1977: 152-153).

obelisker som gravminner i Norge kan knyt-

Andre viktige hendelser som er med på

tes til det man kan kalle en internasjonal

å bygge opp under egyptomanien er blant

Volum 8, høst/vinter 2014 andre Jean-Francois Champollions tyding av

viser alle obeliskene jeg har registrert. Bru-

hieroglyfene på 1822, som frem til da hadde

ken hadde en sterk vekst rundt overgangen

vært uforståelige, samt den første åpne mu-

til 1900-tallet, og en forholdsvis rask ned-

seumsutstillingen i London i 1851. Det var i

gang igjen frem til 1940-tallet. Her er det vik-

denne tiden de moderne museene oppsto,

tig å påpeke at jeg registrerer obeliskene et-

og vanlige folk fikk tilgang til det som før

ter første dødsdato på gravminnet som en

hadde vært private samlinger. På denne må-

indikasjon på når obelisken ble reist, og ikke

ten ble trofeer fra koloniene, oppdagelsesrei-

etter siste gang de er brukt. Det som er vist

ser og militære felttog—for eksempel fra

her er altså tilveksten av nye obelisker. Som

Egypt—gjort tilgjengelig for det brede publi-

jeg vil komme tilbake til, er nyoppsettelser på

kum (Curl, 2005: 201-202, 320-323).

2000-tallet gjenbrukte obelisker som er fjer-

En ny bølge av egyptomani fulgte oppdagelsen av Tutankhamons grav i 1922,

net fra en utløpt grav, solgt og satt opp igjen på en ny grav.

men som vist i figur 3 stuper bruken av obe-

De øvrige grafene i figur 3 viser fylkene

lisker som gravminner på dette tidspunktet. I

som foreløpig er best belagt i registeringen:

motsetning til den foregående egyptoma-

Oslo i rødt, Hordaland i grønt, Buskerud i fio-

nien, ser det altså ikke ut til at bølgen av

lett, Telemark i turkis og Troms i oransje.

egyptomani som fulgte med oppdagelsen i

Toppunktet for nyoppsettelser av obelisker i

1922, ga utslag i økt bruk av obelisker.

Oslo sammenfaller med det generelle topppunktet på 1890-tallet. I de øvrige fylkene kommer toppen noe senere, på 1910-tallet.

Obelisker på norske gravplasser I Norge finner man obelisker på grav-

Dette er foreløpige funn, men det er grunn til

steder i alle landets fylker, ikke bare ide

å anta at det er Oslo som har den største fo-

store byene, men også på små gravplasser i

rekomsten, og at det var der moten startet i

utkantstrøk. Bruken av obelisker på norske

Norge.

gravplasser kan slik sett betegnes som et landsomfattende fenomen.

Hvorfor

sluttet

man

sette

opp

obelisker? Kronologisk utbredelse

Som vist på grafen over (figur 3), gikk

Som det fremgår av figur 3 startet bru-

oppføringen av obelisker brått opp mot topp-

ken av obelisker som gravminner allerede

punktet på 1890-tallet, for så å dale like

tidlig på 1800-tallet. Den tykke streken i blått

bratt. På 1940-tallet var det nesten ingen

Volum 8, høst/vinter 2014 gravminneobeliskene refererer til noe av den samme optimismen. I Norsk idéhistorie bind IV beskriver Liv Bliksrud m.fl. den norske offentligheten ved århundreskiftet, mot slutten av 1800tallet og begynnelsen av 1900-tallet, som preget av troen på fremskritt og optimisme (2002: 224ff). Denne moderne mentaliteten sporer de tilbake til Henrik Wergeland på 1830-tallet. Han polemiserte mot romantikkens nostalgi, og hevdet opplysningstidens og den franske revolusjons idealer om fornuft, frihet, likhet og brorskap. Det kan nevnes at Henrik Wergelands søster, Camilla Collet, fikk en obelisk som gravminne. Bjørnstjerne Bjørnson videreførte Wergelands idéer innenfor litteraturen. Selv om forfattere og andre Figur 4. Gjenbrukt obelisk på Solheim kirkegård i Bergen. Nederst til venstre på sokkelen er det festet en plakett med teksten: ”HISTORISK GRAVMINNE”. Foto: Sverre Andreas Fekjan.

stemmer innenfor kulturlivet mot slutten av 1800-tallet ble stadig mer kritiske til moderniteten og dens følger, fortsatte optimismen innenfor den politiske offentligheten og offisi-

obelisker som ble oppført lenger. Hvorfor

ell retorikk frem til første verdenskrig. Over-

sluttet man å sette opp obelisker som grav-

gangen fra illusjon til desillusjon illustreres

minner?

med utstillingen på Frogner i forbindelse

Det er mulig at nedgangen i bruken av

med grunnlovsjubileet i 1914. Utstillingen åp-

obelisker kan ha sammenheng med første

net i mai og i to måneder feiret man 100 år

og andre verdenskrig. Obeliskene som ble

med fremskritt og strålende utsikter for frem-

flyttet fra Egypt til Paris, London og New

tiden. Så i august brøt verdenskrigen ut og

York på 1800-tallet ble symboler på frem-

optimismen var brutt (Bliksrud m.fl., 2002:

skritt og triumfer, og det er mulig at også

270-271).

Volum 8, høst/vinter 2014 Som vi så på grafen (figur 3) er det en

nyuthuggede obelisker av den størrelsen

ny topp i oppsettelse av obelisker på 1910-

som var vanlig ved århundreskiftet. Flere

tallet, men så tar dette brått slutt. Én mulig

steder settes det i dag gamle obelisker som

forklaring kan da være at 1. verdenskrig brøt

nye kulturminner likevel, ved at man pusser

den stigende optimismen i den norske offent-

opp gravminner som ikke lenger er i bruk, og

ligheten, og at dette har virket inn på symbol-

legger dem ut for salg. Gammel tekst slipes

bruken.

vekk og det påføres ny—noe som for øvrig

På 1940- og 50-tallet slutter man nesten

er i god, gammel faraonisk tradisjon (se

helt å sette opp obelisker. Andre verdenskrig

over). Nyoppsatte obelisker i Bergen blir

kan ha vært med på å stagnere obeliskens

merket med en liten plakett som sier at dette

popularitet, da det nazistiske regimet knyttet

er et historisk gravminne. Dette understreker

til seg imperialistiske symboler og arkitektur,

den historiske verdien som tillegges obelis-

med romerske forbilder. Hitler planla for ek-

kene i dag. Selv om obelisken ved sin form

sempel å reise gigantiske obelisker (Curl,

alltid vil referere til det egyptiske, har den på

2005:310).

norske gravplasser blitt et kulturminne som først og fremst forholder seg til den norske

Dagens situasjon

kulturarven.

Selv om man sluttet å sette opp nye obelisker har mange blitt brukt frem til i dag,

Litteratur

ved at man har inngravert nye navn og da-

Bernstrøm, Svenning 1999, Obelisker på kristne gravsteder i Oslo: En undersøkelse av et religiøst symbols historie og meningsinnhold. Institutt for kulturstudier, Universitetet i Oslo.

toer. At man sluttet å sette opp obelisker betyr altså ikke at de aktivt ble fjernet eller gikk ut av bruk, men at de sluttet å være populære som nyanskaffelser. At man har fortsatt å bruke dem, kan ha en så praktisk grunn som at de er store monumenter som har god plass til å skrive på, og at mange også står på familiegravsteder der det er plass til å gravlegge mange. I dag er gravminnenes mål og vekt strengt regulert. Som en følge av dette kan man mange steder i landetikke lenger reise

Bliksrud, Liv, Geir Hestmark & Tarald Rasmussen 2002, «Dikternes fremskrittsdrøm». I Vitenskapens utfordringer 1850 - 1920 Norsk idéhistorie Bind IV, s. 222271. Aschehoug, Oslo. Curl, James Stevens 2005, The Egyptian Revival. Ancient Egypt as the Inspiration for Design Motifs in the West. Routledge, London/New York. Curran, Brian A., m.fl. 2009, Obelisk: A History. Burndy Library, Cambridge/Massachusetts. Fekjan, Sverre Andreas 2008, Symboler og tekster på gravminner ved Møllendal kirkegård i Bergen: En kvantitativ analyse av endring i religionsvitenskaplig perspektiv. Institutt for arkeologi, historie, kultur- og religionsvi-

Volum 8, høst/vinter 2014 tenskap, Universitetet i Bergen. Habachi, Labib 1977, The Obelisks of Egypt: Skyscrapers of the Past. J. M. Dent & Sons ltd, London/Toronto/ Melbourne. Klingberg, Helge m.fl. (red.) 2005, Kirkegården et levende kulturminne. Arfo, Oslo. Skjoldli, Jane 2014, «Hva skal paven med en obelisk?». I Ostrakon, vol. 7, s. 16-24.

Volum 8, hĂ¸st/vinter 2014

Norsk egyptologisk selskap er en ideell forening med formål å fremme kunnskap om det gamle Egypt og de tilgrensende oldtidssivilisasjoner. Selskapet er landsdekkende, men er særlig tilknyttet fagmiljøene og de egyptiske samlingene i Norge. Norsk egyptologisk selskap har som særlig formål å bygge opp allmenn interesse og faglig virksomhet innen egyptologi, samt å knytte kontakter mellom studenter, profesjonelle og andre med det gamle Egypt som interesseområde.

Vil du bli medlem? Logg inn på nettside www. egyptologi.no Der finner du påmeldingsskjema og annen informasjon. Kontakt: norsk.egyptologisk.selskap@gmail.com

Redaktører for dette nummeret av Ostrakon er Henrik Torkveen og Jane Skjoldli Kontakt / bidrag: NES.bulletin@gmail.com

www.egyptologi.no

Ostrakon. Utgitt av Norsk egyptologisk selskap ISSN 1893-5303