Ostrakon vol 7 revidert versjon 2 by Norsk Egyptologisk Selskap

Ostrakon

Norsk egyptologisk selskaps bulletin Volum 7, v책r 2014

Volum 7, vår 2014

Innhold 1: Hilsen fra redaksjonen 2: Hilsen fra leder 3: Henrik Torkveen: En shabti på Norsk folkemuseum 8: Hanne Sveian: el-Farau’niyya 15: Invitasjon til skribenter 16: Jane Skjoldli: Hva skal paven med en obelisk? 25: Innkalling til årsmøte 2014 26: Henrik Torkveen: Ptolemaios XIII—fra historiske kilder til antikkresepsjon

Hilsen fra redaksjonen Det har tatt litt tid å få i stand dette nummeret av Ostrakon. Til gjengjeld har vi fått til et spennende nummer som vi er veldig fornøyde med. En samlende faktor for flere av bidragene er det gamle Egypt i moderne tid og temaer som neo-faraonisme, antikkresepsjon og pavelig egyptomani blir tatt opp til diskusjon. I tillegg vil et bidrag presentere en ny egyptisk gjenstand i et norsk museum. Dette nummeret er det første som Jane Skjoldli og Henrik Torkveen lager sammen. Vi vil benytte anledningen til å takke Pål Steiner for lang og tro tjeneste. Vi minner om at deadline for neste nummer er satt til 20. november. Vi tar i mot flere typer bidrag: artikler, anmeldelser, reisebrev og leserinnlegg. Vi håper på å få inn mange bidrag!

Redaksjonen takker for alle gode bidrag til dette nummeret! God lesning og god sommer! Med vennlig hilsen, Jane Skjoldli og Henrik Torkveen

Volum 7, vår 2014

Fra lederen Kjære alle saman, Sommaren 2014 nermar seg, og eit nytt nummer av Ostrakon er ute. Dette nummeret har eit særlig fokus på egyptomania (dvs. interessa for det gamle Egypt si rolle i moderne tid), og viser at det er eit reelt behov for å satse på fagdisiplinen egyptologi, for å forstå uttrykk i vår eiga samtid. Trass lita satsing på egyptologi frå universitetshald, er det ein milepæl at fleire har levert doktoravhandling, skal til å levere, og har starta nye prosjekt med tema relatert til det gamle Egypt. Det er lita tvil om at egyptologi i Noreg går betre tider i møte, og me kan berre håpe at det opnar seg faste akademiske stillingar også. Komiteen i Bergen er i full gang med planlegging av årsmøte og seminar for 2014. Eg håpar mange tek turen! Til sist vil eg takka Pål Steiner for godt arbeid som redaktør i Ostrakon! Eg vil også ynskja Henrik Torkveen velkommen, og lukke til som ny redaktør, saman med Jane Skjoldli! God lesning, og god sommar! Reinert -leiarForsidebilde: Amon-tempelet i Karnak. Foto: Roger Smales (2003). Wikimedia Commons. Denne og forrige side: Amon-tempelet i Karnak. Foto: Douglas Sladen (1911). Wikimedia Commons.

Volum 7, vår 2014

EN SHABTI PÅ NORSK FOLKEMUSEUM (NF.1947-0746) AV

HENRIK TORKVEEN

gyptiske gjenstander er ikke dagligdagse i Norge og bare noen få norske museer har egyptiske objekter i sine samlinger. Det var derfor med stor overraskelse at jeg kom over det som lignet på en shabti eller ushebti på Norsk Folke-museum (identifikasjonsnummer NF.1947-0746) i billeddatabasen på Digitalt Museum (2014). Etter å ha fått mulighet til å studere gjenstanden, kan jeg slå fast at det faktisk dreier seg om en shabti. En shabti er en liten figur som ble brukt i

her komme med en beskrivelse av gjen-

egyptiske graver fra det midtre riket (11. –

standen. I tillegg vil jeg diskutere shabti-

13. dynasti) til og med gresk-romersk perio-

ens betydning i norsk egyptologi.

de. Bruken av shabtier nådde imidlertid et

Beskrivelse

toppunkt i tredje mellom-periode (21. – 25.

Gjenstanden måler 4 cm i bredden og

dynasti) og sendynastisk tid (26. – 30. dy-

5,7 cm i høyden (se fig. 1). Shabtien er

nasti). I denne perioden fungerte shabtien

fragmentert og er bare bevart fra de krys-

som en tjener som skulle bistå den avdøde

sede armene og opp, så det er mulig at

i etterlivet (Taylor 2001:112 – 133).

det kan ha vært en inskripsjon under ar-

Shabtier finnes ved noen av de få muse-

mene som nå er borte. Shabtien har en

ene med egyptiske objekter i Norge, blant

svak sprekkdannelse under venstre hånd

annet Kulturhistorisk Museum ved Universi-

og fra høyre skulder nedover langs rygg-

tetet i Oslo, Universitetsmuseet i Bergen,

pilaren. Gjenstanden er fremstilt av lyse-

Drammens Museum og Aust-Agder Kultur-

grønn fajanse, men er dekket av mørke-

historiske senter (tidligere Arendals Mu-

brun misfarging på flere steder. Den grøn-

seum). Flere av disse er publisert at Naguib

ne fargen er best bevart på sidene, skuld-

(1982; 1989). Så vidt meg bekjent er denne

rene, kinnene og sidene av parykken. Et-

shabtien ikke publisert tidligere, så jeg vil 3

Volum 7, vår 2014 tersom shabtien er brukket, er overgangen

av hakkene litt utydelig. Langs kanten av

fra den grå, sandaktige fajansemassen i

hakken på den venstre siden går det et tau

kjernen til det tynne, brente glaseringsla-

over den venstre skulderen som er mar-

get godt synlig.

kert ved en rekke korte, skrå hakk. Flere

Trekkene til shabtien er ellers godt be-

shabtier har en kurv tegnet eller ristet inn

vart. Øynene og leppene stikker noe ut og

bak skulderen i enden av tauet (Schneider

nesten er tynn og svært detaljert. Munnen

1977:171 – 174), men en slik kurv er ikke

er formet til et svakt smil. Shabtien har et

synlig på denne gjenstanden. Det er mulig

plissert skjegg og en parykk uten striper.

at kurven er forsvunnet på grunn av korro-

Parykken er tredelt med to deler hengende

sjon. Langs ryggen går det en pilar som

ned over skuldrene og den tredje delen

glir over i bakdelen av parykken uten skil-

nedover nakken og ryggen. Ørene stikker

le.

ut under parykken.

Datering og proveniens

Armene er krysset over brystet, med

Shabtien tilhører Schneiders type XI C,

den høyre armen over den venstre. Shab-

som kan dateres til sendynastisk tid (26. –

tien holder en hakke i hver hånd. Ettersom

31. dynasti). Type XI C har enkel parykk

sidene på shabtien er noe slitt, er omrisset

uten striper som smelter sammen med

Fig. 1 (A og B): Shabtien på Norsk Folkemuseum (registreringsnummer NF.1947-0746). Målestokken tilsvarer en cm. Fotografi: Henrik Torkveen.

Volum 7, vår 2014 ryggpilaren

(Schneider

1977:232-233).

turhistorisk Museum (Universitetet i Oslo),

Klassiske trekk for shabtier fra sendynas-

Universitetsmuseet i Bergen og Vitens-

tisk tid er en tredelt parykk, plissert skjegg

kapsmuseet ved NTNU. Dernest følger

og markert smil. Shabtier fra 26. dynasti er

kunst- og industrimuseene Nasjonalgalle-

vanligvis utstyrt med både en hakke og en

riet, Kunstindustrimuseet og Vigelandsmu-

øks (Petrie 1935:11). Denne shabtien har

seet. Den siste gruppen består av lokale

imidlertid

Taylor

og regionale museer; Drammens Museum,

(2001:131), kan dette tyde på en datering

Glomdalsmuseet og Aust-Agder Kulturhis-

før regjeringstiden til Psamtek II (595 –

toriske senter. Norsk Folkemuseum føyer

589 f.Kr). Gjenstandens proveniens er

seg dermed inn i denne rekken av museer

ukjent, men de fleste shabtier fra sendy-

og kan plasseres et sted mellom den

nastisk tid stammer fra Nord-Egypt (Taylor

andre og den tredje gruppen.

hakker.

følge

2001:131).

De største og mest omfangsrike sam-

Shabtien ble donert til Norsk Folkemu-

lingene befinner seg ved museene i den

seum av Hans Jacop Aall, museets første

første gruppen. Kulturhistorisk Museum,

direktør, i 1947. Jeg har ikke lykkes i å fin-

for eksempel, besitter ca. 1000 objekter

ne ut hvordan Aall har fått tak i gjenstan-

(Mahdy 2006:1). Denne museumsgruppen

den. I følge Hegard (1994:177 – 180) had-

har derfor det mest iøynefallende forsk-

de Aall en omfattende reisevirksomhet,

ningspotensialet og mye av den egyptolo-

men det ser ikke ut til at han reiste til

giske forskningen i Norge er konsentrert

Egypt. Aall hadde derimot tett kontakt med

rundt samlingen ved Kulturhistorisk Mu-

kollegaen

seum (se for eksempel Naguib 1985 og

Emil

Hannover

ved

Dansk

Kunstindustrimuseum i tillegg til at han fo-

1987 og Mahdy 2006).

retok flere studiereiser til museer i Stock-

Selv om samlingene ved de to siste

holm og Göteborg. Det er derfor mulig at

museumsgruppene hver for seg er svært

Aall har fått tak i gjenstanden på et av be-

små, utgjør de likevel samlet sett en viktig

søkene sine der.

andel av egyptiske artefakter i Norge og fortjener økt oppmerksomhet. Samlinge-

Egyptologi på norske museer

nes begrensede størrelser danner dess-

Egyptiske artefakter i Norge befinner

uten et godt utgangspunkt for å diskutere

seg ved tre hovedgrupper av museer. Den

og problematisere egyptologiens eksis-

første består av universitetsmuseene Kul5

Volum 7, vår 2014 tensgrunnlag i Norge og ved norske mu-

Som beskrevet i denne artikkelen, be-

seer.

sitter Norsk Folkemuseum en egyptisk

Det kan virke spesielt vanskelig å fast-

shabti som trolig kan dateres til det 26. dy-

slå de egyptiske artefaktenes rolle ved de

nasti. På en side er denne gjenstanden en

lokale og regionale museene. Selv om no-

kuriositet som skiller seg ut fra museets

en av objektene har åpenbare forsknings-

øvrige samling. Sett fra en annen vinkel,

potensialer, for eksempel et kistelokk ved

har imidlertid shabtien en spesiell tilknyt-

Glomdalsmuseet (Naguib 1989:355-357),

ning til museets historie, i og med at den

må man likevel spørre seg om egyptiske

ble donert til museet av Hans Jacop Aall.

objekter på slike museer utelukkende er

Ved sin tilknytning til museets første direk-

kuriositeter. Shabtien som er presentert i

tør, blir shabtien mer enn et eksotisk ob-

denne artikkelen er kanskje et vakkert og

jekt og kan lettere gli inn i museets sam-

interessant objekt, men ved første øyekast

ling og formidlingsprogram. Det samme

har den heller lite potensial for videre

gjelder flere av de egyptiske objektene ved

forskning.

lokale og regionale museer.

En fellesnevner for de fleste objektene i den tredje museumsgruppen, er imidlertid

(Jeg

at de ble gitt som gaver eller var deler av

Heidi Uleberg for at jeg fikk studere gjenstanden. Jeg vil

vil rette en stor takk til Norsk Folkemuseum ved

også takke Linn Marie Krogsrud for gode tilbakemel-

private samlinger. Gjennom å ha vært del

dinger på artikkelen.)

av private kunstsamlinger, vil de egyptiske gjenstandene dermed ha en lokal tilknyt-

Litteratur

ning. For eksempel tilhørte objektene ved

Digitalt Museum, 2014, Statuett, gravstatuett, overdel av. Elektronisk dokument: http://digitaltmuseum.no/ things/statuett-gravstatuett-overdel-av/NF/NF.19470 7 4 6 ? q u e r y = N F . 1 9 4 7 0746&js=1&search_context=1&count=1&pos=0. Lesedato: 15.02.2014

Drammens Museum antikvitetssamlingen til H. A. Thaulow, mens et av objektene ved Glomdalsmuseet var en del av kunst-

Ekrol, Per R., 2006, Thaulowsamlingens klassisk arkeologiske gjenstander. Vitenskapelig innsamling eller norsk “grand tour?”. Masteroppgave. Universitetet i Oslo, Oslo.

samlingen til Helge Væringsaasen (Ekrol 2006; Naguib 1989:355). Det samme er

Hegard, Tonte, 1994, Hans Aall – mannen, visjonen og verket. Norsk Folkemuseum, Oslo.

tilfelle for denne shabtien som er en donasjon fra en privat samling.

Naguib, Saphinaz-Amal, 1985, Funerary Statuettes. Corpus Antiquitatum Aegyptiacarum. Loose-leaf Catalogue of Egyptian Antiquities, Etnografisk Museum, Oslo. Volum 1. Verlag Philipp von Zabern, Mainz am Rhein. Naguib, Saphinaz-Amal, 1987, Predynastic Pottery. Corpus

Konklusjon

Volum 7, vår 2014 Antiquitatum Aegyptiacarum. Loose-leaf Catalogue of Egyptian Antiquities, Etnografisk Museum, Oslo. Volum 2. Verlag Philipp von Zabern, Mainz am Rhein. Naguib, Saphinaz-Amal, 1989, “Petits monuments à inscriptions hiéroglyphiques en Norvége”. I: Studia Aegyptiaca, vol. 12, s. 319 – 375. Mahdy, Mohammed A., 2006, Den egyptiske samlingen i Kulturhistorisk museum ved Universitetet i Oslo. En studie av gjenstandenes historie og drøfting av spørsmål om tilbakeføring. Masteroppgave. Universitetet i Oslo, Oslo.Petrie, Flinders, 1935, Shabtis. Illustrated by the Egyptian Collection in University College, London. With Catalogue of Figures from many other Sources. British School of Archaeology in Egypt and Egyptian Research Account. Forty-first Year, 1935. British School of Egyptian Archaeology og B. Quaritch, London. Schneider, Hans D., 1977, Shabtis. An Introduction to the History of Ancient Egyptian Funerary Statuettes with a Catalogue of the Collection of Shabtis in the national Museum of Antiquities at Leiden. Part I. Rijksmuseum van Oudheden te Leiden, Leiden. Taylor, John H., 2001, Death and Afterlife in Ancient Egypt. The University of Chicago Press, Chicago.

Volum 7, v책r 2014

Volum 7, vår 2014

el-Fara’uniyya Stolthet, uavhengighet og tradisjon – faraonisme i mellomkrigstidas Egypt av Hanne Sveian

å 1800-tallet ble det gamle Egypt gjenstand for stor oppmerksomhet, både i Europa og i Egypt. I Europa skaptes en egyptomani–en fascinasjon for mystikken rundt den gamle kulturen. I hjemlandet kom sivilisasjonens gamle symboler derimot kom til å skyve frem en ny politisk bevegelse, nemlig faraonismen. Faraonismen fikk sin spede begynnelse i kunsten, hvor de gammelegyptiske symboler ble hentet frem og brukt aktivt i kampen for uavhengighet fra det britiske koloniveldet. De faraoniske bildene fikk enorm symbolkraft, og sto frem som den egenartetheten som egypterne–muslim som kristen–samlet seg om. Hvordan kunne dette skje? Hva var det som gjorde at symboler og historier fra en svunnen tid fikk så stor gjennomslagskraft i mellomkrigstidas Egypt? Egyptisk historie går mange tusen år til- britiske rivaliseringen på 1700- og 1800bake, og omfatter blant annet et nær tre tu- tallet. Napoleons «franske ekspedisjon» til sen år langt stolt faraonisk kongedømme. Egypt i 1798, den påfølgende Description De tre gullaldrene Det gamle riket (ca. 2543 de l’Égypte, og den endelige dechiffre- 2120 fvt.), Det midtre riket (ca. 1980 - 1760 ringen av Rosettasteinen i 1822 ble startfvt.), og Det nye riket (ca. 1539 - 1077 fvt.) skuddet for den moderne egyptologien, arvar de mest avanserte sivilisasjonene i sin keologien som omfatter det gamle Egypt. tid, noe blant annet byggingen av pyramide- Egyptomanien vokste frem i Europa, og ne i Giza og utviklingen av statsadministra- europeernes interesse for den gamle sjonen vitner om.

egyptiske kulturen fikk snart gjenklang hos

Det gamle Egypt ble gjenstand for stor egypterne selv (Deeb 2007: 403-405; Reid interesse i Europa i imperialismens tidsal- 2002: 31). der, skjøvet frem som en del av den fransk9

I det britisk-kolonialiserte landet ble

uavhengighetsønsket

utover

1800-tallet

den arabiske, gitt sin fortid under grekerne

stadig sterkere og arven fra den faraoniske

(Cleveland 2004: 198; Wood 1998: 181).

fortid ble snart sentral i frigjøringskampen.

Personligheter som forfatteren Rifaa al-

Blant intellektuelle, poeter, kunstnere og

Tahtawi (1801-1873), egyptologen Ahmad

forfattere bredte tanken seg om at veien

Kamal (1851-1923), politikeren Ahmed

mot frihet og modernisering måtte innebæ-

Hussein (1911-1982) og skribent og politi-

re et kulturelt identitetsskifte fra det arabisk

ker Mohammed Hussain Haykal (1888-

-islamske til det gammelegyptiske. Flere

1927) vektla alle den gammelegyptiske

av pådriverne hadde studert i Europa og

historien, og ønsket å se egyptere tilegne

var i noen grad influert av orientalismen –

seg kunnskap om egen fortid og bli stolt av

og mente dessuten at Egypt var nærmere

den. Den gryende nasjonalismen vokste

knyttet til den europeiske kulturhistorie enn

frem parallelt med de arkeologiske utgra-

Fig. 1: Statuen Nahdat Misr (foto: Raymond Collet )

Volum 7, vår 2014 Egypt våkner

vingene, og tok derfor opp i seg tanken om at Egypt skulle få en slik storhetstid igjen.

Nahdat Misr (fig. 1) står kanskje som

«En nasjon uten en fortid har ingen frem-

det fremste symbol på den egyptiske uav-

tid» proklamerte Haykal (Gershoni 1992:

hengighetskampen på begynnelsen av

11), og bevegelsen el-fara’uniyya, farao-

1900-tallet, hvor den spesielt illustrerer re-

nismen, så dagens lys.

volusjonen i 1919. En modell av statuen

Faraonismen, som vokste frem på slut-

ble først utstilt i Paris i 1920. Den ferdige

ten av 1800-tallet og fikk sin storhetstid på

statuen ble i 1928 reist på Ramses Square

1920-tallet, bygget på tanken om at den

i Kairo og senere flyttet til universitetsplas-

stolte fortiden skulle være veiviser for

sen i samme by hvor den står fremdeles

fremtiden. Målet var å «anvende en sam-

(al-Ahram Weekly 2002; Naguib 2011:

lende identitetsmarkør for å bygge opp en

131).

felles politisk arena for muslimer og kopte-

Statuen består av to figurer, en mannlig

re» (Naguib 2011: 130). Dette viste seg på

og en kvinnelig, hvor den mannlige er en

ulike arenaer, eksempelvis i kunstneriske

sfinks og den kvinnelige er en ung bonde-

bidrag som Tawfiq al-Hakims (1898-1987)

kvinne. Kvinnen symboliserer Egypt som

roman Awdat al-rouh («Sjelens hjem-

nasjon, mens sfinksen er et av de aller

komst») skrevet i 1927, og i dikt, arkitektur,

fremste symbol på det historiske Egypt

teater, operaer og musikaler, og ble reflek-

(Marcus 2009: 4-5, 119-121). De står side

tert også i det egyptiske utdanningssyste-

om side, og hun holder en hånd på

met (Haikal 2003: 129; Wood 1998: 181,

sfinksen, som for å vise forening mellom

184).

det gamle og det nye. Sfinksen er på vei til

To sentrale hendelser i 1922 ga farao-

å reise seg, for å uttrykke at gammel stor-

nismen en blomstringstid: oppdagelsen av

het igjen skal skinne. Den unge kvinnen

Tutankhamons grav, og uavhengighetser-

har en stolt holdning, og løfter sløret hun

klæringen fra britene. Kunsten, arkitektu-

er iført for å vise frihet fra det undertryk-

ren og litteraturen gjenspeilte de politiske

kende koloniveldet, og for å vise veien mot

strømningene, og ideene ble konkretisert

modernitet og fornying. Hennes øyne kan

og materialisert innenfor ulike kunstarter,

igjen se klart (Ibid; Baron 1997: 112).

eksempelvis («Egypts

statuen

oppvåkning»)

Nahdat av

Misr

Statuen symboliserer tydelig koblingen

Mahmoud

mellom stolt fortid og håpet om en lysende

Mokhtar (1891-1934).

fremtid idet landet går over i en ny æra av 11

Volum 7, vår 2014 uavhengighet. På nettsidene til den egyp-

spør seg i hvilken grad vårt individuelle

tiske avisa al-Ahram Weekly står følgende

minne er formet av sosiale og kulturelle

å lese om statuen:

betingelser, og bruker begrepene kommunikativt minne («kommunikative gedächtnis»)

The sculptor portrayed [the Sphinx], not with its eyes open, but with its eyes just opening as though awakening at that very moment from its centuries-long slumber. As for the woman symbolizing Egypt, every feature is depicted with painstaking detail. Her forehead shines and her long nose (…) resembles that of Cleopatra, (…) and her hands evoke the generosity of her ancestry (al-Ahram Weekly 2002).

kulturelt

minne

(«kulturelle

gedächtnis») i sine teorier. Det kulturelle minnet handler om tradisjoner som blir nedarvet gjennom tid, går langt tilbake i fortiden og er knyttet til fellesskapet. Disse minnene er ofte lagret, bortgjemt, og strekker seg langt utenfor vårt individuelle minne (Naguib 2011: 139; Assmann 2006: 79).

Nasjonen er, som statuens navn tilsier,

Aleida Assmann (2008: 276-280) hev-

på vei til å våkne, og kulturarven blir hen-

der at det å huske er delt i en aktiv og en

nes medhjelper på reisen.

passiv del. Det aktive minnet kaller hun ka-

Siden oldtiden har egypterne hogd

non, og det passive arkiv, der kanonen de-

symboler, beskjeder, arkitektur og kunst i

finerer en gruppes identitet, og arkivet er

stein, naturlig var det da at kunstneren,

vår

selv nasjonalist, ønsket å forme statuen

Assmann sammenligner dette med mu-

nettopp i stein. Det var ingen hvilken som

seer som har noen gjenstander på utstil-

helst stein som skulle brukes, men granitt

ling (kanon), samtidig som store deler av

fra Aswan, av samme type som ble brukt i

samlingen ligger lagret på loft og kjeller

oldtiden. På gammelegyptisk vis skulle de

(arkiv), hvor kanonen er med på å aktuali-

enorme steinblokkene, tolv stykker – noen

sere lagerminnene i nåtiden. Minnene er

så tunge som 35 tonn – fraktes fra Aswan

mulige å reaktualisere og kan hentes frem

til Kairo, en symbolsk handling i seg selv

fra de kjellere og loft de ligger lagret på, og

når en ser parallellene til den gamle sivili-

dette gjøres ved hjelp av eksterne faktorer

sasjonens byggeskikker.

som symboler, kunst og historie (Naguib

bevissthet

tid

historien.

2011: 139).

Hukommelsens kulturelle dimensjon

Statuen Nahdat Misr inkorporerer en

Jan og Aleida Assmann (2006; 2008)

gammelegyptisk symbolikk som vil trigge 12

Volum 7, vår 2014 kanonen hos individet, og slik aktivere vårt

nien var levende i Europa, og egypterne

passive minne, arkivet: den stolte historien

ble gjennom sine sosiale kretser påvirket

kommer igjen frem i lyset og lager en kob-

av, og tok opp i seg, fascinasjonen for den

ling mellom fortid og nåtid – som sammen

gamle sivilisasjonen. En ser således at det

vil skape en lysende fremtid. Mahmoud

kommunikative minnet slår inn, hvor indivi-

Mokhtar hadde med Nahdat Misr lyktes i å

dets sosiale sfære påvirker dets følelse av

fremheve den stolte historie fra en svun-

tilhørighet til en forgangen tid. Slik kan en

nen tid, og å forevige Egypts ambisjoner i

kanskje tenke seg at faraonismen aldri

stein. Skulpturen blir så både et produkt

hadde fått den aktualitet den gjorde om det

av, og et redskap for, faraonisk nasjonalis-

ikke var for kommunikasjonen mellom eu-

me.

ropeiskutdannede egyptere av høyere sosial status og europeiske intellektuelle.

Vårt kommunikative minne

Det er innenfor de sosiale grupper vi er

Jan Assmann (2006: 1-3, 24) hevder at

medlemmer av at minner dannes, og vi

minnet vårt har to sider, det nevrologiske

kan som innbyggere følgelig ha ulike opp-

og det sosiale minnet. Han peker videre på

fatninger om hva som konstituerer vår na-

at det er nær sagt umulig å skille mellom

sjons virkelige, ekte tradisjon og historie.

det individuelle og det sosiale minnet fordi

Dette kan skape avstand mellom ulike

vårt sosiale liv er det som former vårt indi-

grupper, det være seg religiøse, sosiale,

viduelle liv. Han og Aleida Assmann bruker

etniske grupper. Det kan allikevel være li-

begrepet kommunikativt minne for å be-

ten tvil om at tilhørigheten til det felles

skrive denne sosiale innvirken: vi kommu-

gammelegyptiske opphavet overskred reli-

niserer, samhandler og omgås hverandre,

giøse skillelinjer i mellomkrigstidas Egypt,

og våre følelser står sentralt i dette.

og ble ansett for å fungere som en sam-

En kan i så måte spørre: identifiserte

lende kraft for nasjonens ulike gruppe-

faraonistene seg med den gamle sivilisa-

ringer som muslimer og koptere. Symboler

sjonen fordi det ville gi dem respekt, like-

spiller en vital rolle i å forme sosiale struk-

verdighet og gehør blant sine likemenn i

turer og kulturer fordi de forsikrer en felles

Europa? Flere av de mest sentrale skikkel-

bevissthet i ulike grupperinger – Nahdat

sene innen faraonismen var nemlig utdan-

Misr ville på denne måten understreke

net der, og ble således påvirket av de

ønskene faraonistene hadde for den egyp-

vestlige strømningene i tiden. Egyptoma-

tiske nasjonen, og også i fremtiden fortset13

Volum 7, vår 2014 te å minne befolkningen på disse visjone-

nen. Vi har sett at statuen Nahdat Misr står

ne (Connerton 1995: 36; Plant 2008: 181;

frem som et tydelig eksempel på hvordan

Smith 2009: 25).

symboler kan trigge vår kulturelle erindring, og slik reaktualisere gammel storhet i

Avslutning

en ny setting. Tradisjoner som ligger i fel-

Hva er det genuine egyptiske? I farao-

lesskapet blir nedarvet i oss, og vår erind-

nismen, den egyptiske nasjonalistiske be-

ring blir påvirket av våre sosiale omgivel-

vegelsen som nådde sitt høydepunkt på

ser – og når vi omgis av bilder og symbo-

1920-tallet, var det den gammelegyptiske

ler fra en svunnen tid er det akkurat som

sivilisasjonen. Egypt, med sin nyvunne fri-

om denne blir levende for oss igjen.

het, skulle nå formes i nasjonalstatens stø-

De gamle faraoniske symbolene virket

peskje, og det var nødvendig å samles

som en kanon på det egyptiske folket i

rundt det virkelige, distinkte egyptiske,

mellomkrigstida, og klarte tilsynelatende å

nemlig den gamle sivilisasjonen. En så

vekke minner fra en forgangen tid som ga

muligheter for at den gamle faraoniske kul-

en styrket tro på nasjonens uavhengige

turen kunne stå som et samlende symbol

fremtid. Bevegelsen som omfavnet den

for hele nasjonens befolkning, koptere

gamle kulturen, faraonismen, ga således

som muslimer. Faraonistene så til Europa;

et rammeverk for en nytolkning og ny for-

akkurat slik italienerne hadde samles rundt

ståelse av hva det ville si å være egypter,

sin romerske kulturhistorie og grekerne

og hva historien og fremtiden skulle være,

rundt sin gammelgreske historie, kunne nå

og budskapet ble effektivt formidlet via

egypterne bygge en sterk, uavhengig na-

bruk av gammelegyptisk symbolikk.

sjonalstat på gammel kulturarv. Kunsten ble en viktig brikke i den poli-

(Artikkelen er en bearbeidet utgave av en eksamens-

tiske diskursen, hvor de politiske ideene

oppgave levert ved UiO høsten 2013)

ble materialisert i ulike kunstarter som litteratur, malerier, skulpturer og arkitektur.

Litteratur

Her bruktes faraoniske symboler i stor stil:

al-Ahram Weekly Online 2002, “A Diwan of Contemporary Life.” http:// weekly.ahram.org.eg/2002/574/chrncls.htm [Lesedato 21.10.13].

de var ment å vise for leser og betrakter at den gamle kulturen var noe å være stolt av

Assmann, A. 2008, “The Religious Roots of Cultur-

og som burde fremheves som egenart mot

al Memory.” I Norsk Teologisk Tidsskrift

fremmede makters påvirkning på nasjo-

4, s. 270-292.

vol.

Volum 7, vår 2014 don.

Assmann, J. 2006, Religion and Cultural Memory.

Wood, M. 1998, “The Use of the Pharaonic Past in

Stanford University Press, Stanford.

Modern Egyptian Nationalism.” I Journal of

Baron, B. 1997, “Nationalist Iconography. Egypt as a Woman.” I Rethinking Nationalism in the

American Research Center in Egypt vol. 35, s.

Ar-

179-196.

ab Middle East, J. Jankowski og I. Gershoni (red), s. 105-125. Columbia

University Press,

New York. Cleveland, W. 2004, A History of the Modern Middle East. Westview Press, Boulder. Connerton, P. 1995, How Societies Remember. Cambridge University Press, Cambridge. Deeb, M. 2007, “Arab Republic of Egypt.” I The Government and Politics of the Middle East and North Africa, M. Gasiorowski, D. E. Long og B. Reich (red), s. 340-370. Westview Press, Boulder. Haikal, F. 2003, “Egypt’s Past Renegated by Its Own People.” I Consuming Ancient Egypt,S. MacDonald og M. Rice (red), s. 123-139. UCL Press, London. Marcus, R. 2009, Imagining Egypt: Nationalist Art in the Era of State-Builiding, 1900-1934. M a s t e r o p p g a v e . AUC, Kairo. School of Humanities and Social Sciences, The Middle East Studies Department. Naguib, S.-A. 2011, “Et blikk på Egypt. Neofaraonisme og sekularisering av det offentlige rom.” I Materiell kultur & kulturens materialitet, S.-A. Naguib og B. Rogan (red), s. 125144. Novus forlag, Oslo. Plant, B. K. 2008, ”Secret, Powerful, and the Stuff of Legends: Revisiting Theories of Invented Tradition.” I The Canadian Journal of Native Studies vol 1, s. 175-194. Reid, D. 2002, Whose Pharaohs? Archeology, Museums, and Egyptian National Identity from Napoleon to World War I. University of California Press, Berkeley. Smith, A. D. 2009, Etno-Symbolism and Nationalism. A Cultural Approach. Routledge, Abing-

Volum 7, v책r 2014

Volum 7, vår 2014

Hva skal paven med en obelisk? Av Jane Skjoldli

ammen med pyramider og sfinkser utgjør obelisker noen av de mest ikoniske eksemplene på gammelegyptiske monumenter. Obelisker har fått relativt stor oppmerksomhet i egyptologien, også i norsk litteratur. To eksempler er Svenning L. Bernstrøms bok Obelisker på kristne gravsteder i Oslo (1999) og Sverre Andreas Fekjans masteroppgave Universitetet i Bergen, Symboler og tekster på gravminner ved Møllendal kirkegård i Bergen (2008). For min egen del slo interessen for obelisker rot for alvor da jeg besøkte Roma for første gang i august 2010. Denne teksten handler om en spesifikk obelisk i Roma: Den som står midt på Petersplassen. I denne teksten spør jeg og reflekterer rundt spørsmål som: Hvorfor står den der? Hvor lenge har den stått der?

Volum 7, vår 2014 I likhet med Egypt har jeg vært fasci-

gi ved Universitetet i Bergen. Emneansvar-

nert av Roma så lenge jeg kan huske. Min

lig var Pål Steiner og på pensum hadde vi

storebror fortalte ivrig om sine reiser til

Janice Kamrins Ancient Egyptian Hiero-

byen. Han sa at man kunne vandre rundt i

glyphs: A Practical Guide (2004). Boken

sentrum, kanskje med pizza eller en gelato

satte tekster fra graver og monumenter i

i neven, runde et hjørne og plutselig stå

sentrum for læringsprosessen. Med dette

ansikt til ansikt med et flere årtusen gam-

friskt i minne ble det veldig gøy å prøve å

melt monument. Likevel visste jeg egentlig

utforske tekstene på obeliskene.

veldig lite om hva som ventet meg da jeg

Enten man forstår inskripsjonene eller

kom dit.

ikke, er identifisering av obeliskene som

Som så mange andre tilreisende hadde

egyptiske monumenter nok til å aktivere

jeg min liste med must see-steder. Colos-

dem som formidlere av det gamle Egypts

seum, Forum Romanum, Palatin-høyden,

storhet og faraos makt. Vi kan tenke oss at

Circus Maximus, Trevi-fontenen, Spanske-

de representerte det samme for folket i det

trappen, Pantheon, Lateranet og Vatikanet

gamle Egypt som, i likhet med mange av

var blant de som stod høyest på listen. På

dem som møter obeliskene i dag, heller

de fire sistnevnte, samt flere andre klassis-

ikke kunne lese eller skrive hieroglyfer

ke «turiststeder» jeg fikk gleden av å be-

(Robins 1997: 18).

søke, tårnet gammelegyptiske obelisker.

Obeliskene var materielle manifestasjo-

Det var tydelig at de som har vært an-

ner av faraos makt: Det var farao som kun-

svarlige for plasseringen av dem var svært

ne sørge for at det ble organisert og mobi-

stolte av obeliskene. De så ut til alltid å

lisert mannskap til å hente steinen ut av de

være plassert slik at de fikk dominere om-

steinbruddene, håndverkere til å hugge

givelsene og trekke oppmerksomhet: Det

dem ut og skrivekyndige til å formulere

var god plass rundt dem, noe som styrket

tekstene som skulle inskriberes. De var

inntrykket av at de underla seg stedet de

produkter av og dermed vitner om rike res-

tårnet over.

surser og det gjeldende maktsystemet. Når den enkelte farao døde, ble obeliske-

Mobilisering av obelisker som maktsymboler

ne stående med deres mange navn og titler innhugget i kartusjer. Faraoenes navn i

Våren i forveien hadde jeg lært å lese

stein, noe som i seg selv symboliserer per-

litt hieroglyfer i emnet Innføring i egyptolo-

manens, sikret kontinuitet for sjelsaspektet 18

Volum 7, vår 2014 som var knyttet til navnet—deres rn

lagt i 1839, det mest tydelige egyptomanis-

(Meskell 2008: 30).

ke symptomet. Ifølge Vatikanmuseenes

Obeliskenes funksjon som formidlere

nettsider ble samlingens gjenstander del-

av Egypts storhet har flere sider. Da de ble

vis funnet i Roma, og delvis kjøpt fra priva-

hentet av keisere for å utsmykke Roma,

te samlere på 1800-tallet (Vatican.va

bevarte de rollen som maktsymboler selv

2003).

om de nå stod i keisernes tjeneste—

De samme nettsidene forklarer at pa-

trofeer for herskere av det eksotiske, mys-

vers interesse for Egypt var grunnfestet i

tiske og en-gang-mektige Egypt. Da obe-

landets

liskene trådte inn i en tid hvor menneskene

«frelseshistorien»—en

som skuet dem manglet kunnskape n til å

hvor Det nye testamentets tekster står i

tyde inskripsjonene deres, tapte samtidig

sentrum og fungerer som tolkningsnøkler

obeliskene funksjonen i å formidle faraos

for “resten” av verdenshistorien. Gammel-

navn og dermed det egyptiske idealet om

testamentlige narrativer om hebreernes

udødelighet. I stedet gikk det tekstlige me-

utvandring fra Egypt og tilbakevendende

ningsinnholdet fra å være delvis til helt util-

konflikt mellom de to nasjonene hører til

gjengelig—og, vi kan tenke oss, tilsvaren-

denne tolkningstradisjonen: Det utgjør en

de mer eksotisk og mystisk.

profetisk metafor for Den katolske kirken,

sentrale

plass

Bibelen

tolkningstradisjon

Det er imidlertid én obelisk i Roma uten

som, ifølge den katolske versjonen av så-

inskripsjoner: obelisken på Petersplassen,

kalt “erstatningsteologi”, hadde overtatt rol-

som blant annet har fått kallenavnene

len som Guds utvalgte folk. Dermed befant

«Vitnet» og «St Peters nål». Tidligere an-

de seg i en kamp mot både kjettere innad,

tok jeg, i min uvitenhet, at Petersplass-

og “vantro” og “hedenske” religioner utad.

obelisken kanskje var en senere konstruk-

Med dette i mente blir man invitert til å

sjon—en kopi reist på ordre fra en av flere

se pavelig egyptomani i et lys hvor gam-

egyptomane paver.

melegyptiske gjenstander og monumenter inngår i et religiøst informert tankegods

Pavelig egyptomani

hvor

Pavelig egyptomani kan man nemlig se

Egypt

symboliserer

ikke-kristen,

«hedensk» religion. Jeg spekulerte der-

tegn til andre steder i Vatikanet, særlig i

med også i om obelisken opprinnelig had-

Vatikanmuseene. Her er nok pave Gregor

de hatt inskripsjoner, men at man på ett

XVIs (1831–1846) Egypt-museum, grunn-

eller annet vis hadde identifisert dem som 19

Volum 7, vår 2014 hyllester til den guddommelige farao—en

Med hver sin narrative bakgrunn og ka-

avgud i kristen tenkning—og følgelig latt

tolske tolkningstradisjoner representerer

noen få bryet med å slipe dem bort; først

Moses og Peter også overrekkelse av gud-

da kunne det passe som monument i sen-

dommelig makt i menneskehender. For

trum for et av katolisismens helligste ste-

Peters del er det mest sentrale narrativet å

der. Begge mine tidligere antagelser om

finne i Matteus-evangeliet 16:19, hvor Je-

obelisken viste seg å være helt feil.

sus lover ham nøklene til himmelriket, som også står i en særstilling for legitimering av

Narrative tolkningsnøkler

pavens overherredømme over kirken som

I Vatikanmuseene finner man blant an-

Peters etterfølger.

net malerier av faraostatuer med inskripsjoner

Obelisken i pavens tjeneste

under taket i Sala dei Papiri

(“Papyrusenes rom”, figur 1), som er deko-

Obelisken på Petersplassen ble imidler-

rert av kunstneren Anton Raphael Mengs

tid importert av Caligula i 37 evt. og senere

(1728–1779). Maleriene er interessante i

plassert i Neros sirkus. Den ble flyttet fra

seg selv: statuen de fremstiller ligner så

siden av Peterskirken til midten av Peters-

mye på statuen av Antinous som farao

plassen på ordre fra pave Sixtus V (1585–

(figur 2), en av keiser Hadrians favoritter,

1590), som startet renessansens egypto-

at man kunne tenke seg at den eller en til-

maniske bølge i Roma og gjenreiste flere

svarende

modell.

av byens obelisker (Curran 2009: 1773-

(Hadrian fikk for øvrig en obelisk inskribert

1783; McClendon 1989: 42)). Pave Niko-

til ære for den samme Antinous (Curran

las V (1447–1455) hadde også hatt planer

2009: 1781), som han også hadde gud-

om å flytte obelisken, men ingen av hans

dommeliggjort etter hans død.) I så fall

arkitekter viste seg å ha den nødvendige

bærer de også med seg keisernes egypto-

kompetansen

mani, kanskje uten at kunstnerne visste

McClendon 1989: 36). Sixtus V organiser-

det.

te en konkurranse for arkitekter, hvor vin-

statue

hadde

vært

(Curran

2009:

1782;

Statuene fungerer som malte kulisser

neren ble Domenico Fontana. Han fikk

for svært livaktige fremstillinger av Peter

oppdraget om å flytte obelisken, som ble

og Moses; døde representanter for en

fullført i 1586 (figur 3).

svunnen sivilisasjon, redusert til en birolle i

Som nevnt var mine spekulasjoner om

en annen kulturs grand narratives.

obelisken som tidligere inskribert og deret20

Volum 7, vår 2014 ter slipt, på villspor. Det som imidlertid viser seg å stemme, er at obelisken ble assosiert med «hedenskap». Den ble rituelt renset for «hedenske» krefter, som i datidens katolske forståelsesramme innebar at kreftene var demoniske. Etterpå ble den konsekrert og innviet til korset, som står på toppen (Curran 2009: 1783). Mellom korset og obelisken står en kule som et utgravingsdokument fra 1400-tallet hevdet at inneholder Julius Cæsars aske (Curran, Grafton et al. 1995: 241). Hvilken funksjon skulle obelisken på Petersplassen tjene for paven? Vi så at Vati-

Figur 1: Maleri av faraostatue i Sala dei Papiri, Vatikanmuseene. (Foto: J. Skjoldli 2010)

kanmuseenes nettsider forklarer pavenes interesse for egyptiske og egyptiskinspirerte

monumenter

gjenstander

med

Egypts rolle i kristen «frelseshistorie», en form for teologisk historietolkning som ofte også brukes til å forstå samtiden. Hva kan det fortelle oss om hva obelisken skulle formidle? Petersplassens historie er et langt narrativ med mange kapitler og med flere pavelige patroner og arkitekter i rollene. Det som forener narrativet er investeringer av religiøs, symbolsk og finansiell kapital i stedets hellighet og makt (McClendon 1989: 33), og stedets evne til å forvalte disse verdiene for dem som kommer i kontakt med det.

Figur 2: Statue av Antinous som farao, Vatikanmuseene. (Foto: J. Skjoldli 2010)

Volum 7, vår 2014 1626) og nærmet seg fullføringen av kup-

Historiske og materielle kontekster Selv om det er noen paralleller mellom

pelen. Vi må prøve å se for oss betydning-

Sixtus Vs og Nikolas Vs pontifikat, er det

en av obelisken i lys av både dens bredere

reelle forskjeller mellom både den historis-

politiske kontekst og dens mer umiddelba-

ke og materielle konteksten til de to pontifi-

re materielle kontekst: Den ble reist av et

katene: Obelisken ble gjenreist i en tid

overhode for en kirke i krig, motreforma-

hvor kirkesplittelse var et faktum og Euro-

sjon og oppdagelsestid. Det er lett å fore-

pa ble herjet av krig mellom protestanter

stille seg at insentivet for maktdemonstra-

og katolikker. Peterskirken, slik vi kjenner

sjoner på hjemmebane har vært sterkt. Pe-

den, var midt i byggeprosessen (1506–

terskirken er Den katolske kirkes monu-

Figur 3: Tegning av obelisken som flyttes til Petersplassen. (Ukjent opphavsperson, opphavsrett utgått. Wikimedia Commons.)

Volum 7, vår 2014 ment over seg selv, særlig til pavedømmet

densdelene (Nykjær 2000: 259). Sett i

og narrativene om Peters gjerninger—det

denne sammenhengen kan obelisken med

religiøse grunnlaget for pavedømmets legi-

korset på toppen formidle at kirken er sen-

timitet. Den både utgjør og huser monu-

trum i verden, at kirken erobrer verden og

menter over en nedarvet storhet, et pave-

seirer

lig og kirkelig herredømme som samtidig

«hedenskap» (McClendon 1989: 42).

slo betydelige sprekker og utbredte seg.

over

dens

Parallell til bibeldistribusjon?

Oppe i alt dette lot fullføringen av Peters-

Hver onsdag, søndag, høytid, pavekå-

kirken vente på seg.

ring, saligkåring og helgenkåring står obe-

Det er i denne konteksten obelisken

lisken midt i folkemengder med tilreisende

plasseres midt på Petersplassen: Paven

fra hele verden (figur 4). Slik sett er det

mobiliserer obelisken som en legemliggjort

fristende å tolke obelisken som en eliadisk

demonstrasjon av det gamle Egypts stor-

axis mundi i et religiøst informert mikrokos-

het og makt—en makt og storhet som til-

mos. I et slikt perspektiv illustreres det

hørte Bibelens utvalgte folks fiender—lar

samme av søylegangene, kirkens “armer”

dens oppfattede antikristne krefter bli dre-

som omfavner hele verden. Som Gian Lo-

vet ut rituelt og innvier den til det kristne

renzo Bernini uttrykte det, skulle Peterskir-

korset i katolisismens maktsenter og geo-

ken som Moderkirken, omfavne “katolikker

grafiske hjerte. Det var en triumferklæring i

til å bli styrket i troen, kjettere bli gjenforent

en tid preget av muligheter på den ene si-

med Kirken, og vantro bli opplyst av den

den, og kriger og kriser på den andre—en

sanne tro” (sitert i McClendon, 1989: 40-

materialisert pep talk som forkynte et her-

41, min oversettelse). Midt i omfavnelsen

redømme på skjelvende grunn. På obelis-

stod obelisken.

kens sokkel ble det skrevet:

Det er mer risikabelt å spekulere i hva obelisken betød for samtidens romere, pi-

“Se Herrens kors! Flykt, fiender; Løven av Juda har erobret!” (McClendon 1989: 42, min oversettelse fra engelsk)

legrimer og andre besøkende. Det kunne imidlertid være interessant å prøve å finne ut hva den betyr for vår tids paver, romere,

På plassen rundt den finner man, pas-

pilegrimer og turister. Mine inntrykk fra felt-

sende nok, fire elveguder, som ifølge Mo-

arbeid (som har hatt andre fokus) er at

gens Nykjær symboliserer de fire (!) ver-

obelisken først og fremst fungerer som en 23

Volum 7, vår 2014 møteplass à la Den blå steinen på Torgall-

ring via sosiale medier og The Lunar Bible,

menningen i Bergen. Jeg vet ikke i hvilken

en King James Version bibel i mikrofilm fra

grad den frembringer assosiasjoner til det

1971 som ble brakt til Månen med ameri-

gamle Egypt for plassens besøkende,

kanske Apollo 14, med påskriften “Created

men: I motsetning til Den blå steinen bæ-

by the hand of man to glorify God on anot-

rer obelisken korset og står midt på det

her world”. Budskapet er tydelig: Jorden er

stedet i verden som nok er sterkest assosi-

erobret for kristendommen.

ert med Den katolske kirke.

Under globusen står en faksimile av Ro-

Under påskefeiringen i 2014 holdt Vati-

settasteinen (figur 6). Man kan spørre seg

kanet åpen en utstilling kalt Verbum Domi-

hvorfor. I boken om utstillingen, Verbum

ni (“Herrens ord”), hvor man kan se uttrykk

Domini II, er rasjonalen at egyptisk, koptisk

som tyder på parallelle forestillinger. Utstil-

og gresk er viktige språk i bibeldistribusjo-

lingen begynte og sluttet med en stor, opp-

nens historie (Trobisch, Atwood et al.

blåsbar globus som hang i taket i inngang-

2014: 14). Kanskje bærer det gamle

en til lokalet. Den oppmuntrer til å se utstil-

Egypts symbolske rolle som representant

lingen i et globalt perspektiv. Utstillingsob-

for beseiret «hedenskap» også mening

jektene var gamle bibler og bibeloverset-

fremdeles, men jeg lar det spørsmålet stå

telser til mangfoldige språk verden over.

åpent.

Avslutningsvis viste den også evangelise-

Litteraturliste Curran, B. A., 2009. «Obelisks in Ancient Egypt.» Encyclopaedia of the History of Science, Technology, and Medi-

Figur 4: Petersplassen. (Foto: J. Skjoldli, 2014)

Volum 7, vår 2014 cine in Non-Western Cultures. H. Selin (red.). Heidelberg: Springer. Curran, B. A., A. Grafton og A. Decembrio, 1995. «A Fifteenth-Century Site Report on the Vatican Obelisk.» Journal of the Warburg and Courtauld Institutes, vol 58: 234-238. Kamrin, J., 2004. Ancient Egyptian hieroglyphs : a practical guide. New York: Harry N. Abrams. McClendon, C. B., 1989. «The History of the Site of St. Peter's Basilica, Rome.» Perspecta, vol. 25: 32-65. Meskell, L., 2008. «The Egyptian Ways of Death.» Archeological Papers of the American Anthropological Association, vol. 10 (1): 27-40. Nykjær, M., 2000. Peterskirken : historie og betydning. København: Gyldendal. Robins, G. 1997. The art of ancient Egypt. Cambridge, Mass.: Harvard University Press. Trobisch, D., J. Atwood, J. Kirkpatrick og R. P. Crowley, 2014. Verbum Domini II: God's Word Goes Out to the Nations. Washington D.C.: The Museum of the Bible; Abilene Christian University Press. Vatican.va., 2003. «Gregorian Egyptian Museum.» Lastet 20. juni, 2014, fra http:// mv.vatican.va/3_EN/pages/MEZ/ MEZ_Main.html.

Volum 7, v책r 2014

Volum 7, vår 2014

Ptolemaios XIII Fra historiske kilder til antikkresepsjon av Henrik Torkveen

leopatra VII er utvilsomt en av de mest studerte historiske skikkelsene fra det gamle Egypt. Flere biografier og historiebøker omtaler henne og i moderne tid er hennes liv gjengitt i utallige romaner, skuespill og filmer. Til tross for noen unntak (for eksempel Heinen 1966 og Huß 2001), er mindre er skrevet om hennes yngre bror Ptolemaios XIII. Med sin unge alder og korte regjeringstid fremstår Ptolemaios XIII som en ubetydelig historisk figur som ofte bare nevnes i sammenheng med Kleopatra. Ptolemaios var imidlertid konge i en avgjørende periode i Egypts historie med indre dynastiske intriger samt økende ytre press fra Roma.

Volum 7, vår 2014 I denne artikkelen ønsker jeg å vie stør-

forhold hvor informasjon fra antikken ned-

re oppmerksomhet til Ptolemaios ved å be-

arves som en tradisjon, men er snarere et

lyse hans resepsjonshistorie, det vil si se-

oppsøkende forhold hvor aspekter av forti-

nere fremstillinger av ham. Resepsjons-

den velges ut og spørsmål stilles til forti-

perspektiver er viktige og bør spille en

den (Skoie 2009:15).

sentral rolle i forskningen på antikken, et-

En antikk kilde vil alltid være farget av

tersom det skaper bevissthet om at også

leserens samtidskontekst, leserens kunn-

forskningen er farget av sin egen samtid. I

skap om antikken og de spørsmål leseren

tillegg kan resepsjonsperspektiver bringe

velger å stille til kilden. Samtidig virker den

frem nye aspekter ved forhistorien og få

antikke kilden tilbake på leseren og gir

oss til å stille nye spørsmål til de antikke

svar på de spørsmål som stilles. I tillegg

kildene.

har det vært et lignende forhold mellom

Etter en introduksjon til det teoretiske

tidligere lesere og den antikke kilden. Dis-

rammeverket for antikkresepsjon, vil den

se lesningene kan ha belyst andre sider av

første delen av artikkelen bestå av en

den samme kilden og kan igjen påvirke se-

gjennomgang av det tilgjengelige kildema-

nere lesninger av kilden. Man kan derfor

terialet som kan belyse Ptolemaios’ liv og

snakke om et komplekst, dialektisk forhold

regjeringstid. Den andre delen vil diskutere

mellom den moderne leseren, tidligere tra-

to fremstillinger av Ptolemaios i moderne

disjoner og lesninger og den antikke kilden

drama. I lys av den moderne resepsjonen

(Skoie 2009:17).

av Ptolemaios vil jeg til slutt vende tilbake

Ettersom antikkresepsjon er tett knyttet

til og problematisere de antikke historiske

til sin samtidskontekst, er antikkresepsjon

kildene. Her vil jeg legge spesiell vekt på

er et viktig redskap for å kartlegge endring-

rollen Ptolemaios spilte i drapet på den ro-

er i forståelsen av og interessen for antik-

merske hærføreren Pompeius, som er et

ken, for eksempel hvilke kilder som velges

sentralt tema i kildematerialet.

ut, hvilke spørsmål som stilles og hvordan antikken brukes til ulike formål, eksempel-

Hva er antikkresepsjon?

vis politiske eller ideologiske formål. Et re-

Bruk, utvelgelse og tolkning av antikken

sepsjonsperspektiv er viktig ettersom det

i moderne kunst, litteratur, drama osv. blir

fremhever at lesingen av antikke kilder all-

ofte referert til som antikkresepsjon. An-

tid er situert i sin egen samtid. Egyptologi

tikkresepsjon er ikke et passivt mottager-

og vitenskapelig forskning på antikken er 28

Volum 7, vår 2014 også en del av en resepsjonsprosess, og

Arsinoë IV, Ptolemaios XIII, og Ptolemaios

er likeledes farget av sin egen kontekst og

XIV (se Bennett 2001 – 2013). Ingen kilder

tidligere resepsjoner. Vitenskapelig forsk-

nevner moren til Ptolemaios. I følge Ap-

ning på antikken har stor påvirkningskraft

pianus (Romaika II.12.84) var Ptolemaios

på den alminnelige kunnskapen om antik-

rundt 13 år da Pompeius ble myrdet i 48

ken, og bevissthet rundt forskningens

f.Kr., og han ser dermed ut til å ha blitt født

egen situerthet er dermed essensielt

i 62 eller 61 f.Kr. Det finnes ingen sikre av-

(Skoie 2009: 22-25).

bildninger av Ptolemaios, men Higgs og

Studiet av antikkresepsjon dreier seg

Walker (2001:316) har påpekt at bildet av

imidlertid ikke bare om resepsjonsproses-

en ung gutt på en spillebrikke med inskrip-

sens samtidskontekst, men også den an-

sjonen ”Kleopatras bror” kan være en av

tikke kilden. Ved å kartlegge hvordan en

Kleopatras brødre (fig. 2).

kilde er blitt lest, brukt, tolket og omtolket,

I følge Strabon døde Ptolemaios XII av

kan det medføre at nye aspekter ved kil-

sykdom i 51 f.Kr (Geographika XVII.1.11).

den trekkes frem eller at nye spørsmål stil-

Cicero ble meddelt ryktet om at Ptole-

les (Hardwick 2003:4). I hermeneutisk for-

maios XII var død i et brev fra Caelius da-

stand kan en snakke om at vår forståel-

tert i august 51 f.Kr (Cicero, Epistulae ad

seshorisont etter hvert nærmer seg forstå-

familiares VIII.4.5), så dødsfallet må ha

elseshorisonten til den antikke kilden

skjedd tidligere det året. Caesar opplyser i

(Skoie 2009:16).

Bellum Civile (III.108) at testamentet til Ptolemaios XII utpekte den eldste gjenle-

Ptolemaios XIII i historiske kilder

vende datteren (Kleopatra) og eldste søn-

Selv om det allerede finnes kildeover-

nen (Ptolemaios XIII) til arvinger.

sikter til Ptolemaios’ regjeringstid (Bennett

Cicero (Epistulae ad familiares VIII.4.5)

2001-2013; Heinen 1966; Huß 2001), er

ble i brevet fra Caelius informert om at si-

det likevel ønskelig med en gjennomgang

tuasjonen om hvem som hadde makten i

av kildematerialet her, ettersom dette dan-

Alexandria var usikker. Uklarheter rundt

ner grunnlaget for senere resepsjonspro-

maktfordelingen kan også øynes i egyptis-

sesser.

ke kilder. Skeat (1962) har publisert tre pa-

Ptolemaios var den eldste sønnen til

pyri som alle har dateringen ”år 3 som

Ptolemaios XII (fig. 1) og den nest yngste

også er år 1”. Skeat (1962) har datert dis-

av fem barn; Berenike IV, Kleopatra VII,

se til Kleopatras tredje regjeringsår, det vil 29

Volum 7, vår 2014 blitt datert til Ptolemaios XII og Kleopatra V, men Chauveau (1997:168-169) argumenterer at dokumentene må tilskrives Ptolemaios XIII og Kleopatra VII. Når det gjelder de to første dokumentene baserer Chauveau seg på listen med vitner som også finnes i et annet samtidig dokument med

sikker

datering

(Chauveau

1997:169). I det tredje dokumentet samsvarer de to datoene dersom det dateres til Ptolemaios XIII og Kleopatra VII, men ikke dersom det dateres til Ptolemaios XII og Kleopatra V (Chauveau 1997:168). Det siste dokumentet er et dekret fra Herakleo-

Figur 1: Portrett i marmor av Ptolemaios XII (etter Higgs og Walker 2001:157)

polis tilskrevet ”kongen og dronningen” og datert til ”år tre, dag 23 i måneden Phaop-

si 50 – 49 f.Kr og påpeker at den doble da-

hi”. Schubart og Schäfer (1933:6) daterer

teringen kan bety at Ptolemaios hadde blitt

den til Ptolemaios XIII og Kleopatra VII

støtt bort fra tronen til fordel for en annen

med henvisning til navnet til strategen He-

regjeringspartner.

liodoros.

Fire andre dokumenter antyder imidlertid

Vinteren 49 – 48 f.Kr tyder imidlertid alt

en felles regjering. To demotiske papyri fra

på et brudd mellom Kleopatra og Ptole-

Tebtynis er datert til ”regjeringsår 3, dag

maios. I følge Lucanus (Bellum civile V.57-

13 i måneden Phamenoth, under kong

64) ble Ptolemaios anerkjent av Pompeius

Ptolemaios og dronning Kleopatra som

og det romerske senatet i eksil i Thessalia,

elsker sin far” (Spiegelberg 1908:50-53).

noe som medførte at Kleopatra tapte tro-

En demotisk grafitti fra Medinet Habu er

nen. Dette stemmer overens med Caesar

datert til ”regjeringsår 5 under kong Ptole-

som hevder at Kleopatra ble fordrevet ut

maios og dronning Kleopatra, gudene som

av Egypt av Ptolemaios og ”vennene

elsker sin far, dag 14 i måneden Thoth,

hans” noen ”få måneder” før drapet på

dag 20 av første phyle” (Thissen 1977:181

Pompeius (Bellum civile III.103). I følge

– 182). Disse tre dokumentene er tidligere 30

Volum 7, vår 2014 Strabon (Geographika XVII.1.11) flyktet

Achillas og Septimius, en romersk soldat,

Kleopatra til Syria.

stakk ned Pompeius mens han ble rodd

En inskripsjon på en hydra fra Milet kan

inn til land. I følge Appianus (Romaika

stamme fra denne perioden. Inskripsjonen

II.12.84) ventet Ptolemaios på stranden

beskriver hvordan Apollons profet Antigo-

med hele hæren og var godt synlig i sin

nos, oppsøkte ”Ptolemaios [sønn] av Pto-

purpurfargede kappe.

lemaios Neos Dionysos” uten referanse til

Tre dager senere ankom Caesar Alex-

Kleopatra (Preuner 1920:178-179). Dette

andria (Livius, Periochae CXII). Her ble

kan bare være Ptolemaios XIII. Ptolemaios

han overrakt Pompius’ hode og ring av

XIV ble riktignok innsatt som konge sam-

Theodotos, hvorpå det hevdes at Caesar

men med Kleopatra av Caesar i 47 f.Kr.,

snudde seg vekk gråtende (Plutarchos,

men fra dette tidspunktet kontrollerte Kleo-

Caesar XLVIII; Livius, Periochae CXII; Dio

patra tronen (Heinen 1966:34).

Cassius, Romaika XLII.8). I Bellum civile

Kleopatra samlet en hærstyrke og det

(III.107) hevder Caesar at han ønsket å

oppstod en stillingskrig mellom henne og

forsone Kleopatra og Ptolemaios og kalte

Ptolemaios like ved Pelusium (Caesar,

begge tilbake til Alexandria. Da Ptolemaios

Bellum civile III.103). I mellomtiden utkjem-

oppdaget at Kleopatra var tilbake i palas-

pet Caesar og Pompeius et avgjørende

set,

slag ved Pharsalia i Thessalia. Pompeius

XLII.35) at han kastet av seg diademet i

tapte, men klarte å flykte med konen Cor-

raseri og skrek til folkemengden at han

nelia og sønnen Sextus til Egypt. Både

hadde blitt sveket. Caesar klarte imidlertid

Caesar (Bellum civile III.103) og Dio Cas-

å samle de to monarkene og leste opp tes-

sius (Romaika XLII.3) hevder at Pompeius

tamentet til Ptolemaios XII i deres nærvær.

ville forsøke å skaffe resurser og hærstyr-

I mellomtiden hadde Potheinos sendt

ker fra Ptolemaios til gjengjeld for at Pom-

meldinger til Achillas, som fremdeles be-

peius hadde støttet hans far.

fant seg ved Pelusium. Achillas angrep

forteller

Dio

Cassius

(Romaika,

Ptolemaios’ rådgivere, deriblant statthol-

Alexandria og beleiret palasskvartalet.

deren Potheinos, læreren Theodotos og

Caesar satte Ptolemaios under bevoktning

hærføreren Achillas, valgte etter en råd-

og fikk Potheinos henrettet (Caesar, Bel-

slagning å drepe Pompeius og overrekke

lum civile III.108-109, 112). Caesar forsøk-

ham til Caesar (Plutarchos, Pompeius

te å roe situasjonen og fikk Ptolemaios til å

LXXVII;

erklære offentlig at han var uskadet og at

Appianus,

Romaika

II.12.84). 31

Volum 7, vår 2014 han ønsket fred (Dio Cassius, Romaika

(Caesar, De Bello Alexandrino 26-31; Dio

XLII.39).

Cassius, Romaika XLII.43; Livius Perio-

I følge Caesar (Bellum civile III.112)

chae CXII).

flyktet Arsinoë, den yngste datteren til Pto-

Ptolemaios ble funnet i elveslammet og

lemaios XII, og sluttet seg til Achillas. I De

var synlig på grunn av sin gylne rustning

Bello Alexandrino (4) beskrives det at det

(Eutropius Breviarum historiae Romanae

oppstod det en konflikt, hvorpå Achillas ble

VI.22; Florus, Epitome II.13.60; Orosius

myrdet og Arsinoës lærer Ganymedes tok

Historiae Adversus Paganos VI.16.2). Oro-

over ledelsen av hæren. Caesar (De Bello

sius (Historiae Adversus Paganos VI.16.2)

Alexandrino 23) hevder at aleksandrinerne

hevder at Caesar sendte rustningen til

ble svært misfornøyde, og ønsket Arsinoë

Alexandria som et tegn på at Ptolemaios

byttet ut med Ptolemaios. Caesar gikk

var død. Caesar gjeninnsatte Kleopatra på

med på dette, men da han fortalte Ptole-

tronen og, for å fullbyrde testamentet til

maios at han skulle bli sendt tilbake til den

Ptolemaios XII, pekte ut Ptolemaios XIV

egyptiske hærstyrken, brast Ptolemaios i

som medregent (Caesar, De Bello Alex-

gråt og bad om ikke å bli sendt. Da Ptole-

andrino 33).

maios kom tilbake til hæren, overtok han

Resepsjonen av Ptolemaios XIII i moderne drama

imidlertid selv ledelsen (Caesar, De Bello Alexandrino 24).

Jeg skal her begi meg inn på fremstil-

Caesar hadde i mellomtiden tilkalt for-

lingen av Ptolemaios i moderne drama og

sterkninger fra kong Mithradates IV av

har valgt ut operaen Giulio Cesare in

Pergamon. Disse styrkene marsjerte mot Egypt

beveget

seg

sørover

Egitto av Georg Friedrich Händel (1986

mot

[1875]) og filmen Cleopatra (Twentieth

”Deltaet” (den sørlige spissen på Nilens

Century

delta). Ptolemaios ledet hæren sørover

Fox)

Joseph

Mankiewicz

(1963). Jeg vil fokusere på forholdet til det

langs Nilen mot Mithradates og anla en leir

antikke kildematerialet og hvordan historis-

ved elven. Caesar, som hadde fulgt etter

ke elementer er valgt ut, tolket eller omsk-

Ptolemaios, og Mithradates klarte å bryte

revet.

gjennom befestningene til Ptolemaios’s

Giulio Cesare in Egitto (1724) (Handel)

leir. Ptolemaios med flere forsøkte å flykte over elven, men den overfylte båten kant-

Händels opera Giulio Cesare in Egitto,

ret og sank, og Ptolemaios druknet

med libretto av Haym, ble uroppført ved 32

Volum 7, vår 2014 King’s Theatre i London i 1724 (fig. 3).

søskenkrangel. Cornelia (Kornelia), enken

Haym nevner i librettoen at verket er ba-

til Pompeo (Pompeius), spiller en stor

sert på antikke kilder, blant annet Caesar,

rolle, et element som trolig er hentet fra

Plutarchos og Dio Cassius, men den virke-

Corneille (1971 [1682]). Den aleksandrins-

lige hovedkilden til Haym er en tidligere

ke krigen består utelukkende av en kort

libretto fra 1676 av Giacomo Bussani

slagscene mellom Tolomeo og Cleopatra.

(Ketterer 2009:116; Monson 1985:313). I

Cesare (Caesar) deltar ikke i kampene et-

tillegg har både Bussani og Haym hentet

tersom han i en tidligere scene måtte flykte

inspirasjon fra Pierre Corneilles skuespill

fra Tolomeo. Tolomeo blir drept i duell

Pompée (1971 [1682]). Haym forenklet

med Pompeos sønn Sesto (Sextus) i ste-

Bussanis libretto, eliminerte flere komiske

det for å drukne i Nilen.

elementer og la til nye arier (Monson

Tolomeo er operaens åpenbare skurk.

1985).

Tolomeo har beordret Achilla (Achillas) til

Elementer fra historiske kilder er gjen-

å drepe Pompeo, og bestemmer seg også

kjennelige, men mye er også endret. Stil-

for å drepe Caesar slik at ”Roma, som er

lingskrigen mellom Tolomeo (Ptolemaios)

undertrykket av ham, kan gå fri” (Händel

og Cleopatra (Kleopatra) er redusert til en

1986 [1875]:23). I tillegg forsøker Tolomeo

Figur 2: Spillbrikke i elfenben med bilde av ”Kleopatras bror” (etter Higgs og Walker 2001:316)

Volum 7, vår 2014

Fig.ur 3: Scenebilde fra Handels opera Giulio Cesare in Egitto fra en oppsetning i 1725 (etter Dean and Knapp 1995: plansje 8B)

å bedåre Cornelia, og prøver å ta henne

med

med vold to ganger og plasserer henne til

[1875]:21).

slutt i haremet sitt.

Pompeos

hode”

(Händel

1986

Tolomeo skiller seg også fra Cesare.

Tolomeo står i sterk kontrast til Cle-

Cesare er den rettferdige hærføreren som

opatra, og forakter henne dypt. Etter slag-

mot slutten av operaen befrir Cleopatra fra

scenen i tredje akt legger han henne trium-

Tolomeos klør. I første akt synger Cornelia

ferende i lenker, slik at hun ”knelende kan

at ”Jupiter hersker i himmelen, Cesare

tilbe meg ved foten av tronen” (Händel

hersker

1986 [1875]:23). Mens Cleopatra prøver å

[1875]:11). I kontrast til dette kalles Tolo-

vinne Caesar med kjærlighet, forsøker To-

meo ”den store tyrannen i Egypt” (Händel

lomeo å vinne Caesar med vold. I første

1986 [1875]:36). Motsetningen mellom

akt utrykker Cleopatra denne forskjellen og

Cesare og Tolomeo kommer veldig klart

slår fast at ”med et blikk vil jeg vinne

fram i scene 9 i første akt. Tolomeo ønsker

Caesar bedre enn han [Tolomeo] gjorde

Cesare velkommen til hoffet med falsk høf34

på

jorden”

(Händel

1986

Volum 7, vår 2014 lighet. Tolomeo har i all hemmelighet plan-

nen opera av Händel; i operaen Tolomeo

lagt en felle for Cesare og utbryter for seg

(1728) skildrer Händel kampen om tronen

selv ”dåre, du har heller kommet i dødens

mellom brødrene Ptolemaios IX Soter

armer”. Cesare gjennomskuer imidlertid

(Tolomeo) og Ptolemaios X Alexander

Tolomeos plan og sier for seg selv at ”jeg

(Alessandro).

øyner i dette ansiktet et skjult bedrag”

Cleopatra (1963) (Mankiewicz)

Händel 1986 [1875]:40). Hevn er et sentralt tema i Giulio Cesare.

Mankiewicz’ Cleopatra (2012 [1963]) for

Så nær som alle av Sestos arier handler

Twentieth Century Fox er en enorm film-

om å hevne drapet på Pompeo, og Sesto

produksjon som lenge var tidenes mest

dreper i siste akt Tolomeo i duell (Händel

påkostede film. Innspillingen av filmen ble

1986 [1875]:120). Giulio Cesare stiller go-

forvansket av budsjettproblemer, skifte av

de og dårlige personer opp mot hverandre

regissør og fremfor alt oppstyret rundt ho-

setter søkelys på mellommenneskelige

vedrolleinnehaveren Elizabeth Taylor og

konflikter. Dette er noe som tilskuerne kan

hennes affære med Richard Burton, som

kjenne seg igjen i og ta lærdom av

spilte Marc Anthony (Hyams og Wagner

(Sandmo 2009:114).

2013 [1963]). Mankiewicz hadde et ønske

Giulio Cesare ble komponert i en tid da

om å legge seg tett opp til de historiske kil-

imperialisme var en realitet og Storbritan-

dene (Hyams og Wagner 2013 [1963]:74),

nia kjempet om å være med i Ostindia-

men det er noen få avvik, blant annet i den

handelen. Den romerske/vestlige Cesare

ene scenen hvor Ptolemaios opptrer.

som seirer over den despotiske/egyptiske

I filmen er Ptolemaios framstilt som en

Tolomeo var et aktuelt samtidstema og un-

ungdom. Skuespilleren, Richard O’Sullivan

derstreket den overlegne rollen Storbritan-

var født i 1944 og var dermed 18-19 år da

nia spilte innenfor politikk og handel

filmen ble spilt inn (Internet Movie Data-

(Harris 2006; Ketterer 2009:115). Händel

base 1990 – 2014). Ptolemaios XIII har

skrev flere operaer med handling i orien-

bare i to scener i filmen, men det ser ut til

talske områder, ofte med temaet vest mot

at karakteren skulle ha vært mer omfatten-

øst eller dynastiske krangler i orientalske

de. Opprinnelig hadde Mankiewicz filmet

monarkier (Harris 2006:428 – 436). Det

ca. 8 timer med opptak som er skåret ned

ptolemeiske dynastiet og deres utallige in-

til ca. 4 timer. Blant scenene som er kuttet

terne konflikter er også temaet for en an-

er en scene fra stillingskrigen ved Pe35

Volum 7, vår 2014 lusium, hvor Ptolemaios diskuterer Kleo-

med titler, avbryter Caesar nonchalant og

patra med sine rådgivere og slår fast at

presenterer seg selv som ”Gaius Julius

hun må fjernes. I en annen slettet scene

Caesar, consul of the Senate of Rome,

observerer

pontifex maximus, etc., etc.”. Egypterne

Theodotos nervøst at romerne feirer en

virker også uorganiserte og selvmotsigen-

seier i et slag (Trivette 2014).

de. På spørsmål fra Caesar svarer Ptole-

Ptolemaios,

Potheinos

Den første scenen er tidlig i filmen, og

maios at Kleopatra har flyktet og at hun

finner sted på trappene utenfor palasset i

døde, mens Potheinos stotrende forsøker

Alexandria, hvor Ptolemaios, Potheinos,

å korrigere. Cyrino (2005:144) har påpekt

Theodotos og Achillas tar i mot Caesar og

at den lille hvite katten som Ptolemaios

overrekker ham Pompeius’ hode og ring

holder på fanget i denne scenen kan være

(fig. 4). I den andre scenen dømmer

med på understreke ham som en av film-

Caesar Potheinos til døden for forræderi,

ens skurker (fig. 4). En hvit katt er en mye

og sender Ptolemaios og Theodotos til

brukt skurkeattributt, blant annet i flere av

hærstyrkene sine.

filmene om James Bond.

Begge scenene er komponert slik at

Cleopatra ble filmet under den kalde kri-

Ptolemaios skal danne en kontrast til

gen og opprinnelig var ønsket til Mankie-

Caesar og Kleopatra. I den første scenen

wicz å fremstille en ganske visjonær Kleo-

har Mankiewicz valgt å la Ptolemaios være

patra (Cyrino 2005:151-153). Selv om mye

til stede under overrekkingen av Pom-

av dette er borte i den kuttede filmen, kan

peius’ hode og ring, selv om de historiske

dette fremdeles øynes i en scene der

kildene antyder at han da befant seg ved

Kleopatra og Caesar besøker graven til

Pelusium. Caesar fremstår som strategisk

Alexander den Store. Kleopatra benytter

og smart. I stedet for å kjempe seg vei

seg av sveipende, FN-inspirert retorikk og

gjennom folkemassen på markedsplassen

argumenterer flammende for ”one people

foran palasset, slik Potheinos og Ptole-

on earth living in peace”.

maios forventer, handler han seg frem til

Ptolemaios derimot virker mer korttenkt.

palasset. Caesar får egypterne til å frem-

Ptolemaios og rådgiverne velger vold sna-

stå som jålete og selvhøytidelige, noe som

rere enn politikk for å vinne Caesar over

understrekes av de overdådige faraonske

på sin side. I tillegg er Ptolemaios framstilt

kostymene. Mens Potheinos forsøker å

som noe naiv. Han blir furten når han for-

presentere Ptolemaios med lang rekke

står at Caesar ikke velger å kjempe seg 36

Volum 7, vår 2014

Fig.ur 4: Stillbilde fra Cleopatra med Ptolemaios sittende og Potheinos stående til venstre (etter Mankiewicz 2012 [1963])

frem til palasset med makt slik Potheinos

ringen til Pompeius er overrakt Caesar.

hadde lovet at han skulle gjøre. I den

Selv om Caesar gjennomskuer at det er

andre scenen blir Ptolemaios merkelig nok

Potheinos, Theodotos og Achillas som står

glad for å bli returnert til hærstyrken sin og

bak mordet, kommer det tydelig frem at

tror han vil bli reddet, mens publikum for-

Ptolemaios har beordret drapet ettersom

står at han går en sikker død i møte.

han sier ”they said it would please you very much”. Heller ikke i Giulio Cesare utfø-

Diskusjon – tilbake til de historiske kildene

rer Tolomeo selve drapet, men er helt klart den ansvarlige. I scene 10 i første akt blir

Giulio Cesare og Cleopatra gir to svært

Tolomeo konfrontert av Cornelia som en

forskjellige bilder av Ptolemaios, men en

forræder; ”du utakknemlige, har du kuttet

fellesnevner er at Ptolemaios og Kleopatra

hodet av Pompeius midt i åsynet på Ro-

kontrasteres og stilles opp mot hverandre.

ma, han som plasserte diademet på hodet

Ptolemaios spiller en aktiv rolle i drapet på

til din far?” (Händel 1986 [1875]:44).

Pompeius som fremstilles som korttenkt

Interessant nok kan dette synet på dra-

eller forrædersk handling. I Mankiewicz’

pet på Pompeius finnes igjen også i mo-

Cleopatra (2012 [1963]) er Ptolemaios fak-

derne

tisk til stede ved overrekkelsen, og nekter

vitenskapelig

litteratur.

Bevan

(1968:362) kaller drapet på Pompeius ”den

å trekke seg tilbake før han ser at hodet og 37

Volum 7, vår 2014 store

forræderske

handlingen”.

Huß

etter å ha benyttet seg av kongens hær,

(2001:711) slår an en melankolsk tone når

men at en annen bakgrunn for mordet var

han diskuterer Pompeius’ død; ”før de

forakt for Pompeius’ fremgang, ettersom

nådde land, stakk L. Septimius den nær

”venner blir fiender i vanskelige tider”.

vergeløse ned med sverdet sitt… Slik dø-

Også andre forfattere understreker Pto-

de Pompeius, som en gang var den mek-

lemaios’ unge alder. I følge Plutarchos

tigste mann i middelhavsområdet”.

(Pompeius LXXVII) var ”Ptolemaios imid-

Ut fra et resepsjonsperspektiv er det in-

lertid svært ung”. Appianus (Romaika

teressant å vende tilbake til de antikke kil-

II.12.84) skriver at ”han var derimot rundt

dene og å undersøke hvordan dette bildet

13 år” og at han stod under Achillas’ og

av Ptolemaios og drapet på Pompeius kan

Potheinos’ formynderskap. Dio Cassius

ha oppstått og om det har endret seg fra

(Romaika XLII.3) påpeker at da Pompeius

kilde til kilde. Bortsett fra det sparsommeli-

henvendte seg til egypterne for hjelp var

ge egyptiske materialet, er de fleste kilde-

det ikke Ptolemaios som svarte ”for han

ne til Ptolemaios romerske eller greske, og

var i virkeligheten et barn”. I likhet med

alle er skrevet etter hans død. Den eneste

Caesar oppgir også disse tre historikerne

kilden som kanskje kan regnes om en

at det var Ptolemaios’ rådgivere som plan-

førstehåndskilde er Caesars Bellum Civile.

la mordet på Pompeius. I følge Plutarchos

Det dreier seg altså om en resepsjonspro-

(Pompeius LXXVII) og Appianus (Romaika

sess av Ptolemaios allerede i antikken

II.12.84)

(Skoie 2009:21).

Theodotos i sentrum i rådslagningen,

stod

Potheinos,

Achillas

I Bellum Civile (III 103-104) gjør Caesar

mens Dio Cassius (Romaika XLII.3) oppgir

gjør det helt klart at Ptolemaios var ”en

at det var ”noen av egypterne og Lucius

gutt av år”. Det var ”kongens venner” som

Septimius, en romersk mann som hadde

la en plan for å drepe Pompeius ”på grunn

tjenestegjort under Pompeius”. Plutarchos

av kongens alder”, og sendte Achillas for å

(Pompeius LXXVII) forsøker å forklare

gjøre det. Selve drapshandlingen er kort

egypternes motiver. Avhengig av om Pom-

og nøytralt beskrevet, bortsett fra at Achil-

peius ble tatt i mot eller avvist, ville egyp-

las blir karakterisert som ”en mann av

terne få enten Caesar eller Pompeius som

usedvanlig frekkhet”. Som motiv for drapet

fiende. Valget falt derfor på å drepe Pom-

oppgir Caesar at kongens venner fryktet at

peius.

Pompeius skulle innta Alexandria og Egypt

I disse tre kildene spiller Ptolemaios ing38

Volum 7, vår 2014 en rolle i planleggingen eller utførelsen av

hjertet vårt med sverdet (ditt)? Du vet ikke,

drapet, selv om han i følge Appianus

udugelige gutt, du vet ikke hvor din skjeb-

(Romaika II.12.84) overvar drapet fra

ne ligger; allerede bærer du Nilens krone

stranden. Plutarchos (Pompeius LXXVII)

uten rett, for han som gav deg riket har falt

legger all skyld på kongens rådgivere og

på

gir uttrykk for at det ”var fælt for Pompeius’

(Bellum civile X.526-529) understreker be-

å få skjebnen bestemt av evnukken Pot-

hovet for hevn og slår fast at ”tyrannen

heinos, Theodotos fra Chios… og egypte-

selv” (Ptolemaios), hele det ptolemeiske

ren Achillas”.

dynastiet og Caesar må falle for at Pom-

Selv om også Dio Cassius Romaika

grunn

borgerkrigen”.

Lucanus

peius skal bli hevnet.

XLII.5) legger ansvaret på rådgiverne, hev-

Florus legger an en lignende fordøm-

der han likevel at Pompeius ble drept ”på

mende tone og hevder at Pompeius ble

en måte foran Ptolemaios”. Denne tanken

drept ”etter ordre fra den avskyeligste av

er ytterligere forsterket i andre romerske

konger og etter råd fra evnukker” (Epitome

kilder. Livius (Periochae CXII) hevder at

II.13.52). I det Caesar bryter befestningen

Pompeius ble drept ”på ordre av kong Pto-

til Ptolemaios, hevder Florus at Pompeius’

lemaios og råd av læreren Theododos…

hevn blir fullbyrdet (Epitome II.13.60).

og Pothinos”. Hos Lucanus (Bellum civile,

I sen-antikke kilder ser man til slutt at

VIII.536-537) kommer det klart frem at

Ptolemaios alene står ansvarlig for drapet

kongens rådgivere, her personifisert ved

på Pompeius. Orosius (Historiae Adversus

Potheinos, stod bak rådet om å drepe

Paganos VI.15.28) nevner ikke rådgiverne

Pompeius, og at ”guttekongen”, det vil si

og hevder at Ptolemaios beordret drapet

Ptolemaios, gledet seg over den sjeldne

på Pompeius for å behage Caesar. Likele-

oppmerksomheten som ble vist ham da

des kommer det frem hos Eutropius

han skulle gi ordren. Potheinos oppfordrer

(Breviarum historiae Romanae VI.21) at

til å bortvise den tapende part og fraråder

Ptolemaios satte fremgang høyere enn

å vise rettferdighet, for ”kongers makt for-

vennskap og drepte Pompeius hvorpå han

går totalt dersom en begynner å overveie

sendte hodet og ringen til Caesar.

rettferdighet”

(Lucanus,

Bellum

civile

Konklusjon

VIII.489-490). Det øverste ansvaret legges

Elementer fra de historiske kildene er

likevel på Ptolemaios og Lucanus (Bellum

godt synlige i både Giulio Cesare in Egitto

civile VIII.556-560) spør ”gjennomborer du 39

Volum 7, vår 2014 Ptolemaios XIII – guttekonge eller forrædersk tyrann? To eksempler på antikkresepsjon.

(Händel) og Cleopatra (Mankiewicz). Samtidig har begge verkene valgt ut og tilpasset de historiske kildene til egne formål.

Med mindre annet er spesifisert refererer ”Ptolemaios” til Ptolemaios den XIII.

Mankiewicz har valgt å la Ptolemaios være til stede ved overrekkelsen av Pompeius’

Jeg vil rekke en stor takk til Linn Marie Krogsrud og Ingvild Tinglum tilbakemeldinger på artikkelen.)

hode, mens Händel har dempet ned militære elementer og velger heller å fokusere

Litteratur

på mellommenneskelige forhold og kon-

Bennett, Chris, (2001 – 2013), Egyptian Royal Genealogy. Elektronisk dokument, http:// www.tyn dale house .com/e g ypt/ . Le se dato: 12.02.2014.

trasten mellom gode og dårlige karakterer. Felles for begge resepsjonseksemplene er

Bevan, Edwyn, 1968, The House of Ptolemy. A History of Egypt under the Ptolemaic Dynasty. Argonaut Inc. Publishers, Chicago.

at Ptolemaios blir en negativ motpol til Kleopatra og Cæsar.

Chauveau, Michel, 1997, “Éres nouvelles et corégences en Égypte ptolemaïque”. I: Akten des 21. Internationalen papyrologenkongresses. Band I. Kramer, B., Luppe, W., Maehler, H. Poethke, G. (red.), s. 163 – 171. B. G. Teubner, Stuttgard og Leipzig.

Ved å vende blikket tilbake til de historiske kildene, ser man at den moderne resepsjonen, inkludert den vitenskapelige, allerede bygger på en tidligere, antikk resepsjonsprosess. Hos de antikke histori-

Corneille, Pierre, 1971 [1682], Pompée. Barnwell, H. T. (red.). Oxford University Press, London.

kerne går Ptolemaios gradvis fra å være

Cyrino, Monica Silveira, 2005, Big Screen Rome. Blackwell Publishing, Oxford.

en ung gutt (Caesar, Appianus, Plutarchos

Dean, Winton og Knapp, John Merrill, 1995, Handel’s Operas 1704 – 1725. Clarendon Press, Oxford.

og Dio Cassius) og til å være en avskylig

Dittenberger, Wilhelm, 1905, Orientis Graeci Scriptiones Selectae. Supplementum Sylloges Inscriptionum Graecarum. Vol. 2. S. Hirzel, Leipzig.

konge (Lucanus og Florus). I sen-antikken får Ptolemaios til slutt alene ansvar for dra-

Handel, George Frideric, 1986 [1875], Giulio Cesare in Full Score. Dover Publications, New York.

pet på Pompeius (Orosius og Eutropius). Denne artikkelen illustrerer dermed hvor-

Hardwick, Lorna, 2003, Greece and Rome. New Surveys in the Classics. Reception Studies.Oxford University Press, Oxford.

dan antikkresepsjon og et resepsjonsperspektiv får oss til å stille nye, kritiske

Harris, Ellen T., 2006, “With Eyes on the East and Ears in the West: Handel’s Orientalist Operas”. I: Journal of Interdisciplinary History vol. 36 (3), s. 419 – 443.

spørsmål de antikke kildene og minner oss på det komplekse forholdet mellom den

Heinen, Heinz, 1966, Rom und Ägypten von 51 bis 47 v. Chr. Untersuchungen zur Regierungszeit der 7. Kleopatras und des 13. Ptolemäers. Fotodruck Präzis, Tübingen.

antikke kilden, vår lesning og tidligere lesninger av kilden.

Higgs, Peter og Walker, Susan, 2001, Cleopatra of Egypt. From History to Myth. The British Museum Press, London.

(Artikkelen tar utgangspunkt i mitt innlegg ved Norsk Egyptologisk 8. samling, den 02.11.2013 med tittelen

Volum 7, vår 2014 Huß, Werner, 2001, Ägypten in hellenisticher Zeit. 332 – 30 v. Chr. Verlag C. H. Beck, München.

12.02.2014

Hyams, Joe og Wagner, Walter, 2013 [1963], My Life with Cleopatra. The Making of aHollywood Classic. Vintage Books, New York.

Antikke historikere:

Internet Movie Database, 1990 – 2014, Richard O'Sullivan. Elektronisk dokument, http://www.imdb.com/ name/nm0642801/?ref_=fn_al_nm_4. Lesedato 15.02.2014.

White, Horace, 1964, Appian’s Roman History. In Four Volumes. (Volume) III. The Loeb Classical Library. Harvard University Press, Cambridge (Massachusetts) og William Heinemann, London.

Ketterer, Robert C., 2009, Ancient Rome in Early Opera. University of Illinois, Chicago ogUrbana.

Caesar, Bellum Civile (Borgerkrigen):

Appianus, Romaika (Romersk historie):

Peskett, A. G., 1914, Caesar. The Civil Wars. The Loeb Classical Library. The Macmillan Co., New York og William Heinemann, London

Mankiewicz, Joseph L., 2012 [1963], Cleopatra. 50 Anniversary Edition. Twentieth Century Fox, Hollywood.

Caesar, De Bello Alexandrino (Om den aleksandrinske krig):

Monson, Craig, 1985, ”’Giulio Cesare in Egitto’: From Sartorio (1677) to Handel (1724)”. I:Music & Letters vol. 66 (4), s. 313 – 343.

Way, A. G., 1955, Caesar. Alexandrian, African and Spanish Wars. The Loeb Classical Library. Harvard University Press, Cambridge (Massachusetts) og William Heinemann, London

Preuner, Erich, ”Zwei Hydrophoren”. I: Hermes. Zeitschrift für classische Philologie, vol. 55, s. 174 – 187.

Cicero, Epistulae ad familiares (Brev til venner):

Schubart, Wilhelm og Schäfer, Diedrich, 1933, Spätptolemäische Papyri aus amtlichen Büros des Herakleopolites. Ägyptische Urkunden au den Staatlichen Museen zu Berlin. Griechische Urkunden, VIII. Band. Weidmannsche Buchhandlung, Berlin.

Williams, W. Glyn, 1952, Cicero. Letters to Friends. In Three Volumes. (Volume) II. The Loeb Classical Library. Harvard University Press, Cambridge (Massachusetts) og William Heinemann, London

Skeat, T. C, 1962, ”Notes on Ptolemaic Chronology: III. ‘The First Year Which Is Also the Third’ A Date in the Reign of Cleopatra VII”. I: Journal of Egyptian Archaeology, vol. 48, s. 100 – 105.

Dio Cassius, Romaika (Romersk historie): Cary, Earnest, 1916, Dio’s Roman History. In Nine Volumes. (Volume) IV. The Loeb Classical Library. G. P. Putnam’s Sons, New York og William Heinemann, London

Sandmo, 2009, ”Orfeus og skyggene: antikken på operascenen”. I: Antikken i ettertiden.

Eutropius, Breviarum historiæ Romanæ (Uttdrag fra romersk historie):

Skoie, M. og Vestrheim, Gjert (red.), s. 109 – 127. Universitetsforlaget, Oslo.

Bird, H. W., 1993, The Breviarum ab Urbe Condita of Eutropius. Translated Texts for Historians. Volume 14. Liverpool University Press, Liverpool.

Skoie, Mathilde, 2009, ”Hva er antikkresepsjon? En kort innføring i et forskningsfelt”. I: Antikken i ettertiden. Skoie, M. og Vestrheim, Gjert (red.), s. 11 – 31. Universitetsforlaget, Oslo.

Florus, Epitome (Sammendrag):

Spiegelberg, Wilhelm, 1908, Catalogue Général des Antiquités Égyptiennes du Musée du Caire. Die Demotischen Denkmäler, 30601 – 31270, 50001 – 50022. II: Die Demotischen Papyrus. Text. Buchdruckerei M. Dumont Schauberg, Strassburg.

Forster, Edward Seymour, 1984, Lucius Annaeus Florus. Epitome of Roman History. The Loeb Classical Library. Harvard University Press, Cambridge (Massachusetts) og William Heinemann, London. Livius, Periochae (Fragmenter):

Thissen, H. J., 1977, “Zur Familie des Strategen Monkores”. I: Zeitschrift für Papyrologie und Epigraphik, vol. 27, s. 181 – 191.

Schlesinger, Alfred C. og Geer, Russel M., 1959, Livy. With and English Translation in Fourteen Volumes. (Volume) XIV. Summaries, Fragments, and Obsequens. The Loeb Classical Library. Harvard University Press, Cambridge (Massachusetts) og William

Trivette, Allan, 2014, Elizabeth Taylor – The Legend. Elektronisk dokument, http:// www.elizabethtaylorthelegend.com/. Lesedato

Volum 7, vår 2014 Heinemann, London. Lucanus, Bellum civile (Borgerkrigen): Duff, J. D., 1962, Lucan. The Civil Wars, Books I – X (Pharsalia). The Loeb Classical Library Harvard. University Press, Cambridge (Massachusetts) og William Heinemann, London. Orosius, Historiae Adversus Paganos (Historier mot de gudløse): Fear, A. T., 2010, Orosius. Seven Books of History against the Pagans. Translated Texts for Historians. Volume 54. Liverpool University Press, Liverpool. Plutarchos, Caesar: Perrin, Bernadotte, 1967, Plutarch’s Lives. In Eleven Volumes. (Volume) VII. Demosthenes and Cicero, Alexander and Caesar. The Loeb Classical Library. Harvard University Press, Cambridge (Massachusetts) og William Heinemann, London. Plutarchos, Pompeius: Perrin, Bernadotte, 1955, Plutarch’s Lives. In Eleven Volumes. (Volume) V. Agesilaus and Pompey, Pelopidas and Marcellus. The Loeb Classical Library. Harvard University Press, Cambridge (Massachusetts) og William Heinemann, London. Strabon, Geographika (Geografien) Jones, Horace Leonard, 1967, The Geography of Strabo. In Eight Volumes. (Volume) VIII. The Loeb Classical Library. Harvard University Press, Cambridge (Massachusetts) og William Heinemann, London.

Volum 7, vår 2014

Norsk egyptologisk selskap er en ideell forening med formål å fremme kunnskap om det gamle Egypt og de tilgrensende oldtidssivilisasjoner. Selskapet er landsdekkende, men er særlig tilknyttet fagmiljøene og de egyptiske samlingene i Norge. Norsk egyptologisk selskap har som særlig formål å bygge opp allmenn interesse og faglig virksomhet innen egyptologi, samt å knytte kontakter mellom studenter, profesjonelle og andre med det gamle Egypt som interesseområde. Vil du bli medlem? Logg inn på nettside www. egyptologi.no Der finner du påmeldingsskjema og annen informasjon. Kontakt: norsk.egyptologisk.selskap@gmail.com

Redaktører for dette nummeret av Ostrakon er Jane Skjoldli og Pål Steiner Kontakt / bidrag: NES.bulletin@gmail.com

www.egyptologi.no

Ostrakon. Utgitt av Norsk egyptologisk selskap ISSN 1893-5303