K U LT U RT I D S S K R I F T E N E
8.2
Diskusjonen om avgiftsfritak
Da omsetningsavgiften ble innført i 1933, ble aviser, ukeblad og «visse tids skrift» unntatt. De siste var definert som «tidsskrift med overveiende politisk, litterært eller religiøst» innhold. Med dette ble den første «og fremdeles mest vidtfavnende statsstøtten til publikasjoner innført i Norge» (Vestbø 2012:20). Bøker var derimot avgiftspliktige. Da Norsk kulturfond ble opprettet i 1965, ble fondet delvis finansiert ved at ukebladene ble pålagt omsetningsavgift på 12 prosent. Dette «dobbelt vedtaket» om å etablere et kulturfond betalt av en skatt på ukebladene skapte mye strid. Alfred Fidjestøl, som har skrevet Kulturrådets historie, beskriver det slik: Regjeringen var for en slik ukebladoms, men debatten gikk høyt i offent ligheten. Her kom skillet mellom høykultur og lavkultur frem, med pres sen i front på den ene siden og forfatterne på den andre. To skriveføre og høylytte grupperinger som ikke gikk av veien for kraftige karakteristikker. Særlig forfatterne markerte seg, der de betegnet ukeblader både som fordummende, angstdempende og som søppel som burde vært dobbelt beskattet. (Johansen 2013). Resultatet ble et enstemmig stortingsvedtak om både ukebladoms og kultur fond. I 1970 ble så omsetningsavgiften erstattet av en merverdiavgift (moms). Da fikk bøker unntak, men ikke ukeblad. Hans Fredrik Dahl og Henrik Bastiansen skriver i Norsk mediehistorie at «for staten var altså avisene støtte verdige og ukebladene skattepliktige» (Dahl & Bastiansen 2008:429). Denne statlige forskjellsbehandlingen var kontroversiell. Den bunnet i en oppfatning om at det var forskjell mellom på den ene siden publikasjoner som enten hadde politisk betydning for demokratiet (avisene) eller stor kulturell betyd ning (bøker), og på den annen side publikasjoner som ukebladene. De ble ansett for å ha underholdning og tidsfordriv som hovedmål, og hadde lav prestisje. Derfor fikk de ikke momsfritak. Hva så med tidsskriftene? Vestbø (2012) formulerer det slik: «De aller fleste periodiske publikasjoner havnet i utgangspunktet i skvis mellom bok og avis» (op.cit.:21). De var verken det ene eller det andre og fikk dermed ikke fritak. Samtidig var noen få utvalgte tidsskriftgrupper «inne i varmen, skilt ut på bakgrunn av deres innhold» (op.cit.:21). Innholdet som kvalifiserte til momsfritak, hadde et allment publikum for øye, og var politisk, litterært eller religiøst. Begrunnelsen for fritakene var at tidsskriftene ble ansett å ha betydning for demokratiet, slik det 30 år senere ble formulert i Grunnlovens nye § 100:
142
100222 GRMAT NK Kulturtidsskriftene 180101.indd 142
05.02.18 11.37