Page 78

78 79

vi kjører oss fast for andre gang. Den unge sjåføren vår, med det tvilsomme navnet SoSo, setter i gang med å surre et tau rundt bakhjulet i et forgjeves forsøk på å få bedre grep. «SoSo, la oss snu! La oss dra tilbake og hente kjettinger!» Så forstår jeg at vi nok er SoSos aller første kunder til Ushguli noensinne. Hvordan har han i det hele tatt fått tak i denne bilen? Svaret får jeg når jeg ser ordet «Mamma» blinke på skjermen når mobilen hans ringer. SoSos mamma vil ha tak i ham. Min tiltro til guiden synker enda et par hakk.

dubiously named SoSo, starts to tie a rope around our back tire in a vain attempt to help with traction. “SoSo, turn us around! Let's go back and get chains!” We are definitely his first clients for Ushguli. How did he even get this truck? My question is answered when I see the word 'Mama' flash on the screen of his buzzing cellphone. SoSo's mother is looking for him. My confidence sinks a little lower.

Under tvil gir vi SoSo en siste sjanse til å vise om han duger. Og faktisk, i dette bønnenes og mirak­lenes land klarer han å få oss frem til Ushguli fire timer senere. Det virket som om SoSos selvtillit steg for hver kilometer han manøvrerte Landcruiseren, forbi sprukne stup og gjennom falleferdige hårnålssvinger. Vi vitser med at SoSo forlot Mestia som en gutt og kom frem til Ushguli som en mann. Men jeg har fremdeles hjertet i halsen og frynsete nerver, så jeg lurer på om turen kan ha stjålet noen år av mitt liv.

Reluctantly, we give SoSo a final chance to prove himself and in this land of miracles and prayers, he manages to get us to Ushguli 4 hours later. Navigating the Land Cruiser through crumbling rock walls and harrowing switchbacks, SoSo's confidence appears to grow with each kilometre. We joke that our young driver left Mestia a boy but arrived in Ushguli a man. But with my heart still in my throat and my nerves frazzled, I wonder what negative toll the stress of the trip has on my lifespan.

Ushguli ligger på 2 400 meter over havet og er berømt for sine svære steintårn, som er spredt utover byen. Tårnene har fått UNESCOs verdensarvstatus, og ble opprinnelig brukt som forsvarspunkter når byen ble angrepet. Innbyggerne klatret til topps, og derfra kastet de steiner på inntrengerne under seg. Jeg setter min lit til at lokalbefolkningen har glemt denne tradisjonen, når vi rusler til gjeste­ huset vårt gjennom den eldgamle labyrinten. Det føles som en reise bakover i tid, som om vi tar del i en georgisk variant av Game of Thrones.

At 2 400m, Ushguli is famous for massive stone towers that dot the village. The towers, given world heritage status by UNESCO, were used in ancient times during an attack. The villagers would climb up to the top and hurtle rocks at the outsiders below. I hope the locals have forgotten this tradition as we wander through the ancient labyrinth to our guesthouse. We have stepped back in time as if entering the set of the Georgian Game of Thrones.

Profile for Norrøna

Norrona Magazine #10  

Norrøna Magazine no10 Fall/Winter 13/14

Norrona Magazine #10  

Norrøna Magazine no10 Fall/Winter 13/14

Profile for norrona
Advertisement