Page 1

# 1/2017

Med rom for hele mennesket


# 6:

AKT Aktuelt Kristenradikalt Tidsskrift utgis av Norges Kristelige Studentforbund (NKS). De meningene som kommer frem i de enkelte sakene er ikke nødvendigvis representative for NKS’ synspunkter. Ansvarlig redaktør: Leder av NKS, Audun Stranden audun@forbundet.no Redaksjonen: Einar Østerhagen einar@forbundet.no

Frøydis Indgjerdingen froeydisin@gmail.com

Forsidebilde: Anne-Lise Brenna Ording Layout: Anne-Lise Brenna Ording

2       |

AKT 1/2017

Med ønske om å skape rom Noe av det som driver Kristin Asbjørnsen i hennes arbeid er ønsket om at musikken hennes skal romme livets ulike dimensjoner og bidra til å utvide trosrommet. Takk til øvrige bidragsytere: Ingvild Yrke, Rebecca Lunde, Lilly Marie Spjelkavik Hansen, Malin Tveterås, Marte Simonsen, Erik Mathias Mamen Korrektur: Andrine Elnes Rabbevåg, Anders Møller-Stray, Einar Østerhagen, Frøydis Indgjerdingen, Anne-Lise Brenna Ording Redaksjonen avsluttet: 07.07.17 Kontaktinformasjon: AKT Norges Kristelige Studentforbund Universitetsgata 20 0162 Oslo akt@forbundet.no Trykk: Østfold Trykkeri AS Opplag: 750 Abonnement: 125,– kroner i året. Abonnementet løper til skriftlig oppsigelse.

# 13: Å lede en folkekirke Hva handler det egentlig om å være folkekirke? Og hva betyr det at Den norske kirke er blitt eget rettssubjekt? Vi tok en prat med kirkerådsleder Kristin Gunleiksrud Raaum om hennes tanker om å være en selvstendig folkekirke.

# 16: Forbundsveteranen Da Erling Pettersen var aktiv i Forbundet ble han kjent med en Gud som ser oss som hele mennesker og som var opptatt av rettferdighet. Erling er opptatt av vi ikke må være «oss selv nok» i møte med våre medmennesker.

Innhold Hilsen fra redaksjonen

4

Leder

5

Med ønske om å skape rom

6

Våg å søke stillheten

10

Å lede en folkekirke

13

Forbundsveteranen

16

Du er en Gud som ser meg

18

Rapport fra landsmøtet

21

50 år med okkupasjon

25

Første generasjon styreinstruktører

27

Nytt fra lokalforbundene

28

Høstens semestertema

30

AKT 1/2017

|       3


lederen har ordet

Hilsen fra redaksjonen

En flerstemt sang om Gud av audun stranden

Hvordan kan Forbundet være med å skape rom for det hele mennesket? Kan vårt engasjement bli så sterkt at vi glemmer å kjenne på hva det vil si å være menneske oppi det hele? I dette nummeret av AKT har vi valgt å fokusere på hva det betyr å ha rom for hele mennesket. Temaet er hentet fra Forbundets teologiske plattform som nettopp har tittelen Med rom for hele mennesket. Hvordan kan vi bidra til å skape disse rommene hvor vi kan føle oss som hele mennesker og samtidig ha et brennende engasjement for det vi er opptatt av? Og hva eller hvem er et helt mennesket? Dette er spørsmål vi har ønsket å fordype oss i dette nummeret av AKT. Alle mennesker har ulike måter eller steder de finner rommet med indre ro. Noen søker ut i naturen, andre fordyper seg i musikk, arbeid eller annen aktivitet, mens andre igjen bare kan lukke øynene midt i en travel hverdag og finne roen på den måten. I dette nummeret av AKT handler flere av innleggene om å finne ro og hvile, og hvordan dette kan gjøres på ulike måter. I forrige nummer av AKT var temaet «Å følge i Jesu fotspor», og da intervjuet vi blant annet Stian Aarebrot. Hans kloke tanker om spiritualitet fikk oss til å ville følge dette sporet litt videre, noe som preger denne utgaven. Et annet innsteg for dette nummeret var de to store overskriftene som særlig preger Den norske kirke i år; Reformasjonsmarkeringen og Den norske kirkes nye status som eget rettssubjekt. Vi tok derfor en prat med Kirkerådsleder Kristin Gunleiksrud Raaum for å høre hennes tanker om Den norske kirkes nye status. Det er kanskje ikke en umiddelbar kobling mellom kirkepolitikk og spiritualitet – men som kirkerådslederen sa i vår samtale med henne: «Kirkepolitikken handler i bunn og grunn om å legge til rette for møter mellom Gud og mennesker».

4       |

AKT 1/2017

En som har vært opptatt av spiritualitet og av det å av å skape nye rom er Kristin Asbjørnsen. Siden hun i tillegg er en «gammel forbunder», var det et åpenbart valg å intervjue henne. Som forbundsveteran denne gangen har vi vært så heldig å få en samtale med biskop emeritus Erling Pettersen, og vi har også fått lov å trykke en preken fra boka hans, Gud sett nedenfra. I arbeidet med dette nummeret av AKT ligger også en takknemlighet i at Forbundet er et sted som kan romme hele livet. Innen dette bladet går i trykken nærmer vi oss snart skolestart og et nytt semester med nye oppgaver, utfordringer, gleder og bekymringer for alle. Ethvert menneske er til en hver tid på veg; på veg gjennom livet, på veg gjennom et oppdrag, på veg til noe større som en dag venter. Vegen kan til tider virke kronglete, men husk at vi har tidenes beste vegviser og gjeter til å lede oss. ¤

Einar og Frøydis

foto: ingvil enoksen

Norges Kristelige Studentforbund har hatt en veldig positiv utvikling de siste årene; nye lokalforbund har vokst frem og vi har hatt en positiv medlemsutvikling og mer aktivitet lokalt enn på mange år. På landsmøtet i mars var det delegater fra til sammen fem lokalforbund fra hele landet. Vi kan nå trygt kalle oss en landsdekkende organisasjon med lokalforbund fra Stavanger i sør-vest til Tromsø i nord. Dette innebærer at langt flere studenter nå har muligheten til å engasjere seg i en studentorganisasjon som i løpet av sin mer enn hundre år lange historie har vært en sentral og viktig organisasjon. Forbundet er et tydelig alternativ til de mer konservative studentforeningene, som i dag er langt mer dominerende i landskapet av kristne studentforeninger. Den store medlemsveksten har også tilført Forbundet nye impulser, noe som har vært positivt for organisasjonen. Det er i dag langt større bredde og variasjon som utvilsomt har vært sunt for organisasjonen. Dette bidrar også til at Forbundet i større grad er en organisasjon hvor meninger og synspunkter brytes mot hverandre. Fremgangen i Trondheimsforbundet har vært et viktig bidrag til nettopp dette. Samtidig ønsker vi å bygge videre på en tradisjon som de fleste forbundsvenner og tidligere medlemmer vil kjenne seg igjen i. Temaet for dette nummeret av AKT er «Med rom for hele mennesket». Det er som kjent også tittelen på Forbundets teologiske plattform, som senest i fjor ble justert og oppdatert. Vi håper med dette temanummeret å vise at denne plattformen har aktualitet for unge mennesker i dag. Flere lokalforbund har det siste året også fulgt opp plattformen med temamøter, «Bibel og børst» og andre aktiviteter som tar utgangspunkt i dette temaet. Plattformen tar utgangspunkt i en forståelse av Gud som en skaper og frigjører, hvis kjærlighet overskrider grenser, kulturer, konfesjoner og religioner, og en

Gud som gjennom tilstedeværelse i tid og rom tar del i menneskenes vilkår og som ser oss – slik Erling Pettersen er inne på i intervjuet i dette nummeret. Det er et bakteppe og et utgangspunkt for alt vårt virke som organisasjon, og er også en rød tråd i dette nummeret av AKT. Forbundet ønsker å bidra til en flerstemt sang om Gud. Vi vil at det skal være rom for ulike måter å uttrykke sin tro. Dette vises gjennom variasjonen av ulike aktiviteter som lokalforbundene arrangerer. I tillegg til at vi jobber med å styrke vår økumeniske profil. Det er ikke en hemmelighet at flertallet av våre medlemmer tilhører Den norske kirke og at dette i stor grad påvirker organisasjonenes arbeid. Det er kanskje derfor enda viktigere at vi fremover er mer bevisst vår posisjon som en økumenisk studentorganisasjon og at vi styrker dette arbeidet. Forbundet bør også være en arena hvor det er stor takhøyde for å utforske liturgi og finne nye uttrykk. Osloforbundet har vært et en viktig pådriver i dette arbeidet og er ikke bare et lokalforbund der det finnes solid teologisk kompetanse, men er også et lokalforbund som er pådriver for å utvikle ny liturgi. Vi ønsker også å stå på de svake og utstøttes side i kampen for en mer rettferdig og solidarisk verden. Dette har alltid vært en viktig del av Forbundets arbeid, og har vært tema under flere av Forbundets arrangementer dette året. På ulike møter har lokalforbundene engasjert seg, både gjennom praktisk handling og gjennom ulike temaer for «Bibel og børst» og temakvelder generelt. De siste årene har vi opplevd at vi endelig har fått gjennomslag for mange av de standpunktene som har vært tradisjonelle kampsaker for Forbundet. Det blir derfor i de kommende årene viktig for organisasjonen og finne nye saker som det er meningsfylt og løfte frem. ¤

AKT 1/2017

|       5


av einar østerhagen

Med et ønske om å skape rom

Troen er en horisont over våre livserfaringer, for det hele mennesket.

Med sin rike musikalitet og formidlingsevne skaper Kristin Asbjørnsen sine åpne rom, med håp om å formidle universelle livstemaer for mennesker i dag.

foto: lars opstad

Hva er ditt forhold til Forbundet? – Som ung student for 25 år siden var jeg aktivt med i Forbundet. Det ble en viktig fase for meg både åndelig og musikalsk. I Forbundet hadde jeg mine første Oslo-opptredener, jeg sang under messene sammen med pianist Tord Gustavsen. Vi møttes der. Foreldrene mine var aktive i Forbundet 20 år tidligere. Forbundets liberale teologiske perspektiv handlet da i større grad om fokus på kirkens sosiale ansvar og miljøengasjement. Da jeg ble med opplevde jeg mye oppmerksomhet på mulighetsrommet av det utvidete gudsbildet. Homofilidebatten og kjærlighetskreftene sto sentralt. Jeg hadde bakgrunn fra Ten Sing, bedehus og indremisjon. Åpenheten jeg opplevde i Forbundet var frigjørende og oppvekkende for meg. Forbundet kjentes viktig både fordi jeg kjente røtter til miljøet gjennom mine foreldre, som en videreføring, men samtidig også en nyorientering, det åpnet nye rom og gudsbilder i meg. Jeg likte også koblingen av mennesker i Forbundet, med blanding av teologi, psykologi, filosofi. Det ble mange gode menneskemøter. Hva tenker du ligger i «Med rom for det hele mennesket»? – Forbundet representerte et slikt rom for meg. Det var rom for ulike dimensjoner og måter å være i verden på: Det undrende, fortvilte, det stolte kraftfulle og det skamfulle, håpet, sinnet – rom for all vår sammensatt6       |

AKT 1/2017

het og utsatthet. Det jeg videre tenker på med det hele mennesket står sentralt i det arbeidet jeg lenge har stått i: Å søke å skape et åpent rom, rom for hele meg, i og gjennom musikken. Med et ønske om at det også kan skape åpne, inkluderende rom å komme til for andre. Samtidig som jeg ble med i Forbundet, ble jeg også elev av den afro-amerikanske sangeren Ruth Reese og jeg arvet et stort materiale av henne. Gjennom henne begynte jeg å lære mye mer om spirituals som folkemusikk og om gammel gospelsang. I Forbundet fikk jeg prøvd ut dette materialet og jeg tok også med Forbundsteologien inn i mine tolkninger av spirituals. Hva var det som møtte deg i denne musikken? – Jeg hadde jo vokst opp med noen kjente, kjære spirituals, såkalte Negro Spirituals, som glade, feirende allsanger. Sanger det var gøy å synge, men som jeg ofte ikke kjente meg igjen i, sangene gav ikke gjenklang i mitt liv. Da jeg begynte å fordype meg i spirituals så møtte jeg flere mennesker som i utgangspunktet tok veldig avstand fra genren, fordi tekstene opplevdes som livsfjerne og himmelvendte. Min nye tilnærming til spirituals­tradisjonen ble å møte sangene som eksistensielle livsuttrykk, mer enn som dogmatiske trossanger. Jeg ønsket å utvide rommet i sangene på nytt slik at sangene kunne stå i dialog med det hele mennesket, i

all vår mangesidighet. Det er nemlig dette jeg opplever at spiritualstradisjonen rommer så sterkt: Dualiteten med både fortvilelsen og håpet. Gleden blir så kraftfull fordi den springer ut av fortvilelsen, og fortvilelsen lodder så dypt fordi den også har i seg håpshorisonten. Jeg var selektiv i utvelgelsen av sanger, både med tanke på tekster og tonalitet, og jeg forsøkte å nærme meg dem som folkemusikk i arrangeringen, mer enn som gospelsanger. I spiritualstradisjonen fant jeg et materiale som berørte meg sterkt; sanger som rommet det levde livet. Sanger som er skapt fra en helt annen tradisjon, sprunget ut av det livet slavene levde, men som likevel evner å formidle universelle livstemaer også i dag. Den musikalske tilnærmingen har for meg hatt mye mantra-aktig i seg, og jeg har opplevelsen av at de repetitive melodiene kan skape åpninger. Dette minner litt om Forbundets tilnærming til liturgi. Jeg husker fra forbundsmesse-tiden vektleggingen av messeleddene, å få komme til og hvile i ritualene, det som gjentar seg, delvis inspirert av katolsk tenkning også. Jeg har selv vokst opp med det høykirkelige, min familie var en stund aktiv i «kirkelig fornyelse». Selv om det representerte en dogmatikk som jeg tar avstand fra nå, så er jeg veldig takknemlig for fokuset på liturgi fra barndommen. Det å få lov til å delta i det syngende, få lov til å gå inn i sanger og ritualer som har blitt gjort så uendelig

mange ganger før av andre mennesker. Denne tilnærmingen gjenkjente jeg i Forbundet, og var noe av det jeg likte godt med messene. At ritualene skapte åpne rom for mennesker med ulike tilnærminger, med ulike bakgrunner. Hvor begynte din musikalske reise? – Det hele begynte som prestedatter i kirkebenken, i Gospelmiljøet i Kragerø og med Ten Sing på Lillehammer. Det siste året på videregående sluttet jeg i Ten Sing, jeg kom til et metningspunkt, hvor jeg kjente både musikalsk og åndelig at jeg sto «på repeat». Rent musikalsk var det en fantastisk vei å få bli så tidlig musikalsk stimulert, tidlig få lov til å improvisere, få gode rom for å utvikle meg, og med mye solistiske rom. Men jeg stoppet opp musikalsk, og jeg trengte å utvide ordforrådet mitt musikalsk, i improvisasjon og uttrykk. I denne prosessen var møtet med Ruth Reese svært viktig; det å gå tilbake til røttene, søke hva som lå bakenfor pop-gospel-musikken, og dette i kombinasjon med at hele den teologiske horisonten min utvidet seg. Dualitetene ligger jo der – det å romme spenningsfeltene i livet. Livet er sammensatt, og det er noe som alltid er med meg i det musikalske. På et eller annet grunnleggende plan så handler musikk mye om undersøkelse for meg, undersøke for å forstå, komme lengre inn, nyansene, de subtile dialogene. Jeg går til musikk AKT 1/2017

|       7


som berører meg, til det som gir gjenklang der jeg er i livet. Jeg er selv glad når jeg klarer å finne en dansende tilnærming til tung og eksistensiell problematikk. Dette er noe av det jeg henter fra den vestafrikanske tilnærmingen. Tekstene er ofte sørgmodige, men har en dansende tilnærming i rytmene. Jeg ønsker tilsvarende å sette ned foten i vanskelig terreng på en dansende, håpefull måte. I vestafrikansk sangtradisjon er det inspirerende med griot-sangerne, som har så sterk autoritet og kraft i måten å synge på, men som samtidig rommer så mye skjørhet og nyanser i uttrykket. Det sårbare i det sterke. Hvordan klare balansen mellom det man brenner for og det å finne hvile? – Andres musikk kan absolutt gi meg viktig påfyll, dersom jeg klarer å tre ut av den analytiske rollen. Med musikk som fagfelt, analyserer jeg mye. Men de gangene jeg klarer å legge bort analyseredskapene, og bare hengi meg til musikken, kan det gi et stort kick som er oppmuntrende til mitt eget arbeid, ved å kjenne musikkens kraft direkte. Jeg selv har behov for mye stillhet, det er viktig for meg. Når jeg er i en innkjøringsfase frem mot et nytt album, et nytt uttrykk eller en ny fordypning, så er dette helt avgjørende. Da er det ikke rom for så mange påtrykk. Men i mellomperioder er det veldig viktig å lytte til annen musikk, både faglig som påfyll, men også fordi musikk er noe av det som kan bevege meg mest. Uansett hvilke kilder det er, enten kunstens og eller naturens kraft, så søker jeg mot rom der det er mulig å bevege seg, der det er mulig å puste og spørre, rom for å kjenne seg hel. Dette er en tematikk som går igjen i spirituals-materialet, og også i mine egne tekster. Det handler jo om det å bli tatt i mot, at det plass til meg. I dette ligger en sårbarhet, som jeg også føler er der som et livstema for meg: Hva er det som bærer når noe brister, hvem holder, hva holder – lengselen etter å bli tatt imot, bli favnet. Tematikken spenner mellom de små nære relasjonene til det store åndsperspektivet, og evighetsperspektivet.

Jeg går til musikk som berører meg, til det som gir gjenklang der jeg er i livet. Jeg er selv glad når jeg klarer å finne en dansende tilnærming til tung og eksistensiell problematikk. Hvordan søker du stillheten? – Akkurat nå har jeg et lite barn, så tid med stillhet er vanskeligere å få til enn noen gang. For meg opplever jeg stillheten i naturen når jeg går turer eller når jeg får komme nær hav. Det oppleves som et kraftfelt som alltid har vært beroligende og restituerende. Jeg kan også oppleve den ved meditasjoner, eller ved samtaler,

8       |

AKT 1/2017

der det åpner seg gode, stille rom i selve dialogen. Den indre samtalen er nok veldig viktig for meg. Jeg kan tenke på den som en slags bønn, et sted jeg oppfatter at jeg kjenner igjen et gudsnærvær, med røtter til barnebønnen.

Det er fascinerende hvordan sanger kan bli rom som igjen kan skape nye rom, og at jeg kan komme tilbake til sangene mine med ulike sider av meg selv, med et annet jeg. Hvordan beholde åndsperspektivet i alle brytningene? – Forbundstiden gav meg en brytningsfase hvor jeg tok oppgjør med mye av det dogmatiske fra oppveksten. Mye av det jeg hadde vokst opp med hadde jo vært bra, og helt klart viktig for meg kunstnerisk, også med tanke på hvordan protestantismen har preget mitt indre, personlige krav om sannhetssøken – innstendigheten. Men mye holdt meg nede og det ble befriende å få utvide blikket, klare å hvile i at det ikke var så viktig hva jeg trodde og mente trosmessig til enhver tid. Gi meg litt frirom fra bekjennelsen. Dette ble nødvendig i en lang periode, men så kom jeg til et punkt der jeg kjente at jeg hadde gitt avkall på mye av det åndelige da jeg beveget meg bort fra dogmatikken. For meg ble det viktig å ta tilbake åndsperspektivet i livet mitt, og det behovet sprang frem og ble tydeliggjort da jeg begynte å oppsøke ulike meditasjonsteknikker. Gjennom ulike former for selvutvikling ble jeg ble ledet tilbake til troen og opplevelsen av Gudsnærværet. Dette er jo en ganske naturlig prosess. Når jeg går inn i et nytt musikalsk terreng, krever det en sterk fordypning, og da legger jeg fra meg noe på veien og i blant må jeg tilbake og finne ut av det. Den kontinuerlige filtreringsprosessen er der i alt vi står i i livet. Måten vi forvandler og transformerer og hvordan vi møter oss selv på veien, gjennom nye erfaringer; dette er et arbeid som aldri stopper. Når jeg jobber med albuminnspilling, liker jeg å gå tilbake til gamle opptak og demoer før jeg spiller inn. For å se hvor det begynte, hva forlot jeg på veien, er det noe som jeg må ta med meg eller hente essensen fra? Det er rikt å få stå i musikk over tid, å få kjenne på bevegelsen i møte med et materiale som jeg har forholdt meg til i 25 år, som spiritualssangene. Det er helt avgjørende for formidlingen å stille meg selv i en posisjon hvor jeg er åpen, der jeg selv er mottakelig. Det gjelder også sanger jeg har skrevet selv, sanger som har sprunget ut av konkrete erfaringer, og der jeg selv går videre. Det er fascinerende hvordan sanger kan bli rom som igjen kan skape nye rom, og at jeg kan komme tilbake til sangene mine med ulike sider av meg selv, med et annet jeg. Hva trenger vi i musikk? Noen ganger trenger jeg kraft eller puls, noen ganger trenger jeg

følelse av gjenkjennelighet; å få hvile i en annens erfaring. Det er i alle fall det store ønsket med musikk - å få skape rom som mennesker kan komme til med ulike sider av seg.

ut fra veldig konkrete erfaringer, slik gjør det for meg som komponist og tekstforfatter, det avgjørende kunstneriske er om det oppfattes som allment, noe som kan deles og er gjenkjennelig.

Tror du at du kan bidra til å skape rom for tro gjennom musikken din? – Det er i hvert fall et håp. Jeg ønsker at musikken kan bidra til å utvide det trange trosrommet, særlig gjennom spiritualssangene jeg synger. Ved å møte spirituals som livsuttrykk mer enn dogmatiske trossanger. For meg er det åndelige sanger, samtidig som det er sanger som er uavhengig av tid og sted, nasjonalitet, og også trosretninger. At folk med forskjellig religiøse bakgrunner kan få komme til materialet. Troen er en horisont over våre livserfaringer, for det hele mennesket. Da jeg skulle gi ut min første spiritualsplate Wayfaring Stranger – a spiritual songbook visste jeg at sangene raskt kunne havne i kategorien «Vårt land-lyttere», at det primært ville fanges opp av de som selv hadde en kirkelig bakgrunn. Men jeg opplevde selv at sangene hadde mulighet til å nå videre ut, nettopp som eksistensielle vandringssanger. Det ble viktig for meg å tydeliggjøre dette perspektivet i formuleringen av prosjektet. Jeg er veldig takknemlig for hvordan albumet traff en streng i et så vidt spekter av mennesker. Spiritualssangene ble skapt av de afrikanske slavene i deres møte med slaveriet, formulert gjennom kristne symboler. Jeg tenker at musikk og tekster ofte springer

Himmellengselen står sentralt i spiritualstekstene, men for meg er jo dette også et sterkt symbol på lengsel etter bevegelse, endring og frihet. Hva gjør de ulike fysiske rommene med formidlingen? – Det er spennende å gå i dialog med ulike typer rom. Enten det er kulturhus, jazzklubber, kirkerom, teaterscener, eller utescener. Kirkerommene er jo alltid gode å få komme til, fordi det sammenfaller med mine røtter, livets gang og fylde, et rom hvor jeg naturlig kjenner Gudsnærvær. Samtidig er det viktig at kirkerommet må få utvide sangene. Kirkerommet kan som ladet rom også forsterke de kristne bildene i spiritualsmaterialet sammenlignet med et mer nøytralt rom. Himmellengselen står sentralt i spiritualstekstene, men for meg er jo dette også et sterkt symbol på lengsel etter bevegelse, endring og frihet. Det har også vært spennende å prøve skape sakrale opplevelsesrom i helt vanlige lokaler. Jeg står uansett alltid i musikalsk dialog med de ulike rom. Det er for eksempel stor forskjell i hvor mye fysisk klang det er i et lokale, og jeg arrangerer musikken i møte med dette. ¤

foto: rgbstock .com

AKT 1/2017

|       9


av einar østerhagen

Våg å søke stillheten

På Toten ligger det en skjult perle. Blant åkrer og skogholt ligger Engen kloster. Et sted for ettertanke, klokskap og varme. Her sitter det to som på vegne av alle oss andre har viet sitt liv til bønn, kontemplasjon og fellesskap.

Midt i vår travle hverdag har vi behov for å finne små rom. Rom hvor vi kan la kroppen få hvile og vi kan få kjenne på hva det er vi virkelig har behov for. For min del har denne våren vært preget av flere slike nødvendige pusterom. Gjennom teologistudiet har vi fått møte ulike former for spiritualitet, og det er særlig den kontemplative, den stille spiritualiteten som tiltrekker meg. Denne har jeg fått bli kjent med gjennom Søster Eva og Søster Magnhild, to protestantiske nonner som bor på Engen kloster, et kloster som tilhører den franske Reuillykommuniteten. Jeg har vært så heldig at jeg har fått lov til å besøke de to ganger dette semesteret og fått bo hos de i nesten en uke sammenhengende ved begge besøkene. For mange kan dette kanskje virke skremmende eller merkelig å skulle tilbringe en uke i kloster. Klosterlivet preges jo av stillhet, tidebønner og arbeid. Særlig kan det for mange være krevende å forholde seg til stillheten. I våre liv er vi vant til å bli utsatt for en kontinuerlig distraksjon og inntrykk som vi må prosessere. Det å da skulle utsette seg selv for perioder hvor disse inntrykkene er fraværende kan oppleves som slitsomt, og en kan kjenne på følelsen av at noe mangler, og i møte med dette leter en i desperasjon etter noe å fylle stillheten med. 10    |

AKT 1/2017

Å finne hvilepulsen. I forsøket på å fylle dette tomrommet som stillheten skaper, frarøves vi egentlig det vi så inderlig har behov for: Å finne hvilepulsen, la kroppen falle helt til ro, og kjenne at man har beina trygt plantet på bakken. Det tar tid å venne seg til eller kanskje mest av alt akseptere stillheten. Og det er ikke sikkert at den er det som gjør at alle kan finne hvilepulsen, men jeg tror at i møte med stillheten, så kan en også komme i kontakt med et gudsnærvær, som ikke er å finne andre steder enn nettopp i stillheten. Det å oppsøke et kloster eller et retreatsted er kanskje ikke det første man burde gjøre, men jeg tror at det kan bidra til å tvinge oss selv til å forsøke å våge stillheten. Kanskje skal man forsøke å utsette seg for stillheten i 2 minutter, eller 5 minutter, og sakte utvide det stille rommet. Det som kan være noe av det som er mest krevende er når andre bestemmer hvor lang stillheten skal være. For jeg tror at vi mennesker ofte har behov for å ha kontroll på situasjonen, vite at man kan gå ut eller bryte opp en selv ønsker det. Det å da skulle eksempelvis utsettes for en stillhet du ikke vet hvor lenge varer, som noen andre har kontroll på hvor lenge skal vare, kan bli svært utfordrende. En slik utfordring støtte jeg på

da jeg besøkte Engen, for i mellom to av tidebønnene; Vesper (Aftensang) og Completorium (Aftenbønn), ble jeg uforberedt utsatt for en stillhet på 30 minutter. I starten syntes jeg det var krevende, fordi jeg ikke visste hvor lenge stillheten kom til å vare. Men i det jeg klarte å senke skuldrene og la tankene vandre, og etter hvert som hodet tømtes for inntrykk føltes det godt, og noe som er vanskelig å gjenskape et annet sted.

I forsøket på å fylle dette tomrommet som stillheten skaper, frarøves vi egentlig det vi så inderlig har behov for: Å finne hvilepulsen, la kroppen falle helt til ro, og kjenne at man har beina trygt plantet på bakken. Å være stille betyr ikke at man skal gjøre ingenting Det er mange som sier til meg at det de sliter med i møte med stillheten er at de ikke kan gjøre noe som helst, at de skal klare å tømme hodet og tenke på ingenting. Det er dette jeg tror kan være med å bidra til at stillheten blir mer slitsom enn det den trenger å være. Jeg ser på stillheten som et sted hvor du får mulighet til

å meditere over livet. Dette kan du gjøre i møte med en tekst, et bilde eller noe annet som bidrar til å åpne opp for livets store mysterium. Jeg tror at vi mennesker har ulike måter å gjøre dette på, noen liker å bare sitte helt for seg selv, mens andre maler, tegner, skriver eller fyller meditasjonsrommet på sin egen måte. For det handler om å finne sitt eget meditasjonsrom, sitt eget rom hvor du klarer å oppsøke stillheten. Noen ganger kan også dette meditasjonsrommet være fylt med musikk, hvis det bidrar til å få deg til å senke skuldrene og kjenne på bakkekontakten. Vi er alle ulike mennesker, som trenger forskjellige rom til å utfolde oss i. Tidebønnen; et møte med verden, oss selv og Gud Det er som er selve pulsen i klosteret er tidebønnen. På Engen har kommuniteten møttes til tidebønn 4 ganger om dagen; Morgensang, middagsbønn, Aftensang og Completorium. En tidebønn består av 4 hovedkomponenter; Psalmodien (Salmer hentet fra Salmenes bok), hymnodien (Hymner, salmer som ikke er hentet direkte fra en bibeltekst), leksjonaret (Bibeltekster) og bønner. Noe som skiller tidebønnen fra en vanlig gudstjeneste søndag klokka 11, er fravæAKT 1/2017

|    11


ret av prekenen/talen/andakten. Utvalget som er gjort med tanke på de fire komponentene danner stort nok rom for seg selv, slik at den eksplisitte forkynnelsen en finner i en preken ikke er nødvendig. Det er også dette som er noe av det jeg liker best ved en tidebønn, at den gir rom til å bare være, få lov til å hvile i liturgien, og la den være en forkynnelse i seg selv. Helt fra jeg besøkte Engen for første gang har jeg opplevd en følelse av trygghet i møte med tidebønnen her. Noe av det jeg opplever som aller best, er at ikke er noe krav om at en skal oppleve noe på en bestemt måte, eller at tidebønnen skal gi en spesifikk religiøs opplevelse. Jeg får lov til å komme som meg selv, uavhengig av om jeg har en god eller en dårlig dag. Bønnene som løftes frem kan treffe en den ene dagen, mens andre dager kan en tenke at en ber de på vegne av andre. Forventingen er; Kom, ganske enkelt: Slutt deg til kommuniteten i bønn, knel ned, gi Gud din kjærlighet, overskrid det sansbare og gå til det vesentlige. – Reuillys regel Arbeid for fellesskapets beste Når jeg har besøkt Engen har jeg hatt noen praktiske oppgaver som snømåking, og nå sist jeg besøkte Engen i juni klipte jeg gress. Gjennom dette settes også kroppen i bevegelse. Kroppen som en viktig bestanddel som gjør oss til hele mennesker. Mitt første møte med begrepet det hele mennesket møtte jeg i KFUK-KFUM. Det hele mennesket består av ånd, sjel og kropp. Alle like viktige deler i trekanten som utgjør oss mennesker. Det å da få mulighet til å bidra til fellesskapet ved å gjøre oppgaver som gjør at man også får tatt vare på kroppen sin synes jeg er fint. Det å klippe gress eller måke snø kan også være en form for meditasjon, hvor du blokkerer ut det meste annet, fordi du er så konsentrert om oppgaven. En annen praktisk oppgave jeg har hatt når jeg har besøkt Engen har vært å ringe inn til tidebønnene. Ti minutter før hver tidebønn har jeg ikledd meg hørselvern og ringt med klokka. Ingen automatisk ringing, men manuelt arbeid. Klokkeslagene virker også som en påmin-

nelse for min del. For mens jeg ringer og teller slag, legger slagene fra klokka seg som en påminnelse om å senke pulsen, finne roen. For det er ikke bare å trekke i tauet, men det skal gjøres i takt. Det skapes rom for refleksjon i møte med slagene, ikke bare for oss som deltar i tidebønnen, men også andre som hører slagene fra kirkeklokka.

Det å klippe gress eller måke snø kan også være en form for meditasjon, hvor du blokkerer ut det meste annet, fordi du er så konsentrert om oppgaven. De tre komponenter; Stillhet, tidebønn og arbeid. Så hva gjør disse tre komponentene med oss? Jeg tror at vi mennesker har behov for hvilepunkter, steder hvor vi kan sette verden litt på vent for å møte oss selv. Gjennom å være sammen med andre, i stillhet, i bønn og i arbeid for fellesskapet tror jeg vi får en unik mulighet til å bli kjent med nye sider ved den andre, og med oss selv. Det rommet som skapes på Engen er unikt, det er et rom som tilpasses de som søker dit. Etter mine to lengre opphold hos Søster Eva og Søster Magnhild sitter jeg igjen med en stor følelse av takknemlighet. For deres gjestfrihet, for deres klokskap, for deres varme. Og den største takknemligheten ligger i at de har valgt å følge kallet fra Gud om å vie sitt liv i den tjenesten de står i. For gjennom det skapes det rom for oss andre, og vi kan kjenne på at vi kan få hvile i deres bønn. Så en oppfordring helt til slutt, våg å oppsøke stillheten, enten det er på tur i skogen, ved sjøen, i kloster eller et annet sted hvor du klarer å senke skuldrene. For jeg tror at vi mennesker trenger å koble fra verden noen ganger, å finne tilbake til oss selv. Jeg tror at det rommet som stillheten og hvilen skaper kan åpne opp for å kjenne seg som hele mennesker og kjenne på et Gudsnærvær som ikke finnes andre steder. Så våg å oppsøke stillheten, og våg å hvile i stillheten, den vil deg intet vondt, men ønsker deg alt godt. ¤

foto: bo mathisen

av frøydis indgjerdingen

Å lede en folkekirke – samtale med kirkerådsleder Kristin Gunleiksrud Raaum « Folkekirken handler om Jesu møte med våre liv »

Så våg å oppsøke stillheten, og våg å hvile i stillheten, den vil deg intet vondt, men ønsker deg alt godt. 12   |

AKT 1/2017

AKT 1/2017

|    13


Våren 2016 ble Kirkeloven endret slik at Den norske kirke fra 1. januar 2017 opptrer som eget rettssubjekt. Dette vil føre til store endringer når det gjelder blant annet kirkens organisering. Jeg tok en prat med kirkerådsleder Kristin Gunleiksrud Raaum om Den norske kirkes status som selvstendig folkekirke og veien videre.

Den nye sivilstanden til Den norske kirke er resultat av en lang prosess. 21. mai 2012 var en viktig dato i denne prosessen – hvorfor var denne datoen så viktig? – Grunnlovsendringene som ble vedtatt i Stortinget 21. mai 2012 var en milepæl i Den norske kirkes historie, fordi den medførte at Kongens særskilte kirkestyre ble avviklet. Staten skal ikke lenger holde seg med et trossamfunn. Skillet mellom stat og kirke gjør at Den norske kirke ikke lenger har den samme særstilling som trossamfunn. For kirken medførte dette i første omgang at biskoper og proster ikke lenger utnevnes av Regjeringen (kirkelig statsråd), men tilsettes av kirkelige organer. Selv om Den norske kirke ikke lenger er en statskirke, så heter det i Grunnlovens paragraf 16 at Den norske kirke forblir Norges folkekirke – og at den understøttes «som sådan av staten» og at «Alle tros- og livssynssamfunn skal understøttes på lik linje»? – Dette er også en endring fra tidligere. Den norske kirke er nå i en mer sammenlignbar situasjon med andre tros- og livssynssamfunn enn tidligere. Men fortsatt er det slik at tilskuddet til andre tros- og livssynssamfunn, beregnes ut ifra tilskuddet som Den norske kirke får. Når Grunnloven § 16 understreker at Den norske kirke forblir Norges folkekirke, er dette uttrykk både for den historiske rolle Den norske kirke og kristendommen har hatt i samfunnet og den rollen kirken fortsatt har i kraft av sin oppslutning og tilstedeværelse i alle lokalsamfunn, samt den rollen Den norske kirke spiller som kultur- og tradisjonsbærer. Her kan det virke som man prøver å kommunisere to litt motstridende ting på en gang? – Ja, det ligger en utfordring i dette: På den ene siden legges det opp til likebehandling av trossamfunnene, men samtidig skal Den norske kirke ha en særstilling. Det samme ser vi faktisk i formålsparagrafen for opplæringen. Her gis det en særstilling for kristne og humanistiske verdier, samtidig som det er rom for andre religioner og livssyn. Hvilke utfordringer byr prosessen med ny kirkeordning på? – Kirkemøtet har flere ganger vedtatt eller gjentatt at målet er én arbeidsgiverlinje for alle tilsatte i kirken. Men hvor alle skal være tilsatt er ennå ikke bestemt. 14    |

AKT 1/2017

Det er stor uenighet i dette spørsmålet og det har vært det lenge. Og det er krevende å leve med denne uenigheten. Det fortelles historier om lang tid med usikkerhet, og at det siste året har skjedd en økt rivalisering mellom linjene lokalt, mellom daglig leder og sokneprest. Jeg hører mye om usikkerhet og om mangel på tillit mellom linjene. Men det er et faktum at samarbeidet mellom de to arbeidsgiverlinjene er avgjørende for at kirken skal fungere godt i dag, og for at vi skal kunne finne frem til en god organisering av kirken i fremtiden. På en måte er denne saken faktisk mer krevende enn vigselsaken. Men vi må makte å leve med uenighet. Vi trenger en sunnere uenighetskultur. Vi trenger ikke være enige for å oppleve samhold og fellesskap. Her har bispemøtet gått opp viktige spor. Fellesskapet er gitt oss. Vi er i kirken sammen. Vi hører sammen, og nettopp derfor trenger vi hverandre. For det som binder oss sammen i samme kirke er større enn vår uenighet. Det viser vi hver gang vi går sammen til nattverd, uansett hva vi er uenige om. Derfor kan vi leve med uenighet. Vi er et menighetsfellesskap – ikke et meningsfelleskap. Et annet stort usikkerhetsmoment ved siden av kirkeordning er kirkens økonomi? – Dette byr åpenbart på utfordringer, men også på noen muligheter. Det ligger en spenning i statsbudsjettet – selv om det heter i grunnlovens paragraf 16 at Den norske kirke «forbliver Norges folkekirke, og understøttes som sådan», så er det optimistisk å forvente noen stor økning, utover overgangsmidler. Alle deler av offentlig sektor, inkludert alt som er offentlig finansiert, har opplevd jevnt kutt i bevilgning. Men samtidig ligger det noen muligheter i det å forme sin egen økonomi. Vi vet at regjeringen er i ferd med å utarbeide en helhetlig lov for tros- og livssynssamfunn. En ny lov vil omfatte lovgivning og finansieringsordninger for Den norske kirke og andre tros- og livssynsamfunn. Lovforslaget skal på høring i løpet av 2017, og vi forventer at regjeringen vil tegne ulike modeller for finansieringen. Vi venter spent på lovforslaget, både i Den norske kirke og i andre tros og livssynssamfunn. Det er viktig å få på plass en helhetlig lovgivning som både sikrer likebehandling av tros- og livssynssamfunn, men som også tar høyde for at Den norske kirke har særlige oppgaver, slik Grunnlovens § 16 forutsetter.

Kan du si litt om hva du tenker om forholdet mellom Den norske kirke definert som folkekirke og andre tros- og livssynssamfunn? – Det er viktig å være bevisst på at ikke alle føler seg hjemme i kirken – folkekirke eller ikke. Selv om Den norske kirke fortsatt er det største trossamfunnet er det viktig å ikke bli majoritetsblind. Derfor tenker jeg at det er svært viktig med et livsynsåpent samfunn. Et livssynsåpent samfunn arbeider for å redusere berøringsangst for tro og livssyn. Selv om vi lever med stadig større mangfold i samfunnet, særlig her i Oslo, så er det mange som anser det å være troende som noe fremmed eller gammeldags. Noen anser sågar troende mennesker for å være mindre intelligente. Det kan virke som vi trenger en normalisering av det å være troende. Det trengs mer kunnskap om religion. Barn trenger å lære om – og av – et samfunn som møter mennesker med respekt og vilje til praktisk tilrettelegging. Vi trenger alle mer kunnskap om og nærkontakt med levende tro og livssyn. Dette er også viktig for å legge et grunnlag for kritisk refleksjon om usunne eller problematiske sider ved religioner og livssyn. Ordet folkekirke kan oppleves klamt omfavnende av mange som ikke ønsker å høre til den. At ordet klistrer seg til deg samme hva du tror. Heldigvis er vi i ferd med å riste av oss den grøvste majoritetsblindheten vi har tillat oss å ha litt for lenge. Men folkekirken forutsetter ikke en enhetskultur. Derimot forutsetter folkekirken en bredde. I liv og i uttrykksformer.

Særlig i kirken må det være rom for hele oss. Kirken skal romme våre liv. Våre veldig forskjellige liv. Hva betyr spiritualitet for deg? – Da tenker jeg umiddelbart på Caravaggios maleri Thomas tvileren; Donatellos skulptur Maria Magdalena og Ylva Eggehorns salme Så kom du da til sist. Som tre eksempler av ufattelig mange. Jeg finner spiritualitet i kunsten. Jeg er også veldig opptatt av forholdet mellom kirken og kunsten. Kunsten er ikke instrumentell, og vi må tenke bevisst om kunstens nødvendighet i et folkekirkeperspektiv. Kunsten er ikke pynt – den har åpenbaringens mulighet. Kunsten og kirken står i et gjensidig avhengighetsforhold til hverandre. Vi – menneskene som utgjør kirken – trenger kunsten. Vi trenger kunstens åpenbaringskraft, for gjennom den kan vi få et glimt av Gud. I middelalderen ble den religiøse kunsten i Europa kalt De fattiges bibel. De som ikke var lesekyndige, kunne se og oppleve troens sannheter og Bibelens fortellinger. Og slik er det fortsatt. Der hvor mange faller av i møtet det dogmatiske; der åpenbarer kunsten evangeliet. Vi berøres av ulike uttrykksformer og ulikt musikalsk språk. I folkekirken er det mange som på en eller

annen måte finner en vei for sin tro i musikken, bildene, dansen, forestillingen eller arkitekturen. Hva tenker du om at det må være rom for hele mennesket i Den norske kirke? – At vi hører til i kirken med våre sanser og våre kropper, vårt intellekt og våre følelser. Vi er der med vår historie, vår ærlighet, våre nederlag og smerte og sinne. Særlig i kirken må det være rom for hele oss. Kirken skal romme våre liv. Våre veldig forskjellige liv. Derfor er det også viktig å være bevisst på uttrykksformer, hva som stenger, hva som åpner. Det handler ikke om tilpasning, tvert i mot. Jeg bli provosert av påstander om at vi velger det som «klør i øret» eller knefall for tidsånden. Det handler om kirkens ansvar for å åpne evangeliet. Kan du si litt mer om hva det betyr det å være folkekirke? – Skal kirken være en sann folkekirke må den være en selvsagt del av lokalsamfunnet. Jeg er opptatt av at forbindelsen mellom kirken og medlemmene – altså alle døpte – skal forsterkes. Jeg tolker også ordet folkekirke som et håp og som en oppfordring. En oppfordring om at vi som kirke ha frimodighet overfor skole, kulturliv, politikk. En oppfordring til oss som kirkepolitikere om å sikre at alle fortsatt kan høre til kirken. Jeg tror det viktigste som ligger i begrepet er at det ikke er nasjonens eller statens kirke – det er folkets kirke. Skal vi forstå hva folkekirken er, må vi stupe rett inn i evangeliet. Folkekirkens utspring er Jesu møte med hvert enkelt menneske. Jesus snudde den moralske verdensorden på hodet. Møtene provoserte og vakte uro hos dem som «eide» troen og moralen. Jesus møtte hvert enkelt menneske med å gi dem nåde. Folkekirken handler om Jesu møte med våre liv. For disse møtene skjer fortsatt, mellom Jesus og mennesker. Mellom Gud og folk. Og disse møtene er vårt oppdrag. Jeg tenker at det er nettopp dette som er vår forpliktelse når vi som kirkepolitikere skal meisle ut en ny ordning for kirken: Kirken skal gi nåde, og dens organisering må springe ut av nettopp ønsket om å formidle nåden. Vi skal vedta en organisering av kirken som springer ut av folkekirkens realitet; Jesu møte med folk. ¤

foto: kristin walstad

AKT 1/2017

|    15


av frøydis indgjerdingen

(1. Mosebok, kapittel 16, vers 13). Det er en av de sterkeste frigjøringstekstene jeg vet om, og den sier noe vesentlig om Gud.

Forbundsveteranen:

Dette leder oss inn på temaet for dette nummeret, med rom for hele mennesket, hva tenker du om dette temaet? – Da tenker jeg igjen tilbake på min tid i Forbundet. Det hele mennesket den gangen var det mennesket som ikke hadde noe sted å være helt – altså flyktningene. Å ha rom for hele mennesket handler om å se de marginaliserte; det handler om å se Kristus i den andres ansikt. Dette mener jeg fremdeles er en grunnerkjennelse i kristentroen. Så tenker jeg at dette handler om dagens situasjon på flere punkter: Det handler blant annet om samlivsdebatten vi har hatt i Den norske kirke. Jeg husker i Halvor Moxnes sin 40-årsdag, det var en herlig fest! Hans læremester så på alle de fargerike menneskene som danset i U20 på kvelden og uttalte «Jeg tror det er slik himmelen må være – akkurat så fargerik». Der var det definitivt rom for det hele mennesket. Det er ett aspekt. Et annet er dette med mennesker som på en eller annen måte «faller utenfor» samfunnet. For nitten år siden hadde jeg en samtale med en som betyr mye for meg, nemlig Toril Edøy. I min direktørtid i Kirkerådet, kom Toril på ­ jobbsøk. Samtalen med henne handlet om kampen for menneskeverd og om å se med Guds blikk. Hun har betydd mye for meg og mange andre – en modig stemme mot prestasjonskrav og jaget etter vellykkethet. Men temaet får meg også til å tenke på min egen barndom – jeg er blitt så gammel nå at jeg får lov til det. Jeg er vokst opp i en arbeiderfamilie hvor kirken ikke var noe alternativ, fordi kirken var forbeholdt de fine. Og bedehuset var heller ikke var noe alternativ for mine foreldre. Jeg tenker på alle de mekanismene som man etablerer i kristne miljø, hvor moralen gjøres til nøkkelord – i stedet for det frigjørende evangelium.

Erling Pettersen Gjennom fredagsmessene i U20 ble biskop emeritus og forbundsveteran Erling Pettersen kjent med en Gud som ser oss og ikke dømmer oss. Kan du fortelle litt om din tid i Forbundet – er det noe spesielt du vil trekke frem? – For meg handler ikke forbundet bare om «gamle dager», for jeg har jo fulgt med Forbundet opp igjennom. Og det jeg synes er fint med Forbundet er at de alltid har vært flinke til å være i front og å rette seg inn imot de problemstillingene som er oppe i tiden. Dette henger nok sammen med at Forbundet preges mye av hver nye generasjon – og skiftene er hyppige. På sekstitallet var det et høykirkelig og relativt tungt teologisk preg i Forbundet. Jeg var aktiv i fra høsten 1970, og den perioden var preget veldig sterk at det som ble kalt den sosial-etiske vekkelsen. Og det som preget meg personlig sterkest, det var fredagsmessene i U20. Mange av oss var også med i andre lokalmenigheter, men det var i Forbundets fredagsmesser at vi hadde vårt primære gudstjenestefellesskap. Der opplevde jeg veldig mye god og sentral – og utfordrende – forkynnelse. En av de tingene jeg husker veldig godt var det gudsbildet som jeg møtte, dette har jeg også skrevet om i boken Gud sett nedenfra. Jeg ble kjent med en Gud som ser oss, og som ikke dømmer oss. Og det handlet veldig mye om en Gud som vil rettferdighet. Arne Sand var den av studentprestene og generalsekretærene som i størst grad formet meg som ung student. Jeg husker spesielt én messe hvor jeg var ganske «på felgen» når det gjaldt tro og tvil-problematikk, og jeg syntes det var mye som skurret. Da var det teksten om de fire kameratene som bærer den lamme mannen til Jesus og firer ham ned gjennom taket som var prekentekst. Og så sier Arne det følgende, som har blitt stående som så viktig for meg, nemlig at «når du ikke kan tro selv, så tror kirken for deg». Det var en veldig fin tid, og vi ble godt tatt imot. Jeg opplevde at det var veldig lite vanskelig å komme på innsiden av miljøet – selv om det var noen som kunne være litt skremmende, som var veldig opptatt av at 16    |

AKT 1/2017

man skulle være veldig politisk radikal. Så vi var nok en mer sammensatt gjeng enn det man kanskje kunne tro ved første øyekast. Vi var ikke enige når det kom til politikk, men vi fant gudstjenestefellesskapet. Hva betyr spiritualitet for deg? – Spiritualitet er et ord jeg faktisk synes det er litt krevende å bruke, men jeg bruker det likevel. Men Jean Vanier har gitt meg en dypere forståelse av hva ordet spiritualitet betyr. Han skriver om livet med fysisk og psykisk utviklingshemmede i en av bøkene sine som på norsk heter Den brutte kroppen. Og der sier han at det som forener oss er nettopp den brutte kroppen – altså kroppen som brytes ned på korset, som gir oss en forståelse av den sanne menneskelighet. Han lærte meg at spiritualitet ikke er en åndelig øvelse som er frakoblet livene våre. Det samme gjorde den andre store inspiratoren min, Dom Helder Câmara. Han ble en gang spurt om hva som er mest åndelig. Og da svarte han: «Det er å gi de fattige brød. Men når jeg sier det, da kaller de meg kommunist». I boktittelen til en annen frigjøringsteolog, Frei Betto, ligger kjernen av min forståelse av forståelse av spiritualitet; Oração na Ação, som betyr bønn i handling.

Å ha rom for hele mennesket handler om å se de marginaliserte; det handler om å se Kristus i den andres ansikt. Hva vil du trekke frem som din favoritt bibel-fortelling? – Min favoritt-bibelfortelling er fra første Mosebok, og det er fortellingen om Hagar, denne slavekvinnen som blir sendt ut i ørkenen for å dø. Og så blir hun møtt av Gud: «Da satte hun dette navnet på Herren som hadde talt til henne: Du er en Gud som ser meg»

Hvis vi som kirke gjemmer oss bort i møterommene våre, vil vi etter hvert bli uten betydning for folks liv. Har du noen tanker om veien videre for Den norske kirke og dens rolle som folkekirke? – Ja, da tenker jeg først og fremst at det er veldig viktig at kirken lever nær folk i hverdagen, og det gjør kirken lokalt. Jeg er, kanskje litt overraskende, ikke så opptatt av de sentralkirkelige organer. De er selvfølgelig viktige sider ved kirken – men når det gjelder hva som er det aller viktigste for Den norske kirke videre vil jeg trekke frem tre stikkord som Ungdommens kirkemøte gav oss i 2005, da var temaet misjon. Disse stikkordene er dele – altså å dele evangeliet i ord og handling; dialog – som UKM definerte som en samtale mellom likeverdige parter; og det siste ordet er nærvær – UKM var opptatt av det troverdige nærværet. Og det er her kirken

prøves. Det har jeg også sett de syv årene jeg har vært biskop i Stavanger. Hvis vi som kirke gjemmer oss bort i møterommene våre, vil vi etter hvert bli uten betydning for folks liv. Jeg har veldig stor respekt for kirkelige ansatte, alt fra kateketer til kirkegårdsarbeidere, som møter folk med nærvær og troverdig samtale. Hva med Forbundet – har du noen tanker om hva ­Forbundet bør jobbe med fremover? – Jeg tror Forbundet har en veldig viktig rolle i det å holde kirken fast i dette vi snakket om nå med det troverdige nærværet. En annen ting jeg tenker at Forbundet bør jobbe med fremover, er å være med å åpne øynene for at høyrepopulismen er i ferd med å skape et helt annet Europa – et farlig Europa. Personlig er jeg mindre bekymret for Trump enn den utviklingen vi nå ser i Europa. Og her har kirken en viktig rolle. For det vi ser i Europa nå er at mange vil at vi skal være «oss selv nok» og legger vekt på etnisitet og grensesetting. Her mener jeg Forbundet har en viktig rolle i å snakke sant om den politiske utviklingen. Så tenker jeg at det er viktig å være en klar røst for dem som faller utenfor i samfunnet vårt i dag. En annen ting som kanskje Forbundet burde utfordres til, og som jeg synes Forbundet har hatt en god praksis på, det er dette å skape disse fellesskapene hvor vi kan være sammen uten å måtte flagge all verdens politiske synspunkt – slik som jeg opplevde fredagsmessene i forbundet. Det at fredagsmessen har stått så sentralt hele veien, det mener jeg er en styrke for forbundet. Vi kan ikke skille troen og livet. Vi kommer med livene våre inn i gudstjenesten, og vi går sterkere ut igjen enn vi kom inn fordi vi får oppleve dette fellesskapet. Og det er verdensvidt – vi er faktisk ikke alene i denne verden. Til slutt så må jeg nesten få spørre hva du skal bruke tiden på nå som du er gått over i emeritusenes rekker? – Ja, for det første skal jeg bruke mer tid på de minste i familien – jeg har tre barnebarn som jeg setter stor pris på å få være sammen med. Og så er det å bruke tid på venner jeg har her på Østlandet, som jeg ikke kunne treffe så ofte mens jeg bodde i Stavanger. Ellers har jeg begynt å holde noen foredrag – Hertervig Forlag i Stavanger, som har gitt ut Gud sett nedenfra, har vært glad for alle henvendelsene som kom om foredrag etter lanseringen av boka i fjor. Så nå er jeg i emissærbransjen: Reisende i teologi fra Brasil til Stavanger. Det er veldig spennende! Og så har jeg et lite håp om at jeg skal få kunne jobbe enda litt på gateplan. Jeg skal gjøre litt i min hjemmemenighet, Bøler, blant annet i en gruppe med en flott gjeng fra omsorgsboligene. En annen ting jeg har tid til nå, som jeg egentlig ikke hadde regnet med å bruke tid på, det er det å snakke med folk som synes det er vanskelig med troen, og det har vært en veldig fin opplevelse – og noe jeg håper å bruke mer tid på fremover. ¤ AKT 1/2017

|    17


Du er en Gud som ser meg Preken holdt av Erling Pettersen i Visitasgudstjeneste i Askdal kyrkje, 1. mars 2015. Hentet fra boken Gud sett nedenfra. Gjengitt med tillatelse. En av fariseerne innbød Jesus til å spise bos seg, og han gikk inn i fariseerens hus og tok plass ved bordet. Nå var det en kvinne der i byen som levde et syndefullt liv. Da hun fikk vite at Jesus lå til bords i fariseerens hus, kom hun dit med en alabastkrukke med fin salve. Hun stilte seg bak Jesus, nede ved føttene, og gråt. Så begynte hun å fukte føttene han med tårene og tørket dem med håret sitt. Hun kysset føttene hans og smurte dem med salven. Da fariseeren som hadde innbudt ham, så det, tenkte han med seg selv: «Var denne mannen en profet, ville han vite hva lags kvinne det er som rører ved ham, at hun fører et syndefullt liv.» Da tok Jesus til orde. «Simon», sa han til fariseeren, «jeg har noe å si deg.» «Si det, mester», svarte han. Jesus sa: «To menn hadde gjeld hos en pengeutlåner. Den ene skyldte fem hundre denarer, den andre femti. Men da de ikke hadde noe å betale med, etterga han dem begge gjelden. Hvem av dem vil da holde mest av ham?» Simon svarte: «Den han etterga mest, tenker jeg.» «Du har rett», sa Jesus. Så vendte han seg mot kvinnen og sa til Simon: «Ser du denne kvinnen? Jeg kom inn i ditt hus; du ga meg ikke vann til føttene mine, men hun fuktet dem med tårer og tørket dem med håret sitt. Du ga meg ikke noe velkomstkyss, men helt fra jeg kom, har hun ikke holdt opp med å kysse føttene mine. Du salvet ikke hodet mitt med olje, men hun smurte føttene mine med den fineste salve. Derfor sier jeg deg: Hennes mange synder er tilgitt, derfor har hun vist stor kjærlighet. Men den som får lite tilgitt, elsker lite.» Så sa han til kvinnen: «Syndene dine er tilgitt.» Da begynte de andre gjestene å spørre seg selv: «Hvem er han, som til og med tilgir synder?» Men Jesus sa til kvinnen: «Din tro har frelst deg. Gå i fred!» Tekst: Lukas 7, 36-50 Som 17-åring var jeg i USA ett år som utvekslingsstudent. I den lutherske kirken der jeg gikk det året, Bethel Lutheran Church i Little Falls, Minnesota, hang det et broderi fint innrammet. Teksten var en bønn fra middelalderen: Dear Lord, three things I pray - To see you more clearly - To love you more dearly- To follow you more nearly- day by day 18    |

AKT 1/2017

Presten i vår menighet hadde prekener som lignet mer på bibeltimer, og som nysgjerrig 17-åring var det midt i blinken for meg. En av bibeltimeprekenene handlet om Hagar, slavekvinnen. I Første Mosebok, i kapittel 16, finnes det en nydelig fortelling om en kvinne som var satt utenfor, som ble ekskludert, men som ble sett av Gud. Det er fortellingen om slavekvinnen Hagar, som blir sendt bort og er alene i ørkenen. Men Gud ser henne, og hun opplever seg sett av en Gud som er kjærlighet. Da satte hun dette navnet på Herren som hadde talt til henne: Du er en Gud som ser meg. For hun sa: Har jeg her virkelig sett ham som ser meg? Bibelens første navn på Gud: Du er en Gud som ser mennesker. Hagar opplever Guds blikk som barmhjertig og kjærlig. Gud ser henne som hun er, og blikket hans er slik han selv er: fylt av kjærlighet. Hun som har møtt blikk som var dømmende og ubarmhjertige, møter godhetens blikk. Og jeg husker den fortellingen om avgjørende for mitt Gudsbilde fordi jeg altfor ofte hadde hørt om en Gud med et helt annet blikk: dømmende, strengt og overvåkende. Ikke hjemme, men på leirer preget av en sterk domsforkynnelse om satte spor hos en 15-16- åring. I Bethel Lutheran Church skjønte jeg i 1967 at den Gud som ser meg, ser meg med ømhetens og kjærlighetens blikk akkurat slik jeg er. Det ble en frigjørende tanke: Gud er en nådig Gud. Hans blikk er barmhjertighetens blikk. Det går en linje fra fortellingen om den Gud som ser Hagar, den ekskluderte, den utstøtte - til dagens evangelium. Fortellingen sier tydelig: Jesus så aldri forbi dem som trengte ham, de fattige, de utstøtte. Jesu vendte aldri blikket bort fra mennesker som var i nød. Han ser. Han så kvinnen som var grepet i ekteskapsbrudd, med et annet blikk enn de fordømmende blikkene hun møtte. Og i dagens evangelium ser Han kvinnen i Simons hus med ømhetens og akseptens blikk. Vi går til teksten: Det er duket til fest i Simon fariseerens hus. Jesus er æresgjest. Så kommer hun inn fra gaten, stiller seg ved Jesu føtter og gråter. Hun er navnløs, ordløs, modig. Vi blir vitne til et fortettet drama, der hun møter foraktens blikk fra de moralsk plettfrie, de

som regnet seg selv som rene. Vi kan bare ane hennes skjebne. For gjestene i Simons hus er det en provokasjon det som skjer. De ser at hun berører Mesteren; væter føttene hans med tårene, tørker dem med håret sitt, smører Jesu føtter med kostbar salve. Det er ømhet og hengivenhet i hver bevegelse, og Mesteren tar imot hennes kjærtegn. Simon tenker som de andre: Hvordan kan Mesteren la henne holde på? Fordømmelsen har rikelig plass i rommet. Det er bare én der uten fordømmelse i blikket: Han som lar seg berøre av hennes kjærtegn - ser henne med et annet blikk - med ømhet - med aksept. Jeg tror at grunnen til at kvinnen våger seg inn i fariseerens hus, er at hun har møtt Jesu blikk på sine vandringer der hun har sett ham i selskap med syndere, tollere, fariseere. Kanskje har hun sett sine medsøstre som gikk sammen med Mesteren når de har møtt blikket hans fylt av kjærlighet. Hun må ha hørt ordene om tilgivelse. Og hun har lengtet etter å høre de samme ordene. Derfor står hun hos Jesus nå. Og Jesus lar henne gråte. Hun som er sosialt utestengt og brennemerket, opplever nåden, den rene kjærligheten. Hun blir sett, og gjør den samme erfaring som Hagar: Du er en Gud som ser meg. Et klokt menneske har sagt: Det er ikke sant at kjærlighet gjør blind. Kjærlighet gjør seende. Kvinnen uten navn ser Guds nåde i Jesu blikk. Kvinnen lavest på den moralske rangstige - forvandles av kjærligheten. Hun hører ordene Syndene dine er tilgitt. Din tro har frelst deg. Gå i fred. Det er en detalj i fortellingen som utfordrer meg sterkt: Det er Jesu spørsmål til Simon: Ser du denne kvinnen? Jesus sier: Ser du mennesket bak det ytre? Det er også tekstens spørsmål til oss: Ser vi de som faller utenfor det gode selskap, som har den samme lengsel etter å bli akseptert og bli møtt med kjærlighet også når livet ikke går etter den moralske ABC? Ser vi asylsøkerne, ser vi de mange som tigger og ber om å få noen slanter av vår overflod? Vi utfordre til å se. Og til å våge å gjøre som kvinnen: sitte ved Jesu føtter. Snakke sant om det som er vår sårbarhet, vår skam. Vi kan gjøre det i skriftemålet, som jeg ønsker kunne bli en sterk og god praksis i våre menigheter. Der kan vi oppleve det samme som kvinnen: komme med hele vårt liv, høre disse sterke ordene og kjenne at nåden er konkret helt nær når

hånden legges på hodet og ordene lyder: Etter vår Herre Jesu Kristi ord og befaling tilsier jeg deg alle dine synders nådige forlatelse i Faderens og Sønnens og Den Hellige Ands navn. Uten å selv gå til skrifte ville jeg ikke våget å bære bispekåpen. Men jeg var 35 år og misjonær i Brasil før min katolske, gode prestekollega pater Boleslaw åpnet veien til det jeg opplevde som nådens rom, med sitt enkle spørsmål: Hvem er din skriftefar? Det ble en frigjørende opplevelse, å kunne si enkelt og greit: Jeg trenger på ny og på ny å høre Nåden er et ord fra Gud over alle dage nåden er når alt er tabt at få alt tilbage. Syndene dine er tilgitt. Da er jeg tilbake til broderiet i den kirken jeg gikk i om 17-åring. Etter hvert ble ordene på broderiet min egen bønn. Jeg ba om å se Ham om ser meg, å følge ham i ord og handling og å se dem om trenger mitt blikk, min aksept, min berøring. Jesus møtte kvinnen med dyp respekt. Ordet respekt betyr å se en gang til. Jeg møtte på Ungdommens Kirkemøte for noen år siden en spesiell mann om lærte meg noe om å se en gang til. Om å ikke vurdere mennesket bare ut fra det ytre. Han hadde viet pensjonistlivet sitt til å arbeide for ofrene for HIV/AIDS -katastrofen: Det var derfor han var i Norge. Det var Kenneth Kaunda, Zambias første president. Vi hadde invitert ham til å tale til ungdommene på Ungdommens Kirkemøte. Før han begynte foredraget om kampen mot HIV/AIDS, ba han om å få låne min gitar, og så sang han: Day by day, all my life, I will follow Jesus. Day by day, till I die, I will follow Jesus. Så tok han en pause, så på ungdommene og sa: Just so that you know who I am. Bare så dere skal vite hvem jeg er. Og jeg tror at kvinnen i Simon fariseerens hus kunne stemt i, som Kenneth Kaunda, den samme sangen. For hun gikk ut av Simons hus som Jesu etterfølger: Dag etter dag, hele mitt liv, vil jeg følge Jesus. Dag etter dag, til jeg dør, vil jeg følge Jesus. Og hun er i følge med mange av de kvinnene vi møter i Bibelen, fra Hagar, den kanaaneiske kvinnen, kvinnen ved Sykars brønn, til kvinnen de fromme ville steine, og de kunne alle si: Du er en Gud som ser meg. ¤

AKT 1/2017

|    19


Med plass for diskusjon og rom for hele mennesket

av rebecca lunde

foto: andrine elnes rabbevåg

17. til 19. mars 2017 var 25 delegater fra det ganske land samlet i Universitetsgata 20 i Oslo, i anledning Landsmøtet i Norges Kristelige Studentforbund. På sakskartet sto blant annet treårsplan og arbeidsprogram for Forbundet og revidering av Grunnlagsdokument for Palestinaengasjement. Høye forventninger – spente delegater Det er fredag, det er sol og hovedstaden lukter søtt av vår. Når jeg drasser med meg kofferten nedover Ullevålsveien er det med Universitetsgata 20 for nesen. I Osloforbundets lokaler skal denne helgen Norges Kristelige Studentforbunds (NKS) viktigste møte holdes – Landsmøtet. Når jeg ringer på døren, høres snakk fra ivrige stemmer i bakgrunnen når noen løfter røret og sier «Hei, kom inn!» der oppe ifra. Ankomsten er mild idet delegatkort, sakspapirer og godtepose deles ut til samtlige landsmøtedeltagere. Jeg får virkelig følelsen av at viktige saker skal diskuteres og vedtak fattes – dette blir spennende! Hersketeknikk og møtekultur Før møtestart deles vi inn i tre større grupper – det skal holdes formøte. I gruppen jeg følger, er det Andrine Elnes Rabbevåg, 2. nestleder i landsstyret, som leder an. Hun orienterer til å begynne med at det på dagens program i all hovedsak er oppført vedtakssaker fra hva som ble fattet på forrige landsmøte, så vel som det formelle hva angår innkalling, forretningsorden, saksliste og dagsorden. – De desidert viktigste sakene blir først drøftet i morgen, sier hun med et bredt smil om munnen. Hun gleder seg åpenbart til diskusjon og debatt, noe som smitter over på oss andre i rommet – vi deler entusiasmen. Vi får en innføring i hvordan tegne seg til innlegg, replikk og hvordan komme med 20    |

AKT 1/2017

saksopplysning og tilhørende håndgester kommer med. I gruppen nikkes det bekreftende, det ser så langt ut til at alle henger med. Videre diskuterer vi hvordan hersketeknikker ikke har noe å gjøre på et landsmøte. Andreas Eggesvik nikker samtykkende og legger ved at formøtene har en viktig funksjon ettersom en bevisstgjøres på hva som er god og dårlig møtekultur. «For man bruker jo ikke hersketeknikker bevisst», sier han ettertenksomt. «Derfor er det fint at vi snakker om det før vi skal inn der!» fortsetter han entusiastisk. Det har allerede gått et kvarter, så vi vender tilbake til møtesalen. Også de andre ser klare ut for at moroa skal begynne. Det lukter deilig av kaffe, vi forsyner oss, finner plassene, og så er vi i gang. Første møtedag: Godkjent! Første punkt på programmet er åpning og opprop. Samtlige inviteres til å gi en kort presentasjon av seg selv fra talerstolen, og introduseres således for at taletid impliserer godteri. Det introduseres, klappes og spises godteri om hverandre. Møtet konstitueres på rekordtid og vi ligger foran tidsskjema allerede fra start. Referatet fra fjorårets landsmøte vedtas og det er tid for lunsj. Etter lunsj vedtas en rekke årsmeldinger og rapporter før NKS’s økonomiske anliggende får fokus. Generalsekretær Torkil Hvidsten orienterer om årsregnskapet. Med en rekke kommentarer til sist og med bruk av noter i margen er det tydelig at regnskaAKT 1/2017

|    21


alle foto: andrine elnes rabbevåg

leders tale ved audun stranden

hard core forbundsfolk

det stemmes…

gudstjeneste. liturg er espen dahlgren doksrød

pet er godt gjennomarbeidet og det fremgår klart for landsmøtet hva organisasjonen har brukt penger på det foregående året. Torkil forteller tydelig begeistret hvordan organisasjonen har holdt seg tett opp mot idealet om å gå i null. Det er god stemning i møtelokalet og årsregnskapet godkjennes. Møtet heves frem til neste dag. Ny dag – nye saker Det er lørdag morgen og nå har også delegatene fra Bergen og Stavanger nådd Oslo. Første sak på programmet er kafédialog. Det er høy lyd i salen idet bord omrokeres og det etableres fire poster for diskusjon. Fire av landsstyrerepresentantene har fått tildelt hvert sitt ansvarsområde, og kafédialogen egner seg godt som en uformell første behandling av sakene. Leder Audun Stranden tar ordet, og forteller at det er ti minutter satt av til hver post – han tar tiden og det er bare å sette i gang. Postene er henholdsvis treårsplan, arbeidsprogram, lovendringsforslag og budsjett og idet Audun sier «Kjør!» stiger volumet i salen betraktelig. Det orienteres og informeres, stilles spørsmål og diskuteres. Det er godt det begynner å nærme seg første plenumsbehandling. Plenumsbehandling og Forbundets fremtidsutsikter To av de riktig store sakene på årets landsmøte er vedtak av ny treårsplan for Norges Kristelige Studentforbund i perioden 2017–2020 og et toårig arbeidsprogram for perioden 2017–2019. Audun Stranden tar plass på talerstolen og forteller kort om utviklingen Forbundet har hatt siden forrige treårsplan ble ved22    |

AKT 1/2017

tatt i 2014. Han forteller at Forbundet årlig har økt i antall medlemmer, at lokalforbundenes innflytelse på landsorganisasjonen er styrket, så vel som at organisasjonskunnskapen innad har økt markant. Den nye treårsplanen er delt inn i fire satsningsområder som har som mål å utvikle Forbundet videre. Det skal skje gjennom å utvide med ytterligere flere lokalforbund, å styrke det allerede eksisterende lokale arbeidet, gjennom å forbedre promoteringen utad samt ved å forene Forbundet som én organisasjon – lokalt, nasjonalt og internasjonalt. Når Audun forlater talerstolen, gir flere i salen uttrykk for at et godt stykke arbeid er gjort og mange timer synes å være nedlagt i arbeidet. Arbeidsprogrammet, som tar opp i seg satsningsområdene fra treårsplanen, fremstår oversiktlig og er inndelt ryddig etter hva organisasjonen som helhet, landsstyret for seg og lokalforbundene mer konkret skal gjøre for at treårsplanens målsettinger skal kunne nås. Det meldes endringsforslag blant annet ved hvorvidt formuleringen skal artikuleres som «skal» eller «bør». Et mer tydelig økumenisk fokus, fremmes av Louise Bekkelund Hole, nyvalgt leder i Trondheimsforbundet. Etter lunsj er boikott av Israel en av hovedsakene – det er tydelig at saken engasjerer og talerstolen mottar folk på inn- og utpust. Det er fascinerende å vitne hvilken argumentasjon som tas i bruk – her er alle retorikkens virkemidler tilstede – etos, patos, logos. Det lukter mer politikk enn det har gjort på landsmøtet til nå, men til tross for uenigheter, er det ikke snakk om krangel den drøye halvtimen drøftingen pågår. Det er tydelig at formøtet har noe for seg – bruken av hersketeknikker er så godt som ikke-eksisterende.

På landsmøtet skal samtlige saker opp til diskusjon to ganger nettopp for å sørge for at vedtakene som fattes er gjort på rett grunnlag. Etter første dag med plenumsdiskusjoner heves møtet inntil siste dag denne marshelgen. Søndag – tid for vedtak Det er søndag og det er siste dag på landsmøtet i Norges Kristelige Studentforbund 2017. I dag skal det gjøres vedtak i sakene som har vært oppe til diskusjon både i og utenfor lokalet en hel helg. Valg av ny ledelse, nye landsstyrerepresentanter og valgkomité skal foretas, alt på én ettermiddag. Klokken er ett, lunsj er inntatt og samtlige stemmeberettigede sitter klare på plassene sine for stemming. Alle forslag som er kommet inn, skal stemmes over. Etter innspill fra salen som følge av en noe uklar og trøblete start, endres voteringsmåten. Hvert forslag leses opp etter tur, og det stemmes heller positivt for, slik at stemmegivingen foregår i overensstemmelse med forretningsorden. Treårsplanen går igjennom og vedtas, det samme skjer med arbeidsprogrammet. Når det skal stemmes over om NKS skal gå inn for full boikott, har komitéen valgt å gå med på ekspliseringen «økonomisk, kulturell og akademisk boikott av staten Israel», det vil si at Forbundet har gjort det helt tydelig hva deres mening er overfor Israel og deres maktbruk overfor palestinere. Selv om forsamlingen er splittet og forslaget ikke vedtas enstemmig, applauderes det. Pause neste. Vi er tilbake i møtelokalet og vi nærmer oss siste del av Landsmøtet 2017 – det er tid for ledervalg. Nåvæ-

rende leder, Audun Stranden, stiller til gjenvalg og det er god stemning i møtelokalet. Han deler noen av sine erfaringer fra det foregående året, og gir uttrykk for sitt ønske om å bruke enda mer tid på Forbundet i tiden fremover. Med ett år studiefri det kommende året, ser han fordelen av å kunne være behjelpelig for lokalforbundene og videreutvikle Forbundets arbeid sammen med landsstyret. Valget er uproblematisk, og Audun tiltrer som leder etter enstemmig valg. 1. og 2. nestleder, henholdsvis Ingvild Yrke og Marius Jakobsen Magnussen, velges også inn. Det klappes og stemningen er til å ta og føle på. Vi er kommet til siste punkt på sakslisten, møtekritikk. Ordet går og mange takker for en flott helg hvor klimaet for diskusjon har vært godt. Flere delegater ytrer at diskusjonene har vært konstruktive, viktigheten av at delegatene har tatt ordet og gitt plass til meninger som ikke samsvarer med deres egne. De praktisk ansvarlige, Dag Håvard og Christopher, har gjennom hele helgen sørget for jevn tilstrømming av kaffe og annet møteknask, en innsats det gjennom høy applaus reflekteres at ikke kan sees bort i fra. Landsmøtet har vitnet om at møtekulturen i Forbundet er god og at takhøyden er stor, med plass for diskusjon og rom for hele mennesket. Forbundet er et trosfellesskap, sa prest Espen Dahlgren Doksrød på lørdagsmessen, ikke et meningsfellesskap – en styrke ved organisasjonen som muliggjør meningsutveksling hvor vedtatte sannheter og samtidige strømninger kan utforskes og samtales om. Dét er en av mange styrker Landsmøtet 2017 har vitnet om. ¤

AKT 1/2017

|    2 3


« Vi nekter å godta at det bygges murer der det trengs broer »

av rebecca lunde

foto: andrine elnes rabbevåg

4 på Landsmøtet

Grunnlagsdokument for Forbundets Palestinaengasjement

Vi stilte fire deltakere på Landsmøtet 2017 følgende spørsmål: 1. Hvor mange landsmøter har du vært på? 2. Hva var mest spennende på Landsmøtet? 3. Var det noe som overrasket deg på Landsmøtet, i så fall hva?

Malin Tveterås (23), Leder i og landsstyremedlem fra Stavangerforbundet 1. D  ette er mitt første. 2. Det må være det å jobbe med sakene og høre hvor mange ulike synsvinkler det finnes på én og samme sak. Jeg synes det er veldig modig av folk å gå fram å si hva de mener, det liker jeg. 3. Det er vel ikke noe som overrasker meg noe særlig, utover hvor mye hvor mye hver enkelt brenner for de ulike sakene. Marius Jakobsen Magnussen (21), Delegat fra Osloforbundet 1. I denne organisasjonen er dette mitt første, men jeg har vært på to landsmøter med Sosialistisk Ungdom tidligere. 2. Jeg synes at kvoteringene har vært det mest spennende, men innholdsmessig har det nok vært debattene. Jeg er så fantastisk fornøyd, for folk kan så mye og alt det engasjementet samlet i ett rom, det synes jeg er fantastisk! 3. Det var ikke noe som var kjempeoverraskende, men jeg setter veldig pris på at landsmøtet er så prinsippfast i møte med Palestinakonflikten at de tør å ta det standpunktet som er full boikott, uten noen beklagelser. Regine Aspmo Kjærran (23), Delegat fra Tromsøforbundet 1. D  ette er mitt første. 2. Mest spennende er vel selve valget og se hva folk velger å stemme både når det angår sakene som behandler og valget av verv. 3. Vel, siden det er helt nytt for meg, hadde jeg ingen forestillinger om hvordan det kom til å være, så alt var alt en overraskelse. Andreas Torgrimsen Eggesvik (21), Landsstyremedlem fra Trondheimsforbundet 1. D  ette er mitt første landsmøte. 2. Oi, det er vanskelig å si! Jeg vet ikke hva jeg synes har vært mest spennende … jo, debattene! Å høre på alle de forskjellige argumentene folk har brukt, og å følge med på hvordan det har gått. Vi lærte en del om hersketeknikker i starten, og det har vært veldig spennende å se hvor flinke folk var til å holde en debatt. 3. Det overraska meg litt at valgkomitéen ikke hadde funnet et fulltallig Arbeidsutvalg, men at de bare hadde funnet leder og andre nestleder og manglet første nestleder. Og at det derfor ble valgt en ny valgkomité som innstilte et helt nytt Arbeidsutvalg, med to nye medlemmer. Det overrasket meg veldig og det hadde jeg ikke trodd.

24    |

AKT 1/2017

av frøydis indgjerdingen

50 år med okkupasjon I 2017 markeres det at det er 50 år siden annekteringen av Vestbredden i forbindelse med Seksdagerskrigen, og at vi dermed skriver 50 år med okkupasjonen av Palestinske områder. Dette betyr blant annet at minst to generasjoner er vokst opp med konflikten som sin hverdag. Mange unge er i ferd med å miste håpet om en (fredfull) fremtid. Selv om konflikten i Israel og Palestina kan virke håpløs og umulig å finne en løsning på, er det viktig at vi ikke slutter å kjempe for fred. Det er viktig å holde fast på at urett er urett, til tross for at den har pågått så lenge at den nærmest er blitt normalisert. Og det er viktig at de som lever under håpløse forhold ikke skal bli glemt av omverdenen. Heldigvis er det flere som jobber for fred i Midtøsten. Norges kristelige studentforbund har lenge vært engasjert særlig i Palestinernes situasjon. I grunnlagsdokumentet for Forbundets Palestina-engasjement heter det at «Som en kristen studentorganisasjon har vi et ansvar for å tale tydelig mot urett og undertrykkelse uansett sted, kontekst og hvem det rammer.» Forbundet er en av flere organisasjoner som er med på planleggingen og gjennomføringen av Kirkeuka for fred i Palestina og Israel – som markeres årlig etter ini-

tiativ fra Kirkenes Verdensråd; et initiativ som bunner i en oppfordring fra medlemskirkene i Palestina og Israel. De kristne Palestinerne er en minoritet som lever under svært vanskelige forhold. Mange ser ingen annen løsning enn å emigrere. I grunnlagsdokumentet heter det videre at «Vi ønsker å styrke og støtte våre kristne brødre og søstre i Palestina, som vi har et særskilt ansvar for.» I 2017 markeres Kirkeuka for fred i tidsrommet 24. september til 1. oktober. Overskriften for årets kirkeuke er «Unge stemmer mot okkupasjon». Kirkeuka kan markeres enkelt i form av forbønn under gudstjeneste, eller det kan inviteres til seminar, filmkveld eller samtalekvelder med for eksempel møte med ledsagere eller liknende. Flere av lokalforbundene vil være med å markere kirkeuka, enten på egenhånd eller i samarbeid med menigheter, organisasjoner eller andre lokale aktører. Kjerneordene for kirkeuka er bønn, opplysning og påvirkning. Målet er å unngå steile fronter og polariserte debatter, og å skape trygge rom hvor mennesker kan utfordres, inspireres og engasjeres. ¤

AKT 1/2017

|    2 5


AKT uelt

av ingvild yrke

Forbundsnytt amalie kvamme, merete endresen og ingvild yrke på kurs for styreinstruktører

Første generasjon styreinstruktører – i overgangen mellom gammel og ny treårsplan I overgangen mellom to spennende perioder i Forbundet, har første generasjon med styreinstruktører både vært med på å bygge organisasjonen og utvikle den videre. Styreinstruktørenes rolle er både å sikre kunnskapsoverføring til nye styrer, bygge styrenes eierskapsfølelse til organisasjonen og invitere dem inn i samtalen om retning videre for Forbundet. I 2016 ble det gjennomført styreinstruktørkurs for første generasjon styreinstruktører i Forbundet. Kristine Sundsdal, Sara Marie Grimstad og undertegnende deltok på kurset og ble sertifisert som styreinstruktører. Alle hadde erfaring fra styrearbeid i Forbundet fra før, og etter endt kurs var de klare for å holde styrekurs og introduksjonskvelder rundt om i det ganske land. Det har vært veldig lærerikt for oss å være styreinstruktører i Forbundet. Noe av det som har motivert oss til å bli med på kurset i første omgang, er viktigheten av at de erfaringene som opparbeides i lokale verv føres videre til neste generasjon styre. En annen erfaring vi som har vært styreinstruktører har gjort oss, er at like viktig som kunnskapsformidlingen, er det at det nye lokalstyret bruker en helg sammen for å bli kjent, 26    |

AKT 1/2017

får en felles plattform å samarbeide på og setter en kurs for hvor de vil med styrearbeidet. Det har vært veldig givende å få være med på denne prosessen. Denne våren har de nye styrene i Oslo, Trondheim og Bergen fått styrekurs av styreinstruktørene. Forbundet trenger stadig nye styreinstruktører. Alle som har eller har hatt styreverv i Forbundet, oppfordres til å søke om å bli styreinstruktør. Det er en mulighet til å gi videre den kunnskapen og erfaringen du allerede har opparbeidet deg gjennom styreverv. Styreinstruktørkursene gir deg god ballast for å holde kurs, forberedelse før styrekursene, og mulighet til å skape en felles forståelse av god organisasjonskultur og hva Forbundet er, sammen med andre instruktører fra andre lokalforbund. På denne måten bygges en solid organisasjon med høyt kunnskapsnivå og synlige organisatoriske strukturer, samtidig som Forbundet kan utvikle seg til å bli en større organisasjon som også er mer synlig i kirkelandskapet og for studenter og interesserte. Styreinstruktørkursene er en god erfaring for både de som er med på kurs og for de som holder kursene, og nyttige å ha i bagasje for videre verv og jobber. ¤ AKT 1/2017

|    2 7


Nytt fra …

Vi holdt Feministisk Messe 10. mars, rett etter kvinnedagen, sammen med vår kjære studentprest Anne Anita Lillebø. Det er viktig for oss å eksperimentere feministisk med gudstjenesteliturgien, som ofte har vært tynget ned av tradisjonelt og patriarkalsk språk. Gud er så mye mer enn bare Far og Herre, og det kan ligge mye politisk kraft i måten vi omtaler hen på. Det er spennende å se hvordan liturgien oppleves annerledes når vi gjør små grep, som å utforske hvordan det føles å lese Fadervår som Vår forelder. Det finnes mange såkorn til feminisme i Bibelen, både i varierte gudsmetaforer, og i fortellinger om mennesker. Vi leste historien om dommeren Deborah, en av de virkelig spennende sterke kvinnene i Det gamle testamentet. I tillegg sang vi tre nyskrevne feministiske salmer. To av dem er skrevet av Ingrid Brækken Melve, tidligere leder av Oslo-Forbundet, sammen med Solveig Spilling Bakkevik, blant annet om Gud som bjørnemor. Den siste var helt nyskrevet av nåværende leder i Oslo-Forbundet Marte Holm Simonsen, på melodien til «Du Far og Herre». Det kjentes også sterkt og vakkert å bruke regnbueflagget som alterduk. Ingen av oss hadde sett dette gjort tidligere, det var en ren tilfeldighet at en av oss la det fra oss på alteret før vi skulle henge det opp på veggen. Fortell oss gjerne hvis noen har historier om at dette har skjedd før! ¤

Nå når eksamenene er overstått, kikker vi tilbake til det vårsemesteret som er forbi. Vi startet med en introduksjonskveld i Domkirkekjelleren der vi fikk besøk av generalsekretær Torkil Hvidsten. I samarbeid med den svenske presten Anna Runesson og studentprest Leni Mæland har vi hatt flere messer sammen. Vår storsatsning i år har vært temakvelden «kampen mot skjønnhetstyranniet» med Stavanger Sanitetsforening. Denne kvelden ble en stor suksess og oppmøtet var det beste vi har hatt hittil. Kvelden startet med en kort messe i samarbeid med Svenske kyrkan i Norge. 28    |

AKT 1/2017

Deretter holdt Anette Grønning, fra sanitetsforeningen, et foredrag om det usunne kroppspresset dagens samfunn. I foredraget tok hun blant annet opp hvordan kroppspresset kan påvirke den fysiske og psykiske helsen til unge jenter, gutter, kvinner og menn, og hvor viktig det er å ha tryggheten til å være seg selv. I løpet av foredraget fortalte flere av de oppmøtte om egne erfaringer hvor kroppspress hadde skapt utfordringer for dem hverdagen. Temakvelden ble i det hele tatt et minneverdig arrangement hvor åpenhet, respekt og nestekjærlighet sto i fokus. ¤

Vi har denne våren hatt mange fine og spennende arrangementer her i Trondheim. Allerede i januar var det full fres og nyttårsgalla. Det var god mat, litt å drikke på og så gikk vi polonese attpåtil. De oppmøtte møtte opp i strykene dresser og flotte kjoler. Det var i alt en meget hyggelig kveld med likeså god stemning. I disse mørke vinternettene hadde vi også et foredrag om religionpsykologi, før vi kom til våren. I mars hadde vi storfint besøk av Rut Helen Gjævert, kjent for VG-TV- serien «frelst», som kom for å snakke om radikalisering. Dette var både en underholdene, men også litt utfordrende kveld. For når man snakker om tro og om tvil kjenner ikke spørsmålene grenser. Det gjorde ikke tiden heller. Folk satt med så mange spørsmål at de siste gjestene ikke dro før etter midnatt. Det ble sent også på Åpen Scene. Her var mange gode innslag, noen av den musikalske sorten, noen humoristiske og noen høytlesninger av dikt. Her var også mange oppmøtte, kanskje ikke så rart ettersom at det er en tradisjon vi i Singsakerbakken driver med. Men dog, det er alltid hyggelig med mye folk. Noe annet vi liker i TKSF er mat, så vi har sørget for å ha kveldsmat på Temakveldene, og så fort vi har sjansen steller vi i stand andre større måltider også. Nyttårsgallaen var en slik kveld, der vi samlet oss for å spise først. Men i tillegg har vi hatt påskemåltid og 17. mai frokost. Slike arrangementer stikker seg ut og gir oss et felleskap utenom foredrag vi av og til har på temak-

veldene. Misforstå meg rett – temakveldene er viktige! Der får vi nye perspektiver på ting og lærer mye nytt. Men det kan bli litt passivt å sitte å høre på, og når det først er samtale i forbindelse med disse kveldene, så er det det gjerne om de store, dype spørsmålene i livet. Derfor tenker vi at det også er viktig å ha rom for den hverdagslige småpraten, med en brødbit i munnen. Vi velger ikke det ene til fordel for det andre, men har varierte arrangementer. Begge måtene å møtes på er like viktige, det er derfor vi tilbyr begge. Slik som de faste gjengangerne, temakveld og Bibel og børst. Slik har våren sett ut oppe i Trondheim, og vi ser frem til høstsemesteret! ¤

Tromsøforbundet er relativt nyoppstartet og har denne våren arrangert Bibel & børst, filmkveld og spillkveld. Det har blitt avholdt arrangement annenhver torsdag på café, studenthuset Driv, og på Universitetet, med relativt jevnt oppmøte. I tillegg har representanter fra Forbundet stått en god del på stand på universite-

tet for å gjøre seg synlig der. To stykker fra Tromsøforbundet dro på landsmøtet i mars, og hadde gode opplevelser der. Regine Kjærran fra Tromsøforbundet ble valgt inn i landsstyret. Vi gleder oss til å fortsette arbeidet neste semester! ¤

AKT 1/2017

|    2 9


Høstens semestertema

Semestertema – hva er det? Nytt av året prøver Forbundet ut å ha et felles semestertema for hele organisasjonen. Tanken bak dette er at vi på tvers av lokalforbund kan utforske temaer i fellesskap. Lokalforbundene kan vinkle temaene som de vil og lage temakvelder, bibelkvelder, fester og gudstjenester som fokuserer på temaet på en eller annen måte. Og på forbundshelga samles vi fra alle lokalforbund til felles utforskning av temaet. I neste nummer av Akt, blir det spennende å oppsummere hvordan temaet har blitt belyst på flere måter i organisasjonen. Reformasjon i dag Temaet for høstsemesteret er reformasjon i dag. I utgangspunktet kan temaet høres tungt luthersk ut. Lutherske kirker markerer at det er 500 år siden den lutherske reformasjonsdagen i Wittenberg. I vår norske kontekst markeres dette støtt og stadig med glede og triumf, og man kan nesten glemme at reformasjonen i Norge var alt annet en frivillig. Og den sørgelige baksiden til reformasjonen, nemlig kirkesplittelse, forsvinner i jubelen over reformasjonens gevinst. Som økumenisk organisasjon kjenner vi denne splittelsen på kroppen, og det er gledelig at reformasjonsmarkeringene også har med dette økumeniske perspektivet. 500 år med kirkesplittelse er kanskje nok? Som økumenisk organisasjon kan vi være med å jobbe for forsoning, forståelse og samarbeid på tvers av teologisk uenighet og dype historiske sår. Reformasjon i dag kan handle om ettervirkningene etter den lutherske reformasjonen som også var en del av den store protestantiske reformasjonen på 1500tallet. Disse ettervirkningene er både politiske, teologiske, sosiologiske, kulturelle og strukturelle. Det er spennende hvordan reformasjonen etter en tysk teolog kan få ringvirkninger langt utenfor det teologiske kraftfeltet. I utforskningen av temaet, kan vi lete i musikk-

av ingvild yrke

livet, billedkunsten, politikken, statsvitenskapen, kulturhistorien, litteraturen, historiefaget osv. Reformasjon i dag kan også handle om hvilke reformasjoner vi står oppi idag, eller hvilke reformatoriske kamper vi bør ta. På hvilke områder trenger kirka å reformeres i dag? Samfunnet? Forbundet? Denne høsten markeres også, dessverre, 50 år med okkupasjon i Palestina. Palestinernes rop om endring eller reformasjon har vart i en mannsalder. Men gledelig er det at Forbundets kamp for LHBT-rettigheter har ført til reformasjon i Den norske kirke i vigsels-saken. Temaet Reformasjon i dag kan få oss til å tenke over hvilke ettervirkninger av reformasjonen vi lever med i dag, både de gode og de dårlige. Det bør utfordre oss til å tenke gjennom hva vi vil ta med oss videre og hva som bør utfordres. Og det kan inspirere oss til å stå i en kirke som hele tiden må reformeres. Reformasjon skjer i dag, hver gang vi utfordrer gamle sannheter, peker på maktmisbruk og dårlige systemer, kjemper for rettferdighet, bryter ned stengsler med kjærlighet som redskap og lar evangeliet møte våre liv, slik de er. Gud er også en reformator. Gud vil liv og skaper liv. Guds sannhet og godhet sprenger seg frem og kan reformere både enkeltmennesker og samfunn. I vår teologiske plattform står det: «Vi tror på Den treenige Gud; Skaper, Frigjører og Livgiver, hvis kjærlighet overskrider grenser. Grenser mellom meningsleire, kulturer, konfesjoner og religioner – grenser mellom mennesker. (…) Forbundet er en kristen organisasjon på tvers av kirkegrenser. Vi ønsker å utfordre etablerte sannheter. Vi bekjenner vår tilhørighet til Jesu Kristi ene og hellige verdensvide kirke. Vi tror på et økumenisk fellesskap bygget på gjensidig respekt. Vi ønsker at økumenikken skal åpne – ikke begrense. Invitasjonen til nattverdsbordet går ut til alle. Vi tror på en gud som sprenger grenser, en gud som river tak og vegger av enhver teologi – inkludert vår egen.» ¤

Forbundshelga 2017 Forbundshelga er årets sosiale høydepunkt i Forbundet. I år avholdes den 6.–8. oktober på Forbundets gamle småbruk-kollektiv Haugtun på Aust-Torpa i Oppland. Vi kan love en veldig trivelig helg, og her kan du møte forbundere fra hele landet. Hovedtema for årets Forbundshelg er «Reformasjon i dag». Gjennom debatter, samtaler og verksteder vil vi undersøke dette temaet nærmere. I tillegg blir det selvsagt gudstjenester, hyggelig samvær, god mat, bål, leker, mulighet for tur i landlige omgivelser og ellers alt som hører med til en klassisk forbundshelg. Sett av datoen allerede nå!

Skrive for AKT? AKT er alltid på jakt etter nye skribenter! Er det et tema som interesserer deg? Er det noen du vil intervjue? Har du en skribent i magen, men vet ikke helt hva du vil skrive om? Eller er du kanskje av den kreative typen? AKT tar gjerne imot ideer, tekster, dikt, bilder, illustrasjoner og annet som kan passe inn. Ta kontakt på: akt@forbundet.no

foto: rgbstock .com

30    |

AKT 1/2017

AKT 1/2017

|    31


I’m on my way I’m on my way to Canaan Land On my way glory hallelujah I’m on my way You know I’m falling and rising, I’m on my way I’m falling and rising, I’m on my way On my way glory hallelujah I’m on my way I had mighty hot time, but I’m on my way On my way glory hallelujah I’m on my way I had to pray so hard; You know I’m falling and rising Pray so hard; I’m falling and rising I had to pray so hard; and I’m on my way Pray so hard; to Canaan Land I’m on my way to Canaan Land On my way glory hallelujah I’m on my way Trad spirituals

foto: rgbstock .com

AKT #1 - 2017  

AKT er medlemsbladet til Norges Kristelige Studentfobund.

AKT #1 - 2017  

AKT er medlemsbladet til Norges Kristelige Studentfobund.

Advertisement