Sider fra Kan du høre byen puste ut_til utsending

Page 1


Don Martin og Zeshan Shakar

Kan du høre byen puste ut

© Bonnier Norsk Forlag, 2024

Forfatterne har mottatt støtte fra Det faglitterære fond, Institusjonen Fritt Ord og Oslo kommune.

Forfatterportrett, bakside: Michael Ray Vera Cruz Angeles Omslagsdesign: Henrik Koitzsch, Koitz Animation & Graphics Foto på forside og for- og baksats: Kristoffer Nyborg Illustrasjoner: Ruffneck

Sats: Kjetil Waren Johnsen / Wisuell Design Boken er satt med Adobe Garamond Pro 11/16

Trykk: ScandBook UAB, Litauen Papir: 70 g Holmen Creamy, 2.0

2. opplag, 2024

ISBN: 978-82-347-1886-1

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverkslovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Bonnier Norsk Forlag er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.bonnierforlag

Så kan du høre byen puste inn?

Clarion Hotel The Hub, april 2023 Zeshan

– La Haine, sa jeg til Martin.

Det var en lørdag formiddag og vi satt i 13. etasje på det nye

Clarion-hotellet «The Hub». En stor bygning, kledd i gullfarga plater, klemt inne mellom trikkespor, lyskryss, Jernbanetorget, Byporten og Oslo City. Oslo sentrum. Den delen av byen vi som er fra Groruddalen tenker på når vi sier: «Skal vi dra til byen?»

Den skarpe vårsola skinte gjennom store vinduer. Vi var på en restaurant, en slags skybar, øverst i bygget. Mishell og Nasim satt overfor oss. Mishell er jeg gift med, Nasim er gift med Martin. Alle fire av oss er fra Groruddalen, Mishell og Martin er begge fra Romsås, Nasim er fra Haugenstua og jeg er fra Stovner.

På bordet framfor oss sto det tallerkener med kakerester. Bak oss, ved inngangen til restauranten, spilte en DJ brunsj-hiphop, lett tilgjengelige og kjente beats, en appell til et hipt, yngre klientell, men det var ikke så mange unge folk der. Klientellet var en blanding av godt voksne par, noen turister og vennegrupper på vår egen alder. Uansett kom vi ikke for brunsj-hiphop, men for kakene. For en litt stiv sum kunne man spise lunsj og forsyne seg ubegrensa av forseggjorte kaker i alle mulige former og fasonger. Vi hadde

ikke holdt tilbake og satt stappmette og tilbakelent i stolene våre. Bortsett fra Martin, som fortsatt spiste. Mishell og Nasim snakka om politikk. Jeg så bort på Martin, gjentok:

– La Haine. Galleriet.

La Haine er en fransk svart-hvittfilm fra 1995, regissert av Mathieu Kassowitz. Den følger en gruppe drabantbyungdom i Paris under opptøyene på 1990-tallet. I en av mange minneverdige scener kommer ungdommene seg inn på et galleri i Paris sentrum hvor det er en vernissasje. Det serveres hors d’oeuvre og vin, samtalene er danna og borgerskapet beundrer kunst, helt til ungdommene kommer inn i rommet, gjør narr av kunsten, grabber til seg av maten, er ufine mot damer og ender med å bli kasta ut.

For Martin og meg er La Haine en følelse, like mye som den er en film. Det er et ord vi begge umiddelbart forstår, som vi i løpet av de seks åra vi har kjent hverandre ofte har sagt når vi er på sånne steder som 13. etasje på Clarion-hotellet, eller et litteraturhus, et museum, en teatersal. Et sted som ikke helt føles som det blei lagd for folk som oss, der vi har føttene planta på innsida, men samtidig står på utsida og kikker inn, da sier vi: «La Haine.»

Martin nikka mens han spiste siste rest av kakebiten.

– Hundre prosent La Haine.

Som for å understreke det satte DJ-en på en ny låt. «The Message» av Grandmaster Flash. Den ble gitt ut i 1982, året jeg blei født.

Martin var fire år gammel. Den funk- og disco-inspirerte beaten dunka ut av høyttalere over oss og spredte seg utover bord med lunsjtallerkener og kakefat. Jeg venta på åpningslinja, «It’s like a jungle sometimes», men den kom ikke, DJ- en

spilte en instrumentalversjon. Kanskje bevisst, jeg veit ikke, for selv om Grandmaster Flash rappa i den oppstemte tonen som var typisk for den tida, var tekstene hans alt annet enn oppstemte. De handla om rotter, kakerlakker, dopdealing, fattigdom og mangel på håp. «The Message» var en tydelig beskjed om tilstanden i «jungelen» i The Bronx. En sosialrealistisk fortelling direkte fra gateplan, uten filter eller fortolkende mellomledd. Det var en måte å bevare, kuratere og formidle sin egen versjon av virkeligheten på, som i tiåra framover kom til å prege hvordan folk fra utsatte storbyområder over hele verden fortalte sine historier, også her hjemme.

– Ok, så boka …, sa jeg og tok opp igjen en samtale vi hadde hatt flere ganger tidligere. Det nærma seg tiårsjubileet for Martins album

En Gang Romsåsgutt Alltid Romsåsgutt. Albumet som blant mye annet inneholdt hitlåta «Nilsen» og som Martin vant Spellemannprisen med. Vi hadde snakka om å skrive en bok sammen i forbindelse med jubileet. Et dypdykk i albumets tema om oppvekst, tilhørighet, fellesskap og utenforskap på Oslo øst og i Groruddalen. Det var tema jeg også hadde utforska gjennom mine egne bøker.

– Vi skriver noen kapitler hver, foreslo jeg. – Jeg kommer inn og dropper gjestevers, som en featuring på en raplåt. Du skriver om tankene du hadde da du lagde plata. Det som ligger der som én linje når du rapper, der er det sykt mange ufortalte historier.

– Hmm, svarte Martin.

Nasim og Mishell reiste seg.

– Blir dere med? spurte de og nikka i retning balkongen.

Lufta slo mot oss, varm, men med et drag av den kjølige vinteren vi hadde lagt bak oss. Vi lente oss mot rekkverket. Tok inn den imponerende utsikten. Der var operaen, fjorden og øyene, tårna på rådhuset, Holmenkollen oppe i åsen, slottet. Så mange av byens kjennemerker. Et Oslo fra turistbrosjyrene. Vårt Oslo, det også, men ikke helt, store deler av byen var bak ryggen vår.

Martin rista på hodet og lo.

– Det er sykt hvordan jeg aldri blir ferdig.

Han satte ord på noe vi begge hadde tenkt da vi først snakka om å skrive bok. Enda mer om Groruddalen? En dal vi følte oss ferdig snakka om, likevel blei vi aldri det.

Jeg lo, jeg også.

– Sjæl, aldri helt ferdig.

Han pusta ut.

– Jeg er ikke hypp på å skrive en rein biografi.

– Nei, men tenk heller på den som biografien til albumet.

– Ja.

– Men litt må du skrive om deg. Du kalte plata En Gang Romsåsgutt. Må høre litt fra gutten på Romsås. Liksom, hvor begynte den plata?

– Asså det … Martin gliste. – Det er en hel bok.

Denne boka handler om et album, men også om et prosjekt som flere av oss hadde rundt den samme tida, hver for seg, på forskjellige steder i Oslo. Et prosjekt som handla om å fortelle historier fra Oslo øst, med egne ord, og om en holdning, følelse og erfaring som lever i oss og som kan oppsummeres i Martins albumtittel: En Gang Romsåsgutt Alltid Romsåsgutt. For å fortelle om det prosjektet skal vi inn mellom linjene på albumet. Vi skal

til helga i mai 2013, da albumet ble sluppet, og noen år seinere, da vi to møttes. Vi skal til Linje 5 Vestli, til et jorde i Buskerud, et tak i Trondheim, en blokk på Grorud. Og til nr. 11, 13 og 19.

Vi må begynne på Grønland.

Del 1

En gang Romsåsgutt

Det er sjeldent noe er lengre vekk enn telefon

Det er alltid noen som kjenner noen som kjenner noen

Av alle storbyer i verden er nok Oslo minst

Det er her jeg føler meg hjemme, det her byen min

Grønland T-banestasjon, juni 2012

Martin

Telefonen peip. Det var Tommy Tee.

Møtes på samme sted? Kvarter?

Jeg putta telefonen i lomma og tråkka opp fra T-banestasjonen. Svingte ut på Vaterlandsbrua, forbi Evita kafé. Navigerte gjennom virvaret som er Brugata, mellom junkiser, syklister, grønnsakshandlere, pensjonister og småbarn. Kryssa Storgata, som burde vært hovedgata i sentrum øst. Men det er den ikke. Den er bare trafikk.

Et album har ofte et sted. Noen ganger er det et studio hvor den plata skjedde. Noen ganger er det en restaurant hvor den ble planlagt. Noen band drar til en ny by, kjøper et herskapshus, bygger et romskip inni med en sklie gjennom fire etasjer for å spille inn albumet sitt. Andre stjeler Glava på jobben for å lydisolere klesskapet og spille inn der.

En av de første gangene jeg var med å spille inn plate, var med Gatas Parlament. Bandet var under vingene på en halvt banditt, halvt lydmann fra Gamlebyen. Av den typen som har ACAB, kort for «All Cops Are Bastards», tatovert i nakken. Han hadde ordna det så vi skulle få leie et studio av et legendarisk Osloband. Bandet het Backstreet Girls, og leieprisen var to kasser øl og en flaske Jack Daniels.

Det sies at når menneskeheten utrydder seg selv i en atomkrig, er det bare kakerlakker og Keith Richards fra Rolling Stones som overlever. Det kan hende, men Rolling Stones har ikke en dritt på Petter Baarli og gutta hans: Backstreet Girls er mer rock’n’roll enn alle andre norske band til sammen. Og litt til.

Backstreet Girls leide på den tida to rom høyt oppe i den store blokka på Arbeidersamfunnets plass, bygget der Sentrum Scene ligger i dag. Vi skulle få nøklene til studioet av Petter. Jeg og Elling, den ene halvdelen av brødreparet som var kjerna i Gatas Parlament, dro for å møte han. Ingen dukka opp. Elling fant en telefonkiosk, men Petter tok ikke telefonen heller. Etter litt fram og tilbake fant vi ut at han bodde på Anker Hostel. Vi tråkka bortover Torggata, forbi utestedene Cacadou og Café Sara, kryssa Hausmannsgate over til Anker og la oss på ringeklokka hans. Ingenting skjedde.

Vi ringte på hos naboene under, over, til hver side. Til slutt svarte Petter i halvsøvne.

– Gi meg fem minutter ‘a! Vi møtes på Garbos, ok?

Han slengte på røret.

– Garbos!? ropte Elling, mer til seg selv enn noen andre. – Det er jo der vi var!

Ok, tilbake gjennom Torggata.

Garbos lå en trapp opp på Arbeidersamfunnets plass, i etasjen over der Peoples ligger i dag. Det lukta gammal øl. Elling og jeg venta i det tomme lokalet. Det sto ikke noen bak baren engang.

– Dette gidder jeg ikke, jeg går på dass, proklamerte Elling.

Jeg ble sittende alene på puben til det dukka opp en rufsete fyr.

Han hadde kort hår, tredagersskjegg og en sneip i kjeften.

– Hvor er Petter? spurte han.

– Jeg veit ikke, han sover, svarte jeg.

– Sover?!

Mannen med tredagersskjegget målte meg med blikket.

– Joachim, sa han og satte seg ned.

– Martin, sa jeg.

Vi ble sittende uten å si noe. En fyllesjuk mann og en tenåring med lua ned i øya. Jeg veit ikke hvem det var kleinest for. Han brøt stillheten.

– Nei, faen, sa han og reiste seg. – Skal du ha en øl?

– Jeg drikker ikke øl, svarte jeg.

Han mumla noe til seg sjøl, før han fortsatte.

– Ja, en Cola, da?

– Jeg drikker ikke Cola.

– Drikker ikke Cola? Ja, hva faen drikker du da? Vann? Kan du drikke vann?

– Ok.

Han banna og gikk mot baren. Elling kom tilbake fra do og satte seg ved bordet.

– Det kom en kar, sa jeg.

– Petter?

– Jørgen. Nei, Joachim.

– Joachim?

– Ja, eller noe.

Et halvlitersglass med vann smalt i bordet foran meg. Elling skvatt. Ikke av smellet fra glasset. I ansiktet hans var det ærefrykt. I motsetning til meg visste Elling godt hvilken Joachim dette var.

Resten av bandet ramla inn etter hvert. Vi fikk nøklene og stakk opp i studioet. Lokalet til Backstreet Girls besto av et studio og et rom som de brukte til å øve i.

I hvert vårt rom begynte vi på dagen vår. Vi spilte inn i det ene. De «øvde» to kasser øl og en flaske Jack Daniels i det andre. Så stakk de ned på Garbos og derfra videre ut i den begynnende oslonatta. En oslonatt som knapt eksisterer lenger, med brune puber uten leggsjekk eller skjenkenekt, hvor den beste burger’n i byen var på Maliks, med fire halvlitere for en hundrings og sigging inne som kamuflerte stanken fra gårsdagens øl. Øl-øløløløl.

På Lompa, Garbos, Beckers, Gamla.

En virkelighet som både er best beskrevet og bevart nettopp i tekstene til Jokke. Om trygge, stygge Oslo. I den oslonatta ble de værende helt til de kom ramlende inn for å ta over studio på natta. Dagen etter møttes vi alle igjen på Garbos for å ta fatt på en ny dag. Repeat.

Etter det har nesten alle album jeg har vært med på å lage, hatt et sted. Mange av dem ikke langt unna der Garbos lå.

Da Gatas spilte inn Fred, Frihet & Alt Gratis, møttes vi på Dalat Cafe i Osterhausgata, et kvartal nedenfor.

Lenge var Evita i Brugata på Grønland stedet for andre prosjekter.

Albumet Kidsa Har Alltid Rett fikk navnet sitt i Vålerenggata, men bodde på People’s, som fortsatt ligger i etasjen under Garbos. Og for Tommy og meg var det sjappa på baksiden av samme bygning, den fransk-arabiske hjørnekafeen som ligger i krysset Torggata og Bernt Ankers gate.

Dette var andre runde for fransk-araber’n, Tommy og meg. Et par år før satt vi på den samme kafeen og planla en annen plate. Den skulle være en tredjedel av et gruppealbum for oss tre i Gatas, litt som Outkast sin siste plate Speakerboxxx/The Love Below, hvor Big Boi og Andre 3000 har satt sammen hvert sitt soloalbum til en dobbeltplate.

Den plata ble aldri noe av. Gatas kollapsa. Etter en treårsperiode med fire–fem CD-er, en DVD, en rettssak mot Politiets Fellesforbund, to EP-er og en bok, samtidig med endeløs turnering, meldte Aslak, den andre halvdelen av brødreduoen, seg ut. Etter det var tida til Gatas over. Da jeg begynte å innse det, tenkte jeg at det samme gjaldt for meg som musiker. Hjemme hadde jeg en gravid dame. Jeg hadde ingen utdannelse og ingen anelse om hva jeg skulle gjøre for å forsørge meg.

Så ringte Tommy og innkalte meg til det hjørnet. Vi satt på utsiden i Torggata, rundt et lite rundt bord, vendt mot Taste of China på den andre siden av gata.

– Jeg synes vi skal gjøre et Don Martin-album, sa Tommy og tente en sigg.

– Hm, svarte jeg og drakk kaffe.

– Jeg tror tida er moden for det nå, sa Tommy. – Overmoden. Gå helt bort fra hvordan du tenker når du tenker som en gruppe.

Ikke for at det er noe gærnt med det. Men dette er noe annet. Gjøre et album som er skikkelig «deg».

– Kanskje det as, sa jeg.

Jeg hadde brygga på en idé. En grunntanke. En ting som hadde kverna i hodet på meg det siste året. Og den stammet fra en følelse jeg hadde hatt helt siden jeg var en liten gutt.

Jeg er fra Oslo øst

Det har du kanskje skjønt

Blåblokka på Grorud, juni 2023

Martin

Jeg gikk ut av heisen, inn i gangen og låste meg inn døra. Pusta inn. Sa navnet mitt høyt idet jeg tråkka over dørterskelen, selv om det ikke bodde noen her lenger. Gammel vane. Eller kanskje for å opprettholde noe? Det hadde gått noen måneder siden Zeshan og jeg satt på toppen av et hotell og så utover sentrum. De månedene hadde ikke gått som planlagt. Dette ble den siste leiligheten faren min levde i. Jeg var her for å rydde. Jeg hadde dytta det foran meg lenge nok.

«Blåblokka» er den snille versjonen av navnet alle som er fra området, kjenner blokka som. Det riktige navnet er «Narkoblokka på Grorud». Den svære blokka over Grorud senter, med 13 etasjer og 20 leiligheter i hver av dem, pluss loft og kjeller. Blokka som pleide å ha blått skjær ut av oppgangsvinduene, fordi fellesarealene hadde lys av typen som gjorde det vanskelig å finne en blodåre. Sånn er det ikke lenger, men navnet har levd videre. De som bor her nå, er andre typer folk. De fleste arbeidsfolk som ikke er født med én fot i det akselererende norske boligmarkedet. Og noen

andre. Da faren min flytta inn, spøkte jeg med at det kom til å ta maks to uker før han ble aktiv i en polsk arbeiderforening.

Faren min var også oslogutt. Han bodde i nesten hele byen, kant i kant, i løpet av livet sitt. Mesteparten av oppveksten min jobba han på samlebånd på såpefabrikk. Seinere som håndlanger i byggebransjen og til slutt som vaktmester på bibliotekene. Og han skreiv. Han rakk å gjøre mange ubevisst smarte valg i boligmarkedet. Flytta fra Romsås til Bjølsen mens det siste var et lavinntektsområde, og ble der til Grünerløkkas hippe hadde fått barn og krøyp oppover mot Tåsen. Da han flytta, ble leiligheten til en større leilighet på Bøler, bare noen år før Østensjøvannet trakk til seg etablerte østkantfolk og løfta hele området. Så flytta han ut av byen og bytta leiligheten ut med hus på en vakker øy på Sørlandet. Men mens han bodde der, tok boligmarkedet i Oslo løpefart, og da han flytta hjem for å være nærmere både oss og helsevesenet, var verdien på boligen – og alt han hadde bygd opp igjennom et helt liv i fysisk arbeid – blitt til en ettroms i Narkoblokka på Grorud. Ingenting i Oslo driver forskjellene fram mellom de som har og de som ikke har, som boligmarkedet. Det var ikke uten bismak jeg hjalp han å kjøpe denne leiligheten.

Men de tinga brydde han seg ikke om. Han kom godt overens med mange av dem som bor her. Og fra leiligheten sin så han opp på skogen som omkranser det lille fjellet som er Romsås.

Jeg blei stående i stua blant tinga hans og se opp dit, rett opp på blokka vi flytta inn i. Sommeren det året jeg skulle fylle tre.

Røttene man gror fra gjelder hele livet

Romsås, 1980-tallet

Martin

Den blokka. De trærne. Det området. Det første minnet jeg har, er å se ut av vinduet på rommet mitt. På trærne langt der nede og noen blokker på andre siden av skogen. Jeg var tre år og mamma hadde akkurat fortalt meg at faren min skulle flytte. Hun pekte bort på blokkene bak trærne, mot et annet borettslag på Romsås. Han skulle bare flytte dit, sa hun, men det virka sjukt langt for meg. Hele min verden var i og rundt blokka vår. Barnehagen min lå rett bak. Romsås var en planet. Vår planet. Jeg tenkte ikke at jeg var fra Oslo eller fra Norge. Jeg var fra Romsås. Her, i toppen av blokka, så jeg utover planeten vår.

Da OBOS skulle bygge her, var Romsås et prestisjeprosjekt. En drabantby som skulle være annerledes organisert. Noen av ambisjonene måtte senkes. Blokkene ble asbestgrå. Verken OBOS eller kommunen ville ta ansvar for senteret, men mye av tanken med tun, store bilfrie områder og skogen rundt ble igjen. Tre hundre blokker. Seks borettslag. En million trær. Minst.

De som flytta til Romsås, var eller ble for det meste arbeiderklassefolk og lavtlønna, og mange var også innflyttere til byen. Det var en mindre verden, og Oslo var en mindre by, men da som nå

tok hovedstaden imot mange typer folk. Noen var mindre populære enn andre. «Nordlendinger uønsket» kunne det stå i utleieannonser til ut på 1970-tallet. Selv om de første som flytta inn kanskje hadde reist kortere enn i dag, var det også den gangen folk uten røtter i byen, som hadde kommet hit for å bygge seg et bedre liv.

Sånn var det med oss også. Vi flytta til Romsås fra en liten leilighet i sentrum, med enkle glass i vinduene, i en trafikkert gate uten gress eller lekeplass, til en stor leilighet med veranda nesten helt øverst i blokka. Derfra så vi ut over Groruddalen og store deler av Oslo på den ene siden, og mot skogen som skilte oss fra et av de andre borettslagene på baksiden.

Det er to måter å komme til Romsås på.

Enten kommer du med T-banens linje 5, i tunnel sprengt gjennom fjellet fra Grorud på den ene siden og Rommen og så Stovner på den andre.

Eller du kan kjøre opp fra Grorud, på bilveien som deler seg før det nederste borettslaget og blir til Romsås ring, og så kretser rundt de tre hundre blokkene som stikker opp av skogen, før bilveien biter seg i halen igjen på vei ned. Romsås Ring-bussen sirkler rundt blokkene den veien, og som barn visste alle at sjåførene på denne bussen så mellom fingrene om barn ikke hadde billett.

Mamma og jeg ble boende i den kjempestore nye leiligheten da faren min flytta ut. Familien vår hadde gått fra tre til to, og mamma var aleneforsørger uten slekt å lene seg på i Norge. Hun vokste opp i Stockholm og hadde ingen familie her i landet.

I den leiligheten, i toppen av blokka, føltes det som om det var hun og meg alene mot verden.

Men med en gang jeg tråkka ut av blokka, var jeg en av mange.

Siden tidenes morgen, siden leirbålenes tid, har mennesket vært et flokkdyr. Hvis du ikke har en flokk, leter du etter en flokk. På Romsås var jeg ikke den eneste uten dype røtter eller en storfamilie rundt meg. Fra den blokka tok jeg de første stegene ut i verden. Jeg husker en av de første gangene jeg fikk lov å gå ut alene for å leke. Borettslagene på Romsås er delt inn i tun som blokkene står samlet rundt. Vårt borettslag hadde to tun. Øvre tun og nedre tun, hvor vi bodde. Jeg måtte love å holde meg på nedre tun så mamma kunne se meg fra vinduet. Jeg gikk ut av blokka og løp rett opp til øvre tun.

Romsås var et fantastisk sted å være barn. Svære områder uten trafikk eller andre ting å tenke på enn de andre barna. Vi var mye i skogen bak blokkene. I trehytta noen hadde bygd bak blokka mi. Det var kort vei til Steinbruvann og Badedammen, så kort at mange fra Romsås ser på det som en del av Romsås. På Svarttjern kunne vi også bade. Alle tun hadde en eller annen form for lekeplass. Ute på tunet var det skur med boder i, og på Romsås hadde vi en egen form for fotball hvor hver dør var noens mål. Alle mot alle og alt var lov. Mange ringeklokker å ringe på og stikke av fra.

Vi spiste rips fra buskene om sommeren og akte ned trappa fra øvre tun om vinteren. Sklei på grusen om våren og lagde bekker av smelta snø.

I barnehagen slåss jeg med en kid som het Bebbi. Jeg kom hjem og ville ikke gå i barnehagen mer. Dagen etter sto han ved porten da jeg kom. Han syntes vi burde være venner. Bebbi og jeg holdt sammen etter det. Vi var like lave, med like mye energi og var alltid på farta, enten vi sklei ned den lange sklia på den «ulovlige måten» med hue først, hoppa over gjerdet for å rømme fra barnehagen eller bare skulle ta over huskene. Han hadde to eldre brødre og en lillesøster.

Vi hadde gjemmesteder i skogen og kratt å falle nedover i. Vi jakta på ting å dirke med og panteflasker for å kjøpe smågodt.

Den viktigste var tyggegummien Bugg. Du kunne få fire Bugg for én krone. Av og til kunne du komme over steder hvor ungdommene hadde festa og etterlatt seg så mye pant at det kunne bli store mengder Bugg. En dag vi kom opp på senteret med pantekronene våre, fikk vi en sjokkleksjon i økonomi. Prisen på Bugg hadde doblet seg. Nå fikk vi bare to Bugg for en krone! Jeg veit nøyaktig hvor jeg sto i den kiosken på senteret da jeg fikk mitt første møte med inflasjon.

I skogen var det også noen narkissteder som vi lærte av eldre barn at vi måtte holde oss unna. Men bortsett fra det tilhørte uteområdene barna. Skog, gress og lekeplasser. Steder å sykle. Steder å gjemme seg. Steder å flakke rundt.

Dagen jeg begynte på skolen, var jeg skikkelig spent. Mamma var lærer, og jeg visste at skole var viktig. Jeg var en liten rakett og hadde ikke bursdag før i november. Mamma mente at jeg ikke var skolemoden og prøvde å få skolestarten utsatt et år. Men Bebbi, Johanne og flere jeg kjente fra barnehagen, skulle begynne sammen, og jeg syntes det var bra. Dessuten kunne jeg mange ting: Jeg kunne skrive navnet mitt og lese noen ord. Til og med skrive noen ord, selv om flere av dem var på svensk. På TV fulgte jeg med på «Det var en gang et menneske», alle dyreprogrammer og alt som handlet om verdensrommet. Og jeg kunne kjenningsmelodien til programmene utenat.

Første skoledag hadde jeg turkis genser, med matchende turkis bukse og turkist belte. Lopper i blodet og tusen tanker i hodet.

Men som for mange andre som var skrudd sammen som Bebbi og jeg, var det å begynne på skolen en solid kræsj. Læreren vi fikk

var en old school autoritær Frøken. Frøken la Bebbi og meg for hat. Ingen av de tingene jeg kunne, viste seg å være noe bra.

Jeg var ikke dårlig på skolen. Men jeg lærte fort at skolen syntes jeg var dårlig. Gradvis ble jeg dårlig til å være på skolen. Skolen var ikke for oss. Den var mot.

Kanskje var vi vanskelige å ha med å gjøre. Jeg fant på masse ting hele tida, men de tingene jeg har sterkest minner av å bli dratt etter armen ut på gangen for, skreket til for full hals eller sendt på inspektørens kontor for, var ting jeg ikke skjønte hvorfor var så feil. Mamma, som sjøl var lærer, prøvde å få meg med på å bytte skole. Men jeg nekta å dra fra vennene mine.

Jeg husker vi ble omtalt som «MBD», uten at jeg er sikker på hvor det kom fra. «MBD» var forgjengeren til det som nå kalles ADHD, og på Romsås hørte jeg at det betydde minimal brain damage. Det hadde ikke gjort saken bedre om vi visste at d-en sto for dysfunction. Noen folk irriterer seg når vi oppdaterer språket vårt, luker ut nedsettende måter å snakke om hverandre på. For meg sier sånne ord mye om tiden og menneskesynet. Nei da, det kan ikke være noe feil med hvordan skolen vil at barn skal tilpasse seg og at skolen ikke vil tilpasse seg barna. Det kan ikke være at ikke alle er skrudd sammen for å sitte stille hele dagen og lære på lik måte. Det kan ikke være at folk har forskjellige evner eller modner i ulikt tempo. Det er noe feil med deg og den lille hjernen din!

Men jeg tenkte at det i hvert fall var bedre med minimal enn maximal brain damage. Vi tok det til oss, og en periode kalte vi oss MBD-gjengen.

De sier at like barn leker best. På Romsås var vi vant til at alle var forskjellige. Sånn var det. Alle var enten kvart eller halvt eller dobbelt noe, hadde rødt hår, annerledes klær, mangla en eller flere

foreldre eller tenner og var ikke skrudd sammen på samme måte som de andre.

Mamma er også fra blokk. Hun vokste opp i Stockholm og flytta til Norge på 1970-tallet. Hennes foreldre var motstandsfolk fra arbeiderbydeler i København, som flykta til Sverige under krigen. Selv om familien vår i Sverige ikke egentlig var svensk, ble nok mamma veldig svensk av å komme til Norge. Så jeg var også svensk. Jeg var svensk statsborger, hadde svensk pass, og vi dro «hjem» når vi dro til Stockholm. Jeg fikk svensk Bamseblad i posten, og nesten alle klærne mine var fra svenske kleskjeder. En gang jeg var i bursdagsfest, begynte pappan til bursdagsbarnet å fortelle svenskevitser på min bekostning. Vi satt rundt et bord med partyhatter på og vi skulle akkurat til å få kake. Jeg husker at tripp trapp-stolen jeg satt på, gjorde det vanskelig å komme meg vekk da han begynte. Jeg skjønte ikke hvorfor jeg ble så sint. Jeg ville velte bordet og kaste kake rundt omkring, men jeg hadde også veldig lyst på kake. Jeg gikk derfra med kake i magen og mye svenskere enn da jeg kom.

Jeg ønska meg Coca Cola-genser og radiostyrt bil. Jeg fikk randiga tröjor og «fjernstyrt» bil med ledning som mamma prøvde overbevise meg om at var like bra.

Mamma og jeg snakka mye om hvordan verden var. Jeg husker hun forklarte meg om hvorfor vi ikke tanka på Shell på Grorud, på grunn av boikottkampanjen mot apartheid i Sør-Afrika.

Det var ikke sånn at vi var fargeblinde på Romsås. Jeg var ofte klar over hvor familien til kompisene mine kom fra. Og omvendt. Det bare var ikke noen stor greie. Jeg visste ikke at Romsås var annerledes enn andre steder før de andre stedene begynte å melde seg og melde om oss. Seinere, da folk begynte å spørre hvordan det var å være barn

på et «multietnisk sted», hadde jeg ingen ting å svare. Vi var en gjeng med barn som gjorde barneting. Hvordan var det andre steder?

Jeg var også mye sammen med jentene i klassen. De hadde egne utfordringer og andre baner. Det er ikke min fortelling å dele.

Mamma sendte meg på aktiviteter. Jeg passa ikke inn, og det tok sjelden lang tid før det ble konflikt. Jeg prøvde å begynne med sport, men har aldri spilt for Romsås Idrettslag. Men jeg har jagd motstanderlaget hele veien fra toppen av Romsås, ned til senteret og inn på T-banen og vekk fra Romsås – for Romsås Idrettslag.

Så klart gikk det en kule varmt eller fem mellom oss barna. Kanskje hardere enn andre steder. Stort sett ble vel alle plukka på hvis det var noe å plukke på. Og det var noe å plukke på hos alle. Jeg var en liten hissigpropp som både fucka med andre og ble testa mye sjøl. Hvis du var yngre enn meg og vokste opp i samme borettslag, så var ikke jeg akkurat noen engel heller.

En gang vi var i «faren min er sterkere enn faren din»-diskusjonen, havna jeg i battle mot en annen gutt. Faren min jobba på Denofa Lilleborg, på samlebåndet som produserte og fylte klorin på blå flasker. Jeg husker ikke hva faren til den andre gutten gjorde, men jeg svarte at «faren min jobber på såpefabrikk. Han kaster klorin i øyet ditt». Ingen andre hadde hørt om klorin eller visste hvorfor det var dumt å få i øyet. De skjønte bare at jeg hadde eid han andre gutten. Han snudde seg desperat mot en jente fra øvre tun og sa:

– Å ja, hva er det du ler av? Faren din er dau!

Hun løp gråtende vekk. Faren hennes hadde hengt seg noen uker før.

Faren min jobba hele tida, det var i hvert fall inntrykket mitt. Morgenskift, dagskift, kveldsskift. Han kunne forsvinne på jobb

før jeg våkna, eller komme hjem lenge etter at jeg burde ha sovna. Likevel balanserte han på en tynn list, og det gikk ikke alltid opp uten sjekkheftet. En dag vi var i matbutikken, sa dama bak kassa lavt at hun ikke kunne ta imot sjekken hans, for den forrige hadde bounca. Faren min klikka. Jeg husker jeg var så flau, ikke for at han klikka i butikken, men fordi dama bak kassa var moren til en jente i klassen min.

En gang jeg overnatta hos faren min, ringte mamma og fortalte at Olof Palme var blitt skutt. Hun forklarte hvem han var og hva som hadde skjedd. Jeg var sju år og skjønte bare at det var alvorlig og at det tydeligvis angikk meg. Mandagen etter var jeg i slåsskamp flere ganger på skolen over at statsministeren min var død. På skolefritidsordninga orka jeg ikke mer. Jeg slo en kid som erta meg, alt jeg kunne med et kinasjakkbrett. Så løp jeg ut av rommet og gjemte meg i et bøttekott. Der sto jeg og lurte på hvordan jeg skulle overleve skolen. Etter en stund hørte jeg noen barn som hadde vært ute, komme inn. Bebbi var en av dem. Så ble det stille igjen. Jeg ble stående i skapet og sverga til meg selv at jeg aldri skulle på skolen mer. Da lukka Bebbi opp skapdøra.

– Hvorfor står du her?

Jeg sa ingenting.

– Er det for dem sier sånne greier?

Jeg så på han. Han så på meg.

– Kom, vi går sammen, sa Bebbi.

Bebbi var en shit-talker av dimensjoner. Men den setningen burde vært inngravert i fjellveggen på T-banestasjonen.

Turn static files into dynamic content formats.

Create a flipbook
Issuu converts static files into: digital portfolios, online yearbooks, online catalogs, digital photo albums and more. Sign up and create your flipbook.