Page 14

Økonomi,sk d'ebatt

14

K7-BULLETIN 13.2.1992

V~lstandsproblemer Fritz Hodne Institutt for øk. historie' Handel bringer ikke bare velstand, den medfører også velstandsproblemer. Jeg skal omtale tre, og begynner med spØrsmålet: Må vi bestandig bearbeide varene mest mulig? I litteraturen oppfattes råvare-eksport negativt. Råvarer bringer tanken hen på lav industriell kompetanre, karakteristisk for u-land. Olje og gass oppfattes som råvarer . De utgjør idag 35-37% av Norges samlede eksport av varer og tjenester. Er da Norge et u-land? Jeg synes ikke det. Norge er derimot et høykostland. Lønningene ligger på verdenstoppen, professorenes gasjer . unntatt. Foredling koster med andre ord mer i Norge enn i andre land. Det riktige ~r å si at lav foredlingsgrad på våre energi-intensive produkter, som aluminium, ferrosilisium og silisiumkarbid, uttrykker en tilpasning til Norges høye lønninger snarere enn til industriell tilbakeliggenhet. Hva stikker under? Svaret ligger i to strategier, den ene kan kalles internasjonalisering, den andre frihandel.

Kan lav fo r e d li n gsgr a d vare fornuftig?, Internasjonalisering dukker gj erne opp som te m a i bed riftsforsamlingene i forle ngelse av m e tning , av hjemmemarkedet. Ønsker en bed rift videre vekst, m å veksten fra et gitt stadium skje ute. Videre foredling skjer i andre land med lavere lønnskostnader. Poenget er at dette klin skje i bed rifter eid av norske konserner. Forutsetningen er at det e ksisterer fri handel i vare r o g tjenester , deribla nt fri adgang til å overføre valuta for oppkjØp av bedrifter ute eller adgang til å oppta lån ute. Frihandel blir en forutsetning og en utfordring. Liberaliseringen i Vest Europa siden 1980 og stadig stigende kostnader i Norge gir da forklaringen på norske direkte investeringer og oppkjøp av utenlandske industribedrifter de senere år. En slik ti lpasning gjør at norske bedrifter sikrer se g markede r samt at bearbeid ingsgevinsten likevel tilfal ler norske bedrifter, dog ikke nødvendigvis norske lønnstagere. I det noe lengre perspektiv blir de rfor de-industrialiseringen av norsk økonomi fra 1970 en rasjonell tilpasning til selve velstandsøkningen som har funnet sted i Norge. De-industrialisering de senere år i Norge kan derfor ikke oppfattes ensidig negativt, uansett vikarierende syt fra Næringslivets Hovedorganisasjons side. Ett positivt trekk i denne forbindelse er nettopp bedriftenes rasjonelle tilpasningsevne til sitt høye kostnadsnivå. Åpningen ute i kombinasjon med kostnadsnivået hjemme

de senere år danner bakgrunn for oppkomsten av elleve norske flernasjonale industriselskaper i årene 1970-1990. Blant disse fmnervi Aker, Aprothekernes Laboratorium, EB, Dyno, Elkem, Hafslund-Nycomed, Kværner, Nora, Norsk Hydro, Statoil og Tiedemanns. Det nyttes to kriterier. Dels har de nevnte norske multis produksjonsbedrifter i minst tre land utenfor Norge, dels omsetter de for minst to milliarder årlig. Flere andre norske selskaper står på terskelen til å slutte seg til den multinasjonale familien, blant dem Norske Skogindustrier, Freia-Mara- ' bou og Rieber & Søn. Eldre storheter som Borregaard AlS er ute av familien, liksom Norsk Data, vårt norske industrielle Oleanna, mens de eldre selskaper som O. Mustad & Søn, P . A. Møller (husker noen Møllers tran?) aldri har hatt omsetning på dette nivå.

Norge driver 80. 000 årsver k ute I 199 0 Gjennom disse nye multis og andre driver Norge nå 80.000 årsverk ute i 1990. Frigjøring av internaSjonal handel og finansmarkeder er stikkordet. De siste restriksjoner i Norge forsvant 1.juli 1990. Samtidig spratt de direkte utenl andske investeringer i været . Norske direkte investeringer i utlandet har i 1992 betydelig omfang. Det samme har direkte utenlandske investeringer i Norge. Noen tall belyser størrelsesforholdene. På grunnlag av en rundspørring i 1989 publiserte Norges Bank for første gang en oversikt over de samlede norske direkteinvesteringer i utlandet. Eierskap ble defmert som minst ti prosent av aksjekapitalen i vedkommende utenlandske selskap. Norske eierinteresser utgjorde etter denne definisjon 35.9 milliarder norske kroner i 1989. Etter geografisk fordeling toppet Storbritannia listen over foretrukne land med 22.9%, fulgt av Sverige 14.7%, Danmark 14.2 %, Nederland 13.l % og USA 11.4%. De representerte et samlet antall på 79.921 eller 80.000 års-

"

verk ute.

vi normalt at fra et visst tidspunkt Så kan man sammenligne skjer det en avskalling av visse hjemde norske utenlandsinvesteringer på ' lige forbruksvareindustrier. Sammen med nedleggelser av slike bedrifter omlag 36 rnilliardermed utlandets forsvinner hjemmeproduksjon av visplasseringer i norsk næringsliv. Norse artikler. Eksempler på nedleggelser ges Bank foretok en undersøkelse heromi 1987-88. Ved utgangen av 1988 av hjemlige arbeidsplasser fra de siste tiår er tekstiler, paraplyer, reiseutstyr utgjorde disse 41 milliarder kroner. USA eidde 27.1 % av de utenlandske av lær og lærvarer, skotøy, bær, frukt direkteinvesteringer, Sverige 24.1%, og fruktkonserves, tilmed kaker og Frankrike 20.5%, fulgt av Nederland, kjeks. Selvsagt kunne slike varer fortsatt fremstilles i Norge, men private Sveits, Storbritannia og Tyskland. De produsenter kunne vanskelig få endeutgjorde en samlet sysselsetting på 118.500 ansatte her i Norge. Det svarne til å møtes. Søkelyset settes på te til 5.4 % av yrkesbefolkningen i . kostnadene for norske bedrifter. I lønNorge på 2.183.000 i 1988. ninger inngår ikke bare betaling for arbeiderne, men skatter og avgifter for Bruksklarhet er det bruk av arbeidskraft. Den viktigste er viktige arbeidsgiveravgiften. Den er av variEn annen maksime i handelslitteraerende størrelse, men i de fleste byer i turen er at det gjelder å bearbeide 1992 hele 16.7%. I tillegg kommer feriepenger. I Finnmark derimot er varene mest mulig. Må vi det bestanarbeidsgiveravgiften bare 1.9%. Vi blir pånytt minnet om at mobilitet er handelens følgesvenn og vekstens ledsager. Subsidiering i form av statlig støtte nevnes ofte som middel til å bevare arbeidsplasser. Som varig løsning er statlig næringsstøtte ikke noe tess. En mer realistisk utvei kan være at bedriftene flytter ut til lavtlønnsIand. Et beslektet motiver å være nær avsetningsmarkeder. I land med lavere lønninger klarer norske bdrifter seg.

dig? I alminnelighet gir bearbeiding av råvarene en fordel til eksportørland. For det betyr at den største del av omsetningsverdien blir liggende i opphavslandet. Eksempler er japanske biler og amerikanske mikrobølge-ovner. Imidlertid uttrykker lite bearbeiding av råvarene ofte et fornuftig valg fra produsentens side. Viktigst er det at varen er bruksklar for kjøper. Norske pitprops, brukt i gruvene i W ales i Storbritannia i århundrer, var bruksklare produkter og altså ikke råvareeksport. Det samme kan sies om norsk eksport av norsk tremasse, cellulose og alurniniUlJlsbarrer fra aluminiumsverkene på Husnes, Årdal, Høyanger, Mosjøen, Sunndal, Lista og Karmøy. Bruksklarhet er alt, bearbeidingsgrad uvesentlig.

Undergr.ver fri utenrikshandel arbeids· plassene? Jeg nevner et tredje velstandsproblem. Det kan formuleres slik: Undergraverfri utenrikshandel arbeidsplassene hjemme? I økonomisk utvikling, karakterisert ved økonomisk vekst, ser

Vi kjenner til flere norske utflyttinger fra 1960-årene og 1970-årene, blant dem produksjonen av Jordans tannbørster, Askims ~ottØy, (Singapore 1973), Norsk Hydros kunstgjødningsfabrikki Quatar i årene 197292, Kværners maskinfabrikk i Nigeria i 1970-årene og Borregaards tremassefabrikk i Brazil i 1960-årene. Den politiske og valutarlske risiko er imidlertid stor. Borregaard ble nærmest presset til å selge sin cellulosefabrikk i Brazili 1973. Kværner opplevde noe lignende i 1960-årene i Nigeria da selskapets maskinfabrikk ble ekspropriert under en nasjonaliseringsbølge. Aker erfarte noe lignende i Ghana i 1975 da Ghana nasjonaliserte en trålerflåte som Aker hadde bygd opp og norske bistandsmidler hadde fin ansiert. Sporene skremmer. "Never out travelling again", sa Karl den Annen etter landflyktigheten i Frankrike da han igjen satte foten på engelsk jord j 1660.. Det felles underliggende poeng er at med fritt arbeidsmarked og en viss politisk forutsigbarhet flytter kapital og arbeidere dit de oppnår best betaling for sin innsats. Fri bevegelighet legger på den måte press på bedriftene. De bedrifter ,>om ikke oppnår tilstrekkelig verdiskaping i sin produksjon, bukker da under. Slik avskalling kan likevel neppe bedømmes negativt. Det som skjer er jo at innsatsfaktorene flytter på seg. Slik omflytting medfører vanligvis at ressursene skaffes bedre betalte anvendelser. En virkning er at det gjennomsnittlige lønnsnivå stiger, og hele na-

sjonen oppnår høyere BNP. Stengte man derimot grensene ved hjelp av toll, ville det føre til at gjeldende næringsstruktur frøs fast. Også lønnsnivået ville da stagnere på tilvant nivå. Høyere verdiskaping kan i regelen bare oppnås dersom produkter og ferdigheter lanseres som oppnår høyere pris i markedet. Vil man oppnå høyere . verdiskaping, må man åpne for alternativ bruk av ressursene og tilføre dem mer, eventuelt annen kompetanse. Det følger riktignok ikke av dette at samtlige husholdninger straks kommer bedre ut ved slike endringer. Jeg avslutter med et siste velstandsproblem, SpØrsmålet om hva velstanden bunner i.

No r ge lever av v e rdi· skapi ng Jeg vil argumentere for det syn at ethvert land i Adam Smiths forstand lever av verdiskaping. Sammen med endringer i næringsstrukturen som følger med samhandel over landegrenser, iakttar vi at nedleggelsene spesielt gjelder artikler og produkter med forholdsvis lite kunnskap og ferdigheter. De bedrifter og produkter som klarer seg, er gjeme bedrifter som representerer høyere grad av foredling, kunnskaper og ferdigheter. Jo høyere ver. diskaping i bedriftene, jo større sjanse for at de beholder sitt forsprang og overlever. Verdiskaping danner nettoen mellom omsetningsverdi og medgåtte produksjonskostnader, først og fremst til innsatsvater og lønninger. Fra et visst nivå på gjennomsnittsinntektene ønsker publikum å bruke forholdsvis mer på tjenester som utdanning, helse, reiser og underholdning. Alt annet like, fører det til forholdsvis sterkere etterspØrsel ettertjenester. Det er ellers en gammel iakttagelse. Den engelske forfatteren Sir William Petty skrev herom i 169 1: "Der er mer å hente i manufaktur (industri) enn i landbruk, og mer i kjøpmannskap enn i manufaktur. ""(sitert fra The Political Anatomy of Ireland, 1691). Siden tjenester fra et gitt inntektsnivå gjeme betales mer enn produksj on av kalorier, skruer og mutre, betyr det at for land i teten av velstandskappløpet internasjonalt vil tjenesteyting være den beste strategi til fortsatt å holde seg i tetgruppen. Ingeniører liker ikke denne tankegang. De mener vi nesten utelukkende lever godt som følge av deres oppfmnelserog deres teknologi. De får ha meg unnskyldt. Ingeniører er noen lure folk, men i blant stiger hjemen til hodet på dem. Poenget er at land lever av verdiskaping. Derimot er det ikke avgjørende for velstanden at det har masse fabrikker eller bondegårder. Å få til verdiskaping er derimot avgjørende for levestandarden. For den slags skyld, var der utenlandske kunder nok, kunne et hvilket som helst land leve av å barbere andre. Uansett hva lærebøkene sier, kan også de flt;ste tjenester både lagres og eksporteres.

e

K7 Bulletin nr 04 - våren 1992  
K7 Bulletin nr 04 - våren 1992  

Trond Dazenko Harald Krogh Stein Dale ArentKragh Helleveien 30 5035 Bergen-Sandviken Telefon 258007/959208 K7-Bulletin er utgitt av Norges H...