Page 14

14 ØKONOMI OG SAMFUNN

K7 Bulletin tirsdag 6. februar

EUROPA TRENGER MERKEL Flertallskoalisjonene i Tyskland kan virke selsomt for nordmenn som er vant med mindretallskoalisjoner. Håkon Frisell Krattum tar oss igjennom historien og virkningen av slike koalisjoner mens Tyskland forbereder seg på et samarbeid mellom landets to største partier. Håkon Frisell Krattum hfk@k7bulletin.no

Søndag 21. januar stemte et flertall i Sosialdemokratene (SPD) i Tyskland for å innlede forhandlinger med Merkels CDU og CSU (CDU sitt bayerske søsterparti). For en nordmann kan dette høres selsomt ut. Kunne Arbeiderpartiet gått i regjering med Høyre? Når en leser om den massive motviljen mot kompromisser blant Demokratene og Republikanerne i USA fremstår Tyskland som et hegeliansk paradis, hvor det beste for nasjonen som helhet later til å, langt på vei, trumfe de enkelte partienes interesser. Særegen kultur I sin bok «Tyskland stiger frem» skriver Sten Inge Jørgensen at tyskerne er nærmest vaksinert mot ideen om mindretallsregjering som en følge av de vonde erfaringene fra mellomkrigstiden. Og det er erfaringene fra to verdenskriger, og den påfølgende delingen mellom Østog Vest-Tyskland, som har formet det politiske Tyskland vi ser i dag. Et land med en særegen politisk kultur, en anomali i europeisk sammenheng, hvor brede kompromisser mellom partiene betraktes som bedre enn det unevnelige, nemlig mindretallsregjeringer. I etterkant av Brexit-avstemningen har den såkalte tysk-franske aksen blitt enda viktigere, da Frankrike igjen er EUs neste største økonomi. Under en tale i fjor la Frankrikes president Emmanuel Macron frem vidtfavnende og dyptgående planer for endringer i EU, endringer som vil søke å gjøre integrasjonen innad i EU tettere. Men for å få gjennomføringskraft er han avhengig av å ha et sterkt Tyskland med på laget, med en regjering med et tilstrekkelig mandat til å vedta slike reformplaner. Derfor følger franskmennene, og resten av EU, forhandlingene mellom SPD og CDU/CSU med argusøyne. Tilhenger av EU Merkel har vært en sterk EU-tilhenger i årene som forbundskansler, og Macron

har opplevd en tysk kansler som i det store og det hele er en engasjert tilhenger av det europeiske prosjektet. Henry Kissinger, en forhenværende amerikansk utenriksminister, skal ha uttalt at «Tyskland er for stort for Europa, men for lite for verden». Dette sies å prege Merkels holdning til EU, en holdning som er preget av realisme snarere enn idealisme, ifølge en lengre artikkel om henne i The New Yorker. Hun er klar over at Europa gjør Tyskland større. Under en valgkampseanse i Dresden i 2013 skildrer Jørgensen hvordan Merkel sto på scenen og vedgikk at hun av og til ble deprimert av alle dragkampene mellom de 28 EU-landene for å finne felles løsninger. Det hindret henne ikke i å slå fast at «EU er en stor skatt for [Tyskland]». Da Den europeiske union som helhet ble tildelt Nobels fredspris i 2012 var det med bakgrunn i at «Unionen og dens forløpere har gjennom mer enn seks tiår bidratt til å fremme fred og forsoning, demokrati og menneskerettigheter i Europa». Utstrakt selvstyre Sammenlignet med både Frankrike og Storbritannia er Tyskland en mer føderal stat, hvor de enkelte delstatene har utstrakt selvstyre og mulighet til i stor grad selv å disponere budsjetter. Jørgensen argumenterer for at den tyske føderalismen gjør at skrittet over til EU ikke føles særlig dramatisk, da en allerede har en relativt svak sentralstyring sammenlignet med andre europeiske land. Joachim Whaley, en historiker ved Cambridge, peker på at det tysk-romerske riket med sine mange hundre småstater gjorde at tyskerne fikk en binær identitet og lojalitet. En til den lokale lederen og en til keiseren, noe som fungerte bemerkelsesverdig godt. Forskjeller mellom øst og vest Denne delte identiteten eksisterer fremdeles i dag, og i rike regioner av Tyskland

uttrykkes det av enkelte misnøye ved at rike delstater må sende penger til de fattigere delstatene. Likevel er folk flest tilfreds med denne ordningen. Overføringene tiltok etter Tysklands gjenforening i 1990, da det var, og fortsatt er, relativt store forskjeller i levekår og gjennomsnittlig BNP per innbygger mellom de tidligere vest-tyske delstatene og delstatene i det forhenværende DDR. På tross av de enorme overføringene er det den dag i dag vedvarende forskjeller mellom øst og vest. I en artikkel fra the Guardian kan en lese at en arbeider i øst tjener om lag ¾ av det en i vest gjør. Alt dette tatt i betraktning, er det likevel en bred konsensus om at gjenforeningen har vært vellykket. Reiner Klingholz, direktør ved Berlins institutt for befolkning og utvikling, forteller at det er et sant mirakel at to så ulike systemer har evnet å gjenforenes på en så god måte. Likevel er det ikke kun på det pekuniære plan det er diskrepans mellom øst og vest. Ulmer politisk Det ulmer nemlig i det politiske landskapet. Alternativ für Deutschland (AfD), et innvandringsfiendtlig parti på ytre høyre-fløy grunnlagt i 2013, fikk over 12 prosent av stemmene ved det siste valget i Forbundsdagen og det store flertallet av stemmene kom fra områder i det tidligere Øst-Tyskland. Mange så den store oppslutningen som et tegn på at det fortsatt finnes deler av Tyskland som ikke er godt nok integrert, og føler at de har havnet i økonomisk uføre som en følge av globaliseringen. Altså den samme forklaringsmodellen som brukes for å grunngi Trumps oppslutning, og fremveksten av høyrepopulistiske partier i Europa. Tyskland har tjent godt på den regelbaserte verdensordenen som eksisterer, og Merkel har gjort det klart at hun erkjenner dette og ser viktigheten av å forsvare denne, og ikke minst EU-samarbeidet. I

en tale i fjor proklamerte hun at «Tyskland vil hjelpe der Tyskland kan hjelpe, siden Tyskland bare kan gjøre det godt hvis Europa gjør godt.» Det å innta en lederrolle ville vært helt naturlig for mange vestlige land, men ikke for Tyskland. Motvilligheten ligger i deres særegne historiske ballast, og følgelig motvilje mot å skulle «lede» andre land og formane hvordan de skal styres. Vil hindre gjentagelse Men med Trumps proteksjonistiske utspill, og autoritære strømninger i Europa, er det mange som argumenterer for at Tyskland i enda større grad må våge å være en tydelig forsvarer av den regelbaserte verdensordenen som er tuftet på frihandel, åpenhet og motstand mot autokratiske tendenser. Ifølge en artikkel i Politico Europe bestemte ikke Merkel seg for å stille til valg for fjerde gang før etter at Trump ble valgt til president. Hun fryktet et lederskapsvakuum i Vesten, og er den vestlige statslederen som har vært sterkest i sin kritikk av Trumps uttalelser om proteksjonisme og uttreden av Paris-avtalen. Utfallet av forhandlingene mellom CSU/CDU og SPD er ikke klare, og forventes ikke å være det på flere måneder. Likevel later det til at det er til Merkel folk ser i håp om å kunne lose Tyskland, og Europa, gjennom stadig mer ustabilt farvann. Og er det ikke litt skjebnens ironi at det er en vitenskapskvinne fra det tidligere DDR som har vist seg å være den største forkjemperen for frihandel, ytringsfrihet og menneskeverd? Eller kanskje det er den mest naturlige tingen i verden, at hun som virkelig har kjent på kroppen hvordan det er å leve i et totalitært samfunn, vil gjøre alt i sin makt for å forsvare disse verdiene? En statsleder som føler et særskilt ansvar for at den gjengse europeer ikke skal oppleve noe lignende igjen?

Profile for NHH Alumni

K7 Bulletin #1 2018  

K7 Bulletin #1 2018  

Profile for nhhalumni
Advertisement