Page 1


INFERNO


Stig Ellingsen

Inferno

Neglebitt forlag DA


Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtale om kopiering inngått med forlaget og forfatteren. Kopiering i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning og kan straffes med bøter og fengsel. Alle henvendelser om rettigheter til denne boken stilles til: Neglebitt forlag DA. Adresse: Torvmyrveien 55, 4072 Randaberg Copyright © Neglebitt forlag DA, 2020 Copyright © Stig Ellingsen, 2020 Redaktør: Simen Ingemundsen og Stig Ellingsen Omslag- og logodesign: Jonas A. Larsen Ombrekk og sats: Neglebitt forlag DA Til Sonja www.neglebittforlag.no @neglebitt_forlag @inferno


Kapittel 1

Det var skyfri himmel og nesten ikke et vindpust. Augustsola sendte generøst ut sine livgivende stråler av varme denne lørdagen. Tone Rygg sto på taket av Kilden kjøpesenter og beundret utsikten innover i Ryfylke. I forgrunnen hadde hun skjærgården, lenger bak reiste fjellene seg majestetisk. Det kunne vært et maleri fra nasjonalromantikken. En dag skulle hun kjøpe seg en kajakk og padle innover i fjordene og komme tettere på den storslåtte naturen. Ta med telt og sovepose og bli lenge. Nesten umerkelig begynte det å tykne til. Skyene kom fra vest. De snek seg innpå og fylte opp himmelen. Det var enda ikke begynt å regne, men Tone fryktet en langvarig byge som ville skylle dagen bort. Det hadde skjedd så mange ganger før. Enda det bare var i midten av august fikk hun følelsen av at sommeren definitivt var over. Den første regndråpen traff pannen og fikk henne til å våkne opp av dagdrømmene og sjekke klokka. Lunsjpausen var over. Det var dårlig med kunder, og sjefen tok seg tidligere fri og gikk. Til slutt ble endelig klokka fire, og parfymeriet kunne stenges. Tone gjorde opp kassen, lukket og bega seg ned i første etasje. Det var fremdeles en del forvillede sjeler som ikke hadde forlatt kjøpesenteret, og en noe amper Securitasvakt sto ved utgangsdøra i første etasje og låste dem ut. En kraftig og senete kar i førtiårsalderen snudde seg og så på henne. Noe i blikket hans fikk Tone til å føle et sterkt ubehag, uten at hun kunne skjønne hvorfor. Mannen hadde ikke vært inne i parfymeriet, og

4


hun var sikker på at hun ikke hadde sett ham før. Likevel skalv hun på hendene slik at hun så vidt fikk lagt pengene fra seg i nattsafen. Tone valgte å stole på kroppens signaler og gikk bort til Securitasvakten. «Kan jeg be deg om en tjeneste, Vegard?» «Bare dersom det ikke tar lang tid, Tone. Jeg skal treffe dama om en halvtime, og jeg må skifte først!» «Det tar deg maks ett minutt. Kan du følge meg til bilen?» «Greit. Er det noe du er redd for?» «Ja, jeg syntes jeg så en fyr som har fulgt etter meg noen ganger. Mulig at det ikke var ham, men jeg ville følt meg mye sikrere hvis du passet på.» «Skjønner. Senteret er tomt nå, så jeg låser av.» Vegard trakk ned sikkerhetsgitteret. Sammen gikk de ned i garasjen under kjøpesenteret. Ikke et menneske var å se. Tone følte seg med ett tåpelig der hun kavet for å holde følge med den storvokste vakten. Han syntes nok hun var et hysterisk kvinnfolk. Likevel var ikke skjelvingen gått helt bort. Hun følte fremdeles en uforklarlig indre angst. Selv da hun så den vesle, røde Fiestaen ville ikke uroen gi seg. Hun takket Vegard og gikk raskt mot bilen. Men så skjedde det. Den senete karen dukket fram fra en betongsøyle og rettet et våpen mot dem. Tone stoppet og kjente kroppen stivne. Vegard kastet seg fram. De to mennene rullet rundt på betonggulvet. Til tross for at Vegard var dobbelt så stor og halvparten så gammel som angriperen, var det en jevn kamp. Skrekkslagen ble Tone vitne til at den mye eldre mannen fikk et overtak. I ren panikk styrtet hun bort til bilen, låste opp og kjørte ut av garasjen. Lyden av flere skudd bak henne gjorde at panikken økte. Den lille Fiestaen raste rett over en rundkjøring, og en

5


godt voksen mann i en svær Volvo måtte bråstoppe for å unngå kollisjon. Uten å senke farten fortsatte Tone mot neste rundkjøring i Hillevågsveien. Her var trafikken tettere, og hun måtte bremse for å unngå en bybuss. Med den høyre hånden på rattet lette hun febrilsk etter mobiltelefonen i håndveska med venstrehånden. Idet hun sladdet gjennom rundkjøringen og fortsatte i retning Stavanger sentrum fikk fingrene tak i mobilen. Lynraskt slo hun 112. En alvorlig kvinnestemme besvarte anropet. Tone klarte bare å gi en usammenhengende beskrivelse av hva som hadde skjedd. Heldigvis forsto vakthavende alvoret, og lovte å sende en patrulje til Kilden. Dessuten ba hun Tone om å stanse bilen og vente på politiet. Tone nektet. Hun ville kjøre til kammeret selv og avgi forklaring der. Da politikvinnen prøvde å overtale henne, la hun på. Det var snaut to kilometer til politikammeret, og hun ville ikke stoppe før hun var kommet fram. I rundkjøringen ved Strømsbrua ble hun oppmerksom på en svart Audi som kom bakfra i stor fart. På nytt satte panikken klørne i nakken, og hun skjente rundt rundkjøringen i altfor høy hastighet. Foran henne dukket det opp en skranglete Opel Zafira med seks unger i fotballdrakt. Den kjørte midt i veien, og hun klarte bare så vidt å passere den i kollektivfeltet før det tok slutt. En av ungene i bilen, en frimodig jentunge med fregner, belønnet henne for anstrengelsen med å rekke tunge. Den sorte Audien tok også igjen Opelen, men kom heldigvis ikke forbi. Tone presset bilen hardt inn i neste venstresving og kom ut på den rette strekningen som førte mot politistasjonen. Nå tråkket hun gasspedalen i bunn og presset kjøretøyet til det ytterste. Den vesle motoren gav fra seg noen stygge ulyder, men det gikk fort framover. I den siste rundkjøringen hold bilen på å velte. I et titalls meter var det bare høyre forhjul og

6


bakhjul som hadde bakkekontakt. Den svarte Audien hadde klart å presse seg forbi Zafiraen og nærmet seg raskt bakfra. Tone skrenset sidelengs inn foran politikammeret og holdt på å kjøre inn i siden på en uniformert politibil som var på vei ut. To tjenestemenn, en mann og en kvinne, spratt ut av bilen og kom bort. Begge hadde våpen. De så overrasket ut. Tone åpnet døra og pekte med en skjelvende finger mot den sorte bilen som kom bak. Føreren måtte ha sett de væpnede politifolkene, for han suste forbi. Kvinnen i uniform spurte: «Var det bilen som fulgte etter deg?» «Ja.» «Jeg så registreringsnummeret. Sannsynligvis er den stjålet, men vi får sjekke likevel. Du kan bli med meg. Jeg heter Hanne Berntsen.» Tone Rygg tuslet etter Berntsen inn på kammeret, opp noen trapper og inn på et kontor. Det var bare to stoler i værelset, og hun satte seg i den som sto foran skrivebordet. Hanne Berntsen tok plass i den andre. Panikken begynte å slippe taket. Kvinnen foran henne var slank og pen, med store og uttrykksfulle øyne. Det var noe ved henne som fikk Tone til å slappe av. Hun rensket stemmen og sa: «Har dere funnet Vegard? Er han skadet?» «Før jeg svarer på det, må du fortelle alt som skjedde så grundig og utførlig som du kan.» Tone fortalte så godt hun kunne, og Berntsen lyttet og noterte. Av og til kom hun med spørsmål, særlig om hvor godt Tone kjente Vegard Hansen. Da hun var ferdig, ble Hanne Berntsen sittende og gruble en stund. Deretter forlot hun kontoret. Tone benyttet tiden til å studere værelset. Det var relativt spartansk utstyrt. Foruten stolene og skrivebordet, sto det et gammeldags arkivskap med fire skuffer i et hjørne. En bærbar pc prydet skrivebordet. Et gardinløst vindu vendte ut mot Lagård kirkegård. Den eneste personlige gjen-

7


standen i rommet var en bilderamme på skrivebordet. Tone så bare baksiden av ramma. Døra gikk opp, Hanne Berntsen kom inn og gav henne et kort smil. «Historien din stemmer bra med de faktiske forhold. Likevel kan jeg ikke la deg gå.» «Hva mener du? Hva har skjedd med Vegard?» «Vegard er død. Han var død da patruljen ankom.» «ER VEGARD DØD? Var det skuddene jeg hørte?» «Dødsårsaken er ikke fastslått, men det stemmer at han ble skutt. Spørsmålet er hvorfor. Hva er det som er så viktig at noen vil drepe for å få tak i det?» «Det vet ikke jeg. Jeg kjente ikke Vegard særlig godt.» «Du misforstår. Vegard ble drept av noen som ville ha tak i deg. Hva er det du vet eller har som er så verdifullt?» «Herregud! Skjedde dette fordi noen ville ha tak i meg? Jeg har ingenting av verdi. Jeg er bare en helt vanlig jente.» «Du var innblandet i en stygg sak sammen med Richard Trones for kort tid siden.» «Men Richard var jo uskyldig. Det var et komplott.» «Likevel kan det være en forbindelse. Jeg vil at Bjørn Berner skal ta en prat med deg om dette. I mellomtiden må du vente her.» «Hvor lenge?» «Bare noen timer. Berner er på full fart hjem fra hytta i Sirdal.» «Kan jeg ringe mor og far og gi beskjed?» «Det er allerede ordnet. Vi har en patruljebil stasjonert utenfor huset til foreldrene dine.» «En politibil? Tror dere at...» «Nei, men vi må være forberedt på det verste. Sannsynligvis vil ingen skade dem, men vi vil være på den sikre siden.» Hanne Berntsen klappet henne vennskapelig på skulderen og forlot rommet. Tone strevde med å

8


få kontroll over tankene. De bare virvlet rundt og gled unna uten at hun fikk tak på dem. Med en kraftanstrengelse tok hun seg sammen. Først roet hun seg ned, så prøvde hun å tenke gjennom alt. Det hele begynte ved utgangsdøra på Kilden da mannen så på henne. Likevel var det ikke der hun måtte begynne å lete. Et eller annet hadde skremt henne før det. Det hadde vært en normal dag, ingen hadde sagt eller gjort noe uvanlig. Denne fyren hadde ikke vært innom parfymeriet i det hele tatt, det var i hvert fall brennsikkert. Tone prøvde å se for seg alle kundene, men det var umulig. De hun husket var de som hadde skilt seg ut. Det var en halvgammel, ekkel gubbe med kjøpehår som hadde kommet sammen med en sylslank, ung thaikvinne. Gamlingen hadde blunket til Tone hele tiden og kommet med tvetydigheter. Slike sleipinger var dessverre ikke uvanlige. En annen fysak var en tykk, liten tønne som hadde plumpet ut med en fæl historie om hvordan han hadde bedratt sin hustru og derfor ønsket en fin parfyme for å blidgjøre henne. Det gikk nokså klart fram at det ikke var første gangen han var utro. Tone hadde tenkt på den stakkars kona og på hvilket kvinnemenneske det måtte ha vært som lot seg forføre av en fet dverg, men heller ikke dette var uvanlig. Vilt fremmede som fortalte livshistorien sin var slett ikke så spesielt. Det fantes mange raringer der ute. Det kunne ikke være dagens kunder som hadde forårsaket følelsen av ubehag, det måtte være noe annet. Om og om igjen gikk hun gjennom dagens bevegelser og gjøremål. Da kom plutselig svaret til henne som et lysglimt. Hver dag plasserte hun en sjokkselger med aktuelle tilbud utenfor. Ved stengetid ble den tatt inn. I dag hadde hun kjent en ukjent duft i gangen da hun bar plakaten inn. Siden hun arbeidet i et parfymeri visste hun en del om dufter. Det hun hadde kjent var ikke en

9


kvinneparfyme, det var helt sikkert. En slik tung og kraftig duft var typisk for menn. Det var ikke på langt nær så mange dufter å velge i for menn som for kvinner. Derfor kunne hun navnet på omtrent alle. Duften hun hadde kjent var ikke en vanlig manneparfyme. Tone kunne ikke huske å ha kjent den før, likevel hadde hun blitt redd. Den eneste logiske forklaringen var at hun en eller annen gang for lenge siden hadde kjent duften, og at den derfor vekket til live minner som var glemt eller fortrengt. Det måtte være slik det hang sammen. Når hun tenkte tilbake var mye av barndommen en gåte. Av og til så hun ikke for seg mors eller fars ansikt i det hele tatt, bare et kvinneansikt som var fullstendig ukjent. I tillegg så hun for seg et dyr. Et slags fantasifoster med ulvelignende hode og skjellete kropp. Da hun snakket med mor om disse fantasiene, hadde hun bare blåst. På videregående hadde Tone prøvd å få snakke med en psykolog, men det var lang ventetid og alltid noen som hadde større problemer. Derfor hadde hun lært seg å undertrykke fantasiene og late som ingenting. Stort sett gikk det bra, men ved et par anledninger hadde det gått skikkelig dårlig. Forrige gang var da hun reiste til Auschwitz sammen med klassen. I en kvinneleir hadde hun sett forskjellige torturredskap og plutselig fått en slags indre uro og begynt å føle seg svimmel. Heldigvis hadde Richard Trones, historielæreren hennes, oppdaget at hun slet og tatt henne med ut i frisk luft. Endelig gikk døra opp, og inn kom Hanne Berntsen sammen med en høy, lyshåret og kraftig mann. Tone gjenkjente ham straks som etterforskningsleder Bjørn Berner. Siden sist var han visst blitt kriminalsjef. Berner smilte beroligende og ba henne følge etter dem til et møterom. De gikk sammen ned til et større værelse med bekvemme stoler, kaffemaskin og vanndispenser. Da alle

10


hadde satt seg, begynte Berner å snakke: «Sist gang vi traff hverandre, var du også i trøbbel. Men da gjaldt det ikke deg personlig. Nå er det du som bokstavelig talt er i skuddlinjen. Først må vi finne ut av hvor du kan være trygg. Norsk politi disponerer ikke mange “sikre” hus og leiligheter. Har du noen forslag selv?» «Mor arvet en hytte på Grødem. Ikke mange vet om den.» «Du har brukt den før, det er kanskje ikke så lurt.» «Hun kan bo hos meg over helgen», sa Hanne Berntsen plutselig. «Det er et generøst tilbud, men...» sa Berner litt usikkert. «Jeg takker ja til det», sa Tone fort. Hun likte Hanne. Det var noe rett fram og ærlig med henne som innga tillit. «Vel, det er nokså uvanlig, men greit, så sier vi det», sa Berner og fortsatte: «Det neste vi må finne ut av, er selvfølgelig hvorfor noen er ute etter deg. Igjen må jeg spørre. Har du noen ideer?» «Jeg har ikke gjort noe annet enn å spekulere på akkurat det. Det eneste jeg har kommet til, er at det har noe med duft å gjøre.» Tone hørte selv hvor tåpelig det lød når hun sa det, og hun merket seg at Bjørn Berner og Hanne Berntsen vekslet blikk. Hun fortsatte: «Selvfølgelig skjønner jeg det høres rart ut, men la meg forklare. Jeg jobber i et parfymeri og klarer derfor å skjelne mange forskjellige dufter fra hverandre. I dag kjente jeg en duft som på et eller annet vis minte meg om noe forferdelig som skjedde for lenge siden. Det var dette som satte det hele i gang. Lukten gjorde meg redd, jeg kontaktet vekteren fra Securitas og resten vet dere.» «Og du aner ikke hvilket minne denne lukten stammer fra?» spurte Berner.

11


«Nei, alt jeg vet er at det må være lenge siden.» «Kan dine foreldre hjelpe, tror du?» «Det vet jeg ikke. De liker ikke å snakke om da jeg var liten.» «Hva de liker eller ikke liker betyr vel ikke noe når livet til datteren deres står på spill?» «De nekter å snakke om barndommen med meg i hvert fall.» «Greit, jeg får ta det opp med dem. Nå kommer vi ikke lenger i dag. Du får bli med Hanne Berntsen hjem, så skal jeg ringe og informere foreldrene dine.» «Hva med bilen min?» «Teknisk tar en sjekk. Etterpå parkerer vi den her på huset.» Tone var glad for å komme seg bort fra politikammeret og fulgte villig etter Hanne ned i den underjordiske garasjen. Hanne kjørte en flunkende ny Volkswagen Tiguan, og Tone likte følelsen av å sitte høyt og ha god oversikt. De kjørte ut Lagårdsveien, over Strømsbrua og opp mot Varden. Hanne stoppet utenfor en gammel, men pen og velholdt, hvit trevilla som lå i en skråning. Eiendommen var omkranset av et høyt stakittgjerde, og porten var massiv og kraftig. Hanne trykket på en fjernkontroll, og porten gled lydløst opp på velsmurte hengsler. Tone Rygg tenkte fornøyd at hun kom til å være trygg her.

12


Kapittel 2

Bjørn Berner likte ikke tingenes tilstand. Som fungerende kriminalsjef var det hans ansvar at alt var under kontroll. Et brutalt drap på en tilsynelatende tilfeldig og uskyldig kjøpesentervekter var ille, og råskapen bar bud om at dette bare kunne være begynnelsen. Nøkkelen til å skjønne hva dette dreide seg om, måtte ligge hos Tone Rygg. Men den nittenårige jenta hadde rent rulleblad. Hun hadde aldri vært mistenkt for noe. For nærmere tre måneder siden hadde hun riktignok hjulpet til med å skjule en drapsmistenkt lærer, men det var fordi hun var overbevist om at han var uskyldig. Noe han også var. Selvsagt kunne disse sakene henge sammen, men Berner kunne ikke begripe hvordan. Richard Trones, som mannen het, var en intelligent og lovlydig lærer som hadde blitt lurt opp i stry av en kaldblodig morder. Det hadde riktignok svirret rykter om at noen var ute etter ham, men nå hadde det gått tre måneder og ingenting hadde skjedd. Trones hadde i mellomtiden sluttet på Tananger videregående, flyttet til Byhaugen og fått seg ny jobb. De første ukene hadde politiet patruljert regelmessig i nabolaget, uten å oppdage noe mistenkelig. Ryktene ble dermed forkastet som grunnløse. Det eneste Bjørn kunne gjøre nå, var å kontakte foreldrene til Tone Rygg. Det skadet ikke å være godt forberedt, så både Tonje Melstad Rygg og Einar Rygg ble sjekket mot diverse registre. Ingen av dem var noensinne dømt for noe, og de hadde vanlige jobber og høyst ordinære inntekter. I tillegg til Tone hadde de en sønn, Cato, som var tjueni år gammel og arbeidet i et departement som jurist. Den unge mannen hadde prikkfri vandel. Berner ringte

13


foreldrene og informerte dem om dagens hendelser. Tonje M. Rygg tok det hele med fatning. Berner lette forgjeves etter tegn til panikk eller gjenkjennelse da han beskrev gjerningsmannen slik Tone oppfattet ham. Fru Rygg var nesten påfallende saklig og rolig. Det var på tide å endre taktikk. På spørsmål om Tones tidlige barndom svarte fru Rygg også klart og konsist. Likevel syntes Bjørn at det var en svak undertone av uvilje i stemmen hennes, uten at han kunne være helt sikker. Etter noen avsluttende fraser la han på røret og ble sittende og vurdere situasjonen. Dette sporet virket dødt. Likevel ville han sjekke lærere i ungdomsskolen og barneskolen og spørre dem litt ut om barndommen til Tone Rygg. Kanskje kunne løsningen finnes i fortiden hennes? Men det kunne like gjerne være en enkeltstående traumatisk hendelse som ikke hadde noe som helst med saken å gjøre. Spørsmålet var om han burde ringe Richard Trones for å høre om han visste noe eller hadde hatt noen kontakt med Tone. Men han slo ideen fra seg. Trones hadde levd i ro og fred i månedsvis nå. Det var ikke vits i å skremme ham opp. Berner bestemte seg for å besøke sin gamle venn Thomas Kolbotn før han dro hjem. Kanskje kompisen hadde noen tips å komme med.

14


Virker den fristende Bestill boken nå og få med deg fortsettelsen https://www.neglebittforlag.no/butikk/produkt/ backlist-inferno-av-stig-ellingsen/ For Backlist-pakken https://www.neglebittforlag.no/butikk/produkt/ pakkepris-backlist-stig-ellingsen/ For mer info, besøk oss www.neglebittforlag.no Besøksadresse Torvmyrveien 55, 4072 Randaberg Postadresse Smaragdbakken 07, 4072 Randaberg Intervju med forfatteren Send forespørsel mail til post@neglebittforlag.no Mvh Redaktør, forlegger og daglig leder Stig Ellingsen Redaktør, forlegger og kontaktperson Simen Ingemundsen Telefon: 41639433

15

Profile for Neglebitt forlag DA

Inferno av Stig Ellingsen  

NEGLEBITT FORLAG DA BACKLIST! Tone Rygg blir forfulgt av en brutal voldsmann som ikke lar seg stanse av noe. Den unge jenta drives på vill...

Inferno av Stig Ellingsen  

NEGLEBITT FORLAG DA BACKLIST! Tone Rygg blir forfulgt av en brutal voldsmann som ikke lar seg stanse av noe. Den unge jenta drives på vill...

Advertisement

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded