Page 1


ELENA


Stig Ellingsen

Elena

Neglebitt forlag DA


Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtale om kopiering inngått med forlaget og forfatteren. Kopiering i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning og kan straffes med bøter og fengsel. Alle henvendelser om rettigheter til denne boken stilles til: Neglebitt forlag DA. Adresse: Torvmyrveien 55, 4072 Randaberg Copyright © Neglebitt forlag DA, 2020 Copyright © Stig Ellingsen, 2020 Redaktør: Simen Ingemundsen og Stig Ellingsen Omslag- og logodesign: Jonas A. Larsen Ombrekk og sats: Neglebitt forlag DA Til Sonja www.neglebittforlag.no @neglebitt_forlag @elena


Kapittel 1

Raymond Nicolaysen var ikke det man ville kalle en sympatisk, ung mann, og slett ingen svigermors drøm. Med en altfor stor nese for det spisse ansiktet, og tettsittende, plirende øyne, lignet han rett og slett en forvokst gnager. En Rattus norvegicus. Hans fiender, og dem var det en del av, kalte ham enkelt og greit Raymond rottefjes. Noen ville kanskje hevde at utseendet var medfødt og slik sett lite å gjøre med, men den unge mannens virksomhet som selger av alle mulige typer narkotiske stoffer var avgjort usympatisk. Det var også guttens nesten totale mangel på empati. Han hadde virkelig ingen problemer med å selge stoff som tok livet av kundene sine, bare han tjente penger og det var nye kunder å finne. Selv det kjøttetende dødsdopet Krokodil fra Russlands slum hadde han pushet etter beste evne blant de fattigste narkomane i Stavanger. Brukerne fikk svære hull i armer og bein, og lignet levende sveitseroster før de døde av forgiftning eller overdose. Egentlig ikke så rart når stoffet var en blanding av maursyre, saltsyre, bensin og paracet. Det fine med stoffet var at det var billig og derfor ga god profitt. En annen fordel var at når en bruker ble så fattig at han ikke lenger kunne kjøpe Krokodil, var det egentlig like greit at stoffet tok knekken på ham. Disse nedkjørte og utslitte vraka var ødeleggende for kundegrunnlaget der de ravet rundt og skrek og hoiet i gatene. Ja, de var bent fram en plage. Bedre de kom seg i jorda og gjorde plass til nye ofre.

4


Selvfølgelig var det en ytterst rå og hjerteløs tankegang, og til Raymonds forsvar kunne det anføres at gutten sannelig ikke hadde opplevd mye omsorg selv. Moren hadde hatet ham fordi hun var av den oppfatning at han hadde ødelagt figuren hennes. Som ung hadde hun nesten, men bare nesten, kommet til finalen i en skjønnhetskonkurranse. Da hun ble gravid hadde vannet i kroppen blitt værende i beina etter fødselen. Resultatet var en skinnmager overkropp og lår og legger som vannballonger. Det var selvfølgelig ikke pent, men det var neppe noe Raymond kunne lastes for. I likhet med alle andre barn hadde han ikke bedt om å bli født. Faren hadde alltid vært ustabil og kranglevoren. Bråk og slåssing i helgene. Alkoholmisbruk til alle tider. Rikelige mengder fysisk og psykisk vold godt porsjonert ut i alle årets måneder, med litt ekstra ved juletider. Psykopatens evne til å sjarmere stort, for så i neste øyeblikk å bli en djevel i menneskeskikkelse. Denne oppveksten hadde gitt Raymond en kynisk tankegang, et hjerte av stein og nerver av kevlar. Det skulle derfor mye til for å stresse ham opp. Men akkurat nå var han mer urolig enn han noen gang kunne huske å ha vært. Alt på grunn av en liten leveranse NMEF. Stoffet var en ny type metamfetamin. Brukeren fikk en sterk følelse av å være usårlig. Forespørselen hadde kommet anonymt over nettet. For to gram skulle han få atten tusen, selvkost var under halvparten. Han hadde selvfølgelig slått til umiddelbart. Men etterpå kom bekymringene. Da bestillingen hadde tikket inn, hadde han vært nokså sikker på at personen som skulle bruke stoffet var en torpedo. Med litt av det i blodbanene kunne hvem som helst knuse kneskåler og knekke fingre på småbarn for å kreve inn småpenger. Skikkelig effektive greier. Dessuten inneholdt bestillingen også en

5


forespørsel om våpen, noe som begynte å bli ganske vanlig. Torpedomiljøet var blitt tøffere, og det nyttet ikke lenger å troppe opp med et balltre og tro at en kunne kassere inn. Da måtte det heftige våpen til. Raymond solgte ikke våpen selv, men han hadde kontakter som fikset det meste. Det var denne våpendealeren som hadde sådd tvilen i ham. Fyren hadde sagt at NMEF ble brukt til å fjerne hemninger og sperrer hos soldater som vegret seg for å drepe. Raymond var ikke dummere enn at han skjønte at det kunne bli et kjempeproblem. En torpedo brukte våpen til å true, ikke til å drepe. Hvis de som kjøpte stoffet skulle bruke våpnene, snakket en ikke lenger om torpedoer, men om terrorister. Folk med planer om å ta så mange liv som mulig. Raymond så for seg muslimske ekstremister skyte amerikanske turister på Torget. Meie dem ned så blodet fløt over granitten. Amerikanerne formelig veltet ut av cruiseskipene som stadig vekk anløp Vågen. Store og feite som bøfler var de lette mål. En sentralt plassert snikskytter kunne plaffe ned en hel flokk før politiet fikk somlet seg til å låse opp våpenkassen. Ikke det at Raymond brydde seg mer om amerikanere enn om andre mennesker. Tvert imot, for ham kunne de skyte alle sammen. Det var amerikanerne som sto bak mesteparten av dritten som skjedde i verden. En føkkings terrorstat. Det som bekymret Raymond var at etterpå ville amerikansk etterretning snu hver eneste stein for å finne de ansvarlige. Norsk politi var han ikke redd, men amerikanerne var noen utrettelige djevler. De avlyttet alt fra tiggere til statsministre og skydde ingenting. Torturen deres var det eneste Raymond fryktet. Amerikanerne kom til å finne ut at han hadde skaffet stoffet og formidlet våpensalget, og da ville de torturere ham etter alle kunstens regler. Elektrisk strøm i genitaliene kombinert med vanntortur var nok bare en sped begynnelse.

6


De kom til å dra ham inn et av de beryktede fangeflyene til CIA og dra fra land til land. Hvert sted hadde nok sine lokale spesialiteter og torturister. En verdensomspennende terrortur. Han prøvde å riste tankene av seg. Selvfølgelig kunne han ikke være sikker på at det var terrorister som sto bak, men saken var blitt et dilemma. Leverte han stoffet, kunne det gå skikkelig galt. Leverte han ikke, kunne det medføre torpedoer eller til og med terrorister med automatvåpen på jakt etter ham. I denne bransjen var det ikke et alternativ å ombestemme seg eller å gå tilbake på en avtale. Du kunne liksom ikke si: «Sorry, folkens, vi er tomme for stoff og våpen nå, men kanskje vi kan friste med noe annet?» Til slutt hadde Raymond bestemt seg for å levere dopet, men han ville prøve å skaffe seg innsikt i hvem kjøperne var. Det kunne være vise seg å være svært nyttig. Derfor satt han nå på bussen til byen i god tid før dealen skulle finne sted. Idet Raymond gikk av på torget, snudde han seg. Ingen fulgte etter. Han visste at framtidsutsiktene til en dopselger var dystre. De fleste endte opp i rennesteinen eller på kirkegården i ung alder. En kunne aldri være forsiktig nok. Stoffet skulle leveres i et søppelspann i byparken, og oppgjøret skulle ligge i et tilsvarende spann ved jernbanestasjonen. Hele operasjonen skulle foregå presis klokka 11.45. Raymond var tidlig ute. Han plasserte stoffet i bosspannet klokka 11.40, gikk ut i Kongsgata og spurtet mot jernbanen for å hente pengene. Selv om det var midt på dagen, var det en del folk i gatene. En underlig miks av kvinner med barnevogner, unge menn av innvandrerbakgrunn og gamle alkiser, ispedd en og annen livredd pensjonist som tviholdt på håndveska. Ingen han kjente og ingen som tok noen notis av en løpende unggutt.

7


Idet han passerte Breibakken måtte han skrå ut i veien på grunn av en BMW med sotede ruter som sto feilparkert på fortauet. En sur parkeringsvakt med sviskefjes og kulemage misforsto situasjonen og forkynte med råtne tenner at det var for sent å flytte bilen når boten var skrevet. Raymond motstod fristelsen til å vise fingeren og hastet videre uten å snu seg. Få sekunder senere passerte han Stiftelsesbakken og svingte inn mot Jernbaneveien. Her var det så mye folk at han måtte sette ned farten. En assortert gjeng med utfrika ungdommer kikket nervøst opp før de slo blikkene ned igjen. Ingen kjente ansikter. Raymond slo over til rolig gange. Spannet hvor pengene skulle befinne seg var innen synsvidde. Nå gjaldt det å se uten å bli sett. Han stilte seg inn til en stolpe og lot som han sjekket noe på mobilen. Et par meter borte sto en kvinne i midten av tjueåra og snakket med en mye eldre mann. Det var ikke vanskelig å skjønne hva de forhandlet om. Raymond håpet bare at de ikke gikk før pengene ble lagt i spannet. Nå hadde han utsikt uten innsikt. En kraftig skikkelse med hettegenser dukket opp fra intet noen sekunder senere. Vedkommende holdt god fart og styrte rett mot droppstedet. Hetta gjorde det umulig å se ansiktet. Instinktivt følte Raymond at dette var personen som skulle levere pengene. Og ganske riktig; skikkelsen la en brun konvolutt i søppelspannet uten å stoppe. Dessverre fikk ikke Raymond sett ansiktet, men den kraftige kroppsbygningen kunne tyde på at det dreide seg om en torpedo. Han kjappet seg bort, grafset til seg konvolutten og passet på at skikkelsen i joggekostymet ikke så ham. Så spurtet han inn i parken og satte seg et sted han kunne ha full oversikt. Klokka var riktignok blitt 11.45, men han antok at stoffet framdels befant seg der han hadde droppet det bare minutter tidligere.

8


En gjeng med ungdommer fra katedralskolen, som høylytt diskuterte politikk eller noe annet uforståelig, gjorde at ingen ville legge merke til ham. Det var i hvert fall det han håpet på. Klokka 11.47 plukket en mørkkledd ungdom opp pakken. Raymond gjenkjente umiddelbart gutten; Kenneth Olsen hadde også gått første året på Tasta videregående. Kenneth var en skadeskutt fyr med IQ på høyde med skonummeret og foreldre fra heiteste helvete. Gutten var forhåndsnominert til å havne på kjøret. På Tasta hadde Raymond solgt hasj til Kenneth, men aldri noe annet. Ikke fordi han syntes synd på ham, men fordi tyngre stoff kunne ha ødelagt de få hjernecellene som enda holdt stand i den tomme toppetasjen. Nå hadde Kenneth altså fått NMEF. Det var ikke akkurat partydop, og slett ikke egnet til å glemme verdens urettferdighet. Det kunne få brukeren til å bli en ufølsom drapsmaskin. Gnageren i Raymond været fare. Det var utelukket at denne handelen var iscenesatt at Kenneth. Gutten kunne knapt telle fingrene på én hånd. Nei, det var helt andre folk som sto bak. Folk som brukte Kenneth som et lydig redskap. Der og da skjønte Raymond at noe stort og farlig var på gang. Men det var ingenting han kunne gjøre. Det var ikke bare å gå bort og forlange stoffet tilbake. Det var ikke slik det fungerte. Den virkelige mottakeren kunne være hvem som helst. Den viktigste uskrevne regelen til en langer med ønske om å overleve var å ikke røpe leverandører eller kunder. Gjorde en det, var en garantert å havne seks fot under med en granittstein over. Det var rett og slett ingenting Raymond kunne gjøre, annet enn å vente og se. Idet han snudde og gikk, smøg et kaldt vinddrag seg rundt kroppen og fikk ham til å fryse.

9


Kapittel 2

Septembermorgenen var usedvanlig mild. Selv om sola hang lavt, gjorde den sitt beste for å glede de få som var ute og gikk. Kanskje i et altfor sent forsøk på å gjøre godt igjen at den ikke hadde vist seg hele sommeren. Det hadde blitt nok en nedbørsrekord i år. Den tredje i rekken. Fremdeles diskuterte man om klimaendringene var menneskeskapte eller ikke. Tom Eide var tidlig ute til et møte, og satte seg ned ved statuen av Alexander Kielland. Dikterhøvdingen stirret taust utover sentrum og Vågen. Tom undret seg over hva samfunnsrefseren ville ha sagt om dagens Stavanger. Langs kaien lå store supplybåter i heslige signalfarger. De kraftige baugpartiene fikk dem til å ligne pitbullterriere. Snart skulle de ut i Nordsjøen og hjelpe til med å tømme havbunnen for olje. Få eller ingen tenkte på at det hadde tatt naturen millioner av år å skape denne ressursen. Ute i horisonten kunne en så vidt skimte et enormt cruiseskip. Sikkert fullt av overvektige og støyende amerikanere. Torget var mennesketomt. Ikke en eneste salgsbod var å se. Selv ikke Irenes. Grønnsaker og frukt kjøpte det norske folk vakuumpakket i lavprisbutikker eid av Norges rikeste menn. Et enormt reklameskilt for et søkkrikt aksjefond lyste grelt på de massive, gråhvite granittblokkene som dekket hele torgområdet. Blokkene var blitt meislet til av flittige barnehender i India. Et par tynne og skranglete tiggere kom tuslende opp fra kaien og slo seg ned ved det som tidligere hadde vært en 129 år gammel, tradisjonsrik klesbutikk, og som nylig var blitt erstattet av en amerikansk hamburgersjappe. Vinduene var dekket av plastburgere i

10


legemsstor størrelse som dryppet av fett. Rett under fettperlene satt tiggerne. Den ene av dem plasserte et slitt plastbeger et stykke foran seg. En dresskledd mann med stresskoffert steg ut av en sort Mercedes som langsomt kjørte av sted. Mannen børstet bort noen imaginære støvkorn og krysset torget. Da han passerte tiggerne, kom han til å velte begeret over ende slik at myntene forsvant klirrende ned i nærmeste kum. Tom kunne ikke avgjøre om det var et uhell eller med vilje, men tiggerne ble rasende og skrek med skingrende stemmer. Mannen med kofferten sakket ikke engang av på farten, og forsvant inn i et kontorbygg med kodelås på døra. Nede ved kaien kranglet en ung, afrikansk prostituert med en mannsperson. Den middelaldrende herren prøvde å riste den mye yngre kvinnen av seg. Men jenta ga seg ikke. En høylytt tirade av assorterte ukvemsord haglet over fyren, som motvillig slengte en pengeseddel etter henne og skyndte seg bort. Jenta plukket opp seddelen og viste fingeren. Tom dro kjensel på fysaken som hastet av gårde. Det var en av redaktørene i den nye og aggressive tabloidavisen i byen som økte opplaget i et ellers fallende marked. Avisens varemerke var frekke og svært personlige intervjuer med personer i alle samfunnslag. Likevel tvilte Tom på at det var et regulært intervjuoppdrag redaktøren hadde vært ute på i morgentimene. Sannsynligheten var i hvert fall stor for at han hadde gjort bruk av sin egen mikrofon. Den unge prostituerte kom nærmere. Hun så yngre ut for hvert steg. Leppene skilte seg i et hult smil, som avslørte manglende fortenner og gråhvite, glinsende gummer. Kielland sukket og skuet over havet; det siste sunne i denne syke verden. Tom kastet et blikk på vestfasaden av Domkirken, reiste seg og gikk.

11


I krysset ved Lars Hertervigs gate ble han oppmerksom på en muskuløs, ung mann iført mørke klær, kraftige militærstøvler og tung ryggsekk. Gutten gikk med hodet senket og unngikk møtende blikk. Det var noe målbevisst ved måten han beveget seg på. En soldat på vei til krigen. Tom kjente et sug i mageregionen og stoppet. Mannen økte farten oppover Olavskleiva. En ung og bemerkelsesverdig vakker kvinne trillet en bred og eksklusiv barnevogn nedover Kleiva. Kvinnens kornblonde hår var satt opp i en hale. Med roser i kinnene og stjerner i blikket var hun sannsynligvis på vei for å møte sitt hjertes utkårede. Tom kjente brått et kraftig stikk i brystet. Fortauet var ikke mer enn en meter bredt der hun kom til å møte gutten. Og som han hadde forutsett, presset den unge mannen seg brutalt forbi i stedet for å vente, og Tom så med skrekk at barnevognas venstre hjulpar skar ut. Han løp det han kunne. Vogna balanserte på to hjul mens moren desperat prøvde å gjenvinne kontrollen. Trafikken i begge retninger var tett. Ingen saknet farten på grunn av det som skjedde. En svær Lexus SUV sneiet nesten borti vogna mens sjåføren, en mann i sort dress, prøvde seg på kunststykket å snakke i to mobiltelefoner samtidig. Tom fikk med nød og neppe avverget en tragisk ulykke ved å kaste seg fram og dra vogna inn på sikker grunn. Den unge moren takket skjelvende for hjelpen med et likblekt ansikt. Hun skjønte hvor nære på det hadde vært. Tom smilte beroligende og sa noe som skulle få henne til å slappe av. Han prøvde å la være å se på det velskapte guttebarnet i vogna. Øynene fulgte den sortkleddes ferd oppover Kleiva. Gutten måtte ikke mistes av syne! Tom begynte å småløpe, men folk bare stirret på ham uten å ville flytte seg.

12


Lenger oppe i Kleiva møtte han på skolepsykolog Skoglund. Han smilte da de møttes. «Tom Eide, formoder jeg? Hvorfor slikt hastverk? Møtet vårt er ikke før om et kvarter.» «Jeg tror ikke jeg kan komme. Jeg blir i hvert fall forsinket», sa Tom heseblesende og ville forbi. Men mannen grep ham i armen og holdt igjen. «Hva pokker er dette for noe tøv? Vi planla jo dette møtet for flere uker siden. Jenta kommer med begge foreldrene. Skal jeg liksom bare avlyse hele greia?» «Be dem vente et kvarter. Kommer jeg ikke da, kan du ringe politiet», sa Tom og rev seg løs så hardt at Skoglund holdt på å gå over ende. Med psykologens sutring i bakgrunnen satte han opp farten og sprang opp bakken. Den unge gutten var sporløst borte. Tom bannet lavt og kjente fortvilelsen rive og slite i kroppen. Dette var som i marerittene hvor en løp etter noen og aldri tok dem igjen. Det var så utgjort at han skulle treffe på den hersens Skoglund akkurat nå. Tvilen kom snikende. Psykologen måtte også ha sett opptrinnet. I hvert fall noe av det. Hvorfor hadde han ikke prøvd å stoppe kanaljen? Tross alt var Skoglund en dreven psykolog, og han måtte vel ha lagt merke til opptrinnet med barnevogna og gutten som passerte på en snau meters avstand? Et lite øyeblikk ble Tom stående uten å vite hva han skulle gjøre. Så tenkte han på hvor håpløse disse skolepsykologene egentlig var. De hjalp aldri de ungdommene som trengte hjelpen mest. Helst ville de snakke med smådeprimerte og sutrete jenter som aldri kom til å gjøre alvor av truslene om å skade seg selv. Gutter med voldelige tendenser unngikk de. Da hevdet de gjerne at de ikke hadde et relevant behandlingstilbud, og

13


sendte elevene tilbake til den allerede slitne og frustrerte læreren. Skoglund var bare nok en håpløs teoretiker. Ubrukelig når det hastet og måtte handles. Tom begynte å springe det han orket mot St. Hallvard. Det var den mest prestisjefylte privatskolen i fylket. Bare de beste elevene kom inn der. Med høy puls kom han heseblesende fram, og ved første øyekast så alt normalt ut. Da så han det. Noen hadde tredd en kjetting gjennom de doble håndtakene på inngangsdørene og låst med kjetting. Synet fikk det til å gå frysninger gjennom kroppen, til tross for finværet. I en og samme bevegelse rev han fram mobiltelefonen og tastet 112, mens han spurtet oppover gata for å komme fram til inngangen på siden av skolen. En kraftig kjetting låste også disse dørene. Dette var godt planlagt, og det gikk fort. Altfor fort. Skoglund hadde bare oppholdt ham ett minutt, kanskje to. Det var nesten utrolig at én person kunne ha utrettet så mye så kjapt. Stemmen som besvarte nødanropet var rolig og fattet. Tom snakket så behersket som mulig og skisserte scenarioet. Politimannen lovte at de skulle sette inn alle tilgjengelige ressurser, og ba ham om å forlate området. Nølende trakk Tom seg tilbake. Den gjeldende instruksen i slike saker var at en ikke skulle spille helt. Faren, Magne, hadde vært en anerkjent lege som frivillig hadde reist til Afrika og arbeidet for å redde mennesker under epidemier. Fra Tom var liten av hadde han derfor fått høre hvor viktig det var at folk brydde seg og tok ansvar. Han ble stående og betrakte skolebygningen. Den var en underlig blanding av gammel funkisvilla i mur og betongklump fra syttitallet. Påbygget var heslig med vinduer som liknet skyteskår. En skygge bak et vindu i første etasje fikk ham

14


til å søke ly bak murgjerdet som omkranset skolen. Lyden av et vindu som ble åpnet ble avløst av den harde og nådeløse klangen til en maskinpistol. Murpuss og steinfragmenter haglet om ørene. Hjertet hamret i brystet. Så ble det stille. Skytteren måtte ha trukket inn i bygget. Etter flere besøk på skolen i forbindelse med kurs visste Tom at ledelsen befant seg i murvillaen. Det var de som skulle varsle elever, lærere og politi i en nødsituasjon. Med all kraft kastet han en murstein mot et panoramavindu til administrasjonen. Steinen laget et svært hull, og store flak av glass singlet i bakken. En forvirret, eldre mann stakk hodet ut. Det var skolens rektor. Med bar isse og to hårtuster på hver side liknet han en klovn uten sminke. Tom ropte at skolen var utsatt for et terrorangrep av en eller flere personer. Fyren reagerte ikke. Han fortsatte bare å glo mens tårene rant nedover kinnet. Mannen måtte være i sjokk. Tom klatret inn vindusåpningen og så seg rundt. To kvinner hadde gjemt seg under en stor skrivepult. En tredje kvinne sto bak en dør mens kroppen ristet av gråt. Lyden av maskinpistolen kunne høres igjen. Den var mer dempet nå. Desperadoen var langt inne i bygget. Tom gikk tilbake mot det knuste vinduet og kikket ut. Det sto mange engstelige mennesker i gata. Flokker med elever hoppet ut av vinduer i kjelleren og i første etasje. Noen ringte fra mobilen, andre sto tafatte og redde i gata. En snobbete herremann i dress spurte høylytt hvor pokker politiet var når en trengte dem, men skyndte seg bort da lyden av maskinpistolen igjen kunne høres. Ingen gjorde noe. Tom klatret lynraskt ut vinduet, samlet sammen noen steiner på størrelsen med tennisballer, og gikk målbevisst inn igjen. Han ba kvinnen som sto ved døra om å låse etter ham og ikke slippe noen inn. Hun nikket gråtkvalt.

15


Da døra ble låst, kjente Tom den sure lukten av krutt rive i nesa. En eller annen skrek i smerte. Skriket ble til en dødsralling og svant hen. Det prikket i nakken. Noe i ham ville snu og hamre løs på døra. Komme seg ut. Angsten hadde fått tak, og hjertet hamret fortere og fortere. Han pustet også altfor raskt. Kroppen begynte å føles ullen, det prikket i hender og føtter. Munnen snurpet seg sammen. Tom satte seg ned. Hurtig krummet han hendene foran munn og nese og begrenset tilgangen på oksygen. Samtidig måtte han tvinge seg til å tenke rolig og rasjonelt. Det var ingen fysisk grunn til at han skulle hyperventilere. Han led ikke av noen lungesykdom eller diabetes. Dette var et psykogent anfall. Tom tvang tankene inn på rett spor, og langsomt kjente han anfallet gi seg. Han reiste seg forsiktig opp. Fine støvpartikler irriterte slimhinnene. Med hånden foran nesen og munnen for å kunne stoppe et potensielt skjebnesvangert nyseanfall, gikk han forsiktig mot lyden av skudd. Lukten av krutt, angst og redsel hang som et teppe i korridorene. Det hørtes skuddsalver fra andre etasje, og lyden av maskinpistolen kom stadig nærmere. Tom kibbet av seg skoene og listet seg mot lyden. Idet han rundet et hjørne, stoppet han brått. Hjertet slo et ekstra slag, og det svimlet for ham. Svetten rant nedover ryggen. Den luktet stramt. På gulvet lå en gutt i slutten av tenårene. Ansiktet hans var stivnet i en grufull grimase. Armene var strukket ned mot skrittet. Hele underlivet var en blodig masse. Dammen av blod under liket dekket store deler av gangen. Tom hadde ikke trodd at det kunne være så mye blod i ett menneske. Det måtte være denne stakkaren som hadde skreket tidligere. Tom ristet frykten av seg. Det var ingen vei tilbake. Med føtter som bare delvis lystret listet han seg videre. Forsiktig stakk han hodet fram

16


rundt neste hjørne, og oppdaget våpendesperadoen bare fem meter borte. Unggutten hadde øyensynlig nettopp skiftet magasin. Rett foran ham var en kraftig branndør inn til et auditorium i ferd med å løsne. Døra hadde tydeligvis ikke gitt etter for direkte beskytning. Den var massiv og forsterket med en stålramme, men nå hang den på skjeve fordi betongen som hengslene var festet i delvis var skutt bort. Det ville ikke ta lang tid før hele konstruksjonen ga etter. Et blikk på klokka avslørte at det bare var sju minutter siden Tom hadde gått inn i bygningen. Det virket som en evighet. Maskinpistolen ble igjen rettet mot hengslene, og en voldsom salve gjallet gjennom korridoren. Lyden var så høy at det gjorde fysisk vondt. Med et infernalsk brak falt døra ut i gangen. Støvskyen som oppsto gjorde det vanskelig å se noe. Noe av metall skramlet mot betonggulvet. Desperadoen hadde nok satt i et nytt magasin. Bak støvet i døråpningen kunne Tom skimte skap og bord. Stakkarene der inne hadde barrikadert seg så godt de kunne. Et skilt ved siden av døra kunngjorde at det var plass til 120 personer i auditoriet. En kort salve med maskinpistolen fikk barrikaden til å vakle. Den sortkledte hentet fram ytterligere et våpen og gjorde seg klar til å gå inn. Det nye våpenet var kortere og så ut til å være en grov pistol med et enormt magasin. Desperadoen fiklet med den svære pistolen og klarte tydeligvis ikke å få løsnet sikringen. Det ville likevel ikke ta lang tid før våpenet var skuddklart. Barrikaden ville gi etter for et spark eller to. Deretter ville de elevene og lærerne som befant seg der inne være fanget i en grusom felle. Auditoriet hadde ingen vinduer. En mann med to automatvåpen kunne skyte dem ned slik som han ville. Tom skjønte at han ikke hadde mye tid til å handle på

17


Virker den fristende Bestill boken nå og få med deg fortsettelsen https://www.neglebittforlag.no/butikk/produkt/ backlist-elena-av-stig-ellingsen/ For Backlist-pakken https://www.neglebittforlag.no/butikk/produkt/ pakkepris-backlist-stig-ellingsen/ For mer info, besøk oss www.neglebittforlag.no Besøksadresse Torvmyrveien 55, 4072 Randaberg Postadresse Smaragdbakken 07, 4072 Randaberg Intervju med forfatteren Send forespørsel mail til post@neglebittforlag.no Mvh Redaktør, forlegger og daglig leder Stig Ellingsen Redaktør, forlegger og kontaktperson Simen Ingemundsen Telefon: 41639433

18

Profile for Neglebitt forlag DA

Elena av Stig Ellingsen  

NEGLEBITT FORLAG DA BACKLIST! En ung langer selger et nytt, narkotisk stoff, og forårsaker dermed en rekke voldelige episoder, som politiet...

Elena av Stig Ellingsen  

NEGLEBITT FORLAG DA BACKLIST! En ung langer selger et nytt, narkotisk stoff, og forårsaker dermed en rekke voldelige episoder, som politiet...

Advertisement

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded