Page 1


DØDELIG TRO


Egil Foss Iversen

Dødelig Tro Første bok i Theodor Solomonsen-serien

Neglebitt forlag DA


Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtale om kopiering inngått med forlaget og forfatteren. Kopiering i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning og kan straffes med bøter og fengsel. Alle henvendelser om rettigheter til denne boken stilles til: Neglebitt forlag DA. Adresse: Torvmyrveien 55, 4072 Randaberg Copyright © Neglebitt forlag DA, 2020 Copyright © Egil Foss Iversen, 2020 Redaktør: Simen Ingemundsen og Stig Ellingsen Logodesign: Jonas A. Larsen Omslagsdesign: Kine Jarli Ombrekk og sats: Neglebitt forlag DA ISBN: 978-82-93832-06-5 (Elektronisk) www.neglebittforlag.no @neglebitt_forlag @dødelig_tro @dødelig_seriem @theodor_solomonsen @pistolløp_serien


Kapittel 1

Politibetjent Birger Høegh bannet morgengrettent over søvnige bergensere som kjørte som om de var alene i gata. «Er vi kommet inn i en stim, Kåre? Det er den andre døde kvinnen i løpet av tre uker.» Førstebetjent Henriksen nikket. «Det kan virke slik. Men jeg håper ikke det,» svarte han nervøst mens han så gjennom den uklare frontruten hvor vindusviskerne arbeidet for fullt. Det virket ikke som han stolte helt på Høeghs kjøring i den dårlige sikten. De kjente veien nå. De hadde vært her for en tre uker siden også. Akkurat i svingen der Eidsvågveien var i ferd med å svinge rundt og tilbake, så de fire uniformerte biler med blå-lysene på, stå parkert på skrå ute på gressplenen. En politimann i sort regnkappe vinket mot dem med en lommelykt. Høegh svingte opp ved siden av politibetjenten og rullet ned vinduet. «Hun ligger nede i skråningen, på en åpen plass mellom trærne.» Betjenten pekte ned mot sjøen. Både Henriksen og Høegh hadde fått på seg støvler og regnjakke og fulgte den smale stien ned mot sjøen. De stoppet ved utkanten av en åpen flekk mellom trær og busker og studerte åstedet mens de ventet på at teknikerne skulle gjøre seg ferdig. To politibetjenter holdt på å strekke de blå sperrelinjene mellom trærne og ned til sjøkanten. De hadde funnet spor i gresset. Etter hvert krydde det av biler og politifolk. Lyskastere ble rigget opp. Et par mann var akkurat ferdige med å sette opp et hvitt telt over liket for å beskytte det og åstedet mot regn, samt for å stenge utsikten for nysgjerrige. «Hvor gammel kan hun være?» spurte Høegh da de

4


slapp inn i teltet og fikk se liket. «Ikke mer enn noen og tjue, tror jeg,» kom det fra Henriksen, som hadde bøyd seg fram og studerte den døde. Det meste av håret var bare små, tørre krøller. Det så ut som om alt håret var svidd bort. Med unntak av en hårtjafs som dekket nesen og munnen. Henriksen strøk resten av hårstråene bort fra ansiktet med en kulepenn og skvatt. Der nesen skulle ha vært, var det et eneste åpent sår. «Helvete, han har skåret nesen og ørene av denne også.» Genseren hennes var rullet opp over to små, spisse bryster. Hun var liten og slank, sikkert ikke over femti kilo. Uten bh, og med buksene trukket ned til knærne. Hun var kuttet i skrittet, over hele magen og i partiet under brystet. Det så ut som flenger en fikk når en brukte en skarp kniv på gulvbelegg. En fyldig mann kom inn i teltet. Det runde måneansiktet var rødsprengt, og svetten perlet på pannen av anstrengelsen av å gå ned skråningen. En ansiktsmaske hang på haken, han hadde blå plasttrekk på skoene og en sort legekoffert i høyre hånd. «Hva er det nå du har stelt i stand, Henriksen? Kan ikke skikkelige folk få fred en onsdagskveld?» Rettslegen satte kofferten ned og lyste på kvinnen med en sterk lommelykt. «Har dere tatt bilder?» «Ja.» Politietterforsker Amalie Botega, nettopp overflyttet fra sedeligheten til voldsavsnittet, kom inn i teltet. Regnvannet rant av henne da hun ristet på seg. Hun så ut som hun kom rett fra fisketur. Høye, grønne støvler med snøring, kakifarget bomullsbukse med lommer på lårene, grå genser og tykk jakke med hette på. Hun dro hetten bakover og avslørte en kaskade av mørkeblond hår. Henriksen snudde seg og så på henne. Hun minnet

5


ham om en filmstjerne, men han kom ikke på navnet. Det samme pene ansiktet, hvite tenner og lepper som krøllet seg på en sjarmerende måte når hun smilte. Men akkurat nå smilte hun ikke. «Er det en ny prostituert?» spurte hun og bøyde seg fram. «Samme framgangsmåte som forrige gang,» sa rettslegen. Han tok to fingrer på hver side av offerets hake og snudde hodet til begge sider, før han la det tilbake slik det lå. De kunne tydelig se det tynne, gapende såret og de blå stripene som gikk på tvers over halsen. Flengen over halsen var så fin at en skulle tro det var brukt skalpell. Botega så ansiktet i lyset fra legens lommelykt og snudde seg mens hun brekte seg av det fæle synet. «Fy faen,» sa hun halvkvalt mens hun tørket seg rundt munnen. «Er det pianostreng denne gangen også?» Legen nikket. «Er hun voldtatt?» kom det fra Høegh. Rettslegen snudde seg og så på ham. «Hvordan faen kan jeg vite det nå? Jeg må først få henne inn til obduksjon,» sa han irritert. «Hva med kuttene på magen?» Legen studerte dem. «Ikke dødbringende. De er skåret inn etter at hun var død. Det ser du av mangel på blod i dem.» «Hun er hvit,» sa Amalie. «Kan hun være norsk?» «Mest sannsynlig østeuropeisk,» kom det fra legen. «Ut fra ansiktsform og øyne.» «Hvor er Kroghnes?» Henriksen så seg rundt. «Da kunne vi fått konstatert om det er en av hans.» «Vi trenger ikke Kroghnes for å fastslå at hun er et ludder fra Strandgaten. Det ser du med en gang på klærne. De ber jo om det, slik de driver

6


på.» Stemmen til Høegh var hard, nesten hatsk. Henriksen så at Amalie reagerte på Høeghs kommentar og ristet på hodet til ham. «Hun er likevel et offer og vil bli behandlet deretter. Hvis hun også er prostituert, som vi enda ikke vet, så trenger vi Kroghnes her. Da kan vi få hjelp fra sedelighetsavdelingen.» Amalie så betenkt på Henriksen. «Tror du det kommer flere drap?»

7


Kapittel 2

Kurset var nettopp slutt. Theodor skuttet seg. Han skulle tatt på seg frakken. Solen, som tidligere hadde gitt litt varme, hadde forsvunnet bak tunge, grå skyer. Han rullet fingervant en sigarett og tente den. Det var en av disse iskalde vårdagene i april da vinteren hadde bestemt seg for ikke å gi slipp likevel. I går hadde det regnet, i dag var det null grader og snøfnuggene føk rundt hjørnene på Hotel Rosenkrantz. Theodor søkte ly for vinden i innhukket i inngangspartiet. Nikket til en av kursdeltakerne som kom ut og hastig forsvant bortover gaten. Som vanlig var det økonomien som opptok ham. Det var denne måneden som var problemet. Han hadde flere tilbud ute, men de var langsiktige. Han hadde fått purring på den jævla momsen. Han skulle ha vært bussjåfør med fast inntekt, men nå var det for sent å skifte yrke. Ingen ville ansette en 48 år gammel løsarbeider. Tankene gled videre til hans ekskone, Linda, og ungene. Hun fant alltid på noe når det var hans tur å ha dem. Han hadde heller ikke fått svar på den siste meldingen han hadde sendt henne. Han ble avbrutt av sine dystre refleksjoner av en dame som kom ut fra hotellet, fomlende med glidelåsen på jakken. Hun hadde lyst, blondt hår ned til skuldrene og var brun i huden til denne årstiden å være. Trange dongeribukser, høyhælte, lange støvletter, hoftekort skinnjakke og en utringet topp. Det siste la han merke til da hun bøyde seg fram for å få glidelåsen på plass. Han pleide å få med seg slike detaljer. Hun kunne vel være rundt tretti, trettifem. Ikke akkurat kledd for dette været. Han stusset. Det var noe kjent med henne. Hadde

8


hun også vært på kurset? Nei, han ville ha husket den utringningen. Hun gløttet på ham da hun gikk forbi, men stanset etter et par meter, snudde seg og kom tilbake. «Theodor? Er det deg?» Han så nærmere på henne, men han husket ikke hvor han hadde henne fra eller hva hun het. Så kom han på det og ble varm. Det var jævlig pinlig. Hun hadde deltatt på et helgekurs i Stavanger for tre år siden, og de hadde tilbrakt siste natten sammen. Han vred hjernen, stønnet innvendig. Hva faen var navnet? «Sara?» Han så spørrende på henne. Hun nikket. «Jeg syntes det var noe kjent.» Han ble rød i kinnene, skulle ønske han hadde funnet på noe mer intelligent å si. De hadde tross alt vært til sengs med hverandre. Jeg kjente deg ikke igjen med klær på hadde han mest lyst til å si, for å være morsom, men heldigvis var hjernen innkoblet. Hun kom imot ham med åpne armer og ga ham en varm klem. «Du har forandret deg,» sa han intelligent. «Ja.» Hun holdt ham på armlengdes avstand mens hun studerte ham. Han studerte tilbake. De trange klærne avslørte en flott kropp, men ansiktet så mer herjet og dradd ut. Han kunne tydelig se rynkene rundt øynene og linjene langs munnen. Hun kunne gjerne vært en modell som kjempet for å holde seg ung, eller en eskortejente som hadde holdt på for lenge. Hun var ikke den livsfriske jenta han husket. «Du har forandret klesstil også. Litt mindre konservativt.» Han husket henne i fotsidt skjørt, bluse og vid genser. «Det er moten nå,» smilte hun mens hun festet blikket på sigaretten i hånden hans. «Holdt ikke du kurs i røykeslutt?» Han flirte fåret. «Jeg ga opp kurset når deltakerne knep meg i å røyke på do i pausen.» Hun lo høyt. Det var den jenta han husket. Ansiktet ble mykere, og de harde linjene forsvant.

9


«Men du røyker ennå.» Stemmen var lattermild og irettesettende. «Ja, og det kommer jeg til å gjøre så lenge de tvinger meg til å slutte. Jeg røyker i protest mot den jævla røykeloven.» «Det er vel din unnskyldning.» Latteren hennes var smittende. «Hvorfor står du her?» «Jeg har nettopp avsluttet et kurs i ledelsespsykologi, deduktiv og induktiv tenking.» «Så du holder ennå på med bedriftsrådgivning. Hvordan går det?» Jævlig tregt, tenkte han. «Medium pluss. Og du? Bor du i Stavanger fremdeles?» «Både–og, iallfall for tiden.» «Hva gjør du nå?» «Jeg holder på med det samme: frilansjournalist. Jeg har bare vært i Norge i en måneds tid, etter en tur til Kongo.» «Og nå Bergen?» «Ja, jeg kom i dag. Jeg skal treffe en gammel skolevenninne fra Stavanger. Hun er journalist i Bergens Tidende.» «Er det derfor du er her?» «Både ja og nei. Jeg holder på med research for en artikkel angående barnesoldater i Kongo og skal ha et par intervjuer. Samtidig vil jeg benytte anledningen til å treffe henne.» Hun så på klokken. «Hun kommer forresten hvert øyeblikk.» «Vi mistet kontakten,» sa han. Skjøv ansvaret over på henne. «Ja, vi gjorde det. Du bodde jo her og jeg i Stavanger, så det var vel naturlig.» Han vred hjernen. Hva faen snakker du om med en du ikke har sett på mange år og knapt kjenner? Han kunne ikke plutselig bare gå. «Nå, da? Er du gift, har barn og alt mulig?» var det smarteste han kom på. Hun himlet med øynene.

10


«Jeg får nok aldri oppleve det. Det ble samboer en kort stund.» Stemmen var nøytral. «Du, da?» «Jeg er fremdeles singel etter skilsmissen. Det forblir jeg vel også. De siste årene har det bare vært til og fra. Mest fra.» «Høres kjent ut. Mye arbeid, med små sidesprang innimellom.» De lo i atmosfæren av felles skjebne. «Hei.» De snudde seg begge to. En slank dame med langt, lyst hår, kledd i svarte jeans, høyhalset genser, skinnjakke og støvletter skrådde over gaten mot dem. Hun var så lik Sara at de kunne vært tvillingsøstre. Sara smilte. «Theodor, møt Monica. Monica: Theodor.» «Hallo,» sa hun og tok hånden hans. «Deg har jeg hørt mye om.» Theodor så på Sara. «Håper det er noe bra.» «Ikke vær redd, hun har ikke avslørt noen hemmeligheter som ikke jeg visste fra før.» Theodor visste ikke helt hvordan han skulle tolke det. «Er du klar?» spurte hun Sara. «Ja, jeg ventet bare på deg.» Sara snudde seg og så på Theodor med et spørrende uttrykk som om hun forventet noe av ham. «Hvor lenge skal du være her?»Theodor reagerte som Pavlos hunder. «I alle fall til tirsdag. Litt avhengig av hvordan det går på møtet på søndag.» «Det hadde vært hyggelig å prate med deg igjen. Gått ut og spist eller noe.» Egentlig hadde han ikke lyst. Mimring om gamle dager lå ikke for ham. Han håpet og forventet et nei. Hun tenkte seg om, så grunnende på ham og nikket. «Gi meg telefonnummeret ditt, så ringer jeg deg når jeg vet hvordan dagene mine ser ut.» Theodor rotet i innerlommen, fikk opp en bunke hjemmelagde visittkort. Ga henne et. «Jeg, da?» smilte Monica. Hun fikk et, hun også.

11


Kapittel 3

Henriksen ventet til alle var kommet på plass. I tillegg til Høegh og Botega var også Rusnes fra rettstekniske til stede, Hansen fra ordenstjenesten og Sletthaug fra patologiske. Helt bakerst sto to andre fra voldsavsnittet sammen med fem politibetjenter. Alle så trøtte ut. De fleste hadde bare fått et par timer søvn. Avdelingssjef Kroghnes kom inn døren og satte seg på en stol helt framme. «Overbetjent Høegh,» begynte Henriksen, «og Amalie Botega, får ansvar for hver sin taktiske gruppe. Kroghnes,» sa han og nikket mot den siste ankomne, «deltar på kommandolinje med meg, med folk fra sedeligheten.» Som vanlig var bilder og notater hengt opp på tavlen så alle kunne se dem. For øyeblikket hang det to bilder der, med diverse kommentarer skrevet direkte på tavlen. Begge ofrene var identifisert. Og begge var bekreftet prostituerte. Nigeria sto det skrevet ved det ene bildet og Russland ved det andre. «Er det noen vitner som har meldt seg?» spurte Amalie. «Siste observasjon var av en annen prostituert som befant seg lenger inne i Strandgaten. Rundt klokken 23.15 var det siste offeret i samtale med en person. Etter det har vi ingen observasjoner av henne før hun ble funnet død.» Mens Høegh snakket, noterte Henriksen på tavlen. Da Høegh var ferdig, prikket Henriksen på tidslinjen. «Da kan vi fastslå at hun ble drept mellom 23.15 og tidspunktet da patruljen ble kontaktet, 02.08. Det gir et tidsaspekt på ca. tre timer.» Han så på obduksjonsrapporten. «Legen undersøkte henne kl. 02.52 og mente hun

12


hadde vært død i halvannen til to timer. Altså et sted mellom 01.00 og 01.30. Selve dødsårsaken var strangulering med pianotråd eller lignende. Hun hadde blødd kraftig fra nesen og ørene som var blitt skåret av. Det betyr at hun var i live da det ble gjort. Kuttene i underliv, mage og bryst ble gjort etter at hun døde.» «Var hun blitt voldtatt?» «Ifølge rapporten hadde hun hatt sex, men ble ikke nødvendigvis voldtatt. Det er funnet spor av glidemiddel som vanligvis er i kondompakker.» Henriksen slo ut med armene. «Ifølge patologen er det vanskelig å si helt konkret. Dette er prostituerte som betjener flere menn i rask rekkefølge. Det finnes ingen forsvarsskader.» «Det er en riktig sadistisk jævel, dette,» kom det fra Amalie. Hun tok opp hånden og strøk noen hårstrå, som hadde falt ned i pannen, på plass igjen. Kroghnes så på mannen fra rettstekniske. «Har taktisk funnet noen spor?» «Ja. Vi har avtrykk av et par sko, størrelse 46. Regnet gjorde marka bløt, så av dybden på avtrykkene mener vi det er en person som har båret på noe tungt. Altså drapsmannens avtrykk, men uten at vi kan dokumentere det. Ut fra størrelse og dybde har vi kommet fram til at han sannsynligvis er over én åtti og mellom nitti og hundre kilo. Vi kan også fastslå at hun ikke ble drept der hun lå. Det var nesten ikke blod i forhold til skadeomfanget. Klærne var heller ikke så våte som de gjerne hadde vært hvis hun hadde ligget der hele natten. Vi tror at hun ble plassert der rett før hun ble funnet. Vi arbeider for å få det bekreftet.» «Andre spor?» Henriksen sto med hendene på ryggen og vippet på hælene. Rusnes ristet på hodet. «Ikke enda, men vi har to mann fra teknisk og seks mann fra taktisk der ute nå som leter. Veien er jo asfaltert, så vi har ikke funnet noen bilspor. Det eneste er at vi har

13


funnet er sand og murpuss, i håret og på klærne som vi ikke har fått analysert enda. Det kommer senere. Vi gjennomgår alt for å se om vi kan finne noen avtrykk på klærne, vesken eller kroppen. At det regnet så jævlig gjør det ikke lett for oss.» «Hvilken betydning har det at begge kvinnene er blitt dumpet på samme plass?» spurte Amalie. Henriksen trakk på skuldrene. «Det er lett å dumpe noen der uten å bli sett. Det er lite eller ingen trafikk der på nattetider, og de kunne ha blitt liggende der lenge uten å bli oppdaget. Den første lå jo der i tre dager før hun ble funnet.» «Hvorfor prostituert?» kom det fra Høegh. «Det vet vi vel ikke før vi har motivet klart for oss. Men rent generelt er de lette ofre.» Høegh reiste seg og studerte bildene nøyere. «Har vi noen mulighet for å blåse opp bildene av kuttene?» Alle snudde seg mot bildene på tavlen. Rusnes reiste seg og gikk bort til tastaturet som sto på et bord langs veggen. Han klikket et par ganger, og så dukket bildet opp på en stor skjerm ved siden av tavlen. «Snu på det,» sa Høegh. De studerte bildet på skjermen nøye. «E 16:38, tror jeg det står,» kom det fra Botega. Henriksen gikk nærmere. Nikket med hodet. «Hva faen betyr det?» «Det er fra Esekiel,» sa Kroghnes. Han reiste seg og forsvant ut av rommet. Straks etter kom han tilbake med en bibel. «Det er dette sitatet.» Han leste høyt. «Kan vi få det opp på skjermen?» spurte Henriksen. Kroghnes trykket på tastaturet, og et vers dukket opp. Esekiel 16:38 Jeg dømmer deg til å bli straffet for ekteskapsbrudd og drap, jeg rammer deg med blod i harme og sjalusi. Henriksen kremtet.

14


«Er det dette vi står ovenfor? En religiøs, seksuelt forvridd person?» Alle ble sittende i egne tanker og se på tavlen, før Henriksen brøt stillheten. «Ok, forslag til motiv?» «Motivet er vel klart religiøst,» kom det fra Høegh. Kroghnes sa seg enig. «Hva mener du?» Henriksen så på Amalie. «Jeg er enig at det må være religiøst rettet, men motivet er vel enda uklart. Det er så klisjéaktig. Prostituerte og religiøse henvisninger.» «Men motivet er religiøst.» Høegh ga seg ikke. Hun nikket. «Det er jeg enig i, men likevel. Kan det være en forskrudd kunde som ikke vil betale?» Henriksen nikket. «Én gang, ja, men ikke to ganger. Jeg tror vi fokuserer på det religiøse motivet fram til vi vet noe mer.» Han klappet i hendene. «Ok. Ut og jobb, folkens. Vi må ta denne jævelen før han får drept flere.»

15


Virker den fristende Bestill boken nå og få med deg fortsettelsen https://www.neglebittforlag.no/butikk/produkt/e-bok-dodelig-tro-av-egil-foss-iversen/ For mer info, besøk oss www.neglebittforlag.no Besøksadresse Torvmyrveien 55, 4072 Randaberg Postadresse Smaragdbakken 07, 4072 Randaberg Intervju med forfatteren Send forespørsel mail til post@neglebittforlag.no Mvh Redaktør, forlegger og daglig leder Stig Ellingsen Redaktør, forlegger og kontaktperson Simen Ingemundsen Telefon: 41639433

16

Profile for Neglebitt forlag DA

Dødelig tro av Egil Foss Iversen  

Dødelig tro er første re-utgivelse Neglebitt forlag DA gjør. Inngår i Pistolløp-serien. En seriemorder herjer i Bergens gater under tilnavn...

Dødelig tro av Egil Foss Iversen  

Dødelig tro er første re-utgivelse Neglebitt forlag DA gjør. Inngår i Pistolløp-serien. En seriemorder herjer i Bergens gater under tilnavn...

Advertisement

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded