Page 1


DØDELIG HEVN


Egil Foss Iversen

Dødelig Hevn Andre bok i Theodor Solomonsen-serien

Neglebitt forlag DA


Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtale om kopiering inngått med forlaget og forfatteren. Kopiering i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning og kan straffes med bøter og fengsel. Alle henvendelser om rettigheter til denne boken stilles til: Neglebitt forlag DA. Adresse: Torvmyrveien 55, 4072 Randaberg Copyright © Neglebitt forlag DA, 2021 Copyright © Egil Foss Iversen, 2021 Redaktør: Simen Ingemundsen og Stig Ellingsen Logodesign: Jonas A. Larsen Omslagsdesign: Kine Jarli Ombrekk og sats: Neglebitt forlag DA ISBN: 9788293832072 (Elektronisk) www.neglebittforlag.no @neglebitt_forlag_da @dødelig_hevn @dødelig_serien @theodor_solomonsen @pistolløp_serien


Kapittel 1

«Dø, din jævel!» Amalie Botega løftet skoen med den åtte centimeter syltynne hælen og slo. Sålen smalt i bordflaten og en edderkopp av typen Tegenaria atrica gikk over i historien som en svart flekk på et nedslitt skrivebord, i sjette etasje i politihuset i Bergen. Amalie hatet edderkopper. Hun var ikke redd dem, men de ga henne frysninger. Hun hadde akkurat fått på seg skoen igjen da leder for voldsavsnittet, politiinspektør Kåre Henriksen, kom inn døren med en mappe i hånden. Hun syntes den høye skikkelsen hadde fått et litt dukknakket preg siden sist. Furene i ansiktet var blitt dypere, og håret gråere enn året før. «God morgen, og velkommen til din første dag som kriminalsjef,» sa han og kveilet den lange kroppen ned på besøksstolen. «Hvordan var USA?» «Fantastisk. Det hjalp meg utrolig å få det året med bare skolering i et helt nytt miljø.» «Er du kommet i orden i leiligheten?» Hun smilte tynt. «Mer eller mindre, men det er fremdeles noen esker som venter på å bli pakket ut.» «Er det en grei...?» «Enebolig i rekke. Helt passelig for meg.»  «Har du truffet noen av dine gamle bekjente?» spurte han forsiktig. «Du og Solomonsen...?» Henriksen viftet med mappen. Noen små rynker dukket opp i pannen til Amalie og munnen snurpet seg et lite øyeblikk. Men siden Henriksen hadde vært hennes mentor, og hadde opptrådt nærmest som en farsfigur for henne, da hennes egen far døde for tre år siden, valgte hun

5


å svare. «Theodor?» «Ja. Har dere tatt opp kontakten igjen?» Amalie rettet på en bunke papirer som allerede lå pent ordnet. «Det er litt komplisert for øyeblikket.» «Komplisert...?» Amalie nikket. Henriksen så granskende på henne. «Vil du snakke om det?» Amalie ristet på hodet. «Nei. Vi har forresten avtalt å treffes i kveld.» Henriksen dunket et par ganger på kneet med mappen han hadde i hånden før han la den på pulten. «Da kan det være bra å starte litt rolig. Det har dukket opp en sak. En forholdsvis enkel sak, kan jeg tenke meg.» Hun åpnet mappen. Et eneste ark lå der. Amalie trakk pusten dypt en gang, før hun steg ut av bilen. Hun støtet seg til bilen, mens hun skiftet over til et par mer praktiske sko. Hun ble stående et lite øyeblikk og nyte varmen i ansiktet fra solen, som så vidt hadde brutt gjennom skydekket over Sandviksfjellet. Strålene lekte seg vei mellom de ennå duggvåte bladene på de store bjørketrærne som omkranset plassen. Det gamle bedehuset vekket til live minner hun helst ville glemme. Det var få, utenom politiet, som visste at det hadde tilhørt stiftelsen Herrens sverd, hvor hennes tidligere sjef, nå avdøde Karl Kroghnes, i all hemmelighet hadde vært både leder og eier. Et arnested for makt, grådighet, overgrep og drap. Blikket hennes flyttet seg videre til branntomta etter det gamle nabohuset. Tankene vandret til den gamle mannen som hadde omkommet i brannen. Et av ofrene til Kroghnes. Hun ristet minnene av seg, og trakk på seg de blå skobeskytterne. Hun fikk på seg den hvite kjeledressen med hette. Hun trakk strikken til munn-

6


bindet over hodet og lot det henge under haken. Hun oppga navnet sitt til betjenten med skriveplaten og dukket under sperrebåndene. Det myldret av åstedsgranskere i hvite overtrekksdrakter rundt en grå BMW. Urdal, en av etterforskerne, møtte henne på halvveien. Amalie gjorde en grimase da hun så alle fotavtrykkene og bilsporene på bakken. Det virket som folk bare hadde trampet rundt uten å tenke på avtrykk. «Hallo Amalie. Velkommen tilbake,» sa Urdal. «Takk for det. Hva har skjedd?» «Det er litt uklart ennå. Bodil og meg var første etterforskere på stedet. Bilen ble funnet slik med bakdøren åpen. Mye blod i baksetet og på gulvet.» «Hvor er bileieren?» Amalie så seg rundt. Urdal trakk på skuldrene «Han er sporløst forsvunnet. Vi leter fremdeles. Jeg har også satt noen til å sjekke sykehus og akuttmottak.» «Hva med bedehuset?» Amalie snudde seg mot det grå, malingsflekkede bedehuset med treplater der vinduene skulle vært, og det skjeve korset på taket. «Tvilsomt. Døren er låst med hengelås på utsiden og vinduene er gjenspikret. Det er ingen tegn til innbrudd.» «Har vi bare blodet i bilen og ingen offer?» Urdal så forvirringen i ansiktet til Amalie. «Ja. Visste du ikke det?» Hun ristet på hodet. «Jeg fikk bare beskjed om å møte.» Hun gikk bort til bilen og forsøkte å se inn den åpne bildøren, forbi en åstedsgransker, som sto med rumpa ut bakdøren. Da han flyttet på seg, kunne hun tydelig se de røde flekkene på innsiden av vinduet og setet og pølen med blod på gulvet. Blodet hadde koagulert og var nesten svart med en grålig hinne. «Har vi noe tidspunkt?» spurte Amalie den kvinnelige etterforskeren som hadde kommet opp på siden

7


av henne. «Delvis. Ut fra koaguleringen av blodet mener rettsmedisineren at det må ha skjedd for seks til åtte timer siden. Det vil si mellom ti i går kveld og senest to i natt. Vi får vite det mer sikkert etter analysen,» svarte Bodil Lien. «Hvem varslet oss?» Urdal nikket mot en mann i førtiårene som sto utenfor sperrebåndene. Han hadde en hund i bånd og var kledd i turklær. «Han bor i nærheten og var ute og gikk tur med hunden. Han reagerte da han så alt blodet i bilen og det var ingen mennesker i nærheten.» «Vet vi hvem som eier bilen?» «Ja. Ifølge vognkortet er det Olav Rustnes, 43 år. Ole Irgens vei 57. Det er oppe ved Starefossen. Bodil og jeg har tenkt å oppsøke adressen,» sa Urdal «Fornuftig. Bare sett i gang. Jeg tar over her.» Tilbake på stasjonen skrev Amalie navnet Olav Rustnes på en tavle. Hun snudde seg da Henriksen kom inn i rommet. «Nå?» spurte han. «Er dette en sak for oss? Bare blod og en forlatt bil. Hadde det ikke vært mer naturlig å bruke ordensavdelingen?» «Nei. Jeg har snakket med rettsmedisineren. Dette er en sak for din avdeling.» De ble avbrutt da Odd Rask og de andre etterforskerne kom inn døren. «Hva vet vi så langt?» spurte hun da alle var kommet til ro. Hun nikket til en av betjentene helt bakerst som gjorde tegn til å ville si noe. «Jeg snakket med en mann som bor akkurat der veien deler seg ved avkjørselen inn til bedehuset. Han kunne fortelle at plassen er blitt et populært sted for par som vil være for seg selv. Spesielt etter at nabohuset brant ned. Men i går hadde det bare vært to biler der.»

8


«Så han bilene?» «Ja. Først kom en grå MBW. Den hadde han sett før. Så kom en mørk stasjonsvogn, eller mer en SUV type. Men han kunne ikke si noe merke. Belysningen der er ikke akkurat den beste.» «Noe klokkeslett?» «Han mente det var i ti, ellevetiden.» «Finnes det overvåkningskamera i området?» «Nei.» Norling, fra teknisk avdeling, dukket opp i døren. «Hallo, Amalie,» sa han og smilte vennlig til henne. «Hyggelig å ha deg tilbake.» Han nikket til resten av gruppen. «Har dere funnet noe?» spurte Amalie. «Jeg snakket nettopp med patologen. De har nye opplysninger. Blodet stammer fra to forskjellige personer. En mann og en kvinne. De har også funnet biologiske spor etter nylig seksuell aktivitet. Vi har avtrykk av bilspor, som har stått parallelt med åstedsbilen. Men om de har noe med saken å gjøre, vet vi ikke. Sporene er fra søndag, fordi det regnet kraftig på lørdag. Ut over det har jeg ikke noe som kan hjelpe deg, er jeg redd. Brukte kondomer, ølbokser, rusk og rask. Vi har heller ikke funnet noe blod på bakken eller rundt bilen. Vi har også søkt i en ganske stor omkrets uten å finne noe.» «Hvem er patolog?» «Schjøn.» «Hva med fotspor?» «For mange. Det vil være umulig å si hvilket spor som tilhører hvem.» «Har du noen formening om hva som kan ha skjedd?» Norling ristet sakte på hodet. «At det er to mulige ofre,» Aalie snudde seg mot den store glasstavlen og brukte tusjen til å tegne en ny firkant til ved siden av den første, og plasserte et spørsmålstegn i midten,

9


«kompliserer saken.» «Vet vi om det er to ofre?» innvendte Rask. «Er det ikke mer logisk at det er et offer og en gjerningsmann? Vi har jo ikke noe spor som indikerer en tredjemann.» «Den andre bilen,» sa Bakke. «Ja, men spørsmålet er om det var en person i hver bil? De kunne ha avtalt å treffes der, for så ha sex i den ene bilen. Da har vi et offer og en gjerningsmann. Alternativet er at det var to i en bil og en tredjemann i den andre. Da kan vi ha to offer og en gjerningsmann.» «Det var ingen slepespor i grusen,» sa Norling. «Å bære en bevisstløs eller død mann på 80–90 kilo krever styrke. Enten må det ha vært to gjerningsmenn, eller en svært kraftig mann.» «Kanskje er det ingen ofre. Kan de ikke ha gått frivillig? Behøver noen å være død eller bevisstløs?» spurte Husevåg. «Mengden av blod tilsier minst ett offer,» sa Norling. Han klødde seg i hodet og fikk håret til å stå rett opp. Amalie, som hadde stått taus og hørt på, brøt inn. «Dette blir bare spekulasjoner. Sannheten er at vi ikke vet hva som har skjedd. Husevåg sjekker savnede personer. Bakke får ansvaret for alt av innsamling og systematisering av det vi finner, og eventuelle tips som kan knyttes til saken. Din jobb blir å sette dette sammen til en forståelig saksmappe. Nesse, koordinerer letingen ved åstedet sammen med åstedsgranskerne. Få med dere folk og bank på dører, snakk med potensielle vitner.»

10


Kapittel 2

Hun slo nummeret til patologiske avdeling ved Gades institutt. Det ringte lenge før noen tok telefonen. «Schjøn.» «Hei. Det er Amalie Botega. Takk for sist.» «Selv takk. Jeg hørte du var tilbake og har blitt avdelingssjef.» «Ja. Og så får jeg denne saken rett i fanget. Kan du si noe mer om hva som har skjedd? Jeg vet at det er en mann og en kvinne.» «Jeg har hatt et par andre saker, så jeg har ikke fått gjort en skikkelig analyse ennå, utover det du har. Gi meg et par dager, så vet jeg mer. Det er sjelden jeg bare har biologiske spor å arbeide ut fra. Vanligvis pleier det å følge med et lik også.» «Hva tror du?» Schjøn humret. «Jeg pleier ikke å begi meg inn på spekulasjoner. Jeg holder meg til fakta.» «Ja, men likevel...?» «Det er mye blod. Men om begge to har blødd like mye, er vanskelig å si ennå.» «Så det kan være et offer og en gjerningsmann, som ved et uhell skadet seg selv?» «Ja. Men som sagt, er det altfor tidlig for meg å si noe konkret.» «De hadde hatt sex?» «Ja. Noen har nylig hatt sex i bilen. Men hvem er et annet spørsmål. Jeg har DNA, men jeg trenger noen å sammenligne det med.» «Det er vel naturlig å tro at det er disse to personene vi snakker om.» «Ja.» «Hvis det er en person som har blødd mye, er det rimelig å anta at denne personen ikke har over-

11


levd?» Det ble taust i andre enden før Schjøn svarte. «Nå er vi i hvert fall inne på synsing, men skal jeg først begi meg i den retning du gjerne vil ha meg, så ja. Med så store blodmengder snakker vi om en betydelig skade.» Amalie avsluttet samtalen og ble sittende å glo tankefullt i veggen. En eller to? To ofre, eller en gjerningsmann og et offer? Hun holdt på med å sette noen av sine personlige ting på plass på det nye kontoret, da Urdal og Lien banket på døren. «Hva fikk dere vite?» «Vi oppsøkte adressen til Olav Rustnes, men det var ingen hjemme. Ved hjelp av naboen fikk vi oppsporet konen. Hun arbeider som lærer på Bergen katedralskole. De har en gutt, Stian, på 10 år. Hun kunne fortelle at mannen er daglig leder for Studia, bokhandelen på Universitetet. Han hadde forsvunnet ut en gang i løpet av kvelden, hun visste ikke når, fordi hun hadde vært på kino med en venninne. Han pleide å ta en tur med kamerater på pub om søndagene. Han var ikke hjemme da hun gikk på arbeid i dag.» «Reagerte hun ikke på det?» Urdal nølte. «Konen er et forunderlig menneske. Hun trodde kanskje at han hadde kommet hjem etter at hun hadde sovnet, og stått opp tidlig og gått på jobb, før henne. Han gjør det innimellom. Derfor hadde hun bare gått på jobb også, uten å tenke noe mer over det. Det virket som hun ga blaffen. Hun var overraskende fattet da vi fortalte om bilen som var funnet, og blodet. Han dukker nok opp, var hennes siste bemerkning.» «Hva var inntrykket?» Amalie gyste da Urdal åpnet en grå, rund plastboks. Tok ut en liten pose og puttet den inn bak overleppen. Lien kastet et blikk på Urdal. Da han ikke sa noe, ble det hun som svarte. «Hun virket ganske kontrollert. Vi fikk navnet på

12


venninnen hun hadde vært på kino med, men har ennå ikke fått sjekket det.» «Vi presset henne ikke noe særlig. Men dukker ikke mannen opp, bør vi ta en ny runde med henne,» sa Urdal. Husevåg banket på dørkarmen. «Personavdelingen kan melde om en savnetmelding som kom inn i natt. Det er en kvinne med navn Ane Kårstø, 41 år. Adresse er Sollien 32. Jeg kontaktet mannen. Han kunne fortelle at hun arbeidet som sekretær på Universitetet og har vært der i 12 år. De har to barn, en gutt på 17 og en jente på 14. Han arbeider hos et oljerelatert selskap på Sandsli. Konen gikk ut i går kveld og skulle besøke en venninne. Hun kom aldri fram til venninnen, og kom heller ikke hjem igjen.» «Kjørte hun selv?» «Nei. Hun tok bussen.» «Følger du ham opp? Husk å få DNA-prøver.» Husevåg nikket. Amalie bladde i mappen. «Olav Rustnes arbeidet også på Universitetet. Kan det være noen forbindelse?» «Selvfølgelig er det det,» sa Urdal. «Det er ingen tilfeldighet. At begge jobber på Universitetet og er forsvunnet samtidig forteller sitt.» «Kan de ha hatt et forhold, og så har det skåret seg?» spurte Husevåg som fremdeles sto i døren. «Eller er det noen som bare driver og kødder med oss?» spurte Urdal. «Sjekk det ut,» sa Amalie. «Snakk med kolleger og andre folk som kjenner dem. Hør om det svirrer noen rykter i miljøet. Få tak i bilder.» «Ingen har meldt seg på sykehus eller akuttavdelingen med noen skader,» kom det fra Rask, som presset seg inn døren ved siden av Husevåg. Amalie trommet på mappen med fingrene. «Jeg er usikker på hvordan vi skal behandle denne saken. Vår avdeling etterforsker drap. Er det bare snakk om to personer som har stukket seg

13


bort, er det ikke vår sak.» «Men noe må ha skjedd, med alt det blodet,» kom det fra Lien. «Ja, men hva?»

14


Kapittel 3

«Fanden ta,» kom det innett da håndtaket på bæreposen revnet, og matvarene trillet ut over asfalten. Amalie famlet etter blomkålen da en skygge falt over henne. Hun så opp og fikk øye på et bukseben, som hun fulgte oppover til et smilende ansikt. «La meg hjelpe deg,» sa den fremmede og bøyde seg for å ta en colaflaske. «Nei takk. Det går fint.» Amalie reiste seg fort. «Jeg bor der,» sa han og pekte på nabohuset. «Vi er naboer. Mitt navn er Roger Olsen.» Han strakk ut hånden. Hun besvarte håndtrykket og presenterte seg. «Nå hjelper jeg deg med posene. Jeg tar ikke nei for et svar,» sa han. Amalie bøyde seg med dårlig skjult irritasjon og hjalp mannen med å få resten av matvarene tilbake i den ødelagte posen. «Takk for hjelpen. Nå greier jeg resten selv.» «Jeg tar denne,» sa han og grep den ødelagte posen før hun fikk protestere. «Så har du bedre kontroll på de to andre.» Amalie gikk i forveien opp trappen til rekkehusleiligheten og stoppet ved inngangsdøren. «Bare sett posen her. Takk for hjelpen.» Men mannen, fremdeles smilende, ble stående med bæreposen i hendene og gjorde ikke mine til å flytte seg. Til slutt ble Amalie tvunget til å låse opp døren for at det ikke skulle bli pinlig. Han ville tross alt bare hjelpe. Inne på kjøkkenet nikket hun mot disken. Selv satte hun de to bæreposene fra seg på gulvet. Skjøv til side to halvtomme pappesker med forskjellige kjøkkenartikler med den ene foten. «Er du på vei inn, eller ut?» Han så på pappeskene.

15


Amalie rynket pannen. «På vei inn. Jeg er nettopp kommet tilbake, etter et år i USA.» «Trenger du mer hjelp?» «Nei takk. Men takk likevel.» Amalie så nærmere på mannen, der han sto lent opp mot dørkarmen. Høy, han kunne vel være midt i, eller i slutten av trettiårene. Han så veltrent ut under t-skjorten. Sjarmerende på en røff måte, med stålgrå øyne og kløft i haken. Håret hadde militærfasong. Kortklippet, nesten barbert på sidene. «Militæret?» Han så blikket hennes og ristet på hodet. «Har vært. Jeg er bare blitt vant til fasongen.» «Du er ikke her fra Bergen?» «Nei. Jeg har oppholdt meg i England de siste årene. Jeg har nettopp flyttet inn i naboleiligheten.» Hun ventet, men det kom ikke noen mer forklaring. «Hvorfor?» Han strøk hånden over håret, blikket forsvant flyktig ut kjøkkenvinduet. «Det er av praktisk art. Det er enklere å få jobb her i Norge enn England i min bransje. I England er det stor konkurranse om jobbene for tiden.» «Som er...?» spurte hun over skulderen, mens hun plasserte melken og grønnsakene i kjøleskapet. «Jeg er aksjemegler.» Hun skulle til å si noe da telefonen ringte. «Unnskyld meg,» sa hun og snudde ryggen til. Hun håpet han skulle ta hintet og forsvinne. Hun nikket noen ganger. «Ja, klokken åtte passer bra.» Hun avsluttet samtalen, og snudde seg mot sin nye nabo som fremdeles sto i døren. «Jeg beklager. Det var bare en avtale jeg har senere i kveld.» Han skjøv seg ut fra dørkarmen. «Jeg skal ikke forstyrre mer. Vi kan fortsette praten senere.» Maten var som vanlig god, og Theodor Solomonsen

16


sukket fornøyd mens han tørket seg med servietten, og la den på tallerken. Han fordelte den siste skvetten av rødvin i glassene. Amalie så på ham og smilte. «Er det en økologisk hårklipp? Du har jo nesten ikke hår igjen på hodet.» Theodor strøk en hånd gjennom det korte håret. «Praktisk.» «Hvordan går det med barna?» «Helt fint. De vokser. De var forresten hos meg i julen, etter mye om og men. Ekskona er ikke alltid den enkleste, og at de bor på Østlandet og jeg her i Bergen, gjør det ikke bedre.» «Fra det ene til det andre. Hvorfor bruker du flere år på kriminalpsykologi? Du tok ett år i London, og nå forteller du at du har tatt et år her i Bergen. Greit at du er psykoterapeut, men kriminalpsykologi? Det er jo ikke innenfor ditt felt engang. Hva skal du bruke det til, som sivilperson?» spurte Amalie. Theodor smilte og skiftet benstilling. «Jeg synes det er interessant. Som bedriftsrådgiver og psykoterapeut kommer man i berøring med visse psykologiske elementer. Jeg synes seriemord er fascinerende. Hva er det som driver dem? Hva får de ut av det? Det ga grunn til videre undersøkelser, så jeg leste mye om det. Det er kort vei fra psykoanalyse til kriminalpsykologi. Du vet aldri når du kan få bruk for det. Og forresten var det fordypning jeg tok her i Bergen. Det finnes ikke noe eget fag for kriminalpsykologi i Norge.» «Et spennende fag. Det var det samme jeg hadde i USA.» Hun smilte og så på ham. «At jeg, som etterforsker, bruker tid på etterutdanning innen profilanalyser og kriminalpsykologi, er forståelig. Men at du, sivilperson og bedriftsrådgiver, også bruker tid på det. Hvorfor?» Han løftet vinglasset. «Jeg har ikke noe bedre svar.» Han tok en slurk

17


og satte glasset overdrevent sirlig fra seg. Han strøk med begge hendene over duken foran seg, som for å rette ut folder som ikke var der. «Hva med oss?» spurte han. Hun satte vinglasset forsiktig fra seg. En rynke dukket opp i pannen. «Er det noe oss fremdeles?» Hun løftet hodet og så alvorlig på ham. «Jeg føler vi bare danser rundt.» «Og...?» «Hva når musikken stopper?» «Ja, hva da?» «Jeg har en mistanke om at det er selve dansen vi liker. Ikke alt som følger med.» Hun lente seg fram og la hendene flatt på bordet, og så ham rett i øynene. «Jeg tror det er for sent.» Hun trakk seg tilbake og gned den ene hånden med den andre, som om hun frøs. «Jeg fikk god tid å tenke dette året i USA, men jeg fant ikke alle svarene. Jeg har på en måte mistet kontakten med meg selv, som et kaleidoskop som hele tiden skifter farger og mønstre. Jeg har ikke et fast holdepunkt lenger. Evnen til å glede meg over en solnedgang på stranden, eller å sitte oppe en hel natt under stjernehimmelen, og vente på at dagen skal demre og solen skal komme opp, er der ikke lenger. Jeg var nok mye mer nedkjørt enn jeg var klar over.» «Hva har forandret seg, Amalie? Vi var lykkelige. Vi snakket om kjærlighet. Jeg vet det var jeg som var vanskelig, men følelsene mine var der.» Amalie sa ikke noe med en gang. Hun tok en sluk av vinen og kremtet. «Akkurat nå leser jeg en bok som heter Silkeormen. Der står det noe som jeg har tenkt mye på. Det står at vi ikke elsker hverandre, men vi elsker ideen vi har om hverandre. Veldig få mennesker forstår dette og orker å se det i øynene. De tror blindt på sin egen skapermakt. All kjærlighet er

18


til syvende og sist egenkjærlighet.» «Det tror du ikke på,» sa Theodor. «De fleste av oss, deg innbefattet, ser kjærligheten som noe rent og idealistisk, en kilde til gode opplevelser...» Amalie ristet på hodet. «Boken sier det er en løgn for å rettferdiggjøre oss selv. Jeg tror faktisk på det. Det er hele tiden bare snakk om å dekke de basale behovene. Sex, noen å være sammen med, et tak å søke beskyttelse under og en familie som stiller opp for deg. Helt enkle ting som å overleve og reprodusere. Vi velger en såkalt kjærlighet av svært primitive grunner. Overlevelsesinstinktet. Det er Darwin i praksis.» Theodor ristet på hodet. «Hvis du ikke vil ha et forhold til meg, så bare si det. Det du holder på med nå er å rasjonalisere unnskyldningen din.» Han lo lett. «Slik jeg gjorde før du reiste.» «Og kanskje forstår jeg deg bedre nå, men det har ikke noe med deg å gjøre.» Hun så sorgfullt på ham. «Det er meg selv. Forholdet vi hadde før jeg reiste, var komplisert. Jeg skyldte på deg, men sannheten er at da jeg skjøt Kroghnes, skjedde det noe med meg. Jeg har kommet over de fysiske skadene etter at han overfalt meg, men jeg sliter ennå med å takle de mentale og følelsesmessige etterdønningene. Det siste året har vist meg en annen side av meg selv, som jeg ikke var klar over.» «Hva?» «Jeg er etterforsker, og har avhørt mennesker som har drept noen. Alltid har jeg følt jeg hadde retten på min side. Det var ingen motiv eller årsak, som var gode nok som unnskyldning for å drepe et annet menneske. Jeg hørte min far en gang sa at noen mennesker fortjente å bli drept, og jeg følte forakt for det han sa. Jeg har hørt andre politifolk si det også, og jeg foraktet dem

19


like mye. Nå er jeg blitt en av dem jeg forakter. Jeg ønsket å drepe ham,» kom det lavt. «Jeg hadde valget, jeg kunne forhindret det som skjedde. Jeg visste han hadde revolveren, jeg ventet og ga ham muligheten til å ta den fram, sikte på meg. Så skjøt jeg. Jeg kunne stoppet lenge før. Men hatet og sinnet fikk meg til å drepe ham.» Hun svelget. Øynene var blitt blanke. Et lite øyeblikk festet hun blikket sitt i hans med et intenst trykk av følelser som var altfor komplisert til at han kunne definere det. «Han voldtok deg nesten. Han ville drept deg til slutt?» «Ja, men jeg kunne forhindret det uten å drepe ham.» Theodor så blikket hennes, følte det året de hadde vært adskilt ligge der som brede fartsdumper. Det var umulig å overse dem. «Men jeg ønsker at vennskapet vårt skal fortsette.» Hun festet øynene i hans. «At vi kan treffes, spise sammen, diskutere saker ja, alt slik det har vært, før jeg reiste til USA, men uten...» Hun stoppet og vendte begge hendene med håndflaten opp, «...forpliktelser.» «Vennskap med fordeler?» sa han og smilte. Hun ristet på hodet. «Nei, uten fordelene. Jeg trenger rett og slett tid, uten å føle noe press. Uten noe må, bør og skal.» «Er det en annen?» «Nei. Det er ingen. Jeg vil ikke det skal være noen faste i livet mitt for øyeblikket.»

20


Kapittel 4

Amalie, med Rask i hælene, fulgte den hellebelagte veien opp til gatedøren i Ole Irgens vei 57. Amalie trykket på messingknappen til dørklokken. Døren forble lukket. Hun ringte to ganger til før døren åpnet seg. En høy, slank dame med rødlig, halvlangt hår viste seg. Født av ilden, var en tanke som dukket opp hos Amalie da hun så hårfargen. Kvinnen i døren hadde på seg en lyseblå bluse og et svært stramt, svart skjørt som stoppet et stykke over knærne. På bena hadde hun sorte, høyhælte sko. Store, blå øyne, gransket først Amalie, så Rask. Den litt brede munnen med store lepper som var malt dyprøde, åpnet seg i et smil som viste pene, regelmessige og svært hvite tenner. «Laura Rustnes?» Kvinnen nikket. «Overbetjent Amalie Botega,» sa Amalie og viste skiltet. Hun presenterte Rask. «Hva vil dere nå? Jeg har jo allerede forklart meg for dere. Olav har ikke vist seg ennå.» «Det har dukket opp informasjon som gjør at vi må utdype noen av spørsmålene,» svarte Amalie. «Både funnene i bilen og din manns forsvinning.» Kvinnen ble et øyeblikk stående å tenke mens hun lot disse to setningene synke inn, før hun nikket, la hodet på skakke og sendte Amalie et vurderende blikk. «Vi går inn i salongen.» Hun snudde seg og gikk først. Salongen, tenkte Amalie. Bruker folk slike benevnelser ennå? Stuen, eller salongen, som Laura Rustnes kalte det, lå i halvmørke på grunn av persiennene som var nedsenket. Hun viste dem plass i en treseters sofa, og satte seg selv i en lenestol. Hun snudde seg mot Amalie og så henne rett i øynene. Først

21


intenst nysgjerrig før blikket ble uttrykksløs og ansiktet nøytralt. Amalie følte seg et lite øyeblikk usikker på signalene hun mottok. Hun fikk nesten inntrykk av at Laura Rustnes flørtet med henne. Men hun visste at noen ganger kan slike sjokk, eller ubehagelige opplevelser, gi seg de forskjelligste utslag. Men hun fikk ikke inntrykk av at kvinnen var særlig preget av at mannen var forsvunnet, eller omstendighetene rundt forsvinningen. «Har du et bilde av din mann som vi kan få med oss? I tillegg trenger vi noe som kan gi oss DNA til din mann, og vi trenger din DNA også,» sa Rask. «Det har allerede vært noen her og fått bilde. Men min DNA? Hva i alle dager skal dere med den. Kan den få Olav til å dukke opp igjen?» «Nei. Men bare for sikkerhets skyld.» Hun trakk på skuldrene. «Hva trenger du?» «En hårbørste, tannkost eller noe lignende.» «Dere kan få begge deler. Mine også?» «Nei.» Amalie snudde seg og så på Rask, som hadde tatt fram et lite plastrør med en vattpinne festet i lokket. «Det holder hvis vi kan ta en prøve av innsiden av munnen din, nå.» Igjen det likegyldige skuldertrekket. Så åpnet hun munnen på vidt gap og lukket øynene. Amalie dyttet i Rask, som bare satt med åpen munn og kopte. Han bøyde seg fram og gned vattpinnen på innsiden av munnen til Laura Rustnes. «Takk skal du ha,» sa Amalie. Rustnes reiste seg. «Jeg skal hente Olavs hårbørste.» Det ble taust i rommet da hun gikk ut av rommet. Amalie snudde seg mot Rask. «Skjerp deg, Odd. Ikke sitt der som en tulling.» «Nei, men...» Laura Rustnes kom tilbake med en plastpose. «Her har dere både tannbørste og hårbørste.»

22


Amalie tok imot posen og ga den til Rask. «Sier navnet Ane Kårstø deg noe?» «Ane Kårstø?» sa Rustnes svevende ut i luften, mens hun så på klokken. «Kommer dette til å ta lang tid? Jeg har en avtale.» «Ikke nødvendigvis. Men det kan jo hende det blir flere samtaler, hvis ikke din mann dukker opp,» sa Rask. «Ane Kårstø?» gjentok Amalie. Laura Rustnes satte seg igjen og la de elegante beina over kors. Skjørtet gled opp over låret uten at det så ut til å affisere henne. «Ja. Jeg vet hvem hun er. Hun arbeider på Universitetet.» «Kjenner du mannen? Rune Kårstø.» Hun ristet sakte på hodet. «Jeg tror jeg har hilst på ham en gang, på en fest på Universitetet, men jeg kan ikke si jeg kjenner ham.» Amalie lente seg tilbake mot sofaryggen mens hun studerte kroppsspråket hennes. Hun virket forunderlig likegyldig med tanke på at mannen hennes var forsvunnet og bilen hans var funnet full av blod. Ikke lurte hun på spørsmålet om Kårstø heller. Amalie hadde lyst å rykke denne selvsikre kvinnen ut av tryggheten og roen hun utstrålte. «Hvordan er forholdet mellom deg og din mann?» «Kjedelig og usexy.» Amalie så på Rask. Kjedelig og usexy «Kjedelig, men stabilt. Vi har det godt økonomisk, en flott sønn og vi har begge interessante jobber, som opptar mye av vår tid. Resten av tiden bruker vi på sønnen vår.» «Jeg forsto det slik at dere sov på hvert deres soverom den natten? Er det en fast ordning eller?» Et flyktig smil gled over ansiktet til Laura. «Nei, det skjer av og til. Helst når han har vært ute med de imbesile vennene sine og drukket. Da ber jeg ham å sove på gjesterommet. Når han drik-

23


ker, snorker han enda verre enn ellers. Det er som å sove sammen med en pokkers flodhest. Og når han er våken og full, så blir han klengete. Det vil si at jeg har to alternativer, enten en snorkende flodhest eller en full og kåt apekatt. Derfor ber jeg ham gå inn på det ledige soverommet.» Amalie lurte på hvorfor de egentlig var gift. Det var ikke mange kjærlige ord hun hadde å si om ham. Selv om det var slik Laura Rustnes tenkte om mannen sin, var det mildest talt uvanlig å si det rett ut slik hun gjorde nå. Spesielt i denne situasjonen. «Reagerte du ikke på at han ikke kom hjem om natten?» «Når vi er ute hver for oss, er det ikke alltid jeg hører ham. Noen ganger, som søndag kveld, når jeg har vanskelig for å sove, tar jeg en sovetablett. Jeg hadde også drukket litt om kvelden, og da sover jeg ennå tyngre.» «Er du ikke bekymret for mannen din, som er forsvunnet, og omstendighetene rundt bilen?» spurte Rask. Tausheten beveget seg gjennom rommet før hun svarte. «Det er sikkert en grunn til at han er borte. Han dukker nok opp med et dumt flir og en tvilsom forklaring.» «Betyr det at han har forsvunnet slik før?» «Av og til sover han på jobben, eller gjesterommet, uten å være full. Spesielt når verden går ham imot.» Det spydige tonefallet var tydelig. «Men nå er det gått to dager. Det må vel få deg til å reagere? Han har jo en jobb å ivareta.» «Han har vel funnet på noe sprell og skjemmes over å komme hjem. Jobben greier seg sikkert uten ham noen dager. De selger jo bare bøker og kladdeblokker.» «Er du ikke redd for at han kan ha skadet seg med tanke på alt blodet i bilen?» «Vi har vært gift i femten år nå, og jeg har op-

24


plevd rarere ting med ham.» Amalie forsto hun kom ingen vei. Det var som å stange mot en mur. «Ane Kårstø er også forsvunnet. Tror du det har noen sammenheng?» spurte hun. Spørsmålet kom helt overraskende på Laura. Ansiktet hennes gjennomgikk hurtig flere faser, fra det overraskende til en munn som lukket og åpnet seg flere ganger, før det endte opp i smale øyne, stramme lepper og rynket panne. «Hva er det dere hentyder?» Rynkene i pannen hennes ble dypere og ansiktet hadde mistet det vennlige uttrykket. «At de hadde et forhold?» spurte Rask. «De arbeider jo på samme sted.» «At din mann var utro med Ane Kårstø,» sa Amalie med skarp stemme. «Olav utro?» Hun så ned over seg selv. Trakk skuldrene tilbake og skjøt brystet fram. «Latterlig,» fortsatte hun lett, nesten henslengt. Som om det ikke var viktig. Hun reiste seg med en utålmodig bevegelse, og gikk bort til et skatoll som sto langs veggen. Hun kom tilbake med en pakke sigaretter og et lite askebeger. «Olav liker ikke at jeg røyker, men nå er han ikke her. Jeg håper dere ikke har noe imot det.» Stemmen sa klart fra at hun egentlig ga blaffen. «Nei, for all del. Det er ditt hjem.» Laura hadde fått kontrollen tilbake. Et lite øyeblikk hadde de greid å ryste henne, men hun hadde taklet det fint. Uten å gi et eneste svar. Det overtaket Amalie et lite øyeblikk følte hun hadde hatt, var forsvunnet. Laura Rustnes lente seg tilbake med innsiden av hånden som holdt røyken, vendt mot Amalie og blåste røyken opp mot taket. Hun brukte den andre hånden til å kaste håret bakover. Blusen strammet seg over brystene hennes. Øynene hennes fanget Amalies et kort øyeblikk. Ser du meg?

25


Hun leker med oss, tenkte Amalie. Hvorfor gjør hun det, i en slik alvorlig situasjon? «Men kan det ha skjedd?» gjentok Amalie. Rustnes fikk en rynke i pannen. «Sannsynligvis ikke. Hvorfor er dere så opphengt i det?» «Jeg påpeker bare det mulige. Vi har funnet spor av to personer i bilen til din mann. En kvinne og en mann? Det er derfor vi trenger ditt DNA også.» Amalie vurderte det og bestemte seg. «Det var også spor etter seksuell aktivitet.» Ansiktet til Laura Rustnes ble upent og munnen vred seg. Hun trakk øyenbrynene sammen og pannen rynket seg. «Hvorfor kommer du her med dine skitne hentydninger?» nærmest hveste hun. «Hvis min mann er forsvunnet, er det ikke da bedre at dere er ute og leter etter ham, i stedet for å sitte her og trakassere meg.» «Hvor var du mellom 22.00 og 24.00 søndag kveld?» «På kino med en venninne.» Stemmen var kjølig. «Navn?» «Signe Friholm.» «Har din mann slitt med depresjoner eller andre mentale problemer? Kan han...?» «Tatt sitt eget liv?» Laura Rustnes ristet på hodet. «Det er han for feig til.» Amalie sank tilbake i stolen mens hun gransket kvinnen i stolen. Enten var hun labil, eller så drev hun et spill. Hun vekslet fra trassighet til flørt, fra sinne til sarkasme og tilbake igjen, uten problemer. Et lite øyeblikk skulle hun ønske Theodor hadde vært her. Han kunne taklet dette innfløkte kvinnemennesket. De kunne høre dørklokken kime. Rustnes gjorde ikke tegn til å reise seg. Amalie skulle til å si noe da en høy mann dukket opp i døren. «Ingen åpnet,» sa han med litt nasal stemme. Han kunne vel være rundt de femti, hadde fyldig mørkt hår, et markert ansikt med en skarp nese og en

26


bred munn med tykke lepper, og en bestemt hake. Han var kledd i mørkeblå dress med hvit skjorte og burgunder slips. Han løftet hodet litt på skrå og så ned på dem langs nesen. Amalie kjent det kriblet langs ryggraden. «Beklager at jeg ble for sen. Jeg fikk en pasient i siste øyeblikk.» Laura Rustnes hadde reist seg og gikk mot den ankomne. Han kysset henne høflig på kinnet. «John Eriksen,» sa hun henvendt til Amalie, som også hadde reist seg. «Familielege og venn av familien. Han har vært til god hjelp i denne situasjonen.» «Politi?» spurte han da Amalie presenterte seg. «Har dere funnet Olav?» «Nei.» Amalie så grunnende på Eriksen. Tonefallet og måten spørsmålet var stilt på, fortalte at han ikke trodde det heller. «Hva gjør dere her, da?» Amalie vurderte om hun i hele tatt skulle svare, men kom fram til at det ikke kunne skade. «Saken er komplisert. Vi vil gjerne ha en helhetsvurdering.» «Komplisert? En tom bil full av blod. Det er klart det har skjedd noe kriminelt. Hvor komplisert kan det bli?» «Vi mangler et offer, og vi vet ennå ikke hva som har skjedd.» «Han dukker nok opp før eller siden,» gjentok Laura Rustnes og klemte armen til legen. «Det gjenstår å se. Jeg må forresten ha en prat med deg også,» sa Amalie henvendt til legen. «Når ville det passe?» «Med meg? Hvorfor det? Jeg vet ingenting.» «Det er bare rutine. Det kan være viktig for oss å vite om det er noen former for depresjoner eller andre psykiske lidelser hos Olav Rustnes, som kan hjelpe oss i å forstå hva som har skjedd. Også å lage en mulig tidslinje.» Legen tok fram et visittkort fra innerlommen.

27


«Ring kontoret, så kan vi avtale en tid.» Han snudde seg mot Laura Rustnes. «Du ser blek ut. Jeg tror ikke du skal snakke mer i dag.» Amalie kunne overhodet ikke se at damen var blek. Tvert om strålte hun der hun sto med ene hånden på legens arm. «Ja, jeg føler meg litt trøtt. Det er nok bedre vi fortsetter senere,» sa hun og så på Amalie, som nikket til Rask og beveget seg mot døren. «La du merke til noe spesielt i huset?» spurte Amalie da de satt i bilen. Rask ristet nølende på hodet. Det er forskjellen på å se, og observere, tenkte Amalie. «Det var ikke et familiebilde hverken i entreen eller stuen. Ikke av sønnen engang. Men det var to bilder av henne. Resten var dyre malerier og litografier.» «Det la jeg ikke merke til.» «Så du måten hun klemte armen til legen på?» Amalie rotet i vesken for å finne bilnøklene. «Jeg tror hun skjuler mye. Men om det gjelder det som har skjedd med mannen, eller andre ting, gjenstår å se.»

28


Kapittel 5

Dagen var gått over til å bli kveld da bilen låste seg med tydelig klikk og blinkende lys. Amalie var både sliten og sulten, og akkurat nå angret hun på at hun hadde sagt nei til Theodors invitasjon om å spise hos ham. Fått maten ferdig servert og å bli dullet med. Men hun orket ikke flere diskusjoner om forholdet deres. «Lang dag?» Hun kvapp og holdt på å miste nøklene, da en skikkelse åpenbarte seg over det lave gjerdet mellom leilighetene. Det var den nye naboen. Usynlig i skyggene. «Ja,» svarte hun med et avventende tonefall. «Sulten? Jeg har pizza klar i ovnen og en nyåpnet flaske rødvin.» Hun lo kort. «Nei takk.» Hun tok et skritt mot døren. «Jeg vil ikke være påtrengende. Jeg kan ta pizzaen over til deg her på terrassen, og hvis du vil være alene, kan jeg trekke meg tilbake.» Han var kommet fram i lyset. Smilet hans ga de åpne, grå øynene rynker. Hun ristet på hodet. «Jeg har hatt en lang dag, og ønsker bare å komme meg inn og få av meg skoene. Jeg pleier heller ikke å si ja til invitasjoner fra fremmede mennesker.» «Fremmed?» Smilet var blitt en antydning strammere. «Kanskje er det annerledes her i Norge? Jeg er vant til at nye naboer ønsker hverandre velkommen, og gjerne deler maten med hverandre, nettopp for å bli bedre kjent. Jeg skal ikke selge deg noe, jeg forsøker bare å være hyggelig. Men vi kan selvfølgelig fortsette å være to fremmede, hvis det er det du ønsker.»

29


Amalie innså hvor avvisende hun var. Og som han påpekte. Han forsøkte jo bare å være vennlig. Hun flyttet blikket fra ham til det lille bordet med to stoler som sto i ene hjørnet på terrassen. Han oppfattet nølingen hennes. «Bare en liten stund. Du trenger mat, og å koble av fra alt maset etter en lang dag.» Hun ga seg. «Bare en liten stund. Gi meg fem minutter til en rask dusj og klesskifte.» Han var allerede på plass med pizzaen og vinen, da hun kom ut på terrassen. Til og med et stearinlys, hadde han tryllet fram. Hun hadde kledd seg enkelt i en grå t-skjorte og et fotsidt sommerskjørt. Håret var fuktig og hang løst ned fra skuldrene. Nesten ikke sminke, bortsett fra øyenskygge og farge på leppene. Likevel sperret han øynene opp da han så henne. «Du er jo direkte vakker,» sa han og reiste seg og trakk ut stolen for henne. «Du ser mer ut som en modell enn en politikvinne.» Amalie stivnet, og små rynker dukket opp i pannen hennes. «Beklager,» sa han raskt. «Nå tråkket jeg i salaten igjen. Ikke bry deg om meg, bare sett deg ned og nyt pizzaen.» Han løftet vinglasset. «Skål for et godt naboskap,» sa han og smilte til henne, med de grå øynene festet i hennes. «Hvordan visste du at jeg er i politiet?» Olsen pekte mot nabohuset på andre siden. «Naboen din fortalte. Jeg traff ham da jeg var ute en spasertur.» Den inngrodde skepsisen begynte å slippe taket da hun møtte blikket, og skålte med ham. Han har snille øyne, tenkte hun. Han løftet fatet med pizza mot henne. Da de satt der, med hver sitt pizzastykke, rødvinen som funklet i skinnet fra stearinlyset, og den milde brisen som strøk

30


gjennom håret hennes, kjente hun at skuldrene senket seg. Hun løftet pizzastykket og tok en bit. «Likte du pizzaen? Jeg har bakt den selv.» «Du?» «Ja, jeg liker faktisk å lage mat. Jeg har noen spennende oppskrifter jeg har arvet fra min mor. En gang må jeg få muligheten til å demonstrere det for deg.» «Hvis det er like godt som dette, så har vi en avtale.» «Bor du alene, eller er det bare for øyeblikket?» Hun kjente hun ble anspent. Hun tok en slurk av vinen mens hun tenkte seg om, lot tanken streife Theodor. «La oss bli kjent først, før vi begynner med den type spørsmål.» Han så ut som han hadde fått en smekk på fingrene, og Amalie fikk dårlig samvittighet. «Ja, jeg bor alene.» Han så spørrende på henne, men hun utdypet det ikke. Han lente seg tilbake, mens han lekte med vinglasset. «Jeg bor også alene,» begynte han og tok en slurk av glasset. Da hun ikke sa noe, fortsatte han. «Jeg har vel ikke funnet den riktige ennå. Eller så er det karrieren som har tatt hele oppmerksomheten min. Mye flytting, fremmede land, jobbing fra morgen til kveld.» «Er det slik du vil ha det?» Han trakk på skuldrene. «Jeg har ikke tenkt noe særlig over det. Det er en tid for alt. Men i en alder av førti er det kanskje på tide å tenke på familie. Har du ingen venn, eller noen du er sammen med?» spurte han, mens han skjenket mer vin til dem. Hun brukte litt tid på å tørke seg rundt munnen med servietten, før hun svarte. «Jeg har en venn, men det er litt innfløkt for øyeblikket.» «Hva heter han?»

31


Amalie lente seg tilbake og tørket hendene med servietten. «Jeg setter pris på initiativet ditt, og jeg synes det er helt greit at vi blir kjent som naboer. Men...» «Du sa komplisert... noen ganger kan det være enklere å snakke med en fremmed, uten de problematiske følelsesmessige relasjonene som vanligvis finnes mellom to som kjenner hverandre godt, eller er i et familieforhold,» sa han lavt. Amalie løftet vinglasset og tok en slurk mens hun så vurderende på ham. Smilet og de åpne, spørrende øynene hans innga fortrolighet. «Jeg sa vel ikke komplisert, men innfløkt,» sa hun til slutt. Men hun merket motstanden var begynt å gi seg. Det var fremdeles ting hun hadde behov for å si høyt. Kanskje var det enklere til en fremmed som han påpekte. «Jeg hadde et forhold som varte i omtrent et halvt år før jeg reiste til USA. Nå vet jeg ikke hvor jeg står.» «Hvorfor har du vært i USA i et år. Er det etterutdanning, eller...?» «Jeg hadde behov for å komme meg bort hvis jeg skulle fortsette i etaten. De ga meg det året i USA som kompensasjon.» «Hjalp det å reise bort? Jeg forstår noe traumatisk har skjedd. Er du kommet over det?» «Det er ikke snakk om å komme over det,» sa Amalie, mer krast enn nødvendig, og så ham i øynene. «Jeg ble nesten voldtatt og drept av en politimann i ledende stilling i forfjor. En politimann som hadde begått flere drap og overgrep. Sammen med en prest og en politiker. Det er snakk om å leve med det.» «Hvor var du i USA?» «Utenfor Washington. Nærmere bestemt Maryland.» Han smilte bredt mens de grå øyene festet seg i hennes.

32


«Jeg har selv bodd et år i Washington.» Han løftet glasset mot henne. «Skål for Washington.» Hun skalv ufrivillig, da en kald trekk plutselig kom langs terrassegulvet og tok et uønsket besøk opp under skjørtet hennes. Hun så på klokken. Halv tolv allerede. Hun var overrasket over seg selv. Vanligvis pleide hun å være skeptisk når hun traff nye mennesker. Både av erfaring og av yrke. Men i dette tilfellet hadde hun lagt ned forsvarsmurene, og bare slappet av. De hadde sittet og delt historier om Washington og USA, og tiden hadde bare flydd. De var også kommet halvveis i flaske nummer to. Da han ville skjenke i mer vin til henne, la hun hånden på glasset. «Nei takk. Jeg skal tidlig opp i morgen, og da er det best å ha hodet klart. Jeg tror det er på tide å si takk for meg. Det begynner å bli kjølig også.» «Allerede?» Han så skøyeraktig på henne. «Jeg kan hente en jakke til deg.» «Nei takk. Jeg gir meg nå.» Han reiste seg og trakk fram stolen for henne. Hun snudde seg for å ta fatene på bordet. «Glem det. Jeg tar meg av det,» sa han. Plutselig sto han rett ved siden av henne. Hun trakk pusten hurtig. Hva nå, tenkte hun? Det var som om alle sansene var skjerpet, og satt i høyeste beredskap. Hun kjente det kjølige draget i luften, som fortalte at sommeren var på hell, men som også dro med seg den varme, maskuline lukten fra huden hans. Han la hendene på hoftene hennes, og hun kjente varmen mot huden, selv gjennom klærne. «Takk for en hyggelig kveld,» sa hun energisk og trakk seg et skritt bakover. Vred på seg så han måtte slippe taket om hoftene. «Det har vært en hyggelig kveld. Vi må gjenta det en gang.» Hun tok et skritt mot døren. «Jeg forstår,» sa han smilende. «Takk selv.»

33


Virker den fristende Bestill boken nå og få med deg fortsettelsen https://www.neglebittforlag.no/butikk/produkter/e-bok-av-dodelig-hevn-av-egil-foss-iversen/ For mer info, besøk oss www.neglebittforlag.no Besøksadresse Torvmyrveien 55, 4072 Randaberg Postadresse Smaragdbakken 07, 4072 Randaberg Intervju med forfatteren Send forespørsel mail til post@neglebittforlag.no Mvh Redaktør, forlegger og daglig leder Stig Ellingsen Redaktør, forlegger og kontaktperson Simen Ingemundsen Telefon: 41639433

34

Profile for Neglebitt forlag DA

Dødelig hevn av Egil Foss Iversen  

Andre bok i den populære «Pistolløp-serien». Etterforsker Amalie Botega vender tilbake fra et års studieopphold i USA og blir utnevnt som a...

Dødelig hevn av Egil Foss Iversen  

Andre bok i den populære «Pistolløp-serien». Etterforsker Amalie Botega vender tilbake fra et års studieopphold i USA og blir utnevnt som a...

Advertisement

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded