Issuu on Google+

EN HANDELSREISENDES LIV. Søren Sørpå het en mann fra- sør som nordpå gikk i land fra båten som han var ombord på, og der traff han Nora Norpå. Sørpå er en mann på, førr – av dem som kvinner ser på, og som kvinnesjelen tror på, men som altså driver hor på små forretningsreiser nordpå. Hun er riktig søt med hatt på. Sørpå stirrer rent betatt på denne skatt han har fått fatt på skattefritt og som man attpå til kan tilbringe en natt på. Det trengs ikke mange ord på å få drag på frøken Nordpå: Si meg hvilket rom de bor på. Jeg har eget rom med dør på, bare stig på, De herr Sørpå. Snart har Sørpå satt likør på – bordet hvorpå Sørpå klør på ben med silkestrømpeflor på, hvilket lille frøken Nordpå avgjort setter meget pris på. Det er hennes knis bevis på. Derpå er det satt sensur på måten Sørpå drev Amour på. Det besøket ble han far på. Brevet fikk hun aldri svar på, for han dro til neste fest på små forretningsreiser vestpå. Kvinner! Ikke se og hør på slike menn! For menn som Sørpå blir man mor på at man tror på. (Man er sur på Sørpå nordpå). Andre Bjerke


NÅR JEG ER DØD Når jeg er død, du kjære, stå taus ved gravens gress, plant tusen roser i min muld, men ingen mørk sypress, og la de grønne spirer i dugg og regn gro frem, og hvis du vil, så husk meg, ja husk meg, ikke glem. Da svinner alle skygger, og regnets sus forgår, da stilner nattergalens sang som toner smertesår, men drømmende i skumring når dødens slør har falt, vil jeg kanhende glemme, nei jeg vil huske alt.


SPÅMANNSKUNST. Du spør om jeg kan spå? Javisst, javisst, jeg spår deg gjerne hele fremtidsferden. Når man er gammel sjamanisk okkulist, er det den minste svartekunst av verden. Kom hit med hånden,- bare venstre hånd, så skal vi se hva vi kan lese i den. Strekk alle fingre ut og hold den – sånn; så må du være rolig hele tiden. Totalinntrykket? Flott i bunn og grunn. En smidig hånd, en smidig liten kvinne, som meget klokt forvalter alt sitt pund, men får de andres pund til å forsvinne. Nei, ble du sint? Å, er du ganske gal, jeg mener slettes ikke at du stjeler, rent bortsett fra de gleder som du stjal; er du en tyv, blir gjerne jeg din heler. At du blir gift er ganske klart. Jeg ser du havner hos en gammel stø filister som du bedrar.....Med hvem?.....Nei, ikke mer! Det finns jo grenser selv for okkulister Din skjebnelinje, - den var ikke bra; den flagrer hit og dit; - du husker før jeg sa deg at altfor mange vil du flagre fra før vingene omsider detter av deg. Din tommel er det søteste jeg vet, men mellomleddet er jo altfor lite. Hva det betyr om tankevirksomhet, det tror jeg nok at du ikke bør få vite. Hvor livets linje går? Jeg kan til nød betro deg: for de tyngre sjelebyrder vil du bli spart. Du volder manges død, og jeg blir sannsynligvis den du tidligst myrder. Om du får barn? Jeg ser i farten tre små gryn du engang skal gi die, men det å fastslå HVEM du får dem med, det overlater vi til Politiet. Du trekker hånden til deg. Hvorfor det? Du tror jeg driver gjøn? Nei det er toppen. I hånden var vel ikke mer å se, men kom på yttersia så kan jeg spå deg litt på kroppen.


STORMEN Som skremte spurver flykter for en katt idet den dreper fuglen den har tatt, slik løsner skummet ifra bølgekammen: og båten kjemper slik som fuglen gjør når den og katten lynsnart smeltes sammen til noe blodig-grått av fjær og klør, og sjøen river langsomt opp sin fangst. Mens mannskapet blir kvalt av vind og angst og higster underlige barneord, er himlen messinggul og sort og stor. Som fugl og rovdyr og som båt og hav slik er den sjelens enhet vi vet av. Men så med ett slår noe gjennom stormen, og i det samme roper noen: Land! De løfter hodene og skimter formen og omrisset og størrelsen på øen; da fatter de at landet er en mann og at han kommer, gående på sjøen som ligger from og kjærlig for hans fot. Så tar han stillheten og bryter den og deler ut, da de er kommet nære, så meget som enhver kan ta imot. Og den er tyngre enn en storm å bære. Jens Bjørnebo


BRUDEN FRA KORINTH. Diktet av Johann Wolfgang von Goethe. Oversatt av Odd Magne Hansen

Fra Athen kom denne unge mannen til Korinth, der han var lite kjent. Skulle til en mann fra borgerstanden, Dit han nå av far var oversendt. Fantes ingen bønn, datter og en sønn skulle giftes, slik det var bestemt. Mon han der vil mottas med litt ære, når han ikke kjøper gunsten dyrt? Han er født med hedendom som lære, hun er kristen og til dåpen styrt. Når det gror en tro kan en kjærlig glo ofte bli til ugress som har yrt. Da han kom var huset ganske stille, alle sov, men mor var våkevakt, og hun mottok han med beste vilje, til det beste rommet ble han bragt. Mat og vin på bord, blandt litt blomsterflor, gikk hun ut med ønske om God Natt. Mens han sitter ved den fine maten, går snart spiselysten helt i stå. Han er trøtt, men spiser av salaten, før han legger seg med klærne på. Nesten sovnet inn høret han brått trinn som går inn den åpne dør på tå. Det hans lampe blafrende belyser,

er ei jente i hvitt slør og drakt. Blygt og stille kommer hun og myser, under pannebandets gylne prakt. Da hun ser hans kropp, Står hun som i sjokk, Inntil mælet blir tilbakebragt. Er jeg, roper hun, her blitt så fremmed at jeg ikke hører om en gjest? Åhh, jeg holdes utestengt fra hjemmet! Hvor jeg føler skammens kalde blest! Ro deg bar ned, så går jeg avsted fort og stille på min sokkelest. Men han roper: Nei, bli, min skjønne dame! Mens han reiser seg fra sengen kjapt. Her er Ceres , her er Bacchus` gave kjære deg, av Amor er du skapt! Demp din skrekk dog ned kom til meg i fred guders gaver bør ei gå fortapt. Stå i ro du unggutt, hold deg vekke, for jeg slipper ikke gleden inn, Det er for sent, jeg må ikke sprekke. Sa min gode mors litt syke sinn, frisknet av en kur: Ungdom og natur må bli temmet under himlens skinn. Ceres: Romersk fruktbarhets gudinne. Bacchus: Gresk, Romersk vingud. Amor: Romersk Kjærlighetsgud.


Alle gamle guder er forvunnet fra vårt stille hus i hui og hast. Våre synder blir nå alltid funnet, mens en frelser æres på en mast, ofre faller her, sau og lam og vær, mens menneskeoffer er for kvast. Alle ord blir nøye veiet, alt en sier hører ånden hans. Denne jenta er så vakkert pleiet, er mon dette bruden i sin glans? Vær du livets lønn! Våre fedres bønn gir velsignelens den beste sjans! Meg får du dog ikke, arme sjelen! For min andre søster gir man deg. Når jeg i min kloster hytte kveles, da, i hennes armer tenk på meg, som i drømme ser, som i savnet ber, som snart gjemmes under timotei. Nei! Ved denne flammen blir det sverget, vennlig fyller Hymnen våre krus; meg og gleden kan du nå få berget, følg meg til min faders gode hus. Kjære kom og vær, kjære, bli nå her til et bryllupsmåltid litt bardust. Hymnen: Gresk ekteskaptsgud


Og snart tar hun av seg trosbeviset;

Dette gylne kjede gir hun han, med et vakkert krus vil han da prise, henne, pyntet med hans monogram. Er ei ment for meg, men jeg tygler deg. Klipp en lokk og gi meg fra din kam! De gikk inn i nattens midtre time. Først nå følte hun seg ganske fin, og så slurpet hun med lystens mine, av en mørk og blodig farvet vin. Men fra brødet der som han bød så skvær, tok hun intet fra tallerkenen sin. Gutten rakte henne stadig kruset, lystent drakk de tem`lig kjapt. Elskov fordret han, for blodet bruste, nærhetssulten var han helt fortapt. Men hun stod imot, til han pluts`lig lot gråten velte han til sengs litt slapt. Men da kaster hun seg ved hans side: Åh, så vondt det er å se din gråt! Nå føl mine lemmer vilt rigide, kjenn jeg fryser og er kald og våt! Akkurat som is og som sneen hvit. er den kjærest som du nå har fått. Monogram: Sammenføyning av forbokstavene i for og etternavnet


Denne yndling hadde dere lovet meg i Venus` muntre tempel ånd. Løfter bryter dere på det grove, andre løfter har gitt nye bånd. Lytter ingen Gud når en mor går ut og forsaker kaldt sin datters hånd? Ut av graven har jeg nå blitt drevet fra å ta et gode som var tapt, min forspilte mann har jeg nå krevet, sugd av han sitt hjertes blod litt kjapt. Men han taper meg, skal få et annet kjei, og til tungsinn blir vi unge brakt. Vakre gutt, du vil ikke leve lenger, du vil sykne til og råtne hen. Jeg har gitt deg mitt betrodde kjede, og din hårlokk her, jeg tar med den. Sku den nøye nå, snart er du helt grå og kun brun vil du bli sett igjen. Moder, hør hva jeg tilslutt vil ytre: Stable opp en haug med kjetterved, åpne opp min redde lille hytte, bring i flammmer elskende til fred. Når en gnister strør, og når asken glør, går vi til de gamle guders sted. Venus: Romersk kjærlighetsgudinne.


Revista de Pueba