Page 1

SOMMEREN 2017

VESTLANDET

STORT ØYA-BILAG

VELKOMMEN TIL KOLBOTN! 23 siders spesial

VERDENS VERSTE STED? VGs TERROR-KOMMENTATORER

HISTORIEN OM NORGES FØRSTE EKTE RAPLÅT

VENEZIA-BIENNALEN LINEÆR-TV MINUTT FOR MINUTT CARSTEN HÖLLER LINDA VIDALA


yng

Med Telenor Yng kan du streame så mye musikk du vil uten å bruke inkludert data – både hjemme og i hele EU. Bra for deg mellom 18 og 28 år.

Gjelder streaming fra Spotify, Tidal, Apple Music og Google Music.


NATT&DAG I SAMARBEID MED TELENOR

Norges beste festivaldekning ¡Hola! Vi har akkurat vært på Primavera i Barcelona i samarbeid med Telenor, og nå skal vi videre på de fleste festivalene det er verdt å besøke her til lands (og Roskilde). Kom og møt oss på en av disse festivalene, og se MASSE videoer og daglige oppdateringer på ND.no/festival, @telenornorge på Snapchat og i alle NATT&DAGs kanaler. Ses på festival!

Rakettnatt

25. – 26. august

Trænafestivalen 6. – 9. juli

Primavera Sound Sjekk nd.no/festival!

UKA i Trondheim

5. – 29. oktober

Roskilde

24. juni – 1. juli

Ekstremsportveko

25. juni – 2. juli

Piknik i Parken 22. – 24. juni

Slottsfjell

Mablis

12. – 15. juli

Øyafestivalen

8. – 12. august

Sjekk nd.no/festival!

Palmesus

Skral

11. – 12. juli

30. juni – 1. juli

yng


4

Sjefredaktør Daniel Ramberg ramberg@nd.no

Har du hørt, har du sett??

Redaktør Nikolai Kleivan kleivan@nd.no Debattredaktør Vilde Imeland imeland@nd.no

Asylsøkeren «Isaac» strøk på UDIs homsetest og ble avvist hos både UNE og i lagmannsretten. Så ble han sendt tilbake til Uganda før anken ble behandlet. Nå er han borte

Filmredaktør Marco Reinertsen reinertsen@nd.no Journalist Pelle Bamle bamle@nd.no Art Director Torunn Solli solli@nd.no

Can you believe this shit?

Skribenter Anders Korsmo Løland Andreas Dahl Andreas Emil Lund Daniel Ramberg Emil Finnerud Frøydis Århus Gift Ida Wammer Jon Sæter Kaja Kirsebom Kristoffer Jakobsen Ludvig Furu Maria Horvei Marco Reinertsen Nikolai Kleivan Pelle Bamle Rasmus Hungnes Smil Torgeir Holljen Thon Vilde Imeland Yngve Sikko

Gravejournalistikk! Støy-, elektronika og one hit wonder-legenden Dr. Erik er selvfølgelig også en norsk rap-legende

Ja, du gjettet riktig: 23 siders spesial om tettstedet Kolbotn!

Foto Christian Tunge Maria Horvei Maria Pasenau Illustrasjon Ida Helen Gøytil

Om korps, kvinner i hiphop og Salt-n-Pepa for Tumblr-generasjonen

HiOA-studenter Alf Morten Røyr Alf Simensen David Engmo Hanna Kristin Hjardar Hanne Marie Lenth Solbø Helmine Syvertsen Ketil Blom Haugstulen Petter Berntsen Therese Jægtvik

Hva ER det som skjer?

Daglig leder Christian Rasmussen christian@nd.no Markedsansvarlig Johnny Jensen salg@nd.no

Vi er livredde

NATT&DAG Kreativ Jan Christian Forthun forthun@nd.no NATT&DAG Event event@nd.no Administrasjon okonomi@nd.no Utgiver NATT&DAG AS Trykk Amedia Trykk AS Lesertall 127 000 distribusjon@nd.no Illustrasjon Tord Torpe

Redaksjonen tar ikke ansvar for ubestilt materiell


reload.no

En av åtte ungdommer skjuler at de sliter med psykiske problemer. Kan du se hvem?

TEGN PÅ PSYKISKE LIDELSER Isolerer seg Sover dårlig Angst Tristhet Konsentrasjonsvansker Forsømmer hygiene, jobb eller skole Store humørsvingninger Tankene høres ut som stemmer Snakker usammenhengende Føler seg forfulgt eller styrt av andre Ekstremt opptatt av temaer som døden, politikk eller religion

HVA DU BØR GJØRE Dette er tegn som kan være forbigående, men varer de i flere uker bør du ringe for å få råd. Problemene går ut over jobb og skole. Venner og familie blir bekymret. Ring for å få råd for deg selv eller noen du kjenner. Her er lidelsen blitt alvorlig og eneste mulighet er å søke profesjonell hjelp. Ringer du TIPS kan vi bl.a. bistå med hjemmebesøk og sørge for at den det gjelder får den hjelp som er nødvendig for å bli frisk.

Det kan være vanskelig å vite når en bør søke hjelp. Ved mistanke om at det kan være en psykisk lidelse bør en kontakte TIPS for råd og veiledning så fort som mulig. Les mer om psykoser, hjelp og behandling på våre nettsider tips-info.com.

Se serien ”Stemmene i hodet” på nrk.no innen mars 2018.

Dette bør alle vite om psykiske lidelser 75 % av alle som får en psykisk lidelse får den før de er 25 år. Psykiske lidelser rammer altså ungdom. Først en dårlig nyhet: Mange venter for lenge med å søke hjelp, og da øker sannsynligheten for at lidelsen blir verre og vanskeligere å helbrede. Den gode nyheten er: Hvis du søker hjelp tidlig, er sjansen for å bli frisk av en psykose mer enn dobbelt så stor! Visste du at de aller fleste som får behandling fortsetter å bo hjemme og gå på jobb eller skole.


Overhørt

Månedens medarbeidere

OGSÅ DU, MIN BROR En sorgtung sunnmøring skal ha bedt et mer populært familiemedlem om å ikke satse på musikken.

OVERHURT Samme sunnmøring ble deppa av å lese en tidligere overhørt som omhandlet hans musikkpreferanser på fest. Hvis du fortsatt leser: Halla! :) OH MY ALLAH En eks-alkoholisert rocker gone kommunestyrerepresentant tror Manchesterterroren var en falsk flaggoperasjon.

LARS BERRUM Det var så slitsomt å ha ansvar for Lars Berrum på masse festivaler i 2015 at vi måtte ha to års pause fra fyren. Se for deg å passe på en baby som er veldig høy og god i karate – på Findingsfestivalen! Ikke noe man gjør hvert år… Men i år er han tilbake, eldre, høyere og morsommere enn noen gang! Sjekk ham ut på nd.no/festival før vi gjør det!

FALCHSKT LEG En populær feminist ble forbanna på dørvakta da hun ikke fikk med seg syv venninner inn på en etterfest.

JORDBÆRUKA Før han traff sin nåværende kone pleide en ADHD-riking å ta en kjapp antibiotika-kur etter hver gang han hadde sex.

HARMSTURMFÜHRER En tidligere Vine-kjendis er besatt av Holocaust.

TOPPEN AV KRANTZEKAKEN En velstående komiker nekter å stå på andre scener enn Oslos største.

CHAIN OF COMMAND En anmelder i et for tiden nedlagt magasin som bærer navnet til en robust teip-type, hadde lyst til å gi debutalbumet til en Bergenstrio en sekser, men ble bedt av redaktøren om å rulle en treer. Anmelderen beklaget senere hendelsen i en e-post til bandet. RIP!

GJØR VANN TIL COLA En folkekjær monark betalte kun hundre spenn for pølse og cola til 20 mennesker. Hva faen.

SKAMMELIG En typecastet kjekkas forsøkte å score Instagramlikes fra et knippe femteklassinger etter å selv ha scoret på fotballbanen.

IDA WAMMER Ida har, i likhet med skremmende mange i redaksjonen, vokst opp i en skarre-by, men beholdt den rene østlandsdialekten. Hun forvillet seg en periode inn i NRK P3s SoMeredaksjon, så vi slo vi henne i hodet med en hammer, og nå ser det ut til at hun har glemt alt hun vranglærte der OG på journalisthøgskolen. Fjoh! Hun er dermed tilbake i hipstermedia på fulltid, her hun hører hjemme :-)

ERLEND LUNDE HOLBEK Nei, han er IKKE i slekt med Michel Houellebecq, hvor mange ganger må vi si det?! Komikere er flott det, men de hadde ikke kunnet høste kred foran kamera hvis ingen hadde filmet! Det er her Holbek kommer inn i det metaforiske bildet. Satiregjengen i Radiotjenesten på Radio Nova nyter også godt av dette Westerdals-talentet, kanskje like godt som fyren som bruker Spotify-profilen hans til å høre på INXS. Verden trenger flere idealister, som gjør livene våre litt mindre deprimerende ved å presse så mye humor inn i annonsørinnhold som overhodet mulig.

DREVET PÅ FLUKT En vanæret utelivspersonlighet ble hevet ut etter håret(!) fra en av Oslos bruneste etablissementer.

HUMMUS TOUCH En bassist med Carlos Valderrama-sveis sysler med hummus-import.

E-POESI En forfatter og nynorskmann du måtte lese på ungdomsskolen sender mailer på vers.

NARK. A. ISSOS En nettavis-programleder bruker Nesoddbåtturer til å studere sitt eget ansikt.

MARIA PASENAU Vi gir ordet til Drammens Tidende, 4. mars 2017: «Fotograf Maria Pasenau liker best å ta bilder av seg selv og vennene. Men bildene vekker oppsikt i Oslos kunstmljø. Så det er ikke akkurat helt vanlige bilder 22-åringen fra Mjøndalen legger ut på Instagram, og viser fram på andre måter.» I denne utgaven har hun tatt oppsiktsvekkende bilder av sin aller nyeste venn, Dr. Erik. Typisk Maria!


OLE BULL SCENE BILLETTER: 55 21 61 50 / 815 33 133 | showpakker.NO/BILLETTSERVICE.NO HOTELLPAKKE: 06154 /GRUPPE: 55 21 61 70


Tidens ånd

festival

18.-20. au

Rådhusp

gust 201

lassen, O

en

7

FIDGET SPINNERS (1) Nok en smell for damene, det blir ikke mye #fingring denne sommeren, for fingrene til gutta er fulle av fidget spinners!

slO

t I MB african S uKtu unz & Ste lla M

unity Cre w Jaari Khan

naseebo L wangi al Ila arun abu & Far eed ayaz Q

(Pos Peop le)

Mory Ka awwal Mad Boy/ Mink Pha n t e ts eben Mir

a Craig a J wesomniar. ZaKIr

HuSSaIn

Jessica K iil Damin i rohini S ahajpal a sta Dave

Zack Knig ht Dhruv Indian rh ythms a drian Wrig ht & Mar D

tin o ur-Dur B a nD Int’L Kaushiki Chakrabo torgeir V rty a s Bashir Lo s vik Call har Select a Dominic Med flere reuben Jas Da

Solo Diar ra

ffu

awesomnia

timbuktu african sunz (pos people & stella Mwangi )

Mira Craig

Mory Kante

Zakir hussa in

naseebo la l

gratis

Fidget spinners er som POG, jo-joen og Pokémon GO: Bare noe fastlegen vår har funnet på for å distrahere oss lenge nok til at vi ikke rekker å dedikere oss 100% til å gjennomskue Big Pharma. I motsetning til de tre overnevnte er imidlertid fidget spinners IKKE bare en «dille», og kommer i likhet med vårt hat mot legemiddelindustrien aldri til å dø! FIDGET SPINNERS (2) Endelig en trend det ikke er mulig å vri om til en samtidskritisk kronikk… NEI VENT UVENNER Hadde filosofene Hobbes og William fra Skam rett? Er det vold og krig som driver verden fremover? I de 4000-ish årene vi har okkupert denne kloden (ung-jordkreasjonister er i overtall her på kontoret) har ting stort sett gått rolig for seg (minus litt skurr på 1940-tallet). Men nå begynner det å rakne noe jævlig her: USA vil ikke lenger ha klima, ingen vil lenger ha det lille legolandet Qatar (bortsett fra Per Ciljan Skjelbreid), det er noe krøll i Jemen, osv. osv. Du tenker kanskje, der du ligger i fosterstilling under kjøkkenbordet ditt, finnes det virkelig ikke noe å tro på? Finnes det ikke et håpets fyrtårn som kan lede oss trygt gjennom mørkets bølger? Enter Kari Jaquesson! Eks-trimmeren har vært i Syria og kan rapportere at ting står jævlig bra til der nede. En fyr som heter Assad styrer sjappa med stødig hånd, overalt treffer du soldater med «varme i blikket», og litt nygrillet halloumi er aldri mer enn et granatkast unna. Digg! TERROR Det ble, og blir sikkert mer, terror også denne sommeren. Avisene er enige om at det er på tide å «Keep Calm and Carry On», men også at det er på tide å være kjemperedde og kanskje lette på noen av de irriterende menneskerettighetene. Uansett hvor du står i debatten om hvorvidt terror er bra eller dårlig, kan vi i alle fall være enige om at vi ikke trenger flere reportasjer om ferierende nordmenn som var i NÆRHETEN av folk som døde på ekte. For et intervju med VGs terrorkommentatorer, sjekk ut Smil & Gift på side 62! IKKE SÅ MANGE SER PÅ SKAM LENGER Kanskje Aslak Nore hadde rett likevel, da han via Twitter erklærte Skams død fra sitt eksil i Frankrike. Var det en muslimsk hovedrolleinnehaver som gjorde at Skam-bobla endelig sprakk, eller er vi på vei inn i en ikke-menneskapt syklus som markerer starten på post-Skam-samfunnet? I så fall: Hva skal vi leve av etter Skam, hva skal vi skrive om etter Skam og er det ikke på tide å gi Håkon Moslet sparken snart? FESTIVALER Aah, sommer betyr ikke bare å ha LAN inne med gardinene trukket for mens man snur døgnet, men også festivalsommer! Festivaltiden er først og fremst tiden for å bruke masse penger på øl, ta nye selfies til Tinder og å snakke drithøyt under konsert. Lev ut sommerens stereotypier i fellesskap! Sjekk også ut NATT&DAGs store Øyabilag hvor vi både ironiserer og informerer, og vår videobaserte festivaldekning – Norges beste! – på ND.no/festival!. DONALD TRUMP Donald Trump ass, for en fyr! Det var visst ikke noe vits å gi Trumpern en sjanse likevel. Om han har overrasket er det heller i feil retning. Sparking av FBI-sjef, utmelding av Paris-avtalen og starten på slutten for den vestlige alliansen er bare noen av tingene The Donald har stelt i stand på relativt kort tid. Bare i underkant av 4 år igjen nå! :) Men bare fordi det går dårlig nå betyr det vel ikke at dette er slutten for USA slik vi kjenner det og at hele det internasjonale systemet vi i bunn og grunn er helt avhengig av at USA er en garantist for nå er på vei mot kollaps? Det ordner seg vel det her? Blir uansett fett å dra på jentetur til New York til høsten da! NEW YORK BABY! Hallo? ORDSPILLKONTOER PÅ INSTAGRAM Da ordspillkongene på Twitter forsvant var det mange som trodde vi endelig var kvitt dem. Akk nei. De har gjenoppstått i bildeform på Instagram! Enda mektigere enn før. Ordspillkontoene på Instagram får ikke bare kjendisfans og avisoppslag, de kan også få hele årslønner i sponsorpenger. Den nyeste klovnen i manesjen er @humorfabrikk, men er det bare en parodi? Kan man i det hele tatt kalle det en parodi om ordspillentusiastene synes det er genuint gøy? Og hvordan kan VI få en hel årslønn?

mela.no

SONDRE OG PAPZ En av de virkelig gode norske Youtube-seriene er Sondre og Papz, hvor en ekstremt jovial Narvesen-franchise-eiende fraskilt far henger med sin sjarmerende sjenerte sønn Sondre. De to bonder gjennom dabbing, fidgetspinnin´ og sponsede videoer, men hva vil skje med far-sønn-seer-båndet nå som Sondre entrer puberteten? Følg med!

huset

– MAGASIN –

BOBLERE: Male rompers, anti-badedrakt-kampanjer laget av fuckboys på Instagram, covfefe, Sørenga, Twin Peaks, Primavera er det nye Slottsfjell, der jeansskjørtet med knapper foran holder koken denne sommeren også, være tjukk selv om det er sommer, PR-folk som RINGER etter å ha sendt mail (slutt med det!!!)


Lei av nudler?

Foto: Kjell Olufsen/Fagforbundet Grafisk senter

Fagforbundet jobber for en økt levestandard for heltidsstudenten. Vi vil ha flere studentboliger, økt studiefinansiering og rimeligere tannpleie. Les mer pü ung.fagforbundet.no

Bli medlem: Send Fagforbundet medlem til 1980


10 – 11

Samfunn Kommentar

Nå har han ikke gitt lyd fra seg på over en måned. TEKST IDA WAMMER

«Vi er bekymra» – Susanne Demou Øvergaard, Skeiv verden

reportasje

TEKST PELLE BAMLE FOTO CHRISTIAN TuNgE Etter å ha vært innelåst på et kott i et halvt år, greide Isaac å rømme fra Uganda. Egentlig skulle han være på kottet til han sluttet å være homofil, det var farens ordre. – Jeg prøvde. Men det gikk ikke. Du kan ikke kjempe mot naturen, sier «Isaac», som etter juridisk rådgivning ikke ønsker å stå frem med sitt egentlige navn. Første gang han ble tatt for å ha sex med en gutt, ble han utvist fra skolen og satt i husarrest. Da han ble tatt for andre gang, etter å ha smuglet en person inn på sitt eget rom i familiens hjem, hadde faren fått nok. Isaac måtte låses inn. Nå har han vært i Norge i to år. Han deltar på Oslo Pride og møter hver torsdag opp på torsdagscafé i regi av Skeiv Verden, en interesseorganisasjon for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner med minoritetsbakgrunn. Han sier han har type. Problemet er at norske myndigheter ikke tror på historien om kottet, eller at han i det hele tatt er homofil. Han har fått avslag på asylsøknaden i Utlendingsdirektoratet. Anken ble avvist. Til våren skal saken hans opp i retten.

1

Bevis at du er homo I løpet av ett intervju med UDI må asylsøkere bevise at de er homofile.

«Søkeren opplyser at han er homofil. UNE mener søkerens manglende refleksjoner bidrar til å svekke troverdigheten av hans anførte seksuelle orientering»

10

I PERIODEN januar 2013 til mai 2016 søkte 226 personer asyl i Norge på bakgrunn av seksuell orientering. Av dem fikk 87 innvilget opphold. 139 fikk avslag. Hvordan avgjør norske myndigheter om en person er homofil? «Vi vurderer om vedkommende virker å ha et reflektert forhold til det å være homofil, og om hans/hennes beskrivelser av møtesteder for homofile er troverdige», opplyser Kjersti Vaugelade-Baust fra UDI i en mail. Intervjuet med UDI er asylsøkerens første møte med myndighetene, etter at politiet har registrert søknaden. Det er her man må fortelle sin historie, grunnen til at man har forlatt hjemlandet. «Vi er klar over at dette er svært private forhold som det kan være vanskelig for søkere å snakke om. Vi har dyktige intervjuere som har fått omfattende opplæring i å håndtere slike saker», skriver UDI videre. – HVA DET VIL si å ha et reflektert forhold til det å være homofil? Ja, hadde jeg bare visst dét! Susanne Demou Øvergaard er generalsekretær i Skeiv Verden. – Det spør søkere oss om også, særlig etter de har fått avslag. «Hvordan skal jeg få de til å tro på meg?» Nå har ikke vi gjort noe forskning på det, men gjennom å ha jobba med dette i mange år ser vi et visst mønster. Det er de som ser typisk skeive ut i en vestlig kontekst som blir trodd. Og de som kan snakke riktig, sier hun. Isaac får ikke akkurat gaydaren til å ule. Han er kledd i blå jeans, t-skjorte, hettegenser og caps, fremstår reservert og forsiktig. I tillegg til å bevise at man er homofil, må det være grunn til å tro at du står i fare for forfølgelse i hjemlandet. Norsk praksis på dette punktet ble endret i 2012, etter at Høyesterett slo fast at det ikke skal være tillatt å henvise en asylsøker til å leve «i skapet» for å unngå forfølgelse. I Uganda er homofili forbudt. I 2013 ble det mye oppmerksomhet om en ny antihomo-lov, i vestlige medier kjent som «Kill the Gays bill», som blant annet innebar at homofile kunne straffes med livstid i fengsel, og forpliktet ugandere til å angi homofile til myndighetene. Loven har siden blitt opphevet, men homofile kan fremdeles risikere langvarig fengsel. Samfunnet for øvrig preges av ekstrem homofobi. Ifølge organisasjonen Sexual Minorities Uganda økte homofobisk motiverte angrep med mellom 750% og 1900% etter at «Kill the Gays bill» ble ratifisert, men selv før det var det ille. Homofile og transpersoner blir jevnlig utsatt for vold og hets, noen av dem etter å ha blitt «avslørt» i medi-

ene og beskyldt for å bedrive hemmelige konspirasjoner for å «rekruttere» skolebarn. I 2011 ble den ugandiske LHBT-aktivisten David Kato, kjent som «Ugandas første åpne homofil», drept i sitt eget hjem, kort tid etter han hadde vunnet en rettssak mot den ugandiske tabloidavisen Rolling Stone, som hadde publisert et bilde av blant andre Kato på forsiden, med tittelen «100 PICTURES OF UGANDA’S TOP HOMOS LEAK». «Hang Them» sto det ved siden av i en liten, gul rubrikk. Rolling Stone har siden forsvunnet, men en annen tabloid, Red Pepper, gjorde det samme stuntet i 2014, da med 200 navn og bilder, under tittelen «EXPOSED!». Da Isaac var utvist fra skolen og måtte tilbake for å ta eksamen, fryktet faren så mye for sønnens sikkerhet at han leide inn sikkerhetspersonell, forteller Isaac. FØR HØYESTERETTSDOMMEN av 2012 ble vedtatt, var det enda vanskeligere å få opphold. I årene 2009 til 2011 ble det registrert 52 asylsøknader knyttet til seksuell legning. 40 av disse ble avslått. Men selv om lovendringen i seg selv er positiv, er konsekvensene av den problematisk, ifølge Demou Øvergaard fra Skeiv Verden. UDI stiller nå helt andre krav til søkerne. – Før snakket UDI mye om spørsmål knyttet til sex, det gjør de ikke lenger. Nå handler alt om identitet. De krever at du skal ha en del refleksjon rundt kjærligheten du opplever, at du ønsker å ha et forhold med noen. Før 2012 var det litt enkelt sagt sånn «Ok, vi tror på at du er skeiv, men du får tilpasse deg hvordan det er der du kommer fra». Nå ser vi en endring mot «Ok, det er farlig å være homo i det landet der, men er du egentlig en av dem? Trenger du egentlig beskyttelse?» Bevisbyrden har endret seg, sier hun. Demou Øvergaard mener UDI har en typisk vestlig oppfatning av hvordan en homofil person er. – Ta syrere for eksempel, som det har kommet mange av i det siste. Mange har universitetsutdannelse, har bodd vekk fra familiene sine, vært i studentmiljøer, hatt tilgang til internett, hatt tilgang til noe form for skeiv organisering. De har helt andre forutsetninger for refleksjon rundt egen seksualitet, enn en person som aldri har gått på skole, som er analfabet eller har vært under veldig streng sosial kontroll, og rømmer fordi det har skjedd en akutt opplevelse, sier hun. – De som kommer som privilegerte kjærestepar, fine i tøyet og sånn, da tenker jeg «det her kommer til å gå fint». Isaac har gått på skole, men har aldri vært en del av et skeivt miljø. Han visste ikke at noe slikt eksisterte før han kom i kontakt med Skeiv Verden. Intervjuet med UDI var første gang han fortalte noen om sine seksuelle følelser. Da hadde han vært i Norge i én måned. – Jeg var veldig redd for å snakke om det, sier han. – «SØKEREN OPPLYSER at han er homofil. UNE mener søkerens manglende refleksjoner bidrar til å svekke troverdigheten av hans anførte seksuelle orientering». Georg Schjerven Hansen leser opp fra et ark over telefon, merkbart oppgitt. Han jobber som prosjektleder i Selvhjelp for Innvandrere og Flyktninger (SEIF), og representerer Isaac i rettssaken. Det er ikke første gang han opplever at ugandere får ankesaken sin avvist av Utlendingsnemnda. – UDI og UNE må ta større høyde for hvilke forutsetninger en ung, nyankommen ugander som har måttet holde kjeft hele livet av frykt for å bli drept, har for å snakke til norske myndigheter om legningen sin rett etter ankomst, ofte plassert på et mottak langt pokker i vold sammen med andre homofiendtlige asylsøkere. Så forventes det at han skal brette ut og reflektere om dette på et vestlig nivå, sier Schjerven Hansen. Han mener UDIs «idealhomse» er en som fyller flest mulig stereotypier. – Han må se veldig homofil ut, være god til å ordlegge seg, reflektere og snakke rundt følelsene sine. Det handler ofte om utdannelse. Det blir et klassespørsmål, sier han. Schjerven Hansen får støtte fra Deniz Akin, som er i sluttspurten av en doktoravhandling ved NTNU, om Norges

november 2016

Faksimile: NATT&DAG, november 2016

behandling av homofile asylsøkere. – Det har gått fra en ekstrem til en annen. Nå vil de ikke høre om sex i det hele tatt, bare refleksjoner rundt seksuell identitet. Og det krever et visst vokabular. Man kan bli forfulgt i hjemlandet selv om man ikke har «riktig» seksuell identitet, sier Akin. – En informant fikk avslag av UDI med begrunnelsen «Du har levd mest med seksuelle relasjoner, og aldri hatt et langt forhold. Vi tviler på at du er i stand til å ha et langvarig forhold». Dét var grunnen! – VI HAR IKKE noen forventninger til en persons oppførsel, sier Warda Holm, fungerende enhetsleder i asylavdelingen i UDI. – Vi kan ikke uttale oss i enkeltsaker, men på generelt grunnlag så er det slik at vi gjør en helhetlig og individuell vurdering i hver sak. Vi vil ikke avslå en søknad om beskyttelse kun basert på ett moment, men se på alle opplysningene i saken samlet. UDI prøver å få søkeren til å fortelle åpent og fritt om grunnen til at de søker beskyttelse, ifølge Holm. – Metoden går på at man skal fortelle helt fritt først. Så tar vi tak i ting de har nevnt som vi spør videre om. Metoden er solid forankret i fagfeltet «Investigative Interviewing», og bygger på forskning fra fagfelt som sosiologi, vitnepsykologi og sosialantropologi, i tillegg til erfaringer fra praksis fra mange felt hvor man arbeider med innhenting av informasjon, blant annet innenfor rettsvesen og helsevesen. Det er en EU-lovgivning fra 2014 som er grunnen til at UDI ikke lenger kan spørre konkret om sex. Loven fastslo at spørsmål om en søkers seksuelle praksis er i strid med menneskers rett til privatliv. – Hvis en søker i sin historie forteller om seksuell praksis, så avviser vi ikke søkeren av den grunn, men vi kan ikke spørre videre om akkurat det, sier hun. Holm understreker at UDI tar høyde for at folk er forskjellige, at de har ulik grad av erfaringer og ressurser. – En som er høyt utdannet vil ha bedre forutsetninger for å formidle sin historie enn andre. Samtidig har vi forventninger til at en person som har flyktet fra hjemlandet sitt skal kunne si noe om hovedgrunnen til at man flyktet. Og når grunnen er seksuell orientering så har vi forventninger om at man skal kunne si noe om det. PÅ ET KJØKKEN i et kontorlandskap oppe i etasjene i Torggata i Oslo står noen menn og kutter opp grønnsaker. Det kommer stadig nye middagsgjester, de lyser opp når de ser hverandre, tar runden rundt kjøkkenøya, kysser hverandre på kinnene. Andre er her for første gang, tar introduksjonsrunden. Det er Torsdagscafé, et lavterskeltilbud i regi av Skeiv Verden. Hit kommer asylsøkere og tidligere asylsøkere, Skeiv Verden-ansatte og andre som måtte ha lyst. Shyla Hope pleier å komme hit for å treffe kjente og få seg en god middag. Navnet tok hun etter at hun kom til Norge. – Shyla er født i Norge. Da jeg kom hit var det ikke meg. Nå er jeg meg, og hun er født her, sier hun. Shyla representerer en ekstrem minoritet. Av alle som søker asyl i Norge er det under én prosent som oppgir seksuell orientering som asylgrunnlag. UDI har ikke eksakte tall på hvor mange av disse igjen som er transpersoner, men mener det trolig er under 10 tilfeller de siste tre årene. I Iran, der Shyla kommer fra, er homofili forbudt. Sharia fordømmer homoseksualitet som en forbrytelse som fortjener dødsstraff. Transseksualitet er lovlig, hvis man foretar kjønnsskifteoperasjon. 22 år gammel bestemte Shyla seg, men ble snakket ut av det av kjæresten og familien. – «Hva slags jente kommer du til å bli?» De mente jeg var for maskulin. Med sin feminine fremtoning og sminke, men uten operasjonen og de offisielle papirene som følger med, falt Shyla mellom to stoler. – I muslimske land som Iran er det en veldig klar november 2016

11

I NOVEMBER I FJOR skrev vi om «Isaac» fra Uganda (navnet er endret), som ikke hadde klart å overbevise UDI og UNE om at han er homo og trenger asyl. I vår kom Borgarting lagmannsrett frem til at de to vedtakene var gyldige, og at Isaac kunne sendes ut av landet. Dommen er anket til Høyesterett og er dermed, per definisjon, ikke rettskraftig. Likevel ble Isaac deportert i starten av april. Staten mener at han ikke behøver å være i Norge under rettssaken, fordi han «vil få mulighet til å følge rettssaken via videolink eller lignende fra Uganda». Isaacs advokat Georg Schjerven Hansen mener det er uforsiktig å ta sjansen på la klienten hans utsettes for menneskerettighetsbrudd i Uganda, også før det i det hele tatt foreligger en rettskraftig dom. – Det er faktisk ikke sikkert at det går så bra med ham fram til høyesterettssaken, det kan rett og slett være for sent. Det er jo derfor han søker asyl, sier han. Susanne Demou Øvergaard, generalsekretær i Skeiv verden, har vært i jevnlig kontakt med Isaac både før og etter at han ble deportert i starten av april. Men nå har han ikke gitt lyd fra seg siden 2. mai – verken til henne eller til noen andre i det norske nettverket sitt. – Vi prøver virkelig å få tak i ham. Sist jeg snakket med ham forsøkte han å komme seg ut av Uganda. Da var han livredd og alene, forteller hun. Ifølge Demou Øvergaard har de vanligvis snakket sammen hver andre eller tredje dag etter at han ble deportert. De håper årsaken til at han ikke tar kontakt er fordi han er tom for penger. – Vi er bekymra. MAKTFORDELING Som vi skrev i saken i fjor har Isaac også blitt navngitt som homofil i en liten, ugandisk tabloidavis. Verken retten eller UNE har tillagt dette noe særlig vekt i sine avgjørelser, fordi slike aviser generelt sett er ansett for å ha lav troverdighet. –  Retten, og UNE, mente at når det ikke er grunn til å tro at vedkommende er homofil, så vil heller ikke disse oppslagene endre hvordan personen vil bli behandlet ved retur, sier Bernt Skåra i UNE. Men ifølge advokaten risikerer Isaac livet ved en feilaktig avgjørelse, mens staten Norge risikerer fint lite og kan når som helst kaste ham ut hvis det viser seg at han har løyet. Han fortsetter. – Det er uansett en menneskerett å få saken sin prøvd i retten, og den retten blir jo fullstendig uthulet hvis staten kan pælme ut folk mens de venter på å få saken sin behandlet. Det er skikkelig problematisk, sier han. Skåra i UNE svarer følgende på hvorfor noen sendes ut før dommen er rettskraftig: – Det er Politiets Utlendingsenhet (PU) som tar stilling til spørsmålet om når uttransportering skal finne sted. PU, på sin side, viser til at beslutningen tas hos UNE. – Vi forholder oss til enhver tid til de beslutningene som UNE gjør i en sak, sier leder for juridisk avdeling i PU, Jan Olav Frantsvold. UNE viser videre til at Lagmannsretten mente at uttransport kunne skje med én gang.

Ugandiske asylsøkere med legning som grunnlag (UDI, 2017): 2013: 19 innvilgelser og 6 avslag (25 vedtak) 2014: 16 innvilgelser og 10 avslag (26 vedtak) 2015: 10 innvilgelser og 27 avslag (37 vedtak) 2016: 6 innvilgelser og 4 avslag (10 vedtak)

NORWAY CUP 2014, 27. JULI – 2. AUGUST I slutten av juli 2014 kom det ugandiske fotballaget Kent Sports Academy til Norge. Kanskje med en plausibel forsyning fotballutstyr og nødvendig skift for en ukes tid i bagasjen. Men i så tilfelle bare pro forma, for det meste indikerer at de elleve spillerne hadde pakket i visshet om at de skulle være her lenger. Det er nemlig lite som tyder på at laget noen gang viste seg på kamparenaen på Ekebergsletta, og ingenting tyder på at de faktisk spilte. Samtlige av dem dukket opp hos Politiets Utlendingsenhet 28. juli, dagen etter ankomst, for å søke asyl på bakgrunn av sin homofile orientering. Det å være homofil og fra Uganda er to faktorer som i kombinasjon utgjør livsfare. Blant dem var «Isaac», den (angivelig) homofile uganderen vi skrev om i fjor vinter. Den gang hadde han nettopp fått avslag

på asylsøknaden sin av både UDI og UNE. De mente at det i asylintervjuet ikke var «tilstrekkelig sannsynliggjort» at Isaac faktisk var homofil. Flere av Isaacs «lagkamerater» har også fått avslag og tapt i retten. I februar skrev Dagbladet om en av dem, som ble pågrepet av PU inne i rettssalen før lagmannsrettens dom hadde falt. I mars gikk Isaacs sak for samme rett, muliggjort etter en innsamling initiert av Skeiv Verden og advokat Schjerven Hansen fra Selvhjelp for flyktninger og innvandrere. 4. april ble han deportert. FIKK ALDRI PERSONLIG MØTE Som vi skrev i saken i fjor, fikk Isaac aldri personlig fremmøte med nemnda i UNE etter UDIs avslag. I et slikt møte ville han fått mulighet til å forklare seg ytterligere, og nemnda ville fått anledning til å stille ham direkte spørsmål. Avgjørelsene tatt av UNE og UDI er altså basert på dette ene asylintervjuet med UDI, som foregikk en måned etter at han ankom Norge i 2014. – Nå er det jo lottovirksomhet nærmest, i hvem som får personlig møte og hvem som ikke får personlig fremmøte med UNE, sier Demou Øvergaard fra Skeiv Verden. – Jeg tror bestemt man ville sett et annet utfall om han hadde fått muligheten til et personlig fremmøte i nemnd. Hvorfor det? – Det er noe med rammene i en nemnd, at han er den som er sentralt. Man snakker for seg selv, det er en helt annen setting, utdyper hun. UNE har ikke noe å tilføye, men viser til sine interne retningslinjer. Her fremgår det at forutsetningene for å få personlig fremmøte er at det foreligger vesentlige tvilsspørsmål i saken. Ifølge Schjerven Hansen er dette paradoksalt. – Den eneste måten man kan si at den saken ikke skulle behandles i nemndmøte med personlig fremmøte, er å være så skråsikker på at han ikke er homo, at det ikke engang er tvil – og hvordan du kan komme til den konklusjonen uten å engang ha møtt mennesket, det er fullstendig ubegripelig for meg, rett og slett, sier Schjerven Hansen. Hvorfor tror du på ham? – Jeg har snakket med han ganske mange ganger, også med folk rundt ham. Men det er klart, det er vanskelig å ha noen hundre prosent garanti, sier han. Skåra i UNE svarer på kritikken fra Schjerven Hansen i en mail. – Retten har kommet til samme resultat som både UDI og UNE har gjort tidligere. Alle tre instanser har ment at det ikke er tilstrekkelig sannsynliggjort at han er homofil. Selv om saken også inneholder enkelte generelle elementer har ikke disse fått mye plass i dommen. I rettssaken vurderte lagmannsretten gyldigheten av vedtaket fattet av UNE, et vedtak de vurderte som gyldig. Dette er uansett basert på UNEs avgjørelser om ikke å omgjøre vedtaket på selve asylavslaget. Schjerven Hansen mener denne praksisen ikke vitner om et ønske om å ivareta rettssikkerheten til asylsøkere i Norge – UNEs mandat. – Det vitner om at man er mest mulig opptatt av å få færrest mulig saker og dommer mot seg, og en effektiv måte å bli kvitt rettssaker på er å sende ut folk før saken kommer opp. Kommer dere til å kjøre hele ankesaken selv om Isaac er i Uganda? – Vi får se hva som blir praktisk mulig. Det er jo mange ting som kan gå galt, som gjør at det rett og slett er praktisk umulig å gjennomføre en sak, sier advokaten. UDI har ingen kommentar, og viser til UNE siden det var de som behandlet saken sist.


Benytt deg av fordelene mens du studerer og bli KLAR for arbeidslivet. Les mer om hvordan vi gjør din studiehverdag enklere pü samfunnsviterne.no/student Meld deg inn: Kodeord KLAR til 2012


12 13 14

Kunst Kommentar

Årets Venezia-biennale er eit simpelt spel; norske kulturarbeidarar spring frå paviljong til paviljong, og til sist vinn Tyskland. TEKST OG FOTO MARIA HORVEI

PÅ VEG HEIM frå førvisinga av årets Venezia-biennale, på eit klamt og forsinka fly fylt opp av norske kulturarbeidarar med litt for tung handbagasje, lente ein tidlegare kollega seg over armlenet mitt og sa: «Eg forsøker å ikkje tenke på alt eg ikkje fekk sett, men det er folk som seier at den tyske paviljongen redda trua deira på kunst.» Ho lente seg tungt tilbake i setet. «Så den skulle eg kanskje fått med meg.» Eg kunne ikkje sei noko som ville vore til særleg trøyst. Me hadde begge vore gjennom fire dagar av gode og mindre gode kunstverk, dårlege og endå dårlegare kanapear, svulstige kuratoriske grep og avmålte kunstnariske gester. Det avgrensa utvalet av festar og mottakingar eg sjølv hadde vore innom hadde vore hyggelege, men 2017 var etter alt å døma ikkje hedonismens år i Venezia. Eit mylder av installasjonar, videoverk, skulpturar og tekstilar var framleis nokolunde present i minnet, sjølv om eg visste at det meste kom til å bleikna før eller sidan. Og midt oppe i alt dette, var det altså ein tysk kunstnar med hundetekke og fingerspitzen på zeitgeisten eg prisa meg lukkeleg over at eg ikkje hadde gått glipp av. Men meir om det sidan. MEST AV ALT minner Venezia om dei godt bevarte ruinane etter ein tidlegare sivilisasjon som er blitt vekka til nytt liv som turistdestinasjon; kjensla av kontinuitet mellom fortid og notid er så godt som fråverande, tanken på at det fins nokon som faktisk lever liva sine blant dei endelause rekkene av suvenirkioskar og iskremboder er absurd. Sjølv om kunst- og arkitekturhistoria når deg opp til knea der du vadar på veg frå eitt punkt til eit anna, kjennest byen som eit forunderleg blankt lerret for samtidskunst. Snart hundre år er gått sidan den sovjetiske avantgardisten Kazimir Malevich foreslo å brenna alle verdas museum, og utav oska forma ein sann revolusjonær kunst. Men i Venezia er ikkje historia ein trugande storleik; ho er ufarleggjort som kulisse. Om årets Venezia-biennale skulle vore kimen til ein revolusjon i kunsten, er uansett tvilsamt. Tittelen «Viva Arte Viva» sender heller tankane til mønstringas trashy fetter Eurovision Song Contest (som i år tilfeldigvis gjekk av stabelen parallelt med Venezia-førvisninga), fyrst og fremst i kraft av å vera temmeleg teit. Til den kunstnariske leiaren for 2017-biennalen, Christine Macel, sitt forsvar, så er det jo også noko litt corny over sjølve konseptet bak La Biennale: Å la land frå heile verda senda det fremste dei har av samtidskunst til ein italiensk park, der den vert vist fram i spesialbygde paviljongar (eller, om det aktuelle landet kom litt seint til festen: i eitt eller anna lokale rundt omkring i Venezia) og omtalt via sine nasjonale metonym («Har du

sett Romania? Nederland var skikkeleg keisamt!») Kakafonien av ulike kunstnariske prosjekt og uttrykk som nødvendigvis oppstår i eit slikt selskap, vert så forsøkt avstemt med ein kuratert utstilling, fordelt mellom ein hovudpaviljong i Giardini-parken og det gamle skipsverftet Arsenale. Det er noko djupt anakronistisk – for ikkje å sei kolonialistisk – over det heile, men opplegget har trass alt vist seg levedyktig – i litt varierande former – i godt over eit hundreår. Venezia-biennalen vart arrangert for fyrste gong i 1895, og er med det ein eldre institusjon enn den norske uavhengigheita. Kanskje ikkje så rart at Noreg må dele paviljong med Sverige og Finland, med andre ord. Men for å halda seg til notida, så vil kanskje 2017-utgåva mest bli hugsa som eit underleg banalt, for ikkje å sei patetisk, forsøk på å setta Kunsten opp som motvekt til alt som er gale i verda, berre for å enda opp med å understreka det trøstesløyse i eitkvart forsøk på å kompensere for at ting går til helvete med ein kunstnarisk intervensjon ispedd nokre relasjonelle grep. VED INNGANGSPARTIET til det enorme Arsenale-området aust i Venezia, der hovuddelen av biennalens hovudutstilling er plassert, kunne ein lesa kurator Christine Macels «curatorial statement» slått opp med store bokstavar. Den same teksten var sjølvsagt å finne på nett, i drapsvåpenet av ein katalog som var til sals like rundt hjørnet, og i den litt meir handterlege lommeguiden over mønstringa eg sjølv hadde skaffa meg. «Today, in a world full of conflicts and shocks, art bears witness to the most precious part of what makes us human», byrja ho. Vidare: «Art is the last bastion, a garden to cultivate above and beyond trends and personal interests. It builds us up and edifies us.» Etter fyrste gjennomlesing, tok eg meg sjølv i å sjå meg rundt etter nokon eg kunne utveksla blikk med. For, liksom… Can you believe this shit? Berre for å ha sagt det: Eg har ingenting imot å tenkja på kunsten som ei særskild sfære, ei sfære som speler ein umotstrideleg viktig rolle for samfunnet me lever i og menneska me er. Eg er ikkje så frykteleg kynisk på kunstens vegne. Det fins gode kunstnarar, det fins mindre gode kunstnarar. Fyrst og fremst fins det veldig mange kunstnarar, som utgjer eit så vidt spenn av praksisar, prosjekt og kunstnariske kvalitetar at det å snakka om «kunsten» i bunden form nødvendigvis går på bekostning av ein del nyansar. Delar av den såkalla kunstverda er kanskje ein sjølvgod gjeng som har slått seg ned i luftslott dei kjøpte til blodpris, men i motsetnad til kva ein kanskje skulle tru ut frå fiktive framstillingar av kunstverda, så er ikkje samtidskunsten ute etter å lure publikum heile tida. Kunsten vil deg forbausande ofte vel.


«I Venezia er ikkje historia ein trugande storleik; ho er ufarleggjort som kulisse»

Med det sagt, var dei fire fyrste timane eg brukte i selskap med Christine Macels kuratoriske strategi for ei av verdas mest prestisjetunge kunstmønstringar, nesten nok til å få meg til å lengta etter permanent adresse i elfenbeinstårnet. Det er dei helande, fellesskapsskapande eigenskapane ved kunsten som skal fram i «Viva Arte Viva» – kunstens evne til å «gjenoppfinna» verkelegheita og slik oppnå… Ja, kva? Problemet, når nokon trekk fram kunst som eit botemiddel mot verdas urett, er at det også rettar merksemda mot kunstens resultat. Og då er jo godt og vel halve moroa vekke. Dei 120 inviterte kunstnarane som deltok i utstillinga var delt inn i ni «trans-paviljongar» med kvart sitt tema, inkludert – hold deg fast – fellesskapspaviljongen (der kunsten som eit verktøy i samfunnsbygging vart utforska), den dionysiske paviljongen (som feira kvinneleg seksualitet), paviljongen av tradisjonar (som i all hovudsak konsentrerte seg om samtidskunstnarar med interesse for folkekunst) og, ikkje minst, sjamanpaviljongen, som henta fram den beuysiske tropa om kunstnaren som ein spirituell læremeister. Sjølvsagt var det ei lang rekke djupt interessante kunstverk som var blitt trykt inn i desse kvelande rammene. Ikkje minst var det fleire videoverk som skilde seg ut: Charles Atlas’ «The Tyranny of Consciousness» (2017), med drag-artisten Lady Bunny, var fengslande. Filmen «Liminals» (2017) av kanadiske Jeremy Shaw nærma seg ynsket om å endra verda med den kritiske brodden resten av utstillinga mangla. Franske Pauline CurnerJardins tok biletet av grotta som noko ur-kvinneleg heilt ut i den teatralske installasjonen / videoverket «Grotta Profunda, Approfundita» (2017), der besøkande gjekk inn gjennom ei enorm handflate, til ei mørk og kjøttaktig hole av skeivt begjær. Kinesiske Guan Xiao tilførte ein høgst velkomen dose humor med filmen «David» (2013), ei liksom-naiv hylling av Michelangelos berømte statue og eit skråblikk på moderne fetisjering av kunsten. Men det var også verk som ikkje tolte trykket frå kuratorens klamme grep. Verk som elles kunne stått fram som opne og frie utforskingar av vanskelege og komplekse tema, vart gjort om til didaktisk brukskunst for eit felles gode. Som Lee Mingweis «The Mending Project», der besøkande kan ta med øydelagte klede og få dei reparert av kunstnaren eller ein assistent. I formidlingstekstens ordelag: «The mundane act of sewing is being transformed into a device that triggers meaningful personal narratives as well as the possibilities of emotional resonance.» Kanskje det, men i samanhengen var det lett å sjå kva som var mundane med verket, og verre å skjøna kva som vart transformert.


Kunst Kommentar

12 13 14

«Etter å ha lagt Arsenale bak meg og entra Giardiniparken av dei nasjonale paviljongane, såg eg den vakraste guten eg har sett i mitt liv»

I køen til lunsjkiosken midt i utstillingsområdet sto eg føre to amerikanarar, som med resignerte stemmer diskuterte president Trumps nylege avskjed av sin eigen føderale etteretningsleiar. Kunsten dei nyss hadde sett vart ikkje nemnd med eit ord. EIT DØGN SEINARE, etter å ha lagt Arsenale bak meg og entra Giardini-parken av dei nasjonale paviljongane, såg eg den vakraste guten eg har sett i mitt liv. Mellom oss var eit tjukt lag plexiglas, og rundt meg sto eit titals andre betatte sjeler med opne mobilkamera. Dei var retta mot ein spinkel kropp med naken overkropp, kledd i litt for store jeans og eit par slitne kvite joggesko. Tjukt, mørkt hår ned til skuldrene, gullinnfatta briller. Han låg på ryggen, under det gjennomsiktige golvet me alle sto på, medan han song inn i ein liten myggtelefon: «Will we remember the morning? Will we remember the evening?» Om du har høyrt nokon snakka om årets Venezia-biennale, så har du mest sannsynleg høyrt dei snakka om den tyske kunstnaren Anne Imhof og hennar «Faust». I korte trekk består verket av ei gruppe ungdommar kunstnaren har koreografert til ein fem timar lang, dagleg performance som flørtar med totalitær symbolikk (utanfor utstillingslokalet står to dobermannar i bur og gøyr mot publikum) og det tingleggjorte mennesket: Imhofs trupp beveger seg blant, over og under publikum, på begge sider av veggar og golv av glas, på hyller langsmed veggane. Innimellom skjer det noko – stumme slåsskampar i saktefilm, kroppar stilt opp på rekke og strendande gjennom rommet – innimellom berre… er dei der. Medan me betraktar dei, følgjer etter dei, tek bilete av dei. På den offisielle opningsdagen for biennalen vart «Faust» tildelt Gulløva for beste nasjonale paviljong, og ingen var over-

raska. Dagane før hadde eg igjen og igjen høyrt folk forsøka å setta ord på kva det var som gjorde dette verket til årets høgdepunkt, på same måte som eg sjølv prøvde – og framleis prøver. Adjektiva satt laust: kompromisslaust, brutalt, intimt, kaldt, tidsriktig og konfronterande. Nokre var rett nok meir avventande, av heilt forståelege grunnar: Imhofs verk er også lukka om seg sjølv på liknande måte som miljøa det hentar estetikken sin frå er det (samtlige av performerane ser ut som Vetements-modellar). Det er kaldt, nærmast nihilistisk – eit hån mot den oppbyggelege versjonen av «Kunsten» kurator Christine Macel forsøker å fremja i si hovudutstilling. Men likevel: Det å oppleva «Faust» var å kjenna noko. Det var oppleva av at din eigen kropp, dine eigne tankar, ditt eige sanseapparat, ditt eige syn på mekanismane som styrer verda me lever i, vart direkte påverka av noko ein kunstnar har gjort. Det er kanskje ikkje fellesskapsskapande eller sjamanistisk, men det er noko. (Den syngande guten i briller var for øvrig ikkje ein gut, men ei kvinne ved namn Eliza Douglas – kunstnar, modell og kjærasten til Anne Imhof. Vakker var ho uansett.) PÅ STARTEN AV siste dag av førvisinga, sto eg tidleg opp og stilte meg i kø føre inngangen til Girardini-området. Rett før ti vart eg slept inn, og med raske, bestemte skritt gjekk eg igjen i retning av Tyskland. Det tok ikkje lang tid før eg vart tatt igjen av folk som hadde stått lenger bak meg i køen. Nokon sette opp farten, nokre byrja å ta lengre steg, før dei til sist lét alle pretensjonar fara og la på sprang. Kappløpet for å sleppa fyrst inn i Imhofs verd var i gang. Om ikkje anna, var det eit fint bilete på at kunsten, innimellom, faktisk beveger oss.


Norges beste bokhandel fem år på rad!*

Kjøp dine lærebøker på haugenbok.no Kjapt, trygt og enkelt.

DINE STUDENTFORDELER: • Fraktfritt - på alle ordrer ove r 248,• Rabatt - på mange lærebøke r • Norges raskeste levering • Rente- og gebyrfri avbetaling

*Norsk Kundebarometer. (Et forskningsprosjekt ved Handelshøyskolen BI. www.kundebarometer.com)

haugenbok.no - Postboks 175 - 6101 Volda - Telefon 70 07 45 00 - epost@haugenbok.no - www.haugenbok.no


16 17 18

Dr. Erik Reportasje

Jakten på «Jeg røyker bønner», Norges første EKTE raplåt. TEKST PELLE BAMLE FOTO MARIA PASENAU

KRISTI HIMMELFARTSDAG i Maridalen: Støy-, techno- og one hit wonder-legenden Dr. Erik stabber over tunet bærende på en diger høyttaler. Han er kledd i shorts, knestrømper, bukseseler og enda en shorts under shortsen. På hodet har han en vrengt Jordbærpikene-buff. Han setter høyttaleren noen meter bortenfor den han bar ut i stad. Så snart han får liv i den gamle kassettspilleren og DVD-spilleren, som er tiltenkt en rolle som forsterker, og de to digre basskassene, skal han nok klare å bryte helligdagsfreden. Historien om Dr. Erik er myteomspunnet, men ukjent for de fleste. Han er oppvokst i Bærum-ghettoen Rykkinn og var sentral i 80- og 90-tallsgruppene Nemlig Hemmelig, Masters Ov Møh og Superskill, som regnes som pionerer innen norsk støy-, industriell- og elektronisk musikk. Da Turboneger spilte sin første konsert noensinne, i København i 1988, var det som support for Nemlig Hemmelig. Soleklart mest kjent er han for låta «Det eneste jeg vil er å ha det fett», landeplagen fra 1997, som dukket opp på nytt da Lars Vaular samplet den i låta «Fett» fra 2011. Dr. Erik gadd bare være popstjerne i et par år, og «Det eneste jeg vil er å ha det fett» ble den siste låta han ga ut. Det er snart 20 år siden. Så hvorfor står jeg langt oppi Maridalen med et VHS-eksemplar av pornofilmen Anal Greed i hånda, mens Dr. Erik mater meg med biter av vannmelon som om det var kanapeer?

KASSETTEN Det har dukket opp noe. Ikke noe nytt, men en artefakt, gravd frem av arkeologene Raymond T. Hauger fra bandet Beglomeg og Gylve Fenris Nagell fra bandet Darkthrone. Det dreier seg om en rap-låt, laget av Dr. Erik. Låta heter «Jeg røyker bønner» og starter sånn her: Jeg røyker bønner Og det skal du drite i Jeg kan røyke mange tette lett uten å dette Afghan og marokk, ja det går ned For jeg inhalerer lett alle former for THC Gylve fikk «Jeg røyker bønner» og tre andre låter på kassett av Dr. Erik en gang på 90-tallet. Siden har han dratt den frem

med ujevne mellomrom, som da Raymond var på besøk hos ham på oppdrag for NATT&DAG i forbindelse med Darkthrones siste. Raymond likte det han hørte, fikk Gylve til å rippe låta fra kassetten, og sendte den rundt til DJs og andre relevante mottakere. «Dersom du er dj-spiller er det ønskelig om den inngår i alle settene dine sommeren igjennom. Målet er at låten skal ljome så mye som mulig over flest mulige offentlige stereoer», misjonerte han. Selv fikk han spilt låta på maks volum for hele den såkalte kultureliten, da han kuppet DJ-boothen på Knausgård/Munchåpningsfesten. Hva var det de hørte, den kvelden på Munchmuseet? Et lite stykke norsk kulturhistorie? Hvor tidlig ute var Dr. Erik med å rappe på norsk? Var han en av de første? ELM STREET, 90-TALLET Gylve mener han fikk kassetten av Dr. Erik selv, på Elm Street en gang på 90-tallet. Akkurat når husker han ikke. – There is a time and a place for everything, and that time and place is called Elm Street på 90-tallet, sier han på telefon fra Kolbotn. Hvis han skal tippe, tipper han det var i 1996. – Når var det «Fett» og det miget der kom, a? Jeg sier at den kom i 1997, og Gylve blir oppskaket og sjokkert. – Hæ, det er jo helt sjukt! Kassetten har jo et helt annet sound, roper han. – Tenkte den var fra rundt ‘96, men nå ble jeg veldig usikker! DJ-veteran Olle Abstract kjenner også til kassetten, men husker ikke når den er fra. Bård Torgersen, forfatter og tidligere bandkollega, husker Dr. Erik rappe «Jeg røyker bønner» ute på byen allerede sent på 80-tallet. Musiker og programleder Thomas Felberg fikk kassetten av Dr. Erik på samme tid som Gylve, altså en eller annen gang midt på 90-tallet. Felberg beskriver kassetten som «en undergrunns-klassiker fra 90-talls Oslo», og mener den aldri offisielt ble gitt ut. – Den ble spredt på kassett hos noen få. Som Monster Magnet sa en gang på 90-tallet: «It’s a satanic drug thing… You wouldn’t understand». Det var mange spørsmål, men få svar. Hva med Dr. Erik selv? Han viste seg vanskeligere å få tak i enn kassetten, men etter to uker og syv telefonnumre – hvorav ingen av dem var i bruk og vi måtte kontakte Dr. Eriks søster, som ga oss nummeret til dama hans – er vi på vei oppover i Maridalen. MARIDALEN Da NATT&DAG intervjuet Dr. Erik i 1997, i forbindelse med slippet av «Det eneste jeg vil er å ha det fett», beskrev venn og skribent Bård Torgersen huset hans som «en brukthandel hvor noen har festet i fjorten dager og samtidig ommøblert huset». Det stemmer ganske bra med hvordan det oppleves 20 år senere. Hvor enn man snur seg er det en eller annen greie man lurer litt på hva er. En nedtusjet og innrammet 200-lapp? – Det er forbudt å tegne på sedler, så jeg tegner på sedler og selger det for det dobbelte. Korrumperer det økonomiske systemet de har lagt opp til, roper Dr. Erik fornøyd fra kjøkkenet. Han byr på kaffe og vannmelon, forteller at da familien kjøpte stedet i 1924 bodde det 16 mennesker her. En familie på åtte nede, en familie på åtte oppe. Vi går opp. På toppen av trappa ligger det en svart søppelsekk full av VHS-filmer. Den første jeg får øye på heter Anal Greed. – Den kan du få! Dr. Erik mener han har et eksemplar av kassetten her «et eller annet sted». Ikke et betryggende uttrykk i et hus som dette, men han finner den nesten med en gang. Den er svart og i gotisk skrift står det «MC Cannabinoslo». – Ordspill på cannabinoider, opplyser han. Vi tar med oss kassetten og setter oss ute på tunet. Det er nesten like mye greier her ute som inne. En bålplass med overbygd lavvo-skjelett, en slags totem, redskaper over alt, masse sykler. Dr. Erik sitter under totemet, med et et digert elgkranium over seg.


Når ble kassetten spilt inn? – Aner ikke. Men tekstene er fra 1987 til 1989, de har jeg oppe hos muttern. Skrevet på skrivemaskin. Det er lenge siden jeg skrev de tekstene, ass. Det er helt sprøtt! Kassetten ble aldri offisielt gitt ut, Dr. Erik lagde 25 eksemplarer selv, som ble gitt bort til venner og kjente. Inni coveret på hans eksemplar står det «Gratulerer med dagen. Dette er 1 pakke, hilsen Dr. Erik», etterfulgt av en opplysning om når han selv har bursdag. – Jeg ga bort denne i bursdagsgave i 1994. Stjal den tilbake senere. Da hadde han hatt den i hvert fall et par år. Så 1991, 1992? Låtene er spilt inn på en firespors kassettspiller her på eiendommen. Musikken er hovedsakelig samplet fra en instrumentalskive kjøpt i San Francisco. – Her er det bare fire låter, ser jeg. Har jo spilt inn 12 låter eller noe. De fire utvalgte er «Jeg røyker bønner» og «Totalnekt militæret» på A-siden, og «Snuten» og «Finn Skaus sang» på B-siden. Hva fikk deg til å ville lage rap? Du hadde drevet med house og techno? – Hadde drevet med sånn vrien industrial noise, egentlig. Vi hadde synther og sånn, så da technobølgen kom var vi plutselig innovatører, fordi vi dreiv med synther. Det var jævla lett å skrive de raptekstene, fordi jeg hørte første LPen til Geto Boys. Da jeg hørte på den, så lo jeg så jeg skreik. Så dro jeg hjem og skrev de tekstene, og lo enda mer av mine egne. Jeg synes det VAR så morsomt. Geto Boysa topper det meste, ass. Trenger ikke høre på noe gangsterrap etter det. Egentlig ville ikke Dr. Erik gi ut kassetten. Han ville ikke «gjøre verden verre», på grunn av tekstene. – Mange var påvirka av Ice Cube og NWA. Sånn «jeg skal være rasshøl mot deg, jeg kaller deg hore og så skal jeg bøffe deg». Synes ikke det er noe kult i det hele tatt, er bare dritt det, ass. Hva tenker du om tematikken i dag, er det negativt? – Ikke i USA. Der er det jævla sunt at de svarte folka bare klinker til og er skikkelig grisete i munnen mot de derre kristne konservative svina. I Norge trenger man jo ikke det. Fikk kassetten noe oppmerksomhet den gangen? – Nei, det var jo bare 25 stykker! Jeg ville ikke gi det ut, for jeg var ikke helt fornøyd. Hører bare på det beste sjøl. Må ha en sånn edge, sier han, og lager en slags knurrelyd. Når jeg sier at jeg bare har hørt «Jeg røyker bønner», spretter han opp av stolen og løper opp til naboen for å høre om han har kassettspiller. Han kommer tomhendt tilbake, men går rett inn og opp i andre etasje og begynner å romstere. Der oppe, blant pornofilmer og gamle bøker, finner han noe: en kassettspiller med innebygd TV. – Hadde vært kult å høre! For dere, da. Spørs hvor kult jeg synes det er. Jeg ga det ikke ut fordi jeg synes det var litt teit. Men jeg måtte nesten gjøre det, for det var litt kult óg! Kassettspilleren med TV vil ikke lystre, alle knappene sitter bom fast. Vi får greie oss med en muntlig gjennomgang. – Første låta handler om at jeg røyker hasj, låt nummer to er tips til hvordan man nekter militæret, låt nummer tre er om snut. Hadde en kompis på Rykkinn som ble kvælt av politiet, vettu. Han begynner å rappe. Nede på jobben har dem håndvåpen og skjold Men jeg vil ikke ende opp som fyllekvælte Tonny Askevold Så derfor går jeg alltid rundt med to spisse kniver Så pikksnut kjenn at mine kniver river River i stykker deres eneste kunst: Fyllekvæle ungdom eller kall det barn i brunst Jeg passer meg så for jævla politiet Er ikke hypp på å bli et ungt lik Et lik som har skreket sitt siste skrik For jeg føler meg for rik, for rik på ord Så din pikk av en snut, jeg tør ikke la meg taue Jeg er nemlig ikke hypp på å daue 18-åringen Tonny Askevold ble kvalt til døde av en politimann på Rykkinn i 1990. – Politimannen kom hjem fra fest, hadde kjørt i fylla, og oppdager at noen klår på biler i garasjen. Så holder han kvelertak helt

til det kommer politibil, etter sånn 20 minutter. Han ble frikjent, helt skandale. Foreldrene anka, og tapte igjen. Tenk deg det! Måtte betale 270.000 i saksomkostninger. Da tok advokatene og spleisa på det, for det var en så hårreisende sak. Dette må bety at i hvert fall denne teksten ble skrevet etter 1. april 1990, da Tonny Askevold ble drept. DA ALL RAP VAR REKLAME Den første norskspråklige raplåta kom i 1983, og var en reklame-rap for sjokoladen Crispo. Den ble fulgt opp av en Sorbits tyggegummirap i 1983 eller 1984, før Lars Kilevolds Ute til Lunch kom i 1987, også den et reklamestunt, for å skape blest rundt reklamebyrået Ted Bates. Carl I. Hagens «Hagen ræpp» og værmelder Vidar Theisens «Heavy Metal» kom i 1988, Stavanger-prosjektet The Rap Funkers & Crew i 1989 (med René Dif fra Aqua!), trønderen Ståle Stiil i 1991 og Pizzafyll-reklamen i 92/93, opplyser Øyvind Holen, forfatter av boka Hiphop-hoder, som tar for seg norsk hiphop-historie. – Den melder seg på i kampen om å være blant de første norskspråklige hiphop-låtene, spesielt hvis den er så gammel som 9293. Gatas Parlament debuterte i 94, Ellers Det fulgte i 95, og Dr. Erik-låta legger seg nærmere disse hiphop-pionerene i produksjon og stil enn de mer gimmickaktige norskspråklige låtene som kom før den, sier Holen, som ikke kjente til låta fra før. – «Jeg røyker bønner» er nok mer banebrytende som dopromantiserende rap enn norskspråklig rap. Dopliberale raptekster ble ikke vanlig før rundt ti år senere, fra 2000, med artister som Paperboys, Equicez og Tungtvann i spissen, sier Holen. Det er vanskelig å stadfeste når «Jeg røyker bønner» og resten av kassetten er fra. Dr. Erik selv tror den er fra rundt 1991, 1992, men er ikke helt sikker. Fenris og Felberg mener å ha fått kassetten senere, rundt 1995, 1996. Også de er usikre. – Det høres mer sannsynlig ut med 95/96, både lydbildet og historikken. Kan ikke helt se for meg at han var SÅ frampå at han laget en låt om å røyke bønner FØR Cypress Hill og Dr. Dre slo gjennom, Dre laget jo antiweed-låter i NWA, sier Holen. Bård Torgersen mener bestemt at Dr. Erik skrev tekstene på tampen av 1980-tallet, og at han pleide å rappe dem ute på byen. Han mener heller ikke det er usannsynlig at det er spilt inn så tidlig som 1990.


Dr. Erik Reportasje

16 17 18

«Det har dukket opp noe.»

– Jeg husker at jeg tenkte da at det var jævla tidlig, sier Torgersen. – Å prate på rim er jo ikke noe nytt, sier Dr. Erik, som aldri var en del av noe norsk rapmiljø. Han fremførte tekstene ute på byen, og på Volapük, sveitservillaen på Frogner som var okkupert av kunstnere og miljøvernere. – For at det skal være hiphop må det være funky beats og du må helst rappe om deg sjøl. Bare fordi de tror de driver med det på Midt i smørøyet, så er det jo ikke det. Samme med punk, du er ikke punker selv om du går med hanekam. Det er holdningen som har noe å si. Effekten man får av fet musikk, enten det er den kuleste punken, kuleste stonerrocken, feiteste hiphopen eller kuleste housen, er jo samme greia. Han hører fortsatt på National rap show på P3, men tar det opp på minidisc så han kan klippe bort alt «våset». Hva liker du av norsk rap i dag? – Jeg liker Kenneth Engebretsen. Og B.O.L.T. Warhead, selvfølgelig. Ellers er det bare dritt. Skjønner ikke hvorfor han Vaular får så mye kred? Hørt han er bra, men jeg må ha en ekstra edge jeg, ass, sier han, og innrømmer at han har «litt sansen for han Kamelen». – Jeg gidder ikke gå på konserter. Siste konserten jeg var på var faktisk Big Daddy Kane nede i byen. Skal jeg si deg noe som er jævlig kult? Hadde vært i et studio med noen gitarfolk tidligere på dagen, og der hang det et rosa bandana, helt nytt. Spør om jeg kan få det. «Hva skal dere med det egentlig? Jeg er fra Bærum, det er vi som bruker sånt!» Så går jeg med det på konserten. Så kommer Big Daddy Kane på scenen, så har han på seg helt likt! Hahaha! Fy faen, det var skikkelig sprøtt, ass! Jævlig frika, ass! Han er ikke like mye ute på byen lenger. Spillejobber er det heller ikke mange av, men han spilte «Fett» i 25-årsdagen til Rykkinn-fotografen Olav Stubberud for noen uker siden, sammen med artister som Arif, Unge Ferrari, Snow Boyz og Tomine Harket. – Jeg var der i 10 minutter. Drakk tre glass vin og røyka kontinuerlig, fordi det var forbudt.

HJEMMELAGET LYD Han har ikke gitt opp håpet om å få hørt kassetten, og gir det et siste forsøk med noe greier fra loftet. Mens vi venter blir vi bedt om å skyte med pil og bue. Pilene har spisse skruer på tuppen – Dr. Erik planlegger å skyte jegere som jakter på Mellomkollen. Vi rekker å miste noen piler før Dr. Erik får lyd i det provisoriske anlegget han har satt opp på tunet. «Cypress Hill live i San Francisco», tatt opp av ham selv, fungerer som testkassett. Vi hører også på kassetten «Hjemmelaget lyd», som inneholder låta «Sopptur i en blomstereng» med tekst av Bård Torgersen, som var tiltenkt rap-kassetten, og hans egen «Ultrafox» fra 1995, som han mener er Norges første triphop-utgivelse. Han bytter til den svarte MC Cannabinoslo-kassetten. – Legg merke til at jeg fader når jeg setter på ny musikk. De som ikke fader er fucked up, ass! «Jeg røyker bønner» ljomer utover Maridalen. Diskanten virker ikke, det er bare bass, så det høres ut som om vi står på utsiden av et lokale som spiller «Jeg røyker bønner» drithøyt på innsiden. Versjonen på Dr. Eriks kassett er litt annerledes enn den på Gylve sin. På den stopper musikken opp før nøkkelfraseringer som «Jeg har hundrevis av venner som også digger rev» og «Det å være stein syns jeg er kicks», for å understreke vokalen og gi ekstra punch når beaten kicker inn igjen. Dr. Erik aner ikke hvordan det kan ha seg, han kan ikke huske å ha spilt inn flere versjoner av låta. Du har tidligere sagt at du angrer på at du røyka så mye hasj. Hva tenker du om «Bønner»-teksten nå? – Teksten er jo helt riktig, er sant det jeg sier der. Når slutta du med bønner? Han tenker seg om lenge. – Time sia?


H V O R F O R D R A PÅ EN ØDE ØY N Å R D U K A N D R A PÅ ET SLOTT?

THE PRODIGY (UK) / AURORA / G-EAZY (US) / GABRIELLE GUCCI MANE (US) / JANOVE / MAC MILLER (US) MATOMA / PARAMORE (US) / THE HIVES (SE) TOVE LO (SE) / TURBONEGRO / VERONICA MAGGIO (SE)

FOTO: JONATH AN VI VA A S K I S E

ALMA(FI) / ANNA OF THE NORTH / APOCALYPTICA(FI) / ASTRID S / BEACHHEADS BERNHOFT & THE FASHION BRUISES / BIG FREEDIA(US) / BOB HUND(SE) CRAIG DAVID PRESENTS TS5(UK) / DAGNY / DEAF HAVANA(UK) / DECLAN MCKENNA(UK) FAGERNES YACHT KLUBB / GOJIRA(FR) / HJERTESLAG / ILA AUTO / INVSN(SE) JACK GARRATT(UK) / JILLIONAIRE(TT) / JULIE BERGAN / KAJA GUNNUFSEN KJARTAN LAURITZEN / LOVELESS / LOWER THAN ATLANTIS(UK) MACHINE GUN KELLY (US) / MIKHAEL PASKALEV PAROV STELAR(AT) / PHILIP EMILIO SIGRID / SLOWDIVE (UK) / STRANGE HELLOS / SUSHI X KOBE A L E X C AM ER ON ( AU) / AMA NDA DELA RA /A RE Y O U HAVING FUN Y E T / B OY PAB L O / CON Z D ÅR LI G VANE / D EPRESNO / EMMA JENSEN / FICKLE FRIEND S ( UK ) / HAN N E M JØE N H EAVE B LOOD AND DIE / HEST ER V7 5 / JIMI SO MEWHERE / KI L L E R KI D M OZART K I NG S K U R K ON E / LA RSIVELI & MA KKO MA KEBA / LINDA V I DAL A / L UL I / L ÜT M AR GAR ET GLAS PY ( U S ) / MY RA / O NDT BLO D / PA SHA / POM POKO / R E I N ( S E ) R I S E AB OVE S H AK ANA KA / SHA ME ( U K) / T UVA BA ND / VA NJA V / V I AGR A B OY S ( S E ) WO NDER T HE BO Y / Y UNG SMUL


LT

Sunday SeSSionS

Lawo TerraSSe

Hver søndag kl 17.00 - 03.00 Karl Johansg. 26 - 0162 Oslo | www.lawooslo.no


21

Kolbotn

Ti minutter med Mysen-toget fra Oslo S, ligger Kolbotn.

Det er ganske nøyaktig sånn at hvis du setter på «Kathaarian Life Code», første låt fra Darkthrones A Blaze in the Northern Sky (1992), når toget begynner å gå, sånn at veien ut fra stasjonen og inn i industriområdet østover mens farten sakte stiger telles ned av den eksepsjonelt klangfulle bass(?)trommen over det som høres ut som et eldgammelt, underjordisk vesen som puster (en av tidenes beste introer!); og veien opp til Nordstrand, ned til Hauketo og bortover mot Holmlia jages med skiftende intensitet av de sinnssvake gitarriffene og den hese vokalen; vil du til slutt krysse Oslo-grensa til Kolbotn akkurat idet Nocturno Culto til slutt konstaterer «Kathaaria was built, world without end» og rulle inn på Kolbotn stasjon mens alt annet forsvinner og gitaren kveiler seg til den siste tonen og stillheten etterpå. Da Follo-politiet arresterte 56 personer i alderen 17 til 20 år i en enorm narkotikaaksjon tidligere i år, var det her flesteparten av dem bodde. Ungdommene ble stort sett pågrepet for oppbevaring og bruk av mindre mengder cannabis, og Follopolitiet omtalte det som en «preventiv» aksjon for å «skremme de kriminelle og skape oppmerksomhet rundt narkotikaproblemene i området». Man trenger ikke ha oppbevart cannabis på Kolbotn for å tvile på sånne aksjoners preventive effekt, eller på at det å skape denne typen oppmerksomhet på Dagsrevyen gir et presist bilde og er verdt hva det koster i personlig belastning for de involverte. Kolbotn kommer av de gammelnorske ordene kol og botn og betyr sånn cirka «sted der det ble brent kull». «Stogo mi er for fin for å hava so svart eit navn» skrev Arne Garborg i Kolbotn-brev, om hytta si i Østerdalen som het det samme, men ellers ikke har noe til felles med administrasjonssenteret i Norges minste og tettest bebygde kommune Oppegård. Her er navnet mer passende. Ikke bare som arnested (og administrasjonssentrum) for en lang rekke metalband fra Darkthrone til Obliteration og oppvekststed for medlemmer av Satyricon, Aura Noir, Turboneger og Immortal, samt den tvers gjennom grusomme fotballspilleren Frode Kippe, men som stedet der jeg vokste opp. Mens barndommen var lykkelig og luktet tre, tok ungdommen mer og mer form av en kullmile der man ble brent på høy temperatur over lang tid med begrenset tilgang på oksygen og forvandlet til en hard, men porøs svart klump. Ok, så ille var det ikke, men lenge syntes jeg Kolbotn best kom til uttrykk i sin stygge arkitektur. Som i Oppegård rådhus midt i sentrum, en grå steinkloss med skrå vegger som ser ut som en påbegynt pyramide som har truffet et glasstak det verken var råd eller vilje til å bryte igjennom. Som om Oppegård kommune, i tillegg til å grense mot Langhus i sør og Holmlia i nord, også har en øvre grense i luften, hvor ambisjoner og muligheter plutselig bare stopper opp. Eller som Landerudsenteret, oppdelt i en lang, flat stripe med butikker og en plutselig høy, mystisk, gul-svart blokk som ser så sliten ut at det er et under at den orker å stå der. Eller som i den altfor lange, fæle tre-perrongen på Solbråtan stasjon ved siden av der jeg bodde, hvor det alltid var surt uansett vær og man kunne gå helt borterst og være helt alene, og hvor en venn av meg hoppet foran toget i mars 2003. Fra Kolbotn stasjon til Solbråtan bruker lokaltoget litt over ett minutt, som er ganske nøyaktig lenge nok til å høre åpningsverset til Cast i Equicez-debuten «Negative Kids», et vers jeg er villig til å slåss for å kalle et av tidenes beste norske rapvers. Verset utgjorde opprinnelig stammen i låta «Kolbotn» av Equicez-forløper X-tra Crew og Chico Pato fra Langhus, og åpner med at Cast sitter og tenker tilbake til «hvordan det hele startet, helt fra helvete brakte løs i Kolbotns gater». Etter en beretning om en ungdomstid det er lett å kjenne seg igjen i (hvis jeg overdriver litt), avslutter han med en streng oppfordring til de hypotetiske kidsa som henger på torget og ruser seg og senere har gått videre til sprøyte i armen og teskje over flammen. Befalingen

Foto: Alf Morten Røyr

TEKST NIKOLAI KLEIVAN

høres nok banal ut, men jeg vet at den traff mange hardere enn de samme ordene fra foreldre, lærere og politi: Ta deg sammen! Jeg hang på torget på Kolbotn og jeg tok meg sammen. Nå er hele torget erstattet av et kjøpesenter. Som det vel alltid er med stedet der man vokste opp, har jeg etterhvert funnet ut at jeg har så dyp kjennskap og tilknytning til Kolbotn at det mot min vilje er en slags kjærlighet der, selv om jeg fremdeles prøver å unngå å dra dit og ble sjeleglad da moren min flyttet derfra. Nå synes jeg til og med rådhuset ser litt fett ut, ikke minst fordi Fenriz fra Darkthrone er vararepresentant i kommunestyret som holder til der. På de følgende sidene kan du se litt av hva ni studenter fra førsteåret på Bachelor i fotojournalistikk på Høgskolen i Oslo og Akershus fant på Kolbotn. Du møter blant annet 16-åringen Bonfils som kunne vært meg eller en av kompisene mine for 13 år siden (han har til og med riktig fotballdrakt!). Du får et sjeldent innblikk i den stygge høyblokka på Landerudsenteret, som jeg alltid har lurt på hva skjuler. Du kan bli kjent med neste generasjons metal-band fra Kolbotn, eller bli med Gylve Fenris Nagell AKA Fenriz på skogstur og lese hans beste turist-tips hvis du skulle finne på å sette deg på toget. Du får også bli med inn i det aller mørkeste i black metal-hovedstaden, det eneste stedet på Kolbotn der de faktisk fremdeles brenner kull: Rimi-Hagens enorme, inngjerdede velværekompleks The Well (les også Vilde Imelands reportasje om dette stedet på side 40!). Og mer! Jeg håper at disse sidene kan «skape oppmerksomhet» om flere aspekter ved Kolbotn enn de Follo-politiet bestemte seg for å løfte fram. De fullstendige og glimrende foto- og videoreportasjene kan du se på ND.no.


22 23 24 25 26 27 28 29 30 31 32 33 34 35 36 37 38 39

Bonfils (16) går på Hellerasten skole og spiller basket på fritiden. Han drømmer om å bli politisjef. – Min største drøm er å bli politi. Politisjef i Oslo. Det er plan A. Om ikke det går vil jeg bli psykolog, fordi jeg har lyst til å hjelpe til å løse andres problemer, og så har jeg alltid ønsket at folk skal kalle meg «Doktor Bonfils». Men om ikke det går tenker jeg å gå bygg og anlegg, om ikke det går heller så har jeg musikken, men det er nok mer en hobby. Ellers så kan jeg jo bli basket- og fotballtrener. Bonfils betyr «god sønn» på fransk. – Fremtiden er som jeg har planlagt. Den blir nøyaktig som jeg har planlagt. Jeg vet det. Jeg planla den, jeg er veldig målrettet. Hvis jeg ikke klarer det så går det veldig dårlig for oss. Alle sammen. Hele verden. Fordi om jeg ikke blir det jeg blir, boom, det kan gå galt. Det er sånn det kan bli. Men jeg vet jeg kommer til å bli det jeg blir fordi jeg har satt opp alt sånn nøyaktig som det skal være. En stund hadde Bonfils lyst til å spille i NBA, men det er for vanskelig. – I niende klasse spilte jeg mot Sebastian, han er den beste fyren jeg noen gang har møtt. Han slo meg, men jeg klarte å score ett mål på han, det var et hook-shot, og det er veldig vanskelig å få til. Men det er egentlig spesialgreia mi nå. Jeg har et mål om å ødelegge han. Sebastian, og hele laget hans. Han spilte på laget vårt før. Men så sluttet han. Lager vårt er litt dårlig… i forhold til Bøler og sånt. Det er det beste laget.

Bildeserie Kolbotn


Foto Alf Simensen


22 23 24 25 26 27 28 29 30 31 32 33 34 35 36 37 38 39

Bildeserie Kolbotn

Follo seniororkester samles annenhver mandag og spiller fem-seks konserter i året for fullsatt storsal i Kolben Kulturhus. Innimellom turnerer de også på eldresentre og dagsentre rundt i landet. Kirsti Andersen (68) er pensjonert profesjonell klarinettist. Da Kirsti var i starten av 20-årene meldte hun seg på prøvespilling i Berlin med navnet Andersen. – Det var helt tilfeldig at jeg fikk brev om å prøvespille, for de visste ikke at jeg var dame. På den tiden fikk ikke kvinner ordentlig lov til å blåse i orkester. Jeg husker jeg var så grusomt nervøs før den prøve-spillinga. Kirsti kom inn, som eneste kvinne. Bolle (82) var med å starte orkesteret i 2006. – Jeg må myke opp fingrene mer enn før, og blåse litt mer. Mer pust hver dag.


Foto Helmine Syvertsen


22 23 24 25 26 27 28 29 30 31 32 33 34 35 36 37 38 39

Bildeserie Kolbotn

Dette er gravferdskonsulent og motorsyklist Tore Sætra, som har begravet folk på Kolbotn i 19 år. Se videoreportasje fra Tores hverdag på ND.no.


Foto David Engmo


22 23 24 25 26 27 28 29 30 31 32 33 34 35 36 37 38 39

Bildeserie Kolbotn

ÂŤI am obsessed with becoming a woman comfortable in her skin. Good night.Âť @kirikvi


Foto Hanne Marie Lenth Sørbo

Kiri Kvistnes (25) stilte nettopp til sin andre sesong med bikini fitness, en sportsdisipin der man konkurrerer i blant annet muskelmasse, fettprosent og sunn hud. På Instagram deler hun quotes og bilder av sin egen kropp. Hun har drøyt 1000 følgere. – Hvorfor jeg legger ut bilder av meg selv? Det er gøy å se egen fremdrift. Samtidig synes jeg det er gøy med den oppmerksomheten man får, det gir motivasjon til å fortsette å forbedre meg selv. Hvordan startet du med trening? – Jeg begynte da jeg trengte en ny start, etter at jeg gikk ut fra et forhold. Jeg har fulgt med mye på Instagram, funnet noen profiler og tenkt: «shit, så motiverende, jeg vil se sånn ut selv.» Hadde du fortsatt drevet med bikini fitness hvis du ikke hadde hatt Instagram? – Sosiale medier og Instagram er en stor grunn til at jeg fortsatt holder på med dette. Det har vært perioder jeg har vært

dritt lei og ikke har hatt lyst til å fortsette, men så vil jeg ikke vise at jeg gir opp. Under konkurranseoppkjøring er det hardt arbeid 24/7. Den eneste pausen jeg har er mens jeg sover. Hvordan kom du inn på tanken om å konkurrere i utseende? – Jeg vet egentlig ikke helt hvordan jeg kom inn på det å skulle konkurrere i andre menneskers subjektive måter av hvordan jeg ser ut. Dommerne sitter jo rett og slett bare og sammenligner deg med de som står ved siden av. Folk sa jeg kunne gjort det bra i bikini fitness, og tanken vokste på meg. Jeg ville se hva jeg kunne få til. Det er ikke meg egentlig, jeg hater jo konkurranser. Hvordan har eksponeringen din av egen kropp forandret synet på deg selv? – Etter at jeg begynte å se resultater på treningen, har jeg aldri vært fornøyd med hvordan jeg ser ut. Jeg tror aldri at jeg i fremtiden kommer til å være helt fornøyd. Jeg føler ikke jeg har et usunt forhold til det, men jeg føler meg ikke bra nok.


Bildeserie Kolbotn

22 23 24 25 26 27 28 29 30 31 32 33 34 35 36 37 38 39

Gylve Fenris Nagell (Fenriz fra Darkthrone) er Kolbotns uoffisielle ordfører (og offisielt varamedlem i kommunestyret!). Her er hans favorittsteder. 1. Sjølve Hellerasten/Tårnåsen-platået. The sky is your limit-feeling mot nord og vest og sør, og i øst har man et vanvittig fett kulturminne – oldtidsveien over Grønliåsen med Jernaldergraver og alt. 2. Bunkersen under garasjene i Tårnlia Vel: Der vi begynte å øve på Høsten 1988 og spilte inn to av våre demoer. Måtte bære alt utstyret ned OG OPP IGJEN hver øving fordi det var kald krig på den tiden og lokalet måtte være klart for innrykk av fremtidens atombarn. Returnerte dit i 2015 og spilte inn nye skiva der. Sært å slå igjennom salgsmessig på skive nr 17, men art imitates life eller omvendt eller WTF.

3. Gjersjøen – gigantisk drikkevannskilde OG uoffisiellt drikkevann – take THAT, Maridalsvannet :o 4. Sofiemyr stadion og treningsfelt. Bygd som navnet tilsier på ei gigantisk myr og lukter deretter nydelig. Trente med Hellerasten fotballklubb der senest i går. Lukter akkurat som da jeg var liten. 5. Alle småveier og hus rundt omkring, elsker å traske rundt å titte. I særdeleshet Tors vei 7 på Tårnåsen/ Hellerasten; alltid utrolig velstelt hage og ikke minst plen. Amazing. Drømmeboligen før vi fant ut at det pga vårt kattehold var hakket for nærme Valhallaveien.


Foto Ketil Blom Haugstulen


22 23 24 25 26 27 28 29 30 31 32 33 34 35 36 37 38 39

Bildeserie Kolbotn

De starter gjerne som aspiranter når de er seks år gamle, og må gå gjennom år med marsj-øvelser før de får spille instrumenter. Først etter noen år med spilling får de gå videre som drillaspiranter. Susanne Røren Guldbrandsen (16) og Olava Mjøseng (16) driller, mens Marte Rørnes (14) er aspirant.


Foto Therese Jægtvik

For å huske hvor lenge de har holdt på med drill, må jentene telle stjernene på uniformen. – Å guri, har jeg vært med i 10 år, sier Susanne.

Hvorfor begynte dere med det, da? – Nei, det vet jeg ikke. Den ene søstra mi var med i Kolbotn-Garden. Den andre søstra mi var også med i Kolbotn-Garden. Og mamma...


22 23 24 25 26 27 28 29 30 31 32 33 34 35 36 37 38 39

Æsthetica består av Petter (trommer), Vetle (bass), Simon (gitar) og Tobias (gitar og vokal). De har holdt på i litt over et år og karakteriserer musikken sin som «doom metal», inspirert av 60-talls Black Sabbath. De liker også Electric Wizard, Sleep og Swans. Æsthetica fikk tidlig oppmerksomhet da de ble spilt på Kolbotnborger Gylve Fenris Nagells radioprogram Radio Fenriz. Den mest kjente sangen deres heter «La Paz». Den er oppkalt etter det lokale gatekjøkkenet på Landerudsenteret, en hyllest inspirert av Turbonegers «Age of Pamparius», som er oppkalt etter Pamparius Pizza like ved. – Vi har lenge vært jevnlige gjester på kebabsjappa og følte vi måtte hedre den med en egen sang, akkurat som Pamparius.

Bildeserie Kolbotn


Foto Petter Berntsen


Bildeserie Kolbotn

22 23 24 25 26 27 28 29 30 31 32 33 34 35 36 37 38 39

Høyblokka på Landerudsenteret reiser seg ensomt opp av landskapet over Sofiemyr stadion, hvor Kolbotns damelag spiller sine eliteseriekamper, og Kongeveien, som leder til E6. De fleste leilighetene i blokka er på cirka 32 kvm, og deles inn i oppussede (9-10.000 i måneden) og uoppussede leiligheter (7000 i måneden). I 10. etasje er det en leilighet på cirka 100 kvm som først tilhørte arkitekten som tegnet bygget, men han flyttet ut etter to år.

Bjørn Arne (53) jobbet frivillig i Norsk Folkehjelp i syv år som sanitetsleder, styreleder og transportleder i Oppegård kommune. Han er veldig interessert norsk krigshistorie og strategi i historisk krigføring. Som ung var han en aktiv svømmer, nå har han planer om å ta opp igjen den gamle lidenskapen. Kim Andre (37) flyttet til blokka for å være nærmere sønnen og moren til sønnen, som bor rett i nærheten. Han liker veldig godt Sofiemyr og synes det er et bra sted for barn. Kim Andre er oppvokst i og elsker Groruddalen. Hvis ikke familien hadde bosatt seg på Kolbotn hadde han flyttet tilbake dit. Han elsker drabantbyen og kan ikke forestille seg å bo på noen annen måte. På fritiden liker han å trene i studio, gjerne rett nede på Landerudsenteret eller på Haralds Gym i byen.


Foto Alf Morten Røyr

Håkon Ole (68) har hatt adresse i blokka i seks år. Fordi kona er fra Thailand og bor mesteparten av året der, leier han bare for øyeblikket. Til vinteren igjen drar han antagelig dit han og. I Norge liker han spesielt å være ute i naturen, eller bare være «på snekka» (båten sin).

Wagner (40) er fra São Paulo og har bodd i blokka i seks år. Han flyttet hit for å bo nærmere datteren og fordi det var en av hans siste muligheter da han lette etter et sted å bo. Han elsker å spille trommer og har et digitalt trommesett han kobler i hodetelefoner for ikke å plage naboene. Det neste på ønskelista er en spesiell gummimatte til å legge under hele settet, slik at han kan fjerne all støy.

Mesfen er opprinnelig fra Etiopia og kom til Norge som asylsøker for litt over 7 år siden. Senere flyttet han til blokka og har bodd her i nesten halvannet år. Sofiemyr er generelt et bra sted, leiligheten er renovert og ren og ligger sentralt i Oppegård. I tillegg er det ikke langt fra Oslo. Han ønsker å ta busslappen for å bli bussjåfør, men akkurat nå utdanner han seg for å få studiekompetanse. Under norskopplæringen syntes han det var vanskelig å bli godt nok språklig forberedt til arbeidslivet.


22 23 24 25 26 27 28 29 30 31 32 33 34 35 36 37 38 39

– Av praktiske grunner, og for at du skal få en bedre opplevelse av velvære, anbefaler vi deg å bade naken. Men du kan ha på deg badetøy om du ønsker det.

Bildeserie Kolbotn


Foto Hanna Kristin Hjardar

– Listen over saunaens gode virkninger synes endeløs.

– Vi gjør oppmerksom på at vi har vakter som frekventerer anlegget anonymt blant våre badegjester. Sitater fra thewell.no


The Well er et hermetisk lukket ideologisk fengsel. TEKST VILDE IMELAND FOTO HANNA KRISTIN HJARDAR

«MENNESKEKROPPEN BESTÅR av 70 prosent vann og mange av kroppens livsviktige funksjoner er avhengig av dette vannet for å fungere». «Faktaopplysningen» i den digitale brosjyren virker som en rar underdrivelse, men den er også ment som en elegant introduksjon til fasilitetene du får tilgang til om du unner deg en perfekt dag på The Well. «The Well Being» er det dyreste alternativet på velvære-menyen, og består altså hovedsakelig av vann. The Well Being er «perfekt for deg som vil nyte en hel dag med luksus inkludert». Oppholdet inkluderer gratis transport med The Well Bussen (sic); inngang til «Wellnessbadet»; lunsj, middag og et glass champagne; samt inngang til «Japansk badehus». I tillegg får man delta på et «sauna rituale» (sic!). Den kan oppleves «alene – eller sammen med noen du er glad i». Jeg har valgt det første alternativet, og befinner meg på en gullfarget buss som kjører i retning Kolbotn. Én annen gang i mitt liv har jeg vært på spa. Det var i et utdrikningslag, hvor det som skulle være et ellevilt Verdens Beste Jenter-opplegg innebar å tilbringe halvannen time på Aquarama, et turist-flaggskip av et heseblesende badeland ved bystranda i Kristiansand. Utdrikningslaget var totalt mislykket. Tre fjerdedeler av de inviterte hadde avlyst i siste liten, og vi var bare fire stykker som møtte opp for å overraske bruden med champagnefrokost. Etter på ydmykende vis å ha gjennomført de planlagte aktivitetene – påkledning av bruden i tåpelige prinsesseklær og kurs i poledance (som på grunn av det lave antallet oppmøtte ble en altfor seriøs innføring i pole-faget), satt vi til slutt, fem jenter, og kokte i et boblebad som egentlig var ment for tyve personer. Vi hadde fått hvert vårt glass cava med jordbær, og prøvde forgjeves å holde samtalen i gang for å flytte fokus bort fra at dette var en av de tristeste dagene i vår venninnes liv. Da cava-glasset endelig var drukket opp, henvendte bruden seg til forloveren sin og spurte hvorfor hun ikke hadde avlyst utdrikningslaget. Ikke bare er jeg alene i den gullfargede The Well Bussen med kurs for en Perfekt dag, jeg er helt alene. Jeg er The Well Bussens eneste passasjer, og det er først idet «vi» svinger ut fra Oslo busstasjon klokken halv ti en regntung lørdag morgen, at det går opp for meg at jeg, selv med Aquarama-opplevelsen i bagasjen, faktisk ikke aner hva The Well er. INTERNERING I to uker har stedet og konseptet eksistert som en mer eller mindre abstrakt idé i hodet mitt. Jeg innser at jeg ikke egentlig har forholdt meg til at opplevelsen, som besøket jo utvilsomt vil være, også rent faktisk må oppleves. Uheldigvis er jeg denne da-

gen ikke i form til nye inntrykk. Jeg er fyllesyk, nervene er skjøre, og jeg vil helst bli i Oslo. Jeg får svakt hjertebank når jeg kommer på at jeg aldri egentlig kom til bunns i dette med hvorvidt man må være naken på The Well, eller om det er valgfritt. Det er ingen i bussen å spørre, og plutselig kjører den gjennom en bom inn i et inngjerdet kompleks og stopper foran en enorm, grå betongbygning. Der. Sprengt ut av fjellet, omgitt av duskregn, gjerder og overvåkningskameraer, ligger nytelsesparadiset. Det minner mest om Trandum utlendingsinternat. The Well er til for å slappe av og kose seg så mye som overhodet mulig, men det føles liksom ikke helt frivillig. På en skjerm over resepsjonen står «trivselsreglene», hvor gjestene oppfordres til å «embrace the silence». På The Well er det nemlig totalforbud mot mobilbruk. Det er heller ikke tillatt med «sjenerende og usømmelig adferd»: «Enhver form for sexuell (sic!) aktivitet er strengt forbudt». Det gjøres også oppmerksom på at de har vakter som frekventerer anlegget anonymt blant badegjestene. Et hemmelig politi! Strenge regler er én ting, men panoptisk disiplinering – at man aldri vet når man blir observert – virker ekstremt. Betyr dette at The Well har hatt store problemer med atferdsregulering tidligere, eller er det bare en del av den maktstrukturelle pakken – en naturlig forlengelse av gjerdene og overvåkningskameraene? Fyren i resepsjonen gir meg et elektronisk chip-armbånd, og forklarer at armbåndet, i tillegg til å være en elektronisk nøkkel til garderobeskapet, også fungerer som et kredittkort hvis jeg ønsker noe ekstra i løpet av oppholdet. Han gir meg en stygg badedrakt som jeg må betale hundre kroner for. Dette betyr i det minste at nakenhet må være noe i nærheten av frivillig. The Well opererer med streng uniformering av badegjestene. I tillegg til The Well-badetøyet, får man utdelt The Wellbadekåpe, The Well-sandaler og to The Well-håndklær. Etter å ha dusjet og tatt på meg badedrakten, som ikke overraskende er utrolig stram i skrittet, og som dessverre bare dekker halve tatoveringen jeg tok da jeg var nitten år og hadde backpacket i Latin-Amerika («Pajaro Salvaje» = «Vill fugl» = «Wild Bird» = min yndlingssang da jeg var 19), blir jeg sittende i garderoben for å summe meg litt. Garderobeområdet er enormt, men delt inn i mindre enheter, og i min seksjon dukker det plutselig opp – som om fortiden forsøker å innhente meg – et utdrikningslag. Ti jenter, med brud som har tiara på hodet, hvitt slør og rosa tights, begynner å skifte til badetøy. Overraskende nok er de veldig stille – så stille at jeg ikke bare begynner å lure på om de har vært rammet av de samme frafallsproblemene som utdrikningslaget jeg var i for noen år siden, men om de rett og slett kan ha hatt en stor krangel.

– Føl velvære av varmt vann som sildrer over huden. thewell.no


The Well Kolbotn

40 41 42 43

Jentene har ikke kranglet, men er døve, skjønner jeg når jeg til slutt løfter hodet opp fra mobilen og ser dem snakke intenst sammen på tegnspråk, mens de forsvinner inn i selve anlegget. Jeg reiser meg og går etter dem, iført badedrakt, badekåpe, og med to håndklær over skulderen. DEN BESTE AV ALLE MULIGE VERDENER The Well har 11 bassenger, kulper og jacuzzier, 15 saunaer og dampbad, 100 ulike dusjer og 3 restauranter og barer. I første

etasje finner man, i tillegg til et stort basseng som utgjør mesteparten av rommet, en rekke innendørs solsenger og «Wellness Bar». Her er også «Loft Sauna», «Fossefall Grotte» og «Nordlys Laconium». I andre etasje ligger «Hamam», en tyrkisk badstue hvis dør er dekorert med terrakotta. Her finner man også en «Bibliotek Lounge» og en «Nomade Lounge». I tredje etasje ligger, foruten den japanske saunaen, et utebasseng, en «Skog Sauna», «Safari Lounge» og restaurant. I restauranten er det påbudt med badekåpe. Etter å ha vandret gjennom alle etasjene fire ganger har jeg skjønt at man på The Well, med unntak av badstuene, ikke må være naken, men at mange (særlig menn over 45) likevel velger å være det. Foruten par i tredveårene, store jentegjenger og mindre guttegjenger, er det i det hele tatt ganske mange enslige menn som er på The Well denne lørdagen. Mange av dem ligger antakeligvis inni de mørke badstuene, men flere oppholder seg også i det store bassenget, hvor de ligger og vaker i det grunne vannet. Av de få samtalene jeg har overhørt mens jeg har gått gjennom etasjene er to kvinner som snakker om at en venninne av

dem ikke har vært den samme siden «det med nettbutikken». Jeg prøver å skjønne mer av hva samtalen dreier seg om – og hvem disse damene er – gründere, hjemmeværende, akademikere, sosionomer eller The Well-vakter i sivil, men kommer ingen vei. Det er for få sosiale markører, både i det de sier og i hvordan de ser ut i de rosa badekåpene. Mens jeg står i andre etasje og kikker ned på et av boblebadene som omgir det enorme bassenget i første etasje, får jeg øye på en gutt og en jente på rundt 20 år. De sitter helt alene i boblebadet, med nesten en halv meters avstand til hverandre. Gutten har den ene hånden i skrittet til jenta og fingrer henne rolig, mens de begge ser rett ut i rommet. Det å være vitne til noe så menneskelig som forbudt erotikk i et boblebad er nesten litt oppløftende. Jeg blir stående og se på paret, helt til de blir avbrutt av at en naken, solbrun fyr på rundt 55 år – selve inkarnasjonen av The Well, kommer krypende opp i boblebadet. Jeg går videre, svett og allerede litt utmattet, både av inntrykk og av innetemperaturen, som er på 30 grader. I mangel på alternativer synker jeg ned på en innendørs solseng. (INTIMITETS)TYRANNI Jeg våkner to timer senere og innser at jeg har gått glipp av lunsjen. Paret på solsengen ved siden av meg har antageligvis blitt byttet ut med et annet par, men det er vanskelig å si. Jeg sleper meg bort til Wellness Bar, og spør kvinnen i baren om å få litt vann. Hun gir meg en The Well-flaske, og ber om å få låne armen min. Jeg skjønner ikke hva hun vil, før hun styrer armbåndet mitt ned mot en chip-avleser, som lyser rødt. «Takk, Vilde», sier hun og smiler. Jeg har nå vært på The Well i over tre timer uten å prøve en eneste badstue eller et basseng. Jeg føler meg lammet, og skjønner ikke om det skyldes angst fremkalt av massiv selvbevissthet, den høye temperaturen, eller det generelle ubehaget ved å være på et sted som bare ikke gir mening. Hvordan kan det for eksempel ha seg at vi i et moderne samfunn, med fasiliteter som innlagt vann, dusj og badekar i våre egne hjem, fremdeles føler behov for å dra til et sted hvor vi må dele noe så intimt som intens avslapping ved siden av totalt fremmede mennesker? Og hvorfor har akkurat spa oppnådd en slags stjernestatus som den ultimate avslapning? Jeg lurer også på om det faktisk er som det ser ut, at menneskene som er her, på tvers av klasse, utdanningsnivå, yrke, alder og stil, synes det er helt uproblematisk å måtte innordne seg en så strømlinjeformet disiplin som kreves på The Well. Hva er egentlig Rimi-Hagens tanker bak dette stedet uansett? Hvordan kan det ha seg at han, etter å ha prakket på nordmenn helseskadelige Grandiosas i flere tiår, nå vil internere hele befolkningen på et overpriset sanatorium, som en slags pervertert «vugge til grav»-tankegang? Er det ingen andre som synes dette er litt uhyggelig? SKOG SAUNA Ifølge infoskjermen ved siden av det store bassenget er det straks tid for Sauna Rituale i Skog Sauna. Jeg husker at Sauna Rituale er blant opplevelsene som er inkludert i pakken min, The Well Being, og bestemmer meg for å kjøre på. Jeg kan ikke dra fra The Well uten å ha opplevd noe.

– Ta deg tid og nyt opplevelsene, vektløsheten og velværen bassengvannet gir deg. Vannets eget trykk, forsterket av jetstrålenes påvirkning av hud og vev, virker som lymfedrenasje. thewell.no


FAKTA OM THE WELL • Spa-senteret The Well er 10 500 kvadratmeter stort (over dobbelt så stort som Oslo Rådhus), fordelt på tre etasjer med 960 garderobeskap og en egen restaurant der det serveres 340 lunsjer og 270 middager på lørdager. • På tirsdager er det påbudt med badetøy. • Bassenget i 1. etasje er på 30 x 11 meter. Det har jetstrømmer, boblesenger, boblegulv, nakkedusjer og motstrøm. De elleve bassengene varierer med temperaturer fra 16 til 38 grader. I badstuene varierer det mellom 40 og 100 grader, med luftfuktighet opp til 100% (?!). • The Well har 25 behandlingsrom, 15 badstuer, 11 bassenger og kulper over tre plan, egen medlemslounge, dampbad og safarilounge med jakttrofeene til Stein Erik Hagen. 60% av gjestene er kvinner, 40% er menn. Det er 142 parkeringsplasser og 120 sykkelplasser. • I juni skal det være flere arrangementer, blant annet «Sommerkickoff konsert med Marit Larsen». Det skal også være motivasjonsforedrag med Karina Hollekim – basehopper og frikjører.

KLINGENBERG OG SAGA DE BESTE FILMENE FRA EUROPA OG NORD-AMERIKA

Vi har lenestoler i moshpiten 8.-13. juni rulles den røde løperen ut, og det er duket for den første utgaven av Oslo Pix – hovedstadens nye internasjonale filmfestival for kvalitetsfilm fra Nord-Amerika og Europa. Det er litt mer behagelig på filmfestival.

Skog Sauna befinner seg ved enden av bassenget ved det inngjerdede uteområdet, og ser ut som en liten redskapsbod. Idet jeg nærmer meg, ser jeg to menn som tar av seg badebuksene før de går inn, og kommer på regelen med at det ikke er lov med badetøy i badstuene. Jeg er på nippet til å snu, men minner meg selv på at her handler det om å oppleve mest mulig. Mens jeg forsøker å lirke av meg badedrakten under badekåpen – jeg er ikke naken før jeg må – kommer en kvinne trillende på en liten vogn full av det som ser ut som store snøballer, og forsvinner inn i saunaen. «Rituelle objekter», tenker jeg og bestemmer meg for å hoppe i det. Jeg åpner døren til saunaen, og befinner meg i en trang gang. Hele den ene veggen i gangen er av glass, og innenfor glasset sitter det rundt tjue menn. Alle er nakne. Alle sitter vendt mot meg. Jeg stivner der jeg står, ansikt til ansikt med alle disse penisbefengte vesenene, som for alt jeg vet bryr seg alt fra ingenting til veldig mye, om å se meg naken. Døren til saunaen åpnes igjen. Jeg snur meg, og blir nesten klemt inntil veggen av trykket fra ytterligere fem menn som entrer den trange lille gangen. Ok, dette skjer ikke. Jeg nekter. Jeg stikker. Tre kvarter senere sitter jeg igjen på gullbussen, denne gangen kjørende i riktig retning, og med litt flere passasjerer – blant annet det døve utdrikningslaget. Det siste jeg gjorde på The Well, før jeg takket for meg og leverte inn chip-armbåndet, var å ta en lang, varm dusj. Og mens vannet «sildret» over kroppen min, tisset jeg ned i sluket på The Well.

LES ALT OM PROGRAMMET OG KJØP BILLETTER PÅ WWW.OSLOPIX.NO Festivalpass: 750,- Festivalpass student: 450,- Klippekort: 460,Enkeltbillett: 115,- Åpnings- og avslutningsevent: 130,-

www.oslopix.no #oslo_pix @oslo_pix


O SLO JA Z Z – A N N O NS E B I L AG

8 anbefalinger til Oslo Jazz Hvis du tror at ALT på Oslo Jazzfestival er trekkbasunjazz, stepping og gamle klassikere tar du skammelig feil. Her er 8 tips til hva du burde få med deg 12. – 19. august i Oslo.

AIMING FOR ENRIKE Sentralen – Hvelvet, lørdag 19. august, kl. 23.30

A

Foto: Jonathan Vivaas Kiese

iming for Enrike kaller seg selv «superintens progressiv fuzzpop», og er det tre ting vi synes det burde være mer av er det superintensitet, progressivitet og pop med fuzz. Takk jazzgudene for at Oslo Jazz tar ansvar! Duoen Tobias Ørnes Andersen (også kjent fra Leprous og norske Shining) og gitarist Simen Følstad Nilsen (Acres Wild) er blitt nominert til Norges beste liveband av jazzfantastene i P3, så dette burde nok stemme godt for et ganske bredt lag. Aiming for Enrike er dansbart, medrivende og SUPERINTENS PROGRESSIVITET!

DR. KAY & HIS INTERSTELLAR TONE SCIENTISTS Sentralen – Gymsalen, lørdag 19. august, kl. 21.00 et er for få ordentlige JAZZFESTER i Norge. Joda, ting kan vel utarte i løpet av kvelden og enda opp i noe som vagt ligner en jazzfest, men ER det jazzfest? Stort sett ikke. For er det jazzfest, burde Dr. Kay & His Interstellar Tone Scientists være bandet som spiller på festen. Så enkelt er det. Det kosmiske storbandet ligner egentlig alle gode fester: Det er kontrollert kaos, et boblende vanvidd rundt neste sving og HØRESPILL er en naturlig del av det. DK&HITS (!) startet som et enkelt coverband av folk som Sun Ra, Pharoah Sanders og Albert Ayler (vi har vel alle vært der), men har utviklet seg til det de er i dag: En slags vill blanding jazz, funk, verdensmusikk, storband og psykedelia levert av en gjeng utfordrende og utforskende musikere.

GURLS Sentralen – Hvelvet, fredag 18. august, kl. 21.00

D

et er ikke så lett å finne frem til Gurls. Trioen Hanna Paulsberg, Ellen Andrea Wang og Rohey Taalah har ikke gitt ut musikk, og hvis du googler «gurls» får du opp veldig mye annet. Forsøker du deg på et YouTube-søk på for eksempel «Gurls Jazz» får du gleden av å se to unge amerikanske jenter fremføre en slags moderne ballett til Katy Perrys «California Gurls», og det er jo faktisk ganske passende, da de dansende amerikanerne virker som de også gjør ting «bare på gøy». Og «bare på gøy»-greier er ofte så deilig løst fra konvensjoner og rammer og normer, så når vi sier at du burde få med deg denne livsbejaende R&B-jazz-pop-soul-trioen, så du får nesten bare tro oss.

GEIR SUNDSTØL & ERLAND DAHLEN Sentralen – Forstanderskapssalen, fredag 18. august, kl. 23.30

V

i ble først skikkelig oppmerksomme på Geir Sundstøl da han spilte under navnet Morris og gjorde en flott «Okie From Muskogee»-versjon kalt «Bonde ifra Bygda». Hvem kan vel ikke glemme introens bevingede call and respons-intro «Ingen røyker hasjish / NEI DET GJØR VI IKKE / ingen driver med sniffing / NEI DET GJØR VI HVERT FALL IKKE». I det siste har vi blitt re-introdusert gjennom det steel guitar-bårede soloalbumet Langen Ro fra 2016 (hans debut etter å ha vært med på over 250 norske album som musiker). Erland Dahlen – en annen av norsk musikk absolutt største musikere for tiden – ga også nylig ut album. Blossom Bells er overveldende, filmatisk perkusjonsmusikk, og vi kan ikke tro annet enn at disse musikerne, med disse plantene, i dette duoformatet, blir et av Oslo Jazz’ høydepunkt.

Foto: Jonas Jeremias Tomter

D


O SLO JA Z Z – A N N O NSE B I L AG

LASSEN Herr Nilsen, onsdag 16. august, kl. 20.00

L

ASSEN! Nei, vi har ikke skrevet det feil: Harald Lassen velger å ha etternavnet som artistnavn – bare i store bokstaver. Hadde han fjernet vokalene hadde vi antageligvis vært litt gira på å ta han på at dét var en kul trend for noen år siden, LSSN, men siden han velger å kjøre det fullt ut: Fine greier. Bandet består av Bram De Looze fra LABtrio, bassist Stian Andersen og trommeslager Tore Flatjord, så det er ikke BARE LASSEN BAND. Albumet de nylig ga ut er kalt «et av årets viktigste jazzalbum» av Dagens Næringsliv, og Dagsavisen beskrev det som «akustisk jazz på sitt beste». Vi bare parafraserer første låta: Livet så langt har ikke vært så gærnt, og det blir nok enda bedre etter denne konserten.

HENRY WU PRESENTS: THE KAMAAL WILLIAMS ENSEMBLE Sentralen – Gymsalen, fredag 18. august, kl. 21.00

K

Foto: James Drew Turner

eyboardist og produsent Kamaal Williams var sammen med trommis Yussef Dayes den hiphop-lenende jazzduo-bandet Yussef Kamaal, som spilte en slags blanding av 70-talls jazz funk og Stones Throw-beats. Nå er trommisen borte, men produsenten fortsetter i dette nye prosjektet. Fokuset er fortsatt et sted til siden for «jazz», og selv om man kan høre visse jazz-elementer i produksjonene, er det dette ekstra steget til siden som gjør at de like så godt kunne vært booket til ByLarm eller Øya eller … Årvoll Hiphop-festival. Men det er de ikke. De er booket til Oslo Jazz! Så da er det vel bare en ting å gjøre.

KARIN KROG MED STEVE KUHN & JOHN SURMAN

Universitetets Aula, onsdag 16. august, kl. 18.00

H

er kunne vi valgt et par kreative varianter, som å bare skrive LEGENDENE eller eventuelt skrive LEGENDENE LEGENDENE LEGENDENE mange ganger etter hverandre, men hadde dere fått med dere hvor legendariske disse folka er da? Kanskje. Vokalist Krog (legende!) spilte en legendarisk konsert med pianist Kuhn (legende!) på Oslo Jazz i 2015, og nå har de fått med seg den britiske saksofonisten John Surman (fyll inn selv. Neida. Legende!). Vi tror det blir enda mer legendarisk enn det var forrige gang, så vi avslutter med en forsøksvis kreativ variant: Ikke vær sur, mann, kom på konsert :–)

ROHEY

Sentralen – Marmorsalen, lørdag 19. august, kl. 22.30 an kommer liksom ikke unna: Rohey er et band basert på studenter fra jazzlinja ved Musikkonservatoriet i Trondheim. Det må jo alltid være i hvert fall ett. Rohey er oppkalt etter vokalist Rohey Taalah, som også er en av bidragsyterne i GURLS som anbefales på denne siden, og de resterende medlemmene har spilt i band som Trondheim Jazzorkester og Megalodon Collective. Rohey nærmer seg jazzrock eller fusion, men klarer å gjøre det uten å være for tilbakeskuende. Og er det noe som frister mer enn god, gammeldags fusion er det nok ny, moderne fusion.

Foto: Signe Fuglesteg Luksengard

M


46 – 47

For Carsten Höller er det grusomme, påtrengende menneskehavet som besøker utstillingene hans en del av verket. TEKST EMIL FINNERUD FOTO CAROLINE LYTSKJOLD

Foto: Elzbieta Bialkowska, fra Decision at Hayward Gallery 2015.

Kunst Intervju

DET HAR PÅGÅTT en stund nå. En sakte, men sikker dreining bort fra ubehaget, mot det behagelige. Tendensen gjennomsyrer kunstfeltet internasjonalt. I Norge er det mest synlig på de større institusjonene, som Astrup Fearnley, Henie Onstad og Museet for samtidskunst. Antagelig er det mer snerk i vente med det kommende Munchmuseet i Bjørvika og det nye Nasjonalmuseet på Vestbanen. Harmløs, turist- og familievennlig samtidskunst for massene. Kunst redusert og pyntelig servert som visuelt krydder i hverdagen til småborgerne. Fortært i dag, glemt i morgen. De nye museene er blitt det den anerkjente britiske kunstteoretikeren Claire Bishop kaller «et populistisk tempel av fritid og underholdning». De er med få unntak blottet for komplekst menneskelig ubehag og radikalitet. Død selger ikke. Sex er dårlig smak. Forfall ekkelt. Opprør rart. Radikalisme farlig. Vold uforståelig. Det meste av interessant skurr vi menneskedyr både liker å undertrykke og å påføre oss selv og andre, synes fraværende. Ambivalens eller eksperimentering rundt potensielt touchy og usikre temaer er strengt verboten. Skulle grumset likevel flyte opp til overflaten kan du være sikker på å finne det innpakket i en overtydelig forklaring, nesten en unnskyldning for at museet og kunstneren mener det godt og at alle hensyn er tatt. Det hele er forutsigbart opptegnet og koreografert innenfor institusjonen og den pågående diskursens trygge rammer. Få andre grupper i samfunnet liker nemlig å smykke og hovere sin fortreffelige og overlegne moral i offentligheten som kunstnere. Men samma faen. Genuint kunstinteresserte har sluttet å bry seg om disse institusjonenes relevans uansett. Spør du meg tror jeg også bermens nyetablerte interesse for «opplevelsesrik» og deltagende samtidskunst vil gi seg på et tidspunkt. Da er utfallet for denne tendensen enkel: død eller total reformasjon. Nok om dette. Det egentlige utgangspunktet for tiraden er intervjuet med Carsten Höller som følger under. En person og et kunstnerskap jeg har likt og fulgt med på siden dagene som ungfole på kunstskole. Höller er absolutt ingen hvem som helst. Den tidligere vitenskapspersonen byttet i voksen alder på 80-tallet beite til samtidskunst. Siden den gang har han rukket å bli en av feltets største stjerner gjennom en serie underfundige og gjennomarbeidede installasjoner og verker, som tematisk befatter seg med alt fra kjøretøy, narkotika, dyr, lys og speil til leker, sklier og optikk, for å nevne noe. Henie Onstad har fylt Höllers pipe og lagt store summer på bordet for å få kunstsenteret kraftig omgjort i utstillingsperioden. Publikum vil blant annet oppleve å kunne skli gjennom senteret fra sklier montert på utsiden. Det vil også være mulig å fly på taket, flyte i tanker og gå i mørklagte, trange korridorer. Hovedproblemet mitt, utover den tiraden over, er at Höller og

blockbuster-utstillinger som dette tiltrekker seg crazy mengder mennesker, og med det en uutholdelig atmosfære. Hele familier, bråkete barn og turister. Kødannelse, høy selfiefrekvens, vakter som snakker i sprakete walkie-talkies og instruktører som berører og kontrollerer kroppen din i et desperat og dølt forsøk på å gjøre kunstinstallasjonene og miljøet rundt dem sømløst trygt. Det er umulig å oppleve verkene for seg. Denne avgrensede, men likevel presserende problemstillingen er i bunn og grunn essensen av intervjuet med Carsten Höller. Kunstsenteret sto klar med stoppeklokka, så det var ingen grunn til å sløse bort mine avmålte 30 minutter og «eksklusive» tilgang til kunstneren på kaffeslabberas. For å være ærlig: Det første som slår meg med utstillingen din er et behov for å komme meg til helvete ut derfra kjappest mulig. Jeg finner ikke noe sublimt med verkene fordi det er umulig å tenke overhodet i det intenst jævlige og kaotiske menneskelige spetakkelet. Hvordan håndterer du utfordringene som kommer med å både skape og være en blockbuster-kunstner? – Du har fullstendig rett, og jeg skjønner utmerket hva du sier. Jeg er veldig glad for at du stiller meg dette spørsmålet. Disse tingene er noe jeg har balet med over lengre tid. Jeg har i årevis lurt på hvordan man kan løse dette. Jeg liker det heller ikke, jeg hater det. Som et eksempel var jeg akkurat i Firenze. En vakker by, men den er utålelig å være i, en katastrofe på grunn av alle turistene. Det er ok om natta for da kan du vandre gatene i fred, men, på dagtid… jeg føler meg kvalt. Det å oppsøke utstillingen på en rolig onsdag formiddag vil selvfølgelig også være det opplagte svaret på spørsmål mitt, men det var ikke helt der jeg ville…. – Ok, det er to måter å løse dette på. Den ene måten er at du kan ha utstillingen for deg selv, og bare deg selv. Eller på natta med én person til. Du kan leie en seng og ha hele stedet for deg selv. Men det koster store summer? Sist jeg sjekket over 4000 kroner? – Øh, ja, det var egentlig bra du tok opp dette fordi det er noe vi må løse. Vi bør prøve å ha forskjellige priser. Jeg hadde også et forslag om å ha et tombola hvor noen får opplevelsen gratis. Kanskje ha studentpriser og rimelige inngang på mandager? Den andre måten jeg er interessert i å se dette på er som en slags kollektiv greie. Noe man kan oppleve i en fornøyelsespark. At man ser på det i termer som om alle menneskene er en del av arbeidet. Da blir det med ett mer interessant. Hvis man bruker maleriet som et eksempel blir det som et komplekst verk av Brueghel (flamsk maler på 1500-tallet hvis bilder ofte portretterte store menneskesamlinger, journ. anm). Man må innta en viss holdning i møte med denne typen kunst. Min utstilling


KU UN N SS TT SS K KO O LL EE N N II B EE R RG G EE N N

Foto: Benoit Pailley fra New Museum New York 2011.

Toårig visuell fagskole

kib.no « Jeg liker det heller ikke, jeg hater det.»

er ikke som å oppleve et maleri av Mark Rothko (sentimental amerikansk etterkrigsminimalist og drukkenbolt, journ.anm). For meg var det en øyeåpner å se en utstilling med han på Tate Modern i London. Verkene hans trenger kontemplasjon og stillhet. Hos Tate var det nøyaktig som du beskriver det: et mareritt. Stappfullt, folk går rundt med audio-guider på øret, sitter ved bildene hans, bråkete barn og så videre. Så etter hva jeg skjønner er du interessert i spetakkelet i seg selv? Blir ikke de fysiske arbeidene dine da per se sekundære? – Nettopp, ja! Det blir sekundært. Jeg er interessert i det menneskelige spetakkelet. Hvilken posisjon inntar du der? Hvilken raffinert smak og glede finner du i det? – Dette er noe jeg har lyst til å finne ut av. Haha, det er derfor jeg gjennomfører disse utstillingene. Jeg mener, jeg vet heller ikke. Men det har utviklet seg? Du lagde ikke utstillinger og arbeider som dette på 90-tallet. Det er noe som gradvis har kommet i takt med at du har blitt mer kjent og fått et større, mer generelt publikum. – Absolutt. Men det er noe jeg ønsker å hanskes med. Jeg snakket om fornøyelsesparker… jeg ønsker å gjøre disse tingene, jeg synes det er veldig interessant. Men det trenger ikke å handle om store folkemengder. Hos Henie Onstad håper og tror jeg det ikke blir så stor pågang. Misforstå meg rett, jeg nyter og har en smak for human carnage. – Haha… Kanskje til og med en cruel taste… – Haha, du er en nordmann. Det er helt greit for meg. Har du sett mine tidligere arbeider? De med barna? Jaja, installasjonen med giftige barneleker? – Ja. Morsom den. Men når jeg ser de normale gærningene komme ut av skliene dine med et corny, infantilt drag over ansiktene sine slår det meg at dette er weirdness for normal people. Jeg får ikke et kick ut av installasjonen dine som de gjør? – Hm… men de ER normal people. Og du kan si at jeg bruker dem for mennesker som DEG. Ooook! Nå er vi på vei et sted! – Haha! Ok, ok, det jeg sier er at for folk som deg kan jeg bruke dem. Men for dem, hvis det eksisterer noe sånt som dem, de bruker seg selv. De normale… jeg møtte en gang en av dem, en kvinne. Hun var veldig borgerlig og jeg sa: Hvorfor er du så borgerlig og kjedelig, hvorfor eksperimenterer du ikke mer med livet ditt? Hvorpå hun repliserte «jeg jobber så hardt for å i det hele tatt deale med livet, så jeg trenger denne konstruksjonen rundt meg eller så bryter helvete løs. Jeg trenger å være borgerlig». Det får meg noen ganger til å tenke at disse menneskene er de virkelig menneskene fordi de ikke har friheten til å utnytte og utforske.


48

Scenekunst Kommentar

Foto: Ole Ekker

TEKST FRØYDIS ÅRHUS

Det glimrende scenekunstkompaniet De Utvalgte tar med seg Motorpsycho og Carl Frode Tiller til Nationaltheatret. Du bør komme du og.

«De Utvalgte er som Madonna»

I 1994 HENDTE NOE som skulle komme til å prege norsk scenekunst siden. Nei, det er ikke åpningsseremonien under OL på Lillehammer jeg sikter til. 1994 var året da scenekunstkompaniet De Utvalgte ble dannet. 23 år senere er de aktuelle med Begynnelser på Nationaltheatret. Det er nok en De Utvalgte-forestilling man ikke bør unnlate å se. Med forestillingen Skuggar fra 2009 lot de barn spille Jon Fosse, en forestilling som verden over har fått klassikerstatus. I 1994 lot de Torbjørn Davidsen spille ut sitt alter ego Jimmy Young på filmfestivalen i Cannes, en forestilling som ikke er egnet for barn. I Kunsten å bli tam fra 2011 ble vi introdusert for videoscenografi i 3D, en forestilling som fremdeles sitter i meg som noe av de vakreste jeg har sett på en scene. Forestillingen De Utvalgte fra 2012 handler om annerledeshet. En forestilling som førte til at jeg spurte kjæresten min hva han tenker om fosterdiagnostikk. I Visjonæren fra 2014 møter den rumenske gatemusikanten Cantarugiu Rasturnel Jeppe på Bjerget og den norske selvtilfredsheten. En forestilling som irriterer meg fordi jeg vet de har rett. I oppfølgeren Visjonæren Martyrium fra 2015 dukker Ari Behn opp i rollen som Jeppe. En forestilling som av åpenbare grunner var vilt fascinerende. Kompaniet består av Kari Holtan, Boya Bøckman, Torbjørn Davidsen, Anne Holtan og Morten Kippe. For hver forestilling knytter de til seg kunstnere som passer hvert prosjekt. Forestillingene har ofte en rollebesetning som består av mennesker med og uten skuespillererfaring. Dette tilfører en ekstra dimensjon i spillet som leker med roller og identiteter, autentisitet og teatralitet. Kompaniet blander det humoristiske og det tragiske. De harselerer med egen og andres utilstrekkelighet. De Utvalgte er som Madonna. De evner å fornye seg uten å miste sounden. Hittil har De Utvalgte stort sett laget og vist teater i samarbeid med de programmerende scenene. Begynnelser

derimot, ble laget for Trøndelag teater høsten 2016, og er et samarbeidsprosjekt mellom De Utvalgte, Carl Frode Tiller og Motorpsycho. Tiller fikk frie tøyler til å skrive, og resultatet ble en prosatekst tilnærmet en roman i omfang. Teksten ble for meg som tilskuer kjernen i forestillingen. Rundt den vokser det visuelle, lydbildet og persongalleriet frem. Likevel er dette en forestilling der musikken, teksten og det sceniske snakker sammen og styrker hverandre, fremfor å konkurrere om plassen. Forestillingen bærer preg av at både Motorpsycho, Tiller og De Utvalgte er rutinerte og trygge i egne kunstnerskap. Det kommer vel med når man skal ut av komfortsonen. Historien begynner i dødsøyeblikket der livet ebber ut. Hovedpersonen Terje gjenopplever scenarioer som har fått innvirkning på livet hans. Teksten til Tiller er beksvart til tider, men samtidig morsom og sår. Det er ikke ofte man får store musikkopplevelser når man oppsøker scenekunst. Dette er unntaket. Jeg skal ikke skryte på meg å ha et sterkt forhold til Motorpsycho, men setter enormt pris på at det her brukes levende musikk, fremført av opphavsmennene selv. Begynnelser vises nå på Nationaltheaterets hovedscene i forbindelse med den nye teaterfestivalen Heddadagene der scenekunst fra 29 teatre rundt omkring i landet blir vist på scener i Oslo. Navnet kommer av Heddaprisen som i år deles ut for 20. år på rad. Der de Hedda-nominerte velges ut av en uavhengig fagjury, presenterer festivalen et utvalg forestillinger teatersjefene selv har plukket ut. Skal du se én forestilling før teatersesongen ebber ut, se Begynnelser. Den er pensum for sjela.

Begynnelser spilles på Nationaltheatrets hovedscene fredag 9. juni klokken 20.00 og lørdag 10. juni klokken 18.00.


12. mai

10. september

CARSTEN HÖLLER HENIE ONSTAD KUNSTSENTER

Kun 15 minutter fra Oslo Henie Onstad Kunstsenter Høvikodden


Musikk Festivalanbefalinger

I år skal N&D dekke tolv festivaler (sjekk ND.no eller der du finner ditt festivalstoff), men antall musikkfestivaler i Norge og mangfoldet i programmene deres er antakelig større enn bredden av musikksmaken din. Her er derfor litt om og fra noen av festivalene vi skal på, og litt fra andre, som vi kanskje skal på neste år. Ses!

RIDDU RIĐĐU 12-16. juli Fordi Træna ikke er obskurt nok! Den samiske kulturen står rakrygget i Kåfjord i Troms, der de hver sommer feirer med tradisjonsrik musikk, film, workshops, kurs og den populære aktiviteten chilling. Dessuten kommer Radik Tyulyush fra den tuvanske strupesang-gruppen Huun-Huur-Tu, og han er verdt turen alene.

ROSKILDE 24. juni - 1. juli ÅTTE dager fullspekket med fyll og musikk, kan det bli bedre? Ja, hvis du hadde hatt en dusj. Du tenker kanskje det er like greit å stikke innom Legoland siden du allerede er i Danmark? Vi informerer på forhånd om at Lego-paradiset ligger i en helt annen del av landet. Roskilde er på Sjælland og Legoland er på Jylland. Så vet du det, din Lego-freak! Justice Shiiiiiiiet, Justice er bra. De er mye bedre enn den siste utgivelsen deres. Og live er de fantastiske. Ved siden av den kommende Roskilde-konserten deres anbefales turnédokumentaren A Cross the Universe fra 2008. Duoen fra Frankrike gjorde stor suksess med debutalbumet fra 2007, med hits som «D.A.N.C.E.» og «Newjack». De bruker i motsetning til de fleste moderne DJs ikke PC, så stort sett all miksing er live, på sparket, spontant, ON THE FEEL! Pom Poko Eller Pom Poko unofficial som de heter på Facebook, omtaler sin egen musikk som K-PUNK(??). Med medlemmer fra diverse trondheimsbaserte jazz- og pop-prosjekter (Lumikide, Panda Panda) har de det liksom-røffe soundet, med masse ruskepedaler på gitaren og fine melodilinjer. De vant forleden by:Larm Forbildeprisen på HUNDRE TUSEN kroner, som de allerede har brukt opp på brus, pizza og ny kubjelle til trommene. Hva er mest stas, å få spille på Roskilde eller å se Pom Poko spille på Roskilde?


Sommer 2017: Nico D / Herreløse / Emil Stabil / Against Me! / Ministry «All Eyez On Me» − The Untold Story of Tupac Shakur / Lee «Scratch» Perry & Mad Professor / The Jesus And Mary Chain / massivt Øya-program / med mer

RockefelleR TiRsdag 11. juli

Bill. kR. 350,-. 18 åR leg.

RockefelleR

fRedag 1. sepTemBeR Bill. kR. 250,-. 18 åR leg.

WAY OUT WEST 10-12. august Göteborg har som vanlig fikset seg stjernespekket besøk i løpet av sommeren. Ei litta togtur, og du kan drikke billig øl, snuse billig snus, og røyke så billige sigaretter at du tror du lever. Er du en av de som til alles forundring ikke har vært i Sverige er dette festivalen for deg! Funfact: Sverige var Norges pappa frem til 1905, og 67 prosent av gutter under 13 år har en kjæreste på en hytte i Sverige. Frank Ocean Fyren trenger ingen introduksjon, men han skal få det likevel. 2016 var generelt et svært godt musikkår, og ved siden av giganter som Radiohead, Beyoncé, Bon Iver og A Tribe Called Quest hevdet Frank Ocean seg med sitt banebrytende Blonde. Hypen rundt slippet var enormt, og ga seg ikke etter folk hadde snurret plata noen ganger hjemme. Den unike tilnærmingen hans til r&b har rett og slett gjort ham til en av verdens største artister. Finnes svært få grunner til å ikke møte opp her i sommer. Jon Hopkins Denne storslagne DJen fra England har, i tillegg til å likne litt på Kygo(?), en unik følsomhet for detaljer. Det er dette som slår mot en når Hopkins blåses ut i PAen, det overveldende bunnsolide håndtverket. Det er dypt, dynamisk, melodiøst og beinhardt. Hans gjennombruddsalbum Immunity har allerede rukket å bli et slags MDMA-anthem for mange byglade vennegjenger, der Brian Eno-esque klustere møter trippy house. At opptredenen er definert som et DJ-set skal ikke undervurderes, da platespilling fra denne karen kan gi deg minst like intens følelse av nirvana som en halvsøt singer/songwriter med et kaleidoskop på innerlomma

RockefelleR

RockefelleR

onsdag 6. sepTemBeR

f R e d a g 22. s e p T e m B e R

Bill. kR.270,- / 220,- (sTudenT). 18 åR leg.

Bill. kR. 300,-. 18 åR leg.

senTRum scene

RockefelleR

TiRsdag 10. okToBeR

T i R s d a g 1 0. o k T o B e R

Bill. kR. 350,-. 18 åR leg.

Bill. kR. 350,-. 18 åR leg.

RockefelleR

mandag 6. novemBeR T i R s d a g 7. n ov e m B e R

Bill. kR. 265,-. 18 åR leg.

Bill. kR. 490,- (hovedsal) / 560,- (galleRi) 18 åR leg.

SLOTTSFJELL 12-15. juli Slottsfjell 2017 ser ut til å bli P3-lytternes festival. Med bookinger som The Prodigy, Paramore og Turboneger er det stor sjanse for fjellsider fylt med venner, forhåpentligvis også noen av dine venner. Slottsfjell er plassert i Norges koseligste by, og har landets koseligste festivalcamp. Sees! Funfact: Tønsberg er faktisk også Norges eldste by. Påstår de selv. Slowdive Etter en albumpause på 12 år har Slowdive endelig spedd på katalogen sin med noe nytt. Det skal godt gjøres å toppe deres shoegaze-klassiker Souvlaki, men det selvtitulerte albumet har fått jevnt over gode kritikker, og er veldig verdt å gi en verdig snurr. Finn frem tenåringsensomheten, legg dere tilbake på den tjukke skyen av gitareffekter og tenk på hvorfor du aldri turde å spørre på henne på ungdomsskolen, så hadde du kanskje vært mer selvsikker på VGS og endt opp med en bedre betalt jobb. Her finner du trøst.

senTRum scene

s ø n d a g 2 9. o k T o B e R


9/6 blodspor + killtek + halcyon days 20.00 20 år 100 kr KLubb: RVLVR weekend: Ball em Up/ Group Therapy pres: Suicideyear/Drippin/Thias 23.30 20 år 100 kr

Foto: Ole Kristian Losvik

JUNI

revolver

Musikk Festivalanbefalinger

10/6 insane + shakma + enter obscurity 20.00 20 år 150 kr KLubb: RVLVR weekend: Koso Club pres: Mike Q 23.30 20 år 120 kr

TRÆNA 6-9. juli

13/6 king dude (st edmunds church) 20.00 fri alder 225 kr

De siste årene har den lille og rare Trænafestivalen omtrent blitt mainstream. Tenk det! Sommerferie til Nord-Norge er trendy, og om det ikke er grunn nok til å ta turen så kommer det også mange bra artister.

16/6 quarter wolf + the sightseers + charm bag 21.00 20 år 150 kr KLubb: 23.30 20 år 50 kr

Funfact: De årlige festivalgjengerne er fem ganger så mange som innbyggerne i kommunen.

17/6 KLubb: Lord Markham, Monourban , Dan Electro 23.00 20 år 50 kr

Aiming For Enrike Pokker knipe, de gutta her er saker. Etter et suksessrikt fjorår er de nok en gang klare for å sprøyte litt progga virtuositet og støy inn i årets festivalprogram. Bedre arbeid med loopingpedaler skal man lete lenge etter, og kombinert med den bunnsolide låtskrivingen blir ikke dette bandet annet enn sublimt. Deres debutalbum, Segway Nation, er en matterock-kraftpakke av de sjeldne, og Øya-opptredenen deres fra i fjor var et av festivalens høydepunkter. Trænas mest groovy booking!

23/6 KLubb: KNULLDRØM 23.00 20 år 50 kr 24/6 KLubb: chopworld 23.00 20 år 50 kr 29/6 sadism 21.00 20 år 165 kr 30/6 klubb: spilt milk 23.00 20 år 50 kr

Wardruna Bandet ble startet av Gahl og Einar Selvik, begge fra Gorgoroth, med en visjon om å rekontekstualisere gamle folketoner. Nordisk folklore har noe iboende mørkt og mystisk, som Wardruna viderefører med elektronisk ambient sammen med tradisjonelle instrumenter. Det er kreativt, gjennomført, og unngår derfor, i motsetning til mange andre, å fetisjere folkemusikken de prøver å hylle. Bare man legger en drone over «Trollmor har lagt sine 11 små troll» er det liksom episk! Storslått koring og svære wardrums var tilfeldigvis også det HBO trengte til sin serie om vikinger, kalt Vikings, så da ble det soundtrack-inntekter på dem også. Talað!

kommende konserter:

27/8 fruit bats + vetiver 8/9 execration 9/9 pig eyes 22/9 urfaust + nachash 23/9 urfaust + obliteration 25/9 all them witches 28/10 gehennah 3/11 blood incantation

drikk på revolver hver dag fra 18-03 ( fre + lør 16-03) sjekk programmet på revolver goon bar !!!

Foto: Eirik Lande

31/7 MACABRE 9/8 kikagaku moyo 25/8 despereaux

KONGSBERG JAZZFESTIVAL 5-8. juli Alle liker musikk av høy kvalitet og koselige byer, men mange synes Moldejazz er langt unna. «Når er vi fremme», spør du fra baksetet. Heldigvis kan du slukke jazztørsten bare en drøy times togtur unna hovedstaden, på Kongsberg Jazzfestival. I år åpner selveste Chic Korea Elektric Band, etterfulgt av en solid bråte norske stjerner som Jaga Jazzist, Ensemble Denada, Megalodon Collective, Ola Kvernberg og selveste Hellbillies. Visste du at…? Kongsberg er landets største produsent av livsfarlige gruvehull. 22. desember, på Drekkedagsnatta, går alle ut i skogen og drikker seg fulle. John Scofield En av verdens feteste gitarister, punktum. Den bakoverlente og bluesbaserte funken han har perfeksjonert med hans Überjam Band de siste årene MÅ bare sees live. Forskning viser at man blir en 70 prosent chillere dude etter å ha hørt en John Scofield-plate. Det skal ikke mye til før man blir omtalt som en jazzlegende av Jazznytt, men denne fyren er kanskje en av de mest legendariske legendene på det legendariske økseinstrumentet. Mezzoforte Jovvial superglætt jazzfusion på sitt beste. Den islandske gruppen slo gjennom i 1983 med albumet Suprise Suprise, og mer spesifikt låta «Garden Party». Uansett hvor mye du hører på Mezzoforte tar de deg alltid på senga, og forbløffer deg med hvor inni helvetes groovy det går an å groove. Bananas perk, thong-tight slap-bass, og skamløst selvelskende sax. Til vår blaserte og kyniske lesermajoritet: skjerp dere, sprett en kald med gjengen til «No Limit» og kom dere til Kongsberg.


JAZZ, SOUL AND WORLD LEGENDS

Foto: Floris Heuer

William Bell TOR 24. AUG

FRE 8. SEP

PALMESUS 30. juni - 1. juli Festivalen for deg som liker å lure deg selv til å tro at du er på ferie i varmere strøk, mens du kjenner den eksotiske dyrelukta fra Dyreparken. Hvis biceps og pupper er like viktig for deg som musikk, er Kristiansand definitivt verdt å ture innom disse dagene. Både apen Julius og Kaptein Sabeltann er fra denne byen. Fete folk! Zara Larsson 2016 var et herlig år for den svenske jenta, der megahits som «Ain’t My Fault», «Never Forget You» og «Lush Life» tok av og skaffet henne over en milliard streams, MTV-priser og fremførelse av EM-låta med sjølvaste David Guetta. I år slipper hun nytt album, og vil være å se på en strand i vår egen tropiske house-hovedstad, Kristiansand. Veronica Maggio Det verste jeg vet er når jeg ligger i sengen og ikke får sove fordi jeg tenker på noe vondt. Men det pleier å ordne seg så snart jeg tenker på at Veronica Maggio skal spille på Palmesus. Hun skal synge sanger, lage god stemning og kaste glans. I tillegg til Grammy-priser har Spotify også utnevnt henne til Nordens største kvinnelige artist. Eufori-garanti.

EMEL MATHLOUTHI TOR 19. OKT

CORY HENRY MAN 30. OKT

LØR 19. SEP

CÈU TOR 2. NOV

FLOW FESTIVAL 11-13. august Hvis du kan trosse frykten for Hufsa og for meget potent sprit bør du gjøre en midlertidig migrasjon til Finland i sommer. En av Finlands største festivaler har nemlig en line-up som er «dab spinner af», som ungdommen skal ha det til. To funfacts du kan fortelle en venn: Helsinki er oversvømt av kaniner, og er den eneste europeiske hovedstad som rimer på kinky. Aphex Twin Kjært barn har mange navn, bortsett fra elektronika for feinschmeckere, som dessverre kalles for Intelligent Dance Music (IDM). Aphex Twin er sjangerens far. Den irske luringen har vært aktuell siden han slapp sitt etterlengtede Syro i 2014, i kjølvannet av en oppsiktsvekkende PR-kampanje. Etter innbyggere i Øst-London hadde sett en grønn ballong bære logoen hans, ble albumtittelen ble sluppet via deep web. Glitchy greier. Hvis du synes sommeren blir for varm blir i det minste sjelen din iskald i møte med denne pionéren innenfor elektronisk musikk. Death Grips Den eksperimentelle hiphop-trioen fra Sacramento har blitt kjent som en av verdens mest ustabile acts, der de i et virrvarr av breakups og uoffisielle utgivelser er kjent for å avlyse konserter og turneer. Om ikke annet bygger dette under den kunstneriske profilen deres, der psykotiske sammenbrudd i en industriell underverden skildres av støyete glitch-hop og avanserte beats. Hvis alt ligger til rette kan dette bli den mest intense konsertopplevelsen i ditt liv.

SIDESTEPPER FRE 3. NOV

BONGA LØR 4. NOV VOGTS GATE 64, SORIA MORIA, TORSHOV

WWW.COSMOPOLITE.NO


54

Musikk Intervju

Videointervjuspalten «NATT&DAG spør» – nå også i papirversjon! Denne gangen spør vi Linda Vidala,aktuelle med «Bængshot» feat. KingSkurkOne. Se ND.no for ukentlige video-intervjuer hvor vi spør artister om det du ikke visste du lurte på.

Foto: Edmond Yang

TEKST KAJA KIRSEBOM

Linda Vidala om kvinner i hiphop, korps og Salt-n-Pepa for Tumblr-generasjonen.

Føler du deg marginalisert i hiphop-miljøet som kvinne? – Hehe, henger et sted i mellomland. Ikke helt i hiphop, men fortsatt gangster.

livet, og er i konstant utvikling. Men det jeg kan si for sikkert er at jeg er en jente som liker å være kreativ og lage musikk på egne premisser.

Hvorfor er det så få kvinner i hiphop? – Det er mange kvinner i hiphop! Vi blir bare ikke like anerkjent. Det er tildels guttas feil. Kanskje de er redd for at vi skal stjele shine. Vi er jo minst like rå!

Hvorfor gikk du over fra engelsk pop til norsk hiphop? – Jeg ville bli internasjonal popstjerne, få verdensherredømme, alt det der. Så innså jeg plutselig at alt og alle i miljøet rundt meg var hiphop. I tillegg føles det mer ærlig å uttrykke seg på norsk, og jo eldre jeg ble, jo mindre hypp ble jeg på å være Hollywood.

Hva er greia med at de fleste kvinner bare er «featuring»? – Alt kommer an på låta. Er man hypp, har man lov! Mange karer vil ha en kvinnelig touch på låta si, gjerne med en dame som synger på refreng. De driter litt i hvem det er. Det er boring å bli kontaktet av en eller annen dude som gjerne skulle hatt litt «oooing» for å gjøre låta mer sexy. Da kan de like gjerne leie inn en korist! Er det feil å stille disse spørsmålene, eller bør vi fremdeles snakke om hvordan det er å være kvinnelig utøver i sjangere hvor de er marginalisert? – Neida, det er ofte et fokus og det er jo ikke uten grunn. Jeg merker bare at det ikke burde ha noe å si om du er gutt eller jente uavhengig av sjanger. Det er skillsa det bør stå på. Apropos skills: Du har spilt i korps?! Var det der alt starta? – Ish… Begynte på dans i 2 års alderen, og har alltid likt å lage show. Korpset bare kicka igang nerdinga på et litt høyere nivå. Spilte slagverk, og det hjalp meg med rytme og groove og generell forståelse av hvordan et musikkstykke er bygd opp fra begynnelse til slutt. Du har bodd på Blitz, men er fra Bærum? Hvem er du egentlig? Vi KLARER ikke sette deg i en bås. – Haha, mange som blir det! Klarer ikke helt å plassere meg selv til tider heller. Det finnes ingen fast bås! Flytta ut tidlig, og bodde VED Blitz i et kollektiv med litt eldre folk. Jeg lever

Hva er dagjobben din? – Har jobbet en god stund som kjøkkendesigner for IKEA, men nå har jeg fått kunststipend og jobber kun med ny musikk som blir til en EP etterhvert! Ved siden av det, fullfører jeg utdanningen min som Yoga-lærer innenfor Yogic Arts. Har du noen konsertplaner for sommeren? – Foreløpig skal jeg spille på Gramo Underwood/Norwegian Wood, Trænafestivalen og Slottsfjell + litt smått her og der. Slottfjell blir fett! Kommer til å sjekke ut så mange konserter jeg kan. Det kommer vilt mye bra acts! Andre planer for sommeren? Hva er din ultimate sommer? – Lage musikk, bade, henge med bikkja mi Karma og ta meg en fisketur på sjøen! En ultimat sommer for meg er å ta alt som det kommer, slikke sol, bade, spise digg mat og lage musikk på sene sommerkvelder. Hvem respekterer du mest og minst i norsk hiphop? – Jeg er fan av og respekterer folk som gjør sin greie. Lars Vaular og OnklP er folk som viser at man kan gjøre mer enn bare rap, og at det til syvende og sist er musikk det handler om. Hiphop-miljøet er ikke så stort her til lands, og har allerede et dårlig rykte blant politi. La oss heller samle norsk hiphop å være rå sammen istedenfor å disse hverandre.

Er låtene «Emma» og «Bængshot» et bidrag til legaliseringsdebatten? – Det er nok et lite bidrag til å sette lys på ting folk ikke snakker om i offentlighet. Musikken min er en refleksjon av hva jeg ser rundt meg. Driver du fremdeles eget label? – Yes indeed! L.V labels gir ut musikk fra Longtime Studios via Universal Music ATM. Du har kanskje norges gladeste artistnettsiden med flytende vann og palmer i bevegelse? – Haha, takk! Jeg er en sucker for tropisk klima og innbiller meg ofte at jeg egentlig hører hjemme på en øy i stillehavet. Gjerne i en bungalow på stranda med hjemmestudioet mitt! Eivind August Westad Stuen i Aftenposten skrev følgende om deg før årets By:larm: «Røff og fengende rap om narkotika og rumperisting. Det er vanskelig å si om dette er fantastisk eller forferdelig. Salt-n-Pepa for Tumblr-generasjonen? Døm selv!» Haha! Hva tenker du om det? – Jeg har alltid som person vært litt utenfor rammene og er ikke så lett å plassere for folk. Sikkert heller ikke for journalister. Lurer på om han som skrev det kom på noen av konsertene… Hva er egentlig stilen din? En lovløs «High Venus Gangsta» med en dæsj av yoga og fri kjærlighet. Har du en slags hiphop-hybris eller er artisten Linda hverdags-Linda? Noen ganger er jeg Linda Longtime som rapper, min egen «slimshady». Bærumsjenta som trengte et litt pusterom fra flittig og flinke-Linda. Mye av elementene av hverdags-Linda er også i artisten Linda, det får dere høre etter hvert …


TOURDEFORCE.NO

Film Kommentar

DRØM SØTT

!

ÅRETS ITALIE

PÅ KINO 23. J

UNI

SOMMERENS KVALITETSFILMER FRA TOUR DE FORCE

NSKE PERLE

Bérénice Bejo

Valerio Mastandrea

BEPPE CASCHETTO AND RAI CINEMA PRESENT AN ITALIAN-FRENCH COPRODUCTION IN COOPERATION WITH IMPRESA PIZZAROTTI & C.S.P.A IN ACCORDANCE WITH THE TAX CREDIT REGULATION IN COOPERATION WITH BANCA SELLA PATRIMONI AND IN COMPLIANCE WITH THE TAX CREDIT REGULATION FOR FILM RECOGNIZED AS BEING OF CULTURAL INTEREST AND SUPPORTED WITH A FINANCIAL CONTRIBUTION FROM THE MINISTRY OF CULTURAL HERITAGE AND ACTIVITIES AND TOURISM’S GENERAL DIRECTORATE FOR CINEMA REALIZED WITH THE SUPPORT OF THE REGION OF LAZIO’S REGIONAL FUND FOR CINEMA AND AUDIOVISUAL PRODUCTIONS A PRODUCTION OF IBC MOVIE AND KAVAC FILM WITH RAI CINEMA A FILM BY MARCO BELLOCCHIO SWEET DREAMS (FAI BEI SOGNI) STORY AND SCRIPT BY EDOARDO ALBINATI MARCO BELLOCCHIO VALIA SANTELLA BASED ON THE NOVEL SWEET DREAMS, LITTLE ONE (FAI BEI SOGNI) BY MASSIMO GRAMELLINI PUBLISHED IN ITALY BY LONGANESI & C. FEATURING VALERIO MASTANDREA BÉRÉNICE BEJO GUIDO CAPRINO NICOLÒ CABRAS DARIO DEL PERO BARBARA RONCHI GIULIO BROGI MIRIAM LEONE PIER GIORGIO BELLOCCHIO WITH THE SPECIAL PARTICIPATION OF EMMANUELLE DEVOS FAUSTO RUSSO ALESI IN THE ROLE OF SIMONE WITH THE FRIENDLY PARTICIPATION OF PIERA DEGLI ESPOSTI AND ROBERTO HERLITZKA AND THE PARTICIPATION OF FABRIZIO GIFUNI PROJECT DEVELOPMENT ANASTASIA MICHELAGNOLI EXECUTIVE PRODUCER SIMONE GATTONI EDITOR FRANCESCA CALVELLI DIRECTOR OF PHOTOGRAPHY DANIELE CIPRÌ MUSIC CARLO CRIVELLI SET DESIGN MARCO DENTICI COSTUME DESIGN DARIA CALVELLI THIS FILM WAS REALIZED THANKS TO A TAX CREDIT AS PROVIDED FOR IN THE LAW OF 24 DECEMBER 2007, N. 244 WITH THE SUPPORT OF THE FILM COMMISSION OF THE REGION OF PIEDMONT, 2016 ALL RIGHTS RESERVED: IBC MOVIE, KAVAC FILM, AD VITAM WORLD SALES: THE MATCH FACTORY

BASERT PÅ D

MY COUSIN

APHNE DU M

PÅ KINO 30. J

RACHEL

AURIERS KLA

UNI

SSISKE ROM

AN

TEKST JON SÆTER

Oslo Pix ønsker å fylle det siste hullet i Oslos kinotilbud. Det er lettere sagt enn gjort.

FRA REGISSØ

PÅ KINO 14. J

ULI

GIFTED

REN AV “500

DAYS OF SUM

MER”

SELV MED EN rekke smale filmfestivaler og gode tilbud fra Cinemateket, Chateu Neuf og nå Kunsternees Hus, er er det noe som mangler i Oslos kinotilbud: Den store, prangende internasjonale filmfestivalen med stjerner, røde løpere og internasjonal interesse. Nyetablerte Oslo Pix omtaler seg selv som «hovedstadens nye internasjonale filmfestival for kvalitetsfilm fra Nord-Amerika og Europa, med særlig fokus på Norden». Med andre ord er det kun Oseania av verdensdelene som ikke er dekket av enten Oslo Pix eller Film fra Sør-festivalen (snart dukker det nok opp et bittelite kontor på Filmens Hus, som huser staben til Film fra Oseania). Festivalen tar dessuten mål på seg om å bli en festival for glitter og glamour, gjennom storslåtte førpremierer med verdensstjerner på rød løper. Ser man på årets program er det hovedsakelig førstnevnte mål som oppnås. Det er flust av spennende filmer programmet, og festivalen besøkes av flere interessante filmskapere. Oslo Pix skal dessuten ha skryt for å bringe flere filmer som tidligere ikke har vært vist på norske kinoer til det store lerretet, som Oscarnominerte Fences og Olivier Assayas’ Personal Shopper. Stjernespekket kan derimot Oslo Pix ikke sies å være. Det kanskje største navnet på besøkslisten er danske Charlotte Sieling (Broen, Homeland). Programansvarlig Cato Fossum sier at Oslo Pix har sett til København for inspirasjon: –Vi er fornøyde med å være oss selv, men et klart forbilde er CPH:PIX i København, og for så vidt også CPH:DOX. Det ligger jo i navnet, og programsjef Niels Lind Larsen derfra bidrar i programrådet vårt. CPH:PIX er gode fordi de tar hele spekteret av film på alvor, fra kostymedrama til skrekkfilm, og fra gjenkjennelige fortellinger til mer edgy og formmessig utfordrende filmer, de du ikke får se på kino selv om de er veldig gode. En festival som Locarno i Sveits er flinke på mye av det samme, det er en publikumsfestival som tør å trekke fram film som krever mye av publikum, men også gir mye tilbake. Oslo Pix er et samarbeid mellom Nordisk Film Kino og Festivalkontoret AS, og en stor del av staben har bakgrunn fra Film fra Sør. For 2017 fikk festivalen støtte på hele 1,9 millioner fra Oslo kommune. Ikke alle har vært like fornøyde med at festivalen ble tildelt såpass mye penger.

MED JAKOB

RIVALENE

OFTEBRO OG

PÅ KINO 28. J

ANE DAHL T

ULI

ORP

Da bevilgningene for 2017 ble klare var det flere som mente at det var merkelig at en så stor del av potten skulle gå til noe som den gang bare var i planleggingsfasen og som ikke hadde en definert profil. Særlig følte flere av de mindre festivalene at det uttalte fokuset på bredde ikke ble ordentlig ivaretatt. Både Vanja Ødegård i Oslo


«Morsomste svenske dramakomedien siden JALLA! JALLA!» - DN «Fantastisk energi» - TT «Spekket med humor» - GP

[på norsk: «Må stikke»]

Fusion og Ketil Magnussen i Human Rights, Human Wrongs, følte seg tilsidesatt av kommunen, selv om de begge uttalte at de ønsket Oslo Pix velkommen i festivallandsskapet. Oslo Pix er på langt nær første forsøk på internasjonal filmfestival i Oslo. En som vet alt om dette er Tommy Lørdahl. I perioden 1990 til 2013 arrangerte han nærmest egenhending Oslo Internasjonale Filmfestival. På ingen måte en «rød løper-festival», men oslofolks sikreste kilde til internasjonal kvalitetsfilm i en mannsalder. Etter svake besøkstall i 2013 har festivalen ligget brakk siden. I fjor søkte Lørdahl Oslo kommune om tre millioner til ny festival. Han fikk ingen ting, og kulturbyråd Rina Mariann Hansen innrømmet at de ville satse nytt i stedet for bevilge penger til noe som har ligget i dvale. At det er synd at Lørdahl avspises med én månedlig utvalgt film på Cinemateket er det liten tvil om. Montages-redaktør Karsten Meinich gikk til og med så langt som å mene at Lørdahl skulle få starte «Tommys filmfestival», og ikke bli bundet til verken Oslo eller betegnelsen «internasjonal filmfestival». Også James Bond-fantasten Morten Steingrimsen og hans kompanjong Anders Fagerholt har prøvd å lage internasjonal filmfestival i Oslo. I 2012 ble Filmfest Oslo arrangert. Det i utgangspunktet glimrende initiativet fra de unge festivalarrangørene – som den gang bare var et par og tjue år – endte med dårlige besøkstall, krangel og konkurs. Til tross for solid program og prominente gjester som Harry Potter-stjerna Rupert Grint og selveste Sir Ben Kingsley ble det med det ene forsøket. I ettertid er det lett å peke på at det å utelukkende ha Klingenberg som festivalkino ikke var det mest spennende. Innholdsmessig mener programsjef Fossum at Oslo Pix ikke skiller seg så mye fra tidligere festivaler i Oslo: – Særlig Oslo Internasjonale Filmfestival og Tommy Lørdahl gjorde en sykt bra jobb med å løfte fram amerikansk independent, europeisk arthouse og norsk film, og oppdro en hel generasjon av filminteresserte. Vi har samme mål. Så er vi nok litt breiere og mer orientert mot nordisk film enn de var, og mindre opptatt av førpremierer og røde løpere enn for eksempel Oslo Filmfest. En ting er i hvert fall sikkert: Det holder ikke med et sterkt program for å klare seg som internasjonal filmfestival i Oslo. En vellykket internasjonal filmfestival må favne både brett og smalt nok. Å få bermen til å se en ny, stor Hollywood-produksjon i storsalene i byen er én ting, å samle kresne filmnerder i småsalene noe annet. Det er når man skal favne begge deler det begynner å bli ordentlig vanskelig. Førstnevnte gruppe blir kanskje den vanskeligste å nå når Oslo Pix i årene som kommer skal vise at den er mer enn en ny boltreplass for folka bak Film fra Sør-festivalen. Lokaler er dessuten viktig, noe både Oslo Internasjonale Filmfestival og Filmfest Oslo fikk erfare. Her har Oslo Pix sikret seg både Saga og Klingenberg kino som visningssted, med en festivalgate mellom de to. I fremtiden er det lov å håpe at Pix-gjengen allierer seg med Tommy Lørdahl som en slags premissleverandør av god smak. Legger man til litt av anti-jantelovfokuset Steingrimsen og Fagerholt hadde på glitter og glamour, kan man virkelig begynne å snakke om stor internasjonal filmfestival det er verdt å være stolt av i Oslo.

CAN DEMIRTAS JÖRGEN THORSSON LENA ENDRE TONI PRINCE

EN FILM AV IVICA ZUBAK

PÅ KINO FRA 21. JULI

OPPDAG FLERE GODE FILMER PÅ SEMERFILM.NO


58 – 59

TV Kommentar

TEKST ANDERS KORSMO LØLAND

En slags anmeldelse av lineær-tv basert på en hel dags sammenhengende tv-titting**.

FÆRRE UNGE ser på lineær-TV. Men hvordan er egentlig tilbudet på lineær-TV for tiden? Jeg bestemmer meg for å finne ut hva som egentlig foregår der ute, og i den anledning setter jeg av en hel dag til å glo på «iddiotboksen». Jepp, dette er hva gonzo-journalistikken har kommet til i 2017, folkens: Her er lineær tv minutt for minutt! 07:05: God Morgen Norge. Lineær Tv-ens brunost. Frontet av den ariske rase i over tjue år, fundert på tradisjoner og lokal kokkekunst. Jeg er klar!

komikere, mens i dag går TV-bransjen heller rett til selve kilden og finner to stykker som er sånn PÅ EKTE istedenfor. Må jo være billigere hvert fall. 12:10 Sola skinner på tv-en og en sky av støv kommer til å syne i sollyset. De jeg bor sammen med har dratt på jobb. På TV-en sitter Morgan på en hest, og over et trist musikkunderlag kan han fortelle oss at han aldri har hatt noen fritidsinteresser. Det rører noe i meg.

07:06: Sendingen starter med et ufokusert mobilbilde som programleder, Vår Staude, tok av hagen sin i dag tidlig. Ett minutt har gått, og jeg er allerede overrasket over hva mediet har å by på.

12:22: Zapper litt innom Ellen Show på TV3. Det ser ut til å handle om to ting: 1. Overraske seere med flotte gaver. 2. Snakke med folk som har gått viralt. En av dagens gjester er en baby med rart hår som har blitt kjent på internett og nå får en gave av Ellen.

07:54: «Hvordan klarer God Morgen Norge å produsere 3 timer med innhold hver dag?», spør du deg selv kanskje. Vel, akkurat nå har de satt av 10 minutter med sendetid, til den totalt ukjente «tobarnsmoren» bak kronikken, «konfirmasjonspress». Dette skulle vel forklare noe.

12:40: Da vare klart for 4 Stjerners middag på TVNorge. Jaggu er ikke Ola Conny med her også!

08:45: Temaer i sendinga så langt: terrorfrykt, stressfølelse i forbindelse med konfirmasjon, intervju med far, hvis barn ble rammet av livsfarlig hjernekreft, og Trondheim Kommune som har slått full alarm etter flere selvmordsforsøk og selvmord blant unge i kommunen. GOOOOOOOD morgen Norge! :) 09:04: Åkei, NRK1 nå. Hva feiler det deg?, et panelshow der to lag konkurrer om å stille diagnoser på ekte pasienter. «Har du Addisons sykdom?», spør legene en ung kvinne. «Ja», svarer hun, til stor applaus fra publikum. Dette betyr ett poeng til legelaget, som responderer med vill jubel og en god porsjon high-fives. Men vent nå litt… Addisons sykdom kan være livsfarlig og varer hele livet ut får vi vite nå. Legelaget feirer videre og livet minner om en vits på Jodel igjen. 09:22: Smil til det skjulte kamera på ener´n nå. Altså en reprise av det gamle svart/hvitt skjult kamera-programmet som gikk på NRK på 60-tallet! Sjarmerende artig detta da! 09:24: De er nok døde nå, tenker jeg. Også publikummet vi hører le i bakgrunnen. Statistisk sett, er det vel generelt god sannsynlighet for at hvert fall ett av menneskene som ler i bakgrunnen på din favoritthumorserie har dødd siden den gangen episoden ble spilt inn. I Seinfeld, der første sesong snart er 30 år gammel, må jo for eksempel en ganske påfallende stor andel av latteren vi hører tilhøre nå avdøde mennesker? Hm… Zapper tilbake til God Morgen Norge for å få opp stemninga igjen. 09:55: God Morgen Norge avslutter sendinga med koret Cantus, som synger den megatriste, mollstemte salmen «Mitt Hjerte alltid vanker». GOOOOOOOD morgen Norge! :) 10:32: Registrerer at Unibet-reklamen med den uimotståelige låta, «Mandag, tirsdag, onsdag, torsdag, fredag, lørdag, søndag» (hvor stopper tittelen på den låta egentlig?) har fått en ny episk versjon med kvinnelig vokal og en slags Carola-aktig produksjon. En viktig påminnelse om at begrepet «magiske TV-øyeblikk», ikke bare er forbeholdt selve programmene, men også reklamene i mellom. 11:40: Da har jeg dusja, og det er dags for Morgan & Ola Conny på TVNorge. To svensker som er på tur i Norge. Jeg lukter forviklinger! 11:55: Morgan & Ola Conny gjør helt vanlige ting: Fisker fisk, spiser torsk, drikker øl og rir på hest. Programmet baserer seg i stor grad på de samme elementene som mystoryen til en kompis med friluftsinteresser. Meeeeeeen så er de jo ganske likandes også da, Morgan & Ola C (det er for så vidt Einar også altså, men de kan bli litt langdryge de mystoryene hans). 12:06: Var det egentlig noen sånne serier da jeg vokste opp? Der noen artige folk bare gjorde… ting? På 90-tallet ville ekvivalenten til Morgan & Ola Conny vært en fiktiv humorserie der de to hovedkarakterene ble gestaltet av to svenske

12:55: Charter-Hilde skal koke krabber, og får noe som ligner faretruende mye på et panikkangstanfall. Hun gråter og snakker usammenhengende, og det er ikke så godt å si hva som har skjedd. Nå snakker hun med en kreps. Det rører noe i meg dette også. 13:10: Jeg skjenker meg kaffe på kjøkkenet, og synes jeg kan høre Anders Hatlos umiskjennelige 4-stjernersmiddag-stemme snakke til meg i det fjerne. «Jaja, sett på TV i seks timer? Hvordan er dette for den mentale helsen da?» 13:26: Sinnasnekkern på TV Norge nå! En tobarnsfamilie driver og pusser opp, men det går ikke bra. Trist musikk og mor som gråter. Men så… Hva er dette? Kul musikk og en diger bil? Jo, det er føkkings SINNASNEKKERN som kommer! Jeg luft-high-fiver TV-en og styrter en ny red bull. Nå skal det bli fart på sakene! 13:33: Sinnasnekkern? Mer «tråkke-på-deg-når-du-ligger-nede-for-telling-snekkern», sier nå jeg (av en eller annen grunn drithøyt alene i stua). Sinnasnekkern: «Føler dere dere dumme nå?» To-barnsfamilien: - «Ja…» Sinnasnekkeren: «Så bra. Dere er dumme.» 13:52: Kjolen som sier ja på TV2 Livstil nå. Streit mal her. Protagonist: Dame som vil gifte seg. Antagonist: Kjolestørrelsen, eller gal mor som har en jævlig klar forestilling om hvordan kjolen skal se ut. Viktig birolle: Feminin herre med et par kirurgiske inngrep på «siste transaksjoner»-loggen. Viktig element: Gråt. Mye gråt. 14:05: Lineær-TV: der vanlige folk gjør vanlige ting mens de gråter? 14:20: Oslo S på mannekanalen Max her nå. Vekteren, Murat, leder en narkoman ut av sentralbanestasjonen. «Murat heter jeg», «Tenk på Borat og bytt ut B-en med en M», sier han og ler. Murat er fankern meg verdens hyggeligste fyr. Det er mye ymse der ute, men mye varme også, tenker jeg, tyller meg inn i et pledd og holder rundt kaffekoppen med begge hender. 15:08: Vet ikke hva jeg var innom nå, men i et lite øyeblikk der, sto «verdens sterkeste mann» og dansa til en tilsynelatende improvisert sang om dyrene i Afrika. Zapper videre. 15:40: Mitt Liv - Thorbjørn Berntzen på NRK1 nå. Fin anekdote fra den gangen Thorbjørn kalte en britisk minister for «drittsekk». Såpass tøft bør det faktisk være i dag også, tenker jeg og peprer en ciabatta-skive med mozarella. 16:15: Masterchef USA med Gordon Ramsay på TV3. Ramsay er rasende. Kamskjellene var dårlige. Laglederen til det blå laget, Nathan, er bare 20 år gammel, ser ut som «nerden» i en high school-komedie og høres litt ut som en Cartoon Network-karakter. Han får huden full av Ramsay. Det var ikke det vi trengte nå. Heier på Nathan, men lederen på rødt lag ser sterk ut, bokstavelig talt: en skjeggete fyr med sørstatsflagget tatovert på hjernebarken, BMI over 30 og en Christian Ringnes-que selvtillit. Dette kan umulig gå bra!


«EN 16:22: Det går ikke bra. 16:25: D`André tror han skal ryke ut av konkurransen, men får lov til å bli med videre likevel. «I feel like the luckiest person in the world», forteller han oss. Lineær-TV: Stedet der vanlige mennesker tar ting alt for seriøst? 16:48: Ser litt på Svenske Hollywoodfruer nå. Lena lager grøt med viagra oppi, mens Päivi sitter på toppen av et fjell med en vannflaske i hånden og skuer utover solnedgangen: «Jeg elsker livet. Det er en gave. Men det handler om å nyte det. That is an artform», sier hun, og minner meg på at jeg snart burde… 1. Ta en liten pause fra tv-en. 2. Bytte forsidebilde på Facebook. 17.22: Dårligere baderomsløsninger. Strammere pique-skjorte. Mer gråting. Sintere snekker. Jeppz, vi snakker, Sinnasnekkern Sverige! 17:52: Carina er separert fra ektemannen, lever i et falleferdig hus, har vært sykemeldt i 4 år og datteren har nylig flyttet til en venninne fordi «ting er rotete hjemme». Sinnasnekkern påtar seg rollen som sinnapsykologen, og man kan jo spørre seg om det faktisk er TV-eksponering Carina trenger akkurat nå. «Kjære Morgenbladets etiker…» 18:32: Da vare Hagetid på TV2 her, altså! Programleder Gunnvor Rasmussen ser ut som en levendegjøring av en Brelettreklame, der hun i rød/hvit polkadotkjole og skaut kommer syklende mot kamera. Er det dagens første oppussingsprogram uten gråtescener vi ser starten på her da? 1845: Jepp, Hagetid er faktisk fritt for tårer. Fritt for konflikter også faktisk. Og folka her virker å være ganske i harmoni med seg selv. Her går i grunnen alt på skinner! Med andre ord: Her er det en fordel å være riiiiiiiiiiiimelig glad i hage for å få fullt utbytte av programmet!

REISE

L I V E T OG ET M E N N E S K E »

GJENNOM

H VA D E T V I L S I Å VÆ R E

— C I N E U RO PA

FRA BALKONGEN E N F I L M AV O L E G I Æ V E R R EG I S S Ø R E N AV M O T N A T U R E N S M A RT O G

H U D LØ S

OPPFINNSOM

ÆRLIGHET

— SCREEN

— FILMMAGA SINE T

MORSOM

OLE GIÆVERS

B E ST E

OG LEKENDE

FILM

— MONTAGES

— NRK

Tar en liten pause fra tv-en for å spise middag, vugge frem og tilbake i fosterstilling og rense hodet med litt tidlig Mayhem. 20:30: Åkei, da var det kveld, og det er jo nå moroa starter! Først ut denne tv-aftenen…. *lager trommevirvel på en tom Pizza Diavola-pappeske* Herman Göring - Hitlers mest betrodde mann på NRK2?!? Men… det var jo nå… moroa…? 20:35: Herman Göring ønsket å være Nazi Tysklands «joviale ansikt utad» får vi høre. Han lyktes ikke så godt med det, men ideen om en nazi-ekvivalent til Bård Hoksrud er jo helt klart appellerende, tenker jeg, og forestiller meg Göring på segway gjennom Berli-HERREGUD GÖRING HADDE EN LØVE SOM KJÆLEDYR! *spruter Red Bull ut av munnen* 20:48: «Nei, nå er det på tide å få litt årntli tv-kveld-følelse her» roper jeg gråtkvalt inn i en pute, før jeg legger meg godt til rette i sofaen med en iskald bjørnunge på magen, en pose Smash i lanken og en reprise av Brille på TV Norge på tittekassa. 21:10: Harald Eias sprudlende engasjement i Brille, gjør programmet til forveksling likt et populærvitenskapsprogram for barn. Men jeg lar meg rive med jeg. «Hvilken gruppe mennesker er det som synes lyden av øl som åpnes, er den fineste lyden?», spør Eia panelet. Jeg smiler lurt og knærter en Tuborg. Denna veit jeg! :) 21:40: Stian Blipp Show på TV2 her nå! Let`s get the party started! 21:55: Jeg har veldig lyst til å like dette, og Stian Blipp har definitivt karismaen til å pulle off en slags Norsk Jimmy Fallon-variant, men et over ti minutter langt intervju med Emil Hegle Svendsen og kjæresten, med utgangspunkt i hvor rart det er, at en reporter og en idrettsutøver er sammen, hvilket de allerede har vært i 3 år, får meg til å skrive denne altfor lange setningen mens tankene mine igjen svever av sted til Herman Göring på Segway. 22:06: «Det kjem til å roe seg for faen. Folk må jo snart vere lei av trynet mitt på TV, for faen». Lothepus er på plass i studio og tilfører programmet en etterlengtet løssluppenhet. Ække så gæernt dette!

PÅ K I N O F R A 30. J U N I

22:44: Svipper innom Big Bang Theory på TVNorge nå. Mulig at det er 16 timer med nesten uavbrutt tv-titting, og ikke serien som har etterlatt meg slik, siklende ned på pysjamasbuksa mi i en rar, umotivert tilstand av sentimentalitet over Knut Borges død, for over en måned siden. «Hjelp meg», forsøker jeg å skrive på en post-it lapp, men pennen funker ikke. 23:12: Viser seg at det ikke er en penn likevel, men to smash som er klistret sammen. 23:42: Avslutter dagen med Tidsbonanza på NRK1. Gutta jeg bor sammen med har kommet hjem nå. Vi sitter i sofaen og skravler. Ole fyller en skål med chips. Adrian henter en pils fra kjøleskapet. Ting begynner å bli riktig så hyggelig. «Vet dere hva gutter», sier jeg, og tar meg en god kunstpause mens jeg ser på dem. «Nå har jeg skjønt hva lineær-tv faktisk handler om.» «Å, hva da?» sier Ole og ser på meg med store, blanke øyne. «Å ha noe å hvile øya på, mens man henger sammen med folk man er glad i», sier jeg og trekker dem inntil meg med utstrakte armer. Gutta smiler. Bildet zoomer inn på ansiktet mitt. Jeg blunker lurt til kamera, og i det fjerne hører jeg Anders Hatlos stemme drapert i klang: «Så… Hvordan var stemninga da?». Ikke så verst når alt kommer til alt, svarer jeg. Ikke så verst. * Lineær-TV er TV-sendinger sendt på tradisjonelle TV-kanaler, der TV-kanalen og distributørene bestemmer hvilket innhold som skal sendes, og når det skal sendes. (kilde: wikipedia) ** 11. mai 2017

#frabalkongen

Fra_balkongen_N&D_118x360.indd 1

frabalkongen

semerfilm.no

01/06/17 15:26


60 – 61

Tegneserie Intervju

TEKST ANDREAS EMIL LUND

TEKST RASMUS HUNGNES

Tegneseriekollektivet Dongery fyller 20 år i år. Vi tok en prat med Kristoffer Kjølberg (K), Flu Hartberg (F), Bendik Kaltenborn (B) og Andres DaMonso (D) om finske sjelevenner, dårlige forretningsavgjørelser og TV-serien «Venner for livet.»

Om Nintendo Switchs fraktalaktige design og underleg uendeleg topologi i Mario Kart 8.

Hvordan startet Dongery? K: Det starter med meg og Bendik på Manglerud VGS. B: Vi gikk ikke i samme klasse men vi hadde noen fag sammen. Vi satt ved siden av hverandre og så i hverandres notatbøker at vi begge likte å tegne, så vi søkte oss inn i en slags tegneeskapisme. B: Jeg husker jeg var litt skeptisk for Kristoffer likte Venner for Livet.Jeg fortalte noen venner om det på vei hjem: «Jeg møtte en kul fyr på skolen i dag, men han likte noe som het Venner for Livet. Og så fant vi ut at vi ville lage en stop-motion film av plastelina hjemme hos Kristoffer. Han hadde masse datautstyr. Det var som å komme til en slags teknologisk høyborg. F: Og på filmen stod det vel Dongery Productions? K: Ja. Vi tenkte at vi måtte ha en slags firmalogo. Rundt den tiden tullet vi mye med ordet dongery, for engelsklæreren vår hadde oversatt ordet jeans til det. Og så kom første fanzine etter hvert? K: Ja. Både jeg og Bendik lagde serier til et blad som het KKPOW BRATATABANG BLAMP på den tiden. B: En dag da vi var innom Norsk Tegneserieforums kontorer, viste bladets redaktører oss Flus tegninger. Vi fikk bakoversveis og ble helt hekta på Flus ting. Jeg hadde det med på fest og viste rundt tegneseriene hans. F: Allerede da hadde jeg laget tegneserier fra ungdomsskolen av. Jeg hadde forsøkt å bli utgitt i forskjellige blader, og da jeg sendte til KK-POW, fikk jeg det på trykk. En gang jeg var på tegneseriebutikken Avalon, så jeg en av de første Dongeryutgivelsene. Da jeg spurte hvor mye det kostet, ville ikke han som jobbet der vedkjenne seg at de hadde det, så jeg fikk det gratis. Da kjente jeg igjen Kristoffer og Bendiks tegninger i det. B: Avalon var nok ikke helt for oss. Etter hvert fikk vi solgt magasinene våre på Tronsmo. Mye av moroa var å lage egne ingresser og ledere og sånt. Og så hadde vi litt mer styring på det på den måten. D: Jeg gikk på Strykejernet rundt den tiden, og en dag så jeg en tegning henge på en vegg og ringte Kristoffer og sa han måtte kommer og se. Det var Flus tegning og vi fikk etter hvert sporet ham opp. Da fikk han en fysisk form. K: Jeg gikk på Westerdals og det gjorde både Marius Horn Molaug og Sindre Goksøyr også. Rundt Dongery Magasin nummer seks var vi alle med. Det var da Dongery ble Dongery. Det har blitt sagt om Dongery at dere operer i grenselandet mellom kunst og tegneserier og at dere er nyskapende. Om ikke dere: hvem fortjener disse lovordene i 2017? K: Det er vel naturlig å nevne Narves1 Biblioteket. F: Ja. De føles litt som våre uekte barn. K: Og Nulteliv føles ganske nyskapende. F: Vi visste ikke om noe som lignet på oss på den tiden. I USA og sånt syntes vi de lagde mye streite ting og de ble overrasket over det vi lagde. Etter hvert fant vi likesinnede i for eksempel det finske kollektivet Kutikuti. B: Vi følte oss veldig beslektet med den finske seriescenen. Og i Finland går mye av seriene inn i kunstgalleriene.

K: I Norge er ikke sammenhengen mellom kunst og tegneserier like åpenbar. Jeg synes at mange forsøk på å stille ut tegneserier ender opp som litt kjedelige, fordi man bare henger opp seriesider på veggen uten å gjøre noe mer ut av det. Da kunne man like gjerne lest boka, som å se utstillingen. Hvordan kom forlaget No Comprendo Press inn i bildet? B: De kom under en mørk periode. På et tidspunkt tenkte vi at vi skulle bli eget forlag og gi ut egne bøker. Vi fikk støtte og ga ut Flus English Conversation og min Seks sultne menn. Lengre, offsettrykka bøker. F: Det var helt feil på alle måter egentlig. Ikke var det Dongery og ikke var det bærekraftig heller. Det kunne nok funka om vi hadde hatt litt organisasjonsteft. Det var nok feil mennesker involvert. Jeg husker vi tapte femti kroner hver gang noen kjøpte Seks sultne menn og skulle ha den i posten, for den var så stor. Penga bare silte ut. Da gikk vi til Espen Holtestaul i NCP. Vi hadde fått støtte til noen bøker, men vi har ikke kål på det der. Da tok han over alt av utgivelser og sånne ting. K: No Comprendo er jo det beste som har skjedd oss. F: Da ble Dongery fri for det ansvaret. Da kunne liksom Dongery bli Dongery igjen. Det var som å bli skilt fra en dårlig kone. B: Der var vi skikkelig på villspor. Deres siste fanzine kom ut for noen år siden. Hvorfor sluttet dere? B: Vi har jo hatt utstillinger og sånn, men vi har kanskje ikke fulgt opp Dongery Magasin-formatet. F: Vi har blitt så travle alle sammen. I år klarte vi ikke å samles til julebord en gang, men vi har jo alltids noe på gang. I år var det jo veldig fint med Dongery Klikker-spalten i Dagbladet, hvor vi finner avisoverskrifter og tolker dem. Det kan man sette av tid til og det er veldig gøy. Vi var litt usikre i starten på hva det skulle være, men det har vært litt som før. At man blir inspirert av hverandre og at vi vil imponere hverandre. 20 års jubileum fortjener jubileumshefte. Blir det noe av? K: Vet ikke helt. Jeg syntes det burde. B: Jeg syntes ikke det er så lenge siden vi snakket om 12-års jubileum. Men vi må jo gjøre ett eller annet kanskje. K: Det mest realistiske er vel å lage en Fanzine? B: Vi tør ikke love noe.

DET Å GÅ gjennom denne jordslege eksistensen i rolla som kunde av kollektivtransportmonopolistar som Skyss i Bergen, kan kjennast som ein håplaus kamp mot tida, stadig vekk ytterlegare komplisert av overveldande krefter større enn ein sjølv. Frustrasjonen ved å misse dyrebare timar arbeid eller sosialisering grunna misvisande korrespondanseindikasjonar og regelrette feil i bussruter, berre for å bli møtt av ein såkalla kunde-«service» som har eit korporativt ego så stort og sårt at det ikkje har medmenneskelegdom eller sjølvinnsikt nok til anna enn å «beklage at du opplever det slik», er ofte til å ta og føle på for stakkars sjeler som berre prøver å kome seg frå stad til stad på denne jordi utan å legge att karbonfotavtrykk i titan-storleik. Då er det godt at ein alltids kan køyre bil og MC i Mario Kart 8 Deluxe, den til no beste grunnen til å eige ein Switch. Nintendos nyaste stykke maskinvare er ein hybrid av tradisjonell spelkonsoll og handhalden spelmaskin som ein like gjerne kan leike seg med frå buss- som sofasetet. Talet 8 er eit rikt symbol: det syner likevekt i alle retningar à la yin og yang og dobbeltheliksen ein finn i DNA-stiga. Døypefonten er oftast åttekanta, sidan oktagonet representerer mellomstadiet mellom kvadratet (det jordiske, materielle planet) og sirkelen (det himmelske og oververdslege). Når ein snur sifferet sidelengs får ein symbolet for æva, ∞ – eller Möbius-stripa, eit topografisk fenomen ein kan visualisere ved å ta ei papirstripe fatt, vri denne ein halv gang og teipe endene saman. Vips, no kan du følgje heile overflata – bak- og framside likeeins – med fingeren utan å krysse over ein einaste kant, ei heller tunnelere molekylveggen, eller som Arthur C. Clarke skreiv i The Wall of Darkness (1949): «…it is as near as our minds can ever get to the truth.» Og ja: I Mario Kart 8 Deluxe finst det ei bane forma nett som ei slikt hyperdimensjonal stripe (Mario Circuit, første


Spill Kommentar

bane i Flower Cup). Og det er som seg hør og bør, for Mario-universet har alltid vore utprega psykedelisk. Fullt av sopp som gjer deg høg, rask eller byd på gode råd når du ramlar gjennom interdimensjonale portalar når du er på rørleggjaroppdrag i New Yorks undergrunn, slik vi lærte i opplysningsfilmklassikaren Super Mario Bros. (1993), med Bob Hoskins som Mario Mario og Dennis Hopper som den antropomorfe dinosauren King Koopa. Og medan vi talar om sløyfer: Som det gamle ordtøket seier, ei ulukke kjem sjeldan åleine i Mario Kart. Med standardinnstillingane aktivert, kan Mario Kart 8 Deluxe mogelegvis framstå som eit islett for lett for erfarne spelarar, men straks ein går for 200cc-modusen, set saman ein automobil rask som eit olja lyn og deaktiverer den brukarvenlege funksjonen som hindrar ein i å gå ta banen, blir innsatsen straks høgare. Før ein veit ordet av det blir ein seriebombardert i maskingeværtempo med skjelpaddeskall i alskens fargar og det som verre er, og rasar frå første til siste plass på null komma Switch. Når det gjeld Nintendo Switch generelt, skal det seiast at denne nyvinninga peikar mot ei fredsæl, fraktal framtid: her kan ein kople av sidene, og så har ein med eitt to kontrollar som er tilnærma lik den komplette konsollen, og du kan spele split-screen med ein ven eller fiende kvar enn du skulle opphalde deg. Kan hende vil desse i framtidige variasjonar òg ha små skjermar i midten, slik at ein kan kople av sidene, og så har ein med eitt to kontrollar som er tilnærma lik den komplette konsollen, og du kan spele split-screen med ein ven eller fiende kvar enn du skulle opphalde deg. Og så vidare. Uansett, Nintendo utgjer – som vanleg – eit boblande doggfriskt alternativ til den øvrige spelosfæren (PC, Playstation og Xbox er det jo ikkje særleg stor forskjell mellom lenger). Ein lyt berre håpe at den japanske veteranen meistrar å byggje eit større bibliotek av attraktive titlar enn forgjengaren Wii U. Når det er sagt, er The Legend of Zelda: Breath of the Wild vel verdt å spele, og det kozelege collage-spelet Snipperclips – Cut it out, together! byd på eit stykke fleirspelarmoro som gir eit aldri så lite hint om kva framtida til denne konsollen kan byde på.

40 ÅRS GJENSIDIG BEUNDRING, KUNSTNERISK RIVALISERING OG DYPT VENNSKAP

KUNSTNERNE FRA PROVENCE

Tre aktuelle: Syberia 3 Eventyrspel frå Benoît Sokal, den belgiske teikneserieforfattaren bak den hardkokte fugledetektiven Canardo. Prey Førstepersons science fiction-epos i kyberpønkklassikaren System Shock si and. Bayonetta Klassisk hack’n’slash om heks med magisk hår og stor stil, omsider tilgjengeleg på PC.

MED

EN FILM AV

DANIÈLE THOMPSON

W W W. PAT H E F I L M S . C O M

W W W. A N O T H E R W O R L D E N T. C O M

PÅ KINO FRA 23. JUNI


62 – 63

Smil & Gift

London, Manchester, Stockholm. Det hender stadig at TERROREN RAMMER, og terrorisme virker veldi kompelekst =P Hvorfor skjer det? Bør vi være redde? Og hva kan gjøres? Vi spurte de som bør kunne hjelpe oss å forstå: De fulltidsansatte kommentatorene i Norges største avis, VG. ILLUSTRASJON IDA HELEN GØYTIL

Ja, hvordan står det til? Fælt sommervær vi har fått! – Stockholm er en av verdens fineste byer. Vakker, selv i isnende snø og minusgrader, slik byen fremsto da jeg var der i sist uke.

6 6 6

Hehe, tatt ferie allerede? – Jeg var i Paris etter massakrene i Charles Hebdo og Bataclan i 2015 også.

Kult! Men for å komme til saken: Hva gjør vi når terroren rammer? – Livet må gå videre. Vi må alle følge britenes eksempel; reise oss, rette ryggen og fortsette som før.

6 1

Ja ok, bra!

Virker ikke så spesifikt? – Men vi må reise oss og gå videre. Vi kan ikke gi etter. Vi må verne om det terroristene forsøker å ta fra oss; samhold, tillit og troen på demokratiet.

Det høres fint ut! Men… – Terrorister som oppgir at de hater vestlig demokrati, og som angivelig handler som de gjør for å ramme våre institusjoner og våre verdier, må ikke under noen omstendighet få oppleve at de lykkes med sin perverterte obstruksjon.

6

6 1

Pervertert obstruksjon! That’s what she said!

Men sånn rent konkret, bortsett fra å «gå videre» og ikke la terroristene vinne, hva… – Briter har en lang og stolt tradisjon for å reise seg og gå videre når vold og ulykke rammer nasjonen. I krevende stunder siteres Winston Churchills taler fra Annen verdenskrig, om et folk og en kultur som hverken lar seg kue eller knekke. Hans ord og metaforer leses som bibelvers og sitter i ryggmargen hos øyfolket som et erkebritisk DNA: «We shall never surrender!». Vi kommer aldri til å overgi oss!

6 1

Ah, Churchill! Blood, toil and booze!

Andre verdenskrig, ja. Det er vel ikke helt sammenlignbart med spredte terrorangrep som er mer eller mindre løst tilknyttet IS? Det døde 30-40 tusen bare under

blitzen? – Det er fristende, nesten trøstende å tilskrive noe av roen til den ukuelige, uforstyrrelige britiske overlevelsesviljen. Selve Keep Calm And Carry On-tradisjonen som gjorde at de overlevde Hitlers bombing av London og som gjør dem rustet til å stå imot, og forhåpentligvis også knuse, terroren fra IS.

1 6

Veeent litt, dette er en sjokkerende chill analyse, du bruker bokstavelig talt et ordtak fra souvenirbutikkene? Hvor mye tjener dere egentlig?

«Keep Calm and Carry On», det skulle jo bare brukes i tilfelle Tyskland invaderte England, og ble omtrent ikke brukt under krigen? – Antagelig er England like sårbare som alle oss andre. Men de har en historie, et omdømme og en posisjon som gjør dem egnet til å ta et slags ideologisk lederskap i kampen mot terror. Et lederskap som kokes ned til noen få ord: Keep Calm, and Carry On.

1 6

Keep Calm and Gangnam Style!

Greit, legg fra deg det der litt da. Er det ikke medias rolle å nyansere litt? Sette ting i perspektiv? Hvor redde bør vi egentlig være for IS? – Det er forstemmende hvordan det å nøre opp under mer splid synes å være den første naturlige reaksjon når noe så bestialsk som dette finner sted. Forstemmende? «Reaksjon» i ubestemt form? Leker du britisk overklasse nå? – Det blir bare verre og verre. Det er ingen utsikter til at de tar slutt. Vi må derfor være forberedt på mer terror i fremtiden.

1

6 6

Hæ, men du sa jo nettopp at … – Nå er det ingen som ringer og sier fra på forhånd. Og nå går de etter barn.

6 1

Men vent litt nå, det var jo faktisk mange flere som døde i terrorangrep på for eksempel 70-tallet?

Men skulle vi ikke Keep calm and… – Til tross for at nivået har nådd historiske høyder de siste årene, blir det antakelig enda verre i Europa i årene som kommer.

Men kommentarfeltene har aldri vært verre! – Sikkerhetspolitiet kan ikke ha oversikt over alle som utgjør en trussel. Det finnes ingen enkel kur. Alt blir ikke som før. Det blir mer terror, ikke mindre.

Shit! Men hvordan kan vi sikre oss mot dette?! – Helt tilfeldige ofre, det kunne være deg og meg, hvem som helst av oss. Og redsel for at det kan skje der vi befinner oss, for det er denne forferdelige terrorens verste effekt: Vi vet aldri hvor det vil skje neste gang, og vanlige folk er mulige ofre.

6

6 1

LØP! HERREGUD LØP!

Haha, nå må du roe deg. Det er ekstremt lite sannsynlig å dø i et terrorangrep i Europa. – Angsten og skrekken har ikke lagt seg, kanskje den aldri helt vil det. Det er terrorens mål: Redsel, usikkerhet, uvisshet. Keep calm and panic! – Det er uansett fornuftig å øke beredskapen nå. Vårt naboland er rammet. Og IS propaganderer selv for angrep i høytider. Påsken har tidligere vært utsatt, som i Brussel i fjor. Og Egypt i år. Vi kan alle bli ofre.

1 1 6 1 6 1

Dette er som å høre Churchill!

Er jeg trygg på påskefjellet? Kommer de til å gå etter solveggen min?! Det er jo en vantro institusjon? Og hva med afterskien? Pinne for Raqqa! – Viljen til vold, død og ødeleggelse kjenner ingen nedre grense blant dem som går fra ord til handling. Grusomt.

Men dere som aldri går fra ord til handling kan være ganske flinke til å skremme dere og. – Vi har også lært at det er umulig å beskytte seg fullstendig. Den som ønsker å spre død og ødeleggelse, finner alltid et mål. Man kan bli sprø, bare av å tenke på det. Og noen gjør det også.

6 1

1

Det er vel ingen som virkelig tror at IS er en eksistensiell trussel mot… – Åh det är skönt när mitt Stockholm är grönt sakta gå hem genom stan En kyss sen går man sakta igen sakta en tur genom stan

1

Nei! Ro deg ned! Slutt å synge! – Dette sang svenskenes store sangerinne Monica Zetterlund, og svært mange nordmenn besøker Sveriges hovedstad på våren, når byen med de mange øyene og de monumentale bygningene fremstår i sin vakreste skrud.

1

6 6 1

Det er fint i Stockholm, ja. – Vi kan ikke ha det slik i Europa. Dette, unnskyld uttrykket, faenskapet må stoppes.

1 6

Så vi er altså nødt til å ha noen som stopper terroristene også? *noterer*

6 6 1

Men skrive kommentar, det må dere! – Hvorvidt terroristene har hatt noen tanker om å forpurre parlamentsvalget, er i øyeblikket uklart.

Unnskyldt!

En ulidelig selvsagt innsikt sånn helt på tampen? – Det tok bare åtte minutter fra den første nødmeldingen kom, til de tre gjerningsmennene var skutt. Hadde det ikke gått så fort, ville vi stått overfor en enda større tragedie. Dette sier noe om hvor viktig profesjonell respons er.

De kommentarene og lederne dere skriver er ofte fryktelig tidlig ute, men dere har vel grei oversikt når dere velger å publisere noe så raskt, eller? – Hva slags terror det er, hvilke forbindelser det kan ha til terrororganisasjoner eller nettverk vet vi ikke. Når dette skrives vet vi også lite om gjerningsmannen.

Jo, men kan vel ikke skade å nevne det! – Alt tyder på at det er et «terrordåd», sier Sveriges statsminister Stefan Löfven.

Ah, du kan svensk OG vet hva statsministeren i Sverige heter, ja! Har du vært i Stockholm før terrorangrepet eller?? – Når frykten og redselen rår, oppstår det lett rykter som vi må, inntil videre, ta med en klype salt. Nå kommer dementiene, men mye er ennå uavklart.

Jeg klikker. Jeg klikker!

Man kan jo lure på hvorfor så mange bekymrer seg for terror for tiden. – Få fryktet terror i Norge før 9/11. Nå føler mange en

uro ofte.

1 6

Men hvordan skal vi forebygge rekruttering til kommentariatet? – Vi skal bekjempe terroristene og deres ekstreme tankesett med alle midler innenfor rettsstatens rammer. I visshet om at våre verdier er verdt å kjempe for.

Om man skal stoppe frykten hadde det kanskje vært lettere å utvise VG-kommentatorer heller enn muslimer?

«Bare fordi ingenting er bekreftet betyr ikke det at vi ikke kan fyre igang terrorkommentarmaskinen vår. Vi trykker penger!» – Hva slags terror det er, hvilke forbindelser det kan ha til terrororganisasjoner eller nettverk vet vi ikke. Når dette skrives vet vi også lite om gjerningsmannen.

1 1

Men én ting vet vi: Nå er det viktig å mene.

Jeg blir rent skjælven jeg. La oss prøve en annen innfallsvinkel her: Hvordan skal vi forebygge terror på gjerningsmannsiden? Hindre at folk radikaliseres? – Erfaringer fra blant annet Storbritannia har også vist at tilsynelatende hvem som helst kan bli terrorist, også folk som fremstår som vellykket. Gurimalla! Til og med de vellykkede? – Men særlig fra Storbritannia ser vi at hvem som helst kan bli rekruttert, også tilsynelatende vellykkede og integrerte.

6

(Alle sitater er hentet fra VGs kommentarer og ledere om terrorangrepene i Stockholm, Manchester og London i april og mai, signert Anders Giæver, Hanne Skartveit, Yngve Kvistad, Astrid Meland, Hans Petter Sjøli og «Leder».)


ÂŤHelt tilfeldige ofre, det kunne vĂŚre deg og meg, hvem som helst av oss.Âť


ith w s e c spa d n a ries ets, s e l l J a D g ll’s and a , h s t e s c n an Ku k! c m n r a e o b f g r s r i e ali ,p f Be h s o k g e h n i c o n n yi al P ree r v c i e s t v , s e s e t f ht cer g n i Filling o n c l e a n so ent u m o i r r u e t exp ven d a s ´ ark m m d n a L progra Full oon! s g n i com

! F F O S E K A T K R A M D N LA

Е О П

! И Л А Х

LANDMARK 19 AUGUST www.kunsthall.no Rasmus Meyers Allé 5 BERGEN KUNSTHALL

NATT&DAG, Vestlandet, juni/juli 2017  
NATT&DAG, Vestlandet, juni/juli 2017