-
ÅRETS BESTE SKIVER 2010 -
Kanye West
MY BEAUTIFUL DARK TWISTED FANTASY (G.O.O.D MUSIC/UNIVERSAL MUSIC)
I sjangeren hvor andre følelser enn aggressivitet og kjepphøyhet gjerne blir sett ned på, har Kanye West vist seg å være lederen av den nye bølgen med mer ektefølte og ærlige folk som Kid Cudi, B.o.B., Drake og Wale. Ingen av dem er dog i nærheten av å være en så komplett artist som mister West selv. For første gang på lang tid føles det som om man blir servert noe nytt og enestående. Noe man ikke har hørt før. Kanye vender tilbake til rap og hiphop-musikk, som han altså forlot på 808s&Heartbreak, men likevel på en annerledes måte. Mer 2010 om du vil. Eller skal vi si 2015? Tenk hvor spennende dagens hiphop-scene kunne ha vært hvis flere rappere videreutviklet musikken på samme måte som Kanye? Alle dumme uttalelser om å få tilbake den «gamle» Kanye bør herved bli belønnet med et spark i baken, for My Beautiful Dark Twisted Fantasy er muligens den viktigste raputgivelsen du har hørt siden Aquemeni.
1 1
Paracletus og store verker som Bitches Brew og Dark Side Of The Moon som alle har sine fellestrekk: Utforskende, nytenkende, og ikke minst fantastisk bra spilt. Cee-Lo Green
THE LADY KILLER (Elektra/Warner)
Mannen som først hektet meg med rappingen sin som medlem av den sterkt undervurderte Atlanta-gruppa Goodie Mob, oppnådde internasjonal stjernestatus via Gnarls Barkley, hvor han ved siden av sin glimrende solokarriere virkelig har fått vist fram den enestående stemmen han er innehaver av. Jeg tror strengt tatt ikke at Cee-Lo kan høres noe som helst annet enn fantastisk ut, og når han i tillegg velsigner de fjorten sporene på The Lady Killer med sitt gudbenådede særpreg, blir det selvfølgelig flott. Veldig flott. La oss håpe at Warner gjentar den samme promoformelen Sony Music dro for Raphael Saadiq, og gir oss et par-tre Oslo-konserter med Cee-Lo utover nyåret. Det er nemlig utenfor enhver tvil at denne skiva hadde blitt en fantastisk live-opplevelse.
1 4
Lars Vaular
HELT OM NATTEN, HELT OM DAGEN (NMG/G-Huset/Bonnier Amigo)
Da Lars Vaular slapp fjorårets D’e Glede, som fulgte opp gatealbumet La Hat (2007), hadde 25-åringen fra Åsane allerede etablert seg som min norske favorittrapper. Likevel ga jeg bare skiva et moderat smil her hos NATT&DAG, og det av en enkel grunn. For selv om Lars flere steder viste hvorfor han var «Sjefen på jobb», var det også åpenbart at han hadde potensial til å levere atskillig bedre bare han fikk enda litt mer tid på seg. Én ting er jo å være en rå rapper og lyriker, en annen sak er kunsten å lage glimrende låter gjennom et helt album. For det meste rost opp i skyene av kritikerne, hyllet for sin variasjon og imponerende evne til treffe langt utenfor den tradisjonelle hiphop-lytterskaren, og samtidig holde seg til de bunnsolide røttene han har grodd sammen med resten av den talentfulle gjengen i NMG/G-Huset siden starten av 2000-tallet.
1 2
Deathspell Omega
PARACLETUS
(Norma Evangelium Diaboli/Indie)
På tampen av 2010 ga franske Deathspell Omega ut, som forventet, årets desidert feteste metallalbum og toppet med det også seg selv. Mot alle odds. Når detaljene på Paracletus først blottestilles og viser muskler, må det også konstateres at Deathspell Omega heller ikke lenger bare er svart. Her er alle regnbuens farger samlet i herlig, nærmest syreaktig musikkrus. Det mest overraskende denne gangen, er det dynamiske mellomspillet mellom hvert respektive spor – satt sammen til ett eneste langt orkestralt stykke – drøye 40 minutter med pur sonisk lykke. Derfor er det meget interessant, og ikke minst ambisiøst, å trekke sammenlignbare tråder mellom
1 3
14
ÅRETS BESTE/2010
Okkultokrati
NO LIGHT FOR MASS (Fysisk Format)
Årets store overraskelse. Norges nye nekrorockehåp om du vil. Okkultokrati spiller en bekmørk og blanding av førstegenerasjons black metal som Celtic Frost, Bathory, Venom og pissed off hardcore/punk i retning Poison Idea og Black Flag og fører norsk hardcore videre slik norsk hardcore skal låte. No posers! Death to false metal! No Light For Mass imponerer stort.
1 5
Bilal
AIRTIGHT’S REVENGE (Plug Research/VME)
Bilal anno 2010 er på ingen måte 22– åringen som debuterte i den da svært hypede sjangeren neo-soul. Han befinner seg heller ikke på samme sted som Love For Sale, som i stor grad høres ut som en mer vokaldrevet skive fra Sa-Ra Creative Partners. På Airtight’s Revenge har Bilal beveget seg en smule bort fra det tradisjonelle soul-soundet, og mikset inn en herlig blanding av pop, rock, funk, softhet, særhet, hjerte og smerte. Vi snakker om en skive som ved første lytting ikke har åpenbare standout-spor, men som fortjener å bli spilt om og om igjen uten avbrytelser. Bygget opp med funky bassganger av typen man kun kan spille med øksa plantet godt oppover brystkassa, og selvfølgelig Bilals enestående vokal, som med sin opera-utdannede bakgrunn og imponerende spennvidde gjør albumet til en særdeles fascinerende opplevelse.
1 6
Pow Pow
LAST DAYS ON EARTH (Fysisk Format)
Pow Pows grunnsound baseres rundt en drivende rytme- og strengseksjon, ispedd en god dose kosmisk synth. Vi snakker poppa krautrock, i likhet med førsteskiva, men også godt tilgjengelig musikk. Låtene svever lekkert gjennom det musikalske landskapet, og særlig spor som «Solar Eclipse» Det blir vanskelig å kalle det hele nyskapende, men Pow Pow har klart noe få andre band er forunt. De har dannet seg ett distinkt, eget sound. Et virkelig godt et, og. Du vil danse, du vil feste og du vil sveve etter å ha hørt på The Last Days on Earth. Det i seg selv må da kunne sies å være lite annet enn veldig, veldig bra?
1 7
Burzum
BELUS (Byelobog Productions/Tuba)
Varg på berget i en tidskapsel. Mye har skjedd i black metal-verden siden Varg Vikernes herjet landet – uten at vi trenger gå nærmere inn på den saken. Derfor gledet det mange at fyren gikk tilbake til røttene med Belus som enkelt og greit, og noe
1 8
overraskende, er en jævlig bra plate. Vi gleder oss stort over at Burzum endelig ga ut nytt album, funnet formen igjen og er allerede klar med ny plate i 2011. Hill kongen! Hill Burzum! Yelawolf
TRUNK MUZIK 6-0 (Interscope/Universal)
Den spinkle tatoverte emoluggsportende og Classic Rock-elskende Alabamabonden er den beste hvite rapperen siden Eminem, og i motsetning til godslige Bubba Sparxx, maner han frem bygdedyret i all sin pomp, prakt og faenskap. Historiefortellinga sitter som et rifleskudd. Reint teknisk sett er Yelawolf det tighteste jævla monsteret av en rapper jeg har hørt på årevis. Han namedropper Bone Thugs og Twista som forbilder, og han radbrekker stavelser med de beste av dem. Det er ikke mye å utsette på storselskapsdebuten til bondetampen fra Alabama. Og om han ikke smeller til med full mainstreamsuksess denne gangen, har vi garantert fått ei ny stjerne på hiphophimmelen. Ei stjerne som antagelig vil skinne ganske lenge, og gjøre det enda enklere for bondegutter (og andre ikkeurbane) med rockepreferanser å digge hiphop.
1 9