HVORDAN TAR DU VARE PÅ KJÆRLIGHETEN NÅR LIVET PLUTSELIG STOPPER OPP?
HUSET Regi: Reinert Kiil Med: Sondre Krogtoft Larsen, Mafs Reinhardt, Espen Edvartsen Huset med det ordinære i I Reinert Kiils Huset følger vi to tyskere i rurale Norge på 1940-tallet, og nordmannen de har tatt til fange, som de onde nazistene de er*. Tyskerne prøver å finne tilbake til troppen sin i tett snøvær, og når de finner et tilsynelatende forlatt hus, tar de ly der. Det er da ting begynner å skje. Tyskerne hører lyder og ser syner i et hus som ikke følger naturlovene. Radioen skrur seg av og på ved flere anledninger, det lyder banking fra en lumsk kjeller, og mye mer. Det største problemet til Huset viser seg ganske snart: Den vet ikke helt hva slags skrekkfilm den vil være. Noen ganger virker den som
en psykologisk skrekkfilm, komplett med hallusinasjoner, og et moralsk touch. Andre ganger er det et slags vagt demon-tema der inne et sted. Noen ganger er musikken enerverende og stryker-heavy, andre ganger er det ingenting i bakgrunnen. Når filmen tør å holde litt kjeft er den faktisk ganske ekkel. Stillheten bidrar til spenningen og angsten man føler på i det tomme, mørke huset. Problemet er at de øyeblikkene er det altfor langt imellom, og for ofte tys det til skrekk-klisjéer som «monsterer-kameraet-og-kommernærmere», «en-spilledåselyder-fra-et-rom-langt-unna» og «lyden-kom-fra-kjellerenla-oss-sjekke-det-ut!» i stedet for å la atmosfæren bygge seg opp naturlig. Skuespillerprestasjonene er overbevisende nok til ikke å tråkke på den atmosfæren
som får lov å bli. Sondre Krogtoft Larsen er spesielt god som Rune, den koldbrannrammede nordmannen tatt til fange av tyskerne. Til å være begrenset til kun én lokasjon, har Kiil & co gjort en grei jobb med å få huset til å virke større og mer interessant enn det kanskje egentlig er. Likevel føles filmen litt grunn som resultat. Mange skremmende elementer gjentas om og om og om og om og om (irriterende ikke sant?) igjen til de føles totalt oppbrukt. Det er en god film der inne, i dette huset, men manglende fokus på atmosfære spenner litt bein på den, dessverre. *Denne anmelderen tar fullstendig avstand fra ideologien nazisme. Det var en gyselig ideologi. Andreas Veie-Rosvoll Premiere 15. april
WHERE TO INVADE NEXT Regi: Michael Moore Svart/hvitt deja vu Helt siden den enorme Michiganmannen Michael Moore trasket rundt i sin hjemby Flint i debuten Roger & Me fra 1989 har oppskriften på hans filmer stort sett vært den samme: USA styres av elendige folk, på elendig vis og stort sett alle land i verden gjør det meste bedre. Der Bowling For Columbine så på våpen, Fahrenheit 9/11 fokuserte på etterspillet etter 9/11 og Sicko tok for seg helsevesenet, er den røde tråden i Where to Invade Next heller uklar. Premisset er stort sett at Moore skal reise rundt i verden for å kolonialisere landene han mener har noe USA mangler og trenger, for eksempel velferdsordninger i Italia, skolevesen i Finland og
fredelige demonstrasjoner i Tunisia. Norges fengselssystem eksemplifiseres for øvrig med Bastøy og høysikkerhetsanstalten i Halden med dertil hørende We are the World-teambuildingvideo. I USA finnes knapt ferie, de amerikanske elevene pugger til meningsløse multiple choice-prøver og fangene jules opp daglig. Det er mye å utsette på Moores metoder i filmen. Selv til han å være er Where to Invade Next vanvittig polariserende. Etter å ha brukt ca. 20 minutter på å skryte av velferdsordningene i et italiensk arbeidsliv som har over tolv prosent arbeidsledighet, nærmest hviskes det at han her er ute etter å vise blomstene -og ikke bladenei samfunnet. I resten av filmen er det ikke viet ett minutt til å se på mindre
flatterende sider ved de respektive landene. Filmens nest siste sekvens foregår på Island. Her taler Moore og hans nye lokale bekjentskaper kvinnesaken. Ved kvinner ved roret hadde aldri bankkrisen på sagaøya funnet sted, konkluderer han i passiar med tre kvinnelige næringslivsledere under et slag golf. «Jeg hadde ikke flyttet til USA om jeg så fikk penger for det» utbryter den mest snakkesalige av dem. Så blir vi som seere offer for et av de billigste triksene i boka: Close-ups i slow motion av damer i alle aldre fra Island, hvor de stirrer mot kamera. En siste indoktrinering på at dette er en viktig film. Og det er en den for så vidt. Dessverre er den også håpløst umoderne og polariserende. Jon Sæter Premiere 15. april
3
2
Lykkelig I 24 TIMER
EN FILM AV SONJA HEISS
PÅ KINO FRA 29. APRIL NY FILM. GOD FILM. MER FILM. APRIL 2016
semerfilm.no
39