Page 1

FORTSATT GRATIS

Guide til å innføre det her også :)

1/2017

Se hvordan: s. 16

Er vi for dumme til å ha stemmerett? Om epistokrati: s. 10

Satire fra alt-høyre Om Million Dollar Extreme: s. 12

Sex, brød og jødedom Tidens ånd Overhørt Kryssord Quiz

Intervju: s. 26

Reportasje: s. 22

Intervju: s. 66

Zaradasht Ahmed Kim Hiorthøy Silja Sol

FOTO MARIA PASENAU

n Ka

e ld o eh n in

KE A F

S W NE

Din propaganda her? salg@nd.no


MAZDA CX-3

DRIVE TOGETHER

M{ZD{ CX-3 MAZDA CX-3 ER MER ENN EN BIL. Den er fellesskapet på vei ut av byen, til stranden, fjellet eller til flyplassen. Den er designet for å skape det perfekte samspill mellom bil og fører. Mazda CX-3 har også rom for nye typer samspill, som når Bendik tar med gjester i serien ”Du er henta”. DRIVE TOGETHER gis en ekstra betydning. Følg med! www.mazda.no


DU ER HENTA! PRESENTERT I SAMARBEID MED MAZDA CX-3

EMMA CLARE

DU ER HENTA!

På med frontlysene, putt skammen i hanskerommet og smell på deg setebeltet: Bendik har henta NRKs nye ledestjerne Emma Clare Gabrielsen.

WWW.ND.NO/DUERHENTA


Norges største formidler av hybler og bofellesskap. Helt gratis!


6

Side 26

Sjefredaktør DANIEL RAMBERG ramberg@nd.no Redaktør NIKOLAI KLEIVAN kleivan@nd.no

Side 32

Side 36

Debattredaktør VILDE IMELAND imeland@nd.no (permisjon pga svært høy utdanning) Filmredaktør MARCO REINERTSEN reinertsen@nd.no Journalist PELLE BAMLE bamle@nd.no

Side 44

Side 48

Side 58

Side 68

Side 74

Side 77

Art Director TORUNN SOLLI solli@nd.no MARIE J. ALBERTSEN Skribenter ANDREAS DAHL BENDIK AUNAN DANIEL RAMBERG EMIL FINNERUD ERLEND MØRCH GIFT IDA WAMMER JO FORBORD STAVDAL JON SÆTER KAJA KIRSEBOM LUDVIG FURU MADS WØLNER VOSS MARTIN TRULSSØNN JOHANNESSEN MARCO REINERTSEN «NAVN NAVNESEN» NIKOLAI KLEIVAN PELLE BAMLE RAGNHILD BROCHMANN SMIL TRULS FOSS TORGEIR HOLLJEN THON Foto CHRISTIAN TUNGE MARIA PASENAU NIKOLAI KLEIVAN Illustrasjon AMIR A. ASGHARNEJAD HÅKON HOFFART NIKOLAI TORGERSEN SVEIN STRØMMEN SVEINUNG SUDBØ TORD TORPE Daglig leder CHRISTIAN RASMUSSEN christian@nd.no Markedsansvarlig JOHNNY JENSEN salg@nd.no NATT&DAG Kreativ JAN CHRISTIAN FORTHUN forthun@nd.no NATT&DAG Event event@nd.no Administrasjon okonomi@nd.no Utgiver NATT&DAG AS Trykk Amedia Trykk AS Lesertall 127 000 distribusjon@nd.no Redaksjonen tar ikke ansvar for ubestilt materiell


KEITA KEITA SANO SANO KEITA KEITA SANO SANO KEITA KEITA SANO SANO KEITA KEITA SANO SANO KEITA KEITA SANO SANO


8

Månedens drink

Overhørt

«Som tolerante og moderne libfags skal vi selvfølgelig utkjempe våre kamper med vittige plakater og Facebook-videoer, men ...»

ROCK IS HELL En gjenoppstått Oslo-klubb hyret inn country-DJs da en amerikansk alt. Country-stjerne (ja, de finnes faktisk) skulle slippe det nye albumet sitt. Det eneste problemet var at han heller ville ha «80s pop/ rock and metal». Raske DJ-hoder ordnet opp, men den tidligere rusglade hjerteknuseren stakk før de fikk spurt ham om han likte at de spilte Whitesnake-låta de spilte. REAL NEWS En NRK-programleder og komiker har etter sigende ganske heavy narkogjeld. Godt NOEN i media faktisk holder det EKTE – selv VI ble skuffet da ryktet om at N&D hadde et eget «kolarom» på kontoret viste seg å være fake news. SCENESKIFTE To relativt umorsomme komikere skal ha fått seg matchende tatoveringer på singelferie i Thailand, noe som i seg selv er ganske morsomt, og som dermed gjør de til morsomme komikere? Vi er forvirret, men også underholdt. HVITE UKER, SVARTE MINNER To av NATT&DAGs mest betrodde og avholdte medarbeidere dro på dagsfylla for å feire avslutningen av en lang, hvit januar og lagde skandale under «Kultureliten» på Parkteatret. Vitner som fikk med seg opptrinnet, skal ha konkludert med at de to hadde traumer fra Utøya.

VODKA HOT POCKET • 1x hot pocket el. egnet AMERIKANSK substitutt • 4cl RUSSISK vodka (til injeksjon) • Varm hot pocket i mikrobølgeovn. La hvile i ca to minutter før du injiserer vodka. • Nyt smaken av en ny verdensorden.

… ETTER OLJA? En venn av redaksjonen hevder at Airbnb-markedet gleder seg over den plutselige boomen av kinesere som kommer til Oslo for å se skolerevy. Hvorfor? Fordi de har sett det på Skam. KLIKK Kjent norsk komiker med nettside/verna bedrift for mindre kjent norske komikere kom i avisa etter å ha lagt ut bilde av en fyr på instagram. Det påfølgende søksmålet skal visstnok ha vært på størrelse med en liten bil. Altså i penger, ikke bokstavelig talt. IKKE TA ALT SÅ BOKSTAVELIG. TRENDALARM Landets eneste dagsavis med rosa papir skal ha hatt både James Bond-tema og strippeshow på vinterfesten sin i januar. Vi gjetter på at det viser seg å være en trend de omtaler i magasinet sitt om to år. BLOTTING En gulhåret NRK-journalist med fornavn til etternavn skifter visstnok inne på det trange trimrommet på NRK, i stedet for i den store garderoben rett ved siden av.

Tidens ånd UIRONISK LIDENSKAP Den tyrkiske slakteren Nusret Gökçe sine 15 minutter er for lengst over, men «Saltbae» kom med et budskap vi alle burde ta inn over oss: det er ingenting galt med 100% uironisk lidenskap. I disse tider hvor fascismen truer i horisonten burde vi alle behandle vårt liv og virke med den samme stoltheten som Saltbae salter sitt kjøtt. ULF LEIRSTEIN ER FORTSATT PÅ TINGET

OK Å SLÅ NAZISTER? Som tolerante og moderne libfags skal vi selvfølgelig utkjempe våre kamper med vittige plakater og Facebook-videoer, men gud så deilig det føltes da en fyr under innsettelsesdemonstrasjonen mot Trump kom og drusa til nynazisten Richard Spencer i trynet på TV. Noen syntes det var bra gjort fordi nazister er slemme, andre syntes det var dårlig gjort fordi vold er slemt. Vi vet ikke helt hva vi synes om det, men liker alt som kan memes til BREKKET i Phil Collins’ «In The Air Tonight». Dessuten opplevde vi noe bortimot seksuell tilfredsstillelse av at slaget var timet nøyaktig til da Spencer var midt i en selvhøytidelig forklaring av Pepe-buttonen han hadde på jakkeslaget. Så så lenge fremtidig politisk vold er like elegant timet, skal nok dette gå helt fint. REDD ULVEN – SKYT BØNDA Neida, til tross for vår nyvunne entusiasme for politisk vold, skal vi ikke direkte drepe sauebønder som syter om ulv. Men her skal dere få en reell trussel: Hvis ikke dere snart holder kjeft og lar den KJEMPESØTE ulven være i fred, begynner vi å lobbe for å drepe hele industrien deres. Norge trenger ikke sauebønder. Industrien er liten og ineffektiv, og helt avhengig av subsidier fra OSLO for å overleve. I løpet av den fire måneder lange beitesesongen dør hundretusenvis av sauer under grusomme omstendigheter som sykdom, sult, steinskred og fallulykker, mange mange flere enn bøndene klarer å lyve seg til at blir tatt av cirka 70 skarve ulv. Og ikke nok med det, men sauebønder er også ansvarlige for flere MENNESKEdødsfall hvert år. Syting og lobbyvirksomhet gjennom mange år for å holde ulvebestanden nede, har nemlig ført til at det er altfor mange elg og rådyr i norske skoger. Elg og rådyr som forviller seg ut på veiene og kræsjer med biler. Sånn sett var sauebønder ansvarlige for 583 trafikkulykker i perioden 2005 - 2011, ifølge Statens Vegvesen, hvor 16 mennesker omkom og 50 ble alvorlig skadet. Sauebønder dreper mennesker hvert eneste år. Tenk så glade norske skattebetalere, som stort sett elsker ulv, blir for å få se noen memes med den informasjonen. :) Hvis vi da legger til at hver kilo sauekjøtt er subsidiert med cirka 110 norske skattekroner, skal du se at det blir fart på sakene. Det er vel ingen hemmelighet at vi i NATT&DAG er sånn omtrent nøyaktig det sauebønder snakker om når de gjør narr av kaffelattedrikkende rødhetteelskere som aldri har vært nord for Sinsen. Men dette er et vennlig råd fra «eliten»: Hold kjeft før det er for sent. HØYVOMITIV Noen burde VIRKELIG ta fra Märtha Louise og Elisabeth Nordeng wifi-dekning. Hver gang de googler noe på hvitvinsfylla så ender de opp med å skrive bok og starte en skole, og hver gang de skriver bok og starter en skole så blir alle nødt til å mene noe om det. Denne gangen har de ditchet engler, hester og hesteengler og isteden beveget seg inn i pseudopsykologiens lukrative sfære. Temaet er høysensitivitet – «mennesker med et ekstra fintfølende nervesystem». Ikke en veldig spennende greie i seg selv, bare en trendy rebranding av å være nevrotisk. Det som virkelig irriterer er at Märtha igjen selger inn at prinsesserollen er en stor byrde, SAMTIDIG SOM HUN IKKE VIL SI FRA SEG PRINSESSETITTELEN! Slutt! FILMSTRUCK OG CHILL Vi har skrevet om dette på side 50, men altså la oss bare insistere på hvor rått FilmStruck er. Det er så rått. Ikke nok med at de har det meste av filmklassikere i klokkeklar Criterionkvalitet, men her om dagen fant vi ut at de har alle episodene av John Luries geniale køddeintervjuserie Fishing With John i tillegg. Et slags Du er henta!, men med fisking. Se forresten også det nyeste fra sesong 2 av Du er henta! på FB, YT og ND.no nå! Boblere: Kristelig homobryllup :), Fillon er ferdig, hvit måned, Farvel til alt dét, dagfylla, Hasj og høykultur hehe, Jenny Erpenbeck, DRIB, Square Books-t-skjorten med regnbue, Beckers-tskjorten: blek kopi, Paris Is Burning, John Berger RIP, Penne-Rolf vs. Penne-Svein!!!, Osloprisen.


T H E P R O D I G Y (UK) AURORA G - E A Z Y (US) GABRIELLE

J A N OV E M AC M I L L E R ( U S ) T H E H I V E S (SE) T O V E L O (SE)

TURBONEGRO

V E R O N I C A M A G G I O (SE) ASTRID S DAGNY F A R G E R N E S YA C H T K L U B B HJERTESLAG JULIE BERGAN KAJA GUNNUFSEN LOVELESS PHILIP EMILIO SUSHI X KOBE AMANDA DELARA SIGRID

+ MANGE FLERE: SLOTTSFJELL.NO

BILLETTER I SALG NÃ…!


10 – 11

Samfunn Alternative løsninger

«Allerede i Staten mente Platon at bare filosofer med særlig innsikt burde styre staten»

Er vi for dumme til å ha stemmerett? TEKST MARCO REINERTSEN

Demokratiet har gitt oss mye bra, som muligheten til å påvirke det som skjer rundt oss, Kurt Nilsens seier i World Idol og trusa til Per Borten, men også høyre-populisme, Brexit og Trump. «Ja ja, demokrati er bra det», sier du, og tar et nytt glass vin på fest og setter på noe Pitchfork har anbefalt på Spotify-kontoen du deler med tre andre, «men det fungerer jo ikke så bra i praksis når folk stemmer på så mye dumt!» Idet de peneste av festdeltakerne av det foretrukne kjønn belønner refleksjonsnivået ditt med seksuell oppmerksomhet, tenker du at det må finnes alternativ til demokratiet hvor smarte folk som deg selv har mer makt. Og vet du hva, det gjør det faktisk! EPISTOKRATI Den amerikanske filosofen Jason Brennan ved universitetet i Georgetown, hevder i sin bok Against Democracy at det ikke er selve styreformen ved demokrati som er problemet, men kunnskapsnivået til demokratiets innbyggere. Ifølge Brennan ligger løsningen i en variant av demokratiet, nemlig et epistokrati, som kort fortalt er et demokrati hvor stemmene til de med mest kunnskap teller mer. Brennan mener kunnskapsløshet gjør at mange velgere stemmer frem dårlig politikk og dårligere ledere. Bare fordi flertallet vil «atombombe Tuvalu eller å innføre proteksjonistisk politikk», er det åpenbart ikke det lureste å gjøre. Vi lar ikke barn eller personer med alvorlig nedsatt mental kapasitet stemme, og innvandrere må i mange land (USA inkludert) bevise at de kan nok om landet for å få statsborgerskap og stemmerett. Valg avgjør viktige ting, og vi forventer at folk som tar avgjørelser som påvirker livet ditt vet hva de driver med. Bør det ikke være sånn i et demokrati også? Idéen om et epistokrati er, som badematten min, ikke ny. Allerede i Staten mente Platon at bare filosofer med særlig innsikt burde styre staten. Filosofen John Stuart Mill argumenterte i Considerations on Representative Government (1861) for såkalte «weighted votes», hvor de med høyest utdannelse burde få flere stemmer. Mill mente informerte velgere ville stemme på en måte som til syvende og sist ville gjøre samfunnet bedre både for dem selv, men også de med færre stemmer. Men dette visste vel du, du som har tatt ex. phil! Det er heller

ikke lenge siden epistokrati ble praktisert. Helt frem til 50-tallet fikk man i England en ekstra stemme i området du hadde tatt universitetsgraden din. HOBBITER, HOOLIGANS OG VULCANS Brennan deler amerikanske velgere inn i tre kategorier: Hobbits Hobbits er apolitiske og har hverken interesse for eller ambisjoner om å lære mer om politikk. Som Brennan sier i et radiointervju med Libertarianism.org (!) «If you ask them for their opinion, they will come up with something on the spot. But it will change 10 minutes later.» Brennan plasserer omtrent halvparten av amerikanere i denne kategorien. Hooligans Den andre cirka halvparten av amerikanere faller under kategorien Hooligans. De har mer informasjon enn hobbitene, og er mye mer politisk aktive. Problemet er at Hooligans bare ser etter informasjon som bekrefter det de allerede mener. I likhet med fotballhooligans kan de altså mye om sporten, men vil ikke bytte mening om «laget» de støtter. Vulcans Den tredje typen er Vulcans. De er balanserte og kalkulerte tenkere med et høyt kunnskapsnivå (In Norway we call them Aksel Sterris). Vulcans vet godt hva de ikke vet, og skifter mening når bevis taler for det. Ifølge Brennan er det svært få Vulcans i USA, mens politiske teorier som forsvarer demokrati som regel forestiller seg at befolkningen består av mennesker som enten er, eller er på vei til å bli, Vulcans. Men sånn er det dessverre ikke. MANGEL PÅ KUNNSKAP Hvor ille er det at vi bare er hobbiter og hooligans? I en kronikk trykket i The Washington Post og LA Times peker Brennan på at hundrevis av undersøkelser avslører alvorlige hull i amerikanernes politiske kunnskaper. De færreste vet for eksempel hvor høy arbeidsledigheten er, eller om den øker eller avtar. Ilya Somin, forfatteren av boka Democracy and Political Ignorance: Why Smaller Government is Smarter, skriver

i en kronikk publisert hos CNN om en undersøkelse utført av Farleigh Dickinson som viser at bare 34% av amerikanere kan navnet på de tre forskjellige maktområdene delt i maktfordelingsprinsippet, og hele 30% kunne ikke navnet på en eneste én. I fjorårets valg var frykten for meksikansk innvandring en viktig faktor. Somin peker på at totalt sett har migrasjonen fra Mexico ligget stille de siste ti årene. Og selv om meksikanere statistisk sett er mer lovlydige enn amerikanere født i USA, trodde halvparten av alle amerikanere og hele 71 % av republikanere at innvandring fører med seg mer kriminalitet. Amerikanere tror også 25 % av amerikanske tenåringer føder barn i året, men det virkelige tallet er 3%. En undersøkelse gjort av Vox viser at de færreste Trump og Sanders-fans ønsker å betale den høyst konkrete prisen det vil koste å støtte den økonomiske politikken deres. EUROPA Det er lett å tenke på stereotypien om den dumme amerikaneren, men heller ikke i Europa står det spesielt bra til med velgernes kunnskap. The Guardian skriver om en Ipsos Mori-undersøkelse som avslørte at veldig mange europeere ikke vet så mye om landet sitt. Franskmenn tror for eksempel at 30 % av befolkningen er muslimer, mens det virkelige tallet er 8 %. Italienere tror halvparten av befolkningen er arbeidsløse, men arbeidsledigheten da undersøkelsen ble utført var bare på 12 %. Sverige er blant de beste til å svare riktig på spørsmål om seg selv, men tror likevel at arbeidsledigheten er tre ganger høyere enn den er, og at det kommer 45 % flere innvandrere enn det virkelig gjør. Nordmenn er enda bedre enn svensker. Ifølge Aftenposten svarer nordmenn at befolkningen består av 16 % innvandrere som bare er 2 % over det virkelige tallet. Samtidig viser en undersøkelse utført av professor Toril Aalberg ved NTNU at kun 1 av 5 norske kvinner vet hva handlingsregelen er. HVORFOR VET IKKE FOLK NOK? Hvorfor er det så mange hobbits og hooligans og så få vulcans? Skyldes det #falske #nyheter? Er vi for dumme? Både Somin og Brennan mener det skyldes at folk er for rasjonelle. Ifølge Brennan er sjansen så liten for at akkurat din stemme vil spille noen rolle at man ikke har


incentiv nok til å ta seg bryet med å sette seg inn i politikk. De fleste vil sannsynligvis bruke mye mer tid på å researche smarttelefoner før man kjøper ny mobil enn å lese seg opp på kandidater ved et valg. Somin, på sin side, påpeker at om én uvitende person stemmer spiller det ingen rolle, men når mange millioner gjør det blir det et problem. FORSLAG TIL EPISTOKRATI Javel, Brennan. Selv om jeg og alle som leser dette er Vulcans, anerkjenner vi at andre er dårligere informerte enn oss. Men hvordan fungerer dette i praksis? I boka og kronikken presenterer Brennan forslag til praktisk implementering av et epistokrati. Man kan følge Mills’ forslag om allmenn stemmerett, men gi de som består en test om grunnleggende politisk eller samfunnsmessig kunnskap ekstra stemmer. Eller bare gi stemmerett til de som består testen og ta den fra alle andre. En annen mulighet er det Brennan kaller et «enfranchisement lottery», hvor ti tusen tilfeldig valgte borgere er de eneste som får stemme, men kun etter å ha lært relevant kunnskap. Eller et såkalt «simulated oracle», hvor alle borgere i meningsmålinger blir spurt om hva slags politikk de vil ha gjennomført, og hvem de helst vil stemme på. Statistikere vil så finne ut hva folket egentlig hadde stemt om de hadde vært bedre informert, og gi stemmene til de kandidatene som best representerer folks egentlig politiske ønsker. TESTENE Noen må åpenbart lage testene som måler kunnskapen til de med stemmerett. Men hvem? Og hva skal de testes i? Brennan vil unngå at egoistiske partier lager prøver som gir dem fordeler, og foreslår at man enten bruker «allment aksepterte» spørsmål som de i borgerskapstesten i USA, eller at man, hold deg fast, lar alle stemme over spørsmålene. Selv om folk ikke kan mye om politikk, burde de vite hva andre burde vite, ifølge Brennan. KUNNE EPISTOKRATIET STOPPET TRUMP OG BREXIT? Målet med et epistokrati er åpenbart å få bedre politikk og mer kompetente politikere. Men hadde et epistokrati utgjort noen forskjell under Brexit og valget av Trump? Ja, sier Brennan, nei sier andre. Heldigvis er det lov å være uenige om ting i et demokrati! I et intervju med framtida. no hevder Brennan et epistokrati ville hindret valget av Trump: «Trump har hentet støtten sin blant populistiske, dårlig informerte velgere. … Velgere med mye informasjon har systematisk andre politiske preferanser enn velgere med lite informasjon. Opplyste velgere har en tendens til å avvise Trumps politikk, de er positive til frihandel, innvandring, reform av rettsvesenet og så videre.» Okei, det høres jo bra ut! Men! Nettstedet pleeps.org har kjørt statistikken over hvem som stemte på hvem under det amerikanske presidentvalget i fjor gjennom forskjellige typer epistokratiske løsninger (forskjellige grader av mindre stemmer til uinformerte og forskjellige grader av flere stemmer til velinformerte) og nådd motsatt konklusjon. I samtlige teoretiske epistokratiske scenarioer hadde Trump vunnet med større margin enn den han vant med i virkeligheten. Den største marginen hadde han fått om bare velinformerte hadde stemmerett! Dette skyldes blant annet at jo mer såkalte «noncollege whites» vet om politikk, jo mer sannsynlig er det at de stemmer republikansk. Hva med Brexit? I intervjuet med framtida.no sier Brennan at begge sider var «systematisk feilinformerte om grunnleggende fakta som var relevante for avgjørelsen», men at de som stemte for Brexit var «mye mer uinformerte enn de som stemte for å bli.» The Guardian viser på sin side til en undersøkelse i utført av Eurobarometer i 2015, som viser at det ikke var mindre sannsynlig å være imot EU om man visste mer. Okei, så er ikke demokratiet perfekt, selv når det bare er oss velinformerte som stemmer. Demokratiet er jo, tross sine mangler, fremdeles den «verste formen for styreform, bortsett fra de andre». Kanskje må vi bare tåle noen utbrudd av fascisme og nihilistisk populisme innimellom. Det er bare så frustrerende å hele tiden måtte kjempe imot de idiotene fra (et parti du ikke liker) når vi i (partiet du stemte på forrige gang) har rett! Hadde vi bare fått lov til å styre helt fritt noen år hadde det garantert blitt mye bedre. Men sånn kan vi jo ikke ha det. Eller?


12 13 14

Samfunn Sam Hyde

Mange har etterlyst god satire fra høyresiden. Kan den utskjelte og nylig kansellerte komikeren Sam Hyde vÌre svaret? TEKST LUDVIG FURU


Han har arbeidet over hele kloden. Han er internasjonalt publisert. Han returnerte nylig fra Mogadishu der han fulgte de heroiske al-Mahamud-kvinnene i deres arbeid for å gjenopprette menneskeligheten i deres krigsherjede land. I tiden som kommer skal han utforske metamfetamin-handelen i Mongolia. Etter denne imponerende introduksjonen skrider en høy og kraftig, ung mann inn på TEDx-scenen på Drexel University. Han har utstående øyne gjemt bak tykke brilleglass og skjegg som tørt ugress. Han er iført rød joggedress, rød lue og rustning. Mannen ber TED-publikummet om å klappe seg selv på skuldrene sine. Bokstavelig talt. De adlyder, og sitter lydige gjennom det 15 minutter lange foredraget «Paradigm Shift 2070», en lang tirade om menneskehetens fremtid som fra ende til annen består, i likhet med introduksjonen hans, av ren svada. De blir fortalt at «ideer er fantastisk», at biler vil bruke mindre bensin i fremtiden, at man vil drikke skuddsikker kaffe og at barn vil 3D-printe muslim-Barbiedukker. Applaus. Dette er Sam Hyde. SAM HYDE ER den såkalte alt-right-bevegelsens favorittkomiker, og har i likhet med frosken Pepe vokst seg ut av chanene og nesten inn i mainstreamen i løpet av Trumps reise til Det hvite hus. I hvert fall som meme. Hyde går stadig viralt fordi fans sprer falske rykter om at han er gjerningsmannen bak aktuelle skyteepisoder. Flere ganger har kornete bilder og videoer av ham, en nørd poserende med våpen, funnet veien helt til etablerte nettaviser og TV-kanaler, «mainstream media», som en mulig mistenkt i de forvirrede timene etter en massakre. Selv dyrker han denne oppmerksomheten, og bidrar til den med å publisere tilsynelatende amatørmessige videoer av seg selv som avfyrer våpen i skogen. Til tross for opptredener som den over, er han hovedsakelig internett-komiker. Han var med å opprette Youtube-kanalen Million Dollar Extreme i 2007, en kanal med cirka 90.000 subscribers, som publiserer nådeløst utilgjengelige anti-humor-klipp og tiltrekker seg trolls fra skitne gutterom verden over. Humoren tar ofte utgangspunkt i maktrelasjonen mellom ham og kvinner, handikappede, svarte, overvektige og homofile, og det er ikke først og fremst han som er punchlinen. Du kaller det mobbing, han kaller det konstruktiv kritikk. Hyde er det man trygt kan kalle en edgelord, der han sitter og spiser iskrem og browser body acceptance-hashtaggen på Tumblr og ler hånlig, eller hijacker en Twitter-sammenkomst med en standupopptreden som består av opplesning av psuedo-vitenskapelige argumenter mot homofili. Når sketsjene har en tydelig politisk agenda, er det venstresiden det går ut over. Hyde gir seg ut for å være Trump-tilhenger på sin hals. Han hater det «liberale etablissementet», samtidig som han hater svakhet. MDE sparker ikke bare oppover eller nedover, de fyrer av atombomber i alle retninger og utsletter alle på sin vei, inkludert seg selv. Og i det siste, kanskje spesielt seg selv. I MARS i fjor ble det annonsert at Million Dollar Extreme skulle få seks episoder av sitt eget program på Adult

Swim under navnet Million Dollar Extreme Presents: World Peace. Kanalen beskriver programmet som et «postapokalyptisk mareritt som gjør satire av det nåværende politiske klimaet». Akkurat det man forventer av gjengen i MDE, altså. Men kan såpass hard og uavhengig humor (både når det kommer til normer og produksjon) overleve på den kommersielle TV-skjermen? Hva skjer når de får utfolde seg utenfor boblen sin? World Peace rommer alt fra det målrettet satiriske til det apatisk absurde, og det er ofte vanskelig å skjelne mellom hva som er hva. For eksempel i sketsjen «Jews Rock», hvor en gjeng med barn og folk i dyrekostymer danser rundt på et fargerikt, psykedelisk barne-TV-sett og synger den enkle påstanden «jews rock» igjen og igjen, mens observatører fra Adult Swim sitter og stirrer på mobilene sine i bakgrunnen. Sketsjen virker i seg selv uskyldig nok, men ta en titt på kommentarfeltet under Youtube-klippet, så skjønner man at World Peace tas til inntekt for både det ene og det andre synet. Programmet byr også på større, mer alvorspregede produksjoner, som da de gjør uvitende deltakere fra Craigslist til ofre. Eller hvor en skole ansetter en profesjonell mobber for å forebygge fremtidige skoleskytinger, en konstruert Idol-liknende audition der de talentløse deltakerne får ironisk skryt, og en handikappet gutt som får hjelp av en pick-up-artist. Den særegne fiendtligheten fra Youtube-kanalen er bevart, selv om det ikke er like åpenbart støtende som før. Likevel ble programmet tatt av luften etter bare én sesong, under kontroversielle omstendigheter. Historien om World Peace og dets raske undergang har muligens mer å gjøre med hvor vitsene kommer fra, enn vitsene i seg selv. JOSEPH BERNSTEIN, en Buzzfeed-journalist som siden 2015 har skrevet om alt-right og det han kaller «chanterculture» (høyreradikal motkultur med utspring fra 4chan og 8chan), var raskt ute med å rette alt-right-anklager mot Sam Hyde og World Peace i artikkelen «The Alt-Right Has Its Very Own TV Show On Adult Swim» i fjor. Samtidig la Hyde ut en video som dokumenterer hele intervjuet med Bernstein. Hyde svarer unnvikende og spydig på Bernsteins spørsmål, og går til slutt til personangrep. Bernstein fortsatte å skrive artikler om World Peaces angivelige nynazist-koblinger, og om internt bråk rundt programmet i Adult Swim, og ble anklaget for å være «butt-hurt» på grunn av personangrepene fra Hyde. Buzzfeed-journalisten, som etter kritiske saker om blant annet Milo Yiannopolous og gamergate, har vært et hatog trolleobjekt for alt-rightere lenge. Etter sakene om World Peace mottok han nye runder med trolling og antisemittiske memes. Bernstein skrev så artikler hvor han hevdet å ha snakket med anonyme kilder innad i Adult Swims kvalitetssjekk som hadde sensurert hakekors og «kodede rasistiske meldinger» i World Peace før programmet ble sendt. Sam Hyde tar sterk avstand fra disse anklagene, og har vist til at en av deres overordnede er jødisk, og at de aldri ville funnet på å risikere hele programmet for et par skjulte, rasistiske vitser.


Samfunn Sam Hyde

12 13 14

Men mer kritikk var på vei. I november sluttet Adult Swim-komiker Brett Gelman i protest mot Million Dollar Extreme og Adult Swims kvinnesyn. Oppsigelsen skjedde etter en uttalelse fra kanalens visepresident Mike Lazzo om at kvinner er underrepresentert i kanalen fordi de «skyr konflikt, som er en naturlig del av humor». Adult Swim-stjernen Tim Heidecker, kjent fra blant annet Tim & Eric Awesome Show, Great Job, publiserte i kjølvannet av oppsigelsen et åpent brev på Twitter, der han støtter Gelmans avgjørelse og nevner at han vil fortsette å utfordre «Trumpisme». Dette ble tolket av Sam Hyde som at Heidecker aktivt jobbet for å få World Peace kansellert. Hyde ringte inn til Heidecker under en direktesendt Facebook-video og anklaget ham for å gi etter for presset Bernstein hadde konstruert. Heidecker nekter for å ha noe med kanselleringen å gjøre, samtidig som han påpeker at han har måttet ta grep for å stoppe drapstruslene han har mottatt fra MDE-fans. I desember ble det klart at Adult Swim ikke kom til å produsere flere sesonger, og et kaos av spekulasjoner og pekefingre fulgte. VED SIDEN AV å være et buzzword nettaviser digger, er alt-right et samlebegrep for politiske ideologier som befinner seg til høyre for mainstream amerikanske republikanerne. Man forbinder gjerne begrepet med internett-rasister av typen som er hakket mer kyndig enn den

uføretrygdede bygdetullingen som ved siden av morrarullingsen har fyrt opp Facebook på Toshibaen, og hakket mindre nørd enn Breivik og Fjordman. Vi blir tvunget til å stille det svært lite konstruktive spørsmålet: Er Sam Hyde og MDE alt-right? Hyde bryter så godt som aldri karakter, noe som gjør det vanskelig å skille ærlige uttalelser fra vitser. Humoren hans er likevel jevnt over gjennomsyret av samme type bitterhet man har sett Trumps velgere uttrykke. Han ler av hvite, ressurssterke liberale som preker om hvites undertrykkelse av minoriteter, når han selv ikke engang har råd til helseforsikring. Han trener hardt, romantiserer maskulinitet, selvstendighet og våpen. Var World Peace over grensen? Det kommer naturligvis an på hvor man trekker den. Et par sketsjer balanserer på flere grenser, men for det aller meste: nei. En mye omtalt scene i episode 3 der Sam Hyde er sminket i noe som minner om blackface kan nok diskuteres, men sketsjen er såpass absurd og retningsløs at man skal være i overkant woke for å lese konkret rasisme i den. Det er ingen tvil om at innholdet i serien innimellom er hatefullt og på kanten, men stort sett holder programmet seg godt innenfor hva Adult Swim normalt sender. Humorens sterke virkemidler er alltid plassert i en satirisk kontekst. Samtidig er en viktig del av både World Peace og Sam Hydes øvrige uttrykk i sosiale medier nettopp å balansere på og utfordre disse grensene. For Adult Swim ble det den øvelsen for vanskelig å være med på.


Les mer pĂĽ nd.no


16 17 18 19 20 21

NATT&DAG Guide

Den nyeste trenden i Europa og i USA er fascisme. Som vanlig ligger Norge litt etter, men det betyr ikke at det ikke kommer til å skje her og. Det er god grobunn for fascisme i Norge, man må bare vite hva man driver med. Her er NATT&DAGs guide til innføring av moteriktig, populistisk fascisme på bjerget.

Hvordan ville propaganda for en fascistisk bevegelse i Norge 10-15 år frem i tid sett ut? Vi spurte fem illustratører vi stoler på om de kunne komme med noen forslag.

ILLUSTRASJON SVEINUNG SUDBØ

TEKST MARCO REINERTSEN ILLUSTRASJON SVEINUNG SUDBØ​​, TORD TORPE, SVEIN STRØMMEN OG AMIR AMADEUS ASGHARNEJAD


NATT&DAG Guide

16 17 18 19 20 21

MOTORVEIER At norske veier visstnok er så dårlige er en evig kilde til frustrasjon og samtale. Ved å love å legge firefelts motorvei fra Oslo til Russland, vil man garantert fange mange stemmer i stemmehåven sin. Motorveien vil i likhet med Autobahn og Via dei Fori Imperiali bli stående som et evig bevis på hva fascistene kan gjøre for folket. I tillegg er det en gyllen anledning til å samarbeide med vår nye bestevenn i øst, som kan være behjelpelige med både russiske arbeidere og materiale til motorveien. Og noen av russerne, ja de kan jo kanskje flytte inn i de fraflyttede områdene i Nord-Norge? Kanskje få stadig mer selvstyre over en periode på et par år? Kanskje bli utsatt for anti-russiske represalier som gjør at de trenger militær beskyttelse fra Russland? Vi får se! MULLAH KREKAR Lock him up holder ikke. Mullah Krekar-minister Ulf Leirstein lover at Krekar utleveres til våre allierte i USA hvor Trumps ti år gamle sønn og torturminister Barron personlig vil drepe Krekar og sende det hele live på Periscope. Trykk like om du vil at Krekar skal lide mer, trykk love om han skal dø nå! KJØTT OG SNUS Norge har mange bønder, så hvorfor skal vi betale så JÆVLIG for bacon og koteletter??? Økt subsidiering til bøndene, lavere skatter på kjøttproduksjon og høye tollsatser på importert kjøtt vil ikke bare blidgjøre de selverklært glemte (allerede gjennomsubsidierte) bøndene, men også sørge for billigere norsk kjøtt i alle butikker. Ifølge SSB ble det foretatt litt over syv millioner dagsturer fra Norge til utlandet i 2016, og i 2010 ble det handlet mat for fem milliarder kroner på dagsturer til utlandet. Dette er mennesker som allerede har stemt med gasspedalen og pengene sine, nå er det bare å få dem til å stemme på ditt fascistiske kjøttutopia. Og apropos Sverige: Under medlemskapsforhandlingene mellom Sverige og EU, klarte førstnevnte å forhandle seg frem til et unntak fra en EU-lov som forbyr salg av snus i unionen. Klarer man å konstruere frykt for at byråkratene i EU gjennom EØS-avtalen vil forby snus også i Norge, kan man sannsynligvis mobilisere mange a-politiske snusavhengige unge voksne som partiet kan nå ved hjelp av Facebook-delte danke memes. «Jeg pleier ikke å stemme, men jeg vil ikke at Brussel skal ta fra meg snusen min!» STRENGERE STRAFFER Mange lar følelsene ta overhånd når de diskuterer alvorlig kriminalitet som voldtekt, massedrap og pedofili. Et parti som klart og tydelig erklærer at massedrapsmenn som Breivik ikke skal få forvaring men isteden henrettes, og som vil øke straffen på sex-forbrytelser som pedofili og voldtekt (kanskje deportasjon og tap av statsborgerskap til utenlandske voldtektsforbrytere) vil sannsynligvis bli belønnet med masse deilige stemmer. Nam nam!

#FREEJOHAUG Denne er så selvsagt at det er rart ingen av de mindre partiene har gjort det allerede. Ved å betvile autentisiteten til Johaugs positive dopingprøve, antyde en konspirasjon eller å legge skylden på andre (Dette er 0 % Thereses feil!) vil en fascistisk idrettsminister hente inn bøttevis av indignerte stemmer fra Therese Johaugs mange fans. Ja, kanskje kan Johaug selv bli idrettsminister og legalisere bruken av leppekremen? NASJONALISME OG IDRETT Håndballjentene, fotballspillere og langrennsløpere er blant landets mest populære. Et parti som aktivt prioriterer og snakker høyt om viktigheten av gode idrettsprestasjoner kan stjele masse deilig nasjonalisme og entusiasme fra idrett. En idrettsminister kan for eksempel aktivt gripe inn ved dårlige idrettsprestasjoner som ved å sparke landslagstrenere a la Høgmo som har mistet støtten i folket, eller kritisere lagvalg på Twitter. Når idrettsstjernene våre vinner kan man arrangere banketter og offentlige hyllester av utøverne i form av parader og seremonier. Partiet bør også arrangere så mange idrettsarrangementer i Norge som mulig, som feks VM i ski eller håndball-EM. Dette vil skape såkalte «folkefester», noe partiet ved å få noen positive ord fra idrettsutøvere med gullmedaljer rundt halsen bør utnytte til det fulle. «Hadde det ikke vært for idrettsminister Johaug som har bidratt så mye med støtte, legalisert leppomaden (jubel) og jobbet utrettelig for å få dette arrangementet til oss her i Norge, hadde jeg aldri stått her nå!» (Øredøvende jubel idet partiets logo dukker opp på storskjermen og idrettsministeren entrer scenen for å omfavne utøveren og henrette kveldens første islamist). GLOBAL OPPVARMING Ifølge en meningsmåling utført av Infact i 2014 svarte 1 av 5 nordmenn at de ikke trodde på global oppvarming. En miljøminister som sår tvil om bevisene for menneskeskapt global oppvarming og heller fokuserer på hvordan det grønne skiftet negativt vil påvirke oljebransjen, kan plukke stemmer like sikkert som at global oppvarming finnes og at det er vår feil. FOLKEAVSTEMMNINGER Folket vet bedre enn eliten, derfor er det også uproblematisk å gi folket direkte kontroll over politiske avgjørelser. Et parti som garanterer en bindende folkeavstemning over betente temaer kan ikke bare toe sine hender om resultatet viser seg å bli katastrofalt, de kan lettere tvinge gjennom fascistisk politikk ved å vise til et mandat fra folket. Folkeavstemninger kan omhandle alt fra stans av innvandring fra muslimske land, utmelding av EØS, forbud mot andre flagg enn norske på 17. mai eller hvilken jente vi skal sende til lille-Marius i USA denne uka. Folkeavstemmningene bør selvsagt utformes av Nettavisens redaksjon. «Veldig mange muslimer er farlige. Er det ikke nok muslimer nå?» – Jo, nå er drittlei av sharia og no-go soner – Ja, vi bør nok roe ned litt nå! – Nei jeg er en idiot som vil ødelegge landet mitt. TOG Det norske folk er enige om én ting, og det er at togene burde gå oftere, bli punktligere og ikke innstilles så ofte. OG VI VIL IKKE STÅ PÅ TOGET! Mange tar tog, nesten like mange klager over det, og de fleste FØLER at NSB er dårlige. Ved å love å ta jernkontroll over NSB, knuse streiker, kjøpe nye togsett og øke antall avganger vil en regjering/ transportminister/togminister fort bli svært populær. Ja, så effektive vil togene bli at de også kan brukes til å deportere romfolket tilbake til Romania! Andre saker: Lynsjing av billettkontrollører og parkeringsvakter, lavere bensinpriser, kulturminister som griper inn for å endre resultater i realityprogrammer, billigere alkohol, et bedre forhold til Russland, utmelding av NATO, invasjon og innlemming av Island, Jemtland og Herjedalen i et stor-Norge og eliminering av samene, romfolket og ulven.

ILLUSTRASJON TORD TORPE

KAMPSAKER OG SYMBOLPOLITIKK De største norske partiene har store overhengende visjoner som reform av velferdsstaten eller full barnehagedekning, men vil sjeldent snakke om konkrete enkeltsaker som påvirker folks hverdag. For å nå ut til folket må et fascistparti finne symboltunge enkeltsaker som engasjerer mange, men som få andre partier gidder å prioritere. Valgdeltakelsen ved forrige stortingsvalg var på cirka 78 %. Hadde alle som ble hjemme stemt på samme parti hadde de vært landets tredje største, dobbelt så store som FrP. Hjemmesittere er mennesker som enten ikke er politisk interesserte, eller som føler at ingen av partiene snakker deres sak. Det er mange stemmer å hente her, meningsmålinger viser at mange høyrepopulistiske velgere er såkalte one issue voters. Norge har unike politiske problemer hvor en vordende fascistregjering lett kan tvinge gjennom løsninger. Skal man ta makten holder det ikke med legalisering av segway og lakrispiper, man må gjøre noe med sakene de fleste er enige om må fikses. I et så politisk homogent land som Norge vil de som tør å skille seg ut med konkrete løsninger på hverdagsproblemer vinne stort.


NATT&DAG Guide

ILLUSTRASJON SVEIN STRØMMEN

16 17 18 19 20 21

KOMMUNISÉR RETT TIL FOLKET Muligheten til å kommunisere rett med sine velgere via SOME har gjort jobben betraktelig enklere for alle politikere. De slipper kritiske spørsmål, og velgerne slipper å utfordres med alternative syn eller en balansert dekning. Den som har lykkes best med dette i Norge er utvilsomt Sylvi Listhaug. Så effektivt har Listhaugs direkte kommunikasjon med velgerne vært at også kulturminister Linda Hofstad Helleland prøvde seg på en nasjonalromantisk Facebookpost rundt juletider hvor hun blant annet gjentok noen falske nyheter. Saken om en barneskole hvor elevene ble nektet å synge teksten til «Deilig er jorden» pga av NOE MED ISLAM var selvsagt ikke sann, og ble selvsagt hauset opp i norges Breitbart, Nettavisen. Saken var for lengst dementert av rektoren på skolen, men en politikers Facebook-side har ikke det samme ansvaret som en redaktør når saken viser seg å ikke stemme. Om Helleland eller Høyres omfattende PR-team ikke hadde fått med seg at virkeligheten de presenterte ikke var sann, eller om de bare tok sjansen på at de slapp unna med det vites ikke. Effekten var i alle fall følbar blant ministerens mange tilhengere på Facebook da det REGNET likes og støttende kommentarer. Ja, kanskje er det nok knefall for Islam nå? KARISMATISKE LEDERE Det blir i det hele tatt enklere å komme unna med ting så lenge politikken knyttes opp mot en sympatisk og karismatisk person. Fornuftige, ærlige og FORFULGTE Sylvi symboliserer FrPs innvandringspolitikk, kulturministerens inderlige bunadnasjonalisme, sunne fornuft og bokhyller fulle av skinninnbundne, norske klassikere uberørte av menneskehender, symboliserer kulturpolitikken til Høyre. Hei, slapp av du da, Sylvi gjør en god jobb, det er faktisk ikke så lett å få til alt! En fascistisk leder bør være en du liker så godt at du er villig til å se forbi brudd på menneskerettigheter fordi du føler at du kjenner vedkommende

og at du kan stole på hen. Norge har ikke overflod av karismatiske, politiske ledere. Kanskje må man se til kjendiser og ikke-politikere for en ny leder av Norge, som Trump, den islandske komikeren Jón Gnarr som ble borgermester av Reykjavik eller italienske Beppe Grillo. Gode norske kandidater til diktatorjobben eller andre regjeringsposter er Tone Damli Aaberge, Therese Johaug, Håndballjentene, Sophie Elise, Marcus & Martinus, Jegertvillingene, Martin Ødegaard, Kygo, Petter Northug, Magnus Carlsen, Jon Almaas eller de gule fotballskoene Kjetil Rekdal brukte da han satte straffen mot Brasil. REAGERE PÅ KRITIKK Om man blir nødt til å ta imot spørsmål fra lügenpressen er det flere måter å håndtere dette på. Man kan gjøre som Statssekretær i Samferdselsdepartementet Tom Cato Karlsen, justisminister Per-Willy Amundsen (begge Frp) og Donald Trump og stemple kritikk fra aviser som «falske nyheter». Man kan også så tvil om motivene til sine kritikere, som Trygve Slagsvold Vedum gjorde i et intervju med Aftenposten 15. januar. I intervjuet stemplet han kritikken fra naturvernere om Senterpartiets motstand mot strengere avgifter på bensin, som et elitistisk angrep på de som bor utenfor bobla i Oslo, og at Ciceros kåring av partiet som en av norges verste på miljø er «omstridt». I stedet for å ta litt selvkritikk velger Vedum å gjøre som Listhaug og Helleland og spille på splittelsen mellom bygd og by, den såkalte eliten og det såkalte folket. Ifølge Vedum har den meningsdannende eliten som tenketanken Civita (som har utpekt Senterpartiet som det mest innvandringskritiske partiet) et «enda større ansvar for å være ydmyke overfor det levde livet utenfor frokostseminarer med høye rekesmørbrød.» Når Vedum konfronteres med at retorikken hans kan minne om populisme antyder han at han at sånne beskyldninger er en bevisst strategi fra, ja du gjettet det, Civita! Jasså ja, er det rekesmørbrød som spises når eliten

dikterer ovenfra og ned! Hvorfor akkurat høye rekesmørbrød er så farlig er heller ikke helt klart, men å karikere meningsmotstanderes matvaner er åpenbart viktig. Når de høye rekesmørbrødene slukes av eliten på frokostseminar skylles det hele ned med elitens styrkedrikk, kaffe latte. «Vi kan ikke la oss styre av kaffelattedrikkende Rødhette-entusiaster i byen», sa Håvard Jensen (Frp), varaordfører i Hobøl kommune i Østfold til Dagbladet. Burde ikke bønder og partier som er opptatt av distriktspolitikk være glad for at de idiotene i Oslo drikker kaffe med gårdsmelk og baguetter med ost fra gårdene deres? Og hvorfor er det så farlig at folk har melk i kaffen? Om kritikken mot eliten i Oslo er at de er virkelighetsfjerne er det merkelig å til stadighet trekke frem en karakteristikk av osloborgere som ikke stemmer. En uhøytidelig undersøkelse av kaffevanene til Osloborgere, fant fremtida.no ut svart kaffe er den klart mest populære kaffedrikken blant både voksne og studenter i Oslo. Man kan selvsagt le av hvor tåpelig det hele høres ut, men du kommer til å sette kaffe latten og rekesmørbrødene i halsen, for det fungerer. I januar gjorde Senterpartiet sin sterkeste måling på 20 år, med 9.3 %, en oppslutning som ved et stortingsvalg hadde gjort dem til landets fjerde største parti. «Det var trivelige tall. Jeg tror mange ser at vi står for noen verdier og et samfunnssyn som de kjenner seg igjen i», sa Vedum til N24. Og om tallene for dårlige, finn på noe selv, som da Vedum påstod det var ti tusen i demonstrasjon mot ulv utenfor Stortinget, mens politiet anslo tallet til 2500. At mediene gjør narr av dette bidrar selvsagt bare til mer innbitt støtte til politikerne vi kritiserer. Jo mer karikerte motstanderne dine blir, jo bedre. Om du virkelig vil innføre et fascistisk diktatur i Norge er du helt avhengig av én ting: At en innbilt elite gjør narr av deg og stempler deg som fascist, for eksempel i en elitistisk hipsteravis fra Oslo. Men det skjer vel ikke i Norge, vi er jo så annerledes her på berget! Det går sikkert bra det her! :)


ILLUSTRASJON AMIR AMADEUS ASGHARNEJAD


22 23 24 25

Reportasje USA-valget

En ganske vanlig familie i USA 8. november 2016. TEKST OG FOTO NIKOLAI KLEIVAN

En sint mann hopper ned fra en enorm bil og smeller igjen døra. En annen fyr klatrer ned fra passasjersiden og roper noe etter han, men den sinte mannen går med raske skritt over parkeringsplassen og ser ikke ut til å høre etter. Han har flere ting å være sint for. For eksempel: Den enorme bilen. Det er en nydelig 2005 Ford Excursion, hevet så høyt som man kan og satt oppå 24-tommers traktorhjul, så close du kommer en street legal monstertruck. Han kjøpte den for bare noen måneder siden og å kjøre den føles som å fly eller som å ri på hest gjennom byen som en gammel general. Han kaller den «The Beast». Men vi er åtte dager ut i november, det er blitt kaldere i lufta og i det siste har han hatt litt problemer med å få start på den om morgenen. Han har testet batteriet og sjekket starter relay og fuel filter og alt, men alt ser ut like it’s supposed to. Den sinte mannen kan alt om biler og motor, men can’t fucking figure out hva som er feil med den enorme bilen. Det er som om den ikke VIL starte. Så har du kona hans, som for tre uker siden valgte the bad side av et ultimatum han ga henne i en krangel. Åtte dager senere hadde hun allerede funnet seg et nytt hus, signert leiekontrakt og tatt med seg sofaen, TV-en, spisestuemøblene og de to barna deres, en jente på to og et halvt og en nyfødt sønn. Ikke bare at alt skjedde sinnssykt fort, men hun hadde på død og liv flyttet all the way til Bartlett, på andre siden av Memphis, så nå må han gjøre en 45 minutter drive hver vei for å se barna. Det er riktignok ingenting i forhold til de 16 timene og 1500 dollars det tar – best case – å fly til gamlelandet for å treffe familien, noe han måtte gjøre twice in the last year. Først for å besøke faren sin på sykehuset, så rett etter i begravelsen hans. After which han fant ut at han og søsknene var blitt screwed på arven og ikke får dritt før om mange år and by then er det probably all gone uansett. Den sinte mannen har hatt et tøft år. Han har tusen ting å gjøre og 14 clients i dag og har ikke engang hatt fem minutter til å røyke en bowl. Hvis ikke det var nok, har han nettopp sittet oppe der i trucken og fått en fucking speech av lillebroren sin, på økonomi, skatt, Syria, refugees, klima, crime, Black Lives Matter, human nature og definisjonen av ordet responsibility. Av lillebroren sin! Som har vært her for to uker og vet ikke dritt. Som tror han er smart, men vet ikke dritt om Memphis, om crime rates, om hvordan det er i USA nå. Som avbryter og avbryter og aldri shuts. the. fuck. up. Den sinte mannen mumler noe i det han river opp bakdøra på en bygning og forsvinner inn, mens lillebroren hans blir stående med armene utslått i en påtatt diplomatisk gest. Det er jeg som står der som en urimelig martyr. Den sinte mannen er broren min. HALVBROREN MIN Adrian flyttet til USA med moren sin da han var 14, for 24 år siden. Han snakker en direkte imponerende blanding av norske ord, amerikanske fraser og engelsk syntaks, og er i stand til å bytte og tilpasse språklig byggekloss midt i en setning uten å stoppe opp, som perfekt Tetris. Han kan også justere balansen mellom norsk og engelsk underveis i en samtale, nesten uten at man legger merke til det. Jo mer intens eller komplisert samtalen blir, jo mer lener han seg gradvis over mot engelsk, og plutselig sitter man og føler seg tåpelig hvis man fortsetter på norsk.


Reportasje USA-valget

22 23 24 25

Dette blir fort problematisk i en krangel eller heftig diskusjon. Da blir man gjerne lokket helt over på engelsk, og oppdager at den flytende engelsken med den amerikanske aksenten man synes man behersker så godt, som flere ekte amerikanere har kommentert etter sent i samtalen å ha funnet ut at man ikke er innfødt, egentlig ikke flyter så godt som man trodde. (I Norge har vi amerikansk TV med subtitles, forklarer man med bisarr belevenhet som om man var programleder i verdens kjedeligste reiseprogram.) Faktisk kan man ikke engelsk i det hele tatt, ikke som et språk utgjort av setninger utgjort av ord. Det man kan er et annet type språk utgjort av et begrenset utvalg ferdigpakkede fraser og uttrykk, som ikke uten videre lar seg bryte ned til brukbare bestanddeler. Man kan TVengelsk. Plutselig kan man bare si ting i den grad man har hørt noen formulere noe lignende før, og istedenfor å håndplukke egnede ord og improvisere rekkefølger som på norsk, spleiser man klønete sammen en vending man har hørt på Friends med en formulering man har stjålet fra en nylig thinkpiece. Konstruksjonene blir klossete og vulgære, man må ofre nyanser, høflighet og hele argumenter bare for å komme i havn med setninger. Man har tatt med Duplo til en Lego-fight. Så jeg har nettopp sittet i den enorme bilen og vært urimelig med broren min, i et siste forsøk på å få ham til ikke å stemme på en fascist. Han fikk amerikansk statsborgerskap i 2015, det er valgdagen ved hans første valg, og jeg har grunn til å tro at han vurderer å stemme på Donald Trump. FAKTISK ER dette grunnen til at jeg er der i det hele tatt. Ikke for å overtale ham om ikke å gjøre det, men for å skrive om at han er en sånn som kunne gjort det, har grunner til å gjøre det, vurderer å faktisk gjøre det. Planen var å tilbringe tiden fram mot valgdagen med familien hans, «for å se og beskrive hvordan disse historiske dagene fortoner seg for en ganske vanlig, splittet familie, og forsøke å forstå hvordan min egen bror, egentlig en helt vanlig norsk fyr, kan gjøre det uforståelige», som det sto i prosjektbeskrivelsen jeg sendte til Fritt Ord for å få dekket flybilletten. Jeg så for meg å være en slags flue på veggen i hverdagen deres. Transkribere noen politiske diskusjoner mellom broren min og kona, som var hundre prosent Bernie. Kanskje få med noen søte scener med barna. Skildre det politiske gjennom det privates linse, eller noe sånt. Jeg tenkte at det skulle være noe nyttig og menneskeliggjørende med et innblikk i hvordan livet gikk videre – med henting i barnehagen og laging av middag – mens verden sto stille. Et par ting skjedde som gjorde at denne planen gikk i vasken. For det første: To dager før jeg landet i Memphis, ble broren min forlatt av kone og barn. Istedenfor å bevitne mekanismene i en ganske vanlig familie, fikk jeg se hvordan det fortonte seg å plutselig være alene. Jeg kan i hvert fall gjette meg til det, for det ble aldri tid til å snakke ordentlig verken om det eller om den døde faren vår, vår eneste eneste felles forelder, som ingen av oss hadde et helt enkelt forhold til. Programmet var tettpakket med aktiviteter. Vi gikk i jernvarehandler, kjørte gocart, skjøt med våpen, mekket på biler, mekket på motorsykler, gjorde utallige ærender og satt timer på timer på den splitter nye sofaen og spilte FIFA på en splitter ny (og enorm) TV. Med en sånn timeplan er det vel også til å forstå at det ikke ble noe særlig rom for å diskutere den prekære politiske situasjonen i landet. Da FBI-direktør James Comey lagde skandale 11 dager før valget ved å informere om nye e-poster som kunne være relevante for den nedlagte etterforskningen av Hillary Clintons bruk av privat mailserver, var vi allerede godt ute i skogen i Mississippi for å kjøre motocross, bo i campingvogn og ikke snakke om følelser. Vi hadde forbigående uenigheter, for eksempel om Obamacare, trygd, Trump og Clinton, men gitt situasjonen og den nevnte språkbarrieren, presset jeg sjelden på etter det uslåelige argumentet om at jeg lever i et annet samfunn med en helt annen virkelighet. MEMPHIS LIGNER på Oslo i antall innbyggere. Men der Oslos beboere stort sett lever i fred og vanvittig velstand, deler omtrent samme antall mennesker i Memphis på

cirka 170 dokumenterte, kriminelle gjenger, og de har slitt med å komme seg etter finanskrisen. I 2016 opplevde disse menneskene 228 drap, som var ny rekord. Flesteparten av dem i skyteepisoder, noe som forekommer i Memphis og de omkringliggende områdene hver eneste dag, ofte flere ganger om dagen. Voldskriminaliteten er konsentrert i de fattigste strøkene, som stort sett bebos av byens svarte majoritet. Memphis er byen der Martin Luther King ble drept og et viktig historisk sentrum for både slavehandelen og fri, svart sørstatskultur. En by med en helt spesiell anspenthet rundt rase, den dag i dag. Her, som i resten av landet, har Black Lives Matterbevegelsen vært en omstridt og mye omtalt sak. Også i denne saken er broren min og jeg litt uenige. Cirka en kilometer, og over noen togspor, fra den stort sett hvite forstadsgaten broren min bor i, starter nabolaget Orange Mound. Det ble bygget over en tidligere slaveplantasje og var det første boligområdet i sørstatene hvor det var tillatt for svarte å bo fritt. Det er også kjent som et av USAs verste områder for kriminalitet, og raget øverst i hele landet på drapsstatistikken på 90-tallet. Broren min nevner stadig vekk dette nabolaget, som om det utgjør en trussel i seg selv. Han har gang på gang vist meg hvilke svinger jeg ikke må finne på å kjøre, og hvor på soverommet hans, utilgjengelig for barna, jeg finner den lille kofferten med pistol og ammunisjon. (Jeg lastet ned en lokal nyhetsapp da jeg var i Memphis, og får fortsatt pushvarsler om væpnede ran, voldtekter eller skytinger flere ganger om dagen, for eksempel mens jeg står på bussen eller er i butikken. Det siste pushvarselet jeg fikk kom for 42 minutter siden og åpner med ordene «Kidnap, rape and murder…». Noen ganger prøver jeg å late som om nyhetene er fra Oslo og kjenne etter hvordan det ville vært.) Innimellom sier han også ting jeg skulle ønske at han ikke sa. Ikke direkte hatefulle ting, men ting som kunne trengt mer kontekst enn han bryr seg med å gi. En kveld er vi på bar med en av bestekompisene hans Terry, en svart tidligere historielærer som nå jobber i en klesbutikk for pengenes skyld. Terry er lidenskapelig opptatt av rasisme og strukturell vold, og poster woke videoer og memes på Facebook flere ganger om dagen, med kommentarer som «Indeed.» og «#facts». Men da jeg nevner Black Lives Matter virker ingen av dem veldig engasjerte i saken. Vi avbrytes av en UFC-kamp på storskjerm. ETTER EN ANNEN diskusjon vi har, sender broren min meg en video av alt-right-ikonet Milo Yiannopoulos mens han er på jobb. Men da jeg tar det opp senere på dagen, virker det ikke som om han vet helt hvem det er. Først og fremst virker han ikke spesielt interessert. Derfor er det sikkert ekstra urettferdig da jeg på valgdagen i den enorme bilen setter alle kluter til for å få ham til å velge status quo over kaos. Senere skal jeg forstå at motstanden han gir meg, som dytter meg over i et språklig landskap jeg ikke mestrer, som igjen gjør at jeg blir ufin og unødvendig insisterende, er mest for min skyld, for å underholde meg. Om ettermiddagen drar vi til valglokalet, en barneskole-kantine som nesten er tom for folk. Registreringsmaskinene står på noen pulter i et hjørne og er koblet sammen med et rot av skjøteledninger og oransje nettverkskabler. En av maskinene fungerer er ikke, og to valgfunksjonærer løfter den hit og dit og drar i forskjellige ledninger. Bak en annen maskin sitter en annen funksjonær, en kvinne i 80eller 90-årene, og sover. Broren min registreres, trykker på en knapp og får et klistremerke. Bak ham står det skrevet med lilla bokstaver: «Please be POLITE». Etterpå forteller han at han stemte på Hillary, men jeg vet ikke om det også bare er for min skyld. På kvelden er det valgvake for Demokratene på en bar, men broren min har migrene og blir hjemme. Når resultatet er uunngåelig blir jeg bevisst på meg selv som en fysisk tilstedeværelse i historien. Av ren forfengelighet går jeg over gata og kjøper en pakke sigg. Seierstalen ser jeg hjemme på den nye sofaen til broren min. Han har lagt seg, men våkner halvveis i talen til Trump for å gå på do. You’re fucked, sier jeg i det jeg håper er en megetsigende tone. Ja, svarer han, men jeg skjønner at han snakker om hodepinen.


26 27 28 29 30


Intervju Chloe Wise

Den kanadisk-amerikanske kunstneren Chloe Wise kødder med forskjellige typer begjær og forholdet mellom dem: Seksuelt begjær, forbrukerbegjær og begjær etter mat rik på karbohydrater. Hun jobber hovedsaklig med skulptur, oljemaling og video, og er en av få ordentlig lolle kunstnere i dag. Blant høydepunktene i hennes imponerende store produksjon er «Bread Bags», en serie med forskjellige typer brød med veskehåndtak og designer-logoer på (se side 60), og «The Star of Larry David», en davidsstjerne laget av bacon. Hun maler også flotte selvportretter og tar selfies foran dem, og «spiller» i black metal-bandet Øndskapsstrand sammen med sin norske ekskjæreste, snowboarderen Mikkel Bang. Vi har fått kunstneren Nikolai Torgersen til å intervjue og tegne henne. De ble kjent da de møttes på «Slutsfjell» i 2014. INTERVJU OG ILLUSTRASJON NIKOLAI TORGERSEN


Intervju Chloe Wise

26 27 28 29 30

ÂŤKunst og kattunge er lyfe. Og kattmat og rumpaÂť


HEI, CHLOE! – Hejjj Da jeg spurte deg om å gjøre dette intervjuet sa du «yes only if i can answer ALL NORSK fordi jeg elsker norsk lyfe». Hvor mye norsk forstår du? Hva er ditt beste ord? – Veldig litten norsk men norsk er min favorite. Bogstavlitalt jeg elsker kattunge. Hvem gjør ikke det. – Kunst og kattunge er lyfe. Og kattmatt og rumpa. Skaff deg en norsk manager, få ham til å ordne en utstilling for deg, vær her i seks måneder. BOOM. Flytende norsk. – Jeg skal kanskje gjøre noe i Stockholm snart, men ja, jeg burde stille ut noe i Norge. Det hadde vært gøy, jeg liker meg der. Hvordan har den siste utstillingen din gått? Jeg så at du truet noen folk på Instagram for å få dem til å komme. Var det dårlig oppmøte? – Haha, nei, det kom faktisk masse folk. Så mange at galleriet vil forlenge utstillingen og vise fram noen av verkene i Toronto også. Utstillingen var i hjembyen min Montreal, så det var kult at alle vennene mine fra da jeg var yngre fikk mulighet til å se det. Lokalet er enormt. 650 kvadratmeter. Så det var plass til masse verk der. «The Olive Garden of Eden» var min favoritt. – Tusen takk! Den skulpturen er sinnssyk. Det er bare masse marmor med plastikk på toppen. Veldig detaljert. Det var fantastisk å skissere noe sånt på papir, forestille seg det i marmor, og så se det bli virkeliggjort. Jeg kunne egentlig ikke forestille meg hvordan en nesten to meter lang marmortrapp/bord-ting kom til å se ut i det lokalet. Så jeg var overlykkelig da jeg så det for første gang. Så la de på salaten og sausen (som er laget av plastikk og oljemaling), det var som å lage en veldig grisete salat på et veldig dyrt og fint bord eller badekar. Jeg er så lite ambisiøs hver gang jeg har lyst til å lage et verk. Det blir fort «ahh, dette kommer til å ta så mye energi. Jeg maler heller bare i stedet» – Ja, jeg er heldig med galleriet, det er den tredje utstillingen min der, så nå lar de meg gjøre sinnssykt ambisiøse greier. Det er det som er poenget med å holde seg til én ting, er det ikke? At det lønner seg når man til slutt får mulighet til å gjøre kule og dyre greier? – Jo, de kule, dyre greiene er en bonus, men det er også veldig givende å skape et ordentlig bånd og et tillitsgrunnlag. Det er som et forhold. Det føles virkelig som at de er familien min og jeg stoler på dem! Det kan jeg ikke nødvendigvis si om… folk i livet mitt eller kunstverdenen for eksempel. Haha, Loreta, kuratoren, er fantastisk. Jeg stoler ikke på noen av de som kjøper verkene mine. – Omg lol det er ille. Det var en fyr som kjøpte maleriene mine og lagret dem i en kjeller. For å selge videre. – Nei! Stopp! Du må selge til folk du stoler på. Eller få dem til å skrive under på at de ikke skal selge videre med en gang. Selv om du er i Norge, hvor det ikke er like mye hensynsløs konkurranse som i USA. Canada er også ganske chill. USA er helt jævlig. Hvordan da? – Markedet. Folk kjøper ting og selger det videre for å tjene penger eller for å ødelegge markedet for unge kunstnere. Man må være veldig forsiktig og bare selge til folk man stoler på, så ikke verkene dine blir spredt overalt og prisene blir kunstig høye. De fleste steder er annerledes, men USA er intenst AF.

Er La Croix-drikken en stor greie i NYC? Jeg har ikke prøvd det, men jeg har sett at det er en fyr i High Maintenance som er besatt av det, og det er med i et av maleriene dine. – Hahaha, ja! Jeg drikker det nå. Hva er det? – Det er kullsyrevann med fantastiske smaker, denne er med grapefrukt. Det er ingen kalorier, ingen kunstig smak, nydelig boks. Boksen er et kunstverk, rent estetisk. – Uten tvil. Så lenge jeg har jobbet med kunst, sett på kunst, analysert kunst og snakket om kunst, har jeg alltid satt estetikk som den viktigste faktoren i et verk. Uansett verk. Malerier, skulpturer, videoer, performance, alt. Men det fikk meg til å føle meg enkel og overfladisk (kanskje til og med dum) og jeg klarte ikke å forsvare eller argumentere for synet mitt, så jeg bestemte meg for å skrive en bok som inneholdt alt jeg regnet som god estetikk. Nå har jeg holdt på med den i to år, men det har hjulpet meg med å rettferdiggjøre tilnærmingen min til kunst. Verkene dine inneholder mye humor, interne vitser, klassisk skjønnhet, og så videre. Hvordan ser du på det? – Det er interessant, jeg visste ikke at du holdt på med en bok. Jeg tror at hele konseptet «god estetikk» trengs å forsvares og utdypes. Du kan ikke bare kalle noe «godt» uten å forklare hva du mener eller hvorfor. Du kan si at det er bra for deg, fordi det gir deg positive følelser, eller fordi du synes det er vakkert. Men også det krever å bli sett nærmere på. Hvorfor er det definisjonen på skjønnhet for deg? Eller for samfunnet? Jeg bruker definitivt idéene om «klassisk skjønnhet» eller skjønnhet eller estetikk eller komposisjon, sånn som kunsthistorien og media har blitt enige om å definere dem. Idéen min er så enkel som mulig. Det er bare, uten nærmere forklaring, «godt». «Dette gleder meg, men jeg hverken kan eller vil forklare det» – Men det handler først og fremst om å utforske hvorfor vi anser disse tingene for å være vakre. Det viktigste i min praksis er måten kvinner blir fremstilt på. Hva er det som gjør at kvinner fremstår vakre, eller attraktive? Jeg mener ikke at du nødvendigvis trenger å forklare det, men jeg tror det er grunn til å undersøke hvorfor. Hvorfor føles noe godt? Ofte er det fordi samfunnet har blitt enige om hva som er akseptabelt eller godt, før du ble født. I tillegg spiller det genetiske inn. Det å forplante seg, reprodusere, det å lage barn og å overleve: Noe er bra og noe er dårlig. Ja, jeg er enig. Og derfor har jeg holdt på i to år uten å komme fram til noe nytt. – Men estetikken kan selvfølgelig forandre seg. Og det gjør den jo. Hele tiden. Og det er selvfølgelig en kulturell greie. – Ja, jeg er særlig interessert i estetikken som har vært rådende i kunsthistorien, og hvordan patriarkatet har formet den. Hvordan det knyttes til det å faktisk dytte kvinner ned og kontrollere dem. Skjønnhetens estetikk, det feminine og historiske fremstillinger av kvinner, først og fremst. Men også mote og mat. Fikk du noe problemer da du lagde de Chanel-brød-veskene? – Nope. Jeg er beskyttet av parodi-lover. Tror jeg. Hvis jeg kan si at jeg er komiker så er det humor eller satire, og da er det greit. Jeg approprierer en merkevare som har mye mer penger enn meg. Og de har ikke noe imot å bli trukket inn i en kulturell dialog med kunsten. En gang tegnet jeg en pensjonert britisk fotballspiller som sniffet kokain og han truet med å saksøke meg. – Omg! Haha! Men han var i en verre posisjon enn deg.


Intervju Chloe Wise

26 27 28 29 30

Jeg håpet på en rettsak med Chanel som du til slutt vant etter å ha overbevist dem om at du gjorde dem en tjeneste i humor-sammenheng. – Ja. Du kunne ødelagt ryktet hans. Jeg kunne aldri ødelagt Chanel. Pffffft. Du tenker ikke høyt nok om deg selv. Du kunne lett ødelagt Chanel. – Haha, takk! Hva er ditt favorittbrød? Jeg liker sånn vanlig som ser ut som en club sandwich. Vet ikke hva det heter. Enkelt, vanlig brød, kanskje. – Hahah! Det kommer an på. Jeg elsker challa. Og bagels fra Montreal. Croissanter når de er ferske. Alle de er ganske fine. Karbo-jenta :) Hvordan går det med Øndskapsstrand? Er det vanskelig å være født som kanadisk kunstner når hjertet ditt banker for norsk svartmetall? – Det er vanskelig, for å være helt ærlig. Vi får ikke øvd så ofte. Det er fantastisk når det skjer, men begge er alltid på turné! Og det å være kanadier på utsiden, pluss brunette gjør det vanskelig. Jeg vet at jeg er norsk på innsiden. Langt der inne. Jeg gleder meg til neste konsert. Første eller neste? Eller begge deler? – Vi har spilt konsert… bare privat. Mikkel ser ut som Heath Ledger i det klippet på stranden. Haha, med det krøllete håret og sminken. – Hahahahah. Han er såååå bra i videoene mine. Det er helt sykt. Vi planla det ikke en gang. Jeg bare, surprise, dette gjør vi, og han samarbeidet så bra. Prøv å se for deg å reagere sånn «ja, ok Chloe, høres bra ut det». Han trodde vi bare skulle til Florida og chille. Surprise, ta på deg denne sminka. Jeg satte så pris på det, lol. Og du fikk den hyggeligste fyren med verdens beste smil til å gjøre det. – Han er faktisk den beste. Sist jeg traff ham klemte han meg i tre minutter før han ett minutt senere hadde glemt at jeg var på samme bar. – Hahahahahahaha. Han elsker øl. Elsker å feste. Stor Feste engel. Du kjenner den norske musikkscenen: Uten å fornærme noen eller høres ut som et bittert mannebarn som ikke har fått til noe av det han ville selv om han er veldig dyktig og har en sarkastisk tilnærming til alt, så ville det ta deg et sted mellom 15 minutter og to timer før Øndskapsstrand ble A-listet på norsk radio hvis du prøvde. – Hahahaha omg! Prøver du… Vil du… Vil du bli med i Ondskapsstrand? Omg. Dette intervjuet gikk jo ganske bra for min del. – HAHAHAHA, var det det som var poenget?! Vi har egentlig snakket om meg hele tiden, ja. – Nå må jeg snakke med mister Bang. Det er mulig du må sitte og se på noen øvinger som ikke er så gøy å se på. Eller kanskje de er det. Uvanlige, i hvert fall. Jeg har hørt om noen ritualer ja. Pre-spa, det er et av dem. Jeg hadde ikke hatet det, for å være ærlig. Bare chille i et håndkle. Kanskje en kokosnøttdrink. Gjøre seg klar for spa. Høres ut som min type band.

– Hahahahaha. Bloopersene er så morsomme. Alt er improvisert. Jeg klarer det ikke. «Cold pool maybe if ur crazy» Da vi snakket sammen tidligere fortalte jeg deg om nordmenn som bruker Make America Great Again-capser sarkastisk og du svarte «Wow, det er ikke noe man gjør sarkastisk – seriøst wow». Basert på dette, instagrampostene dine og alt rundt dette presidentvalget – jeg får følelsen av at du ikke er så fan av Donald. – Haha nei. Det er jeg ikke. Han er… ille. Det er ille. Det er veldig ille. Hva er du mest bekymret for? Hvor ille er det? – Det er forferdelig. Jeg måtte bytte til dataen for å svare på det. Ok. Det første jeg er bekymret for er at temperamentet hans er forferdelig, og at han veldig lett kan føre oss inn i en atomkrig. Ellers er det jo å trekke støtte til Planned Parenthood [ideell organisasjon som tilbyr abort] og idéen om at abort bør være ulovlig (!?!?!?!?!?!?), idéen om grenser, å deportere innvandrere og splitte familier, å ødelegge all fremgangen for likestilling mellom kjønnene. Og at fordommer plutselig er greit igjen. Det er liksom greit å snakke om kvinner eller LHBT-personer eller innvandrere eller andre marginaliserte grupper på denne måten nå. Det er rett og slett veldig dårlig for landet. Og det er skremmende at vi går mot en normalisering av fascisme. Vi er liksom USA. Vi er ikke et lite land, vi er alle innvandrere. Dette kan ikke skje. Redaktøren min ble forelsket i den gamle instabioen din «nice jewish girl» og hermet. Han er faktisk en «snill jødisk gutt», da. – Hahahahaha, snill jødisk gutt. Visste du at jeg faktisk prøvde å formelt bytte etternavn til «Horowitz» for et par år siden? Jeg fikk ikke lov fordi jeg ikke var jødisk. Jeg har alltid villet være jødisk. Selvfølgelig av feil grunner (mange store jødiske skuespillere og forfattere, folk liker det som regel ikke når jeg sier at jeg elsker jøder osv.) – Du er den andre personen fra Skandinavia jeg har snakket med det siste døgnet som har sagt at du elsker jødisk kultur. Og jeg, som er jøde, elsker skandinavisk kultur. Kanskje er vi alle egentlig super-kompatible. Topp tre ting med det å være jødisk? – Hahaha. Mat, snacks og… fedre. Jeg ville tatt med naturlig anlegg for humor. – Det er en del av «fedre». I norske medier blir hver eneste utlending som vet NOE om Norge – har en tipptipp-grandonkeltante de aldri har møtt eller hva som helst, eller enda bedre, besøkte Norge én gang – kalt en «norgesvenn» og får spørsmål som «Hva synes du om brunost?», «Når kommer du tilbake?» og «Når vil vi bli straffet for syndene våre?» Så… blir vi det? – Om jeg er en «norgesvenn»? Norwegian friend?? Du er ryggraden i norsk kultur på to uker hvis du vil, jeg lover deg. – Jeg kommer tilbake snart, jeg vil til Hemsedal. Jeg elsker brunost så mye! Jeg elsker knekkebrod. Og norsk rumpa. Chloe Wise og hennes arbeider er å finne i 2017 på messene Zona Maco i Mexico City, The Armory Show i New York, Art Brussel, Art Cologne, Art Basel i Hong Kong og på en separatutstilling i Paris i september på Amine Rech. Og «kanskje noe i Stockholm snart». Se et lite utvalg av hennes verker på side 60.


MYTHS OF THE MARBLE

SAMTIDSKUNSTEN OG DET VIRTUELLE

3. FEBRUAR – 2. APRIL

Samarbeidspartnere:

15 MINUTTER FRA OSLO TIL HØVIKODDEN. MER INFO: WWW.HOK.NO

Utsnitt, Jacolby Satterwhite – En Plein Air : Music of Objective Romance (pågående arbeid), 2016. Gjengis med tillatelse fra kunstneren, bestillingsverk fra San Francisco Museum of Modern Art.


32 33 34 35

For mange er han elitisten med arbeiderklasse-alibiet. For andre er han en provokatør, en kommunist, en fyllik, en middelmådig standupkomiker med misogynistisk humor. For atter andre er han bare en drittsekk på fest. Alle disse tingene er sant om Mímir Kristjanssson. Mímir er en vandrende selvmotsigelse. Han klager over mastersyken, og spør implisitt hvorfor ikke alle bare kan gjøre som ham: Droppe høyere utdanning og bli mellomleder i en avis. Han hyller Brexit og mener Norge bør fryse EØS-samarbeidet for å bremse arbeidsinnvandringen (håndverkere) samtidig som han hyller tekniske ferdigheter. Han idylliserer og romantiserer klassekamp så mye at man kan mistenke ham for å være en nostalgiker som egentlig lengter tilbake til den gangen smelteverkene, sølvgruvene og fyrstikkfabrikkene fremdeles var i full drift. Han har en irriterende trang til å løfte fram den sterke, stille, hemingwayske typen i enhver sammenheng, og ler rått av feministenes valg av symbolske kampsaker. Som om han ikke får nok oppmerksomhet gjennom å kontrollere venstresidens strøm som nyhetsredaktør i Klassekampen måtte han også gi ut en «røverroman» med politisk satire for og om venstresiden på sensommeren. En bokslakt har sjelden vært mer betimelig. Men midt oppi alt dette er Mímir også en slags fornuftens stemme. Han holder hodet kaldt under kollektive opphisselser, ved for eksempel å spørre om Kristoffer Joners Facebook-innlegg hin dagen bidrar til å overtale noen som ikke allerede er enige med ham. Han er sjelden kontrær bare for å være det, som så altfor, altfor mange andre. Han vet hvor han snakker fra, og er en klartenkt motstemme når regjeringen prøver å rævkjøre velfungende sosiale ordninger. Han insisterer på systemkritikk i et land med for lite systemkritikk, og kvesser sjelden pennen uten at det han angriper, kommenterer eller analyserer handler om noe større enn enkeltskjebner. Han er konsekvent, men sjelden forutsigbar. At Mímir finnes er rett og slett et større gode enn det også, utvilsomt, er et onde. Offentligheten ville ikke bare vært kjedeligere uten hans evinnelige innvendinger, den ville også vært mindre kritisk, mindre kompetent, mindre konsekvent og mindre lydhør, ikke bare for de som befinner seg utenfor Ring 2, men også for de som sørger for at Ring 2 faktisk går rundt som den skal. Denne nominasjonen var litt vond å gi, men seieren er fortjent.

Sosialt medium/den offentlige debattens gravplass Da Aftenposten-redaktør Espen Egil Hansen skulle «ta» Facebook fordi de ikke tillot publisering av det berømte bildet fra Vietnamkrigen, var det ved hjelp av en «Kjære Mark»-meme og en video av seg selv med engelsk tekst. Budskapet var at Facebook måtte være sitt ansvar som verdens største kommunikasjonsplattform bevisst, og dermed tillate bilder av nakne jenter så lenge de var av historisk betydning. Da Facebook omsider la merke til at dette i det hele tatt var en greie, tweaket de simpelthen sensur-algoritmen til å overse dette ene bildet. Det tok dem sikkert en halvtime, og Aftenposten kunne innkassere seieren på vegne av ytringsfriheten. «The Story of Espen Egil Hansen: This is the man who is challenging Mark Zuckerberg». Det er til å bli gal av. Her har man muligheten til å utnytte en symbolsak til å få tatt en ordentlig prat om Facebooks rolle i ordskiftet. Én meningsløs bagatell senere er samtalen over. Ingenting hadde skjedd med Facebooks reelle politiske sensur, som fjerningen av bilder av den kurdiske aktivisten Abdullah Öcalan eller manipulasjonen av hvilke nyhetssaker som «trender». Ingenting hadde skjedd med de helt åpenbart skadelige algoritmene som automatisk kuraterer feeden etter likes og reaksjoner, og som låser folk inne i sine egne ekko-kammere av tull, falske nyheter og meninger de allerede mener selv. Mekanismer som ifølge visse kommentatorer har vært med på å tippe årets epokedefinerende folkeavstemninger. (Ironisk nok er det kanskje nettopp disse mekanismene som gjorde at Aftenpostens «Kjære Mark»-idioti i det hele tatt kom for dagen – i Espen Egils ekkokammer hjallet det sikkert høyt fra både Medier24-Gard og krimforfatter Tom Egeland om at Vietnam-jenta var verdens viktigste sak.) Forøvrig hadde heller ingenting skjedd med Facebooks og Googles nærmest totale kontroll over medieannonsemarkedet, som struper journalistiske budsjetter over hele verden. Ingenting av dette vil Facebook ta ansvar for. Ikke vil de være med på at sensur og falske nyheter er noe problem som påvirker demokratiet, ikke vil de sørge for bedre fordeling av annonsemidler, aller helst vil de i ikke engang uttale seg. Facebooks ambisjoner på mediemarkedet kan oppsummeres slik: De vil ha alle pengene, all makten og ingenting av ansvaret. Facebook har ødelagt internett. Og ærlig talt håper vi de dør.

FOTO AGNETE BRUN

Vi nominerte en hel haug, leserne stemte en hel del, og til slutt var det disse som sto igjen som det absolutt beste fra 2016. NATT&DAG gratulerer!


FOTO ØYVIND EIDE

The Switch Album er The Switchs tredje album på tre år (i tillegg kommer EP-en We’re Fooling No One og B for the Beast – Remixes and Outtakes), og det ryktes (fra de som kjenner dem) at det er mer der det kommer fra. Takk for det, sier vi. Der tidligere sentrale verk i «Oslorocken» gjerne har vært svært sjangerbevisste og nærmest dogmatiske i referanser og inspirasjonskilder, låter … Album som en gjeng med folk som gir faen og digger det de digger. Befriende. De er bare noen geeks, ikke sant – vakkert illustrert ved blant annet perlen «Green Wonders» – og så er de glade i prog og antagelig mye annen påstått usexy musikk. Det er sprikende, men også forbausende konsist (kosmisk?) og The Switch-sk: Du får hits, fete koringer, gitarhelt-stuk, progpop-anthems, smarte tekster, åpenbare Fucking Åmål-referanser og mindre åpenbare referanser vi ikke har tatt ennå. Miljøet rundt The Switch og deres label Bangles & Brass koker om dagen, og de har tilsynelatende mye stilig på gang i 2017 (det ble sagt at The Switch Album også tok med seg en pris i … skrangleklassen (?) i en større og semi-direktesendt musikkpris med mange klasser). Det er uansett et ubestridt faktum at ingen andre norske band kan vise til samme plateutgivelsesfrekvens med tilsvarende skyhøyt kvalitetsnivå, hvor årets The Switch Album plasserer seg på toppen. Inntil videre.

Det er bemerkelsesverdig hvordan det etter hver sesong av Trygdekontoret virker som om akkurat denne sesongen var den aller beste. At serien har maktet å holde seg aktuell og nyskapende gjennom hele ti sesonger er ekstremt imponerende. Sesong 10 av Thomas Seltzers voksenjobb startet sterkt med en førsteepisode som tok for seg terror, hvor programlederen selv møtte kameratene sine i Eagles of Death Metal, bare måneder etter terroranslaget mot Bataclan. Årets episoder tok dessuten for seg temaer som drikkekultur, de ultrarike, innvandrere i lavtlønnede jobber og ikke minst selvmord. Møtet med familien Kåss Furuseth, som mistet både mor og bror til selvmord, må være et av de viktigste bidragene til å fjerne tabuet rundt temaet, og burde bli obligatorisk pensum for skoleelever over hele landet. Musikkinnslagene er selvsagt et eget kapittel i Trygdekontorets tilfelle. Der tidligere sesonger blant annet har bydd på Stephen Ackles store oppreisning som artist og Bjøro Hålands tolkning av «Wichita Lineman», viste denne sesongen oss blant annet at dansebandet Contrazt tolker Arcade Fire bedre enn de aller fleste. Som en slags grand finale tok Seltzer turen til USA rett i forkant av valget for å besøke sin kusine og fetter i henholdsvis Wisconsin og Nevada. Hun: ufør og Trumptilhenger. Han: UPS-ansatt med fire timer til og fra jobb, men med tro på Hillary. Begge er de medlemmer av den utsatte og mye omtalte hvite middelklassen. Valgspesialen ble et småskummelt frempek på at Donald Trump faktisk kunne vinne valget, samt et tydelig bevis på at etter sju år på TV leverer Trygdekontoret fortsatt skyhøyt på både idéplan og utførelse.

Det er på ingen måte en enkel oppgave å portrettere en avdød musiker. Hvordan går man frem? Hva vil familie og venner si? Og hva med fansen? Oppgaven blir ikke mindre krevende dersom man kommer fra Storbritannia, og musikeren man ønsker å lage en film om kommer fra Norge. Men det er den oppgaven filmskaperne Richard Knights og Gary Reynolds tok på seg for godt over fem år siden, da de bestemte seg for å lage en kortfilm om Thomas Hansen, kjent som St. Thomas i musikk-verden. Med et minimalt budsjett i ryggsekken reiste det britiske tospannet til Norge, der de for første gang møtte Thomas’ nærmeste og hurtig forstod at en kortfilm ville bli – tja – litt for kort. Kortfilm-idéen ble gjort om til en dokumentarfilm-skisse, og turen til Norge ble starten på en årelang ekspedisjon i det norske. I september i år kom endelig resultatet, og for en film det er! I Burn The Place You Hide viser filmskaperne stor ømhet for de pårørende, og som publikummer får man et ufiltrert og intimt innblikk i hvordan mannen og musikeren fra Oslo påvirket menneskene rundt seg, på godt og vondt. Fortellingene gir en ytterligere dimensjon til den upolerte og ærlige musikken. Filmskaperne gjør også bruk av slitte videoopptak fra Thomas’ opp- og nedturer som musiker, og den grovkornede estetikken i de forfalne klippene går hånd i hånd med det skranglete lydbildet. «Burn The Place You Hide» er en autentisk og empatisk dokumentarfilm om en av Norges mest komplekse musikere.

Årets Ibsenfestival på Nationaltheatret forsøkte å overbevise om at gult er kult, og det er Ibsen og! Festivalens signalgule programblad fronta ideen om at alle, selv den gemeneste i hopen, bør og kan være fan av dramatikeren. I og for seg en nobel tanke, men heldigvis greide festivalens hovedforestilling å si det kommunikasjonsavdelingen ikke sa så altfor mye om, nemlig at det å være «Ibster» ikke er en enkel sak. Er det mulig for gjennomsnittsmennesket å leve et liv i sannhet? Den Islandske duoen Thorleifur Örn Arnarsson og Mikael Torfarson var nærgående og herlig brutale når de konfrontere sitt publikum med denne sentrale Ibsenske problemstillingen. Mads Ousdals sinte tirade, hvor han på ærlig vis betrodde at troen på at scenekunst kunne forandre verden er forferdelig vanskelig å opprettholde i møte med et apatisk, selvtilfreds underholdningssugent publikum, var brilliant. Forestillingen fortjener NATT&DAG-prisen for å ha kritisert Ibsenpublikummet for å være selvtilfredse livsløgnere og for å understreke at scenekunst ikke handler om å informere, men om å tvinge publikum til å måtte ta innover seg ubehagelig sannheter.


32 33 34 35

I sommer var det 50 år siden noen unge mennesker begynte å røyke hasj i Slottsparken. Hippiene som hang der utgjorde Oslos første åpne rusmiljø, et miljø politiet aksjonerte mot for første gang i 1972. Siden har hasj blitt byttet ut med heroin og amfetamin, og hyppige politiaksjoner har jaget miljøet fra sted til sted. Dette er utgangspunktet for Lars Sandås’ bok Narkoatlas – Oslo. Ved hjelp av tekst, håndtegnede kart og tresnitt tar Sandås systematisk for seg historien til Oslos åpne rusmiljø, fra Slottsparken på 60-tallet til dagens Brugata. Atlasformatet passer perfekt til å fortelle historien til en gruppe menneskers forflytning innenfor et avgrenset geografisk område. Språket er objektivt og nøkternt, nærmest leksikalsk, supplert av fine og oversiktlige kart. Dette står i sterk kontrast til Sandås’ tresnitt som går igjen gjennom hele boka, dystre og fulle av nød og fortvilelse. Narkoatlas – Oslo tviholder på et objektivt ideal, men det er lett å trekke egne konklusjoner. Historien gjentar seg nemlig på grensen til det komiske: Det klages over et åpent rusmiljø, omtales som et kosmetisk samfunnsproblem i aviser og debattprogrammer, og politiet aksjonerer. År etter år etter år. For brukerne er imidlertid situasjonen minst like håpløs i dag som den var på Egertorget på 80-tallet eller på Plata på 2000-tallet. Alle som har et forhold til Oslo har et forhold til byens rusmiljø. Med Narkoatlas – Oslo har Lars Sandås levert et annerledes og viktig innlegg i rusdebatten.

Thorvald Meyers gate 26C Jenny Skavlan er her stadig vekk. Hva mer trenger man å vite? Ok da, kanskje litt mer. Det kan noen ganger (ofte) bli mye konsepter blant nye restauranter. «Gatemat fra hele verden». «Ekte amerikansk BBQ». «Naturvin og alle rettene bare omtales med én hovedingrediens: Flatbrød. Ku. Melk». Det er en lettvint måte å få oppmerksomhet i starten. Men faren er at folk fort blir lei, når konseptet er alt man har for å lokke gjester. Bass er derimot forfriskende konseptfritt. Det er nordisk, men det blir aldri noen begrensende tvangstrøye. Derimot er det som en enda billigere og enda enklere lillesøster til vår gamle yndling Arakataka. Det er ikke så mange steder man kan gå for å få seg et par østers, uten at man forplikter seg til fem retter med klassisk fransk. Men på Bass kan man i stedet gå fra østers og videre til en biff tartar med cæsarsalat. Eller rå kveite. Eller fritert kylling. På Bass gjør de som de vil, fordi de har skjønt at det er den enkleste og beste veien til god og original mat. Det gjelder rett og slett å ikke gjøre det så vanskelig, og ikke prøve for hardt. Det er heller ikke veldig dyrt på Bass. 50 kroner for byens beste dessert (lakrisis og kirsebær!) er det ingen som kan klage på.

Utstillingen hos QB viste en sammensatt miks av Lyches umiskjennelige arbeider. Alle nye. I tillegg til utstrakt utsmykningsvirksomhet har hun de siste par årene kanskje vært mest forbundet med det inntil nylig nedlagte og velrenommerte galleriet hun drev i paviljongen i Vigelandsparken: Lynx. Det var derfor knyttet stor spenning til hva hun ville vise denne gang, post galleridrift. Og la oss først som sist bekjenne at hun til de grader innfridde! For aller første gang, og med stort hell, ble de smått ikoniske og fargerike abstrakte veggarbeidene vist som selvstendige malerier. Utover det, bestod utstillingen av en interessant sammenstilling av astronomi, glamour, psykedelisk research og Goethes fargelære. Den bød på alt fra cosplayparykker og hytta til Heidegger, til intrikat geometri og obskure Youtube-screenshots. Etter eget utsagn peker arbeidene mot en alternativ sannhet, noe annet enn det vi blir foret med. Lyche har stålkontroll på referansene sine, og som alltid ligger det lagvis av mening i arbeidene. Alt er gjennomarbeidet og man får bestandig mye igjen av å se verkene hennes, uavhengig av kunnskapsnivå og religiøst syn. Lyche overbeviste og overrasket med denne utstillingen. På plettfritt vis klarte hun både å oppsummere og stake ut kurs i en og samme håndvending. Hennes helt unike take på virkeligheten, hånd i hånd med en like unik estetikk og materialbevissthet, vil garantert gi henne en eksklusiv og glamorøs plass i norsk kunsthistorie.


Darres gate 1 Oslo-politiet hater hiphop, men det er vanskelig å hate Paul’s Boutique. Kanskje skyldes det beliggenheten: På Alexander Kiellands plass går alt litt roligere for seg. Eller kanskje det er musikken: Old school-hiphopen på Pauls tiltrekker seg heller snille, forsiktige hiphop-nørds enn folk som leter etter trøbbel. Det er noe umiskjennelig ungdomsklubb-aktig over stedet, særlig den bittelille, svette kjelleren, som alltid er overfylt i helgene. Kom tidlig og du kan til og med spille pingpong i kjelleren! På mange måter er Pauls Boutique et samlingssted for litt for hvite hiphop-gutter som forlengst burde blitt voksne, men som trenger et sted å dyrke nostalgien sin. Men heldigvis er det også mye mer. Flere av årets live-høydepunkter har foregått på Pauls. For eksempel den episke King Skurk One-konserten i juni, der forsommer-yrende smågutter fra 612, lillebror-crewet til 501, fylte kjelleren med kjønnshormoner. Eller omtrent hver gang pusekattene i Nova Amor har tatt over kjelleren, og da særlig på Drake-kvelden deres i oktober, da stedet var stappfullere enn noen gang. Paul’s er Oslos beste eksempel på at hiphop ikke trenger å bety bråk. Det knøttlille lokalet innbyr ikke til vold, men snarere til kjærlighet og berøring <3. Paul’s Boutique oppfyller et par helt essensielle krav til et godt utested: Hyggelig om dagen, og vasse i knust glass-fullt om natten. Også har vi flere ganger erfart at de er pragmatiske når det kommer til å få folk til å oppføre seg, det gjelder ikke nødvendigvis bare å kaste ut folk ved første overtramp. Det hjelper å snakke pent til dem først! Det er nesten så man glemmer at man er på byen på fuckings Kiellands plass.

FOTO MARIA PASENAU

FOTO MARIA PASENAU

Etter å ha klint til med den mest absurde TV-humoren noen gang sendt på norske TV-skjermer med Berrum & Beyer vinteren 2014, ventet plagiatanklager og (et tåpelig, i Dagbladet) terningkast 1 for komikerduen Lars Berrum og Martin BeyerOlsen. Et par år senere var de tilbake med det noe streitere, mer solide Norske fordommer på NRK, terningen hoppet fra 1 til 5 og duoen Berrum & Beyer var noe folk hadde hørt om. I høst leide de Parkteateret tre kvelder på rad og kjørte liveshowet Kultureliten til panegyriske tilbakemeldinger fra de som var så heldige å få det med seg. Med Emile The Duke som musikalsk sidekick og oppvigler, satte Berrum og Beyer seg på gulvet slik at de kunne sparke OPPOVER mot norsk offentlighet og kultureliten innafor ring 3. Kritikken og gjøgleriet var gjennomgående morsomt og presist, uten å bli banalt. Midtveis i showet stod Martin Beyer-Olsen stiv på scenen mens en fiktiv anmeldelse av showet spiltes over høyttalerne. Anmeldelsen kunne vært reell, og gutta viste GOD EVNE TIL Å REFLEKTERE RUNDT EGET ARBEID uten at det skle over i kjedelig meta-fest. Håndverket var solid, vitsene morsomme, overgangene var overraskende og knirkefrie. Vi lurer på om ikke Kultureliten rett og slett var det aller ypperste og mest sentrale norsk humor kan få til på Venn-diagrammet friskt – nyskapende – proft gjennomført. Et forfriskende humorshow i en norsk scene der de store produksjonene stort sett er revy, stand up om kollektivtrafikk og omreisende julegallaer med profilerte komikere som peaket for 15 år siden. MER, takk!


36 37 38 39 40 41 42 43

Costume Awards 2017

Det sies at Berlin var best i den dekadente Weimartiden, rett før nazistene tok over. For ü sikre oss før fascismen kommer hit, dro vi pü det mest dekadente vi kunne tenke oss: Kjendisfesten Costume Awards.


FOTO MARIA PASENAU


36 37 38 39 40 41 42 43

Costume Awards 2017


FOTO MARIA PASENAU


36 37 38 39 40 41 42 43

Costume Awards 2017


FOTO MARIA PASENAU


36 37 38 39 40 41 42 43

Costume Awards 2017


FOTO MARIA PASENAU


44 45 46 47

TEKST MARTIN TRULSSÃ&#x2DC;NN JOHANNESSEN FOTO FOAD BAQI (PRODUKSJONENS PRIVATE BILDER)


Film Intervju

Den norsk-kurdiske dokumentaristen Zaradasht Ahmed ønsker å endre vår oppfatning av Irak-krigen. I Nowhere to Hide skreller han bort politikk og populistiske begreper og ser situasjonen gjennom ofrenes øyne.

Irak, desember 2011: I en ambulanse sitter sykepleieren Nori Sharif. Bilen frakter en skadet person – det er mye blod – men det er kø, og sjåføren må stoppe. Fra bilradioen hører man at de amerikanske styrkene er i ferd med å trekke seg ut. Det feires i gatene i Irak, sier stemmen. Nå skal landet bygges opp igjen. Sånn begynner Zaradasht Ahmeds nyeste dokumentar Nowhere to Hide – kontrastfullt og kaotisk, samtidig med et håp om en bedre fremtid. – Da vi begynte å lage filmen i 2010, trodde vi at den skulle handle om Irak-krigen. Det var blodig krig i landet – det var en «no-go zone». Da amerikanerne og de allierte trakk seg ut trodde vi filmen var ferdig. Vi tenkte det ville komme en ny regjering, og at man ville begynne å tenke på en ny måte. Vi var optimister, sier den norsk-kurdiske regissøren om filmen som hadde norsk premiere i Tromsø under TIFF 2017. Nowhere to Hide følger hovedkarakteren Nori over en 5-års periode, både på jobb og hjemme sammen med kone og barn. Nori filmer ofte seg selv, gjerne snakkende til kameraet. Dette skaper en særlig intimitet, og det er til tider tungt å følge hverdagen hans. Ansiktsuttrykket til den ellers livsglade familiefaren endrer seg gradvis utover i filmen. – Man ser hvordan ødeleggelsen tar han. Hvordan han går nedover og nedover, nesten drukner. I begynnelsen av filmen observerer han bare krigen, men plutselig er han midt i den. Til slutt handler det bare om å overleve. Det var tøft å være vitne til, sier Ahmed.


44 45 46 47

«Man ser hvordan ødeleggelsen tar ham. Hvordan han går nedover og nedover, nesten drukner. I begynnelsen av filmen observerer han bare krigen, men plutselig er han midt i den. Til slutt handler det bare om å overleve»

Filmskaperen har bred erfaring med å undersøke og dokumentere historier fra Midtøsten, Nord-Afrika og Asia, blant annet i arbeidet med Diyarbekir (2011) og Fata Morgana (2013), men hevder dette er den vanskeligste filmen han har laget så langt i karrieren. – Det er veldig krevende å følge en karakter i krigsherjede områder. Premissene er helt annerledes, alt er uforutsigbart. Begrepet tillit får ny betydning, sier han. Store deler av materialet i Nowhere to Hide er filmet av Nori selv – i beste fall en amatørfotograf. Ahmed presiser at det ligger solid regi bak det man ser, men innrømmer at de måtte ty til uortodokse metoder for å komme i land med filmen. I Irak ble film-crewet kjent med tolv irakiske sykepleiere som sa seg villige til å hjelpe til med å dokumentere situasjonen i landet. De fikk utstyr og opplæring, men den faglige kompetansen var høyst variabel. Nori var én av de tolv – og en virkelig dårlig kameramann, forteller Ahmed og ler: – Han snakket når han filmet, beveget kamera


Film Intervju

opp og ned og gjorde alle feilene du ikke skal gjøre. Nori hadde lyst til å si noe til oss, men han hadde ikke kunnskapen om hvordan. Likevel ble han filmens hovedperson. I filmen ser vi at IS okkuperer byen Nori og hans familie bor i, og de må legge på flukt. På rundt samme tidspunkt begynte Nori å bli en bedre dokumentarist. – Han begynte å forstå teknikken, leverte stadig mer sjokkerende materiale, kom med forslag til ideer og hadde viljen til å holde ut i vanskelige situasjoner. Historien hans tvang seg gjennom, og derfor tok vi en avgjørelsen om at dette skulle handle om Nori Sharifs kamp for å overleve krigen. Vi ryddet bort alt annet materiale, sier Ahmed. Idéen til prosjektet ble utviklet sammen med den norske krigskirurgen Hans Husum. Husum hadde en teori om at man var vitne til en ny type krigføring i Midtøsten: «Den fjerde generasjons krigføring». En krigføring med ansiktsløse soldater og grenseløse hærer, kriger uten fronter og uten nasjonstater. – Sånn har det vært i lang tid. Også før media ble

fulle av nyheter om Syria, Jemen og Libya. Disse landene var ikke i bildet den gangen, men vi var tilskuere til et Irak som var i en lignende situasjon, sier Ahmed. Nowhere to Hide gir likevel ikke svar på hva slags type krig det er i Irak og Midtøsten. Selv om alle symptomene på en krig er der, får vi aldri se den faktiske sykdommen – den egentlige grunnen til at det faller bomber og tusenvis av mennesker blir drept. – Vi forstod det ikke selv og ville ikke lage en film om denne typen krig. Vi så det gjennom øynene til en sårbar mann som prøver å overleve og beskytte sin familie, sier regissøren. Dokumentaren har allerede høstet god omtale i internasjonale magasiner som Variety, The Hollywood Reporter og Screen Daily, og i november i fjor vant filmen hovedprisen ved den prestisjetunge dokumentarfilmfestivalen IDFA i Amsterdam. Det er første gang en norsk film vinner prisen. Også i Tromsø har mottakelsen vært god. – Mange er ofte i sjokk og trenger litt tid til å fordøye filmen. Min erfaring er at folk ikke er sinte på

meg eller stiller spørsmålstegn ved hvorfor vi utsatte de involverte for dette. Derimot ønsker de å gjøre noe. Jeg er glad for at vi har klart å skape empati med ofrene. – Jeg har også fått kommentarer fra folk som har sagt at de har fulgt konflikten i Midtøsten nøye, og at filmen har hjulpet dem til å forstå den bedre. Det politiske språket er veldig avansert, men det mellommenneskelige språket ligger i vår natur. Vi forstår det lettere. Det engasjerer og oppfordrer til refleksjon, sier Ahmed. Nå håper regissøren at filmen også kan påvirke personene som har makt til å gjøre noe. – Vi ser at mainstream-media sliter med å komme tett på virkeligheten. Rapporteringen gjenspeiler ikke situasjonen til menneskene i de utsatte områdene. Vi er vitne til fjerne kriger og Midtøsten brenner. Vi ser mennesker flykte i hopetall, og vi har å gjøre med en humanitær katastrofe – ikke en krise. Vi må begynne å tenke annerledes og finne løsninger i stedet for å se problemer.


48 â&#x20AC;&#x201C; 49


Intervju Kim Hiorthøy

«Mennesket er et veldig hjelpeløst dyr»

Har dem laga film av Kim Hiorthøy og nå?! TEKST JON SÆTER

– EN ANNERLEDES komedie, som ikke nødvendigvis er for alle, svarer Kim Hiorthøy kort og konsist da jeg spør han hva slags film The Rules for Everything er. Da jeg videre lurer på om han har nådd målet sitt om å lage en film som ikke ligner noe særlig på noe annet, svarer han bare: – Ja. Hvis den nybakte spillefilmregissøren fortsetter å svare så kjapt på spørsmålene mine, kommer dette intervjuet til å bli usedvanlig kort. Heldigvis blir det ikke sånn. The Rules for Everything er, i motsetning til Hiorthøys første svar, usedvanlig tettpakket med innhold på sine 127 minutter. I filmen møter vi den unge, tospråklige jenta Storm, som på vandring rundt i en kald og lite gjestmild versjon av Oslo, må hanskes med et stort antall snodige bikarakterer med nærmest totalt mangel på empati. Blant dem finner vi en engelskspråklig mor (Natalie Press) som sliter med å uttrykke følelser, en far som brått og brutalt blir revet bort, en snodig lærer med fascinerende pedagogikk i Ingrid Olavas skikkelse, og en hel del mer eller mindre latterlige utøvere av ulike selvhjelpsteknikker. Storm ramser til stadighet opp en lang rekke regler for verdens bestanddeler, samtidig som hennes egen verden nærmest virker blottet for regler og konvensjoner. I bakgrunnen lurer de ulike karakterenes til tider absurde tanker rundt det å leve og det at alle en gang skal dø. Tingenes regler er et slags overordnet tema i filmen, men samtidig virker karakterene skilt fra disse reglene. – Jeg er ikke helt enig i at karakterene ikke forholder seg til regler. Hva som er forskjellen på regler, konvensjoner og vaner er heller ikke alltid like lett å vite. At filmen har en lineær fremdrift er jo basert på regler. At det skjer en uventet hendelse i starten er ganske konvensjonelt. At det er en ung jente i hovedrollen er kanskje ikke det mest konvensjonelle, men det er heller ikke unormalt. At den filmen skiller seg fra den

gjengse kinofilm setter den dessuten i tradisjon med andre uavhengige filmer. Selv om filmen kanskje følger visse konvensjoner er det vanskelig å finne noen klare og gjennomgående referansepunkter i filmhistorien. Til tross for at Hiorthøy bruker sjakk som en gjennomgående metafor på døden, og faktisk tar i bruk bilder fra Det syvende inseglet og Antonius Blocks sjakkparti mot Døden, er ikke filmen særlig Bergmansk. Skal man dra noen paralleller virker karakterene tidvis like mistilpasset som Trond Fausa Aurvåg i Den brysomme mannen, eller en type hentet fra Erlend Loes underfundige, litterære univers. Estetisk har den store likhetstrekk med Hiorthøys egne grafiske arbeider. Musikken har regissøren naturligvis laget selv. Hva har hovedinspirasjonen for filmen vært? – Jeg vet sannelig ikke. I starten hadde jeg mange forskjellige innfallsvinkler. Etter hvert går det hele over til å fungere som en slags selvgående motor, hvor filmen på et vis fungerer som inspirasjon for seg selv. Av filmer og regissører som har inspirert er det egentlig vanskelig å peke noen konkrete. Jeg har sett – og satt stor pris på – veldig mye film, så det finnes helt klart fragmenter i filmen som ligner på hva andre har gjort, men noen konkret hovedinspirasjon klarer jeg ikke komme opp med på stående fot. Ensemblet i filmen er svært interessant. I tillegg til en rekke amatører som virker å være født til rollene sine, møter vi blant andre musiker Ingrid Olava i rollen som Storms lærer og internasjonalt kjente Natalie Press (My Summer of Love) som Storms mor. – Vi hadde en fantastisk casting-ansvarlig i Jannicke Stendal Hansen, så jeg fant egentlig bare tre roller selv: Ingrid Olava, som jeg kjente litt fra før, Storm og han som spiller selvhjelpsfyren Hrvoje. Natalie Press fikk vi kontakt med gjennom en casting-agent i London. Tindra Hillestad Pack som Storm imponerer kanskje aller mest i rekken av underfundige skuespillerprestasjoner i filmen. Som en slags moderne ver-

sjon av Saint-Exupérys Den lille prinsen vandrer hun fremmedgjort rundt og stiller spørsmål på norsk og engelsk til de rare menneskene rundt seg. – Tindra er dattera til en venn av meg. Vi brukte henne da vi skulle lage en teaser til Norsk Filminstitutt. Vi lagde teaseren på engelsk også, og det funket så bra at jeg visste at hun var den rette for filmen min, som jeg allerede var klar på at skulle være tospråklig. De som driver med selvhjelp i filmen er alle nokså latterlige figurer. Hva er ditt eget syn på selvhjelp? – Det er interessant med selvhjelp. Det finnes så utrolig mange oppskrifter på alt mulig der ute. Gjør du et enkelt Youtube-søk finner du instruksjonsvideoer til de mest banale ting. Det er også så mange selvhjelpsbøker som sier det samme. For eksempel at det er så viktig å være «seg selv». Det er som om det slår motsatt vei, at all mindfullness gjør en mer stresset enn man var før man begynte med det. Etter hvert trenger man en ny selvhjelpsbok for å lære å takle problemene man fikk gjennom å lese den første. Og dette bare fortsetter og fortsetter. Hva tror du denne enorme trangen til å la seg hjelpe ligger i? – Det bunner kanskje i at mennesket er et veldig hjelpeløst dyr. Vi er helt avhengig av hjelp fra andre for å kunne lære oss ting og få kunnskap vi ikke har. Du har tidligere regissert kortfilmer og musikkvideoer. Hvordan var ditt møte med langfilmen? – Først og fremst har det vært veldig morsomt og et enormt privilegium å jobbe med så mange bra og dedikerte folk. Alt er liksom større med langfilm, også fallhøyden. Jeg vet jo egentlig ikke om dette er noe jeg kan. Er det regissør du skal være fremover nå? – Jeg har i hvert fall veldig lyst til å lage mer film. Må bare lage et nytt manus først.


50

Kommentar FilmStruck

Skjermdump fra Agnès Vardas Du côté de la côte (1958)

TEKST TRULS FOSS

FilmStruck er strømmetjenesten som redder internett – og ødelegger «chill»-delen av daten.

«Hvis Netflix og Hulu er strømmetjenestenes svar på kebabsjapper, tilsvarer FilmStruck Maaemo»

HVIS DET ER som Jean-Luc Godard sier, at filmen er død, så er strømmetjenesten FilmStruck et slags himmelen på jord for de cinefile. FilmStruck er et ambisiøst tilbud til filmelskere, eller folk som ønsker å bli mer dannet innen film. Katalogen deres består ev et eklektisk utvalg, med alt fra de filmhistoriske mesterverkene, til hard-to-get kuriositeter, kultklassikere og indie-perler. Tjenesten springer ut av et samarbeid mellom filmkanalen Turner Classic Movies og det særdeles respekterte distribusjonsselskapet Criterion Collection, som renoverer klassikere fra de originale råteipene: Scanner, mastrer og til og med klipper på nytt, på hundredelen sånn det ble gjort i den opprinnelige utgaven. FilmStruck er oversiktlig og pedagogisk lagt opp, delt inn i ulike filmserier og sjangere slik at du ikke trenger å råtne i jakten på en ny tittel å se – som tilfellet ofte kan være med Netflix. I skrivende stund byr tjenesten på i overkant av 70 serier og retrospektiv med utgangspunkt i ulike regissører, skuespillere og filmfotografer, deriblant Agnès Vardas essayistiske og eksperimentelle filmer, Terry Gilliams surrealistiske eventyr, verker av enigmatiske Guy Maddin, filmer med Hideko Takamine – en av Japans mest anerkjente skuespillere, samt en serie viet filmer som foregår på sirkus. Alt i alt rommer katalogen omlag

1200 titler, hvorav rundt 800 av disse kommer fra Criterion Collections eminente utvalg. På tross av Netflix’ langt på vei råtne utvalg, er det bare å stikke fingeren i jorda og innse at vi kommer til å bli ved med å konsumere junk. I så måte kan FilmStruck fungere som den ultimate treningsøkten man oppsøker etter at Captain America og resten av The Avengers har hamret ut nok hjerneceller og en begynner å bli mett på Stranger Things’ motstandsløse 80-talls nostalgi. FilmStruck tilbyr tre mulige abonnementer: en grunnpakke til omlag 70 kroner, grunnpakken og tilgang til Criterion Collection-utvalget til i underkant av hundrelappen og en ettårspakke med grunnpakken og Criterion Collection-utvalget til omlag 850 kroner (anbefales!). Det som kan sies å være noe negativt, er at tjenesten kun er tilgjengelig i Trump-land, og at du derfor blir nødt til å snike deg digitalt over muren ved hjelp av en VPN-forfalsker – men det klarer du sikkert, du som med stor, statistisk sannsynlighet er mellom 18 og 40 år gammel! Hvis Netflix og Hulu er strømmetjenestenes svar på kebabsjapper, tilsvarer FilmStruck Maaemo – en strømmetjeneste med et kulinarisk utvalg for filmelskerne og de som ønsker å bli det.


akademika.no - garantert best på

PENSUM OVER

20.000 TITLER PÅ LAGER

Rabatt på en mengde lærebøker!

Finn din pensumliste på

akademika.no LAST NED AKADEMIKAAPPEN

GJELDER KUN I BUTIKK


JAZZ, SOUL AND WORLD LEGENDS

&

STEVE HILLAGE FRE 10. MAR KL.20:00 350/300+AVG

LES FRERES SMITH FRE 24. MAR KL.21:00 300/250+AVG

TEKST PELLE BAMLE ILLUSTRASJON MALA RARI

LØR 24. MAR KL.20:00 320/270+AVG

Nordens største bransjefestival svarer på «for lite rock!»-kritikken ved å lansere by:Larm black – «for alle artister som kjører fuzzpedalen et sted mellom nivå 6 og 11.»

LURA LØR 22. APR KL.21:00 300/250+AVG

JOSÉ JAMES LØR 29. APR KL.21:00 350/300+AVG

11/3 PABLO ZIEGLER, QUIQUE SINESI & WALTER CASTRO 4/5 ALLAN HARRIS 6/5 TINARIWEN -NYTT ALBUM ”ELWAN” 19/5 ORCHESTRA BAOBAB 24/8 WILLIAM BELL

WWW.COSMOPOLITE.NO

Under fjorårets by:Larm gikk diskusjonen høylytt: Hvor blir det av rocken? De siste årene hadde det knapt vært en gitar å se på en by:Larm-scene, langt mindre en fuzzpedal modifisert til å kunne skrus til nivå 11. Noen, som by:Larm-sjef Joakim Haugland, mente rocken kunne takke seg selv, ved å være dårlig og irrelevant, mens andre beskyldte by:Larm for å drive med aktiv dødshjelp. Så hva gjør de i år? De lanserer by:Larm black, en ny del av festivalen som skal avholdes på egne scener på Vulkan Arena. På by:Larms nettsider står det at by:Larm black «er for alle artister som kjører fuzzpedalen et sted mellom nivå 6 og 11» og for folk som «har, har hatt, eller skulle ønske de hadde en massiv headbange-vennlig-hårmanke». Jikes! Dette høres jo VELDIG rockete ut, by:Larm black-sjef Erlend Gjerde. Aller først, hvorfor valgte dere å kalle det by:Larm black? – Vi følte vel at det var betegnende på det vi ønsker å skape. Vi håper med by:Larm black å legge til rette for at artister, publikum og bransje knyttet til de mørkere sjangrene skal få en arena der man kan dyrke musikken vi elsker. Hvorfor ikke bare blande rock og metal sammen med resten av programmet? – Først og fremst fordi det er mange publikummere som er spesielt interessert i rock og metal. De har ikke nødvendigvis så mye interesse av å se så mye annet på programmet. Ved å samle alt på ett brett tror vi også at vi kan få en veldig god og konsentrert festival for bransjen. Vi prøver å skape en arena der nordisk rock- og metalbransje kan møte ikke bare hverandre, men også en større delegasjon internasjonale bransjetopper som kommer for å se hva som rører seg i den norske scenen.


Uteliv Intervju

support:

rockefeller

lørdag 18. februar

Bill. kr. 250,- / 18 år leg.

«Alle i sort avdeling er velkommen», sier du på by:Larms nettsider, men gjør dere ikke artistene en bjørnetjeneste ved å bare la dem spille for «menigheten»? – Den uttalelsen var nok ment på bransjen. Vi håper alle som driver med rock og metal, det være seg festivaler, bookingbyråer, agenter, merchandise-selskap og plateselskap vil komme og ta del i festivalen og seminarprogrammet. Når det gjelder publikum er absolutt alle velkomne og vi håper mange tar turen inn fra de andre scenene for å sjekke ut et eller flere av bandene på by:Larm black! Dere har booket flere av deres «egne» band. Av de sju første annonserte bandene er fire av dem signert på selskaper dere som booker driver. – Det ville vært veldig vanskelig å komme utenom artister vi selv er involvert i om vi skulle satt sammen et relevant program. Det ville heller ikke vært rettferdig om artister som jobber med oss i by:Larm black skulle ha noen dårligere forutsetninger for å komme med. Vi har prøvd å sette sammen et program som speiler det som skjer i scenen, med aktuelle artister, kommende talent og noen mer etablerte topper som fortjener enda mer eksponering. Du nevner Avenged Sevenfold, Bring Me The Horizon og Volbeat som eksempler på band som virkelig har fått det til. Er det virkelig den type band dere ønsker å avle frem med by:Larm black? – Dette er jo tre vidt forskjellige band som alle representerer sin egen del av rock og metal-scenen. Men om vi hadde fått frem noen nye yngre band som etter hvert hadde vokst seg til denne størrelsen så hadde det vært utrolig gøy, og veldig bra for alle som er involvert med rock og metal i Norge. Vi trenger noen nye lokomotiv som kan dra med seg flere opp og frem, uavhengig av hvilken type rock eller metal de hadde vært basert i.

t o r s d a g 23 . f e b r u a r Bill. kr. 250,- / 18 år leg.

support:

tom and his computer rockefeller onsdag 1. mars

Bill. kr. 325,- / 18 år leg.

nB! få Bill.

rockefeller

t o r s d a g 16. m a r s

Bill. kr. 350,- / 18 år leg.

nB! få Bill.

rockefeller

sentrum scene

Bill. kr. 310,- / 18 år leg.

Bill. kr. 455,- / 18 år leg.

tirsdag 28. mars

Så hvilket norsk band fortjener å bli det nye Volbeat? – Det er ikke godt å si, men kanskje The Dogs? De jobber knallhardt! De gir ut en skive i året, turnerer massivt og har ekstremt publikumstekke også utenfor det vanlige rock- og metalsegmentet. Kan du prøve å spå «rockeåret 2017»? – Jeg tror vi er tidlig i fase der rocken begynner å komme mer tilbake i mainstream og forhåpentligvis begynner vi å se noen tydelige tegn på det i løpet av året. Jeg tror vi får se noen rockelåter som sprenger seg ut av sjangeren og når et bredere publikum. Av norske rockeband tror jeg The Dogs etablerer seg som det neste store rockebandet. Fight The Fight tror jeg er et debutband som setter seg. De er playlistet på P3 og streamer veldig bra allerede. Jeg tror Blood Command gjør et comeback, og at Ondt Blod leverer en knallskive. Det samme gjør Carnival Kids. I metal tipper jeg Nidingr, Aura Noir, Satyricon, In Vain og Dimmu Borgir alle leverer album som setter sitt preg på 2017.

vilde tuv rockefeller

t o r s d a g 3 0. m a r s

john dee

o n s d a g 29. m a r s

Bill. kr. 270,- / 18 år leg.

sentrum scene l ø r d a g 7. o k t o b e r

Bill. kr. 320,- / 18 år leg.

john dee

m a n d a g 10. a p r i l

Bill. kr. 225,- / 18 år leg.

by:Larm og by:Larm Black holdes i Oslo 2. – 4. mars.

Forsalg: www.rockefeller.no + NarveseN + 7-eleveN + tlF. 815 33 133 + NB! Bill.avg.


REVOLVER

Uteliv Fem i baggen

3/2 HIDden cameras + lazy queen // 225 kr 20 År 21.00 Klubb: ball em up // 80 kr 20 År 23.30 4/2 knekklectric // 120 kr 20 År 21.00 Klubb: chopworld // 50 kr 20 År 23.30 8/2 slick shoota // gratis 20 År 21.00 9/2 cosmonauts + high tone low // 175 kr 20 År 21.00 10/2 ieatheartattacks + exploding head syndrome + despereaux 100 kr 20 År 21.00 Klubb: onkod // 50 kr 20 År 23.00 11/2 Klubb: riemann zeta function // 50 kr 20 År 23.00 17/2 Klubb: koso // 80 kr 20 År 23.00 18/2 Klubb: superkind // 50 kr 20 År 23.00 23/2 pymlico + no man´s island // 100 kr 20 År 20.00 24/2 verdensrommet // 100 kr 20 År 21.00 Klubb: hjemme med dama // 50 kr 20 År 23.00 25/2 arc: PEKKA KÄPPI & K:H:H:L + morudes // 200 kr 20 År 21.00 Klubb: dance with a stranger // 50 kr 20 År 23.00

Jakob Ogawa er bare 19 år, men er plukket ut som en av årets demoartister til by:Larm, signert med den relanserte norskavdelingen til Playground Music og fått merkelappen «prodigy» (ikke bandet) av Clash. Debutsingelen «All Your Love» er en god skup Connan Mockasin, det skjeveste fra Mikhael Paskalev og en anelse skurr alá Toro Y Moi. «All Your Love» har den type popsnert i seg som man ser i Det Beste Fra Utlandet™ – den type popsnert du har i håndleddet når når du kaster en liten stein i et av barndommens tjern og ser ringen pulsere utover og inn i fremtiden. Like deler nostalgisk og fremtidsretta, altså. N&D ba Ogawa plukke ut noen av sine favoritter for tiden, for «All Your Love» er en av våre, i hvert fall.

Gabriel Garzón-Montano – The Game

Elsker grooven på låta her, og når refrenget kicker inn – daaamn! Anbefaler den nye skiva

Frank Ocean – Self Control

Upcoming shows

Frank virker så sykt jordnær og åpen, og låta her beviser virkelig det. Det bare føles så riktig. «Some nights you dance with tears in your eyes». Gooosebumps.

Verdensrommet – Problem

Viber med den her! Digg vokal og slick produsering.

17/3 dødheimsgard + vesen

Homeshake – Every Single Thing

18/3 mats wawa

Jamie Isaac – Find The Words

31/3 zig zags 9/4 foxing + fog lake + ypofh 14/4 flotsam & jetsam 19/4 steve gunn 10/5 manilla road 13/5 silver apples drikk på revolver hver dag fra 18-03 (fre + lør 16-03)

Liten jam som er perfect for late nights. Digger hele greia til fyren her. Så rolig og laidback både på plata og live. Ikke noe fuzz.

En god venn av King Krule som lager breezy alternative rnb. Musikkvideoen til låta er helt wild! Det er noe veldig fargerikt med produseringen, og det melodiøse aspektet ved låta er ON POINT.


Uteliv Fem i baggen

FOTO GUNNBJØRG GUNNARSDOTTIR

“Utrolig teit låt. Digger det. Farlig fengende.” Silja Sol

Silja Sol har vært og er på vår Best akkurat nå-spilleliste, og har sammen med produsent Fredrik Vogsborg (Casiokids, Young Dreams, The Megaphonic Thrift m.fl.) gitt ut singelen «Ni liv» fra et kommende album med samme navn. – «Ni Liv» er en låt som handler om livet, døden og evigheten. En gang drømte jeg at jeg hadde flere liv, og kunne rette opp i feil jeg har gjort, valg jeg har tatt og bruke mer tid på de jeg har mistet i dette ene livet, sier Silja Sol. Fin drøm, fin låt og fine valg Silja Sol har gjort i denne spalten.

Susanne Sundfør –White Foxes

Jeg har hørt en del på Susanne Sundfør i det siste, elsker denne låten fordi den har en helt magisk oppbygging og så er det så stilig med kontrastene mellom det rolige og det mektige.

Misty Coast – Funny World

Detter er jo mine venner da, men det er ikke derfor denne låten er kul. Eller selvsagt er det en ekstra bonus, men det er fordi den er så rar og stilig at jeg liker den. Og det er jo de også for øvrig. Dessuten er de knallgode live. Gleder meg til albumet!!

Dårlig Vane – Gikk i Bakken

Utrolig teit låt. Digger det. Farlig fengende.

Soft Ride – Soft Ride

Rar og fin countryvibbe-låt. Elsker den sære vokalen. Låten er veldig fin, og jeg havner med en gang inn i den flytende stemningen.

Hjerteslag – Sang Til Sonja

Hjerteslag har jo akkurat sluppet platen vannmann86, og jeg liker jo hele platen, men denne låten liker jeg ekstra godt, fordi.


FOTO ALENA GREK

Uteliv Fem i baggen

KVINNE. UKJENT

FRA GULLPALMEVINNERNE JEAN-PIERRE OG LUC DARDENNE

DE KRITIKERROSTE REGISSØRENE AV TO DAGER, EN NATT, ROSETTA OG BARNET

«Mesterlig»

Paste Magazine

PÅ KINO FRA 17. MARS

Seksmannsensemblet Svømmebasseng spilte blant annet på Romjulsfestivalen som NATT&DAG hadde sammen med og på Jaeger i Oslo, og har tidligere vært på vårt Best akkurat nåspilleliste (ligger på Spotify!) både én og to ganger. I tillegg er de et av disse bandene som er UMULIG å google.

OSLO KONSERTHUS

Vi gjetter på et navnebytte innen tre år (kanskje «SVMBSNG» eller den mer konkrete «Oslo bad- og rekreasjonsband»), men inntil videre er det Svømmebasseng, og her er deres fem favorittlåter.

Untitled Gear – Just Better

Kul russisk låt. Kom ut for litt siden på SOBO, vi digger bassen!

Roosevelt – Moving On

Vi har lenge digget Roosevelt, helt siden han slapp Elliot. Synes vokalen på de nye låtene hans har blitt litt faretruende høy, men instrumenteringen er fremdeles fryktelig fin.

PROUDLY PRESENT:

Oracles – Gazing from without

Oracles har vært en favoritt innad i bandet siden vi hørte denne låta for første gang. Bra vibe gjennom hele låta.

Durerstuben – Dare Drook Durerstuben er alltid fett!

Shuya Okino – Still In Love

Vanskelig å ikke bli litt glad når man hører på det her.

C H R I S T E L A L S O S

S C O T T B R A D L E E

FRE 17. FEB KL 19.30

FRE 10. MAR KL 19.30 /LIVENATIONNORWAY

@LIVENATIONNORGE

Billettluke: 23 11 31 11, www.oslokonserthus.no Ticketmaster: 815 33 133, www.ticketmaster.no Åpningstider Billettluken: MAN-FRE 11 - 17, LØR 11 - 14, + 2 timer før konsertstart Gode parkeringsmuligheter hele døgnet

/LIVENATIONNORGE


Benytt deg av fordelene mens du studerer og bli KLAR for arbeidslivet. Les mer om hvordan vi gjør din studiehverdag enklere pü samfunnsviterne.no/student Meld deg inn: Kodeord KLAR til 2012


58 – 59

Mat Ketsjup & Sennep

«Dette er veldig store legobrikker, dette er store legobrikker, dette er små legobrikker»

Melk, potetgull og meteorolog-legenden Arild Mentzonis egen vin. TEKST KETSJUP & SENNEP FOTO HANS PETTER HVAL / BRUTUS

NESTEN ET ÅR hadde gått siden sist Ketsjup & Sennep spiste sammen. Ikke overraskende var det en relativt nyoppstartet bydelsrestaurant med fokus på naturvin som skulle bringe våre venner sammen igjen. Dét, og det faktum at at Ketsjup nettopp hadde rømt fra «Botsen», Oslo-fengselet som ligger rett over gata fra Brutus. Ketsjup hadde sittet inne for heleri i forbindelse med et Finnsalg av en vaskemaskin han fant i vaskekjelleren i borettslaget sitt. Sennep hadde også sittet inne, men ikke på «Botsen». Eller, det var forsåvidt akkurat det han hadde gjort. I månedsvis hadde han sittet på Botsen pub, litt lengre opp i gata fra Brutus. Så da Ketsjup på januars siste dag teipet tortillalefser til hele kroppen og elegant rullet seg over den piggtrådbelagte muren og løp inn på nærmeste pub, løp han nærmest rett inn i armene på sin gamle venn. Sennep kjente først ikke igjen Ketsjup, der han stod i sin opprevne Old El Paso-niqab. Sennep sverget nemlig til Santa Maria. Dette var duoens eldste uenighet, en uenighet som hadde ødelagt utallige fredagskvelder i et ellers robust vennskap. Ketsjup fikk unwrappet seg, forsøkte gråtkvalt å si noe om at det bare var Old El Paso i fengselet, men Sennep kom ham i forkjøpet ved å rekke ham en halvliter og en boks med chilinøtter. «Skål!» sa Sennep, lykkelig over å være gjenforent med vennen. Men noe var forandret. Ketsjup rynket på nesa av halvliteren og skålen med peanøtter fremprovoserte en brekning. Fengselsoppholdet hadde gjort noe med ham. I fengselet hadde Ketsjup delt celle med en bartender som


satt inne for å ha servert øl i Normann Copenhagen-glass iført hvit apotekerfrakk. Ketsjup, nedbrutt og deprimert over å være adskilt fra bestevennen, var sårbar og åpen for gaslighting. Bartenderen plantet et frø i hodet på Ketsjup, et Quinoa-frø, og manipulerte ham til å tro at han brydde seg om råvarer. Sakte, men sikkert ble Ketsjup en «foodie». På instinkt – som en ål mot Sargassohavet – begynte Ketsjup nå å bevege seg i retning Brutus. Vel inne i et lokale som skrek «her spesialiseres det på noe» kunne guttene lære at Brutus spesialiserte seg på naturvin. Ketsjup ante ikke hva naturvin var, noe som fikk Sennep til å tro at hans nye matidentitet ikke var annet enn en dårlig hypnose. Til og med han visste godt at naturvin var naturlig vin. Bortsett fra Jenny Hval, Ketsjups favorittartist gjennom tidene, var det nesten ingen mennesker i lokalet. Han rakk ikke engang å bli starstruck før en trivelig kelner med snurrebart krevde oppmerksomheten. – Sultne, ell’? Kelneren kunne informere om at hvis man var sulten måtte man nok ha fire-fem retter. Hvis man bare var litt sulten holdt det kanskje med tre. En gang hadde kelneren spist åtte retter! Menyen var liten, både fysisk og innholdsmessig, og skrevet i stikkordsform. «Rogn». «Hjerte». «Sopp». «Melk». Melk? Ketsjup & Sennep så opp fra menyen og på kelneren, før de snudde seg mot hverandre og utbrøt: – Melk?! – Melk er dessert, sa servitøren gåtefullt. Selv Ketsjup, som var foodie, greide ikke skjule at dette var nytt og spennende. Kelneren kunne også informere om at menyen fungerte som lego. – Dette er veldig store legobrikker, dette er store legobrikker, dette er små legobrikker, sa kelneren mens han pekte rundt på menyen. – Bygg dere et slott! Ketsjup hadde aldri smakt lego, og hverken han eller Sennep hadde erfaring med å bygge slott. Dermed ble det som vanlig ren gjetting da valgene falt på fire retter hver. – Gira på å drikke, ell’, spurte kelneren. Ketsjup bestilte Brutus’ eneste øl. Sennep bestilte hvitvinen Manzoni Bianco, fordi han trodde det var den legendariske NRKmeteorologen Arild Mentzonis egen vin. – Ah, Mentzonis hvite, ja. De værgutta vet å dyrke druer! Et klokt valg, sa Ketsjup, desperat etter å fremstå kunnskapsrik. De første rettene kom på bordet. Ketsjup hadde fått Island på tallerkenen. – Flatkokur. Ganske godt. En slags brent tynnvaffel, sa Ketsjup. – Tynnvaffel? spurte Sennep. – Ja. En helt flat vaffel uten mønster, liksom. Men alt er snudd på hodet her: Syltetøyet er rødbeter, rømmen er ost, og det er sjøgress på. – Hm. Høres mer ut som en slags havpannekake, foreslo Sennep. Selv hadde hadde han fått noen hvite og tynne rundinger. Det så ut som små kippah-er av kål. Kålkippah-er. Han vurderte å legge maten på hodet og dra en antisemittisk vits der poenget skulle være noe med at jøder er kålhoder, men greide å la være. Istedet smakte han på det. – Det smaker som fiskepudding, sa han og la en bit på tallerknen til Ketsjup. Til og med Ketsjup, som var foodie, sa seg enig. Kålkippah-en smakte faktisk fiskepudding. De spiste og spiste, men hva? Siden det bare stod ett ord per rett i menyen var kelneren nødt til å forklare en del hver gang han kom med maten. Problemet var at Sennep aldri greide å huske hva kelneren hadde sagt da han var ferdig med å si det. Bare masse ord og ingredienser og tilberedningsmetoder ramset opp kjapt etter hverandre. Sennep hang ikke med i svingene, og etter den andre retten ante han fortsatt ikke hva han hadde spist. Han bestemte seg for å endre taktikk. Ved neste servering skulle han bruke en hukommelsesteknikk han hadde lært da han studerte ved Norges Idrettshøgskole. – Man ser for seg at man går gjennom sitt eget hus, og så plasserer man de ulike gjenstandene, eller ingrediensene i dette tilfellet, i hvert sitt rom, forklarte han Ketsjup. Kelneren dukket opp, satt «Tartar» på bordet og begynte å forklare. Rått kjøtt i gangen, potetgull på badet, sopp i stua. Det var noen ingredienser til, men Sennep hadde ikke flere rom i leiligheten. Ketsjup fikk «Sopp» og siden han for øyeblikket var hjemløs, greide han ikke å huske noe av det kelneren sa. Det minnet ham på at han måtte legge inn bud på en leilighet på Finn. Han kunne ikke fortsette å spise på restauranter med ettordsmenyer uten en leilighet å visualisere ingredienser i. – Mitt eneste must er at den må ha vaskekjeller, sa Ketsjup, og spurte kelneren om wifi-passordet. – Frivin2018, sa kelneren. Ketsjup ble blank i øynene. Han tenkte på tiden bak murene. Endelig var han også fri. Og snart kom melken på bordet.

.no

n e l o k s Kunst

d n a l a i Rog

LÆR MER STUDER KUNST Midt i Stavanger, eget nøkkelkort - ’skolen er din’ Tilgjengelig hjemmekinoanlegg, kjøkken, dusj og vaskemaskin - du trenger kun et sted å sove Lite og bra sosialt miljø, 40 studenter Medlem Studentsamskipnaden i Stavanger, du kan få studenthybel, barnehageplass, helsetjeneste m.m. 2 årlige studieturer, Berlin og NYC (2016-17) Kunstnere som lærere, de ser deg som en fremtidig kollega Prosjektperioder i mange forskjellige teknikker og tematikker, deretter utvikling av eget prosjekt Alt du gjør og lærer er matnyttig for å bli kunstner Erfaringsbasert læring, det du gjør lærer du Årsutstilling og Avgangsutstilling med katalog Fagskole i visuelle kunstfag, du får i pose & sekk, høy faglighet og fantastisk kjekt Fortløpende opptak for å begynne 2017-18, søknad på nett - få svar innen 1 måned Følg drømmen din

SØK NÅ WWW.KIR.NO Kristina valgte i en prosjektperiodede å være assistent hos en kunstner i Berlin, nå vil hun studere videre på et kunstakademi


KU UN N SS TT SS K KO O LL EE N N II B EE R RG G EE N N

Toårig visuell fagskole

SØKNADSFRIST

15.MAI

kib.no

Et lite utvalg arbeider av den kanadiskamerikanske kunstneren Chloe Wise. Les intervju med henne på side 26.


Kunst Chloe Wise

HOS OSS UTVIKLER DU DIN KREATIVITET Søk Asker Kunstfagskole – en 2-årig kunstfagutdanning med spennende kurs og workshops i kunst, arkitektur, foto, design, illustrasjon, animasjon og andre kreative fag. VÅRE HOVEDFAG ER: ◊ Tegning ◊ Farge ◊ 3D form ◊ ◊ Kunsthistorie/teori Vi gir den enkelte student individuell oppfølging og veiledning slik at alle har mulighet til å realisere sine mål. Utdanningen hjelper deg på veien videre til høgskoler eller eget selvstendig kreativt arbeid. Alle lokalene er tilgjengelig 24 timer i døgnet med egen nøkkel. Skolen mottar statsstøtte og er godkjent av NOKUT og Statens Lånekasse.

SØKNADSFRIST 15. MAI 2017

For mer informasjon om søknad og opptak, besøk skolens nettside www.askerkunstfagskole.no eller kontakt oss på post@asker-kunstskole.no, eventuelt telefon 66 790 63 04


62– 63

Kunst Paloma om Serra

Den verdenskjente skulptøren Richard Serra viser mindre kjente sider av seg selv. TEKST EMIL FINNERUD Amerikaneren Richard Serra er mest kjent for sine storskalerte, minimalistiske metallarbeider. Under besøk ved Museet for samtidskunst i Oslo har du sannsynligvis sett en av verkene hans allerede; den seks meter høye, monumentale og rustne skulpturen «Shaft». Den har siden åpningen av museet stått trygt plassert ved inngangspartiet. Hos galleristen Peder Lund på Tjuvholmen er det derimot tegning som står i fokus. Mer eksperimentell og ukonvensjonell som sådan. Her finnes få spor av farger eller figurer. I verkene til Serra er fenomener som vekt og kraft mer gjeldene. Under tilblivelse kaster kunstneren ofte seg ut i fysisk omgang med både materiale og verktøy. I anledning utstillingen slo NATT&DAG av en prat med Ruby Paloma, dagelig leder hos Peder Lund – et av Norges desidert beste, men på samme tid grovt underkommuniserte gallerier. Publikum kan kanskje oppfatte tegningene til Serra litt mindre tilgjengelige og interaktive enn skulpturene. Hva er den fundamentale forskjellen mellom skulpturene og tegningene? – Richard Serra er en av verdens mest kjente skulptører, men han har også hatt en separat, like viktig, tegnepraksis i mer enn 40 år. Som med skulpturene, bør man direkte konfronteres med tegningene og studere teknikk og uttrykk nøye, og fra skiftende synsvinkler. Den fundamentale forskjellen ligger i metoden og verktøyene som benyttes. I motsetning til tegningene er skulpturene langvarige prosesser. Han begynner med en modell, tegner så ingeniørtegninger, og lager videre en modell for støpeprosessen. Det er altså lang vei fra idé til skulptur. Tegningene er derimot et resultat av kunstnerens umiddelbare utrykk, og er i følge kunstneren en måte å få øyeblikkelig gevinst fra egen innsats. Compressed Below (2001) Paintstick on handmade paper 46 x 48 in./ 116.8 x 121.9 cm

Ramble 4-49 (2015) Litho crayon on paper 35 1/2 x 36 3/4 in./ 90.2 x 93.3 cm

Hva slags type formalisme og abstraksjon representerer Serra kunsthistorisk? – Serra beskrives som oftest som en minimalistisk skulptør, men særlig gjennom tegningene kan man se brede kunsthistoriske referansepunkt. Han kan plasseres innen prosesskunst, som ble kjent på slutten av 1960- og 70-tallet. I de tidlige installasjonstegningene fra 1971-73, utforsket Serra søket etter opprinnelsen av persepsjon, initiert av Cézanne ett århundre tidligere. I følge Serra «må alle illusjonistiske strategier unngås». De tidlige tegningene ble ofte stiftet direkte på veggen, og hadde dialog med arkitekturen der de ble montert. Teknikken minnet om renessansens freskomalerier, og de store meksikanske muralistene Rivera, Orozco og Siqueiros. – Gjennomgående for hele Serras tegnepraksis er at hans arbeider har vært med på å endre tegnefeltet. Hans ukonvensjonelle materialer, monumentale størrelser, og nøye planlagte forhold til arkitekturen i utstillingsrommet har utvidet definisjonen av tegning. De er bygget opp av mange lag med monokromatisk fettstift på lerret eller papir, og forholder seg til problemstillinger som vekt, kraft, bildenes selvrefererende natur, og betrakterens oppfatning av verkene, både de visuelle og de haptiske. Han ser ut til å ha en hang til sort når det kommer til tegning? – Serra har skrevet at «å bruke sort er den tydeligste måten å etterlate spor på et hvitt felt, uansett om man bruker bly, kull eller fettstift. Det er også den tydeligste måten å etterlate spor uten å skape assosiative betydninger. Man kan dekke en flate med sort uten å risikere metaforiske og andre feiltolkninger. Et lerret dekket med sort forblir en forlengelse av det å tegne, fordi det er en forlengelse av det å sette spor på lerretet. Å benytte en hvilken som helst annen farge ville være en forlengelse av kolorering, med sine unngåelige allusjoner til naturen» (Richard Serra, «Notes on Drawing», 1994). Serra ser sort som synonymt med et grafisk uttrykk og er interessert i mekaniseringen av en grafisk


Oslo Internasjonale Teaterfestival 09.–18.03. 2017

«Serra har spøkende referert til dem som ‘dårlig propaganda’»

fremgangsmåte. Han er ikke interessert i noe som hentyder til en maleprosess. Han understreker ofte at sort er en egenskap og ikke en kvalitet. Sort er også tyngre og skaper et større volum. Sort reflekterer ikke lys, men absorberer det, og endrer derfor det kunstige og naturlige lyset i et rom. Selve prosessen med alt fra hvordan man holder fettstiften til om man tegner vertikalt eller horisontalt synes å spille en betydelig rolle? – Det stemmer! Serra jobber med papiret plassert på gulvet, og tegningene krever stor fysisk anstrengelse. I de runde motivene, som «Blanchot»(2009), tvinges et stort stykke fettstift på størrelse med en murstein ned på papiret. Mursteinen dras nedover fra skuldrene og opereres ikke med håndleddene alene. På den måten blir tegningen nærmest en del av kroppens kraftmoment. Buet papp begrenser hvor fettstiften tvinges ned på papiret, og holder omkretsen noenlunde under kontroll. Varianter av denne teknikken resulterer i helt forskjellige uttrykk, som for eksempel «Solid #23» (2008), der teknikken inkluderer smeltet fettstift som helles på en hard overflate, en netting, og papiret som presses oppå. Serra jobber likevel bevisst med å minimere sine egne gester og personlighet i tegningene, og ønsker et anonymt uttrykk som ikke forstyrrer betrakteren i å bli bevisst sin egen materialitet i møte med bildene.

Kate McIntosh (NZ/BE) Mette Edvardsen (NO) Lost And Found Productions (NO) Meg Stuart (US/BE) Tormod Carlsen (NO) Nina Santes (FR) Mårten Spångberg (SE) Jaamil Olawale Kosoko (US) Kristinsdottir/Willyson (NO) Lisa Lie/PONR (NO) Niko Hafkenscheid/Pablo Castilla/ Hedvig Biong (BE/ES/NO) Simen Robertsen (NO) Findlay//Sandsmark (US/NO) Verk Produksjoner (NO) Farid Fairuz (RO) Christopher Brett Bailey (UK) Ivo Dimchev (BG) – I tillegg: festivalbar, klubbkvelder, samtaler, seminar og boklansering. Se blackbox.no for fullt program.

Os O lo Os lo Os lo Internasjonale Internasjonale Internasj Teaterfestival Oslo Oslo Oslo 2017 09 8.03.nasjo 09.–1Inter nale Internasjonale

Man finner innslag av politikk i flere av titlene hans? «Abstract Slavery » falt spesielt i smak hos meg. – «Abstract Slavery» er egentlig ikke en utelukkende politisk tittel. Serra har selv sagt at han og to assistenter kom opp med den mens de jobbet med tegningen, som består av enorme lerreter dekket med pigment fra små fettstifter. De forsøkte å lage en abstrakt tegning og arbeidet tok timevis, så de var enige om at prosessen var som slaveri. Serra skrev deretter «abstract slavery» på veggen for å gjøre narr av hva de holdt på med. Flere titler fra 1970- og 80-tallet er klart politiske, men har også et personlig utgangspunkt. Serra har spøkende referert til dem som «dårlig propaganda». – For eksempel, tegningen «The United States Government Destroys Art» (1989) ble laget som en reaksjon på at den amerikanske regjeringen i 1989 fjernet Serras skulptur «Tilted Arc» (1981) etter en kontroversiell rettsak. Regjeringen hadde selv bestilt verket til å stå foran den føderale bygningen i New York. Finnes det andre verk av Serra i Skandinavia enn det som står utenfor Museet for Samtidskunst her i Oslo? – Louisiana museum for moderne kunst i Humlebæk har en stedspesifikk skulptur i sin skulpturpark som ble bygget i 198386. Malmö Konsthall har en stor stålskulptur som de fikk i forbindelse med Schyls donajon i 1983, og tilhører derfor Malmös befolkning. Moderna Museet i Stockholm har to fantastiske litografier fra 1973.

Hva slags planer har galleriet for 2017? – Etter Serra åpner vi med Ed Ruscha – en sensasjon av en utstilling, som er et resultat av et årelangt vennskap mellom Peder Lund og kunstneren. Ruscha er ansett for å være en av verdens viktigste nålevende kunstnere, og ble kåret av Time Magazine som en av 100 mest innflytelsesrike personer (2013). Vi gleder oss voldsomt! Vi er også i dialog med spennende kunstnere og Estates for høstens program.

Richard Serras «Drawings» vises på Peder Lund, 18. februar — 22.april

Teaterfestival Teate 09.–18.03. 201


64 – 65

Musikk kommentar

Lifestyles Of The Laptop Café er minner fra en tid hvor interaksjonen mellom menneske og maskin var ukomplisert. TEKST ANDREAS DAHL

I en tekst publisert i tidsskriftet Nature skriver fysikeren Neil Johnson om hvordan dagens informasjonsteknologi utfører oppgaver langt raskere enn den gjennomsnittlige menneskelig responstiden. Han observerer at finansmarkeder kan svinge voldsomt flere ganger i løpet av millisekunder, mens en økonom eller en investor vil trenge over sekundet på å registrere og respondere på én eneste svinging. Vi har mistet evnen til å gripe inn i sanntid og har i større grad blitt redusert til tilskuere, slik han ser det. Det fantes en tid hvor dette var enklere, hvor teknologien, i hvert fall den som var mulig å bære rundt på, stort sett jobbet tregere enn sin eier og i svært liten grad kommuniserte med noen andre enn eieren. På coveret av albumet Lifestyles Of The Laptop Café, først gitt ut i 2001, er det avbildet en PowerBook G3. 64Mb minne, 6gb kapasitet, 3kg tung og 75 000 kroner dyr fullt utstyrt, justert for inflasjon. I dag en relikvie fra tiden hvor bærbar informasjonsteknologi såvidt hadde sett sin begynnelse, men i 2001 var dette et alvorlig stykke maskin. Så alvorlig at noen bestemte seg for å lage et album som kretser rundt denne maskinen, dens innehaver og som regel innehaverens kaffekopp. Lifestyles Of The Laptop Café har vært utilgjengelig i 16 år, men blir i februar re-utgitt på Warp Records. Albumet solgte ikke allverden når det kom og ble beskjedent anmeldt, men de siste par årene har de originale platene jevnlig skiftet hender for over 2000 kroner, en monetær indikator på musikkens kvalitet. Bak albumet står aliaset The Other People Place, bak der igjen står James Stinson, mest «kjent» som en halvdel av duoen Drexciya. Fra begynnelsen til slutten av 90-tallet bygget de seg et navn på moderat hissig elektronisk musikk basert på den legendariske trommemaskinen TR-808 og et afrofuturistisk mytos som tar utgangspunkt i at afrikanske slaver, som ble dumpet i sjøen under slaveriet, senere utviklet gjeller og etablerte et undervannssamfunn. Etter å ha gitt ut et tonn av singler og ett album forsvant de plutselig, men tre år senere dukket de opp igjen med syv nye album. Alle ble gitt ut på forskjellige plateselskap og omhandlet forskjellige tema, som


Tø yenparken, Oslo · 8. – 12. august

(US)

Øya Øya Øya Øya

2017 2017 2017 2017

THE HELL ACOPTERS (SE) YOUNG THUG (US) · ANGEL OLSEN (US) VINCE STAPLES (US) · NILS BECH

MAC DEMARCO (CA) · JENNY HVAL …

«Du kommer aldri til å høre et lignende album igjen» (UK)

Mer info på oyafestivalen.no

romfart og nevrovitenskap, de fleste av dem trolig laget av Stinson alene. Instrumentene var de samme, gode gamle TR-808 og et utvalg med synther og sampler, men musikken var nå blitt mer menneskelig og mindre militant. Mest menneskelig av dem alle var Lifestyles Of The Laptop Café. Albumet åpner med sangen «Eye Contact» og teksten «Ooh. What do we have here? I’m sitting here in this café drinking my latte. Something is happening to me. What do I see on the other side of the room? My my, uhm, that’s what, my, she’s gorgeous». Resten av albumet utforsker samme tema; kjærlighet, menneskelighet og teknologi. Du har den såre «You Said You Want Me», den mer frempå «Running From Love» og en ekte klubblåt, «Let Me Be Me», som fortsatt får mye spilletid på ymse dansegulv. Albumet avsluttes med vakre «Sunrays» som maner til forsiktighet - vi må ikke miste oss helt til denne nye bærbare teknologien («Relax your mind, slowly unwind, catch some rays of the sunshine»). Stinson døde av hjertesvikt på dagen ett år etter utgivelsen av Lifestyles Of The Laptop Café. Før den tid rakk han å gi ut en siste singel som The Other People Place, Sunday Night Live At The Laptop Cafe. Den inneholder et av hans aller beste øyeblikk, og en av mine favorittsanger, «Sorrow & A Cup Of Joe». En varm melodi ligger oppå en simpel trommemaskin-beat. Over der igjen gjentas tekstlinjen «only moccachino makes me feel alright». I 2002 tok man sine melkebaserte kaffedrikker alvorlig. Spøk til side, i en tid hvor kommunikasjonsteknologi har fasilitert fremveksten av en menneskefiendtlig bevegelse, takket være algoritmer som sikrer at spredningen av upålitelig informasjon går raskere enn vår evne til å respondere fornuftig på den, er det lett å drømme seg tilbake til en mer håndgripelig tid. Sett på Lifestyles Of The Laptop Café og nyt lyden av en tid hvor laptoper var dumme og hvor cappuccino var trendy. Du kommer aldri til å høre et lignende album igjen. Lifestyles Of The Laptop Café re-utgis på Warp Records 17. februar.

(US)

CASHMERE CAT · CAR SEAT HEADREST (US)

BADBADNOTGOOD (CA) · DANIEL K VAMMEN JOHN OL AV NILSEN & NORDSJØEN KELLY LEE OWENS (UK) · JULIA JACKLIN (AU) HESTER V75 · STEIN TORLEIF BJELL A SILJA SOL · CHARLOT TE DOS SANTOS

(DK)

Lars Lars Lars Lars Lars

og flere!

Vaular Vaular Vaular Vaular Vaular

Ukespass og dagsbilletter ute på Ticketmaster.no nå!


66 – 67

Intervju Daniel Kvammen

TEKST TORGEIR HOLLJEN THON FOTO CHRISTIAN TUNGE

Vi prøvde å få den inderlige og glade godgutten til å vike fra imaget som inderlig og glad godgutt.

– Jeg har et ganske anspent forhold til det å være artist, noe som ofte fører til at jeg ironiserer over min egen tilstedeværelse i offentligheten. I den grad jeg har et bevisst forhold til hvem jeg er i det hele, så handler det bare om selvforakt. Daniel Kvammen er tilbake. Det skal vi snakke om. Men først, litt om merch. Det er for mye merch. Det har fått holde på en stund nå, så det er på tide at det slutter. Det som før i tiden var en identitetsmarkør for ungdommer som elsket rock, har blitt en identitetsmarkør for folk som ikke elsker noen ting, men som tror at dikt eller restauranter er noe man kan ha på seg. Det er liksom ikke måte på hvor lite som skal til før genserne bestilles inn. Så du og kompisen din danser morsomt og legger ut videoer av det på instagram? Kjør merch! Du har masse penger fordi du har vært morsom på tv, og nå har du din egen humornettside hvor du gjør hva du vil? Hvorfor ikke lage gensere som kan selges på Yme for 700 kroner? Nei. Stopp. Det holder nå, det har holdt i lang tid. Vi må av merch-toget. Det inkluderer, Daniel Kvammen og den «Du fortenar ein som meg»-genseren hans. Da han i januar slapp ny singel – «Me dansar ikkje for moro skyld» – kom det også ny, dertil hørende genser. Føler du noen ganger at du er redusert til en genser, Daniel Kvammen? – Nei, det gjør jeg ikke. Daniel Kvammen ser uforstående på meg. Han som selv har kalt seg «Daniel fuckings Kvammen», hevder at han ironiserer over sin offentlige personlighet. Men ironisere over genseren sin, det vil han ikke.


Etter at du slapp «Me dansar ikkje for moro skyld» virker det som om du er vel så opptatt av å selge gensere som at folk skal høre på musikken din? – Nei nei, på ingen måte. Men herregud, vi vil jo alle leve. Jeg synes bare det er hyggelig hvis folk ønsker å smykke seg med mine velvalgte ord. Og hvis det gjør at det blir litt enklere for meg å drive med det jeg driver med, så setter jeg jo også pris på det. Bokstavelig talt, jeg setter en pris på det, hehehe. Men det er vel bare nok en satellitt ut fra musikken. Jeg skjønner at du vil at det skal være større enn det det er, men det er bare en genser. Men, ok. Vi får la genserne ligge. Daniel vil heller snakke om selvforakt, og sitt nye album Vektlaus, hvor han ikke lenger er viseartist, og hvor han ikke lenger har kjæreste. Vil du si at det nye albumet ditt er er kjærlighetssorg-album? – Det skulle ikke bli sånn. Det er jo en ganske voldsom ting å måtte sitte og prate om nå, merker jeg. Men det var et dypt høl jeg liksom ikke kom meg unna. Men det er vel et album som prøver å ta for seg de forskjellige svingningene i et følelsesliv etter at det blir slutt i et forhold. – Det å gå ut av et forhold handler jo ikke bare om å sitte på ei hytte og grine, det er å være på byen og ødelegge seg selv både innvendig og utvendig. Våkne opp dagen etterpå og hate seg selv. Men så er det jo mye lys i det vonde også. Tror du at motgang kan virke inspirerende? – Det er liten tvil om at jeg har skrevet musikk inspirert av de mørke dagene i mitt liv, absolutt. Men for min del har det vært vel så viktig å formidle noe håp i dette angstsamfunnet, der alle lever og ånder for angsten. Som når Christine Dancke intervjuer Make up-Malin og Ida Fladen om å ha angst og være på Costume awards og alle tre roper TEAM ANGST i kor, mener du? – Hehe, du får meg ikke til å si noe om det der. Jeg kommenterer ikke enkeltsaker. Daniel Kvammen vil ikke bite på kroken. Mener han ikke sterkt nok til at han er villig til å vike fra imaget som inderlig og glad godgutt? – Selv synes jeg jo at det kjennes merkelig å skulle sitte og utlevere følelseslivet sitt i en tidsalder der angsten på en eller annen måte er salgbar. Jeg vet ikke om jeg føler meg helt komfortabel med det. Men samtidig må jeg jo si at dette albumet på mange måter forholder seg til drømmen om at ting skal ordne seg, om det så bare er en illusjon. – Det er jo bemerkelsesverdig hvor mye tid vi bruker på å hause opp det vonde. Jeg husker jeg hadde en slags åpenbaring når noen fortalte meg om sånne ganske enkle kognitive metoder. Type å tenke på tre positive ting hver dag. Eksempelvis noe så enkelt som å drikke en god kopp kaffe. Kanskje man må være flinkere på det, å fokusere på positive ting. Jeg ser ingen grunn til å gå rundt og dyrke det negative hele tiden. Det er mange kjærlighetssorgklassikere: Blood on the Tracks, Vulnicura, For Emma, Forever Ago … Hvordan forholder Vektlaus seg til denne sjangeren? – Jeg har et sterkt forhold til alle de tre albumene, egentlig. Jeg synes at Vektlaus ligger nærmere Springsteens Tunnel of Love. Den plata blir litt borte mellom Nebraska og Born in the USA. Den har liksom noe av nerven til begge to. Det voldsomme Spingsteenske popmonsteret, men også en jævlig gut-wrenching oppbruddstematikk, som dessverre ofte blir litt oversett i all produksjonen. Den dualiteten ble vel en slags ideologiske ledestjerna for dette albumet. Jeg var opptatt av at det ikke skulle bli så jævlig nitrist. Det er jo strengt tatt ganske mange andre norske artister som gjør bra nok i utgangspunktet, hehehe. I stedet for å trekke seg tilbake og lage neddempet, hjerteknust musikk, har Vektlaus tvert imot blitt mer ekspansivt enn debuten. Det er både mer moderne og mer produksjon, større lydbilde og flere instrumenter. Viseartisten Daniel Kvammen er borte. Ifølge han selv var det tilfeldig at han havnet i den kategorien, og ble sammenliknet med Stein Torleif Bjella, eller STB som Kvammen kaller den noe eldre musikerkollegaen. Tenk å bli sammenliknet med Stein Torleif Bjella så ofte at du har blitt nødt til å forkorte navnet hans! – Det var veldig i tida, og det var det kompisene mine var hypp på å spille. Men hvis man hører på den første plata nå er det vel egentlig bare tre og ei halv viselåt der. Det er jo masse poplåter. Men jeg får fortsatt «viseartist» slengt etter meg, kanskje mest fordi jeg synger på dialekt. Men denne gangen tenkte jeg at det ikke skal være noen tvil om hva det går i.

Det nye albumet er visstnok inspirert av New Order, Talking Heads og Phoenix. – Jeg ville prøve å lage et album som reflekterte de tingene jeg hører mest på selv. Det er mange år siden jeg satt og hørte på Neil Young. Og slik bør det forresten være, tenker jeg. Neil Young er som Led Zeppelin: Det er greit å høre på i årene mellom 15 og 20, men så går man videre. Jeg fremmer denne påstanden for Kvammen. – Hahaha! Man må ikke ha så strenge regler da. Jeg har for eksempel hatt en veldig Oasis-revival i det siste. Og da føler jeg meg pubertal, når jeg går rundt i byen og blaster «Stand By Me». Men det er noe annet. Oasis-revival er innafor, i hvert fall for sånne som deg og meg, som var for unge da Oasis var på topp. Jeg tror ikke du hadde hatt en sånn Oasisperiode nå hvis du hadde vært 17 i ‘95. – Det er sant. For meg ville det vært The Strokes, det klarer jeg ikke å høre på uten trist nostalgi. Trist nostalgi er ingen passende beskrivelse av Daniel Kvammen. Munter nostalgi, derimot. Og selv om synther har erstattet gitarene, er det fortsatt noe tilbakeskuende på den nye plata. – Tanken bak dette albumet har vært en litt sånn Taylor Swift 1989-greie: Det har blitt fremstilt som tidsriktig, moderne pop, men det er jo egentlig en stor 80-tallsfetisj. Og det er vel litt av tanken bak mitt eget album også. Det er en veldig tydelig klassisk låtskrivertradisjon som går gjennom plata. Men hvis det er slik at verden skal ha det til at det forrige albumet var visepop, så skal det være liten tvil om at dette er mer moderne. Men det er jo ikke Yung Lean-moderne heller, liksom. Nei, det er det ingen som skal beskylde deg for. – Jeg tror oppriktig at hvis kunst skal ha noen verdi så må den på en eller annen måte speile det samfunnet vi lever i. Og det har vært litt grunnen til at jeg har villet lage en sånn popplate. Jeg tror ikke det er noe som låter helt som dette. Synes du musikken din speiler samfunnet vi lever i? – Den speiler i hvert fall samtiden min. Jeg forsøker vel så godt jeg kan å sette min egen musikk og tanker i en samfunnskontekst. Kanskje snakker han særlig om låta «Her kjem samtida», som skiller seg ut fra den ellers dominerende kjærlighetstematikken. «Du skal passe deg for kor du trør, for som eit fantom ligg samtida og blør» synger Kvammen over dramatiske strykere. – Helt alvorlig vil jeg si at jeg i den låta prøver å skildre både det beste og det verste i den norske folkesjela. Men det er også en veldig personlig låt, som handler om hva som skjer når man møter seg selv i døra. Teksten tar utgangspunkt i det jeg opplever som en veldig norsk tilstand, der man ønsker å være et godt menneske som gjør en forskjell i det store, men så er man egentlig bare er opptatt av seg selv. Det var et forsøk på å finne noe universelt i det personlige, og prøve å snakke om den norske dobbeltmoralen. «Musikken er der for å bygge opp tekstene, ikke omvendt», sa du i et intervju nylig. – Ja, det mener jeg helt oppriktig. Eller vent litt. Nei, det mener jeg faktisk ikke. Men jeg mener at tekst er sykt undervurdert, særlig enkle tekster. Rihannas «Only girl in the world» for eksmpel, den teksten er dritviktig, fordi den er jo strengt tatt hele essensen av låta. Det som forklarer hva tonene handler om. Det finnes få megahits der ikke teksten betyr noe. Vi underkjenner bare at tekst er nok et instrument. Innimellom burde det spille en vanskelig melodi, andre ganger burde den spille en enkel en. Hvor dølt hadde det ikke vært om all musikk var som Leonard Cohen? Du vil opphøye teksten betydning i musikken, men ikke på bekostning av musikken? – Ja, jeg mener at man underkjenner «dumme» linjer i popmusikk. Hvis du hadde skilt dem fra musikken hadde de jo vært ubegripelig idiotiske. Men i musikken blir de noe større i helheten Og man kan ikke skille tekst og musikk fra hverandre. Den dummeste tekst kan være bra, osv. Er det derfor du har så dumme tekster selv? – Nei, det mener jeg ikke. Synes du jeg har dumme tekster? Det er i hvert fall noe veldig naivistisk over titler som «Du og meg for alltid» – Jaja, og det er med fullt overlegg. Jeg vil ikke påstå at

de er dumme da. Men jeg har ikke noen tro på store metaforer eller det å overforklare ting. Jeg synes assosiasjonene bør være større enn ordene. Det er en regel jeg lever etter. Og «Du og meg for alltid» var veldig inspirert av filmer som Bare Bea og Ti kniver i hjertet, bare rett fram. Og jeg er stor fan av mange naivistiske låtskrivere. Tidlig DeLillos, for eksempel. For min del har det vært viktig å ikke rote bort budskapet i min egen forfengelighet, og å fremstå smartere eller mer intellektuell enn jeg er. Jeg har bare lyst til å formidle følelser. Tror du de store, enkle følelsene treffer flere? – Det kan godt være, men det er ikke det som er motivasjonen min. Men jeg tenker at det er jo disse enkle tingene folk bryr seg om. Folk er ikke så jævla komplekse som de skal ha det til. Vi er jo alle bare enkle dyr som går rundt og kjenner på de samme primalbehovene. Så det er ikke et bevisst ønske om å nå mange. Men jeg synes at veldig mye tekst og musikk prøver å utgi seg for å være smartere enn de egentlig er. Jeg synes mine tekster er ganske mye smartere enn veldig mye ting der ute som prøver å fremstå som mer intellektuelt. Eksempler vil han ikke gi. Apropos intelligentsiaen, hva synes du om debatten om by og bygd som har gått i Norge de siste månedene, foranlediget av debatten om ulven? – Nå har jo jeg bodd her nede i Oslo i sju år. Og her nede lever man i kulturens og kunnskapens skyttergrav. Det er her de store smellene er nærmest. Men det er også her det er mest løsskudd. Og man har enorm tilgang til kunnskap. Ute på bygda forholder man seg mer til de store linjene. Det er nok en renere form for samtidsforståelse der ute, på godt og vondt. Mangel på kunnskap er ikke ondskap. Å sitte på masse kunnskap og se ned på dem som mangler kunnskap, det er nærmere ondskap, spør du meg. Men dette handler igjen om det vi som nordmenn i 2017 er ekstremt dårlige på, nemlig å se oss selv i et større bilde. Vi er jo ekstremt egoistiske, og jeg sier ikke at jeg er noe bedre. Du er opptatt av verdensrommet. Det største bildet, om du vil. Du var det på det forrige albumet også, og denne gangen er det på flere låter, samt tittel og cover. Hva er greia? – Jeg tror det er i nesten alle låtene, jeg. Med fare for å høres ekstremt sentimental ut: Jeg mener helt oppriktig at det kan være ganske digg å tenke på at selv om alt skulle gå til helvete, så er man så jævlig ubetydelig i den store helheten. Vi er jo ingenting, vi er bare et usedvanlig heldig eller uheldig utslag av tilfeldigheter. Og den vektløs-metaforen synes jeg beskriver veldig godt den følelsen av at et forhold tar slutt. Det er jo sånn det kjennes, ting er hverken opp eller ned, og man mangler noe fast holdepunkt. Alle følelser flyter bare over i hverandre. Det er nok særlig det. Har du prøvd floating? – Det vet jeg ikke hva er en gang. Det er sånn hvor du ligger i en slags tank fylt med ekstremt salt vann, og så ligger du bare der og flyter. – Er det sant? Det burde jeg jo prøve da, tydeligvis! Men hva skal det hjelpe for, er det sånn meditativt? Jeg er ikke så fan av sånne new age-greier. Jeg er sånn som prøver å finne fakta for om badstue faktisk har noe for seg eller ikkje, om det er noe vits. Jeg tenger bevis. Ut over det at det er digg, mener du? – Ånei, jeg synes det er helt jævlig, jeg. Jeg elsker badstue. – Nei jeg synes det er ubehagelig, men har liksom gått rundt å trodd at det kan ha en eller annen helbredende effekt. Men så vidt jeg kan skjønne så er det veldig vanskelig å bevise noe slikt, altså. Noen ganger kan det være godt med bare litt selvpining også? – Ja. Noen ganger lurer jeg på hvorfor jeg i det hele tatt driver med musikk, det er jo bare selvpining, haha! Å eksponere seg på den måten, hvorfor i helvete gidder jeg det? Kanskje du rett og slett er glad i oppmerksomhet? – Ja, ønsket om å bli sett og anerkjent skal man ikke undervurdere. Det bor nok i meg og. Jeg vil jo bli anerkjent for å gjøre noe bra. Hvis ikke er det hele meningsløst.


68 69 70 71 72

Film Oscar

Hvit arbeiderklasse, svart interseksjonalitet, aliens, nostalgi og ekstrem, berettiget vold. Filmene som er nominert til Oscar for beste film, er som ni formuleringer av det samme spørsmålet: Hva er en amerikaner? Dette var USA før Trump.

Regi: Garth Davis

Fjorårets kjipeste trailer ble overraskende nok en ganske fin film. Vi ble lovet en ny Slumdog Millionaire, og det var det vel ingen som ville ha? Lion er heldigvis ikke det. Den er langt røffere og er en ganske ren tåreperse. Historien har noen likhetstrekk med Danny Boyles film, men kanskje akkurat ikke nok til å bli en fullt så stor suksess. Vi følger Saroo, en ung indisk gutt som kommer bort fra moren og broren, havner på gata, og blir adoptert av en australsk familie. Ja, den er svulstig. Og ja, det er ganske så sentimentalt. Dette er en film der hver eneste scene prøver å fortelle deg at du ser på det mest betydningsfulle øyeblikket i hovedpersonens liv. En to timers lang klump i halsen. Men det er ikke til å komme utenom at det er ganske så effektivt gjort, selv om den drukner litt i sitt aller siste øyeblikk. Lion har nydelig foto, god musikk og supert skuespill hele veien. Kidman gjør sin beste rolle på årevis, Dev Patel er solid, og Sunny Pawar, som spiller unge Saroo, er et funn. Noen ganger er det deilig å slippe tilbakeholdenhet og kliniske «utforskninger av sorg» og heller gi seg hen til en skikkelig grinefilm. Mads Wølner Voss

Regi: Damien Chazelle

En Hollywood-musikal om Hollywood-musikaler. I og med at det bare er seks år siden The Artist gikk sin seiersgang er det ikke vanskelig å skjønne hvor inspirasjonen kommer fra, og hva målet er. La La Land er ellers ikke direkte taktløs (i motsetning til steppingen), men gullalder-nostalgien stikker ikke dypere enn noen referanser og «ååå fine blomsterkjoler». Kjærlighetshistorien mellom Mia (Emma Stone) og Sebastian (Ryan Gosling) er sterk og bittersøt, men forhastelser i historien gjør at musikalnumre prioriteres over det filmen vil fortelle. Den stabile ekskjæresten til Mia som aldri nevnes igjen etter det plutselige bruddet, spranget Mia og Sebastian gjør fra flørtende uvenner til kjærester, og Sebastians forvandling fra eremitt til rockestjerne. Ingen payoff. Dette hadde kanskje ikke vært et problem hvis låtene hadde blåst deg av banen, men de forfører ikke nok til at de sitter i hodet etter rulleteksten. Det virker nesten som om filmen er klar over at publikum vet hvor klisjéfylt den er, så den hopper liksom like så godt over øyeblikkene der karakterendringen virkelig finner sted. Musikalnumrene føles derfor hule, fordi vi har blitt ekskludert fra oppbygningen. Det er også litt pinlig hvordan Chazelle fremstiller hvert eneste avvik fra chick flick-formelen som en twist. Selv om den liksom uventede slutten er utført på en nydelig måte sitter man igjen med behov for litt mer selvbevissthet. Det som virkelig redder filmen er kjemien mellom de to skuespillerne. Stones yndige råskap og Goslings sleazy sjarm gjør at man får troen på at kjærlighet kan overvinne alt, selv et haltende manus. Ludvig Furu


RECTANGLE PRODUCTIONS PRESENTE

“ M AG N E T I C A N D P U R E LY C I N E M AT I C ” – VA R I E T Y

“ N O C T U R A M A I S A B R AV U R A FE AT O F F I L M M A K I N G” – T H E A .V. C L U B

Regi: David Mackenzie

E

PHOTO : CAROLE BETHUEL

Sørstatene er i krise: Texas ligger krøllet sammen i fosterstilling nederst på kontinentet, tynget av avindustrialisering og tapte drømmer om fart og frihet. Som en skabbete gammel hund ligger Jeff Bridges’ kropp dypt inne i skapet for deprimerte, resirkulerte skuespillere. Og på en sykeseng finansiert av unaffordable care act akker westernsjangeren seg med brukket rygg og ondartet hudkreft etter eksessiv soleksponering. Eller? Hell or High Water ville reagert på slike anklager med en runde med revolveren og et sørstatsidiom som ikke egner seg på trykk. Med sin nye film demonstrerer regissør David Mackenzie at den ville vestens dødskramper nok en gang overgår den gjennomsnittlige Hillary Clinton velgers mest vitale og klarsynte prosjekter for verdensherredømme. To brødre (Chris Pine og Ben Foster) har bestemt seg for å gjennomføre en rekke bankran for å kjøpe tilbake ranchen som de samme bankene har lurt moren deres til å selge for en billig penge. Og med den sentraliserte finanskapitalen stilt opp mot ærlig bankran på denne måten vet til slutt ikke en gang den gamle sheriffen (Jeff Bridges) hvor hans lojalitet egentlig ligger. På tross av at Texas ikke lenger er en like stolt produsent av bomull og biler kan vi trøste oss med at staten fremdeles er en utrettelig leverandør av moralsk ubestemthet, karismatiske voldsmenn og generiske good guys som Chris Pine. Ubrukelige produkter når det gjelder å bringe samfunnet ut av tiår med økonomisk nedgang, men nyttig når målet er å vinne en Oscar.

N

F

I

L

M

A

V

FINNEGAN

VINCENT

HAMZA

MANAL

MARTIN

JAMIL

RABAH

LAURE

ILIAS

ROBIN

LUIS

HERMINE

OLDFIELD

ROTTIERS

MEZIANI

ISSA

GUYOT

MC CRAVEN

NAIT OUFELLA

VALENTINELLI

LE DORÉ

GOLDBRONN

REGO

KARAGHEUZ

B E R T R A N D B O N E L L O P R O D U I T PA R E D O U A R D W E I L A L I C E G I R A R D C O P R O D U I T PA R C H R I S T O P H F R I E D E L C L A U D I A S T E F F E N G E N E V I E V E L E M A L B E R T R A N D B O N E L L O I M A G E L É O H I N S T I N M O N TA G E FA B R I C E R O U A U D S O N N I C O L A S C A N T I N N I C O L A S M O R E A U A N D R E A S H I L D E B R A N D T J E A N - P I E R R E L A F O R C E M U S I Q U E B E R T R A N D B O N E L L O D É C O R S K AT I A W Y S Z K O P C O S T U M E S S O N I A P H I L O U Z E M A Q U I L L A G E L A U R E TA L A Z A C D I R E C T I O N D E P R O D U C T I O N S E R G E C AT O I R E D I R E C T I O N D E P O S T- P R O D U C T I O N C H R I S T I N A C R A S S A R I S R E G I E K A R I N E P E T I T E A S S I S TA N T A L A M I S E E N S C È N E F R A N K L I N O H A N N E S S I A N S C R I P T E E L O D I E VA N B E U R E N C A S T I N G C H R I S T E L B A R A S U N E C O P R O D U C T I O N R E C TA N G L E P R O D U C T I O N S W I L D B U N C H PA N D O R A F I L M P R O D U K T I O N A R T E F R A N C E C I N E M A A R T E D E U T S C H L A N D / W D R S C O P E P I C T U R E S M Y N E W P I C T U R E AV E C L A PA R T I C I PAT I O N D E C A N A L + C I N É + A R T E F R A N C E E T A R T E D E U T S C H L A N D / W D R AV E C L E S O U T I E N D E E U R I M A G E S AV E C L A PA R T I C I PAT I O N D U C E N T R E N AT I O N A L D U C I N É M A E T D E L’ I M A G E A N I M É E E T D U F I L M F Ö R D E R U N G S A N S TA LT AV E C L E S O U T I E N D E L A R É G I O N I L E - D E - F R A N C E E T D U F I L M - U N D M E D I E N S T I F T U N G N R W E N A S S O C I AT I O N AV E C S O F I T V C I N E 3 C I N E M A G E 1 0 C O F I N O VA 1 2 PA L AT I N E E T O I L E 1 3 C I N E V E N T U R E D É V E L O P P É AV E C L E S O U T I E N D E C O F I N O VA 9 E T C I N E M A G E 7 D E V E L O P P E M E N T SCENARIO ET MISE EN SCENE

© 2 0 1 6 R E C TA N G L E P R O D U C T I O N S W I L D B U N C H

PA N D O R A F I L M P R O D U K T I O N A R T E F R A N C E C I N E M A

A RT E D E U T S C H L A N D / W D R S C O P E P I C T U R E S M Y N E W P I C T U R E

PÅ K I N O 3 . M ARS

Jean BREHAT Rachid BOUCHAREB & Muriel MERLIN present

Fabrice

LUCHINI Juliette

BINOCHE Valeria

DE SCHI

BRUNI TE

Jo Forbord Stavdal

Mysteriet i

y a B k c Sla UMONT D o n u r B en film av

CARBONNIER YÈRE, Caroline ADC MAKE UP MICHELLE CONSTANTINIDES IER, Manon RO CLÉMENT E, Laurena THELLT BASILE BELKHIRI COSTUME SUPERVISOR ALEXANDRA CHARLES ART DIRECTOR RITON DUPIO NATIRE-ONAL DES ARTS CONTEMPORAINS COFINOVA 12 ILL IEV LAV Thierry EDITING BRUNO DUMON CTANOVO LE FRESNOY STUDI FRENCH DISTRIBUTION MEMENTO FILMS DISTRIBUTION X, Laura DUPRE, UEL CROSET SOUND EDITING ROMAIN OZWITAHNNEMEMENTO FILMS DISTRIBUTION AND MEMENTO FILMS INTERNATIONAL PIMEMEN TERNATIONAL ES, Cyril RIGAUNTAINES SCRIPT SUPERVISOR VIRGINIE BARBAY SOUND PHILIPPE LECOEUR SOUND MIXARTER EMMAN ATION SALES TO FILMS IN NEMENT FÉDÉRAL BELGE INTERNATIONAL ILM E FRANCE CINEMA WDR ARTE IN ASSOCI PH, Didier DESPR LLAUME DEFFO ENTY VISION FILMPRODUKTION &GPALLASMEDIFENBOARD GERMAN FEDERAL FILM BOARD AND TAX SHELTER DU GOUVER LAVIEVILLE, RALEMAL LINE PRODUCER AND POST PRODUCTION SUPERVISOR CÉDRIC ETTOUATI DIRECTOR OF PHOTOGRAPHYBY 3BGUIPRODUC n ndo IN COPRODUCTION WITH TWENTY TW NS O I Bra T , NT U PRODUCED MEDIENFÖRDERUN GENEVIÈVE uc VINCE STILL PHOTOGRAPHER ROGER ARPAJO SUPPORT OF MITTELDEUTSCHE E H BY THANASSIS KARATHANOS T H T WI BOULEY COPRODUCED N E CNC N Whith Jean-L LE JULI H T WI MERLI P L MANAGER E ERSHI N D BOUCHAREB MURI ER 1ST ASSISTANTS DIRECTOR MARIE LEVENT AURÉLIA HOLLART LOCATIO HAUTS-DE-FRANCE IN PARTN PRODUCED BY JEAN BRÉHAT RACHI ANIMÉÉ WITH THE SUPPORT OF LA RÉGION DES E CHARRI WRIT EN BY BRUNO DUMONT RE NATIONAL DU CINÉMA ET DE L’IMAGE AGUE CASTING CLÉMENT MORELLE CATHERIN JANA SCHULZE HAIR STYLIST MATHIEU GUÉRAÇPICTURES WITH THE PARTICIPATION OF CANAL+ CINÉ+ ARTE FRANCE LE CENT CINEMAGE 10 SOFICINEMA 12 SCOPE

PÅ KINO 24. MARS


Film Oscar

68 69 70 71 72

Regi: Kenneth Lonergan

Manchester by the Sea er for 2010-tallet det Ordinary People var for åttitallet og The Ice Storm var for nittitallet: Et mesterlig innblikk i hvordan relativt vanlige mennesker må hanskes plutselige omveltninger i livet og bunnløs sorg. I filmen møter vi Casey Affleck i rollen som livstrøtte Lee. Han livnærer seg som vaktmester i en nitrist del av Boston, etter familielivet han hadde i hjembyen Manchester, Massachusetts, brutalt ble revet opp med roten for noen år tilbake. Når broren Joe (Kyle Chandler) dør, må Lee tilbake hjembyen for å organisere begravelsen og ta seg av en nevø i tenårene (Lucas Hedges) som er hundre prosent mer velfungerende enn han selv. Til tross for all tristessen er Manchester by the Sea en helt nydelig film. De duse bildene og fiskebåtene som duver i havna er svært passende som bakteppe for de opprivende hendelsene vi møter på land. Filmen har i tillegg til alt det triste noen genuint morsomme scener, og samspillet mellom Affleck og Hedges varierer på perfekt vis mellom det sørgelige og komiske. Margaret fra 2011 skulle være regissør Kenneth Lonergans gjennombrudd som regissør, men ble stoppet av distribusjonskluss og gjorde at han slet stort med å få nye tilbud som regissør. Manchester by the Sea plasserer Lonergan i den absolutte eliten av dramafilmskapere i Hollywood og burde føre til flust av tilbud om nye prosjekter. Suksess på Oscarutdelingen vil dessuten være helt på sin plass. Jon Sæter

Regi: Barry Jenkins

I et slags vakuum mellom Boyz N the Hood og Boyhood finner vi Moonlight. Her blir vi hensatt til et Miami langt fra neonlys og strandliv. I tøffe kår vokser den usikre Chiron opp. Moren hans (Naomi Harris) sitter stadig sterkere i crack-ens jerngrep, mens hans egen annerledeshet på ingen måte blir verdsatt av mobben på skolen. Trøst finner han i en godlynt doplanger (Mahershala Ali) og hans hjertevarme kjæreste (Janelle Monaé) som viser omsorg. Dessverre virker kursen for livet til Chiron allerede staket ut. Moonlight er et fantastisk visuelt stykke arbeid. Filmfotograf James Laxton skaper en vanvittig intens stemning med en rekke close-ups som fører til at seeren i store deler av filmen vet hvordan karakterene skal reagere i de pressede situasjonene de står oppi. Også filmens musikk er ypperlig, med sørgmodig originalmusikk signert Nicholas Britell og låter fra blant andre Aretha Franklin. Moonlights største styrke er likevel skuespillerprestasjonene, og det hadde ikke vært ufortjent om hver og en av de framtredende skuespillerne blir belønnet med hver sin Oscar. Best av dem er Alex R. Hibbert, den første av i alt tre som gestalter hovedkarakteren. Sjeldent har det å stå på siden av det gjengse blitt spilt flottere og mer lakonisk av et barn. Jon Sæter


26.MAI-4.JUNI 2017

USF VERFTET BERGEN

SHOBALEADER ONE MOON HOOCH

Regi: Theodore Melfi

Patriotisme, antirasisme, nostalgi og kvinnekamp. Hidden Figures sparer ikke på belærende dialog og banale poenger, og drukner i den lange historiske rekken av gode Oscar-kandidater med samme tematikk. Katherine G. Johnson (Taraji P. Henson), Dorothy Vaughan (Octavia Spencer) og Mary Jackson (Janelle Monáe) var svarte, kvinnelige matematikere i NASA under romkappløpet. Undertrykkelsen var overalt, i alle former, fra konkrete manglende rettigheter, til kroppsspråk og nedlatende kommentarer. Det er svært modig av (hvit og mannlig) regissør Theodore Melfi å fortelle denne historien i 2016. Repetisjonen av moralske pekefingre gir ikke en bredere forståelse for tematikken. Istedenfor å bruke dette som en hypnotiserende effekt, som kanskje hadde gitt publikum en dypere opplevelse av undertrykkelsen, ender det opp som mas. Det hjelper ikke om man har historien på sin side når de artistiske visjonene ikke er der. Som alle biopics er også Hidden Figures smertefullt forutsigbar. Ikke fordi vi allerede kjenner historien, men fordi vi kjenner flimskaperens intensjoner. Ludvig Furu

RALPH MYERZ & THE JACK HERREN BAND JOSHUA REDMAN TRIO GRENI MISS TATI ELEPHANT9 + TERJE RYPDAL FRIDA ÅNNEVIK BERGEN BIG BAND MED ERLEND SKOMSVOLL:

LYDEN AV BERGEN NOURA MINT SEYMALI BENDIK HOFSETH - IX HANNE HUKKELBERG PAAL NILSSEN-LOVE LARGE UNIT JAN LUNDGREN - «A TRIBUTE TO JAN JOHANSSON» WESSELTOFT/BERGLUND/ÖSTRÖM HELGE LIEN TRIO MONK’S CASINO GILLES CORONADO ROUND TRIP PEIRANI PARISIEN DUO CHRISTOPHER IRNIGER PILGRIM ØYVIND DALE SEXTET SIGNIFICANT TIME POST K

FESTIVALPASS I NATTPASS I DAGSPASS Med forbehold om endringer. Flere artistnavn slippes fortløpende. Følg med på nattjazz.no


Film Oscar

68 69 70 71 72

Regi: Mel Gibson

Hele ti år etter Maya-indianernes fall i den brutale og intense Apocalypto, returnerte omsider Mel Gibson tilbake til registolen i 2016 med Hacksaw Ridge. Et skuddsikkert krigsmelodrama, basert på den sanne historien om pasifisten Desmond Doss, som tjenestegjorde under slaget om Okinawa under andre verdenskrig. Uten våpen brukte sanitetssoldaten heltemot og kløkt til å snirkle seg gjennom slagmarken og redde flere titalls medsoldater. Et mildt sagt perfekt utgangspunkt for en pompøs Hollywood-sviske om religion og heltemot, men det som kunne blitt en døll sukkerlake, blir i hendene på Gibson en av de mest brutale krigsfilmene laget i Hollywood. Beinsplinter fyker, tarmene henger på slep og mark tyter ut av øynene på lik. Det hele fanget på et stygg-vakkert vis gjennom linsen til fotograf Simon Duggan, akkompagnert av Rupert Gregson-Williams’ herlig pompøse musikk. Den massive kontrasten mellom filmens sentimentale opphold i Doss’ hjemby i Virginia og blodbadet i Okinawa engasjerer, og mister aldri gnisten grunnet filmens effektive fortellerstruktur. Hacksaw Ridge er et velkomponert og konservativt stykke krigsmelodrama, malt i vulgært brede strøk av blod. Sannsynligvis en film som ikke vil falle i smak hos de som er PK på fulltid. Truls Foss

Regi: Denis Villeneuve

Regi: Denzel Washington Premisset i Arrival er vakkert: Tolv romskip har kommet til jorden i fullkommen stillhet. Militærmaktene biter knoker. Venner eller fiender? Og hvordan snakke med dem? Enter lingvisten Dr. Louise Banks. Banks (Amy Adams) takker ja dersom hun får snakke direkte med vesenene. Det skal bli nærkontakt av første, andre og tredje grad, og hele veien flettes jakten på inntrengernes språk og intensjon sammen med Banks’ fortid: Terrence Malick-ske kryssklipp av datterens oppvekst og for tidlige død. De beste scenene skjer mellom dyrene bak glassveggen i romskipet, Adams’ hudløse språkforsker og matematikeren (Jeremy Renner) som hjelper henne. Som liker henne. Poetiske, renskårne scener som gjør det mulig å se for seg at rom-invasjonsfilmer ikke behøver å ha vold og ondskap som motor. Istedenfor ligger suspensen i å vise oss hele bildet – de tolv romskipene, språkjakten, livet og døden til Banks’ datter – men drøye med å oppklare rekkefølgen og sammenhengen. Det er kontemplativt, nesten lyrisk å se hele riggen til en voldseksploderende sci-fi-film holdes i tømmene, en slags lyrisk sci-fi-blockbuster. Ragnhild Brochmann

Tiden er femtitallets Pittsburgh. Når Corey (Jovan Adepo) får muligheten til å spille fotball på collegenivå blir faren Troy (Denzel Washington) hjemsøkt av skuffelsene fra sin oppvekst i et USA der rase utgjorde en nærmest uoverkommelig hindring. Demonene leder ham til å slå beina under alt han er glad i (sønner, kone, venn og bror) og til å videreføre en selvdestruktiv arvesynd som er like tett knyttet opp til amerikansk historie som slavetiden. På samme måte som pater familias Troy tårner over sine sønner og utøver sin tragiske innflytelse, dominerer Denzel Washington Fences som både hovedrolleinnehaver og regissør. I motsetning til Troys familie nyter derimot filmen godt av erfaringen hans, og en dømmekraft kvesset på det man må anta er en personlig nærhet til filmens tematikk. Castet leverer dialogen knirkefritt og har en underliggende jovial kjemi som minner om den til en gammel teatertrupp. Man kan noen ganger få følelsen av at den dypt kristne Denzel Washington holder en preken med denne filmen som i siste omgang handler om en manns vei fra synd til tilgivelse. Men han er på samme tid så tro til det pulitzerprisvinnende manuset at hans tjeneste til filmhåndtverket ikke kan sies å stå tilbake for hans (etter alle solemerker eksepsjonelle) tjeneste til Gud. Jo Forbord Stavdal


OSLO 9.–11. MARS 2017

65 FORFATTERE 60 ARRANGEMENTER 8 SCENER JUSSI ADLER-OLSEN

JOHN HART PETER SWANSON

JØRN LIER HORST UNNI LINDELL ANNE HOLT

GUNNAR STAALESEN EYSTEIN HANSSEN

JUAN PABLO ESCOBAR STEFAN AHNHEM MARGIE ORFORD

HANS OLAV LAHLUM TOM EGELAND HANNE KRISTIN ROHDE YRSA SIGURDARDOTTIR JØRGEN JÆGER – OG MANGE FLERE

Cappelen Damm-huset: Akersgata 47/49 Centralteatret: Akersgata 38 Oslo

www.krimfestivalen.no

GRATIS INNGANG


74 1.

19.

23.

2.

24.

3.

4.

20.

6.

5.

7.

8.

9.

10.

18.

22.

12.

11.

13.

14.

15.

21.

17.

16.

BORTOVER 1

Tvekampøvelse i «Farmen» og metafor for fotballspilleres ben dersom de er gode til å skyte.

3

Krysning mellom fascisme og fashion, brukt i A-magasintets intervju med Richard Spencer.

4

Latin for biffgardiner.

6

Norsk betegnelse på en form for digital anerkjennelse.

8

Verktøy og sjakk-venn.

NEDOVER 1

Afrikansk øynasjon som lever av sukker og turisme. Også stedet der Thomas Hylland Eriksen skrev sin mastergrad om multikulturelle samfunn.

Værfenomen og betegnelse brukt om nærtagende mennesker. Engelsk ord.

2

Flertallsform av adjektiv som beskriver venner som backstabber deg, og i det siste også nyheter.

12

Ord du bruker når du skal introdusere deg til et nytt menneske, men ikke har tid til å si «anti-fascist».

5

Nazifrosk og fotballspiller.

13

Ord som beskriver noe sosialt akseptabelt, for eksempel å spise pølse til forkost? Eller ække det…….?

7

Siste del av New Yorks tidligere navn.

8

«Whose» på norsk.

15

Nedlagt T-banestasjon.

9

Sjakk-trekk der tårn og konge flyttes i samme trekk.

16

Geometrisk figur. En kjent tennisspiller tilhører en nasjon hvis flagg er av denne formen.

10

11

Norsk frisørkjede grunnlagt av ektepar i 1894.

14

Personlig brand, utested i Oslo, P3-TEAM, gullbillett i media.

17

Avdød religiøs leder innenfor kristendommen.

19

Våpen og positivt ladet utrop.

18

Møbel du sover på hvis det er trøbbel i forholdet.

21

Klassisk form for dosert legemiddel

20

24

En kvinne har født et barn. Hun viser omsorg og kjærlighet for barnet, men mannen hennes har forlatt henne. Du ser henne, hun er vakker der hun triller vognen bortover gaten. Herregud så vakker hun er. Hva er hun?

En samling gasser, partikler og dråper som utgjør atsmosfæren rundt jorden.

22

Øst-tysk politisk politi og etterretning.

23

Sykdom med ski på beina.

Løsningsordet er noe mange har i toalettmappen sin. Hvis du vil vite hvordan man sier det på australsk engelsk, kan du si «raise up light» på enkel skoleengelsk.

På grunn av en forferdelig brønnulykke i barndommen, hvor han falt tre meter loddrett ned og måtte tilbringe flere måneder vannrett på en sykeseng, endte Erlend Mørch opp som NATT&DAGs kryssordekspert.


75

Kaldt i Norge om dagen! Hadde vært chill med en liten sydentur. Hva heter den skandinaviske gratisavisen som gis ut på Gran Canaria? Navnet er til forveksling likt navnet til avisen du holder i de myke hendene dine akkurat nå.

Granca har mange strandløver, men neppe noen snøleoparder. Kan snøleoparden purre på lik linje med en huskatt?

Sjansene er store for at du ikke leser denne quizen, men heller nistirrer på et Appleprodukt. «Snow Leopard» er navnet på en tidligere versjon av Apple sitt operativsystem, kan du nevne ett av de to kattedyrene Apple registrerte om varemerke i 2004, men aldri benyttet seg av? Begge finnes i Norge, den ene i litt overført betydning.

I amerikansk idrett er det vanlig å ha navnet på et rått dyr sammen med navnet på lagets opphavsby. Har noen av de nåværende lagene i basketballigaen NBA et kattedyr i navnet sitt?

Hvis du mot formodning ville, kunne du ha puttet en IKEA FROSTA-krakk gjennom en basketballkurv? Det er lov å brekke av bena.

Apropos krakk, hvilket husholdningsprodukt er det vanlig å bruke i fremstillingen av crackkokain?

Her er 10 mer eller mindre viktige spørsmål om ting du burde vite.

POENGSCORE 10 poeng: Vi foreslår at det umiddelbart startes et avlsprogram som sikrer at dine spermier eller eggceller spres for alle vinder.

Apropos kokain! Erik «Myggen» Mykland, spilte 78 landskamper for Norge, men spilte han da Norge slo Brasil 2-1 i Marseille?

I skrivende stund er Donald Trump president over dammen (uæh!). Det hevdes ofte at han ble godt hjulpet av den såkalte «alt-right»-bevegelsen. Alt-rights maskot er frosken «Pepe», de er også veldig glade i såkalte «fake news». Etter filmen «Prinsessen og frosken» ble gitt ut i 2009 spredte det seg en falsk nyhet om at over 50 barn hadde blitt innlagt på sykehus etter å ha kysset frosker. Hvilken bakterie var det de angivelig hadde blitt smittet med? Hint: Navnet minner om det engelske navnet på en trendy og kontroversiell fisk.

6-9 poeng: Rawwr 2-5 poeng: SNOWFLAKE! 0-1 poeng: Idiot! Men du er kanskje lykkelig? Vi håper det.

7. mai avholdes siste valgrunde i Frankrike. Marine Le Pen er en av kandidatene på høyresiden. Apropos Frankrike og pen(n), hva heter den franske penn-produsenten som er verdens nest største produsent av kulepenner?

I Frankrike finner du også Eiffeltårnet. Hvor mange halvliter-bokser med øl må du stable oppå hverandre for at de skal være høyere enn tårnet (uten antenne)? (Slingringsmonn: 100 bokser).

1: Dag&Natt. 2: Nei, den har et bløtere og mer elastisk tungebein, som til gjengjeld gjør dem i stand til å brøle. Rawrr. 3: «Lynx» og «Cougar». 4: Nei. 5: Ja, du trenger ikke å brekke av bena en gang, da ødelegger du en flott krakk til ingen nytte. IDIOT! 6: Bakepulver. 7: Ja, han ble byttet inn til pause. 8: Salmonella. 9: Bic. 10: 1786. Svar


Helge Hansen/Montag foto :

Knowit Experience design :

JERADA AV BOUCHRA OUIZGUEN

STUDIO BERGEN 21.–25. OG 28. FEBRUAR OG 1. – 2. MARS BILLETTER: ticketmaster.no | 90 23 60 00 | 815 33 133 | www.carteblanche.no

En co-produksjon med:


Med dette intervjuet har NATT&DAGveteran Emma Clare opplevd enhver smilegifters største drøm: Å selv bli smilegiftet.

Grattis med programmet! Hvordan føles det at halve Norge nå har tilstrekkelig informasjon til å kunne visualisere underlivet ditt? – Ja, men har de egentlig det? Jeg, som jo er den som kjenner mitt eget underliv best, synes beskrivelsene til kirurgen er ganske vage.

6 1 1

Var det verdt å si opp fast jobb i media for? – Altså, for hva da? Få lede et TV-program? Hell fucking yeah!

For å få biffgardinene beskrevet av han kirurglegenden? – Det var jo ikke et krav fra NRK at jeg skulle skræve foran en kirurg. Det var i aller høyeste grad mitt eget påfunn, fordi jeg var nysgjerrig på om han ville operert meg eller ikke.

1 6 1

Ditt eneste krav? – Hehe, ja.

Hva var greia med den opprinnelige «#syktambisiøs»tittelen?

Sykt ungdommelig! – Det var det konseptet opprinnelig var, at man skulle på innsiden av ulike sykt ambisiøse miljøer med unge folk. Så er det jo vanlig at konsepter endrer seg underveis, og det har det jo åpenbart gjort. Men flere av programmene handler på sett og vis om ambisjoner ennå, i den forstand at man ser på hvor langt man er villig til å gå for å oppnå noe, enten det er kroppsperfeksjon eller toppkarakterer.

6 6

Hva snappet du NRK for å få jobben? – Hva tror du?

Ditt perfekte underliv? – Hehe, jeg sendte en rooolig dickpick. Neida. Jeg snappet at jeg var med på trening med tre svartbelter i MMA. Vi skulle vise at vi kunne komme på innsiden av et miljø vi ikke hadde noe med å gjøre til vanlig, og man kan trygt si at jeg ikke akkurat vanker i kampsportmiljøet. Men det var en herlig dag, det der. Er tanken med programmet å problematisere selveksponering ved å gjøre det selv? – Jeg vil påstå at jeg ikke er for «selveksponerende» eller privat, jeg har en veldig tydelig grense for hva jeg utleverer og ikke. Det kan jo virke veldig utleverende at jeg går til han ki-

1

rurgen eller kommer med en personlig innrømmelse eller deler kjipe erfaringer. Det er ikke sånn at jeg gjør det fordi jeg har så utrolig lyst til å utlevere akkurat de tingene om meg selv, jeg gjorde det fordi det føltes helt nødvendig rent journalistisk.

6 1

Hvilke føringer la den konservative statskanalen på Instagram-profilen din? – Jeg har ikke fått noen føringer!

6 1

Hvorfor forlot du oss til fordel for D2? – Em, fordi…

1 6

Chill! – Det var ganske chill.

6 1

Hvem var det? – Jeg lurer på om det var Sturla Haugsgjerd, faktisk. Han skulle klappe det.

Så det kan bli flere bilder av skinkebiter med hashtaggen Lasse Gustavson? – Jeg sletta det, jeg fikk litt dårlig samvittighet for det bildet der.

Ville heller skrive om fremadstormende arkitektkontorer enn dyresex? – Jeg tror faktisk ikke jeg har skrevet om arkitektkontorer i D2. Jeg fikk stort sett veldig stor frihet til å skrive de sakene jeg hadde lyst til å skrive, sånn sett var det et fantastisk sted å være. Jeg hadde vært i NATT&DAG i tre år, og jeg føler det er en sånn viss grense. Når man har vært et sted en stund, så er man hypp på å gå videre, og jeg fikk et vikariat i D2. En annen ting er at jeg tenkte nå kan jeg lære helt sjukt mye. Lære masse om featurejournalistikk… og få bedre betalt.

Så det hadde ikke noe å gjøre med at noen knakk ett av pinnedyrene du hadde stående i bur på NATT&DAG-kontoret? – Det kan også ha hatt noe med det å gjøre.

De rusavhengige får alltid skylda. – Nei, det kan hende jeg tar feil, men jeg mener å huske at han skulle stryke det på ryggen og så «knakk» det. Det endret farge og så litt … råttent ut? Jeg tror egentlig hovedgrunnen til at jeg var så opptatt av pinnedyr var fordi jeg skulle ha sånne tre-ordspill og pinne-ordspill. Den ene het Pinn Schjøll, den andre het Arne Treholt. Det var gøy i nøyaktig to timer, så ble de dessverre neglisjerte pinnedyr.


77 78 79

Smil & Gift

6 1

Du er tilsynelatende godt likt av alle. Har du noen fiender? – Tror det finnes folk der ute som ikke er så glad i meg, ja.

Hvem da? – Konservative karer som synes jeg er slitsom og vulgær. Kan vel tenkes at det finnes noen damer der ute også som er sure på meg fordi jeg har vært med eksen deres eller bare synes jeg er for mye. Får du hatbrev? – Ikke hatbrev, men har fått noen hatmeldinger, ja. Ble beskyldt for å være sosiopat en gang, og begynte å gråte umiddelbart, hvilket jeg mener beviser min uskyld. Hehe. Eller… akkurat dét har kanskje ikke noe med empati å gjøre? Kan lese den opp. Vent a.

6

6 1 6

Gjerne. – Nei, jeg tar det tilbake. Har ikke nerver til dette her.

Kom igjen! – Nei.

Hva er essensen? – Jeg tror jeg var litt for ung og litt for aggressiv, og ble sett på som en trussel, eller noe. Men jeg er altså IKKE psykopat, bare så det er klart. Har mad empati. Hva tenker du om at mange jenter som ser programmet henter frem håndspeilet for første gang for å sjekke om de er «normale»? – Først må jeg bare si at jeg synes ikke man skal la være å lage journalistikk om betente temaer i frykt for at man ender opp med å «promotere» dem. Og så vil jeg mye heller at jenter skal finne frem speilet etter å ha sett programmet, enn at de finner frem speilet etter de har sett en annonse på nettet som reklamerer for at du kan få gjort noe med de «skjemmende» kjønnsleppene dine.

6

Er du selv virkelig så lett påvirkelig at når han kirurgen sier at han i teorien kunne fjernet noe så blir du dritusikker… – Jeg ble jo usikker før jeg dro til kirurgen. Utgangspunktet mitt da vi begynte å filme programmet, var at jeg var kjempetrygg og aldri kunne tenkt meg å operere en dritt på kroppen. Plutselig begynte jeg å tenke mer på hvordan jeg så ut nedentil, og for første gang i hele mitt liv begynte jeg å granske meg selv på en annen måte. Jeg ville at han skulle undersøke meg fordi jeg ville vite om det var noe som objektivt sett kunne «fikses». Og litt fordi jeg er en nysgjerrighetsjunkie, som bare må oppleve alt.

6

… og så sier sexolog Gro Isachsen at vaginaer er som ansikter – ingen er like! – og alt er bra igjen. Skal det så lite til? – Jeg gikk til henne for å finne ut av hvordan hun ville behandlet en sånn usikkerhet. Og det var helt oppriktig. Jeg er vel så lett påvirkelig, da. Det ble jo litt sånn…

6 1 6 1

Happy ending? – Ja. Det var helt oppriktig. Jeg kan opplyse om at jeg er en JÆVLIG dårlig skuespiller, jeg ville aldri klart å fake det. Når vi har gjort research til dette intervjuet sier alle sånn «det er nesten helt umulig å komme på noe som ikke er for utleverende eller privat».

Vi får ta noen dilemmas i stedet. Grinde Dag Solstad på Aschehougs hagefest eller gi Mads Gilbert en lapdance på Lorry? – Ja takk begge deler! Julaften og nyttårsaften på en gang, si! Intervjue Idar Vollvik og gni deg toppløs inntil ham på bildet, eller intervjue Hasse Hope og gni deg toppløs inntil ham på bildet? – På Hasse Hope-intervjuet var det strengt tatt han som gnei skrittet sitt på ryggen min.

6 «Ble beskyldt for å være sosiopat en gang, og begynte å gråte umiddelbart, hvilket jeg mener beviser min uskyld.»

1 6

Ligger ikke du og klamrer deg fast i ham? – Åja, vi snakker om to forskjellige Hasse Hope-intervjuer. Hahahahaha.

Haha. – Selvfølgelig, det hadde jeg glemt. Du sikter til det Yoko Ono og John Lennon-inspirerte-bildet i NATT&DAG. Nei, da var jeg så ung og usikker at jeg ikke turte å si noe imot den ideen. Neida, jeg synes det var en veldig morsom idé. Men den andre gangen var da jeg gjorde et intervju med ham i Alfa, der jeg hadde en forferdelig rå spalte som het «Emma Clare av». Revolverintervju med «maktmenn» der jeg skulle «avkle» intervjuobjektet mens jeg selv var … avkledd på bildene. Mannebladkonsept nummer én. Da satt altså Hasse Hope på ryggen min og red på meg som en ponni med lederhosen.

Apropos hester. Vil du bli fingra av en 12 år gammel hest, eller runke en hest som 12-åring – og skrive om det i NATT&DAG? – Jeg visste du kom til å ta opp det her. Jeg har aldri GJORT DÉT. Det er en feiltolkning av teksten, som for øvrig er helt sjuk.

1 1 6 6 6

Ikke hvis det ikke er sant.

Hva velger du? – Det er litt vanskelig å bli fingra av en hest, da.

På grunn av klovene, tenker du? – Ja. «Klova» av en hest. Jeg ville kanskje gått for det. For historiens del.

Flere forslag til selvopplevde dilemmaer? – Det er et dilemma jeg har spurt folk på gata om til programmet om moderne sexarbeid og gråsoneprostitusjon, men som vi ikke bruker, som jeg synes er skikkelig interessant og veldig vanskelig å svare på selv. Det er: Hvis du har en one night stand med en du har lyst til å ligge med, og så morgenen etter tilbyr den personen deg 20.000 kroner. Hva gjør du da? Tar du imot pengene eller ikke? Jeg synes det er interessant at ting blir så vanskelig når sex og penger blandes sammen. Ok, NEEEEXT. Hva er ditt forhold til Kristian Valen per i dag? – Det er det samme som alltid. Jeg har alltid elsket ham. Jeg fikk reise til LA for å lage reportasje om ham for D2. Har intervjuet ham for Alfa en gang også.

6 6 1

Toppløs? – Ikke toppløs! Men jeg tror jeg er den største Kristian Valen-fanen innafor Ring 3.

6 1 6 1

Du som er feminist, hva mener du om kroppshår på kvinner? – Er ikke riktig feminist-svar at man kan velge sjæl?

6 1

Vi har gjort? – Næææh, jeg føler meg ikke så sykt arrestert.

6 1 6

Hvordan ville du grillet deg selv?

6 6

Vi hadde jo et spørsmål om AKKURAT det! – Nei, det var mer sånn om selveksponering.

Valen, kjøre ATV, Dum & Dummere, Vodka Redbull… Hva skjer med det krampefolkelige imaget? – Kontrær-kontrær? Jeg vet ikke, det er ting jeg oppriktig liker … Jeg har litt pretto-allergi, når jeg er sammen med folk som er veldig pretensiøse får jeg ENDA mer lyst til å bestille Vodka Redbull.

Sikkert! Hva slags menn liker du? – Eeehhhh. Jeg liker ofte menn som er mer menn enn meg. Hva vil det si? At de er menn?

Nå tenker du veldig kjønnsbinært, Smil. – Du kan jo som kvinne være mer «mann» enn en mann. Jeg liker menn, eller jeg liker folk som utfordrer meg. Jeg kjeder meg veldig fort hvis ting blir for lett. Jeg liker når folk arresterer meg og setter meg på plass. Og det føler jeg at…

De to siste spørsmålene er hentet fra Smilegifter du har gjort forresten. – Haha, NÅ ble jeg burna! Jeg var litt stor i kjeften i går og bare «jeg er helt sikker på at jeg hadde klart å grille meg sjæl mye bedre. Håper det blir skikkelig hardt!» Smilegift er alltid morsomst å lese når det er jææævlig dårlig stemning.

Medium CLARE? – Jeg vil jo komme greit unna dette her, det er dere som må være mer mann enn meg nå.

Det blir jo et morsommere intervju, ifølge deg. – Okei, en ting jeg føler jeg fortjener å bli tatt på er at jeg er uttalt imot intimitetstyranniet, synes det er slitsom at mediebildet er så personifisert og at alle skal snakke om seg selv. Og så ender man opp med å sitte der med blanke øyne i confession-cammet selv, hehe. Serien er ikke selvsentrert på den måten, synes jeg, men jeg er i aller høyeste grad med på å bidra til et stadig mer personifisert mediebilde selv.

Ja, er det ikke det du mener? – Åja. Jo. Jeg dreit meg ut.


FOTO CHRISTIAN TUNGE

NATT&DAG-legenden Emma Clare Gabrielsen (f. 1991) forlot oss til fordel for Dagens Næringslivs D2, et magasin som handler om bilder av stoler. Nå har hun forlatt dem og (endelig!) blitt programleder, i den nye dokumentarserien Innafor på NRK.


Opptaksprøvene er ute nå!

Art Direction Retail Design Grafisk design Tekst og skribent Digital markedsføring Prosjektledelse kunst og kreativ næring Strategi og PR Manus Interaktivt design Maske- og hårdesign Skuespill Film og TV Lyddesign 3D-grafikk Visual Effects Spilldesign Opplevelsesdesign Populærmusikk Låtskriving og produksjon Musikkproduksjon Frontend- og mobilutvikling Spillprogrammering Intelligente systemer Programmering E-business westerdals.no

NATT&DAG, Oslo, februar/mars 2017  
NATT&DAG, Oslo, februar/mars 2017