Page 1

VESTLANDET – MARS 2016

POP LAGES PÅ FABRIKK – HVA SÅ?

INSTAGRAM-POESI

HVA FAEN?

KJEDENE TAR OVER BYEN

– MEN HVEM HAR SKYLDA?

6 & 1 MØTER

ESPRESSO HOUSE VERDENS BESTE

VILDE

TUV!

CRAIG DAVID MARTE GERMAINE CHRISTENSEN ANDERSON .PAAK


VESTLANDET MARS 2016

Sjefredaktør DANIEL RAMBERG ramberg@nd.no Redaktør NIKOLAI KLEIVAN kleivan@nd.no Musikkredaktør KARIMA FURUSETH furuseth@nd.no Filmredaktør MARCO REINERTSEN reinertsen@nd.no Fotoredaktør CHRISTIAN BELGAUX belgaux@nd.no Debattredaktør VILDE IMELAND! imeland@nd.no Art Director KARIANNE NYGÅRD nygaard@nd.no

Illustrasjon ANDREAS DAHL AMINA SYRAHIDA HELEN GØYTIL NIKOLAI KLEIVAN Daglig leder CHRISTIAN RASMUSSEN christian@nd.no Markedsavdeling JOHNNY JENSEN ALEKSANDER RIIS salg@nd.no

Administrasjon okonomi@nd.no Utgiver NATT&DAG AS Trykk MEDIA NORGE TRYKK OSLO Opplag 60 000

Journalist PELLE BAMLE bamle@nd.no

distribusjon@nd.no

Foto ANNE VALEUR CHRISTIAN BELGAUX CHRISTIAN TUNGE IDA HELEN GØYTIL

REDAKSJONEN TAR IKKE ANSVAR FOR UBESTILT MATERIELL Natt&Dag Oslo Strandgata 19 N-0152 Oslo Postboks 266 Sentrum N-0103 Oslo

10

TIDENS ÅND, OVERHØRT ...................................................................................................................................... GUIDE TIL POLITISK POLARISERING ................................................................................................................. GENTRIFISERINGSHELVETET: HVEM HAR SKYLDA? ....................................................................................... INTERVJU: VILDE TUV ER MAGISK ..................................................................................................................... OPPSKRIFTEN OG INDUSTRIEN: HVORDAN HITS LAGES I DAG .................................................................. HVOR MYE CANNABIS RØYKER VI EGENTLIG? ................................................................................................ INSTAGRAMPOESI: FLEIP ELLER FUCKA? ........................................................................................................ INTERVJU: ANDERSON.PAAK .............................................................................................................................. UTELIVSGUIDE ........................................................................................................................................................ KETSJUP & SENNEP .............................................................................................................................................. KUNSTGUIDE .......................................................................................................................................................... SCENEKUNSTGUIDE .............................................................................................................................................. MUSIKK: ANMELDELSER OG BEST AKKURAT NÅ ........................................................................................... INTERVJU: CRAIG DAVID ...................................................................................................................................... FILM: ANMELDELSER ............................................................................................................................................ HORACE AND PETE ................................................................................................................................................ INTERVJU: MARTE GERMAINE ............................................................................................................................ SMIL & GIFT MØTER ESPRESSO HOUSE ...........................................................................................................

28

Telefon: 22 41 94 41 Natt&Dag Bergen Postboks 646 N-5807 Bergen Natt&Dag Trondheim Postboks 4410 N-7418 Trondheim Natt&Dag App app@nd.no For tips og presse: film@nd.no musikk@nd.no uteliv@nd.no mote@nd.no kunst@nd.no scenekunst@nd.no restaurant@nd.no litteratur@nd.no WWW.ND.NO

M

24

1

Ø M E R KE T ILJ

Trykkeri

14

01

Skribenter AKSEL KIELLAND ANDREAS DAHL ANDREAS VEIE-ROSVOLL BENDIK AUNAN DANIEL RAMBERG EIRIK ELVEVOLD ELINE LUND FJÆREN EMIL FINNERUD GIFT IDA HELEN GØYTIL IDA SKOGVOLD JON OLSEN JON SÆTER KAJA KIRSEBOM KARIMA FURUSETH KASPER BRÆIN KETSJUP KRISTOFFER JAKOBSEN KRISTINE TINGVIK AAS LARS GJESVIK MARIT ANDERSEN MATHIAS MOLLESTAD MATS THORSEN MARTIN ØSMUNDSET NIKOLAI KLEIVAN PELLE BAMLE RAGNHILD BROCHMANN RASMUS HUNGNES SENNEP SMIL SVEINUNG WÅLENGEN TORGEIR HOLLJEN THON TORA MYKLEBUST OPTUN TROND GAUSDAL VILDE IMELAND!

58

NATT&DAG Kreativ JAN CHRISTIAN FORTHUN forthun@nd.no

8

MÅNEDENS (AVTROPPENDE) MEDARBEIDERE Vår avtroppende AD Karianne Nygård ble kåret til verdens beste AD under AD-mesterskapet i BelgiskKongo i 2015, så da er det ikke så rart at hun tar med seg yndlingsfonten Papyrus og forsvinner til nye utfordringer litt nærmere hjemstedet Lillehammer. Vi forsøkte å gi ut avis uten Karianne en gang, men endte opp med masse våte, hvite sider med blyanttegninger av halvspiste pærer og en svak lukt av svovel. Takk for at du har vært prikken over i-en på den fonten som er NATT&DAG – og mange av de rare tegnene i Wingdings.

2

MARS 2016

Når Gud lukker en dør, åpner han et vindu, og inni det vinduet sitter avtroppende filmredaktør Martin Øsmundset med et gammelt filmapparat som lager sånn hvislende, god lyd. NATT&DAGs filmgud (som vi fortsatt er kontraktsfestet til å kalle ham) har tatt med seg de varme hendene og det kalde hodet og skal de neste årene regjere både kinoen i Ås og selve Ås – så vidt vi har forstått. Lykke til, Øssi! I filmen om ditt liv (norsk tittel: Hjelp, jeg er en fordømt kjernekar!) spiller du deg sjøl, din fordømte kjernekar.

04 08 10 14 24 26 28 30 36 42 44 46 48 52 54 56 58 62


Norges største formidler av hybler og bofellesskap. Helt gratis!


TIDENS ÅND

OVERHØRT

LITTERATUR

GENTRIFISERING? I MITT NABOLAG?! Ja, det er leit når innvandrersjappene som ga nabolaget ditt litt autentisitet og sprezzatura må legge ned til fordel for store kjeder. Tragedie, skriver du på Facebook. Skam! Her har jo du handlet hummus og oliven minst én gang i måneden helt siden du flyttet hit fra Vestfold for tre år siden! Du kommer aldri til å glemme kurderen (?) bak kassen og de stuttjukke døtrene hans i fetadisken. Utrolig bittert at kapitalismen skulle komme akkurat hit!

1 1

STJERNEGALSKAP Vi har scoret i Michelin! Gourmetrestaurant er det nye Drillos, Eurovision, håndballjentene og A-ha. Og eeehh… Femmila! Eieren av Re-Naa (som nylig ble tildelt noen ettertraktede stjerner) beskrev stjernen som «bedre enn å vinne ti(?)mila». For det første: Timila finnes ikke. For det andre: Er det ikke et sykdomstegn når hyperbourgeoise utmerkelser blir et folkelig seiersrop, og trestjernerskokker MED MAHOGNI-STOKK er headlinere på Senkveld, alt mens finanskrisen ulmer seg hetere og hetere rett under nesa vår? Tror vi leste noe om det på Blindern i sin tid.

1 2

LESEHINGST Apropos: Våre kilder på Øvre Blindern rapporterer at flere og flere bruker lesesalen som sjekkearena. Tidlig om morgenen plukker sjekkerne ut en tilfeldig bok fra bokhyllene før de, som edderkoppen i spindelvevet, venter på at de blir omringet av potensielle ofre. Etter å ligget lavt i noen timer tilbyr de seg uskyldig å passe PC-en din mens du tisser, men før du vet ordet av det så er det Bourdieu and chill. Pass på.

3 1

SEX-PROFILER PÅ INSTAGRAM Det positive med at sexbotsene har inntatt Instagram: Masse nye følgere! Masse nye likes! Masse oppmerksomhet! Et innblikk i et liv du aldri kan leve! De negative tingene: Vi er ikke helt sikre.

4 1

KRONIKKEN ER DEN NYE MOTORSYKKELEN At middelaldrende menn som for eksempel har drevet med humor eller rock begynner å MENE ting i offentligheten det øyeblikket de runder 40-ish har vært en greie lenge. I det siste har denne impulsen spredt seg til både rosabloggere, politimenn og advokater, og her om dagen markerte en nyskilt bekjent av redaksjonen sin retur til dating-arenaen, med å begynne å skrive halvkokte og åpenbare resonnementer på NRK Ytring! Hvorfor er plutselig kronikk blitt det ypperste av selvrealisering? Og hva blir det neste? Folkehøgskoler for offentlig debatt? Friår i kommentarspaltene? Rags to Riches-historier om slumbarn fra Aleppo som med kløkt, pågangsmot og Den hvite manns godhet karrer seg helt til å få være anklagende part i en mansplainingsdebatt på Dagsnytt 18? PS: Vil du mene noe i NATT&DAG? Det fortjener du! Ta kontakt med imeland@nd.no.

1 5

BLOGGIS

LIKTE DERE ARTIKKELEN MIN? Norges mest skamløse og hudflettede musikkjournalist henger visstnok i et hjørne i kaffesjappa Fuglen i Oslo, mens han avventer folks reaksjoner på den siste spalteartikkelen hans. Landskjendis over natta, men har han egentlig noe å by på, tekstuelt? LITT FOR LITEN BY? En musikkfestivalsjef og hipsterekspert med litt for mange yrkestitler under beltet skal visstnok ha sneket inn tretti heldige utvalgte på hemmelig nach i det nye kulturhuset. Han skal så ha døyvet sorgen over å ikke kunne poste det hele på Instagram ved å drikke opp tusenvis av kroner i alkohol. DANSEMANNEN En Hollywoodbroiler med magnetiske evner og motorikken til en hvit tenåringsjente skal ha blitt observert dansende rundt på Leiligheten og The Villa før han så skal ha forflyttet seg til nach hos en tidligere MTV-vert og bronsemedaljør i Asias største modellkonkuranse. Det sies at den rødhårede skuespilleren deretter skal ha møtt seg selv i døren (bokstavelig talt), i form av en ganske lik og like hvit Oslo-DJ, som forhåpentligvis har hakket bedre rytmesans. SKAM(LØS) Vi har hørt at en venstreradikal Klassekampenjournalist og tidligere ungdomspartileder skal ha hatt for vane å ta med seg unge, samfunnsengasjerte jenter til landsfaderen Einar Gerhardsens grav for å kline og kanskje «heise et par brannfakler». SANG OG DANS, MEST DANS Under innspillingen av et svært populært TV2-program spekket med mindre populære kjendisdeltagere, skal den bedre halvdelen av en av Norges mest markante popduoer visstnok ha betrodd seg litt for mye til en aldrendre artistkollega.

6 1

Winter is coming.

INFLUENCERS Tidligere NATT&DAG-skribent Harald Grenne sier på Twitter at «vi trenger et nytt ord å hate», og ja, Harald, det vet du at vi gjør. Influencers. Smak på det. Eventuelt spytt det ut. «Dette er bare vorspielet» skriver Marie Louise Alvær i Kampanje, og babler seg gjennom hvordan influencer er et annet ord for bloggere som gjør kommersielle oppdrag (les: Sophie Elise), og hvordan dette blir en fest for både influencer og brand, før hun avslutter med gullkornet «Slik blir begge to helter – og merkevaren en varmt introdusert ny venn blant hennes fans». Alvær tituleres på Kampanje som Country Manager i United Screens – og vi synes hun burde holde seg til musikken.

1 7

Boblere: Metaplagiat, Christer Pettersson, spinat på kontoret, Moods-brunost, «Kult, Fattern!», Yahya Hassan har endelig blitt gal, inderlighet på Facebook, Kristian Valen er den nye Yahya Hassan, Skam-revival, dårlige Skam-saker i voksenmedia, kneskade, Facerapen er tilbake?, influensa.

4

MARS 2016

BARNEROVRENN Det ryktes at landets mest populære fyllekjører for tiden lærer bort stakeferdighetene til en konvensjonelt attraktiv og snaut lovlig eks-MGP deltaker. Husk smøring!

MORTENSENS SISTE VAR NY KOPI Audun Mortensen har gjort det igjen! Eventuelt ikke. TEKST KAJA KIRSEBOM FLAMME FORLAG-posterboy Audun Mortensen har tidligere gjort seg bemerket med konseptuelle utgivelser, og fikk spesielt mye oppmerksomhet da han ga ut boka Roman i 2010, som så viste seg å være Vladimir Nabokovs Lolita (i Odd Bang-Hansens norske oversettelse) baklengs og med endrede navn. Kløktig! Nå viser det seg at også spilloppmakerens tiende bok, Samleren, «en pageturner som blottstiller kunstverdenens indre logikk med kløkt, nerve og språklig overskudd» ifølge forlaget, er en resirkulasjon av en eldre tekst. Boka kom ut høsten 2015, og har fått anmeldelser i Morgenbladet, Klassekampen, NRK, Adresseavisen og Universitas, uten at noen av anmelderne har nevnt at den er en kopi. Det er riktignok ikke så rart at ingen har vært på sporet, for mens Nabokovs Lolita bør være kjent for alle bokanmeldere, har Mortensen denne gangen kopiert den relativt obskure krimkunst-romanen The Burnt Orange Heresy fra 1971, skrevet av amerikanske Charles Willeford («The Unlikely Father of Miami Crime Fiction», ifølge The Atlantic). Foruten å ha oversatt boken til norsk, har Mortensen plassert den i en norsk kontekst og endret fortellerens synsvinkel fra første- til tredjeperson. Han har også flettet inn enkelte Knausgård-partier, ifølge Morgenbladets Gaute Brochmann, som ellers skriver at Mortensen er «hjemme i sitt eget språk» i en anmeldelse 12. februar. – Etter oversettelse via Google Translate retusjerte jeg minst mulig, men tilstrekkelig for at boka kunne «fungere» som en romanaktig roman, sier forfatteren selv.

1

Hva var selve hensikten ved å ta et ferdigskrevet verk og gi det ut på nytt? – Jeg tenker at materialet for en forfatter er all tekst som er tilgjengelig, så å gjenutgi noe ferdigskrevet er en ganske generell arbeidsmetode, og akkurat i dette tilfellet var det forholdet mellom kildetek-

stens tema og avsenderens manglende utføringsevne som interesserte meg. Originalitets- og autensitetsbegrepene forble kun «ingredienser» i nok en generisk utført «art world novel» der forfatteren selv unnlot å trekke konsekvensen av sitt eget prosjekt, det vil si, tematisere sin egen rolle som presumptivt original og autentisk innholdsprodusent og «stemme». Generelt kan jeg like tanken på å være den første til å repetere noe. Hvorfor er denne boken interessant nå? – Fordi den lar seg lese på to radikalt ulike måter: Før og etter dette intervjuet. Du mener at dette verket ikke er et plagiat, hvorfor? – I en kunstnerisk sammenheng tematiseres og praktiseres nettopp plagiering med et mer estetisk interessant og legitimt utbytte enn i for eksempel journalistikken, så det virker mer relevant å se på hvordan og hvorfor det plagieres enn å bare konstatere hvorvidt noe er plagiat eller ikke. Uttrykket plagiat brukes om den ufortjente renommé-gevinsten man kan høste ved å utgi andres arbeid som sitt eget, og det kan vel knapt sies å være hovedambisjonen i dette tilfellet, som muligens, rent konseptuelt, ligner mer på MasterChef-oppgaven om å gjøre en fastfoodrett «elevated». Bendik Wold, Audun Mortensens redaktør og avtroppende forlagssjef i Flamme forlag, var ikke klar over at boken var resirkulert etter første møte om den med forfatteren. – Audun sendte ikke med en leseranvisning første gang jeg fikk manuset, men jeg mistenkte straks at han ikke hadde diktet opp hele plottet selv, på bakgrunn av det øvrige forfatterskapet hans. Alle de foregående verkene til Audun låner og refererer i ulik grad til andre verk. Hensikten med dette verket var blant annet å skape litterær debatt, og vise at en roman kan være noe mer enn en plottdrevet fortelling hvor forfatterens jobb er å «finne på».


REDINK Foto: Jimmy Linus

VIS AT DU FØLGER MED

OVERHØRT

KOMMENTAR

KJERNEKAR

KLEIN HUMOR PÅ GRENSEN En foreldet programleder og komiker gjorde et morsomt poeng ut av at «fruen» hadde kjøpt Koranen, angivelig for «å vinne diskusjoner». Det ble meldt i en Facebookpost, akkompagnert av tre leende og gråtende emojis for å understreke at det var morsomt. Heldigvis er Gud tilgivende og nåderik – i motsetning til lagmannsretten (Sura: 3. Aal Imran. Vers: 31–31). LABER STEMNING Dansegulvet på utkledningsfesten til verdens nest-beste Oftebro var visstnok ganske dårlig.

EN KJERNEKAR FØLGER MED LITT EKSTRA

PÅ RØMMEN Årets beste debattredaktør i årets beste gratismagasin rømte fra årets beste fest ved å klatre over et gjerde. Hun skal ha endt opp på årets verste dansegulv, omgitt av utkledde folk. JEG HEEEEEEETEEEEEEEEEER En notorisk kjeltring med Andeby-navn skal ha blitt observert på årets beste best. Han var også innom det kleineste arrangementet på det nye operahuset til nå. Men var det noe liv deeeeeeer? Ja – og det er godt å se at noen klarer å gå så sømløst fra krim til kultur! RIV OG SLIT Angstfaktoren i Brugata og omegn har nådd kritiske nivåer. Årsaken skal være rivotril-tørken som har rammet hovedstaden, etter to betydelige container-beslag.

HAIKUGRAM Gammel kunstform SoMe-poet Middelmådig idé

GJØR DU? 40 prosent av alle anmeldte voldtekter skjer i forbindelse med fest, i situasjoner hvor begge parter er beruset. Alle kan miste kontrollen. Unngå at vennene dine gjør eller blir utsatt for noe som vil prege dem i mange år fremover. Følg med. Vis at du følger med på facebook.no/kjernekar

6

BOOM BOOM POW Gudfaren av litteraturintervju-i-bil var DJ forleden, og svekket sin egen kulturelle pondus betraktelig da han besluttet å spille TO Black Eyed Peas-sanger etter hverandre.

MARS 2016

CURRENT MOOD: RÆVA Vi har hørt at selskapet bak Norges styggeste ost er i finansielt uføre. Var det ikke så hipt å være geometrisk ukorrekt likevel? OM DET ORDNER SEG? NEI En av Norges mest suksessrike modeller ble visstnok GRUNDIG tatt i billettkontroll her om dagen. Endelig jobber Jante litt for oss på gølvet!

– «SAMLEREN» ER ET PLAGIAT TEKST HEDDA BAUMANN HEIER Hedda Baumann Heier er advokatfullmektig i Teknologi og mediaavdelingen hos Advokatfirmaet Simonsen Vogt Wiig.

I et intervju publisert på nettsidene til NATT&DAG for et par dager siden innrømmer forfatteren Audun Mortensen at hans siste bok Samleren er en oversettelse av The Burnt Orange Heresy, skrevet av amerikanske Charles Willeford i 1971. Mortensen vedgår å ha brukt Google Translate og retusjert «minst mulig», men han mener likevel at dette er greit fordi verket benyttes i en kunstnerisk sammenheng der plagieringen er «estetisk interessant» – i motsetning til rennommésnylting. I opphavsretten er utgangspunktet at det kreves samtykke fra opphavsmannen når man låner noe fra andres litterære eller kunstneriske verk. En gang iblant dukker det likevel opp saker der det er helt på det rene at noen har kopiert andres verk uten samtykke og der dette er gjort nettopp med det formål å kopiere. Samleren er et godt eksempel på dette. Sett fra et rettslig ståsted er Mortensens argumentasjon neppe holdbar. Det som vurderes ved spørsmål om opphavsrettskrenkelser er om de identitetsbærende elementene i originalen går igjen i den påståtte kopien på en slik måte at de to verkene gir den samme estetiske opplevelsen. For Mortensens del er dette ganske åpenbart ettersom scene for scene er gjengitt tilnærmet ordrett i norsk oversettelse. Det er ikke noe særlig unntak fra denne hovedregelen for bruk i kunstnerisk sammenheng. Det som kunne vært diskutert er om verket faller inn under kategorien for parodier og travestier. Slike verk anses som selvstendige verk som kan utnyttes uten samtykke fra den tidligere opphavsmannen, selv om originalverket er gjenkjennelig – det er jo nettopp gjenkjenneligheten som tross alt er poenget med en parodi. Vilkårene for at noe skal kunne sies å falle inn under kategorien for selvstendige verk er for det første at verket må inneholde gjenkjennelige elementer fra et annet verk, men likevel vel være merkbart annerledes enn det første verket. For det andre må parodien være et uttrykk for humor eller latterliggjørelse. Når det gjelder Samleren er originalverket klart gjenkjennelig, men er det fremstilt merkbart annerledes på en måte som er morsom? Neppe. Det morsomme her er eventuelt at et samlet korps av litteraturanmeldere tilsynelatende lot seg lure, men denne morsomheten knytter seg ikke først og fremst til Mortensens bearbeidelse av originalverket, snarere tvert imot. Dette medfører derfor at Mortensen etter mitt syn ikke passerer den store lakmustesten, nemlig om bruken av originalverket er innenfor hva som må anses å være et uttrykk for en rimelig balanse mellom rettighetshavernes og rettighetsbrukernes interesser. Til syvende og sist bunner det i at opphavsmenn skal ha betalt for bruken av verkene deres ellers blir det vanskelig å leve av kreative yrker.

1


På flyttefot? Den mobile gjenvinningsstasjonen tar imot ødelagte ting og møbler, utslitte tepper, papp, plast, farlig avfall, elektronikk og mye mer.

Papp, plastemballasje, EE-avfall og farlig avfall er gratis å levere. Bilen tar i mot:

Sortert av fall møbler, ut som ødelagte sl papp, plas itte tepper, t, elektronik farlig avfall, k og mye mer. Plastemb all papp, EE-av asje, og farlig av fall fal er gratis å l levere.

VI HAR OGS Å BRUKTHJØR NE

FREDAGER

Nøstetorget ved returpunktet

FREDAG

i

bir.no 815 33 030

facebook.com/BIRrenovasjon

TID OG STED: MAN - FRE 15.00 - 19.00 VI HAR BRUKTHJØRNE HENT BRUKBARE TING GRATIS

MANDAG: TIRSDAG: ONSDAG: TORSDAG: FREDAG:

MØHLENPRIS ved fotballbanen GRIEGHALLEN mot Nygårdsgaten KLOSTERET ved returpunktet SANDVIKEN i Gjeble Pederssønsgate NØSTETORGET ved returpunktet


SAMFUNN GUIDE

POLITISK BIPOLAR PÅ 1-2-3 Verden er mer kompleks enn noen gang. Vi hjelper deg med å forenkle et politisk standpunkt på null komma niks! TEKST EIRIK ELVEVOLD OG LARS GJESVIK // ILLUSTRASJON KRISTOPHER HERNHOLM Politisk polarisering har et ufortjent dårlig rykte. På tross av en rekke gode egenskaper, vil den alltid huskes for Tyskland på 30-tallet og Hitlers fremvekst. Men er polarisering nødvendigvis synonymt med død og fordervelse? Svaret er selvfølgelig et rungende nei. Polarisering er faktisk ganske chill. Avstand, ekstremisme og motstridende grupper virker til din fordel! Desto mer uenige politikerne er, jo lettere blir det å ta standpunkt på en rekke områder. Svart-hvite holdninger gir klare alternativer og mer fritid. Med vår hjelp kan du gjenerobre retten til å ta enkle valg fortere enn svint. Valget er enklere enn A-B-C. Det er nemlig bare to alternativer: A eller B.

INNVANDRING

A: «Du elsker jo kebab og sushi!» Du synes at utenlandsk mat er godt. Og den ene gangen du var i Marrakech var lokalbefolkningen tross alt ganske hyggelig. Men har du tenkt å dasse på sofaen, eller skal du få ræva i gir og begynne å mene noe? Hva med at fri innvandring er bra fordi du så et bilde av en araber i en båt? Trekk paralleller mellom asylpolitikk og Hitler til du føler deg trygg på at «toleranse og medmenneskelighet» er en alternativ styringsform til parlamentarisme. Meld deg inn i Refugees Welcome på Facebook og sprut beskyldninger av rasisme på alle som nærmer seg. Boikott all media som nevner Hege Storhaug og bruk fritiden på å melde deg på salsakurs. Herlige eksotiske impulser!

IS

A: «De har jo rett til å være sinte.» Du har forståelse for at IS-gutta er som de er. I kjølvannet av en rekke amerikanske invasjoner må det være lov å få utløp for litt frustrasjon. Og er det ikke på tide at unge muslimske menn får noen tøffe rollemodeller? Cammo og hvite Nikesneakers er tross alt en kul estetikk. Hvis noen nevner sexslaver eller middelalderske torturmetoder, er det bare å vri temaet til at 9/11 var en «inside job». USA skapte IS med vilje fordi de elsker olje. Hvis noen spør deg om en løsning på utfordringen, lat som om du er pasifist og svar «utdanning og helse» på annethvert spørsmål.

MILJØ

A: «Biff er godt!» Er du skeptisk til om miljøbevegelsens krav om fullstendig nedlegging av oljeindustrien er gjennomførbar på kort sikt? Kanskje virker miljø litt abstrakt? Få litt fart på det halvhjerta engasjementet ditt og kok alle miljøspørsmål ned til ting du liker som du føler er truet. Biff ER godt, å kjøre bråkete biler ER gøy. Atmosfærefysikk er utrolig tørt og ingen skjønner så mye, så du trenger bare å skumlese et par klimarapporter annethvert år for å overbevise. Hva slags venstrevridd glorifisert-værdame-yrke er klimaforsker uansett? Boikott værmeldinga på NRK og bruk tiden på å arrangere sladde-NM på parkeringsplassen på Sognsvann før bilister blir utsatt for folkemord. Vroooom.

8

MARS 2016

B: «Lykkejegere og voldtektsmenn!» Ting har gått til helvete helt siden Taco’n kom til landet. Det eneste som kan redde Norsk Kultur er om du og de andre gutta på Shell går mye gatelangs i hettegensere med vikingtrykk. Uheldigvis ruger den kjipe MDG-naboen din på alle positive begreper og du sitter igjen med «realistisk». Kjør knallhardt på det ene kortet du har og pøs ut statistikk. Husk at statistikk = tall med ord til. Kanskje statistikk kan være at 99 prosent av muslimske menn tror Norge står for «lettlurte tullinger»? Hvorfor ikke? Post det på Facebook, heis det norske flagget i stua og tatover Midgardsormen rundt biceps.

B: «Bomb dem tilbake til steinalderen!» Synes du det er på tide å jevne Raqqa med jorda og få en slutt på jævelskapet? Men ikke så keen på å verve deg? Det er ingen motsetninger mellom anti-IS og pro-chill. Tydelige ytre trusler er fine når du har lyst til å gjøre hva faen du vil. Ekstrem islam er sådan en gavepakke. Hold deg oppdatert på det siste og verste IS har gjort og oppfør deg lettskremt. På den måten opprettholder du trusselbildet du nyter godt av. Hyll de norske Libyapilotene og kall dem dyktige mannfolk som gjør deg stolt. Følg peshmerganor og scandipesh på Insta. Militant patriotisme er lov hvis man bor i et demokrati. Vær deg sjæl 110 prosent, skyld på IS.

B: «En verden av økologiske bønder på elsykler!» Du skrev en skikkelig fin oppgave om klimatrusselen på norsktentamen i 9. klasse og helt siden da har du hatt en følelse av at du skal redde kloden. Men har du tenkt til å ruge på suksessen resten av livet, eller skal du følge impulsene dine og omfavne miljøvernpersonaen fullt og helt? Visste du at det kastes mat hver dag? At hvis alle bilene i Monaco kjørte samtidig hadde det ikke vært plass på veien? At 0 av 2 verdenskriger ble startet av økologiske osteprodusenter? Visste du at hele 9 av 10 nordmenn ikke orker å fortsette å diskutere hvis du gjentar fakta uten sammenheng lenge nok? Prøv, da vel.


« FEMINISME

A: «Ikke bland deg inn, liksomhore!» Dette er året du skal mene at vitser om at jenter også promper er viktige og spennende. Tegn strektegninger som enkelt formidler at absolutt alle jenter er vakre og at skjønnhet ikke er alt. Men ikke glem at din største fiende er jenter med andre meninger enn deg. Her er det viktig å være tydelig og knallhard. Litt Hillary, rett og slett. Klin til med realistiske beskrivelser av sexlivet på gata hvis noen jyplingjenter prøver å nyansere. Er pressen litt lei av kvinnedagen? Be jyplingene suge et dusin pikk og skap blest om kjernesaken. Ække verre.

Svart-hvite holdninger gir klare alternativer og mer fritid.

B: «Den undertrykte mannen…» Vi vet alle at valget av verdenshistoriens første lesbiske statsminister Jens Stoltenberg gjennomfeminiserte Norge. Nå må noen vise muskler snart. Hvem skal egentlig kjempe mannesaken om ikke du gjør det? Femistatens kvelertak på media har tvunget deg til modig å sende meldinger fra din anonyme twitterkonto. Inntil prostitusjon blir legalisert er du rett og slett nødt til å ty til sivil ulydighet, og hva er vel mer ulydig enn å kalle vilt fremmede «hore» når de viser seg på TV? Ingen likte Martin Luther King i starten heller. Moter går i bølger, og er det én ting feminisme er så er det et motefenomen. Snart peker mannsrollepila den andre veien. Den dagen guttastemningen på jobben vernes av UNESCO, står du ved gassgrillen og sier «I told you so». Blir digg, vøtt.

KAPITALISME A: «The 99 % …» Har du snust litt på klassekamp helt siden de engasjerte studentene i dreads spilte bongotromme foran børsen i New York? Velg livsstilen okkupant og gli rett inn på de halvshady DUB-festene på Haus før det er for sent. Væpna revolusjon er kanskje litt ekstremt, så del heller en graf om dagen som demonstrerer det økende inntektsgapet på kloden. Gates og Zuckerberg eier snart halve jorda, og det er din oppgave ikke å la vanlige folk glemme det. Del også absolutt alt om Bernie Sanders. Hvis alle nordmenn stemmer på ham, vil kommunismen endelig funke og du slipper å jobbe. Bare å kjøpe saccosekk.

B: «Hater du frihet?» Alle digger jo DiCaprio, spesielt i Wolf of Wall Street. Det er så forfriskende å se folk som gutser og får det til! Ta en ny Bachelor på BI og kjøp 3 for 2 på Dressmann. Memorer noen gode sitater om Trickle Down Economy, de kan komme godt på med på fest. Kåre Willoch-plakater i stua blir kvalmende i lengden, men det hjelper med en kjekk Ronald Reagan som sidekick. I tillegg til å være hunk, reddet han jo selve friheten. Se American Psycho så mye som mulig. Men ikke ta helt av og bank uteliggere. Gå på Elixia og klem ut litt initiativ istedenfor. Olso Børs er ikke noe Wall Street akkurat, så drøm deg heller bort i en fremtid INNE i Barcode. God lønn, grei utsikt og kort vei til toget.

TEKNOLOGI

A: «Jeg vil jobbe som Steve Jobs.» Teknologi er det vi skal leve av i framtiden, og hvordan kan noe som føles så digg være noe annet enn positivt egentlig? For hver bransje i krise finnes det en Mark Zuckerberg, og du digger de oddsene. Gled deg til alle de spennende tech-startupene som kommer når tusenvis av ufaglærte butikkarbeidere mister jobben! Delingsøkonomien er digg og bra, alltid. AirBnB og Uber er jo ikke firmaer som går inn for profitt, de er mer som en fet kompis som har skikkelige gode løsninger og ideer og gjerne hjelper deg med å tjene litt ekstra. Ting blir bare bedre hele jævla tida! Bare hopp på og sus inn i framtiden, er vel ikke din feil at du kom hit før alle andre?

B: «Der sitter dem og stirrer på en liten skjerm…» Var det ikke sånn at før snakket man sammen på T-banen? Du synes du husker noe sånt. Så hvorfor ikke bare melde deg av hele SoMe-kjøret? Still deg i en dritlang taxikø og omgås dine medmennesker ansikt til ansikt. Uber er en snarvei til hva? Salathjerne og firkantøyne? Hah! Gå masse på ski i nikkers og kall appelsiner for godteri. Plutselig har du investert i et radiokabinett fra 1920 og tror det er praktisk å abonnere på Aftenposten. Kanskje ikke den ideelle livsstilen, men du slipper i alle fall Tinder.

MARS 2016

9


REPORTASJE GENTRIFISERINGSHELVETE

KAN MAN KJEDE SEG IHJEL? All byfornyelse ender før eller senere i et gentrifiseringshelvete. Årsak: Storkapitalistene følger etter folk som meg og deg. TEKST PELLE BAMLE & VILDE IMELAND // FOTO IDA HELEN GØYTIL ILLUSTRASJON IDA HELEN GØYTIL, AMINA SYRAH OG ANDREAS DAHL – HVIS MAN GIKK gjennom Torggata for to år siden stod det seks eller sju «team» og solgte dop. Det var basert på akkurat det samme som er grunnlaget for at Burger King kommer hit nå: tilbud og etterspørsel, sier utelivsgründer Runar Eggesvik. Eggesvik har vært med å starte opp flere steder rundt Youngstorget, og må holdes medansvarlig for at torget nå forbindes mer med shuffleboard og Bulmers enn stripping og bordeller, som preget området midt på 90-tallet. Det samme har skjedd med Torggata, eller nærmere bestemt den østlige delen av den, som går fra Youngstorget mot Grünerløkka. Torggata har gått fra å være gata for kvalitetskebab og dårlig dop, et sted man gikk innom på vei hjem fra byen, til å være et sted man går på byen. Som Thon Eiendom, som eier mellom 70 og 75 prosent av gata, selv sier det i en lystig promoteringsvideo: «Torggata har gått fra shady til trendy!» Starbucks har allerede vært på plass en stund. Og nå kommer altså Burger King. – Illegal Burger, Munchies og Burger Bar finnes her allerede, vi trenger ikke søppel fra Amerika i tillegg, sier Runar Eggesvik. Han har selv vært med å starte Peloton, en kombinert bar og sykkelverksted

1

«

som åpnet for et år siden. Stedet er et av mange som har overtatt lokaler tidligere drevet av innvandrere. Hvem sin plan er det egentlig som har blitt realisert når Torggata i løpet av få år har forandret seg til det nærmest ugjenkjennelige? Er det byråder for miljø, trivsel eller bilfri livsstil som litt etter litt har gjort kollektiv våt hipsterdrøm til virkelighet? Hvorfor bikker det da over i konsepter som Burger King og Starbucks – konsepter som ingen vil være bekjent av? KOM DU TIL Torggata på jakt etter et kombinert bar og sykkelverksted for fem år siden, måtte du dra hjem igjen med uforrettet sak. Det som derimot fantes, klemt mellom alle kebabsjappene, var en femti kvadratmeter liten klubb. Turkish Delight var ikke gatas første utested – Cafe Sara og Cacadou fantes fra før – men de hadde liksom alltid vært der (Cacadou åpnet seriøst i 1880). Turkish Delight representerte noe nytt. Klubben stengte etter et par år, men da hadde nye utesteder, som den midlertidige suksessen Badstugata, rukket å etablere seg. Dessuten hadde Taco Republica åpnet som taconasjonen Norges første ordentlige tacorestaurant. Uten bordbestilling var ventetiden opp mot to timer for å endelig finne ut av hvordan fredagstacoen smaker i Mexico.

Det som er litt kult med at markedet bestemmer i Oslo, er at markedet ofte velger kule ting. 10

MARS 2016

Sommeren 2013 begynte arbeidet med å totalrenovere Torggata, et samarbeidsprosjekt mellom Thon Eiendom og kommunen. Med nytt veidekke, bredere fortau, flere benker og sykkelparkeringer skulle Torggata bli en såkalt miljøprioritert gate, etter nederlandsk modell. Etter utsettelser som følge av entreprenørkonkurser og et mannevondt og tyskfinansiert veidekke beregnet på tanks, gjenåpnet Torggata endelig i august 2014. Fabian Stang holder tale og Tommy Tee opptrer. I løpet av 2015 så den florale cocktailbaren Torggata Botaniske, det kombinerte bar- og sykkelverkstedet Peloton, det franske rotisseriet Rotesserie, vintage gitarbutikken Vintage Gitar og det som føles som en haug av andre steder dagsens lys. Forvandlingen var total. I DET STILLE har Olav Thon kjøpt opp mesteparten av eiendommene i Torggata. I dag eier han mellom 70 og 75 prosent av gårdene. Det finnes estetiske føringer for byens utseende, men i praksis er det lite det offentlige skulle ha sagt. Det som endres i Torggata er hovedsakelig et resultat av beslutninger tatt i styrerommet til Thon næringseiendom. – Det er greit fordi Thon driver med og kan byutvikling bedre enn oss, sier Yngvar Hegrenes. Han er prosjektleder for «Levende Oslo» – et offentlig-privat samarbeid om å utvikle Oslo sentrum til en «levende, attraktivt og tilgjengelig bykjerne». Prosjektet er basert på at de private skal yte finansielle bidrag til opprustningen av det offentlige rom.

– I 2006 var for eksempel de fleste gatene dekket med asfalt og betong. Gårdeierne var villige til å bidra med penger for å finansiere brostein, sier Hegrenes. Han påpeker at byutvkling ikke er noe som skjer av seg selv, og bruker Egertorget, med butikker som Høyer og Mikael Kors, som eksempel. – Der har investorer kjøpt opp en klynge av eiendom. De har invitert utenlandske eiere av eksklusive klesmerker inn i en eiendomsmiks som passer dem. Dette er en jobb som tar tid, og som krever mye strategisk tenkning. Også Halvor Østerli, sjef for Thon næringseiendom, mener Olav Thon er «drivende flink» på byutvikling. – Vi har kontakter både i servering, handel og næring. Kommunen sitter ikke på noe tilsvarende nettverk. De eier heller ikke særlig mye, og kan derfor ikke påvirke et område på samme måte som vi kan. Thon-gruppen var blant hovedaktørene i samarbeidsprosjektet med kommu-


Fem tegn/faresignaler på at kjedene holder på å innta «gata di»: 1. Den omtales som «Oslos hippeste gate», «Oslos kuleste motegate» og «byens nye hot-spot» av Nettavisen. 2. Den omtales som «Oslos hippeste gate», «Hipster highway» og 3. Et av gatas nye serveringssteder omtales på denne måten i VG: «Det er ordentlig rustikk, på grensen til det uryddige. En stil som utmerket godt passer til et mikrobryggeri som dette. Det er et sted for gutta som er opptatt av godt øl og håndverk i god hipster-ånd.» 4. Når det ikke er marked for å selge elendig hasj. 5 Når det er marked for å etablere kombinert bar- og sykkelverksted.

nen om å legge brostein og varmekabler i Torggata rundt 2006. Østerli forteller at Thon lenge har sett på Torggata som et interessant område med potensiale. – Torggata er hovedåren fra Grünerløkka til sentrum. Det er et høyt antall personer som passerer hver dag, og vi ville få det til å bli et sted hvor folk ønsket å stoppe og tilbringe tid. NATT&DAG har tidligere skrevet om «kebabdøden i Torggata». Før kunne kebabsjappene holde åpent utover natta til kundetrykket dabbet av. Nå må de stenge dørene 03.30, i tråd med forskriftene. Det har ført til at flere av kebabstedene sliter økonomisk. Flere har også måttet stenge dørene for godt. – DET ER NESTEN bare folk i Torggata fredager og lørdager. Folk som bor på Grunerløkka som går litt frem og tilbake. Ellers er det like dødt som før, sier «Mohammed». Han vil ikke ha navnet sitt eller navnet på stedet han driver på trykk, i frykt for

ikke å få fornyet leiekontrakten. Mohammed er en av få innvandrere som fortsatt driver serveringssted i Torggata. Før dominerte de gata fullstendig. – Det er veldig vanskelig nå. Leia gikk plutselig opp nesten 10 000 kroner. Utleieren skylder på brosteinen, at det har blitt så fint. Men det er ikke akkurat Champs-Élysées? Han har bodd i Oslo i over 30 år, drevet stedet i syv. Nå orker han ikke mer. – Jeg må jobbe døgnet rundt for å overleve. Får ikke tid til noe annet. Jeg gir det ut året, så gir jeg opp. Han er bekymret for kjedeforretningene som dukker opp i Torggata. – Starbucks, Burger King. Det er kjeder med masse penger. Om det koster 150 000 i måneden, så klarer de det. De små kjedene kommer til å bli lagt ned. Det er bare et spørsmål om tid. Om ett eller to år må jeg og alle de andre små butikkene finne noe annet. Dette går ikke, sier han. En annen innehaver, som heller ikke

vil ha navnet sitt på trykk, er også fortvilet. – Det har gått fra 14 til fire steder på bare noen år! Thon liker ikke kebabsjapper, sier han. Østerli legger ikke skjul på at Thon har foretatt bevisste utskiftninger av leietakerne i området. Men det var på bakgrunn av at man hadde for mange like konsepter tett sentrert i et område. – Vi har latt være å fornye kontrakter når de eksisterende leiekontraktene utløp. Vi har fått inn nye serveringskonsepter som har blitt veldig etablerte. Ta Crowbar, for eksempel. Det har vært kjempepopulært fra dag én. Det samme gjelder uavhengige nisjebutikker som Vintage Guitar og Hevn. Dette er butikker du ikke finner overalt. DA DET BLE kjent at grønnsakshandelen Sultan i Thorvald Meyers gate på Grünerløkka må legge ned til fordel for Espresso House, var det mange som reagerte sterkt. Aftenposten-saken som først dekket det har i skrivende stund over 2600 kom-

MARS 2016

11


REPORTASJE GENTRIFISERINGSHELVETE

« mentarer, de aller fleste rasende. Det ble nedlagt blomster utenfor butikken, og oppropet «Nei til Snik-Espresso Houseiseringen i Oslo!» har i skrivende stund 2079 underskrifter. – Jeg tenker at den beste måten å holde kjedene unna på er ved å gjøre noe selv, sier Jan Vardøen, restaurantgründer og innehaver av steder som Villa Paradiso, The Nighthawk Diner og Grünerløkka Brygghus. I et intervju med Aftenposten sa Vardøen at det var en «trist dag» da han mottok nyheten om Sultan-nedleggelsen.   Selv om Vardøen eier en kjede av restauranter er han opptatt av å gjøre sine serveringssteder så sympatiske som mulig. Han mener også at hans tilstedeværelse på Grünerløkka sender signaler til de virkelig store kjedene om at de bør holde seg unna. – Hele poenget med kjeder som Espresso House er at det er monopolspill for voksne. De investerer tungt i starten, og når de har kommet opp i hundre filialer så selger de hele greia. Det er kortsiktig og innbringende. Det er det motsatte av lokalsamfunn. – DET ER FORT gjort å bli blind for egen rolle i dette, sier Aleksander Bern, stipendiat i samfunnsgeografi ved Universitetet i Oslo. Han mener det positive ved byfornyelse som Vardøen driver med, er at området virker mer dynamisk og levende. – Det fremstår tryggere og mer attraktivt, men spørsmålet er for hvem. For mainstream middelklasse oppfattes det mer attraktivt. På den andre siden blir det sosiale miljøet som eksisterte i området

12

MARS 2016

Poenget er at området allerede er gentrifisert.

ødelagt. Folk får sine liv litt forstyrret, eller ødelagt, av denne prosessen. Og gruppene som blir utsatt for dette, er de som gjerne stiller svakere i utgangspunktet. Mener du at Vardøen og de andre hvite, kjøpesterke folka som flyttet til Grünerløkka da det var kult og som nå raser i sosiale medier selv har skyld i Sultans død? – At folk kritiserer kjedene som kommer, blir en autentisitetsdebatt. Poenget er at området allerede er gentrifisert. Det er en prosess som går flere runder. Man hadde den samme debatten da Deli de Luca og sånn kom til Grünerløkka for ti år siden, sier Bern. RUNAR EGGESVIK DRIVER gjennom prosjektbyrået Trøbbelskyter byutvikling på konsulentnivå. Åpner det et nytt utested rundt Torggata eller på Tøyen, gjerne med konsept, er oddsen lav for at Trøbbelskyter har hatt en finger med i spillet. For eksempel ble de nylig spurt av Aschehoug om å hjelpe dem med å åpne en bokbar. Ikke noe problem, Trøbbelskyter fikser bokbarbiffen! Har ikke aktører som Vardøen og Trøbbelskyter bidratt til utviklingen som nå sørger for at kjedene kommer? – Å si at enkeltpersoners entreprenørskap har skylden, er å snu det på hodet. I alle byer, fra Sandnessjøen til Haugesund, er det kjedene som eier sentrum. Heldigvis er det ikke sånn i Oslo. Ta en tur i Karenslyst allé (Gate på Skøyen, journ. anm.), så kan du se hvor spennende dét er. Men jeg har ikke hørt den innfallsvinkelen før, og synes den er interessant. Hvis man

bidrar til å gjøre et området attraktivt, så vil penga komme etter. Er ikke det definisjonen på gentrifisering? – Jo, det er jo det. All morsom byutvikling starter med billig husleie, også i Oslo. – Markedet bestemmer, dessverre. Men det som er litt kult med at markedet bestemmer i Oslo, er at markedet ofte velger kule ting. Det er en grunn til at Munchies starter i Fredrikstad nå. Hvorfor er Burger King så ille? – Det handler om en forsimpling av en gate som er bygd opp over tid. Olav Thon skal ha skryt for å ha latt entreprenørene satse. Det er ikke Innovasjon Norge som har skapt det her, det er unge folk. Så kommer Burger King og skummer fløten. – Fortjener Torggata en Burger King? Jeg synes ikke det. Fortjener Grunerløkka en Espresso House? Kanskje. Hvorfor det? – Fordi Espresso House er et bra møtested. Det er trygt og stabilt for småbarnsfamilier.

Og det trengs på Grünerløkka, fordi det er mange småbarnsfamilier som bor der. Men det er nok av burgere i Torggata, vi trenger ikke en pappburger i tillegg. – Folk prater om at alt var bedre før. Ta Grünerløkka, allerede på 90-tallet var det blitt for hipt. Å klage på at ting har blitt bedre er noe hvite mennesker gjør. Enten var de for unge eller for dopa når andre mennesker var ute og skapte noe. Karl Fredrik Tangen er samfunnsgeograf og lærer på Markedshøyskolen i Oslo. Han bodde selv i Torggata tidlig på 90-tallet. – Da var det røffere. En sentrumsgate med asiatisk preg. Sørøstasia og vietnam. Cacadou! Tøyen og Grønland mer pakistanske, mens bakgatene afrikanske. Tangen mener det å gremmes over Burger King er en form for proteksjonisme, drevet frem av en elite som liksom har oppdaget noe. – Hvis du ikke stemte Rødt så kan du ikke sutre over Sultan. Kapitalismen og det folk vil jobber jo ikke sammen på den måten.


MUSIKK INTERVJU

ÂŤ

14

Det er skam som veileder meg. Jeg skammer meg veldig mye.

MARS 2016


VILDE TUV ER

MAGISK OG DU ER HELT NORMAL Men Norges eneste one-woman-band synes det kan være slitsomt å ha rykte på seg for å lage rar musikk. TEKST ELINE LUND FJÆREN // FOTO CHRISTIAN BELGAUX

I NÆRHETEN AV Københavns hovedbanegård står Vilde Tuv og låser opp sykkelen. I en måned har hun bodd i den danske hovedstaden, hun må fortsatt spørre folk om veien. Gatene her er lange, syklister truer fra høyre og venstre, luften er stillestående og isende kald; det er lite som minner om Tuvs hjemby, Bergen. Det er nok Bergen de fleste forbinder med artisten. Hun er signert på Mikal Tellé-labelen Opplett, og ble lenge omtalt som en av byens best bevarte hemmeligheter. De siste årene har hun imidlertid gitt ut flere singler og spilt på store norske festivaler, og mange har ventet på albumet som utkommer i disse dager. Vilde Tuv er alt annet enn en hemmelighet. Debutalbumet D’meg, som jeg har fått gleden av å sniklytte til de siste ukene, er akkurat hva jeg hadde håpet det skulle være. Melodiene er monotone og insisterende, men aldri kjedelige. Tekstene er triste, men poengterte og morsomme.

1

Adjektivene er for lengst brukt opp, men er heller ikke tilstrekkelige i forsøket på å beskrive Vilde Tuvs prosjekt. Uttrykket oppleves som usedvanlig identitetssterkt for en platedebutant. Det er mye jeg har lyst til å spørre henne om. Men først skal vi utforske byen. Vilde sykler med meg på bagasjebrettet. Langs veien gjør vi flere stopp, enten for å varme oss eller for å kjøpe øl. Inne i en dagligvarebutikk legger jeg merke til antrekket hennes: en sølvfarget boblejakke på innsiden av en hvit kåpe. – Det er egentlig veldig high fashion, men jeg ser ut som en slaur, sier Vilde dagen etter, når jeg antyder at måten hun kler seg på sier noe om musikken. Det er blitt dag igjen, vi møtes på en kafé i Jægerborggade i Nørrebro. Vilde var ute til halv fire natten før, jeg til halv to. Vi drikker cola, og litt uventet er det temaene mote og selvfremstilling som blir inngangen til samtalen vår. MARS 2016

15


Du har solgt både Vilde Tuv-tatoveringer, hårstrikker og hatter. Du er opptatt av estetikk? Jeg tenker også på oppsettet på scenen når du opptrer, med de kaleidoskopiske animasjonene som kjører i en halvsirkel bak deg. Er du veldig bevisst på hvordan du presenterer deg selv? – Det er ikke noe jeg tenker mye på bevisst, men jeg har jo lagt merke til at det er noe i meg som er ganske opptatt av det. Det er som om jeg har et stort senter bak i hjernen som holder på med de tingene. Vilde Tuv snakker ofte i halve setninger og med lange pauser. Nesten alt hun sier eller påstår, motsier hun senere, gjerne i samme setning. Du liker å gjøre narr av kategorier og definisjoner? – Ja, jeg liker godt å gjøre narr av det, det er veldig mye makt i språk og ord. Det er litt tilfeldig hva som blir et ord og hva som går innenfor det ordet, så jeg liker å gjøre narr. Jeg liker å oppløse ting. For mange unge artister er det gjerne mye prøving og feiling i begynnelsen, men for meg virker det som om du helt fra starten av har hatt en ganske klar visjon for musikken din? – Jeg er i hvert fall veldig selvsikker på hva jeg liker. Jeg kan tenke: Det hadde vært kult, det hadde vært jævlig tidig. Jeg vet jo at det jeg lager er rart, og det kan gjøre meg usikker. Jeg gjør jo bare det eneste jeg kan. Kan du si noe om din inngang til musikken, når begynte du å komponere dine egne låter? Hva var inspirasjonen for dem?

– Det var da jeg gikk på folkehøgskole som atten- eller nittenåring. På den tiden synes jeg det var mye dårlig norsk musikk, så jeg tenkte at det var lett å lage noe som var bedre. Da lagde jeg veldig rare sanger. Vi var et jenteband på tre personer, hvor blant annet Farao (Kari Jahnsen) spilte trommer. Da brydde jeg meg ikke om tekst i musikk, det interesserte meg ikke. Men så måtte jeg jo ha noen tekster, noe som ble et jævlig stort problem, for det eneste jeg kom på var kjemperare ting.

«Vilde, kan ikke du spille der? Du synger så fint.» Så har jeg sagt ja, greit, men det har jo bare vært én sang jeg har laget selv. Så spiller jeg den og en coverlåt. Videre har noen bedt meg om å spille et annet sted, og jeg har gjort ferdig enda en sang. Så har det ballet på seg, og konsertene blir lengre og lengre. Men det begynner med at jeg har en tekst, så spiller jeg den live og hører at den ikke fungerer, og så blir jeg flau. Det er skam som veileder meg. Jeg skammer meg veldig mye.

Hva handlet tekstene om? – Om skam. Vi begynner å le høyt begge to. – En generell livsskam. Skam for å ikke fungere, eller for å ikke ha venner eller kjæreste.

Må du oppleve noe skamfullt da, for at det skal bli bra? – Nei, ikke for at det skal bli bra. Når det ikke er mer skam igjen, når det er mer fuck you eller punk rock, og det overstyrer skammen, da blir det bra.

Kan du fortelle om tittelen på albumet – D’meg? – Navnet er litt tilfeldig. Lars Vaular hadde jo et album som het D’e Glede, og Yoguttene lagde et som het D’Sant. I det siste har det også vært så mye mas om sånne selvbiografiske ting. Folk er blitt så lei av det, også kommer jeg med dette etter at alle er lei. Jeg synes det er så flaut, også gjør jeg et ekstra stort nummer ut av det for at det skal bli mindre flaut.

Er det å skrive sangtekster fortsatt det kjipeste med å være musiker, synes du? – Nei, det er jo det kuleste, men jeg kan ikke bestemme meg for å sette meg ned og skrive tekster. Jeg har ikke funnet noen metode. Jeg har prøvd å skrive hver dag før, men da blir det bare kjempeflaut og dårlig. Jeg har også prøvd å skrive dagbok, men det blir helt jævlig.

Der følte jeg at du oppsummerte hele ditt prosjekt. – Haha, ja. Hvordan har albumprosessen sett ut for deg? Har du hatt en rutine? – Platen ble til over mange år. Det har vært en veldig organisk prosess, men jeg har jo jobbet også. Folk har spurt meg:

Som musiker må man ofte tre inn i ulike roller – i ditt tilfelle er du både låtskriver, komponist og dessuten den som opptrer på scenen. Er det noen av disse rollene du er mer komfortabel med enn andre? – Det henger veldig sammen for meg. Men jeg lager jo alltid sanger fordi jeg har en spillejobb, jeg får ikke spillejobb fordi jeg har laget noe. Så det er kanskje det som kommer først, det å fremføre. – Denne platen er jo live-settet mitt,

Trist, trist, trist, glad, ikke laget selv, kjedet meg, på vei opp fra trist til glad, trist, glad.

16

MARS 2016


«

Vin er en metafor for Gud og omvendt. Det handler om rus og sex, men samtidig om Gud.

som jeg allerede har satt sammen og fremført lenge, og som nå er spilt inn. Men det er kjedelig å være i studio, for man må gjøre det samme om og om igjen. Man har en visjon om hvordan det skal bli, men så blir det jo ikke sånn. Dine sceneopptredener oppleves som intense. Du er veldig tilstede når du spiller. Hva tenker du på når du sitter der oppe alene? – Jeg føler et stort press, det krever mye oppmerksomhet. Jeg føler meg ofte litt dum, fordi jeg står der og er veldig sårbar. Det er kanskje ikke så behagelig for publikum? Av og til tenker jeg at jeg er litt for påtrengende. Men det kan være fint også, jeg kan begynne å grine på scenen hvis jeg føler en connection. Hvis det er lite rom, og jeg har klart å samle menneskene i rommet, slik at de får en felles opplevelse gjennom meg. Da blir jeg veldig rørt. «Det er så mye som blir bedre når man blir stor» synger du på den nye platen, men også at du som liten ville «bombe hele driten». Hva har forandret seg i ditt eget liv, i takt med at du har blitt eldre? – Jeg har blitt mer fri og mindre skamfull. Mye er likt også. Jeg bryr meg ikke nødvendigvis så mye om hva andre tenker, men plutselig kan jeg selv synes at jeg ikke er noe bra. Men akkurat den sangen handler mer om å akseptere at mennesker ikke er gode, og at det er greit. At alle gjør så godt de kan. Å akseptere det som er vondt, og tenke at det er gøy allikevel.

Musikken din bærer preg av alt fra svensk visesang, eurotrance og kinesisk folkemusikk. Du har også en mastergrad i litteraturvitenskap. Hva er ditt forhold til inspirasjon? – Jeg tenker at jeg studerte litteratur ut av den samme interessen som gjør at jeg lager sanger, ikke at litteraturvitenskapen har påvirket musikken. Det er mer en generell interesse i mennesker og natur som er utgangspunktet. Men jeg har vært veldig inspirert av sufipoesi. Sufipoesi? – Ja, det er religiøs, iransk 1500-tallspoesi, hvor de dikter om Gud og vin. Vin er en metafor for Gud og omvendt. Det handler om rus og sex, men samtidig om Gud. Du har tidligere sagt at du får inspirasjon fra Gud. Er du en religiøs person? Hva betyr konseptet Gud for deg? – Jeg liker å si Gud, men det kan jo bli litt tullete å si. Jeg mener jo bare glede, at universet er glede, one love, at alle kommer fra samme frø. Gud er glede. Jeg vet at du er glad i selvhjelpsbøker. Iblant synes jeg å se spor av en form for selvhjelpsretorikk i noen av sangtekstene dine. Du skriver mye om magiske krefter og energier, eller det å være i kontakt med luft og naturfenomener. Men hvorfor selvhjelpslitteratur? – Det er jo fordi jeg prøver å hjelpe meg selv. Til å takle situasjoner. Jeg er veldig glad i real social dynamics, sånn pick up

MARS 2016

17


« artist-greier på youtube. Du vet den boken, The Game? Den er jo veldig dårlig, men dette er liksom etterfølgelsen av det. Noen er skikkelig teite, men det er et par jeg synes er kule. Jeg liker videoene til RSD Tyler. Etter jeg ble ferdig med masteren for et år siden har jeg ikke lest akademiske eller intellektuelle ting, bare selvhjelp og sånt. Jeg synes det er veldig interessant. Oppsøkte du selvhjelpslitteratur og -film fordi du trengte hjelp, eller mer fordi du var fascinert av konseptet? – Fordi jeg trengte hjelp. Det hjalp også. Jeg spør henne om å gi eksempler. – Jeg har lært en del om frigjørelsens kraft. Hvis du går rundt og tenker på en ting, eller en person, og tenker: «Hva kan jeg gjøre, hva burde jeg ha gjort annerledes, jeg er så dum.» Frigjørelsens kraft handler om å endre det tankesettet, til isteden å tenke: «Nå slipper jeg bare denne situasjonen eller denne personen fri, lar den gå til sitt.» – Jeg sitter på youtube og bruker det som dop. Det gir meg håp. Hva tror du gjør at du dras mot de motivene og referansene som befolker musikken din? – Det er jo bare ett uttrykk for hva jeg dras mot i livet generelt og hva jeg synes er interessant. Ofte blir en tekst til fordi jeg har et problem, som jeg finner ut av eller plutselig klarer å sette ord på, så blir det en sang av det. – Da jeg var liten spilte jeg alltid gitar hvis jeg var lei meg, for å trøste meg selv.

Jeg er veldig glad i real social dynamics, sånn pick up artist-greier på youtube. Du vet den boken, The Game?

Den første sangen på platen («Vilde Tuv») er bare en melodi, jeg gråt og gråt da jeg lagde den. Å spille den ga meg en varm og god følelse. Er det fordi du kanaliserer ut følelsene ved å lage en melodi? Det blir terapeutisk? – Jeg får stimulans av melodien. Den melodien var ikke et uttrykk for en følelse jeg hadde, det var en melodi jeg visste at kunne hjelpe meg. En melodi som kunne omforme følelsene mine, som kom utenfra for å trøste meg. Hun åpner macen som ligger på bordet. – Jeg har jo skrevet veldig få sanger. Jeg har skrevet kanskje femten, og det har jeg brukt ti år på. Den første sangen på platen trøstet meg da en fyr jeg holdt på med ikke likte meg så godt, da var jeg så lei meg. Jeg hadde nettopp kjøpt en ny synth med arpeggio på. De første sangene på platen er laget i desperasjon for å trøste meg selv, fordi jeg var så lei meg. Vilde gransker sangtitlene som foreløpig ligger skjult for lytterne på SoundCloud-brukeren hennes. Hun begynner å kommentere fortløpende om hun var trist, glad eller om hun kjedet seg da hun lagde dem. Hun sier: Trist, trist, trist, glad, ikke laget selv, kjedet meg, på vei opp fra trist til glad, trist, glad. – «Mine armer» lagde jeg da jeg satt på kjøkkenbenken til en venninne, og fordi jeg av og til oversetter engelske sangtekster i hodet. Her oversatte jeg deler av «Into my arms» med Nick Cave. Men jeg

ville også lage en technosang, så da lagde jeg det og satte det hele sammen. Det er egentlig en vennskapssang, men den handler også om forelskelse. Jeg var glad da jeg skrev den. – «Tyngdekraften», den sangen handler om at jeg alltid ødelegger for meg selv. Når jeg har bra med penger og mange muligheter, så kommer det frem en satan i meg som sier «nå skal vi gå på fylla i to uker». Så bruker jeg opp alle pengene og ødelegger alt. Jeg er avhengig av smerte og tør ikke å level up. Man kan jo nødvendigvis ikke level up, man er jo fanget i dette universet. Tror du at du er mer tilbøyelig til å oppsøke visse situasjoner eller psykiske grensetilstander fordi du lager musikk? Har du et sikkerhetsnett? – Jeg skriver mye mer når jeg er glad. Jeg har lyst til å være så sunn og glad som mulig, for da kan jeg spre glede. Det er ikke sånn at jeg vil lide for kunsten, men jeg vil jo på en måte det allikevel. Man er avhengig av å krasje iblant, sånn at man på veien opp får det fett, da lager man jo ting. Når man får et glimt av håp og er i stand til å gripe det. I hvilken grad vil du si at musikken din blir skapt i samarbeid med, eller som en respons på, et publikum? Bidrar lytteren med noe? – Jeg lager musikk for å stimulere meg selv. Samtidig lager jeg det for å vise det frem. Det er en respons på all musikk som

18

MARS 2016


har blitt laget, hva jeg føler at mangler, hva som kan gjøres bedre. Det blir til på en veldig organisk måte, jeg føler ikke at jeg har så mye kontroll. Men der det slippes luft gjennom, der blir det til. Du er kjent for å opptre alene med gitar og basstromme, men på platen kan vi høre flere instrumenter – blant annet blokkfløyte. Hva tenker du om å introdusere flere instrumenter i lydbildet ditt? – Basstromme er det fineste på trommesettet, jeg synes det er så stygt med cymbaler. Det er kult når det sier dunk dunk dunk; jeg er veldig glad i insisterende, monoton musikk. Jeg gadd ikke at det skulle stå masse gutter bak meg på scenen og spille instrumenter. – Jeg vet jo ikke hva jeg vil komme til å lage i fremtiden, men nå lager jeg ting uten instrumenter, jeg bare synger på beats. Det er gøy å spille gitar, det er bare så slitsomt å bære instrumentene. Da jeg begynte som enmannsband synes jeg det var litt fint, bildet av en person som sitter alene på scenen og sliter, som liksom skal spille alt dette på en gang. En stakkars liten og desperat aleneperson, det var liksom så fint. Men nå har jeg brukt opp de sangene, jeg gidder ikke å spille på den trommen i all evighet. Du har nylig flyttet til København, men mange ser på deg som først og fremst en bergensartist. Hvordan opplever du musikkmiljøet? Føler du deg som en del av et fellesskap, til tross for at du er soloartist?

– Jeg vil helst føle meg som en del av noe. Jeg elsker fellesskap. Men jeg lager ofte ting som et opprør mot noe som er, fordi jeg vil at ting skal bevege seg. Av og til lager man ting for å passe inn, og når man passer inn, lager man ting for å gjøre opprør mot det. Jeg er glad for at jeg har venner som driver med musikk, for å kunne snakke med dem om forskjellige ting. – Jeg føler meg som en del av et fellesskap i Bergen, men jeg ser ikke nødvendigvis forskjell på hva som er musikkmiljø og andre miljø. En del folk oppfatter musikken din som ironisk. Selv deler jeg ikke den oppfattelsen, og mener at det er nettopp det inderlige i de enkle tekstene som er din styrke som låtskriver. Allikevel tenker jeg at du gjør narr av noe, det er som om musikken din forsøker å unndra seg forståelse. Er det bevisst? – Det er lite ironi i tekstene, men jeg gjør narr av følelsene mine for å ikke bli flau. Det gjør at jeg kan forholde meg til dem uten å skamme meg, men det er ikke alltid jeg klarer det. Jeg forsøker vel å si at hvis du skal være glad i meg, så må du være glad i meg uavhengig om det er kødd eller om det er ekte. Jeg vil ikke at folk skal gå rundt og tro at de er bedre enn andre folk. En liten stund glir samtalen vår ut, og vi begynner å snakke om hiphop som inspirasjonskilde. – Jeg er jo egentlig en hiphop-jente, men nå har jeg hatt en veldig lang pe-

riode hvor jeg ikke har klart å forholde meg til hiphop på cirka ti år, og det er da jeg har lagd musikk. Jeg begynte å reagere på at alle slengte dritt om damer. En stund hørte jeg på politisk korrekt rap, men det var så dårlig at jeg sluttet å høre på det også. Men nå kan jeg endelig høre på rap igjen. Har du fremdeles et kritisk syn på sjangeren? – Nå for tiden, når jeg hører på hiphop med for eksempel sexistiske tekster, så prøver jeg å tenke på tingene de sier som en metafor for noe annet, noe jeg kan kjenne meg igjen i. Jeg former det i hodet slik at ordene betyr noe annet. Så kan man heller be for de folkene som har sexistiske holdninger. Hun tenker seg om litt. – Det kan jo være litt dumt også, hvis jeg ikke tar det på alvor. Men hvem er det som er sexistiske nå? Sommeren 2014 var det jo blant annet en del dramatikk knyttet til Outkast, som mange mente hadde sexistiske sceneopptredener. – Det synes jeg også var problematisk, for Outkast er jo dritkjedelig. Med de damene, det var jo bare dårlig liksom. Jeg synes de lager veldig kjedelig musikk.

«

Jeg har prøvd å skrive hver dag før, men da blir det bare kjempeflaut og dårlig. MARS 2016

19


«

Når jeg har bra med penger og mange muligheter, så kommer det frem en satan i meg som sier ’nå skal vi gå på fylla i to uker’.

Hvis det er en god artist da, med problematiske holdninger? – Da tenker jeg bare at den personen ikke har tenkt så mye på de tingene, eller blitt eksponert for motstand mot holdninger de har plukket opp fra miljøet rundt seg. Jeg tror ikke noen mennesker er mer onde enn andre. Jeg har kanskje en tendens til å bli ekstremt relativistisk, at jeg aksepterer alt og alle. Jeg vet ikke om jeg synes at jeg bør gjøre det. Men jeg gjør det. Kanskje det er en personlighetsforstyrrelse. Vi ler. – Men hvis det er bra, så er det noe der som er bra. Det henger kanskje sammen, det kommer fra samme sted. Er man et dårlig menneske er det kanskje større sjanse for at man også lager dårlig kunst. – Knut Hamsun for eksempel, han var jo nazist, men han skrev jo ikke gode bøker? Eller, gjorde han? Jeg synes i hvert fall at han skriver frem noen ufyselige karakterer, og at han gir dem altfor mye sympati til at det blir bra bøker. Bøkene unnskylder de forferdelige folkene altfor mye … Nei, jeg skal ikke snakke om ting jeg ikke har peiling på. Det blir en altfor enkel forklaring, hvis det skulle være sånn at dårlige personer lager dårlig kunst. Fortell litt om musikkvideoene dine. De er veldig forskjellige, samtidig ganske like. Alle er med deg i hovedrollen, enten du synger, danser eller spiller gitar. Hva var ideene bak disse? – Jeg har vært veldig inspirert av musikkvideoer fra Peru, med noen gamle damer som er popstjerner. Det er veldig kult, de står og danser mens de viser frem naturen, akkompagnert av musikken. Jeg liker tanken på å være et medium for natur. Jeg synes det er fint å vise mennesker naturen. Er det noen sanger som ikke er kommet med på albumet? Er det noe du har vært nødt til å gi slipp på? – Ja, det er vel én sang som egentlig skulle være med, men den var ikke bra nok. Det var en sang hvor jeg prøvde å si sånne fikse, korte setninger. Men det er en veldig fin sang, for jeg synger om trær som vokser sammen til en tunnel, som jeg sykler gjennom. Men den ble veldig dårlig. Da jeg snakket med deg for noen uker siden ga du uttrykk for at du hatet albumet du har laget? – Det er bare det at det har tatt ekstremt lang tid. Jeg synes det er bra musikk, men

20

MARS 2016

tekstene er så dårlige. Det går fint, jeg har jo satt det sammen til en pakke jeg kan presentere for folk, men det er noe med tekstene, at jeg synger sånne teite ordtak. Det er bare litt corny. Igjen, er det noe med det spennet mellom inderlighet og ironi som er litt uavklart for deg? – Det er heller et spenn mellom bra og dårlig musikk. Jeg kunne ønske det var mer ironi. – Jeg synes jo selv at sangene er litt rare, og så kan jeg bli sliten av det, samtidig vil jeg ikke lage noe kjedelig. Jeg kan bli sliten av å måtte være den personen som må stå for de rare tingene. Et av de kjipeste ordene jeg vet om i kulturverdenen er «quirky». Det brukes hyppig til å beskrive kunst laget av kvinner, som bøkene og filmene til Miranda July, eller Girls-serien til Lena Dunham. Det fungerer som en veldig effektiv måte å redusere prosjektene på, til noe som bare er søtt og naivt, istedenfor komplekst og utfordrende. – Jeg fikk en anmeldelse en gang, hvor det sto: «Mye snodig må foregå inne i kraniet til Vilde Tuv.» (Konsertanmeldelse skrevet av Kim Klev i P3 i 2014, med tittelen «Teskjekjerringa». red.anm.) Da lo jeg så godt. Jeg synes jo det er veldig humor, jeg holder på å le meg i hjel av det. Ta for eksempel en av sangene på platen – «Det blåser ingen vinder inni huset» – den sangen gir jo ingen mening. Når jeg synger at «vind er som å drikke en klem», da ler jeg ofte på scenen. Blir du sint når anmeldere omtaler sangtekstene dine som naive? Går de glipp av ironien? – Jeg forstår ikke ord som «naiv» og «banal», de ordene har jeg store problemer med. Når folk bruker de ordene tenker jeg at de er idioter. Jeg synes alle andre er naive, som bruker så vanskelige ord. Da innbiller man seg at man er bedre enn andre mennesker. – Jeg tenker ofte på Sophie Elise. Jeg kan føle at hun er smart, men at hun av og til ordlegger seg dumt. For meg er det en viktig feministisk ting. Det er jo noe jenter kan gjøre, fremstille seg selv som dumme. Finnes det en makt i det å gjøre seg dummere enn man er? – Nei, det er det jo bare dumt å gjøre.

Men det er kanskje et overraskelsesmoment der, når hun plutselig fremstår som intelligent og velartikulert, mellom all den polerte selvfremstillingen? – Ja, men jeg kan føle en modenhet gjennom språket hennes. Det kan også hende at jeg bare synes hun er veldig søt. Hun har en nysgjerrighet, når hun skriver om universet og sånt. De neste ti minuttene snakker vi om hvor mye vi liker Sophie Elise. Det er et tema som engasjerer, men som ikke nødvendigvis sier så mye om Vilde Tuv som artist. Hva er det neste for deg? Har du noen ambisjoner for musikken fremover? – Jeg har brukt det siste halvåret på å avvikle alle ambisjoner. Jeg blir så stresset av dem. De stemte ikke helt overens med min indre glede. – Jeg synes det er så kjedelig med norsk musikkbransje, det er et kjedelig system. Det er en kultur for at alle skal bli profesjonelle og tjene masse penger på musikken. At jeg spiller konserter med basstromme og gitar, for at det skal være en sånn fuck you-greie, at jeg med det sier «dere er teite og jeg er kul», det er jo morsomt nok. Men da kan jeg ikke legge ut på norgesturné og fortsette i den samme stilen. Da blir det liksom ingen luft i ballongen. Jeg trives best i en opprørsrolle. Vilde tror det kommer til å ta lang tid før neste plate. – Nå har jeg jobbet så mye med det her Vilde Tuv-greiene, jeg vet ikke hva som er det neste. Jeg synes ikke det er så fett å synge om sine egne problemer i jeg-form, det gir liksom ikke så god stemning. Det er litt som med selvskading, at man gjør det for å få trøst. Er det ubehagelig å være så personlig i tekstene? – Jeg bryr meg ikke om at folk vet for mye om meg. Hvis jeg er flau over noe kan det være deilig å si det høyt, da går det over. Det er som i 8 mile, når Eminem er med i en rap battle. Han vinner fordi han slenger dritt om seg selv, sånn at motstanderen ikke kan ta han på noe. Hun smiler. – Derfor får jeg av og til lyst til å fremstille meg selv som dum eller teit. Det er en måte å beskytte meg selv på. Vilde Tuvs debutalbum D’meg kommer ut 18. mars. Les NATT&DAGs anmeldelse på side 49.


MARS 2016

21


DU ER HENTA! PRESENTERT I SAMARBEID MED MAZDA CX-3

BENDIK AUNAN ER HENTA Ekstramateriale! Første sesong av vår bil- og samtaleserie Du er henta! er over. Programleder og magiker Bendik Aunan har hentet alt og alle, og i siste episode henter han Beglomeg-Raymond og bilprogramlegenden Hans Olav Brenner. Du kan se hele sulamitten på nd.no/duerhenta, men nå som vi har deg her i papiravisens lune klør: Hvorfor ikke lese litt om hva Bendik Aunan mener om hint og pist? Det er på tide at mannen bak rattet også får prate fritt.

Bendik! Hvordan har du det? – Jeg er ganske flau. Hele livet har jeg drømt om å bli intervjuet, og når det endelig skjer er det jeg selv som intervjuer meg. Uansett hvordan jeg gjør dette blir det teit. Hvis jeg kødder det bort blir det teit, hvis jeg later som det ikke er jeg som intervjuer blir det enda tei[…] Ta deg sammen, nå. – OK, sorry.

Hva irriterer deg? – Jeg blir utrolig irritert når folk som sitter på med meg klager over kjøringen min eller veivalgene jeg tar. Jeg blir også veldig irritert når jeg sitter på med noen som kjører dårlig eller velger dårlige veier.

Hva er planen fremover, nå som Du er henta! er ferdig? – Jeg driver og utvikler en true crime-spillefilm om en tyv som klarte å stjele folks mobiler på de mest finurlige måter, for eksempel ved å be om å få låne mobilen og så aldri levere den tilbake, og hvis noen spurte om de kunne få tilbake mobilen sin sa han bare «Mobilen? Hvilken mobil?» og gav dem et uskyldig ansiktsuttrykk. Filmen er basert på en lang historie.

Hvem av gjestene i Du er henta! gjorde størst inntrykk på deg? – Jeg klarer ikke velge én av gjestene, gjestene er på en måte som barna mine, eller … Nå har ikke jeg barn, men det er på en måte som at jeg driver et barnehjem da, et barnehjem for voksne kjendiser, og jeg kan liksom ikke velge mellom barna mine, det føles feil å fremheve én av gjestene. Men jeg likte episoden med Hasse veldig godt, det var jo den første episoden, så han er på en måte min førstefødte, eller … Det første barnet som søkte tilflukt på barnehjemmet, da.

22

MARS 2016

Ta oss med tilbake i tid. Hvordan reagerte familien din da du fortalte at du hadde fått ditt eget bilprogram? – Det ble ganske vill stemning. Mamma satte maten i halsen, pappa hikstet, Bonzo gråt, og onkel Finn tok salto. Og så bar de meg på kongestol ned i kjellerboden, der jeg fikk ha frilek resten av kvelden.

Seriøst, er det det du driver med? – Neida, hehe. Du kjenner meg for godt, ass! Du vet alltid når jeg ljuger. Men seriøst, jeg driver og pusler på litt forskjellige ting da, vet du. Holder på å lage en annen serie, skriver litt, ser litt på basket. Du kommer sannsynligvis til å se meg igjen, for å si det sånn! (*hvisker*:) I speilet, hehe.

Har du et visdomsord helt til slutt? – Ja. «Hvis du eier mindre enn åtte ting, må du hele tiden låne ting fra andre. Og da kan det fort bli dårlig stemning».


Norges største formidler av hybler og bofellesskap. Helt gratis!


MUSIKK KOMMENTAR

HIT MASKINEN

Moderne pop-hits lages på samlebånd i faktiske hitfabrikker, etter en detaljert og kynisk kalkulert oppskrift. Gjør det noe?

TEKST TORGEIR HOLLJEN THON DET HAR BLITT et stadig sterkere ideal å ha så eklektisk musikksmak som mulig. Ikke bare det, det ble greit å like artister og band som tidligere ble ansett som motsetninger. Du ikke bare kan, men bør, like Swans og Beyonce, og Father John Misty og Young Thug. Sjangeridealene har tapt. Men noen idealer gjenstår: Vi krever fortsatt at Den Gode Musikken skal være autentisk, at artistene skal ha integritet. Men stor kunst gidder ikke bry seg med sånne tåpelige idealer, og i den beste musikken fra den beste sjangeren funnet opp av mennesker, er ikke integritet og autentisitet det første man tenker på. Jeg snakker selvfølgelig om POP. For nå skal jeg gi det til deg streit, som en pærecider laget av 100 prosent pærer: Jeg elsker popmusikk. Og ikke på en sånn «Grimes er bra fordi det er pop som er annerledes»-måte (selv om Grimes er bra, og det er pop, og det er annerledes, og alt det er kjempebra). Jeg snakker om

1

«

det som er laget på fabrikk, kynisk og masseprodusert: «Since U Been Gone» av Kelly Clarkson. «Problem» av Ariana Grande. «Teenage Dream» av Katy Perry. Det er lyden av eufori. Kanskje synes du alle disse sangene høres like ut, og har kortvarige liv. Men det finnes alltid en ny hit man kan gå videre til. En fantastisk popsingel hører ikke hjemme på et album. Hvis en popsingel er vellykket, hvis den lykkes i det den prøver på, fremkaller den følelsen av at den er det eneste som finnes i verden. Den er sin egen verden. JOHN SEABROOK, som er en journalist som jobber i The New Yorker, har skrevet boken The Song Machine, og den handler om formelbasert popmusikk som en industri, om det han kaller hitfabrikker, og om deres opphav og utbredelse. Det har funnes hitfabrikker så lenge det har funnes popmusikk, men Seabrook forteller historien om de siste tjue årenes popmusikk, og den historien begynner i Sverige på begynnelsen av 90-tallet. Hovedpersonen og helten, men kanskje

Hvis en popsingel er vellykket, hvis den lykkes i det den prøver på, fremkaller den følelsen av at den er det eneste som finnes i verden. 24

MARS 2016

også skurken, her, er svenske Max Martin. Karrieren hans som popgud startet under en annen svenske, Denniz’ PoP. Denniz’ visjon gikk ut på at låtskriving skulle være et samarbeid, det skulle ikke handle om ego, men om å lage bra hits. Forskjellige folk skulle jobbe med forskjellige deler av sangene: Noen jobbet bare med refreng, andre med hooks, og forskjellige deler av en sang ble prøvd ut i en annen sang. Som med så mange nyvinninger i historien, oppstod det også i popmusikken gull ved en feiltakelse: Max Martin trodde han lagde R&B. Men med sin ekstreme oppmerksomhet og teft for popmelodier, og sine karakteristiske, tørre trommemaskiner – tenk tidlig Backstreet Boys og «… Baby One More Time» av Britney – styrte Cheiron, men først og fremst Max Martin, hvordan den største og beste kommersielle popmusikken hørtes ut, resten av 90-tallet. Men som hitfabrikker i gamle dager – Phil Spector og Motown – gikk også Cheiron under da låtene ble for like, og kopiene ble for mange. MAX MARTIN er et udiskutabelt geni, og har sin egen måte å lage demoer på: Alle hooks er helt ferdige, mens versene som regel ikke en gang finnes. Heller ikke noe bridge, for som Martin pleier å si: Hvis ikke du liker sangen på det tidspunktet, fuck deg. Han er også kjent for å spille

inn demoer selv – han skal visstnok ha en fantastisk stemme – og insistere på at artistene synger nøyaktig som han har gjort på demoen. Hører man på sangene hans vil mange tenke at de er laget først og fremst for å tjene PENGER. Men når man lærer om Max Martins arbeidsmetoder, og hører dem igjen, er inntrykket snarere at dette er en mann som er besatt av å lage så nært perfekte poplåter som mulig. For eksempel er Martin besatt av å «compe» vokal: Han hører på mange innspillinger av vokalen i en sang og velger ut den beste versjonen av hver eneste stavelse, og setter dem sammen til det ultimate vokalsporet. Selv den nå kontroversielle Dr. Luke synes dette tar for lang tid og er for kjedelig. Men Martin er en perfeksjonist. John Seabrooks evne til å kombinere estetiske, kulturelle, politiske og økonomiske forklaringsmodeller for popmusikkens utvikling gjør boken strålende. Omlegging av musikkformater og enkeltpersoners særegenheter blandes sammen på en måte som gjør at alt gir mening. Men Seabrook selv er skeptisk til den kommersielle popmusikken. Samlebåndsmetoden skaper ensrettet og formelbasert musikk, synes Seabrook (selv om sønnens kjærlighet til musikken gjør ham noe mer velvillig). Men det kunne vært verre, mener han. Det kunne vært K-pop.


Foto: Voksfigurer av Rihanna, Lady Gaga og Katy Perry fra Madame Tussaud’s.

SKRIVECAMP refreng hooks vers bridge

PRODUKSJON akkorder

instrumenter trommer

Tekst

VOKALMELODI mange forskjellige forslag!

HIT! K-POP-BRANSJEN er virkelig industri. Barn blir hentet inn, som oftest basert på utseendet, og satt sammen i grupper der ulike personlighetstyper skal balanseres (samme metode, om enn ikke i like ekstrem grad, ble brukt til å skape Spice Girls og Backstreet Boys), og lært opp til å synge, danse, smile og svare på spørsmål i årevis. Så lanseres gruppene, som gjør konstante TV-opptredener. Selskapene bak har fullstendig kontroll, og tjener nesten alle pengene. K-pop, eller i hvert fall dets potensial til å slå gjennom også i Vesten, blir av Seabrook avfeid som for kalkulert. Den

største koreanske hiten i Vesten er ikke en gang K-pop: Psys «Gangnam Style» går utenom, og delvis parodierer, det velsmurte K-pop-maskineriet, og det er først og fremst som gimmick den slo an i Vesten. Lover og pølser er det ingen som vil vite hvordan lages, heter det. Man skulle kanskje tro at det samme gjaldt pop-hits – ingen vil se avdekket de kyniske og skamløse publikumsfrieriene bakmennene har kalkulert i detalj. Men sånn fungerer det ikke, i hvert fall ikke for meg. Tvert imot: Jeg leser om hvordan Max Martin og Dr. Luke har tenkt ut og bygget opp Katy Per-

rys «Roar», og blir nødt til å sette den på. Jeg gjenkjenner det jeg nettopp har lest – og liker sangen bedre enn noensinne. Jeg ser håndverket bak, og det blir mer imponerende, ikke mindre. DE FLESTE HITS i dag lages på følgende måte: Forskjellige folk lager forskjellige deler av en sang: Noen skriver på vers, andre bridge. Produsenten setter så dette sammen, med en grunnleggende akkordprogresjon, instrumentering og trommer. Deretter sendes låta videre til toplining, der mange forskjellige eksperter på sangmelodi og hooks kommer med sine forslag. Produsenten velger den beste av disse, og sender låta videre til siste ledd, tekstskriving, som man også har eksperter til. Låta er som regel helt ferdig når den når artisten. Hitlåtene produseres på samlebånd. En av de siste ti årenes fremste hitmaskiner, Rihanna, pumpet ut nytt album hvert år, mellom 2007 og 2012. Så ble det stille. Helt til i år, da ANTi kom ut, som er helt annerledes. ANTi som er forsøket på å bli auteur. Som nettstedet Stereogum påpekte da de utnevnte Grimes’ Art Angels til fjorårets beste album, så går ikke skillet egentlig mellom pop og rock, mellom poptimisme og rockisme – men mellom poptimisme og auterisme. Hitfabrikkene Seabrook beskriver, og som de første al-

bumene til Rihanna er klare eksempler på – er laget av et stjernelag av produsenter, med mål om så mange hits som mulig, der artisten bare er musikkens ansikt utad. Det Grimes derimot gjør, og som Rihanna nå prøver på, er å gjøre alt selv: Det er fortsatt popmusikk, men resultatet er artistens egen visjon, ikke et lappeteppe laget av mange forskjellige produsenter, låtskrivere og plateselskapsmenn. Og selv om det fortsatt er popmusikk, er rommet popen lever i større: Det er plass til å gjøre andre ting, som avviker fra formelen. MEN ER det ene nødvendigvis bedre enn det andre? Nei. Både Rihanna og Grimes vil gjøre sin egen greie, og det er både forståelig og bra. Men det er ikke nødvendigvis bedre at ALLE skal gjøre sin egen greie, for hitfabrikkene lager fortsatt fantastisk musikk. Hvis du klarer å «gjennomskue» at alt bare er kynisk, kommersiell samlebåndsmusikk, laget på formler: Gratulerer til deg. Men hvor gøy har du det egentlig med det? Kan du ikke bare sette pris på stor kunst når den trenger seg inn i ørene dine? For eksempel Backstreet Boys’ «I Want It That Way». Jeg vet ikke om man finner musikk som er veldig mye vakrere. Jeg har to ører og et hjerte og jeg vil seile inn i all slags vær for «I Want it That Way». Så lenge hitfabrikkene lager noe som er så bra, ser jeg ikke egentlig noe problem.

MARS 2016

25


SAMFUNN RUS

«Realistiske illustrasjonsbilder av marihuanabrukere», ifølge den amerikanske organisasjonen Drug Policy Alliance (DPA). Foto: Darrin Harris Frisby/Drug Policy Alliance

HVOR MYE RØYKER VI Det er vanskelig å finne enighet i cannabisdebatten. Også om hvor mye av det vi forbruker. TEKST JON OLSEN DET RØYKES CANNABIS i Norge. Alle er enige om dette, uavhengig av hvilken posisjon man tar i debatten om hvorvidt bruken bør tillates. Forbud, avkriminalisering og legalisering debatteres stadig vekk, og ofte argumenteres det med utgangspunkt i utviklingen av norsk cannabisforbruk, og hvor høyt dette nivået er sammenlignet med andre land. Størrelsen på cannabismarkedet har også stor innvirkning på den svarte økonomien. Men hvor stort er egentlig det norske cannabisforbruket? 4,3 tonn i året, sier Statistisk sentralbyrå (SSB), i en beregning av svart økonomi i Norge fra 2011. Hvis det stemmer, innebærer dette at nordmenn røyker lite i internasjonal sammenheng: Da bruker for eksempel danskene nesten fem ganger så mye som

1

26

MARS 2016

oss, med sine cirka 20 tonn i året. Kan det stemme? Paul Larsson ved Politihøgskolen har skrevet flere fagbøker om organisert kriminalitet i Norge, og har i forbindelse med saken mot «hasjbaronen» Gjermund Cappellen anslått at det konsumeres 8–9 tonn cannabis i Norge per år, dobbelt så mye som SSBs anslag. – Jeg vet ikke hvordan SSB har regnet ut sine tall. Tidligere lagde jeg et estimat bygget på tipping ut fra beslag og opplysninger i saker, på at det lå på mellom 7,5 og 15 tonn, men tror nok 8–9 tonn er reelt. 4,3 høres for lite ut når det i en av de største smuglersakene ble tatt inn 3,5 tonn i løpet av cirka ett år. Det er urealistisk at én leverandør har dekket en så stor del av markedet, sier Larsson. GRUNNLAGET FOR SSBs beregning tar utgangspunkt i en rekke brukerkategorier.

Her er kategorien storforbrukere, som ikke er spesielt stor sammenlignet med andre rapporter, anslått til å bruke cannabis i snitt 70 ganger i året. Man trenger ikke kjenne veldig mange stonere eller bare jevne, rekreasjonelle brukere, for å forstå at det er et svært forsiktig anslag. I USA har professor Mark Kleiman anslått at storforbrukere kan bruke opp til 3 gram om dagen. Overført til de norske tallene utgjør dette et årlig nasjonalt forbruk på 12 tonn. Men forholdene er trolig svært ulike fra land til land. Amerikanerne røyker mer, og de største kategoriene er større. Trude Nygård Evensen fra Seksjon for nasjonalregnskap (SSB), understreker at rapporten deres ikke får frem et detaljert

«

bilde av det norske forbruket. – Rapporten det vises til har ikke som hensikt å kartlegge og beskrive det detaljerte forbruket til ulike brukergrupper, men å gi totalanslag for betydningen av illegal økonomi for norsk økonomi, herunder totaltall for narkotikaomsetning og -forbruk. – Men, som fremhevet i rapporten, vil denne typen anslag alltid være beheftet med usikkerhet, på grunn av noe usikkerhet i detaljerte forutsetninger i beregningsopplegget og siden datagrunnlaget ikke er dekkende. SSBs RAPPORT fokuserer på andelen illegal økonomi i Norge, og anslaget er derfor ikke egnet til å gi et godt bilde av det

La oss tenke oss at Per og Pål og Espen var de eneste som brukte cannabis.


EGENTLIG? norske cannabisforbruket. Det finnes altså ingen offisiell, detaljert beregning for hvor mye cannabis som konsumeres i Norge. Andre tall er basert på spørreundersøkelser, som er utfordrende å få presise i et illegalt marked. Så hvordan kan man få et reelt inntrykk av forbruket? Samfunnsøkonom Ole Røgeberg ved Frischsenteret (UiO) har bred erfaring med statistikk om det norske narkotikamarkedet. Han mener det kan være store variasjoner i bruksmønstrene, som ikke kommer med i SSBs beregning. – Rusmidler, både lovlige og ulovlige, brukes veldig skjevt. Den ti-prosenten som drikker mest, drikker over halvparten av all alkohol, og det er tilsvarende tall for cannabis. Jeg tror SSB undervurderer denne effekten. Amerikanske bruksmønstre er nok ganske ulike skandinaviske, men den danske forskeren Kim Møller har anslått at den fem-prosenten som røyker mest røy-

ker nesten tre fjerdedeler av all cannabis i Danmark, og at de røyker hele 1,8 kg per person i snitt over et år, sier han. Røgeberg viser til Møller, som har beregnet at de mestbrukende danskene (som utgjør 4,5 prosent av brukerne) i snitt bruker 1850 gram i året, og dermed står for hele 14,3 av de 20 tonnene som brukes årlig. Blant danskene som bruker minst, anslår Møller at 44 prosent av brukerne kun har brukt 46 kilo totalt. Dette vitner om store forskjeller i bruksmønstrene, og tyder på at vi trenger mer detaljerte brukerkategorier. – I Norge anslår Folkehelseinstituttet at omtrent ti prosent av norske cannabisbrukere røyker daglig, og at dette er 1,7 prosent av befolkningen. Hvis norske brukere er som danske så vil det si at halvparten av disse er storbrukere, bruker 1,8 kg i året, og står for trekvart av totalbruk. Da ender vi opp et sted i nærheten av 7 tonn, sier Røgeberg.

«

Den ti-prosenten som drikker mest, drikker over halvparten av all alkohol, og det er tilsvarende tall for cannabis. Jeg tror SSB undervurderer denne effekten.

HVOR STÅR VI da? I følge forskere ser SSBs anslag altså ut til å dekke rundt halvparten av det sannsynlige forbruksnivået. Alt tyder også på at den norske etterspørselen etter cannabis hovedsakelig dekkes av internasjonale, kriminelle grupper. I følge fjorårets rapport fra EUs narkotikabyrå (EMCDDA), spiller cannabis en svært stor rolle i Europas narkotikakriminalitet, der slike rusmidler utgjør hele 80 prosent av alle beslag. Rapporten understreker også at cannabis i økende grad er knyttet til organisert kriminalitet. Røgeberg tror likevel ikke at den svarte økonomien rundt cannabisen nødvendigvis er så mye større enn SSB har beregnet. – Jeg tror man lett overvurderer hvor mange penger som trekkes inn i dette markedet fordi de samme pengene brukes flere ganger. La oss tenke oss at Per og Pål og Espen var de eneste som brukte can-

nabis. Per importerer fire gram for totalt 100 kroner, røyker halvparten og selger resten til Pål for dobbelt pris. Pål røyker ett gram og selger det siste grammet til Espen for 100 kroner. Totalbruk er fire gram, gateverdi er 400 kroner, men det er bare 100 kroner som kommer inn i økonomien utenfra. I eksempelet bruker Per og Pål all fortjeneste til å finansiere eget forbruk. I virkeligheten vil de som er på lavere nivå også tjene noe ekstra som kan brukes til dagligvarer og småting. Antallet som får store midler inn, slik som Cappelen, er trolig nokså lite, og disse vil også ha andre utgifter til smuglere og ansatte som må dekkes før de sitter igjen med noe som de kanskje ønsker å hvitvaske. Én ting er i hvert fall sikkert: Uansett hvor mye cannabis Per, Pål og Espen putter i seg i året, finnes det mange ulike måter å betrakte nivået på det norske cannabisforbruket.

MARS 2016

27


LITTERATUR

UTEN FILTER Hva faen er greia med alle diktene på Instagram? TEKST KAJA KIRSEBOM OG TORGEIR HOLLJEN THON FOTO CHRISTIAN TUNGE «FOR TI SEKUNDER siden var jeg lykkelig // men / glemte // å screenshotte», står det, svart på hvitt, på Instagram. 204 likes. «I et annet liv / ringte jeg / tilbake». 164 likes. Alexander Fallo (31) og Hedda Lilleng (35) skriver inderlig, romantisk og dyster poesi, som folk alltid har gjort. Men i motsetning til den klassiske poeten, som romantiseres som en lyssky Tor Ulven-skikkelse, som ved sjeldne mellomrom trer ut av skyggene for å utgi sine nye dikt, publiserer @alexanderfallo og @heddalilleng dikt nesten daglig. Til sammen har de 6500 følgere som daglig leser, liker og deler poesien deres på Instagram, tall forlagene kan se langt etter når de utgir diktsamlinger. – Det er jo veldig patetisk å være en fyr som har blitt dumpet og skriver om det på Instagram. Karakteren i kontoen min er vel som Drake i «Hotline Bling», bare i diktform, sier Fallo. Han har holdt på med Instagram-poesi i tre år, og publiserer flere dikt daglig. – Det er ikke sånn at alle diktene er kjempebra, de står ikke alene som dikt i en bok, men på Instagram funker de kanskje. De blir også skrevet som snapshots, der og da, uten redigering. Jeg vet jo hva som funker, hva som får likes. Det er de korte, korte tingene som treffer en nerve. Men jeg spekulerer ikke i det. Hedda Lilleng begynte med å legge ut gamle dikt for å teste om det kunne gi gjenklang. – Instagram, fremfor en annen someplattform, var interessant nettopp fordi den er bildebasert. Jeg opplever det visuelle ved en tekst som en viktig dimensjon. I likhet med Fallo har hun også dannet seg et klart bilde av hva som genererer likes. Men hun forsøker, sier hun, å ikke være kynisk. – Hadde jeg vært spekulativ, er det

1

28

MARS 2016

Alexander Fallo (f. 1984) @alexanderfallo 4515 følgere Har holdt på i overkant av tre år. Hedda Lilleng (f. 1980) @heddalilleng 1991 følgere Har holdt på siden november 2014. Steve Roggenbuck (f. 1987) @steveroggenbuck 5894 følgere Skriver og lager poesivideoer på YouTube. Har utgitt fem bøker, senest Live my Lief (2015).

mange tekster jeg har skrevet som jeg kunne lagt ut for å få flere følgere – og motsatt andre tekster jeg burde latt være å legge ut, fordi jeg på forhånd vet at de kan oppleves utilgjengelige og kanskje kan støte noen lesere bort. HOME IS WHERE THE HEART IS På Twitter går du for å finne absurd og ironisk humor, sies det. Men hos både Lilleng og Fallo på Instagram er det inderligheten som råder. Scroller man gjennom profilene deres finner man utallige tilbakemeldinger som «… sukk, så vakkert<3», «fint!», «smertefullt» og «du har inspirert meg til å skrive min egen poesi». Hva er egentlig dette? Skal alle plutselig bli poeter fordi de har følelser og notat-app på telefonen? Kan ikke fenomenet betegnes som tumblr life quotes for en ny generasjon? – For å være helt ærlig synes jeg ikke kvaliteten er så mye høyere enn «Home Is Where Your Heart Is»-skiltene moren

min henger opp alle mulige steder i barndomshjemmet mitt, sier Thomas Espevik. Han er redaktør i litteraturtidsskriftet Kamilla, og var tidlig oppmerksom på fenomenet. – Med fare for å høres kjip ut, tror jeg mange av de som skriver disse diktene skriver om personlige ting som har en emosjonell verdi for den som skriver. Da føles naturligvis diktet både godt, sterkt og ekte, men som en utenforstående leser, som får et dikt i fleisen i Instagram-feeden min, skal det jo noe til for at jeg virkelig stopper opp. For hvor mye oppmerksomhet vier egentlig folk et dikt som står mellom japansk prikkekunst og it-jenter i Adidasslippers? – Jeg vil tro at de fleste sveiper ganske fort forbi, slik man gjør med de aller fleste bildene på Instagram, sier Espevik. – For min egen del synes jeg det er et godt avbrekk. Men jeg er opptatt av å

sile ut hvem jeg følger, så det ikke bare blir mer overfladisk snakk. Og det er klart at insta-poesien følger noen andre regler for umiddelbarhet og tilgjengelighet, som er mindre relevant for tradisjonell poesi, mener Lilleng. – Hvordan diktene presenteres, hva de kommer før og etter, er jo forskjellig for alle, siden ingen følger de samme. Det har også noe å si for eksempel når på døgnet man leser dem. Man leser litteratur på internett på en helt annen måte enn i bok, sier Fallo. WWW-LITTERATUREN Internett-litteratur har vært en greie lenge. Steve Roggenbuck (28) er en eksentrisk, amerikansk poet og videokunstner som eksperimenterer med poesi på nye plattformer, og som også jobber for å bryte ned skillet mellom litteratur og humor. Han er sett over 1,5 millioner ganger på internett, og deltok på festivalen Oslo Poesifilm i februar.


– Jeg husker da jeg gikk på et master of fine arts-program i poesi, og la frem et dikt som egentlig bare var internetthumor. Da sa læreren: «Det kan du spare til bloggen din». Det føltes veldig nedlatende, og det var tydelig at hun misforstod potensialet som ligger i blogging. Da skjønte jeg hvor utdatert de tradisjonelle poesi-institusjonene var, og dette gjorde at jeg fikk lyst til å være en «internett-poet», eller «internett-forfatter», nesten bare på trass. Walt Whitman kalte seg selv «An American Bard». Jeg kaller meg selv «An Internet Bard». Jeg bryr meg ikke så mye

«

om hjemlandet mitt USA, jeg bryr meg om hjemlandet mitt Internett, sier Roggenbuck. – Å ta inn internett i litteraturen er helt selvsagt, jeg har jo vært på internett siden jeg var 14 år og satt og chattet på mIRC. Det er jo en slags skriveutdannelse det også. «Sexting made me a better writer», var det noen som skrev på Twitter. Vi skriver jo hele tiden, sier Fallo. «ORDENTLIG» BOK Men hvilken retning går dette, egentlig? Er det internettpoeten som rømmer de

For å være helt ærlig synes jeg ikke kvaliteten er så mye høyere enn ’Home Is Where Your Heart Is’-skiltene moren min henger opp alle mulige steder i barndomshjemmet mitt.

utdaterte boksidene, eller håper hen en dag å kunne rykke ut og opp i det trykte ordets parnass? – Poesi er jo ikke veldig kommersielt attraktivt, da. Det er nok lettere å få gitt ut en bok om helse og kosthold – Slik får du drømmekroppen, sier Lilleng. – Planen er å komme ut med en bok en gang. Men selv om jeg har 4000 følgere på Instagram, inkludert en dedikert russebuss fra Moss der alle jentene følger meg, tror jeg ikke alle de kjøper diktsamlingen min, sier Fallo. Fallo er mer enn bare inderlig knekkprosa. Han har også trykket opp eget merch: gensere, t-skjorter og plakater – kan det ikke bli for mye markedskommunikasjon i kunsten? – Det er jo branding. Det er fint med likes, men jeg får ikke noe penger av det. Jeg tuller mye med det, det er jo morsomt, å ha Instagram-konto og selge t-skjorter med navnet mitt på. Jeg er vel

på Instagram for å bli sett, bygge opp et navn. Så folk vet hvem du er. Jeg har ingen problemer med å være skamløs, men jeg vil heller ikke bli plukket opp av et forlag bare fordi jeg er populær på Instagram. Er det å gi ut bok det egentlige – og eneste – målet? Eller er det viktigere å beholde internett-jeget sitt? – Hvis man blir plukket opp av et forlag er det lett å bli enten polert eller dratt i en annen retning man ikke selv nødvendigvis ønsker. For meg er det viktig å bevare egen integritet, sier Lilleng. – Hvis et forlag finner en morsom og bra 20-åring på Twitter eller Instagram, som så forsvinner inn i forlagsbransjen, er det veldig lett at den råheten som var appellerende blir borte. Det uferdige har ofte masse energi, som forsvinner i løpet. Samtidig har jeg veldig respekt for redaktørrollen, sier Fallo. – Forlagene bør kanskje følge bedre med på hva som skjer på internett.

MARS 2016

29


MUSIKK INTERVJU

«

Jeg ville forandre ting, men visste ikke helt hvordan.

DOKTORENS MED EN eks-militær far i fengsel var afro-koreanske Brandon Paak Anderson overlatt til moren sin og tre søstre i det han beskriver som et kjærlighetsfylt hjem i Oxnard, California. Etter å ha mistet jobben på en marijuanaplantasje i Santa Barbara levde Paak en stund hjemløs med kone og spedbarn før han fikk seg en stabil jobb i Los Angeles og bestemte seg for å satse på musikken. Siden den gang har han gitt ut to kritikerroste plater og funnet veien inn til Dr. Dres gunst. Som produsent, trommis, sanger og rapper har .Paak vist hvordan man kan fusjonere ny og gammel musikk til noe helt unikt. – Jeg begynte å spille trommer i sjette klasse. Jeg ville egentlig ha en saksofon, men skolen hadde bare en stor basstromme, så jeg spilte på den til jeg gikk lei. Da jeg kom hjem en dag hadde stefaren min kjøpt et trommesett. Jeg hadde egentlig aldri sett et trommesett før! Etter en uke kunne jeg spille. Mamma kom inn i stua, danset og sa «Brandon, dette er awesome». Så begynte jeg å spille i kirka.

1

Var det i kirka du begynte å synge også? – Nei, jeg sang aldri noe særlig der. Jeg plukket opp mye gospel og lærte mye av teknikken deres, men jeg tenkte at jeg ikke var god nok til å synge , så jeg spilte bare trommer. FØR HAN TOK navnet Anderson .Paak gjorde han seg i 2012 bemerket under

30

MARS 2016

LÆREGUTT Anderson .Paak er endelig på vei opp i R&B-eliten. Det har krevd talent, hardt arbeid og Dr. Dre. TEKST KRISTOFFER JAKOBSEN navnet Breezy Lovejoy med låta «Sadie» – en Kendrick Lamar-inspirert låt om å fø familien sin i et land grunnlagt på grådighet. .Paak hadde akkurat kommet seg på beina igjen etter diverse strøjobber og fikk være trommis for en deltaker i amerikanske Idol. Med pengene fra jobben ordnet han en egen leilighet til familien og manager til seg selv. – Jeg var ikke fornøyd med retningen livet og karrieren min gikk i. Jeg ville forandre ting, men visste ikke helt hvordan. Jeg hadde en mentor på den tiden som sa at jeg hadde et stort talent … at jeg hadde så mye talent at jeg kanskje tenkte at jeg ikke trengte å jobbe hardt. Han sa at jeg bare burde gå i studio alene og begynne å jobbe. At jeg ikke burde bekymre meg for hva andre gjør. At jeg ikke burde feste, og alle de greiene der. Bare våkne opp tidlig og jobbe. Jeg gjorde det i seks til åtte måneder, og i den prosessen kom faktisk mye av materialet til Malibu. Ting ble litt bedre etter det.

IFØLGE .PAAK ER prikken foran etternavnet der for å minne ham selv og andre om å være oppmerksom på detaljer og å arbeide hardt. Den nyvunne arbeidsetikken kom delvis igjennom å ta et dypdykk ned i musikkhistorien. – Jeg studerte mange artister, og jeg begynte å utvikle en klar visjon om hva jeg ville bli som en artist. Jeg begynte å gå inn i forskjellige æraer i musikk. Jeg var veldig glad i 60-tallet, så jeg studerte folk som Sam Cooke, Otis Redding, Bobby Womack, Marvin Gaye og Curtis Mayfield. Jeg forsøkte å finne ut hvilke særtrekk som gjorde at de ble trendsettere i sin tid. Kort tid etter at .Paak hadde gitt ut debutalbumet Venice til god kritikermottakelse, men beskjeden kommersiell suksess, fikk han virkelig vite hva det var å treffe en trendsetter: Ty Cannon, A&R i Aftermath Records, ringte og lurte på om .Paak ville gjøre noe sammen med Dr. Dre. Å arbeide med mannen som løftet frem N.W.A., Eminem, 50 Cent og Kendrick Lamar hørtes

nesten for godt ut til å være sant. – Jeg var skeptisk og tenkte vel at det aldri kom til å bli noe av. Men jeg sa ok. Da jeg kom til studio traff jeg Justin [Mohrle] og [Dacoury] Natche, som var to av låtskriverne på plata. De sa at de digget sangen min «Suede» og at de hadde en beat fra DJ Kahlil og DJ Dahi. Jeg ble gira fordi jeg er en stor fan. De spilte beaten til «All in a Day’s Work» for meg. Dr. Dre kom inn og fortalte hva han tenkte om låta. Det han sa sammenfalt med noe av det jeg tenkte, så jeg sa at jeg var klar. Jeg gikk inn i studio, lukket øynene og begynte å freestyle. Da jeg lukket de opp igjen var alle helt «oooh». Hva lærte du av å se på en legende som Dre jobbe? – Jeg lærte at du ikke burde nøye deg med lite. Hvis du jobber hardt får du til slutt hva du vil. Ikke vær redd for å gjøre ting flere ganger for å få til det riktige opptaket. Jeg så mange likheter produksjonsmessig med hvordan han jobber med musikerne sine og hvordan jeg jobber med mine. Det var mange ganger jeg ville hoppe til den neste låta før vi var ferdige, men Dre liker å ta ting i stadier til det er ferdig. Da vi var ferdig tenkte jeg at jeg aldri hadde hørtes bedre ut – og fra da av var hele tilnærmingen min til musikk forandret. Anderson .Paak turnerer Europa med andrealbumet Malibu. Les NATT&DAGs anmeldelse lenger bak i avisen.


BIENNALE FOR KUNS T OG TEKNOLOGI | TRONDHEIM 10. MARS â&#x20AC;&#x201C; 8 . MAI 2016

Babel visningsrom for kunst | Kosmorama Trondheim internasjonale filmfestival Nordenfjeldske kunstindustrimuseum | NTNU | Trondheim folkebibliotek Trondheim kunstmuseum | Lademoen kunstnerverksteder Trondheim Symfoniorkester | Trondhjems kunstforening Vitensenteret | Trøndelag senter for samtidskunst

metamorf.no


ANNONSEBILAG

MetaMorfin: 8 anbefaling Meta.Morf-programmet er så fullstappet med varierte, kule, interessante og rett ut weirde greier at vi umulig kan fortelle om alt på den tilmålte plassen. Men her er noen høydepunkter. MOON DRAWINGS Golan Levin & David Newbury / Moon Arts Group Nice to be in orbit! Trondheim kunstmuseum – Gråmølna, 10. mars – 1. mai Mer månegøy! Har du noen gang tenkt på hvor moro det hadde vært å lure et annet menneske som lever i fremtiden? Nå har du faktisk muligheten! Dette prosjektet inviterer hvermannsen til å lage en tegning som i sin tur vil bli etset på en såkalt safir-disk. I løpet av 2016 vil den lande trygt på månen i form av en skulptur og bli der til en eller annen nørd finner og åpner den. Disken er av et type materiale som i teorien skal holde i hele ti millioner år. Kødder ikke! Og ikke nok med det: Roveren som tar kunstverket til månen, skal også tegne noen av publikums bidrag i sanden PÅ selve månen! Så hva skal du tegne da, Marty McFly? Hva oppsummerer tiden vi lever i og hva du er? Spør du oss foreslår vi en stor penis! For hva er vel mer 2016 enn morsomme og ironiske lulz? Hva vil de tro om oss? Og bryr vi oss egentlig? Hva har de noen gang gjort for oss, disse fremtidsmenneskene? Garantert pretensiøse rasshøl hele gjengen. The jokes are on them!

BIOSPHERE / MIWA MATREYEK Dokkhuset, 11. mars, kl. 19:00 Biosphere, eller Geir Jenssen som han egentlig heter, går for å være en av Norges mest anerkjente elektroniske musikere. Han har holdt det gående i feltet før mange av dagens navn enda ikke var født. Den første kassetten ble allerede gitt ut i 1984! Selv om han har et par raffe klubbhits på baken, blant annet den utrolig fete «Novelty Waves» (også brukt i en nesten like fet Levis-reklame i 1995), og har deltatt i hakket mer kommersielle prosjekter som bandet Bel Canto, er det ambient-musikk folk flest forbinder ham med. Man kan nesten si tromsøværingen ene og alene har fått oppkalt en slags sjanger etter seg: arctic ambient. Geir har rykte på seg for å improvisere, men å på samme tid ha et svært godt øre for detaljer under konsertene sine. På Meta.Morf kan han oppleves på samme kveld som den internasjonalt anerkjente animatøren og multimediaartisten Miwa Matreyek. Hun vil projisere sin egen silhuett i samrøre med animasjoner. Resultatet ligger i grenselandet mellom teater, film og video. Dette blir garantert bra, borderline spirituelt!

ADRIFT – EXPLORING THE HIDDEN WORLD OF SPACE JUNK Cath Le Couteur og Nick Ryan Trondheim kunstmuseum – Gråmølna, 10. mars – 1. mai Det er noe tragikomisk, nesten søtt over dette prosjektet. Vi mennesker har etter tusenvis av år klart å lage en hyperkompleks kreasjon som Den internasjonale romstasjonen (ISS). Men likevel, langt der oppe, som her nede på vårt eget kjøkken, klarer vi å rote bort og miste en så banal gjenstand som en slikkepott! Denne slikkepotten og bokstavlig talt en halv million andre ting kategorisert under ordet romsøppel, står sentralt i prosjektet til kunstnerduoen. For det er ikke bare her på jorden vi forsøpler, i rommet er vi også griser: Mer enn 500 000 biter romsøppel på 1–10 cm i størrelse, og mer enn 20 000 større, er nå å spore i bane rundt Jorden, til fare for satellitter og romskip! Prosjektet vil med hjelp av en slags holograminstallasjon av moder jord vise frem en stor andel av bitene både tredimensjonalt og i sanntid.

1

Foto: Biosphere

1

MARS ONE – HUMANS ON MARS IN 2027 Bas Lansdorp Kosmorama, Nova kino, 12. mars Kanskje det mest irriterende aspektet med nyheter om teknologiske fremskritt er at de alltid er satt ti, tjue år frem i tid. Hvor mange ganger har du ikke tenkt «wow, fett, kan man spille tennis på Pluto om bare ti år!» for deretter å bli megaskuffet når kontrabeskjeden kommer et par år senere: Sorry, lei for det, men prosjektet blir dessverre utsatt et par tiår til. Sånn føler vi det er med Mars også. Skulle vi ikke liksom vært der allerede, a? Og hva skjer med månen? Den ligger der synlig og nesten venter på oss, ikke lengre enn et psykedelisk curling-kostetak unna. Hvorfor sitter vi ikke på kule klubber og pimper drugs og drinker der allerede? Men tilbake til sak. En av de som tilsynelatende har kommet lengst i å frakte mennesker til Mars, er nederlenderen Bas Lansdorp og hans selskap Mars One. De skal først gjøre en test uten mennesker i 2020 og så en med mennesker i 2027. Se, der har vi det igjen! 11 år frem i tid liksom! Men håkei, selv om vi er skeptiske, er det ingen grunn til å ikke få med seg dette foredraget. Du skal ikke se helt bort i fra Herr Lansdorp kan ha rett denne gang. Har han det, lover vi å spise alt vi har på oss av futuriske hatter og andre plagg i 2027. Ti glow sticks i hjertet!

Settlement. Foto: Mars One

1

Foto: Orbital Mechanic Simulator / Adrift, Cathe Le Couteur & Nick Ryan.

Foto: Moon Drawings / Golan Levin & David Newbury, Moon Arts Group.

1


ANNONSEBILAG

ger fra Meta.Morf INDRE VISJONER OG DET YTRE ROM Verner Panton, interiør, 1970 Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum, 18. mars – 1. mai Man kan si mye rart om tiårene med den kalde krigen, men at det skortet på raffe atomordspill i media, nei, det kan ingen ta fra dem! Selv ikke restaurantanmeldelsene slapp unna. Atomalderens restaurant! skal overskriften ha vært til en artikkel om den nystartede Astoria Restaurant i Trondheim, rundt år 1960. Restaurantens interiør var laget av den anerkjente og toneangivende danske møbelformgiveren og interiørarkitekten Verner Panton. Verner var kjent for sine futuristiske former, psykedeliske mønstre og fargesterke møbler i plast. Vi snakker full blown 60-talls-bonanza! Tross hyllest i både norsk og utenlandsk presse, ble aldri restauranten noen suksess, dessverre. Men med hjelp av Meta.Morf og kurator Thomas Flor, kan heldigvis byen i en stakket stund få oppleve Pantons magi igjen. De tar nemlig sikte på å gi oss et blikk på Pantons verden anno 1970. Det er en helsprø og sexy hippiedrøm av et sittelandskap. Verner brukte sin tekstile fargepalett til å oppheve grensene mellom gulv, tak og vegger, med et ganske så vilt resultat. Visiona 1970, Verner Panton.

1

Foto: Lena Skrabs

Foto: Niklas Maupoix.

1

FREE THE MOON Lena Skrabs Nice to be in orbit! Trondheim kunstmuseum – Gråmølna, 10. mars – 1. mai Året er 2178. Du sitter på en amerikansk restaurantkjede og spiser. Utenfor kjører amerikanske fartøy forbi med lasten full av verdifulle mineraler vi trenger i 2178. Sånn er verden blitt. Den samme gamle supermakten ruler fortsatt planeten. Men den triste tvisten er denne: Du sitter ikke på jorden og opplever dette, du sitter på månen! Ikke det at USA i seg selv er så forferdelig, men hvor trist er ikke ideen om at vi fortsatt bedriver kynisk og egoistisk kolonisering i månealderen? Dette er hva Lena Skrabs vil til livs med sitt Free The Moon-prosjekt: At noen få har eierskap til månen og universet vårt. Derfor prøver hun å finansiere en tur til månen med mål om å knabbe til seg alle de amerikanske flaggene som fortsatt står der (hun trenger baaare 10 millioner euro). Og det haster, for faktum er at det amerikanske senatet og Kongressen i 2015 godkjente et lovforslag som erklærer verdensrommet som del av amerikansk administrasjon! Obama undertegnet altså et dokument som gir USA ubegrensede rettigheter til gruvedrift og retten til å dele ut gruvelisenser i verdensrommet. Sprøtt!

2001: A SPACE ODYSSEY Introdusert av Douglas Trumbull Kosmorama, Nova kino, 20:20, fredag 11. mars Cello, trompet, slagverk … domt, domt, domt, domt … BANG! For en intro, for en fanfare! Få klassiske verk er mer kjent enn Richard Strauss senromantiske perle, Also Sprach Zarathustra. Men hva er egentlig denne ikoniske musikken uten de minst like ikoniske bildene den akkompagnerer i klassikeren 2001: A Space Odyssey fra 1969? 2001 slo ned som en komet fra det ytre rom da den kom, med visuelle effekter tilsynelatende fra en annen tid (året 2001, for eksempel) og selv om mesteren Kubrick rettmessig er genierklært for dette visuelle mesterverket, finnes det flere genier som fortjener en del av æren. Filmen hadde aldri blitt så rå uten spesialeffekt-rådgiveren Douglas Trumbull, en forbanna legende som står bak visuelle effekter i filmer som Close Encounters of the Third Kind, Star Trek: The Motion Picture, Blade Runner og Tree of Life, i tillegg til hovedverket 2001. På Meta.Morf (og Kosmorama) kan du oppleve filmen igjen, introdusert av Trumbull og etterfulgt (dagen etter) med et 90 minutters foredrag av samme mann. Trompet!

Foto: SPACE SUIT TESTING, Astronaut Training Method No. XIII, Videostill, Moon Goose Colony 2011 @ Agnes Meyer-Brandis, VG-Bild Kunst 2016

Foto: 2001: A Space Odyssey, Hals øye, med tillatelse fra Douglas Trumbull.

1

THE MOON GOOSE ANALOUGE Agnes Meyer-Brandis Nice to be in orbit! Trondheim kunstmuseum – Gråmølna, 10. mars – 1. mai Selv om dette prosjektet foregår mer i poesiens verden enn i vitenskapens, er det likevel noe imponerende og bedårende ved det. Det tar utgangspunkt i boken The Man in the Moone fra 1600-tallet, skrevet av en viss F. Godwin, en av historiens første, kjente science fiction-verk (om man ikke teller med «robotene» til Hefaistos i Iliaden). I boken flyr hovedpersonen til månen i en vogn trukket av gjess-aktige fugler, og finner et slags kristent elitesamfunn. Meyer-Brandis spiller videre på dette ved å trene en gruppe astronautgjess til reise og opphold på månen. Det gjør hun ved blant annet å lære gjessene å fly og ta de med på ekspedisjoner til områder som simulerer forholdene på månen. Til utstillingen har kunstneren utviklet et kontrollrom hvor publikum kan observere og samhandle med dokumentasjonen av prosjektet. Her vil man finne instruksjonsvideoer, fotavtrykk til gjessen, bilder, eggeskall og mye annet poetisk-vitenskapelig gøy. Et bittelite steg for mennesket …

1


ANNONSEBILAG

Fremtiden er svart WE HOLD THIS MYTH TO BE POTENTIAL Investigations into Afrofuturism Trondheim Kunstakademi, 11. – 19. Mars.

«

THE MUSIC IS DIFFERENT here. The vibrations are different. Not like planet earth», tenker Sun Ra høyt, iført et glitrende faraokostyme, i introen til filmen Space is the Place fra 1974.

Selv om uttrykket ikke ble innført før 1994, la jazzkomponisten Sun Ra grunnlaget for det musikalske aspektet av afrofuturismen på midten av 50-tallet i Chicago. Han hevdet å være en alien fra planeten Saturn, og blånektet for tilknytning til sin tidligere identitet helt til sin død i 1993. Gjennom alt fra ragtime til swing til bebop, og med afrikansk urkultur mikset med romalder-tematikk, rørte Sun Ra ved politiske temaer som affekterer svarte med afrikansk opphav verden over. Også det legendariske funkkollektivet Parliament-Funkadelic med George Clinton i spissen spilte en markant rolle i den musikalske tilnærmingen til afrofuturismen, med blant annet Mothership Connection og The Clones of Dr. Funkenstein. Senere har hip hop tatt stafettpinnen, og bidratt til stor spredning og utvikling av den afrofuturistiske estetikken. Tenk bare på presentasjo-

Foto: The Last Angel of History, 1996, John Akomfrah & Edward George

Planet earth sound of guns, anger, frustration. There was no one to talk to on planet earth who’d understand. We set up a colony of black people here. See what they could do on a planet all of their own, without any white people there. They could drink in the beauty of this planet. Would affect their vibrations … for the better of course. ‘Nother place in the universe up on the different stars.

nen til artister som Outkast, Missy Elliot og Janelle Monáe, for ikke å snakke om enda mer outrerte eksempler som Deltron 3030 og RZA som Bobby Digital. Men afrofuturismen omfatter mye mer enn musikk. Kjernen i konseptet bunter sammen vitenskap, teknologi, historiefortolkning, science fiction og nyreligiøsitet i en løs sammenslutning der målsetningen er å utvikle og sprenge grensene for den

tradisjonelle svarte virkelighetsforståelsen – en motreaksjon til rasistisk behandling av afrikansk kultur og vestlig forståelse av afrikansk (og vestlig) historie. Afrofuturismen innebærer et ideal om at også mennesker med afrikansk opphav skal kunne se, lese og høre om seg selv i filmer, musikk og bøker, og at det skal finnes et afrokulturelt rom også i den fjerne fremtiden.

Alle store biennaler med respekt for seg selv har et såkalt satellittprogram, som med litt løsere snipp foregår i og rundt selve hovedprogrammet. Og hva er vel da bedre enn å inkludere byens stolte kunstakademi og en skokk studentspirer? Med et så spennende utgangspunkt som afrofuturismen er dette garantert å bli verdt noen besøk. Akademiet flesker også til med en serie foredrag, filmvisninger, DJ-sets og mye annet snadder!

Vidunderlige dager i vente Vi tok en prat med Meta.Morf-generalen Espen Gangvik, om tankene bak årets program. Årets Meta.Morf later til å ha et optimistisk syn på fremtiden. Men før eller siden vil jo menneskeheten opphøre å eksistere, og solsystemet vil antagelig eksplodere om skarve fire milliarder år. Hvor er mørket? – Årets undertittel, «Nice to be in Orbit!», er et sitat fra en astronaut på Discovery som snakker med Houston etter nettopp å ha entret rommet. Vi har forsøkt å finne prosjekter som ser nærmere på mennesket som interstellare reisende, og hvordan vi ved inngangen av et nytt årtusen er i ferd med å redefinere vårt forhold til stjernene og dermed oss selv. I dette perspektivet ligger også en underliggende faktor om vår planets endelikt, vår streben etter å

finne løsninger på å komme oss vekk herfra. Noe mange mener er NASAs og andre romfartinstitusjoners grunnleggende hensikt med sin forskning. De som har anledning til å delta på konferansedagen vår hos Kosmorama filmfestival lørdag 12. mars (gratis inngang) vil kunne oppleve foredrag med forskere og kunstnere som presenterer prosjekter med både optimistiske og dystopiske innfallsvinkler. Hvordan står denne typen kunst seg i samtidskunstverden forøvrig? Man kan få inntrykk av at det lever litt på siden av hippe galleriscener i byer som New York, London og Berlin?  – «Kunst og ny teknologi»-feltet har i

egenskap av sin natur med temporære og ofte kompliserte tekniske installasjoner, internettbaserte prosjekter, teknologi som skal ettersees og vedlikeholdes jevnlig, og som også fort blir foreldet, ikke hatt den samme tiltrekning på kunstsamlere som investeringsobjekter, som den tradisjonelle samtidskunsten har. En viss endring ser vi etterhvert som den tradisjonelle kunsten også gjør bruk av nye teknologier i sine uttrykk. Allikevel tror jeg investeringsaspektet med sin forventede kapitalavkastning er avgjørende for at dette feltet ikke har oppnådd samme «status» som den tradisjonelle samtidskunsten. Etter mitt skjønn er det også «Kunst og ny teknologi»-feltet som de siste tiårene tydeligst har representert vilje til å produsere teknologi- og samfunnskritiske prosjekter, der teknologiutvikling i seg selv ofte blir belyst og satt i perspektiv med den generelle samfunnsutviklingen.

Hva gleder du deg selv aller mest til? Noen stalltips fra generalen? – Meta.Morf 2016 er jo en eneste lang headline! I tillegg til alle utstillingene, konferansene og workshops rundt i byen gjennom to måneder, må jeg nevne konsertserien fra 10. til 13. mars på Dokkhuset! Lydkunstner Frank Ekeberg har kuratert et program under årets tema som virkelig er noe å se fram til. Av norske musikere presenterer vi et bestillingsverk av Kim Myhr og Lasse Marhaug, og Biosphere opptrer for første gang i Norge på lenge! Ellers er det spektakulære konserter med artister fra Canada, England, USA, Tyskland, Tsjekkia og Sverige. Åpningskonserten torsdag 10. mars med Myriam Bleau, Martin Messier og Herman Kolgen kan nevnes, hvor sistnevnte genererer lyd fra seismiske data i sanntid, blant annet jordskjelvaktivitet. En fysisk opplevelse.


TEGNESERIE KOMMENTAR

ET NYTT ANSIKT I HELVETE Unge tsjekkisk-fødte Ales Kot er den første tegneserieforfatteren i sin generasjon til å følge i fotsporene til Alan Moore og Grant Morrison. TEKST AKSEL KIELLAND HØSTEN 2014 dro Tegneserieavdelingen til London for å se Daisy Eris Campbells Indiegogo-finansierte teaterforestilling Cosmic Trigger. Stykket var en fiksjonalisert versjon av historien om hvordan Campbells far – den beryktede skuespilleren, dramatikeren og regissøren Ken Campbell – i 1976 skapte furore med sin ni timer lange sceneversjon av Robert Shea og Robert Anton Wilsons Illuminatus-trilogi, og om de langsiktige konsekvensene dette hadde for Wilsons liv og arbeid. I pausene hadde Tegneserieavdelingens utsendte rikelig med tid til å studere publikums antrekk og identitetsmarkører. Det skulle ikke mer til enn et par KLF- og Screamadelica-t-skjorter for å innse at vi var omringet av den typen middelaldrende briter som i sine formative år var aktive i det uformelle esoteriske informasjonsnettverket som startet med Wilson og Philip K. Dick, og fortsatte med Thee Temple ov Psychick Youth, Alan Moore, Bill Drummond og Grant Morrison. Og mens Tegneserieavdelingen satt og kontemplerte denne tradisjonen – som på sett og vis opphørte da internett utkonkurrerte tegneseriefotnoter, nyhetsbrev og bandintervjuer som det mest kostnadseffektive og pålitelige kanalen for denne typen informasjon – ble vi med ett sørgelig klar over at det var fry-yktelig lenge siden den amerikanske tegneseriebransjen hadde frambrakt en forfatterstemme som kunne måle seg med Morrison og Moore – eller engang Peter Milligan, Garth Ennis, Warren Ellis eller drømmerugeren selv Neil Gaiman. Generasjonene er lange i amerikanske mainstreamtegneserier, og i et makroperspektiv er det lite som har skjedd siden Alan Moore redefinerte superheltsjangeren i 1986. For selv om 90-tallet i stor grad var tegnernes tiår, var de samme britiske forfatterne tilbake da superheltparadigmet ble fornyet ved årtusenskiftet, og siden den gang har den viktigste utviklingen i amerikanske mainstreamtegneserier i praksis handlet å ikke lage amerikanske mainstreamtegneserier i det hele tatt.

1

MEN MIDT OPPI denne prosessen har det dukket opp en stemme av den gamle skolen – en forfatter med en særegen signatur som er like umiskjennelig uavhengig av hvorvidt han skriver superhelttegneserier for Marvel og Valiant eller helt science fiction-tegneserier om seg selv for Image. Det er ingen tvil om at unge, tsjekkisk-fødte Ales Kot følger i Grant Morrisons fotspor, men der rammene i sistnevntes forfatterskap og forestillingsverden siden 80-tallet har vært definert av naturvitenskapen, er Kot mest opptatt av humaniora. For enten det er snakk om gjennombruddsutgivelsen Wild Children, James Bond-parafrasen Zero, California-apokalypsen Change eller det snirklete selvportrettet The Surface, kretser Kots arbeider så å si alltid rundt spørsmål om psykologi, empati og andre mellommenneskelige kontaktflater. Dermed retter han fokuset mot det som gjennom tre tiår definert av Moore, Morrison, Ellis og Millar har vært de amerikanske mainstreamtegneserienes største blindflekk, nemlig følelser – og ikke på den teoretiske, aggessivt autistiske post-Buffy-måten som de siste 20 årene har preget engelskspråklig populærkultur. KOT ER UTILSLØRT og ubeskjemmet emo i alt han gjør, og problemstillingene han vender tilbake til har mye til felles med dem man finner i filmene til Xavier Dolan. Vel så viktig er det imidlertid at Kot er en tegneserieforfatter som snakker direkte til publikum; som forsyner sine lesere med lese- og spillelister, og involverer dem i en diskurs som favner langt bredere enn tegneseriefeltet. Og selv om han ennå har til gode å virkelig forløse sitt talent og riste av seg sine inspirasjonskilder, er det denne komethalen av referanser til psykologisk teori, politisk aktivisme og radikal idéhistorie som gjør Kot til en forfatter det er verdt å følge på tvers av prosjekter og forlag. Ikke siden Warren Ellis har man sett en tegneserieforfatter som innser viktigheten av å skape en offentlighet rundt sine egne utgivelser, og resultatet av denne målrettede publikumskontakten er en interessant og voksende bibliografi som minner oss om at også tegneserien kan være et sosialt medium.

hos oss utvikler du din kreativitet Søk Asker Kunstfagskole – en 2-årig kunstfagutdanning med spennende kurs og workshops i kunst, arkitektur, foto, design, illustrasjon, animasjon og andre kreative fag. våre hovedfag er: ◊ Tegning ◊ Farge ◊ 3D form ◊ Grafiske teknikker ◊ Kunsthistorie/teori Vi gir den enkelte student individuell oppfølging og veiledning slik at alle har mulighet til å realisere sine mål. Utdanningen hjelper deg på veien videre til høgskoler eller eget selvstendig kreativt arbeid. Alle lokalene er tilgjengelig 24 timer i døgnet med egen nøkkel. Skolen mottar statsstøtte og er godkjent av NOKUT og Statens Lånekasse.

SøknadSfriSt 15. mai 2016 For mer informasjon om søknad og opptak, besøk skolens nettside www.askerkunstfagskole.no eller kontakt oss på post@asker-kunstskole.no, eventuelt telefon 66 79 63 04

MARS 2016

35


UTELIV ANBEFALT

HJERTESLAG JOHN DEE 17. mars *

Bill. kr. 200,-. 18 år leg.

TOP BOY:

PERE UBU (US) Blå, Oslo, 25. mars 20:00 Da var det dags igjen! Pere Ubu gjenoppfant rocken fra grunnen av. Det legendariske bandet er kan nevnes i samme ordelag som Sun Ra og The Monkees, Glen Cambell og MC5 eller Can og The Raspberries. En hvit manns Funkadelic, som de omtaler seg selv som. I 2015 kom Pere Ubu med samleboksen «Elitism For The People 19751978», et viktig tidsdokument

1

Support: A-F-R-O + MR. GREEN Support: OSCAR BLESSON + FINDING MUZYAMBA

ROCKEFELLER 10.3. Bill. kr. 250,-. 18 år leg.

JOHN DEE // 19. april

innen utforskning av mulighetene innen populærmusikk. «It documents the band creating their own private musical apocalypse and then forging on to start the world anew» – Jim Wirth, Uncut. Den andre boksen i serien – Architecture Of Language 1979–1982 – kommer 18. mars og samler det som blir omtalt som et av de skumleste albumene noensinne: «New Picnic Time» samt de tilhørende albumene «The Art Of Walking» og «Song

Of The Bailing Man». Nå legger altså Pere Ubu ut på tur for å markere lanseringen av «Architecture Of Language 1979–1982», en turnè titulert The Coed Jail Tour, der spillelisten utelukkende kommer til å inneholde materiale fra 1975–1982. Pere Ubu, som fortsatt har en distinkt undergroundfeel 40 år etter oppstandelsen i Cleveland, blir å finne på Blå, 25. mars.

Bill. kr. 250,-. 18 år leg.

Support:

SENTRUM SCENE 23.3. Bill. kr. 315,- 18 år leg. i hovedsal. Fri alder på galleriet.

«Purple» ute nå! NRK P3

ROCKEFELLER • 30. mars Bill. kr. 300,-. 18 år leg.

Death By Unga Bunga «Pineapple Pizza» ute nå! AFTENPOSTEN

FIGHT NIGHT CHATEAU NEUF // OSLO SUBMISSION SERIES 2 Chateau Neuf, Oslo, 4. mars 20:00 I påvente av at vi lovlig skal kunne banke livskiten ut av hverandre her hjemme i Norge blir det Submission Series på Neuf for de som er skamløse nok til å innrømme at det er spennende å se voksne mennesker slåss. Turneringen baserer seg på det som kalles Submission Only-rules, som vil si at det ikke føres poeng, og matchene vil ende i uavgjort dersom ingen får en submission. Det er sultne, upand-coming fighters. Forvent høy nerve, øl i baren, roping, skriking, blod, svette og tårer. God stemning for de litt mindre kultiverte av oss.

1

SENTRUM SCENE FREDAG 01.04. BILL. KR. 350,-. 18 ÅR LEG. I HOVEDSAL. BILL. KR. 290,-. FRI ALDER PÅ GALLERI.

DR. LONNIE SMITH TRIO (US) Sardinen, Bergen, 4. mars 21:00 // Dokkhuset, Trondheim, 5. mars 21:00 Jazzlegenden, orgelguden og liksomdoktoren Lonnie Smith tar turen til vide, vakre Noreg og er å finne på Sardinen i Bergen 4. mars, og Dokkhuset i Trondheim dagen derpå. 73-åringen, som stadig utvikler seg som musiker etter fem tiår i gamet, har medvirket på over 70 album og blir sett på som en av de beste jazzorganistene i verden. Doktoren, Jonathan Kreisberg på gitar og Johnathan Blake på trommer har turnert sammen en god stund, men spiller fortsatt med masse sjelfull, jazzy energi. Just what the doctor ordered.

1

Rockefeller Fredag 1. april Bill. kr. 225,-. 18 år leg.

SILVANA IMAM ROCKEFELLER 5. april Bill. kr. 200,-. 18 år leg.

NB! Flyttet fra John DEE samme dag. Kjøpte bill. gjelder. 36

«Skandinista»

ute 11.3!

Support: NORSK RÅKK

ROCKEFELLER Fredag 15. april Bill. kr. 265,-. 18 år leg.

MARS 2016

Forsalg: www.rockefeller.no, Narvesen, 7-Eleven, tlf. 815 33 133. NB! Bill.avg.

KILDAPHEW (NO) + SALOME MC (IRA) + KOSO (SOLDAL X KRIZHL) (NO), DEN STORE KVINNEDAGSFESTEN, LADYFEST 2016 Parkteatret, Oslo, 8. mars 19:30 For alle de som er priviligerte nok til å ikke måtte suge 10 pikker etter årets 8. mars-tog blir det varm suppe og korte appeller etterfulgt av chille, småtrippy beats+rhymes fra kildaphew, iransk rap med Salome Mc og avslutningsvis DJ-sett ut døgnet med KOSO (Soldal X Krizhl). Dette da i tillegg til flere foredrag med blant annet Maria Amelie, og samtale med nevnte Salome på Deichmanske Grünerløkka søndag 6. og seminar på Kulturhuset mandag 7.

1


26.MAI - 4.JUNI RUFUS WAINWRIGHT USF VERFTET BERGEN 2016

THE HOLYDRUG COUPLE (CHI) + HIGH TONE LOW Revolver, Oslo, 11. mars 21:00 Oslo Psych Fest, baby. Dream-Hop-psykedelikerne Ives og Manu flyr over fra Santiago, Chile og blir å finne på Revolver 11. mars, i forbindelse med en lengre Europaturné. Helligdop-paret har holdt på siden 2008, og har en minimalistisk sound. De er frontrunnere for den stadig voksende Chilenske psych rock-scenen. Pakk snippeska med syrelapper og stikk til Revolver den ellevte.

BERNHOFT & THE FASHION BRUISES

1

BUIKA

BUDOS BAND

LEE BRATLAND RITENOUR INGEBJØRG

REAL ONES BEGLOMEG Ingensteds, Oslo, 5. mars 21:00 «Gjør som de andre! Kom se på oss! Vi er den nye plasmaen! For på den Endeløse Elv dupper vår lille båt for to. Mannen og kno’n – troen på at menneskets uovervinnelige kraft er selve kjærligheten. Se her under kjettingen i baugen. Ta denne. Stikk hodet inn i Ormehullshatten og føl kjærlighetsRUSHET mellom kaos og kosmos. Fra kjeften på himmelen spruter det slo som renner under vår bro. Gamle bror, er du med? Allrakäraste syster, dans med oss! Skal vi dyppe begeret og tylle for himmelen? Ikke for varm, ikke for kald. Oslos rompetemperatur er høyere enn i de gamle slott. Skal vi justere ned? IKKE DENNE KVELD! Det mangfoldiggjøres natta lang. Punkføkket går jo her! Gjør som de andre! Kom se på oss! Vi er den nye kroppsvæsken! Den nye trancendentale materien! Kokko!»

1

HANNA BUGGE WESSELTOFT PAULSBERG CONCEPT NEW CONCEPTION OF JAZZ

COME SHINE &

TRONDHEIM JAZZORKESTER

KARL SEGLEM MOSKUS M/ NILS ØKLAND SARAH MCKENZIE SEX MOB ADAM BALDYCH & HELGE LIEN TRIO LAB TRIO DANS DANS CARSTEN DAHL EXPERIENCE BJØRN ALTERHAUG QT FIEH AIMING FOR ENRIKE MARTIN KÜCHEN & LANDÆUS TRIO HORSE ORCHESTRA PER ODDVAR JOHANSEN NEEDLEPOINT SPIRIT IN THE DARK THE FIREBIRDS SOLBORG/BANKE DUO + +

FESTIVALPASS I NATTPASS I DAGSPASS 10 DAGER - FRA: 1650,-

FLERE ARTISTER SLIPPES FORTLØPENDE. SISTE NYTT OG BILLETTER FINNER DU PÅ:

nattjazz.no

5 DAGER - FRA: 840,-

FRA: 230,-

STUDENTRABATT PÅ ALLE BILLETTER! MARS 2016

37


UTELIV ANBEFALT

SLIPPFEST FOR LITTERATURTIDSSKRIFTET KAMILLA Bislett Bad, Oslo, 19. mars, 18:30 Denne lørdagen anbefales du å ta på deg speedo-en under jøglebuksa og dra deg oppover til Bislett, hvor et skjønnlitterært tidsskrift, av alle ting, skal prøve å gjenta bedriften fra i fjor, hvor de arrangerte det som (nesten) garantert var den feteste slippfesten for et norsk litteraturtidsskrift i manns minne. Du må riktignok ut med 200 kroner, men da får du innpass, magasinet og så mye drikke du mener det er sømmelig å innta før, mens og etter man svømmer. Det blir tekstopplesninger i badstuen og «muligens synkronsvømming, om [de] ikke kommer på noe kulere». Det er begrenset med plasser, så send dem en e-post (thomas@littkamilla.no) i god tid hvis du vil bli med.

FINNEBASSEN The Villa, Oslo, 18. mars, 23:00 D-D-Deeeeeep house … Fresh tilbake fra det store utland (og ikke minst: Den sagnomsuste Osloprisen-festen på Rockefeller) er Finnebassen! Og det med 4-5 timer til å boltre seg på hos The Villa! Det ryktes om kø rundt hjørnet, så møt opp i god tid med en crisp hundrings og leg som beviser at du er over 23. Legg hemningene og den stive, hvite hipstermotorikken din hjemme og lat som om du er kul nok til å verdsette house i verdensklasse de resterende 364 dagene av året.

VIEUX FARKA TOURÉ Cosmopolite, Oslo, 9. mars, 20:00 Ørkenblues. Vieux Farka Touré, også kjent som «The Hendrix of the Sahara» er på europaturné, og kommer til Cosmopolite hvor han etter alt å dømme blir det kuleste som inntreffer hovedstaden denne onsdagen. Vieux er sønn av legendariske Ali Farka Touré, og spiller med mye sjel og chille afrikanske vibes, med elementer fra blues, rock, reggae, soul og malisk folkemusikk.

PREMIEREFEST FOR PARADISE HOTEL Lilleasia, Oslo, 15. mars, 19:00 «For første gang åpner vi premierefesten til Paradise Hotel for flere enn deltakerne», melder Paradise Hotel Norge på eventsiden. Hvorfor de har valgt å legge festen til en middels stor asiatisk restaurant på Løkka er uvisst, men det har sikkert sine naturlige årsaker og legger et spesielt bakteppe for det som kan bli en fascinerende aften.

1

1

1

1

KLB & RETRO PRESENTS: JACKMASTER [NUMBERS] Jaeger, Oslo, 10. mars, 21:00 Kids Love Bass og Retro har booka en slaeger til Jaeger. Jack Revill, bedre kjent under pseudonymet Jackmaster, lærte seg DJ-faget som 13-åring og har med årene skapt særs god stemning i store, svette klubber verden over. Jackmasters’ tilnærming til musikk, som ikke fokuserer på sjangre men heller energinivået i musikk, spiller vakkert på lag med Jaegers’ Retro-konsept som strekker seg fra Disco til Gospel til Acid House. Det er stor fare for grassalt energinivå og monsterhype når Jackmaster med klubbkonseptet Numbers inntar Oslo. Drop. Dat. Bass.

1

INFERNO METAL FESTIVAL 2016 23 – 26. mars, Oslo Pakk den slitne lærjakka og turnéskjorta fra 2002 ut av klesskapet, trim geiteskjegget og dander det lange, frodige, sjangerriktige håret ditt. Inferno Metal Festival 2016 går av stabelen 23. mars og lover en grom, hard og blasfemisk påske. En av kontinentets råeste innendørsfestivaler kan i år blant annet skilte med headlinere som ikke behøver videre introduksjon; Mayhem, Exodus og Morduk.

1

38

MARS 2016


reload.no

en o n t a å p t e t n a g r e t e e e t s l s r e ø d f i l k t s Det i e r k y m s y p k e n b e r r e a h te s e m r de næ

TIDLIGE TEGN // isolerer seg // sover dårlig // angst // tristhet // konsentrasjonsvansker // forsømmer hygiene, jobb eller skole // ekstremt opptatt av temaer som // døden, politikk eller religion // store humørsvingninger // tankene høres ut som stemmer // snakker usammenhengende // føler seg forfulgt eller styrt av andre

Mennesker uttrykker seg og reagerer ulikt. Spesielt kan ungdom til tider ha en oppførsel som gir grunn til bekymring. Psykiske problemer rammer alle aldersgrupper, men alvorlige lidelser starter ofte i tenårene. Tidlig hjelp og behandling er viktig for å bli frisk. Psykoser kan forebygges. Dersom du sliter eller er engstelig for at noen du kjenner har psykiske problemer, bør du søke råd og veiledning. Kontakt oss og snakk med våre erfarne medarbeidere, så får du den hjelpen du behøver.

SØK HJELP SÅ RASKT SOM MULIG, DA ER SJANSEN STØRST FOR Å BLI FRISK

55 95 85 85


Foto: Øystein Haara

Foto: Synne Sofi Bårdsdatter Bønes

UTELIV FEM I BAGEN

ATELLA Duo aktuell med singelen «Mechanical Sparrow» gitt ut av Eskimo Recordings. Aurora-allierte O. Martin er med på vokal.

NIILAS Purung produsent og DJ fra Bergen. Gir ut på Balsa Wood og får velfortjent oppmerksomhet både hjemme og ute i det store utland.

Joel Alter «Got It» [Uncanney Valley] Denne godbiten har virkelig fått sin plass i våre DJ-sets og mixtapes. Blir ca. aldri lei. Skranglete og herlig off-beat-stil. Ble gitt ut som en del av albumet Heart i fjor. Ligger mer snop der forøvrig.

Sudanim Pleasure Flood (Drippin Remix) Dette er en av låtene som fikk meg til å begynne å rote langt ned i soundcloud-universet med jerseyclub remixer, obskure club-tools og generell bass-heavy tunes. Denne remixen er rett og slett bare helt sinnsyk, og den knocker uansett om du spiller den fra en kasett i folkevognen til bestefar eller et Funktion-One annlegg.

NTEIBINT «A Baby For My Bass» [Eskimo] Vår greske label-bror ga ut A Baby For My Bass som en B-side til låta By Your Side. Funker er som et lite nikk tilbake til årene rundt millenniumsskiftet og den funky, franske bølgen. Litt klassiske Daft Punk-vibber på en (god) måte.

MAPPLETHORPE +MUNCH 6. FEBRUAR–29. MAI Åpent hver dag 10–16 LATE NIGHT torsdag 25. februar 10–21

Lysgaard «Bass Ventura» [Lysgaard] Ah yes, dis is oua jaaaaam! Har sitt opphav fra den Bergensbaserte multikunsteren Jacob Lysgaard. Bass Ventura hører enten til de tidlige eller veldig sene timer, men ahhh så superdupert, totalt forbanna superdupert. Det er koselig med slike beats (les: it’s impårtent to ha det bra!). En liten sparrow hvisket oss i øret at mer fra kjekkasen er rett rundt hjørnet. Følg med you store folk! Doc Daneeka «Where U At?» [Ten Thousend Yen] Doc Daneeka har virkelig imponert oss den siste tiden. Enten det er ukomplisert, drivende house eller mørkere techno (Kansas feat. Benjamin Damage). Where U At? plukket vi ut fra hans Global Luv EP-en som kom like før årsskiftet. Drivende krysning av house og disco. Crowdpleaser «Disrespect» (Ripperton’s Hoola Hoop Club Mixx) [Tamed Musiq] No disrespect for Ripperton! Mye herlig i label-katalogen til hans Tamed Musiq. Det er også hans remix vi har falt for på denne releasen. Komisk lydbilde, men den fjærlette grooven sitter!

Robert Mapplethorpe: Self-portrait, 1988 © The Robert Mapplethorpe Foundation

#mapplethorpemunch munchmuseet.no 40 MARS 2016

Thast Play My Shit (Prod By Hi Tom) Thast er en sørstatsblomst som plutselig dukket opp fra intet på soundcloud, med en av klubb-gamets sterkeste og mest up’n’coming produsenter. Kombinasjonen mellom Hi Tom og Thast er bare sinnsykt real, og sinnsykt fett. Aldri hadde man trodd at straight up redlining på micen hadde vært såpass FIRE, men Thast beviser det motsatte. Kanskje enda bedre er det at det finnes en (Clean) versjon i tillegg. Og låten kan selvsagt kjøpes på CDBABY. Congo Natty UK Allstars (Machinedrum Remix) Det finnes et spesielt lite hjørne i hjertet mitt for Drum’n’bass, og dette er en av de mer definitive remixene som jeg ville lagt der. Originalen er også utrolig fet, så hender fort at jeg mixer de to inn i hverandre (reeewiiind), men om jeg måtte velge må jeg gå for machinedrum sin versjon. Murlo Coral Murlo lager utrolig spesiell dansemusikk, som en kombinasjon mellom house/garage/dancehall/grime og sikkert mye annet. Legg på noen utrolig cheesy synther og vokalchops, så har man Murlo. Denne låten er noe folk aldri har hørt før, men fremdeles med noe gjengkjenbart. Veldig kult. Nadus Nxwxrk (DJ Sliink Remix) Det ville nesten vært en skam om jeg ikke nevnte en eller annen jersey-remix, så jeg må vel nominere en av de mer klassiske. DJ Sliink har sikkert en katalog på hundrevis av upubliserte jerseyclub remixer, så jeg skulle pent ønsket jeg var der når Hoetell hentet han til Blå i sommer. Men slik er det ikke alltid, da er vel det nest beste at jeg spiller han ute selv. Fofofadi.


Yayoi Kusama. Kusama med gresskar. Installasjonsfoto fra Aichi Triennale, 2010. Courtesy Ota Fine Arts, Tokyo/ Singapore; Victoria Miro Gallery, London; David Zwirner, New York; og KUSAMA Enterprise. © Yayoi Kusama

19. feb – 15. mai 2016

Kusama

I uendeligheten

Forhåndskjøp av billetter på www.billettservice.no


KETSJUP & SENNEP

Vi sendte våre utestedsanmeldere Ketsjup og Sennep, to helt vanlige folk, til Bien Snackbar – 2015s vinner av Bergenprisen Årets Restaurant.

Foto: Cieran Kolle

KETSJUP & SENNEP PÅ BIEN SNACKBAR På Bien Snackbar er det mat for både Ola Nordmann og Ola Gourmand. TEKST KETSJUP & SENNEP – HØR HER, sa Ketsjup og åpnet den ENORME tredøren inn til Bien Snackbar, det at biene forsvinner er faktisk et mindre problem enn at jeg må lese den samme artikkelen om at biene forsvinner hvert fordømte år. Sennep, som hadde vokst opp med en far som både var bi- og skinkerøkter (men 110 prosent hetrofil, som han selv sa til det kjedsommelige) stemte i. – Et kjempeproblem! La oss ikke gjøre denne artikkelen til noe sånt. Til bordet! Å sette seg ned på Bergenpris-vinnende Bien Snackbar, den mer snackete varianten av gode gamle Bien, var likevel vanskeligere enn først antatt. Det viste seg å være relativt tjåka fullt. – Relativt tjåka fullt er relativt lite presist … Jeg vil si det er trafikkert, akkurat som krysset utenfor her. Et av Norges mest trafikkerte kryss, mente Ketsjup. – Vet du hva jeg har sett? Biefilmen. Den med Jerry Seinfeld som bie? Jeg synes det var forbanna synd at den ikke fikk en oppfølger, men du kan kanskje tenke deg hvor gira jeg ble da jeg hørte at Bien skulle åpne et nytt lokale rett ved det forrige lokalet.

1

FAREN TIL PIPPI Ketsjup og Sennep ble geleidet til et ledig bord blant burgerspisende bergensere,

42

MARS 2016

og fikk det man bare kan kalle joviale, lettleste menyer plassert i labbene. – Er det broren til han danske branden i Olsenbanden som styrer sjappa? hvisket Sennep og pekte mot en tettbygd, hvithåret mann med ringer i ørene – som helt åpenbart styrte sjappa. – Jeg tror kanskje det der er pappaen til Pippi … eventuelt en som har drept pappaen til Pippi og tatt hans plass. Som i Mad Men, vet du. – Mener du at han der er reklamemogul og kvinnebedårer Don Draper? Sennep var forvirret, og begynte derfor på en lengre anekdote om hvordan NRK-klassikeren Fredrikssons Fabrikk på flere måter var et frampek til HBO-serien The Wire for å redde seg inn. – … Og der den prisbelønte smuglerepisoden – hvor jentene mistenker at selveste Fredriksson smugler kokain i kjolene – banet vei for mye av problematikken i den første sesongen av The Wire, er den pågående konflikten mellom ledelsen og Fredriksson et tydelig tematisk forbilde for konflikten rundt fagforeningens monopol på havnearbeid i sesong 2 … Sennep skulle akkurat gå inn i en lengre argumentasjon om hvordan Geir Kvarmes homofile karakter «Tommy» er Omar fra The Wire, da pappaen til Pippi fortalte at de måtte flytte seg til et annet bord for å få mer plass. Det viste seg å stemme. Etter å ha

brukt de enorme sjørøverarmene sine til å omrokkere et par bord kunne Ketsjup & Sennep virkelig briske seg med hver sin ginger ale fra den velfylte baren bak kassen. Kun sekunder etter dukket en servitør opp og ville ha en bestilling. På menyen: Burger. Det runde gull. Samt en del andre greier. MANGEFULL SKOLEGANG – Er det mulig å få alt dere har, servert i 10:1-størrelse, spurte Ketsjup som vanlig. Servitøren forklarte at det ville bli vanskelig, og at kokkene helst lagde mat i 1:1. Ketsjup svelget et «facister!, men håpet at det ikke var det siste han skulle svelge den kvelden. Utenfor de store vinduene regnet det. Innenfor vinduene regnet Ketsjup & Sennep seg frem til at de ville bruke 2174 år på å spise seg gjennom alt på menyen om de begynte nå. – Matte er åpenbart ikke vår sterke side, lo Ketsjup nervøst. – Nei, men mat er. Og hva får du om du snur matte på hodet og fjerner mat? Nettopp: Et. Og ete er excactomundo det jeg har tenkt å gjøre i dag, sa Ketsjup, mens han aksentuerte hvert ord i den siste setningen med jevne gaffelslag mot bordet. AVSNITTET HVOR DET BESTILLES De valgte å bestille. Ketsjup gikk for en

«

cheeseburger. Sennep bestemte seg for økologiske kyllingvinger som skulle dyppes i noe som het Dr. Yolosaus. – Tror du det er ment å være Dr. Yolos saus, eller er det en asiatisk doktor ved navn Dr. Yolosaus som har noe å gjøre med området rundt Danmarksplass og Bien? Det hender jo at man kaller opp steder, sauser og plasser etter kjente, relevante mennesker. Tannlege og blåserørsspesialist Torvald Menningen bodde faktisk sine beste år i området som fikk hans navn … – Her er det mat for både Ola Nordmann og Ola Gourmand, avbrøt Ketsjup med et hvin mellom munnfullene. Cheeseburgeren hadde vist seg å være både god på smak og utseende. DEN FJERDE VEGGEN BRYTES Ketsjup & Sennep møttes utenfor litt senere, mette og vel forlikte etter en kort krangel og et godt måltid. – Vet du, nå som det har blitt to deilige bier i Bergen så mangler det vel egentlig bare én Bien til for å gjøre det komplett, sa Ketsjup. – Å? Sennep myste nysgjerrig mot sin matglade venn. – Ja, for dette var jo … *tar på seg brillene og stirrer inn i kameraet* … TRES BIEN! YEEEEEEEEEEEEEEEEEAAAAAAAAAAA AAAAAAAAAAH!

Mener du at han der er reklamemogul og kvinnebedårer Don Draper?


natt&Dag i samarbeiD meD helseDirektoratet

FYLLAVETTREGLENE Det er viktig å være forberedt når man skal drikke alkohol, derfor har vi utarbeidet et sett med fyllavettregler som vi håper kan hjelpe deg å ikke drikke for mye, så du ikke skader deg selv eller ryktet ditt. Som for eksempel den gangen du danset Gangnam Style på julebordet med sjefen eller den gangen du gikk med på å skrive fyllavettreglene.

Du må ikke Drikke for å ha Det gøy Trenger man alkohol for å ha det gøy har man et problem. Har du to gale aper boende i leiligheten din har to problemer. Har du tre gale aper boende i leiligheten din og du trenger alkohol for å ha det gøy høres det ut som du er ekskona mi. respekter spotify-køen Det var sikkert dritkult å synge den Rihanna-sangen med venninna di på Roskilde for tre år siden, men vi trenger ikke å høre den – og dere – fire ganger på rad. melD fra hvor Du går Meld gjerne ifra fra hvor du går til de du kjenner, men du trenger sikkert ikke å sende «ut i dag?» til alle jentene du har på Facebook når klokka er fire på natta. vin er noe annet enn øl Vin har større alkoholprosent en øl og skal ikke drikkes på samme måte. Faren min lærte meg en god regle om vin engang: En god vin er som et fly, det skal ikke styrtes og hvis du drikker det som er inni dør du! (Faren min trodde vin og piloter var giftige). ikke blanD alkohol Forskjellige alkoholtyper gjør deg enda dårligere. Vin og øl blir krøll – sprit, øl, vin, sprit, øl, vin, de brune greiene Jan har, vin, øl, sprit blir helt forferdelig. ikke Drikk når Du er Deppa Det motsatte og mer passende mantraet enn «ikke depp når du er drikka», som man ofte kan høre av dårlige kompiser som har drukket for mye. Ikke snu det på hodet – ta heller vare på hodet. Du må ikke poste alt på sosiale meDier Dere er ikke verdens beste jenter bare fordi dere drikker sambuca sammen. ikke pek på kameraet når Du blir tatt bilDe av Nevn én god grunn til å peke på kameraet. ikke plag De anDre på bussen Jada, du synes Barney Stinson er morsom, men du trenger ikke å sitere ham på nattbussen. lytt til erfarne folk Det er lurt å lytte til folk som vet mye om alkohol, men ikke folk som driver med mikrobryggeri og/eller har sixpence. De trenger du ikke å høre på. venD i tiDe – Det er ingen skam å snu Har du stått i kø på utestedet i 1 time og det er 20 minutter til det stenger er det ingen skam og snu. Gå til kebabstedet. Det er sikkert kø der også. Utarbeidet av NATT&DAG – betalt av Helsedirektoratet


KUNST INTERVJU

TILBAKEKOMSTEN Etter nærmere 36 år, vender den banebrytende kunstneren Siri Aurdal tilbake til kunsten med en storskalautstilling på Kunstnernes Hus. TEKST EMIL FINNERUD FOTO ELINE MUGAAS «HUSET» SLÅR PÅ stortromma. Samarbeidsprosjektet mellom kunstnerne Aurdal og Mugaas er etter sigende svært ambisiøs, både i skala og omfang. Hovedmotivet er å gjenintrodusere Siri Aurdals (f. 1937) noe ukjente kunstnerskap for et større publikum, nok et uttrykk for en arkivtrend som gir seg spesielt gledelige utslag med betydelige, kvinnelige kunstnere, som historisk og urettmessig ofte har stått i skyggen av sine mannlige kollegers egoer. Vi slo av en prat med kurator og kunstner Eline Mugaas for mer informasjon.

1

19. feb – 15. mai 2016

Kusama

I uendeligheten

44

MARS 2016 Forhåndskjøp av billetter på www.billettservice.no

Fra Kunstnernes Hus får man vite at dette er en av de mest ambisiøse satsningene på mange år. Hva innebærer det og hva er bakgrunnen for utstillingen? – Kunstnernes Hus og Oslo Pilot har i samarbeid med Siri Aurdal fått produsert opp nesten 30 moduler av de samme oljerørene Aurdal jobbet med mellom årene 1968 og 1980. På Kunstnernes Hus har vi gjenreist en installasjon som Aurdal viste i 1969. Etter endt utstilling blir den plukket fra hverandre og båret ned trappen for å gjenoppstå i ny formasjon i Vigelandsparken, i regi av Oslo Pilot. Vi viser også et helt nytt veggarbeid av Aurdal, samt en serie nye fotografier som jeg har tatt av hennes skulpturmodeller. For å få til alt dette har det vært mange mennesker og institusjoner involvert, både i form av finansiering og det fysiske arbeidet.  Mange yngre kunstnere og kunstinteresserte drar mest sannsynlig ikke kjensel på navnet Siri Aurdal. Hva tror du årsakene til det er? Hvor ble det av henne?  – Jeg kjente ikke til henne selv, inntil jeg kom over et lite bilde av en fantastisk og monumental installasjon kreditert Siri Aurdal. Det var tilbake i 2012 og vi holdt på med reseach for det som skulle bli utstilingen Hold stenhårdt fast på greia di - Norsk kunst og kvinnekamp 1969 -1989, som Elise Storsveen og jeg cokuraterte sammen med Kunsthall Oslo.

Det som overrasket meg var at et kunstverk så banebrytende som Aurdals, kunne bli så oversett av historiens forvaltere – at kunstnere i min generasjon og yngre ikke hadde hørt om henne. Det viste seg at hun trakk seg tilbake fra kunsten i 1980, men fortsatt var i live. Hun bodde faktisk bare et par kvartaler fra mitt eget atelier. Det viste seg også at ingen av Aurdals større arbeider lenger fantes, men takket være noen gamle foto-slides hjalp vi henne å blåse nytt liv i verket fra 1968. Installasjonen «Intervju» er ett av verkene vi viser på utstillingen. Hvor kommer din egen produksjon og utstilling inn i bildet? Hvordan står den i dialog med Aurdal sin?  – Mitt arbeid handler om å se veldig nøye og langsomt. For meg har dette prosjektet handlet om å se Aurdal. Jeg har forsøkt å se henne så hardt og så lenge at andre også ser henne. Det handler om å se en kollega, å se et kunstnerskap, en kvinnelig kunstner, litt som å se seg selv i et speil. Blant annet viser jeg en serie fotografier av hennes modeller og to bilder av Aurdal sammen med eldre arbeider. Jeg ønsker, gjennom å se på Aurdals kunstnerskap, å belyse det strukturelle systemet som må til for at et kunstnerskap skal nå fram. Ingen av oss kan klare det helt alene. Det vil også si at å ikke løfte en kunstner frem, er et like aktivt valg som å gjøre det.  Reintroduksjoner av glemte, spesielt kvinnelige kunstnere, er et tegn i tiden. Hvorfor er det viktig å gjøre dette nå?  – Lenge har det vært påstått at skjevheten i representasjonen av kvinner skyldes at de få som er der rett og slett ikke er gode nok. Ved å påstå at de som er gode når frem, usynliggjør man den strukturen som skal ligge til rette for det. Man kan da konkludere med at hvis du ikke nådde opp, var du rett og slett ikke god nok. Det å gå tilbake i historien og korrigere hvordan den er fortalt er forferdelig viktig fordi historien skriver ikke seg selv, den er skrevet av noen. Og disse har alltid en agenda. Aurdal / Mugaas vises på Kunsternes Hus fra 4. mars – 8. mai


ANBEFALT

GUIDE

OSLO RICHARD ALEXANDERSSON, MARIUS MOLDVÆR, ELINE MUGAAS, ANNE LISE STENSETH It’s Cloud Illusions I Recall Fotogalleriet, 11.mars – 24. april Viktigere enn kunst denne åpningskvelden er at Fotogalleriet slår seg sammen med kunstplass(10), Podium, ROM, Tenthaus og UKS, og kjører felles åpning. Skål!

MATTHEW BARNEY Bildungsroman Astrup Fearnley, 26. februar – 15. mai Det er noe som holder meg igjen i å anbefale denne utstillingen. Den åpenbare årsaken er den endeløse runkingen av kunstnerne samlingen til Astrup Fearnley er basert på. Tror ikke jeg mener noe radikalt nytt når jeg påstår at byens innbyggere begynner å bli lei av å se Barney, Koons, Hirst, Prince og resten av the usual suspects. Dessverre. Solide og respektable kunstnerskap alle sammen, for all del, men kom igjen a, vi sovner her! Det begynner å pinlig old news. Litt variasjon er vel ikke å fornekte? Slenger man på det samme museets sta og tiårige (!) fokusering på alle verdens byer og kontinenter aner man omrisset av et konformistisk museum som viser liten vilje til eksperimentering og radikal tenkning. Og jeg spør igjen: Så interessant er vel ikke den spesifikt geografiske plasseringen til en kunstner eller tendens i dag? Hæ? Det eneste som får meg til å anbefale denne utstillingen er en generell respekt for Barneys kunstnerskap, i kombinasjon med et generelt kunstnerisk sulteforet Oslo.

1

JAMES LEE BYARS Peder Lund, 19. mars – 11. juni Life imitating art er det noe som heter. Mytiske James Lee Byars levde i høy grad opp til dette konseptet gjennom sine performancer og kunstnerskap som sådan. BERGEN MAT JENNER aMAsS_a_mASs, Borealis 2016 Bergen Kunsthall, 8. mars – 3. april Sentralt i denne utstillingen står verket FOAM: 125 forskjellige lydverk av like mange kunstnere. MALIN GABRIELLA NORDIN Tag Team, 11. – 27. mars Føler man ser abstrakt maleri uansett hvor man vender seg i disse dager. Her kommer mer farger, streker og annet krøzzedøll. STAVANGER NN-A NN-A NN-A Ny Norsk Abstraksjon Stavanger Kunstmuseum, 11. mars – 29. mai Abstraksjon er åpenbart populært for tiden, men er det egentlig litt kjedelig, spør vi retorisk og drar oss ettertenksomt i kjønnshårene.

AK DOLVEN A Other Teenager OSL, 4. mars – 9. april Sentralt hos OSL står videoverket med samme tittel som utstillingen. Det er filmet i én tagning og skal etter sigende projiseres over store veggflater hos galleriet. Filmens opphav stammer fra en performance og musikalsk samarbeid hvor de involverte aktørene fritt fikk utfolde seg innenfor et sett enkle instrukser gitt av Dolven. Men ok, så hva handler, av mangel på bedre ord, filmen om? Etter hva jeg forstår dreier det seg om et slags horisontalt ornament bestående av et tjuetalls personer. Figurene, eller menneskene, i filmen fremstår tilsynelatende som innadvendte, identitetsløse og tildeldig hentet fra gaten. HVORFOR denne gjengen har kveila seg sammen slik og fremstår så jævla zombie, nei det jenta mi, det får du nesten gå og finne ut av sjæl. Nå har jeg gjort min del av jobben, resten er din.

1

STILLE REVOLT: NORSK PROSESS OG KONSEPTKUNST PÅ 70- OG 80TALLET Museet for samtidskunst, 4. mars – 18. september Når man leser nyere vestlig kunsthistorie kan man få følelsen av at Norge konsekvent glimrer med sitt fravær. Med et par hederlig unntak var for eksempel ikke retninger som dada eller surrealisme, pop art eller konseptkunst særlig fremtredene her til lands. Hva faen har vi egentlig drevet med her de siste hundre årene? Hvor er vi når ting skjer? Utstillingen til Samtidsmuseet har som mål å revidere litt på forestillingen om konseptkunsten som et tomrom i vår nære historie. Det finnes som alltid gode forklaringer til tingenes tilstand. Fokuset i utstillingen vil rettes mot pionerene på 70- og 80-tallet, og vil vise rundt 50 verk av kunstnere som Bård Breivik, Marianne Heske, Gerd Tinglum, Bente Stokke, Inghild Karlsen og Lars Paalgard.

1

ÅLESUND KUNSTFAGSKOLE FOR DEG SOM VIL Vil du … · arbeide med kreativ kommunikasjon · jobbe med kunst eller design · spesialisere din utdanning · lære å jobbe i prosesser 2-årig · foredle dine evner fagskoleutdanning · bli noe stort? Godkjent av Statens lånekasse

Søknadsfrist 15. mai To år hos oss gir deg: · Erfaring med materialer, teknikker og prosesser · Kunnskap om kunsthistorie, arkitektur og teorier · Innsikt i visuell kommunikasjon og samtidskunst · Opplevelser fra studiereiser og møter med kunstnere · Utfordringer som utvider horisonter, ferdigheter og karrieremuligheter · Minner . . . .

MARK VAN YETTER The Mere Knowledge of a Fact is Pale Kunsthall Stavanger, 4. februar – 10. april Hovedverket til Yetter strekker seg over begge utstillingsrom og er en blanding av maleri og tegning. Motivet er et slags hukommelseskart over hjemlige fjellstrøk nordøst i USA. TRONDHEIM MARIUS ENGH, DANIEL JENSEN Cover With The Moon TSSK, 17. mars – 10. april Mennesker som søker seg bort fra det øvrige samfunnet er utgangspunktet for denne utstillingen. En alltid relevant og interessant problemstilling. Anbefales! MELANIE GILLIGAN The Common Sense TKM Bispegata, 13. mars – 16. oktober Gillian jobber i flere medier, blant annet performance, installasjon og musikk, men det er kanskje videoene hennes, som tar for seg de grimmere sidene av kapitalen, kunstneren er mest kjent for. TEKST EMIL FINNERUD

nett: alesundkunstfagskole.no facebook: alesund.kunstfagskole MARS 2016 KUNSTSKOLEN 45 instagram: #åkf


SCENEKUNST KOMMENTAR

GUIDE

ANBEFALT

OSLO INTERNASJONALE TEATERFESTIVAL Black Box, 2. mars – 18. mars En av landets desidert kuleste teaterfestivaler. Viser det absolutt beste av internasjonal og nasjonal scenekunst.

Foto: Øystein Eide

ABSURDE OVERLEVELSESSTRATEGIER Hvor heavy trenger det egentlig være å finne meningen med livet? TEKST TORA OPTUN DET MANGLER IKKE på scenekunstnere som på en eller annen måte dealer med store filosofiske spørsmål som «hva er meningen med livet», men ikke alle er like flinke å gjøre dette på en interessant, opplysende og underholdende måte. For deg som har sett deg lei på den type nihilistisk-orientert scenekunst som heller enn å fundere på hva som kan være meningsfullt insisterer på at alt er fullstendig meningsløst, kan du i mars se forestillinger av to regissører som mestrer kunsten å være meningssøkende eksistensialister. Felles for de to er at de lefler med absurdismen.

1

DET ABSURDE TEATER ble av kritikeren Martin Esslin brukt som en samlebetegnelse på scenekunst som brukte det irrasjonelle for å vise hva som skjer når verden ikke lenger gir mening. Retningen oppsto på slutten av 1950-tallet, og den mest kjente representanten for det absurde teatret er Samuel Beckett. Ved å vise frem hva som skjer når all mening kollapser inviterte det absurde teatret, ifølge Esslin, folk til å gjøre det motsatte: Nemlig å ta fatt på en eksistensiell søken etter mening i livet. Omvendt psykologi er en anerkjent strategi, men det kan diskuteres om absurdistiske dypdykk inn i meningsløsheten virkelig gjør at folk tar fatt på denne typen livsbejaende eksistensialistisk prosjekt. Og hvor heavy trenger det egentlig være å finne meningen med livet? Absurdisten Albert Camus, som mente at

«

Livet fortoner seg som nokså kjipt innimellom. 46

MARS 2016

det eneste virkelig filosofiske spørsmålet var om du skulle ta livet av deg eller ikke, bruker myten om Sisyfos som et bilde på hvor vanskelig det er. Sisyfos er en fyr som hver eneste dag må dytte en dritsvær stein opp på et fjell og hver gang han har fått steinen opp ruller den ned igjen og hele opplegget begynner på nytt. Livet fortoner seg som nokså kjipt innimellom, men de færreste av oss har det så forferdelig som stakkars Sisyfos. HELDIGVIS FINNES DET altså en slags absurdisme-light versjon, hvor søken etter mening i en meningsløs verden ikke fortoner seg som fullt så forferdelig. En glad absurdisme hvor fortvilelse over hvor meningsløshet absolutt har en plass, men som tar på alvor at absurditet kan være en meningsfull aktivitet, at det ikke alltid må brukes for å nok en gang slå fast at alt er meningsløs. Denne formen for glad-absurdisme er sentralt i Lisa Lie arbeider. De er spekket med refleksjoner omkring døden, men heller enn å fortvile over vårt endelikt og holde det frem som det fremste beviset på at ingenting egentlig betyr noe, viser Lie at det ligger en lettelse i å vite at vi skal dø. For dersom ingenting egentlig betyr noe, dersom Gud ikke ser oss, dersom ditt ettermæle betyr nada, er det om å gjøre å omfavne vår egen uviktighet og hengi oss til uhemmet, livsbejaende meningsdannelse. Jonas Corell Petersen er involvert i et beslektet gladabsurdistisk prosjekt. Vi tygger på tidens knokler, som var nominert til NATT&DAGs Osoprisen, brukte det absurde i en intelligent og herlig underholdende utforskning av store spørsmål som hvem er vi, og hva skal vi gjøre med livene våre. ØY av Jonas Corell Petersen kan du se på Nationaltheatret 10. mars – 28. mai I CLONI av Lisa Lie og PONR kan du se på Black Box 21. – 30. april

TENK OM Brian Yorkey og Tom Kitt Det Norske Teatret, 3. mars – 11. juni En musikal som inviterer deg til å foreta en komparativ analyse av to parallelle liv for endelig å finne ut hvilken av livets landeveier er den minst

VÅR Regi: Erlend Samnøen Trøndelag Teater, 5. – 13. mai Trøndelag Teater skryter av en lang historie med musikalsk virksomhet. Helt siden sin spede begynnelse har teateret forsynt festglade trøndere med kabareter, operetter og musikaler, og denne sesongen er intet unntak. Musikalen Vår! henter inspirasjon fra diverse musikalpåfunn fra teaterets 65-årige musikalhistorie. Det annonseres at forestillingen vil bli en «verdig» feiring av musikalteatertradisjonen, men gitt at musikalsjangeren er notorisk useriøs kan vi håpe at dette ikke blir en altfor respektfull behandling av materialet.

1

humpete. ET DUKKEHJEM Henrik Ibsen Rogaland Teater, 13. januar – 18. mars Når Rogaland Teater setter opp Ibsens Et Dukkehjem er det en anledning til å kjenne på den «fine, djevelske følelsen» som ifølge forestillingsbeskrivelsen «kjennetegner det psykologiske dramaet». FULLE FOLK Ivan Vyrypaev Det Norske Teatret, 15. og 30. mars En siste sjanse til å få med deg en forestilling hvor fulle folk filosofere om livet.

RICHARD III William Shakespeare Nationaltheatret, 10. mars – 1. juni Den fryktinngytende freaken Richard III er den originale Frank Underwood, men har et noe mindre tiltalende utseende. Eller? Kåre Konradi har hovedrollen i Shakespeares tragedie om en av Englands mest kontroversielle konger. TEKST TORA OPTUN

PINK CLOUD EFFECT Stensby/Sigmets/Bieksaite Black Box Teater, 14. – 15. mars Teaterhuset Avant Garden, 17. – 18. mars Tittelen Pink Cloud Effect vil visstnok «forgifte sinnet sinnet ditt, tappe deg for energi og knekke pågangsmotet ditt». Dette i seg selv gjør at forestillingen faller inn under kategorien «må se». Tittelen henspiller på et stadium i alkoholavvenning som karakteriseres av en intens lykkefølelse og overdreven tro på egen evne til å overvinne rusavhengigheten, en følelseskombinasjon som ofte fører til tilbakefall. Rosasky- effekten trekkes inn for å belyse en høyst moderne problematikk: Behovet vi alle har for annerkjennelse og våre endeløse forsøk på å få denne annerkjennelse gjennom å tiltrekke oss oppmerksomhet på Facebook, Instagram og lignende. Gjengen har alle bakgrunn fra Akademi for scenekunst i Fredrikstad og driver med en eksperimentell utforskning av hvordan det humoristiske og det groteske står i forhold til hverandre. Inspirasjonskildene er blant annet såpeseriene Dynastiet og Santa Barbra, hvor det groteske og det humoristiske absolutt glir over i hverandre.

1

ROMEO OG JULIE William Shakespeare Det Norske Teatret, 5. mars – 11. juni «No Fear Shakespeare» er mottoet når Det Norske Teatret setter opp Romeo og Julie, som kanskje er å regne for verdenshistoriens største kjærlighetsdrama? Denne romansen handler om gryende kjærlighet og hvordan ille det kan gå når du er fullstendig crazy in love. Romeo og Julie er rebelske utbrytere som ønsker seg langt vekk fra kjipe foreldre og en døll by, og hvilken bedre måte å unnslippe enn døden? Regissør Maren E. Bjørseth ønsker å lage en forestilling for alle kidza og lover humor, konfetti, blod, fest, fekting og musikk og har latt seg inspirere av elektropopp og 80-tallsmusikk i arbeidet med forestillingen.

1


Du vet du bør hente deg inn, men ender med å ta den helt ut. Det er så lett å utvikle en dårlig drikkevane når du er sårbar. Ikke første gang kravene vokser deg over hodet. Ikke første gang du venter på telefonen som aldri kommer. Men første gang du drikker for å slippe fri fra følelser og tanker, kan du spørre deg selv: Drikker jeg mer enn av og til? For av og til passer det. Av og til ikke. Alkovett er å ikke fylle på med mer når det er litt for mye.


MUSIKK ANMELDELSER

FRØKEDAL Hold On Dreamer NAME MUSIC & PUBLISHING

Prinsessa som målbinder Anne Lise Frøkedal er i min verden en opphøyd skikkelse, en popprinsesse, og ikke bare i norsk skala. I Was A King er en av Norges beste band EVER, og hun har samarbeidet med Norman Blake. Norman Blake, for faen! Det setter jo en viss presedens. De fleste artister har et merkelig behov for å være i flux, og presse på en utvikling eller en sjangeroverskridelse, som en eller annen forpurrende reaksjon på en påtatt frykt for å stagnere, og å ikke klare å bevise sin iboende kreative kraft. Mye kan tyde på at Anne-Lise Frøkedal er akkurat der nå. Hold on Dreamer strekker seg et godt stykke unna både Harrys Gym og I Was A King, noe som dessverre går på bekostning av den glitrende gitarpopen hun tidligere har laget, men hun tjener derimot godt på en gnistrende tolkning av hva folk kan være i 2016. Hold On Dreamer er en drømmende affære: En drøm som står tydeligere frem jo mer du hører på den. Christer Rossebø og Ingeleiv Berstads feler er med på å skape en mer eksperimentell og atmosfærisk tilnærming til låtene, og

5

med synthene tar de Hold On Dreamer til en folk som ikke er svært godt representert i norsk sammenheng. Det er flotte arrangementer, der alle instrumentene får mye plass og preger låtene. Frøkedal har selv stått for produksjonen, og beviser sterkt hvor stålkontroll hun har. Stemmen hennes er det heller ingenting å si på, der hun varierer i forskjellig grad av helt nedtonet til kraftigere vokalprestasjoner på nesten hver eneste låt. Bare hør på nydelige «These Demented Times». Det er litt Vashti Bunyan, litt Joni Mitchell, men også det litt mer eksperimentelle fra Björk og noen deler Bel Canto. Det er gjort tydelig valg for å markere at dette ikke er en plate der gitar-popen står i fokus, men det er likefullt en popplate. Frøkedal er en popmusiker, og en popmusiker som er klar over at den eneste som begrenser hva popen er, er utøveren selv. Popen innehar en egendefinert bestemmelsesrett. En bestemmelsesrett som avgjøres av de valgene artisten gjør og de gjennkjennelsesfaktorene den samme artistens publikum/ fans setter som krav. Frøkedal lager fortsatt pop. Det er det ingen tvil om, men vi kan nok omtale dette som hennes folkplate (i hvert fall så langt), og det er en sabla god en. Mathias Mollestad

Foto: Kristin Slotterøy

MATHIAS MOLLESTAD

SNØSKRED Empty House RIOT FACTORY

Elegant oppfølger I 2012 var Snøskred et særs spennende støyrockband som dessverre pådro seg mindre oppmerksomhet for musikken enn for et navnebytte, etter visstnok å ha hisset på seg de nærmest mytologiske luremusene kalt The Avalanches. Debutalbumet Whiteout var så lekkert at folk brukte utallige søvnløse netter på å klekke ut hvem som hadde vunnet et neveslagsmål mellom Snøskred og de folkekjære hardcoreheltene i Snöras.

5

48

MARS 2016

Siden den tid har trondheimsbandet foretatt en aldri så liten kursendring, og tatt et steg bort fra shoegazen til fordel for elegant pop i Yo La Tengo-ånd. I tillegg til å skifte ut halvparten av besetningen og å legge fuzzpedalen på hylla, har Snøskred senket tempoet på den ferske plata. De tør å roe ned og la enkle, rene arrangementer vise at de behersker sjangeren på glimrende vis. Ved første ørekast kan det virke som om Snøskred har laget en plate for deg som vil høre mer om hvordan det gikk med de forvirrede krabatene i den post-apokalyptiske småbyen Arcade Fire fabulerte

om i sin tid. Det nifse, nesten urovekkende uttrykket på åpningssporet «Motor City» gjenspeiles i tekstene, men som tittelen antyder refereres det til den kriserammede bilbyen Detroit snarere enn en døll spøkelsesby. Desperasjonen og uroen i den amerikanske folkesjela post-finanskrise skildres gjennom hele albumet, med doomsday-prepping, Tommy gun-massakre à la Scarface, og det som verre er. Makan til interessant tematisk løsning, kombinert med stilsikker musikalsk intelligens, er sjelden vare i den norske artistfaunaen. Enkelte pussige øyeblikk trekker ned helhetsinntrykket

noe, som når vokalist Karl Klaseie på «Preparations» brått avbryter den ellers stødige, behagelige vokaljobben for å kanalisere David Byrne på sitt mest maniske, og roper «gather the troops, time for lessons with Smith & Wesson». «Stuck in the same place as every other baby face» og «same trap, same old pile of crap» fra den ellers kledelig slentrende singelen «Lexington Hotel», er også uheldige påfunn. Dét til tross – nødrimene skjemmer ikke låtene nok til å hindre Empty House fra å være en av de lekreste utgivelsene her til lands så langt i år. Ida Skogvold

SOPHIE «Blipp» Samuel Long sin pitcha nostalgi tripp fra fjorårets Product har lurt seg inn dog på overtid, men gud det sitter. KANYE WEST «FML» For eksempel. Skaff dere Tidal da, kjøtthuer. TELLEF RAABE «Flying On The Ground» En slags norsk Jens Lekmann? Litt Magnus Hængsle? VILDE TUV «Kjærligheten Roper» AKKURAT NÅ VERDENS BESTE COVER! SANTIGOLD FEAT ILOVEMAKONNEN «Who Be Lovin Me» Herre, ja ILOVEMAKONNEN synger jo som en kråke, men de stiller et helt essensielt spørsmål via en nydelig låt.


PJ HARVEY

MASSIVE ATTACK & YOUNG FATHERS HIGHASAKITE NEW ORDER JAMIE XX AURORA MASTODON THE LAST SHA DOW PUPPET S KVELERTAK ANE BRU N FOALS M83 L EAGLES OF DEATH META UK

UK

UK

UK

US

UK

ANIMAL COLLECTIVE Painting With

enn noen gang, fikk bandet et virkelig gjennombrudd. Men siden har det ikke skjedd så mye. Centipede Hz fra 2012 fulgte i samme spor, og det samme gjør nye Painting With. For et band som på sitt beste så tydelig hentet energi fra nyskapning, og var på sitt beste når de var mest originale, er dette skuffende. Om det har vært noen utvikling i det hele tatt, har den bare vært til det verre: Kaoset som på tidligere album kunne føles befriende annerledes, fremstår nå oppbrukt og kalkulert. Og det hjelper ikke at det er intensivert. Det er nemlig mer slitsomme videospill-synther og -lyder enn noen gang. «The Burglars» er kanskje det verste eksempelet på dette. Likevel er

DOMINO

Collectivt selvmord Det er vanskelig å argumentere for at noe indieband var bedre og mer spennende på midten til slutten av 00-tallet enn Animal Collective. Med albumene Sung Tongs, Feels og Strawberry Jam forente de vakre vokalharmonier fra 60-tallspop med naivistiske, psykedeliske brudd, i en tid da begrepet indierock fortsatt ga mening, om enn mer estetisk enn kommersielt. Så kom Merriweather Post Pavillion i 2009, og albumet ble gitt klassikerstatus umiddelbart. Med overveldende, euforiske synther og mer tilgjengelige melodier

2

siste halvdel av låta noe av det beste på albumet, med duellerende, kontrapunktisk synging av Panda Bear og Avey Tare. Et annet høydepunkt er «Golden Gal», som er veldig streit, men i dette albumets sammenheng er den et friskt pust. Ellers er det aller meste enten slitsomt eller kjedelig, eller begge deler samtidig. På sine beste album eksperimenterte Animal Collective med melodier, vokaleffekter og rytmer på en nedtonet og subtil måte. På sine senere album, og aller verst på Painting With, skal lydbildet på død og liv være så komplekst og rikt. Alt skal være i store bokstaver, og det later til å ha tatt liv av originaliteten. Torgeir Holljen Thon

UK

FR

US

LUSH

UK

BIOSPHERE MIDNIGHT CHOIR VILDE TUV D´meg OPPLETT

Monumental intimitet Vilde Tuv er et såkalt enmannsorkester. En betegnelse som funker ganske dårlig i hennes tilfelle, for det er ikke noe orkestralt over D´meg. Det er ingen store arrangementer, men derimot sparsommelig, nøkternt, tilbakeholdent og vart, og man opplever et menneskes nære oppfatning av musikk og verden rundt seg. 34 minutter med sonisk cloudy navlebeskuende popgull. D´meg befinner seg i et fantastisk univers sted mellom Grimes, en lo-fi variant av skandinavisk visetradisjon, twee-pop, og en D.I.Y kjellertechno, pakket inn i en neoMillenium-Berghain-esque våt drøm. Men pop skal alltid se ut som om det hører hjemme et bestemt sted, et sted som enda ikke er definert, den må alltid undergrave seg selv litt i forhold til hvem den vil nå, popen må være litt kontrær og ta deg med til et sted du enda ikke har oppdaget, men vet eksisterer, et sted som verden ikke er invitert til, akkurat som det skal høres ut som noe du ikke helt er innforstått med, popmusikken skal alltid få deg til å føle som at du har

Foto: Christian Belgaux

5

gått glipp av noe, slik at du vil ha det, og mer av det. D´meg forteller oss om et slikt sted, om livet til Vilde Tuv, en privat sfære som man vil inn i, men som man likevel blir redd for å tre inn i, fordi det virker som den kan kollapse hvert øyeblikk. Det åpner litt for forsiktig med en instrumental, men fortsetter med «Ensom Cowgirl», en av platas høydepunkter, og en drøm av en låt som oppsummerer alt av det Vilde Tuv er i undertegnedes ører: Luftig og urovekkende tilbakeholden produksjon, den vare sårbare stemmen dynket i klang som svever inni hodet ditt, litt vise og litt dansegulv, og en tekst av svært høy standard. «Kjærligheten roper» er en magisk adaptasjon av Kate Bush sin «Hounds Of Love», og løst på en så nær perfekt måte som mulig (bedre enn orginalen?). Platas to siste spor trekker paralleller til det formidable svenske twee-orkesteret Väpnet, og er like formidable selv. D´meg har en urovekkende vakker og intim kvalitet over seg. Selv som lytter må man være var, og man blir sittende musestille, for det kjennes ut som en minste brå bevegelse kan velte det hele over ende og knuse Vilde i tusen knas. Mathias Mollestad

SONDRE JUSTAD JULIA HOLTER

US

NEURO SIS

N FRØKEDAL & FAMILIE JASON ISBELL DAUGHTER CHVRCHES INGTON RSON .PAAK H S A W I S A M ANDE KA OKAY KAYA ULIUS ORLANDO JCENTRICS STORMZY & THE HELIO ELEPHANT9 LIVE FLOATING POINTS THUNDERCAT Y N G A D S GREAT NEW OSLO SINF ONIETTA BAND OF GOLD S t e v e Reich «MU US

UK

US

UK

US

US

NG

UK

REINE FISKE & TERJE RYPDAL

UK

US

performing

SIC FOR 18

's

MUSICIAN S»

IVAN AVE & MUTUAL INTENTIONS ERLEND RO PSTAD R AT B UNGA OY DEATH BY UNGA B H C GUNDELA ELECTR FIDLAR IC EYE FARAO BEAC H UK

US

SLA NG

US

r! illette 2016r til alle dage 49 Få ukespass igjen, fortsatt dagsbMARS Billettservice.no | 81533133 | oyafestivalen.no


MUSIKK ANMELDELSER

TORGEIR HOLLJEN THON

KERO KERO BONITO «Lipslap» Når du bare vil ha det litt gøy, kanskje danse litt. GEMINI «Time to Share» Her er det noen som har tenkt MASSE på refreng. Resultatet er veldig bra refreng. Bra jobba.

Foto: Harvey Pearson

SVAL «Tilbakefall» Sval høres litt ut som om Justin Bieber synger på norsk. THE 1975 «Somebody Else» Så bra pop at det nesten blir kjedelig. Bare at bra pop jo ikke er kjedelig, da. TY DOLLA $IGN «Horses in the Stable (Spotify session)» Enda bedre live enn på plate! Ty$ er en trollmann.

LÅPSLEY Long Way Home XL RECORDINGS

Ekstremt gjennomtenkt heismusikk Låpsley høres ut som følgende idé, satt ut i live: Adele for folk under 30, og ikke for absolutt alle. Problemet med Låpsey er at hun høres litt for mye ut som nettopp en

2

KANYE WEST The Life Of Pablo GOOD MUSIC/DEF JAM RECORDINGS

Et av hans beste Da Kanye West slapp geniale, men schizofrene Yeezus i 2013, var det vanskelig å sette fingeren på hva som egentlig foregikk. West hadde med seg dobbelt så mange produsenter som på det foregående albumet My Beautiful Dark Twisted Fantasy (24 mot 12), og hele 27 låtskrivere. På MBDTF så Kanye ut til å perfeksjonere «ta-det-tilbake-til-røttene-albumet» som er essensielt for alle suksessfulle rappere. Det virket som om Kanye hadde begynt å slå seg til ro musikalsk, om privatlivet hans fortsatt vitnet om noe annet. Da Kardashian og West hadde funnet en form for familiefred året etter, tok Kanye likevel et overraskande skritt ut i en frenetisk musikalsk sjangerblanding på Yeezus. På den lyriske fronten forlangte han rask croissant-service («Hurry up with my damn croissant!») og han bragte all sin kjødelige rastløshet ut i ultravulgære punchlines («Put my fist in her like a civil rights sign»). Nå har altså Wests syvende studioalbum kommet. Om Kanye henviser til Picasso, Escobar eller noen andre på The Life Of Pablo er kanskje ikke så

5 IDA SKOGVOLD

ONDT BLOD «9900 Sodoma» Dra på lopphavet, så trivelig det er når favorittbandet mekker låt om favorittettstedet. IEATHEARTATTACKS «Deadpool» Genialt å lure LimeWirerampen til å laste ned låta i stedet for Ryan Reynolds-filmen. Men låta er god, altså. TROYE SIVAN «Youth» Skulle ønske jeg var en yndig liten twink så jeg hadde hatt større sjanse til å bli groupien hans. TIM HECKER «Castrati Stack» Homeboy holder et islandsk kor fanget i kjelleren, og resultatet er muligens det vakreste jeg har hørt siden Sarah Palins lekne miks av tungetale og Trumpendorsement.

50

MARS 2016

idé, et produkt, satt sammen av elementer fra alt for tydelige inspirasjonskilder: litt minimalistisk The xx-pop, litt tropical Kygo-house – satt sammen i Den neste store, britiske, kvinnelige, unge popstjerna. Kanskje hadde det hjulpet om hun hadde mer til stemme. Det er ikke det at hun ikke kan synge. Stemmen er ok, den. Men

interessant. At han refererer til en elller annen stormannsgal skikkelse holder i massevis for å gå inn i materien på TLOP. Megalomanien til Kanye ser ut til å være grenseløs, men innledningsvis toner han det noe ned med gospel-koring og gjesting av den evige sjarmerende Chance The Rapper på «Ultralight Beam». Kanye starter med å be for ofrene i Paris for så å snakke om modeller som bleker anusen sin på andresporet «Father Stretch My Hands Pt. 1». Herfra går det i alle retninger. Fra å benytte seg av Atlanta-innovatøren Metro Boomin til den kule jazz-katten Madlib på produksjonssiden. Fra å hente inn den relativt ukjente rapperen Desiigner til den relativt kjente sangerinnen Rihanna. The Life Of Pablo kan best beskrives som en lang rekke perfeksjonerte skisser. Om det er Picasso og kubismen Kanye kanaliserer, gir det mening. West tar objekter ut av sin kjente kontekst og setter det sammen igjen i nye og abstrakte sammenhenger. Gospel, house og soul og diametralt forskjellige samples (et eksempel: Mr. Fingers kontra Johnny «Guitar» Watson). Om det er dopkongen Pablo Escobar som inspirerer Kanye, kan man høre det i hans stormannsgale paranoia. Alle

det er litt vanskelig å spore noe særlig vilje i den. Det hjelper ikke at den manipuleres lysere og mørkere i tide og utide. Albumet høres i det ene øyeblikket ut som noe, i det neste som noe annet. Og det er problemet, at det hele tiden høres ut som noe annet, og ikke som seg selv. Albumet blir egentlig bare

snakker om Kanye og mange er ute etter ham. For Kanye er verden er først og fremst interessant når man ser det gjennom hans egne briller som stort sett er vendt mot hans designerkledde navle. Selv hans forsøk på selvrefleksjon virker som uhemmet selvskryt. Kanye mener han har sjans på Taylor Swift, han tweeter at han eier barnet til Wiz Khalifa og at Bill Cosby er uskyldig. Han vil at Mark Zuckerberg skal gi han en milliard dollar for hans geniale ideer. Når man leser om alle absurditetene som kommer ut av munnen til Kanye West, er det knapt nok noen som er sjokkerte lenger. Kanye er et uromement man kan velge å mislike, men knapt nok ignorere om man har et snev av musikkinteresse. Om man velger å isolere artisten Kanye fra personen Kanye, kan man fortsatt la seg overraske av sluttproduktet man sitter igjen med. Etter at en hel verden har forsøkt å gjette seg frem til den endelige albumtittelen og at røyken har lagt seg i Madison Square Garden etter hva som må ha vært verdens største albumslipp og lyttefest, sitter man igjen med Kanye Wests syvende studioalbum. Det er kanskje også et av hans beste. Kristoffer Jakobsen

en serie uinspirerte pastisjer. Den melankolske disco-låta «Operator» er et slags høydepunkt, men den passer jo ikke inn. Ingenting passer inn i helheten, fordi helheten ikke er noe. Dette er kanskje ikke den mest originale kritikken av et popalbum. Men det popalbum til gjengjeld pleier å ha – og som Låpsleys Long Way Home mangler – er hits.

«Love is Blind» prøver, men også den er ganske kjedelig. Når alle sangene høres ut som fyllet mellom hits som ikke finnes, da er det liksom ikke så mye å snakke om. Gode hits er i stand til å dekke over og skjule den skamløse idéen et popartist-prosjekt ofte er, men i dette tilfellet er altså idéen helt blottstilt. Torgeir Holljen Thon


KU UN N SS TT SS K KO O LL EE N N II B EE R RG G EE N N

IVAN AVE Helping Hands JAKARTA RECORDS

En ny Tommy Tee? Hvordan har det seg at en 27-år gammel rapper fra Vinje i Telemark kan rappe punchline-rap på engelsk og høres spennende ut? Jeg er sannelig ikke helt sikker. Kanskje har det noe å gjøre med produksjonen til den Stones Throw-affilierte produsenten Mndsgn? Kanskje er det den henslengte syngingen? Kanskje er det faktumet at Ivan Ave stoler på sin relativt grunnleggende, men akk så selvsikre flow? Ivan Ave er en naturlig forlengelse av hva Tommy Tee og gjengen hans i Tee Productions drev med ved milleniumskiftet. Gutta i Tee Productions stolte på noen av rapens mer

5

hiphopete elementer: Solide samples, kompisrelatert låttematikk og vittige punchlines. Gjennom hele 2000-tallet ble det TP-ske en norm i norsk rap på engelsk, ofte utvannet til det dørgende middelmådige. På albumdebuten Helping Hands koketterer Ivan Ave seg ut av det middelmådige og klarer å føles nyskapende i et relativt klassisk lydbilde. I festens tidsalder med Bulmers, Ferrarier og MDMA, står altså Ivan Ave og insisterer på å låte som hiphop. Autotunen er fraværende, de de obskure samplesene er tilstedeværende. Eksempelvis har «I Do» sommerlig funk i forgrunnen og Ivan Ave gir beaten tiltrengte pusterom hvor han veksler mellom å synge, rappe og holde kjeft. Helping Hands kan frem-

stå som myntet på de invidde, til tross for bruken av melodier og kjærlighetstematikken i singelkuttet «The Circle». Kanskje har dette noe å gjøre med at albumet føles motstrøms i 2016. Om Ivan er en en rapper som formidler sjangeren sin i sitt beste uttrykk, er det likevel noe vanskelig å få grep om hvem artisten Ivan Ave er. Personlighet kan forsvinne i vittige ordspill. Nonchalant stil kan virke uinspirert. I presseskrivet til Helping Hands blir det bedyret at albumet er satt sammen på et «riktig så kosmopolitisk vis» i Los Angeles, Paris og New York. Rotfeste er ikke nødvendigvis en dårlig ting. Ivan Ave ender opp med å virke noe flyktig til tross for at Helping Hands er en behagelig skive. Kristoffer Jakobsen

Toårig visuell fagskole

SØKNADSFRIST

15.MAI kib.no

KRISTOFFER JAKOBSEN

FRENCH MONTANA FEAT. FUTURE «Miley Cyrus» Den beste sangen om Miley Cyrus/dop siden Migos’ «Hanna Montana». CLEO FEAT. ADAM TENSTA «Lika Bra» Man lurer på hvor det blir av de kvinnelige norske rapperne og det lurer jeg også på. Svenske Cleo rapper i mellomtiden bokstavelig talt skjorta av Adam Tensta. SCH «Fusil» Franskmann med hallik-estetikk som bærer på en hel del smerte i livet sitt. Nydelig musikkvideo med skiklær, peiskos og ulver i alpene.

MARS 2016

51


MUSIKK INTERVJU

«

Jeg prøver å ikke brenne lyset i begge ender.

VORSPIELET FØR STORMEN UK garage er tilbake. Det vil gjerne Craig David være også. TEKST MARIT ANDERSEN FOTO ANNE VALEUR DE SISTE ÅRENE har produsenter som Disclosure, norske Loveless Naughty Boy, Shift K3Y og Blonde, og brakt UK garage tilbake til radio og dansegulv. De kjappe, synkoperte rytmene med catchy melodi og sjelfull vokal later faktisk til å ha et bredere nedslagsfelt, i hvert fall utenfor Storbritannia, på 2010-tallet enn det hadde under storhetstiden rundt år 2000, da NATT&DAG drev både klubbkvelder, radioshow og knallhard kampanjejournalistikk for å breake sjangeren i Norge – uten å lykkes i særlig grad. Som et eksempel: I dag er det intet mindre en to populære garage-baserte klubbkvelder i Oslo. Garagens nye momentum har også gitt oppmerksomhet og respekt til Craig David, som sto bak noen av sjangerens største hits og som på mange måter var miljøets ansikt utad, til tross for at mesterverket Born to do it fra 2000 i all hovedsak var et RNB-album med skyhøy pop-appell. Når NATT&DAG møter Craig David etter at han har holdt show i Oslo i februar, sitter klemmer og high-fives løst. Humøret later til å være på topp. Ikke så rart egentlig: David besøkte Oslo som del av en utsolgt mini-turne i Europa, er aktuell med

1

52

MARS 2016

både «When the bassline drops» sammen med Big Narstie og «Who am I» sammen med Katy B og Major Lazer, og har fått mer anerkjennelse de siste månedene enn han har de siste ti årene. I tillegg skal han snart gi ut det som på papiret høres ut som et av 2016s mest interessante album. – Jeg har noen tunes, såpass kan jeg si, sier han om det kommende albumet, som har fått navnet Following my intuition. GARAGE ONEMANBAND Davids forretningsvirksomhet de siste årene har vært den omreisende klubbkvelden «TS5». Ideen kom fra festene han pleide å ha i sin luksuriøse, grundig Instagramdokumenterte toppleilighet i Miami, Tower Suite 5 (TS5, ikke sant). Etter flere år med hektisk klubbing ble han lei av å gå ut, og begynte å invitere venner over på lørdagskveldene i stedet. David skaffet seg DJ-oppsett, og tok rollen som DJ i tillegg til vert. Inspirert av den britisk-karibiske DJ-kulturen han vokste opp med, der DJen er aktiv på mikrofonen, utviklet han et særdeles effektivt format der han mikser egne låter sammen med klassiske RNB-, hiphop- og house- og UK garage-bangers, og sper på med vokal oppå. Etter hvert ble de intime vorspielene til store fester. – Syngende DJ-er er jo et hull i markedet med mye potensiale. Selvfølgelig er

det jo ikke alle som mestrer begge deler, men det er så mye man kan gjøre med kombinasjonen miksing av låter og vokal, sier David. I Oslo kjørte han et sett som besto av både Dr. Dre og Justin Bieber, og publikum lot til å respondere svært så positivt på de mange 00-talls klassikerne som utgjør kjernen i showene hans. – Når jeg ser 17–18-åringer gå bananas til Eves «Who’s that girl» så viser det bare at god musikk er tidløs. TILBAKE TIL STORHETSTIDEN Etter Born To Do It, kom andrealbumet Slicker Than Your Average (2002). Det var ikke en flopp, men var langt fra tidløs, og da komiker Leigh Francis harselerte med UK garage-miljøet – med sin makismalistiske, ghetto-fabelaktige estetikk – ved å gjøre David til en av hovedfigurene i sin tv-serie Bo’ Selecta! (hvor han med et gigantisk Craig David-hode i pappmasjé løp omkring og gaulet «Craig David all over your boink!») ble Craig David raskt hele Storbritannias vits. Craig flyttet til Miami, og viet seg til trening og festing. Et drømmeliv for mange i tjueårene, men i hans tilfelle trolig også en flukt fra det som var vanskelig i musikkbransjen og hjemlandet. – Jeg verken trener eller fester så mye lenger. Det ble for mye en periode. Jeg kan gå inn på tequila, absolutt, men det er lenge siden sist nå. Jeg prøver å ikke brenne lyset i begge ender, sier 34-åringen. Han fortsatte å lage musikk i Miami, men forsvant fra den popkulturelle bevisst-

heten, med unntak av uregelmessig tabloiddokumentasjon av #sommerkroppen. RINGEN SLUTTET I det britiske «urban»-miljøet ble han derimot ikke glemt, og nøt fortsatt stor respekt. Hvor stor var lett å se da han besøkte BBC 1xtras MistaJam-show, antakelig det viktigste radioprogrammet for svart musikk i Storbritannia, i fjor høst. I studio var også grime-rapperen Big Narstie og komikergjengen Kurupt FM, som med TV-serien People Just Do Nothing (om en fiktive piratradiostasjonen), har klart det Leigh Francis mislyktes på: Å lage en parodi på urban britisk ungdomskultur som er mer morsom enn utdritende. Reaksjonen når David synger «Fill me in» – det første sporet fra Born To Do It – med et nytt rap-vers over Jack Ü og Justin Biebers «Where are you now», er et av fjorårets flotteste YouTube-øyeblikk. Seansen var symboltung og full av sluttede ringer: Ikke bare er hyllesten fra komikerne i Kurupt FM fin å se etter Leigh Francis-ydmykelsen; David blir også behandlet som en legende av en grimeartist med gatekredd så det holder, noe som minner om at den knallharde grimen faktisk ble født ut av ut av UK garagescenen. Møtet resulterte i at David og Big Narstie lagde «When the bassline drops» sammen, hans første rene garagelåt siden 2002. Og snart kommer altså albumet. – Jeg har skrevet så mange låter nå, og jeg vet hva som skal til for at en låt skal funke. Det blir ikke noe fyllstoff denne gangen. Alle låtene er en singel, sier han.


FILM ANMELDELSER

DET SOM EN GANG VAR Regi: Patrik Syversen Med: Marte Germaine Christensen, Silje Storstein, Benjamin Helstad, Tobias Santelmann To døgn i Oslo er dessverre mindre enn én Natt i Berlin En jente på en sykkel på vei ned en stille bakgate av Majorstua en tidlig sommerdag; sakte tråkk, løs hestehale. Slik begynner Patrik Syverens Det som en gang var; stemningsmettede bilder som stryker karakterene og tilskuerne med hårene. Som juni i Oslo lover det godt. Det holder nesten. Marte og Silje våkner opp i Martes seng. De har våknet opp sånn før. Bare intim morgen mellom bestevenner ser akkurat slik ut; innforståtte og stolte blikk som avslører nattens delte hendelser, og gleden over å høre helt sammen. Herfra veksler Syversen fragmen-

4

tarisk mellom døgnet som har vært og det som skal komme, mellom den vennskapsforsterkende fyllekvelden og den som skal romme kimen til et brudd. Marte er kjærlig, men kontrollerende, og Silje holder på å ane omfanget. Det som en gang var lover en sann og poetisk gjengivelse av virkeligheten. Fotografiet fanger ekte kropper, navnene er de samme som skuespillernes egne og Silje Storstein og Marte Germaine Christensen har vært med å skrive manuset. Det oppleves intimt, det låter autentisk og teksten kler skuespillerne slik det myke filmfotografiet, og Jens Fougners musikk, kler både karakterene og sommer-Oslo. Akkurat slik føles Oslo i begynnelsen av juni: uendelig mulig, komisk hjemmekjent og merkelig skjørt. Tekkelige bygårder fra forrige århundreskifte som en

ramme rundt sommerferiens ublu løfter. Men selve konflikten, natten som velter vennskapet, lever ikke opp til den kledelig mer fragmenterte, og mindre forklarende, opptakten. Selve væromslaget kommer brått og irrasjonelt, slik stemningsskifter mellom venninner kan gjøre det: Et nachspiel som starter på feil

fot, en ekstragjest som ikke skulle blitt med, drinker som ikke skulle vært drukket og en sjalusi som skulle ha blitt liggende i skuffen. Men trenger fortellingen egentlig nachspiel og trekantdrama for å synliggjøre den riften som antagelig lå der allerede? Er gjesten Benjamin (Benjamin Helstad) egentlig et interessant tilskudd,

eller simpelthen den enkleste måten å gi vennskapet et legitimt påskudd til å kunne dyttes over kanten? Jeg mistenker det siste. Jeg tar meg også i å lure på hvorfor Syversen velger å avslutte kveldens eskalerende dissonans med en kraftløs alvorsprat, når filmen inntil da – og med hell – har vist oss stemningsleiet mellom

de to venninnene, istedenfor å forklare? Men det begynte lovende. Ved filmens begynnelse så jeg for meg undertittelen Oslos Natt i Berlin. Dessverre er jeg ikke der når Patrik Syversens Oslo-natt har blitt til morgen. Ikke denne gangen. Ragnhild Brochmann Premiere: 18. mars

FULLER HOUSE Skaper: Jeff Franklin Med: Candace Cameron Bure, Jodie Sweetin, Andrea Barber, Michael Campion, Elias Harger & Soni Bringas. Cut. It. Out. Du husker introen. Nærbildet av lille Michelle, lattermild i baksetet. Kameraet som zoomer ut og avdekker hele Tanner-familien kjørende over Golden Gate Bridge. Du kjenner kjenningslåta «Everywhere you look», og de tykke, gule blokkbokstavene som sammen former «Full house». Slik starter også oppfølgeren, bare med tilleggsteksten «29 years later». Handlinga er enkel – og gjenkjennbar. Eldstedatter D.J. (Candace Cameron Bure) er blitt voksen, trebarnsmor og nylig enke. Sammen med lillesøstera Stephanie (Jodie Sweetin) og bestevenninna Kimmy Gibbler (Andrea Barber), flytter hun og sønnene inn i barndomshjemmet for hjelp og støtte. Initiativtakeren bak prosjektet er samme mann som

stod bak ABC-suksessen i 1987. Jeff Franklin er både produsent og manusforfatter, og legger ikke skjul på at konseptet ligner det forrige. I tråd med forgjengeren er Netflix-serien myntet på familiepublikummet, og det spilles raust på nostalgiske strenger. Gamle Full housetravere veksler aktivt på å stikke hodet innom bilderamma, men hovedpersonene forblir jentetrioen med barnelasset. Seriens største utfordring ligger i dens vaklende egenart. Første episode er eksempelvis ikke annet enn en simpel hyllest til fortidas glansdager. Konstruert og oppstilt består reunionen av entré på entré, med stakkato framdrift. Referanser skytes ut i vilden sky, og catchphrases melkes for harde livet. Selv om både plot og samspill flyter bedre utover i sesongen, forblir manuset svakt. Dialogen er klisjéfylt, situasjonene påtatte og humoren masete. Den familiekonsentrerte feel goodmoralen føles overdrevet i en tid hvor mor og sønn heller bånder over The Wire.

Med høylytte vitser rundt idylliserte verdier, hoppes det fra tilgjorte dansenumre til bleieskifting og gruppeklemmer. Ser man i retning en samtidig familieserie som seermagneten Modern Family, besitter sistnevnte en dristigere profil i både sarkasmebruk, pinliggjøring og freidige karakterer, sammenliknet med Franklins aldrende dydsprosjekt. Utover opplevelsen av å ha sett det før – for ikke å snakke om det minimale behovet for å følge det videre, leverer Fuller House enkelt og greit et uinteressant seriekonsept. Høydepunktet forblir artisten Macy Grays gjesteopptreden med Dirty Dancing-låta «(I’ve had) The Time of My Life», som brått avbrytes av linja; «What am I doing here? I won a Grammy!» Metakommentaren later til å oppsummere hele prosjektets essens. I ens inderlige comeback-ønske, tar man det man får – om det så er snakk om 29 år gammelt materiale. «Have mercy.» Kristine Tingvik Aas Premiere 26. februar

2

KRIGEN Regi: Tobias Lindholm Med: Pilou Asbæk, Tuva Novotny, Dar Salim Jævlig å være dansk i Afghanistan. Skal man gjøre alt for å redde sine medsoldater, selv om det kan føre til at man ender opp med å drepe uskyldige sivile? Krigen er et dansk krigsdrama fra regissør og manusforfatter Tobias Lindholm om den danske kompanisjefen Claus Pedersen (Pilou Asbæk) som blir tiltalt for krigsforbrytelser etter å ha tatt en beslutning som fører til at flere sivile blir drept under et angrep i Afghanistan. Å lage film om skandinavisk involvering i Afghanistan er vanskelig. Det er fort gjort å falle for fristelsen å male de skandinaviske som heltemodige ridderne i et fortapt land, og noen få ganger faller Krigen i denne fellen. Som når

6

54

MARS 2016

de danske soldatene lærer de afghanske barna å fly drager, eller når de redder en afghansk jente med et infisert sår på armen mens hysteriske afghanere takker dem. Det er heldigvis ikke dette som forblir filmens hovedfokus. Det er mye stillhet i Krigen, og bruken av musikk er svært minimalistisk, som hjelper å forsterke det dokumentariske preget. I krigsscenene er kameraet alltid over noens skulder og dialogen preget av paniske beskjeder over sambandet. Kontrasten mellom krigens kaos og den knusende stillheten hjemme hos Claus sin kone Maria (Tuva Novotny) og parets tre barn er spesielt god, og balansen mellom de to verdenene er tilnærmet perfekt utført. Andre krigsfilmer kan lære av Tobias Lindholm når han velger å styre unna det over-dramatiske og pompøse,

og lar karakterenes lavmælte natur drive historien. Det gir filmen et ekstra lag med troverdighet, noe sjangeren sårt trenger. Svært troverdige er også Claus og Maria, som portretteres med imponerende dybde av Novotny og Asbæk. De er fanget i situasjonen, og selv om det kan finnes en vei ut, finnes det ingen egentlige vinnere. Dette henger konstant over filmen som en skygge, og bidrar til den genuint ekle følelsen man sitter igjen med etterpå. Krigen er en film som mange ganger tar pusten fra deg. Den klarer gang på gang å overraske uten å ty til de billigste virkemidlene, og er nok et eksempel på at danskene er best in-show når det gjelder å lage nordiske krigsfilmer. Anders Veie-Rosvoll Krigen er månedens film på Cinemateket i Oslo. Premere 4. mars.


KNIGHT OF CUPS Regi: Terrence Malick Med: Christian Bale, Cate Blanchett, Natalie Portman, Wes Bentley Det ligger i kortene. Selv Terrence Malick lar seg nok påvirke av tikkingen fra livets ur. Slik som flere aldrende regissører, eksempelvis Clint Eastwood og Woody Allen, har han trappet opp produksjonshyppigheten betraktelig. For en mann som en gang i tiden brukte 20 år på et nytt verk, er tre filmer på fem år mye – med ytterligere to prosjekter i avslutningsfasen. Med kortere mellomrom kommer også forventningen om noe nytt. Alt som gjør Malick fantastisk og unik er til stede i Knight of Cups – samtidig oppleves den eksistensielle ballasten som en smule resirkulert. Christian Bale spiller hovedrollen som en «bortkommen sønn» som har mistet den genuine livsgleden

et sted mellom Los Angeles’ forlokkende kvinneben og neon-estetikk. Fremmedgjøringen og ønsket om løsrivelse er velkjent Malick-materiale, men den fråtsende byen innbyr til et friskt, visuelt utgangspunkt for fotograf Emmanuel Lubezki. Kameraet er forelsket i hedonismen, men avslører den også som provisorisk og tom, og utnytter eksessen på utsøkt vis. Knight of Cups er slående cinematisk, men den tosidige behandlingen av overflateestetikk oppleves som litt uoriginal, med tanke på hva den skal uttrykke. Vi har sett lignende bruk i Spring Breakers, The Wolf of Wall Street og andre filmer fra de senere år – filmen har også tematiske likhetstrekk med Sofia Coppolas Somewhere. Malicks film er langt mer esoterisk, men maler seg nesten opp i et hjørne ved å være oppdelt i kapitler som skal representere noe, i jakten på den allegoriske «Perlen».

To the Wonder markerte et brudd i regissørens filmografi, med sitt mer gjennomborende fokus på menneskelig interaksjon og kjærlighet. I Knight of Cups er blikket løftet igjen, men det er fortsatt menneskelige relasjoner som er fortellingens grunnpilarer. Natalie Portman og Cate Blanchett er blant dem som spiller kvinnene hovedpersonen har et forhold til, som også representerer ulike innganger til «løsningen» på en nummen tilværelse. Kvinnenes mytologiske plass står i fare for å gjøre Knight of Cups til en «gammelmannsfilm», men Malick slipper unna med sin generelle appetitt for alt som er vakkert i verden. Selv om det går kortere mellom filmene nå arbeider han ikke bare for å holde hjulene i gang; han er fortsatt på leting etter mer kunnskap om livet, der filmkunsten er det foretrukne verktøyet. Sveinung Wålengen Premiere 18. mars

MIN DATTER, MIN SØSTER Regi: Thomas Bidegain Med: François Damiens, Finnegan Oldfield, Agathe Dronne, Ellora Torchia, John C. Reilly Min fordom, min platthet. Regidebutant Thomas Bidegain har allerede en vellykket karriere som manusforfatter gående når han nå tar til registolen. Hans samarbeid med regissør Jacques Audiard har resultert i flere prisbelønte og kritikerroste filmer – blant dem Dheepan, som kunne sees på norske kinoer sist høst. Tidligere samme år kunne man også se Bidegains manusarbeid i Familien Bélier – en film hvis karikerte, hørselshemmede hovedkarakterer avga en flau ettersmak av å være skrevet for å le av heller enn med. I Min Datter, Min Søster viser det seg at den fremmedgjørende behandlingen av hørselshemmede i Familien Bélier

ikke var et tilfeldig uhell. Her er det muslimer som utsettes for samme fremmedgjøring ved hjelp av Bidegains hvite blikk som konstruerer for dem en slitt og avleggs annerledeshet. To velkjente rasistiske myter – «muslimene tar kvinnene våre» og «vi må redde muslimske kvinner» – gis fritt spillerom, sammen med mindre opptredener fra flere andre «orientalismer». Kort oppsummert handler filmen om en søken, over kontinenter og tiår, etter Kelly: datter av Alain, søster til «Kid». 16 år gammel møter hun Ahmed, bytter navn til Aafia Khalid og rømmer med ham gjennom Europa og Midtøsten. Alain og «Kid» følger etter – alltid noen landegrenser på etterskudd. Filmens originaltittel Les Cowboys viser til Alain og familiens forkjærlighet til amerikansk countrymusikk- og kultur. Den norske tittelen er mer treffende, da den gjenspeiler

den mannlige eiendommeligheten som er så framtredende i de nevnte mytene. Å avbilde problematiske holdninger er ikke galt i seg selv – det er når filmens språk og handling viderefører og forsterker disse at det blir et problem. Når unge muslimer i en scene framstilles som en truende ulveflokk i skumringens mulm og mørke, kontekstualiseres filmspråket med et påfallende utvalg nyhetssendinger som bakteppe: New York 2001, Madrid 2004, London 2005. Det er så platt at man tenker nyansene som vil kommentere sneversyntheten skal komme når som helst. I stedet, når «Kid» lykkes i å «redde» en muslimsk kvinne, velger filmen å vise dette ved at hun slutter å bruke hijab. Da har resirkuleringen av fordommer gått fra å være irriterende kjedsom til ufrivillig komisk. Trond Gausdal Premiere 1. april

5

1

SE DEN PÅ KINO!

MARS 2016

55


TV ANMELDELSE

WE SERVE BEER AND HARD LIQUOR Horace and Pete er ikke noen søt partydrink, men sylsterk og effektiv kvalitetssprit. TEKST JON SÆTER MYE HAR ALLEREDE blitt sagt om Louis CKs smått geniale lansering av den svært mørke komiserien Horace and Pete på sin egen nettside i slutten av januar. Lanseringen er på mange måter et stort spark i baken til både klagende seere og griske kanaleiere. Ved publisering på sin egen nettside har Louis full kontroll på distribusjonen og kan selv styre hva ting skal koste. «Er du ikke villig til å betale de usle dollarene en episode koster? Vel, fuck deg.» Men nok om hvor unikt genialt distribuering via egen nettside er. Er de fem første episodene av Horace and Pete verdt å betale henholdsvis fem, to, tre, tre og tre dollar for? Utvilsomt! Dette er bekmørk og velskrevet komikk i skjønn forening. Fra første minutt er settingen satt: Dette skal hovedsakelig foregå i den hundre år gamle puben som serien har sitt navn fra. Her har en Horace og en Pete vært bartendere siden opprettelsen. Driften av vannhullet har gått på bekostning av både koner og barn i tiår etter tiår. For tiden er det brødrene (tilsynelatende) Horace (CK) og Pete (Steve Buscemi) som står bak disken, med mindre god hjelp fra den lakoniske, men fundamentalt usympatiske Uncle Pete (Allan Alda). «We serve beer and hard liquor», sier han til en ny gjest som ønsker seg en ikke spesielt fancy cocktail.

6

56

MARS 2016

Og med det er også stemningen satt: Hos Horace og Pete skal man drikke, ikke kose seg. Karakterene vi blir kjent med i serien er ikke helsprø typer som ramler inn med kostelige historier vi kan le høyt og lenge av, godt hjulpet av en påklistret publikumslatter. Inn døra kommer heller en dame særs plaget av Tourettes eller en mann som akkurat slapp ut av fengsel for drapet på ei utro kone for femti år siden. Tragiske menneskeskjebner, som likevel makter å påkalle latter med jevne mellomrom. Mørket ligger utvilsomt over baren, og bortsett fra et par hipstere som ironisk stikker innom, har de aller fleste som frekventerer problemer på et eller annet nivå. Å komme inn døra hos Horace and Pete’s kan heller ikke sies å ha noen særlig lindrende effekt på sjel og sinn. Heller motsatt. Som Uncle Pete sier i et av sine mange utbrudd: «Her har koner blitt banket i generasjoner, men baren har alltid bestått». Serien er videre en manifestasjon av omtrent samtlige involverte skuespilleres talent, for makan til karakterdrevet drama er det lenge siden jeg har sett. CK selv har klart å skape en tristere versjon av seg selv i den kronisk konfliktsky Horace. Der han i Louie nærmest hadde unaturlig pene barn, har han her en overvektig, forsømt voksen datter og en sønn han ikke har kontakt med. Rollen

som datteren kan lett bli Aidy Bryants definitive gjennombrudd. Jessica Lange viderefører sine beste øyeblikk fra American Horror Story i den fasadefine dagdrankeren Marsha. Også her veksler hun mellom å være uspiselig og frekk i det ene øyeblikket, til å være sårbar og dypt empativekkende i det neste. Best av alle er kanskje Alan Alda i det som må være hans beste rolle siden Woody Allens Mord og andre misforståelser. Uncle Pete er blant de største rasshølene vist på en skjerm noensinne. Det spys ut edder og galle mot alt og alle. Sexistiske, rasistiske og regelrett onde kommentarer rammer gjester, familie og gamle bekjente. Og akkurat dette gjør at Uncle Pete ender opp med å bli en slags elskverdig drittsekk. Den gamle mannen hater ikke en bestemt folkegruppe, legning eller type personlighet, han hater alle. Legg til en Steve Buscemi i sedvanlig form og Edie Falco som søsteren som ønsker å selge hele bygården, og du har et av de sterkeste skuespillerensemblene på veldig lenge. Horace and Pete er ikke noe audiovisuelt fyrverkeri, og bærer preg av at hver episode ikke bearbeides i det uendelige. Her er ingen pålagt lyd, noe som gjør at den evinnelige suselyden i studio til tider er et irritasjonsmoment. Men dette er gjennomført enkelt helt ned til Paul Simons sørgmodige kjenningsmelodi som

«

spilles av under en teatral intermission mot midten av hver episode. At serien spilles inn og legges ut på nett fortløpende gjør at verdensproblemene som løses i baren stort sett er dagsaktuelle. Alt fra Trump til flyktningkrisen og hvor dyrt det er å ha kreft i USA blir tatt opp og kranglet om mellom kunder godt forankret på begge sider av amerikansk politikk. Der episode én og to er innsyn i det daglige livet i baren og bartendernes leilighet i andreetasje, er episode tre utelukkende én enkelt dialog mellom Horace og hans tjue år eldre ekskone. Hun forteller en passe forstyrrende historie fra sitt nye ekteskap og Horace sitter stort sett og lytter. Igjen balanseres den hårfine nyansen mellom helsvart og helsprøtt på tilnærmet perfekt måte. Historien denne damen sitter og lirer ut av seg er i bunn og grunn veldig tragisk, men utvilsomt lattervekkende. Episode tre viser på best mulig vis nok en gang at Louis CK gjør akkurat det som passer ham i arbeidet med serien. Som da Sopranos-skaperne i sin tid dedikerte hele episoder til Tony Sopranos drømmer eller peyote-triper er kanskje ikke grepet i tredje episode det mest publikumsappellerende. Men akkurat dét bryr nok Louis CK seg lite om. Horace and Pete kan kjøpes på Louis CKs nettsider for noen usle dollar.

Uncle Pete er blant de største rasshølene vist på en skjerm noensinne.


FILM KORT KRITIKK

CORN ISLAND Regi: George Ovashvili På kornet. I elva som skiller Georgia fra Abkhazia dannes det en øy som Den gamle ror ut til og bosetter seg på med sitt barnebarn. Øyas livgivende mirakel speiles på bevegende vis i jentas møte med fruktbar alder. Nesten dialogløse Corn Island er en nydelig fotografert kontemplasjon over hvor ubetydelige storpolitiske konflikter fremstår satt opp mot primærbehovene. Martin Øsmundset Premiere 11. mars

MUSTANG Regi: Deniz Gamze Erguven Tyrkisk konefabrikk. Høyaktuell film om æreskultur og arrangert ekteskap i en tyrkisk landsby, som viser hvordan tradisjoner møter moderne verdier. Skildres flott gjennom fem unge søstres hverdagslige kamp mot familiens strenge kontroll. Fin filmproduksjon og visuelt flott, men mangler litt dybde og en passende avslutning for å få full pott. Mats Thorsen Premiere 26. februar

5

5

EDDIE THE EAGLE Regi: Dexter Fletcher Landing i plastbakke. Historien om den eksentriske skihopperen Eddie Edwards er som skapt for å bli rørende komedie med bredt nedslagsfelt, så det er ingen overraskelse at Eddie the Eagle er en underdog-fortelling helt etter boka. Matthew Margesons musikk skinner når den er på sitt mest 80-tallssynthetiske, og gjør at den hyggelige, men altfor kontrollerte filmen får sveve litt likevel. Sveinung Wålengen Premiere 1. april

DEATHGASM Regi: Jason Lei Howden Blodutløsning Metalheads i en New Zealandsk småby får en LP de må passe med sitt liv. Det ser ut som de har blitt rickrolled, men i omslaget finnes noter som påkaller demonenes konge. Det som følger er blod, gørr og slapstick i enorme mengder. Deathgasm er en film som preker til koret: Nyskapende er det ikke, men både komikk og gore sitter som det skal. Trond Gausdal Premiere 18. mars

Silje Storstein Marte Germaine Christensen Benjamin Helstad Tobias Santelmann

DEN FRANSKE FORBINDELSEN Regi: Cedric Jimenez Om rus og menn. Fransk gangsterfilm om Marseilles kamp mot mafiaens narkotikaeksport på 1970-tallet. En testosteronfylt thriller om heroisme, alfamenn og korrupsjon. Filmen bygger på virkelige hendelser samt William Friedkins Brennpunkt New York fra 1971, og fortelles fra begge sider av loven til et fengende soundtrack og spenstige actionmengder. Kristine Tingvik Aas Premiere 1. april

5

SPOTLIGHT Regi: Tom McCarthy Bare bra. Den sanne historien om hvordan Boston Globe rullet opp avsløringer om seksuelle overgrep i den katolske kirken har blitt en solid film hvor ordene og ordenes fremførelse er det som bærer – en sjeldenhet i dagens Hollywood. Det kler materialet at pacing og temperament legges nærmere All the President´s Men enn Newsroom, men det visuelle er så altfor, altfor ondsdagsfilmisk. Martin Øsmundset Premiere 11. mars

4

4

3

GRIMSBY Regi: Louis Leterrier Henført avføring. Rørleggersprekker, bleikfeit hud og andre uestetiske elementer fra britisk underklasse, blandes med en syltynn agenthistorie i Grimsby. Sacha Baron Cohens nye karakter, hooliganen Nobby, er urheslig til fingerspissene. På sitt beste/verste er Grimsby så kompromissløs i sin vulgaritet at man på et nivå – langt der nede et sted – er nødt til å gi en slags applaus. Sveinung Wålengen Premiere 26. februar

SECRET IN THEIR EYES Regi: Billy Ray Lidelsen i mine øyne. Amerikansk nyinnspilling på amerikanske premisser, som ikke tar hensyn til de rammene originalen er satt i. En thriller om lidenskapen som aldri forsvinner, men som her faktisk aldri eksisterer. Som om Casablanca eller Midnight in Paris skulle blitt nyinnspilt i Detroit. Den argentinske originalen er tilgjengelig på Netflix, se den i stedet. Mats Thorsen Premiere 18. mars

THE 5TH WAVE Regi: J. Blakeson Strøm og røm. Romvesener som angriper med pandemier og strømbrudd – en spennende idé som The 5th Wave haster forbi, uten å gjøre oss kjent med karakterer eller katastrofe. Så mislykkes forsøket på stillegående overlevelsesdrama når paddeflatt manus, samlebåndsestetikk og skuespillerregien fra helvete dyrkes i en bedagelig klipp som lar oss føle ingenting i nesten to timer. Martin Øsmundset Premiere 4. mars

3

2

1

Det som en gang var En film av Patrik Syversen

MARS 2016

På kino fra 18. mars

57


FILM INTERVJU

ALARM I VENNESONEN Marte Germaine Christensen ble kvitt en del kunstneriske illusjoner på settet til TV3-produksjonen Spesialenheten. Men i Det som engang var er prosessen på hennes premisser. TEKST SVEINUNG WÅLENGEN FOTO ANNE VALEUR – JEG SKJØNNER hvis noen tror at dette er selvbiografisk, særlig siden skuespillerne bruker sine egne navn. Men det er det ikke. Det er mye folk i Litteraturhusets kafé denne kvelden, men Marte Germaine Christensen og jeg har fått isolert oss i et hjørne. Vi skal snakke om Det som en gang var, en intim film om et vennskap som er i ferd med å rakne. Patrik Syversen har regi og manus, men det var Marte – som selv spiller en sentral rolle i filmen – som kom opp med ideen. – Den handlet om to kvinner i slutten av 20-årene/begynnelsen av 30-årene som ikke helt klarer å leve i takt med det å bli voksen. Som et resultat av dette begynner de å søke mer og mer til hverandre. De blir tvunget til å dekke hverandres behov, i fraværet av en partner, et barn eller noe annet.

1

I BEGYNNELSEN var filmideen langt mer absurd. Marte tenkte det kunne være morsomt at de to kvinnene gikk inn i et rollespill der de drev på med en mor-ogbarn-lek med hverandre. Nå ler hun over bordet mens hun tenker tilbake til 2012, da ideen først dukket opp. – Jeg hadde et bilde av at den ene skulle trille den andre i en barnevogn! Etter å ha jobbet med Patrik i Hjelp, vi er i filmbransjen (2011) luftet jeg historien for ham. Den kokte bort i kålen, men to år senere kontaktet han meg og sa «du, den ideen, skal vi gjøre noe med den?». Han ville skjære bort alt fjaset mitt og heller rendyrke relasjonen mellom de to kvinnene. Det som en gang var kretser rundt bestevenninnene Marte og Silje, i løpet av to sommerdøgn i Oslo. Den andre kvelden på byen utvikler seg til et langt nachspiel, der det blir tydeligere og tydeligere at de to venninnene er på forskjellig steder i livet. Marte er støyende og impulsiv mens Silje er mer tilbakeholden og ettertenksom, og deres ulikheter og lange historie gjør det vanskelig å «ta praten». – De klamrer seg til hverandre som en måte å overleve på, men så bikker det over til å bli usunt og destruktivt. Relasjonen står i veien for at de skal komme seg videre i hvert sitt liv, mener Marte. Da det ble klart at hun og Patrik skulle gjøre alvor av filmen, etablerte Silje Storstein seg som en god kandidat som Martes motspiller. Marte og Silje kjente hverandre godt fra før, og de to skuespillerne begynte å utvikle karakterene og historien, mens Patrik Syversen jobbet 58

MARS 2016

videre med scener og dialog. Filmen fokuserer på Marte og Siljes relasjon, med alle sine underliggende ujevnheter og små nyanser. Men den handler om store, universelle temaer: Vennskap, brudd og personlige behov. – Fraværet av kommunikasjon og konflikt er nærmest øredøvende mellom de to jentene. Det er særlig en ting blant kvinner, det der. Vi kan sitte og lynsje hverandre uten å fortrekke en mine, mens vi sitter og ser på hverandre og smiler. Jeg har vært sammen med kompiser eller kjærester i sosiale settinger, og når vi har gått har jeg sagt «faen ass, så du hvordan hun oppførte seg mot meg? Hun var ute etter å dra meg ned!», og så har ikke han fått med seg noe! – Det var et bevisst valg å rendyrke slike ting. At det ikke kommer noen direkte konfrontasjon er det store problemet mellom Silje og Marte. Jeg tror det handler om at i det øyeblikket den ene sier «dette er ikke noe ålreit, jeg liker deg ikke lenger», så står man i fare for å miste den personen man trenger mer enn noen annen for å holde fast ved sin egen livsløgn. Marte forakter det mennesket hun trenger mest. Publikum i den samme aldersgruppen kan nok lett identifisere seg med de to. Jeg kjente meg i alle fall igjen. – Det er veldig fint, for nå som filmen begynner å bli en snakkis er det mange som vil prate om filmpolitikk. Det var aldri vår intensjon å lage en «jentefilm» – den er ikke et politisk statement for å få flere kvinner inn i norsk film. Vi ønsket å lage en fortelling om vennskap. Hvis det hadde vært to mannlige hovedkarakterer hadde den kanskje tatt noen andre vendinger, men likevel: Vennskapet var utgangspunktet. Jeg synes tematikken har et kjønnsnøytralt nedslagsfelt. Det hjelper at den mest sentrale mannlige rollefiguren, en enkel type som skaper uro mellom jentene på nachspiel, ikke fremstilles som en drittsekk. – Benjamin (Benjamin Helstad) utgjør på den ene siden en ufarlig hurragutt som er på fest. Samtidig blir han en katalysator for alle de underliggende konfliktene mellom de to jentene. Så han er også voldsomt truende, særlig for min karakter.

«

I en scene snakker Benjamin og Silje om TV-serier, mens Marte føler seg utenfor og bare vil danse. TV-serier er et så typisk nachspiel-tema, så situasjonen blir ganske komisk. Men det er også et av øyeblikkene som formidler ensomhet, der Marte ikke tør å si at hun er redd for å være alene? – Rammene vi hadde for fortellingen gjorde at vi ikke kunne gå så mye innpå Martes bakgrunn; vi prøver ikke å nøste opp en lang «bak-fabel», filmen er bare en slice-of-life. Men hun er en karakter som er redd for å være alene og som ikke har så mange mennesker i livet sitt, og Silje er hennes livbøye. Hvis hun føler seg utrygg og redd gjør hun seg bare enda større, enda hardere og snakker enda høyere. – Apropos kvinnelige karakterer: Sånne kvinner ser jeg overalt, hele tiden, men veldig sjelden på film. Nå ville jeg teste ut en sånn rollefigur. Samtidig var det viktig at Marte var en morsom karakter, at hun er underholdende og den som setter i gang alt som er gøy. Silje har lyst til å være sammen med henne fordi hun bjudar på hele tiden. KORT TID etter premieren på det Det som en gang var, venter nye prosjekter. I april og mai forflytter Marte seg over til teaterscenen, i forestillingen Herr Marmelade på Det norske teatret. Deretter begynner prøvene til Fury, et stykke som får premiere over sommeren, før hun igjen blir å se på kinolerretene i Aasne Vaa Greibrokks spillefilmdebut Alt det vakre. For fire år siden dro du til New York i et forsøk på å redefinere deg selv som skuespiller. Trives du med å bli i Norge en stund fremover? – Min ambisjon og drivkraft kommer alltid til å være å jobbe med flinke folk, og med så ambisiøse prosjekter som mulig. Hvis det skulle ta meg ut av Norge, så er det dødsfett. Men jeg kommer ikke til å reise til LA og bare henge rundt. Det er jeg for gammel til – hadde jeg vært 23, hadde det kanskje vært interessant. Jeg har stor utfartstrang, men det er ikke noe jeg må i seg selv. – Da jeg var i New York var jeg derimot veldig opptatt av alt det der, men da lurte jeg også på om jeg ville være skuespiller i det hele tatt. Jeg hadde nettopp jobbet et halvt år med TV3-serien

Spesialenheten, der jeg spilte hovedrollen som spesialetterforsker Iselin Hjorde. Jeg kjente at jeg måtte ta en lang tenkepause etter den produksjonen. MARTE TAKKET nei til flere jobber. Hun hadde tjent en del penger etter Spesialenheten, og dro tre måneder til New York for å gå på skuespillerskole der. – Jeg kjente et behov for å finne ut hva som var viktig for meg som skuespiller, og trengte bare å komme meg vekk. Det handlet om flere ting, også private, minnes hun. Hva har vært de viktigste endringene i livet ditt siden den gang? – Det er en ting jeg har skjønt som gjør det morsommere å være skuespiller nå enn det var da. Vi går rundt og bærer på så mye skam og komplekser og selvforakt, og det er helt greit – sånn er det! Men de sidene jeg ikke likte sensurerte jeg i arbeidet mitt som skuespiller, og da fjerner man en vital og potent del av seg selv. De siste årene har jeg innsett at de tingene jeg misliker og skammer meg over er mine styrker som skuespiller – det er der gullet ligger. Da det falt på plass, ble arbeidet friere og mer lystbetont. Ikke som å kjøre bil i 180 med bremsene på, der du dras i en retning, men trekker deg hele tiden fordi du ikke helt tør. – Pluss at jeg har et mer realistisk syn på det å være skuespiller. Når du spiller i en serie som Spesialenheten og får manuset dagen før du skal i opptak, og går inn med en ambisjon om at du skal lage stor, stor kunst og være som Daniel Day-Lewis … da føles det som du er på feil planet, og det blir vondt. TV-serier kan sikkert være helt topp for skuespillere som ønsker å bruke lang tid på å utvikle karakteren, men det kommer vel litt an på serien … – Jeg trodde jo at Iselin Hjorde skulle bli en slik karakter for meg. Nå skulle jeg virkelig vise verden hva jeg hadde i meg! Men det var ikke rom, det var ikke tid. «Klokka går», det var det som dominerte på settet. Vi hadde det veldig fint, altså, vi var en fantastisk gjeng med skuespillere. Christian Skolmen og jeg spilte hovedrollene, Bjørn Sundquist var lederen. Vi var Kripos, jeg var profiler. Haha, noe så dumt! Vi hadde det kjempegøy, men … terningkast 4. Marte Germaine Christensen er aktuell med filmen Det som engang var som har premiere 18. mars

Når du spiller i en serie som Spesialenheten og får manuset dagen før du skal i opptak, og går inn med en ambisjon om at du skal lage stor, stor kunst og være som Daniel Day-Lewis …


Marte Germaine Christensen (f. 1983) har blant annet spilt i filmer som Den siste revejakta (2008) og Hjelp, vi er i filmbransjen (2011). Hun er utdannet ved Statens teaterhøgskole (KHIO) og er nå aktuell med filmen Det som engang var, som er utviklet fra hennes egen idé. Den har dessverre ingenting å gjøre med Burzum-albumet med samme navn.

MARS 2016

59


TV KOMMENTAR

NOSTALGIA EX MACHINA Martin Scorsese og Mick Jagger har laget TV-dramatikk av albumlistene til de middeladrende investorene i Dagens Næringsliv. Resultatet er Vinyl. TEKST AKSEL KIELLAND Å SE HBOS VINYL er som å vandre inn i de seksuelle fantasiene til en middelaldrende mann som har fokusert på scenografi, rollefigurer og replikker til et punkt hvor han rett og slett har glemt seksualakten. Dermed glir man søvngjengeraktig fra det ene usannsynlige scenarioet til det andre, mens man småkrangler kokett med en panteon av papparockidoler, og haker av visuelle og verbale tidsmarkører som om det ikke fantes noen morgendag. Men ettersom serien er lagt til 70-tallet vet ikke seerne bare at det finnes en morgendag, de vet også ganske mye om hvordan denne morgendagen ser ut, og det selvtilfredse bedreviterperspektivet denne vissheten gir opphav til er en av bærebjelkene i narrative strukturen. Vinyl er rockesosiologi av simpleste sort; et periodedrama hvor tidsepoken fremstilles som et puslespill som legges i nåtid, og hvor samtlige rollefigurer danser rundt som tidsåndens marionetter. Det finnes ikke mennesker i Vinyl, det finnes bare fasetter av 70-tallet og musikkhistorien slik den etter utallige runder i nostalgikverna i dag forstås av hvite menn som pusher femti (eller seksti – søtti – åtti).

1

GITTARROCK I følge presseskrivet handler serien om «plateselskapssjefen Richie Fenestra som

60

MARS 2016

forsøker å gjenopplive selskapet sitt og finne det store nye i 1970-tallets New York City». I virkeligheten handler den om å bygge et monument over én bestemt måte å forstå ikke bare populærmusikkens historie, men også henrykkelsens anatomi; et forsøk på å én gang for alle slå fast at det finnes en fasit for hvordan man skal oppleve musikk og en fasit for hva slags musikk man skal oppleve (SPOILER: Det handler mye om gitarrock fra gamledager). I utgangspunktet er denne impulsen om å fortelle andre mennesker hva de skal tenke og føle hverken uinteressant eller uproduktiv, men det er noe påfallende uinspirert og tvangsmessig over Vinyl. Det mest talende eksempelet på dette er at budsjetter og rettighetsproblematikk har tvunget serieskaperne til å bytte ut en stor del av den epokegjørende musikken med nyskrevne soundalikes framført av fiktive faksimileartister. For når alt kommer til alt er det ikke så farlig hvem som synger og spiller sangene i Vinyl – eller engang hvilke sanger som synges og spilles – hovedpoenget er at 70-tallet var best, og at alt som har skjedd etterpå bare er irrelevant, derivativ dritt. Og dét er et poeng det er fullt mulig å gjøre uten å betale Richard Hell og voidoidene hans royalties. Populærkulturell historieskriving er en syklisk prosess som følger visse forutbestemte mønstre:

1. I den første, idealistiske fasen handler det om å sørge for at alt det viktige og berikende man har opplevd blir skrevet ned og husket for ettertiden. 2. I den andre, analytiske fasen dreier det seg om å forsøke å sette disse kulturuttrykkene – og ens egne reaksjoner på dem – inn i en bredere kulturell kontekst for å forstå seg selv, sine medmennesker og tiden man har vært gjennom. 3. I den tredje, selvopptatte fasen handler det om å universalisere og mytologisere sin egne erfaringer samt årsak/virkningmodellene man har konstruert på grunnlag av disse. 4. Og i den fjerde, dekadente fasen handler det om å angripe yngre menneskers følelsesliv og estetiske preferanser, og tvinge dem til å akseptere at alle opplevelser og inntrykk de gjør seg kun er bleke skygger av ens egne, suverent relevante ur-erfaringer. NAMEDROPPING I den fjerde fasen får historieskrivingen en tydelig konservativ slagside, og handler primært om å opprettholde en kanon som forsterker allmenngyldigheten av egne platesamlinger og perspektiver. Vinyl er et klassisk eksempel på denne populærkulturhistorikkens kali yuga – en dogmatisk nostalgiparade organisert av en gruppe gamle menn som fetisjerer forestillingen om opprør og utsvevende livsførsel, men som i realiteten kun kan relatere til slike konsepter når de foregår innenfor velkjente estetiske og sosiopolitiske rammer. Dermed er publikum henvist til å se Martin Scorsese bruke sin egen hyppig plagierte Goodfellas-oppskrift som utgangspunkt for halvhjertet Led Zeppelin-cosplay og en uopphørlig, tourettes-lignende

namedropping – «Lester Bangs returned your call» (ææsj!) – mens plottet sleper seg avgårde fra den ene 70-tallsklisjeen til den andre. For det er ikke bare 70-tallsmusikk og 70-tallsrockemyter som fetisjeres i Vinyl. Her finner man flust av lengselsfulle blikk på 70-tallets New York, 70-tallskjønnsrollemonstre, 70-tallstobakkvaner, 70-tallsmusikkøkonomi, 70-tallsforretningskutyme og 70-tallsektehetsidealer, og det hele er altså svøpt i et nostalgisk formspråk hentet fra Scorseses tilbakeskuende 90-tallsklassiker. REFERANSEALGORITME På et eller annet plan handler det naturligvis om lengselen etter en tid da hvite menn slapp å ta hensyn til andre verdensoppfatninger enn sine egne, men heller ikke dette aspektet av serien synes egentlig å springe ut av noen sterke følelser eller overbevisninger. Snarere er Vinyl et produkt av en underholdningsindustri som går på autopilot – en slags mekanisk utbeinet nostalgi som produseres fordi konseptet gamledager alltid er en salgbar størrelse, uavhengig av hvilke konkrete gamledager det er snakk om. Vinyl eksisterer utelukkende fordi den amerikanske underholdningsindustrien har jobbet fram en ny produktkategori kalt «kvalitets-TV», og kunne i praksis vært laget uten både Scorsese og Jagger. Faktisk kan man se for seg at den kunne blitt laget uten menneskelig innblanding over hodet: For når teknologien en vakker dag når et punkt hvor algoritmer og programvare er alt man trenger for å produsere audiovisuell underholdning, er det nettopp denne typen utstudert nostalgiske og referansespekkede fortellinger maskinene kommer til å lage for å lure menneskene til å fortsette å se på TV.


SPILL KOMMENTAR

HVORDAN TAR DU VARE PÅ KJÆRLIGHETEN NÅR LIVET PLUTSELIG STOPPER OPP?

SORG I SPELFORMAT That Dragon, Cancer er til å grine av, både bokstaveleg og i overført tyding. TEKST RASMUS HUNGNES DEN TIANDE SESONGEN av X-Files var ei merkeleg affære, som rett som det var kasta seg hovudstups inn i djupet av eksistensen sine uutgrunnelege mysterium på dei snålaste måtar – t.d. i episoden Mulder and Scully Meet the WereMonster, ei reversert varulvhistorie som tok for seg eksistensiell angst i satirisk slapstick- og gummidrakt. Her hadde ein kryptzoologisk øgleperson blitt bitt av eit eksemplar homo sapiens sapiens, for deretter å transformerast, med jamne eller ujamne mellomrom, til og frå menneskeform. Dette viste seg frå starten å vere ei traumatisk oppleving for øglepersonen: å vere dømd til å halde på ein 9-4 butikkjobb, for ikkje å nemne all den andre bagasjen som følgjer med det å vere menneske – inkludert det å vere smerteleg klar over sitt eige, og alle andre sitt, uunngåelege endelikt. Memento mori. I dag kan du få QR-kode på gravsteinen med URL til di eiga minneside på Internett (lukke til med den gåten, framtidsarkeologar), og i spelet That Dragon, Cancer (Windows, OS X, Ouya) får ein mogelegheit til å lese dødsannonsar skjult inne i digitale kort spreidd utover barneavdelinga på eit digitalt sjukehus. For eit lite stykke tid sidan gjekk ein sak om språket i dødsannonsar gjennom norske media: Visstnok unngår cirka 70 prosent av landets dødsannonseforfattarar verbet å døy, og går heller for eufemismar som «har gått bort», «blei rive bort» eller «reiste heim til Jesus». Uroa såg ut til å handle om korleis ein snakkar om døden med barn: Ein krisepsykolog påpeika at det «å sovne stille inn» kan gjere ungar redde for å døy i søvne, og at umedviten finting av ordet død kan ha usunn effekt på samtalen rundt det at vi alle til slutt «endeleg skal få kvile» eller «tape kampen mot kreften».

1

DØDEN ER EI SENTRAL mekanisme i dei fleste dataspel, men dei færraste spel meistrar å seie noko meiningsfylt om det at vår inkarnasjon her på Jordi om relativt kort tid kjem til å ta slutt, brått eller seigt. That Dragon, Cancer tek for seg emnet på ein ganske annan måte enn den sedvanlege reinkarnasjonen ved forrige checkpoint: Dette er nemleg foreldra til Joel Green – guten som endeleg tapte kampen mot kreften då han var knappe fem år – si interaktive forteljing om den korte tida dei fikk med son sin. Forteljinga er fortalt gjennom lydopptak

Lykkelig I 24 TIMER

EN FILM AV SONJA HEISS

frå familievideoar, dagboknotat og enkel grafikk med klåre farger og sparsamt detaljnivå. Det låge polygontalet teiknar utvaska ansiktstrekk og framkallar slik ei kjensle av falma minner, og det uklåre uttrykket bidreg til å gjere den svært personlege soga meir universell. Ho fører støtt og stadig til tåreavrenning og støytvis utanding. SOGA FORMIDLAST gjennom ei rekke virtuelle tablå. Nokre framstår som rein representasjon av hendingar og minner, andre som enkel digital poesi, medan enkelte hentar inspirasjon frå klassiske spelflosklar. Den siste varianten er oftast ikkje særleg vellukka, og i siste halvdel, etter at familien får vite at babyen sin kreft er ulækjeleg, blir soga diverre langt mindre universell. Grunna eit potensielt livssynsbasert kultursjokk, blir det mot slutten gradvis meir og meir vanskeleg å oppretthalde interessa. Når vi når spelet-i-spelet som har gitt spelet tittelen – det er tale om ein keisam action-platformar med gladtristkristenpedagogisk voice-over, der poenget ser ut til å vere at uansett kor lenge ein unngår draken sine dødbringande eldkuler, så er slutten uunngåeleg – handlar det stort sett om foreldreparet sin kamp for å klamre seg til sin (det er trist å måtte skrive det) litt banale form for religion, som til slutt blir toppa med ei (ufriviljug) småskummel framstilling av paradis. Røft sagt byr spelet på ein framifrå og ein skuffande time med digital sorg. Ja, pannekaker, det er himmelsk godt, men That Dragon, Cancer kunne godt vore betre, sjølv om det rører ved eit hittil i stor grad ubrukt potensiale spelmediet har for overføring av menneskeleg erfaring.

1 1

Dying Light: The Following

2 1

Gone Home: Console Edition

1

Californium

WINDOWS, LINUX, XBONE, PS4

Sjukdom er eit sentralt tema i Dying Light: The Following, utvidingspakka som følgjer fjorårets parkour- og zombiekvestingsfest Dying Light. PS4, XBONE (PC I 2013)

Du kjem heim til tomt hus etter eit studieopphold i Europa, og lyt endevende alt for å finne ut kvar alle, inkludert din mislukka forfattar-far, har gjort av seg i eit fullkome forvitneleg eventyrspel.

3

WINDOWS, OS X

Du, mislukka forfattar, blir forstyrra i di deliriske skrivemaskintasting, og deretter byrjar røynda å skrellast bort, lag for lag, som ein løk i ein fullkome forvitneleg Philip K. Dick-inspirert mindfuck av eit eventyrspel.

PÅ KINO FRA 15. APRIL NY FILM. GOD FILM. MER FILM. MARS 2016

merfilm.no

61


SMIL & GIFT MØTER

ESPRESSO HOUSE

Kafékjeden Espresso House flytter inn på alle gatehjørner, men har aldri gitt et intervju. Vi snakket med giganten – i egen, besjelede person. TEKST SMIL & GIFT FOTO CHRISTIAN BELGAUX Gratulerer med norsk ekspansjon og med å være den ansiktsløse gallionsfiguren for markedskreftene. Nå tar du også over for den familieeide grønnsakshandelen Sultan på Grünerløkka, da 150 000 i måneden ble for høy husleie for dem.

6

Med én telefonsamtale, hvor mye penger kan du skaffe, nå med en gang? – Selvfølgelig kommer dere trekkende med Sultan-greia med én gang. Vet dere hva? Dere er en gjeng med hyklere. Kaffebrenneriet har flere utsalgssteder enn meg og eies delvis av NorgesGruppen, men hadde det vært de som tok over lokalene hadde ikke folk sagt et ord. Hvorfor skal ikke jeg konkurrere på samme grunnlag? Bare fordi kultursnobbene ikke liker internasjonale konserner? Samme greia som skjedde med Tronsmo og Cinemateket. Bare fordi de selger rare bøker og viser rare filmer så skal de plutselig ikke betale leie?

1

Ingen grunn til å ta sånn på vei. Vi bare prater. – Beklager. Jeg fungerer ikke uten de første ti koppene med kaffe. Har dere lyst på en kopp? Dere kan få kaffegruten min. Som alle andre, si! HAHA!

1 6 1

Laissezpresso house!

Ok, men nå skal dere i hvert fall ta over et lokale som mange har et forhold til, i en bydel som mange liker å si at de har et forhold til. Kan dere ikke finne et litt mer originalt område å gentrifisere?

Eventuelt en mer original by? Oslo er så UTROLIG played og overgentrifisert allerede. – Vi kommer overalt, det er bare å smøre seg med tålmodighet.

6

Er ikke egentlig Grünerløkka helkommers allerede uansett? Den siste lokale sjarmen forsvant jo for ti år siden. Selv Sultan hadde nye eiere.

6

La oss ikke ta den debatten. Hvem er de VERSTE kundene? – Folk som leker med lysene så det blir stearin overalt. Babyer … som ikke drikker kaffe. Folk uten munn. Småbarn.

1 62

MARS 2016

1 1 6 6 1 6 1 6

Det er lov å si damer med barnevogn! – Jeg elsker damer med barnevogn. Tenk så mange som ammes på Espresso House akkurat nå. Indirekte koffein-high! Hvorfor har dere ikke vanlige boller? – Så dere har vært innom? Eh …

Hørte det av en kompis! – Vi har Cheesecake Muffin! Også har vi bagels. Hvorfor må ALT være på engelsk? – Kundene digger det! De føler de sitter på en litt cool kafé i New York, ikke sant. Litt bakpå å stjele stilen til Central Perk?

Hvilken Friends-karakter er Espresso House? – Blir vel fort en herlig blanding av sjarmen til Joey og perfeksjonismen til Monica. Men skal jeg være ærlig er det vel egentlig Rachel, som gir faen i både kaffen og kundene … Eller den apen? Nei, vent, nå som jeg skal flytte inn på Grünerløkka: Jeg eier ikke TV. Sukk. Da spaltisten Ben McPherson skrev at han hatet Espresso House svarte du: «Det er alltid synd på mennesker som bruker livskreftene til å hate, hva enten hatet rammer enkeltmennesker, folkeslag, kaffekjeder eller bydeler». Vil du virkelig sammenlikne Espresso House-hat med rasisme? – For å si det sånn: Ungdomsskoleelever burde heller komme i busslaster til oss. Sikker på at du ikke vil ha en Cheesecake Muffin?

1

Dere er jo kafeenes Ryanair og H&M? I BESTE FALL? – Skal jeg fortelle deg en ting? Jeg pusha håndbrygg, lysbrente bønner og vegan-muffins mens Tim Wendelboe enda var en zygote. Men det var ingen som brydde seg. Jeg prøvde å revolusjonere hele kaffegreia, men folk dreit i om de fikk Löfsberg Lilla eller noe håndplukket fra Colombia. Det er som Marx sa, «Alle revolusjoner har hittil bare bevist én ting, nemlig at mye lar seg forandre, bare ikke menneskene». Først nå begynner folk å ta etter, men jeg har ikke lyst til å drive med de greiene der. Hvis noen vil ha en cherry latte så skal de få en cherry latte hos meg. Jeg skal ikke lage noe problem.

6

Hater du Tim Wendelboe? – Nei nei. Det hender jeg stikker innom der før jeg åpner meg selv. Fin fyr, god espresso. Jeg er ikke så forbanna døv som dere tror.

1 1 1

Ok, la oss ta en test. Favorittartist akkurat nå? – Comet Kid.

Wow. Leken er over. – Ey, hva faen. Ok ok, hva med dette da. Jeg var på lukket releasekonsert med Sval på Internasjonalen her forleden. Også hører jeg endel på gammel Briskeby. Men vet du hva jeg ikke takler? Den D’Sound-revivalen som jeg vet andre kaffekjeder kicker på. Nøøøøørds …

Ok, tilbake til kaffen. Kaffebrenneriet prøver i hvert fall å lure kundene til å tro at de har greie på kaffe, ved å måtte velge mellom to typer svart kaffe. Du gidder ikke prøve en gang? – Min kaffe er faktisk brent hos Solberg & Hansen, en av verdens beste roastere.

6

1

Døh … Jeg trodde vi var enige om at du skulle droppe bullshit nå. – Ok, greit. Men greia er at folk vil ikke ha så mye informasjon. De vil bare ha kaffen sin. Ingen orker å høre mas om hvor fruktig eller fyldig kaffen er, hvor mye hint det er av sjokolade eller stikkelsbær eller brunt sukker.

Men måten dere insisterer på at kaffen deres er god er litt som når McDonalds snakker om kvalitetskjøtt og friske grønnsaker?

Går det inn på deg at gamle løkkakjerringer hyler ut i sosiale medier om hvor kynisk du er? – Først og fremst synes jeg det er nedlatende på vegne av Sultan. Folk oppfører seg som om butikken drives av barn som ikke vet sitt eget beste, mens de opphøyer seg selv til bydelsildsjeler, bare fordi de har handlet noen billige granatepler der. Det synes jeg er trist.

Nei. Alle synes jo Espresso House er dritt. Er ikke det litt kjipt? – Folk har blitt helt blinde, så fort de ser navnet mitt så begynner de å spy ut dritt. Jeg tror kompis Kulturhuset hadde David Bowiemuffins etter at han døde, hvor flaut er ikke det? Fyren var knapt blitt kald engang før de kjørte igang de greiene der, men ingen brydde seg.

1

1 1

6 1 6 1 6

All PR er vel god PR for deg.

Apropos media …

Vi har hørt rykter om den avtalen med Aftenposten? – Hm? Jeg vet ikke helt hva du sikter til? Ikke drit deg ut, a …

En fyr i kaffebransjen fortalte oss at du har inngått en byttehandel med OsloBy? Hvor journalistene får gratis kaffe og kanelbolle når de er i fødsels- og pappapermisjon, noe de er hele jævla tiden, i bytte mot at de gjør «En kaffe med»-intervjuet til sistesiden hos deg? – Den avtalen der, ja! Jeg kan vel egentlig ikke si noe om den avtalen, annet enn at … Nei, nå har jeg vel gitt bort for mye allerede. Dilemma: Bli lemlestet med en sammenrullet utgave av BRYGG magasin, eller jobbe på kaffebønnefarm? – Jeg jobbet faktisk som frivillig på en kaffebønnefarm i Colombia i tre måneder etter videregående! Så jeg velger det. Det var helt jævlig altså, men alt for å unngå BRYGG.

1

Når du nå snart finnes på hvert ENESTE gatehjørnet, innebærer det også at stadig flere romfolk bruker koppene deres til tigging. Er dere fornøyde med den brandingen? – Som du sa, all PR er god PR.

1

Hvilke norske kjendiser er oftest på besøk? Hva bestiller de? – I jula var Hege Storhaug ofte innom og kjøpte Nisse Latte. Den dama bare elsker jul. Men tror du jeg fikk mersolgt noe? Neida. «Prinsipper!», visstnok.

6

Apropos, er du fornøyd med den innvandringspolitikken regjeringen nå fører? Eller er du mer liberal og politisk korrekt, du som egentlig er svensk? – Så lenge flyktningene har råd til kaffe sier jeg velkommen inn!

1

Ligger det noe i ryktene om at dere i håp om å bedre ryktet deres har betalt Matoma for å rebrande seg selv som frontfigur for den nye EDM-sjangeren Espresso House? – Det er HELT korrekt. Bare se det for deg: gaulende fist-pumping proppet opp på kruttsterk koffein? FINNS NÅGOT LIV HÄR?

6


«

FINNS NÅGOT LIV HÄR?

MARS 2016

63


L ANDMARK CAFÉ

Åpningsfest lørdag 2. april. S j e k k k u n s t h a l l . n o f o r o p p d a t e r i n g e r.

Å P N E R PÅ N Y T T M A N DAG 4 . A P R I L Rasmus Meyers allé 5

NATT&DAG, Vestlandet, mars 2016  
NATT&DAG, Vestlandet, mars 2016