TV KOMMENTAR
NOSTALGIA EX MACHINA Martin Scorsese og Mick Jagger har laget TV-dramatikk av albumlistene til de middeladrende investorene i Dagens Næringsliv. Resultatet er Vinyl. TEKST AKSEL KIELLAND Å SE HBOS VINYL er som å vandre inn i de seksuelle fantasiene til en middelaldrende mann som har fokusert på scenografi, rollefigurer og replikker til et punkt hvor han rett og slett har glemt seksualakten. Dermed glir man søvngjengeraktig fra det ene usannsynlige scenarioet til det andre, mens man småkrangler kokett med en panteon av papparockidoler, og haker av visuelle og verbale tidsmarkører som om det ikke fantes noen morgendag. Men ettersom serien er lagt til 70-tallet vet ikke seerne bare at det finnes en morgendag, de vet også ganske mye om hvordan denne morgendagen ser ut, og det selvtilfredse bedreviterperspektivet denne vissheten gir opphav til er en av bærebjelkene i narrative strukturen. Vinyl er rockesosiologi av simpleste sort; et periodedrama hvor tidsepoken fremstilles som et puslespill som legges i nåtid, og hvor samtlige rollefigurer danser rundt som tidsåndens marionetter. Det finnes ikke mennesker i Vinyl, det finnes bare fasetter av 70-tallet og musikkhistorien slik den etter utallige runder i nostalgikverna i dag forstås av hvite menn som pusher femti (eller seksti – søtti – åtti).
1
GITTARROCK I følge presseskrivet handler serien om «plateselskapssjefen Richie Fenestra som
60
MARS 2016
forsøker å gjenopplive selskapet sitt og finne det store nye i 1970-tallets New York City». I virkeligheten handler den om å bygge et monument over én bestemt måte å forstå ikke bare populærmusikkens historie, men også henrykkelsens anatomi; et forsøk på å én gang for alle slå fast at det finnes en fasit for hvordan man skal oppleve musikk og en fasit for hva slags musikk man skal oppleve (SPOILER: Det handler mye om gitarrock fra gamledager). I utgangspunktet er denne impulsen om å fortelle andre mennesker hva de skal tenke og føle hverken uinteressant eller uproduktiv, men det er noe påfallende uinspirert og tvangsmessig over Vinyl. Det mest talende eksempelet på dette er at budsjetter og rettighetsproblematikk har tvunget serieskaperne til å bytte ut en stor del av den epokegjørende musikken med nyskrevne soundalikes framført av fiktive faksimileartister. For når alt kommer til alt er det ikke så farlig hvem som synger og spiller sangene i Vinyl – eller engang hvilke sanger som synges og spilles – hovedpoenget er at 70-tallet var best, og at alt som har skjedd etterpå bare er irrelevant, derivativ dritt. Og dét er et poeng det er fullt mulig å gjøre uten å betale Richard Hell og voidoidene hans royalties. Populærkulturell historieskriving er en syklisk prosess som følger visse forutbestemte mønstre:
1. I den første, idealistiske fasen handler det om å sørge for at alt det viktige og berikende man har opplevd blir skrevet ned og husket for ettertiden. 2. I den andre, analytiske fasen dreier det seg om å forsøke å sette disse kulturuttrykkene – og ens egne reaksjoner på dem – inn i en bredere kulturell kontekst for å forstå seg selv, sine medmennesker og tiden man har vært gjennom. 3. I den tredje, selvopptatte fasen handler det om å universalisere og mytologisere sin egne erfaringer samt årsak/virkningmodellene man har konstruert på grunnlag av disse. 4. Og i den fjerde, dekadente fasen handler det om å angripe yngre menneskers følelsesliv og estetiske preferanser, og tvinge dem til å akseptere at alle opplevelser og inntrykk de gjør seg kun er bleke skygger av ens egne, suverent relevante ur-erfaringer. NAMEDROPPING I den fjerde fasen får historieskrivingen en tydelig konservativ slagside, og handler primært om å opprettholde en kanon som forsterker allmenngyldigheten av egne platesamlinger og perspektiver. Vinyl er et klassisk eksempel på denne populærkulturhistorikkens kali yuga – en dogmatisk nostalgiparade organisert av en gruppe gamle menn som fetisjerer forestillingen om opprør og utsvevende livsførsel, men som i realiteten kun kan relatere til slike konsepter når de foregår innenfor velkjente estetiske og sosiopolitiske rammer. Dermed er publikum henvist til å se Martin Scorsese bruke sin egen hyppig plagierte Goodfellas-oppskrift som utgangspunkt for halvhjertet Led Zeppelin-cosplay og en uopphørlig, tourettes-lignende
namedropping – «Lester Bangs returned your call» (ææsj!) – mens plottet sleper seg avgårde fra den ene 70-tallsklisjeen til den andre. For det er ikke bare 70-tallsmusikk og 70-tallsrockemyter som fetisjeres i Vinyl. Her finner man flust av lengselsfulle blikk på 70-tallets New York, 70-tallskjønnsrollemonstre, 70-tallstobakkvaner, 70-tallsmusikkøkonomi, 70-tallsforretningskutyme og 70-tallsektehetsidealer, og det hele er altså svøpt i et nostalgisk formspråk hentet fra Scorseses tilbakeskuende 90-tallsklassiker. REFERANSEALGORITME På et eller annet plan handler det naturligvis om lengselen etter en tid da hvite menn slapp å ta hensyn til andre verdensoppfatninger enn sine egne, men heller ikke dette aspektet av serien synes egentlig å springe ut av noen sterke følelser eller overbevisninger. Snarere er Vinyl et produkt av en underholdningsindustri som går på autopilot – en slags mekanisk utbeinet nostalgi som produseres fordi konseptet gamledager alltid er en salgbar størrelse, uavhengig av hvilke konkrete gamledager det er snakk om. Vinyl eksisterer utelukkende fordi den amerikanske underholdningsindustrien har jobbet fram en ny produktkategori kalt «kvalitets-TV», og kunne i praksis vært laget uten både Scorsese og Jagger. Faktisk kan man se for seg at den kunne blitt laget uten menneskelig innblanding over hodet: For når teknologien en vakker dag når et punkt hvor algoritmer og programvare er alt man trenger for å produsere audiovisuell underholdning, er det nettopp denne typen utstudert nostalgiske og referansespekkede fortellinger maskinene kommer til å lage for å lure menneskene til å fortsette å se på TV.