Page 1

TRONDHEIM – NOVEMBER 2015

6 & 1 MØTER THOMAS SELTZER PÅ NORGESTURNÉ

FASTFOOD-KRIGEN

POLITIET HATER KEBAB ERIKA LUST

FEMINISTISK PORNO

MORTEN STRØKSNES RAYMOND HAUGER MICHAEL ROTHER MAGNUS VON HORN


Norges største formidler av hybler og bofellesskap. Helt gratis!


TRONDHEIM NOVEMBER 2015

Sjefredaktør DANIEL RAMBERG ramberg@nd.no

Daglig leder CHRISTIAN RASMUSSEN christian@nd.no

Redaktør NIKOLAI KLEIVAN kleivan@nd.no

Markedsavdeling ANDERS BROCHMANN JOHNNY JENSEN ALEKSANDER RIIS salg@nd.no

Musikkredaktør KARIMA FURUSETH furuseth@nd.no Filmredaktør MARTIN ØSMUNDSET osmundset@nd.no Fotoredaktør CHRISTIAN BELGAUX belgaux@nd.no

NATT&DAG Kreativ JAN CHRISTIAN FORTHUN forthun@nd.no Administrasjon okonomi@nd.no Utgiver NATT&DAG AS Trykk MEDIA NORGE TRYKK OSLO

Art Director KARIANNE NYGÅRD nygaard@nd.no Skribenter AKSEL KIELLAND ANDREAS DAHL ATLI BJARNASON BENDIK AUNAN DANIEL RAMBERG EMIL FINNERUD EIRIK KJØS USTERUD ERLEND MØRCH GIFT IDA SKOGVOLD KAJA BETTINE KIRSEBOM KARIMA FURUSETH KRISTINE TINGVIK AAS KRISTOFFER JAKOBSEN KETSJUP MATHIAS MOLLESTAD MARTIN ØSMUNDSET NIKOLAI KLEIVAN NINA HÅLAND PELLE BAMLE REBECCA SALZMANN RAGNHILD BROCHMANN RASMUS HUNGNES SENNEP SMIL SUNNIVA HERØY SVEIN STRØMMEN SVEINUNG WÅLENGEN THOMAS COOK TIM BUCK TROND GAUSDAL TORGEIR HOLLJEN THON TORA MYKLEBUST OPTUN VILDE IMELAND! YON SMIT

Opplag 60 000 distribusjon@nd.no REDAKSJONEN TAR IKKE ANSVAR FOR UBESTILT MATERIELL NATT&DAG Oslo Strandgata 19 N-0152 Oslo Postboks 266 Sentrum N-0103 Oslo Telefon: 22 41 94 41 NATT&DAG Bergen Postboks 646 N-5807 Bergen NATT&DAG Trondheim Postboks 4410 N-7418 Trondheim

TIDENS ÅND, OVERHØRT ...................................................................................................................................... DEN TAPTE CUPEN ................................................................................................................................................ WESTERDALSSAK ................................................................................................................................................... KOMMENTAR: HVORFOR I HELVETE SKAL DU BLI KJENDIS ......................................................................... REPORTASJE: KIOSKENE VELTER KEBABEN ................................................................................................... MESTERMØTE: RAYMOND OG ROTHER ............................................................................................................ EN INFORMERT GUIDE TIL FENGSELSOPPHOLD ............................................................................................ FUNGERER NORSK FENGSELSPOLITIKK .......................................................................................................... LUST OG BEGJÆR .................................................................................................................................................. HVER SIN LUST ....................................................................................................................................................... MORTEN STRØKSNES: – JEG HAR IKKE PRØVD Å SKRIVE EN POPULÆR BOK ........................................ LITTERATUROMTAALER ........................................................................................................................................ TEGNSERIESPALTE ................................................................................................................................................ UTELIVSGUIDE ........................................................................................................................................................ FEM I BAGEN ........................................................................................................................................................... KETSJUP OG SENNEP: SMÅ, ISLANDSKE BURGERE ...................................................................................... KUNSTGUIDE .......................................................................................................................................................... SCENEKUNSTGUIDE .............................................................................................................................................. MUSIKK: ANMELDELSER OG BEST AKKURAT NÅ ........................................................................................... RAP PÅ VILLE VEIER .............................................................................................................................................. FILM: ANMELDELSER ............................................................................................................................................ FILM: KORT KRITIKK .............................................................................................................................................. UTE PÅ PRØVE ........................................................................................................................................................ TV-KOMMENTAR: ET HJEMLØST BEIST ........................................................................................................... SPILLSPALTE ........................................................................................................................................................... SMIL & GIFT MØTER THOMAS SELTZER ...........................................................................................................

NATT&DAG App app@nd.no

06 06 08 10 12 16 20 23 24 27 28 30 35 36 40 42 44 46 48 52 54 57 58 60 61 62

28

For tips og presse: film@nd.no musikk@nd.no uteliv@nd.no mote@nd.no kunst@nd.no scenekunst@nd.no restaurant@nd.no litteratur@nd.no WWW.ND.NO

Foto CHRISTIAN BELGAUX JETON KAÇANIKU MAGNE RISNES M

1

Ø M E R KE T ILJ

24

Illustrasjon SVEIN STRØMMEN KRISTOFFER HERNHOLM CAROLINE LYTSKJOLD

16

Trykkeri

52

01

Debattredaktør VILDE IMELAND imeland@nd.no

62

8

OSLO – NOVEMBER 2015

6 & 1 MØTER THOMAS SELTZER PÅ NORGESTURNÉ

FASTFOOD-KRIGEN

POLITIET HATER KEBAB ERIKA LUST

FEMINISTISK PORNO

MORTEN STRØKSNES RAYMOND HAUGER MICHAEL ROTHER MAGNUS VON HORN

4

NOVEMBER 2015

Foto: Christian Tunge Fotomontasje: Caroline Lytskjold

24

12


TIDENS ÅND

OVERHØRT

SMÅSTOFF

DU VIL IKKE TRO … En uvanlig kjent deskjournalist i en av de største avisene i Norge – som også skal ha skrevet for Nytt på Nytt – skal ha kledd ut barnet sitt som Hitler på Halloween. SEXER Det florerer visstnok av bilder og videoer av en viss bokaktuelle mossemann som slikker damer i fjeset. FOR KONGE OG COUNTRY Samme forfatter skal visstnok frekventere en countryklubb i Oslo. Dét er faktisk mer oppsiktsvekkende enn hva som sies om ham der.

VINYLEN ER TILBAKE

1 1

Det har vel ligget og ulmet en stund, men nå kan vi endelig slå oss på brystet og si at den oljegugga vi alle elsker er tilbake. ENDELIG.

HJERTESORG Twitter har erstattet den gamle favourite-stjerna med det altfor utbredte hjertet. Kult for folk som vil drive subtil klikksmisking, kjipt for oss i NATT&DAG som i lang tid har markert jødiske samfunnsdebattanter med gule stjerner. Snillhetstyranniet har erobret den eneste gjenværende plattformen der hat og HÆLVETE var utbredt nok til at det var moro. Det eneste vi har igjen nå er doveggene, men vi i NATT&DAG har ikke kjønnsorganer så vi går aldri på do. Tommel ned.

1 2

POLLALLERGI Dette henger sammen med hjertesorgen over, men nå må vi slutte med Twitter-polls. Det fungerer ikke til seriøse spørsmål og det fungerer i hvert fall ikke til å lage metapolls hvor du latterliggjør enten pollen selv eller deg selv fordi du lager en poll. Kan dere ikke bare la det være, og holde dere til de 140 tegnene dere har blitt tildelt?

3 1

STUDENTOPPRØR MED SØT BISMAK Westerdals-eierne er visst skurker, og westerdølene er naturligvis rasende. Men til tross for en alvorlig situasjon, kan man skimte små smil hos studentene, som aldri har fått føle på opprør før nå. Det er lite å klage på for norsk middelklasseungdom, kanskje vil denne muligheten til å oppleve samhold, engasjement, opprør mot makta og kampen om rettferdighet gjøre at elevene får noe ut av Westerdals-oppholdet likevel.

4 1

POESI PÅ SOSIALE MEDIER

5 1

Ikke fortell oss om «Instgram-mediets iboende kraft» eller «det uendelige i Twitters utilstrekkelighet». Hva er galt med den gode gamle papirboka, da? Nørds.

PSYKODRAMA Tiden for den årlige psykiatridebatten har ankommet og folk inntar sine vante posisjoner i skyttergravene. «Det er samfunnet som er sykt!», «jeg fikk piller og det var litt teit!», «vi må tåle at folk er litt rare!» og til slutt, debattens pièce de résistance: «psykiske lidelser finnes ikke!». Det stemmes i fra et samlet bloggerkor som alle er enige om at de sitter på betydelig mer kunnskap om temaet enn folk med tolv og et halvt års utdannelse, men, som i år, som i fjor, som året før det: Ingen løsninger presenteres og ingenting skjer. Ses igjen neste år!

6 1

PERSONLIGE PRESSEMAILER Dette er kanskje ikke en problemstilling alle møter på, men sett dere i våre sko (vi har store sko): Vi får fryktelig mange pressemailer, og forstår at de som sender de ut gjerne vil stikke seg ut i mengden. Men tro oss: Måten å gjøre det på er ikke å fortelle anekdoter fra eget liv eller skrive personlige tekster om det dere promoterer.

1 7

UNDER EN TRÅD

8 1

Innstendig oppfordring: Hold dere til undertråden på Facebook når dere snakker sammen. Da blir det enklere å følge DEBATTEN.

Boblere: drømmetrekning, kritikk av IPA-kritikk, intervjutrekking, Norge til EM, fraping, content marketing, native advertising, bla bla bla, Natta Norge, farvel til Berre, farvel til Bieber, Bieber-spekulasjoner, pseudonymer, Anita Hålandske tilstander i litteraturkritikken, VG-farvel til humor.

6

NOVEMBER 2015

«DU MÅ VELGE MELLOM VANNET OG MEG» En kokk … nei, KOKKEN, skulle spille inn et av TV-programmene sine i en båt, men nektet visstnok crewet å filme når han gikk av og på båten fordi han var livredd får å måtte be få hjelp. VET DU HVEM JEG ER? Da en kvinnelig artist som tidligere var del av et semi-vellykket band fikk en forespørsel om å være med i TV2 Humors nye lipsyncprogram skjelte hun visstnok ut den stakkars researcheren fordi hun «er en seriøs artist» og ikke er med på sånt. Samme dame ble sist sett på et lignende program på TV3 og i en «nytt album»pressemail i NATT&DAGs mail-søppelkasse. OGSÅ ER DET JO SÅ BILLIG Ifølge en bekjent av redaksjonen som jobber i nærheten av 31-busstoppet på Lysaker, tar Tesla-eiere i Asker og Bærum med seg au pairene som passasjer for å overholde de nye taxifeltreglene. Vår bekjent kan melde om en jevn strøm av vietnamesere som droppes av i lomma i rushtiden. REVYSCENEN NESTE? Bergens kanskje mest etterlignede rapper er etter sigende en fantatisk Gabrille-imitator. DE BARE GLIR FORBI Han litt mindre kjente fra en hiphop-duo fra bygda har visstnok noen fantastiske crossere. OMG En artist som både ser og høres ut som prototypen på en artist som skriver artistnavnet sitt med ALL CAPS og V istedet for A, lagde etter hva vi hører stress på Applestore for et par standard Iphone-øreplugger det var helt opplagt at han hadde herpa selv. HVILKEN MEDIEKRISE? A-magasinet betaler formodentlig en blogger med pensjonert The Strokes-etternavn fem løk i måneden for å legge opp tolv bilder på Instagramkontoen deres.

Jadakiss and Styles P, kjent som The Lox, under Cannabis Cup i 2014.

DEN TAPTE CUPEN For første gang på 27 år vil det i 2015 ikke bli arrangert en offisiell Cannabis Cup i Amsterdam. Det åpner for amerikanske tilstander. TEKST JON OLSEN ALT TYDER PÅ AT cupens dager blant kanaler og sykler er talte. Cannabis Cup ble startet av amerikaneren Steve Hager, og begynte som en årlig, intern bransjekonkurranse på 80-tallet, der Amsterdams cannabisfrø-produsenter (frøbanker) leverte inn nye produkter og fikk kvaliteten på sine produkter bedømt. Etter hvert vokste cupen til å bli en enorm cannabismesse, og en gryende kommersialisering av det globale cannabismarkedet bidro til rask vekst. Snart var det mange som ville ha en stand på messa. På den første cupen i 1988 bidro totalt 3 dommere, men etter hvert som interessen steg, fikk også publikum kjøpe seg inn som dommere. I 1995 hadde dommertallet steget til 1500, og arrangementet begynte for alvor å få internasjonal oppmerksomhet. Snart var Amsterdams Cannabis Cup vokst til en stor, internasjonal cannabismesse der også andre sider av bransjen viste frem nye måter å behandle, dyrke og innta cannabisprodukter. Unge mennesker med sterke cannabis-meninger strømmet til. Enhver med penger nok kunne kjøpe seg inn som dommer, og dermed få den ære av si sin mening i kategorier som beste sativa, beste indica og beste importhasj. I årene rundt 2000 var cupen en møteplass for stonere av alle sorter, og alt fra lampeprodusenter til spirituelle ledere messet sine liberale budskap til løst kledde mennesker med blodskutte

1

«

øyne. Men i 2014 var det slutt. Politiet møtte opp og forviste samtlige deltagere fra messehallen de var i ferd med å innta. Det ble ikke foretatt mange arrestasjoner, men Amsterdam by hadde lykkes med å uttrykke sin misnøye, og småparanoide stonere rømte tilbake inn i coffeeshopene. Amsterdams coffeeshop-industri er kontinuerlig presset fra alle kanter, noe de også er svært vant med å være. Siden 2013 har flere Nederlandske kommuner valgt å nekte turister adgang til sine utsalgssteder for cannabis, men ikke Amsterdam. Lokalt har coffeeshop-industrien stor støtte, og byens ordfører Eberhard van der Laan har betrygget turistene om at cannabistilbudet forblir. For Cannabis Cup var situasjonen en annen. van der Laan skal visstnok ha vært en sterk pådriver for politiaksjonen mot byens Cannabis Cup 2014, uten at han kom med nevneverdig informasjon om hva som hadde endret seg fra tidligere år. Cannabis Cup fortsetter nå uten Amsterdam, på den andre siden av atlanteren. Arrangør High Times holdt sin første amerikanske cup i 2010, og bare i år er det planlagt 5 cuper, i tillegg til en ny på Jamaica. Amerikas innovative tilnærming til cannabis er i ferd med å legge Europa bak seg. Der Nederlands cannabisindustri har forholdt seg rolig og kuet de siste årene, har den amerikanske for alvor skutt fart. Som en høyborg for liberale verdier er Amsterdam trolig fortsatt klodens kuleste by, men Cannabis-cupens død er en ny bekreftelse på at cannabis-tronen er tapt.

Småparanoide stonere rømte tilbake inn i coffeeshopene.


FOTO: Robert Atanasovski/Afp/NTB Scanpix

FOLK I NØD SKAL HA HJELP! Hjelp oss å gi akutt nødhjelp til flyktningene i Europa og i landene rundt. Send AKUTT til 2468 (200 kr) eller konto 1602.40.26535


TOUR DE FORCE PRESENTERER

AKTUELT

frances ha the squid and the whale

fra regissøren av og

en film av

noah baumbach baumbach & greta gervig

skrevet av noah

PREMIERE 23. OKTOBER U n e p r o d u c t i o n W H Y N OT P R O D U C T I O N S e t PAG E 1 1 4

RAPPORT FRA

DRØMMEFABRIKKEN TEKST NATT&DAGS WESTERDALSKORRESPONDENTER ILLUSTRASJON WESTERDALS.XYZ KREATIVITETSPRODUKSJONEN stopper slett ikke opp på hele Norges Westerdals, etter DNs avsløring om at eierne har karret til seg 100 millioner kroner i ulovlig utbytte. Blant studentene har Løvenskioldbrødrenes finansakrobatiske kreativitet inspirert til opprustning av våpnene westerdølinger håndterer aller best: Memes og artige påfunn. Nettsiden westerdals. xyz samler de beste av memesene, og på westerdalsclicker.hermanj.no kan man selv være privatskolemagnat og tappe både studenter og statskasse. Det morsomste av alt var likevel et allmøte etter avsløringene, hvor skoleledelsen skulle gi elevene svar på det vi lurte på. Møtet utviklet seg nesten til full-skala mytteri, og etterpå ringte vi rektor Bjørn Jarle Hanssen for å debriefe. Omsider fikk vi svar fra kommunikasjonssjef Vibeke Osfoss:

1

© 2015 - WHY NOT PRODUCTIONS - PAGE 114 - FRANCE 2 CINEMA - PHOTO : MARCEL HARTMANN

DHEEPAN EN FILM AV

JACQUES AUDIARD

ANTONYTHASAN JESUTHASAN KALIEASWARI SRINIVASAN VINCENT ROTTIERS CLAUDINE VINASITHAMBY

NOÉ DEBRÉ THOMAS BIDEGAIN JACQUES AUDIARD

AVEC MARC ZINGA JOSÉPHINE DE MEAUX FRANCK FALISE BASS DHEM FAOUZI BENSAÏDI TASSADIT MANDI SCÉNARIO IMAGE EPONINE MOMENCEAU MONTAGE JULIETTE WELFLING MUSIQUE ORIGINALE NICOLAS JAAR DÉCORS MICHEL BARTHÉLÉMY (A.D.C.) COLLABORATION ARTISTIQUE HÉLÉNA KLOTZ COSTUMES CHATTOUNE SON DANIEL SOBRINO VALÉRIE DELOOF CYRIL HOLTZ CASTING PHILIPPE ELKOUBI MOHAMED BELHAMAR SCRIPTE NATHALIE VIERNY 1ER ASSISTANT RÉALISATEUR JEAN-BAPTISTE POUILLOUX PRODUCTION EXÉCUTIVE MARTINE CASSINELLI UNE COPRODUCTION WHY NOT PRODUCTIONS PAGE 114 FRANCE 2 CINÉMA AVEC LA PARTICIPATION DE CANAL + CINÉ + FRANCE TÉLÉVISIONS AVEC LE SOUTIEN DE LA RÉGION ILE-DE-FRANCE EN ASSOCIATION AVEC CINÉMAGE 9 A PLUS IMAGE 5 PALATINE ETOILE 12 INDÉFILMS 3 LA BANQUE POSTALE IMAGE 8 COFINOVA 11 SOFITVCINÉ 2 SOFICINÉMA 11

PREMIERE 6. NOVEMBER 8

NOVEMBER 2015

Hvordan synes du allmøtet gikk? – Det var et viktig og krevende møte. Det var mange spørsmål og dessverre ikke tid nok til å få besvart dem grundig nok. Dette er en kompleks sak, og vi forstår at mange mente svarene var vanskelig å forstå. Møtet var tydeligvis ikke oppklarende nok og vi vil derfor arrangere flere møter. Rektor Bjørn Jarle Hanssen innledet ved å påpeke at det gikk ut over troverdigheten av elevenes vitnemål om de snakket med pressen. Vil du presisere hva du mente? – Når det gjelder uttalelser om at studentene ikke skulle snakke med pressen, ser vi at vår formulering var klønete. Alle våre studenter og ansatte er selvfølgelig velkommen til å snakke med pressen.

Er det elevenes ansvar å sikre skolens omdømme? – Det er selvsagt høyskolens ansvar. Hva er viktigst for Westerdals posisjon i bransje og samfunn: Omdømmet eller kvaliteten på utdannelsen? – Kvaliteten på utdannelsen er det som gir et godt omdømme. Og når det gjelder disse to tingene kastet man ikke bort tiden: Heldigvis var ledelsen så snille at alle studentene ved Westerdals fikk gratis Office-pakker for Mac 2016 kun et par timer etter møtet <3 Takk, nå lover vi å la saken ligge.


Verdens beste kamera i en smarttelefon Nye Xperia™ Z5-serien har neste generasjons kamera, med 5x zoom og autofokus i verdensklasse. Testet mot ledende smarttelefoner i 2015.

Xperia™ Z5 Compact

Xperia™ Z5

Hvis du ønsker mer informasjon, kan du gå inn på sonymobile.com/testresults Basert på resultatene fra spesifikasjonstester av de mest solgte smarttelefonene i 2015 og på resultatene fra forbrukertester av ledende smarttelefoner. Undersøkelser og tester er utført av Strategy Analytics.


KOMMENTAR

Promobilde, Facebook

HVORFOR I HELVETE SKAL DU BLI KJENDIS? Det er ikke bare eierne som er problemet med Westerdals. TEKST ERLEND MØRCH VGTV SENDER FOR tiden en serie laget av elever ved den beryktede skolen Westerdals ACT. Den handler om Westerdals-elev Petter Holthe Hanssen som vil bli kjendis, og heter Jeg skal bli kjendis, en påstand VGTV åpenbart har tatt for god fisk, slik seeren forventes å gjøre. Konseptet er enkelt nok: Gjennom seks episoder snakker Petter med c-kjendiser om hvordan han også kan bli en. Målet er til slutt å sitte i sofaen på Senkveld. I første episode forteller Petter at han alltid har drømt om å bli kjendis, akkompagnert av musikk som skal vekke sympati, barnebilder det zoomes ettertenksomt ut av og intervjuer med foreldrene. Senere i serien får vi blant annet se ham lage en sang med Didrik Solli Tangen, lære seg å danse av Omer Bhatti og fremføre det hele på et russetreff. Alt dette for å bøte på den mest åpenbare svakheten, om ikke ved Petter selv, så ved seriens evne til å engasjere på noe som helst plan: Han er bare en fyr fra Arendal med stripete skjorte. Vi har kanskje

1

10

NOVEMBER 2015

alle vært en fyr fra Arendal med stripete skjorte en gang, men de fleste har skjønt at en TV-serie om seg selv er en dårlig idé. Den amerikanske komikeren Bo Burnham lagde i 2013 serien Zack Stone Is Gonna Be Famous for MTV. Serien handler om 20 år gamle Zack Stone, som også vil bli kjendis. Uten å ha noen tydelig idé om hva han vil gjøre, prøver han sang, skuespill og så videre. Det hele fremstilt med en presis balansegang mellom det hysterisk morsomme og det oppriktig tragiske: Den unge mannen som bruker college-pengene sine på å leie et kamera-team til å følge ham, i håp om en dag å bli gjenkjent av fremmede på gata. Bo Burnham selv sier at serien er ment å gjøre narr av kjendisjaget, og kulturen som legger opp til det. Jeg skal bli kjendis er altså identisk med Zack Stone Is Gonna Be Famous, men uten kritisk avstand til kulturen. Der Bo Burnhams serie kritiserer og gjør narr, forherliger Petter Holthe Hanssen & co. Enda verre blir det når det viser seg at Petter slett ikke er flink til noe av det han prøver seg på, men heller ikke så dårlig at det blir gøy. Petter er bare middels, mid-

dels, middels. Ikke heier man på ham, ikke har man lyst til å se ham drite seg ut. Det finnes bare ingen tenkelig grunn til å skulle se på dette. Ikke engang som hjernedød eskapisme er den noe tess: Den lar deg ikke rømme noe annet sted enn inn i den dølle privatskolehverdagen til verdens mest ordinære person. For Petters del trenger ikke dette være noen nedtur. For til tross for et narsissistisk, selvsentrert – ja, bent frem sinnssvakt – premiss, fremstår han ydmyk i serien. Bo Burnham sier dette om sin egen karakter, Zack Stone: «I had a journey with Zach […] I’m so annoyed with this kid up front. He’s so obnoxious, he’s so abrasive, I want to hate him because everything about him seems hate-able, and slowly I realize that, no, no, he’s a good kid.»

«

Petter, på den annen side, virker allerede i utgangspunktet som en hyggelig kar, og er aldri ekkel mot noen av de han møter. Han har absolutt ingen ferdigheter han fortjener å bli kjent for, men det betyr ikke at man er et verdiløst menneske. Selv om Petter later til å tro noe annet. Og kanskje må du og jeg ta vår del av skylda. Hver gang man klikker på den saken om Tones nye hund eller den om at Hanne Sørvaag (som forresten er med i serien, selvfølgelig) fortsatt er singel, kaster man vann på mølla som produserer identiske ikke-nyheter, som igjen mater en utbredt halv-misforståelse om at man ikke trenger noe som helst av kvaliteter for å bli en av dem. Jeg klikker ofte på sånne saker, men er villig til å endre mine vaner for å unngå en ny Petter.

Petter har absolutt ingen ferdigheter han fortjener å bli kjent for, men det betyr ikke at man er et verdiløst menneske.


SAMFUNN REPORTASJE

Dette er saken: Oslo kommune tolket tidligere serveringsloven slik at typiske kebabsteder ikke har måttet ha serveringsbevilling. I 2007 ble det presisert at alle steder som på en eller annen måte serverer mat og/eller drikke som tilsier «fortæring på stedet» skal ha serveringsbevilling. Alle typiske kebabsteder skal nå ha serveringsbevilling og følge kommunens åpningstidsregler (06.00–03.30). 7-Eleven og Deli de Luca defineres som «storkiosker», og er derfor unntatt regelen om stengetider. McDonalds og Burger King er unntatt regelen fordi de er definert som «knutepunktsteder», som ligger ved byens «hovedferdsårer».

KIOSKENE

VELTER KEBABEN

Mens 7-eleven, Deli de Luca og McDonalds får holde døgnåpent, tvinger politiet kebabstedene til å stenge klokken 03.30. Uten de mest lønnsomme nattestimene i helgene, overlever ikke de få kebabstedene som er igjen i Torggata. TEKST VILDE IMELAND & PELLE BAMLE FOTO JETON KAÇANIKU ANSATTE PÅ PARTHENON gjeter sine kebabspisende gjester ut av det romslige lokalet midt i Torggata. Klokken er 03.25 natt til lørdag. Shawarmaer og falafler må fullføres ute i duskregnet. De fleste som befinner seg i Torggata denne Halloween-kvelden har imidlertid så vidt begynt å tenke på nattmaten. Mens Parthenon låser døra, strømmer det mennesker ut fra Crowbar, Café Sara og de mange andre utestedene i området. Mange har kebab i blikket.

1

12

NOVEMBER 2015

De drar i døra til Parthenon, banker på ruta til Milano, roper inn til Lille Amir. Fra innsiden av lokalene gestikuleres det unnskyldene. – Faen a! Jeg er sulten og har ikke lyst til å gå på 7-Eleven, sier en fyr utkledd som en russ. På 7-Eleven vis a vis Parthenon dyttes det pølser og paninier over disken i høyt tempo. Stengte kebabsteder har gjort 7-Eleven og Deli de Luca over gata fra Milano til Torggatas eneste alternativ for nattmat. – Før holdt vi åpent til klokka seks. Eller til det ikke var flere kunder, sier Peshkawt Keli, sjef for Milano i Torggata.

Selv om regelen siden 2007 har vært at serveringssteder skal stenge klokka 03.30, har det blitt sett mellom fingrene på, og kebabstedene har i praksis kunnet holde åpent døgnet rundt. Slik har det vært frem til politiet for noen måneder siden bestemte seg for å følge opp kommunens regler. De begynte å gå fra kebabdør til kebabdør i Torggata og området rundt, for å sørge for at Keli og de andre stenger når de skal. – Det gir veldig dårlig økonomi, sier Keli. – Vi mister kunder, må si opp ansatte og kaste mye mat. De fleste av kebabstedene i Torggata skylder husleie for to-tre måneder nå, sier han.

KLOKKEN 03.00 ER alle kebabstedene i Torggata stengt. Gulvene vaskes, mais og kjøttrester pakkes i bokser. Potensielle kunder har for lengst gitt opp og forflyttet seg til kiosker og taxikø. Hvis politiet tar noen i å bryte reglene for åpningstider venter straff i form av inndragelse av serveringsbevillingen. Ingen har råd til å ta denne risikoen. – Kollegaen min holdt åpent selv om han hadde fått inndragelse i én uke. Politiet oppdaget det og da tok de fra ham bevillingen i seks uker, sier Keli. Hvorfor får store etablerte kjeder som 7-Eleven og Deli holde åpent så lenge de vil, mens små familiedrevne kebabsteder


må stenge 03.30? Selv om det kan virke urimelig er de ulike åpningstidene solid forankret i lover og forskrifter. Oslo kommune gjør nemlig unntak for «bensinstasjoner, storkiosker, kiosker, pølseboder og lignende». Fordi 7-Eleven og Deli regnes som storkiosker kan de holde åpent så lenge de vil. Akkurat hva som gjør at et sted er en storkiosk og ikke et serveringssted er derimot uklart. – Vi ser på stedets karakter for avgjøre det, sier direktør Gunnhild Haugen i Næringsetaten. Hun legger til at det kan være «flere indikasjoner på hva som er det ene eller det andre». – Som tommelfingerregel kan vi si at der hovedgeskjeften er mat som i tillegg tilberedes og selges på stedet, er det et gatekjøkken eller kebabsted som må følge kommunens åpningstidsforskrift, Det er også antall sitteplasser i lokalet som avgjør om et sted skal defineres som

«

Det er forskjellsbehandling!

På Milano er det fire stoler og to små bord. – Det er forskjellsbehandling! Jeg har veldig få sitteplasser, og i helgene fjerner jeg dem helt for å få bedre plass, sier Keli. – Men næringsetaten har bestemt dette på bakgrunn av politiets anbefaling. De mener det blir mindre bråk og vold når vi stenger tidlig. Den statistikken skulle jeg likt å se! Når folk ikke får mat blir de irriterte. De sparker i døra, sier han.

en storkiosk eller en vanlig restaurant, får NATT&DAG opplyst på telefon fra Næringsetaten ved en annen anledning. Det er med andre ord ikke tilfeldig at 7-Eleven i Torggata bare har tre barkrakker ved vinduet.

– SE HER! Han knuste glasset på døra fordi han ikke fikk komme inn! Sami Bilal viser opprørt frem sprekken i døra. Han er bror av daglig leder på Parthenon. Etter at de måtte begynne å stenge tidligere, har både døra og hele det ene store vinduet ut mot gata blitt knust.

– Folk er fulle og sultne, men får ikke komme inn. Da blir de sinte. De tror dette er våre regler, men det er myndighetene! – Etter at du har festet og danset vil du sette deg ned for å spise og slappe av. Når du ikke får lov til det, det er da det blir problemer. Folk blir mer aggressive når de ikke får mat, sier Bilal. POLITIET SKULLE HELST sett, i det de kaller et «volds- og ordensperspektiv» at det var samme stengetider for alle. Likevel mener de det blir mindre vold av at kebabstedene tvinges til å overholde stengetidene. Lasse Johnsen, leder for politiets Etterretning Uteliv-avdeling i Oslo, sier at folk drar hjem i stedet for å henge igjen i byen og begynne og krangle. Ifølge kebabinnehaverne blir det mer bråk og vold, ikke mindre. De forteller om rasende kunder som knuser ruter når de blir kastet ut og ikke får maten sin.

NOVEMBER 2015

13


SAMFUNN REPORTASJE

«

– Dette er ikke en kjent problemstilling for oss, og dersom dette er en utfordring så er alternativet at de må leie inn ordensvakter, noe flere aktører allerede har gjort. Det kreves rett og slett mer av de aktørene som ønsker å rette sin virksomhet mot nattelivet og berusede mennesker. Hvis de ikke kan drive et mattilbud forsvarlig, må de faktisk benytte seg av vakter. Men de trengte jo ikke vakter før. Må de begynne å leie inn vakter etter dere har begynt å følge opp dette? – Vi kan ikke la et gatekjøkken fortsette å servere kunder etter stengetid for å hindre at kundene blir misfornøyd når stengningstidene overholdes. ALLE EIERNE AV kebabstedene NATT&DAG har snakket med peker på det de mener er en urettferdig behandling fra kommunens side. Ikke bare vis-a-vis

«

storkiosker som 7-Eleven og Deli de Luca, men også når det kommer til restauranter som McDonald’s og Burger King. Flere av disse er unntatt fra regelen om stengetider av «særlige grunner». Det er fordi de ligger i såkalte «trafikknutepunkt», langs «hovedferdsårer» inn til byen. McDonald’s ved Egertorget har åpent til 04.30 torsdag, fredag og lørdag, og Burger King på Karl Johan har åpent til klokken 05 på lørdager. McDonald’s i Storgata har døgnåpent torsdag, fredag og lørdag. Noen meter opp i gata fra McDonald’s Storgata ligger kebabstedet New Winnys. – Det er veldig, veldig urettferdig at McDonald’s får ha døgnåpent, sier Shafqat Raza, som driver stedet. – Vi taper veldig mye penger! For oss består uka av to dager. Og det er mellom klokka tre og fem i helgene som er de beste timene. Vi er på etterskudd med leia og har måttet si opp ansatte, sier Raza.

Det kreves mer av de aktørene som ønsker å rette sin virksomhet mot nattelivet og berusede mennesker. 14

NOVEMBER 2015

NÅR NATT&DAG FØRSTE gang tar kontakt med Oslo kommune er det midt i byrådsskiftet. Avtroppende byråd for kultur og næring Hallstein Bjercke (V) sier da at situasjonen rundt Torggata ikke er ideell. – Jeg har forståelse for at dette fremstår som forskjellsbehandling for kebabstedene. Dette er en problemstilling som det er viktig at ses på når kommunen snart skal revidere åpningstidene, sier Bjercke. Når vi tar kontakt igjen er det Geir Lippestad som har tatt over jobben som næringsbyråd. – Det er ikke kommunens hensikt å favorisere store hamburgerkjeder fremfor små kebabsteder. Tvert imot ønsker vi å ha et mangfoldig næringsliv i byen, sier kommunens næringssjef Jan Fredrik Lockert. Han erkjenner likevel at situasjonen kan oppleves som urettferdig for kebabstedene. – Dette kan fremstå som forskjellsbehandling, men det er konkrete objektive vilkår som avgjør om et utsalgssted defineres som storkiosk eller serveringssted. Etter at staten kom med nye

Vi mister kunder, må si opp ansatte og kaste mye mat.

presiseringer av hva slags matservering som krever egen bevilling kom kebabsjappene i en ny kategori. Oslo kommune skal revidere åpningstidsforskriftene til neste år. – Da vil det åpnes for innspill fra både politiet, brann- og redning, bydelene og bransjen selv, sier Lockert. Noen uker etter at NATT&DAG første gang var i kontakt med Oslo kommune har McDonald’s i Storgata fått samme stengetid som kebabstedene. Når vi kontakter McDonald’s Norge får vi opplyst i en mail at restauranten i forbindelse med en nylig oppdatering av serveringsbevillingen nå må stenge 03.30. – Vi er imidlertid i tett dialog med Oslo Kommune for å få utvide åpningstidene tilbake til døgnåpent som før, sier en optimistisk kommunikasjonsdirektør Erik Lødding i McDonald’s Norge. PÅ PARTHENON FABLER Sami Bilal om å skjære et hull i veggen og lage en «disk» ut i gata, for å bli definert som kiosk og dermed slippe unna kommunens regler. – Men det hadde blitt mye mer bråk i den køen enn når folk får sitte i fred og ro inni lokalet.


DU ER HENTA! PRESENTERT I SAMARBEID MED MAZDA CX-3

MAGNUS DEVOLD BLE HENTA

Ekstramateriale! I andre utgave av vår bil- og samtaleserie Du er henta! henta vi Magnus Devold. Du kan se hele sulamitten på nd.no/duerhenta, men nå som vi har deg her i papiravisens lune klør: Hvorfor ikke lese litt om hva Magnus mener om hint og pist, og så sjekke ut episoden? Vi har stilt noen oppfølgingsspørsmål som vi ikke fikk tid til å spørre om.

Hva kaller du en kineser som går med skinnfrakk? Fineste <3

Hvilken oppgave skulle du utføre umiddelbart etter forrige gang du sa «Hvor vanskelig kan det være»? Jeg skulle se opp for dette stupet. Hvilket stuuuuuuuuuuuuuuuuuuuuuuuuuuuup det var kan jeg ikke fortelle. Jeg overlevde ikke fallet.

Året er 2083, og Magnus Devold-museet skal endelig åpnes for publikum. Men problemer oppstår. Hvilke problemer? Og hvordan takler sønnene dine – Ole, Dole og Tennis – medieoppmerksomheten? Det stakkars museet. Det er alt for lite. Og laget av strå og løv. Det er bare å blåse det over ende. Ole, Dole og Tennis, som vedtok å bygge museet av strå og løv, takler ikke medieoppmerksomheten og sammen skrinlegger de Tøyenløftet en gang for alle.

Fullfør setningen: «Bendik gjorde for så vidt en god jobb som programleder, særlig med tanke på at … … jeg løy da jeg sa at han for så vidt gjorde en god jobb som programleder.»

I programmet ditt har dere en spalte som heter «Kjendishei», der dere sjekker om kjendiser sier hei til hverandre uten å kjenne hverandre. Har det noensinne hendt deg at du har sagt hei til en kjendis uten å få svar? I 2012 var jeg i Las Vegas for første gang. Jeg hadde vært på casino og vunnet ganske mye småpenger som jeg hadde i en liten bøtte som jeg tok med meg for å ta hotellheisen opp til rommet mitt. I det dørene skal til å lukke kommer det fire store afroamerikanere inn, jeg presser frem et «hei». Jeg skal innrømme at jeg ble nervøs og prøvde å skjule bøtta med pengene. En av mennene sier plutselig, «hit the floor, man», og jeg gjør som han sier. Pengene mine flyr overalt og lander utover gulvet. De fire mennene bryter ut i en rå latter, før de begynner å samle sammen pengene. Til min store overraskelse gir de meg alle pengene etter de har plukket opp alt fra gulvet. En av dem forklarer at han mente at jeg måtte trykke på knappen til hvilken etasje jeg skulle til, ikke legge meg på gulvet. Jeg blir utrolig pinlig berørt og forlater heisen mens de fire mennene ler seg fordervet. Senere den kvelden blir en bukett med roser levert til rommet mitt. Det er en 100-dollarseddel festet til hver rose og et kort der det står: «Thank you for the best laugh I’ve had in years! – Nelson Mandela». Men noe hei fikk jeg aldri.

Hva er ditt beste råd til Iben Akerlie, som er neste gjest? Og hva er ditt verste mareritt? Mitt verste mareritt er å måtte følge marerittene mine. Følg drømmene dine, Iben.


MUSIKK INTERVJU

Michael Rother (f. 1950 i Hamburg) Spilte i en tidlig inkarnasjon av Kraftwerk, sammen med Florian Schneider og Klaus Dinger. Begynte i 1971 og gi ut banebrytende musikk sammen med hippiepunkeren Klaus Dinger i gruppa Neu!. Dannet i 1973 gruppa Harmonia sammen med Hans-Joachim Roedelius og Dieter Moebius. Suksessfull soloartist og filmmusikk-komponist siden 1976. Ble snytt for kreditering på Bowies «Heroes»-album. For tiden aktuell med turnering verden over sammen med trommis Hans Lampe (Neu!, La Düsseldorf). Bokssettet «Harmonia – Complete Works» ble sluppet 23. oktober i år.

RAYMOND OG ROTHER En samtale om å ville fjerne seg fra all eksisterende musikk. Og komme nærmere katter. TEKST PELLE BAMLE FOTO MAGNE RISNES DA DET NORSKE bandet Beglomeg i sommer ga ut sin debutplate, «Eurokrjem», fulgte det med et essay. «Let me tell you about Eurohope» var et forsøk på å forklare en ny sjanger frontfigur Raymond T. Hauger hadde funnet opp. «Eurohåp» tar utgangspunkt i noe tysk musikk fra 70- og 80-tallet, en type musikk som ifølge Hauger fanger en følelse av «håp og ubetinget kjærlighet». I essayet presenteres Michael Rother som en av sjangerens gudfedre. Hans solomateriale er «ren kjærlighet i musikalsk form». Før Rothers solokarriere tok til mot slutten av 70-tallet, hadde han rukket å spille i en tidlig versjon av Kraftwerk, laget banebrytende musikk som halvparten av bandet Neu!, gitt ut to album (samt en «lost tape»-innspilling med Brian Eno) med bandet Harmonia og er dermed som pionér å regne innen den ekstremt innflytelsesrike og omdiskuterte sjangeren «Krautrock» (mer om det begrepet senere). Da Rother ble booket til Oslo Psych Fest i oktober, var det åpenbart at NATT&DAG måtte arrangere et «meeting of the minds». – Jeg gjorde et intervju for en studentradio i går, og de spurte meg om Eurohåp! Var det ikke det du snakket om da vi møttes i Bergen sist?

1

ken, og især solomaterialet ditt. Det er en utrolig lengsel der som smelter meg fullstendig. – Ok. Det er en låt på den siste Pink Floydplata, «The Endless River», som har den samme vibben. «Anisina». Har du hørt den, eller? – Hehe. Det lurer jeg på om jeg svarte deg på da vi snakket sammen sist. Jeg bruker ikke mye tid på å høre på kontemporær musikk.

var noen som sa noe til deg som fikk deg til å forstå at kopiering er fånyttes? – Nei. Jeg tror det bare vokste seg til gradvis med alle de ideene jeg ble eksponert for sent på sekstitallet. Den politiske scenen og all turbulensen. Vietnam-krigen og borgerettsbevegelsen i USA. Uroen blant studenter i Berlin, hvor det var disse venstreorienterte gruppene som demonstrerte og ble banket opp av de reaksjonære politistyrkene på det tidspunktet. Du vet jo at en fyr ble skutt og drept på gaten i Berlin!

Jo, det stemmer. Det er et uttrykk jeg har funnet på, delvis for å dekonstruere dette helsikes Krautrock-begrepet. – Haha! Bra!

Når innså du det? – Det kom med årene. Jeg var tenåring da jeg startet å spille, og kopierte og beundret disse folkene.

Søren, Michael, jeg må gå på do. Jeg beklager. Vi må holde tråden! [Raymond går på do] – Hvor var vi? Jo, du spurte meg om hvordan jeg kom frem til ønsket om å styre vekk fra helter. Når du innser hvordan verden fungerer og hva som er galt og har en mening om det, så utvikler du også en idé om din egen personlighet. Hvem er jeg? Hvorfor tenker jeg dette? Du begynner å tvile og begynner å tenke at, «ok, jeg elsker disse musikerne, jeg elsker The Beatles, alle disse store heltene, Hendrix, men de er jo artister i sin egen rett med sin egen identitet». Inntil da var jeg bare en som plukket opp deres ideer og kanskje prøvde å tilføye noe, men det tilfredstilte meg ikke. Det tilfredsstilte ikke mitt ønske om å utvikle min egen personlighet, ikke bare som menneske, men også som musiker. Jeg tror de sene sekstiårene generelt var en tid og en periode hvor mange musikere verden over og unge folk generelt hadde de samme følelsene om urettferdighet. Vietnam-krigen var spesielt grusom og urettferdig, syntes vi.

For det sier ingenting om musikken. Såkalt «Krautrock» inneholder jo så mange typer forskjellig musikk, og blant annet finnes det mange eksempler på det jeg liker å kalle universiell håpsmusikk der. – Allright. Et håp om at livet skal bli bedre?

Det var i gruppa Spirits of Sound, ikke sant? – Stemmer. Vi startet i ’65 og vi var som slaver. Vi imiterte og forsøkte å ligge så tett opptil våre idolers sound som mulig.

Svært godt svart. Wow. Dette fikk deg til å ville skape noe helt nytt? – Du vet, jeg var jo en av de aller yngste. Det var eldre musikere og kunstnere rundt meg, og du hadde filmskapere som

Ja, eller at alt skal ordne seg, hvis du skjønner hva jeg mener. Og akkurat det er en følelse jeg ofte får når jeg hører mye av den tyske 70- og 80-tallsmusik-

16

NOVEMBER 2015

Hehe. Jeg hadde snudd noen kalde da. Aldri hørt på Pink Floyd? – Det er ikke det at jeg ikke liker dem. Jeg husker at sent på 60- og tidlig på 70-tallet, så var det noen viktige låter som nådde meg, men jeg har aldri vært noen fan. Historien om min utvikling som musiker begynner med at jeg ville styre vekk fra all annen kjent musikk. Det ga ingen mening for meg å lytte til andre band på det tidspunktet, da jeg forsøkte å bevege meg bort fra alt. Akkurat. Kan du fortelle litt om hvorfor dette ble så viktig for deg? Hva dreide det seg om? Glemme Hendrix og sånn? – Hehe! Jeg elsker Hendrix fortsatt, vet du. Jeg beundrer ham, men jeg er ikke Jimi Hendrix. Og jeg er ikke The Beatles eller hva som helst, Clapton eller …

Det er vel et nokså vanlig utgangspunkt? – Jo, jeg var bare femten år da. Ikke sant, men kan du huske om det var noe spesielt som skjedde eller om det

«

hadde en helt ny tilnærming til det å lage film. Man opplevde forandringer i alt! I Tyskland, i Frankrike … Ja, Fassbinder og … – Ja, Fassbinder, Herzog og andre folk som dem. Så jeg tror at ikke bare jeg, men også mange andre musikere delte denne følelsen om at noe er feil med systemet. Det kommer jo an på om du har en slags musikalsk visjon, men tanken om å kritisere Amerika og amerikansk livsstil og politikk fikk mange folk til å kritisere musikken også. Vi innså at det måtte være en slags imperialistisk verden siden hele Tyskland var full av amerikansk og engelsk musikk. Det var ingen ordentlig tysk scene. Vi følte vi måtte legge den engelskspråklige kulturdominansen bak oss. Det er ikke sånn at jeg våknet opp en morgen og tenkte at «jeg vil legge alt dette bak meg», men med små steg kom det sakte til meg og til slutt forsøkte jeg å finne ny musikk, eller et nytt felt innen musikk. Og det var ingen andre musikere rundt som delte min … eller det var andre, men det var ingen jeg visste om da. Så jeg var ganske misfornøyd. Så du hadde ikke hørt om Florian Schneider og Ralf Hütter før du møtte dem? – Nei, jeg hadde aldri hørt navnet Kraftwerk. En dag var jeg på en demonstrasjon sammen med en annen gitarist som også jobbet på mentalsykehuset der jeg jobbet, og han fortalte meg at han hadde blitt invitert til et studio for å spille inn noe filmmusikk og lurte på om ikke jeg ville bli med. Jeg tenkte hvorfor ikke og spurte hvem disse folkene var. «Kraftwerk» sa han. Jeg syntes det var et rart navn, men jeg ble med og det viste seg å være riktig beslutning for senere på kvelden var jeg der og jammet med Ralf Hütter og møtte Klaus Dinger og Florian Schneider.

Jeg vil anbefale alle som er inspirert av noe til å komme seg videre.


NOVEMBER 2015

17


MUSIKK INTERVJU

Dæven. – Ja, Klaus hadde spilt på én av sidene på den første Kraftwerk-skiva så han var allerede en del av den scenen og den gjengen der. Jeg husker godt at han satt der i sofaen med Florian og de lyttet til meg og Ralf som jammet. Jeg tror alle tenkte at her er det noe verdt å vie oppmerksomheten sin til. Så vi utvekslet numre og noen uker senere fikk jeg en telefon fra Florian Schneider. Han fortalte meg at de hadde fått en rekke konserttilbud som følge av skivas lille undergrunnssuksess, og spurte om ikke jeg kunne tenke meg å erstatte Ralf Hütter, som da hadde bestemt seg for å fullføre arkitektutdannelsen sin. Så slik hadde det seg at jeg kom meg inn i scenen, og fra da av går det en strak linje. Jeg spilte med Florian og Klaus i noen måneder og møtte Conny Plank. Vi forsøkte å spille inn den andre Kraftwerkskiva, men som du vet fikk vi ikke det til.

utvikle noe fra bunn. Det er en veldig lite forfriskende opplevelse. Det er veldig seriøst og hardt arbeid. Og jeg husker at jeg virkelig slet med å spille inn plater. Det er et psykologisk problem. Det å zoome inn på materialet og etter noen uker ikke få sove ordentlig fordi jeg ikke klarer å tenke på noe annet og jeg våkner om natten og tenker på hvordan jeg skal mikse en låt istedet for å sove. Sinnsro altså. – Ja, det er én av grunnene. Og livet mitt er nokså travelt. Jeg savner ikke å gi ut musikk. På tampen her. Jeg må få spørre deg om Frank Duval. Han kjenner du vel? – Jeg beklager. Jeg kjenner ham ikke! Lagde han filmmusikk? Hæ? Ja, han laget musikken til Derrick. – Å, han ja! Den fyren? Kanskje jeg burde følge med.

Ja, dere fikk ikke overført live-feelingen, sant? – Nei, vi fikk det bare ikke til. Conny Plank var litt eldre enn dere. Hva har du å si om ham? – Ja, jeg har alltid vært yngst. Også i Spirits of Sound var jeg yngst. Hehe! Det hadde noen ulemper så klart, men det ble ganske fort klart for meg at Conny Plank var en interessant person å jobbe med. Ja, og han har jo jobbet med så mye forskjellig. Produsert Killing Joke, Eurythmics og … – Ja, jeg kjenner ikke musikken. Du blir vel overrasket, men jeg må innrømme at jeg knapt kjenner til noe musikk. Altså, jeg kjenner til navnene, men ikke materialet. Det går bra! Jeg har lest at du gikk til barnemusikk og eldre tysk folkemusikk for inspirasjon. Stemmer det? – Nei, det var aldri noen plan om å gjøre noe relatert til folke- eller barnemusikk. Men det var en slags dekonstruksjon av rockeklisjéene og rockeverdenen. Legg alt dette som har tilknytning til amerikansk og britisk popmusikk, blues … legg alt dette bort! Ingen kjappe fingre på gitarhalsen, ingen bluesnoter og alt dette. Så dette var et helt bevisst steg? – Ja, dette var veldig viktig. Det var integrert i tanken om å legge alt bak seg. Gitarspillet ditt, Michael. Du bruker lange toner som kan gi lytteren en lengtende følelse og man kan visualisere. – Jeg visste ikke da, og heller ikke i dag, hva folk opplever når de hører musikken. Det er ikke mulig å sette seg inn i en annen persons sinn og hjerte. Det er jo et av de store mysteriene, ikke sant! Jeg var like overbevist når det gjaldt Neu!s musikk som med Harmonia og med sologreiene mine. Jeg elsket musikken! «Dette er så bra og alle må elske dette fordi jeg elsker det!», men så innså jeg at det funker jo ikke, fordi jeg aner ikke hva andre folk vil høre eller hva de faktisk hører. Når jeg spør venner, eller kjæresten min «Hva hører du her?» så blir jeg overrasket. Det er så uklart for meg. Jeg mener, alle opplever alt forskjellig! Det gjelder jo hele livet.

18

NOVEMBER 2015

Ja, persepsjonen råder over alt. Fader og, jeg må på do igjen. Jeg snudde fire varme før vi begynte … Hold tanken! – Haha! Beklager dette. Kaffen går rett igjennom her. Når du rigger deg til for å lage musikk, forsøker du å visualisere hva det skal bli? – Overhodet ikke. Det er bare lyd det jeg hører. Men noen ganger har jeg følelser om rom og bevegelse. Om en rytme er veldig sterk og driver fremover så kan jeg for eksempel forbinde det med å sykle fort eller å være i havet på en stor bølge. Det er jo visualisering det? – Ja, kanskje svaret burde vært ja. Men det er ikke slik at jeg setter meg ned og vil oversette følelsen av å være i havet til musikk. Det er musikk først og så vet jeg at dette er en følelse jeg kjenner igjen fra andre deler av livet. Ideen er ikke å oversette musikk til en slags film eller noe du opplever i livet. Med mindre jeg lager lydspor til en film, slik jeg har gjort i senere tid. Da ser jeg scenen, jeg registrerer følelsene og atmosfæren.

Du har sagt at det nåværende livesettet ditt ikke dreier seg om noen nostalgitripp, men at det er gammel musikk med dine nåværende ideer om musikk. Hva er dine nåværende ideer om musikk? – Vel, det er ikke en nostalgisk tilnærming. Det er ikke sånn «alt var så mye bedre før og alt er så dårlig nå». Det er ikke slik jeg ser det. Jeg tenker jeg prøver å balansere det gode og det dårlige. De tidlige syttiårene var en veldig viktig periode i mitt liv. Jeg gjorde helt nye oppdagelser og utvekslet ideer med veldig interessante artister. Florian Schneider, Klaus Dinger, Roedelius, Moebius. Og det å utvikle musikalske ideer med disse menneskene formet musikkforståelsen min som jeg så kunne blande med personligheten min, og det førte til slutt til sologreiene. Ja, er det planer om å spille inn noe nytt? – Jeg er ikke så tent på å gi ut ny musikk eller å gå gjennom den prosessen med å

«

Jeg er bare nysgjerrig. Dere har mye til felles. Men skit i det. Når Neu!-platene ble offisielt reutgitt kom det jo en bråte med musikere og band som hevdet at Neu! var en stor inspirasjonskilde. Men, Michael, vil du ikke si at det er misforstått hvis denne inspirasjonen kun består i å kopiere apache-beaten over endeløse drunerunker ut i ingenmannshælsiket? Det gikk kjapt inflasjon, synes du ikke? Å skulle være inspirert av Neu! skulle vel innebære mer idealistiske forsøk, altså finne på noe NYTT? – Jo, hehe, det er det jeg ville sagt også. Jeg liker ikke å være en krass kritiker, men hvis jeg skal være ærlig: hvis du vil dele denne idealistiske tanken må du gjerne ta Neu! som et utgangspunkt, men forsøk å gjøre det annerledes. Dét er å være inspirert av Neu! Men ikke alle er ment å være innovatører. Det har så mye å gjøre med hvilken tid man lever i, og hva som foregår av forandringer i verden. Det jeg opplevde da jeg startet var en meget spesiell periode. Det er vrient for meg å forestille for meg hvordan jeg ville reagert om jeg var en ung person i dag. Om jeg ville hatt det samme ønsket om å styre vekk fra alt som skjedde rundt meg, om jeg ville spilt på et helt nytt, moderne instrument eller spilt noe som ingen vil høre på. Jeg vil anbefale alle som er inspirert av noe til å komme seg videre. Bra sitat. Nå vil jeg snakke litt om katter. Du har sagt at tredjealbumet ditt Katzenmusik er inspirert av forholdet ditt til og din fascinasjonen for katter. Hva er det med katter? Er det bare at de er så gode, søte og kosete og sånn? – Jeg beundrer de og jeg har hatt mange katter. Et tilfeldig syn av en katt får meg alltid til å smile. Jeg er maktesløs overfor de. Jeg rekker ikke å tenke engang før jeg smiler. Jeg tilbeder katter av alle størrelser og jeg elsker de vanlige kattene. Ikke slike rasekatter, men helt typiske, vanlige katter. Skulle ønske jeg var en.

Jeg tilber katter av alle størrelser og jeg elsker de vanlige kattene.


LOUD AND CLEAR AS

Blodige strender Bok 4 i Michelet-serien En sjøens helt, er endelig i salg!

Nå kun kr 349,Veil. 399,-

Julegavene kjøper du kjapt, trygt og enkelt hos

haugenbok.no

Bok 1–3, Nå kun kr 169,-

Norges raskeste nettbokhandel

De vises stein

Birøkterens datter

Playground

Uglen

Vår tids største barnebokklassiker i ny vidunderlig illustrert utgave.

SUPERTILBUD! En av årets vakreste romaner.

Kepler er tilbake med noe helt nytt og rått innen spenningssjangeren.

Uglen er bok 2 i serien om Holger Munch og Mia Krüger. Anbefales!

Kun kr 305,-

Kun kr 349,-

Kun kr 199,-

Kun kr 332,-

Kun kr 332,-

Veil. 349,-

Veil. 399,-

Veil. 299,-

Veil. 379,-

Veil. 379,-

60

0

mb mb 9

Kun kr 159,-

1020 10

1060 108

Karsten og Petra drar til Afrika! Siste film i serien.

0

40

Karsten og Petra på safari

12 favorittfilmer til barna

980 10 0

Klompelompe Strikkebestselger nr.1 i høst!

VINNER 2015

Veil. 990,-

SE PRISEN!

Karsten og Petra samleboks Inneholder de 3 første Karsten og Petra-filmene.

DVD kr 159,-

Kun kr 249,Blu-ray kr 179,-

haugenbok.no AS - Postboks 175 - 6101 Volda - Telefon 70 07 45 00 - epost@haugenbok.no - www.haugenbok.no


SAMFUNN GUIDE

EN INFORMERT GUIDE TIL F NATT&DAG har snakket med en tidligere innsatt om ting du burde tenke gjennom før et opphold i et norsk fengsel. TEKST EMIL FINNERUD OG TIM BUCK ILLUSTRASJON KRISTOFFER HERNHOLM DU HAR DRITI deg ut. Du tok bilen etter litt for mange glass, klinte til en frekk fyr på byen eller var i besittelse av for mye kokain da nachspielet fikk besøk av politiet. Eller kanskje du rett og slett er i en kriminell fase av livet? Hva vet vi. Dommen har falt. Du må i fengsel for første gang. Men hva venter deg der, egentlig?

1

FØR SONING Røyker du sigg kan du ta med en kartong inn. Du kan også ta med deg 500 spenn i sedler som i sin tur veksles i mynt av vakta. I norske fengsler er det nemlig bare

20

NOVEMBER 2015

mynt som gjelder. Du kan for øvrig ta med deg så mye spenn du vil inn, men uansett beløp du tar med deg inn, vil disse bli porsjonert ut i ukesrater på 200 til 300 kroner av vakta. På toppen av denne summen kommer det lønn fra diverse arbeid. Lønnen vil variere fra 200 – 500 kroner uken avhenging av hva du gjør. Disse pengene kan brukes i kiosken på alt fra Snickers og sigg til telefonkort, brus, toalettsaker, avis, chips og nudler. Kiosken holder som regel åpen to dager uka. Det er helt essensielt å ta med seg behagelig klær som joggebukse, hettegenser og sneakers. Strengt tatt trenger du ikke annet. Det kan selvfølgeig være en god ide å ha med et skift med noe litt penere, skulle du for eksempel få besøk

av dama, venner eller familie. Drit i masse kliss i håret, parfyme og lignende. Du skal ikke på byen. JOBB Du må jobbe i fengsel, og det er greit å ha en idé om hva du vil gjøre før du blir låst inn. Kanskje jobben som ganggutt er perfekt? Han vasker toalettene og rommene til de innsatte på sin avdeling. Få timers arbeid og godt betalt, og tar maks to timer. Rett etter obligatorisk oppstilling klokken 07.00 kan du i teorien gå å legge deg igjen. Det eneste som kreves av deg er at jobben blir unnagjort i løpet av dagen. OBS: Gangutter får gjerner rykte på seg for å stjele fra rommene. En annen mulig jobb er «depot». Det

krever cirka samme antall arbeidstimer som gangutten, men jobben er hakket bedre. Jobben går i korte trekk ut på å dele ut arbeidsklær, dyner, sengetøy og annet stash til de insatte. Dessverre er den ofte forbeholdt langtidsfanger, men du har livets rett til å prøve deg. Det er for øvrig en god idé å være venn med de på depot. Et slik vennskap kan føre til klesvask mer enn en gang i uken, og til og med flere puter og oftere bytte av sengetøy. Har du lyst på morsomme jobber er mekanisk verksted er godt sted å være. Her er det blant annet mekking av bil, sveisekurs og trucklappen som står i fokus. Sistenevnte er det rift om. Er du smart fikser du deg trucklappen før du går inn. I trucken har du radio, varme, samt andre digge frynsegoder. Er du ute etter kremjobben (!) er kjøkkenet et sikkert kort. Et kjøkkencrew består av åtte personer og det er korte vakter på rullering. Haken er å få frokosten. Da


«

Ingen liker å stå ute og fryse en halvtime på vinteren fordi du er treig på dass.

FENGSELSOPPHOLD må du stå opp halv seks eller tidligere! I tillegg er jobben godt betalt og mange av de kuleste folka jobber av en eller grunn på kjøkkenet. Mange av de andre innsatte prøver også å være på godsiden med gutta på kjøkkenet. GJENGER OG RESPEKT Det finnes ingen grunn til å lage unødvendig drama for å sette deg i respekt. Enkelte har dessverre en lei tendens til å misforstå dette punktet. Titt og ofte kan du se dem kline til en uskyldig stakkar for å liksom sette seg i respekt og bli fryktet av andre innsatte. Ikke gjør det. Det eneste som skjer er at folk ler av deg bak ryggen din. Mange har hørt skrekkhistorier om amerikanske fengselsgjenger som Aryan Brotherhood, Black Guerrilla Family og Mexican Mafia. Det er lite overførbart til norske forhold. Ufrivillig rekrutert til en gjeng blir du heller ikke. Det du derimot kan oppleve å høre i norske fengsler er at «alle» kjenner

en i Hells Angels, B-gjengen, eller Young Guns. Dette stemmer selvfølgelig ikke. VÅPEN / SLOSSING Finnes det våpen bak murene? Ja. En hel del i følge beslagsoversikten fra norske fengsler. Vi snakker hjemmesnekra «shanks», nunchackus, slåsshansker, stålrør og så videre. Likevel er det relativt sjelden å oppleve vold med våpen i norske fengsler, men sjansen for å havne i slåsskamp er der. En av de vanligste årsakene for å få seg en på trynet kan være å gjentatte ganger komme for sent til oppstillingen. Ingen liker å stå ute og fryse en halvtime på vinteren fordi du er treig på dass. TYSTING Ingen liker tystere. Og de finnes det dessverre svært mange av i fengselet. Disse vil få juling og i stor grad miste vennene sine. Ryktet sprer seg fort. Ikke glem at du lever

i et lite sammenvevd mikrokosmos med hundre karer. Det er tett, intens og bryter du den gyldne regelen om å ikke tyste, risikerer du å bli hundre prosent utstøtt der inne. ROMKOMPIS OG ROM Et viktig punkt. Er du riktig uheldig kan du ende opp med en femti år gammel, to meter høy, stokk dum junkie med rørete stemme. Får vedkommende tak i for eksempel speed er løpet kjørt. Du må ut. Bli overflyttet. Nå. Men hvordan? Igjen, skulle idioten være på speed, så ikke tyst om dette til fangevokterne. Man kan klage på vanlig måte, og be om å bli overflyttet. Lås alltid inn tingene dine. Ikke glem hvor og med hvem du befinner deg. Glemmer du verdisakene på fellområder som treningsrommet, verksted og lignende er de garantert borte. Musikk er det forresten lite av: Det er en radio på rommet, men kun et par kanaler å velge i.

UTDANNING / KURS Å melde seg på matlagingskurs er på alle mulig måter bra. Du spiser automatisk bedre mat i fengselet og høyner generelt matkunnskapen din, noe som igjen vil gagne deg livet ut. På kurset lager man alltid en treretters fra bunn av. På rullering deler man på å lage de forskjellige rettene seg i mellom. Etter endt matlaging spiser dere samlet. Utdanningstilbudet varierer noe fra fengsel til fengsel, men det går ofte i grunnskole, matte, norsk, data og VGS-fag. Undervisningen foregår som regel to dager i uka, ellers er det jobbing som vanlig. Ellers: Motorsaglappen, varmearbeider (mur, sveis, etc) og lignende. BESØK & SEX Sex er noe du antageligvis blir svært underernært på, men har du dame/mann er det relativt grei skuring å få pult. På besøksrommet ligger det ofte kondomer. Det

NOVEMBER 2015

21


SAMFUNN GUIDE

snakkes i utgangspunktet ikke så høyt om praksisen rundt sex på besøksrommet, så hold deg noenlunde under støygrensa. Besøkstiden ligger et sted mellom én og to timer per uke. Er du singel kan du sette inn sexannonser i pornoblad eller lignende. Skriv rett ut at du er en innsatt i det og det fengselet, og søker en sexpartner. Viktig å understreke at det ikke er prostituerte vi snakker om, bare folk som liker uforpliktende sex med folk i fengsel. Når det gjelder prostituerte kan disse kjøpes og mottas på besøk så fremt de har god vandelsattest. Mange prostituerte er til opplysning omreisende, så dette fikser du selv om du sitter inne på et gudsforlatt sted. Det beste er å få folk på utsiden til å fikse avtalen for deg. Pornoblader lånes også bort mellom fangene. RØMME? Åpen soning betyr som regel bare et høyt piggtrådgjerde, og om du vil du stikke er det enkelt. Finn dødsonene til kameraene, skaff deg en avbitertang på mekanisk verksted, eller legg håndklær over piggtrådgjerdet og hopp over. På første telling vil dette bli oppdaget. Derfor gjelder det å stikke rett etter telling, det vil gi deg mer tid. I ren Hollywood-stil kan du faktisk også slenge deg på traileren som henter ting til og fra fengselet. Er ikke så vanskelig som det høres ut som. Hopp av på første stoppested litt unna fengselet. Men selv om det kan være lett å stikke av, er det egentlig ikke noe stort poeng å gjøre det. Du er der for å gjøre deg ferdig med ting. Du får heller ingen stjerne i boken blant innsatte. Dagen du blir tatt, må

22

NOVEMBER 2015

du også sone den opprinnelige dommen på nytt, fra start av. I tillegg plusser man på et par ekstra uker. Sist, men ikke minst, havner du alltid på lukket avdeling etter en rømming. DOP OG ALKOHOL Får du inn varer, så holdt kjeft om det. Folk kan lett bli sjalu fordi du ikke har nok å selge eller krite. Skal du deale burde du alliere deg med to andre du kan stole på. La disse selge for deg. Du sitter på det, men de tar hovedrisken ved å selge. Hvis noen tyster er sjansen på at det faller på deg betydelig mindre. De som selger for deg blir også tatt med små kvanta, fordi de jevnlig henter bestillinger hos deg. Men vær forsiktig! Plutselig kan det være politirassia med hund. Cirka to ganger i løpet av en måned er ikke uvanlig. For å minimere sjansen for å bli tatt av bikkja går du for hulrom i høyden: brannalarmer og ventilasjonsystemet er bra steder. Alternativ andre steder i fengselet, for eksempel verkstedet. Med pass på å få med greiene ut før helgen, fordi da er det låst. Varene ligger heller ikke trygt der, siden verkstedet også er et yndet sted for razzia. Du kan også grave det ned ute, bak en stein eller lignende hvis det er mulig, men pass på kamera og ikke grav for langt ned. Ikke legg for mye arbeid i det heller, da vil det lett bli oppdaget. Men hva så med bruk? Kan du velge mellom pluss og minus dop, er minussiden greia å gå for. Litt av grunnen er at du ikke er på et partysted. Speed og annet sentralstimulerende gjør at du ikke får sove, noe som er jævlig kjipt i og med at du skal opp tidlig og jobbe store deler av dagen dagen.

«

Blir du tatt venter netter på glattcelle etterfulgt av overføring til lukket avdeling.

«Sonedop» nummer én er den gode gamle hasjen. Uansett miljø og alder er dette en sikker vinner. Hasjen er noe du alltid får du tak i til normal eller litt over normal pris. Piller kan gjerne bli dyrere. PÅ NETT? Det finnes internett, men søket er svært begrenset. Sorry, men alt av porno, e-post, Facebook og andre sosiale medier er sperret. Det kan søkes om fritak for å sjekke mail, i jobb og andre viktige sammenhenger. Viktigheten må bevises og vakta sitter der sammen med deg og følger med. Du har ikke tilgang på mobil. I fengselet har de mottakere som plukker opp alt av digitale singnaler, og som er såpass nøyaktig at de kan spore sigalet tilbake cella. Blir dette oppdaget bærer det rett på lukket avdeling. Avtal med dame, familie, venner og lignende om å ringes på fasttelefonlinje. Holder mye lengre. Telefonkortet går kjapt unna når du ringer til mobil. SAFEN «Safen»? Jo, det er rompa di – det beste stedet å gjemme ting. Dette er framgangsmetoden: Har du for eksempel dame utenfor kan hun ta med varer i sin egen «kvinnesafe». Det skal sies at det tas stikkprøver. Hun kan bli snust opp av en narkohund. Men sett at hun kommer inn, som man vanligvis gjør, er det bare å få det ut og overlevert til deg på besøksrommet. Få tak i en kondom. Putt så varene i kondomet, knyt denne igjen og dytt det

opp i anus. Den trengs ikke å dyttes så langt opp,bare langt nok til at de det ikke synes under en «stripp». De sjekker mellom rompeballene og under testiklene, men ikke i selve anus. Gå deretter på do og dra ut kondomen med litt doparpapir. Safen er faktisk safe. Sprit og større ting er greit å avtale med folk utenfor murene. Avtal tid og sted for kasting over murene. Igjen, veldig viktig å finne dødsoner for kameraene. Dødsoner variere fra fengsel til fengsel. Bra tidspunkt kan være under den såkalte tellingen. Da går vaktene som følger med på kamera, ut. Det gjør de for å gjennommføre selve opptellingen. Handlingen gjøres fire ganger om dagen og skjer på samme tidspunkt hver dag. Gjør det litt ute i selve tellingen. Det må hentes med gang det er over. Lat som du går en tur etter tellingen, noe som er helt vanlig, fordi du er drittlei av mangel på aktivitet. Bare si rolig at du må strekke litt på beina. Blir du tatt venter netter på glattcelle etterfulgt av overføring til lukket avdeling. Alle «åpne» anstalter har også en lukket del, hvor du er 23 timer på cella! Det må ikke forveksles med isolat, du kan nemlig jobbe litt, det er åpne måltider og du spiser sammen med andre innsatte, men som regel er du låst inne på lite, stygt, rom. Du tar heavy risk, altså, men sånn er det å være i fengsel. OBS: Denne guiden i all hovedsak er lagd for dommer i spennet én måned til et år.


SAMFUNN ENQUETE

FUNGERER NORSK FENGSELSPOLITIKK? NATT&DAG spurte noen av de som burde vite. (Vi har vært i kontakt med Justisdepartementet, som etter to ukers betenkningstid takket nei til å bidra.) TEKST KAJA KIRSEBOM

KNUT ARE SVENKERUD Forbundsleder Kriminalomsorgens Yrkesforbund Norsk kriminalomsorg er tuftet på et humanistisk menneskesyn med tro på at enkeltindividet kan endre seg. Ingen skal sone under strengere regime enn det som er strengt tatt nødvendig. Straffen er frihetsberøvelsen og utgangspunktet er at alle skal ut i samfunnet igjen. Mangelen på fengselsplasser har ført til at terskelen for å havne i fengsel har vært høy og nøye vurdert. I tillegg har politiet blitt utfordret på nøye å prioritere hvem de varetektsfengsler ut fra plasshensyn. Norsk kriminalomsorg produserer gode resultater og sammenlignet med andre land har vi vesentlig lavere tilbakefall til fengsel av de som er løslatt. Mange av de innsatte som kommer i fengsel har tidligere mye erfaring med hjelpeapparatet uten at det har bidratt til at de har uteblitt fra kriminalitet. Styrken til norsk kriminalomsorg har vært et profesjonelt tjenestemannskorps og satsning på god bemanning, riktig sysselsetting og godt forvaltningssamarbeid med andre aktører som er vesentlig for en god løslatelse. Å kjøpe fengselsplasser i utlandet og overlate til andre land å gjennomføre norsk straffegjennomføring er ikke en fremtidig god straffegjennomføringspolitikk.

BJØRN-KRISTIAN SVENDSRUD 1. Nestformann i Fremskrittspartiets Ungdom (FpU) Vi er ganske flinke på å bruke kriminalomsorgen til rehabilitering, men vi feiler litt på det å sette offeret for den kriminelle handlingen i fokus. Man har straffer som er mer for at gjerningspersonen skal komme tilbake til samfunnet enn å ivareta offeret. Det kan nok føles som en falitterklæring til systemet når offeret møter gjerningspersonen på gata seks måneder etter voldtekt eller vold i hjemmet. FpU skulle gjerne sett at fengselsstraffene var høyere. Samtidig har vi hatt et soningsproblem i Norge ettersom det ikke er nok fengselsplasser. Det er derfor bra at man har leid plasser i Nederland, mens vi også bygger ut plassene her. I det siste har det heldigvis blitt ledige plasser her i Norge, det er en god forutsetning for en rettsstat.

HENRIK BLIKSRUD Advokat i advokatfirmaet Elden Jeg deler ikke mange politikeres tro på at en heving av strafferammen automatisk virker. Risikoen for å pådra seg en fengselsstraff ved lovbrudd er den viktigste prevensjonsfaktoren vi har, men om du utfører et lovbrudd, og om forventet straff for handlingen er satt 14 eller 16 år, så tror jeg ikke den tidsforskjellen utgjøre noe forskjell for gjerningsmannen. Det andre jeg tenker på er de innsattes rettssikkerhet. De er underlagt strenge regimer, det skal de også være, men de har svært liten frihet til å påvirke egen situasjon. Innsatte kan bli overført til et annet fengsel uten grunn, de kan bli straffet med disiplinære reaksjoner – plutselig blir man sendt på en glattcelle eller mister goder. De har liten mulighet til å få etterprøvd disse sanksjonene. De må selv betale for advokater og store deler av kriminalomsorgen er taushetsbelagt. Er man i fengsel nyter man ikke den samme rettssikkerheten som andre borgere. Vi utenfor har krav på dokumentinnsyn og kan prøve vedtak for retten. Den rettssikkerheten har ikke de innsatte.

MORTEN KINANDER Professor i rettsvitenskap og tidligere skribent for Civita Det som fungerer er selve fengselsstraffen som sådan har en symbolsk og veldig kraftig funksjon. Den kommuniserer til gjerningsmann fra samfunnet at vedkommende har gjort noe galt. Det er nødvendig, og det er vanskelig å tenke seg andre typer funksjoner som kan erstatte dette. Hadde det fantes hadde vi tatt det i bruk for lenge siden. I Norge ilegges man straff slik at andre ikke skal begå samme handling. Det er det veldig tynt grunnlag for å gjøre. Spesielt når det kommer til narkotikapolitikk virker det hensynet helt meningsløst. En av tre unge har prøvd hasj, og samtidig setter vi folk fengsel i 21 år for å ha smuglet det. Det er en ressursbruk som ikke står til staffen, og en hardhet som ikke bekjemper problemet. Narkotikastraffesystemet er en fadese. Norge ligger på toppen av overdosestatistikken i Europa, bare slått av et land. Samtidig har vi de høyeste staffene. Her er det en negativ sammenheng.

«

HANNE HAREIDE SKÅRBERG Daglig leder i Juss-buss – Det er for lite fokus på rehabilitering av fangene. Det egentlig formålet med straff er å bli rehabilitert for å kunne vende tilbake til samfunnet. Vi synes ikke fengslene fungerer sånn i dag. Juss-Buss ser en utstrakt bruk av isolasjon, altså et lite fengsel innad i fengselet hvor man er isolert fra alle andre. Forskning viser at det er veldig ødeleggende for den som sitter der – i verste fall kan man få psykiske skader av å sitte isolert over lengre tid. Hvem som havner i isolasjon er regulert av en veldig skjønnsmessig bestemmelse som brukes for å opprettholde ro og orden i fengslene. Man kan bli isolert for nesten hva som helst bare man uttrykker litt sinne eller irritasjon, det kan også brukes som en indre justis mellom fanger og fangevoktere som har et dårlig forhold. Det er veldig vanskelig å få isolasjon frem i lyset. De fleste som kjenner til dette utenfor fengslet er strafferettsadvokater og grupper som oss i Juss-Buss. Samfunnet får ikke innsyn i praksisen, og det blir fort slik at samfunnet aksepterer isolasjon fordi man ikke bryr seg særlig om de som en innsatt.

ANINE KIERULF Forsker ved senter for menneskerettigheter UiO Et problem er bruk av isolasjon før rettssaken, altså varetektsfengsling. Der har vi for dårlig lovverk og for lite politikk. Isolasjon er et veldig inngripende virkemiddel fordi mennesker er sosiale vesener. Det å sitte i fengsel er krevende i seg selv, og det skal det til dels være, men det å være isolert griper inn i hele tilværelsen. På varetektsstadiet har politiet veldig sparsomme opplysninger om hvor farlig person er, og man bør derfor ha et strengere regelverk for bruk av isolasjon i varetekt.

I fengsel nyter man ikke den samme rettssikkerheten som andre borgere. NOVEMBER 2015

23


FILM INTERVJU

LUST OG BEGJÆR Pornoindustrien er blitt så ekstrem at den er i ferd med å implodere, mener den alternative pornofilmskaperen Erika Lust. Selv blir hun invitert på filmfestivaler for å snakke om sitt fokus på nytelse.

– VI TRENGER FLERE filmskapere som vil fortelle historier om sex fra nye innfallsvinkler. Vi trenger en nybølge i uavhengig, erotisk film! Den feministiske pornofilmskaperen Erika Lust vil ha flere deltakere med i det hun spøkefullt kaller «en sårt tiltrengt erotisk revolusjon». Hun er på vei inn i varmen hos det «konvensjonelle» filmmiljøet, og var nylig invitert til Den internasjonale filmfestivalen i Chicago for å snakke om filmene sine. Samtidig stiller hun seg i opposisjon til pornoindustrien. – Jeg har et større fokus på kvinnelig nytelse og begjær. I mainstream-porno er kameraet besatt av kvinnelig anatomi og kjønnsorganer, men bryr seg veldig lite om kvinnens nytelse, som å tilfredsstille kroppsdelene det er så besatt av. Det er ikke bare de anatomiske nærbildene som er spennende ved sex, men også oppbygningen, situasjonen og de små detaljene rundt akten. Jeg vil fange dem også.

1

LUST FULLFØRTE en mastergrad i statsvitenskap, med fokus på menneskerettigheter og feminisme, før hun ved årtusenskiftet forlot hjemlandet Sverige. Hun bosatte seg i Barcelona, hvor hun tilbrakte noen år som produksjonsassistent, i et forsøk på å komme seg inn i filmbransjen. I 2004 fikk hun så muligheten til å lage en kortfilm, og resultatet var The Good Girl, en frisk vri på en utslitt pornoklisjé – the pizza delivery guy.

«

24

– Jeg hadde en rekke samtaler med venninner om dette. Vi hadde det samme inntrykket når vi så porno; at vi på et vis var ekskludert fra det, som handlekraftige individer. Vi følte noe, vi ble opphisset. Men vi hatet det vi så, vi hatet konseptene, historiene, rollefigurene – vi likte ikke hvordan sex ble fremstilt! Så tenkte vi at det måtte være en annen måte å gjøre dette på. Hun lastet opp The Good Girl på sin nystartede blogg, og i løpet av to uker talte hun nesten to millioner nedlastinger. På internett åpenbarte det seg et marked for hennes pornovisjon, men nettet har også endret premissene for hele pornomarkedet. Ikke minst har pornofilmenes diskurs tatt nye retninger i løpet av det siste tiåret. – Mainstream-pornoen fortsetter å uttrykke og resirkulere budskap om makt, dominans og ofte misogyni. Det er en måte å snakke om sex, og en måte å si «dette er hva sex er». Strømmesider, såkalte porn tubes, har selvsagt tillatt disse diskursene å bli uttrykt raskere og i større omfang enn noen gang før. – Innenfor alternativ, erotisk film, har folk jobbet hardt for å uttrykke deres syn på sex og seksualitet, og bevegelsen har vokst seg stor! Så selv om mainstreamporno kverner ut sin diskurs i et skremmende tempo, finnes også den andre siden med alternative filmskapere. Har du lagt merket til noen endringer i mainstream-pornoens uttrykk? – Det har blitt enda mer simpelt, aggres-

Pornoens kunstneriske og uttrykksmessige potensial er endeløst! NOVEMBER 2015

ERIKA LUST • Født Erika Hallqvist i Stockholm i 1977 • Har en mastergrad i statsvitenskap fra Universitetet i Lund • Slo gjennom med kortfilmen The Good Girl i 2004 • Har vunnet flere priser, deriblant Cupidos filmpris i 2012 for Handcuffs • Er også forfatter, og står bl.a. bak den erotiske romanen La Canción de Nora (2013).

sivt og skittent. Jeg tror det delvis skyldes at pornoindustrien har slitt med å tjene penger siden de gratis tubene ble så store. Så de vil tjene så mye penger som mulig så kjapt de kan, og derfor ser du ofte ekstreme scenarier, skutt i et shabby motellrom eller en falsk drosjebil. De må være ekstreme for å stikke seg ut, og de henvender seg også til et marked som jeg tror har blitt numment av utallige videoklipp, og er nødt til å se etter noe som er stadig lenger over kanten. Selv om strømmesidene tjener godt på å annonsere falske datingsider eller penisforstørrelser, holder pornoindustrien på mange måter på å implodere. SIDEN 2013 HAR Lust primært jobbet med nettsiden XConfessions, hvor brukernes egne historier fungerer som utgangspunkt for pornosnuttene. Hun gjør et poeng av å nesten utelukkende benytte kvinner bak kamera. – Ettersom filmene mine fokuserer

mye på kvinnelig nytelse, er det godt å ha et crew som forstår den kvinnelige kropp og sinn. Crewet mitt er veldig gode på å se hele greia – en strøm av blod til brystet idet hun når klimaks, et glimt i øyet på skuespillerne eller en rykning i foten – de venter ikke bare på et «pop-shot». Men det er noen fantastiske menn i teamet mitt også. – Men når jeg har menn bak kamera, merker jeg at de ofte fokuserer på kvinnekroppen, fordi de er så vant til det. Kvinnene bak kamera er derimot opptatt av de mannlige skuespillerne også, kroppen deres og uttrykkene i ansiktene deres. Så jeg diskriminerer i kvinnenes favør når jeg ansetter folk, for jeg synes virkelig det gir filmene en verdi. Målet er til dels å unngå et skjevt maktforhold i filmene. Lust er heller ikke særlig begeistret for hvordan menn behandles i mainstream-porno. – Mannen fremstilles ofte som en hingst med en diger penis og tvilsomme holdninger overfor kvinner. All nytelsesfokus er på ham, selv om ansiktet hans nesten alltid er skjult, og hans nytelse får kun være hard og genital. En machomann uten hjerne og følelser, hvis eneste verdi er å eksistere i øyeblikket han knuller en skrikende jente på sofaen. Og dette er selvfølgelig ingen artig stereotypi for menn, den skader dem også. Menn er også erotiske vesener. Og det at menn utgjør omtrent halvparten av mitt publikum, viser at også de har behov for en annen type erotisk film, som er mer nyansert og inklusiv overfor alle involverte. LIKESTILLINGSAGENDAEN SOM preger Lusts filmer gjør dem utvilsomt sympatiske, men hun understreker at det ikke er den eneste årsaken til at stadig flere «stuerene» filmfestivaler omfavner henne.

Alle foto: Chio Lunaire/Lust Films

TEKST ATLI BJARNASON


ÂŤ

Mainstream-porno har blitt enda mer simpelt, aggressivt og skittent.

NOVEMBER 2015

25


FILM INTERVJU

– Jeg går ut fra at det også skyldes at filmene mine har en filmatisk verdi. Ellers tror jeg ikke de ville vært interessert i det hele tatt. Porno blir vanligvis ignorert som filmkunst. Hva tenker du om det kunstneriske potensialet? – Pornoens kunstneriske og uttrykksmessige potensial er endeløst! Jeg tror også stigmaet knyttet til sex på film er i ferd med å endre seg litt. Offentligheten er i ferd med å åpne øynene for at sex på film ikke trenger å være skittent og skammelig, at det kan fremstilles på en kunstnerisk måte som den naturlige delen av livet det er. Jeg mener at sex fortjener en kunstne-

«

risk ramme og oppmerksomhet i like stor grad som de andre sidene ved det å være menneske. Er det viktig å gjøre sex mer synlig? – Jeg synes det er veldig, veldig viktig, spesielt med tanke på den yngre generasjonen. For hvilke muligheter har man egentlig til å se hva sex er? Vel, du har mainstream-porno. Og så har du independent-film, men når sex vises der, er det ofte som noe traumatisk, noe mørkt og skadelig. Det er veldig få filmer som Shortbus (John Cameron Mitchell, 2006), som kun har et positivt syn på sex. Det motsatte er ofte tilfelle, som i Nymphomaniac (Lars von Trier, 2013), en mørkere fortelling.

En machomann uten hjerne og følelser, hvis eneste verdi er å eksistere i øyeblikket han knuller en skrikende jente på sofaen. 26

NOVEMBER 2015

MULIGENS ER DET lett å miste Lust mellom to stoler. For selv om filmene hennes kan klassifiseres som porno, er det tydelig at hun heller anser seg selv som en filmskaper som tilfeldigvis er spesielt opptatt av sex. Dessuten er det trolig få pornofilmregissører som deler hennes inspirasjonskilder. – Da jeg var ganske ung så jeg Elskeren (1992) av Jean-Jacques Annaud og falt fullstendig for den. Jeg hadde aldri sett en film hvor det kvinnelige perspektivet ble viet den slags oppmerksomhet. Den festet seg virkelig ved meg – den er en av mine tidligste inspirasjonskilder til å lage filmer om begjær. Jeg elsker Stanley Kubricks fotografi, og jeg synes Polanski er fantastisk; jeg liker spesielt Bitter Moon (1992). Shortbus var forfriskende, ettersom sex ble en naturlig del av historien. Jeg streber etter å gjøre dette selv innen erotisk film, selvfølgelig på min egen måte. Jeg forguder også Lukas Moodyson og hans fremstillinger av kjærlighet, de

kornete bildene og dialogens autensitet. Hans følsomhet skinner alltid gjennom. Jeg elsker alle filmene hans! Har du ambisjoner om å bevege deg mot mer konvensjonell filmskaping? – Klart jeg har det. Jeg ga ut en bok i Spania for et par år siden, La Canción de Nora (Noras sang på norsk, journ. anm.), en erotisk roman som jeg nå jobber med å filmatisere. Tanken er å lage en indie-film, men for kinovisning. Og den kommer til å inneholde noe eksplisitt sex, men ikke for mye. – Historien dreier seg om en ung kvinne som flytter til Barcelona og prøver å skape seg en karriere innen film. Selvbiografisk? – På noen måter, men det er ikke min personlige historie. – Men jeg har ikke tenkt å slutte å lage de erotiske filmene mine og gå over til kommersiell film. Det vil jeg være tydelig på. Jeg vil gjøre begge deler.


FILM ANMELDELSER

HVER SIN LUST

«Velg en film som griper deg», var ordren vi ga da vi sendte tre av våre filmkritikere inn i Erika Lusts erotiske kortfilmjungel xConfessions. COME FLY WITH ME Med: Luke Hotrod, Carolina Abril Luftens helter. For noen år siden var flyskrekken min skikkelig ille. Jeg tok et privat, lite kurs med en erfaren flyvertinne. Selv har jeg alltid vært åpen om skrekken, men hun fortalte meg om menn som forsøkte å skjule den. «Man ser det på hendene som griper rundt armlenene. Knokene blir hvite». I Come Fly With Me møter vi en mann som skal lære å fly et propellfly. Han blir overrasket når han oppdager at instruktøren er en ung, vakker kvinne. Pornografien i filmen er en forlengelse av euforien mannen opplever når han overvinner frykten og oppdager hvor fantastisk det er i luften. Instruktøren tennes av ham. Hun er fåmælt, men tøff – filmen åpner med at hun drar flyet etter seg ut på rullebanen. Under første leksjon formidles mannens frykt: nærbilder av ham før flyet skal lette, lyden av et bankende hjerte, før han går ut av maskinen og løper avgårde. Reaksjonen er overdreven, men etablerer en spenning mellom de to. Under neste leksjon er

mannen modigere; vi får se nærbilder av hånden til instruktøren, som fører hans rundt spaken. Handlingen er erotisk ladd og blir et nytt steg for eleven – kanskje også seksuelt. En lang og utypisk sekvens for en pornofilm følger: vi ser flyet over et vakkert naturlandskap, med drømmeaktig synth på lydsporet. Flybildene brytes opp av to nærbilder av mannen som utbryter glede. Vel nede på jorda forteller han at det var «incredible», og han er åpen om hvor hardt hjertet hans banker. Han og instruktøren har kommet nærmere hverandre gjennom den overvunne frykten. Hun tar initiativ til å kysse, før hun begynner å suge ham. Kamerablikket er uanstrengt likestilt – det veksler mellom nærbilder av dem begge. Han kler av henne buksa og begynner å slikke henne, før de forflytter seg og bruker flyets bakre del som medspiller. De løper bort til bilen like ved som en leken Adam og Eva, og fortsetter der. Når han kommer over ryggen hennes, kysser og jubler de – gjennom redsel og sex har de oppnådd noe sammen. Sveinung Wålengen

EAT WITH … ME Med: Julia Roca, Marc Morato Bare forsyn meg. Se for deg at Netflix har laget en ny serie. Den heter ikke Masters of sex, som hos HBO, men bare Sex. Eller kanskje Sex’ Table eller How I Met Your Brother, eller en annen tittel som høres kjent og naturlig ut, men som likevel ikke er det. Erika Lusts erotiske kortfilmbibliotek XConfessions tar estetikken fra den velproduserte tv-serien, skrur opp varmen og kutter praten. Etter å ha kikket på noen trailere, lander jeg på Eat With … Me. På plakaten har en mørkhåret mann med kort skjegg og sterk kjeve stukket indeksfingeren inn i den åpne munnen til en mørkhåret og opphisset kvinne. Begge er vakre på en alminnelig måte; kåte på en alminnelig måte. Jeg har alt lest følgeteksten: Kvinne ber om privat kokkeleksjon av den dyktige, sjenerte kokken som tapte i et tv-program, men som fortjener en pris allikevel. Nettopp. Play. Bildene suger til seg blikket lenge før klærne er kastet. Det røde eikebordet ulmer i skjæret fra en rustikk peis som kaster gult lys der

TAKE ME DRUNK, I’M HOME Med: Luke Hotrod, Samantha Bentley Kalt inn på teppet. Hun er høylytt, ufordragelig og så full at han må slepe henne hjem. Innenfor døra faller hun sammen på gulvet, skrevende på det persiske teppet og forlanger tilfredsstillelse. Mellom stønnene runger fornærmelsene, og det veksles utilslørt mellom nytelse og kjedsomhet. Ved første øyekast er det et filterløst og brautende stykke erotikk som serveres i Take Me Drunk, I’m Home. Pornografiens vanligvis forførende kvinne ligger og drar seg på gulvet med trusa i munnen, og syter over at mannen ikke knuller henne godt nok. Selv gidder hun ikke å løfte en finger, og sympatien går til ham som må jobbe hardere for å omvende gnål til klynk. Med et ustødig kamera som selv sliter med å fokusere, understrekes spritmengden de har innabords, og hele scenen utspiller seg i halvmørke. Bildene domineres av en brun fargepalett og halvnære utsnitt, innrammet av en langsom klipperytme. Det auditive uttrykket er nedstrippa og beskjedent, og dialogen står i høysetet. Det ligger en påfallende hverdagslighet over skuet, og nettopp det er styrken. I all sin simpelhet oppstår nemlig en gjennomtrengende, naturalistisk omfavnelse som byr på

heten er i ferd med å bygge seg opp og mørke skygger bakenfor, slik at maten, hendene og de blussende ansiktene står frem i bløtt relieff. Han mater henne fra blåsvarte skiferplater, og hun spiser: Mozzarellastykker med små, grønne blader og fete, hvite asparges med gyllenoransje rogn i hollandaise som renner nedover haken hennes. Deretter løfter han henne opp, bærer henne til skinnsofaen, og de har sex akkurat slik du og jeg ville hatt det hvis vi hadde vært dem, vært akkurat der, og latt akkurat denne maten og vinen trekke opp strikken langsomt og uunngåelig. Omtrent sånn tror jeg Erika Lust vil at vi skal ha det, og omtrent det får hun til. Tilbake til sammenligningen med Netflixproduksjoner er Chef’s Table en reell referanse. Eat With … Me er uten tvil porno, men deler noe av den filmatiske sanseligheten til Chef’s Table – den dype fargemetningen, lys- og skyggespillet og det realistiske blikket for ekte nytelse. På den måten er Eat With … Me like mye erotisk som pornografisk, slik Chef’s Table spyttfremkallende sanselighet er materotikk istedenfor matporno. Ragnhild Brochmann

slagkraftig overbevisning og forsterket innlevelse. Med usminket ærlighet klarer Lust med glimt i øyet å bringe fram sjarmen i den umiddelbare forlegenheten. Helgeskammen parfymeres, og Lust gjenskaper en leken, så vel som humoristisk scene som de fleste kan kjenne seg igjen i. Uretusjert virkelighet slår forskjønnende fantasi, og med det reduseres distansen mellom aktør og observatør på linje med opplevelsen av å bevitne et spill. Den seksuelle akten, i all dens (u)bekvemhet, kjennes nærmere, og Lust unngår aktivt det klassiske skillet mellom narrativ igangsetter og eksplisitt eskalering. I tillegg forsynes vi med en kvinneskikkelse som kunne blitt et klisjéfylt offer for utnyttelse, men som i stedet blir et humoristisk, så vel som dominerende element i handlingen. Jo hardere mannen tar henne, dess sterkere er kjærlighetserklæringen. Bak ertingen og krenkelsen finnes hengivenhet og tillit, og akten tilføres genuinitet. Take Me Drunk, I’m Home våger å hvile på nettopp denne kjemien, og filmen gir oss en følelse av å bevitne en scene som tilhører en større kontekst. Filmen går utover sitt opprinnelige rammeverk, og gir noe mer og dypere. Kameraøyet gir mann og kvinne like mye fokus, og hverdag beseirer kunstig virkelighet. Kristine Tingvik Aas

NOVEMBER 2015

27


LITTERATUR INTERVJU

Morten Strøksnes (f. 1965) Forfatter og journalist. Har bl.a. utgitt bøkene Rett vest. Cape Cod til Big Sur, Tequiladagbøkene – Gjennom Sierra Madre og Et mord i Kongo. Er ofte sinna i regionsaviser. Aktuell med Havboka eller Kunsten å fange en kjempehai fra en gummibåt på et stort hav gjennom fire årstider, som allerede er solgt til 10 land og nominert til Brageprisen.

– JEG HAR IKKE PRØVD Å S Morten Strøksnes skriver helst om alt det vidunderlige som finnes i havet. Men han er heller ikke fremmed for å lage litt faen i den norske litterære offentligheten. TEKST TORGEIR HOLLJEN THON MORTEN STRØKSNES er ute med ny bok. Havboka. Han reiser til Lofoten, til kompisen Hugo – halvt gammal sjøulk og halvt abstrakt maler – og sammen har de en plan om å fange ei håkjerring – en uspiselig jævel av en hai som svømmer rundt på bunnen av havet. Det blir aldri helt klart hvorfor, men gutta har en plan. De mislykkes gang på gang, men Strøksnes reiser tilbake, fire ganger gjennom et helt år, en gang for hver årstid. Jeg har selv aldri vært i Lofoten, jeg har knapt vært på fisketur – men jeg har likevel aldri vært nærmere enn da jeg satt i Oslo og leste Havboka.

1

Er du enig med både kritikerne og med meg i at dette er din beste bok til nå? – Ja, i den forstand at jeg alltid synes den siste boka jeg har skrevet er den beste. Det er jo sånn det skal være. Men jeg har faktisk alltid fått gode kritikker på alt jeg har gjort, og faktisk mente Adressas kritiker at mine forrige bøker er bedre. Men altså, det er jo noe spesielt med denne boka, den er jo allerede solgt til ti land.

28

NOVEMBER 2015

Du skriver bestandig reportasjebøker, men denne gangen later denne jakten på håkjerringa å være mer et påskudd for å fabulere om all verdens ting (eller all havets ting), enn en reell reportasje? – Ja, det blir jo litt sånn. Hugo er jo besatt av håkjerringa, og jeg blir til en viss grad smitta. Men jeg har jo en dobbeltrolle. Jeg skal både delta og observere. For meg er jo jaktmotivet både konkret og en del av et litterært prosjekt. Hadde du noe spesielt utgangspunkt da du gikk i gang med boken? – Jeg ville skrive en bok som skulle være omtrent sånn som boka ble. Jeg ville skrive om havet, og vurderte lenge å bli med på en tråler, men det er gjort et par ganger før, blant annet i boka Trawler av Redmond O’Hanlon. Så da gikk ikke det, jeg ville gjøre noe mer originalt. Og da Hugo kom og foreslo dette med håkjerringa, så var det et bra påskudd. Jeg har ikke prøvd å skrive en populær bok, jeg har bare prøvd å skrive en sånn bok som jeg har lyst til å skrive. Det høres kanskje ut som en klisjé, og det er det sikkert, men det er sant.

I motsetning til i mange andre sammenhenger, er du mye mindre politisk og polemisk i bokform – og særlig i denne boka? – Ja, jeg har drevet med en del ganske hard polemikk i spaltesjangeren, men jeg bestemte meg ganske tidlig for at denne boka skulle være annerledes. Jeg ville at den skulle heve seg over det dagsaktuelle, og ha et større og dypere perspektiv. Det er et par partier som var mye mer polemiske, der er det nå bare noen få setninger igjen. Det er vel bare hendelser i samtiden som faktisk har innvirkning på det større bildet som trekkes inn overhodet. Det gjelder så vidt jeg kan se bare når du skriver om oljeutvinning i Lofoten, bunntråling som ødelegger korallrev, den generelle klimakrisen, den globale oppvarmingen og forsuringen av havet. Jeg tenker at når du fjerner det veldig eksplisitt politiske,

«

og det blir mer implisitt, så blir det dermed også mer virkningsfullt? – Ja, sikkert. Dessuten så beveger jo denne boka seg i geologisk tid, over milliarder av år, og forholder seg til evolusjon og verdenslitteraturen, og der hører liksom ikke den sittende norske fiskeriministerens navn hjemme. Jeg har tenkt at jobben min i denne boken er mer å skape en stemning, en følelse av et forhold til havet, heller enn konkrete argumenter. En følelse man ikke merker at man blir infisert av, men at man blir det likevel. I boka er det en passasje der du vender tilbake til Nord-Norge etter å ha vært i Oslo en stund, og gir Hugo en oppsummering: «Du vet, storbyens kjas og mas, bare skitten snø, kaffe latte, fiskepinner, kebab, parkeringsbøter og stress». Her parodierer du jo den provinsielle forestillingen om Oslo? – Ja, som noen nordlendinger, deriblant Hugo, kan vise tendenser til. Men han har jo humor, så han skjønner spøken. Ja, særlig i den nye boka har du jo veldig store og bredt anlagte perspektiver: havet, hele planetens utvikling. Hva slags tanker

Diskusjonen som oppstod etter det Vinduetnummeret var helt forferdelig.


Havboka: Morten A. Strøksnes nyeste utgivelse på Oktober Forlag.

Foto: Ellen Lande Gossner, Oktober Forlag.

SKRIVE EN POPULÆR BOK gjør du deg når det for eksempel blir voldsomt oppstyr av at Lan Marie Nguyen Berg blir tatt for å ta taxi etter en NRK-debatt? – Det var jo selvfølgelig et tåpelig oppslag. Samtidig er jeg usikker på om dette med bilfritt sentrum egentlig er så veldig smart. Hele klimaspørsmålet og politikken rundt er så dominert av symboler, og dette forslaget kan fort se ut som som et symbolpolitisk forslag som kanskje har uintenderte konsekvenser. For eksempel hvis det ikke lenger er lov til å kjøre bil i indre sentrum, vil ikke det gjøre kjøpesentrene enda mer populære, og dermed føre til enda mer bilkjøring? Er det noen miljøtiltak du har tro på da, hvis du fikk bestemme? – Da måtte jeg nok vært diktator, for det er ikke mulig som valgt politiker å få kutta Norges CO -utslipp med 40 prosent. Folk sier jo ² gjerne at de vil redde planeten, men de vil som regel ikke at det skal koste så mye. I Havboka er du mer poetisk enn noen gang. Det er noen passasjer som minner litt om Knausgård? – Det var det noen andre som påpekte også. Det har jeg ikke tenkt på selv. For eksempel når du skriver: «Fjæra er et grenseområde mellom hav og land, men også mellom liv og død.» Her er det et litt pompøst alvor som minner om Knausgård, synes jeg.

– Ja, kanskje. Jeg har stor respekt for Knausgård, altså. Men det er jo veldig mange som har skrevet bra om ham før også. Men han er blitt så svær at han automatisk blir et referansepunkt. Det er jo hundre andre som kunne skrevet en lignende setning. Men det er jo morsomt, da Knausgård etter min mening godt kan brukes som eksempel på det du kritiserer i en omdiskutert tekst i tidsskriftet Vinduet. Du kritiserer forståelsen av essaysjangeren hos norske forfattere, og snakker om «forfatteren med reisestipend» som «drar på ferie, og får så mye ut av sine sanseinntrykk at hans verdensbilde blir bekreftet». Norske forfattere er for lite interessert og åpne for verden rundt seg, og for opptatt av seg selv og den høye kunsten, kan det virke som du mener? – Jeg vil i hvert fall ikke plassere Knausgård der. Knausgård gir alltid alt, og han er en ekstremt uredd og formuleringssterk forfatter, med et eksistensielt drag i tekstene sine. De jeg gikk etter, de har ikke det. De bruker kunsten og litteraturen til å pynte seg med og skjule seg bak. Ellers synes jeg den diskusjonen som oppstod etter det Vinduet-nummeret var helt forferdelig. Den var helt ræva. Ja, det er fort gjort at folk faller inn i vante posisjoner. Noen føler seg angrepet, også begynner man å tillegge andre meninger man er vant til å diskutere mot.

«

Jeg har drevet med en del ganske hard polemikk i spaltesjangeren.

– Nettopp. Og i alle innleggene som kom mot teksten min var det knapt et sitat. De måtte begynne å tillegge meg ting, som at jeg hater kunsten og tenkningen, for eksempel. Og det er folk som jævlig smarte som sier dette, for eksempel Sigurd Tenningen. Så jeg er litt skuffa. Ikke såra, men skuffa. Jeg gadd ikke svare på det. Flere inntok en offerposisjon som kler dem jævlig dårlig. Men samtidig er det lett å anklage deg for å lage en stråmann når du mener at noen i offentligheten ellers marginale forfattere som Ole Robert Sunde, Mazdak Shafieian og Sigurd Tenningen har hegemoni når det gjelder sjangerbetegnelsen essay? – Det kan godt være, jeg har bare registrert at mesteparten av det som utgis i Norge som kaller seg selv essays, er metalitteratur, altså litteratur om annen litteratur. Og utgangspunktet for mitt utbrudd var jo nok en festtale, dette arrangementet på Blå, der Mazdak Shafieian og Sigurd Tenningen sitter og forteller hvor fantastisk essayet er, og hyller essayets historieforståelse. Men det er jo ofte bare bullshit, det har ofte en falsk historiebevissthet i så fall, og temmelig apolitisk. Folk må få skrive akkurat som de vil, og vi trenger også metalitteraturen,

men det er ingen grunn til at det skal ha hegemoni i en hel sjanger som i mange andre land er mye bredere og rikere. Men hvor stor makt har disse forfatterne egentlig? – De har kanskje ikke så stor reell makt, men her snakker vi mest om symbolsk makt. Og det er jo nettopp derfor de reagerer som de gjør. De er der oppe og tjener den store kunsten og verdenslitteraturen, og så kommer det noen utenfra og kritiserer dem, som jo da må være mot kunsten og litteraturen, og selv tenkningen skal jeg visstnok være mot. Enda jeg jo faktisk prøver å være nyansert i det essayet. Ja, selv når du skriver om Ole Robert Sunde er du jo forholdsvis nyansert! – Ja, selv om det skal jo være litt spenst i kritikken, så synes jeg ikke han har noen grunn til å være sur, særlig ikke en fyr som han, som ofte tar andre jævlig hardt. Så problemet er ikke at du føler deg utelatt fra det gode selskap? – Overhodet ikke. Jeg er ikke utelatt fra det gode selskap, tvert imot. Jeg får publisert det jeg vil, og har levd godt av å skrive hele mitt voksne liv.

NOVEMBER 2015

29


LITTERATUROMTALER

TIGER I HAGEN Ari Behn 80 sider, Oktober Forlag

Det sier kanskje mest om meg, men det er vanskelig å lese den første teksten i Ari Behns nye kortprosasamling Tiger i hagen uten å trekke paralleller til ARi Behns liv. På samme måte som mange av hans tidligere bokprosjekter mer eller mindre har omhandlet distanse, maler Tiger i hagen – både de 11 fortellingene over 80 sider og den første kortteksten som bærer samme navn som boken – et bilde av Ari Behn som en hvilken som helst mann, som baler med de samme problemene og de samme tankene som alle andre. I bokens første korttekst presenteres leseren for en mann som, når kona er borte fra deres felles hjem i London for å delta på

1

JEG SKAL FORTELLE DEG MIN HEMMELIGHET Petter Stordalen / Jonas Forsang 355 sider, Aller Forlag

Petter Stordalens Jeg skal fortelle deg min hemmelighet er en slags miks av selvbiografi og selvhjelpsbok, og bryter opp sine mange kapitler med inspirerende sitater som «Fly like a butterfly, sting like a bee – Mohammed Ali» og «Let’s go – alle som har fått til noe». For enkelthets skyld har vi samlet noen av Stordalens egne sitater direkte fra boken, slik at du – etter å ha tatt til deg bokens hemmeligheter og bygget din egen persona og rikdom – kan bruke de når du skriver din selvhjelpsografi.

1

Vet du hvor en 200 kilos gorilla går? Den går hvor den vil.  – Petter Stordalen, s. 326

et seminar i New York, er mer opptatt av å drikke vin og forbløffes av det han mener er en tiger i hagen enn å ta ut av oppvaskmaskinen. Kona reagerer – naturlig nok – og det oppstår en slags diskusjon. Er det slik som kvinnen sier, at «[d]et ligger kjærlighet i praktiske gjøremål»? Viser man at man elsker hverandre ved rydde inn og ut av oppvaskmaskinen? Mannen mener nei. «Det er oppstått en avgrunn mellom dem. Det skjer stadig oftere, og det er ingenting han har kontroll over. Omtrent som tigeren i hagen.» Da kona i siste avsnitt snakker vår mann fra å forlate både kone og barn for et mer selvstendig liv, stirrer tigeren – selvstendigheten og friheten som lunter omkring utenfor altandøren – «rett på ham og brøler». Kanskje er det bare meg, men selv

Hvis du vil bygge et selskap på verdiene EMB – «energi, mot og begeistring» (som er Nordic Choice sine) – bør du helst utstråle de verdiene. Du behøver ikke å overdrive. Du behøver ikke å basehoppe fra kontortaket for å vise motet ditt, for så å jenkadanse deg inn døren hver morgen for å vise hvor begeistret du er, men det kan ikke være et stort gap mellom verdiene til selskapet og hvordan du er som leder.  – Petter Stordalen, s. 174

Jeg er OK på tall. Jeg har OK intelligens. Jeg er OK sosialt.  – Petter Stordalen, s. 256

Fordi jeg har gjort det jeg trenger å gjøre, sovner jeg som et barn.  – Petter Stordalen, s. 99

«We have always been shameless about stealing good great ideas», sa Steve Jobs.   – Petter Stordalen, s. 127

Kondomledelse er når man ikke bare forteller hver ansatt hvor vi skal, men også hvordan de skal komme dit.  – Petter Stordalen, s. 255 «20legend»  – Petter Stordalen, s. 297

I dag trenger du en Mac med internettforbindelse.  – Petter Stordalen, s. 25

Sunniva Herøy

« 

HVIS JEG VAR HVIT (HADDE JEG IKKE SKREVET DENNE BOKA) Abubakar Hussain / Ida Fjeldbraaten 96 sider, Cappelen Damm

«En av de største innvendingene mot meg som komiker og offentlig person er at jeg bare har kommet dit jeg er fordi jeg ikke har norsk bakgrunn.» Sånn starter 28 år gamle Abubakar Hussains selvbiografi Hvis jeg var hvit (hadde jeg ikke skrevet denne boka), og ser man bort fra hvor uhorvelig passivt og omstendelig den er formulert, er det en god åpningssetning. For det er jo sant, det er lett å tenke at en komiker med så begrensede evner som Hussain, som fikk sitt eget humorprogram på NRK basert på en Dagbladet-kronikk basert på en tweet, har blitt løftet frem av medieledere på nevrotisk leting etter krydder i suppa. Det er ikke nødvendigvis noe galt om det er

1

30

NOVEMBER 2015

om det er lett å trekke intensjonelle feilslutninger når det kommer til tekstene til en så profilert forfatter som Behn, er det ingen tilfeldighet at «Tiger i hagen» handler om en norsk mann som bor i London med en jetsettende kone, tre barn og en brølende kjøtteter i hagen. Den handler om Behn – men Behn er som alle andre. Resten av Tiger i hagen tar nemlig for seg de såkalt store spørsmålene, og i sin allmengyldighet treffer den bredt på en måte som er både folkelig og sjarmerende. Det gjør også at den ikke evner å gå særlig dypt. Tiger i hagen antyder dybde mer enn den innehar det – rett utenfor altandøren lusker de store følelsene, liksom – men fungerer godt i sin lettfattelighet. Alt til sitt bruk, mener jeg. Men igjen: Det sier kanskje mest om meg. Og det er kanskje bra. Nina Håland

Vet du hvor en 200 kilos gorilla går? Den går hvor den vil.

– Petter Stordalen, s. 326

sånn, men det er lett å tenke at det er. Boka presenteres som en nyansering av denne fordommen, men blir aldri helt overbevisende i løpet av de tre og en halv sidene som beskriver, så å si tweet for tweet, Abus vei fra dead end-jobb på Humac til TV-program oppkalt etter seg selv. Bedre er den når den går i trynet på en annen typisk innvending: At han bare lager humor om at han er utlending. Hussain viser til etablerte komikere som har basert hele karrierer på å parodiere og utfordre sine egne identitetskoordinater, og selv om han uforvarende beskylder Dagfinn Nordbø for å være bergenser i samme slengen, er det et solid poeng: Det er kanskje ikke så originalt, men andre folk gjør det også! Han kunne også lagt til at «god smak» har hatt en lang karriere som dørvakt for hvite eliter og at såkalt innvandrerhumor kan være et poeng i seg

selv. I stedet leverer han et dårlig skjult og begrunnet angrep på Svart humor-Yousef Hadaoui. Mesteparten av boka omhandler en nesten frustrerende vanlig barndom i Oslo og Akershus øst, og er skrevet i et fullkomment frustrerende hybridspråk som ser ut som en medforfatters forsøk på frisk og muntlig tone, uten å tørre å ta den helt ut. Dette manifesterer seg i inkonsistente a-endelser, slang fra 80-tallsfilmer og halvhjertede oppsummeringer på voksent av allerede svak argumentasjon – den vagt ubehagelige fornemmelsen av en halvkompetent PR-rådgiver svever som en overnaturlig tilstedeværelse i rommet, slik at man i svake øyeblikk, gitt tilstrekkelig skumle omgivelser, kan ta seg selv i å tre bena opp under seg og kaste bange blikk over skulderen. Rebekka Salzmann


LITTERATUR INTERVJU

HELT ISOLERT

Teju Cole (f. 1975 i Nigeria) debuterte med romanen Every Day is for the Thief i 2007 (gjenutgitt i 2014), og fikk sitt store gjennombrudd med Open City i 2012, som kom på norsk i år. I 2016 gir han ut en essaysamling.

En totalt mislykket samtale med Teju Cole. TEKST & FOTO NIKOLAI KLEIVAN TEJU COLE BLE fort en av den engelskspråklige litteraturens store stjerner da vandrerromanen Open City ble utgitt i 2012. Siden har essayvirksomhet, Twitter-krangler og Instagram-kunstprosjekter sementert posisjonen hans som en av de mest profilerte, unge, litterære stemmene i USA i dag. Nylig kom Open City ut på norsk (Åpen by), neste år kommer hans første essaysamling, og da NATT&DAG møter ham på et hotell i Stavanger, har han akkurat kjøpt seg nye ørepropper. Cole har med andre ord all grunn til å være i godt humør. Og det er han forsåvidt, men så skjer to ting. Det første er at han ikke i det hele tatt klarer å finne ut av hvordan han skal få øreproppene til å sitte. Det andre er at han muligens blir fornærmet av et litt flåsete spørsmål om et strukturerende element i romanen hans.

1

Jeg tror du må se for deg øret… – Å ja, så DENNE beveger seg også. Så dette er en stiv del, men så beveger DEN seg også. Jeg tror den her skal beholde buen sin, men … – Så denne går inn. Ja, du må plassere den først, også skal denne følge ørets form … – Så den er i øret … Og så skal denne rundt her … – Og sånn er det. Ja. Eller, kanskje ikke. – Hm. Du må se for deg et øre, hvor den her skal følge rundt. – Ja, nettopp, og så komme ut her? Eller her? Nei, jeg tror den skal ut her. – Her på toppen. Ja, men du må putte den lenger inn i øret. – Ja, fordi den er en slags øreplugg. Ja. OPEN CITY ER en strålende roman. Den er elegant fortalt fra en vandrende flanørs avmålte perspektiv, men jobber seg subtilt dypere og dypere i byens, historiens og hovedpersonens erindringer. Cole er en uvanlig presis og tålmodig forfatter, men ett grep gjentas så ofte og er så spesifikt at det blir morsomt: Jeg-personen Julius later til å føle stor trang etter å beskrive hvordan lyset faller på håret til gamle damer. Hvorfor er du så fascinert av gamle damers hår? – Eeeeh. Hm. Det er et interessant spørsmål, aldri hørt det før. Det var vel bare et av mange motiver i boka, antar jeg. Når man skriver roman har man noen ting som bare gjentar seg, ting som speiler andre ting som skjer tidligere, og innad i denne romanens verden er det håret, det er Mahler, det er dis og ikke helt regn, det

er å være på gata og se vinduer som lyser opp … Ting som gjentar seg litt. Men greia med gamle damers hår er fascinerende, det har jeg aldri lagt merke til. Men jo, haha, det stemmer vel, for Dr. Maillot har jo det, og bestemoren … Og kvinnen som går ut av Mahlerkonserten. – Ja, det stemmer vel, hun liksom svever ut … Og den tsjekkiske dama. – Beskriver han håret hennes også, altså? Ja, for det er grått inne i kafeen og så er det mer blondt ute i regn og gatebelysning. – Han gjør det, ja, ok. Det stemmer. Haha, wow. Veldig bra lesing! «Hvorfor er jeg fascinert av gamle damers hår» hahaha. Beste spørsmål hittil i år. Folk pleier ikke å lese så nøye og detaljert, men joda, absolutt. (Herfra og ut er Cole langt mer opptatt av de nye øreproppene sine enn NATT&DAG.) ET AV DE beste partiene i boka utspiller seg i Brüssel, hvor hovedpersonen Julius blir kjent med Farouq, en marokkansk innvandrer som leser politisk filosofi bak kassa på en internettkafé. I starten av bekjentskapet blender han Julius med intensiteten og det sofistikerte nivået på tenkningen sin, men senere, da de to møtes til en øl med en kompis av Farouq, er han mer stereotypisk sint, ung og desillusjonert mann. Egget opp av kompisen Khalil har han rasende meninger om Vesten, Israel, «holocaust-industrien» og sine egne, akademiske nederlag, et engasjement som skremmer Julius tilbake til den apatiske kulheten han navigerer Manhattan med tidligere i boka. Jeg vil gjerne snakke litt om partiet i Brüssel, hvor Julius konfronteres av et mer konkret … – Med Farouk, ja, hvor de har denne politiske samtalen med hverandre … eh … (Fikler med øreproppene) Jeg kommer aldri til å finne ut av dette, hvorfor kjøpte jeg så kompliserte … Alle disse delene beveger seg … Alt beveger seg. – Så det burde egentlig være veldig praktisk. Ja. – Den faller fremdeles ut. Denne må fremover. – Å ja. Jeg forstår. De er rare. De er gode, da, men … – Å ja, du har hatt dem før? Ja, jeg hadde nøyaktig de samme faktisk. – Jeg bare trengte kvalitet. Men for noe jeg betalte så mye for, burde de ikke gi meg så mye trøbbel. Ja, de er utrolig dyre. Hvis vi bare går tilbake til …

– Gi meg to minutter. (Fikler med øreproppene) Jepp. –…

Ja. – Det er sykt.

Hva skal du høre på først? – Haha, jeg vet ikke. Klassisk? Jazz? – Jeg vet ikke. Hører du på jazz? Nei, egentlig ikke. – Hva er din greie da? Jeg vet ikke helt. – Hip hop? Ja, gjerne det. Blir jo en del trap om dagen. – Bobby Shmurda? Ja, hvorfor ikke? – Fetty Wap? Ja, det kan … – Ok, bare vent et lite øyeblikk. (Fikler med øreproppene) Jepp. – … (setter i øreproppene) Føles det bra? – Ser det bra ut?

«

Det ser … bra ut. – (Knipser ved øret sitt) Sykt, det er helt isolert.

Ja, det er farlig å gå rundt på gaten med. – Jeg kommer faktisk til å dø. Jeg kommer faktisk til endelig å bli påkjørt av en bil. Ja, akkurat som Sebald, tror jeg? Eller var det Roland Barthes? Apropos Sebald, i Åpen by … – Han hørte ikke på ørepropper, da! Hahaha! Sorry, altså, jeg bare kaster bort tiden din. Det går helt fint, men … – Det er bare at dette er de tykkeste kablene jeg har hatt på ørepropper noensinne, jeg gledet meg veldig til å prøve dem. Proppen er veldig god, den er kanskje bittelitt for stor, men så lenge den passer i øret, ikke sant? Utrolig, jeg gleder meg til å høre hvordan lyden er. Ja. – Ok! Good times! Mer! Ja, så … – Så, du spurte meg om trap, ja … Nei.

(Herfra og ut er Cole langt mer opptatt av de nye øreproppene sine enn NATT&DAG.) NOVEMBER 2015

31


ANNONSE – TRONDHEIM NÆRING

NTNU NANOLAB – NTNU NanoLab er en del av satsningen Nano@NTNU. – Laben er et av 4 renrom i den nasjonale infrastrukturen «The Norwegian Micro- and Nanofabrication Facility», NorFab. Fasiliteten er åpen for studenter og forskere ved NTNU og eksterne forskere. – NTNU NanoLab drives av en stab på 6 ingeniører og synkoperes etter «hands-on» prinsippet. – Den største brukergruppen er studenter med ca 40 prosent av bruken på laben. 

Kilde: http://www.ntnu.no/nano/

Foto Geir Mogen for NTNU NanoLab

Når oljen tar slutt … danser nanoforskerne på bordet.

V

ed NanoLab på NTNU i Trondheim utdannes den neste generasjonens superforskere. Forsker og direktør ved laben, Kay Gastinger, mener teknologien vil revolusjonere Norges økonomi. – Feite katter fanger ikke mus, sier Gastinger og viser til Norges posisjon på oljekartet. Han legger ikke skjul på at det sorte gull har gjort Norge late i jakten etter andre verdifulle skatter. Bittesmå skatter, vel og merke. Sammen med toppstudentene ved nanolaben i Trondheim forsker Gastinger på edelstener som ikke kan ses med det blotte øye. Vi snakker om intet mindre enn nanopartikler – små deler som kan muliggjøre teknologi vi tidligere kun har drømt om. Nanoforskning er sterkt innovativt, hevder Gastinger og fortsetter sitt resonnement: – I Twente i Nederland har det for eksempel oppstått 50 oppstartbedrifter rundt virksomheten i deres renrom. Det skal sies at de har 20 år forsprang på oss. I Norge har vi hatt det litt for godt. Nå gjelder det å ta igjen forspranget som noen land har på oss. Den fallende oljeprisen kommer til å presse frem nye innovative bedrifter i Norge og nanoteknologi kommer til å spille en viktig rolle, sier han. – Kostbart og tidkrevende Skal vi tro Gastinger rett har laben alle forutsetninger for å bli en grunnsten i norsk

økonomi. Studiet ved NTNU er et av de vanskeligste å komme inn på i hele Norge, og Gastinger fremhever den tverrfaglige læringen som særlig nyttig for fremtiden. Nanoteknologi innehar elementer fra fysikk, kjemi, biologi, elektronikk, medisin og bioteknologi, og teknologien kan brukes i uendelig mange sammenhenger. Gastinger trekker frem forskningen i grenselandet mellom de tradisjonelle naturvitenskapelige disiplinene som særlig spennende. Det er bare et lite aber: Risikoen knyttet til slike teknologier er høy. – Utvikling av nye nanoprodukter et kostbart og tidkrevende. Vi trenger investorer som er villig til å investere langsiktig i disse bedriftene. Staten må også gjøre mer for å støtte disse bedriftene gjennom den første kritiske fasen i livssyklusen, sier han. Kan huke tak i nobelpris Professoren beskriver FORNY2020 (Forskningsrådet program for forskningsbasert nyskaping ved universiteter) som et viktig skritt i den riktige retningen, men professoren trekker frem hollendernes tro på nytenkning som særlig inspirerende og viser til hvordan universitetet i Twente utfordrer sine studenter til å starte egne bedrifter når de er ferdig med studiene. Dit må vi også, slår Gastinger fast. Hvis det skjer, tror han NTNU kan huke tak i nok en nobelpris.

– NTNUs neste nobelpris kan komme innenfor nanoteknologi. Nanoforskning er fortsatt hovedsakelig grunnforskning og dermed i vitenskapfronten, og vi har mange miljøer som har potensiale til å bli verdensledende. I tillegg til å ha en nobelpris innenfor rekkevidde, tar NanoLab sikte på å løse noen av vår tids aller største verdensproblemer. Innimellom en strøm av teknologiske fremmedord, forteller Gastinger at de ved laben forsker mye på fornybar energi, blant annet ved å forsøke å gjøre solcellene mer effektive. Men det stopper ikke der. Ved laben utvikler de også ny batteriteknologi, LED-lys, teknologi for å måle blodsukker, terapimetoder for kreftbehandling samt fremtidens datalagringsmedier. Listen er like uendelig som forskningen er tverrfaglig. Som Gastinger selv sier: Dette er bare noen eksempler på bredden i forskningen. Han trekker frem oppstartbedriften Crayonano som en av de mest spennene prosjektene laben har på trappene for øyeblikket.

Håper å skaffe flere arbeidsplasser – Firmaet utvikler teknologi basert på nanotråder som man gror på et grafénsubstrat. Teknologien skal brukes for å utvikle neste generasjons UV-LED som har anvendelser innenfor vann- og luftrensing, matproduksjon, miljøovervåkning og helseforskning, forteller Gastinger. Han legger til at at studentene ved laben allerede er ettertraktet på jobbmarkedet og er ikke i tvil om at de kloke hodene vil bli svært viktige for nanoindustriens fremtid. En industri som er i stadig vekst, og Gastinger opplyser at NanoLab er del av et stort nordisk nettverk. Han hevder det internasjonale samarbeidet vil komme både Norge og Trondheim til gode i fremtiden. – Vi bidrar å trekke flinke studenter og forskere til NTNU og Trondheim. Løser man først noen av de verdensproblemene som vi jobber med, kommer det også Trondheim og folk som bor her til gode. Dessuten håper vi at vi kan skaffe mange nye arbeidsplasser i alle de innovative nanobedriftene som oppstår rundt NanoLab, sier han.

Det internasjonale samarbeidet vil komme både Norge og Trondheim til gode i fremtiden.




TRONDHEIM NÆRING – ANNONSE

TRONDHEIM MAKERS – Ideell medlemsbasert forening med formål om å bygge en kultur for skaperglede i Trøndelag. – Gjøres i samarbeid med bl.a. skoler, Ungt Entrepenørskap, DIGS og bedrifter i regionen. – Bidrar til talentutvikling gjennom inspirasjon og arenaer hvor barn og unge kan få dyrke sin oppfinnsomhet og skaperglede. – Alle ‘makers’ inviteres til å delta på oppfinnerfestivalen Trondheim Maker Faire hvert år hvor teknologi, kunst og vitenskap møtes i kreativt samspill. 

Kilde: http://trondheimmakers.com/info/

Foto: Linda Klemmetvoll Olsen

Oppfinnerhovedstaden Trondheim Makers bygger en bærekraftig fremtid for byens oppfinnere.

N

ord-Europas største Maker Faire er plassert midt i sentrum av Trondheim. For merkelig til å være sant, tenker du? Vi tok en prat med daglig leder i Trondheim Makers, Frode Halvorsen, for å få svar på hvorfor trønderhovedstaden er et mekka for oppfinnere. Da Trondheim Maker Faire ble arrangert for andre gangen i slutten av august i år var Trondheim torv nok en gang stappet til randen av alskens oppfinnere i alle aldre og fasonger. Men hva gjør egentlig at et titalls Petter Smart-lignende typer migrerer til nettopp Trondheim for å vise frem sine nyvinninger i åsynet av Olav Tryggvasson monumentet hvert eneste år? Ifølge Halvorsen har massevandringen utgangspunkt i den gode oppfinnerkulturen som i har eksistert i byen i en årrekke. – Det har alltid eksistert skapere og kreative folk i byen, men det har nok aldri vært en arena som Maker Faire hvor de har fått visst seg frem, sier han. Får internasjonal oppmerksomhet Konseptet Maker Faire hadde sin spede begynnelse i San Mateo, California i 2006, også kjent som den høyteknologiske hovedbasen i Sillicon Valley. Skaperne bak hadde som mål å fremme

gjør-det-selv-kulturen, eller hva man gjerne omtaler som «DIY», et begrep som har utviklet seg til å bli et slags mantra for folk som tenner på å lage ting selv. I 2015 er Maker Faire et verdensomspennende prosjekt med mange aktører, hvorav Trondheim spiller en av de viktigste rollene. Halvorsen hevder Sør-Trøndelag tjener stort på å være hovedbase for Nord-Europas største oppfinnermesse. – Miljøet i byen får mye internasjonal oppmerksomhet gjennom Trondheim Maker Faire, og det har blitt knyttet relasjoner internasjonalt som nok ikke ville vært mulig uten dette arrangementet. Jeg tror det er veldig viktig å ta vare på det momentet som er i oppfinner- og skapermiljøet nå. Det er ikke sikkert at det neste store internasjonale produktet kommer direkte fra Trondheim, men det handler mer om å skape en arena og bygge relasjoner mellom aktører og eksisterende nettverk, sier Halvorsen.

Sterkt og kreativt miljø Han forteller at Trondheim Makers ble stiftet som en forening etter initiativ fra Alf Egil Bogen i 2013, mannen som vant prisen «Årets Trønder» for mikrochipen Atmel i 2012. Bogen så på det tidspunktet et behov for å bygge en kultur for skaperglede i MidtNorge. To år senere er det ingen tvil om at han hadde rett: I dag har foreningen Trondheim Makers hele 50 medlemmer og arrangementet Trondheim Maker Faire har vokst seg til å bli det største i Nord-Europa. Halvorsen mener arrangementet er en viktig yngleplass for byens mange innovative hoder. – Trondheim har et ekstremt sterkt kreativt og teknologisk miljø, så alt lå til rette for at dette ville fungere, legger han til. Han tror oppfinnerkulturen i byen vil oppleve et særlig byks de neste årene. Ikke bare på grunn av Trondheim Maker Faire, men også fordi gründermiljøet i byen er i ferd med å skifte ham. – Jeg tror det er en ny generasjon med

Alt ligger til rette for at ting virkelig kan skyte fart i Trondheim nå.

entreprenører og gründere som er i ferd med å entre markedet. Dette er personer som er «født online» og har et litt annet verdensbilde enn kanskje de eldre. Dette er personer som er vant til å jobbe og etablere nettverk på tvers av landegrenser, og som også har et langt større utvalg av virkemidler, tilgjengelig kompetanse og utstyr. Crowdfunding, crowdsourcing, produksjonog utviklingsutstyr er langt rimeligere nå enn for bare noen år siden, sier Halvorsen. Kan skyte fart I tillegg Trondheim Maker Faire, gjør Trondheim Makers mye annet for å legge til rette for at byens oppfinnere skal lykkes. Med mål om å ivareta oppfinnergleden og skape en bærekraftig fremtid, fremhever Halvorsen hvordan foreningen jobber inn mot skoler ved å blant annet bidra med kurs til lærere. Halvorsen legger til at han synes det skjer mye spennende i byen for tiden, særlig på Makerspace-fronten. Han trekker frem Fix Makerspace, Hackheim, Vitensenteret, biblioteket, ISAK, Digs og Work Work som spesielt viktige aktører for den fremtidige skapergleden i byen. – Alt ligger til rette for at ting virkelig kan skyte fart i Trondheim nå, konstaterer han.

NOVEMBER 2015

33


- s책 rett og s책 vrang

- s책 rett og

- bestill i dag hos din grossist

8

710734 280013

3 6 1 0 2 2


REDINK Foto: Jimmy Linus

TEGNESERIE KOMMENTAR

VIS AT DU FØLGER MED

KJERNEKAR

VOLD! SEX! TERROR! Benjamin Marras første bok byr på exploitation og pop art i ultravoldelig, hyperseksualisert forening. TEKST AKSEL KIELLAND MED HEFTEUTGIVELSER som Night Business, Gangsta Rap Posse, Lincoln Washington og The Incredibly Fantastic Adventures of Maureen Dowd, har Benjamin Marra skapt seg et rykte som en pålitelig leverandør av hypervoldelige exploitationtegneserier. Med en estetikk som blander Raymond Pettibon-tegninger med den typen anatomisk forvirrede actiontegneserier som florerte på obskure amerikanske småforlag på 80-tallet, har Marra skapt seg et uttrykk som blander parodi, pastisj og en genuin interesse for vold og sex. Dermed føyer han seg inn i en større trend av nordamerikanske tegneserieskapere som på 10-tallet fordomsfritt har utforsket sjangre og formspråk som i tegneseriemediet hadde sin storhetstid på 80- og 90-tallet, og som trekker veksler på 70- og 80-tallsfilm og dataspill fra 90-tallet og fram til i dag. Michel Fiffes COPRA, Charles Forsmans Revenger, Secret Prison-antologien Rub the Blood og Brandon Graham & Co.s Prophet er alle forsøk på å løfte fram og rehabilitere en type 80- og 90-tallsserier som lenge har vært uglesett blant tegneserieentusiaster. Men, i motsetning til disse, er ikke Marra videre opptatt av superhelter.

1

SELV OM HAN lenge har vært en særegen stemme i amerikanske undergrunnstegneserier, er Marra først nå klar med sin første bokutgivelse. Det sier formodentlig mye om både ham og dagens amerikanske tegneserieklima at Terror Assaulter: O.M.W.O.T. (One Man War On Terror) utgis av sjølveste Fantagraphics. Boka består av fire løst sammenhengende historier om en agent med kodenavn One Man War On Terror, som er en del av George W. Bushs hemmelige Terror Assaulter-program, hvis mandat er å stoppe terroristene – koste hva det koste vil. Siden O.M.W.O.T. er en psykopat, koster det en hel del. Den hemmelige agenten er ultravoldelig, sadistisk og følelsesløs, og lar seg kun distrahere i sin krig mot terror når muligheten byr seg for litt kald, pornografisk sex med tilfeldig forbipasserende (av begge kjønn, vel å merke. Senere dømmes han til å leve som mann og kone med sin forræderiske partner Freedom Warrior Champion, som har byttet kjønn i fengsel). TERROR ASSAULTER er en underlig bok. Marras tegninger synes mer amatørmessige og fan art-pregede enn tidligere, og det intensjonelt keitete preget understøttes av at figurene hele veien kommenterer handlingen med klønete eksposisjonsdialog. Selv om boka kun inneholder en håndfull pornografiske scener, vedvarer rollefigurenes flate «pornoskuespill» hele veien gjennom, og bidrar til å skape en dissonant stemning som tidligere kun har spøkt i bakgrunnen i Marras utgivelser. Der Marras øvrige serier spenner fra enkle sjangerpastisjer (Blades & Lazers) til

«

en mer kompleks Paul Verhoeven-inspirert tilnærming, hvor publikums reaksjoner innlemmes i satiren (Gangsta Rap Posse), preges Terror Assaulter av mer tradisjonelle pop art-strategier. Dette innebærer blant annet at obskure referanser velges vekk til fordel for mer tidløse fremmedgjøringsgrep med røtter tilbake til Roy Lichtenstein. Terror Assaulter har for eksempel flere likhetstrekk med Peter Haars’ Prokon og Happy Biff, selv om Marra fortsatt omfavner estetikken og tropene han befatter seg med i en helt annen grad enn Haars. Om strategiene er annerledes, er målet med Terror Assaulter det samme som i resten av Marras utgivelser, nemlig å diskutere og nyttegjøre seg av estetikken og gjennomslagskraften i sjangeruttrykk som tradisjonelt har vært stemplet som trash uten å se gjennom fingrene med de problematiske aspektene av disse tradisjonene. Eller for å si det på en annen måte: Bazooka, ninjasverd, frimurere, øglemennesker, røyking, solbriller, analsex, Kong Arthur, klin-til-enpuma-midt-i-trynet – mission completed. BENJAMIN MARRA TOPP FEM

1 1 2 1 3 1 4 1 5 1

NIGHT BUSINESS

GANGSTA RAP POSSE

TERROR ASSAULTER

LINCOLN WASHINGTON

THE INCREDIBLY FATASTIC ADVENTURES OF MAUREEN DOWD

Mislikte du denne spalten? Synes du formuleringen «lenge har vært uglesett blant tegneserieentusiaster» var unyansert og generaliserende? Oppsøk Facebook-gruppa «Serienett», og føl deg som hjemme!

Bazooka, ninjasverd, frimurere, øglemennesker, røyking, solbriller, analsex, Kong Arthur, klin-til-en-puma-midt-i-trynet – mission completed.

EN KJERNEKAR FØLGER MED LITT EKSTRA GJØR DU? 40 prosent av alle anmeldte voldtekter skjer i forbindelse med fest, i situasjoner hvor begge parter er beruset. Alle kan miste kontrollen. Unngå at vennene dine gjør eller blir utsatt for noe som vil prege dem i mange år fremover. Følg med. Vis at du følger med på facebook.no/kjernekar

NOVEMBER 2015

35


UTELIV ANBEFALINGER

FJORDEN BABY! USF Verftet (Bergen), 28. november Fjorden Baby! skuffer aldri. Om en god del av krusningene etter den musikalske Loddefjord-bølgen vi opplevde for noen år siden har lagt seg, er (ny-)nyveiverne i Fjorden Baby! eksponenter for en slags grunnleggende kraft som tilsynelatende ikke lar seg temme av omverdenens skiftende preferanser og trender. De gir faen, ganske enkelt, både i det å tilfredsstille forventninger og å utnytte momentum (det har vært fryktinngytende stille over bandet i det siste, uten at det trengte å bety noe, tydeligvis) og å la seg presse inn i noen sjangerbås. Sturle Kvilekvals zombie-persona på scenekanten gjør ham til en, ja, minneverdig frontfigur, som på uforklarlig vis gang på gang makter å dra med seg publikum i en suggererende konsertopplevelse.

1

Benytt deg av fordelene mens du studerer og bli KLAR for arbeidslivet. Les mer om hvordan vi gjør din studiehverdag enklere på samfunnsviterne.no/student Meld deg inn: Kodeord KLAR til 2012

DESTROYER Hulen (Bergen), 17. november Perfect Sounds Forever leverer den ene ansamlingen perfekte lyder etter den andre, og kanadiske Destroyer er slett ingen skamplett på bookinggjengens rulleblad. Eks-The New Pornographers-medlem Dan Bejar har med Destroyer velfortjent kapret indieverdens oppmerksomhet, og etter suksessen med albumet Kaputt (2011) har det vært stilt enorme forventninger oppfølgerplaten Poison Season – forventninger som har blitt møtt med ditto gode anmeldelser over den ganske anmelderskare. Til Bergen kommer Destroyer med splitter ny plate og et band som teller åtte medlemmer. Det må jo bli bra.

1

36

NOVEMBER 2015

Samfunnsviterne_annonse_natt&dag_mag_129x360mm_HR.indd 1

29.06.15 10.11


DUNGEN Lille Ole Bull (Bergen), 8. november. Det begynner allerede å bli fem-seks år siden vi sto på Verftet og så Dungen spille fletta av bandet de vel strengt tatt varmet opp for, The Soundtrack of Our Lives. Siden den gang har det svenske psykedeliske progfolkrockensemblet (les King Midas’ Ando Woltmanns om Dungen i Morgenbladet for full utgreiing rundt sjangertilhørigheten) gjestet både Hulen og Garage, og selv om bandet ikke alltid har skrudd utadvendt-knappen til 11, har den trofaste menigheten pliktskyldig stilt opp gang på gang. Og uten egentlig å bli skuffet, heller. Dungen är Kungen, var det ikke slik? Jo.

FOTO EVA VERMANDEL

FOTO ANNIKA ASCHBERG

1

BESTILL JULEBORDET HOS OSS TLF: 400 00 974 POST@CAFELOKKA.NO DOKKGATA 8

GODSPEED YOU! BLACK EMPEROR Rockefeller (Oslo), 6. november Mer enn bare lyden av undergrunnen er kanskje lyden av undergangen en mer treffende betegnelse på det kanadiske postrockbandet Godspeed You! Black Emperor. Nimannsbandet fra Montréal har gått inn i ad hoc-modus de siste årene, og det er nesten unntakstilstand at bandet – som nå – legger ut på en fullblods turné. I løpet av høsten tar de både USA og Europa med storm, bokstavelig talt: De orkestrale dommedagscrescendoene bandet evinnelig bygger opp til drar med seg hele publikum i en altomfattende musikalsk transe. Det fikk Øya-publikummet oppleve i 2013, da Godspeed You! Black Emperor kom til festivalen med det bejublede comeback-albumet Allelujah! Don’t Bend! Ascend! i bagasjen. Vi lar den opplevelsen være rettesnor for novemberkonserten (så er i alle fall forventningene på topp).

1

NOVEMBER 2015

37


GUIDE

UTELIV ANBEFALINGER

THE THURSTON MOORE BAND Folken (Stavanger), 13. november Over snart fire tiår har Sonic Youth vært blant den alternative rockemusikkens ledestjerner, og innflytelsen deres går hinsides det meste, lik et Velvet Underground for tiårene rundt tusenårsskiftet. Etter den endelige (aldri si aldri) oppløsningen i 2011 kan bandet kun oppleves stykkevis og delt, og med nokså aktive bandmedlemmer på hver sin kant går det heldigvis ikke altfor lang tid mellom hver gang man kan få det til å nappe litt i kroppens eget Sonic Youth-senter. Kim Gordon gjestet Landmark i Bergen i 2012, Lee Ranaldo kunne man se her i byen – også på Folken! – i fjor vår, og nå er Thurston Moore tilbake på norsk grunn. Med seg har han sin gamle bandkollega, Sonic Youth-kollega Steve Shelley – og bassist Deebie Googe fra My Bloody Valentine. Var det noen som sa supergruppe?

1

MIKE KROL + WET DREAMS Revolver 5. november Be still, krol heart. Hvis du IKKE skal på N&Dlansering er dette stedet å være. SÅNN JAZZ DU KAN KNIPSE TIL Wurst, 7. november Endelig et arrangement hvor du både kan spise pølser og høre på jazz. CASA MURILO Postkontoret, 12. november Casa Murilo er som et hus: trygt og varmt og med mulighet for hjemmefester.

BEACH HOUSE Sentrum Scene (Oslo), 10. november Teen Dream-platen til Beach House har jo etterhvert blitt som obligatorisk pensum å regne for tilhørere av moderne uavhengig popmusikk, og kanskje har låten «Norway» gjort at bandet har fått et uforholdsmessig stort nedslagsfelt her til lands? Vet ikke. Uansett er Beach House, med sin svale, drømmeaktige indiepop, vanskelige å mislike, og rekken av sterke (men nokså ensartede, kan det hevdes) utgivelser etter det ovennevnte gjennombruddsalbumet har gjort at bandet møter fulle konsertsaler på sin vei rundt i verden. Som på en utsolgt Sentrum Scene sist gang. (Du skjønner hva det betyr, latsabb: kjøp billett!)

1

POLITIKKEN OG LITTERATUREN Dokkhuset scene, 14. november Mímir Kristjánsson, Erlend Loe og Simon Stranger møtes til samtale om politikken og litteraturen. LOL!

THE SWITCH Parkteatret 27. november Et av de beste og triveligste bandene lille Norge har. KEEP OF KALESSIN + VREID + VREDEHAMMER Brukbar / Blæst 21. november Tre navn vi ikke aner hva betyr, men som spiller god nok rock. TØNES Stavanger konserthus 21. november Altså: Ikke HUNDEN Tønes, som døde så altfor tidlig, men artisten Tønes, som fortsatt holder på i beste velgående.

ARIEL PINK BrukBar/Blæst (Trondheim), 10. november Det hører med til sjeldenhetene at folk med navn som Ariel Pink tar turen til Trondheim (kjenn din besøkelsestid!). LA-musikeren Pink, som blant annet har sin musikalske oppfostring som femte hjul på vognen i Animal Collective-miljøet, har siden den kritikerroste utgivelsen Mature Themes (2014) sagt adjø til bandet sitt Haunted Graffiti. Fjorårets album Pom Pom var ikke desto mindre en gjenkjennelig kakofoni av vidtsprikende referanser fra pophistorien, ispedd noen psykedeliske omveier. Her kan alt skje.

1

38

NOVEMBER 2015

SLIPPFEST ENO-BOKA Bergen Offentlige Bibliotek 13. november I 2014 ble musikkmagasinet ENO lagt ned som ordinært tidsskrift, men nå lanseres den første ENO-boka. Knall! Det feires blant annet med en oppsummering av musikkåret 2015 på 2015 sekunder av Marie Amdam og Eirik Kydland.


Du vet du bør hente deg inn, men ender med å ta den helt ut. Det er så lett å utvikle en dårlig drikkevane når du er sårbar. Ikke første gang kravene vokser deg over hodet. Ikke første gang du venter på telefonen som aldri kommer. Men første gang du drikker for å slippe fri fra følelser og tanker, kan du spørre deg selv: Drikker jeg mer enn av og til? For av og til passer det. Av og til ikke. Alkovett er å ikke fylle på med mer når det er litt for mye.


&

T Ø N N E

SKAMMER

SEG!

SPIS, Premiere: DRIKK5. OG VæR GLAD PÅ LATTER! november 2015 P Å

L A T T E R

A K E R

B R Y G G E

SPIS

DRIKK

UTELIV FEM I BAGEN

LE

Espen Beranek Holm

Cecilie Steinmann Neess

S TA N D U P N O R G E P R E S E N T E R E R

T U S& V I K T Ø N N E

SKAMMER

Presenterer

Premiere: 5. november 2015

P Å

L AT T E R

A K E R

B R Y G G E

FOTO MOHAMED CHAKIRI

vinner

SEG!

2015! Komiprisen ste! om årets Mors

Premiere 05. november

Premiere 28. januar

ulelatter 2015 J STAND UP NORGE PRESENTERER

«DR. BERGLAND BURDE FÅS PÅ BLÅ RESEPT» DAGBLADET

Billetter på telefon: 23 11 88 00 / 815 33 133 / Billetter på nett: www.latter.no / www.billettservice.no / Hotellpakker: 06154 / www.showpakker.no

Premiere 04. november

Billetter på telefon: 23 11 88 00 / 815 33 133 / Billetter på nett: www.latter.no / www.billettservice.no / Hotellpakker: 06154 / www.showpakker.no

«EN FESTLEGE SOM KURERER» AFTENPOSTEN

Spilles 14. & 21. november

TESE! S I S JAN S

BOOK KOMIKER ELLER KONFERANSIER TIL DITT JULEBORD Vi leverer alt av underholdning til hele landet. Hjertelig velkommen til oss på Latter. Ring Stand Up Norge på 23 11 88 20 – For mer info se: www.standup.no

STAND UP PÅ KLUBBSCENEN

GAVEKORT

TIRSDAG, FREDAG OG LØRDAG

latter.no

En god latter forlenger livet. Gi en opplevelse i gave til en du er glad i.

Pr. billett 165,-

Vi tilbyr gavekort til forestillinger og/eller vår fantastiske restaurant i 2 etasje.

Student 100,-

5 komikere hver kveld! GAVEKORT

Spilles nå!

AKER BRYGGE

FREDFADES Aktuell med Fredfades & Eikrem – Jazz Cats LP og Fredfades & Ivan Ave – Fruitful LP. førstnevnte kommer ut i slutten av november, og sistnevnte i starten av desember. Fredfades og hans «Mutual Intentions»gjeng har også blitt spurt om å gjøre norges første Boiler Room, som resulterer i en femtimers affære på Ingensteds i Oslo lørdag 21. november. Strivers Show Band Love Episode 7” (Strivers Records, 197?) En av mine topp 5 modern soul låter noen sinne. Rare as hen’s teeth! Direct Pressure Let Me Love You 7” (Future Electric Records, 1983) Favoritt boogie track for tiden! Privat-press utgivelse av Hiram Henry, og egentlig også samme gruppe som Hiram & Direct, for de som tilfeldigvis kjenner til «Love Flight»

Emerson Sending All My Love Out 7” (L.A.S. 1988) Hva gjør du når familien din har snudd ryggen til deg og du ikke får tak i dem lenger? Du MIDI-hooker selvfølgelig opp trommemaskinene og synthene dine og lager en låt om å pakke inn kjærlighet i kasser og shippe de ut til familien via UPS og FedEx. Social Lovers Call Me Up 7” (Cherries Records, 2014) Min favorittrelease av den største artisten på mini-labelet Cherries Records fra Chicago/ NYC som har gjort stor suksess blant house, soul og disco DJ’s med en solid 14 platers bunke releases av modern-funk og RNB artister som K-Maxx, Benajamin, Doug Shorts, Cermakk, Biologia +++. Luis CL Inner City 12” (Superconscious, 2015) Helt klart min favoritt house-release fra 2015!

Billetter: 23 11 88 00/www.billettservice.no Hotellpakker: 06154/www.showpakker.no For mer info: www.latter.no

FOTO MAGNE RISNES

KRINGKASTINGSORKESTRET KORK I STORE STUDIO

9. NOVEMBER

CHRISTIAN EGGEN, DIRIGENT SVEINUNG BJELLAND, PIANO Frédéric Chopin: Klaverkonsert nr. 1 Carl Nielsen: Symfoni nr. 1

COME SHINE & KORK

NRK STORE STUDIO ONSDAG 18. OG TORSDAG 19. NOVEMBER

KAPELLMESTER: ERLEND SKOMSVOLL

KORK KAMMER I STORE STUDIO

ONSDAG 2. DESEMBER

JANINA KRONBERGER MED VENNER

Wolfgang A. Mozart: Fiolinsonate i B-dur, K. 454 Sergej Prokofjev: Sonate for to fioliner i C-dur Wolfgang Rihm: Hekton Erich Wolfgang Korngold: Klaverkvintett

RAYMOND HAUGER Personlig assistent, bassist og DJ. Vokalist i Beglomeg. FOTO: BLUNDERBUSS

TORSDAGSLIVE

GRØNLAND KIRKE TORSDAG 3. DESEMBER MIGUEL HARTH-BEDOYA, DIRIGENT DET NORSKE SOLISTKOR

PROGRAMLEDERE: PER SUNDNES & JAN FR. HEYERDAHL

To verdener - Norge & Peru Peruansk barokkmusikk for kor og orkester Edvard Fliflet Bræin: Ouverture, op. 2 Johan Svendsen: Norsk rapsodi nr. 4 Celso Garrido-Lecca: Danzas Populares Andinas

TORSDAGSLIVE - RAKH

3!

UNIVERSITETETS AULA TORSDAG 28. JANUAR KAREN KAMENSEK, DIRIGENT CHRISTIAN IHLE HADLAND, PIANO Sergej Rakhmaninov: Klaverkonsert nr. 3 Aaron Copland: Billy the Kid, ballettsuite

NRK.NO/KORK billettservice.no - 81533133 40

NOVEMBER 2015

Cortex «Pauvre Star» / Pourquoi (Crypto 1978) All-time favorittprodusent/-musikkperson Jean-Pierre Massiera har produsert dette halve mesterverket, og jeg kunne valgt «La Bulle», tittellåta eller «Matin Gris», men tar denne «Pauvre Star»-låten fordi introen er så riktig til dette novemberregnet. Jean-Luc Ponty «Rhythms of Hope» / Mystical Adventures (Atlantic 1982) Plukket med denne fra en billighaug pga coveret så klart, og denne låten er både dramatisk og oppbyggende. Å være DJ er kulest tidlig på kvelden når man kan droppe en slik én, synes jeg (som egentlig ikke kan spille). Nazareth «Shot Me Down» / Expect No Mercy (Mountain 1977) Fikk dette albumtipset av en som heter Ted Arvid etter litt preik om utbrettcoverarten på

Jane’s «Between Heaven and Hell». Denne låta har så fin takt. Jeg liker slikt gyng i rock. Godley & Creme «Get Well Soon» / Freeze Frame (Polydor 1979) Dette har vært favorittgruppa siste året og disse gubba her er faen meg artige skruer. Sjekk ut Toppopp-spesialen om de på NRK. Creme heter Lol til fornavn og gutta spelte tidligere i gruppa 10cc (vanlig frisk dagens første-ejakulasjon er jo på 9) før de valgte å fortsette som duo med helt fullstendig genial musikk (i hvert fall sånn jeg ser det) og bare moste på med spillefilmer og musikkvideoer for grupper som Yes og Frankie Goes to Hollywood. Og ja, det er Paul McCartney på backing vocals her, ja. Hudson-Ford «Kiss in the Dark» / Daylight (CBS 1977) Var nylig og drakk brennvin på en bar i Trondhjem og plutselig kom dette diggeriet her på anlegget. «Fy faen så diggbart» tenkte jeg, og etter at Shazam nektet spurte jeg bargubben Jan Tore hva i hælsiket det var. PS: Om noen som leser dette kjenner Jonny Alaska: Ta og tips’n om denne låta her er du snill.


Photo: White on White #6 – Queer Sells. (c) Andreas Ingefjord

www.avantgarden.no

GLEM ALT DU TROR DU VET OM TEATER

TEATERHUSET AVANT GARDEN GIR DEG LIVE KUNST AV FOLK I 2015 FOR FOLK I 2015


UTELIV ANMELDELSE

Vi sendte våre nye utestedsanmeldere Ketsjup og Sennep, to mer eller mindre helt vanlige folk, til Tommis Burger Joint, en nyoppstartet burgerjoint i Holmens gate i Oslo.

Foto: Einar Aslaksen

SMÅ, ISLANDSKE BURGERE Har man endelig fått et sted hvor man kan holde burgeren i én hånd og brusen i en annen? TEKST KETSJUP & SENNEP KETSJUP & SENNEP kom stormende inn på den nye, islandske burgerbaren Tommis Burger Joint i Skippergata i Oslo. De hadde akkurat forsøkt å bestille bowlingtime på Torggata Bowling, men det gikk ikke, så nå stod de teknisk sett i kø både på Torggata Bowling OG på Tommis Burger. Telefonen fra bowlinghallens ansatte kunne komme når som helst. Det øyeblikket en bane var ledig, måtte de være klare. Det var lenge siden de har følt seg så levende.

1

KETSJUP I KURVEN – Burgere og bowling henger sammen i mine øyne. Birras og biljard, burgere og bowling. Sånn har det alltid vært, sa Ketsjup. Tommis’ lokaler var små, og sitteplassene få. Ved vinduet fant våre venner seg en plass som måtte ha blitt forlatt nylig: Halvtomme brusbokser ventet fremdeles på å bli ryddet vekk, og en tom burgerkurv var et ekkelt syn. – Det er ketsjup i kurven, sa Sennep med forakt. Tommis har bare én burger på menyen, og den er alltid stekt på samme måte. Man kan velge om man vil ha bacon og ost. De frister også med «Deal of the century»: Burgeren, pommes frites og brusboks til 149,–.

42

NOVEMBER 2015

– Det er langt ifra århundrets deal. Århundrets deal må ha vært Versailletraktaten, sa Ketsjup. – Den var jo ikke noe bra? Hva med NATO? FN? spurte Sennep uten å få svar. Ketsjup & Sennep bestilte. Flere steder i lokalet hang et bilde av en gammel fyr som kanskje eller kanskje ikke var selveste Tommi. Lianer med lys var festet på mursteinsveggene og det var julepynt i taket. «You can’t buy happiness, but you can buy a burger at Tommis and that’s pretty close» stod det skrevet i kritt over kassen. – Brusen er i alle fall kald! ropte Ketsjup henrykt. GLASERT BRØD Burgerne kom på bordet i hver sin burgerkurv. De var små. Sennep påsto å ha lest i Osloby at det er meningen at den skal spises med én hånd, slik at man kan ha brusen i den andre hånda. Men han hadde ikke kjøpt brus. – De var ikke så veldig små, sa Ketsjup da han åpnet burgerpapiret. – Nei, omtrent Illegal Burger-størrelse, da, sa Sennep. – Aldri vært der. Hva kan det sammenlignes med på MC-ern da? undret Ketsjup. – Vet ikke, spiser bare Chicken Salsa, jeg. – Hm … Veldig glasert brød, da, påpekte Ketsjup.

KRUSPAPIRET ER IKKE PROBLEMET Ketsjup & Sennep kranglet en stund om hva slags papir som lå i bunnen av burgerkurven. Sennep mente hardnakket at det dreide seg om bakepapir. Ketsjup kunne ikke ha vært mer uenig. – Det er kruspapir! Nei … Krepp! Eller, det er samme materiale som mellomleggspapir er laget av! Det har en sånn slags … hinne. Hinnepapir? Det er et slags mellomleggspapir i helformat, påstod han. Tiden var inne for pommes frites, og Ketsjup grep etter saltbøssen. I det han begynte å drysse saltet så han til sin fortvilelse at det gikk tvers gjennom burgerkurven og ned på buksene hans. – Trodde du sa det hadde sånn hinne, jeg? sa Sennep spydig. Han frydet seg. – Det er ikke papiret i seg selv som er problemet, sa Ketsjup. – Det er for lite papir … AVSNITTET DER DE ENES OM BURGEREN Ketsjup & Sennep var enige om burgeren: Kjøttet var litt tørt, salaten var frisk, og baconet var godt. – Hele greia smaker litt for mye sennep, sa Sennep. – Hm. Det kjenner ikke jeg. Men nå kom det inn en ny smak her. Ingefær? lurte Ketsjup. – Tror ikke det. Hva er det røde i brødet? Tyttebær? TYTTEBURGER Sennep fortalte om en gigantisk burger med tyttebær han hadde spist på Beef

Burger Bar i Krakow. Ketsjup kom på at også han hadde spist den burgeren – han hadde nemlig vært på samme tur. – Herregud, den var stor, ass. Kjøttet så ut som en pakke med kjøttdeig! sa han med savn i øynene. – Ja. Og brødene var store som sjutommere! la Sennep til. Fra bak ryggene til Ketsjup & Sennep strømmet det eksotiske tonefall og fremmede ord. Det virket som om Tommis allerede hadde rukket å bli et slags senter for islendinger strandet i Oslo. – Hm, jeg tror de snakker om et slags islandsk treff som skal være et sted senere i kveld, sa Ketsjup. – Kan du islandsk? spurte Sennep. – Litt. Jeg hadde en islandsk hjelper en gang. Haffi. Eller han het egentlig Havstein, tror jeg. – Sånn som han fra Buzz Aldrinserien? lurte Sennep. – Har ikke sett den. Men jeg har bingewatcha Broen de siste par ukene, sa Ketsjup. – Verste jeg har hørt, sa Sennep. – Hva med dette da: Jeg lagde Oreobrownies i dag. Sennep var enig: Dét var det verste han hadde hørt.

«

Århundrets deal må ha vært Versailletraktaten.


C A F E N I M U S E R Bispegata 9A, 7012 Trondheim Ă&#x2026;pent fra kl.11:00 - 23:00 hver dag facebook.com/NiMuser 73 53 63 11


GUIDE

KUNST INTERVJU

ANBEFALINGER

JAMES RICHARDS OG KURATOR STEVEN CAIRNS Squeezing Sorrow from an Ashtray Bergen Kunsthall, 30. oktober – 13. desember Videoverk med et distinkt lavteknologisk og dagbokaktig preg er utstillingens fokus. BJØRN MORTENSEN Entrèe, 4. oktober – 21. november Forrige gang Mortensen stilte ut gjorde han pek til skulptøren Donald Judd gjennom en serie abstraksjoner basert på Judds stoler. Hva han finner på denne gang er forløpig ukjent.

FIRST WE TAKE FRIEZE, THEN WE TAKE BASEL Med en norsk kunstscene i medvind, tar Office of Contemporary Art Norway et stort steg fremover gjennom å sikre norske galleriers synlighet på internasjonale kunstmesser. TEKST EMIL FINNERUD I SKYGGEN AV tunge signalbygg som nye Astrup Fearnly, Munch Museet og Nasjonalmuseet er kanskje oppmerksomheten rundt vår egen lille kunstscene gått nordmenn flest hus forbi. Kanskje litt overraskende for noen har faktisk Norge en av Europas mest aktive kunstnerdrevne scener. I tilegg er norske kunstnere mer synlig internasjonalt enn noen gang. Litt i lys av disse begivenhetene har OCA (Office of Contemporary Art Norway) nylig kommet med en støtteordning som skal dekke norske galleriers utgifter til messeavgifter, transport, forsikring og informasjonsmateriell.

1

Kan dere fortelle oss hva ordningen går ut på og hvordan det hele kom i gang? – International Support for Galleries and Independent Exhibition Spaces (ISGIES)/ Internasjonal Støtte for Gallerier og Uavhengige Utstillingssteder skal bidra til økt etterspørsel og internasjonalisering av norsk samtidskunst, inkludert visuell kunst og håndverk. Tilskuddet skal stimulere til internasjonal innsats for gallerier og selvstendige utstillingsarealer som jobber i Norge for å fremme norsk samtidskunst i utlandet, spesielt med hensyn til deltakelse i anerkjente internasjonale kunstmesser, samt i midlertidige utstillingsarenaer. Kategoriene som omfattes av tilskuddet er messe- eller visningsavgift, transport, forsikring og informasjonsmateriell i forbindelse med presentasjonen. Støtteordningen lå tidligere under Kulturseksjonen i U D, men ble flyttet til OCA i år av KUD. I utgangsunktet var ordningen ment for kommersielle gallerier som deltok på messer i utlandet. OCA har jobbet for at ordningen også skal gjelde uavhengige visningssteder når de deltar på internasjonale messer og midlertidige visningsarenaer. Kan dere si litt om søkermengden? Hvor mange kommersielle versus kunstnerdrevete var det, og hvor i landet kom

44

NOVEMBER 2015

søknadene fra? – Første runden for den nye ordningen var 1. oktober, og vi har fått inn totalt 26 søknader. Omtrent halvparten av disse er ikke-kommersielle. Vi ser at flesteparten er visningssteder i Oslo, og en del er fra Bergen og noen få fra andre steder i landet. Internasjonalt blir det vel litt spesielt å se norske kunstnerdrevne gallerier på tunge, kommersielle messer? Hva tenker dere omkring dette, og er vi alene om denne virksomheten? – Definisjonen på kommersielle og uavhengige gallerier og visningssteder går mer og mer over i hverandre, og dette reflekteres i messene, så dette er ikke uvanlig. Ofte har kunstmesser både en kommersiell del og en uavhengig del hvor non-profit og kuraterte prosjekter får plass. Messene har en søknadsprossess hvor de tar imot søknader og ofte er det en jury som velger hvilke gallerier/visningssteder som får delta på messen eller utstillingsarenaen. Flere land støtter dette. Blant annet vet vi at det Danske Kulturråd, Pro Helvetia i Sveits og Association of Austrian Modern Art Galleries i Østerrike støtter gallerier ved internasjonale messer. Hvor mye penger er satt av fra statens side til nyvinningen? – KUD har satt av 3 millioner til ordningen i 2015 og samme beløp i 2016. Hva er OCAs diagnose av galleridriften i Norge i dag? Hva fungerer og hva kan gjøres bedre slik dere ser det? – Det er ikke så mange store gallerier i Norge som jobber internasjonalt. Med denne ordningen ønsker vi å stimulere til økt virksomhet internasjonalt for gallerier, både kommersielle og uavhengige, ved presentasjon og promotering av norsk samtidskunst via kunstmesser og andre midlertidige visningsarenaer. Formålet er å bidra til økt etterspørsel og internasjonalisering av norsk samtidskunst, herunder billedkunst og kunsthåndverk.

VICTORIA DURNAK Hemmelig venn Hordaland Kunstsenter, 13. november – 10. januar I utstillingen Hemmelig venn forsøker Durnak å bli venn med en amerikansk blogger hun har fulgt i mange år. Hun besøker bloggerens stamsteder og forfølger henne rundt i New York med håp om kontakt. JANNE KRUSE OG KURATOR ANE METTE HOL Rake Visningsrom, 6. – 15. november En gjennganger i Kruses arbeider er skulptur og kropp.

LARS LAUMANN Kompendium Kunstnernes Hus, 28. november – 14. februar Laumann har på mange på måter alltid befunnet seg i den litt uvanlige kategorien «mer anerkjent i utlandet enn i Norge». Dessverre er han verken den første eller siste som kommer til å oppleve et velkommen etter fra gode gamle Norge. Sånn sett kan man si det var på tide med en større presentasjon fra en av landets mest internasjonalt anerkjente videokunstnere. I følge Kunstnernes Hus har flesteparten av utstillingens verker sjelden blitt vist i Norge. Etter hva jeg skjønner blir dette en såkalt mid career utstilling med presentasjon av arbeider lagd mellom år 2008 og 2015. Det blir mye gammelt, men også et helt nytt videoverk. Det heter «Diaspora» og tematiserer den høyaktuelle problemstillingen rundt migrasjon og flyktningpolitikk. Verket tar sikte på å problematisere de nevnte emner gjennom seksualitet. En ikke altfor ukjent tilnærming for Laumann, som tidligere har behandlet temaer som besatthet, seksualitet og marginalisert eksistens. Utstillingen vil også vise Laumanns mye omtalte verk «Berlin Wall» (se bilde). Videoverket tar for seg historien om den svenske kvinnen Eija Riita Berliner Mauer og hennes kjærlighetsforhold til Berlinmuren, som hun «giftet seg» med i 1979 og tok etternavnet til. På åpningsdagen vil Cecilia Lopez, kvinnen som står for musikken i Laumanns nye videoverk, holde konsert. Fra direktør Mats Stjernstedt får vi også vite at «ting kommer til å skje» på Kunstneres Hus i forbindelse med utstillingen.

1

KARIANNE STENSLAND Trøndelag Senter for Samtidskunst, 26. november – 20. desember Ifølge presseskrivet har Stensland blant annet drevet verdiskaping med lederen av et NAV kontor! Det er det verste jeg har hørt. KAPITALISTISCHER REALISMUS Grafiske verk fra Sammlung René Block og «Gras grafikkmappe 1971» TKM Gråmølna, 9. november – 14. februar Gamle europeiske raddiser står på programmet. JAN GROTH OG STEINGRIM LAURSENS SAMLING Stavanger Kunstmuseum, 6. november – 21. februar Utover kunst fra Norden og Europa, vil det også bli vist gjenstander fra Iran, Japan, Korea, Pakistan India, Egypt og indianske kulturer i USA.

ARNE MALMEDAL (MFL.) Trafo Kunsthall, 31. oktober – 22. november. Siden vi først er inne på underkomuniserte norske kunstnere, er Arne Malmedal verdt å nevne. I kategorien norsk abstrakt maleri har han alltid vært en av favorittene mine. Uten avbrytelse har han i fire, fem tiår i all hovedsak jobbet med monokrome, minimale malerier skåret til beinet. Selv om abstrakt maleri har en tung kunsthistorie å vise til, vil jeg likevel hevde at subtile malerier som Malmedals vanskelig kan settes ord på. I mine øyne et svært godt tegn.

1

JUBILEUMSUTSTILLING Stavanger Kunstforening 150 år Kunsthall Stavanger, 26. november – 17. januar I følge Kunsthallen feires jubileet med en med utstilling i fire deler. Det blir kombinert åpning og bursdagsfest for byens befolkning torsdag 26. november. Grattis! INGRID HAUKELIDSÆTER Kunstgalleriet, 5. – 26. november Ingrid arbeider både med maleri og grafikk, med vekt på det abstrakte uttrykket. Nøyaktig hva hun skal vise er i skrivende stund ikke kjent. AV EMIL FINNERUD

JOSEPH KOSUTH Galleri Brandstrup, 19. november – 20. desember. Kosuth er enkelt og greit en av konseptkunstens største, nålevende figurer. Er ikke så mye mer å si om den saken. Møteplikt!

1


Aldri mer tom for strøm Les hvordan det er mulig pü rescuejuice.com


GUIDE

SCENE KOMMENTAR

ANBEFALT

SCHÖNHEITSABEND Florentina Holzinger & Vincent Riebeek Teaterhuset Avant Garden, 3. – 4. desember Denne mildt sagt geniale danse-duoen lager tidenes kuleste og mest oppløftende scenekunst. Ikke gå glipp av deres mest sannsynlig fabelaktige forestilling. JULEMIDDAG Tyra Tønnesen Nationaltheatret, 26. november – 30. desember Nationaltheatret serverer deg hundre julemiddager på en kveld. En morsom skildring av norgeshistorien fra 1915 til 2015.

DRØMMEINDUSTRIEN Det er lov å drømme igjen. TEKST TORA OPTUN VITENSKAPELIGE STUDIER av drømmer, eller oneiromanti, som det heter på fagspråket, definerer drømmer som «en rekke av bilder, tanker, lyder eller følelser som passerer gjennom sinnet mens man sover». Dette er en klar, men samtidig nokså intetsigende definisjon, for den forteller ikke så mye om hva drømmer betyr for oss. Spekuleringer på hva drømmer forteller oss om oss selv finner vi i alle samfunn til alle tider, og forestillingen om at drømmer setter oss i kontakt med det hinsidige, samtidig som de kan være midler for å se inn i fremtiden, har vært nokså dominerende. Sjamaner og åndelige ledere av ulikt slag har benyttet seg av, så vel hallusinogener, som diverse seremonielle instrumenter for å hensette seg i drømmetilstander, for på denne måten å komme frem til innsikter om fremtiden eller løsninger på ymse problemer.

1

ETTER OPPLYSNINGSTIDENS gjennombrudd har slike praksiser blitt forvist til de mer alternative sfærer, men etter hvert ble drømmer sett på som et vindu til menneskers hemmelige sjelsliv. Drømmetydning gjorde et comeback da Sigmund Freud og psykonalaytikerne begynte å tolke drømmer som et uttrykk for emosjonelle og psykologiske mønstre. Freud mente at mennesket i bunn og grunn var sprekkfulle av destruktive krefter, og at samfunnet uunngåelig måtte konstruere et nettverk av restriksjoner for å forhindre at disse fikk fritt spillerom. Det å undertrykke sine innerste begjær

«

var muligens nødvendig for at samfunnet skulle fungere, men disiplineringen kunne føre til en hel rekke problemer og psykiske lidelser, slik som nevroser og hysteri. Drømmetydning ble en måte å finne ut av hva de underliggende ønskene besto i, rett og slett fordi Freud mente at ens hemmelige begjær og andre forbudte følelser kom mer eller mindre fritt til uttrykk i drømmer. En annen moderne idé om drømmer er at de kan bli virkelige dersom du bare tør å følge dem. Dette handler ikke så mye om undertrykte seksuelle begjær som en drøm om materiell og sosial overlegenhet. Den Amerikanske drømmen ble oppfylt for mange på femtitallet, og ideen lever i beste velgående også i dag. (På tross av at mengden antidepressiva og diverse store amerikanske romaner hinter om at hvitt stakittgjerde, forstadshus og bil ikke var det alle egentlig ønsket seg.) Dare to dream virker i kombinasjon med en nymotens mestringspsykologi og positiv tenkning for å pushe ideen om at du kan gjøre alt du bestemmer deg for å gjøre. Samtidsdiagnostikere som ByungChul påstår at denne formen for selvrealisering/selvutnytting er årsaken til fremveksten av diverse utmattelsessykdommer. Det å være en drømmer viser seg å være uhyre slitsomt, og leder til spørsmålet: Er det vi drømmer om det vi egentlig lengter etter? Kanskje freudiansk drømmetydning vil avsløre at våre hemmelige begjær er ganske fjernt fra de drømmene vi forsøker å realisere? Hvem vet, men i dvalemånedene har du anledning til å se tre forestillinger som handler om drømmer. Les om dem i anbefalingslisten.

Det å undertrykke sine innerste begjær var muligens nødvendig for at samfunnet skulle fungere, men disiplineringen kunne føre til en hel rekke problemer og psykiske lidelser. 46

NOVEMBER 2015

KVEN ER REDD? Av Carl Frode Tiller Det Norske Teatret, 13. – 21. november En skuespiller som forbereder seg til en rolle ender opp med å hente inspirasjon til sin egen førtiårskrise fra et av historiens beste krisemaksimeringsdramaer, Hvem er Redd for Virginia Woolf?

PINK CLOUD EFFECT Kjersti Aas Stenby, Marit Sirgmets og Simona Biekasite Black Box Teater, 19. – 22. november Vi burde slutte å jage etter drømmene våre, mener folka bak Pink Cloud Effect. Dette har ikke bare noe å gjøre med at drømmene våre er urealistiske, men også at vi, i likhet med vikingene, heller må akseptere vår egen skjebne. Eller, sagt med andre ord, selv om det er slik at vi alle er vår egen lykkes smed, og at det sikkert er lurt å bedrive litt selvutvikling for å gjøre det bra i livet, er det likevel sunt å huske på at utenforliggende faktorer du ikke har noen påvirkning på faktisk har innvirkning på livet. Forestillingen gir deg også anledning til å revurdere dine (u)realistiske forventninger til hva livet har å tilby og et hint om at heller enn å la seg stresse opp er det noen ganger kanskje en idé å bare å ta seg ei pære og tenke litt rolig gjennom tingene.

1

HALVE KONGERIKET Av Are Kalvø Det Norske Teatret, 12. november – 31. desember Har det at krompen gifta seg med ei vill partyjente med fortid fra reisesjekken gjort oss til et mer tolerant samfunn? Spørsmålet står sentralt i denne morosame moralske feelgood-musikalen. ++ Kuratert av Runa Borch Skolseg og Sigrid Bendz Black Box Teater, 17. november En mulighet til å delta i mer eller mindre kultiverte samtaler mens du studerer diverse kunst produsert av etablerte så vel som uetablerte kunstnere. NORR – DA GUDENE BREAKET Absence Den Nationale Scene, 16. – 27. november Norrøn mytologi er interessante saker. Nå vil «akrobatikk på høyt nivå» brukes til å lage en oppdatert og fasjonabel versjon av fortellinger fra klassikerne Voluspå og Snorres Edda.

CONGRESS OF DREAMS Susanne Øglænd/Krakk Noir Black Box Teater, 25. – 19. november Eurovisjon. I en tid hvor det meste handler om at individet skal realisere sin egen drøm er det kanskje befriende å rette fokuset vekk fra seg selv? Gitt at manges drømmer og håp for livet knuses av skakkjørte politiske systemer, og at en hel generasjon rammes av arbeidsløshet og økonomiske restriksjoner, er kanskje veien ut av marerittet å finne ut hva den europeiske drømmen er. Dette er spesielt viktig også fordi den fascistiske drømmen med sin forkjærlighet for kulturell og etnisk homogenitet, og utpregede aggressive holdning mot «fremmede», nok en gang brer om seg. Folka bak forestillingen Congress of Dreams lurer på om drømmen om fred, toleranse og velferd for alle kan vekkes til live igjen.

1

DER JASAGER Bertolt Brecht & Kurt Weill Den Norske Opera og Ballett, 11. – 17. november Brechts didaktiske libretto forsøker å fremme ideen om at en må ofre seg for kollektivet, mens Weill, som var skeptisk til Brechts marxistiske tilbøyeligheter, lar musikken antyde at kommunismens kollektivisme ikke er helt uproblematisk. I VÅR FAMILIE SNAKKER VI OM ALT Av Rasmus Rohde Trøndelag Teater, 17. – 25. november I utleveringens tidsalder er det muligens vanskeligere å skille mellom viktige og uviktige ting. En nyskreven monolog om alt og ingenting. AV TORA OPTUN

PERPLEKS Marius von Mayenburg Rogaland Teater, 21. november – 12. desember Avantgardistene, og fremst blant dem surrealistene, forsto at drømmenes irrasjonelle rasjonalitet i tillegg til å fungere som et bilde på den absurde tilstanden i verden i tiden etter første verdenskrig, også tilbyr en slags adspredelse. Perpleks er et absurd teaterstykke hvor teaterets muligheter til å foreta diverse ulogiske krumspring er utnyttet til det fulle. Dette er morsomt, underholdende og ettertenksomt teater spilt av et ensemble som ble belønnet med Heddapris for sitt eksemplariske sceniske samarbeid.

1


Spilles på Hovedscenen fra 6. november man - fre 18.30, lør 18 Manus Mads Bones, Matilde Holdhus og Olve Løseth Sangtekster Mads Bones Musikk Kyrre Havdal Regi Arvid Ones Scenografi Gjermund Andresen Koreografi Belinda Braza Lysdesign Eivind Myren

Billetter 73 80 50 00 Grupper 73 80 50 50 trondelagteater.no

Følg oss på Facebook og Twitter @TrondelagTeater

#nøtteknekkeren

I grevens tId av Carin Mannheimer

Spilles på Gamle Scene fra 21. november man - fre 18, lør 17.30 Regi Eli Sørensen Medvirkende: Helle Ottesen, Ragnhild Sølvberg, Kine Bendixen, Jan Erik Berntsen og Tore Granås

Følg oss på Facebook og Twitter @TrondelagTeater

#igrevenstid

Billetter 73 80 50 00 Grupper 73 80 50 50 trondelagteater.no


MUSIKK ANMELDELSER

JOANNA NEWSOM Divers DRAG CITY

Mer Bush enn noensinne Det er ingen andre som høres ut som Joanna Newsom. Hun besitter en fortrolighet til ulike musikalske uttrykk som overskrider ikke bare musikksjangre, men tidsperioder – ikke bare tiår, men århundrer. Med klassisk harpe, kompliserte og uventede strykerarrangementer, samt innslag av folk, jazz og lystig blues kommer merkelappen «indie», som har heftet ved henne siden debutplata The Milk-Eyed Mender fra 2004, sørgelig kort. Jeg mistenker at den har blitt værende mest på bakgrunn av hennes generelle rarhet, men denne er mindre synlig enn noensinne på hennes femte album Divers. Et av de fremste trekkene ved Newsoms sanger er de stadige skiftene i tempo og rytme. For eksempel i den strålende «Sapokanikan». Sangene klarer seg ofte bra uten trommer, men det er likevel – eller kanskje nettopp derfor – annerledes

5 MATHIAS MOLLESTAD

TINASHE FEAT. YOUNG THUG «Party Favors» Tinashe+ Thugger = aaaaahhhhaahhh <3 CARLY RAE JEPSEN «Warm Blood» Denne plata slipper ikke taket. SICHELLE «Fuck Deg» Månedens throwback. TINK «Winters diary 2» Mixtape nr.3 skuffa litt, så jeg er tilbake på toern.

og forfriskende å høre ordinær trommespilling i «Leaving the City». Låta inneholder også en forvrengt rockegitar, nok et velkomment tilskudd til Newsoms stadig voksende musikalske palett. Slike nye innslag er med og skaper inntrykket av en kunstner i stadig utvikling, som alltid er ute etter å tilføre sitt særegne lydunivers nye elementer. For første gang i Joanna Newsoms karriere føles imidlertid selv de beste låtene på albumet som litt blekere kopier av gamle kunster. Plata er litt for ujevn, der særlig

midtpartiet blir noe ensformig og forgjengelig. «Goose Eggs», «Waltz of the 101st Lightborne» og «The Things I Say» er alle litt for like både hverandre og andre folk-inspirerte ting Newsom har gjort før. Ikke dermed sagt at albumet er dårlig på noen som helst måte. Det er bare ikke noe mesterverk, slik Have One One Me (2010) var. Men det er nok av høydepunkter her, for eksempel «A Pin-Light Bent», hvor Newsom er alene med harpa, og en uhyggelig og melankolsk tekst: «my life came and went»,

TIARA THOMAS «Trust me» Noen sier det begynner å bli fullt i denne båsen, men det er plass til deg òg, Tiara. I hvert fall så lenge gradestokken fortsetter å synke.

KELELA Hallucinogen WARP

Penetrert av et romvesen Sjelden har vel noen truffet en så god balanse mellom klubbmusikk og rnb som da Kelela flettet seg inn i bevisstheten til Soundcloud-junkier verden rundt i 2013 med mixtapen Cut For Me. Kelelas yndige stemmeprakt så ut til å blande seg perfekt med de versatile produksjonene signert av produsenter med vanskelige eller eksotiske navn som Nguzunguzu og Bok Bok. Noen ble hodestups forelskede og begynte å sammenlikne henne med Aaliyah. Kelela så ut til å kunne nå inn til den helt spesielle plassen inne i deg hvor du blir til en liten geléklump av varme følelser, noe du kanskje husker fra tiden før kynisismen gjorde deg avstumpet og usjarmerende. Og hun greide alt dette i en klubbete kontekst? Hallucinogen har ikke lite den skal leve opp til. Produsentrekken er både ny og gammel, og i en ellevill pressemelding står det beskrevet utfyllende om hvordan EPens låter representerer kjærlighetens mange oppog nedturer. På coveret stirrer romvesenet Kelela på deg med utenomjordiske øyne og blå

6

ANDREAS DAHL

SWANS «Frankie M» (Fra The Gate) Jeg vet ikke helt hvem denne sangen handler om, men jeg vet at jeg synes synd på fyren. 56 KASSETTER MED IN-STORE-MUSIC FRA K-MART, 1989 – 1993 En fyr som jobbet på en K-Mart-avdeling tidlig på nittitallet har lastet opp en samling av kassetter som ble spilt av i butikkene. En sjarmerende, men litt urovekkende samling heismusikk. SPK Zamia Lehmanni (Songs of Byzantine Flowers) Ikke aktuell på noen annen måte enn at jeg har hørt mye på denne i det siste. Det er fascinerende at et band som først og fremst er kjent for liveopptredener hvor de hakket opp døde dyr og brukte flammekaster mot publikum presterte å lage noe så vakkert som dette. Når du dør og er på vei opp til himmelen/ ned til helvete/bort til purgatoriet, en prosess ikke ulik den lange rulletrappen på Tusenfryd, spilles denne i bakgrunnen.

48

synger hun. Avslutningslåta «Time, As A Symptom» er et annet høydepunkt. Newsoms falsett har bestandig minnet litt om Kate Bush, men her er hun mer Bush enn noensinne. Det begynner som en rolig, men dunkel pianoballade, men bygger seg gradvis opp og ender opp med en mektig og dramatisk finale. Joanna Newsom er enestående, og også denne plata er veldig, veldig bra. Sammenliknet med hva hun har gjort før er den likevel en liiiten skuffelse. Torgeir Holljen Thon

PIXEL Golden Years CUNEIFORM RECORDS

Norges beste band? Å skulle blande jazz og pop vil for mange høres ut som en dårlig idé. Særlig når det er snakk om popartister som skal prøve å lage jazz ved å slenge på litt trompet og kontrabass. Når man derimot går andre veien, fra jazz til pop, som norske Pixel, er mulighetene fort større. Bandet består av noen av landets fremste unge jazzmusikere. Og i sitt forsøk på å lage popmusikk har Pixel et større register å spille på enn mange andre, både melodiøst,

5

NOVEMBER 2015

rytmisk og teknisk. På særegent vis klarer de å få frem energien og lekenheten som finnes i det beste fra begge sjangre, og disse fusjoneres på en uanstrengt måte. Golden Years har en usedvanlig organisk helhet som egentlig overflødiggjør høydepunkter, men noen finnes likevel: «Move On» er kanskje det nærmeste en ordentlig poplåt, og den er strålende, der særlig Jon Audun Baars trommer utmerker seg. Den nydelige duetten mellom saksofon og trompet på «Arp» er en annen favoritt. De umiddelbare poplåtene uteblir, men til gjengjeld

er Golden Years bandets mest enhetlige og gjennomførte album til nå: Det balanserer på strålende vis mellom instrumental- og vokallåter. Bandet består av trompet, saksofon, kontrabass, vokal og trommer. Fraværet av et akkordinstrument fremstår aldri som et tap, men mer som en utfordring til de andre instrumentene om å skape melodier på nye måter. Og dette klarer Pixel med god klaring. Mulighetene som ligger i hvert instrument utnyttes til det fulle, og skaper sammen et komplekst, rikt og varmt lydbilde. Torgeir Holljen Thon

hud, og EPen åpner med noen dempede trommer og Kelela som trenger seg inn i deg igjen med stemmen du nesten hadde glemt i alt virvarret av hva man kaller et liv. «You’re so clear to me, I can see right through you,» messer romvesenet, og siden du vet at du ikke kan gjemme deg, overgir du deg heller momentant og lar Kelela fylle deg igjen og igjen. Hun er selv sårbar og synger om tapt kjærlighet på «A Message», om ekstasen ved impulsive og rene erotiske forbindelser på «All the Way Down», eller om nyforelskelse på den klubbvennlige «Rewind». Alt henger sammen på Hallucinogen, det er en EP i ordets rette forstand, en slags forlenget sinnsstemning, for kort til å være et album, men for lang til å være en singel. Likevel har Kelela maktet å beskrive hendelsesforløpet til hele kjærlighetsforhold inne i et kompakt format, og det er i det kompakte at mye av sprengkraften til Hallucinogen også ligger. Når du ligger der svett og utmattet etter å ha latt Kelela ta deg med på berg-og-dalbanen hennes av sinnstemninger, kan du ikke gjøre annet enn å være takknemlig for at du fikk lov til å bli med på reisen. Så starter du på nytt igjen. Kristoffer Jakobsen


FLOATING POINTS Elaenia PLUTO

Flytedyktig. Elaenia er oppkalt etter ein liten fugl som visstnok skal vere utfordrande å identifisere, med mindre du lyttar ekstra godt etter fuglen si spesielle stemme. Og lyttar du ekstra godt til tittelsporet, og resten av albumet for så vidt, kjenner du kanskje og vonaleg igjen Floating Points si særeigne musikalske stemme. Trass i at låtane på Elaenia befinn seg ei lang sidegate unna dei meir up-beat 2014-låtane «Nuits Sonores» og «King Bromeliad», noko underteikna må vedgå å ha blitt ein smule overraska over då albumet vart avspelt for første gong. Elaenia byr på låtar med inspirasjon frå klassisk og elektronisk musikk, jazz, soul og brasiliansk pop, og er eit resultat av alt Shephard har foretatt seg dei siste ti åra som DJ og produsent. Opningssporet «Nespole» skaper forventningar om ei eventyrleg musikalsk reise, noko «Silhouettes I, II & III»

5

stadfestar med å ta deg med inn i ei ti minutt og førtifire-sekundar-lang jazzboble. Deretter: Ro, rein meditasjon i tittelsporet «Elaenia» – ei liknande stemning som Brian Eno og Nils Frahm maktar å framskape, før «Argentè» drar deg med ut i verdsrommet på eventyr. Du svever, kjenner deg nærast ekstatisk og nyt (vonaleg) den fengande, skarpe, deilige synthen som gjentar seg gong på gong og samtidig bygger seg opp og bygger seg opp og bygger seg opp. Så seier det bom stopp, og det blir heilt stille i eit sekund, før låta fortset i ei litt anna utgåve i neste spor «Thin Air». «For Marmish» og den velvalte sistelåta «Peroration Six» tek deg atter med inn i ei deilig jazzinspirert verd igjen. Sistnevnte låt avsluttast like uventa og brått som «Argenté», og liknar du litt på underteikna, sit du sit moglegeins igjen som eit stort, måpande og litt skuffa spørsmålsteikn og lurer på kvifor ikkje Floating Points berre kunne smelt inn litt fleire enn sju godbitar på sitt debutalbum. Yon Smit

HØSTENS MOTE! På Nilson Shoes har vi samlet de flotteste skoene fra de beste varemerkene. Nå er butikkene våre fylt til randen med mengder av moteriktige høstnyheter. Kjøp i butikk eller på Nilsonshoes.com Velkommen!

VAGABOND 999,-

VAGABOND 1199,-

VAGABOND 999,VAGABOND 1199,KARIMA FURUSETH

HOW DID THIS GET MADE? Byttet John Travolta og Nicolas Cage også penis i Face/ Off, eller bare ansikt? Dette og andre høyst relevante b-film-mysterier dissekeres i denne fornøyelige podcasten. ROBERT WYATT «Sea song» Verdens beste låt om (den noe ukjente?) hybriden spermhval, nise og fisk.

GERD JANSON PRESENTS MUSIK FOR AUTOBAHNS Per dags dato det største incentivet til å ta lappen.

SKATEBÅRD CDIII BALSA WOOD

Historietime uten tidslinje Skatebård er en mann med mange ansikt. Tidligere trommeslager i et metalband, rapper, technoprodusent og DJ som har spilt på mange av verdens mest toneangivende klubber. Skatebård er den typen artist som har en fanskare som fortsatt kjøper musikken hans, og det også i fysisk format. Bård er til og med så frekk at han oppfordrer folk til å kjøpe to eksemplarer av den nye plata hans, så man kan mikse med de i klubben. Med sin fjåsete sagt eklektiske bakgrunn, er det ikke overraskende at CDIII ikke bryr seg om å holde seg innenfor sjangerkonvensjoner. Du finner egentlig det meste av elektroniske musikksjangere på CDIII, og noe av det eneste de har til felles er at man nettopp kan spille de på klubb. Vi hopper fra techno til dance til jungle med smidig-

5

heten til en dansende berlinsk jungelkatt, og det smeller i fiffig i variert perkusjon. Noen ganger kan det høres ut som Bård har hentet inn slosselyder fra et gammelt Super Nintendo-spill, og som seg hør og bør går det i klassiske Roland-maskiner. På den fonetisk treffende «Donko Donko» titter det frem litt tyngre Italo-disco-vibber, og på «Confirmation Bias» får vi servert litt suggerende techno. Det er riktig nok ikke alt som virker like spennende: «Sequence 2» føles ut som et masete hvileskjær, og det eksperimentelle ved «Farver / Flimrer» virker noe ut av kontekst i albumsammenheng. Skatebårds hypnotiserende synther utgjør også et slags kontinuum på CDIII, og mens man danser kan man få følelsen at man er på en slags leksjon i musikkhistorie uten en lineær oppbygning. Man blir snarere kastet vekselvis frem og tilbake inn i fortiden og nåtiden mens kroppen slavisk følger etter. Kristoffer Jakobsen

MAN: SNEAKY STEVE 1599,-

THE BEST OF SHOE BRANDS. IN STORE AND ONLINE 2015 49 OSLO, BOGSTADVEIEN 3-5, NOVEMBER KARL JOHANS GATE 6B,

SANDVIKA STORSENTER / NILSONSHOES.COM

LOKALE AVVIKELSER KAN FOREKOMME.

PRINS THOMAS Paradise Goulash Jeg kan motstå alt unntatt mikser.


MUSIKK ANMELDELSER

PARQUET COURTS Monastic Living ROUGH TRADE

Skuffende utvikling fra slackerprinsene Noe av det mest fornøyelige ved de tidvis glimrende, tidvis forglemmelige foregående platene til Parquet Courts, er tekstene. For button down-kledte nordmenn er det få ting som føles så autentisk Brooklynsk som å høre button down-kledte Brooklyn-brats gjøre narr av andre button down-kledte Brooklyn-brats. Dermed er det sørgelig å forvente mer av det samme, og få servert en ni låter lang EP hovedsakelig bestående av nokså tamme instrumentallåter. Med unntak av åpningssporet, garasjerockgodbiten «No, No, No!», preges låtene i stor

2

grad av taktfast, monoton gnukking. Noen ganger fungerer det; uten sammenlikning forøvrig kan det minne om en Kraftwerkaktig illustrasjon av mer eller mindre traurige hverdagslige fenomener. Det gjenspeiles i omslaget, der en mann med munkefrisyre og en stabel av tallerkener i oppvaskkummen er tegnet med passende skjelven hånd for en vokalist i et band i ferd med å kravle opp på slackertronen. Klostertematikken er også ivaretatt i låttitlene, uten at det tilfører noe nevneverdig guddommelig til «Vow of Silence» eller «Alms for the Poor» utover monotonien man muligens hengir seg til bak klosterveggene. Det er skuffende at et band som burde ha godt av litt sunn lefling med noise og instrumentaleksperimentering ender opp med å høres mer pretensiøse enn

lekne ut når de først prøver seg. Parquet Courts har meldt overgang til Rough Trade siden fjorårets Sunbathing Animal og Content Nausea. På veien kan det se ut som de har mistet noe av det som gjorde dem interessante i utgangspunktet. Jeg savner den insisterende vokalen til krølltopp og frontfigur Andrew Savage, og de nevnte selvransakende tekstene med referanser til Moleskines, meskalin og Marcel Duchamp – kort sagt alt som definerer målgruppegenerasjonen. Verre er det at Monastic Living mangler entusiasmen og kreativiteten som på sitt beste minnet om fordums hardcorehelter, på sitt verste om en gøyal The Strokes-parodi, men som alltid gjorde dem unektelig underholdende å høre på. Ida Skogvold

FJORDEN BABY! Oh Yeah OPPLETT/5071

Pur pop for nåfolk! Når Fjorden baby! nå er tilbake med sin fjerde fullengder kan vi alle begynne å snakke høyt om det vi har vist en stund: Fjorden baby! er et av de absolutt beste og stødige bandene dette ganske kjipe (sett i musikalskhistorisk perspektiv) landet har fostret. Når deres fjerde fullengder nå treffer hyllene har de nok en gang levert skyhøyt, og manifesterer virkelig at Fjorden er til å stole på. På Oh Yeah er Fjorden i stor grad tilbake der de slapp på Fjordkloden. Det er popen som står i fokus, om mulig enda litt mer enn sist. Rytmeseksjonen groover som den alltid har gjort, Nam Phuong

5

ONEOHTRIX POINT NEVER Garden of Delete WARP

Fremtiden NÅ! La det være sagt med én gang: Daniel Lopatin er vår tids viktigste komponist. Det er rett og slett ingen som klarer å formidle den digitale tidsalderens overbelastning av informasjon – og stadig mer uklare grense mellom det virkelige og uvirkelige – enn denne mannen. Samtidig har han et øre for melodi og lyddesign som gjør det til en glede å høre på. Det konseptuelle rammeverket er som alltid viktig på det nye albumet Garden of Delete, som har blitt markedsført gjennom blogger og intervjuer bygget rundt den fiktive sjangeren «hypergrunge». Dette er delvis inspirert av den nylige turneen der OPN varmet opp for Nine Inch Nails og Soundgarden, men også den samme gravingen i og refleksjonen over internettets avkroker som har vært en rød tråd i hele karrieren hans. Det er kanskje derfor den nye platen inneholder klarere elementer av både rock og klubbmusikk enn han har tillatt seg før, og ved å bevege seg litt utenfor det abstrakte lydbildet han er blitt kjent

6

50

for, kommer også en sterkere popsensibilitet frem. I likhet med forgjengeren R Plus Seven fra 2013 er komposisjonene her fragmenterte og ofte på grensen til et slags puslespill lytteren selv må sette sammen, men med mer åpenbare hooks og groove. Garden of Delete er kanskje det mest låt-orienterte albumet hans så langt. De kjente elementene fra nyere OPN-utgivelser er her fortsatt. Plast-MIDI som låter som noe fra et Playstation-spill fra rundt årtusenskiftet eller presets fra et billig Casio-keyboard. Overveldende arpeggios à la oldschool synthmusikk og klassisk minimalisme, og en blanding av bekymring og hengivenhet til moderne teknologi. Men vi får også små hint av progrock og jazzfusion, vrengte eurotrance-synther, pulserende elektroindustriell støy og til og med innslag av metal-gitar – gjerne samtidig. Som på tidligere OPNutgivelser er det enormt mye som dukker opp med tålmodig lytting. Likt hans to forrige utgivelser, R Plus Seven og Replica, er det uklare grenser mellom hva som er samplet og hva som er laget fra bunnen. Både vokal og instrumenter klippes opp og kjøres gjennom effekter til det

NOVEMBER 2015

ugjenkjennelige og flyter brått inn og ut av arrangementene, men melodier og riff står der alltid som holdepunkter, og kanskje sterkest av alt er den rådende stemningen. For det er cyberpunkmusikk, som reflekterer over forventningene til digital teknologi sett gjennom 80- og 90-tallets populærkultur som i ettertid kan virke naiv og klønete, men på andre områder var forut for sin tid. Internett og høyteknologiske apparater er tilstedeværende på en måte få hadde forestilt seg før internett revolusjonerte livene våre, og OPN belyser hvordan vi anser dette som lå utenfor fiksjonens villeste drømmer, nå er helt dagligdags for oss. Valget av lyder og stemninger vekker assosiasjoner til CDROMskytespill i kornete proto-3D, lakk-lær-og-energidrikk-estetikken fra MTV og det generelle populærkulturelle landskapet rundt årtusenskiftet, i det hele tatt nettopp assosiasjonene begrepet «hypergrunge» vekker. Dette er musikk for ensomme, søvnløse netter der du bare vil sprette en flaske Mountain Dew, spille Final Fantasy VII på emulator og tenke over tilværelsen. Eirik Kjøs Usterud

TROGEIR HOLLJEN THON

TY DOLLA $IGN FT. BABYFACE «Solid» Den nye R. Kelly får med seg 90-tallsprinsen Babyface på litt deilig kassegitar, og da snakkes det: «Big kush, long money, bad girls, real niggas, here with me» ELLIE GOULDING «Lost and Found» Typisk Max Martin. Klassisk Max Martin. Altså perfekt. YOUNG THUG Slime Season 2 Klarer ikke velge en sang en gang, hele greia er knall. DIXIE CHICKS «Video Games» (Lana Del Rey cover) Du ser de navnene, og VET at dette er bra.

Nguyens synth spruter glitrende neon og gitarist Jan Henning Buen legger en swagger over hele linja. Vokalist Sturle Kvilekvals arrogante anglofile pop-lingo og nydelig melodiske fraseringer skinner sterkere enn noen gang, og får meg til å tvile på om det er noe norsk igjen i mannen – da sett bort fra hans svært gode lyriske egenskaper. Selv om fjorden er desto mer pop tør de ta større sjanser denne gangen. De tør å smake litt på det som var så pirrende første gang vi hørte dem. Den rabiate og hysteriske brytningstrangen og det voldsomme som lå som en trykkoker under den litt vindskeive popen er tilbake. Bare hør på Big Beat elementene i «Slangetemmer» gjestet av Store P, som på ingen måte gjør låten noe mindre catchy, bare til et uhyre av

en låt, og til pop for nå! Også platas andre låt ut «Flashback», er en sterk påminner om hvor Fjorden kommer fra, og man hører tydelig inspirasjon fra deres gamle favoritter The Aller Værste! og Elektrisk Regn. Om Bergen ikke ligger nærmest England rent geografisk har det alltid gjort det musikalsk, noe heller ikke Fjorden har lagt skjul på, og på Oh Yeahs første 100 sekunder får vi Fjordens take på Billy Bragg. Det fortsetter med Andy Partridges skrudde pop, Madchester, noe Creation! her og der og fortsatt veldig mye Fjorden. Dette er en reinspekka popplate som tør å å gå den lille ekstra distansen, og gjør Fjorden baby! til et band som lager musikk som man umulig kan definere som noe annet en musikk for akkurat nå. Mathias Mollestad


KRISTOFFER JAKOBSEN

OG BOBBY BLACK FEAT. KHAOTIC «Feelin’ Myself» Mannen med det beste navnet siden 2 Chainz het Tity Boi. Er det rart at rapfans får kunstig høy selvtillit? SECTION BOYZ «Brand New» Britene beveger seg litt bort fra Grime om dagen, men beholder det beste av sitt eget sound inn i dette nye landskapet. Brand New, indeed. KELELA «All the Way down» Gå aldri ifra meg, Kelela. TY DOLLA $IGN «Airplane Mode» Mens vi venter på albumet Free T.C., kan vi høre på denne lille låta om at Ty Dolla må ha telefonen sin i flymodus for å unngå at masete damer ringer han.

ALEX G Beach Music DOMINO

Alex G trenger noen å leke med Når Alex G synger tenker jeg: hvorfor gjør han til stemmen sånn? Har han ikke kommet over det stadiet der det er kult å spille gitar, men flaut å synge? Det minner meg om tenåringer som nettopp har startet band. Denne tilgjorte syngingen er også dominerende på den ellers fine «In Love», som på veldig gledelig vis stikker seg ut med piano og trompet på en plate dominert av gitarer. Ikke det at gitar i seg selv er gærent. Men hele plata er full av en distinkt elektrisk gitarlyd som er fryktelig 90-talls.

3

Det er tydelig at Alex G, som er født i 1993, har hørt skranglete amerikansk indierock fra 90-tallet og blitt begeistret. «Bug», «Thorns», «Kicker» er alle veldig like: Elgitarlåtene høres ut som Pavement, de akustiske høres ut som Elliott Smith. Lydbildet er overdrevent nostalgisk. Alex G spiller visst mange instrumenter, men jeg tror han er mest glad i gitaren. Nesten alle sangene er veldig korte, mange ligger på rundt to minutter, og flere fremstår litt som skisser, uten noen klar oppbygning. Dette er likevel ikke bare negativt, da det funker på sin måte. Det ligger en egen energi i rastløsheten som preger de uferdige låtene. En sang som likevel skiller seg ut ved nettopp å være

gjennomarbeidet, er «Ready», som er platas best produserte og mest melodiøse låt. Men det hele forekommer meg likevel blodfattig. «I want to be alone» synger han på «Salt». Og Alex G lager musikken sin helt på egen hånd. I et intervju med The Fader snakker han om hvor mye lettere det er å lage musikk alene: «with another person it takes fucking forever». Men kanskje er denne solipsistiske tankegangen med på å drepe energien i musikken, en energi som gjerne oppstår når flere kommer sammen. I mine ører er Alex Gs gutteromsrock for det meste ugjennomtrengelig. Det er som om gutteromsdøren er låst og ingen kommer inn. Torgeir Holljen Thon

VERST AKKURAT NÅ

MÅNEDENS BESTE SINGEL- OG EP-SLIPP Noen artister leverer musikken sin – av det som for noen fremstår som uransakelige grunner – utelukkende på vinyl. Med den konsekvens at musikken kan bli borte i mylderet og aldri omtales i dagspressen. Men her på huset kaster vi oss begjærlig over den sorte guggen. Vi elsker selvsagt langspilleren – uansett format, men nå setter vi den til side et lite øyeblikk for å gi rom til hurven av singler og EP-er som kun slippes på vinyl. Dette er månedens beste 12"-slipp:

ANDRÉ BRATTEN Gode SMALLTOWN SUPERSOUND

Lempelige låter Giacinto Scelsi, Arvo Pärt, Autechre, Brian Eno og Biosphere. Den lille blurben som følger med Gode lover at store inspirasjonssko skal fylles i løpet av det drøye timelange albumet. Der det lar seg gjøre forsøker jeg å ikke lese den slags presseassesoarer, men gjennom Internett hadde informasjonen allerede nådd meg. Heldigvis har ikke André Bratten forsøkt å høres ut som noen – her får du ikke de abstrakte landskapene til Eno og Biosphere, den kalkulerte galskapen til Autechre og Scelsi eller den foreldrevennlige skjørheten til Pärt. Så hva får du? Dessverre ikke all verden. Albumet følger en relativt lineær formel: rytmer basert noen akustiske og mange heltklart-ikke-akustiske trommelyder krydret med piano, strykere og et arsenal av behandlede lyder, med noen få anomalier underveis. Til tider er det vakkert, veldig vakkert faktisk, men musikken ligger alltid i bakgrunnen. Det er mulig det er meningen at Gode først og fremst skal fungere som

3

akkompagnement til din egen tankevirksomhet, men jeg liker musikk som skjærer igjennom og får deg til å stoppe opp mens du venter i spenning på hva som vil skje de neste sekundene av låten. Kun noen få ganger skjer dette i løpet av Gode: Når Susanne Sundfør gjester over en rullende hypnotisk synth på «Cascade of Events» og på den Aphexesque «Zero» hvor musikken tas i mer uforutsigbare retninger. Mye av det resterende minner meg om plateselskapet Kompakts Pop Ambient samle-CDer (nå på 15. utgave) med blomster på coveret og funksjonell ambient inni – plater som får deg til å slappe av, men ikke stort mer. Det er ikke uten kvaler at jeg gir en middels karakter til det som en talentfull musiker betegner som «albumet jeg alltid har hatt lyst til å lage», men jeg klarer ikke å forstå hva slags atmosfære Bratten forsøker å skape. «I’m in a cave» åpner albumet, en litt for passende metafor for Gode – som å bo i en kengurupung, det er varmt å koselig der, men du vet at det finnes en verden der ute som du har lyst til å oppleve. Andreas Dahl

GIFTTRYNET

TIGHT PANTS Scream Time Action 12"

FREDFADES & EIKREM KingUnderground

LD NERO Third Eye Sunglasses 12"

VOYEURHYTHM

JAZZCATS (LP)

MISFIT MELODIES

Det er naturligvis alltid noe ekstra forlokkende med musikere som ikke bare gjør alt i sin makt for å skjule identiteten si, men som atpåtil bruker eufemismer for å gjøre det. For bortimot det eneste som finnes skrevet om Tight Pants lyder slik: «Soon you will feel pleasure in passing water. You will know that you are reaching climax». Litt googling avslører at det er Tyson Ballard fra Berlin som går i stramme bukser, og tolveren går allerede sin seiersgang på kontinentets dansegulv. A-siden har en synth-groove av en annen verden, og er det perfekte møtet mellom techno og smakfull house, mens B-siden er et nydelig ambient-kutt med akkurat nok fuglekvitter til å gi deg gåsehud.

Ifølge vandrehistoriene skal Charlie Parker – en av fordums tid virkelig store jazzkatter, eller fugler om du vil – ha ledd så mye av et sirkusprogram sendt på TV at han satte noe i vrangstrupen og døde tvert. Heldigvis er ikke alle jazzkatters dager talte helt ennå, for jommen om ikke ungfolene Fredfades og Eikrem har plukket opp både trompet, saksofon, piano og det beste fra jazzens heyday for å puste nytt liv inn i sjangeren. Tenk Madlib på Blue Note ispedd en god dose knipsing med fingrene. Noen som hvisker «jaaaazzzzz» i bakgrunnen. Og i sterk kontrast til resten av livet trenger du ikke investere et gram innsats for for å like det fordi Jazzcats rett og slett er råbra.

Misfit Melodies er Running Bakc-sjef Gerd Jansons nye etikett, og første slipp er signert Alex Cortex aka LD Nero. Liker du koko innfall? Bøljeband-house? Tilforlatelig amatørtechno fra sjangerens spede begynnelse? Da er dette noe du bør grave nesen din ned i. «Third Eye Sunglasses» og «Little Frog Machine» stabber seg frem som en skranglete robot fra tiden da folk faktisk var overbevist om at Betamax skulle erstatte VHS-formatet. Både Gerd Janson og Lopazz bidrar med remix og dub (OG dub-edit) av låtene. Ikke peak-time-materiale, men skal vi være helt ærlige er det vel tretten på dusinet av dem.

HOTLINE BLINGCOVERE Det er for mange som covrer Drakes «Hotline Bling». Den er ikke bra, og hverken Sufjan Stevens eller Justin Bieber klarer å gjøre den bedre. P3S SMS-ANMELDELSE AV JUSTIN BIEBER-KONSERTEN Hvordan i svarte granskauen det er mulig at NATT&DAG ikke fikk én eneste akkreditering til Bieber-konserten, når P3 fikk TO personer inn for å gjøre en jææææævla SMS-anmeldelse? Anse passet deres for å være påskrevet, akkrediteringsavdelingen i TV 2. SVANESANG Det verste som har skjedd oss denne musikkmåneden er tomheten da vi var ferdig med å høre ALLE liveplatene og sideprosjektene til Swans. Hva skal vi ta oss til nå?

KARIMA FURUSETH

NOVEMBER 2015

51


MUSIKK KOMMENTAR

RAP PÅ VILLE VEIER? I rapmusikkens univers har det lenge eksistert forskjellige syn på hva sjangeren burde være. Skal den være budskapsfremmende og virkelighetstro eller kan den være materialistisk og hedonistisk?

TEKST KRISTOFFER JAKOBSEN ILLUSTRASJON SVEIN STRØMMEN DET ER RIKTIG NOK mange som gladelig tar denne debatten, men promotørene for den «ekte» formen for rap – den gateorienterte og/eller battleorienterte rapen – har i større grad blitt marginalisert. Mainstream-media fokuserer på beefen mellom Drake og Meek Mill, og nyere teknisk begavede rapfenomener som Afro forblir i YouTube-sfæren, ekskludert fra personlighetskultusen som utgjør vår tids superstjerner. Artister som Drake, Kanye West, Nicki Minaj, Future og Young Thug er først og fremst symptomer på tiden vi lever i. Enten det er den klarsynte narsissismen til Drake og Kanye, eller det er den kodeininfiserte gutturale bablingen til Future og Young Thug: De er alle nærmest grenseløst navlebeskuende i sin individualisme. De er ensomme øyer som flyter rundt hverandre i musikkens stadig mer ugjennomtrengelige hav. Dette bildet kan selvfølgelig nyanseres: Superstjernen Kanye West er for eksempel forbanna på dagens maktstrukterer på låter som «New Slaves». Kendrick Lamar tar gjerne et oppgjør med sosial urettferdighet, rusmisbruk og andre temaer vi kjenner igjen fra rapens mer samfunnsbevisste tidsalder på 80- og 90-tallet. Om man skal gjøre en så reduksjonistisk øvelse som å dele opp hiphop i to retninger i dag, kan man dele de opp mellom de som omfavner det hypermaterialistiske og hedonistiske uttrykket, og de som lengter tilbake til en tid da rap «hadde et klart budskap». Tilsvarende kan man gjøre en lik øvelse og dele følgerne av disse retningene i to: De som godtar det moderne uttrykket, og de som forkaster det. Det å lengte tilbake vil riktig nok aldri bringe en sjanger fremover, men så er kanskje ikke målet til alle progresjon. Nostalgi er en varm og sterk følelse man må kunne sympatisere med. Europeiske land ønsker gjerne bakoverskuende artister artister som Action Bronson, Joey Bada$$ og Immortal Technique velkomne med åpne armer i sin lengsel etter en tid da rap var mer «atutentisk». På den andre siden vil de mer progressivt orienterte kanskje oppleves som hovmodige i sin iver etter innovasjon. Tenk å være så bakstreversk at man vil lengte tilbake til en «gylden alder», vil de kunne si. Hvordan snakker man egentlig om autensitet i en tid hvor Instagram er en del av vår virkelighetsoppfatning?

1

DET ER FÅ ARTISTER som utfordrer hiphopbegrepet «å holde det ekte» like mye som Atlanta-rapperen Young Thug. Morfologi, syntaks og konsonanter blir behandlet med en slepphendthet rapverden hittil ikke har opplevd. Det stopper riktig

52

NOVEMBER 2015

«

Rap lyver, taler i tunger, stjeler og forfalsker.

nok ikke der. Thug kan finne på å rope ut de mest absurde, antakelig løgnaktige og uhåndgripelige ting: Enten at han har lyst på AIDS, at noe er forferdelig galt med en ikke navngitt vagina, eller han kan jamre gjennomtrengende at det er kaldt i Sibir («Siiiiiiibeeeeriiiaaahhhhaaahhha»). Det kaotiske elementet i Young Thug gjør hver eneste låt til en en suppe av inntrykk og lyder. I en verden hvor overflod av informasjon og inntrykk vanskeliggjør et enhetlig virkelighetsbilde, er det likevel få ting som gir mer mening enn musikken til spilloppmakeren Thug. Artister som Drake stjeler og lyver åpenlyst, noe som tradisjonelt har blitt tatt ille opp i hiphop. Om Drake finner på å nevne at han stormer inn på et kontor med et skytevåpen for å kreve penger, vil de fleste vite at det bare er vås. Superstjernen fra Toronto har også blitt tatt i å stjele lengre passasjer av hele vers fra andre artister, og det har også Bob Dylan. Uten sammenlikning for øvrig. DRAKE GJØRE LIKEVEL noe langt mer modig som han også har blitt latterlig-

gjort for siden han gjorde seg hørt en gang i 2009: Han er emosjonelt sårbar og åpen. Og det på en helt annen måte enn rappere tidligere hadde vært da de lagde hyllester til mødrene sine. Drake var en rapper som sang (ikke rappet!) om hvordan emosjonelt avstumede jenter knuste hjertet hans, eller om hvordan det var å ikke være så tøff som andre gutter i miljøet. Drake sier kanskje at han representerer Toronto, men han representerer først og fremst seg selv. Tradisjonelle hiphoptermer som respekt og stedstilhørlighet kommer i annen rekke. Drake er den ensomme trubaduren som henter uttrykk fra et helt kontinent og alle deres artister. Han er rotløs, identitetsløs, og åpent forfengelig. Som Chris Richards nylig skrev i Washington Post: For artister som Drake er emosjonell kredibilitet langt viktigere enn gatekredibilitet. Hvor forskjellig dagens rap er fra fortidens rap kommer også an på øyet som ser. Future er kanskje episenteret i dagens mainstream rap. Den enorme produktiviteten og følelsen man får av at han er alene mot verden er kanskje

ikke så ulik hvordan 2Pac var en gang var på midten av 90-tallet. Den snikende følelsen av paranoia og ensomhet er tilstede hos begge. Rusmisbruket og den medfølgende tristessen likeså. Pac var riktig nok mer eksplisitt enn Future: «If I wasn’t high I’d probably blow my brains out», bjeffer Pac på «Lord Knows». Future nøyer seg med mer lakoniske linjer som: «Molly keeps a nigga motivated», på «56 Nights». Pac hadde også en mer kollektivistisk tankegang mer typisk i tidligere tiders rap. Han kunne være engasjert på andre menneskers vegne og konfrontere maktstrukturene i USA. Future har sjelden en fanesak, han rapper om sin egen reise mot suksess, og alle opp- og nedturene som følger med. De rigide rammene som tidligere har blitt satt for sjangeren rap er i oppløsning på en helt annen måte enn før, lik virkeligheten rundt artistene. Rap i dag er mer mangefasettert enn noen sinne. Rap lyver, taler i tunger, stjeler og forfalsker. Rap er inspirerende, forbløffende, det er fragmentert og vilt. Det må det for all del fortsette å være, langt inn i fremtiden.


natt&Dag i samarbeiD meD helseDirektoratet

FYLLAVETTREGLENE Det er viktig å være forberedt når man skal drikke alkohol, derfor har vi utarbeidet et sett med fyllavettregler som vi håper kan hjelpe deg å ikke drikke for mye, så du ikke skader deg selv eller ryktet ditt. Som for eksempel den gangen du danset Gangnam Style på julebordet med sjefen eller den gangen du gikk med på å skrive fyllavettreglene.

Du må ikke Drikke for å ha Det gøy Trenger man alkohol for å ha det gøy har man et problem. Har du to gale aper boende i leiligheten din har to problemer. Har du tre gale aper boende i leiligheten din og du trenger alkohol for å ha det gøy høres det ut som du er ekskona mi. respekter spotify-køen Det var sikkert dritkult å synge den Rihanna-sangen med venninna di på Roskilde for tre år siden, men vi trenger ikke å høre den – og dere – fire ganger på rad. melD fra hvor Du går Meld gjerne ifra fra hvor du går til de du kjenner, men du trenger sikkert ikke å sende «ut i dag?» til alle jentene du har på Facebook når klokka er fire på natta. vin er noe annet enn øl Vin har større alkoholprosent en øl og skal ikke drikkes på samme måte. Faren min lærte meg en god regle om vin engang: En god vin er som et fly, det skal ikke styrtes og hvis du drikker det som er inni dør du! (Faren min trodde vin og piloter var giftige). ikke blanD alkohol Forskjellige alkoholtyper gjør deg enda dårligere. Vin og øl blir krøll – sprit, øl, vin, sprit, øl, vin, de brune greiene Jan har, vin, øl, sprit blir helt forferdelig. ikke Drikk når Du er Deppa Det motsatte og mer passende mantraet enn «ikke depp når du er drikka», som man ofte kan høre av dårlige kompiser som har drukket for mye. Ikke snu det på hodet – ta heller vare på hodet. Du må ikke poste alt på sosiale meDier Dere er ikke verdens beste jenter bare fordi dere drikker sambuca sammen. ikke pek på kameraet når Du blir tatt bilDe av Nevn én god grunn til å peke på kameraet. ikke plag De anDre på bussen Jada, du synes Barney Stinson er morsom, men du trenger ikke å sitere ham på nattbussen. lytt til erfarne folk Det er lurt å lytte til folk som vet mye om alkohol, men ikke folk som driver med mikrobryggeri og/eller har sixpence. De trenger du ikke å høre på. venD i tiDe – Det er ingen skam å snu Har du stått i kø på utestedet i 1 time og det er 20 minutter til det stenger er det ingen skam og snu. Gå til kebabstedet. Det er sikkert kø der også. Utarbeidet av NATT&DAG – betalt av Helsedirektoratet


FILM ANMELDELSER

MARTIN ØSMUNDSET

BERBERIAN SOUND STUDIO (Peter Strickland, 2012) En sart, britisk lyddesigner får kjørt seg når han flys til Italia for å overse lydleggingen av et ambisiøst stykke giallo-skrekk. Må høres! (Og sees.)

ETTERSKJELV Regi: Magnus von Horn Med: Ulrik Munther, Mats Blomgren, Alexander Nordgren Dette er slutten! Jeg tar meg selv i å bli mer og mer frustrert over filmer som ikke slutter der de burde. Da mener jeg ikke filmer som er kjedsommelig langvarige, men filmer som lar en god slutt passere. I Etterskjelv er dette i begynnelsen av siste scene, idet vår hovedkarakter John (Munther) setter seg på

4

scooteren og forlater hjemmet med hagla på ryggen. Det er her Etterskjelv går fra å være «rystende» til å bli «tankevekkende». Tenåringen John løslates fra ungdomsfengselet hvor han har tilbragt de siste to årene etter å ha tatt livet av ekskjæresten sin. Nå flytter han hjem på gården til far og lillebror, og vil reintegreres i lokalsamfunnet. Si hva du vil om sjalusidrap, men det er ikke en god strategi for å vinne venner.

Med sober, gråaktig koloritt og avkjølt distanse presenteres vi for et hendelsesforløp som, ikke ulikt Ruben Östlunds Play, litt for tydelig ber om å bli tatt stilling til. Og, ikke ulikt Play, grenser den mot det spekulative. Som en filmatisk ekvivalens til den utslitte frasen «jeg stiller bare spørsmålet», retter Etterskjelv fokuset mot de destruktive ringvirkningene og prinsipielle gråsonene som oppstår i den kollektive, affektive fordømmelsen John møter på.

Ikke at filmen er et forsvar for Johns rettigheter som ferdigsonet. Han skildres som emosjonelt avstumpet, ikke angrende, fortsatt aggressiv. Som Malin (Ek) – en av de få jevnaldrende villig til å omgås John – forteller ham: «Alle er redde for deg». Etterskjelv viser at det er med god grunn. Filmens styrke ligger i hvordan den åpner for innlevelse, ikke i Johns situasjon, men miljøet rundt ham – hvorfor hans forbrytelse er umulig å legge bak seg.

Derfor er det synd at filmen ikke slutter idet han kjører av sted med hagla, før vi vet hva han vil med den – suspendert i den samme faretruende usikkerheten som motiverer og terroriserer Johns nærmiljø. I stedet går filmen for resolusjon. Det er et grep som sier: Nå vet du nok. Nå kan du ta stilling. Det er en luksus som tilhører fiksjonens verden – som gjør Etterskjelv mye enklere å legge bak seg. Trond Gausdal Premiere 4. desember

HIMMELEN OVER HAVANNA Regi: Laurent Cantet Med: Isabel Santos, Jorge Perugorría, Fernando Hechevarría Over samme tak. Laurent Cantets kammerspill om en aldrende cubansk vennegjengs nostalgiske kveld på en takterrasse i Havanna har originaltittelen Retour à Ithaque – en referanse til Odyssevs hjemland i Homers Odysseen – men det er få likheter mellom de to. Kanskje er det for å gi filmen et mytisk preg – en antydning om at bak denne

skildringen av noe partikulært ligger et mer evig og universelt tema i menneskets bånd til hjemlandet, samt vennskapsbåndene som inngår i dette. Foruten en slik underklang, består filmen tross alt kun av fem gamlinger som sitter og prater mierda. Helt umotivert er tittelen altså ikke. Å komme hjem er fellesnevneren, idet Amadeo returnerer til Havanna etter seksten år i spansk eksil. Den gamle ungdomsgjengen samler seg for et festlig lag med mat og drikke og opp-

nøsting av fortiden. Dialogen avslører gradvis og tålmodig de ulike relasjonene innad i gruppa. Hva som knytter dem sammen, såvel som gamle nag, kommer fram etter hvert som kvelden utfolder seg. Man kunne laget en god film med disse karakterene. Man ønsker å lære mer om deres liv, men da fortrinnsvis i et «show, don’t tell»-format. Himmelen over Havanna preges dessverre av en i overkant skjematisk framdrift i kveldens samtaler. Ingenting skjer eller sies som ikke litt for

åpenlyst kan knyttes til filmens hovedanliggende: å være et både sosialt bevisst og dypt menneskelig stykke filmkunst. Dermed diskuteres ingen problemer som ikke kan plasseres på regimets skuldre. Når Eddy forlater selskapet i sinne, er det bare så altfor opplagt at han kommer tilbake – det er en film om mellommenneskelige, ubrytelige bånd, tross alt. På tross av denne forutsigbarheten er Himmelen over Havanna fortsatt på sitt beste i sin skildring av disse relasjonene. Gamle konflikter bobler

COWSPIRACY: THE SUSTAINABILITY SECRET (Kip Andersen, Keegan Kuhn, 2014) Du, de 85 minuttene du har satt av til å sippe over at bacon er kreftfremkallende … bruk dem heller på denne. Nytes på Netflix, med grønnsaksgryte til. TALK RADIO (Oliver Stone, 1988) Menneskeheten viser seg fra sin aller, aller verste side når de ringer inn til sinna-radioverten Barry i Oliver Stones beste film.

KRISTINE TINGVIK AAS

DET SYVENDE KONTINENT (Michael Haneke, 1989) Ikke kom her og si at du elsker Haneke uten å ha sett debuten hans, hvor penger spyles ned i dass og gullfisker tilintetgjøres! ETT HÅL I MITT HJÄRTA (Lukas Moodysson, 2004) Subversiv pornoomfavnelse som jukker deg på leggen og pisser deg i trynet. En hemningsløs hit, og Moodyssons aller beste. THE WEATHER MAN (Gore Verbinski, 2005) Viktig å ivareta litt humor oppi all elendigheten, særlig når det er en deppa Nicolas Cage som sprader gatelangs med pil og bue, neddynka i fastfood.

54

3

NOVEMBER 2015

til overflaten med realistiske doser varme og bitterhet. Elefanten i rommet – Amadeos begrunnelse for eksiltilværelsen – hintes til med små stikk og sidekommentarer helt fram til sin resolusjon. Oppbyggingen er god, men, som med Eddys retur, blir svaret forutsigbart – for investert i egen agenda. Den kalkulerte framdriften gjør Himmelen over Havanna i overkant triviell som sosial kommentar, hul som menneskelig drama. Trond Gausdal Premiere 27. november


EN FILM AV WIM WENDERS SKREVET AV BJØRN OLAF JOHANNESSEN

EVERY JAMES BOND: SPECTRE Regi: Sam Mendes Med: Daniel Craig, Ralph Fiennes, Monica Bellucci, Christoph Waltz, Léa Seydoux, Ben Whishaw, Naomie Harris Bond skal det gjøres! Spectre har det meste: Daniel Craig er stadig vekk den James Bond alle menn vil være og alle kvinner vil ligge med: Det korthugde Flemingspråket ruller av tungen hans som doble seksere på et rulettbord, og sjelden har en dress sittet så fornemt rundt så faste og formfullendte rumpeballer, eller beina under stått så bredbeint og grasiøst som hans: Etter landingen fra et fall, skuende utover Themsen, mens han beundrer en ny bil eller forfører kvinnen han snart skal ligge med. Craig gjør alt dette med en særegen, spretten gravitas, og er stadig vekk vår tids Bond, slik Connery var det for sin film-era. Her er Léa Seydoux et svært godt castet komplement: bondpiken med blek hud, mykt beregnende

4

soveromsøyne og helt riktig balanse mellom sexy sirene og actionklar guttejente. På toppen av kjernecastingen har vi Ben Whishaws stjerneprogrammør Q. Like nydelig som sist, med filmens beste komiske onelinere. Til Bond: «I thought I said you had to bring the car back in one piece, not just one piece?» Ralph Fiennes’ M er like underholdende forbitret som alltid, mens Christoph Waltz’ Oberhauser er en passe camp, passe degenerert skurk med foruroligende bare føtter i mokkasinene. (Stol aldri på en mann uten sokker i skoene, sies det.) For ikke å forglemme Andrew Scott, alltid på pletten med det mørke dyreblikket sitt, det livstrette stemmeleiet og paraden av små rykk i kjeven og stygge, skjeve smil. Karakteren C, MI6’ nye overhode, er bæreren av all verdens smitte, og Scott vet å formidle det. Rollegalleriet og skuespillere er altså ikke problemet. Det er heller ikke Mendes’

velorkestrerte actionscener, som stort sett aldri står tilbake for de som slåss, dør og elsker seg gjennom dem. Men Spectre mangler én vesentlig ting: et virkelig godt plot. Handlingen er fengende, men dramaturgien bygger ikke suspense på veien opp mot det siste øredøvende klimakset, slik Skyfall gjorde det. Tvert imot rekker jeg aldri å tvile på at Bond klarer brasene. Jeg savner også tilstedeværelsen av det demoniske ubehaget tittelspor-introen lover, med blekkspruten fra Spectre-logoen gjort om til fete, buktende sugekoppkveiler og tilslørende skyer av gråsvart blekk. Spectre er et spektakulært nybygg på den flammende, mørke branntomta til Skyfall. Men den er ikke like bra. Spectre mangler noen lengder på Skyfall, slik Sam Smiths Writing’s on the wall ikke matcher Adeles dystopiske kraftpop-perle. Men nydelig, velspilt og BOND er det. Ragnhild Brochmann Premiere 30. oktober

THING WILL BE FINE PÅ KINO FRA 20. NOVEMBER

Førpremiere med besøk av Wim Wenders på Kino Victoria, 18. november kl 18 og 21. Billetter i salg på nfkino.no

«Årets oppdagelse» - rushprint

ETTERSKJELV EN FILM AV MAGNUS VON HORN PÅ KINO FRA 4. DESEMBER

Førpremiere med regissørbesøk 23. november. Billetter på nfkino.no FAR FROM MEN Regi: David Oelhoffen Liv og lærer. I 1954 er Algeriekrigen underveis, og den franske læreren Daru (Viggo Mortensen) virker ved en liten barneskole midt ute i ørkenen. En dag får han en fange i fanget, med ordre om å frakte vedkommende til en større by for å stille ham for retten. Mannen har drept sin fetter, og jages av hevnlystne familiemedlemmer, men nekter å rømme fra Daru. Duoen legger ut på reisen, som rent praktisk er langt fra enkel, men underveis introduseres også en rekke eksistensialistiske spørsmål og moralske dilemmaer. Mennenes omstendigheter omfatter altså noe mer komplisert enn kun et spørsmål om å overleve den farlige ferden, og overlevelse er ikke noe entydig mål i seg selv. I ødemarken utforskes

5

verdien av et liv, og hvordan denne valutaen kan håndteres. Det vil si, muligheten en har til å gi og ta liv, andres eller ens eget. Algeries ubarmhjertige sletter egner seg ikke bare for flotte landskapsbilder; de setter verdien av hovedpersonenes liv – hensikten med og betydning av dem – på prøve, når de fremstår så små, alene og ubetydelige der ute. Far From Men bærer med andre ord på vektig tankegods, heldigvis uten at det går på bekostning av historien. I stedet vokser de filosofiske spørsmålene organisk ut av fortellingen, i det som er en slags langsom spenningsfilm. Å gjemme seg i det bare landskapet er enklere sagt enn gjort, og en ganske intens affære. Dette er ikke minst et elegant karakterportrett av Daru og fangen Mohammed (Reda Kateb). Sistnevnt kan virke som en underutviklet rollefigur

satt opp mot Daru, men trolig skyldes det heller at Mortensen ikke akkurat trenger hjelp til å bære en film. I motsetning til Kateb – som for all del er god – kan Viggo si tusen ord knapt uten å fortrekke en mine. Dette, sammen med møysommelig porsjonert bakgrunnsinformasjon, gir visse enkelthendelser betraktelig tyngde. Når Daru tvinges til å drepe er frustrasjonen hans hjerteskjærende. Et lite øyeblikk med latter blir forbausende rørende. Når eksposisjonen så kommer, fremstår foregående hendelser i et ganske annet lys. Far From Men setter hjerneceller og hjertestrenger i bevegelse, og er en historie som stadig ekspanderer – ikke bare mens den utspiller seg, men også lenge etter at rulleteksten er forbi. Atli Bjarnason Premiere 20. november

NY FILM. GOD FILM. MER FILM. NOVEMBER 2015

merfilm.no

55


FILM ANMELDELSER

BRIDGE OF SPIES Regi: Steven Spielberg Med: Tom Hanks, Mark Rylance, Amy Ryan Hermetikk og moral. Få Hollywood-filmskapere provoserer meg like mye som Steven Spielberg. Håndverksmessig gode filmer ødelegges av det samme gang på gang: Spielbergs insisterende bruk av billige virkemidler for å manipulere sitt publikum. I utgangspunktet har jeg ingen problemer med at en film ønsker å manipulere meg; det ligger i fiksjonsfilmens natur, å forsøke å invitere eller lokke oss inn. Men Spielbergs motiver er tvilsomme. Ved hjelp av av banale grep, vil han kjøpe tilskuerne, slik at vi på simpleste vis kan føle noe, og tillegge det vi ser en verdi. I siste del av Bridge of Spies roter Spielberg seg bort igjen, med teite running jokes, en overtydelig Berlinmur-metafor og heltekvalm. I tillegg vender han tilbake til sentimental symbolikk plantet tidligere i filmen, hvor det allerede da var åpenbart at det skulle brukes senere som tårefremkallende skyts. Er ikke en spionhistorie fra den kalde krigen gripende nok uten?

3 RAGNHILD BROCHMANN

MIN LILLE SØSTER (Sanna Lenken, 2015) Ungt og sterkt levd liv, slik bare svenskene får til å uttrykke det. BABADOOK (Jennifer Kent, 2014) Babadook forteller deg nydelig nådeløst om hvorfor det er all mulig grunn til å frykte frykten, og de eller det som styrer den. A-HA: I EGNE ØYNE (Leif Holst Jensen, 1993) Under NRKs Arkiv-fane finner du en innsiktsfull og dønn jordnær dokumentar som fanger sjeldent dystre og blyge superstjerner.

 Spielbergs manipulerende overtoner er mest problematisk i filmer basert på virkelige hendelser, der penselstrøkene gir formidlingen av «historie» en tung og giftig malingslukt. Samtidig er det som regel i arbeidet med virkeligheten at regissøren er mest anstendig. Bridge of Spies kunne blitt en like rasjonell og spennende «historietime» som München (2005); skuffende nok har den

i stedet blitt en informasjonstung og tidvis plump affære. Tom Hanks spiller overbevisende som James B. Donovan, advokaten som tar på seg oppdraget med å forsvare Rudolf Abel (Rylance). Abel er arrestert, mistenkt for spionasje for Sovjetunionen, og advokatens rettsarbeid provoserer det amerikanske folk. Donovan vil bare gjøre jobben sin skikkelig, og etter hvert får dette positive

følger også for amerikanerne. Når en pilot på spionoppdrag over Sovjet blir skutt ned (i en mesterlig sekvens), begynner en intrikat byttehandel mellom USA og Russland. Bridge of Spies er gammeldags Hollywood-filmskaping, og Janusz Kaminskis foto er periodedramaet verdig. Men historien er svært dialogpakket; det kompliserte og moralske spillet Donovan må manøv-

rere seg gjennom, er hverken fokusert eller bredt nok som fortellerflate. Coen-brødrene har ferdigstilt manuskriptet, men bare unntaksvis er deres satiriske sans å spore. Kanskje det er Spielberg som ikke er i stand til å lage en nyansert film uten at det blir for omstendelig – før alt til slutt løses opp med emosjonelt avføringsmiddel. Sveinung Wålengen Premiere 27. november

45 ÅR Regi: Andrew Haigh Med: Charlotte Rampling, Tom Courtenay, Geraldine James,Dolly Wells, David Sibley Skjelettene i ekteskapet. Blant nålevende skuespillere tilhører Charlotte Rampling nærmest en klasse for seg, og hun er også stjernen som skinner klarest i 45 år. Men det er i samspill med Tom Courtenay, en annen britisk veteranskuespiller, og regissør Andrew Haigh. Sammen har de skapt et lite, følsomt mesterverk. 45 år er lang tid å tilbringe i et ekteskap. Å tilbringe et halvt liv sammen muliggjør uslitelige bånd, uovervinnelig kjærlighet, og til syvende og sist en slags symbiose mellom herr og fru (eller herr og herr, fru og fru, alt ettersom). Imidlertid kan det også innebære emosjonell slitasje og sår som aldri gror, for

ikke å snakke om en gigantisk fallhøyde hvis det romantiske livsprosjektet slår sprekker. Alt dette antyder Haigh gjennom hverdagslivet til ekteparet Kate og Geoff, lenge før konflikten for alvor skrider frem. Geoff har fått vite at hans gamle kjæreste, som forsvant under en skiferie, har blitt funnet. Like før han og Kate feirer 45-årsjubileum, er Geoff mer opptatt av å drømme seg tilbake til 60-tallet, og Kate begynner å se ekteskapet i nytt lys. Haigh setter sammen historien av scener som føles mer som øyeblikk, små innblikk i parets liv, som implisitt preges av et halvt århundres samliv. Det er vakkert og intimt, men samtidig hjerteskjærende, når avstanden mellom dem kommer til syne – uoverstigelig etter alle disse årene. Filmen er subtilt fortalt og velskrevet, selv om scenene

bærer preg av en letthet som gir inntrykk av at de i stor grad er improvisert. Det kommer sannsynligvis av den rutinerte hovedrolleduoen. Det er i det hele tatt vanskelig å se for seg at filmen kunne fungert uten så erfarne skuespillere. De er ikke bare overbevisende, men klarer å få historien til å føles universell. Haigh er opptatt av å stille spørsmål som det ikke finnes noen enkle svar på. Filmens siste bilde – som kan virke å gi en definitiv konklusjon – er derfor fylt av tvetydighet, optimisme og dyp melankoli på en og samme tid. 45 år utforsker på enestående vis hva som skjer når skjelettene kommer ut av skapet (eller ut av isen, om du vil), og Rampling og Courtenay beviser ettertrykkelig at de gamle er eldst. Atli Bjarnason Premiere 25. desember

6

EVERY THING WILL BE FINE (3D) Regi: Wim Wenders Med: James Franco, Charlotte Gainsbourg, Rachel McAdams Det gjøkke det, vettu. De senere års beskrivelse av Wim Wenders som en «mesterregissør» har forekommet meg snål. Det begynner å bli lenge siden de interessante 70-tallsfilmene hans, og de sertifiserte mesterverkene Paris, Texas og Lidenskapens Vinger. Dansedokumentaren Pina (2011) var fin, men de siste 15–20 årene har da ikke bydd på allverdens fra Wenders? Tidligere i år ble dokumentaren Jordens salt (2014) vist på norske kinoer, der fotograf Sebastião Salgados pyntebilder av lidelse fikk middelklassepublikummet til å føle en blanding av vemmelse og velvære. Man kunne oppleve seg selv som engasjert i «resten av verden», men med en behagelig distanse til elendigheten

4

56

– gjennom de livløse, stumme, høy-estetiserte fotografiene. Nå er Wenders allerede tilbake på norske lerreter, men denne gang med en fiksjonsfilm. Manuset er skrevet av Bjørn Olaf Johannessen, kjent for sitt arbeid med Kampen for tilværelsen. Johannessen skrev også manuset til Dirk Ohm – illusjonisten som forsvant, Bobbie Peers’ spillefilmdebut fra tidligere i år. I likhet med den, er manuset hans til Wenders´ Every Thing Will Be Fine saktegående, på grensen til underutviklet, men det er såpass mye spennende som foregår visuelt at filmen ender opp som en fascinerende kuriositet. For det første er det skuespillerne: James Franco spiller en forfatter som sitter bak rattet under en fatal bilulykke. Charlotte Gainsbourg spiller moren som mister sin sønn. Rachel McAdams og MarieJosée Croze spiller forfatterens kjærester. Ingen av disse

NOVEMBER 2015

gode skuespillerne gjør sine beste roller, og «den mannlige, vanskelige forfatteren og hans kvinner» føles som et foreldet utgangspunkt. Men: den gjennomgående følelsen av merkelig casting gjør dem faktisk til et sett interessante karakterer. Dette skyldes også Alexandre Desplats såre lydspor, som draperer fortellingen i den sorgen som rollefigurene ikke slipper helt løs. Men aller mest handler Every Thing Will Be Fines snodige appell om den billedmessige tonen; det er noe eventyraktig over Benoît Debies vakre fotografi, som i tillegg utnytter 3D-formatet på en måte jeg opplever som frisk. Måten Debie bruker 3D på for å skape dybde, doble speilinger og lysfundert atmosfære, vitner om en fotograf som har omfavnet det tredimensjonale med et rent fotografisk – ikke effektorientert – blikk. Sveinung Wålengen Premiere 20. november


FILM KORT KRITIKK

SØSTRE Regi: Hirokazu Koreeda Sånn er livet. Japansk relasjonsdrama om det skjøre, fine livet og dem som får en til å bli i det. En nær og sympatisk skildring som veksler mellom det vittige og sentimentale, båret fram av en høyst sjarmerende bunt av kvinner. Søstre fanger skjønnheten i det nøkterne, og verdien av å elske, mimre og brygge plommevin. En severdig og fornøyelig slice of life! Kristine Tingvik Aas Premiere 20. november

5

ELSER – 13 MINUTTER ETTER HITLER Regi: Oliver Hirschbiegel Kom ikke som en bombe. Se for deg en film om Georg Elser, motstandsmannen som utførte et mislykket bombeattentat mot Adolf Hitler i 1939. Nå trenger du ikke se Elser lenger. Habilt gjennomført, men akk, så forutsigbar og idéfattig – Elser tar for gitt at det historiske materialet bærer filmen alene. Slike antagelser blir det uengasjerende kinofilm av. Trond Gausdal Premiere 6. november

3

HEVN Regi: Kjersti Steinsbø Tatt av kniven. «Kanskje det svarteste jeg har skrevet», sier Ambjørnsen om Dukken i taket, som her er blitt en nordic noir-lettvekter grunnet et formulaisk manus, stiv regi og overforklarende bilder: En rekker så vidt å undre seg over hovedpersonens motiver og bakgrunn før BÆM! nærbildet av biffkniven i veska og BÆM! tilbakeblikk til søsterens endelikt. Perfekt for påskefjernsynet. Martin Øsmundset Premiere 6. november

2

JULEKONGEN – FULL RUSTNING Regi: Thale Persen Mye lys og mye armé. Som blankpolert, kommersiell norsk barnefilm, er Julekongen overraskende frisk og freidig – et sjeldent tilfelle av en barnefilm om det gode mot det onde, hvor de onde ikke må utvannes eller omvendes, selv om det hele er aldri så barnevennlig og pedagogisk oppbyggelig. Det skorter på julestemning, men julefilmer som fetisjerer høytiden finnes det allerede nok av. Atli Bjarnason Premiere 13. november

5

BLACK MASS Regi: Scott Cooper Den store Depp-resjonen. «Episk gangsterdrama» er en attraktiv sjanger, men vanskelig å få til. Black Mass går for en kombo av kjendiser og kopiering av andre filmer. Du får Depp som karikert, karismatisk voldsmann, Cumberbatch som karikert, amoralsk karrierepolitiker, Edgerton som karikert, korrupt FBI-agent. Om du må se et svakt gangsterfilmderivat i høst, gå heller for Legend. Trond Gausdal Premiere 13. november

2

THE FORBIDDEN ROOM Regi: Guy Maddin, Evan Johnson Nei. Liker du ikke The Forbidden Room etter fem minutter, hjelper det ikke å gi den tid. Mer collage enn spillefilm – med tjue visuelle og handlingsmessige non sequiturs per minutt, intenst overspill og bruk av kitschy Witkin- og Murnau-iske grafiske effekter som bærende elementer – minner den mest av alt om en studentkortfilm dratt ut to timer for langt. Nei. Trond Gausdal Månedens film på cinematekene i november

1

DHEEPAN Regi: Jacques Audiard Borettsslaget. Årets gullpalmevinner er en nærgående utforsking av menneskets behov for tilhørighet og et dypdykk i slummens selvjustis. Filmen veksler uanstrengt mellom objektiv avstand og glovarme point-ofview-bilder ladd med forakt, nysgjerrighet eller begjær. En dristig, om enn noe hastig ferd fra flyktningdrama via sosialrealistisk gangsterfilm til vigilante-action. Martin Øsmundset Premiere 6. november

5

THE PROGRAM Regi: Stephen Frears Nedtour de Lance. The Program forteller den reviderte historien om Lance Armstrong, en historie alle nå kjenner. Her er ingenting nytt, og heller ikke nok – filmen raser gjennom de viktigste hendelsene uten å tilføre nyanser eller innsikt. Likevel har den pretensjoner om å være et portrett av mannen bak skandalen, men han fremstår som en tegneserieskurk. En totalt unødvendig film. Atli Bjarnason Premiere 20. november.

2

BY THE SEA Regi: Angelina Jolie Manus overbord! Angelina er en god skuespiller (ikke i denne filmen, riktignok), men på ingen måte en god nok regissør til å puste liv i et katastrofalt manus. Her poserer hun og Brad som deprimert ektepar på fransk skjærgårdshotell, og snart vasser de i dramatisk grunnvann så såpeskummet fråder rundt dem, til denne potetbåten av en film totalhavarerer i strandkanten. Atli Bjarnason Premiere 27. november

1

Benytt deg av fordelene mens du studerer og bli KLAR for arbeidslivet. Les mer om hvordan vi gjør din studiehverdag enklere på samfunnsviterne.no/student Meld deg inn: Kodeord KLAR til 2012

NOVEMBER 2015

Samfunnsviterne_annonse_natt&dag_mag_129x360mm_HR.indd 1

57

29.06.15 10.11


FILM INTERVJU

MAGNUS VON HORN (f. 1983) Svensk filmregissør og manusforfatter. Han er utdannet ved den polske filmskolen i Lódz, som bl.a. har fostret Roman Polanski og Krzysztof Kieslowski. Spillefilmdebuten Etterskjelv ble vist i det prestisjefylte programmet Quinzaine des Réalisateurs under årets Cannes-festival.

UTE PÅ

PRØVE

Etterskjelv-regissør Magnus von Horn tok utgangspunkt i seg selv for å troverdiggjøre den femten år gamle drapsmannen som vender hjem.

TEKST SVEINUNG WÅLENGEN

– HVA OM JEG hadde begått et mord? Han var ikke så annerledes enn meg; han hadde samme type bakgrunn, kom fra et helt ok samfunn og hadde en helt ok oppvekst. Han var et vanlig menneske som begikk en grusom handling. Med spillefilmdebuten Etterskjelv har Magnus von Horn gått i seg selv og sin egen ungdomstid. Filmen er inspirert av en virkelig hendelse: en 15 år gammel, svensk gutt som kvalte kjæresten sin fordi hun ikke lenger elsket ham. Von Horn leste rettsprotokollen og guttens bekjennelser etter drapet. – Det var første gang jeg kjente at et vanlig menneske som meg selv kunne være i stand til noe slikt. Jeg forsøkte å sette meg selv i den ukomfortable posisjonen. Filmen skulle ikke baseres på fakta, men på en troverdig karakter. Da måtte personen skapes ut fra meg selv.

1

I BEKJENNELSENE ga drapsmannen uttrykk for at han ikke følte seg som et offer. Han forsto ikke hvordan han kunne ha tatt livet av et annet menneske, men forsøkte å ta konsekvensene. I Etterskjelv møter vi den 16 år gamle, fiktive rollefiguren John, idet han slipper ut av en anstalt, to år etter drapet på ekskjæresten. – Den virkelige drapsmannen prøvde

58

NOVEMBER 2015

å ta følgene som en voksen mann, men samtidig var han 15 år og fortsatt et barn. Han hadde mange indre konflikter som berørte meg dypt. Han var ikke et tvers gjennom ondt menneske. John i Etterskjelv vender tilbake til barndomshjemmet i et lite, svensk bygdesamfunn. Møtet med de gamle medelevene blir sårt og voldelig – mange takler ikke at den drapsdømte gutten er tilbake etter bare to år. MAGNUS VON HORN har bodd i Warszawa helt siden han begynte på den anerkjente filmskolen i Lodz, men regissøren retter stadig blikket mot det svenske. – Hvis man er under 18 år og gjør noe ulovlig i Sverige, får man uansett maks fire år på ungdomsanstalt – og det er sjeldent. Det betyr at et barn som har begått et drap kan komme ut igjen og fortsatt være et barn. Jeg er fascinert av mennesker som har en samvittighet og at det er dette som blir straffen. Det må være ensomt. Regissøren forteller at han startet med klisjeene; det enkle, men virkelighetsnære som man har sett i lignende historier på film. Siden gravde han videre, i Etterskjelvs hovedperson, samfunnet og konflikten – alle reaksjonene i kjølvannet av Johns retur.

– At det skulle finne sted en slags happy ending i en slik historie ville bare vært en filmatisk virkelighet. Det tar lang tid før John åpner seg om at han ikke følte noe under kvelningen, og filmen presenterer ham ikke som et offer eller tilbyr andre, mer tilgjengelige løsninger. Virkeligheten går langsomt, forandring tar tid. – Pressen slår det stort opp når unge begår et mord, men forenkler nyhetssakene fordi det gjør dem mer attraktive. Det finnes ingen vilje til å komme nærmere en forklaring, som uansett aldri er enkel. Vi simplifiserer gjerne det vi er redde for; kaller mennesker for psykopater eller monstre for å distansere oss. Men innerst inne vet vi at vi finner oss selv, hvis vi bare går litt nærmere. I Etterskjelv har du valgt å ikke vise selve drapet eller beskrive i detalj hvordan det ble utført. Er det ikke også en forenkling å distansere publikum fra den delen av historien? – Fortellingen handler om livet etter mordet, ikke selve mordet. Den er ikke tilret-

«

telagt for publikum, men for karakterene i filmen. Alle i samfunnet vet hva han gjort, men det tar tid for dem å bearbeide det, og de snakker som om de ikke vet at vi ser på. Det vi ikke ser er de mest gripende bildene, fordi vår fantasi er tusen millioner ganger sterkere enn det jeg kan vise på film. Filmen skal ikke gi svar, jeg er ikke en jævla filosof eller et geni. Noen ganger er kameraets blikk rettet et annet sted enn på dem som prater. Og i begynnelsen deler vi Johns perspektiv: vi ser faren og den ansatte som snakker, men hører dem ikke gjennom anstaltdørene. – Vi lagde ti regler for kamerabruken, og en av dem var at kameraet skulle være en katt – ikke en hund. En hund er ganske aktiv hvis det for eksempel er bråk i en leilighet; den vil forsvare, være opphisset eller springe omkring. En katt kan sitte i vinduet, uten empati, og se på bråket som om noen satt og leste. Det var forresten et annet punkt; jo mer drama i fortellingen, jo mer distanse – vi ville ikke la kamera bli henført av dramatikken.

Denne filmen befinner seg i et slags vakuum ute på landet – i et samfunn som ikke rakk toget.


«

Vi lagde ti regler for kamerabruken, og en av dem var at kameraet skulle være en katt – ikke en hund.

Foto: Sophie Erbs

– Disse valgene ble gjort ut fra rollefigurene og deres indre konflikter. Alle er veldig redde for følelsene sine, kanskje særlig Johns far. Det er feil å la John få flytte hjem igjen, men faren lar ham gjøre det likevel. Det er ikke «riktig» å ikke elske sønnen sin, men han prøver likevel å være en pappa. Han klarer ikke å stå opp for sine egentlige følelser. Foruten faren og sønnen i Etterskjelv møter vi også Johns bestefar – en stum mann som til tross for sin skrøpelighet utviser tegn på stoisk kynisme. – Det er ikke en tilfeldighet at det er tre generasjoner menn i Etterskjelv; de innestengte følelsene har fulgt med gjennom generasjonene, og eksplodert i akkurat John. Mye av kommunikasjonen mellom John og faren skjer gjennom klassiske maskuline handlinger, som leirdue-skyting og kjøreopplæring. Faren forsøker å tilnærme seg sønnen gjennom handling? – Den eneste måten de kan kommunisere på er gjennom fysisk aktivitet – spise, kjøre bil, men ikke prate med hverandre. Filmen handler mye om mannlige aggresjoner; ikke om testosteron og gruppementalitet, men en form for passiv aggressivitet. Det handler om redselen for å være svak eller

se svak ut. Frykten går tilbake gjennom tusener av år: menn har lenge levd i en verden skapt av menn for menn, med mannlige konger, landeiere, og lignende. For å være en stor hersker eller noe sånt måtte man bli en skyggefigur for sine følelser – bare være rasjonell. – De siste tiårene har verden forandret seg; det er ikke så viktig med territorier, det er viktigere å se innover og i hjertet på seg selv. «Er jeg lykkelig, lever jeg med rett partner, er jobben min riktig», og så videre. Jeg tror menn har kommet i en større konflikt med seg selv enn det kvinner har. I skandinavisk film ser man ofte menn som ikke klarer å uttrykke følelsene sine. Skaper arketypen et for ensidig bilde? Som du sier har verden forandret seg, og har ikke menn også blitt flinkere til å kommunisere? – Jo, men Etterskjelv utspiller seg ikke i Oslo, Stockholm, Malmö eller i en annen større by, der mennesker er i forandring og det finnes en anonymitet, og en strøm av informasjon. Denne filmen befinner seg i et slags vakuum ute på landet – i et samfunn som ikke rakk toget. Jeg bor ikke lenger i et slikt samfunn, men jeg kjenner fortsatt at jeg har mye til felles med

«

Det er litt eventyraktig; siden han har drept en jente, må han treffe tre nye for å gå videre.

menneskene der. Jeg er mer verbal, men undertrykker følelsene mine, jeg også. – Det er nok sant at vi ofte ser den «tyste mannen» i norsk og svensk film fordi det er noe sant i det, men det er ikke reservert skandinaver. For eksempel er menn her i Polen like redde for følelsene sine, de stenger seg bare ikke inne på samme måte, men er mer ekspressive. Det er et fravær av kvinner i familiene til John og hans tidligere kamerat, som havner i et voldelig sammenstøt. Hvordan tror du fortellingen hadde forløpt hvis noen mødre eller søstre hadde vært til stede? – Den hadde vært annerledes – det er ikke en tilfeldighet at det ikke er noen kvinner i Johns familie. Fraværet handler om at kvinnene har overgitt seg, ikke at de ikke får være med. De har gått lei. Mangelen på kvinner i Johns liv har gjort at han ikke kan uttrykke seg overfor en kvinne – han har myrdet en i stedet. I filmen finnes det tre kvinner som han behøver for å gå videre: damen fra ungdomsanstalten, jenta som tør å nærme seg ham og moren til den drepte,

som ikke er redd for å vise sitt hat. Det er litt eventyraktig; siden han har drept en jente, må han treffe tre nye for å gå videre. – Det er et savn etter kvinner som har skapt husholdet og samfunnet. Men det handler ikke om at «kvinner er sånn, og menn er sånn»; rektoren i filmen er kvinne og like krass som mennene. Dine kortfilmer Utan snö og Echo er også oppvekstskildringer. Hvorfor velger du ungdommers perspektiv i fortellingene dine? – Jeg liker karakterer som føler mye, men ikke klarer å uttrykke det. I stedet kjenner publikum følelsene for dem og kan sette ord på dem selv. Ofte er ungdommer slik – hvis jeg tenker på meg selv som ungdom var det en tid med mye følelser, men det var vanskelig å beskrive dem og distansere seg fra dem. I den perioden opplevde jeg mye for første gang. Et brudd med en jente blir så uproporsjonert; det blir hele verden, slik en forelskelse også kan bli. Etterskjelv har norsk kinopremiere 4. desember. Les vår anmeldelse på s. 54 NOVEMBER 2015

59


TV KOMMENTAR

«

Det var alltid bare et spørsmål om tid før Netflix ville utfordre kinonæringen.

Fra Netflixs Beasts of No Nation (foto: presse)

ET HJEMLØST BEIST Netflix lanserer sin første kinofilm på skjermen i fanget ditt, men Beasts of No Nation skriker etter en kinosal. TEKST AKSEL KIELLAND DA NETFLIX STARTET OPP i 1997, gikk forretningsmodellen ut på å tilby billige abonnementsordninger på leie av DVDer, som ble sendt til kundene via post. Ved å spare penger på administrasjon og leie av butikklokaler, kunne de underby videosjappene, og selv om et system som hviler på postvesenets skånsomme omgang med skjøre DVD-plater synes i overkant optimistisk, tilbyr selskapet sine amerikanske kunder denne tjenesten den dag i dag. I verden for øvrig er Netflix imidlertid synonymt med streaming, og det var først da de gikk løs på det som tradisjonelt har vært TV-kanalenes domene at selskapet ble en allmennkulturell premissleverandør. Det er ingen overdrivelse å si at Netflix har revolusjonert den internasjonale TV-bransjen. De har gjort dette ved å kombinere videoutleie, kabel-TV og pay-per-view til et produkt som passer dagens forbrukervaner. Tatt i betraktning hvor lett de stjal markedsandeler fra de tradisjonelle TV-kanalene, var det alltid bare et spørsmål om tid før Netflix ville utfordre kinonæringen, og den 16. oktober 2015 fikk abonnenter verden over muligheten til å se Cary

1

60

NOVEMBER 2015

Fukunagas spillefilm Beasts of No Nation samtidig eller før den gikk opp på kino. Det har vært snakket mye om Netflix’ offensive filmstrategi – som inkluderer kommende «theatre quality»-originalfilmer fra så forskjellige filmskapere som Adam Sandler og Duplass-brødrene – men i tilfellet Beasts of No Nation kom selskapet ganske enkelt inn i etterkant og kjøpte opp de globale distribusjonsrettighetene. Dette resulterte i at de største amerikanske kinokjedene valgte å boikotte filmen. Det er rimelig å anta at distributører i andre land resonnerte i lignende baner, og så det som en dårlig investering å kjøpe en film som publikum allerede kunne se gratis. DETTE ER SYND, for det første som slår en når man ser Beasts of No Nation på Netflix er at man heller burde sett den på kino. Selv om den oppfyller alle kjennetegn på en kinofilm, vil den altså nå størstedelen av sitt publikum via laptop og flatskjerm, og i så måte er den et hjemløst beist – en omflakkende størrelse i et medielandskap i endring. Filmen forteller historien om Agu, en gutt som blir skilt fra familien sin når det bryter ut krig i hans hjemland i Vest-Afrika,

og som ender som barnesoldat i en milits ledet av den karismatiske Commandant. Agus reise fører oss gjennom et inferno av vold, sult og overgrep, og på veien mister han både sin uskyld og sin identitet. Historien åpner i fredstid, idet Agu og vennene hans løper rundt med rammen til et gammelt TV-apparat som de forsøker å selge til de fredsbevarende styrkene i landsbyen. Soldatene skjønner ikke hva de skal med en TV uten skjerm, men guttene forklarer at de har å gjøre med en «fantasi-TV», og i takt med at Agu skifter kanal, spiller vennene ut scener fra såpeoperaer, danseshow og kung fu-filmer. Ettersom Beasts of No Nation ble spilt inn lenge før Netflix kom på banen, er det tvilsomt at dette er en bevisst kommentar til dagens TV-landskap, men når man ser den som første scene i den første storlanseringen til verdens største streamingaktør, er det vanskelig å la være å lese den slik. DET IMPLISITTE BUDSKAPET om at TV er det vi vil det skal være understøttes av at Beasts of No Nation er regissert av den enkeltpersonen som de siste tiårene har gjort mest for å bryte ned skillet mellom filmen og TV-dramatikken på et formmessig plan. Som regissør av førstesesongen av True Detective tok Fukunaga i bruk et billedspråk man tidligere knapt har sett i en TV-serie, og at han regisserte samtlige åtte episoder gjorde det mulig å gi serien en enhetlig estetikk og atmosfære som er ytterst sjelden på TV.

Det er åpenbare likheter mellom Fukunagas fremstilling av True Detectives gjennområtne Louisiana og Beasts of No Nations blodstenkte jungler. I denne sammenhengen er det imidlertid først og fremst hans behandling av medielandskapet som er interessant. For hvis True Detective var et bevisst forsøk på å trekke TV-dramatikken i retning spillefilmens estetikk, og spillefilmen Beasts of No Nation tilfeldigvis ble definert av at den nådde publikum på TVs premisser, gjenstår det nå bare for Fukunaga å fusjonere tradisjonene til en ny type audiovisuell fortelling som er spesialutviklet for streaming. For det er ikke bare de tidvis utsøkte bildene som gjør at man tenker at Beasts of No Nation hører hjemme på kino – også dramaturgien er myntet på det mørklagte kinorommet. På en laptop, omgitt av hjemmets utallige distraksjoner, fortoner spilletiden på to timer og søtten minutter seg som oppsiktsvekkende lang sammenlignet med True Detectives åtte korte timer. Etter hvert som streamingtjenestenes maktposisjon styrkes, vil de begynne å påvirke estetikken i filmene de finansierer og kjøper. Derfor er det viktig at filmskapere med en genuin interesse for visuell fortellerkunst får anledning til å eksperimentere seg fram til nye formatspesifikke uttrykk. Spørsmålet er om noen er villige til å sette penger bak slik eksperimentering, eller om vi ganske enkelt er nødt til å vente på å se hva David Lynch har i ermet til tredjesesongen av Twin Peaks.


SPILL KOMMENTAR

SPILL HELT!

… men husk at du ikkje dug utan mat, drikke eller juksekodar til Mario. TEKST OPTIMUS HUNGNES I HELTEN MED TUSEN ANSIKTER (1949) skreiv Joseph Campbell om den arketypiske helten, monomyten sin universelle struktur og korleis vi kan bruke dette allmenngyldige mytologiske kartet til å navigere vår eiga psyke for å leve livet på meir livleg vis. Og utan mat og … drykkje? … dug helten slett ikkje. Kvardagshelten Mario, til dømes, et sopp der han hoppar rundt som kombinert rørleggjar, psykonaut og sjaman idet han tar på seg beverskinn for å fly, og tek imot råd frå sopp og magisk hjelp frå andre botaniske utvekstar. Apropos psykedelika: I SOMA (PC, PS4) speler du rolla som ein hjerneskadd type som søv med dongeribukse på, før han vaknar og friviljug utset seg for forskingseksperiment for derpå å vakne nok ein gong, ein stad han ikkje veit kvar er i ein kropp han ikkje kjenner til … enno. Soma er òg namnet til ein myteomspunne vedisk rusdrikk frå fordums tid, ein eliksir som ingen veit kva inneheldt, sjølv om enkelte er sikre på at det må ha vore tale om amanita muscaria, fluesopp. Truleg hadde brygget fellestrekk med ambrosia, dei greske gudane sin festdrikk, som óg har gjeve namn til pandemien i kyberpunkklassikaren Deus Ex – som snart får ny oppfølgjar, huzzah! SOMA er forøvreg eit forferdeleg skummelt spel i sci-fi-innpakking frå kompaniet som gav oss dei hofslege men skrekkeleg gode Amnesia: The Dark Descent og Penumbra-serien, og anbefalast for alle gufsesvoltne som vil prate med transhumanistiske maskiner som er like pling i bollen som din eigen digitale førsteperson.

1

OPPSKRIFTA PÅ SOMA finn ein ikkje i Fry Scores: An Unofficial Guide To Video Game Grub, kokeboka samansett av oppskrifter henta frå spel, samansett av Holly Green, men ein finn sanneleg mykje anna rart. Eit døme: Sinner’s sandwich frå Deadly Premonition består av ein neve corn flakes, 113g kalkunbryst, 30ml jordbærsyltety og

«

to skiver kvitt brød. Ja, slik er det på kjøkkenet, samt i livet: Tilsynelatande inkompatible ingrediensar kan setjast saman og transformerast til noko betre – eller iallfall noko anna – enn ein skulle tru. I Transformers: Devastation (Xbone, PS4, PC) kan du transformere din Autobot og leggje byen aude i eit forsøk på å redde honom. Det høyrast rett nok ganske døvt ut, men sidan det er utvikla av Platinum Games (dei som lagde Bayonetta, Metal Gear Revengeance, og Devil May Cry før dei skifta namn) er det vi har å gjere med eit farleg fengjande stykke hack’n’slash-action. DERSOM DU HELLER vil konstruere enn å destruere, men ynskjer å røre i hop andre ting enn mat, er Super Mario Maker (Wii U) løysinga. I det første Sonic the Hedgehog til Sega Mega Drive kunne ein trykke opp, C, ned, C, venstre, C, høgre, C under tittelskjermen, deretter holde inne A under starten av spelet, og slik få tilgang til å lage ting. Hoppande robotfisk, dysfunksjonelle lyktestolpar osv. Dette bidrog til at spelaren kunne gjere Sonic sitt eventyr meir til sitt eige. «By finding your own dream and following it through it will lead you to the myth world in which you live», som Joseph Campbell sa. Iallfall auka juksekoden underhaldingsverdien til spelet, og no har Mario endeleg fått ein tilsvarande, legitim mogelegheit. Journey er ute på nytt på nytt – igjen – til PS4, og sidan vi har sitert Campbell allereie, bør det nemnast at dette sykliske unikumet av ei fredsæl speloppleving er basert på hans analyse av The Hero’s Journey. Heilt sant. TRE PÅ TOPP Fallout 4 (PC, Xbone, PS4) / Wasteland 2 Director’s cut (PC, PS4, Xbone) Post-apokalyptisk RPG-extravaganza i fleng. Rise of the Tomb Raider (Xbone) Lara Croft har flott reisning i mellombels Xbox One-eksklusivitet. Star Wars: Battlefront (PS4, Xbone, PC) Aill e tøff, aill e tøff, aill e tøff i Star Wars (Sanderfinger sei).

1 1 2 1 3 1

Kvardagshelten Mario et sopp der han hoppar rundt som kombinert rørleggjar, psykonaut og sjaman. NOVEMBER 2015

61


SMIL & GIFT MØTER

THOMAS SELTZER Thomas Seltzer, kalifen av kuuul og knirkete TV-underholdning, har blitt omreisende sosialpornograf. Men kan han noen gode rasistvitser? FOTO CHRISTIAN TUNGE

6 1

Halla, Seltzer! Du er tilbake med nytt program.

Hva er Natta, Norge? – Det er et reportasjeprogram fra hele landet, folkeopplysning med glimt i øyet: En fyr som driver med utstopping, et lokalsamfunn som nesten ikke fungerer lenger på grunn av alternativmedisin og en ung cellist uten armer som kun lever for MDMA.

1 6

Sosialpornografi, altså.

6 1

Hva skal vi synes om det a?

Så du skal bli journalist? – Det er mer feelgood-reportasje, egentlig, eller feelmid, midt mellom feelgood og feelbad.

Skal du bare surfe på en sosialhumoristisk bølge av LOLs over vårt langstrakte land, uten å ta på deg svømmecrocksa og dukke ned i den mørke materien? Som på Trygdekontoret, hvor litt av greia var at dere ikke skulle komme frem til noe substansielt? – Nei, altså, Natta, Norge høres jo kanskje ut som et veldig kulturpessimistisk program, men det er ikke noe sånn mikkel ollebekk, det er heller det at vi ville erte TV 2 litt, fordi de har jo God morgen, Norge og God kveld, Norge.

6 1

Får vi noen gjensyn med noen vi har sett på Trygdekontoret?

Han uten armer og bein som triller rundt på Grünerløkka med damer på fanget? – Nei, det veit vi ikke ennå, ettersom han cellisten skulle være med så … Da blir det kanskje litt lite lemmer? – Ja, også har vi en dverg som heter Vidar Letho som er jævla flink til å tolke Tom Waits, og det føler vi er en sak i seg selv. Det oppsummerer veldig godt 40–50-åringer i kultursektoren i dag, det å være dverg og være glad i Tom Waits, på nachspiel. Vidar Letho bærer på en måte kulturfolkets nachspiel ut i dagslys.

1 1 6 1

Sitatmaskinen Seltzner!

Du er en av få nordmenn med egen Wikiquote-side, visste du det? – Nei!

Der har du tre sitater: Et om «kokainmisbruk», et om «markedet og kultur» og et om «kunstnerisk vitalitet». Er det virkelig han fyren du vil være? – Ja, vet du hva, jeg har aldri følt meg så presist beskrevet før, det er liksom de tre tinga jeg er glad i da, eller som jeg kan. Jeg er jo glad i markedet, jeg har sagt før at kulturpolitisk er jeg FrP-er. Og da ble det jævlig mye styr, blant annet ble en jeg spilte i band med veldig sur, fordi han mente at det hadde kostet oss penger i form av spillejobber. Og det tror jeg faktisk han hadde rett i. Kultur-Norge ble veldig gretne.

62

NOVEMBER 2015

6 1

Hva stemte du egentlig i år?

Det ble vel ikke Miljøpartiet denne gangen? – Nei, jeg stemte på dem forrige gang, men nå vil jeg ha full opprustning av E18!

Det er en hjertesak? – Ja, sånn bilfri by, det er så mye dustete symbolpolitikk i det der, fordi det det egentlig handler om er at de ikke liker Amerika, kapitalisme, markedet og bilisme. De vil gjerne at byen skal være litt som Kreuzberg en søndag i 1984. Eller i 1973. Eller egentlig er det vel Kreuzberg i 1943 de vil ha. Norsk venstreside er jævlig opptatt av estetikk, i stedet for etikk.

6

Hva slags politiker ville du vært da? – Jeg ville vært en pragmatisk populist. Venstresiden har gjort populisme til et skjellsord.

6

6 1

Hva ville vært skandalen som sendte deg ut av politikken?

Din «ta taxi hjem fra NRK-debatt»? – Det er vel liksom ikke noen skjeletter igjen i skapet, føler jeg, så jeg kunne faktisk gått inn i politikken, jeg nå. Alt er allerede ute. Bortsett fra at jeg fikk penger av Miljøverndepartementet for å legge ut ting på facebooksida mi. Nei, hva var det NATT&DAG fikk penger fra? Høhø … Helsedirektoratet. – Ja, jeg har fått penger fra Helsedirektoratet for å legge ut ting på Facebook og Twitter, så det kan jeg ikke snakke om.

1 6 1

Bare du merker det tydelig … – Ja, jeg gir festivaltips, blant annet.

Apropos humor, lo du av negervitsen til Sanna Sarromaa? – Jeg synes mye rasistisk humor er morsom, men jeg synes ikke akkurat den var så bra. Har du en bedre selv? – Ja, man kan jo bruke humor til å påpeke strukturelle skjevheter i samfunnet, og jeg har en vits som tilsynelatende er rasistisk: «Hva sier man til en svart mann i dress? Vil den tiltalte reise seg.» Den setter et kritisk søkelys på rettssystemet. Det blir et slags skråblikk, og det er jo det jeg først og fremst er, ikke komiker, men skråblikkenslager. Jeg har en annen vits også: «Vet dere hvorfor muslimske menn har behandlet kvinner og homofile så dårlig de siste 1500 årene? På grunn av amerikansk utenrikspolitikk siden 1947.»

1

6 1

Ja, morsomme begge to!

Apropos vitser: Du har jo selv blitt tatt for å stjele vitser på Twitter. Er du vitsenes Daniel Butenschøn? – Ja, jeg har fått noen rasende henvendelser fra folk som mener at jeg har tatt vitser fra dem, men hvis du ser på de vitsene, så var det jo ganske basic greier. Som da han fotballspilleren beit en fyr, så skrev jeg «the dust bites another one». Hvor mange var det ikke som tenkte på det da?

Det er et bedre eksempel, en fyr som skrev «Herrehåndball, hva er det, ikke er det damer og ikke er det fotball», og så tvitret du samme vitsen syv minutter senere. Det er jo plagiat? –…

1 6 1

Det var nå du skulle sagt at gode kunstnere låner og store kunstnere stjeler.

6 1 1

Apropos internett: Du bruker mye tid på å krangle på Facebook?

Du er vel ikke så stor kunstner da! – Nei, men det er morsomt å se hvor såre folk på Twitter blir. Er det fordi så mange unge folk i dag knytter så mye identitet opp til Twitter-kontoen sin? Det er i så fall litt trist.

Har du ikke noe bedre å gjøre? – Nei, jeg har ikke noe sosialt liv.

Hvem er favorittofrene dine? – Jeg må si jeg har særdeles lite respekt for folk som tvitrer anonymt, spesielt de som har litt attitude og er tøffe og aggressive – men anonyme. Det er utrolig vittig. Altså det gjør ikke meg noe at du tvitrer anonymt, men når du gjør det og er jævlig hard, og så blir du spurt hvorfor du er anonym, og svarer: fordi jeg vil slippe forfølgelse i det tyranniet vi lever i? Det blir for dumt! Så er det en lov og orden-fyr som viser seg å være tidligere straffedømt. Lov og orden skal tydeligvis først og fremst gjelde pakistanere.

1 6

Hvem er din hovedfiende i norsk offentlighet? Håvard Rem? Bendik Wold?

Eller er du alene på toppen? – Noen sendte meg nettopp en YouTube-musikkvideo med Håvard Rem, og der kjører han en utrolig inderlig siggrøyking. Akkurat som det er noe levd liv bak det å røyke sigg. Men egentlig så tar jo siggen ditt liv! Men det er noe freudiansk i at han er villig til å ofre livet sitt for poesien via nikotin og tjære. Så jeg vet ikke om man kan utnevne et sånt menneske til hovedfiende, nå har han tilsynelatende gått fra å posere som alkispoet til å prøve å se ut som en heroinist. For han har jo så stor sjel! Så jeg har kanskje ingen reelle fiender. Er du blitt din generasjons Per Fugelli? – Han har jo en formidabel evne til å formidle selvfølgeligheter med en enorm feelgood-aura, da!

6

I 1999 skrev du i NATT&DAG: «Jeg er en sinnsykt tøff fyr, og jeg er derfor tøff nok til å innrømme at det finnes noen få ting som virkelig skremmer meg, nemlig: a) hai, b) Lars Sponheim og c) mørket». Hva skremmer deg i 2015? – Sa jeg det? Ja, jeg synes Lars Sponheim er så creepy fordi han bytta dialekt i voksen alder. Men hva som skremmer meg nå? Aldring, sånne jævlig smarte tjueåringer på MDMA, og … ikke de milliardærene som eier Westerdals, de er jeg ikke så redd for.

6

6

Hva tenker du om avsløringen av Westerdals-eierne som har tatt ut stort utbytte da?

– Jeg tenker at sjelden har så få mennesker tjent så mye penger på Final Cut, trolldeig og hønsenetting. Jeg hørte forresten at noen russiske oligarker skal starte eurytmi-akademi i Oslo. Du har jo skrevet for NATT&DAG under pseudonym. Hva var det igjen? – Anita Håland. Jeg skrev under eget navn først, men så kasta hele mongo-Norge seg ut i en dustete debatt om at det var for få kvinnelige musikkskribenter, noe som jo stemte. Så kom Arild Rønsen og mente at kvinnelig skribenter blir kåte av å intervjue mannlige artister. Det var koko-Norge på sitt beste. Da tenkte jeg: Vil de ha en kvinnelig musikkanmelder, så får jeg bare bli det, da. Og folk digga hu Anita Håland, gitt! Det var ikke måte på! Norges beste musikkanmelder. Jeg fikk blant annet et tilbud fra Siste skrik, et reklamebyrå hvor det bare jobba kvinner, de sa: Anita, du har baller av stål, vil du tjene masse penger? Jeg tenkte: Du skulle visst hvor rett du hadde, du, lille privat sektor-bitch.

1

Men hva skjer med Turboneger a? Finnes det egentlig fortsatt? – Ja, det er bra! Ny singel 20. november! «Hot for Nietzsche», heter den.

6

1 1

Det er det samme gamle altså? – Jada, livsglede og destruksjon – i en alder av 46.

Det begynner ikke å bli på tide å gi seg? – Nei, men skulle kanskje gitt seg på topp, men vi peaker jo liksom aldri. Aldri? Det er en rar måte å si 1998 på. – Nei, men før var det sånn: når man er 30 kan man ikke spille i rockeband lenger. Rock var knyttet til ungdom, men sånn er det jo ikke lenger. Mange unge hører bare på dataspilldubstep, men jeg var på ACDC-konsert, og der var det 20 000 16-åringer. Så jeg vil si de unge er eldst. De unge er konservative.

1 6 1

Generasjon lydig? – Ja, det er fags, ass. Jeg leser Si ;D i Aftenposten og tenker jo mitt.

Det er vel dessuten glidende overganger mellom de vanlige debattsidene og Si ;D? – Ja, folk er veldig opptatt av den glidende overgangen mellom journalistikk og reklame, men man bør være enda mer redd for skillet mellom voksenjournalistikk og Si ;D-journalistikk.

Hvis du skulle laget en pornosketsj med Smil & Gift, hvordan ville den sett ut? – Dere sitter i et kontorlandskap med macer, MDMA-pulver på bordene og hører på shoegazemusikk og leser situasjonistisk filosofi. Plutselig er det et jordskjelv, så sier han ene: Å faen, merka du det? Ja, jeg også, jeg fikk orgasme i buksa, svarer han andre, ja få se da, også tar han av buksa og så ser man at han har ejakulert, og så begynner de og slikke ejakulasjonssaftene. Og så plutselig er Per Edgar Kokkvold og Frank Rossavik der, og de begynner også å suge og slikke, så er det en salig smørje, og til slutt kommer Marie Simonsen inn og sier: Nå må det bli min tur, for dere må ikke glemme at dere er feminister og så setter de i gang og så kommer Martine Aurdal og Erling Fossen i centurion-uniformer inn på en svær Segway stylet som en romersk vogn også begynner de og så etterpå ligger alle i en mølje med fårete glis og røyker rullings, cue musikken fra Gladiator og rulletekst eventuelt Vær Varsom-plakaten.

1


«

Livsglede og destruksjon – i en alder av 46.

Thomas Seltzer (f. 1969) er aktuell med det nye reportasjeprogrammet Natta, Norge, en slags Norge rundt-versjon av Trygdekontoret. Dessuten er han fremdeles bassist i Turboneger, som er tilbake, IGJEN, med singelen «Hot For Nietzsche» 20. november.

NOVEMBER 2015

63


NATT&DAG, Trondheim, november 2015  

Politikk // Sex // Musikk // Film // Litteratur // Krim // Samfunn // Uteliv // Kunst // Scene // Mat // Tegneserie

NATT&DAG, Trondheim, november 2015  

Politikk // Sex // Musikk // Film // Litteratur // Krim // Samfunn // Uteliv // Kunst // Scene // Mat // Tegneserie