Page 56

FILM ANMELDELSER

BRIDGE OF SPIES Regi: Steven Spielberg Med: Tom Hanks, Mark Rylance, Amy Ryan Hermetikk og moral. Få Hollywood-filmskapere provoserer meg like mye som Steven Spielberg. Håndverksmessig gode filmer ødelegges av det samme gang på gang: Spielbergs insisterende bruk av billige virkemidler for å manipulere sitt publikum. I utgangspunktet har jeg ingen problemer med at en film ønsker å manipulere meg; det ligger i fiksjonsfilmens natur, å forsøke å invitere eller lokke oss inn. Men Spielbergs motiver er tvilsomme. Ved hjelp av av banale grep, vil han kjøpe tilskuerne, slik at vi på simpleste vis kan føle noe, og tillegge det vi ser en verdi. I siste del av Bridge of Spies roter Spielberg seg bort igjen, med teite running jokes, en overtydelig Berlinmur-metafor og heltekvalm. I tillegg vender han tilbake til sentimental symbolikk plantet tidligere i filmen, hvor det allerede da var åpenbart at det skulle brukes senere som tårefremkallende skyts. Er ikke en spionhistorie fra den kalde krigen gripende nok uten?

3 RAGNHILD BROCHMANN

MIN LILLE SØSTER (Sanna Lenken, 2015) Ungt og sterkt levd liv, slik bare svenskene får til å uttrykke det. BABADOOK (Jennifer Kent, 2014) Babadook forteller deg nydelig nådeløst om hvorfor det er all mulig grunn til å frykte frykten, og de eller det som styrer den. A-HA: I EGNE ØYNE (Leif Holst Jensen, 1993) Under NRKs Arkiv-fane finner du en innsiktsfull og dønn jordnær dokumentar som fanger sjeldent dystre og blyge superstjerner.

 Spielbergs manipulerende overtoner er mest problematisk i filmer basert på virkelige hendelser, der penselstrøkene gir formidlingen av «historie» en tung og giftig malingslukt. Samtidig er det som regel i arbeidet med virkeligheten at regissøren er mest anstendig. Bridge of Spies kunne blitt en like rasjonell og spennende «historietime» som München (2005); skuffende nok har den

i stedet blitt en informasjonstung og tidvis plump affære. Tom Hanks spiller overbevisende som James B. Donovan, advokaten som tar på seg oppdraget med å forsvare Rudolf Abel (Rylance). Abel er arrestert, mistenkt for spionasje for Sovjetunionen, og advokatens rettsarbeid provoserer det amerikanske folk. Donovan vil bare gjøre jobben sin skikkelig, og etter hvert får dette positive

følger også for amerikanerne. Når en pilot på spionoppdrag over Sovjet blir skutt ned (i en mesterlig sekvens), begynner en intrikat byttehandel mellom USA og Russland. Bridge of Spies er gammeldags Hollywood-filmskaping, og Janusz Kaminskis foto er periodedramaet verdig. Men historien er svært dialogpakket; det kompliserte og moralske spillet Donovan må manøv-

rere seg gjennom, er hverken fokusert eller bredt nok som fortellerflate. Coen-brødrene har ferdigstilt manuskriptet, men bare unntaksvis er deres satiriske sans å spore. Kanskje det er Spielberg som ikke er i stand til å lage en nyansert film uten at det blir for omstendelig – før alt til slutt løses opp med emosjonelt avføringsmiddel. Sveinung Wålengen Premiere 27. november

45 ÅR Regi: Andrew Haigh Med: Charlotte Rampling, Tom Courtenay, Geraldine James,Dolly Wells, David Sibley Skjelettene i ekteskapet. Blant nålevende skuespillere tilhører Charlotte Rampling nærmest en klasse for seg, og hun er også stjernen som skinner klarest i 45 år. Men det er i samspill med Tom Courtenay, en annen britisk veteranskuespiller, og regissør Andrew Haigh. Sammen har de skapt et lite, følsomt mesterverk. 45 år er lang tid å tilbringe i et ekteskap. Å tilbringe et halvt liv sammen muliggjør uslitelige bånd, uovervinnelig kjærlighet, og til syvende og sist en slags symbiose mellom herr og fru (eller herr og herr, fru og fru, alt ettersom). Imidlertid kan det også innebære emosjonell slitasje og sår som aldri gror, for

ikke å snakke om en gigantisk fallhøyde hvis det romantiske livsprosjektet slår sprekker. Alt dette antyder Haigh gjennom hverdagslivet til ekteparet Kate og Geoff, lenge før konflikten for alvor skrider frem. Geoff har fått vite at hans gamle kjæreste, som forsvant under en skiferie, har blitt funnet. Like før han og Kate feirer 45-årsjubileum, er Geoff mer opptatt av å drømme seg tilbake til 60-tallet, og Kate begynner å se ekteskapet i nytt lys. Haigh setter sammen historien av scener som føles mer som øyeblikk, små innblikk i parets liv, som implisitt preges av et halvt århundres samliv. Det er vakkert og intimt, men samtidig hjerteskjærende, når avstanden mellom dem kommer til syne – uoverstigelig etter alle disse årene. Filmen er subtilt fortalt og velskrevet, selv om scenene

bærer preg av en letthet som gir inntrykk av at de i stor grad er improvisert. Det kommer sannsynligvis av den rutinerte hovedrolleduoen. Det er i det hele tatt vanskelig å se for seg at filmen kunne fungert uten så erfarne skuespillere. De er ikke bare overbevisende, men klarer å få historien til å føles universell. Haigh er opptatt av å stille spørsmål som det ikke finnes noen enkle svar på. Filmens siste bilde – som kan virke å gi en definitiv konklusjon – er derfor fylt av tvetydighet, optimisme og dyp melankoli på en og samme tid. 45 år utforsker på enestående vis hva som skjer når skjelettene kommer ut av skapet (eller ut av isen, om du vil), og Rampling og Courtenay beviser ettertrykkelig at de gamle er eldst. Atli Bjarnason Premiere 25. desember

6

EVERY THING WILL BE FINE (3D) Regi: Wim Wenders Med: James Franco, Charlotte Gainsbourg, Rachel McAdams Det gjøkke det, vettu. De senere års beskrivelse av Wim Wenders som en «mesterregissør» har forekommet meg snål. Det begynner å bli lenge siden de interessante 70-tallsfilmene hans, og de sertifiserte mesterverkene Paris, Texas og Lidenskapens Vinger. Dansedokumentaren Pina (2011) var fin, men de siste 15–20 årene har da ikke bydd på allverdens fra Wenders? Tidligere i år ble dokumentaren Jordens salt (2014) vist på norske kinoer, der fotograf Sebastião Salgados pyntebilder av lidelse fikk middelklassepublikummet til å føle en blanding av vemmelse og velvære. Man kunne oppleve seg selv som engasjert i «resten av verden», men med en behagelig distanse til elendigheten

4

56

– gjennom de livløse, stumme, høy-estetiserte fotografiene. Nå er Wenders allerede tilbake på norske lerreter, men denne gang med en fiksjonsfilm. Manuset er skrevet av Bjørn Olaf Johannessen, kjent for sitt arbeid med Kampen for tilværelsen. Johannessen skrev også manuset til Dirk Ohm – illusjonisten som forsvant, Bobbie Peers’ spillefilmdebut fra tidligere i år. I likhet med den, er manuset hans til Wenders´ Every Thing Will Be Fine saktegående, på grensen til underutviklet, men det er såpass mye spennende som foregår visuelt at filmen ender opp som en fascinerende kuriositet. For det første er det skuespillerne: James Franco spiller en forfatter som sitter bak rattet under en fatal bilulykke. Charlotte Gainsbourg spiller moren som mister sin sønn. Rachel McAdams og MarieJosée Croze spiller forfatterens kjærester. Ingen av disse

NOVEMBER 2015

gode skuespillerne gjør sine beste roller, og «den mannlige, vanskelige forfatteren og hans kvinner» føles som et foreldet utgangspunkt. Men: den gjennomgående følelsen av merkelig casting gjør dem faktisk til et sett interessante karakterer. Dette skyldes også Alexandre Desplats såre lydspor, som draperer fortellingen i den sorgen som rollefigurene ikke slipper helt løs. Men aller mest handler Every Thing Will Be Fines snodige appell om den billedmessige tonen; det er noe eventyraktig over Benoît Debies vakre fotografi, som i tillegg utnytter 3D-formatet på en måte jeg opplever som frisk. Måten Debie bruker 3D på for å skape dybde, doble speilinger og lysfundert atmosfære, vitner om en fotograf som har omfavnet det tredimensjonale med et rent fotografisk – ikke effektorientert – blikk. Sveinung Wålengen Premiere 20. november

Profile for NATT&DAG

NATT&DAG, Trondheim, november 2015  

Politikk // Sex // Musikk // Film // Litteratur // Krim // Samfunn // Uteliv // Kunst // Scene // Mat // Tegneserie

NATT&DAG, Trondheim, november 2015  

Politikk // Sex // Musikk // Film // Litteratur // Krim // Samfunn // Uteliv // Kunst // Scene // Mat // Tegneserie

Profile for nattogdag