Page 55

EN FILM AV WIM WENDERS SKREVET AV BJØRN OLAF JOHANNESSEN

EVERY JAMES BOND: SPECTRE Regi: Sam Mendes Med: Daniel Craig, Ralph Fiennes, Monica Bellucci, Christoph Waltz, Léa Seydoux, Ben Whishaw, Naomie Harris Bond skal det gjøres! Spectre har det meste: Daniel Craig er stadig vekk den James Bond alle menn vil være og alle kvinner vil ligge med: Det korthugde Flemingspråket ruller av tungen hans som doble seksere på et rulettbord, og sjelden har en dress sittet så fornemt rundt så faste og formfullendte rumpeballer, eller beina under stått så bredbeint og grasiøst som hans: Etter landingen fra et fall, skuende utover Themsen, mens han beundrer en ny bil eller forfører kvinnen han snart skal ligge med. Craig gjør alt dette med en særegen, spretten gravitas, og er stadig vekk vår tids Bond, slik Connery var det for sin film-era. Her er Léa Seydoux et svært godt castet komplement: bondpiken med blek hud, mykt beregnende

4

soveromsøyne og helt riktig balanse mellom sexy sirene og actionklar guttejente. På toppen av kjernecastingen har vi Ben Whishaws stjerneprogrammør Q. Like nydelig som sist, med filmens beste komiske onelinere. Til Bond: «I thought I said you had to bring the car back in one piece, not just one piece?» Ralph Fiennes’ M er like underholdende forbitret som alltid, mens Christoph Waltz’ Oberhauser er en passe camp, passe degenerert skurk med foruroligende bare føtter i mokkasinene. (Stol aldri på en mann uten sokker i skoene, sies det.) For ikke å forglemme Andrew Scott, alltid på pletten med det mørke dyreblikket sitt, det livstrette stemmeleiet og paraden av små rykk i kjeven og stygge, skjeve smil. Karakteren C, MI6’ nye overhode, er bæreren av all verdens smitte, og Scott vet å formidle det. Rollegalleriet og skuespillere er altså ikke problemet. Det er heller ikke Mendes’

velorkestrerte actionscener, som stort sett aldri står tilbake for de som slåss, dør og elsker seg gjennom dem. Men Spectre mangler én vesentlig ting: et virkelig godt plot. Handlingen er fengende, men dramaturgien bygger ikke suspense på veien opp mot det siste øredøvende klimakset, slik Skyfall gjorde det. Tvert imot rekker jeg aldri å tvile på at Bond klarer brasene. Jeg savner også tilstedeværelsen av det demoniske ubehaget tittelspor-introen lover, med blekkspruten fra Spectre-logoen gjort om til fete, buktende sugekoppkveiler og tilslørende skyer av gråsvart blekk. Spectre er et spektakulært nybygg på den flammende, mørke branntomta til Skyfall. Men den er ikke like bra. Spectre mangler noen lengder på Skyfall, slik Sam Smiths Writing’s on the wall ikke matcher Adeles dystopiske kraftpop-perle. Men nydelig, velspilt og BOND er det. Ragnhild Brochmann Premiere 30. oktober

THING WILL BE FINE PÅ KINO FRA 20. NOVEMBER

Førpremiere med besøk av Wim Wenders på Kino Victoria, 18. november kl 18 og 21. Billetter i salg på nfkino.no

«Årets oppdagelse» - rushprint

ETTERSKJELV EN FILM AV MAGNUS VON HORN PÅ KINO FRA 4. DESEMBER

Førpremiere med regissørbesøk 23. november. Billetter på nfkino.no FAR FROM MEN Regi: David Oelhoffen Liv og lærer. I 1954 er Algeriekrigen underveis, og den franske læreren Daru (Viggo Mortensen) virker ved en liten barneskole midt ute i ørkenen. En dag får han en fange i fanget, med ordre om å frakte vedkommende til en større by for å stille ham for retten. Mannen har drept sin fetter, og jages av hevnlystne familiemedlemmer, men nekter å rømme fra Daru. Duoen legger ut på reisen, som rent praktisk er langt fra enkel, men underveis introduseres også en rekke eksistensialistiske spørsmål og moralske dilemmaer. Mennenes omstendigheter omfatter altså noe mer komplisert enn kun et spørsmål om å overleve den farlige ferden, og overlevelse er ikke noe entydig mål i seg selv. I ødemarken utforskes

5

verdien av et liv, og hvordan denne valutaen kan håndteres. Det vil si, muligheten en har til å gi og ta liv, andres eller ens eget. Algeries ubarmhjertige sletter egner seg ikke bare for flotte landskapsbilder; de setter verdien av hovedpersonenes liv – hensikten med og betydning av dem – på prøve, når de fremstår så små, alene og ubetydelige der ute. Far From Men bærer med andre ord på vektig tankegods, heldigvis uten at det går på bekostning av historien. I stedet vokser de filosofiske spørsmålene organisk ut av fortellingen, i det som er en slags langsom spenningsfilm. Å gjemme seg i det bare landskapet er enklere sagt enn gjort, og en ganske intens affære. Dette er ikke minst et elegant karakterportrett av Daru og fangen Mohammed (Reda Kateb). Sistnevnt kan virke som en underutviklet rollefigur

satt opp mot Daru, men trolig skyldes det heller at Mortensen ikke akkurat trenger hjelp til å bære en film. I motsetning til Kateb – som for all del er god – kan Viggo si tusen ord knapt uten å fortrekke en mine. Dette, sammen med møysommelig porsjonert bakgrunnsinformasjon, gir visse enkelthendelser betraktelig tyngde. Når Daru tvinges til å drepe er frustrasjonen hans hjerteskjærende. Et lite øyeblikk med latter blir forbausende rørende. Når eksposisjonen så kommer, fremstår foregående hendelser i et ganske annet lys. Far From Men setter hjerneceller og hjertestrenger i bevegelse, og er en historie som stadig ekspanderer – ikke bare mens den utspiller seg, men også lenge etter at rulleteksten er forbi. Atli Bjarnason Premiere 20. november

NY FILM. GOD FILM. MER FILM. NOVEMBER 2015

merfilm.no

55

Profile for NATT&DAG

NATT&DAG, Trondheim, november 2015  

Politikk // Sex // Musikk // Film // Litteratur // Krim // Samfunn // Uteliv // Kunst // Scene // Mat // Tegneserie

NATT&DAG, Trondheim, november 2015  

Politikk // Sex // Musikk // Film // Litteratur // Krim // Samfunn // Uteliv // Kunst // Scene // Mat // Tegneserie

Profile for nattogdag