Page 50

MUSIKK ANMELDELSER

PARQUET COURTS Monastic Living ROUGH TRADE

Skuffende utvikling fra slackerprinsene Noe av det mest fornøyelige ved de tidvis glimrende, tidvis forglemmelige foregående platene til Parquet Courts, er tekstene. For button down-kledte nordmenn er det få ting som føles så autentisk Brooklynsk som å høre button down-kledte Brooklyn-brats gjøre narr av andre button down-kledte Brooklyn-brats. Dermed er det sørgelig å forvente mer av det samme, og få servert en ni låter lang EP hovedsakelig bestående av nokså tamme instrumentallåter. Med unntak av åpningssporet, garasjerockgodbiten «No, No, No!», preges låtene i stor

2

grad av taktfast, monoton gnukking. Noen ganger fungerer det; uten sammenlikning forøvrig kan det minne om en Kraftwerkaktig illustrasjon av mer eller mindre traurige hverdagslige fenomener. Det gjenspeiles i omslaget, der en mann med munkefrisyre og en stabel av tallerkener i oppvaskkummen er tegnet med passende skjelven hånd for en vokalist i et band i ferd med å kravle opp på slackertronen. Klostertematikken er også ivaretatt i låttitlene, uten at det tilfører noe nevneverdig guddommelig til «Vow of Silence» eller «Alms for the Poor» utover monotonien man muligens hengir seg til bak klosterveggene. Det er skuffende at et band som burde ha godt av litt sunn lefling med noise og instrumentaleksperimentering ender opp med å høres mer pretensiøse enn

lekne ut når de først prøver seg. Parquet Courts har meldt overgang til Rough Trade siden fjorårets Sunbathing Animal og Content Nausea. På veien kan det se ut som de har mistet noe av det som gjorde dem interessante i utgangspunktet. Jeg savner den insisterende vokalen til krølltopp og frontfigur Andrew Savage, og de nevnte selvransakende tekstene med referanser til Moleskines, meskalin og Marcel Duchamp – kort sagt alt som definerer målgruppegenerasjonen. Verre er det at Monastic Living mangler entusiasmen og kreativiteten som på sitt beste minnet om fordums hardcorehelter, på sitt verste om en gøyal The Strokes-parodi, men som alltid gjorde dem unektelig underholdende å høre på. Ida Skogvold

FJORDEN BABY! Oh Yeah OPPLETT/5071

Pur pop for nåfolk! Når Fjorden baby! nå er tilbake med sin fjerde fullengder kan vi alle begynne å snakke høyt om det vi har vist en stund: Fjorden baby! er et av de absolutt beste og stødige bandene dette ganske kjipe (sett i musikalskhistorisk perspektiv) landet har fostret. Når deres fjerde fullengder nå treffer hyllene har de nok en gang levert skyhøyt, og manifesterer virkelig at Fjorden er til å stole på. På Oh Yeah er Fjorden i stor grad tilbake der de slapp på Fjordkloden. Det er popen som står i fokus, om mulig enda litt mer enn sist. Rytmeseksjonen groover som den alltid har gjort, Nam Phuong

5

ONEOHTRIX POINT NEVER Garden of Delete WARP

Fremtiden NÅ! La det være sagt med én gang: Daniel Lopatin er vår tids viktigste komponist. Det er rett og slett ingen som klarer å formidle den digitale tidsalderens overbelastning av informasjon – og stadig mer uklare grense mellom det virkelige og uvirkelige – enn denne mannen. Samtidig har han et øre for melodi og lyddesign som gjør det til en glede å høre på. Det konseptuelle rammeverket er som alltid viktig på det nye albumet Garden of Delete, som har blitt markedsført gjennom blogger og intervjuer bygget rundt den fiktive sjangeren «hypergrunge». Dette er delvis inspirert av den nylige turneen der OPN varmet opp for Nine Inch Nails og Soundgarden, men også den samme gravingen i og refleksjonen over internettets avkroker som har vært en rød tråd i hele karrieren hans. Det er kanskje derfor den nye platen inneholder klarere elementer av både rock og klubbmusikk enn han har tillatt seg før, og ved å bevege seg litt utenfor det abstrakte lydbildet han er blitt kjent

6

50

for, kommer også en sterkere popsensibilitet frem. I likhet med forgjengeren R Plus Seven fra 2013 er komposisjonene her fragmenterte og ofte på grensen til et slags puslespill lytteren selv må sette sammen, men med mer åpenbare hooks og groove. Garden of Delete er kanskje det mest låt-orienterte albumet hans så langt. De kjente elementene fra nyere OPN-utgivelser er her fortsatt. Plast-MIDI som låter som noe fra et Playstation-spill fra rundt årtusenskiftet eller presets fra et billig Casio-keyboard. Overveldende arpeggios à la oldschool synthmusikk og klassisk minimalisme, og en blanding av bekymring og hengivenhet til moderne teknologi. Men vi får også små hint av progrock og jazzfusion, vrengte eurotrance-synther, pulserende elektroindustriell støy og til og med innslag av metal-gitar – gjerne samtidig. Som på tidligere OPNutgivelser er det enormt mye som dukker opp med tålmodig lytting. Likt hans to forrige utgivelser, R Plus Seven og Replica, er det uklare grenser mellom hva som er samplet og hva som er laget fra bunnen. Både vokal og instrumenter klippes opp og kjøres gjennom effekter til det

NOVEMBER 2015

ugjenkjennelige og flyter brått inn og ut av arrangementene, men melodier og riff står der alltid som holdepunkter, og kanskje sterkest av alt er den rådende stemningen. For det er cyberpunkmusikk, som reflekterer over forventningene til digital teknologi sett gjennom 80- og 90-tallets populærkultur som i ettertid kan virke naiv og klønete, men på andre områder var forut for sin tid. Internett og høyteknologiske apparater er tilstedeværende på en måte få hadde forestilt seg før internett revolusjonerte livene våre, og OPN belyser hvordan vi anser dette som lå utenfor fiksjonens villeste drømmer, nå er helt dagligdags for oss. Valget av lyder og stemninger vekker assosiasjoner til CDROMskytespill i kornete proto-3D, lakk-lær-og-energidrikk-estetikken fra MTV og det generelle populærkulturelle landskapet rundt årtusenskiftet, i det hele tatt nettopp assosiasjonene begrepet «hypergrunge» vekker. Dette er musikk for ensomme, søvnløse netter der du bare vil sprette en flaske Mountain Dew, spille Final Fantasy VII på emulator og tenke over tilværelsen. Eirik Kjøs Usterud

TROGEIR HOLLJEN THON

TY DOLLA $IGN FT. BABYFACE «Solid» Den nye R. Kelly får med seg 90-tallsprinsen Babyface på litt deilig kassegitar, og da snakkes det: «Big kush, long money, bad girls, real niggas, here with me» ELLIE GOULDING «Lost and Found» Typisk Max Martin. Klassisk Max Martin. Altså perfekt. YOUNG THUG Slime Season 2 Klarer ikke velge en sang en gang, hele greia er knall. DIXIE CHICKS «Video Games» (Lana Del Rey cover) Du ser de navnene, og VET at dette er bra.

Nguyens synth spruter glitrende neon og gitarist Jan Henning Buen legger en swagger over hele linja. Vokalist Sturle Kvilekvals arrogante anglofile pop-lingo og nydelig melodiske fraseringer skinner sterkere enn noen gang, og får meg til å tvile på om det er noe norsk igjen i mannen – da sett bort fra hans svært gode lyriske egenskaper. Selv om fjorden er desto mer pop tør de ta større sjanser denne gangen. De tør å smake litt på det som var så pirrende første gang vi hørte dem. Den rabiate og hysteriske brytningstrangen og det voldsomme som lå som en trykkoker under den litt vindskeive popen er tilbake. Bare hør på Big Beat elementene i «Slangetemmer» gjestet av Store P, som på ingen måte gjør låten noe mindre catchy, bare til et uhyre av

en låt, og til pop for nå! Også platas andre låt ut «Flashback», er en sterk påminner om hvor Fjorden kommer fra, og man hører tydelig inspirasjon fra deres gamle favoritter The Aller Værste! og Elektrisk Regn. Om Bergen ikke ligger nærmest England rent geografisk har det alltid gjort det musikalsk, noe heller ikke Fjorden har lagt skjul på, og på Oh Yeahs første 100 sekunder får vi Fjordens take på Billy Bragg. Det fortsetter med Andy Partridges skrudde pop, Madchester, noe Creation! her og der og fortsatt veldig mye Fjorden. Dette er en reinspekka popplate som tør å å gå den lille ekstra distansen, og gjør Fjorden baby! til et band som lager musikk som man umulig kan definere som noe annet en musikk for akkurat nå. Mathias Mollestad

Profile for NATT&DAG

NATT&DAG, Trondheim, november 2015  

Politikk // Sex // Musikk // Film // Litteratur // Krim // Samfunn // Uteliv // Kunst // Scene // Mat // Tegneserie

NATT&DAG, Trondheim, november 2015  

Politikk // Sex // Musikk // Film // Litteratur // Krim // Samfunn // Uteliv // Kunst // Scene // Mat // Tegneserie

Profile for nattogdag