Page 48

MUSIKK ANMELDELSER

JOANNA NEWSOM Divers DRAG CITY

Mer Bush enn noensinne Det er ingen andre som høres ut som Joanna Newsom. Hun besitter en fortrolighet til ulike musikalske uttrykk som overskrider ikke bare musikksjangre, men tidsperioder – ikke bare tiår, men århundrer. Med klassisk harpe, kompliserte og uventede strykerarrangementer, samt innslag av folk, jazz og lystig blues kommer merkelappen «indie», som har heftet ved henne siden debutplata The Milk-Eyed Mender fra 2004, sørgelig kort. Jeg mistenker at den har blitt værende mest på bakgrunn av hennes generelle rarhet, men denne er mindre synlig enn noensinne på hennes femte album Divers. Et av de fremste trekkene ved Newsoms sanger er de stadige skiftene i tempo og rytme. For eksempel i den strålende «Sapokanikan». Sangene klarer seg ofte bra uten trommer, men det er likevel – eller kanskje nettopp derfor – annerledes

5 MATHIAS MOLLESTAD

TINASHE FEAT. YOUNG THUG «Party Favors» Tinashe+ Thugger = aaaaahhhhaahhh <3 CARLY RAE JEPSEN «Warm Blood» Denne plata slipper ikke taket. SICHELLE «Fuck Deg» Månedens throwback. TINK «Winters diary 2» Mixtape nr.3 skuffa litt, så jeg er tilbake på toern.

og forfriskende å høre ordinær trommespilling i «Leaving the City». Låta inneholder også en forvrengt rockegitar, nok et velkomment tilskudd til Newsoms stadig voksende musikalske palett. Slike nye innslag er med og skaper inntrykket av en kunstner i stadig utvikling, som alltid er ute etter å tilføre sitt særegne lydunivers nye elementer. For første gang i Joanna Newsoms karriere føles imidlertid selv de beste låtene på albumet som litt blekere kopier av gamle kunster. Plata er litt for ujevn, der særlig

midtpartiet blir noe ensformig og forgjengelig. «Goose Eggs», «Waltz of the 101st Lightborne» og «The Things I Say» er alle litt for like både hverandre og andre folk-inspirerte ting Newsom har gjort før. Ikke dermed sagt at albumet er dårlig på noen som helst måte. Det er bare ikke noe mesterverk, slik Have One One Me (2010) var. Men det er nok av høydepunkter her, for eksempel «A Pin-Light Bent», hvor Newsom er alene med harpa, og en uhyggelig og melankolsk tekst: «my life came and went»,

TIARA THOMAS «Trust me» Noen sier det begynner å bli fullt i denne båsen, men det er plass til deg òg, Tiara. I hvert fall så lenge gradestokken fortsetter å synke.

KELELA Hallucinogen WARP

Penetrert av et romvesen Sjelden har vel noen truffet en så god balanse mellom klubbmusikk og rnb som da Kelela flettet seg inn i bevisstheten til Soundcloud-junkier verden rundt i 2013 med mixtapen Cut For Me. Kelelas yndige stemmeprakt så ut til å blande seg perfekt med de versatile produksjonene signert av produsenter med vanskelige eller eksotiske navn som Nguzunguzu og Bok Bok. Noen ble hodestups forelskede og begynte å sammenlikne henne med Aaliyah. Kelela så ut til å kunne nå inn til den helt spesielle plassen inne i deg hvor du blir til en liten geléklump av varme følelser, noe du kanskje husker fra tiden før kynisismen gjorde deg avstumpet og usjarmerende. Og hun greide alt dette i en klubbete kontekst? Hallucinogen har ikke lite den skal leve opp til. Produsentrekken er både ny og gammel, og i en ellevill pressemelding står det beskrevet utfyllende om hvordan EPens låter representerer kjærlighetens mange oppog nedturer. På coveret stirrer romvesenet Kelela på deg med utenomjordiske øyne og blå

6

ANDREAS DAHL

SWANS «Frankie M» (Fra The Gate) Jeg vet ikke helt hvem denne sangen handler om, men jeg vet at jeg synes synd på fyren. 56 KASSETTER MED IN-STORE-MUSIC FRA K-MART, 1989 – 1993 En fyr som jobbet på en K-Mart-avdeling tidlig på nittitallet har lastet opp en samling av kassetter som ble spilt av i butikkene. En sjarmerende, men litt urovekkende samling heismusikk. SPK Zamia Lehmanni (Songs of Byzantine Flowers) Ikke aktuell på noen annen måte enn at jeg har hørt mye på denne i det siste. Det er fascinerende at et band som først og fremst er kjent for liveopptredener hvor de hakket opp døde dyr og brukte flammekaster mot publikum presterte å lage noe så vakkert som dette. Når du dør og er på vei opp til himmelen/ ned til helvete/bort til purgatoriet, en prosess ikke ulik den lange rulletrappen på Tusenfryd, spilles denne i bakgrunnen.

48

synger hun. Avslutningslåta «Time, As A Symptom» er et annet høydepunkt. Newsoms falsett har bestandig minnet litt om Kate Bush, men her er hun mer Bush enn noensinne. Det begynner som en rolig, men dunkel pianoballade, men bygger seg gradvis opp og ender opp med en mektig og dramatisk finale. Joanna Newsom er enestående, og også denne plata er veldig, veldig bra. Sammenliknet med hva hun har gjort før er den likevel en liiiten skuffelse. Torgeir Holljen Thon

PIXEL Golden Years CUNEIFORM RECORDS

Norges beste band? Å skulle blande jazz og pop vil for mange høres ut som en dårlig idé. Særlig når det er snakk om popartister som skal prøve å lage jazz ved å slenge på litt trompet og kontrabass. Når man derimot går andre veien, fra jazz til pop, som norske Pixel, er mulighetene fort større. Bandet består av noen av landets fremste unge jazzmusikere. Og i sitt forsøk på å lage popmusikk har Pixel et større register å spille på enn mange andre, både melodiøst,

5

NOVEMBER 2015

rytmisk og teknisk. På særegent vis klarer de å få frem energien og lekenheten som finnes i det beste fra begge sjangre, og disse fusjoneres på en uanstrengt måte. Golden Years har en usedvanlig organisk helhet som egentlig overflødiggjør høydepunkter, men noen finnes likevel: «Move On» er kanskje det nærmeste en ordentlig poplåt, og den er strålende, der særlig Jon Audun Baars trommer utmerker seg. Den nydelige duetten mellom saksofon og trompet på «Arp» er en annen favoritt. De umiddelbare poplåtene uteblir, men til gjengjeld

er Golden Years bandets mest enhetlige og gjennomførte album til nå: Det balanserer på strålende vis mellom instrumental- og vokallåter. Bandet består av trompet, saksofon, kontrabass, vokal og trommer. Fraværet av et akkordinstrument fremstår aldri som et tap, men mer som en utfordring til de andre instrumentene om å skape melodier på nye måter. Og dette klarer Pixel med god klaring. Mulighetene som ligger i hvert instrument utnyttes til det fulle, og skaper sammen et komplekst, rikt og varmt lydbilde. Torgeir Holljen Thon

hud, og EPen åpner med noen dempede trommer og Kelela som trenger seg inn i deg igjen med stemmen du nesten hadde glemt i alt virvarret av hva man kaller et liv. «You’re so clear to me, I can see right through you,» messer romvesenet, og siden du vet at du ikke kan gjemme deg, overgir du deg heller momentant og lar Kelela fylle deg igjen og igjen. Hun er selv sårbar og synger om tapt kjærlighet på «A Message», om ekstasen ved impulsive og rene erotiske forbindelser på «All the Way Down», eller om nyforelskelse på den klubbvennlige «Rewind». Alt henger sammen på Hallucinogen, det er en EP i ordets rette forstand, en slags forlenget sinnsstemning, for kort til å være et album, men for lang til å være en singel. Likevel har Kelela maktet å beskrive hendelsesforløpet til hele kjærlighetsforhold inne i et kompakt format, og det er i det kompakte at mye av sprengkraften til Hallucinogen også ligger. Når du ligger der svett og utmattet etter å ha latt Kelela ta deg med på berg-og-dalbanen hennes av sinnstemninger, kan du ikke gjøre annet enn å være takknemlig for at du fikk lov til å bli med på reisen. Så starter du på nytt igjen. Kristoffer Jakobsen

Profile for NATT&DAG

NATT&DAG, Trondheim, november 2015  

Politikk // Sex // Musikk // Film // Litteratur // Krim // Samfunn // Uteliv // Kunst // Scene // Mat // Tegneserie

NATT&DAG, Trondheim, november 2015  

Politikk // Sex // Musikk // Film // Litteratur // Krim // Samfunn // Uteliv // Kunst // Scene // Mat // Tegneserie

Profile for nattogdag