Page 62

FILM

Soderberghs Side Effects er alltid noe annet enn den gir seg ut for. Dette er tankevekkende underholdning av høy klasse. SIDE EFFECTS Regi: Steven Soderbergh Med: Jude Law, Rooney Mara, Blake Lively, Channing Tatum, Catherine Zeta-Jones, Carmen Pelaez, Marin Ireland, Polly Draper, Haraldo Alvarez SIDE EFFECTS UTGIR SEG for å være en tema-thriller. Men det er bare tilsynelatende, mest for show. Filmen vet å forlede tilskueren, lik rollefigurene bytter masker for å narre hverandre, som om livet var en dyster farse, et spill som skal spilles. For å oppleve at man «har lykkes» i den febrile verdenen Steven Soderbergh tegner opp her, kan man ikke bare la seg drive med av tilfeldigheter, tilværelsens selvfølgelige opp- og nedturer. Man blir nødt til å manipulere dem for sitt eget forgodtbefinnende. Alle medikamentene i filmen er et effektivt symbol på slik manipulering, der de svømmer rundt i blodbanene og former kropp og sinn. Som Dr. Jonathan Banks (Jude Law) forteller den desillusjonerte pasienten Emily (Rooney Mara): «De forteller hjernen din at du er glad». Tidlig i filmen møter vi psykiateren og kona hans (Vinessa Shaw) under en forhastet lunsj, hvor hun søker oppbacking i forkant av et viktig jobbintervju. Jonathan er stresset og blir avbrutt av en hissig mobiltelefon, men doktor Trille-pille vet likevel råd. Han anbefaler såkalte betablokkere, som «gjør det enklere å være den du er». Når Dr. Banks veileder Emily, som har forsøkt å ta sitt eget liv, forteller han at depresjon dypest sett er et uttrykk for manglende evne til å skape en fremtid. Man snakker om at alt er mørkt, at man ikke ser lyset i tunnelen. Eller som Emily selv beskriver lidelsen: «Som en giftig tåkebanke som ruller inn i hjernen.» EMILY HAR NETTOPP blitt gjenforent med ektemannen Martin (Channing Tatum), som har sittet i fengsel for økonomisk svindel, men på tross av at ting ser lysere ut enn på lenge, er hun plutselig frarøvet all glede og lyst. Når hun med viten og vilje setter klampen i bånn og krasjer bilen i en betongvegg, får hun omsider oppmerksomhet rundt tilstanden sin. Dr. Banks har stor tro på at Emily skal finne tilbake til hverdagen, men innser at hun trenger et dytt på veien.

1

62

11/2013

De første antidepressivene gjør at Emily blir sliten, likeglad og mister sexlysten, hvorpå hun blir anbefalt å teste ut det nye medikamentet Ablixa. De positive resultatene er merkbare, og den eneste bivirkningen er vilkårlig somnambulisme eller søvngjengeri. Når Emily danser rundt på kjøkkenet til arabisk-inspirert musikk og heller melk utover bordet etter at de har hatt sex (scenen er som snytt ut av busenesen til Polanskis Bitter Moon!), uten kontakt med omverdenen, kjenner Martin at noe er riktig galt. Noen dager senere blir han stukket til døde av en kjøkkenkniv. Plutselig er Emily en morder. Men kan hun klandres for en handling som ble begått i bevisstløs tilstand? Må medikamentet ta ansvar? Og hvilke følger vil dette få for Ablixa-produksjonen og ikke minst Dr. Banks, som skal finansiere et nytt og bedre liv med penger han tjener på å distribuere produktet? Dette er premisset for Side Effects, og forunderlig nok er det vanskelig å ta stilling til hvem man skal sympatisere med, ettersom alle representerer noe tvetydig. Ingen er det gode eller det onde – uten å røpe for mye. Hvis Soderberghs målsetning er å vise oss en speiling av samtiden, har han skrudd ned temperaturen til et så kjølig punkt på gradestokken at filmens tone butter mot den potensielle identifikasjonen som kan oppstå mellom film og tilskuer når et tema behandles på en levende måte. Bak det samfunnskritiske skallet finner vi en åttitalls-aktig dramathriller av beste merke, så innsåpet i skjematiske intriger og reklameestetikk, at den går Adrian Lynes filmografi i næringen (morsomt nok har Soderbergh selv fremhevet Lynes Fatal Attraction som en inspirasjonskilde). DET URINFARGEDE FILTERET Soderbergh har for vane å stenke filmene sine i, har imidlertid aldri hatt større resonans som et ekspressivt virkemiddel. I snedig samspill med lyssettingen, bidrar det til å skape en atmosfære med både antiseptiske linoleumsgulv og yrende bakterieflora. Noen ganger er lyset så blendende hvitt og miljøene så sterile at innstillingene ligner arkitekttegninger som er ment å illustrere «myldrearealer» – befolket av strekfigurer, tegnet på en måte som gjør at

skyggene gir inntrykk av «mennesker i bevegelse». De sparsommelige glimtene av natur er til forveksling lik de offentlige parkområdene i en hvilken som helst Windows-desktop. I andre scener gir utpreget rød- eller bronsjeaktig lyssetting og forvrengede kameravinkler og optiske triks fornemmelsen av desorientering og kjøtt og blod, som i en erotisk noir. Formspråket uttrykker i så måte filmens dialektikk mellom tematikk og sjangertilhørighet. Side Effects kan kategoriseres som en søsterfilm til Soderberghs egen Contagion. Sistnevnte handlet om epidemier og hvordan mennesker går en slik fiende i møte. Denne frykten er rasjonell; de fleste ville nok ikledd seg plastikkhansker og munnbind hvis det virvlet kjøttetende virus i luften rundt oss. I Side Effects er sykdommen vanskeligere å definere. Den er en uhåndgripelig fiende, både for dem som opplever den på innsiden og fra utsiden. Hvem kan egentlig definere hvor syk Emily er, eller på hvilken måte? Hva er det som definerer Emilys lykke, som gjør at hun føler at livet er levende? Hvilke muligheter er hun frarøvet ved å leve som «en kvinne som venter på at mannen skal slippe ut av fengsel»? Har hun opparbeidet seg selvstendighet, som blir avbrutt etter alle disse årene, når Martin vender hjem? MAN KAN SPORE feministiske anstrøk i Side Effects. I en samtale med Dr. Banks forteller Emily historien om hvordan hun og Martin fant hverandre. Som ung student jobbet Emily som bartender, og kveld etter kveld kom det en kjekk mann som bestilte kompliserte drinker hun ikke klarte å mikse, før han plutselig kastet seg over bardisken for å lære henne oppskriftene. Han forførte henne ved å «stirre på meg som om jeg var et maleri», og imponerte med en flott seilbåt og

«

skiferie. Bryllupet stod våren etter. Anekdotene formidles med en ettertenksom og angrende, nesten flau tone. I tillegg fremkommer det at Emily har slitt med en fraværende far, og når mannen hun trodde var perfekt viste seg å være en svindler, er det rimelig å si at hun har levd et liv der mennene hun har kjent og elsket har endt opp med å svikte eller skuffe henne. Hvilket skaper en potensiell motivasjon for drapshandlingen, som ikke nødvendigvis kan knyttes opp mot medisineringen. Samtidig dyrker Soderbergh alle tenkelige klisjeer fra både noir- og skrekkfilm om at kvinnen er det monstrøse og farlige, hvis mystiske og urovekkende krefter er koblet til seksualiteten. I et slikt perspektiv er det vanskelig å omgå at Emily begår drapet på ektemannen kort tid etter at hun har gjenerobret seksualiteten sin gjennom det uforutsigbare Ablixa-medikamentet. Som i filmene til Brian De Palma (Dressed to Kill) og Alfred Hitchcock (Marnie) – og Lars von Trier – er kvinnen en kilde til uro, som må temmes og straffes for å passe inn i et forestilt, men alltid problematisert «mannlig blikk». Og som hos disse filmskaperne er også kvinnen den som igangsetter bevegelse og bryter med stasis. Hun blir aldri et redskap for mannens patetiske realiseringsprosjekt – i alle fall ikke før den problematiske slutten. For Side Effects fornekter seg ikke, og ofrer deler av sitt «tematiske ansvar» for å oppfylle sjangerkonvensjoner. Men her blir den også – muligens ufrivillig – et bilde på samfunnet som ikke er i stand til å se enkeltmennesket. Samfunnskritikken er altså både en slu avledningsmanøver for å vekke tilskuerens engasjement og en ufravikelig bestanddel. Side Effects er, på tross av sin forutsigbare sjangertilhørighet og enkelte skjematiske plotvendinger, en av de mest tankevekkende filmene i 2013. Og en av de mest underholdende. Artikkelen er skrevet i samarbeid med Montages. Les en lengre versjon på www.montages.no

Det urinfargede filteret Soderbergh har for vane å stenke filmene sine i, har aldri hatt større resonans.

Profile for NATT&DAG

NATT&DAG Trondheim november 2013  

NATT&DAG Trondheim november 2013  

Profile for nattogdag