Page 46

LITTERATUR

Forfatter Victoria Kielland ønsker seg mer netthets. TEKST KRISTIAN WIKBORG WIESE FOTO MAGNE RISNES – DET ER MYE digital-litteratur jeg ikke har noe til overs for. Jeg synes slik någoogler-jeg-dette-se-hva-jeg-fant-estetikken» blir hul, sier Victoria Kielland. – Det er ikke noe bestandig over det. Det er en tanke som slår meg, og som sikkert gjenspeiler seg i det jeg skriver, at livet, døden, havet og kjærligheten har en bestandig størrelse. Det vil alltid være der. Som noe klisjéfylt og svulstig, men det er likevel bestandig. Det er et eller annet med stoffligheten og motstanden i internett. Blankt og forgjengelig. Det lurer seg alltid unna og blir noe annet, som en eller annen kjip, ironisk superhelt. Det er sjelden noe jeg leser der som imponerer meg. Er ikke dette bare en trend nå, blir det ikke uttømt en eller annen gang? – Jeg er bare usikker på hva det sier. Jeg tenker det unndrar seg noe fordi det er så forgjengelig. Det er så flyktig. Det har også et ironisk tilsnitt som jeg aldri vil forstå. Vi skal ha en nett-lansering med skrivekollektivet som jeg var med å ta initiativ til, A.K.R.O.N.Y.M., men jeg merker at det byr meg i mot, fordi det er så lite stofflig. Og for A.K.R.O.N.Y.M. er stoffligheten et viktig poeng, med tanke på alle

1

46

11/2013

trykksakene våre. Alle fysiske verk blir knyttet opp til den som har laget det, en konkret person, og det er nettopp det kommentarfeltene ikke gjør. Der finnes ikke kropp og person. Det er kanskje det som er mest befriende, at i kommentarfeltet trenger du ikke være din egen kropp. Du er bare tekst som ikke kan spores tilbake til deg selv. Et sentralt tema, både i arbeidet gjennom A.K.R.O.N.Y.M., men også i I lyngen, er kropp. Hvorfor er du fascinert av dette? – Jeg synes kropp er slitsomt. Jeg blir aldri klok på det, jo eldre jeg blir. Alle har så aktive forhold til det hele tiden, og alle har så forskjellige målestokker når de måler skjønnhet og stygghet. Det er så mye forakt i livene til folk, for hvordan de er, hva de duger til, hvordan klærne henger på kroppen deres og hvordan de går inn i et rom med mennesker de sammenligner seg med. I boken finnes både en forskjønnelse av kroppen, men også den brutale, realistiske skildringen av kroppen, hva er du mest komfortabel med å skrive? – Det er et sterkt skille. Det er en forherligelse i John Lurie-teksten, (red. anm. Lurie er en amerikansk musiker, maler, skuespiller, regissør og produsent), men i andre er det ikke det. Lurie-teksten er veldig forelsket, veldig

rosa. Den var et forsøk på å skrive sukkersøt og klissete om noe. Jeg har en motstand i meg mot å skrive noe romantiserende. Det er ikke slik ting er. Jeg blir sint når folk gjør det, jeg blir sint når jeg leser sukkersøte blogger. De er ekstremt provoserende. Derfor går jeg motsatt vei, jeg prøver å bli så grotesk jeg kan, for å finne en vei ut av den standardiserte, velpleide måten å fremstille verden på, fordi det også er et aspekt av verden. Og hva er det du har lyst til å oppnå med å gi ut en bok? – Jeg kommer nærmere noe jeg ikke klarer å si i dagligtalen. Men jeg er usikker på om det er verdt det. Jeg tror ikke noe på folk som sier at de ikke ville overlevd dersom de ikke fikk skrive. Det er bare tull. Vi kunne alle gjort mer nytte om vi jobbet minimum et år innen helsevesenet. Hva tenker du om at vi lever i en tid hvor det å ytre en mening om, for eksempel en bok, bare er noen tastetrykk unna? – Jeg tenker at vi skal lytte til de folka. De er noen, og de utgjør en mening. Selv om vi i A.K.R.O.N.Y.M. har hørt veldig lite. Det hadde vært fint å få flere usynlige bemerkninger. Få

«

følelsen av at folk synes vi er idioter, eller at vi klarer å være presise i noen observasjoner. Jeg synes vi har glidd lett gjennom. Det er jo mye du kan ta oss på. Er boka en måte å stå opp for det du mener? – Det er også vanskelig, at folk skal knytte det så direkte opp til én person. Det er derfor jeg også har forståelse for kommentarfeltene. Jeg skrev lenge blogg uten at noen visste at det var meg. Jeg kunne være krass og sint og folk kunne spekulere i om det var meg, det syntes jeg var gøy. Det er jo noe perverst og deilig over internett. Alle kan kikke. Det ble en kanal for det jeg ikke klarte å si i dagligtalen, kikkende og usynlig – det var en god kombinasjon for meg tidlig i tjueårene. Nå stiller jeg meg mer lagelig til for hugg. Folk kommer til å mene noe om boka selv om du ikke vil at de skal det. Og du elsker oppmerksomheten og hater oppmerksomheten. Det er dette du fanges i etter å ha vært i et NATT&DAG-intervju: Du liker det, men forakter deg selv for å like det.

I lyngen (Kolon forlag) er ute nå.

Jeg synes kropp er slitsomt.

Profile for NATT&DAG

NATT&DAG Trondheim november 2013  

NATT&DAG Trondheim november 2013  

Profile for nattogdag