har blitt laget, hva jeg føler at mangler, hva som kan gjøres bedre. Det blir til på en veldig organisk måte, jeg føler ikke at jeg har så mye kontroll. Men der det slippes luft gjennom, der blir det til. Du er kjent for å opptre alene med gitar og basstromme, men på platen kan vi høre flere instrumenter – blant annet blokkfløyte. Hva tenker du om å introdusere flere instrumenter i lydbildet ditt? – Basstromme er det fineste på trommesettet, jeg synes det er så stygt med cymbaler. Det er kult når det sier dunk dunk dunk; jeg er veldig glad i insisterende, monoton musikk. Jeg gadd ikke at det skulle stå masse gutter bak meg på scenen og spille instrumenter. – Jeg vet jo ikke hva jeg vil komme til å lage i fremtiden, men nå lager jeg ting uten instrumenter, jeg bare synger på beats. Det er gøy å spille gitar, det er bare så slitsomt å bære instrumentene. Da jeg begynte som enmannsband synes jeg det var litt fint, bildet av en person som sitter alene på scenen og sliter, som liksom skal spille alt dette på en gang. En stakkars liten og desperat aleneperson, det var liksom så fint. Men nå har jeg brukt opp de sangene, jeg gidder ikke å spille på den trommen i all evighet. Du har nylig flyttet til København, men mange ser på deg som først og fremst en bergensartist. Hvordan opplever du musikkmiljøet? Føler du deg som en del av et fellesskap, til tross for at du er soloartist?
– Jeg vil helst føle meg som en del av noe. Jeg elsker fellesskap. Men jeg lager ofte ting som et opprør mot noe som er, fordi jeg vil at ting skal bevege seg. Av og til lager man ting for å passe inn, og når man passer inn, lager man ting for å gjøre opprør mot det. Jeg er glad for at jeg har venner som driver med musikk, for å kunne snakke med dem om forskjellige ting. – Jeg føler meg som en del av et fellesskap i Bergen, men jeg ser ikke nødvendigvis forskjell på hva som er musikkmiljø og andre miljø. En del folk oppfatter musikken din som ironisk. Selv deler jeg ikke den oppfattelsen, og mener at det er nettopp det inderlige i de enkle tekstene som er din styrke som låtskriver. Allikevel tenker jeg at du gjør narr av noe, det er som om musikken din forsøker å unndra seg forståelse. Er det bevisst? – Det er lite ironi i tekstene, men jeg gjør narr av følelsene mine for å ikke bli flau. Det gjør at jeg kan forholde meg til dem uten å skamme meg, men det er ikke alltid jeg klarer det. Jeg forsøker vel å si at hvis du skal være glad i meg, så må du være glad i meg uavhengig om det er kødd eller om det er ekte. Jeg vil ikke at folk skal gå rundt og tro at de er bedre enn andre folk. En liten stund glir samtalen vår ut, og vi begynner å snakke om hiphop som inspirasjonskilde. – Jeg er jo egentlig en hiphop-jente, men nå har jeg hatt en veldig lang pe-
riode hvor jeg ikke har klart å forholde meg til hiphop på cirka ti år, og det er da jeg har lagd musikk. Jeg begynte å reagere på at alle slengte dritt om damer. En stund hørte jeg på politisk korrekt rap, men det var så dårlig at jeg sluttet å høre på det også. Men nå kan jeg endelig høre på rap igjen. Har du fremdeles et kritisk syn på sjangeren? – Nå for tiden, når jeg hører på hiphop med for eksempel sexistiske tekster, så prøver jeg å tenke på tingene de sier som en metafor for noe annet, noe jeg kan kjenne meg igjen i. Jeg former det i hodet slik at ordene betyr noe annet. Så kan man heller be for de folkene som har sexistiske holdninger. Hun tenker seg om litt. – Det kan jo være litt dumt også, hvis jeg ikke tar det på alvor. Men hvem er det som er sexistiske nå? Sommeren 2014 var det jo blant annet en del dramatikk knyttet til Outkast, som mange mente hadde sexistiske sceneopptredener. – Det synes jeg også var problematisk, for Outkast er jo dritkjedelig. Med de damene, det var jo bare dårlig liksom. Jeg synes de lager veldig kjedelig musikk.
«
Jeg har prøvd å skrive hver dag før, men da blir det bare kjempeflaut og dårlig. MARS 2016
19