Page 1

TRONDHEIM 03 – MARS 2015 // SEX OG SAMLIV

SEX, KOST OG LOSJI

28 TINDER-NETTER I PARIS

FILM

DRONE FLEIN KAMPF

«BAD-TRIPPER JEG IKKE NÅ, GJØR JEG DET ALDRI»

P-PILLEPROBLEMER

BIVIRKNINGENE INGEN SNAKKER OM

FOTO CHRISTIAN BELGAUX

6 & 1 MØTER

KJETIL ROLNESS

«FEMINISTER EIER IKKE HUMOR»

POLITIKK + SEX + MUSIKK + FILM + MOTE + LITTERATUR + SAMFUNN + UTELIV + KUNST


NAUG & V E N N E R

Mer Audi, bare litt mindre

Nye Audi A1 Sportback Nye Audi A1 Sportback er en fullverdig Audi. Utstyr som vanligvis hører hjemme hos større biler, som elektromagnetisk styring og DAB+, er nå standard. Legg merke til de skarpe linjene på støtfangeren, ”singelframe”-grillen og frontlyktene. Hovedlysene har dessuten fått ny LED-signatur i kombinasjon med Xenon plus. Velg mellom hele seks motoralternativer bestående av blant annet to nye tre-sylindrede motorer med forbruk helt ned til 0,34 liter per mil. Drivstofforbruk 3,4-5,8l/mil ved blandet kjøring. CO2-utslipp 91-134g/km.


22

TRONDHEIM MARS 2015 Sjefredaktør MARIE-ALIX ISDAHL VOISIN isdahl@nd.no Redaksjonssjef DANIEL RAMBERG ramberg@nd.no Musikk- og Nettredaktør MALIN KULSETH kulseth@nd.no Filmredaktør MARTIN ØSMUNDSET osmundset@nd.no Fotoredaktør CHRISTIAN BELGAUX belgaux@nd.no Art director KARIANNE NYGÅRD nygaard@nd.no

Markedsavdeling ANDERS BROCHMANN JOHNNY JENSEN ALEKSANDER RIIS salg@nd.no NATT&DAG Event JAN CHRISTIAN FORTHUN forthun@nd.no Administrasjon okonomi@nd.no Utgiver NATT&DAG AS Trykk MEDIA NORGE TRYKK OSLO Opplag 60 000 distribusjon@nd.no

Tekstredigerer SARA HAMMER hammer@nd.no

REDAKSJONEN TAR IKKE ANSVAR FOR UBESTILT MATERIELL

Skribenter ANDREAS BREIVIK AKSEL KIELLAND ALINA LARSEN ATLI BJARNASON DANIEL RAMBERG EMIL FINNERUD IDA MADSEN HESTMAN JON SÆTER KARIMA FURUSETH LARS OLE KRISTIANSEN LIVE ØRA DANIELSEN MAGNUS STØRE MALIN KULSETH MARIE-ALIX ISDAHL VOISIN MARTIN ØSMUNDSET MARTIN PARKER MATHIAS RØDAHL NIKOLAI TORGERSEN PELLE BAMLE RAGNHILD BROCHMANN RASMUS HUNGNES SARA HAMMER SARAH WINONA SORTLAND SIREN LØKAAS SVEIN STRØMMEN SVEINUNG WÅLENGEN TORA MYKLEBUST OPTUN TROND GAUSDAL VILDE SLAGSTAD MELAND VICTORIA ØVERBY STEINLAND

Natt&Dag Oslo Strandgata 19 N-0152 Oslo Postboks 266 Sentrum N-0103 Oslo Telefon: 22 41 94 41 Natt&Dag Bergen Postboks 646 N-5807 Bergen Natt&Dag Trondheim Postboks 4410 N-7418 Trondheim

TIDENS ÅND OG OVERHØRT ���������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������� 08 SMIL & GIFT MØTER KJETIL ROLNESS ��������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������� 12 PILLE TIL VEGGS �������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������� 14 MODERNE KJÆRLIGHETSBREV ���������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������� 18 SIKKER MORALSEX ���������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������� 21 KONDOMNERT ����������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������� 22 ETT KLIKK. ÈN DØD. ������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������� 25 DRABANTEN I ROMMET ������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������ 30 FLEIN KAMPF �������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������� 34 UTELIV: KLUBB, KONSERT, BAR ��������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������� 38 MAT �������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������� 44 KUNST ��������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������� 46 SCENEKUNST ������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������� 48 MUSIKK ������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������� 52 FILM ������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������� 56 TV ����������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������� 60

For tips og presse: film@nd.no musikk@nd.no uteliv@nd.no mote@nd.no kunst@nd.no scenekunst@nd.no restaurant@nd.no litteratur@nd.no

34

WWW.ND.NO

1

Ø M E R KE T ILJ

Trykkeri

01

M

24

Foto AMINA SYRAH CHRISTIAN BELGAUX HANS NØSTDAHL YOO SUN

25

8

OSLO 03 – MARS 2015 // SEX OG SAMLIV

SEX, KOST OG LOSJI

28 TINDER-NETTER I PARIS

Illustrasjon NIKOLAI TORGERSEN TORD TORPE KRISTOPHER HERNHOLM

FILM

DRONE FLEIN KAMPF

«BAD-TRIPPER JEG IKKE NÅ, GJØR JEG DET ALDRI»

PILLEVARSLENDE BIVIRKNINGENE AV P-PILLEN INGEN SNAKKER OM

6 & 1 MØTER

FOTO CHRISTIAN BELGAUX

Daglig leder CHRISTIAN RASMUSSEN christian@nd.no

KJETIL ROLNESS

«FEMINISTER EIER IKKE HUMOR»

POLITIKK + SEX + MUSIKK + FILM + MOTE + LITTERATUR + SAMFUNN + UTELIV + KUNST

Cover: Christian Belgaux Modell: Nora / Pholk

12 MÅNEDENS MEDARBEIDERE Vilde Sagstad Imeland (26) kommer fra Kristiansands bibelbelte. Hun er konfirmert to ganger, virket lenge som ivrig sanger i lovsangsteam og var tidligere sterk motstander av sex før ekteskap og alkohol. Da hun flyttet til Oslo for å studere sosiologi startet hun et nytt liv, og byttet ut Hellig ånd med Tidens ånd. Noen år senere er hun redaksjonsleder i Universitas, men foretrekker fremdeles å skrive under «redaksjonen»-byline i NATT&DAG, av frykt for å bli stilt til veggs for blasfemi når hun er hjemme på sommerferie. Hun nyter godt av sin kristne fortid, og narrativet har vist seg å fungere bra som eksotisk markør i det sekulære Oslo. Uansett hvor mye journalist eller sosiolog hun noen gang blir, vil det likevel alltid finnes et tomrom i hjertet, reservert for Jesus.

6

03/2015

Selvutnevnt narsissist med så mange såkalte jern i den såkalte ilden at han har til gode å finne et bål stort nok til å romme alle på en gang. Nikolai Torgersen (24) er en klassisk rabagast av en halvstudert kunstnerrøver som har mer sans for det prinsipielle enn han har vett. Han er utdannet ved Einar Granum Kunstfagskole og ble i 2012 den yngste kunstneren siden 1970-tallet til å stille ut på Høstutstillingen. Til tross for OK suksess, blant annet i samarbeid med Bigbang, trives han best i skjæringspunktet mellom melankoli og resignasjon. Han er ifølge seg selv «en ydmyk versjon av Leonardo da Vinci» og med blank hukommelse fra 1990 til 2004 rettferdiggjør han sin infantile livsstil. Twitter/Instagram: @nickwop


- s책 rett og s책 vrang

- s책 rett og s책

- bestill i dag hos din grossist

8

710734 280013

3 6 1 0 2 2


TIDENS ÅND

KREKAR For et comeback! Glem Micheal Keaton i Birdman, denne våren er Krekars vår! Karismatisk opptreden på et teppe etter å ha sluppet ut fra fengsel, farse-aktig utsendelse til Slomseråka (?), NRK-taletid brukt til argumenter for drap på alle som sier ham imot, og så fengsling igjen. Hvem vet hva Krekar drar ut av vesten neste gang.

1 1

BYPLANLEGGING «Her skal byen ligge, og her skal den utvikle seg i tråd med omskiftelige trender og innfall» sa Kong Christian IV og tok seg en lugn gourmetburger en gang etter bybrannen i Oslo 1624. Mindre hybris har ikke Norges nyutdannede byplanleggere, som hveser «her skal det faen meg legges by» gjennom IPA-våte fortenner i små hjørnekontorer litt utenfor de mest urbane områdene i Norges storbyer. Fjøl-spekemat, Yo! Sushi og grovbrygget kaffe fra Abu Dhabi på «Ø» i lokalene til gamle Østbanehallen; ur-okser, luftballonger, gentrifisering OG fargerikt fellesskap har blitt foreslått i noen av de mange skissene plan- og bygningsetaten har fått inn som fremtidsvisjoner for Hovinbyen – hvor skal vi egentlig ende opp?

2 1

IMENS, ET HELT ANNET STED Våre søstre i broderlandet Sverige vil snakke mer om mens, og sauser til med egne organisasjoner som vil ha mensen «ut av trusene og inn i offentligheten», teateroppstillinger, tegneserier og kunstutstillinger. Det hele startet da tegneserieskaper Liv Strömquist snakket om mensen en helt time i radioprogrammet «Sommer i P2». I en artikkel om den menstruelle oppvåkningen sier rikskomiker Sigrid Bonde Tusvik at hun personlig ikke er «kjempefan av folk som snakker mye om mensen, men så lenge det blir gjort på en bra måte, er det like gøy som sæd og bæsj, som jo er klassikere innen humorfaget». I den Chat Noir-/Dag Frøland-titulerte forestillingen «Mot i brøsta», som Tusvik holdt med Henriette Steenstrup og Else Kåss Furuseth, hadde de til og med laget en «fantastisk mensedans også», så ingen skal si at vi ikke tar debatten her på bjerget også.

3 1

NORSKSPRÅKLIGE ALBUM Trenden har vært stødig stigende de siste årene, men ser ikke ut til å bli mindre med det første. Nå har også Morten Abel kommet med ny norskspråklig skive, i et forsøk på å virkelig teppebombe norske kulturhus med tilgjengelig og dansbar norsk musikk. NATT&DAGs anmelder er ikke imponert, se s. 52.

4 1

EEEEH … VENT. Den digitale transformasjonen setter mediehusene under press, og vi tar oss friheten til å la denne teksten fra Kampanjes sak om Aftenposten nye satsning på det stadig voksende eventmarkedet stå for seg selv, som et virrende fyrtårn i et frådende hav av nyvinninger og dårlige ideer fra mediehusenes markedsavdelinger:

5 1

A-magasinet går live: Blant ideene Aftenposten jobber med er «A-magasinet live» der innholdet fremføres på en scene, og hvor annonsørene blir en naturlig del av eventet. Publikum skal kjenne igjen elementene fra papirutgaven, men vi tar i bruk virkemidler som musikk, «live» portrettintervju, lyssetting, film, for å nevne noe. Og kanskje vi kan kjøre vinsmaking «live» med vinspaltisten Ingvild Tennfjord, eller la skuespillere gjøre annonsene live? Her finnes det mange kreative muligheter, også for annonsørene. YAHYA HASSAN-180 I Norge er Hassan best kjent fra en knippe intervjuer i Morgenbladet, i forbindelse med utgivelsen av hans diktsamling Yahya Hassan som kom ut i 2013. Den gang var Hassan kun 17 år, en palestiner som var kritisk til innvandrermiljøer og deres påståtte religiøse dobbeltmoral. Han fikk raskt merkelappen «brutalt ærlig», som er en panskandinavisk kode for «Hege Storhaug-aktig». I februar ble han aktuell igjen, etter at han uttalte at han «forsto terroristene» som angrep kontoret til Charlie Hebdo, og ikke minst etter at den kontroversielle sosiologen og tidligere TV-kjendisen Henrik Dahl våknet opp til et bilde av seg selv iført nazi-drakt i en photoshop-kollasj signert Hassan. Nå venter bare vi her på bjerget at en av våre «stemmer i debatten» tar en 180-Hassan. Hvorfor skal danskene ha all moroa?

6 1

SANS SOCKS Vi har sett skremmende mange unge jenter iført denne rare habitten: ankelsokker i svarte tøysko og ingen strømpebukse, MIDTVINTERS! Har akilleshælen blitt den nye utringningen?

7 1

VELDIG KONKRETE UTESTEDER De popper opp som barer som spesialiserer seg på paddehatter, utestedene som alle følger noenlunde samme formel: [bydelsnavn] + [navn på offentlig etat eller fordums arbeidsplass] + [innhold]³. Torggata Kennel Klubb. Sjøflyhavna Kro. Torggata Botaniske. Det begynner å bli så mange at det kan være vanskelig å finne på nye navn for de som alltid har ønsket å åpne sin egen Oslo-bar. Og hvor langt er et shuffleboard? Hvor komplisert burde en IPA være? Hvor mange kilo pulled pork får du på én gris? Og ikke minst, hva skal baren hete? Sjekk NATT&DAGs bar-generator på ND.no, så kanskje det blir litt enklere. Obs: Jordal Hattemakeri, med fokus på bærekraftig utvikling, diskriminerende dørvakter og Pogs-byttekvelder, er ifølge generatoren allerede en greie, så der må du tenke nytt.

8 1

Boblere: Hvor er alle Charliene?, hevnporno, Facebook-statuser av kulturugler på 40+, Instagram-kronikker av journalistspirer på 25+, by:Larm, by:Larm-varianter for de som ikke er by:Larm, krøllenes comeback, Wankband, 70-tallet, DEN JÆVLA KJOLEN, seks modige ord, vår.

8

03/2015

OVERHØRT

SMÅSTOFF

I’M IN LOVE WITH THE COCO En anerkjent aktør i musikkbransjen skal visstnok ha mailet ledelsen i en musikkfestival nedpå kontinentet for å høre om de ikke kunne oppdrive køl til ham da han var der på jobbtur. GAULAR En norsk rapper med ny stil tolket Prodigy-låten «Firestarter» på karaokebar i Oslo sentrum. SYNGER SOM EI LERKE … Kvelden etter så hans fetter sitt snitt til å matche den norske rapperen ved å synge duett med sin forfatter-kjæreste. JA-HA, HASSAN? En norsk kunststudent i Danmark hadde gleden av å matche med en kontroversiell ungpoet med sans for Photoshop, tydelige standpunkter og naziuniformer. SOSIALE MARKØRER INNENFOR RING 3 En skallet kulturell pengepung fra Trøndelag, som visstnok også er forfatter, har tatovering av en sykkel på sin høyre legg. GAMMELT NYTT En profilert programleder som «sluttet» i et av rikskringkastingens humorflaggskip fikk angivelig ikke fortsette fordi hun ikke var «morsom nok». *Undrende Jon Almaas-fjes* Rart – vi trodde det var et av kriteriene for å jobbe der. FRA FORSIDE TIL FEIL SIDE (AV BYEN) En av de mye omtalte redaktørene for et norsk motemagasin (ikke hun med Pia Tjelta-kjolene) booket visstnok feil hotell under moteukea i New York og ble boende i det som er blitt karakterisert som et «megasketchy område». Staaaaaaaaaaaagard. ÅÅÅÅ! En velkjent mat-, pleasureog digg-tvitrer skal visstnok ha lengre samtaler med selveste statsministeren på DM. HELT I ØRSKA Et profilert Frogner-par bestående av en panneluggforfatter og en Facebookog-rødvinsentusiast skal visstnok krangle så stolene flyr, ifølge folk i nabolaget. HADDE ‘A IKKE TRUSE? En profilert journalist med teft for tabloidkunst skal angivelig ha datet en mektig, kvinnelig politiker for noen år tilbake. Skjebnens ironi sørget for at han var for inhabil til å skrive klikksak da hun kom opp til ham på et dansegulv og avslørte at hun ikke hadde på seg truse. GODT BONDETVEDT En renessansekvinne, modell, klesdesigner og programleder som ofte er å se bak CD-spillere har startet på kunstforskolen Prosjektskolen. Selvrealiseringen vil ingen ende ta.

JEG, MEG OG CHARLIENE

Vi har kjøpt en robot som konstruerer Facebook-statuser av menn på 40+ i kultursektoren bosatt innenfor ring 3.

TEKST REDAKSJONEN NEST ETTER helgeportrettet er en av de vanligste formene for meningsfylte skriverier den som skjer i Facebook-statusene til menn på 40+ i kultursektoren. Dessverre er denne formen for ytring mest vanlig like før midnatt, i den såkalte meningstimen, så NATT&DAG har derfor gått til innkjøp av meningsroboten P.A.L. 3000 for å kunne publisere meningfulle godbiter døgnet rundt. Vi har stilt P.A.L. 3000 i jeg-modus, matet den med et par kule meninger om ytringsfrihet og annen metadata om utdanning, profesjon og sosial status. Ut kom denne kommentaren:

1

DEN 14. FEBRUAR 1989 utstedte Ayatollah Khomeini fatwaen mot Salman Rushdie, det er idag nøyaktig 26 år siden. Jeg var ni år den gangen. Jeg husker det som det var i går. Jeg gikk på Montesorri og drømte om å bli kunstner. Jeg hadde smugtittet på Fellini-filmene til pappa og drømt meg bort i det som jeg senere skulle komme til å innse var et freudiansk draumspel av forbudt seksualitet og sinnsykdom. Da jeg begynte å jobbe for litteraturtidskriftet Ballong i 2001 smalt det første flyet inn i det nordre tårnet. Jeg hadde akkurat levert inn et kulturessay om Nietzsche og monoteismen, hvor jeg drar paralleller mellom poststrukturalistsiske lesninger av hans sene aforismer med min egen diktproduksjon fra min tidlige sene fase som nylig uteksaminert masgradsstudent fra kunsthøyskolen i Bergen med poetiske vyer og en nærmest manisk appetitt på livet. På litteratur. Havet. Kvinner. På vin og på sang. Jeg var Encolpio og verden var min Gitone. Hopp 10 år frem i tid. Jeg jobber som mellomleder i en middels enorm kulturforvaltning i en hinsides kommune og arbeidsdagene er like korte som avstanden mellom der hvor eggene jeg spiser verpes og frokosttallerkenen min. Jeg drikker forøvrig vin til frokost. Vin og egg. Jeg har fått meg Nietzsche-tapet og kastet fjernynsapparatet ut av vinduet. Jeg tror jeg traff en sau i hodet med den. Jeg var nok bittlittegranne psykotisk på denne tiden. Men det er ikke gjerningsmannen, det er jeg rimelig sikker på. Golemen skapt i internettets mørke krinkelkroker. Jeg hører først om det på radioen. Jeg husker jeg sier til meg selv i det jeg hører det: «jeg er sikker på at han er tilregnelig». Det var som et kall i meg. Jeg måtte til Oslo og melde meg på i det offentlige ordskiftet. Om ikke villle det bære galt av sted, tenkte jeg. Og jeg hadde rett viste det seg, igjen. Fem år etterpå da jeg sitter på vei til Berlin for å ta en absinth med en gammel medløper fra dagene da jeg dykket inn i det okkulte. Crowley etc, du vet. Masse vin. Litt LSD. Som en narsissus stirrer i den speilblanke vannoverflaten stirrer jeg på refleksjonen i flyvinduet og ser mannen som sitter ved siden av meg. Han er likblek. Han har internett på mobilen. Den forteller oss at 14 mennesker er drept i Paris. Jeg husker eksakt hva jeg tenkte: «Dette er bare starten!».

Jeg løp av flyet og skyndet meg til nærmeste Boingo HotSpot på Tempelhof flyplass. Som for øvrig ligger på eksakt samme sted som der Oberst Rudolf Böttger drepte seg selv da han nektet å adlyde Hitlers ordre om å bombe sin egen egen flyplass, ganske nøyaktig 70 år tidligere, som beskrevet i min bok Aformismer fra Avgrunnen fra 2002 på Moskus forlag. Det ble kanskje litt mye info. Uansett. Jeg skyndet meg å logge på Facebook. Jeg hamret ned noen linjer med tommelen. Den ble blå. Jeg mistet knackwürsten min i bakken. Men jeg fortsatte å hamre. «Nå … ytringer er selvsagt frie … men jeg … ikke glem hva Siddharta sa … ekkokammer … JEG … brunskvetting … « … death, destroyer of worlds» … troll sprekker i sola … må vi virkelig krenke?». Jeg ventet tredve sekunder. Ingenting. Tredve til. Fortsatt ingenting. Jeg begynte å svette. Men så plutselig. Ping! En «like». Fra Morten Strøksnes. En til fra Bjørn Aagenes! Plutselig rant det inn: Håvard Rem, Jakhellen, Espedal, Borchgrevink og Berg. Gripsrud og Gaarder. Før jeg nådde Mitte var jeg oppe i tresifra antall likes. Kanskje folk ikke hadde gått fra forstanden allikevel? Og viktigst: kanskje jeg selv ikke bare var psykisk frisk men også rett ut klartenkende! Ja, kanskje til og med bittelittegrann genial? Stirrer du lenge nok på stor litteratur så smitter trykksverten etter hvert litt av, som mamma pleide å si da jeg leste Melville og Dickens i bambushytta vår i Etiopia på 70-tallet. Hun har nok litt rett. Hehe. Hvor var jeg? Jo. Allikevel fortsatte debatten å tilspisse seg. Hva skjer? Har ikke godtfolket lest Facebook-innlegget mitt fra 8. januar? Det gjorde meg trist å se. Mitt kjære fedreland som har fostret storheter som Wergeland, Nansen og Øverland var ikke til å kjenne igjen! Har folket mitt slukt Carl I. Hagens kandiserte eple av hat og intoleranse, rått? Jeg forsank langsomt inn i sinnets irrganger etter som dagene gikk. Folk ville gyte blod, selv om jeg hadde manet til å bryte brød. Så skjedde det igjen. Jeg husker eksakt hvor jeg stod. Jeg stod foran speilet og onanerte mens jeg hørte på Jan Erik Vold lese Obstfelder over tonene fra Chet Bakers saksofon. Ordene smeltet inn i lyden fra Dagsrevyen. «Jeg ser … på den hvite himmel … i København … den blodige sol … på Krudttønnen … en regndråpe … den «provoserende» kunstneren … jeg ser på de tusen vinduer … et titalls vitner … solen ble borte … en drept, fire skadd. Jeg ser på de smilende damer, men vi vet enda ikke hva gjerningsmannens motiv er. Jeg ser. Jeg ser. Jeg har visst kommet til en feil klode. Her er så underlig. «Etter pausen vil vi sende direkte fra Københavns-politets pressekonferanse». Uansett. For å gjøre en lang historie kort. Vi må selvsagt ha ytringsfrihet, men jeg ser ikke noe poeng i å drive med unødvendig provokasjon av en gruppe som faktisk føler seg krenket. Jeg er Charlie. Jeg er Charlo. Jeg er Dina. Jeg er Zlatan. Jeg er Spartacus. Jeg er Malala. Jeg er Didrik Søderlind. Jeg er Kåre Willoch. Jeg er en astronaut. Jeg er en enhjørning. Jeg er en liten undulat. Jeg er en hvalross. Jeg er en papegøye fra Amerika. Kjøp melk og brød, Bonzo er død, jeg er gravid.


OVERHØRT

STRØMMEN GIKK OG GIKK, MEN KOM ALDRI TIL DØRA En nylig brilleløs tulling fra hipster-, ironi- og off-Broadway-media måtte en tidlig morgen ringe politiet da han ikke kunne finne dørbryteren i bakgården han skulle ut av.

hos oss utvikler du din kreativitet Søk Asker Kunstfagskole – en 2-årig kunstfagutdanning med spennende kurs og workshops i kunst, arkitektur, foto, design, illustrasjon, animasjon og andre kreative fag. våre hovedfag er: ◊ Tegning ◊ Farge ◊ 3D form ◊ Grafiske teknikker ◊ Kunsthistorie/teori Vi gir den enkelte student individuell oppfølging og veiledning slik at alle har mulighet til å realisere sine mål. Utdanningen hjelper deg på veien videre til høgskoler eller eget selvstendig kreativt arbeid. Alle lokalene er tilgjengelig 24 timer i døgnet med egen nøkkel. Våren 2015 flytter vi til lokaler sentralt i Asker sentrum. Skolen mottar statsstøtte og er godkjent av NOKUT og Statens Lånekasse.

SøknadSfriSt 15. mai 2015 For mer informasjon om søknad og opptak, besøk skolens nettside www.askerkunstfagskole.no eller kontakt oss på post@asker-kunstskole.no, eventuelt telefon 66 790 63 04

10

03/2015

IKKE KØL DET TIL! Har du en musiker i magen? Da bør du notere deg dette for fremtidige riderbestillinger. «White socks» er visstnok kodeord for kokain, noe en naiv bandansvarlig fikk erfare så det smalt da hen dukket opp med hvite sokker backstage til et skuffet band. SCHÖNE TITTE En mannlig interiørarkitekt med et etternavn det lukter penger av, greide ikke la være å ta på puppene, nærmere bestemt brystvortene, til en journalist under NATT&DAGs Osloprisen på Rockefeller. FRITT AT LAST! Sprett champagnen! NATT&DAG er inne i det gode selskap! I forbindelse med Fritt Ords nye satsning Kvalitetsjournalistikk i en ny tid, har N&D fått tildelt $$$. Midlene, rettere sagt 100 000 kroner, skal gå til å styrke N&Ds nett-satsning, med vekt på debatt- og samfunnsjournalistikk. Det er første gangen N&D får støtte fra Fritt Ord. IKKE HØRT Vi vurderte å skrive en «Skjerpings!» på at Munchmuseet er sykt dårlige på telefonkontakt og service til presse og publikum, men det var så vanskelig å få tak i noen som kunne gi en kommentar på det at vi ga opp. OVERSETT Helseminister Bent Høie vil redesigne landets røykpakker og snusbokser. Emballasjene skal nå bli så stygge som mulig, og dette skal visst hjelpe på helsa. Omtrent samtidig dukket et underlig produkt opp på apoteket, som inneholder nikotin, som markedsføres og reklameres for som snus og som likner snus, men hvor alt dette er helt lovlig fordi det skal «hjelpe deg å slutte». Men hva er egentlig forskjellen? KIM JONG-CHILL ‘A. Da en av landets minst trafikkerte digitale bakgater ble hacket – tilfeldigvis rett etter å ha omtalt filmen The Interview – var enkelte i redaksjonen raskt på ballen med å konkludere at det var Nord-Korea som sto bak. Haha! Deretter forsøkte de å selge den kuriøse hendelsen som en nyhetsverdig sak til NATT&DAG. Litt mindre navlebeskuende paranoia i monitor, takk! GIRL-ON-GIRL? En nordlandsk sommerflørt tror at ung D2-journalist er lesbisk. Ung D2-journalist tror at nordlandsk sommer-flørt er lesbisk. En vestkant-svarting som lever i nuet tror sjefredaktøren for en gratisavis i hovedstaden er lesbisk.

SMÅSTOFF

UNGE, KVINNELIGE JOURNALISTSPIRER, SE HIT! Er du sliten etter en lang dag på jobben med research, intervjuer og kommentarer? Opplever du at du ikke rekker å sette steika i ovnen før sjefen ringer og maser om synlighet i sosiale medier? Ikke bare jobber du døgnet rundt for å servere leserne blodferske nyheter fra konfliktfylte områder og gi stemmer til dem som sjelden blir hørt, men når arbeidsdagen omsider er over starter jobben med nyhetsformidling på Instagram, Facebook, Snapchat og Keek. Det kan bli for mye, selv for den den mest energiske journalistspire, som har valgt å dedikere livet til å formidle nyheter istedenfor å løpe frem og tilbake mellom senga og kjøkkenet med en strikk festet rundt livet. Ikke la det knuse karrieredrømmen! NATT&DAG sitter på betautgaven til ny teknologi, som snart er tilgjengelig og vil gjøre din jobb som medianissemor mye enklere! Nå slipper du snart velge mellom boblebad og blodbad, SELF-E 2083 gjør det nemlig mulig å gjøre begge deler. Samtidig! Generatoren er foreløpig ikke tilgjengelig på markedet, men mens du venter har vi generert fire test-poster til inspirasjon for unge, kvinnelige journalister som snart vil kunne dra nytte av det den nye teknologien har å tilby. Jeg hadde akkurat tatt et fotbad da jeg hørte det. Al-Jazeera sto på som vanlig. 21 koptiske egyptere halshugget på bestialsk vis av IS-soldater. På en strand. Ved Middelhavet. Noe vi i Vesten forbinder med ferie og sol. For de drepte betyr dette noe helt annet. Det betyr død. Og blod. Her ble de altså drept. Barbarisk. Iskaldt. Jeg felte en tåre. Tørket føttene. Skrudde opp lyden. Jeg ville se vekk men jeg klarte ikke. Noe i meg ville se. I Saudi-Arabia deler de ut popcorn på kinovisninger av bestialske henrettelser. Noe så barbarisk. Klokken er 03:45 men jeg klarer ikke å sove. Tanken på ofrene er som limt fast til netthinnen min. Hva får mennesker til å begå slike gjerninger? Samtidig føler jeg også på takknemlighet. Takknemlig for å kunne få lov til å formidle. Gi en stemme til dem som ikke har. Sette fokus. På

drepte og undertrykte. Trøste folk som er lei seg. Men av og til trenger man selv også litt trøst. Da er det godt med et varmt bad. Nå er klokken 05:56 og jeg er stuptrøtt etter å ha sortert, delt, skrevet, silt ut, prossesert, debattert og publisert i 48 timer i strekk. Over og ut fra lille meg. #ISkrigerne #varmtfotbad #Libya #terror #grusomt #selfie #instamood #hotellrom #deadline #gjesp #trøtt #leimeg #jesuisleimeg

Omtrent slik ser en journalist ut etter en lang dag på jobben. Jeg har akkurat ferdigstilt en kommentar om Per Sandbergs nyeste innspill om den påstått frie innvandringen i Norge, som jeg er så heldig å få skrive. Jeg føler meg så utrolig privilgert som får uttrykke meg om viktige temaer på papir. Like priviligerte er dessverre ikke mange av dem som kommer hit til Norge og ber om asyl og beskyttelse. Har vi i praksis fri innvandring i Norge? Jeg synes det er vanskelig å ta stilling, men mener likevel det er viktig at alle journalister bruker ytringsfriheten sin til å mene noe om alle temaer. Flere innvandrere har sendt meg mailer i dag, flere har turt å fortelle om sin situasjon, alle takket meg for kommentaren. Jeg vil returnere takken til alle innvandrere. Uten dere hadde det ikke blitt noen kommentar. #persandberg #media #journalist #sliten #enkeltpersoner #innvandrere #sniksislamifisering #verdensbestejobb Så ser det altså ut til at regjeringen vil få gjennomslag for forslaget om å redusere antallet politidistrikter til tolv, mot dagens 27. Anders Anundsen, med Venstre på slep, argumenterer godt for sin reform, men man kan likevel spørre seg hva det vil gjøre med responstiden i de ulike politidistriktene. I kjølvannet av 22. juli var denne debatten ekstremt aktuell, men vi later til å glemme fort. Jeg skal også forsøke å glemme alt om responstid og politireformer, for i kveld blir det personalfest med verdens beste kollegaer. Når en gjeng engasjerte journalister møtes er det naturligvis

vanskelig å styre samtalen vekk fra de viktige sakene, men vi forsøker huske på at det er viktig, også for oss, å ta av seg jobbhatten noen ganger og bare nyte livet som alle andre. #kollegiale #slappeav #anundsen #politireform #chanel


SAMFUNN INTERVJU

KJETIL ROLNESS Møt den største harrytassen i norsk samfunnsdebatt. FOTO HANS NØSTDAHL Du synes det er gøy å hisse på deg feminister? – Litt gøy er det jo. Hehe. Men det er ingenting å vinne på det, absolutt ingenting. Jeg liker vel å pirke i noen vedtatte usannheter om kjønnsmakt, selv om jeg på andre områder kan være ganske politisk korrekt.

6

Hvorfor GIDDER du ta denne debatten? – Fordi jeg sannsynligvis besitter et dypt machocistisk trekk som jeg burde vært kurert for.

1

Du har med årene gått fra å være en «morsom» og «løssluppen» figur i mediebildet, til å bli en relativt humørløs og streng debattant hvis Facebook-vegg er et av landets mest aktive debattforum. Hva har skjedd? – Det har nok mye å gjøre med temaene jeg nå skriver om. Når jeg er krass i spørsmål om boligpolitikk er alle fornøyd, men når det kommer til disse kontroversielle temaene – islam, innvandring og feminisme – har folk mye lavere terskel for en tøffere tone. Jeg er jo en moralist og en faktanerd, og når jeg setter inn det giret kan jeg være ganske humørløs, det har jeg alltid vært.

6

Nå velger du nesten utelukkende å skrive om disse temaene? – Nei, men det blir litt sånn når man må forsvare seg mot klegger og hamstre og andre dyr som gnager seg fast på veggen din og nekter slippe tak. Når du skal sitte i en jævla tråd og krangle med folk som Eivind Trædal og Erik Honoré, David Toreid … Hvem faen er David Toreid? Men det er et dilemma, når man først har startet en tråd. Svarer du på kritikk, blir det en endeløs tråd. Svarer du ikke, er du feig eller arrogant.

6

Apropos følelser, under studietiden din på Blindern skal du angivelig ha vært begeistret for Richard Sennett og hans kritikk av intimitetstyranniet, og sverget ed med en studievenninne at dere aldri skulle bli personlige. Den eden har du jo mildt sagt brutt med. Blant annet i krangelen med din gode nabo Harald Eia i den mye omtalte Storbynatt-debatten? – Det tror jeg min litt yngre sosiologikollega Eia må ta på sin kappe. Jeg skrev jo bare en gretten spalte om dårlig humorhåndverk i NRK, og så var blodtåka løs.

6

Men etterpå gikk du ut i mediene og sa at du, og flere med deg, ikke vil være venn med Eia fordi han ikke var fortrolig. Mye mer personlig går det vel ikke an å bli? – Jeg føler vel at … Hehe, føler … Vel, det har vært en del slike konflikter, men jeg vil kort si til mitt forsvar at jeg har blitt venner igjen med alle sammen kort tid etterpå.

1

Ok, la oss snakke litt om avisen du skriver i, Dagbladet. De har jo ansatt to uttalte feminister som debattredaktører. Hva synes du om det? – Jeg hadde en viss glede av å legge ut et bilde av ledergruppas møte i Dagbladet, hvor det er seks damer, og minst tre av dem liker å klage på skeiv kjønnsbalanse i norsk offentlighet.

6 6 12

Mener du at det å være feminist er en gratisbillett inn i norsk media? – Helt klart. Feminisme har blitt en kar-

03/2015

rierevei. Noe man kan bruke som tittel på linje med utdanning og yrkeserfaring: «Journalist og feminist.» Som om det er en kvalifikasjon å være ideologisk. Du tror vi er vitne til en form for positiv kjønnsdiskriminering i kvinnenes favør? – Det er lettere å nå frem som journalist og meningsbærer i dag dersom du er kvinne, eller jente, enn hvis du er mann. Det er så åpenbart at jeg gidder ikke argumentere for det engang. Om du da i tillegg er feminist, så gjør det det veldig mye lettere. Feminisme er blitt en del av en identitetspakke som ung og moderne norsk kvinne med utdanning fra HF på venstresiden.

6

Kan du nevne eksempler på damer som har kommet i posisjon fordi de er kvinner og feminister, og ikke fordi de er dyktige? – Jeg kan dra en liten Jens Pikenes-linje som svar på det spørsmålet: «Jeg nevner ingen navn, alle vet hvem det gjelder». Men ironien er jo fullendt i det du ikke bare er kvinne og feminist i maktposisjon, men du liker å gjenta hvor vanskelig det er å komme frem som kvinne og feminist. Det er jo stor komikk, som ingen merker. For er det to ting feminister er dårlig på, så er det fakta og humor.

6

1 6

Herlig stereotypt!

1 6

Come on, du ser ikke på kjønnsdebatten som to lag? Guttelaget og jentelaget? – Altså … Nei …

Du danner jo et ganske karikert bilde av det å være feminist, og setter skarpe skiller mellom det å være – og ikke være feminist. Du har blant annet spurt en bekjent av oss om hun er feminist eller om hun er på ditt lag. Er ikke det ganske unyansert? – Det var jo bare fylletøv …

Vil du påstå at det er verre å være mann enn kvinne i Norge i dag? – Hvem dør først? Hvem begår selvmord? Hvem sitter i fengsel? Hvem blir mest skadet i ulykker? Hvem blir alkoholisert? Jeg kan lage en lang klageliste som kunne matche lista som presenteres hver 8. mars. Menn er klart diskriminert når det gjelder barnefordeling og samværsrett. Og faller gjennom på skolen, med frafall og dårlige karakterer. De taper for de stille, flittige pikene. Så ser vi nå på prestisjestudiene på Universitetet, der kvinneandelen ligger på mellom 70 og 90 prosent. Det er et dramatisk kvinneoverskudd. Og det skyldes systematisk undertrykking av mannen? – Da Tora Aasland, som satt som statsråd i Kunnskapsdepartementet, ble konfrontert med disse tallene sa hun: «Dette er en ønsket utvikling, og det er en viktig del av likestillingsprosessen.» Det er altså ikke noe problem med svært skjev kjønnsbalanse, bare det er til fordel for kvinner.

6

Jeg tolker deg dithen at du mener norske feminister er for selvsentrert – at de bryr seg for mye om hvite middelklasseproblemer og er for tilbakeholdne med å ta tak i de virkelige kjønnsutfordringene som kjønnslemlestelse og tvangsekteskap? De risikable sakene. – Hvis det er et felt som ikke interesserer norske

6

feminister, så er det den tredje verden, bortsett fra når de kan bruke det som eksempler i bøkene sine, på hvor forferdelig kvinner har det. «Kvinner eier 1 prosent av eiendommen i verden». Det er som vanlig helt feil. Jeg ser ingen norske feminister gå i tog for at den norske regjeringen skal stanse den forferdelige praksisen med konebrenning og medgift i India. Det er et patetisk, ynkelig svik. Et svik? – Ja, det var ordet Deejah Khan, eller Deepika, nylig brukte. Fordi man ikke vil være rasist, lar man den mest patriarkalske kulturen slippe unna.

6

Du har engasjert deg sterkt i terror/islam/radikaliserings-debatten i det siste. Hva tror du fører til radikalisering? – Det er ulike ting i ulike tilfeller, mange islamske terrorister er høyt utdannet, fra middelklassen, veltilpasset. Andre er utskudd og kriminelle. På et tidspunkt går de gjennom en vanvittig, religiøs vekkelse. Islamisme er åpenbart en farlig, lokkende ild. Jeg synes det er viktigere å slukke eller dempe denne ilden enn å føre en lang krangel om hvordan og hvorfor noen trekkes mot den.

6

1 6

Til å være samfunnsdebattant er du overraskende lite opptatt av diskusjon.

Hvordan har det seg at din islamkritikk, som baserer seg på mange av de samme argumentene som andre islamkritikere, blir godt mottatt blant alt fra høyreradikale til venstreradikale, mens for eksempel Hege Storhaug må tåle stempler som rasist og alarmist? – Jeg er redd det er så enkelt som at dersom jeg legger inn en setning i et islamkritisk innlegg hvor jeg kritiserer for eksempel Hege Storhaug, så er jeg «innafor». Men jeg mener jo at Storhaug er krakilsk og overspent. Ikke fordi vi skal pakke ting inn, men fordi vi har en veldig alvorlig trussel vi må ta tak i, og vi bør søke å alliere oss med flest mulig for å mobilisere mot den faren, i stedet for å hele tiden uttrykke seg på en måte som støter folk bort. Hot/not-konseptet er i vinden for tiden, og vi har utformet en liste over kjente og mindre kjente kulturpersonligheter du skal vurdere som hotte eller notte. Vi begynner med Henrik Langeland. – En god skikompis, men også en skrytkuk.

1 1 1 6

Frode Grytten. – En overvurdert og selvhøytidelig surpomp.

Knut Olav Åmås. – En mann som har alle de rette prinsippene, og ønsker sterke kontroverser i offentligheten uten å skape en eneste kontrovers selv.

1 6

Bendik Wold? – Lever han?

Ja, han er 34 år gammel. – Har ikke hørt et pip fra ham på åresvis. Hva gjør han?

6 1

Han er gift med Morgenbladets sjefredaktør Anna B. Jenssen. – Det er jo også noe å ha på CV-en …

6 6 6

Helene Uri. – Bra i senga.

Hva synes du om Jenssen? – Huff, hva skal jeg si? En dame som forskuslet sitt talent for klubbvertinne med fjærboa og sto for alt som var gøy og endte opp i trøstesløs tilværelse som Norges kjedeligste redaktør.

Ok? – Nei, det var tull. Flink til å flørte.

Nils Rune Langeland. – Har gjort det vanskelig for seg selv, men er en ekstremt god gutt jeg vil forsvare langt opp i rettssystemet. Jan Kjærstad. – Vanskelig case, han er en hyggelig fyr, men jeg husker han og Petter Nome fikk seg til å si noe i retning av at utseende betyr ingenting når det gjelder kvinner. Menn som sier slikt offentlig gjør det for å innynde seg hos damer. Hva kaller man det? Ikke fittesnik … De myke mennene som innynder seg … de får jo ikke fitte engang, vettu.

1

Ok, over til dilemmas. Ville du gitt offentlig støtte til Kari Jaquessons Israel-konspirasjon eller hennes Stopp pornokulturen-korstog? – Hva med å støtte Stopp Ekeberg kulturpark?

1

Ville du dratt på bilferie til Valdres med feminist og debattansvarlig i Dagbladet, Martine Aurdal, eller på gardsferie med Per Sandberg? – Martine Aurdal, selvfølgelig …

1 6 1 6

Fordi? – Fordi jeg tror at vi lett kunne utvikle en forståelse av kjønnenes komplementaritet. Som du ikke kunne utviklet med Sandberg? – Tenker du på et homoopplegg med ham?

Hæ? Åja, jøss. Du mente at du ville reise på bilferie med Aurdal for å ligge med henne. – Det var harryen i meg som talte.

Det er ikke noe problem for intervjuets del om du høres harry ut. Det er vel egentlig målet med denne samtalen. – Martine Aurdal er mye mer sjarmerende etter at paneldebatten er ferdig og man tar en øl. Dette er ikke noe du trenger å fortelle Erling Fossen, akkurat.

1

6 1

Hvis vi bytter ut Martine Aurdal med Marie Simonsen på denne bilferien da? – Da blir ikke valget fullt så enkelt.

Ubaydullah Hussain på Stortinget eller Ottar-leder Ane Stø som statsminister? – Sjansen for å overleve er større med Stø, tross alt, ellers er forskjellen minimal.


«

Det er to ting feminister er dårlig på, og det er fakta og humor.

Foto: Etter illustrasjonsforslag fra Rolnessen sjøl.

Kjetil Rolness (f. 1961) Sosiolog, musiker, skribent og fast spaltist i Dagbladet. Også kjent som Jens Pikenes og «skinnet».

03/2015

13


SAMFUNN REPORTASJE

PILLE TIL VEGGS P-pilleforskningen spriker i alle retninger. Ingen er egentlig sikre på hvor stort helvete hormoner er i stand til å lage. TEKST VILDE SAGSTAD IMELAND FOTO CHRISTIAN BELGAUX – JEG HUSKER DET som at jeg generelt fikk mer av alle negative følelser. Det var følelsen av at livet var kjipt, liksom. Ordene tilhører Ingeborg Margrete Jensen. Hun bor i København, hvor hun studerer arkitektur. Hun er en av mange som på den lukkede Facebook-siden «Den Selskapelige Diskusjonsforening» har kommentert under en tråd om psykiske bivirkninger av p-piller. Til forskjell fra mange andre NATT&DAG kontakter, har Jensen ingenting imot å dele sin historie under fullt navn. Temaet er fremdeles sensitivt for mange. Ingeborg gikk på p-piller i to omganger. Den første gangen da hun var 16 år, og den andre da hun var 22. – Da jeg sluttet den første gangen var det fordi jeg gikk ut av et forhold. Den andre gangen var det fordi jeg var lei av å ikke føle meg som meg selv, og tenkte «dette gidder jeg ikke». Ingeborg opplevde at humørforandringene skjedde gradvis, og merket ikke forskjellen før hun sluttet på p-pillene. – Da var det som om jeg fikk kontakt med kroppen min igjen. Det var som om noe lettet. Som å lufte ut et rom etter å ha hatt vinduet lukket alt for lenge.

1

I 2010 VAR STATENS legemiddelverk nominert til Kommunikasjonsforeningens «Gullkornpris». I kategorien «åpen klasse», sammen med blant andre Reitangruppen og Geelmuyden.Kiese var også den fiktive bloggen «P-pille Pia». Særskrivingsfeilen i tittelen var langt ifra det eneste som var oppsiktsvekkende. På den rosafargede bloggen til «P-pille Pia» kunne du bla deg gjennom innlegg etter innlegg hvor hovedpersonen, i tillegg til å drøfte problemer knyttet til sex og kjærlighet, åpenhjertig delte erfaringer fra sine fire første uker som p-pillebruker. RESPONSEN PÅ BLOGGEN, og den tilhørende Facebook-siden, var massiv. Unge jenter brukte kommentarfeltene til å stille intime spørsmål, mange av dem knyttet til bivirkninger av nettopp p-piller og annen hormonell prevensjon. Det handlet om blødninger, pupper, kviser og

14

03/2015

frykt for blodpropp. Men også om andre bekymringer, av ikke-fysiologisk art: [B]egynte på p-piller for to måneder siden. Er i fast forhold og merker jeg har fått mindre lyst på sex i det siste. Kan det være pga p-pillene?

Til tross for det barnslige og keitete språket til bloggens protagonist, var de påfølgende rådene saklige og informerte. «Snakk med fastlege», eller «Det er helt normalt», var gjengangere blant svarene. Da «P-pille Pia» forsvant fra nettet etter fire uker, hadde hun rukket å gi råd til hundrevis av jenter, og må sies å ha vært et nokså vellykket, statlig finansiert forsøk på å adressere kvinners bekymring for p-piller. FEM ÅR SENERE er den fiktive bloggeren for lengst glemt. Men p-pilledebatten går fremdeles, både i åpne og lukkede fora. Det er fremdeles mange av de samme spørsmålene som stilles: Er det flere p-pillebrukere som har erfaring med manglende sexlyst? Er det noen andre som har opplevd å føle seg nedfor eller deprimert og tror det kan skyldes hormonell prevensjon? KRISTINE LEITHE TENKTE heller aldri på at det hun følte kunne skyldes at hun gikk på p-piller. For fire år siden ble hun gravid. Da hadde hun, med unntak av to korte opphold, gått på hormonprevensjon fra hun var 18 til hun var 27 år. I retrospekt ser hun at hun var «halvmelankolsk» hele perioden. – Jeg gikk til psykolog, men følte ikke at det hjalp noe særlig. Den eneste forklaringen jeg kan se er at jeg i løpet av alle de årene har hatt ekstra hormoner i kroppen. Før hun bestemte seg for å kutte hormonell prevensjon helt, prøvde hun hormonspiral, etter råd fra legen. Men det endret ingenting. – Jeg ble ufin og frekk, og jeg klikka på kjæresten min hele tiden. Etter det har jeg ikke villet ta noen form for hormoner. Kristine mener selv at hun har et mye bedre seksualliv nå som hun ikke er så trist. Hun tror ikke et sekund på at det hun har opplevd er tilfeldig.

P-PILLER • Et av de sikreste prevensjonsmidlene. Omtrent 3 av 1000 kvinner som bruker den i ett år, blir gravide. • Inneholder en kombinasjon av to stoffer som virker på samme måte som kjønnshormonene østrogen og progesteron. • Hemmer eggløsningen ved å påvirke de overordnede kjønnshormonene i hypofysen, gjør slimet i livmorhalsen mindre gjennomtrengelig for sædceller, og livmoren mindre mottagelig for et eventuelt befruktet egg. • Alle p-piller inneholder det samme østrogenlignende stoffet, etinyløstradiol, mens gestagenet i pillene varierer. Kilde: Store norske leksikon og Statens legemiddelverk.

– Men det er jo ingen psykologer som spør hva slags prevensjon man går på, sier hun. I 2013 FIKK 336 000 kvinner utskrevet p-piller av lege eller helsesøster, ifølge Reseptregisteret ved Statens legemiddelverk. Det er Loette, Microgynon og Oralcon som er de vanligste merkene, men nøyaktige salgstall er ikke tilgjengelige, av markedshensyn. I Felleskatalogen står det at man skal være klar over at p-piller kan ha psykiske bivirkninger. Pakningsvedleggene lister opp ulike tilstander og angir hvor sannsynlige de er. «Stemningsforandringer inkludert depresjon og angst» regnes som «vanlig». Det vil si at plagene oppstår hos mellom 1 og 10 av 100 brukere. – Vi strever generelt med at det meldes færre bivirkninger enn det burde, sier Tone Westergren.

«

Hun er seksjonsleder i Relis, en produsentuavhengig legemiddelinformasjon, som tar imot meldinger om bivirkninger fra fastleger og sykehus og sender informasjonen videre til legemiddelverket og europeiske legemiddelmyndigheter. NÅR DET GJELDER PSYKISKE bivirkninger peker Westergren på at de bivirkningene som meldes ofte er av mer alvorlig art enn psykiske plager. – Leger har vært særlig orientert rundt å melde inn bivirkninger knyttet til blodpropp. Det virker mer dramatisk enn manglende sexlyst og nedstemthet, og dermed kan slike bivirkninger havne litt i bakgrunnen. Men vi vet jo at p-piller kan ha effekt på for eksempel sexlysten. – Og det er ikke noe hemmelighet fra produsentenes side at psykiske bivirkninger forekommer, sier Anne Benzrød. Hun har vært helsesøster i 17 år, og møter daglig jenter og kvinner i alderen 13 til 25 år. Hun sier at det ikke er ofte hun hører om psykiske bivirkninger. – Men det forekommer helt klart. Mange kan oppleve stemningsforandringer, og det forsøker vi å forberede jenter på. Innimellom er det noen som opplever å bli psykisk påvirket, og det vanligste er redusert sexlyst. Noen føler også at de blir nedstemte. Det er trasig, og kan være ødeleggende for et forhold. Man skal kunne ha en bra seksualitet. BENZRØD UNDERSTREKER at det ikke må være p-pillene. Noen ganger kan det være en faktisk psykisk lidelse. – Men hva er høna og hva er egget? Sånt er vanskelig å si. Det er jo bare å slutte, og sånn sett nokså enkelt å finne ut av hva plagene skyldes. Men dessverre finnes det få hormonfrie alternativer til p-piller. Kristine forteller om venninner som bruker hopp-av-i-svingen-metoden, og som ikke vil ta p-piller fordi de ikke vil risik-

’Du var jo satan’, konkluderte kjæresten min, en stund etter at jeg hadde sluttet på p-pillene.


ÂŤ

Redusert sexlyst er den vanligste bivirkningen.

03/2015

15


SAMFUNN REPORTASJE

ere å bli en «dårligere utgave» av seg selv. Ingeborgs venninner har også ulike oppfatninger om hvorvidt det er verdt usikkerheten eller ikke. Én av dem synes hormoner er «dritfreaky», og kunne aldri tenkt seg å gå på p-piller. – En annen har sagt at hun heller vil grine hver dag enn å bli uønsket gravid. Jeg synes det er ekstremt ubehagelig å grine, og ser det ikke på samme måte.

slett ei skikkelig hurpe. Selv om jeg følte meg rasjonell der og da, ser jeg i ettertid at jeg ikke var det. Selv om hun har byttet merke, føler hun fremdeles ikke at hun er helt seg selv. – Humøret svinger ikke like mye, men jeg føler meg litt flat, og blir ikke like intenst glad eller intenst sur.

– ALLE LEGEMIDLER har bivirkninger, sier Steinar Madsen, medisinsk fagdirektør i Statens legemiddelverk. – Det er viktig å huske på. Vi ønsker ikke sensasjonelle oppslag om bivirkninger av p-piller, fordi det kan skremme jenter fra å bruke en viktig behandling. Vi hadde en rundspørring til 500 jenter mellom 18 og 30 år i 2010. Av dem som ikke brukte prevensjon var det 285 som sa at de ikke ville bruke det fordi de var redde for bivirkninger. Madsen mener mediene enten skriver om legemidler som «vidundermedisin» eller som «dødspiller». – Den typen oppslag er det siste vi ønsker. Når mediene for eksempel skriver om død knyttet til p-pillebruk, har det enorm påvirkningskraft. Madsen nevner det han kaller «Marvelon-skremselen» fra 1994 som et av flere eksempler. Den gangen var det en rekke saker om at p-pillene av Marvelon-merket gav høyere risiko for blodpropp. – Det er antatt at mange kvinner sluttet med prevensjon i kjølvannet av dette. I alle fall så vi et høyere antall aborter i 1995 sammenlignet med de andre årene.

DET ER IKKE DET at ingen vil forske på psykiske bivirkninger av p-piller. Problemet er snarere det motsatte: at forskningen på området spriker voldsomt. Madsen viser blant annet til en undersøkelse hvor det fremkommer at kvinner får akkurat de samme psykiske bivirkningene av p-piller som av placebomedisin. – Vi har også trodd at kvinner kunne bli deprimerte av hormonell prevensjon, men en studie fra 2013 viste for eksempel at de som brukte prevensjon hadde mindre depresjon enn dem som ikke brukte prevensjon. Madsen får støtte av lege og sexolog Esben Ester Pirelli Benestad. Hen mener de sprikende forskningsresultatene vitner om at omstendigheter ellers i livet har mye å si for hva slags bivirkninger man er utsatt for. – Fordi resultatene er så ulike er det ikke mulig å si noe konkluderende om psykiske bivirkninger, annet enn at det er viktig for kvinner å ha en god kommunikasjon med legen sin. Det er uhyre vanskelig å skulle avgjøre om det man føler er depresjon eller bivirkninger. Men det nytter ikke å tenke i bare én dimensjon. Vår mentale tilstand påvirkes av så mye, og det er sjelden rettferdig å henge en effekt på én årsak, sier Pirelli Benestad.

SKREMSEL ELLER EI. For «Ingrid», som foretrekker å være anonym, ble humørsvingningene så ille at hun til slutt fikk høre fra venner og kjæreste at hun ikke var seg selv. – «Du var jo satan», konkluderte kjæresten min, en stund etter at jeg hadde sluttet på p-pillene. Jeg var rett og

Hvor alvorlig skal man ta pasienter som mener at de opplever psykiske bivirkninger? – Alle leger skal ta pasientene sine på alvor. Jenter og kvinner har krav på rådgivning, og legene må snakke ordentlig med pasientene og diskutere alternativer.

16

03/2015

Samtidig må man alltid holde muligheten åpen for at det kan være en faktisk psykisk lidelse, sier Pirelli Benestad. Når så mange kvinner går på prevensjon store deler av livet, kan det framstå som urettferdig at kvinner skal utsette seg for en slik risiko. Men det har blitt gjort utallige forsøk på å fremstille en p-pille for menn. Hittil har det dessverre vist seg å være nærmest umulig, sier Pirelli Benestad. – Testiklene lager celler hele tiden. Å hindre dem fra å gjøre det er umulig. Det handler ikke om at kvinner er ofre, men om at kvinnekroppene er enklere å manipulere når det kommer til fruktbarhet. Man velger den enkleste måten. Ingeborg tror mange kvier seg for å snakke negativt om p-piller fordi det har vært en slags merkesak for kvinner siden 1960-tallet. – Å kritisere p-piller blir nesten det samme som å kritisere at kvinner kan ha så mye sex de vil. De prevensjonsmidlene man har i dag er rett og slett for dårlige. INGEN VET SIKKERT hvorfor man mister sexlyst av p-piller. Én teori er at testosteron – det mannlige kjønnshormonet er viktig for sexlysten. Med p-piller minsker mengden testosteron. P-piller øker også bindeprotein som binder testosteron i blodet. Bundet testosteron virker ikke, og man kan derfor få mindre påvirkning fra testosteronet når man går på p-piller. Vi vet heller ikke i hvor stor skala kvinner opplever å miste sexlyst når de går på p-piller. Men i Sverige blir det nå tatt grep for å finne ut av nettopp dette. Ved Karolinska institutet i Stockholm er gynekolog Angelica Lindén Hirschberg i gang med en studie som skal bli den første av sitt slag.

«

I EN RANDOMISERT STUDIE skal 300 kvinner løpet av en periode på tre måneder få behandling med enten p-piller eller placebo – en såkalt «narrepille». Kvinnene får ikke vite om de er blant gruppen som får hormonell prevensjon eller placebo, og må besvare et spørreskjema både før og etter de tre månedene er gått. – Vi vil undersøke om p-pillen påvirker allmenn livskvalitet, helt enkelt, sier en oppglødd Hirschberg på telefon. – Vi vet at det finnes mange forestillinger om p-piller, og ønsker å ta disse forestillingene på alvor. Mange føler de har – eller er redde for å få – nedsatt sexlyst eller bli deprimerte. Det finnes ingen publiserte studier der man har testet p-piller med placebo på den måten prosjektet vårt gjør. Denne undersøkelsen er den eneste måten å finne ut av om det er noe i disse forestillingene eller ikke. VERKEN INGEBORG ELLER Kristine har fortsatt på p-piller etter å ha opplevd humørforandringer. – Hvis du hadde fortalt folk at de fikk dårligere livskvalitet som følge av å gå på hormonprevensjon, tror jeg mange ville ha tenkt seg om, sier Kristine. Ifølge Hirschberg er det at man føler seg deprimert eller har manglende sexlyst en av de vanligste årsakene til at kvinner slutter på p-piller. Når man slutter er det vanlig å bli uønsket gravid. Derfor synes Hirschberg det er viktig å undersøke dette. – Med bedre kunnskap kan man bedre gi unge kvinner råd. Jeg tror at de fleste har det bra på p-piller, men spørsmålet er hvor mange som ikke har det, og i hvilken grad man føler at livskvaliteten går ned.

Å kritisere p-piller blir nesten det samme som å kritisere at kvinner kan ha så mye sex de vil.


Regissert av gullpalmevinner Bobbie Peers Skrevet av Bjørn Olaf Johannessen

ILLUSJONISTEN SOM FORSVANT

AUGUST DIEHL & SARA HJORT DITLEVSEN

ÅRETS PÅSKEMYSTERIUM PÅ KINO FRA 27. MARS

TANK

#dirkohm facebook.com/dirkohmfilm


KULTUR REISEBREV

MODERNE KJÆRLIGHETSBREV Fire uker i Paris med Tinder som kompass. TEKST OG ILLUSTRASJON NIKOLAI TORGERSEN If you want me all you have to do Is ask a thousand questions Triplicate and file under Simple things you ask to make a young boy sigh

DET LIGGER EN imaginær mappe foran meg. Fullstappet med det som drar meg ned. Det kommer ikke til å gå. Det blir ikke noe bedre. Telefonen går tom for batteri og Belle & Sebastian gir seg litt bråere enn jeg skulle ønske. Klokken er litt over to, natt til en torsdag i midten av desember. Jeg går nedover Rue Saint-Lazare. Kvelden har gått med til å prøve å finne en Tinder-match som tror på historien om at jeg akkurat har flyttet til Paris og ikke får min nye leilighet før om én uke. Det finnes ingen leilighet. Det finnes ikke noe «om én uke». Jeg har ikke sjekket bankkontoen på flere uker, men det kan ikke være mer enn et par hundrelapper der. På vei til neste bar stopper jeg en trailersjåfør og sjekker mulighetene for å få haiket opp til Belgia eller Tyskland. Jeg arkiverer de siste timene i mappen som inneholder irrasjonelle rop om hjelp.

1

NOEN UKER TIDLIGERE sitter jeg på et fly fra Gardermoen til Orly. Jeg kommer i snakk med et par fra Paris som har feriert i Oslo. De spør hva jeg skal i Paris og jeg sier at jeg ikke vet. At jeg ikke har noe sted å bo, at jeg ikke har penger, at jeg ikke har noen plan. At jeg har en enveisbillett til Paris og at den mest klisjéfylte måten å drepe hjertesorg på kanskje er den mest pragmatiske. Jeg styrter en Carlsberg. Styrter en gin. Legger meg bakover med ordene Now we’ll never know what legends we could be, just dumbass you and dumbass me fra øreproppene jeg har fått låne. Da flyets venstre halvdel lener seg over Paris’ forsteder lener den ene halvdelen av B & C-seteparet seg mot meg og prikker meg på skulderen. Akkurat da Morrissey tar over og skal til å fullføre set-

18

03/2015

ningen om hvorfor det ville vært nydelig å dø med deg, så sier de i kor at de har en leilighet i Paris de ikke skal bruke før tirsdag. Leiligheten er grei. Boulevard Barbès. Den første gata som kommer opp om du googler «places to avoid in Paris». JEG FØLER MEG hjemme i dette området. Ikke fordi alle hater seg selv der, men fordi ingen vet hva de driver med. De går fem meter av gangen før de stopper opp og venter på neste avgjørelse eller avkjørsel. Kanskje den aldri kommer. Jeg tar første, beste og nest billigste flaske med vin med meg fra et marked og går tilbake til Barbés. Jeg slår koden til leiligheten jeg har fått låne og går inn. Går inn på Tinder. Sveiper gutter og jenter i en verden hvor venstre ikke eksisterer. TO DAGER SENERE er jeg på vei mot Sébastopol. Både Google og Tinder forteller meg at det tar 20 minutter, og etter circa tre timer står jeg utenfor Musée des Arts et Métiers og venter på en jøde fra New York på 65 år. Han bruker de første tre minuttene til å gjøre et poeng ut av at han er gay. Jeg bruker den samme tiden til å poengtere det motsatte. At han morgenen etter vekker meg ved å sette seg på sengekanten min og stryke meg over magen går greit. «Did you sleep well, darling?». Han har tross alt lagd pannekaker. Ikke-symbolsk sirup legger seg mellom mine to tettsittende pannekaker. Tre faktisk. Det er derfor måltidet ikke kan symbolisere en 65 år gammel homse som spruter sæd over ett infantilt norsk rasshøl. Dag to våkner jeg av at han kiler meg under føttene og spør om jeg er ticklish. Eh, ja, men eh, nei. PARIS HAR ET uteliv jeg ikke forstår. Jeg har ikke funnet den franske ekvivalenten til flegmatisk og lavmælt, jeg ser ikke om jentene er 18 eller 30 år, og da Erroll Garners «Early In Paris» spiller ut i øreproppene mine forstår jeg at jeg, i likhet

med det franske språket, kanskje ikke heller snakker det franske kroppsspråket. En svart jente lurer tilsynelatende på hva jeg hører på. Den franske måten å gi uttrykk for det er å ta den ene øreproppen min ut av øret mitt og putte den i sitt eget. Uten å si noe. Sin begeistring for amerikansk etterkrigsjazz utrykker hun ved å bestemt sette seg på låret mitt og kysse meg. Akkurat så intenst og langvarig at jeg lurer på hvilken annen musikk hun liker. Vi danser oss nærmere et toalett og fortsetter der, men jeg får panikk fordi jeg ikke har kondom og stopper etter 20 sekunder. Min ikke-rasjonelle personlighet prikker meg på skulderen og hvisker at jeg allerede har fått aidsen jeg frykter bare av fordommene mine. Hun forteller at hun har kondomer hjemme og at vi kan dra til henne. Da vi kommer frem har roomien hennes besøk og hun sier at jeg kanskje heller kan sove der i morgen. Jeg sier at det ikke er noe problem, går ut, venter tre minutter, ringer på en tilfeldig dørklokke i samme oppgang, sier at jeg har glemt nøklene, blir låst inn i oppgangen og legger meg til å sove i øverste etasje. EN BLACKOUT senere våkner jeg av at jeg kaldsvetter. Det tar meg noen minutter før jeg husker hvilken by jeg er i. Telefonen er død, men jeg regner med at klokken akkurat er nok til at noen vil servere meg øl. «Il est quatorze heures quarantecinq». «Pardon?» «14.45». «Merci». I PARIS FÅR jeg cirka femten Tindermatches hver dag. Jeg ble advart på forhånd om at franske jenter liker blonde gutter. Majoriteten er fransk-asiatiske jenter, deretter franske fags, så afro-franske bitches med så mange synlige piercinger at jeg intuitivt vet at de også har noen skjulte. Ingen advarte meg om de skjulte. Ingen advarte meg om at franske gutter liker blonde gutter, heller. De fleste er åpne for å møtes for en øl eller vin, men jeg vil ikke drasse på bagasjen min, så jeg

velger en fransk-sveitsisk jente som sier jeg kan sette tingene mine hos henne. Tre kilometer høres overkommelig ut. Jeg overlever i to dager ved å motvillig være med å røyke dop og kjøpe henne en middag på en restaurant i Saint-Germain des Prés. Hun stiller meg spørsmålet [boratstemme] «av you ever had sex wit a virgin?» etter fem minutter. – Twice. – Tonight is gonna be your third. 80 EURO FOR en middag blir alt for dyrt når jeg senere på kvelden får oppleve at sveitsisk førstegangssex ikke er verdt mer enn en flaske L’Héritage De Carillan Chardonnay til 2,15 euro. De neste dagene går forbi mens hun ligger over meg og hvisker «Kiss me, Nikolaiiii», mens jeg gjør mitt beste for å ikke bryte i ut latter. «Why don’t you wanna hold your arms arrrrround me, Nikolaiiiii??». «Jeg vil være helt foran i den toetasjers bussen som Morrissey synger om» tenker jeg så høyt jeg kan uten at det kommer ut verbalt. «Hold me, Nikolaiiiii», sier hun, men nå vet vi egentlig begge to at hun aldri vil være passasjeren jeg vil treffe bussen med. To dager og x antall timer etter at hun har tryglet – men ikke overbevist – meg om å slikke fitta hennes vekker hun meg. – Nikolaiiiiii, you need to move out. – OK. – I think you drink too much. DET ER EGENTLIG greit. Jeg får i hvert fall drukket gin til frokost denne morgenen uten at jeg trenger å skjule det i Orangina-

«

Jeg klarer ikke bli kvitt følelsen av at jeg er en hore.


03/2015

19


KULTUR REISEBREV

«

Ingen advarte meg om at franske gutter liker blonde gutter.

flaska. Det er alltid en blessing in disguise å bli kastet ut. Hver gang jeg må finne noe nytt får jeg en ny sjanse til å se Paris. Jeg matcher med mine tre første sveip til høyre på et åpent wifi-nett på Café Mabillon i Saint-Germain. Får et blunk og et visittkort av bartenderen. Kanskje noen burde advart meg mot homsene. Tinder blinker. – Bonjour, Nikolai! You from Paris? Speak English/French? – Bonjour! No, I’m from Oslo. Norway. I only speak English, unfortunately. – That’s fine! I’m leaving for a job in Germany tomorrow, but you look really cool. I love your long blonde hair. Wanna have dinner tonight? I’m making pasta! Pastaen er god. Rødvinen er alt for åpenbar. Jeg har et menneske i hodet mitt konstant og jeg gjør det ganske klart at min utvalgte busspassasjer ikke er en mann fra Montpellier, men en jente fra Oslo. – Her name sounds Italian. – It is. At han leter etter sin snøhvite kuk for kvelden blir komisk da han forteller at han til daglig jobber på Disneyland utenfor Paris. Han anbefaler meg å dra dit, men jeg får ydmykt forklart at jeg foretrekker Robert Rauschenbergs tepper fremfor Aladdin sine. Vi drikker opp vinen før vi legger oss, og det tar mindre enn en time før jeg våkner opp med en hånd rundt ballene mine. Jeg flytter hånden og sier høflig «good night, Matthieu». Fem minutter senere våkner jeg med en tunge i øret. Nalas tunge. Etter å ha tørket vekk det franske slimet er hendene mine så våte at de uansett ikke vil fungere på en touchskjerm, så jeg bestemmer meg for å la Tinder ligge de neste dagene. Leiligheten til Matthieu er lokalisert i et relativt fint område og interiøret er tatt ut av et minimalistisk homseblad fra 2014. Ingenting å klage på, egentlig. JEG BRUKER MINE siste 700 kroner på en flaske gin og tre netter på et hostel i Montmartre. Det første og eneste som møter meg på hostellet er to australske

20

03/2015

jenter. Klokka er 13 på formiddagen og jeg er i en blandingsrus jeg ikke klarer å sette fingeren på, men jeg registrerer at hun ene er utrolig vakker. Vi blir sittende og prate i tre-fire timer. Jeg går ut for å finne meg noe å spise, får kortet mitt avvist, må løpe fra regningen og returnerer til hostellet to timer senere. Jeg tror ikke rusen har gitt seg. Adrenalinrushet tilføyer den siste ingrediensen i den udefinerbare cocktailen og jeg føler meg mye bedre. Jentene er fortsatt på rommet, og samtalen mellom meg og Pen Australsk Jente™ fortsetter en drøy time, kanskje lenger. Vi ler kollektivt av at noen foregrep seg på meg 24 timer tidligere. I løpet av de neste timene utvikler Pen Australsk Jente™ seg til å bli Nydelig Australsk Jente™. Samtidig vet jeg at kortet er tomt for penger, og jeg ser en mulighet til å kanskje snike meg med på bussen de skal ta til Sveits om to dager. Da hun legger seg i sengen sin begynner jeg å skrive i tegneblokka mi. Jeg river lappen ut av blokka, krøller den, reiser meg opp og later som at jeg skal fylle en vannflaske på badet og legger den på brystet hennes når jeg passerer sengen hennes på veien. Hun leser den, bretter den sammen, putter øreproppene i ørene og setter på musikk. Om det er Morrissey vet jeg ikke, men jeg håper det er noe i samme sjanger. Det siste jeg hører fra henne er «What time do you want me to put the alarm, Lizzie?». BORTSETT FRA Å bruke dagen derpå på å se Flåklypa Grand Prix to ganger, har jeg kjøpt inn vin og øl. Jeg håper Pen Australsk Jente™ skal gi meg noe tilbake. Bare et blikk. Kanskje en lapp, om jeg er heldig. Vi snakket tross alt om Breivik i en time i går, og jeg tror jeg var en god lytter da hun fortalte om de tre menneskene som døde i Sydney i starten av desember. Hun virket interessert da jeg parerte med historien om Childers Palace Backpackers Hostel fire hvor Robert Paul Long en gang i 2000 tente på et hostel i Australia og drepte 15 backpackere.

– Not to be rude, Nick, but I think we’re going to bed. Med trykk på «we». Det er tydelig at de har snakket om Lappen. De har snakket om at lappen jeg skrev er super weird og super creepy. De har snakket om at jeg er super weird og super creepy. Lapper, seriemorder-referanser ingen har hatt i noe som helst pensum og Charles Manson-intervjuer på sengekanten. Ingen av dem snakker med meg resten av kvelden. De drar neste morgen. LETTSKREMT Australsk Jente™ blir byttet ut med en vietnamesisk dame på rundt 30 år. Jeg byr på juleøl. Hun sovner etter cirka tre slurker, og alle mine forestillinger om asiatisk alkoholtoleranse blir bekreftet. Da jeg kommer tilbake etter en spasertur iscenesatt av Jean-Pierre Jeunet, lydsatt av Yann Tiersen og drevet av Gordon’s Gin er hun våken og forteller meg på gebrokkent engelsk at hun ikke er god til å drikke alkohol. Samtalen glir inn på «ruou ngâm», en tradisjonell vietnamesisk drikk hun beskriver som risvin på opptil 60 prosent alkohol med døde dyr i – kakerlakker, slanger, edderkopper, aper, tigervalper. Hun stiller seg tvilende til om det eksisterer i Paris. Jeg overtaler henne til å bli med for å prøve å finne et utsalgssted. Vi tar en taxi til 13. arrondissement, Paris’ «Chinatown», og lokaliserer en vietnamesisk bar. Buffy Sainte-Marie holder meg med selskap på øret mens min date for kvelden spør etter ruou ngâm. Jeg blir selvbevisst med ordene his hair was light, his eyes were love, his words were true og tenker på Ludvig. At det går an å ha så vondt. Jeg visste ikke at det gikk an å ha så vondt. De neste dagene går forbi alkoholisert i en hostellseng.

«

JEG TRODDE fremmedgjørelsen i en ukjent by ville gjøre meg ydmyk nok til å bremse destruktiviteten. Paris hjelper dessverre ikke. På dette tidspunktet begynner det også å gå opp for meg at Tinder-leken går til helvete. Jeg tekster med to personer, men jeg klarer ikke bli kvitt følelsen av at jeg er en moderne hore. I beste fall. Egentlig er jeg bare en vanlig hore. FOR ANDRE GANG på 10 dager går jeg tom for penger og får bankkortet avvist. Denne gangen er det bittelille julaften og jeg skal til å gjøre en reservasjon for én natt på et hostel sentralt i Paris. Reservasjonssummen er på 2,17 euro. 19 kroner. Jeg eier ikke nitten kroner. Jeg har litt over femogtjue spenn i jakkelomma, penger jeg fikk i veksel etter at jeg kjøpte to pils på Gardermoen for fire uker siden. Dumbass me. Når det kjennes som slutten er det med en viss lettelse. Jeg er ikke sikker på om dødsfølelsen er forbeholdt kun reisen eller om det kanskje er på generell basis denne gangen. JULAFTEN tilbringer jeg ved å høre på «DAOGEN» av Mats Dawg alene på et hostel i Paris, mens jeg drikker Bière De Noël og tar livsløgnen på fersk gjerning i å vokse seg større enn mitt allerede uproporsjonerte ego. Ved nyttår er jeg tilbake i Oslo. Identisk sinnsstemning. Tomt. Den treffende teksten fra en Simon & Garfunkel-sang om den katolske musikk-helgenen ødelegger nok en dag. Den venstre øreproppen har allerede vært ødelagt i et par dager. Noen ganger funker ikke begge to.

Jeg trodde fremmedgjørelsen i en ukjent by ville gjøre meg ydmyk nok til å bremse destruktiviteten. Paris hjelper dessverre ikke.


KULTUR KOMMENTAR

SIKKER MORALSEX

Når det først oppstår en skikkelig debatt om sex på film i norsk media, er det trist at utgangspunktet er en så svak film som Fifty Shades of Grey, og enda tristere at kritikere og kronikører inntar en moralsk misjonærstilling. TEKST SVEINUNG WÅLENGEN // FOTO CHRISTIAN BELGAUX

SEX PÅ FILM blir alltid vurdert, særlig når det er snakk om filmer med mye sex, som samtidig har et bredt kommersielt nedslagsfelt. Etter et par uker med diskusjoner om seksualmoral og kvinnesyn, preges Fifty Shades of Greydekningen her til lands først og fremst av rykter om skuespillerne, for ikke å nevne de vanvittige besøkstallene: etter to uker var filmen sett av nærmere 250 000, og The Imitation Game ble pisket ned fra førsteplassen på lista over årets mest sette filmer i Norge. Fortsatt finnes det en skrekk for hvordan populærkulturen kan hypnotisere hjernene våre, og hva slags påvirkning fremstillingen av sex og vold kan ha. I Chicago ble en student nylig arrestert for å ha trakassert en kvinne seksuelt, etter å ha blitt altfor revet med under det han siden omtalte som «gjenskaping av scener fra Fifty Shades». Det vil alltid finnes skrudde personer som «lar seg inspirere» av film, men hvor stor er egentlig den direkte påvirkningskraften? Skal vi fortsatt «beskytte» hverandre fra populærkultur som kan virke skadelig? Tror virkelig kvinnegruppa Ottar, som demonstrerte og oppfordret til boikott i forbindelse med Fifty Shades-premieren, og de mest moralistiske filmanmelderne, at filmen kan føre til mer vold mot kvinner? Fifty Shades of Grey er et enkeltstående, seksuelt eventyr, som heller ikke fremstiller sin kvinnelige hovedkarakter så passivt som man fikk inntrykk av ut fra protestene. Filmen er imidlertid fortsatt både dårlig og uinteressant. Det seksuelle krydderet den byr på er dynket i polert

1

mainstream-saus, som gjør at de ukonvensjonelle sex-scenene blir ganske strømlinjeformede likevel. Filmen problematiserer ikke seksualiteten den fremstiller på en tilstrekkelig måte, og derfor er det synd at det var akkurat denne filmen som skulle skape debatt. Hvor ble det av den norske debatten rundt Lars von Triers Nymphomaniac? Eller Gone Girl, som riktignok ikke inneholder så mye sex, men som faktisk har et diskusjonsverdig kvinnesyn? KRONIKKFORFATTERE og anmeldere i Norge er glade i å hefte seg ved kjønnsperspektiv i populærkulturen, men «kritikken» er som regel tilpasset et avislesende publikum som ikke blir utfordret i det hele tatt. Det kanskje mest provoserende jeg har lest i år er en kommentar jeg egentlig var helt enig i, nemlig Kjetil Østlis tekst «2015 bør bli kjønnets år» i Amagasinet 6. februar. Østli ramser ironisk opp kjønnsdelte gaver, som at «gutter bør få armbrøst, for du vet åssen gutter er? De elsker våpen». Wow, en ironisk tekst om kjønnsstereotyper i 2015? Trenger vi dette? Kanskje for å bekrefte for oss selv at vi er reflekterte Aftenposten-lesere? Østli har knekt en kode: Som kommentator i norsk dagspresse kan man få hva som helst om kjønnsroller på trykk – så lenge det er en kritikk som er veldig liberal, litt artig og totalt ufarlig. At det fortsatt finnes overmodne kjønnsmønstre er det liten tvil om, men faktum er at 2014 kanskje var det «kjønnets år» som Østli forvirret og forsinket lanserer. Fikk han ikke med seg alle de interessante – og mindre interessante – diskusjonene om feminisme og

kjønn som var i 2014? Østli sparker inn åpne dører, i likhet med så altfor mange aviskommentatorer for tiden. TILBAKE TIL Fifty Shades of Grey: Det er såpass sjelden at en ny kinofilm diskuteres heftig i media, at man nesten må ønske debatten velkommen uavhengig av filmens svakheter. Når så mange nordmenn har lest bøkene og sett filmen, har en diskusjon om fortellingens syn på seksualitet og kjønnsroller en verdi uansett. Det kanskje mest spennende ved debatten har vært meningene om hvorvidt den kvinnelige hovedrollefiguren er «undertrykt». Når en mannlig filmkritiker som Jon Selås i VG irriterer seg over at filmen er en «tradisjonell mannefantasi», undervurderer han det faktum at Fifty Shades først og fremst har vært (og er) en historie som appellerer til kvinner. At så mange kvinner har slukt Fifty Shades med nysgjerrighet gjør selvfølgelig ikke filmen god, men i likestillingens navn hadde det kanskje vært mer formålstjenlig å flytte fokus over på kvinnelig fantasi, og å ta dette mer på alvor? Det er også problematisk å fordømme filmen bare fordi den handler om en kvinne som lar seg underkaste seksuelt.

«

Christian Grey er riktignok manipulativ, men Anastasia bruker lang tid på å vurdere situasjonen før hun tar et selvstendig valg. Et ønske om å underkaste seg andre er en reell form for seksualitet, og ved å dømme Anastasia som «svak» fordi hun undersøker sine egne lyster, står man i fare for å glemme filmkritikken og i stedet gjøre seg til dommer over hva slags sex som er akseptabel. Her må Fifty Shades of Grey-filmen også selv få smake pisken – måten den fremstiller BDSM på er både urealistisk hollywoodifisert og knyttet til skam/hemmeligholdelse. HVILKE SEKSUELLE TABUER er det fortsatt mulig å bryte på film? Fifty Shades of Grey-debatten har kanskje ikke resultert i noe revolusjonerende tankegods, til tider har den også vært misforstått og dårlig fundert. Likevel er den det nærmeste vi har kommet en temperaturmåler på aldri så lenge, når det kommer til sex-skildringer i populærkulturen. Alt tyder på at Dagbladet Meninger får nok å gjøre også ved Fifty Shades Darker-premieren neste år. Sveinung Wålengen (f. 1985) er frilansskribent, film- og sosiologiutdannet og driver den lokale kinoen i Ås.

Som kommentator i norsk dagspresse kan man få hva som helst om kjønnsroller på trykk – så lenge det er en kritikk som er veldig liberal, litt artig og totalt ufarlig. 03/2015

21


SAMFUNN KOMMENTAR

KONDOMNERT Hvorfor så mye motstand mot medisinen som kan forhindre HIV-smitte?, skriver Andreas Breivik. TEKST ANDREAS BREIVIK ILLUSTRASJON KRISTOPHER HERNHOLM JEG SER EN video på Xtube.com av en dude som har spart på spermen til seks andre menn som har pult ham i løpet av dagen. Nå sitter han foran webkameraet sitt og presser ut alt sammen for de som vil se på. En annen får roommaten sin til å komme i små ispinneformer som han fryser ned og spiser mens kameraet går. På Grindr snakker jeg med en fyr som vil at jeg skal knulle ham sammen med en gruppe andre menn og «cream his bare hole». Denne gangen takker jeg nei, fordi det bare er på nachspiel jeg dropper kondomer, men sammen med de andre Xtube-seerne skulle jeg gjerne ha gjort det oftere, hadde det ikke vært for ulempene ved HIV og andre sykdommer.

1

VIDEOENE FORBLIR kanskje fantasier, men samtidig kan de vise hvordan fantasier og ønsker om intimitet er på kollisjonskurs med myndighetenes oppfordringer til kondombruk og reduksjon av «risikosex». Det er en kamp kondomene taper når antallet nye HIV-smittede i Norge stiger, spesielt blant menn som har sex med menn. Jeg tror satsingen på kondomer og testing alene ikke er godt nok, og at vi trenger en backup i de tilfellene kondomet sprekker, eller glir av, eller blir glemt hjemme, eller den gangen man ikke ville bruke det. DET FINNES kanskje et hjelpemiddel allerede, men det tilbys ikke i Norge. «PrEP», eller «Pre-exposure Prophylaxis», er en behandling som kan forhindre HIVnegative personer i å bli smittet av HIV. Behandlingen baserer seg på et daglig inntak av pillen Truvada. Studier har påvist ulike effekter av PrEP, fra 42 til 92 prosent reduksjon i antallet HIV-smittede. Truvada beskytter imidlertid ikke mot vanlige kjønnssykdommer, og medisinen kan ikke erstatte kondombruk. Nordamerikanske helsemyndigheter anbefaler PrEP til menn som har sex med menn, og andre som har stor risiko for smitte; dessuten hjelper LGBT-sentre i byer som Los Angeles, New York og San Francisco, homser med oppstart og finansiering av PrEP. Truvada er nemlig langt ifra gratis, og uten forsikring må man punge ut tusenvis av dollar i måneden for å holde seg inne med pil-

22

03/2015

lene. Den amerikanske debatten om PrEP preges derfor i stor grad av spørsmål om penger, klasse og privilegier. I NORGE HAR Truvada-behandlingen fått svært lite oppmerksomhet. Da jeg får tak i Seniorrådgiver og nestleder i Helseutvalget, Bera Ulstein Moseng, på telefonen, stiller hun seg skeptisk til PrEP. «Man kan finne hvilket svar man selv vil» sier hun, «fordi forskningsrapportene spriker i alle retninger.» Den eneste rapporten Moseng setter sin lit til sier at PrEP kan gi en risikoreduksjon på 70 prosent, og det synes hun ikke er særlig imponerende. Derimot maner hun til forsiktighet, tålmodighet og beslutninger fattet på skikkelig forskning; kanskje må vi vente enda 10 år på en god nok vaksine. I tillegg understreker Moseng at mange av studiene er utført på heterofile, monogame par, og ikke «homser som har 200 sexpartnere i året». IFØLGE ET strategidokument jeg finner på Helseutvalgets nettsider koster et HIVtilfelle 3,6 millioner kroner per pasient, og «med 80–100 diagnostiserte MSM hvert år utgjør dette […] kostnader på kr 288–360 millioner hvert år.» Moseng estimerer at Truvada vil koste ca. 70–100.000 kroner per pasient. Kondomer er i så måte et veldig mye billigere alternativ og Helseutvalget pusher dem for hva de er verdt. «Økt kondombruk, reduksjon av risikoatferd og økt HIV-testing vil fremdeles være hjørnesteinen i fremtidens HIV-prevensjon – også i Norge,» skrev Moseng og kommunikasjonsrådgiver Aksel Overskott i kommentarfeltet under en Gaysir-artikkel om PrEP tidligere i vinter, mens helseminister Bent Høie uttaler ganske nøyaktig det samme i februarutgaven av Blikk. INTERESSEORGANISASJONEN HivNorge debatterte PrEP på sitt styremøte i høst, der blant annet faren for «økt risikoatferd» og reduksjon i kondombruk ved innføring av PrEP ble diskutert (de stiller seg noe tvilende til at personer i «risikosituasjoner» vil klare å ta medisinen sin hver dag når de ikke klarer å ta på seg kondom før sex). I tillegg vil HivNorge «[forske] mer på hvor effektivt det er å gi PrEP i forhold til hvor mange HIV-infeksjoner som forebygges.» Likevel holder

tallene for nye HIV-smittede seg stabilt høye ifølge Folkehelseinstituttet, og jeg lurer på om det virkelig er mer kostbart å forebygge smitte enn å behandle allerede smittede. Nylig besluttet HivNorge å underskrive et åpent brev, The HIV Prevention Manifesto: we need PrEP now!, ført i pennen av flere europeiske HIV- og LGBT-organisasjoner, og adressert til ulike europeiske institusjoner og den farmasøytiske industrien. Et av punktene i manifestet sier: «We need to increment the number of prevention tools and to develop ‘Combination prevention’ strategies. This is the only way to end the HIV pandemic.» JEG TAR EN pause fra den kliniske risikoretorikken og returnerer til Xtube og en person som skriver følgende på profilen sin: [I am a] Total cumdump and gangrape bottom. No load refused! Especially into being spitroasted, doublefukked and gangbanged. Always bareback. 121 or groups. Esp black tops and multi cummers. Esp poz, toxic or hep c guys who wanna breed me with their toxic loads. No load refused – more toxic the better!! Black poz spunk is best but all loads taken. Never pull out – always breed deep in my hole – I want your dna in me!

EN AV VIDEOSERIENE hans inkluderer et åtte timer langt fuck-a-thon med 24 menn som pumper ham full, «bareback.» Det er ikke et unikt fenomen, videoene hans får mange positive kommentarer, og temaet blir ofte behandlet i ulike kunstnerskap, Bjarne Melgaard er bare ett av mange eksempler. På en måte skjønner jeg ingenting, men samtidig har jeg en forståelse for hvordan det «å gi helt faen» ovenfor HIV-faren også kan fremstå som et alternativ. I alle fall kan jeg relatere meg til ønsket om å fullt og helt smelte sammen og dele DNA med en annen person. I EN INTERESSANT brevveksling gjengitt på nettstedet wewhofeeldiffrently.info, diskuterer kunstneren Carlos Motta og

«

kurator Nathan Lee egne positive erfaringer med Truvada («I was surprised to see how after years of always thinking about HIV while having sex I was suddenly ‘bare,’ (momentarily) forgetting the ‘risk,’ and the ‘fear’ … I am grateful for that feeling, however loaded and problematic it may be … »), samt at «dagens generasjon» ikke har den samme erfaringen med HIV/AIDS som homsene for 20 år siden. HIV er ikke lenger en dødsdom, samtidig som det langt ifra er en triviell diagnose. Lee adresser dessuten kjensgjerningen som er HIV-arbeidernes verste mareritt: «a big part of what we’re talking about is that guys really want to feel a cock up their ass without a condom». I VINTER ARRANGERTE Helseutvalget en fest kalt «Rubberized» på utestedet Elsker i Oslo. «In rubber we trust» var festens undertittel, eller slagord, og på en røff bakgrunn av grå og gule former kunne Facebookplakaten friste med bilder av gratispakker med glid og kondomer. Kanskje tar jeg feil, men jeg våger å påstå at denne festen virker så døv og ute av takt at den kan illustrere hvordan kondomkampanjene heller ikke henger med i tiden, men må suppleres med andre alternativer. Uten å utpeke Helseutvalget som en syndebukk, så mener jeg det er noe som skurrer ved en retorikk som knytter fysisk beskyttelse og sex så tett sammen. Jeg lurer også på om «reduksjon av risikoatferd» betyr «slutt å ha så mye sex.» Dessuten vet jeg ikke hvor effektivt det er å insinuere at alle som har sex uten kondomer er uansvarlige, spesielt når det finnes en beskyttelse mot HIV som kan være minst 70 prosent effektiv i de tilfellene hvor kondomene blir liggende igjen i innpakningen. DET ER PÅ TIDE å anerkjenne at PrEP kan være en måte å ta ansvar på, og det er et ansvar som innebærer en erkjennelse av at kondomer ikke brukes ofte nok og ikke er noen garanti mot smitte av HIV. Andreas Breivik (f. 1989) studerer litterturvitenskap ved Universitet i Oslo.

Jeg lurer på om det virkelig er mer kostbart å forebygge smitte enn å behandle allerede smittede.


ÂŤ

Jeg kan relatere meg til ønsket om ü fullt og helt smelte sammen og dele DNA med en annen person.

03/2015

23


Carhartt Radio App

www.carhartt-wip.com Photography by Joshua Gordon, artwork by Tim Head


SAMFUNN INTERVJU

«  

Vi feiret hverandres drap. – BRANDON BRYANT

Foto: Presse

ETT KLIKK. ÉN DØD. I sitt virke som dronepilot bidro Brandon Bryant til å drepe det som er anslått til 1626 mennesker. I den norske dokumentarfilmen Drone forteller amerikaneren om konsekvensene av at skillet mellom virtuell krig og virkelig krig er i ferd med å viskes ut. TEKST SVEINUNG WÅLENGEN // FOTO YOO SUN

– JEG ER MYE ISOLERT og holder meg for meg selv om dagen. Jeg er nesten ikke sammen med folk. Brandon Bryant må av og til avbryte intervjuet for å roe ned hunden Bayern, som høres bjeffende i bakgrunnen. Den tidligere dronepiloten skulle egentlig vært i Norge nå, men på grunn av psykiske vansker og depresjon ble han hjemme i Missoula, Montana. Den uunngåelige distansen til hans grusomme fortid som massedrapsmann forsterkes gjennom at vi må kommunisere gjennom Skype. Brandon er selv opptatt av at mennesker skal møtes ansikt til ansikt, og snakke med hverandre om sine problemer.

1

DET VAR ENSOMT for ham å være den eneste soldaten som uttalte seg negativt om det amerikanske droneprogrammet. I kjølvannet av hans historie har flere brutt tausheten. Brandon går jevnlig i terapi,

men omtaler sin deltakelse i den norske dokumentarfilmen Drone som «helende». I filmen avsløres informasjon om CIAs hemmelige dronekrig, og dokumentarteamet fra det norske produksjonsselskapet Flimmer Film følger mennesker som må leve under dronene i sin hverdag i Pakistan. Filmen retter sterk kritikk mot moderne og fremtidig krigføring, i tillegg til sammenhengen mellom spill- og våpenindustri i USA. I 2012 gikk eks-soldaten ut i det tyske nyhetsmagasinet Der Spiegel med en kritikk av den kyniske dronekrigføringen og konsekvensene den hadde hatt for ham som pilot. Etter dette har han opplevd et massivt mediekjør og drapstrusler, i tillegg til traumene fra tiden i militæret. Likevel takket han ja da regissør Tonje Hessen Schei ville bruke ham i sin film om den amerikanske dronekrigen som pågikk i Waziristan i Pakistan.

Brandon Bryant (f. 1985) • Dronepilot i det amerikanske luftvåpenet fra 2007 til 2011. • Styrte dødbringende missiler fra en militærbase i Nevada. • Uttaler seg kritisk om det amerikanske droneprogrammet i den norske dokumentaren Drone.

– Det var vanskelig å komme seg videre etter at jeg sto frem i media. Selvsagt har det vært hardt å snakke foran publikum og uttale seg i forbindelse med filmen, men jeg håper det gjør dokumentaren enda rikere. Personlig trenger jeg å finne en måte å føle meg bedre på – bearbeide fortiden, friskmelde hode og sjel. Å jobbe med denne filmen har hjulpet meg psykisk, og til å finne en form for nåde.

Før den norske kinopremieren i slutten av februar, hadde Drone allerede fått mye oppmerksomhet både her hjemme og ute i verden. Dokumentaren ble nylig hedret med prisen «Most Valuable Documentary of the Year» i Berlin, og Brandon Bryant har blitt rost for sin utleverende rolle i filmen. NÅR VI SNAKKER SAMMEN er han påpasselig med ikke å fremstille seg som et offer eller en helt. Brandon forteller at han ser på seg selv som en morder, og at det ikke eksisterer noen forskjell for ham mellom å drepe mennesker i krig eller i andre sammenhenger. – Når man velger å bruke et våpen må man vite hva som er konsekvensene av det. At jeg har gått ut offentlig og fortalt om hva jeg har gjort er fordi jeg må – jeg føler jeg må informere om det jeg nå ser på som en mislykket, militær metode, sier Brandon.

03/2015

25


SAMFUNN INTERVJU

Foto: Presse

Egentlig ble han pilot ved en tilfeldighet; sammen med resten av kullet i militæret som trente på å analysere bakkebilder under krig, ble han plukket ut til et droneprogram. Programmet var helt nytt og innebar at soldatene skulle sitte i et kontrollsenter i USA. Herfra drepte de mennesker under USAs erklærte krig i Afghanistan og Irak, og under CIAs dronekrig i Pakistan, Jemen og Somalia ved hjelp av en joystick, som om det var et dataspill. Under sitt virke som dronepilot mener Brandon at han drepte 13 personer, mens skvadronen han var en del av har tatt livet av anslagsvis 1626 mennesker, inkludert uskyldige kvinner og barn. – Vi ble kastet ut i dette krigføringsprogrammet uten særlig informasjon om hva det kunne innebære. Jeg gikk fra å være en hyggelig, ung mann – et individ som brydde seg og var del av et kristent miljø – til å bli en bitter og sint person. I kontrollsenteret ville vi føle at vi var «bad asses», så det var en distinkt gruppementalitet der. Vi ville føle at vi utrettet noe. Det var viktig for selvfølelsen at vi var maskuline overfor hverandre, og vi feiret hverandres drap. Det var bisart, særlig når maktpersoner «høyere oppe» i systemet tok æren for drapene vi hadde vært nødt til å begå. De har lettere for å glemme at det er mennesker, ikke bare et mål, mener Brandon. Støttet familien din deg da du bestemte deg for å bli dronepilot? – Det som er rart, er at da USA gikk til krig, var familien min fullt og helt for det. «La oss ta disse slemmingene, disse onde skapningene». Men da jeg bestemte meg for å verve meg ble de bekymret og ville at jeg skulle begynne å studere i stedet – leve et vanlig liv. Det er et eksempel på hvordan vi holder fast ved at vår frihet skal være beskyttet av andres offer. Hvordan reagerte familien din da du først uttalte deg om dronekrigen? – Jeg tror mamma er den eneste som faktisk har sett filmen. Resten av familien min bryr seg ikke om å se den. De mest konservative i min familie blir forvirret, fordi de tenker at «Amerika gjør det Amerika må gjøre». De føler at de er på Guds side. Det jeg har gjort gjør dem ukomfortable. TONJE HESSEN SCHEI og dokumentarfilm-crewet møtte mye motgang da de gikk i gang med å lage film om droneprogrammet i 2010. På dette tidspunktet job-

«

bet Brandon Bryant fortsatt som droneoperatør i militæret. Tonje forteller at det var vanskelig å få tak i piloter som kunne uttale seg, og å få tilgang til de brutale historiene fra bakken. Hun viser et brev fra CIA datert 9. mars 2010, som ble skrevet som et svar på en forespørsel om dokumentert fakta rundt amerikansk dronebruk. Språkbruken er nesten komisk hemmelighetsfull og avvisende: «the CIA can neither confirm nor deny the existence or nonexistence of records responsive to your request». Det norske teamet kom i kontakt med den lokale fotojournalisten Noor Behram. Han er ofte først på stedet når det har vært droneangrep i Waziristan. CIA holdt tilbake informasjon om at mange kvinner, barn og uskyldige menn ble drept, men Behram tok bilder av ofrene. Han ble en viktig kilde i filmen, men man manglet fortsatt en frittalende soldat fra innsiden. – Vi brukte omtrent ett år på å legge igjen beskjeder på telefonsvareren til Pentagon. Etter uendelige beskjeder prøvde jeg å være kreativ hver gang jeg gjorde et nytt forsøk, legge om dialekten eller formulere meg på nye måter. Haha! Da Brandon Bryant sto fram i Der Spiegel forsto vi at han

Jeg er bekymret for at norske politikere ikke har nok kunnskap om dronekrigføringen.



26

Foto: Presse

– TONJE HESSEN SCHEI

03/2015

var «vår mann» – han hadde en måte å snakke og ordlegge seg på som representerte den historien jeg ville fortelle. Det var nesten komisk at vi på samme tidspunkt omsider fikk kontakt med US Air Force, men neppe tilfeldig. Bryant var garantert under overvåkning, forteller Tonje. TILLITEN MÅTTE BYGGES mellom Brandon og dokumentarfilm-crewet. I ni måneder foregikk det samtaler, fram mot hans beslutning om å delta i filmen. Sikkerheten var viktig, og et team står fortsatt klare for å hjelpe ham om det trengs, deriblant advokater som har jobbet med Edward Snowden. Tonje Hessen Schei er klar over at Brandon gjenopplever drapene hver gang han forteller om sin bakgrunn til media og publikum. Han har måttet tåle inngående spørsmål, slik som «hvordan var det å drepe et barn». Likevel har ikke den trønderske dokumentarfilmskaperen dårlig samvittighet. – Jeg tror at publisitet kan være med på å gjøre folk mer trygge; vi har hjulpet Brandon med å fortelle sin historie, både i USA og internasjonalt. Til tross for å være sterkt preget av posttraumatisk stress, har han nå blitt en tydelig representant mot dronebruk. Nå er han også med i en gruppe i FN som jobber for bedre forhold under dronekrigføring. Han er et av de modigste menneskene jeg kjenner, men det har vært viktig å bli kjent med ham på et mer personlig plan.

Tonje Hessen Schei (f. 1971) • Prisvinnende dokumentarfilmskaper fra Trondheim. • Utdannet ved NTNU og University of Texas i Austin. • Regissør av Drone.

Tonje jobbet med sin forrige film Play Again (Livet på spill) da hun kom over en historie om en gamer som droppet ut av high school fordi han spilte så mye dataspill. Da han vervet seg til militæret ble han dronepilot på grunn av spillferdighetene sine, uten særlig opplæring. Som 19-åring ble han instruktør for andre dronepiloter. – Jeg hadde studert effektene av massiv skjermtid og gaming ganske lenge, og jeg begynte å undersøke sammenhengen mellom spillindustrien og militæret. Det jeg fant var utrolig skremmende. Militæret har et veldig nært samarbeid med spillindustrien når det gjelder brukergrensesnitt og håndkontroller. Når skillet mellom virtuell krig og virkelig krig viskes ut, er man i en gråsone som dreier seg om en ny type krigføring. Man går fra å få poeng for å drepe i et spill, til å sitte og drepe virkelige mennesker på den andre siden av jordkloden. Denne distansekrigføringen er kjempeskummel. Å sitte i en bunker og drepe andre, mens man selv er helt trygg?


«

Jeg begynte å undersøke sammenhengen mellom spillindustrien og militæret. Det jeg fant var utrolig skremmende. 

– TONJE HESSEN SCHEI

03/2015

27


SAMFUNN INTERVJU

Foto: Presse

Dokumentarfilmskaperen bodde i USA mens hun holdt på med Play Again og var engasjert i valgkampen for Obama. Overraskelsen var stor da Obama gikk fra løfter om å stenge Guantánamo og avskaffe torturmetoder til satsing på droneangrep der mennesker ble henrettet utenfor erklærte krigssoner. Ofte blir også familiene og naboene til de menneskelige målene drept. I Drone kritiseres Obamaadministrasjonen for utviklingen. BRANDON BRYANT FORTELLER at han så langt stort sett har fått gode tilbakemeldinger etter visningene av Drone rundt om i verden. Men kanskje gjenstår de største reaksjonene. I starten av mars har filmen premiere i USA, der det allerede har oppstått kritiske røster. – Blant det amerikanske publikummet er det en del som ikke ser hva som er problemet med droneteknologien. De synes bare vi bør prøve å drepe så mange terrorister som overhodet mulig. Disse menneskene føler ikke noe ansvar og forstår seg tydeligvis ikke på det store krigsapparatet. De bryr seg rett og slett ikke om at uskyldige blir drept. Så jeg prøver å finne ut av hvordan jeg kan oppnå kontakt med slike publikummere – hovedpoenget mitt er jo å gjøre så mange som mulig bevisste på hva som foregår, sier Brandon. Kan du forstå at noen opplever filmens standpunkt og din nåværende kritikk av dronekrigføringen som unyansert? – Jeg ser ikke noe positivt ved teknologien slik den er i dag. Jeg synes bare at den misbrukes. Drone-filmen presenterer hva som skjer akkurat nå, uten å spekulere – den viser rett og slett bare fakta. Men jeg tror mange ønsker å tenke på dronekrigføringen som noe meningsfullt og nyttig.

28

03/2015

Se på han i filmen som lager kameraer til dronene – han bryr seg ikke. Han tjener penger på krigen og unnskylder seg med at «unge gutter liker å ødelegge ting». Filmen dveler ved våre ideer om moralske valg, men faktum er at måten denne teknologien brukes på er utelukkende dyster. HELLER IKKE TONJE Hessen Schei er redd for at dokumentaren har blitt for kritisk og ensidig. Hun holder fast ved at en dokumentar er en historie som stammer fra filmskaperen, og at det alltid er viktig å være klar på hvem som forteller og hvor valgene kommer fra. Hun mener de mest interessante dokumentarene er de som har et klart standpunkt. – Man etablerer en kontrakt med publikum. Forestillingen om «objektivitet» har vi lagt bak oss for lengst. Hvis vi er enige om dét, så har vi kommet langt på vei. Jeg føler at vi gir rom til Obamaadministrasjonens ståsted i filmen også, men når man ser dette i kontrast til hva som virkelig skjer på bakken i Pakistan, så ser man jo ting i et nytt lys. Jeg liker å sette to ting opp mot hverandre og skape en ny virkelighet. Selv om Drone først og fremst viser de negative aspektene ved krigsteknologisk utvikling, er ikke Tonje utelukkende negativ til teknologi. Med en skrekkblandet fascinasjon forteller hun om oppdagelser hun har gjort i arbeidet med filmen. – Man har laget droner som etterligner den naturlige verden, og noe av det første som kom var en kolibridrone. Kolibrien er en av mine favorittfugler! Når jeg ser en kolibri nå, kan det altså være en drone. Det var det militære forskningssenteret DARPA (Defense Advanced Research Projects Agency, journ.anm.) som laget

den, de ligger i front i alt som har med våpenteknologi å gjøre. Å få komme innenfor dørene der er klin umulig, men jeg håper jo virkelig at kanskje – én dag! – Våpenteknologien i dag blir mer og mer autonom, og snart kan maskiner bestemme hvem, hvor og når folk skal drepes. Nå ryktes det at et norsk selskap lager en spurvdrone. Slike droner kan brukes både som overvåkning og som våpen. De kan bli en del av vår verden uten at vi har tatt en diskusjon om det eller vet hva som foregår, sier hun. DET LIGGER I MENNESKENATUREN at vi tester hvor langt vi kan gå, kanskje særlig når det gjelder teknologi. Tonje mener likevel at vi bør stille oss kritiske til at roboter gjør en stadig større del av vårt arbeid, særlig når dette manifesterer seg i krigføring og droner som sirkler rundt der ute i felten. – Da må man etter hvert stille seg spørsmålet «hvem er vi, som mennesker»? Hva slags krigføring er dette, og hva åpner det for, positivt og negativt? Jeg er også bekymret for at norske politikere ikke har nok kunnskap om dronekrigføringen. Å være til stede i FN under filmproduksjonen var krevende for meg, for jeg er utålmodig og der går prosessene tregt – det er til å få pels av. Da blir det våpenindustrien som ender opp med å sette

«

standarden, og der handler det ikke om etikk og menneskerettigheter, men å tjene penger fort. Tonje Hessen Schei er opptatt av å lage film med en tematikk som angår mange og som har et stort påvirkningspotensial. – Det er noe med å finne deler av virkeligheten rundt oss som skurrer litt – eller mye – og ta tak i det. Gjerne noe som folk ikke vet om eller forholder seg til. Hvem bestemmer hvordan vi blir som mennesker og hvor vi skal? Av og til føler jeg at vi driver avgårde som en flokk, uten at noen tar stilling. Jeg vil ha noe å si for hvor vi skal og hvem vi skal være. DET SAMME GJALDT nok for Brandon Bryant da han kjente behovet for å slå alarm i 2012. Han er smertelig klar over at han må takle alle utfordringer som måtte melde seg i ettertid, men fast bestemt på at han gjorde det han måtte gjøre. – Folk må selvsagt få lov til å feire bursdager, spise middag med dem de er glad i og leke med hundene sine, uten å måtte stå til rette for ondskap og dritt som andre mennesker har gjort. Samtidig fortjener folk å få vite hva som skjer med andre i verden. Vi kan ikke få en bedre verden dersom vi ikke er klar over andres smerte. Den smerten finnes der ute. Drone vises på norske kinoer nå.

Mange amerikanere ser ikke hva som er problemet med droneteknologien. De synes bare vi bør prøve å drepe som mange terrorister som overhodet mulig. 

– BRANDON BRYANT


ANNA Of THE NORTH DARK TIMES FAY W I L D H A G E N KUUK

SHURA(UK) SIGRID RAABE SILJA SOL SIV JAKOBSEN

SLUTFACE SOAK(IE) THOMAS STENSTRÖM(S) Death TEAM(S) KIMICHI

KASTELLNATT: TODD TERJE BEARSON JERRY FOLK

) K U ( E L L I T S BA ) K U ( G N I D L U O G E ELLI ) S U ( Y L X L O O B M N G O N I M G E G D S FLO M R O F R E P O E H N C E Y G S N P I R N O T T K E MO L S E N R E J F E D G O P L ONK ) S VE ( A R D B E E H T Y L E N O REFUS L SEY O B A N I ARIF P L A R I M AD AURORA CAT RE E M H S A C AS L O C I N EMILIE IST ZZ A J A G JA (US) $ $ A D JOEY BA ) (UK E L G N U J AY R T S A KID (UK) Z M I S LITTLE

(S)

(UK)

SE E TEAM M ) (S O L E V TO (UK) X C X ) E C H A R L I N & SADBOYS(S EA L G N U O Y (UK) S D O M RD O F A E L S O ILA AUT

SLOTTSFJELL.NO


KULTUR INTERVJU

DRABANTEN I ROMMET Det ordner seg for snille gutter, sies det. Kenneth Engebretsen ordner opp sjøl. TEKST SVEIN STRØMMEN FOTO CHRISTIAN BELGAUX – DU ER IKKE den første som skylder meg penger. Jeg kommer fra alt annet enn faktura. Dette er Kenneth Engebretsen, «Norges eneste ekte rapper» ifølge NATT&DAGs egen musikkredaktør, som drar en story om å ringe en festivalpromotør. Vi sitter krøket i en personbil på vei til Skien for urfremførelsen av Engebretsens nye album, på den knøttlille sjappa Folque. «Selve» lanseringen skjer på by:Larm, samme dag som denne avisen lanseres. Med i bilen er DJ Taus og nasjonalskatten Martin «Hele Fitta» Bjørnersen, kollektivt kjent som produksjonsduoen khat/hashish. Taus kjører bilen, Fitta sitter i passasjersetet. Engebretsen skriver kun med store bokstaver. Han roper alt han rapper. Han sier ingenting som ikke er en quote. Hele fyren er en quote. Dette er bare noen få av quotesene han serverte oss i løpet av kvelden i Skien:

1

– Faren min er taxisjåfør. De hentet ham ned på sentralen og sa til ham, «Du har ikke hatt en sykedag på 30 år!» Arbeiderklassen ain’t got shit on me, jeg kommer fra HARDTarbeiderklassen! – Jeg nekta å spise fredagsvafler på jobben på trass. Det greiene der gjør deg soft! Hva med fredagsfalafler? Det ville vært noe! – Jeg snakker ikke med politiet. Snakker ikke med brannvesenet engang. Sirene er sirene! – Du kan ikke starte dagen med å være god mot deg sjøl. Du må starte hardt, og bite i asfalten! – Jeg driter i hvor folk kommer fra. Alle skriker etter mamma!

INNLOSJERT PÅ på Skienshotellet med en biffmiddag innabords, drar Kenneth ut før konserten for å handle noe øl å stæsje på hotellet. Han drar alene. – Det tar meg fem minutter med disse beina. Skal du henge med så det tar lengre tid? Idet konserten starter på Folque kommer Engebretsen bokstavelig talt rett inn fra gata under introen og drar i gang første låta. «Dette er Kenneth Engebretsen.» Han banker på vinduet under settet, henvender seg til folka som står utenfor. Han irettesetter publikummere som kommer for sent. «Gjør du feil får det konsekvenser», som han sier. Han drar gjennom hele det kom-

30

03/2015

mende albumet med en pondus og stilsikkerhet som gjør at det damper oppunder takplatene. De få feilene han ryker utfor, følger han opp med å komme dobbelt så hardt tilbake i neste linje. Kenneth Engebretsen er ikke bare fra Groruddalen og for Groruddalen, han er fortsatt i Groruddalen. En uke senere drar vi for å treffe ham hjemme på Tveita. Yo, vi lurer, Kenneth, hvordan starta det? – Jeg skrev helt fra jeg var liten, sånn 13–14 år. Jeg var den typen jeg er nå. Jeg skrev et dikt til en dame, hun er mora til datteren min nå. Et skikkelig, ordentlig dikt! Det var ganske bra. Men det var ikke det jeg var hypp på å gjøre da. Jeg hadde en skoeske med rim, tre hundre ark ellerno, som faren min sparket litt borti og sa «Blire no’ penger av dette da, Kenneth?» Jeg husker jeg sa til ham etter det første showet jeg fikk betalt for, det var kanskje fem hundre kroner, at nå ble det litt penger! – Jeg har fått mye love fra Tee Productions og Son of Light. Da den Stovner-låta kom, det var da det skjedde ting. Tommy [Tee] begynte å spille den på National Rap Show. Jeg var med Jesse Jones rundt på den tiden. – Jeg jobba med Navnløs, vi satt hos en svindler som hadde svindlet til seg et studio et sted. Så satt vi hjemme hos Navnløs og laget Baksiden av medaljen. Det var ikke gutterommet, men det føltes litt sånn. SENERE BLE ENGEBRETSEN kontaktet av Martin Bjørnersen. Han sendte en beat, og resultatet ble låta «Kenneth Engebretsen». De ble enige om å lage en EP. Etter et par låter ble det et album. – Det er Groruddalsrap, dette. Jeg kunne tenkt meg å være et forbilde for kidsa her, på den gode måten. Ta vekk litt av den andre dritten man kanskje har gjort, og passe på at noen andre slipper unna den. Jeg vet hvor mange talenter det er her, som ikke slipper igjennom. Så står det en gangster på siden der og ler. Da blir kidsa svimle. Jeg vet det, jeg har vært der sjøl. Det er vanskelig å snu de kidsa, men jeg skal klare det. Det er for Groruddalen! Stemningen i dalen er bedre nå enn før, forteller Kenneth. «De» har begynt å ta dalen seriøst for en gangs skyld, en skikkelig Goruddalssatsning. – Det er bra, men de av oss som klarte seg, klarte seg uansett. Bank i bordet. Det er dumt av meg å si for mye om det, for jeg er så mye hjemme med datteren

min. Men jeg hører alt som foregår. Det er mye grovt, men det er mindre av det. Vi var mer rugged, mer gærne. – «DET ORDNER SEG for snille gutter», sier dem, men man må ordne seg sjøl. Det ordner seg ikke for folk, jeg ordner det. Når vi spør Kenneth om han kan fortelle oss noen skikkelige gangster-stories, forteller han heller om at alle gutta var rampete da de var små. – Jeg husker vi kastet svisker på huset til en gammel mann, på vinduet. Jeg fikk med meg alle sammen tilbake for å sjekke om han hadde fått hjerteinfarkt, for han bare satt der i stolen sin! Han hadde ikke rørt på seg. Han sov sikkert, han var gammal! Men da vi kom inn i hagen hans, da kom han ut! – På Stovner, husker jeg gutta som kom og dro rundt på rektor. Da er det forskjell på hvem som er sjef på skolen. Vi tenkte «Hvis vi trenger noe hjelp, kanskje det er HAN vi skal spørre?». Groruddalen-historiene formelig renner ut av Engebretsen, og i løpet av kort tid tar han oss med fra Stovner, via Haugenstua til Grorud. – På Haugenstua spiste junkiene rå kjøttdeig. «All næringa du trenger!» – Det er derfor man ikke kan ha pub der ute, på grunn av den blokka med narkomane og folk i ubalanse. Vi ville åpne pub der da vi var yngre, men det var bare å glemme. Det sto en kar der og ropte «Skitt fiske! Skitt fiske!» Det var nesten så jeg trengte å høre det før jeg tok toget til byen. Gikk ikke videre før jeg hørte ham. Et kyss på kinnet fra mora mi, og et «Skitt fiske!» fra ham, så var jeg klar! MYSTISKE DRYPP her og der, små hint i sosiale medier, har gitt oss følelsen av at det er noe på gang med Kenneth Engebretsen for tiden. Han driver med noe, et eller annet. I fjor sirkulerte et bilde av Engebretsen sammen med stortingspolitiker Jan Bøhler. – Jeg var og henta ham på Stortinget og kjørte opp til studio, og så kjørte jeg ham hjem. Han hadde treningstøy på og sekk og alt. Han skulle hjem til mora si på Furuset. Da vi kom til Grorud sa han «Veit du hva, Kenneth! Slepp meg av her så jogger jeg resten av veien!» Han hadde noen treningsstasjoner på veien. Har du sett’n eller? Muskla står ut av nakken på’n … Man ser på ham og føler deg skikkelig dårlig trent. – Jeg kan ikke si så mye om hva han gjorde i studio, men han tok det blodseriøst.

Aporopos trening, du har en knallbra linje i «Yatzy» hvor du sier noe sånt som «Jeg håper at de skoa der er skikkelig gode å løpe i». Har du noen skotips til folk som trenger å komme seg unna litt kvikt? – Jeg kan fortelle deg hvilke sko du ikke skal løpe i hvert fall! Da vi alle hadde fått oss Buffalo-sko og nazistene kom på Bøler … Vi lå bortover på rekke og rad. Og noen hadde enda høyere Buffalo-sko. Men de Usain Bolt-skoa til Puma, har dere sett dem? De veier ikkeno! Og Air Max! Husk at jeg ikke løper så altfor mye, da. Det er ikke dét jeg lever av. PÅ SLUTTEN AV DAGEN må du uansett bruke de skoa til å løpe hjem til familien. Alt det andre du higer etter å passe inn i, er ikke der da. Du må passe på moren og faren din, det er Kenneths første tips til ungdom fra Groruddalen som vil opp og frem i livet. – Glem å prøve å få noe hjelp her ute. Ikke tro du kan snakke med noen, barnevernet eller politiet. Løp for livet når du ser dem! Ikke gå i den fella der du setter deg ned og forteller «Det er så forferdelig hjemme...» Det eneste de gjør er å ta deg vekk og ikke gi deg noe hjelp senere. Det har jeg sett. De gjør bra ting òg, ikke misforstå. Men ikke gå mot familien. Kriminalitet anbefaler han heller ikke, selv om det kan hjelpe på garderoben. Penger er ikke alt, og du må være tro mot deg selv, sier han og utdyper. – De sier at crime pays. It don’t! Du sitter der og teller penga dine, og har aldri vært så redd i hele ditt liv. Du kan kjøpe så mye bukser du vil, men det tar ikke bort den følelsen. – Hva har du igjen på slutten av dagen, hvis du ikke er tro … Ikke tro mot gatene, for det er bare piss der ute likevel, men tro mot deg sjøl. Men jeg bøyer meg ikke for å være lojal. Jeg er snill også, men mer lojal. Jeg er ganske sympatisk, er det ikke det de kaller det? «Du er en god venn, Kenneth», sa mora mi til meg. «Det utnytter ‘em!» Kanskje er det den sympatiske linjen som har holdt Kenneth i live, tross motgang og gangsteromgivelser. Ønsket om å være et forbilde for kidsa i Groruddalen ser ut til å ha gått i oppfyllelse etter at han nylig ble nominert til den nye Forbildeprisen under årets by:Larm. Om han vinner vites ennå ikke, men at ungdommen i Groruddalen har godt av noen forbilder er det liten tvil om. – Noen ganger ser jeg på meg sjøl og er glad for at jeg er her. Det kunne vært jævlig mye verre.


ÂŤ

Jeg snakker ikke med politiet. Snakker ikke med brannvesenet engang. Sirene er sirene!

03/2015

31


Norges største formidler av hybler og bofellesskap. Helt gratis!


SAMFUNN REPORTASJE

FLEIN KAMPF

Psykedelika har gjort comeback. Ble ikke folk gærne av sånt i gamledager? Vi søkte svar hos forskere og brukere, og ikke minst hos psykedelikaen selv. TEKST PELLE BAMLE // ILLUSTRASJON TORD TORPE ET UTESTED I Oslo er forvandlet til en neonfarget skog. Busker og greiner er plassert rundt om i lokalet. Fra taket henger selvlysende geometriske figurer. En søyle midt i lokalet er surret inn med bark og sopputvekster. Videosnutter av skogslandskap og intense farger som smelter inn i hverandre prosjekteres på veggene. På scenen, blant små grantrær, granbar og buskas står to DJ’s og pumper ut psykedelisk trance. Foran dem en euforisk dansende folkemengde. Det er selvlysende klær, selvlysende kroppsmaling, det er munkekapper og batikk, fingervanter og haremsbukser. En gravid kvinne med UV-maling i ansiktet her, en liten blond gutt med «Acid – just drop it»-tskjorte der. Alle har dreads. Utenfor blinker sirener. Hvorfor får man ikke lenger bruke toalettet? Hvorfor er politiet her? Jeg stirrer spørrende inn i to svarte hull, pupiller store som Mikke Mus-ører. «Hvorfor tror du?!» Overbærende latter. Bare en sylsmal glipe av farge slipper til mellom det svarte og det hvite, som å ha to solformørkelser midt i trynet. Som å ha hai-øyne. Jeg er omringet av ekstatiske haier med dreads kledd i batikk. Verdens skumleste skapninger. Bad-tripper jeg ikke nå gjør jeg det aldri.

PSYKEDELISK COMEBACK Hvordan havnet jeg på psykedelisk rave? La oss spole noen uker tilbake i tid. En kompis anbefaler meg å prøve psykedelika, etter selv å ha hatt et revolusjonerende møte med fleinsopp. Opplevelsen gjorde ham til et bedre menneske, intet mindre. Dessuten er det mindre skadelig enn alkohol, sier han. Akademia er også begeistret. Etter å ha ligget brakk siden 60-tallet har forskning på LSD og psilocybin-sopp i medisinsk behandling fått en ny vår i USA. Resultatene er oppsiktsvekkende. Her hjemme har tidligere sexarbeider Hege Grostad stått frem som bruker, forfatter Ingvar Ambjørnsen har snakket syras sak på Trygdekontoret på selveste NRK1, og det Oslo-baserte forskerparet Pål-Ørjan Johansen og Teri Krebs har publisert en forskningsrapport i «Journal

«

34

of Psychopharmacy», som konkluderer med at psykedelika ikke er helseskadelig og derfor bør legaliseres. Ble ikke folk gærne av LSD i gamledager? Kan man ikke bli fanget i en evig bad-trip? Eller verre: ende opp som hippie? Vi søkte svar hos forskere og brukere, og ikke minst – hos psykedelikaen selv. «I LOVE PSYCHEDELICS & MDMA» I hjørnet av en café sitter Hege Grostad. Et lyserosa hjerte. Inni hjertet står det skrevet «I love psychedelics & MDMA.» Det ene grammet med meksikansk cubensis-sopp hun spiste før hun kom gjør seg synlig i størrelsen på pupillene. I løpet av høsten har hun gått fra å debattere prostitusjonslovgivning, til å bli en profilert psykedelika-forkjemper. Sammen med forskerparet Pål-Ørjan Johansen og Teri Krebs har hun startet foreningen EmmaSofia, som har som mål å produsere MDMA og psykedelika til medisinsk bruk. – Vi jobber også for legalisering av MDMA og psykedelika i hele verden, sier Grostad. I høst begynte hun å arrangere festkonseptet «Bare Hyggelig», fester der MDMA og psykedelika er eneste tillatte rusmidler. Hit ble samfunnsdebattanter og andre offentlige personer invitert. Journalister og kommentatorer observerte nysgjerrig mens Grostad og gjestene drakk te og trippet på psykedelika. – «Bare Hyggelig» er et konsept som jeg håper at vil branche ut. Hvem som helst kan arrangere «Bare Hyggelig», sier hun. Selv debuterte hun som psykedelikabruker for første gang på den nederlandske psytrance-festivalen Inside the Vortex tidlig i høst. Nå tar hun psykedelika én gang i uka. De høyeste dosene har vært mest interessante, men også mest krevende, mener Grostad. – De mest vanlige grunnene til at folk bruker psykedelika er for personlig utvikling og spirituell praksis. Man skal forlange og forvente respekt og forståelse fra venner og bekjente. Det handler om rett til å bestemme over sin egen bevissthet, sier hun.

En gang bad-trippa jeg så hardt at jeg besvimte av panikkangst. Fryktelig lærerikt. 03/2015

Psykedelika Psykedeliske stoffer, også kjent som hallusinogener, påvirker kognitiv kapasitet og persepsjon. Ulikt andre stoffer, som stimulanter og opiater, gir psykedelika en endret bevissthetstilstand. De mest kjente psykedeliske stoffene er LSD, psilocybin, meskalin og DMT. Mens LSD ble fremstilt kjemisk i 1938, har psilocybin (fleinsopp), meskalin (Peyote og San Pedro-kaktus) og DMT (Ayahuasca) blitt brukt som rituelt og spirituelt medium av mennesker i årtusener.

– Jeg håper folk forstår at det ikke er farlig. Å ta en øl er mye mer skadelig enn å ta psykedelika. Det har hendt at folk har dødd rett etter at de har spist LSD, men det betyr jo ikke at de har dødd av det. Det hender jo folk dør rett etter at de har spist brokkoli, eller rett etter at de har drukket vann også, sier Grostad. «Du føler deg ikke så jævlig narkis når du tilbereder te med honning og ingefær». Min personlige sjaman, som ikke er en sjaman i det hele tatt, men en ateist som har tatt på seg ansvaret for at min første psykedeliske opplevelse skal gå forsvarlig for seg, setter tekoppen på bordet foran meg. Den inneholder psilocybin fra 0.8 gram fleinsopp, selvplukket fra et hemmelig spot i Oppland. Det går en halvtime. Ingenting. En time. Sjamanen begynner å bli bekymret for underdosering. Veier opp et halvt gram til. Det smaker jord. «Hvis ikke dét gjør susen får du skrive sak om at det er deg det er noe gærent med!»

TILFELDIG LOVGIVNING Sittende tilbakelent med armene i kors i foajeen på SV-fakultetet på Blindern, forteller Willy Pedersen at det er nokså tilfeldig at noen stoffer er ulovlige og andre ikke. Cannabis ble for eksempel «kuppet» inn på svartelista av en egyptisk delegat, på en konferanse som egentlig skulle regulere opiater og kokain på 1920-tallet. Psykedeliske stoffer led en lignende skjebne under FNs psykotropkonvensjon av 1971. – I mange år har det vært ganske lang avstand mellom forskernes oppfatning av disse stoffene, og det politiske, strafferettslige systemets oppfatning av dem, sier han.

Befolkningens forhold til rusmidlene føyer seg etter lovgivningen. – Vi har studier over mange tiår som viser at nordmenn mener at illegale stoffer er mye farligere enn tobakk og alkohol. Hvis jeg skal tippe vil nok folk flest rangere LSD helt der opp med heroin, sier Pedersen. Han tror skepsisen henger sammen med at stoffet på 50- og 60-tallet ble eksperimentert med i behandling av mentale lidelser. LSD forbindes med mentalsykehus, tvangstrøyer og galskap. Pasienter som aldri ble seg selv igjen, fanget i en evigvarende bad-trip. – Generelt har det nok vært en oppfatning om at psykedelika kødder med det psykiske, for å si det sånn. Sjamanen er så klok. Alt han sier er sjokkerende interessant. Selv har jeg problemer med å formulere meg. Hjernen produserer en ny type tanker, det er uvant for tunga, den henger ikke med, er for treig. Det er frustrerende å ikke klare å uttrykke seg. På forhånd har vi blitt enige om at hvis man ønsker ro og stillet, så holder man én finger opp i været. Jeg hever IS-fingeren. Nå skal det mediteres. Aphex Twins Selected Ambient Works Volume II på anlegget, øynene lukket. «Ta meg med, ta meg med, ta meg med». Jeg prøver å kvitte meg med selvbevisstheten, uten hell. I stedet setter Sjamanen på Beatles-tegnefilmen Yellow Submarine. «Trippe-filmen over alle trippe-filmer», ifølge Sjamanen. Den hadde ikke trengt å være så sinnssykt trippy, konseptet tegnefilm er overveldende nok i seg selv. «It’s all too much for me to take», synger George Harrison.

EN UTDØENDE RASE – De fleste av dem som eksperimenterte med LSD-behandling er døde. Svein Haugsgjerd var en ledende psykoanalytiker ved Gaustad sykehus. I boken Nytt perspektiv på psykiatrien fra 1971 skildrer han sin egen LSD-tripp. Kanskje han kan fortelle hva som skjedde på Gaustad i disse eksperimentelle syredager. Hvem drev med dette? – Det var en brite, Kobb, som var ivrig talsmann for LSD i terapi, men han døde nettopp. Så var det en annen brite som het Robert Priddy, men jeg vet ikke om


03/2015

35


SAMFUNN REPORTASJE

« han lever lenger han heller. Så hvem i alle dager kan vite noe om akkurat det … Høres ut som en utdøende rase? – Ja … Jo, jo, jo! En som kanskje vet noe om det heter så mye som … Skal vi se, han heter det samme som en gate her på Frogner. Per Harbitz! Han kan du prøve. Harbitz svarer, men presiserer at han har tatt form som en telefonsvarer. Etter en lang runde med telefonsvarere, 22-numre og feiloppringninger, plukker noen fra gamledager endelig opp røret. Det er Joar Tranøy, LSD-behandlingens fremste kritiker. – Jeg har ikke noe tall på det, men det er mange av dem som sa seg villige til å bruke LSD i forbindelse med psykoterapi som det ikke gikk så bra med, for å si det mildt, sier Tranøy. Hva skjedde med dem? – Det var noen få som tok livet sitt, tror jeg. Jeg var interessert i lobotomi­saken, og i kjølvannet av det ble jeg på begynnelsen av 90-tallet oppringt av enkeltpersoner som hadde fått et dårlig liv, og som mente det skyldtes feilbehandling. Blant dem var det en del, ikke rent få faktisk, tidligere LSD­-pasienter. Hvordan type skade hadde de? – De gjenopplevde mareritt, og det som litt flåsete kan kalles flashbacks. De hadde ikke fått noe mindre angst, men heller mer angst. Det var sikkert et variert utfall, men de jeg snakket med hadde problemer med ensomhet og å ha kontakt med andre. Kort sagt slet de psykisk, for å bruke et hverdagslig begrep. Det har ikke lykkes NATT&DAG å komme i kontakt med pasienter som ble utsatt for LSD-behandling på den tiden, men flere har stått frem offentlig ved tidligere anledninger. Kun én har fått erstatning fra staten. Gjennomgående er det vanskelig å avgjøre om det var LSD-behandlingen som gjorde dem syke. Alene i den selvlysende skogen. Sjamanen har dreads-fobi og nektet å bli med. Ga meg en papirbit med et bilde av Albert Hofmann på, mannen som i 1938 fremstilte LSD, og sendte meg alene ut i natten. Alene blant haiene. Hege Grostad har tatt trippel dose LSD. Jeg føler meg ikke hjemme.

DATA FRA OVER 135 000 AMERIKANERE Forskeren som vil bringe psykedelika tilbake i medisinen heter Pål-­Ørjan Johansen. Han har mye å gjøre om dagen. Den nye forskningsrapporten til han og kona Teri Krebs, stipendiat ved institutt for nevromedisin på NTNU, har fått mye oppmerksomhet. Johansen titter unnskyldende over brillene som bæres langt nede på nesa, ikke ulikt Boris Grishenko fra James Bond­-filmen Golden Eye. Han beklager at han er sen, han var nødt til å prioritere New York Times, som vurderer å

36

03/2015

LSD forbindes med mentalsykehus, tvangstrøyer og galskap.

sende en journalist til Oslo for å intervjue ham. Om noen få dager skal forskningsrapporten «Psychedelics not linked to mental health problems or suicidal behavior: A population study» publiseres. Sammen med Krebs har han analysert data fra intervjuer med over 135 000 amerikanere, hvorav over 19 000 har brukt psykedelika. Kan man få bad­-trips på psykedelika? – Ja, det kan du. Du kan bli redd og forvirra, og det går over når effekten går ut. Vi analyserer nå data fra 2 millioner emergency room visits i USA, og har sammenlignet hvor mange som henvender seg til akuttmottak blant dem som bruker psykedelika og dem som ikke bruker det. Resultatene tyder på at det ikke er høyere sannsynlighet for legevaktbesøk og akuttmottakbesøk når du bruker psykedelika, som når du spiller fotballkamp eller er hjemme, sier Johansen. Kan man ikke ta for mye? – Nei, overdoser forekommer så å si ikke. 2000 mikrogram med LSD – ikke for mye? – Altså, 20 doser med LSD? Folk har en naturlig respekt for psykedelika, så det vil være ekstremt uvanlig. Du ville nok få en utfordrende og skremmende opplevelse, men det er ikke farlig å bli redd. Er det for alle? – Folk som har alvorlige psykiske lidelser bør være varsomme med alle aktiviteter som kan være stressende. Det er ikke min oppgave å fortelle folk hva de skal gjøre. Jeg kan bidra med å gi balansert informasjon om effekt og risikoprofil, og psykedelika har en forbausende trygg risikoprofil. Overdoser forekommer så å si ikke, heller ikke skader på indre organer eller hjerne, og det er ingen fare for avhengighet. Hvorfor er det da forbudt? – Det er det ingen god medisinsk forklaring på. Det har aldri vært noen helserisikovurdering som har ligget til grunn for forbudet, det er basert på en misforståelse som oppstod i forbindelse med psykotropkonvensjonen som kom i 1971. Det er en forskers plikt å si ifra når lover og regler ikke har det vitenskapelige grunnlaget som folk og politikere tror det har. Slike lover og regler bidrar til å bryte ned tillit til offentlig helseinformasjon. Det vil sannsynligvis være positivt for folkehelsen om flere erstattet alkohol med MDMA og psykedelika, sier Johansen. Ikke alle er like overbevist. Uavhengig av hva Frp-politiker Henning Holstad driver med av kriminelle ting på si, er Alternativ Jul et jævlig allright tiltak. Uansett hvor mye han er involvert i NOKAS og annen dritt, uansett hvor mange millioner han har underslått, uansett han

driver med resten av året, så inviterer han inn folk fra gata hver julaften. Samme med TV-programmet Bondi Beach. Jeg hater de gutta. For noen jævlige jocks, rasshøl, solbrune rasister. Men de redder faen meg femti liv om dagen! Prater piss, redder liv, oppfører seg helt forkastelig, redder liv … For en jævlig fascinerende kontrast!

IKKE KØDD MED HJERNEN Torggata 1. Avholdsbevegelsens høyborg. Ringeklokka må være den sobreste i landet. Edru Livsstil. Det Norske Totalavholdsselskap. Det hvite bånd. Juvente. Actis. Sistnevnte representerer landets rusog avhengighetsorganisasjoner og ledes av Mina Gerhardsen. Vi går rett på sak. Er psykedelika farlig? – Forskningen på området sier at du kan få negative reaksjoner på å bruke for eksempel LSD eller MDMA. Depresjoner, angst, panikkanfall, forfølgelsesvanvidd, selvmordstanker, vrangforestillinger … Det går mye på psyken, både på kort sikt og lang sikt. La oss si dette stemmer, ville det ikke kunne redusere skadeomfanget dersom man ga informasjon til de som bruker det? – Nei, det kan vi ikke være med på, fordi det ikke finnes risikofri rusbruk. Vi vil heller jobbe forebyggende og bidra til kunnskap, slik at ungdom gjør gode rusvalg. Vi har jo brukerveiledninger til alkohol i forskjellige statlige kampanjer? Kan man ikke se for seg noe lignende med psykedelika? – Det er et skille mellom alkohol og andre rusmidler. Vi mener at vi har store problemer med det rusmiddelet vi har, og ønsker ikke legge til rette for at folk skal bruke andre ting. Det er noen som mener at psykedelika skal brukes til behandling,

«

fordi man gjennom rusen får innsikt som gjør at man aldri ruser seg igjen. Det er en forenkling av et rusproblem. Bak et rusproblem finnes det ofte en vond historie, som overgrep eller vold. Da er ikke løsningen en pille og en se lysetopplevelse. Det trengs gjerne mye mer for å komme videre da, som hjelp til å bearbeide underliggende traumer og boog arbeidstrening, for å gjøre overgangen til en annen tilværelse mulig. I løpet av noen timer går jeg fra å hate denne subkulturen intenst, til å bli rørt av å se en fyr som har stivnet i en «Bli ny»-dag fra 90-tallet danse alt han har til psykedelisk trance i 150 BPM. Ingen har noensinne brydd seg mindre. Det er noe appellerende punk ved at hele greia er så ekstremt uappellerende sett fra utsiden. Jeg blir sakte men sikkert en del av denne skogen. Hva har dritrask trance med skogen å gjøre? Hvorfor bryr jeg meg om hva ting har med hverandre å gjøre? Skogskvinnene insisterer på å gi meg vann, selv om jeg ikke danser. Jeg tar en slurk, sender koppen videre til en gammel mann med langt hvitt skjegg, som sender den videre til en fyr i Matrix-frakk. Euforisk ekstase. Eventuelt ekstatisk eufori.

BLE KVITT ANGSTEN – Jeg kom meg ut av en depresjon takket være fleinsopp. Jon står naken overfor meg. Både metaforisk og rent faktisk. Han tripper ikke, vi har bare trent. Jeg var ikke klar over at han hadde slitt med angst og depresjon. Noen dager senere er han på plass i sofaen min. Jon fremstår ekstremt utadvendt og åpen, men har vært plaget av sosial angst lenge. Konstant bekymring gjorde sosiale settinger uutholdelig. Et evig jag etter å komme på noe smart å si. En

Samtaleterapi har hjulpet meg mye. Men på soppen er det du som forteller deg selv hva du må gjøre. Det er en langt større kraft i det.


intens frykt for å fremstå som kjedelig. – Jeg tror alle kan kjenne på det, at man vil bli sett og likt. Etter at han prøvde fleinsopp for første gang i starten av februar, har han merket en markant forandring i tankesettet. – Jeg har blitt bevisst på hva det er jeg sliter med, og dermed fått mulighet til å ordne opp i det, sier Jon. – Angst fungerer slik at du tar tak i negative tanker og spinner videre på dem, gjør de mye større enn de er. Før var angsten mer fremmed, noe jeg prøvde å unngå å hamle opp med. Nå aksepterer jeg at jeg er konstruert som jeg er, sier han. Han går fortsatt til psykolog, men føler at han ikke lenger trenger det. – Samtaleterapi har hjulpet meg mye. Men det er noe med at det er en annen som forteller deg hva du skal gjøre, basert på hvordan du selv har uttrykt problemene dine. På sopp er det du som forteller deg selv hva du må gjøre. Det er en langt større kraft i det, sier han. «It’s all too much for me to take». Jeg kunne ikke relatere til det i går, men nå skjønner jeg hva George Harrison mener. Han synger om å trippe. «The more I go inside, the more there is to see». Tankene spinner vilt

inn i hverandre, hjernen nekter å bremse. Det flommer over av assosiasjoner og tankerekker og teorier og ideer. Jeg bedriver banebrytende kognitivt arbeid. I det minste på et personlig plan. Klokken kunne vært hva som helst, men den er 03:36. Jeg får melding av en kompis: «Jeg vet ikke hvem jeg er». Vet jeg hvem JEG er? Jeg dedikerer de neste tre timene til spørsmålet.

REISEN I likhet med Jon, har Sjamanen opplevd den kraftfulle virkningen av å snakke strengt til seg selv om sitt eget liv i fleinrus. – Jeg regner med at det var meg selv, og ikke Gud eller noen andre. Stemmen fortalte meg ting om mitt eget liv som jeg aldri hadde hørt på hvis noen andre sa det. Jeg tar psykedelika for å forstå hva jeg egentlig mener og føler. Hvis fleinen forteller meg at jeg er en drittsekk, så er jeg skikkelig keen på å høre det, sier han, og advarer om at «fleinen kan være brutal». Selv har sjamanen hatt noen skikkelige bad-trips. – En gang bad-trippa jeg så hardt at jeg besvimte av panikkangst. Fryktelig lærerikt. Resten av trippen var dritsmud, da hadde jeg liksom fått ut all dritten. Til forskjell fra LSD, er soppen or-

«

Jeg får en melding av en kompis: ‘Jeg vet ikke hvem jeg er’. Vet JEG hvem jeg er? Jeg dedikerer de neste tre timene til spørsmålet. ganisk, hvilket har mye å si for eksempel når det kommer til varighet. LSD varer i ti til 14 timer. Sopp varer i fem til seks. – LSD setter deg i et slags modus, en tilstand som du kan bruke litt som du vil. På sopp er rusen en veldig organisk prosess. Den gjør hva den vil, og så må du håndtere det. Fleinopplevelsen er en reise, en berg og dalbane-tur. Du kan ikke hoppe av midtveis, sier Sjamanen. – LSD er empirisk sett et av de tryggeste rusmidlene i hele verden, med tanke på hvor mange som har tatt det og hvordan de har klart seg siden. De første indikatorene på det var hippietiden. Noen tok selvmord, det ble jævla mye orgier, mye sær, politisk krigsmotstand, men de ble bare til 68-erne, den litt pinglete generasjonen som gikk for kjønnskamp og sosial kamp, men droppa ruskampen, og heller sa «syre gjør deg gæren», sier han. Psykedelika ble ikke borte fra rusmarkedet etter 1971. Trolig er det noe ved

denne formen for refleksjon som har stor verdi for ganske mange folk. – Det er viktig at man blir kjent med folk før man ber dem oppsøke store opplevelser. Mennesker er for ulike til at man bør gi generelle anbefalinger om at alle bør innta komplekse rusmidler. Det er individene som har ansvar for sitt eget liv, og derfor må finne frem til slike opplevelser selv, sier Sjamanen. Det har ikke noe å si om jeg har åpne eller lukkede øyne, jeg kan velge hva jeg vil se. Jeg er tilbake i neonskogen. Jeg er hjemme. Jeg er i Kongo. Søndag. Jeg er ikke frelst, jeg er ikke født på ny. Jeg er, om ikke stolt, så i hvert fall fortsatt glad i den håpløse norske alkoholkulturen. Men Albert Hofmann instruerte litt av en mental treningsøkt i går. Knallhardt! CrossFit for the mind, som min kommende bok skal hete. Den store spirituelle opplevelsen uteble. Jeg møtte ikke Gud, men jeg møtte meg sjæl i døra.

03/2015

37


Releasekonsert:

UTELIV ANBEFALT

RELEASEKONSERT

TUBATUBA

Support:

JOHN DEE

BILL. KR. 150,18 ÅR LEG.

LØR. 21. MARS

Support: WHALES & THIS LAKE + DJ RALPH MYERZ

ROCKEFELLER FRE.13.3 Bill. kr. 200,-. 18 år leg.

ANDREW WEATHERALL + PÅL STRANGEFRUIT The Villa, 21. mars DJ, produsent, remixer, legende, etikettbakmann og fanzineredaktør: Andrew Weatherall har forvaltet sine femtién år på jorden med mer andakt og fintfølelse enn de fleste, og har ikke planer om å deise ned på laubærene helt ennå. Den sjangerstridige mannen, kjent for en ansiktshåranretning som er ditto stor som hans arv, har produsert for blant annet Björk, New Order og Primal Scream, og remixet Happy Mondays og Saint Etienne for å nevne noen. Fra acid house, techno, punk og new wave – det er lite som ikke sitter som hånd i hanske når han tar på seg konduktørhatten for å kjøre Weatheralltoget. Pål Strangefruit, den notoriske tastemakeren kjent fra Mungolian Jetset, radio og skivespillerne på de aller fleste klubber de siste ti årene, varmer opp. CC: 100,– // ID: 20 ÅR

1

DANIEL KVAMMEN

JOHN DEE FRE. 17.4 BILL. KR. 200,-. 18 ÅR LEG. RELEASEKONSERT

”Transgender Dysphporia Blues” ute nå!

J O H N D E E L Ø R DA G 1 8 . A P R I L BILL. KR. 200,-.18 ÅR LEG.

RELEASEKONSERT:

COLD MAILMAN

DAGBLADET

”Skyggebokser” ute nå! ROCKEFELLER

FREDAG 10. APRIL

Bill. kr. 265,-. 18 år leg.

JOHN DEE FRE. 1.5

BILL. KR. 175,-. 18 ÅR LEG.

DEAN BLUNT + CARMEN VILLAIN Blå, 19. mars Den enigmatiske, og tilsynelatende evigtriste produsenten Dean Blunt står bak noe av det mest særegne og svimle innen alternativ pop om dagen. Også kjent under navnet Hype Williams (da sammen med vokalpartneren Inga Copeland) har han produsert Hyperdub-katalogens mest fåmælte og indieslafsete musikk, et sted mellom skeive droner og Lambchops toppnoteringer. Sjekk ut The Redeemer, Black Is Beautiful og Black Album for en real innsprøytning av lo-fi-tristesse. Smalltown Supersound-signeringen Carmen Villain, som på mange måter er en musikalskideologisk frende, er support. Villain jobber for tiden med nytt album, og det er verken kokett eller idiotisk å anta at det blir ditto bra som debuten hennes fra i fjor.

1

NB! FÅ

Rockefeller

Lørdag 11. april Bill. kr. 275,-.18 år leg.

BILL.

SENTRUM SCENE SØNDAG 12. APRIL BILL. KR. 350,-. 18 ÅR LEG.

PERFECT SOUNDS FOREVER: ANNA JÄRVINEN Landmark, 18. mars Rockefeller, 19. mars Anna Järvinen er den sarte – og mildt sagt utleverende – finskættede svensken som satte seg selv på popkartet med den nydelige debutskiven Jag Fick Feeling i 2007. Selvbiografisk skrivekunst er en sjanger det er vanskelig å brilijere i, men Järvinen – i samarbeid med folkslampene i Dungen – hadde øyensynelig ingen problemer med å levere et intimt postulat uten at det var til forkleinelse for anstendigheten. Siden den gang har hun sluppet to album, alle på en eller annen måte i samarbeid med Dungen, og blitt en av Sveriges mest folkekjære artister.

1

TROND-VIGGO TORGERSEN BJARTE TJØSTHEIM

ROCKEFELLER TORSDAG 16. APRIL Bill. kr. 250,- / 200,- (student) 18 år leg. 38

Rockefeller Fredag 24. april

Bill. kr. 250,-. 18 år leg.

03/2015

Forsalg: www.rockefeller.no, Narvesen, 7-Eleven, tlf. 815 33 133. NB! Bill.avg.


GUIDE

MINIATYR BERGEN Østre, 14. mars Videokunstnere, musikere og komponister fra Bergensregionen legger hodene i bløt for å lage en forestilling med miniatyrkomposisjoner og miniatyrvideoer. Ta med forstørrelsesglass! CC: 100,– // ID: FRI ALDER JAA9 & ONKLP Samfundet, 10. april Bare for at du skal la være bruke pengene dine på en OnklP & De Fjerne Slektningene-konsert. Grøss! CC: 250,– // ID: 18 ÅR ORAL BEE + YOGUTTENE Rockefeller, Oslo, 20. mars Nesoddens ekte sønn, Norges mest pimped-out rapper, verdensledende i å være norsk boss: Oral Bee er en av våre aller største kulturskatter. Man kan kanskje argumentere for at Oral Bee ikke har den største fanbasen i antall, men at fanbasen er Norges mest dedikerte, er hevet over all tvil. Han har bevist at amerikansk West-Coast-rap er gangbar mynt i Oslofjordens rikmannsenklav, og at det faktisk går an å gi ut en selvbiografi (Livet Som Norsk Boss) som Kulturrådet kjøper opp og Dagens Næringsliv hyller, uten å egentlig ha så mye annet å vise til enn en femtenårig karriere som pimp. Eller, det er vel strengt tatt en bedrift de færreste kan skryte av å ha under beltet, så å si at det er en av samtidens mest besnærende litterære verk er vel ikke å overdrive. Yoguttene kommer også, og det er ikke første gang disse deler scene. Vi så dem på Parkteatret, og bortsett fra delen av showet hvor en stripper gjorde et uanmeldt inntog på scenen – ikke akkurat strictly la bamba – var det en av de beste konsertopplevelsene vi har hatt på lang, lang tid. CC: 200,– // ID: 18 ÅR

1

KÅRE AND THE CAVEMEN Samfundet, 20. mars Er dette verdens mest legendariske surf-rock band? Jepp. Og de spiller nesten aldri konserter lenger, så kjenn din besøkelsestid. CC: 280,– // ID: 18 ÅR WARP RIDERS Checkpoint Charlie, 28. mars Plateaktuelle Warp Riders spiller kompromissløs rock med groovy elementer og preg av blues. Det høres jo veldig gubbete ut, men ryktene vil ha det til at de har flust av unge fans. CC: 150,– // ID: 18 ÅR BOSKA Dattera til Hagen, 21. mars Den Studio Barnhusaffilierte Tromsøværingen Boska kommer til Oslo for å kaste perskusjonstung glans over Oslos ellers lettbente utelivstilbud. CC: 50,– // ID: 20 ÅR

MELLOM BAKKL ANDET OG SOLSIDEN, M E L L O M M U R O G G A M M E L I N D U S T R I, M E L L O M D E R D U VA R O G D I T D U SKAL, DER FINNER DU BYENS BORTGJEMTE PERLE...

BROEN + INVADER ACE Burkbar / Blæst, 20. mars Koko techno spilt gjennom gamle radioer og eksentrisk surf med tilsnitt av spoken word og hip hop. Denne kvelden står i det uventedes tegn. CC: 150,– // ID: 18 ÅR DRY THE RIVER Folken, 29. mars Rockefeller, 27. mars Hva kan gå galt når postpunkere spiller gospelfolk? Veldig mye. Vi satser likevel på at Dry The River gjør stas på den uortodokse sjangerblandingen. CC: 195,– // ID: 18 ÅR

ENDELIG 8.MARS! Popsenteret, 8. mars Anne Lindmo, Elisabeth Skarsbø Moen og Helle Vaagland arrangerer 8. mars-fest på Popsenteret, og vi kan endelig erklære den norske statsfeminismens fremste festsentral for etablert. Disse damene nøyer seg ikke med å kue mannen™ med intellektuelt tankegods i dagsavisenes debattseksjoner – nå skal også gutta runke til porno alene (les: Rolness-kronikker) samtidig som de gråter bitre tårer over en partyinvitasjon som aldri kommer til å komme i posten. Fy faen, ass! Det er imidlertid et lysglimt i den bekmørke vaginalstaten som har sneket seg inn i festlighetene, nemlig en liiiiiten homage til fallos – denne erekte pilaren samfunnet vårt hviler på: pølser til alle oppmøtte. Nam! Dessuten lover komiteen også debatt, diskusjon og god feststemning. Gratulerer med dagen, damer! CC: 50,– // ID: 20 ÅR

1

KARIMA ANDREA FURUSETH

BLONDE REDHEAD Rockefeller, 24. mars Betyr blonde redhead at det er snakk om en dum person med rødt hår? Eller bare en som er opptatt av å gi sin naturlige hårfarge til kjenne? Vanskelig å si, men et bra band tross det hårete bandnavnet. CC: 295,– // ID: 18 ÅR THE DØ Parkteatret, 11. mars The Dø synger forbløffende lite om det å dø, heldigvis, og er snarere den diametrale motsetningen med sin livsbejaende pop. CC: 250,– // ID: 18 ÅR PLOINK SLIPPFEST Østre, 11. april Roland Lifjell spiller i Bergen. Enough said! CC: 100,– // ID: 18 ÅR

MANDAG TIL LØRDAG: 11:00 - 01:00 SØNDAG: 12:00 - 24:00 CAFÉ LØKKA, DOKKGATA 8, 7014 TRONDHEIM TELEFON: 400 00 974 EPOST: POST@CAFELOKKA.NO 03/2015

39


UTELIV INTERVJU

REVOLVERINTERVJUET En ny generasjon Oslorock. Albumformatets fremtid. Papirmedias fremtid. Korrupsjon i svære interkommunale selskap. Vi snakket med The Switch om de viktige tingene. TEKST PELLE BAMLE PLUTSELIG VAR DE her igjen. Det er under ett år siden The Switch stod på scenen på Ingensteds for å feire utgivelsen av sitt første album, Big If. 21. mars er de tilbake på den samme scenen, denne gangen i anledning (vinyl)slippet av sin allerede godt bejublede og tilsynelatende ikke NOE vanskelige andreplate, B for the Beast. Vi skulle gjerne satt oss ned med hele bandet på Revolver, utestedet The Switch sogner til, ladet notatblokka og fyrt av – slik tittelen antyder – men på grunn av harde tider i papirmedia (mer om det i selve intervjuet) kunne vi ikke ta oss råd til å spandere pils på hele sekstetten. Den alternative unnskyldningen er at vi fulgte bandets egen oppfordring om å «Don’t Go To Revolver». I stedet logget vi på facebook for å sjekke om gitarist Filip Roshauw var online. Det var han.

1

Dere har gitt ut to skiver på under ett år, men spiller sjelden live. Trives dere bedre i studio enn på scenen? – På én måte er det fristende å si ja, for det er sinnssykt avhengighetsskapende å være i studio, noe jeg håper man kanskje hører på måten Beast låter – men egentlig var det litt omvendt rekkefølge på det. Vi fant ut at det ikke ble så mye tid til å spille konserter det neste året, og bestemte oss for å kompensere med å spille inn desto mer i studio. Det er enklere å være spredt for alle vinder under en innspilling enn en spillejobb. Men rent egoistisk sett kunne egentlig musikklivet kun vært det vi gjør i 40

03/2015

studio. Det er kick nok i massevis å få et arrangement til å sitte der da og få det spilt rett tilbake i trynet over bra monitorer. Skylder dere ikke distriks-Norge en The Switch-turné? – Joa, på sikt. Jeg er jo veldig spent på å se hva vi har bygd av kulturhus rundt omkring de siste 10-15 årene, det blir sikkert en skikkelig dannelsesreise når den dagen kommer! Men mulig vi ser hvordan det går med den innevarslede omfattende kommunereformen før vi kommer oss ut. Mulig jeg prøver å legge av meg all den dritkjipe kommunevitsingen min før vi drar ut på veien, av hensyn til de andre. Apropos det – en ny generasjon Oslorockere, leste jeg? – Ja, jeg tenkte litt på det der – kanskje det stemmer. Men Metronomicon (Audio, plateselskap, red. anm.) har jo liksom holdt på med den greia i evig tid, den åpne psykedeliske greia, og på sett og vis syns jeg vel at Oslorock på sitt beste alltid har hatt en sånn psykedelisk åre. «Long Day’s Flight ‘till Tomorrow» er jo den beste Oslorockskiva. Men hvis det er en oppfatning at stemningen er åpen, utprøvende og kul for tiden, så burde man jo bare oppføre seg som om det er sant, og glede seg som faen til Beglomeg-skiva. Av alle grandiose selvbilder man kan ha, slår det meg som et som kan brukes til noe positivt. Med «Don’t Go To Revolver» fikk vi ENDELIG en låt som setter fokus på det demografiske skillet oppe/nede på Revolver – i hvilken etasje hører The Switch hjemme?

– Eeeeegentlig hører vi jo hjemme oppe. Peter (Vollset, bandets tekstforfatter, red. anm.) står jo stort sett i hovedbaren oppe og de fleste av oss har bikka 30. Men FAEN heller, jeg velger nede likevel. Det er der vi spiller (bortsett fra i jula) og fra et jobbe-i-bar-perspektiv har vel kjelleren en sånn frustrerende og fucked up sjarm når det virkelig er trøkk. Og etter hvert har jeg hatt overraskende mange fantastiske konsertopplevelser nede i det svarte hullet der. Men poenget med låta er vel på en måte at man etter hvert ikke har noe valg, man blir sugd opp uansett.

Hvilket annet utested hadde fortjent en egen låt? – Internasjonalen og Crossroads har jo allerede en hel masse låter, og Robinet har vel strengt tatt et helt album i King Midas Rosso. Kaaanskje det går an å dreie en hel skive (stil: Cacadou-metal) rundt hva som EGENTLIG foregår på Fiasko ved Galleri Oslo? Valkyrien har jo fått et helt band oppkalt etter seg, men ellers hadde det også vært en god kandidat. Jo, og Rett Inn. Bandet Tung dag på Børsen med låta «Rett Inn» på skiva Rett ut. Eller omvendt. Men det rareste, når det kommer til utesteder og musikkutgivelser i Oslo, er at det ikke finnes en skive som heter Live at Last Train. Du er jo journalist sjæl (med tilknytning til NATT&DAG, BARE SÅ DET ER SAGT (denna byen er for liten for habil journalistikk!)) – hva ville du spurt deg selv om? – «Salget raser. Kidsa vil ha enkeltlåter. Streaming. Albumformatet – har det en fremtid?» Personlig digger jeg fortsatt å høre på album. Mister liksom noe av helheten

«

hvis man bare hører enkeltlåter. Som å se utvalgte kapitler av DVD’en. Nei, takk! – Men vil ikke kanskje fremtiden ligge i mer serialiserte utgivelser? Album er jo litt som langfilmer. Hva er musikkens TV-serie? EP’er forkledd som album, såkalte minialbum. Gjerne tre-fire av dem i året. Tanken er vel at man må fôre kidsa konstant for å ikke drukne i mengden. – Det er litt pussig å dele tiden sin mellom å drive med musikk og å jobbe i pressen. Det er to ting som folk definitivt bryr seg om fremdeles, men hvor alle likevel forventer at det bør herske en slags dommedagsstemning fordi bobla liksom har sprukket. Hva er forskjellen på musikk- og mediebransjen? – Jeg kjenner ikke bransjene like godt, så jeg har ikke noe interessant innsideperspektiv. Men som lytter og avisleser, tenker jeg at musikk jo er mye eldre – folk har alltid drevet med det, liksom, under alle slags forhold. Dermed blir det litt tøvete å se for seg et ødeland bare fordi ting er blitt snudd på hodet akkurat nå. Alle skjønner at musikk ikke dør, liksom. Det virker som om avisbekymringen stikker mye dypere, at spørsmålene om hva som skjer, og konsekvensene av det, er mye åpnere og mye skumlere. Også er det en mye mer utskjelt bransje, helt åpenbart. Folk gjør narr av musikkbransjen – men når folk snakker dritt om media, så MENER de det. Også er den faktiske nytten av mediene ofte litt bedre skjult, mens braheten til musikk er oppe i dagen. Du hører aldri noen si «joa, den skiva er dritkjedelig papparock, men hvis du hadde giddet å høre ordentlig fram til spor nummer syv, så avslører de faktisk korrupsjon i flere svære interkommunale selskap».

Mulig jeg prøver å legge av meg all den dritkjipe kommunevitsingen min før vi drar ut på veien


OSCAR ®NOMINERT - BESTE UTENLANDSKE FILM EN FILM AV DAMIÁN

SZIFRON

“STRÅLENDE SOSIALINDIEWIRE SATIRE”

“GENUINT MORSOM OG GENUINT SKREMMENDE PÅ SAMME TID” THE GUARDIAN

“VANVITTIG UNDERHOLDENDE” VARIETY RELATOS SALVAJES

SLIPP GA L SK A PEN LØS

PÅ K INO 16. M A RS /NorskFilmdistribusjon


Releasekonsert:

UTELIV FEM I BAGEN

RELEASEKONSERT

TUBATUBA

Support:

JOHN DEE

BILL. KR. 150,18 ÅR LEG.

LØR. 21. MARS

Support: WHALES & THIS LAKE + DJ RALPH MYERZ

ROCKEFELLER FRE.13.3 Bill. kr. 200,-. 18 år leg.

DANIEL KVAMMEN

JOHN DEE FRE. 17.4 BILL. KR. 200,-. 18 ÅR LEG. RELEASEKONSERT

”Transgender Dysphporia Blues” ute nå!

J O H N D E E L Ø R DA G 1 8 . A P R I L BILL. KR. 200,-.18 ÅR LEG.

RELEASEKONSERT:

COLD MAILMAN

DAGBLADET

”Skyggebokser” ute nå! ROCKEFELLER

FREDAG 10. APRIL

Bill. kr. 265,-. 18 år leg.

JOHN DEE FRE. 1.5

De to ihugga techno-entusiastene Ole-Espen Kristiansen (O/E) og Joakim Dahl Houm (Jokke) har siden 2012 sjauet og herjet for å fylle det technoide tomrommet i Oslo med klubbkonseptet The Void. Nominert av NATT&DAG til Årets beste klubb i 2012 – og høyt ansett av alle med to føtter og øre for kvalitetsmusikk, har The Void blitt en staple i utelivskalenderen. Konseptet er verken knyttet til et spesifikt utested eller regelmessige datoer, og dukker opp både her og der i periferien av hvor man vanligvis går ut for å klubbe.

O/E

BILL. KR. 175,-. 18 ÅR LEG.

RELOAD «Peschi (Original Mix)» Nydelig, ordentlig trance fra tidlig nittitall. Perfekt for brekk eller avslutning. GECKO «Just Close Your Eyes (Original Mix)» Hypnotisk. 909 + Jim Morrison. Primetime!

BIL NB! FÅ

L.

REEKO «Cyberpunk (Original Mix)» Ramlet over denne for en stund tilbake. Minimalt, monotont og flott. EBM-ish basslinje og herlige ride cymbaler. ANCIENT METHODS × BLACK EGG «Ohne Hände (Pogo Im Säurebad Plural Mix)» Kanskje ikke en «danselåt», men må absolutt plukke frem denne da jeg er stor fan av åttitallet. Spesielt synth, goth og EBM. Forstår du ikke sammenhengen, rykk tilbake til start. Fantastisk låt.

Rockefeller

Lørdag 11. april Bill. kr. 275,-.18 år leg.

SENTRUM SCENE

TECHNASIA «Force (Original Mix)» Jeg flyttet nylig, og måtte rote meg gjennom en haug av gamle CD-er. Plutselig dukket det opp en mix-CD av Sven Väth som jeg kjøpte en gang rundt 2000-tallet. Den gangen var dette rare greier for meg, men den inneholdt jaggu en god del perler, blant annet denne. Veldig forut for sin tid, må jeg si. Noen vil kanskje mene vokalen er jøglete – jeg synes den er helt perfekt.

SØNDAG 12. APRIL BILL. KR. 350,-. 18 ÅR LEG.

JOKKE DJ HMC «Marauder» Denne plukket jeg ut fordi den er helt vill. Én groove hele veien. Hørt den rundt omkring i byen, men aldri sett noen spille tåller’n! THE VISION (ROBERT HOOD) «Spectral Nomad» Fordi jeg ha’kke ord. DELROY EDWARDS «Love Goes On And On» Følsom, rå Detroit-ish mesterverk. Røde parametere, kassettlyd, åh så herlig skrangling!

TROND-VIGGO TORGERSEN BJARTE TJØSTHEIM

ROCKEFELLER TORSDAG 16. APRIL Bill. kr. 250,- / 200,- (student) 18 år leg. 42

MATHEW JONSON Marionette Jeg har hatt den stående i hylla lenge, men har glemt den litt. Det vil si helt til Ole-Espen bladde gjennom Discogs-siden min, og spurte om jeg faktisk hadde den. Så nå må jeg jo ta den frem. Tihi!

Rockefeller Fredag 24. april

Bill. kr. 250,-. 18 år leg.

03/2015

Forsalg: www.rockefeller.no, Narvesen, 7-Eleven, tlf. 815 33 133. NB! Bill.avg.

####2 (AKA AROY DEE) «DESIGN A WAVE – WEIRD F» Dra meg baklengs inn i fævvlekassa, for ei skive!


Photo: White on White #6 – Queer Sells. (c) Andreas Ingefjord

www.avantgarden.no

GLEM ALT DU TROR DU VET OM TEATER

TEATERHUSET AVANT GARDEN GIR DEG LIVE KUNST AV FOLK I 2015 FOR FOLK I 2015


MAT KOMMENTAR

HENGER IKKE MED I SVINGENE Omtalen av den nordiske Michelinguiden avslører den norske matjournalistikkens manglende kompetanse. TEKST MAGNUS STØRE I SLUTTEN AV februar ble Michelin Guide Nordic Cities gitt ut for første gang. I dagene før utgivelsen hadde spekulasjonene og forventningene vokst om kapp, og det var stor spenning knyttet til hvilke restauranter som endelig skulle bli æret av den anerkjente, historiske restaurantguiden. For rundt ti år siden skjedde det en stille revolusjon på restauranter over hele verden. Gjennom 1900-tallet hadde det franske kjøkkenet dominert på de beste restaurantene og alle kokker med respekt for seg selv lagde sin versjon av fransk mat. Revolusjonen kom da unge, kreative og modige kokker snudde ryggen til det franske for å utforske sitt eget lands tradisjoner, mathistorie og råvarer. Nå, ti år senere ser mange mot Norden når det snakkes om spydspissen for gastronomisk utvikling, og stadig flere har fått øynene opp for arbeidet som gjøres i Norge for å oversette det norske terroiret til kreasjoner på en tallerken. Det er fantastisk spennende å følge med på hva som skjer i norden generelt, og Norge spesielt.

1

AT MICHELIN GUIDE to Nordic cities ikke klarer å ta pulsen på denne bevegelsen er synd, men ikke overraskende. Michelinguiden er først og fremst en guide for fransk mat, som lenge har favorisert restauranter med utspring i franske tradisjoner. Ut fra kriteriene om kvalitet, personlighet, mestring av matlaging og valuta for pengene har åpenbart mange norske restauranter blitt forbigått. At Noma i København, som diskuterbart har

44

03/2015

vært den beste og viktigste restauranten i verden de siste ti årene ikke får tildelt tre stjerner i en egen guide for Norden sier alt. Noen mener det vitner om slett arbeid og inkompetanse, men det minner også om en døende dinosaur, som kjemper mot en utvikling der det franske kjøkken blir mindre og mindre relevant for hva som foregår i verdens ledende kulinariske miljøer. Stjernesystemet oppstod i 1926 for gi folk på reise tips til hvor de kunne spise godt. I 2015 gjør internett den jobben uendelig mye bedre, mer pålitelig og kredibelt enn hemmelighetsfulle franske herrer. Det er synd for Michelinguiden, men det er ikke krise for industrien at en tungrodd og konservativ matguide ikke evner å henge med i svingene. DET SOM DERIMOT er synd er den norske matjournalistikkens manglende evne til å heve blikket og forstå at guiden er et irrelevant forstyrrelsesmoment når det kommer til å dekke den gastronomiske utviklingen i Norge. På torsdag etter utgivelsen var mediene fylt av saker rundt det som ble betegnet som en skandale. Hvis det er noe vi nordmenn er flinke på så er det å rasle i buret når vi føler oss urettferdig behandlet, og det ble skrevet side opp og side ned om guiden på en måte som ga inntrykk av at det absolutt viktigste for en kokk er å bli nevnt i en rød, fransk pocketbok. Dette til tross for at alle kokker som blir intervjuet understreker at en utmerkelse i guiden er hyggelig, men at det er den jevne restaurantgjests mening som er viktigst. Et pressekorps på størrelse med et hornorkester hadde for anledningen beleiret Maaemo, og i stedet for å faktisk fokusere

Foto: Wikimedia Commons

på hva det er som gjør at teamet der har redefinert norsk mat ble de spurt gang på gang om de ikke er skuffet over å ikke få tre stjerner. Som om det i det hele tatt er relevant hva en produsent av bildekk mener. I BESTE FALL vitner torsdagens dekning av Michelinguiden om klikksultne journalister med blikket festet feil sted. Men man ser også alvorlige tegn på en famlende matjournalistikk som mangler kompetansen til å forstå og formidle utviklingen i Norge. Hvorfor skriver ingen om gjenoppdagelsen av det norske landskapet? Om hvilke preserveringsteknikker som har blitt til gjennom hundrevis av år med overleving gjennom kalde vintre, og plutselig befinner seg i sentrum av en tjue retters meny? Eller om hvordan kokkene har blitt de viktigste forvalterne av en del av vår felles, nasjonale kulturarv? Sannsynligvis fordi det er mye enklere å fokusere på de dumme stjernene. Det er slett journalistikk, og kontraproduktivt for å støtte opp om bransjen fordi mannen i gata får inntrykk av at stjernene er avgjørende for kvaliteten på en restaurant. Torsdagen kunne blitt brukt til å løfte frem kjente og ukjente kjøkkenhelter. I stedet ble det en dag der matjournalister hastet fra intervju til intervju, for å finne ut hvilke norske kokker som er mest sinte, skuffet og lei seg over den nye guiden. Bedre ble det ikke dagen etter lanseringen. Ingen ordentlige saker ble skrevet

«

om hvordan det er på de restaurantene som faktisk har stjerner, og ingen besøk på restauranter som samtlige intervjuede kokker og matpersonligheter mener burde ha fått en utmerkelse. Men saken «10 ting du ikke visste om Michelin-guiden» har i det minste VG klart å skrive. Visste du for eksempel at Gordon Ramsay begynte å gråte en gang da han mistet en stjerne? Hoho, helt utrolig, ikke sant? Og hva med den gangen en inspektør fant døde fisk i et akvariet på en stjernerestaurant! Og du vil ALDRI tro hva Bernard Loisau gjorde da han trodde han kom til å miste sin stjerne? Han skjøt seg selv! DET FINNES HELDIGVIS lyspunkter i norsk matjournalistikk, og som Michelinguiden taper også de store mediehusene terreng til internetts ufeilbarlige evne til å gi oss den informasjonen vi trenger på en god måte. Håpet for fremtiden er allikevel at norske medier skal gå i seg selv, og begynne å ta den norske kulinariske bevegelsen like alvorlig som verdens ledende matjournalistiske miljøer. For om et år kommer Michelin Guide Nordic Cities ut igjen. Og helt uavhengig av hvem som får stjerner eller ikke kan du banne på at kokker, læringer, bønder, servitører, bartendere, sopplukkere, oppvaskere, sommelierer, ølbryggere, honningbier og selvfølgelig kjøkkensjefene selv kommer til å ta norsk mat til nye høyder i løpet av den tiden.

Det som er synd er den norske matjournalistikkens manglende evne til å heve blikket.


Fri midt i veka? Myrkdalen Hotel ligg rett ved bakken - stå opp, gå ut og spenn på deg skia!

Pris frå kr 895,- per person

i dobbeltrom inkludert frukost og 2-dagars heiskort

BOOKING Tlf: 47 47 16 00 post@myrkdalenhotel.no

Foto: Sverre F. Hjørnevik

myrkdalen.no


KUNST INTERVJU

NN-A NN-A NN-A Ny Norsk Abstraksjon 13.02 – 03.05.15 Ann Iren Buan, Petter Buhagen, Marie Buskov, Ida Ekblad, Ivan Galuzin, Tiril Hasselknippe, Johanne Hestvold, Marianne Hurum, Marte Johnslien, Henrik Olai Kaarstein, Camilla Løw, Anders Sletvold Moe, Magnhild Øen Nordahl, Aurora Passero, Olve Sande, Fredrik Værslev, Emma Ilija Wyller Kuratert av Gunnar B. Kvaran, Therese Möllenhoff og Hanne Beate Ueland

Foto: Nasjonalmuseet / Morten Thorkildsen

INGEN FATTIG KUNST Navnet skjemmer ingen, ei heller kunstbevegelsen Arte Povera. TEKST EMIL FINNERUD OPPRØR, OPPOSISJON og alternative strategier for kunstproduksjon er stikkord for den kommende utstillingen Fattig kunst – rik arv. Arte povera og parallelle praksiser 1968–2015. Den tar for seg den italienske politiske kunstbevegelsen Arte Povera. For grave oss litt dypere ned i materien, slo vi av en prat med en av kuratorene bak utstillingen, Andrea Kroksnes.

1

Kan du kort forklare opphavet til bevegelsen? – Arte Poveras utgangspunkt var de politiske protestbevegelsene på slutten av 60-tallet. Det besto av studentopprør og borgerrettighetskamp, og var i opposisjon til forbrukersamfunnet og den økende kommersialiseringen av kunstverden. Begrepet Arte Povera ble introdusert av den italienske kunstkritikeren Germano Celant som arrangerte utstillingen Arte Povera – Im Spazio med en liten gruppe unge, italienske kunstnere i 1967.

Er du under 25 år? Bli U25-medlem i museets kunstklubb! For kun 125 kr. får du bl.a. gratis adgang i ett år og invitasjon til utstillingsåpninger. 46

03/2015

www.afmuseet.no / @astrupfearnley / #astrupfearnley

betydning for samtidskunstnere de siste førti årene. Kunstnere som Michelangelo Pistoletto, Giovanni Anselmo, Pier Paolo Calzolari, Jannis Kounellis, Giulio Paolini, Guiseppe Penone og Mario Merz representerte noe nytt og grenseoverskridende. Deres kunstneriske praksis var nært beslektet med amerikansk konseptkunst, antiform og prosesskunst. De utnyttet til fulle samtidige uttrykksformer som happenings og installasjonskunst som karakteriserte en generasjon postminimalistisk kunst både i Europa og Amerika. Arte Povera betegner ikke en fattig eller utarmet kunst, men en kunst skapt uten bånd og tvang, i komplett åpenhet i forhold til materialer og prosess. Etter en periode som har vært preget av restriktive end-game scenarioer innen samtidskunstdiskursen virker det nå som mange unge kunstnere har funnet en fornyet frihet og åpenhet i forhold til materialer. Vi ser også en fornyet eksperimentell holdning til prosess og ideer. Kunstnerne tar i bruk strategier som tydelig viser at Arte Poveras ideer stadig er aktuelle.

Hva slags type kunst produserte de? – Arte Povera-kunstnernes praksis var både konseptuell, sensuell, poetisk og jordnær. De tematiserte og kommenterte både fortiden, nåtiden, naturen og kulturen, samt «høy» og «lav» kunst. Flere av verkene appellerte til betrakters sanser: lukt, berøring, lys og temperatur. Kunstnerne jobbet med forskjellige materialer; de sammenstilte industrielt framstilte gjenstander som neonlys, glass og klær med organiske, naturlige materialer som grønnsaker, levende dyr, jord, ild og vann.

Finnes det radikal kunst i Norge i dag slik du ser det? – Helt klart – alle de aktuelle posisjonene vi viser i utstillingen står i en avantgardetradisjon hvor kunstnere stadig jobber med forskyving av grensene av tidligere aksepterte verdier og normer. Men samtidig er ideen om en autentisk og grensesprengende avantgarde utdatert. Kunstnerne skaper ikke i et vakuum men er oppdatert og bruker tidligere stiler og gester som en del av sine nytolkninger.

Hvilken innflytelse har de hatt på ettertidens kunstnere? – Arte Poveras tankeinnhold, materialholdning og arbeidsprosesser har hatt

Fattig kunst – rik arv. Arte povera og parallelle praksiser 1968–2015 vises på Museet for samtidskunst fra 13. mars 2015 til 28. februar 2016


ANBEFALT

GUIDE

THE SHOWING UV IT Simon Ling Bergen Kunsthall, 27. februar – 5. april Ling drasser med seg staffeli og palett ut i friluft, og angivelig er det kun et tynt fittehår som skiller ham fra å være reaksjonær! ESTHER MARIA BJØRNEBOE Galleri Langegården, 6. – 29. mars Forvent store, fargefulle, abstrakte malerier fra Bjørneboe, som ellers er mest kjent som rettstegner.

NADER AHRIMAN Gerhardsen Gerner, 5. mars – 30. april Tysk/iranske Ahriman er som Edvard Munch, en nietzscheaner. Han planlegger nemlig å bruke Nietzsches Slik talte Zarathustra som utgangspunkt for tjue malerier og en serie tegninger hos Gerhardsen Gerner. Det er vanskelig å mislike. Og hva passer vel bedre enn å avslutte med et lite utdag fra den smått absurde Zarathustra?

1

TURBIDITY Petter Buhagen & Ingri Haraldsen Trøndelag Senter for Samtidskunst, 26. mars – 19. april Frem med forstørrelsesglasset, folkens! Arbeidene forholder seg til partikler som bygger en helhet.

Nok et århundre lesere – og ånden selv vil stinke. At alle fikk lære å lese, ødelegger i lengden ikke bare det skrevne ord, men også tanken. En gang var ånden hos gud og ånden ble gud; så ble den menneske, og nu er til og med folkelig! Den som skriver i blod og tankesprog, vil ikke leses, men læres utenat.

PROVERBS FOR OUROBOROS Mai Hofstad Gunnes TKM Bispegata, 12. mars – 3. mai Psykoanalyse, dyremytologi, arkitektur og slangers livssyklus knyttes sammen gjennom magisk assimilasjon. THROUGH THE WOODS Marit Victoria Wulff Andreassen Stavanger Kunstmuseum, 6. mars – 25. mai Sex, kjønn og kropp går igjen i Andreassens tegninger. Katalogen er skrevet av blant annet Tommy Olsson – en ekspert på nevnte emner.

MELGAARD + MUNCH, THE END OF IT ALL HAS ALREADY HAPPENED Munchmuseet, 31. januar – 12. april Denne utstillingen burde man vel få med seg, før det er for sent? Som forventet ble det sirkus. Det skjer som regel når den «engasjerte» borger plutselig og innbitt skal mene mye om samtidskunst. Spesielt interessant blir borgerens «meninger» når kunsten inneholder grums, som i Melgaards tilfelle. Interessant fordi den jevne nordmann (kunst- og kulturpersoner inkludert) dealer ufattelig dårlig med potensielt grumsete temaer. På tross av dette åpenbare handikappet, makter likevel ikke nordmannen å klappe igjen den skråsikre kjeften sin om komplekse temaer den hverken har genuin interesse for eller erfaring med. Så ro dere ned, ok? Så jævla big deal er ikke utstilt museal samtidskunst.

Foto: Nasjonalmuseet / Andreas Harvik

1

FATTIG KUNST – RIK ARV. ARTE POVERA OG PARALLELLE PRAKSISER 1968–2015 Museet for samtidskunst, 28. februar – 13. mars 2016 Italia var et unikt forbilde for smart opprør og radikal tenkning på slutten av seksti og syttiårene. Man kan lære mye av å skue tilbake til dem. En av datidens mange politiske bevegelser i Italia var Arte Povera. Ifølge museet stiller de nå for siste gang ut «gullet i samlingen», før de flytter inn i det nye Nasjonalmuseet på Vestbanen. Denne utstillingen virker absolutt bra, men samtidig krysser vi fingrene for at flyttingen vil gi museet en sårt tiltrengt amfetamininnsprøytning. For man kan vel driste seg til å si at museet de senere år hverken har stått i bresjen for nye impulser eller levd opp til faglige forventninger, eller?

1

GOOD FORTUNE Margreta Stølen Haugesund Kunstforening, 20. februar – 23. mars Stølen er en dyktig tegner, hvis bildeunivers hviler tungt på rituelle symboler og magi.

ÅLESUND KUNSTFAGSKOLE FOR DEG SOM VIL Vil du … · arbeide med kreativ kommunikasjon · jobbe med kunst eller design · spesialisere din utdanning · lære å jobbe i prosesser 2-årig · foredle dine evner fagskoleutdanning · bli noe stort? Godkjent av Statens lånekasse

Søknadsfrist 15. mai To år hos oss gir deg: · Erfaring med materialer, teknikker og prosesser · Kunnskap om kunsthistorie, arkitektur og teorier · Innsikt i visuell kommunikasjon og samtidskunst · Opplevelser fra studiereiser og møter med kunstnere · Utfordringer som utvider horisonter, ferdigheter og karrieremuligheter · Minner . . . .

JAZZ – FOTO OG FORTELLINGER FRA ARKIVET Nasjonalbiblioteket, 26. februar – 5. september «The note is only 20 percent. The attitude of the motherfucker who plays it is 80 percent.»? – Miles Davis. Jazz er cool. Fokuset i denne fotodokumentariske utstillingen ligger på den norske scenen fra 1930 til 1990. GERMAN ART Kippenberger, Gursky, Wohnseifer mfl. Galleri K, 20. mars – 3. mai Arbeit, Macht … Kunst? Tyskerinvasjon? Itje veit vi. Heldigvis bærer de bare kamera denne gangen. THE ART OF ACTIVISM Zanele Muholi Akerhus Kunstsenter, 21. februar – 29. mars Kunstner og aktivist fra Sør-Afrika. Har gjort seg bemerket med sine fotografier av svarte lesbiske, homofile og transseksuelle.

EMIL FINNERUD

nett: alesundkunstfagskole.no 03/2015 alesund.kunstfagskole 47 facebook:

instagram: KUNSTSKOLEN #åkf


SCENEKUNST KOMMENTAR

ANBEFALT

GUIDE

WHITE ON WHITE Iggy Malmborg og Johannes Schmi Teaterhuset Avant Garden, 24. – 15. mars Lurer du på hvordan du skal greie å slå gjennom i kunstverden? Her får du en innføring i det å brande deg sjæl som hvit og queer, gir en innføring i såkalt «pinkwashing». SKYLIGHT David Hare Nationaltheatret, 20. mars – 27. mai Et kjærlighetsdrama med politiske undertoner utspiller seg mellom en ung idealist og en gammel riking.

Fra forestillingen Ses i min nästa pjäs. Foto: Sabina Jacobsson

STREBEN ETTER VERDILØSHET Hva må til om kunsten skal gjøre revolt mot kapitalismen? TEKST TORA OPTUN DET ER MANGE GRUNNER til å være bekymret over hva slags planer kapitalistiske markedsdjevler har lagt for kunstfeltet. Direktør og kunstnerisk leder i Ultimafestivalen, Lars Petter Hagen, beskrev regjeringas talentutviklingssatsning som en blindgate. Vi er mindre bekymret for stagnering enn at det å pumpe vordene kunstnere full av idrettspsykologiske fraser à la «tro på deg sjæl» vil transformere kunstfeltet til en dårlig sesong av Idol: En suppe av elendig middelmådighet som gjør så vondt å se på at du er nødt til å holde puta foran ansiktet. At regissør Pia Marie Roll innledet teateråret med en markedskritisk forestilling på Black Box teater er derfor passende. I Ses i min nästa pjäs, en tittel basert på noe verdens bitreste mann, August Strindberg, visstnok sa til kritikerne sine, informeres den gemene hop om at markedsliberalistiske krefter er i ferd med å trenge seg inn i – og ødelegge– den aller helligste sfæren, nemlig kunsten. Når Bjarne Melgaard samtidig har en utstilling som heter This is how I make money virker det kanskje litt passé å rope varsku her, men at problemstillingen ikke er original, gjør den ikke mindre aktuell. I Ses i min nästa pjäs får en rørlegger og en sykepleier selv fortelle om hvor mye kaos og elendighet new public management og kapitalistisk råskap har ført med seg i deres respektive bransjer. Hovedpoenget var altså å vise at den samme elendigheten er i ferd med å sive inn i kultur-Norge. Pia Marie Roll utpeker Norsk Publikumsutvikling, en organisasjon som har som mål å få flere folk til å gå i teater, som den store stygge ulven. I sin innledende tordentale avslører hun at denne organisasjonen bedriver snikinnføring av Thatcheristisk nyliberalisme. Det er muligens bra å rope «Ulv! Ulv!› dersom markedskreftene legger føringer for kunsten, men det føles mer som et vekkelsesmøte for innvidde, enn som en informativ og opplysende innledning.

1

48

03/2015

PROPAGANDAMINISTRE MENER at det et viktig å demonisere fienden. Godeste Sun Tzu derimot insisterer på at du bør kjenne din fiende. Hva må til om man skal gjøre revolt mot kapitalismen? «Vårt problem i dag er at kapitalisme på en og samme tid er fienden og sponsoren av tenkbar motstand», svarte den svenske koreografen Mårten Spångberg da NATT&DAG spurte ham om kunsten er i stand til å gjøre motstand mot kapitalismen. For dersom kapitalismen er allestedsnærværende og gjennomsyrer samfunnet, tankene og språket vårt, er det vanskelig å slippe unna. «Kapitalen er überhappy over hver eneste form for motstand og kritikk, fordi denne kritikken blir en del av kapitalen.» SÅ, HVA GJØR EN STAKKARS kunstner da? Ifølge Spångberg er ikke kunstens oppgave å vise elendighet og lidelse, eller å være opplysende, men å produsere muligheten for helt andre former for opplevelser. Den må etterstrebe en form for verdiløshet. Når Spångberg for en tid tilbake gjestet Kunstnernes hus beskrev han dette som en whatever-kvalitet – en opplevelse uten egenskaper. Dette høres kanskje litt spaca ut, men muligens kunne publikum oppleve dette når de så hans fem timer lange forestilling La Substance – but in English på Black Box i fjor høst? Og kanskje får vi oppleve det når Spångberg gjester Oslo Internasjonale teaterfestival med forestillingen The Internet. Pønkere og andre raddiser mener sikkert at vi som utgjør den yngre garde trenger å bli sintere og virkelig stick it to the man, men kanskje ligger det et potensiale i tiltaksløsheten? Whatever. Pia Marie Rolls Ses i min nästa pjäs er å se på Teaterhuset Avant Garden 10. april. Mårten Spångbergs Internett vises på Black Box teater under Oslo Internasjonale Teaterfestival 18.– 27. mars.

«

Kunsten må etterstrebe en form for verdiløshet.

SUFFLØREN Andreas T. Olsson Trøndelag Teater, 21.februar – 13. mars En av teaterets mest usynlige figurer får stå i rampelyset. Hva om hovedrolleinnhaveren – suffløren – ikke husker replikkene sine?

FUGLETRIBUNALET Agnes Ravatn Det Norske Teatret, Scene 2, 21.mars – 22. august Det er ikke uvanlig at rosenrøde romanser utvikler seg i retning skandaløst flaue affærer og ender med at du driter deg ut på uopprettelig vis. Heldigvis er de fleste av oss såpass ubetydelige at ingen bryr seg nevneverdig om våre pinlige episoder. Men hva gjør du om hele opplegget brettes ut i media? Det er dette som skjer med historiker og tv-kjendis Allis Hagtorn i Agnes Ravatns psykologiske thriller Fugletribunalet, som i disse dager er å se i teaterversjon på Det Norske Teatret. Allis bestemmer seg for å legge fortiden bak seg og starte et nytt og bedre liv. Hun tar jobb som hushjelp for en mann som bor milevis unna alt som kan kalles sivilisasjon, men dessverre viser det seg at det «enkle, reine livet i pakt med naturen» ikke fører til sjelelig harmoni og lykke. Faktisk forviller Allis seg inn i et drama som vi mistenker er betydelig mye farligere enn å få sitt mislykka kjærlighetsliv bretta ut i offentligheten.

1

VI SOM FØLER ANLEIS Carl Johan Karlsen Det Norske Teatret, 21. februar – 21. april Lurer du på hva som skjuler seg i skapet? Hvorfor ikke se en forestilling om homofili gjennom tidene? LA DEN RETTE KOMME INN John Ajvide Lindquist Rogaland Teater, 3. – 21. mars Vampyren i denne forestillingen gjør ikke noe forsøk på å stagge sin iboende trang til å tømme folk for blod. ANNE PERSDOTTER Hans Wiers-Jenssen Den Nationale Scene, 21. mars – 2.mai Trekantdrama løses ved heksebrenning i dette fengende dramaet om erotikk og «offentlig fordømmelse». TOSCANA Sergi Belbel Rogaland Teater, 30. januar – 21. mars En lystig livsstilskomedie hvor barrierene mellom drøm og virkelighet bryter sammen.

O’ DEATH Findlay/Sandsmark/Pettersen BIT Teatergarasjen 20. – 21. mars Black Box teater 24. – 25. mars Trioen Findlay/Sandsmark/Pettersen har satt seg et ambisiøst mål i forestillingen O’death – de skal med «glimt i øyet» bevise at døden ikke er slutten. For å greie dette mesterstykket har de fordypet seg i biosentrismeteorien, en teori som vi, etter å ha skumlest ulike artikler på internett, kan gi en ufullstendig gjengivelse av: Det finnes en type energi, en slags «levende følelse av hvem man er», som ikke opphører og eksistere når kroppen vår råtner bort. Dette har noe å gjøre med Einsteins teori om E=mc2 og vanskeligheten filosofer har med å finne ut av når bevisstheten oppstår. Forvirret? Vel, da anbefaler vi det å ta turen til BIT Teatergarasjen eller Black Box teater for å finne ut hva det hele går ut på.

1

SWEENEY TODD Erik Ulfsby Det Norske Teatret, 20. mars – 12. mai Grotesk drama om den hevngjerrige barbererens blodige tokt VI TYGGER PÅ TIDENS KNOKLER Jonas Corell Petersen Nationaltheatret, 10. – 21. mars Filosofisk og sykt morsomt om livet, døden og vår trang til å rømme ut i skogen. LOHENGRIN Av Richard Wagner Den Norske Opera, 8. mars – 11. april En überromantisk opera satt til middelalderen.

TORA OPTUN

OSLO INTERNASJONALE TEATERFESTIVAL Black Box Teater, 18. – 27. mars Det er uhorvelig mange gode grunner til å glede seg til Oslo internasjonale teaterfestival! Mårten Spångberg er tilbake blant annet. I høst gjestet den enigmatiske koreografen Black Box med den brilliante La Substance – But in English, en forestilling som – forfriskende nok – tok sikte på å ikke handle om noe som helst. Denne gangen skal det handle om det allestedsværende internettet eller noe i den duren. Under festivalen kan du kan også se omdiskuterte Verk produksjonen Paradise Now, og blir dermed gitt en ny mulighet til å avgjøre om den er noe tess. Den kritikerroste italienske truppen Motus viser hele to forestillinger: Nella Tempesta handler om den økonomiske krisen i Europa og i Caliban Canibal er to flyktninger som ikke snakker samme språk er stuet sammen i et lite telt. Få deg et festivalpass og mesk deg i masse brilliant internasjonalt og nasjonalt scenekunst!

1


På plakaten på Trøndelag Teater tc

hs

gs

foto: GT Nergaard

SUFFLØREN GAMLE SCENE ss

tk

Tips!

SUFFLØREN

/2015 TEATERKORTET 2014 UNGDOM 5

6

7

8

• billetter til åtte forestillinger til sterkt reduserte priser • invitasjoner og informasjon fra teatret via SMS og e-post

av Andreas T. Olsson

Gratis for ungdom fra 13 - 26 år

Billetter 73 80 50 00 Grupper 73 80 50 50 trondelagteater.no

Regi Line Fougner Christensen Lysdesign Tommy Geving Oversatt av Trond-Ove Skrødal Medvirkende Trond-Ove Skrødal

NORGESPREMIERE PÅ GAMLE SCENE 21. FEBRUAR 2015 Billetter: 73 80 50 00 Grupper: 73 80 50 50 trondelagteater.no Billetter kan også bestilles og kjøpes direkte på billettservice.no, telefon 815 33 133 og på Narvesen og 7-Eleven

I vår spiller vi også...

Følg oss på Facebook og Twitter

4

3

2

1

@TrondelagTeater

#trøndelagteater


F책 mer ut av byen din med NATT&DAGs byguide p책 mobil. Last ned din essensielle guide til Trondheim i dag!


TEGNESERIE KOMMENTAR

SUPERNOSTALGISK Neonostalgien puster liv i den amerikanske superhelttegneserien. TEKST AKSEL KIELLAND DE FLESTE sjangeruttrykk beveger seg gjennom en syklus som begynner med 1. en konsolidering av sjangerkjennetegn, som etterfølges av 2. en periode av økende oppslutning og kommersiell fremgang, før det blir gjenstand for 3. en kunstnerisk dekonstruksjon, påfulgt av 4. en allmennkulturell aksept, og deretter 5. kommersiell stagnasjon, før det stedes til hvile mellom parodi og pastisj, og dermed blir 6. en del av populærkulturens standardrepertoar. De ulike stadienes varighet varierer, og både syklusen og de individuelle stadiene kan gjentas, men som regel er det sånn at når dekonstruksjonene og pastisjene blir regelen snarere enn unntaket, så er pengene og publikum på vei andre steder.

1

AMERIKANSKE superhelttegneserier befinner seg i dag et sted mellom femte og sjette stadium i denne syklusen. Takket være film, TV og spill, er superheltene mer allestedsnærværende enn noensinne, men samtidig kan det virke som om de har lagt tegneseriene bak seg. Den klassiske, uironiske superhelttegneserien blir et stadig mer marginalt fenomen,

og da DC Comics nylig kunngjorde at de skulle relansere halvparten av sine månedlige titler, var det med løfter om et nytt og bredere spekter av figurer, sjangre og stilarter. Det er viktig å påpeke at disse løftene kommer fra samme forlag som – da de relanserte samtlige av sine serier i 2011 – bestemte seg for å gå helhjertet inn for å gjenta samtlige feil som bidro til at Marvel Comics gikk konkurs på 90-tallet. DC har de siste årene vært en studie i selvmotsigende forretningsavgjørelser og dårlig smak, men samtidig har deres humørløse, sadistiske og ubehjelpelig fortalte serier tross alt hatt et noenlunde trofast publikum. Men nå skal det angivelig bli andre boller, og det er vanskelig ikke å se dette som en del av en større endring i den amerikanske tegneseriemainstreamen. BLANT DE YTTERST få genuint gode amerikanske superhelttegneseriene som utkom i fjor finner man Michel Fiffes COPRA og Tom Sciolis Transformers vs. G.I. Joe. COPRA er en pastisj over John Ostranders arbeid på Suicide Squad fra sent 80- til tidlig 90-tall, ispedd en og annen vagt forkledd Marvel-figur. Michel Fiffe skriver, tegner, fargelegger og utgir serien selv, med Etsy som en sine viktigste

Fra Tom Sciolis Transformers vs. G.I Joe

salgskanaler. Transformers vs. G.I. Joe er derimot en 100% offisiell Transformerstegneserie, utgitt av IDW Publishing, med rettighetshavernes fulle velsignelse. Likevel er det vanskelig å lese den som noe annet enn fan fiction. Som COPRA er det en serie som springer ut av en fetisjistisk forkjærlighet for en viss type amerikansk actiontegneserie, og som skrider til verket med en sensibilitet som den amerikanske tegneseriemainstreamen tradisjonelt sett ikke har hatt plass til. Med sin løse Jack Kirby-inspirerte stil, sine kaotiske sidekomposisjoner og sin forkjærlighet for å tegne figurene som plastleker fra 80-tallet, er det lett å se Scioli som et utskudd i en bransje som ikke har gjennomgått nevneverdig estetisk utvikling siden 1999. Likevel er det vanskelig å se for seg en fremtid hvor denne typen estetisk selvbevisste utforskninger av sjangerens grunnleggende bestanddeler ikke vil være normen. Nostalgien har lenge omsluttet superhelttegneserien som en kvelende muggsopp, men nostalgi er ikke per definisjon en dårlig ting. COPRA og

Transformers vs. G.I. Joe representerer en tilnærming til superhelttegneserier som bygger på en nostalgisk forkjærlighet for sjangeren, samtidig som de preges av en estetisk bevissthet som ellers ofte glimrer med sitt fravær i amerikanske mainstreamtegneserier. Det sier seg selv at en slik inneforstått tilnærming er et dårlig fundament å bygge en kulturindustri på, men i en industri som mer enn noe annet defineres av isolasjon og innavl, er det likevel det nærmeste man kommer et friskt pust.

NYNOSTALGISK HANDLELISTE

1 2 1 3 1 1

Transformers vs. G.I. Joe Volume 1 Tom Scioli (IDW)

COPRA Round One Michel Fiffe (BERGEN STREET COMICS PRESS)

Diana Ron Regé Jr. (SELVPUBLISERT WONDER WOMAN-FANFICTION)

STA TRAVEL

– Verdens største reisebyrå for ungdom og studenter SABBATSÅR

FRIVILLIGHETSARBEID

STUDERE I UTLANDET

SPRÅKKURS

JORDEN RUNDT REISE

DANNELSESREISE

Hos STA Travel hjelper vi mange ungdommer og studenter med spennende reiser, med forskjellige destinasjoner i hele verden. Så uansett hvilken opplevelse du er ute etter kan STA Travel hjelpe deg på vei. Nedenfor finner du litt inspirasjon. Les mer på www.statravel.no

Fra 22.995 kr

Språkkurs i Spansk, Thai, Japansk, Russisk, Hindi portugisisk eller koreansk.

Spennende prosjekt over hele verden.

2 ukers basiskurs i India inkl. opphold 8.700 kr

14 dager i Argentina inkl. fly og opphold fra 15.170 kr

Hos STA Travel tilbyr vi utrolig mange superkule halve og hele jorden rundt flyreiser. Nedenfor kan du se to av våre mest populære.

Thailand, Cambodia, Vietnam og Laos

Opplevelsesturen inkluderer: Fly T/R Oslo. Transfer fra Bangkok flyplass. 30 dagers opplevelsestur gjennom Thailand, Kambodsja, Vietnam og Laos. Alle overnattinger. Transport. Lokal Engelsktalende guide. Enkelte måltider og utflukter. Internasjonalt ungdomskort. Avgang: nesten daglig Varighet: 31 dager – reisen kan forlenges

FRIVILLIGHETSARBEID

HELE OG HALVE JORDEN RUNDT FLYREISER

OPPLEVELSESTUR - INDOCHINA DISCOVERY

Reis sammen med andre unge fra hele verden. Underveis møter dere lekre strender, spennende storbyer, mange kulturelle oppleveleser, vennlig befolkning og en helt utrolig natur.

SPRÅKKURS

THE CLASSIC Thailand, Malaysia, Singapore, Australia, New Zealand og USA. Fra 17.500 kr

THE BEST OF THE BEST Oslo, Kenya, Tanzania, Mozambique, Sør Afrika, Forente arabiske emirater, Thailand, Filippinene, Australia og Japan. Fra 19.55O kr 03/2015

23 31 61 00

post@statravel.no

51

www.statravel.no


MUSIKK ANMELDELSER

OLD, WILLING AND ABEL DANIEL RAMBERG

VIDEOEN TIL LORENTZ «Robyn Fenty» Videoen fungerer strålende som visuelt supplement både til låta generelt og til linjen «whats up, vad ska du göra sen / smileyn med solgasögonen» spesielt. MAGNUS MORIARTY™ In Search of the Archetype Fortsatt fint på en krevende måte fra Magnus Moriarty™. BROEN «Iris», «Boy» og «Yoga» Mange av låtene på Broens debutalbum Yoga har et eller annet ved seg som gjør at jeg ikke klarer å like de fullt ut, men denne trioen – spor 3 til 5 – fungerer veldig bra.

MORTEN ABEL I Fullt Alvor WARNER MUSIC NORWAY

Morten Abels sjette soloplate er blitt døpt I Fullt Alvor, og det er en tittel som nær sagt ligner klinisk perfeksjon i hvor presist den beskriver albumet. Det er åtte år siden Morten Abel sist ga lyd fra seg, og enkelte hadde trolig avskrevet ham som støvete memorabilia fra fordums tid som aldri hadde tenkt – eller burde – se dagens lys igjen, inntil Spellemannskomiteen ga ham en mistenkelig betimelig hederspris under årets galla. «Kall det ikke et comeback, kall det en sann glede», forfekter presseskrivet. Vel, jeg vet ikke hva folk gleder seg over om dagen, men hvis Abels comeback er synonymt med glede, er avgrunnen enda nærmere forestående enn jeg først fryktet.

1

I Fullt Alvor. Smak på den tittelen. Det er nesten som om Abel, med en nydelig genuin selvinnsikt, forstår hvor fantastisk vanskelig det er å ta ham på alvor. Vi er velsignet med en del artister i Norge som kunne tjent mye på et lynkurs i antydningenes kunst, men som likevel evner å skissere et sympatisk, dog banalt tekstunivers det går an å svelge uten at man setter det i vrangstrupen. Når Abel gir ut sin første soloplate på norsk, blir det ganske brutalt illustrert at det ikke er en litterær gigant vi har med å gjøre. I «Annabelle», kjent fra Spellemannspris-opptredenen, synger han «Eg ville bare ha nånting på kiosken / Og hu som lente seg øve disken / Det va Annabelle». Låten er en slags marerittaktig emulering av Don Henley, en fullstendig katastrofal parodi på å

radbrekke anstendigheten, og er virkelig et prakteksempel på at både tekst og musikk kan gå opp i en høyere, regressiv enhet. Jeg kunne gitt flere eksempler, men som et av århundrets luksusproblem evner jeg ikke velge blant skattekisten av floskler. «Nesten skyter ingen mann av hesten» synger Abel i «Nancy og Du». Han er ikke i nærheten av å lade geværet, engang. Sjangermessig er det vanskelig å plassere Abel et annet sted enn i hyllene på bensinstasjonene som dekorerer landets riksveier. Det er en frilynt lek med americana ispedd alt-country og pop, forringet av en manglende visjon og egenart. I Fullt Alvor er ikke bare i utakt med sin tid, den har en iboende utakt som strider mot det meste. Er dette alvor, Abel? Ja, det er visst det. Karima Furuseth

på nytt kan i utgangspunktet høres ut som et rop om hjelp penger fra Warp sin side, men det skal nevnes at det som finnes der ute av Broadcastmusikk på fysiske formater går for heftige summer, og det er et band som, i hvert fall i følge denne ydmyke musikkanmelderen, fortjener ditt øre. De tre studioalbumene The Noise Made By People (2000), Ha Ha Sound (2003) og Tender Buttons (2005), og da særlig førstnevnte, er de mest interessante for den gjengse lytter. Det er verdt å ha i bakhodet at Broadcast var et av de første bandene Warp signerte etter at de hadde vært med på å definere 90-tallets musikk med legender som Aphex Twin, Autechre og Boards of Canada. Det burde ikke komme som noen overraskelse at musikken deres har betydelige innslag

av elektronikk, men under hviler ekstremt intelligent popmusikk. Kremeksempelet The Noise Made By People, et uhyrlig delikat utført album hvor Broadcast perfeksjonerte sin retro-futuristiske og drømmende annerledespop. Keenans avslappede vokal hviler på et skranglete synthmuseum, og litt kjøtt og blod – bass og trommer. Singelen «Come On Let’s Go» står igjen som en av de aller beste eksperimentelle poplåtene fra tidlig 2000-tall. Ha Ha Sound, som kom ut tre år senere, fortsetter i samme spor som The Noise Made By People, men det er lenger mellom høydepunktene («Before We Begin» er verdt å nevne her) og det vies mer tid til kortere instrumentaler som varierer fra koselig til irriterende. Tender Buttons flørter noen ganger med storhet, men høres stort

WARREN G FEAT. KENNY G «Regulators» When jokes imitates life. BURNING GOD LITTLE «Hvis du flyr» Som Broen gir Burning God Little ut på labelet Nabovarsel. De fortsetter å gi ut bra greier, og BGLs debutalbum Det e i mørke vi lyse fortjener både flere lyttere og mer spilletid. Gjesteartist og bergensrapper Jonas V bidrar til at «Hvis du flyr» skiller seg positivt ut fra resten.

BROADCAST The Noise Made By People

6 4 3 ANDREAS DAHL

LICHENS 3110/2410/1810 Bra musikk burde ikke gis ut på kassett. DJ SPRINKLES & MARK FELL Fresh Insights EP 1 Hadde aldri i verden forestilt meg at disse to sammen skulle høres ut som dette. Veldig, veldig bra.

52

03/2015

Ha Ha Sound

Tender Buttons

WARP

Tilbake til fremtiden Warp fortsetter å grave etter mulige gjenutgivelser fra sin omfangsrike katalog, og denne gangen er det Broadcast som får alle sine større utgivelser gitt ut på nytt på fersk vinyl – et band som lenge var et stort navn innenfor britisk eksperimentell pop, men som la synthene på hylla i 2011 etter at vokalist Trish Keenan døde av komplikasjoner fra svineinfluensa (eat shit, vaksinemotstandere). Å gi ut seks album

sett ut som en mer oppegående og mindre kokain-avhengig versjon av Suicide. Før albumet ble spilt inn røk bass og trommer ut av bandet, og James Cargill (synth) og Keenans stemme er ikke nok til å bære hele albumet alene. Resten av utgivelsene Warp har tatt for seg er en tidlig samling singler (Work And Non Work), b-spor samlingen The Future Crayon den mer eksperimentelle og meget godt mottatte Broadcast and the Focus Group Investigate Witch Cults of the Radio Age. Hvis du har en del £ som brenner i lomma og en sterk rygg er ikke hele Broadcastpakka noen dårlig investering, men aller helst burde du skaffe deg The Noise Made By People og drømme deg tilbake til en tid hvor du hadde naive drømmer om fremtiden. Andreas Dahl


KUNSTSKOLEN I BERGEN

Toårig fagskole for visuelle fag

SØKNADSFRIST

15.MAI

www.kib.no JONAS ALASKA Younger LONG BLOND RECORDINGS

Komisk alvor Spør du meg var Jonas Alaska en fiks ferdig artist i det han trådte ut av dørene til LIPA med lagkameratene Mikhael Paskalev og Merete Pascual. Den selvtitulerte debuten viste en ung artist med en stor kjærlighet for visepop, og sendte tankene til tydelige forbilder som Bob Dylan. Samtidig var det noe helt eget med Alaska, som ikke hadde noe problem med å finne sin egen stemme i sjangeren. Han hadde ikke bare en egen sjarm og trygghet på scenen, men debuten avslørte dessuten en dyktig tekstforfatter som ikke var redd for å være personlig. Det betyr likevel ikke at han har latt være å utvikle seg. Med andrealbumet If Only As A Ghost gjorde Alaska ryktet om «det vanskelige andrealbumet» til skamme, i et tekstunivers som stadig beveget seg mellom det personlige og underholdende. Med Younger viser han likevel for alvor at han er en «stayer». I et lydbilde med mer rom for lek, ser Alaska tilbake til tenårene. Det er likevel uten for mye sentimentalitet eller nostalgi, og det er lett å henge med på tekstlinjer som «I don’t believe you anymore / I was just a paper plane heading for the roof crashing down

Foto: Stian Nybru

5

on the floor» («Paper Plane»). Alaska har en egen evne til å blande det komiske og alvorlige, og det fører til at man virkelig blir sittende å lytte. Samtidig omfavner han et mer rocka-uttrykk, og med støy og fuzzgitarer utfordrer han sine tidligere rammer, og åpner opp viseboksen. Han glemmer likevel ikke kjærligheten til sjangeren, men viser, på samme måte som Dylan en gang gjorde med Bringing It All Back Home, at han kler et mer bråkete uttrykk. Det er likevel uten drama, og ikke så alt for overraskende. At Alaska har et stort spenn å spille på var liksom aldri noe spørsmål. Det er lett å omfavne Younger. Fra han sparker i gang med «Summer» og fuzzen slår mot lytteren, og låta går over i «I’m Sorry» er det allerede klart at dette er Alaskas mest fengende, men også mest interessante album hittil. «Paper Plane» leker seg med det myke og harde, mens «She’s Not One Of Them» og «My Heart Was Leaving Me» blir eksempler på en artist som ikke har problemer med å utlevere seg, eller etterlate noe følsomt og ekte i tekstene sine. «Friend» avslutter albumet med et brak, og etterlater en følelse av at vi ikke bare har blitt bedre kjent med Alaska, men dessuten at overskuddet på Younger bare er begynnelsen på så mye mer. Sarah Winona Sortland

03/2015

53


MUSIKK ANMELDELSER

HJERTESLAG Møhlenpris Motell EGET SELSKAP

Drabantpy I intervjuer har Bergensbandet Hjerteslag flere ganger slått fast at de er punkere som spiller pop, eller «poppere som spiller punk». For meg er det litt vanskelig å få grep om hva som er punk, siden begrepstømmingen av å være punk har pågått siden midten av 70-tallet og helt sikkert stadig fortsetter. Likevel drister jeg meg til følgende: Bandnavnet Di Kjipe er punk, formuleringen fra pressemeldingen om at bandet er «oppløst i en malstrøm av indre stridigheter, narkomani og lemfeldig omgang med kniv» er punk, og den midtre delen av denne URL-en til en sak om bandets oppløsning – http://db.no/2010/05/18/ kultur/musikk/knivstikking/ ponk/11769243/ – er utvilsomt kultur slash musikk slash knivstikking slash ponk. De Kjipe var Hjerteslags vokalist Robbie Lie Eidsviks første band, og det var Lie Edsvik som var på feil side av kniven. Litt lemfeldig knivstikking har aldri drept noen, og kort tid etter Di Kjipe dannet Eidsvik den første versjonen av Hjerteslag, med Ole Andre Hjelmås, Petter

6

Sætre og Vilde Tuv. Disse holdt sammen i to år før det var slutt, men så, før en konsert på den lille platebaren Apollon i Bergen, ble de to gitaristene Nikolas Jon Aarland og Torjus Raknes hentet inn, og etter det har bandet – minus Vilde Tuv, som gikk solo – gjort både publikums- og kritikerroste konserter på blant annet by:Larm, Bergenfest og Øyafestivalen. Fra det kaotiske Di Kjipe til det mer fokuserte Hjerteslag på få år, altså. Det nye bandnavnet høres ved første ørekast ut som adskillig mer pop enn punk, men oppsummerer tosidigheten som er bandets styrke. Slaget, både den fysiske neven mot fjeset og hverdagens og helgens mange små slag; og hjertet, både det som banker i brystet og kjærlighetsmetaforen. På debutalbumet Møhlenpris Motell høres Hjerteslag tidvis ut som Broder Daniel, Thåstrøm eller John Olav Nilsen & Gjengen, men de gjør sin egen vri på den akkurat passe patosfylte byrocken med stort hell, og høres heldigvis ut som seg selv: Et band som klarer å ta med seg intensiteten og alvoret fra det utvannede begrepet punk og blander det med det lettfattelige og fengende i pop. Det er godt gjort. Daniel Ramberg

YOU DON’T OWN ME TEKST SVEIN STRØMMEN

SARAH WINONA SORTLAND

LARS VAULAR 666 ALT Vaular er sinna, og jeg elsker det! UVENTEDE UTGIVELSER Før jeg rakk å komme over overraskelsen rundt slippet av Björks Vulnicura, slipper Drake miksteip helt ut av det blå. Jeg kan stille meg bak denne trenden. SUSANNE SUNDFØR Ten Love Songs Disko, sa Sundfør. Så kjørte hun på med sitt kanskje villeste prosjekt hittil. FUTURE BROWN Stiller meg lett bak hypen. «Wanna Party» er fortsatt låta jeg har mest lyst til å spille på byen. KANYE WEST «Wolves» Jeg kunne ikke brydd meg mindre om Hr. Wests skokolleksjon, men «Wolves» viser at Kanye ikke har blitt alt for bløt, til tross for sin fasjonable datter og utallige selfies med Kim. Ekstra gøy er det også at Cashmere Cat har vært med å produsere låta.

54

03/2015

16. FEBRUAR 2015: Ice-T fylte 57, Kim Jong-il ville fylt 74 om han fortsatt var i live, alle ga faen i at det var 101 år siden stormannsmøtet på Eidsvoll, temperaturen utpå Landvik målestasjon i Grimstad kommune lå og vagget mellom tre og 1,7 grader, og så daua Lesley Gore, 68 år gammal. For en jævla blåmandag, som dem sier! Hva nå? Jo, du kan høre på «It’s my party» og tenke at nå er det DIN tur til å grine – sikkert fett nok det – eller du kan helle deg et glass trippeldødskomplisert IPA, lesse innpå no’n saltstenger og meske de underernærte øregangene med fem knalle versjoner av «You don’t own me», den NEST største Lesley Gore-låta. Ja, det syns vi du skal. Leif Bloms «Jag är fri nu» Sal opp ponnykreket og ri inn i denne pastellerte solnedgangen som er senåttitallets grovt daterte dansebandsproduksjon. Hør på Mona Gustafsson! Hun er fra Halmstad! Lesley Gore er fra New Jersey. Det er mye av det samme! Isabella Ianetti «Va … tu sei libero» Du henger over disken i en knøttliten pub i sør-Italia. Du tenker at det er 1964, men det viser seg å være nåtid. Følgelig får du ikke den ganske original-troverdige 1964-versjonen av «Va … tu sei libero», men denne karaokeversjonen

med litt VEL Bonnie Tyler-aktig vokalføring. Det er fett det òg. «Liker du keyboard-panfløyte?» som jeg pleier å si mellom Bacardi Breezer vannmelonbestillingene. Isabella Ianetti er fra Italia. Det er litt som, øh, Europas New Jersey. André Hazes «Zeg maar nie meer» Nå som denne låta går på nederlandsk har jeg ingen anelse hva den handler om lenger. Kanskje den handler om at André Hazes eier DEG. Hazes debuterte på fjernsyn i 1966, hvor han sang på imitert italiensk, om du kan forestille deg det. Det er en ganske New Jersey ting å gjøre. Marianne Kock «Jag vill ha dig» Stol på svenskene til å skrive

om dette såkalte feminist-manifestet av en låt til et ganske så intetsigende kjærlighetsbudskap. Men men – Marianne Kock har ganske fet sveis og denne Nils Lindbergs orkesterproduksjonen er til å ville flytte inn i, i motsetning til hva man kan si om New Jersey. Kjøp to! Lesley Gore «You don’t own me (Italian)» Shit, visste du at Lesley Gore er fra New Jersey? Der finnes det mange italienere, har jeg hørt. Lesley Gore er derimot ikke blant dem, hun var datter av en jødisk underbukseselger. Like fullt spilte hun inn låta på klingende, vakkert italianermål. Molto bene! Tutto nero! Mi scusi! Og, til vår gamle venn: Arrivederci, a dopo.

SVEIN STRØMMEN

KARIMA FURUSETH

KENNETH ENGEBRETSEN «Yatzy» En bærepose full av terninger i hver neve, kompis. Det ser kanskje ikke så hott ut, men det er jævlig beleielig når folka på kontoret arrangerer spillkveld.

PITCHFORKS MINIDOKUMENTAR OM CERRONE Verdens minste, største discotrommis og produsent fortalt på femten minutter. Toppnotering på Internett om dagen.

HJERTESLAG «Linedanserinne» Verdens Ledende Rockeguttfenomen, fy faen. For en bedårende gjeng. Jeg skulle slått meg på den der trappeoppgangromantiseringen 110 prosent, var det ikke for altfor mange år med helt reell lavblokktristesse på CV-en, men det er NESTEN så jeg lengter tilbake når jeg hører noe så jævlig bra som denne låta. SUSANNE SUNDFØR Ten love songs Folk maser om ‘a Suzy Sundfør hele forbanna tiden. Jeg har mast om henne sjøl, når jeg for en gangs skyld ikke har mast om Twisted Sister-versjonen av «Leader of the pack». Tenk dette: Susanne Sundfør er BEDRE enn Twisted Sister-versjonen av «Leader of the pack».

SUSANNE SUNDFØR Ten Love Songs Et potent popalbum med tidenes megalomane formspråk – så nydelig at jeg fikk akutt influensa av å høre på det. ORIGINS: DVS1 Resident Advisors minidokumentar om techno-halvguden DVS1. Gikk du glipp av ham da han spilte på Jaeger? Ti spanskrør-dask på lanken. LARS VAULAR «Nordisk Design» Har alltid elsket nordisk design, men ble 190 prosent sikker på min fascinasjon etter at Lars Vaulars gjenstridige postulat nådde øregangene mine. LEVON VINCENT Self-Titled Anti-kapitalistisk techno med tilsnitt av tidlig europeisk elektronisk musikk. Vincent er markedsledende i Kvalitetssikrede Og Solide Opplegg.


FRA FORFATTEREN AV

SHUTTER ISLAND OG MYSTIC RIVER

TOM HARDY NOOMI RAPACE JAMES GANDOLFINI MATTHIAS SCHOENAERTS

TOBIAS JESSO JR. Goon TRUE PANTHER SOUNDS

Without you, and you, and you Tobias Jesso Jr. har i det minste en god bakgrunnshistorie. Etter å ha slått opp med kjæresten Mary-Ann hjemme i Vancouver reiser han med gitaren til L.A. for å forsøke seg som singer/songwriter i storbyen. Etter lite nevneverdig suksess treffer han bunnen da moren får kreft og asfalten når han syklende blir påkjørt av en Cadillac. Han blir etterlatt med en skadet hånd, og en tilfeldig forbipasserende sykler vinkende avgårde med sykkelen. Akk, vemod. Tilbake i Vancouver, vonbroten og såret, bytter han fra gitar til piano, spesialiserer seg på store akkorder og ballader, og sakte men sikkert, via musikerbekjente og YouTube-demoer, utgir han et knippe låter som skaper nok interresse til at han får platekontrakt og igjen kan se lysere på livet. Ah, ved mot! Dessverre er det ikke så lett å få øye på bakgrunnshistorien på Goon, Jesso Jrs første album. Det er litt enklere å la tankene fly. Den første jeg tenker på når jeg hører Goon er Harry Nilsson. Så tenker jeg litt på Todd Rundgren, og så Father John Misty og hans I Love You, Honeybear fra tidligere i år. Så tenker jeg litt på Elton John, både fordi det passer seg sånn og fordi han er en trivelig fyr å tenke på om man først skal tenke på noen. Når jeg er ferdig med å tenke på dem, er Goon også ferdig. For å ta Misty først: I Love You, Honeybear fikk mye velfortjent oppmerksomhet og skryt for de søt-sardoniske

3

tekstene, og på sitt beste nikker albumet mot tidlig 70-talls Elton John, Harry Nilsson og Randy Newman. Det samme forsøker Jesso Jr. på Goon, men han legger seg litt for langt mot den søte delen av spekteret. Albumet starter med «Can’t Stop Thinking About You» til ekskjæresten Mary-Ann, fortsetter med «How Could You Babe» om å finne ut at ekskjæresten har funnet seg en ny kjæreste, før «Without You» skildrer hvor leit det kan være å strekke seg etter noen uoppnåelige. Introen-til-Cheers-aktige «Can We Still Be Friends» avslutter første del av albumet. Vel og bra, det, men problemet er at singersongwriterne fra 70-tallet han aspirerer mot har gjort det bedre tidligere: George Harrison gjorde «Can’t Stop Thinking About You» bedre på Extra Texture («Read All

About It») fra 1975; Todd Rundgren gjorde «Can We Still Be Friends» på Hermit of Mink Hollow fra 1978; Harry Nilsson gjorde selvsagt en bedre «Without You» (selv om det var en cover av en låt opprinnelige utgitt i 1970) på Nilsson Schmilsson fra 1971. Da har vi igjen «How Could You Babe», og den står greit for seg selv med et godt refreng og noen litt forglemmelige vers. Det er kanskje urettferdig å plukke ut disse fire første, for resten av albumet har flere gode låter – som «Hollywood», «Just A Dream» og «The Wait» – som ikke er så lett å sette opp mot inspirasjonskildene. Det er lov å håpe at inspirasjonen ikke skinner så tydelig gjennom neste gang, for til tross for en god bagrunnshistorien blir nedturene på Goon litt for grunne, høydepunktene litt for like, og historiene litt for trivielle. Daniel Ramberg

PÅ KINO FRA 13. MARS RELEASED BY TWENTIETH CENTURY FOX

FOXSEARCHLIGHT.COM

Månedens beste singel- og EP-slipp Noen artister leverer musikken sin – av det som for noen fremstår som uransakelige grunner – utelukkende på vinyl, med den konsekvens at musikken kan bli borte i mylderet og aldri omtales i dagspressen. Men her på huset kaster vi oss begjærlig over den sorte guggen. Vi elsker selvsagt langspilleren – uansett format – men nå setter vi den til side et lite øyeblikk for å gi rom til hurven av singler og EP-er som kun slippes på vinyl. Dette er månedens beste 12"-slipp:

MIKE DUNN I Wanna B House 12"

ARMANDO The New World Order 3

V/A Deviant Octupus

MOREABOUTHOUSE

TRAX

TRIP

Jeg elsker gamle menn, ass. De har som regel fullstendig stålkontroll på hva det er de holder på med (et lite caveat: Dette gjelder ikke alle, altså!), og du kan nesten alltid føle deg sikker på at de leverer. Det skyldes kanskje det faktum at de lærte alle spillets regler og kunster for tyve år siden, og har brukt tiden godt på å perfeksjonere fingerferdighetene. Chicago-produsenten Mike Dunn startet karrieren sin en gang på midten av åttitallet, og lager house og acid det forstatt koker av, selvsagt med distinkt ekko fra den forblåste byen. Dette er tidligere uutgitte låter som virkelig tåler tidens tann.

Ai, ai, ai! Er «Lesbian Luv» den desidert heteste låten gjennom tidene? Mye tyder på det i min bok, i alle fall. Låten, som er satt sammen av lydklipp fra en pornofilm, er uhyre enkel, men genial. En beat, litt stønning, noen hats. Det er alt jeg ønsker meg fra en låt. Armando døde dessverre i 1996, men innen skjebnens ubarmhjertige hånd tok ham av dage, rakk han lage en solid katalog av produksjoner med helt sinnsykt mye bein i nesa. Sjekk ut «Pleasuredome», «Future» og «151» om du skulle være i tvil!

Nina Kraviz, damen alle tilsynelatende elsker å hate (og hater at de egentlig elsker), har satt sammen en kompilasjon med et knippe top notch techno-låter til en 12" på sin nye etikett Trip. Hun er kanskje en acquired taste som person (dette vet jeg ettersom jeg intervjuet henne samtidig som hun lå på fanget mitt), men som produsent og DJ er hun i verdensklasse – bare hør på «IMPRV». Jeg så henne nett på Sonar i Stockholm, og kan attestere at hun er helt rå (i motsetning til «legenden» Paul Kalkbrenner som sto i naborommet og spilte flytende bæsj). KARIMA FURUSETH

03/2015

55


FILM ANMELDELSER

DRONE Regi: Tonje Hessen Schei Med: Brandon Bryant, Shahzad Akbar, Noor Behram, Michael Haas, Clive Stafford Smith, Chris Woods Pek og klikk-krigen. «Drone» er det mest brukte uttrykket for fjernstyrte, ubemannede fartøyer. Gjennom dokumentaren blir vi vitne til den rå, nyanserte og iskalde historien om USAs droneangrep i kampen mot Al Qaida. De siste ti årene har det vært en enorm økning i bruken av droner i krigføring, fortrinnsvis av USA, men i dokumentaren opplyses det om at 86 andre land har anskaffet droner de siste årene. Drone åpner med en scene som gir oss et droneaktig blikk på Manhattan i New York, med foruroligende musikk i bakgrunnen. Dette skaper et bilde av hvordan det hadde sett ut om krigføringen hadde vært utført i motsatt retning, med den enorme folkemengden som vandrer gatelangs og ubeskyttet i Man-

hattans gater hver eneste dag. Den tidligere droneoperatøren Brandon Bryant står frem i Drone og forteller om sine opplevelser. Hans skvadron opererer fra en sikker base i et hjørne av Creech Air Force Base, i Mojave-ørkenen. «We are the ultimate voyeurs. The ultimate Peeping Toms. No one is going to catch us.», forteller han. Egenhendig har han tatt 13 menneskeliv i droneangrep. Bryant opererte droner i Afghanistan, Irak, Jemen og Somalia. Han forteller om hvordan han slet med posttraumatiske stresslidelser i etterkant av drapene, og hvordan systemet møtte ham som en vegg. På et punkt var

han nær ved å ta sitt eget liv. Brandons historie er sterk, men det er også ofrenes. Det poengteres i Drone at avstanden pilotene har til sine ofre skaper mer likegyldighet enn hos soldater på bakken. Krigføringens utvikling handler om å fjerne seg mer og mer fra målet, for på den måten at det skal gå mindre emosjonelt inn på soldatene. Parallelt med at vi får innblikk i dronekrigens destruktive virkninger på operatørene, møter vi pakistanske familier i fjellområdet Waziristan og menneskerettighetsforkjempere som kjemper for siviles rettigheter. De vil stille verdens mektigste regjering til ansvar for sine handlinger. Til tross for

Obamas lovnader, har flere sivile, blant annet barn, blitt drept i dronekrigen.Drone er regissert av norske Tonje Hessen Schei. Dokumentaren er stilistisk godt gjennomført, og hver detalj og hvert intervju er vesentlig for argumentene mot dronekrigføringen. Drone tar opp viktige spørsmål: Hvordan endrer fjernstyrt krigføring reglene i krig? Hvordan skal vi forholde oss til produsentene av krigsutstyr? Hvordan kan USAs regjering holdes ansvarlig? Hva er Europa og verdenssamfunnets rolle? Og ikke minst: Hvorfor får USA bestemme hva et menneskeliv er verdt? Siren Løkaas Premiere 27. februar

DIRK OHM – ILLUSJONISTEN SOM FORSVANT Regi: Bobbie Peers Med: August Diehl, Sara Hjort Ditlevsen, Jørgen Langhelle, Alexandra Rapaport Eg tenke på mysteriet deg. Det er over to år siden innspillingen av Bobbie Peers’ spillefilmdebut startet, og forventningene har bygget seg opp. Når den ferdige filmen nå foreligger, fremstår prosjektet som et lite mysterium i seg selv. Hvorfor endte Peers opp med å lage akkurat denne filmen, så mange år etter kortfilmen og Cannes-suksessen Sniffer? I 2003 forsvant den tyske tryllekunstneren Dirk Ohm i Grong i Nord-Trøndelag. To måneder etter ble en død kropp funnet. Man antok at det var tyskeren, men omstendighetene rundt den omkomne har forblitt innhyllet i mystikk. Dirk Ohm er en fri tolkning av Ohms siste tid i Grong. En ung jentes forsvinning står sentralt, og Ohm (Diehl) blir ufrivillig involvert i leteaksjonen. På grunn av hans jobb som illusjonist på det lokale hotellet,

ønsker foreldrene til forsvunnede Maria (Ditlevsen) at han skal bidra. Men det er noe mistenkelig med Ohm … har han skyld i Marias forsvinning? Forsterkede lyder, lange pauser med stillhet og uryddige bildeutsnitt gir Dirk Ohm en kledelig sær karakter. Ohms hotellrom er levendegjort med skiftende uttrykk fra dag til kveld, der særlig lampelysets dystre innhogg fra utsiden gir rommet et hjemsøkende preg. Har Ohm virkelig besøk av Maria der inne, eller er det noe som nøstes frem fra fortiden? Eller er scenene med de to bare en fantasi i tryllekunstnerens plagede hode? Til tross for Bjørn Olaf Johannessens (Kampen for tilværelsen) meritterte penn, er det manuskriptet som gjør at Dirk Ohm ikke blir den medrivende kuriositeten den kunne ha blitt. Hverken krim- eller kjærlighetshistorien skaper ordentlig emosjonell resonans. Med sin blanding av norsk, engelsk og tysk, oppleves dialogen som lite troverdig, selv om dette kan være tilsiktet, som et element

til den fordektige stemningen som hviler over filmen. Dirk Ohms største fortrinn er den tydelige og egenartede registemmen, men filmen vokser seg aldri skikkelig ut av sitt besynderlige lokalsamfunnunivers. Peers og Johannessen har åpenbart ønsket å trylle

frem en fortelling som ikke etterlater for klare svar, men som filmatisk verk blir det hele en tanke for tåkete. Dirk Ohm er en anstendig spillefilmdebut fra Bobbie Peers, men er det likevel lov å bli en anelse skuffet? Sveinung Wålengen Premiere 27. mars

KORSVEIEN Regi: Dietrich Bruggemann Med: Lea van Acken, Franziska Weisz, Florian Stetter Styggen på ryggen. Korsveien åpner med en intens scene hvor en håndfull fjortenåringer er samlet til konfirmasjonsundervisning. Ungdommene mates metodisk med frykt for djevelen og ærefrykt for Vårherre av en prest så konservativ at han kritiserer paven og vatikanet for at de ikke er katolske nok. Etter timen blir Maria igjen. Hun har merket seg prestens ord om offer, og spør hvor mye hun kan ofre for å hjelpe en annen? Det noe tåkete svaret blir skjebnesvangert for valgene Maria tar i dagene som kommer. Etter katolsk tro er Jesu lidelsesvei – også kjent som Via

Dolorosa eller Korsveien – delt opp i fjorten stasjoner, som representerer hendelsene fra Jesus blir dømt til døden til han gravlegges. Marias historie i Korsveien er modellert på disse fjorten stasjonene. Filmen inneholder fjorten scener og fjorten bilder – hver scene er én uklippet tagning. Dette krever enorm konsentrasjon fra skuespillerne, for scenene er ofte dialogtunge, som den nesten femten minutter lange (!) åpningsscenen. Under Dietrich Bruggemanns presise regihånd leveres det noen virkelig pustfrarøvende prestasjoner, først og fremst fra hovedrolleinnehaver Lea van Acken. At filmen tidvis føles som et slags ekko av Carl Theodor Dreyers stumme mesterverk Jeanne D’Arc (1928), skyldes i stor grad det engstelige kroppsspråket og de

saktmodige ansiktsuttrykkene van Acken gir Maria. Franziska Weisz er minneverdig i rollen som den fanatiske moren til Maria, en karakter som blir overraskende vanskelig å legge for hat, da Weisz tydelig formidler den genuine troen moren har på at hun gjør det rette for Maria og familien. De uklippede scenene og kameraet som bare unntaksvis beveges påkaller tidvis stilen til Roy Andersson, men i Korsveien er det komisk-absurde i billedkomposisjonene fraværende. Resultatet er i stedet en intens tilstedeværelse i sjelelivet til Maria, og jeg skriver sjelelivet fremfor «livet» fordi van Ackens uskyldsrene og innholdsrike øyne burde gi selv den verste kyniker fornyet tro på den forslitte klisjeen om øynene som vindu til sjelen.

Korsveien ligner det mesterlige, greske dramaet Dogtooth (2009) i at filmen er en urovekkende påminnelse om hvor prisgitt en er verdensanskuelsen til foreldrene sine i de sårbare oppvekstårene, og hvor galt det kan gå med et forpestet og forvirret barnesinn. Filmen er på den ene siden en ukontroversiell advarsel mot religiøs fanatisme, men avslutningsvis antyder filmen – riktignok uten å fastslå – at miraklenes tid ikke er forbi. Slik blir filmen forbilledlig nyansert, høyst diskutabel og nærmest Life of Pi-esque i sin natur, da den mest hardnakkete Richard Dawkins-sitatmaskin og paven selv kan gå ut av samme kinosal med styrket tro. Martin Øsmundset Premiere 27. mars

6

INHERENT VICE Regi: Paul Thomas Anderson Med: Jena Malone, Joaquin Phoenix, Reese Witherspoon, Josh Brolin, Owen Wilson, Sasha Pieterse, Benicio Del Toro, Eric Roberts, Michael Kenneth Williams Frykt og avsky i Los Angeles. Dette er første gang en Thomas Pynchon-bok har blitt adaptert til film. Verkene hans har blitt ansett for å være umulige å filmatisere. Paul Thomas Anderson, 2000-tallets mest bejublede amerikanske filmskaper, tok utfordringen. Filmatiseringen er heldigvis vellykket, men hvor vellykket filmen er som enkeltstående verk, er noe mer diffust. Privatdetektiv Doc Sportello (Joaquin Phoenix) raver i evig hasjrus gjennom et sprikende narrativ, i en verden forbundet av sammentreff og en nærmest assosiativ logikk, befolket av mennesker med fjollete navn som Lily Hammer og Leonard Loosemeat. Sportello jobber med en forsvinningssak, men dette er et univers hvor mysterier ikke løses, men bare forløper, som en vond drøm. Å gi et sammendrag av plottet er fåfengt og hensiktsløst. Gjennom karrieren har Anderson vært opptatt av varianter av americana, og å fordype seg i det moderne USAs mytologier og estetikk. Her fungerer dette imidlertid mer som et dystert bakteppe. Sportello befinner seg i en neonoir-versjon av 70-tallets Los Angeles – hippiedrømmen er død, Nixon er president, og religiøse sekter oversvømmer delstaten. Ute skinner California-solen, men bak lukkede dører er mennesker på destruktiv jakt etter lykke, mening og renselse.

4

I forgrunnen utspiller det seg en kostelig komedie. Vi er langt unna Daniel Day-Lewis’ og Philip Seymour Hoffmans monumentale rolleprestasjoner i Andersons foregående filmer, men Phoenix briljerer på eget vis, og balanserer suverent mellom diskré og direkte tegneserieaktige fakter. Et dusin kjente fjes dukker opp. Martin Short er herlig som tannlege og/eller narkokonge, mens Josh Brolin er fantastisk som den superstreite, men dypt plagede purken «Bigfoot» Bjornsen. Inherent Vice er laget med gedigent glimt i øyet, og filmen er dekket av et slags metalag av humor: Pynchon-kjennere og andre årvåkne tilskuere inviteres til å humre med over lavkomikken og poengløsheten. Selvsagt kan det være distanserende, og mange vil nok komme utilfredsstilte ut av kinosalen. Fans av Anderson og Pynchon vil uansett få valuta for pengene. Andersons regi og håndverk er som vanlig glimrende. Det visuelle uttrykket har en perfekt kalibrert 70-talls-look som ser ut til å være av tiden, uten å bli pastisjaktig. Riktignok kunne den relativt overflødige fortellerstemmen til musiker og indiefavoritt Joanna Newsom med fordel vært kuttet. Inherent Vice er et særdeles fascinerende og snedig komisk verk, men en kan fort komme til å savne litt substans, for ikke å snakke om mål og mening – selv om fraværet av dette er noe av poenget. Mer enn noe annet er dette en glimrende adaptasjon, men i Andersons imponerende filmografi vil den bli stående som noe av en fotnote. Atli Bjarnason Premiere 6. mars

3

6

56

03/2015


beste film

fil m fra sø r

KVINNER I FOR STORE HERRESKJORTER Regi: Yngvild Sve Flikke Med: Inga Ibsdotter Lilleaas, Anne Krigsvoll, Henriette Steenstrup, Hallvard Holmen Passer perfekt! Det er noe litterært over filmatiseringen av Gunnhild Øyehaugs roman Vente, blinke (2008), men dette er utelukkende positivt. Det er naturlig å sammenligne Kvinner i for store herreskjorter med Dag Johan Haugeruds Som du ser meg (2012); ikke bare fordi den deler autentisiteten, humoren og klokskapen i manuset, men også på grunn av de gode kvinnerollene og delhistoriene som knyttes sammen. Det er gledelig at det kommer norske filmer som har bestemte, nærmest «nasjonsbetingede» kvaliteter til felles, samtidig som verkene er forskjellige nok. Da er vi nærmere å bli et filmland

6

å regne med. For en nydelig film Kvinner i for store herreskjorter har blitt! Kontinuerlig rørende og morsom, upretensiøs i sitt livsalvor. Bildene fra Trondheim! Endelig fanges denne byen ordentlig på film! Kåre Chr. Vestrheims fengende musikk! Og skuespillerne, for et stjernelag! Og så befriende det er når en film har så mye godhet for sine mennesker at den tør å ta klisjeene på alvor; som møtet mellom litteraturstudenten Sigrid (Lilleaas) og midtlivskrise-forfatteren Kåre Tryvle (Holmen). Filmens blikk på disse to er uhyre poengtert i sin komikk, men fliret blandes med en oppriktighet som gjør paret til ekte mennesker. De er begge godt castet, og særlig Lilleaas imponerer. Som så mange studenter i starten av 20-årene, både åpner og lukker Sigrid seg for verden omkring, og spillefilmdebutanten formidler

den skjøre livsappetitten på en vakker og overbevisende måte. Den høygravide performance-kunstneren Trine (Steenstrup) er midt i en krise da hun møter den eldre lagerarbeideren Agnes (Krigsvoll). Det skjæres dypt i den eksistensielle kaken, selv om dette er lettsindige slicesof-life. Detaljene i produksjonsdesignet utfyller de nye venninnenes identiter. Legg merke til stua til den gamle raddisen Agnes – her er det mye innredningshumor. Kvinner i for store herreskjorter er delt inn i kapitler, og den lyriske fortellerstemmen og innskutte naturbilder utgjør viktige komponenter. Yngvild Sve Flikke har utarbeidet manuset sammen med Øyehaug, og viser en filmforståelse som både er moden og forfriskende ung. Sveinung Wålengen Premiere 6. mars

nominert t il best e fremmedspråklige film

vi viane s ka m p [g e tt: The Trial of Viviane Amsalem] En film av

R o ni t & sh l o m i elkabetz

VIVIANES KAMP Regi: Ronit Elkabetz og Shlomi Elkabetz Med: Ronit Elkabetz, Simon Abkarian, Gabi Amrani Rettssaldama. Å få skilsmisse fra en passiv-aggressiv ektemann i Israels kosher-miljø er som å tvinge en kamel gjennom et nåløye. En rigid ekteskapslov krever at begge parter samtykker, og det er det ikke alle som vil – aller minst Vivianes ektemann Elisha. Som om ikke det er nok, kan ekteskapet kun opphøre i en religiøs domstol, med ortodokse rabbinere bak dommerbordet. Vivianes Kamp er den siste filmen i triologien til søsknene Ronit og Shlomi Elkabetz om ekteskap og kvinneundertrykkelse i Israel. Historien bæres nådeløst fremover av dialogen i rettslokalet, der filmen i sin helhet utspilles. Sannheten rulles opp gjennom samtalene og monologene ført av forsvarsadvokater, dommere og vitner. Bildet av en egosentrisk ektemann blir stadig klarere, samtidig som hullene i Israels politikk rundt kjønnsforskjeller kommer frem i lyset. «Skilte

5

damer i Israel spiser dritt!», roper søsteren til Viviane fra vitnebordet. Hennes frustrasjon forstår vi godt. Ingen vil ha en skilt kvinne i dette miljøet. Ronit Elkabetz er spennende å iaktta som Viviane. Hun kommer ikke særlig til orde før vi er over halvveis i filmen, men hennes vesen kommuniserer mye. Og når hun omsider får tillatelse til å snakke, fremstår hun med ett som en totempæl med stødig og kraftig stemme, i kontrast til den mer forsvarsløse utgaven vi så innledningsvis. Vivianes Kamp er slett ikke humorløs. Flere av karakterenes trangsynthet, de latterlige reglementene og det utdaterte kvinnesynet de klamrer seg til fremstilles satirisk, men uten for store overdrivelser. Idiotiske replikker sår tvil om dommernes autoritet og gjør at de fremstår som karikaturer. Den vesle referenten, med sin useriøse fremtoning og trege trykking på sin gamle PC-kloss, bidrar til å forsterke det latterlige aspektet. Filmens svakhet ligger i dialogen, som stadig beskriver det vi ser uten at det egentlig trengs, og tidvis grenser mot

det banale. Da er de visuelle virkemidlene mer interessante. En svært bevisst bruk av farger piffer opp bildene, med sort og hvitt som dominerende kontraster. Når Viviane bærer signalrødt fremstår hun som en tydelig kontrast til de andre i rommet, som går i mørke og lyse toner. Også bildespråket stjeler oppmerksomhet. Kameravinklene er ofte interessante – det kan se ut som om filmskaperne prøver å gi oss perspektivene til de ulike deltakerne i rommet. Det reverserte skuddet i samtalene er ofte forsinket. Andre ganger er det ikke gjengitt, noe som tvinger frem en utålmodighet i tilskueren. At vi må være med i rettslokalene hver bidige gang, med tekst som forteller hvor lenge det har gått siden første rettsmøte, er nærmest til å krølle seg i stolen av, men det er et godt grep for at vi skal kjenne på følelsene til Viviane. Denne saken, som i bunn og grunn handler om formaliteter, skal tross alt holde på noen år. Om du vil bli feminist på under to timer, se Vivianes Kamp. Ida Madsen Hestman Premiere 6. mars

«mesteRlig skRevet, stRålende spilt» vaRiety på kino fRa 6. maRs

03/2015 www.arthaus.no | www.facebook.com/arthaus.no

57


FILM KOMMENTAR

«

Denne tilnærmingen til BDSM er planeter unna husmorporno.

BDSM VAR BEDRE FØR Fifty Shades of Grey har pisket frem en nyvunnet fascinasjon for sadomasochisme i populærkulturen, men filmhistoriens ubestridte BDSM-mesterverk er og blir Catherine Breillats Romance.

TEKST LARS OLE KRISTIANSEN JEG SKAL INNRØMME at jeg ikke har lest E. L. James’ bøker, og ennå ikke funnet veien inn i kinosalen for å oppleve videokunstneren Sam TaylorJohnsons kritikerslaktede filmatisering. Det skyldes ikke sunn skepsis, for av ren popkulturell nysgjerrighet oppstår unektelig et visst behov for å delta i samtalen. Men hvis tilbakemeldingene yter filmen rettferdighet, later det til at Fifty Shades of Grey er halvhjertet liksomerotikk, lammet av produksjonsapparatets frykt for høye aldersgrenser og risikabel profitt. Da er det leit å tenke på at det finnes mange kunstnerisk potente filmer med beslektet tematikk der ute – Almodóvars Bind meg! Elsk meg! (1989) og Hanekes Pianolærerinnen, for å nevne noen – som aldri har funnet veien frem til et publikum som åpenbart er interessert i å utforske seksualitetens irrganger. For om lag et år siden hadde Lars von Triers intenst promoterte epos Nymphomaniac premiere på norske kinoer, men selv om Fifty Shadesfranchisen allerede hadde slukt et utall boklesere, var det forbausende få av disse som ønsket å utsette seg for historien om sexavhengige Joe, som gjennomlever alle tenkelige faser i jakten på tilfredsstillelse, under en fuktig sky av manisk begjær – inkludert en serie besøk hos en dominant og ikke så rent lite djevelsk BDSM-coach. Er det frykten for å utfordre den oppblomstrende romantikken rundt sadomas-

1

58

03/2015

ochisme som er utslagsgivende for den manglende interessen? FÅ HAR UTFORSKET sex på film like inngående som den franske, feministiske filmskaperen Catherine Breillat. Med Romance (1999) ble hun så omdiskutert at en lokal distributør falt for fristelsen å vise filmen på norsk kino. I dag er filmen vanskelig å få tak i, og vil man se den med engelske undertekster, er en amerikansk sone 1-DVD eneste mulighet. Breillat har ofte kommunisert dårlig med filmkritikere, og mange avviste Romance som spekulativ pornografi. Det er en patetisk vurdering. I Romance møter vi lærerinnen Marie (Caroline Ducey), som opplever at samboeren Paul (Sagamore Stévenin) har mistet interessen for sex. Han preges ikke av resignert maskulinitet eller impotens, men rammes av en midlertidig og uforklarlig frigiditet. Seksuell omgang byr ham imot; han frastøtes i stedet for å tiltrekkes. Maries seksuelle uttrykk er forankret i forventninger om at menn alltid vil begjære en naken kvinnekropp; at invitasjonene vil resultere i respons. Når Marie forsøker å forføre Paul for å gjenopprette lysten og bygge ereksjoner, ydmyker hun seg selv fordi hun aldri lykkes – hun blir ikke lenger «beæret» med kroppslige reaksjoner. Desperasjonen leder Marie ut på en erotisk odyssé, der hun systematisk utforsker forskjellige former for sex. Disse aktene frigis fra den seksuelle diskurs Ma-

rie og Paul har praktisert i sengekammeret (som vi aldri får se i filmen).Ydmykelsen i parrelasjonen fremkaller en masochistisk dimensjon ved Maries seksualitet; avvisningen blir en kilde til forsterket kåtskap, som renner ut i uregelmessige farvann. Marie oppsøker seksuelt ladede situasjoner med fremmede, der hun utsettes for fare. Innslagene av BDSM får en ekstra dimensjon; hun vil straffe seg selv for sin kvinnelige seksualitet, og finner en renselse i å eksperimentere med å underkaste seg; la driftene være til andres frie disposisjon. Situasjonen minner om den vi ser i von Triers Antichrist (2009). Idet mannen trekker seg unna kvinnens lyst, posisjoneres han som overordnet; gjennom historien har kvinner kjempet for å oppnå anerkjennelse for sin seksualitet, og at denne eksisterer på egne premisser og kan avvike fra mannens «liturgi» i sengekammeret. Maries «pyntemaskuline» mann uttrykker ingen forståelse for hvordan Marie opplever situasjonen; som fotomodell er ikke Paul avhengig av samboerens bekreftelse for å føle seg tiltrekkende. Slik opphører også kjærligheten. Uten gjensidig utveksling får den ingen funksjon. Som en siste utvei for å gjenerobre mannens oppmerksomhet, velger Marie å bli gravid. Kan dynamikken som førte dem sammen gjenopprettes? Breillat skildrer aldri Maries avvikende seksuelle praksis på en måte som gjør at den ligner et spennende erotisk eventyr – snarere som et inderlig forsøk på å forene kropp og sinn. Selvskadingen

skal imøtekomme og forsøksvis gjøre bot på ydmykelsen; Marie vil teste grensene for hva hun kan tåle av fysisk fornedring og hva som skal til for at opphisselsen og overskridelsen bikker over i tilfredsstillelse, en følelse av kontroll. Denne tilnærmingen til BDSM er planeter unna husmorporno. Breillat diskuterer hvorfor mennesker – og da særlig kvinner – trekkes mot underkastelse, og hvordan fetisjer kan handle om å gjøre det uklare fysisk; om å oversette sammensatte følelser til noe håndgripelig. I LIKHET MED resten av Breillats filmografi, tolkes gjerne Romance som en feministisk utsigelse. Filmen er, om ikke en hyllest, så i alle fall en erkjennelse av at kvinners begjær er like sterkt og like fysisk som menns. Koblinger mellom kvinners seksualitet og destruktivitet eller død finner man i utallige filmer, men få – ja, kanskje bare Antichrist og Nymphomaniac – diskuterer kvinnelig seksualitet på en så utilslørt, ikke-erotisk måte. Likevel er det selve filmskapingen som løfter «provokasjonen» Romance til å bli et mesterverk. Theo Angelopoulos‘ fotograf Giorgos Arvanitis‘ mettede mørke – så beksvart at du knapt har sett maken – omslutter rollefigurenes bleke, nesten selvlysende ansikter, slik at de svømmer rundt i konturløs fortapelse. Breillats metode, med lange kamerakjøringer i sparsommelig innredede, men likevel stiliserte rom, skaper en konsentrasjon som gjør at filmene nesten kan «leses» som essays. Samtidig ligner de ritualistiske hendelsesforløpene mytefortellinger – hvilket skaper et nødvendig rom for tvil. Catherine Breillats filmer er fylt av motsetninger, skaper friksjon og debatt, og krever en tapper tilskuer. Med andre ord utgjør de et forfriskende alternativ til Fifty Shades of Grey-hysteriet.


FILM KORT KRITIKK

«en stilren, utrolig fortelling» screen daily

berlin interna sjo na le filmfestiva l

«gripende»

Beste manus

cineuropa

Korsveien SVENSKJÆVEL Regi: Ronnie Sandahl Tjänare! Svenske Dino blir del av et trekantdrama da hun etter lengre tids arbeidsledighet i Oslo får jobb som barnepasser hos en ensom familiefar (Henrik Rafaelsen). Med vakre, tidvis poetiske bilder og en sterk prestasjon fra hovedrolleinnehaver Bianca Kronlöf, er dette et tett og rolig drama som ville vært tjent med å holde et tydeligere fokus og skjære ned på overtydelige sidehistorier. Live Øra Danielsen Premiere 13. mars

4

INTO THE WOODS Regi: Rob Marshall Dillmark. Kjente Grimm-skikkelser pyntes med kjente Hollywood-tryner som Johnny Depp og Meryl Streep i en eventyr-mashup à la Shrek. Into the Woods bryter konvensjonene med mer tenkende utgaver av Rødhette og Askepott. Et vittig manus hjelper lite når skuespillerne aldri når gjennom lerretet, og de digitale landskapene får meg til å lengte etter støvete kulisser. Dette føles som «Broadway on tape». Martin Parker Premiere 27. mars

2

CHAPPIE Regi: Neill Blomkamp Botman vs… man I District 9 var temaet tilflyttede romvesener i Johannesburg. I Chappie tar Blomkamp for seg menneske-aktige roboter som setter menneskets empati på prøve samme sted. Til tross for enormt potensial i plot, skuespillerensemble (Hugh Jackman, Sigourney Weaver og Charlto Copley) heseblesende actionsekvenser og soundtrack fra Die Antwoord, er Chappie bare en ok actionfilm som sliter med å engasjere optimalt. Jon Sæter Premiere 6. mars

DEN TILFELDIGE ROCKESTJERNEN Regi: Igor Devold Gje meg salt og pepper. Dokumentaren ser på Kaizers Orchestra via Helge, det stille og uskyldige bandmedlemmet. Konseptet fungerer nok bedre på papiret, for hovedpersonen er sympatisk, men ikke særlig spennende. Filmen ville funka som en hyggelig TV-dokumentar, men sliter med flat dramaturgi og mangler kritisk blikk. Den allerede velkjente bandhistorien tilføres lite ny innsikt. Atli Bjarnason Premiere 13. mars

PHOENIX Regi: Christian Petzold Som du ser deg. Nelly (Nina Hoss) må ansiktsopereres etter krigen, og oppdager at hun ikke likner seg selv lenger. Den fremmedgjørende følelsen speiles i et dunkelt etterkrigs-Berlin. Phoenix stiller interessante spørsmål: Når har man mistet sin identitet? At ektemannen ikke kjenner igjen Nelly overhodet, er dog vanskelig å svelge. Almodóvars Under huden behandler samme tematikk bedre. Ida Madsen Hestman Premiere 13. februar

FIFTY SHADES OF GREY Regi: Sam Taylor-Johnson Knull og niks. Fifty Shades er for et publikum som ønsker en litt krydret kjærlighetshistorie. Filmen er mest engasjerende før klærne faller. Dialogen er tidvis morsom, og det vitses tilsynelatende selvbevisst med karakterene. Deretter går replikkene fra å være kvikke til å lyde som linjer fra en dårlig kjærlighetssang. Dette er hvitvasket porno der historien (tynn som en blondetruse) er i førersetet – fortellingen går til slutt i stå. Sveinung Wålengen Premiere 13. februar

3

4

3

2

SILS MARIA Regi: Olivier Assayas Maria Meta. Juliette Binoche spiller seg selv. Kristen Stewart spiller hennes assistent – og Kristen Stewart-fangirl. Chloë Moretz spiller Kristen Stewart. Det er mindre forvirrende enn det høres ut. Sils Maria ter seg som en dyktig gjennomført øvelse i metaskuespill: mer smart enn engasjerende, men allikevel med et solid, nedtonet narrativ i bunn som holder oppmerksomheten. Trond Gausdal Premiere 20. februar

en film av dietrich brüggemann

4

«virkelig pustfrarøvende» natt&dag

JAG STANNAR TIDEN Regi: Gunilla Bresky Lys. Kamerat. Action. Vi følger krigsfotograf Vladislav Mikosha fra bombingen av Sevastopol til Hollywoods lukkede glamour-sfære. Filmen er en sømløs fremstilling av Mikoshas videoklipp og notater. Gunilla Bresky spiller på tilstedeværelse fremfor sjokkeffekt. Historien om mannen med filmkameraet fortelles uten innblanding fra ekspertkilder. Det gir en flytende filmopplevelse som treffer sansene fremfor intellektet. Martin Parker Premiere 20. februar

6

THE DROP Regi: Michael R. Roskam Alt om min bar. Bartenderen Bob (Tom Hardy) får trøbbel da han finner en valp med farlig eier, og det viser seg at sjefen (James Gandolfini) «lar» tsjetsjenere bruke baren som dropp-sted for blodige penger. Historien fenger, men mangler dybde. Stereotypiske Brooklyngangstere spilles godt, med den tøffeste NOO YAWKaksenten siden Ray Liotta i Goodfellas. Siren Løkaas Premiere 13. mars

4

Årets store pÅskefilm pÅ kino fra 27. mars

03/2015 www.arthaus.no www.facebook.com/arthaus.no

59


FILM INTERVJU

BORTE BEST

Én regissør som gikk under jorden etter debutsuksessen. Én manusforfatter som fantaserer om en fribillett ut av samfunnet. Sammen har de manet frem Dirk Ohm – Illusjonisten som forsvant. TEKST ATLI BJARNASON FOTO JETON KAÇANIKU BOBBIE PEERS er den eneste nordmannen som har vunnet Gullpalmen i Cannes, for kortfilmen Sniffer i 2006. De fleste filmskapere ville antakelig ha benyttet suksessen til å ta fatt på større prosjekter, men frem til nå kunne det nesten virke som om Peers bare hadde forduftet.

1

Hva skjedde egentlig etter Sniffer? Peers: Den gikk jo til himmels, og det var ikke planen i det hele tatt. Planen var bare å vise at jeg har kontroll på regi òg, altså at jeg kan gjøre tekst om til film. Og det hele ble litt sånn motsatt av hva det skulle være, for jeg følte at jeg trengte mer tid som regissør, og til å modnes. Så det jeg bestemte meg for var å bare ikke la meg forføre av hele den Sniffer-greia. Siden Sniffer-suksessen har han regissert en rekke kortfilmer, og i mars gjør han omsider sin langfilmdebut med Dirk Ohm – Illusjonisten som forsvant. Filmen baserer seg på hendelsen der den tyske tryllekunstneren Dirk Ohm plutselig forsvant fra den lille trønderbygda Grong i 2003. Peers: Ohm var omreisende illusjonist, men det at han selv plutselig forsvinner … du tenker på David Copperfield med en gang, og store ting som da han gikk gjennom Den kinesiske mur. Men dette var en enslig, stakkarslig liten tysker som drev med sånn bordmagi, så gjør han noe potensielt helt fantastisk, og bare: poff. Det var manusforfatter Bjørn Olaf Johannessen som først lot seg begeistre av historien, etter å ha sett en liten notis om saken: Johannessen: Det er et slags urbilde der, synes jeg. Han hadde ankommet der en vinter, og så var han bare borte. Bilen sto på parkeringsplassen, helt nedsnødd. I baksetet var tryllesakene hans, og tryllekunstneren var borte. Så det var en poesi der – noe komisk, noe trist, og et mysterium. DET ER SELVSAGT ingen vei utenom forsvinningstematikk i Dirk Ohm – Illusjonisten som forsvant, men passende nok har både Peers og Johannessen gjentatte ganger behandlet forsvinninger, eller i det minste følelser som utenforskap og fremmedgjøring, i sine verker. Peers: Jeg føler at jeg alltid har vært litt på siden. Jeg har interessert meg for ting som andre ikke har interessert seg for, jeg var i opposisjon på skolen og hele den greia der. Så det er noe jeg alltid trekkes mot: den ensomme ulven som kjemper mot det store beistet, i form av samfunnet og/eller andre ting. Det konvensjonelle. Johannessen: Men den tanken om å forsvinne – nesten alle kan hekte seg på den tanken. Hvis du spør folk: «Har du noen gang sittet på en buss og tenkt ‘Ok, nå går jeg bare ikke av denne, jeg bare fortsetter’». Det er utrolig mange som har lekt med idéen. For det finnes jo ingen

60

03/2015

BOBBIE PEERS • Født i 1974. Fra Sandnes. • Utdannet ved London International Film School. • Vant Gullpalmen i Cannes for debutfilmen Sniffer i 2006. Har siden regissert en rekke kortfilmer. • Gir til høsten ut en barne- og ungdomsbok «i Harry Potterlandskap». Jobber nå med en norsk nyinnspilling av en ikke identifisert amerikansk film. BJØRN OLAF JOHANNESSEN • Født i 1965. Fra Bergen. • Utdannet sivilingeniør fra NTNU. • Har skrevet manus til flere norske og utenlandske filmer. Var sist aktuell med NRK-serien Kampen for tilværelsen. • Står bak manuset til Wim Wendersfilmen Every Thing Will Be Fine, som ventes på norsk kino i løpet av året.

måte å melde seg ut, sant? Hvis du ikke har lyst til å være med i den klubben som er samfunnet vårt, så finnes det liksom ingen alternativer. Peers: Men det er jo livsfarlig for samfunnet hvis alle begynner å gjøre det. Da knekker alt, selvfølgelig. Det er dét: man kan ikke la folk gjøre det, for da raser alt sammen.

Johannessen: Det burde finnes en liten livbåt, tenker jeg. At alle burde få et forsvinningskort, som de kan bruke to ganger i løpet av livet. No questions asked. Du orker ikke å dumpe kjæresten din – da kan du bare bruke kortet. Fordi hvis du dumper henne begynner dere å diskutere, og så haler hun deg tilbake, og så videre. Så – et sånt frikort. Det er ikke urimelig. DIRK OHM – ILLUSJONISTEN SOM FORSVANT spinner en historie rundt Dirk Ohms siste dager: Den følger ham mens han kjenner på ensomheten i Grong og blir dypt beveget av forsvinningen til en lokal ung kvinne. Johannessen beskriver det å dikte rundt et faktisk menneske som en kinkig situasjon. Johannessen: Veldig mange filmer er basert på virkelige mennesker, men nesten alltid mennesker som har gjort store ting og er kjente allerede. Vi har gjort det motsatte – tatt en som antakeligvis var ganske usynlig og løftet ham opp. Det er en slags homage til en fremmed, men samtidig vet vi ikke om den fremmede ønsker homagen.

«

Peers: Jeg merket at den hadde gjort stort inntrykk på lensmannen som ledet søket, at det hadde vært en spesiell periode i livet hans. Så jeg tror nok det er en ganske sterk mytologi rundt Dirk. Alle vet jo om «han der tyskeren som forsvant», sier Peers. Mens Johannessen arbeidet med manuset valgte han å tilbringe en periode i Grong, et sted han mener har metaforiske kvaliteter for historien – noe han selv følte på kroppen. Johannessen: Man blir nok litt frynsete mentalt hvis man kommer til et såpass dødt sted, omgitt av store, skumle elver, og man føler seg litt ensom. Manusforfatteren ankom Grong på femårsdagen til Dirk Ohms forsvinning. Johannessen: Jeg ble litt mørkredd på hotellet av den grunn. For det var jo nesten ikke folk der. Overalt henger bilder av laksefiske, og det er tydelig at det er et livlig sted om sommeren, men om vinteren er det på en måte … forsvunnet. Dirk Ohm – Illusjonisten som forsvant har kinopremiere 27. mars.

Alle burde få et forsvinningskort, som de kan bruke to ganger i løpet av livet. No questions asked.


TV KOMMENTAR

«

Å se The Eric André Show er som å se noen spole gjennom et ordinært timelangt talkshow, bare med mer oppkast og materiell ødeleggelse.

FERDIG SPOLA The Eric André Show er TV på internetts premisser – rastløst, smakløst og meningsløst: TV for et skadet publikum.

TEKST AKSEL KIELLAND AVGRUNNEN MELLOM seermønstrene og kvalitetskriteriene til mennesker som ser TV på TV og de som ser TV på andre plattformer er økende. Der sistnevnte rastløst flakker mellom speilvendte Youtube-videoer, gif’er av realityserier de aldri har sett, middelmådig Netflix-kuriosa og ulovlig nedlastede episoder av Broad City, er førstnevnte gruppe fortsatt forpliktet til å se TV-programmer fra begynnelse til slutt, og til faste tidspunkter. Og der TV-på-TVseerne utgjør et pålitelig publikum for Kampen om tungtvannet og hver eneste tweedbaserte krimserie som noensinne har blitt produsert på de britiske øyer, er nettpublikummet like upålitelig som det er vanskelig å telle. Dermed oppstår det i land som Norge en dynamikk hvor TV-publikummet antas å være langt mindre kvalitetsbevisste enn de i realiteten er, ettersom de som virkelig er opptatt av TV tyr til nettbaserte og juridisk tvilsomme alternativer for å få se det de vil, snarere enn de hjemlige kanalene. Som et resultat av dette blir TV på TV mer konservativt og formelbasert, mens nyskapingen blir langt mer marginal enn den

1

62

03/2015

fortjener å være. For det er jo ganske underlig at de springende brukermønstrene internett har gitt opphav til – og som ligger til grunn for dagens mediebruk – i liten grad reflekteres i TV-underholdningen. INTERNETTS DEFINERENDE karakteristikk er at det skaper sammenhenger mellom ting som i utgangspunktet ikke har noen forbindelse med hverandre. Dette innebærer at de lineære fortellingene som i årtusener har vært den sentrale bærebjelken i menneskelig kommunikasjon erstattes av et uforutsigbart og langt på vei tilfeldig flettverk av sideveis forflytninger som potensielt kan fortsette i det uendelige. I så måte er det interessant at internetts kanskje fremste innvirkning på TV-underholdningen er at den har bidratt til å skape forbrukermønstre hvor mennesker ser time på time med sammenhengende TV-dramatikk – altså at man møter det fragmentariske mediebildet ved å omfavne den lineære fortellingen i større grad enn noensinne. Men det finnes også forsøk på å lage TV-underholdning med utgangspunkt i den springende, rastløse mangelen på konsentrasjonsevne som internett gir opphav til, og de fleste av disse er amerikanske programmer rettet mot collegestu-

denter. Mange av dem er produsert av Tim Heidecker og Eric Wareheims produksjonsselskap Abso Lutely Productions, og det beste eksempelet er Adult Swim-programmet The Eric André Show, som tidligere i år avsluttet sin tredje sesong. THE ERIC ANDRÉ SHOW er enten et talkshow eller en parodi på et talkshow – det er ikke lenger lett å skille mellom de to – som ledes av komikerne Eric André og Hannibal Buress. På samme måte som andre amerikanske late night-talkshows, er programmet bygget opp rundt en blanding av kjendisintervjuer, sketsjer og musikalske innslag, men ettersom episodene kun er elleve minutter lange, går det ekstremt fort i svingene. Å se The Eric André Show er som å se noen spole gjennom et ordinært timelangt talkshow, bare med mer oppkast og materiell ødeleggelse. Innslagene er like mange som hos Letterman eller Fallon, men de er klippet ned til det absolutte minimum av hva man trenger for å forstå humoren. Som en intensjonelt absurd versjon av fortellerstrukturen i 22 minutter lange amerikanske realityprogrammer, er det utelukkende tempo og momentum som gjør at man ikke faller av. Dersom man begynner å se nærmere på strukturer og sammenhenger, er det ingenting som henger på greip i det hele tatt. FORKJÆRLIGHETEN FOR absurdisme og bisarre koblinger er naturligvis ikke uvanlig i amerikansk TV-humor, og man

finner spor av de samme innfallsbaserte fortellergrepene i alt fra tidlig Letterman til Arrested Development, 30 Rock og den nye Man Seeking Woman. Men selv om The Eric André Show er noe av det morsomste som har vært sendt på TV de siste årene, fremstår programmet mindre som en utforskning av TV-mediets fortellerspråk enn som et tilbud til mennesker som har blitt så skadet av internetts tilfeldige, dekontekstualiserende henvendelsesform at de ikke lenger kan følge lineære resonnementer i mer enn et par minutter av gangen. Uansett hvor stakkarslige de patologisk rastløse vrakene som utgjør Adult Swims kjernepublikum måtte fremstå, er det viktig å huske at de i realiteten bare er en fortropp for det store, TV-seende fellesskapet. Alle som i løpet av de siste par årene har sveipet innom en episode av et halvtimelangt structured reality-program på MTV er fullt klar over at denne delen av TV-bransjen for lengst har sluttet å bry seg om logikk, sammenheng og historiefortelling. Snarere handler det om standardiserte formler som publikum kun aksepterer fordi de gjenkjenner de underliggende mønstrene. I LIKHET MED så mye av det som er bra på internett, er The Eric André Show en legemliggjøring av en medievitenskapelig marerittsvisjon fra 90-tallet. Men inntil verden går fullstendig av skaftet, og denne formen for nesten-psykotisk audiovisuell kommunikasjon blir normen, er det like fullt ganske knall.


SPILL GUIDE

LIVET OG DAUDEN Og monster. TEKST RASMUS HUNGNES NEW NINTENDO 3DS er ei doggfrisk oppdatering av gamle Nintendo 3DS, og kjem ut synkront med The Legend of Zelda: Majoras Mask 3D (3DS), ei doggfrisk oppdatering av Nintendo 64-spelet anno år 2000. Her lyt vesle Link som vanleg kverke monster, medan du kastar den stakkars guten rundt i tid og set han til å traske rundt i forvitnelege fantasilandskap representert i illusjonen av tre dimensjonar medan du voggar hovudet sidelengs, for New Nintendo 3DS veit kvar du er (så lenge lyset opplyser ditt åsyn). Òg på 3DS: i Monster Hunter 4 Ultimate (3DS) er du del av eit jaktlag, og det jaktast på ymse monstrum – små og store likeeins, sett til forvitnelege fantasilandskap.

1

I EVOLVE (Windows, PS4, One), derimot, jaktast det på ymse monstrum – små og store likeeins, sett til utanomjordiske jaktmarker. Du er del av eit jaktlag, og fyller ei av fire roller: brutal kuk, lækjar, fellemakar og støttespelar. Saman med eit monster av ei romvesenbikkje lyt dykk snuse opp eit monster og kverke det, ellers kan du òg vere monsteret. Endeleg får du spele som bossen på slutten av brettet! Det er ei overraskande taktisk affære å spele

udyret, der det lyt skjule sine spor, snike og snoke seg rundt i galaktisk kjerr, jakte ned mindre medlem av den utanomjordiske faunaen og fortære lekamen med hud og hår for å bli stor og sterk. Når du gjennom fleire minutt med naturleg seleksjon har blitt stor og sterk nok kan du denge laus på kraftstasjonen! Eg veit ikkje kva for interesse monsteret har i kraftstasjonen, men du vinn dersom du knusar han, så kven bryr seg. Det finst eit utval spelmodusar, mellom anna ein der monsteret sitt morsinstinkt, i likskap med gaupemamma-simulatoren Shelter 2 (Windows, OS X), vekkjast til live, og ein i tillegg til å kverke folk og fe og knuse maskiner, får mogelegheit til å ruge på egg. Likevel: spelet er jamnt over over når alle mann og kvinne er daude. GRIM FANDANGO Remastered (PS4, Vita, Windows, OS X, Linux) er ei doggfrisk oppussing av Grim Fandango, den uomtvisteleg klassiske etterlivssimulatoren der du jobbar som salsagent på reisebyrå i film noir-inspirert aztekar-Limbo (det fornøyelege plattformpuslespelet Limbo (2010) kjem forøvrig ut på Android og PlayStation 4 i desse dagar), og kapitaliserer på å selge transportetappar over evige jaktmarker. Dette er svart humor frå øverste 90-talshylle, no servert med

Høgskulen i Volda Studiebygda Volda ligger ved de majestetiske Sunnmørsalpene, bare en times flytur fra de store byene. I Volda har du råd til å være heltidsstudent. Aktive og kreative studenter gir deg høydepunkt som VEKA, Animation Volda, Dokfilm og ekstremsportsfestivalen X2.

«

Endeleg får du spele som bossen på slutten av brettet!

høgare oppløysing og meir intuitivt kontrollsystem enn nokon sinne. Nam! Medan Grim Fandango behandlar temaet «dauden», handlar eit anna eventyrleg spel om livet sjølv: Life is Strange (Windows, PS4, PS3, One, 360) er eit doggfriskt episodisk eventyrspel, der du speler rolla som ungmø på fotokunstskule. I tillegg til å produsere snapshots med polaroidkamera, lyttar du til indie-musikk, heng rundt med knarkande utskudd og skrur tida tilbake dersom du ikkje er nøgd med utfallet av ei gitt hending. Det er framifrå, og kan minne om det underomtalte Beyond: Two Souls (PS3) anno 2013, der digitaliserte Willem Dafoe og Ellen Page spelte hovudrollane som pseudovitskapsmann og forskingsobjekt besett av eit immaterielt, interdimensjonelt sidekick. Bak Beyond stod den ultra-ambisiøse, visjonære, mogelegvis mildt megalomane franske speldesignaren David Cage, som òg stod bak Fahrenheit: Indigo Prophecy, no ute på nytt i Remastered-utgåve til glede for nye spelarar som enno ikkje har opplevd denne uslipte diamanten av ei

Fra Grim Fandango Remastered

okkult detektivsoge – eller gamle spelarar som gjerne vil sjekke om slutten eigentleg var så teit som «dei» eller «alle» skulle ha det til. Åja, Life is Strange? Absolutt. Berre synd ein lyt vente på neste episode, for den let vente på seg. Slik har det blitt.

TIPP TOPP UTGJEVINGAR I MARS

1 1

Dreamfall Chapters: The Longest Journey: Book Two (WINDOWS, OS X, LINUX, PS4)

Andre episode av dette rotnorske episodiske eventyrspelet kjem etter planen ut i medio mars månad. Det blir som ein draum.

2 1

Mario Party 10

1

Shelter 2

(WII U)

Party time med Mario og venene hans og fiendane hans og venene dine og deg sjølv for tiande gong – på Wii U for første gong.

3

(WINDOWS, OS X)

Andre del av den rotsvenske spelserien der du er dyr med morsinstinkt. Forrige gong var du grevling. Denne gong er du gaupe.

SØKNADSFRIST: 15. APRIL

Høgskulen i Volda tilbyr studier innen: • Administrasjon, planlegging og leiing • Drama/teater, musikk, kunst/handverk • Idrett og friluftsliv • Lærarutdanningar • Mediefag • Samfunnsfag og historie • Sosialt arbeid Kontakt: Studentsørvis | 70 07 50 18 | sok@hivolda.no Les mer på www.hivolda.no

03/2015

/ hivolda

63


ANNA Of THE NORTH DARK TIMES FAY W I L D H A G E N KUUK

SHURA(UK) SIGRID RAABE SILJA SOL SIV JAKOBSEN

SLUTFACE SOAK(IE) THOMAS STENSTRÖM(S) Death TEAM(S) KIMICHI

KASTELLNATT: TODD TERJE BEARSON JERRY FOLK

) K U ( E L L I T S BA ) K U ( G N I D L U O G E ELLI ) S U ( Y L X L O O B M N G O N I M G E G D S FLO M R O F R E P O E H N C E Y G S N P I R N O T T K E MO L S E N R E J F E D G O P L ONK ) S VE ( A R D B E E H T Y L E N O REFUS L SEY O B A N I ARIF P L A R I M AD AURORA CAT RE E M H S A C AS L O C I N EMILIE IST ZZ A J A G JA (US) $ $ A D JOEY BA ) (UK E L G N U J AY R T S A KID (UK) Z M I S LITTLE

(S)

(UK)

SE E TEAM M ) (S O L E V TO (UK) X C X ) E C H A R L I N & SADBOYS(S EA L G N U O Y (UK) S D O M RD O F A E L S O ILA AUT

SLOTTSFJELL.NO

NATT&DAG, Trondheim, mars 2015  

Sex & Samliv – P-pilleproblemer // Flein Kampf // 28 Tinder-netter i Paris // Film: Drone // Kjetil Rolness // Kondomnert // Kenneth Engebre...

NATT&DAG, Trondheim, mars 2015  

Sex & Samliv – P-pilleproblemer // Flein Kampf // 28 Tinder-netter i Paris // Film: Drone // Kjetil Rolness // Kondomnert // Kenneth Engebre...