Page 1

STAVANGER 03 – MARS 2014 // NÅR FESTEN ER OVER

WWW.ND.NO

NÅR

FESTEN

ER OVER PÅ OPPRØRSFYLLA

I UKRAINA

DEN STORE

NACHSPIELGUIDEN FORVIRRET FITTESTIM HJEMME HOS

STORE P

DEN SISTE OLJE 6 & 1 MØTER SOLVEIG HORNE

Foto: Christian Belgaux // Modell: Darja // Styling: Jostein Wålengen

Natt&Dag – Siden 1988


B E RG E N 2 1 .0 5 – 04 .0 6

E DY P O P PY, FO R FATTER A N B E FA L E R :

Reich/London Sinfonietta “ Steve Reich er musikkens svar på Andy Warhol. Som 75-åring tok han tak i to Radiohead-låter, og gjorde sin versjon av dem. Det sier alt.

U N D E R 3 0? MAKS 1 50 KR


G R I EG HALLE N 29. MAI

“ I don’t know exactly who my audience is these days. There are blue-haired ladies in the old sense of the phrase, and blue-haired ladies in the new sense. STEVE REICH TIL THE GUARDIAN. NÅ KAN DU OPPLEVE DEN LEVENDE LEGENDEN I BERGEN 29. MAI

SE MER W W W. FI B . N O


STAVANGER – MARS 2013

INNHOLD

Sjefredaktør MARIE-ALIX ISDAHL VOISIN isdahl@nd.no

Økonomi MARTIN ESPELAND okonomi@nd.no

Redaksjonssjef HÅVARD NYHUS nyhus@nd.no

Utgiver NATT&DAG AS

Musikk- og nettredaktør MALIN KULSETH kulseth@nd.no Fotoredaktør CHRISTIAN BELGAUX belgaux@nd.no Art direction KARIANNE NYGÅRD nygaard@nd.no Skribenter ERIK JØRGENSEN MARI JØRGENSEN MORTEN HAGEN TVEIT AKSEL KIELLAND BENDIK AUNAN CHRISTIAN BELGAUX DANIEL RAMBERG EMIL FINNERUD GEIR HVIDSTEN HÅVARD NYHUS HANNE CHRISTIANSEN INGER FULPING INGER LISE HAMMERSTRØM JON SÆTER JØRGEN NORDENG KARIMA FURUSETH KRISTIAN WIESE LARS OLE KRISTIANSEN MALIN KULSETH MATHIAS RØDAHL MARIE-ALIX ISDAHL VOISIN MARTIN GEDDE-DAHL MARTIN ØSMUNDSET MARTIN PARKER PELLE BAMLE RAGNHILD BROCHMANN RASMUS HUNGNES SIREN LØKAAS SVEIN STRØMMEN THOMAS S. SØNDERGAARD TROND GAUSDAL

30

Trykk MEDIA NORGE TRYKK OSLO Opplag 69.000 distribusjon@nd.no REDAKSJONEN TAR IKKE ANSVAR FOR UBESTILT MATERIELL Natt&Dag Oslo Strandgata 19 N-0152 Oslo Postboks 266 Sentrum N-0103 Oslo

86

Telefon: 22 41 94 41

MÅNEDENS ANSATTE ........................................................................................................................................................... 12 KJØNNET & UDYRET ............................................................................................................................................................. 17 STORE PYRAMIDER .............................................................................................................................................................. 22 HVA GJØR DU ETTER ORGIEN? ......................................................................................................................................... 25 REVOLUSJONSSAFARI ......................................................................................................................................................... 26 DEN SISTE OLJE ..................................................................................................................................................................... 30 LYST HELE NATTEN ............................................................................................................................................................... 33 MOTE: FRESH OG FØYELIG ................................................................................................................................................. 39 UTELIV: BAR, KLUBB OG KONSERT ................................................................................................................................. 50 ENQUETE ................................................................................................................................................................................. 56 LANDETS HØGSTE SKALD .................................................................................................................................................. 58 KUNSTGUIDE .......................................................................................................................................................................... 60 SCENEKUNSTGUIDE ............................................................................................................................................................. 62 MUSIKK ..................................................................................................................................................................................... 67 FILM ............................................................................................................................................................................................ 75 NATT&DAG MØTER SOLVEIG HORNE .............................................................................................................................. 86

Natt&Dag Bergen Postboks 646 N-5807 Bergen Natt&Dag Trondheim Postboks 4410 N-7418 Trondheim For tips og presse: film@nd.no musikk@nd.no uteliv@nd.no mote@nd.no kunst@nd.no scenekunst@nd.no restaurant@nd.no litteratur@nd.no WWW.ND.NO

33

Foto MARI HALVORSEN KLAUS N. SKRUDLAND CHRISTIAN BELGAUX HANS NØSTDAHL STEPHEN BUTKUS MAGNE RISNES

Daglig leder CHRISTIAN RASMUSSEN christian@nd.no Markedsavdeling ALEKSANDER RIIS ANDERS BROCHMANN JOHNNY JENSEN MARIUS SOMMERFELDT salg@nd.no

Foto: Christian Belgaux Styling: Jostein Wålengen Post Production: Even Rygg Modell: Darja Pelsjakke, modellens egen Sports-BH, Puma Tights, Puma

M

24

1

Ø M E R KE T ILJ

NATT&DAG Event JAN CHRISTIAN FORTHUN forthun@nd.no

Trykkeri

01

Illustrasjon BENDIK AUNAN TORD TORPE

8

22

Din guide til uteliv

WWW.ND.NO 6

03/2014


Dinamo | Foto: Marcel Leliënhof / Tinagent

Rikke Erichsen Butikkmedarbeider TRN, Oslo Lufthavn

VI KJENNER IKKE HVERANDRE, MEN JEG ØNSKER Å GI DEG EN GOD OPPLEVELSE På Oslo Lufthavn jobber 15 000 mennesker for å gi deg en best mulig start på reisen. Det er ikke uten betydning hvilken lufthavn du reiser fra.


OVERHØRT

HODERYSTING

Dette rystet vi på hodet av forrige måned. AV REDAKSJONEN

DØLL DANSER Mannen som lever av å forpeste Aftenposten med indignerte kommentarer om kvalitetspesto og Mathallen, er en av Norges mest habile … wait for it … breakdancere! Kilder som jobber i musikkbransjen (og burde kjenne til fenomenet breakdance) kan bekrefte dette overraskende ryktet.

Oppland Arbeiderblad 19. februar Gjøvik-avisen sto for månedens beste rettelse: «I gårsdagens artikkel om Ronny Pøbel skrev OA at artisten hadde brukt heroin. Dette stemmer ikke. I en tekstmelding til avisen skriver Pøbel: ‘Jeg har aldri brukt heroin. Kun speed og kokain.’ OA beklager feilen.» Rett skal være rett!

GAUCHE CAVIAR Spikern i kista for den «radikale» venstresida: To av de mest profilerte representantene har angivelig blitt vinsnobber. Og vin er jo som kjent noen skikkelig borgerlige greier. SPRINGSKALLE En nachspielglad reporter fikk nylig beskjed om å si opp jobben etter upassende oppførsel ovenfor kvinnelige kolleger på fest. Men det stoppet visstnok ikke der, han rakk også å springskalle en fyr før han tok kvelden.

VG 23. februar Hvor hen? Der ja! Jøss, prikk lik jo!

JUICY! En hawaiianer med kenyanske aner og ovalt kontor holder visstnok på med kona til en megakjent rapper. #DENFØLELSEN En profilert kjendisadvokat bruker #denfølelsen uironisk på facebook når han vinner rettssaker. BABY En gravid, syngende kjendis har ifølge våre kilder termin rundt 17. mai. Fødingen går ned på riksen. DEKADENT Bryllupsreisen til Norges mest oppmerksomhetssyke par (ble sammen, fridde OG fødte et barn på tv), kostet angivelig 200.000 blanke kroner.

8

03/2014

Firda 24. februar Vi tolker dette som en performance. En protest mot meningstyranniet som krever at alle dagsaviser er nødt til å produsere ledere på daglig basis. Bravo, Firda!


Simon Eikaas Løken 1.kl KiR

Hvorfor søkte du Kunstskolen i Rogaland?

Det var tilfeldigvis den første plassen jeg søkte når jeg undersøkte flere kunstskoler. Jeg ble senere innkalt til intervju, etter samtale med rektor og en av lærerene var jeg ikke i tvil om at det var hit jeg ville.

Hva har skolen gitt deg så langt?

Bare et drøyt halvt år inn i første året har jeg utviklet meg utrolig mye. Skolet har tatt meg videre i nye uante retninger, og utvidet horisonten til de grader. Samarbeidet med lærerne, som også er aktive kunstnere har vært veldig konstruktivt.

Søknadsfrist 28.april

Hvorfor kan du anbefale skolen?

Her ligger alt til rette for at du kan utnytte og utvikle ditt potensiale; Fine store lokaler, ustyret du trenger, menneskene, erfaringene du får her - vi laget f.eks en utstilling i et galleri i slutten av 1.semester, det er slike erfaringer som er uvurderlige å få med seg. [KiR er en kunstfagskole midt i Stavanger. Undervisningen er prosjektbasert og yrkesrettet. Sjekk www.kir.no for mer info.]

d n a l a g o R i n e l o k s t s Kun

.no


NATT&DAG FOR 10 ÅR SIDEN

OVERHØRT

TIDENS ÅND

VET DU IKKE HVEM JEG ER?! En moteredaktør stod og kranglet med en butikkansatt i nesten en time for å få ti prosent rabatt på en genser. Den avdankede bloggeren ropte «vet du ikke hvem jeg er?!?» så mange ganger at hun til slutt måtte tas med på bakrommet (forhåpentligvis for å avlives). VISESANGER MED KALDT HJERTE En gråtesyngende vestlending med hatt er visstnok ikke så følsom ovenfor sin (garantert mye) bedre halvdel.

OSLODISCO

Opp en trapp eller ned en trapp, inn en dør og gjennom folkemengden. Mens resten av verden danser til liste-R&B eller kommersiell house og trance, er det ganske andre rytmer som gjelder på dansegulvene i hovedstaden vår. Oslo er i ferd med å skrive seg inn på verdenskartet som en discometropol. Tro det eller ei. De siste årene har det åpnet utesteder som nærmest utelukkende hyrer disco-DJs. Dattera til Hagen, Macondo og Fugazi evangeliserer alle det glade discobudskapet hver bidige helg til drita fulle byløver. Og skal man dømme etter dansegulvene, går det rett hjem. Og ikke nok med det. For å tilfredsstille publikums stadig mer sofistikerte smak for obskure tolvtommere, har flere av DJene begynt å lage sin egen variant av den tidligere så forhatte sjangeren. Produsenter som Prins Thomas, Kango og Runde Lindbæk kværner ut

1

høykvalitetsdisco i et tempo som ville gjort de gamle studiorevene på 70- og 80-tallet grønne av misunnelse. Og det utveksles ikke bare remikser i den ene og den andre retningen. Gamle, obskure discolåter blir gjort så gode som nye under de kyndige (re-edit)-hendene til disse gutta. Det er kanskje ikke så mange som har tatt notis her hjemme hittil, selv om langt de fleste hjemlige musikkjournalister garantert har svingt foten til Oslo-disco opptil flere ganger uten å vite det, forutsatt at de går ut minst en gang i uken (og det gjør de da forhåpentligvis?) Men takket være spesielt Lindbæk og Lyslos gode kontakter i det store utland, har de sentrale aktørene blitt gitt ut på mer eller mindre kredible utenlandske selskap. Til allmenn applaus. Og mer er på vei, etter påtrykk fra klubbfolket verden over. – Redaksjonen, april 2004

NYROMANTIKK Det sies at godsdatteren Victoria fra den norske filmatiseringen av Hamsuns Victoria, har funnet tonen med møllersønnen Johannes fra samme film.

Faksimile: Dagbladet

SEXY KROPPSHYSTERI VG tok i januar «oppgjør med kroppshysteriet» ved å trykke bilder av ti «naturlige» nakne kvinner på forsiden. I februar slo Akersgatas relativt moralske høyborg til igjen: Norske kvinner snakker ut om at menn «kler av dem med blikket» i VG, som faktisk kler av dem, tar bilde av det og trykker det på forsiden. VG. Alltid ett skritt foran. Endelig et oppgjør med kroppshysteriet vi kan runke til. Er ikke naturlige kvinner med ikke-hysteriske kropper helt din greie? Bla over på debattsidene, da vel. Kronikkene om voldtekt har som regel sexy illustrasjonsbilder.

1 1

SKILLE MANNEN FRA VERKET Sååå hva er din Woody Allen-favoritt? Ehe, neida, DEN diskusjonen kan du ta på nachspiel (se s. 33). Men hør, dette er litt rart: Så snart vi har å gjøre med noen som har gjort noe grufullt – eller som blir beskyldt for å ha gjort noe grufullt – er ikke det å skille mannen fra verket noe du bare står fritt til å gjøre. Det blir påkrevd. Å la utenomkunstneriske forhold som overgrep skygge for et livsverk, er usofistikert, kunstfiendtlig. Ok. Men samtidig misliker vi Bono fordi han ikke klarer å slutte å preke om verdensfred. Og takler ikke Moddi, mest fordi han går barbeint på scenen. Så lenge folk IKKE har gjort noe alvorlig, har de heller ikke noe vern mot å bli boikottet på grunn av småligheter. Det er mer sannsynlig at Allen kommer til å bli boikottet oftere fordi han har en litt sytete tone, fordi brillene hans er irriterende eller fordi han er en jazzmoralist, enn fordi han muligens kan være en seksuell predator.

1 2

VÅR TIDS SENTIMENTALITET Harold Ramis «kjent fra filmen Hjelp, vi må på ferie» er død. James Avery, onkelen i TV-serien «Fresh Prince i Bel Air», er død. Følg bisettelsen av Karl Erik Bøhn live her på VG-TV. Anbjørg Sætre Håtun er død. Kjendis-Norge i sorg. «Kjærlighetsgudinnen» er borte, skriver Märtha Louise på facebook-veggen sin. Døden er kanskje ikke tabu lenger, men er dette noe bedre? Døden som tabloid sjangerøvelse? Dette er vår påstand: Når begravelsesfølget mest av alt minner om den nye premierefesten, og fotografene tar oppstilling ved den sorte løperen, handler det ikke så mye om «dødsmestring» som vår tids hang til det sentimentale. For det er dette som preger nettavisens dødsbonanza: Nytelsen ved å kjenne på sin egen medlidenhet; feiringen over sin egen evne til å bli berørt. Sentimentaliteten er en avkjørsel utenom alvoret.

1 3

DRITRIK ALLIANSE Mer kjærlighetsnyheter: En selverklært feminist med politisk ståsted på venstresiden og en mannssjåvinist har angivelig funnet sammen. Gratulerer, og lykke til. HJERNECELLER UTFOR UNNARENNET En profilert lyshåret norsk skiløper har angivelig en IQ langt under gjennomsnittet.

FULLSKJEGGTRENDEN TIL NYE HØYDER/LENGDER Amerikanske leger håver inn store summer på landets motebevisste, men tynnskjeggete menn. Hipsterne betaler så mye som 50.000 kroner for å sikre seg det ettertraktede beviset på viril og tøff manndom. Fullskjeggtrenden har for lengst inntatt Oslo – representert ved kjente fjes som Odda og Todd Terje (Lars Vaular ligger som vanlig et hestehode foran de andre og er glatt som et barn om dagen), men på grunn av vikinggener slipper hippe nordmenn å punge ut for skjeggtransplantasjon. Fortsatt trendhorer, da.

1 4

STORE P

1 5

Se s. 21.

FEMINISTTROLLING

ELSKER PØLSE En annen norsk skiløper skal angivelig være en skikkelig rundbrenner.

STREIT FESTIVAL Ingen hadde ordnet dop backstage på en festival i Bergen, hvilket ifølge ryktene resulterte i særs dårlige opptredener fra «Norges black metalelite».

10

03/2014

En stund virket det som #bikinibridge – bilder av jenter så tynne at bikinitruse går som en bro fra hofteben til hofteben over magen – skulle bli 2014s store thinspo-hashtag, slik #thighgap var i 2013. Det ble imidlertid raskt klart at det var 4Chans /b/-tråd, Internetts hovedkvarter for trolling, som stod bak. Ikke lenge etter ble «Operation Freebleeding» lansert, «a new radical feminist movement» som tok til orde for at kvinner skal menstruere «fritt», uten bruk av bind eller tamponger. Igjen ble det oppstyr i sosiale medier, igjen viste det seg å være trollere som sto bak. Og hva sier det om feminismen at kvisete fjortenåringer, uten noen innsikt i bevegelsen de kritiserer, bestemmer seg for å «ødelegge den innenfra» fra gutterommet – og nesten lykkes? Har Belinda Olsson rett i at feminismen har blitt livsfjern? Kanskje er det på tide å slutte tweete indignert om om …, og ta seg en titt i speilet? Eller, enda bedre: Slutte å se seg så forbanna mye i speilet.

1 6

FOSTERHYSTERI

7 1

Dessverre ikke trolling: norske vordende mødre sulter fostrene sine fordi det er status med slanke babyer.

Boblere: NRK-programleder-tatovering, det 56. (facebook-)kjønn, jentetagging, instagram-tagging, True Detective, å trekke seg fra samfunnsdebatten, «min abort»-kronikken (og «hvis jeg hadde tatt abort, ville jeg snakket om den»-kronikken), Johannes (11), Normcore.


DIREKTE

fra Haugesund

Pisa

Fly

t/r fr

258,-

Foto: Croatian Nationa l Tourist Board, Mila n Babić

4* HotellAN 3n. FREM fra kr.

1490,-*

a

Z a d ar

4* 1uke. MHotell ANM fra kr. AN

2990,-*

Mallorca 4* Hotell 1 uke. MANMAN fra kr.

1890,-*

M ala g a

Alicante

4* H 3n. FREotell M fra kr. AN

4* Hotell IR 3n. LØRT fra kr.

990,-*

Foto: © Malaga City Tourist Board

avn Køb4e* nHohtell ØN 2n. FRESr. fra k

1080,-* London

1190,-* Breme n 5* H 3n. SØ otell NO fra kr. NS

1190,-

*

3* Hotell N Ø 3n. TORS fra kr.

1290,-*

Gdansk 4* Hotell IR 3n. LØRT fra kr.

1140,-* * Priser gjelder i lavsesong pr. person i dobbeltrom m/ frokost.

Kontakt oss for et uforpliktende tilbud! Guri

Mette

Pia

Silje

Venke

Haugesund Travel/goTO og Ryanair Service Desk, Tlf: +47 52 85 78 00, post@goto.no

DIN REISEPORTAL


MÅNEDENS MEDARBEIDERE SØKNADSFRIST: 15. APRIL

Dette er noen av menneskene som skal massere dine store grå de neste 65 minuttene*.

Dette bildet av illustratør TORD TORPE (28) er fra den gangen han ble fersket av tre bola ungarske dørvakter i å tagge ned et toalett i «kreativ rus» på nattklubb i Budapest. I stedet for å gi Tord juling, bestemte de seg for å gjengjelde forbrytelsen. Tord ser forresten litt ut som han er fra Balkan, men det er feil, for dette er snakk om en ekte vestlandsgutt oppvokst blant plommetrær i Hardanger. Tord liker å tegne hårete menn i truser og lage animasjonssnutter av julenisser uten truse. Ellers deler han tiden sin mellom kunsthøyskolen i Bergen og helgeskiftarbeid på smelteverket Bjølvefossen i industribygda Ålvik. Sa vi ekte vestlandsgutt?

Etter en kortvarig N&D-karriere som Norges yngste moteskribent har JOSTEIN WÅLENGEN (21) returnert til blekka han tårevått sverget å aldri jobbe for igjen. Mellom N&D 1.0 og 2.0 har Jostein rukket å blogge, slutte å blogge, fullføre Steinerskole-VGS, figurere i diverse kjønnsnøytrale «kunstprosjekter» og senest åpne klesbutikken NR.9. Den langhårede gutten er lett å avskrive som en ung fashionhomo, men til tross for at Jostein regelmessig gråter til Sissels «Pie Jesu» har han en sterk, faglig tyngde innen mote. Instagram: @butikken_nr9

STUDER IDRETT ELLER FRILUFTSLIV I VOLDA! Studiebygda Volda ligger ved de majestetiske Sunnmørsalpene, bare en times flytur fra de store byene.

Er BENDIK AUNAN (23) den landslagsspilleren i basket som har etterlatt seg flest snusflekker i Sophus Bugges Balzac-samling? Mange mener det. I alle fall er han Alfred Kubin-entusiasten med mest naturtro Shawn Kemp reversed finger-roll-imitasjoner. Det kan sies at Bendik famler mye i mørke. Litt på grunn av manglende ambisjoner, emosjonell modenhet og virketrang. Men mer fordi han rent faktisk tilbringer halve året i stummende mørke som et resultat av demonstrativ døgnrytme og to år uten å skifte lyspærer i studenthybelen sin. SoMe: @BendikAunan

Høgskulen i Volda tilbyr årsstudium og bachelorgrad i idrett og i friluftsliv, med erfarne og godt kvalifiserte forelesere. Vi har gode fasiliteter som svømmehall, treningsrom og testlaboratorium i tillegg til et utemiljø som byr på alt fra fjord og fjell. De dramatiske og vakre Sunnmørsalpene er et attraktivt reisemål for toppturentusiaster, både sommer og vinter.

HANNE CHRISTIANSEN (25) er en bærumsjente som har levd i London-eksil de siste fem årene, hvor hun har jobbet for Dazed & Confused, BBC og Vice. En kort tid var hun også redaktør for et ekstremt middelmådig motenettmagasin, men kastet inn håndkleet etter en periode med intens selvransakelse der hun erkjente for seg selv at hun verken har noe særlig teft eller interesse for mote. Siden har hun holdt seg til musikk og kunst. Hanne kom nylig tilbake til Norge for å skrive en slags bok om bærekraftig utvikling – og frilanse for oss, heldiggrisene. Instagram: @hnechr

Kontakt: Studentsørvis | 70 07 50 18 | sok@hivolda.no

hivolda.no | facebook.com/hivolda Twitter og Instagram: @hivolda *Gjennomsnittlig tid våre lesere bruker på å lese NATT&DAG.

12

03/2014


”Oftere og oftere leser jeg bare setningene uten å forstå hva de betyr”

reload.no

”Jeg er ofte usikker på om det jeg opplever er virkelig”

Du er redd for at noe er galt - her er en løsning Overraskende mange opplever underlige og kanskje skremmende tanker og inntrykk som de ikke tør å fortelle til andre, selv ikke til sin egen familie. Slike opplevelser kommer ofte i perioder der en opplever mye stress og sover dårligere enn vanlig. For noen fører det til at det blir vanskeligere å gå på skole og jobb, og noen isolerer seg fra venner og familie. Slike skremmende opplevelser kommer gjerne i tenårene. Det kan være tidlige tegn på en psykisk lidelse og bør undersøkes. Ved å søke tidlig hjelp er det mulig å takle de problemene en sliter med til daglig, og minske sjansen for at fremtidige påkjenninger kan føre til mer alvorlige psykiske lidelser senere i livet.

TIDLIGE TEGN // isolerer seg // sover dårlig // angst // tristhet // konsentrasjonsvansker // forsømmer hygiene, jobb eller skole // ekstremt opptatt av temaer som døden, // politikk eller religion // store humørsvingninger // tankene høres ut som stemmer // snakker usammenhengende // føler seg forfulgt eller styrt av andre

”Hvis jeg ikke fokuserer godt, kommer andre tanker inn, og de har ingenting med hva jeg faktisk holder på med”

TIPS gir råd og veiledning dersom du er bekymret for at du selv eller noen du kjenner har psykiske problemer.

Vi treffes på telefon

51 51 59 59

alle hverdager 08.00 - 15.00 og på Helsestasjon for ungdom, Nytorget 1, hver onsdag 15.00-17.00. For mer informasjon: tips- info.com

SØK HJELP SÅ RASKT SOM MULIG, DA ER SJANSEN STØRST FOR Å BLI FRISK

”Jeg kan ikke kontrollere tankene mine. Noen ganger føler jeg meg overveldet av for mange tanker”


«THIS MIGHT BE THE MOST EXCITING INCARNATION OF NIN YET...» - BILLBOARD «CATHARTIC AND POWERFUL... ONE OF THE MOST MEMORABLE OUTSIDE LANDS SETS IN THE FESTIVAL’S SIX-YEAR HISTORY» - ROLLING STONE «NINE INCH NAILS’ ARENA TOUR PROMISES THE KIND OF SENSORY ONSLAUGHT - MUSICAL, VISUAL, EMOTIONAL - THAT FANS HAVE MISSED.» - THE NEW YORK TIMES

_______

BAD SELF PORTRAITS

ON TOUR

_______

For forhåndssalg og mer informasjon om våre arrangementer: atomicsoul.no facebook.com/atomicsoul


SAMFUNN

KULTUR + POLITIKK + INTERVJU + KOMMENTAR

«

Det er få omgangsformer som har potensialet til å endre livet ditt like grunnleggende som nachspiel. – OA HELE NATTEN, SIDE

«

Vi har ikke dratt hit for å bli servert understekt flesk i t-skjorta, vi vil ut i minusgradene med gassmasker og finlandshetter. – REVOLUSJONSSAFARI, SIDE

26

33

«

Ethvert forsøk på saklig diskusjon druknet i dekadent fyllerør og overspisning på dyr, utrydningstruet scampi. – DEN SISTE OLJE, SIDE 30

«

Har feminismen sporet av?

– KJØNNET & UDYRET, SIDE

17


© 2014 Home Box Office, Inc. All rights reserved. HBO® and all related programs are the property of Home Box Office, Inc.

SE HELE FØRSTE SESONG NÅ PÅ HBO NORDIC “...strålende og stemningsfullt karakterdrama” NRK Filmpolitiet

“McConaughey og Harrelson er fantastiske i denne nye storsatsingen til HBO” VG

“Stor fortellerkunst” Dagbladet

79 KR. I MÅNEDEN. INGEN BINDINGSTID.

NY SERIE

NY SESONG

SESONG 3

PREMIERE 20. JANUAR

PREMIERE 15. MARS

SE ALLE SESONGENE NÅ

“Briljant og bekmørk detektime” Aftenposten


REPORTASJE

KJØNNET

UDYRET

Har feminismen sporet av? Femten år etter antologiene Fittstim og Råtekst har feminismen fått sin egen hjernevask.

03/2014

17


REPORTASJE

«

At det nå sitter en Råtekst-jente og styrer Morgenbladet og en annen er programleder for lørdagstalkshowet på NRK, det er klart det har noe å si.

TEKST MARTIN GEDDE-DAHL FOTO MAGNE RISNES OG CHRISTIAN BELGAUX ILLUSTRASJON CHRISTIAN BELGAUX – NÅ MÅ DU SLUTTE å gå ut i fra at Vide kommer til å definere seg som en gutt. Det er Vides mor som snakker. Hun reagerer på at den svenske journalisten Belinda Olsson har omtalt sønnen hennes som «han» og ikke «hen». Ja, sønnen. For Vide er, i alle fall i tradisjonell biologisk forstand, unektelig en gutt. En tilsynelatende normal fire år gammel svensk gutt. Bare ikke i mammas øyne. Vides mor er nemlig svensk feminist. Det innebærer kjønnsnøytrale klær, at ord som «mamma» og «pappa» sensureres under høytlesning og irettesettelser til utenforstående som måtte begå den feilen å antyde at hennes fire år gamle sønn har et kjønn. Det må han – unnskyld, hen – i så fall bestemme selv. Slik fremstilles det i alle fall i dokumentarserien «Fittstim – min kamp», som har vekket voldsom debatt i Sverige etter den gikk på SVT i januar. Programleder Belinda Olsson er selverklært mediefeminist. For femten år siden entret hun offentligheten med et brak som redaktør for antologien Fittstim, hvor en gruppe unge kvinner fortalte hvorfor de var feminister. Med personlige bekjennelser om sine kamper, om spiseforstyrrelser, voldtekt, humor og jentefotball, ville de vekke til live en kjønnsdebatt som hadde ligget brakk, og vise hvorfor feminismen fortsatt var relevant i 1999. «Vi ar coola, snygga, tuffa, smarta, roliga och framför allt så är vi feminister», lyder det i forordet. Boken blir en sensasjon. På få dager var 10.000 kopier revet vekk. I oppstyret som følger er 24 år gamle Belinda allestedsværende: Hun fyller spaltemetere med sterke meninger, dukker opp i alle debattprogrammer, forsvarer boken i retten og kaster seg inn i en bitter ordkrig mot Ulf Lundell. På andre siden kommer hun ut som en av landets tydeligste feministiske stemmer. Budskapet er enkelt og freidig: Den som ikke er feminist er «dum i huvudet». Femten år senere ser hun ut til å ha forandret mening. I første program erklærer Olsson at hun ikke lenger kjenner seg igjen i kvinnebevegelsen, og spør: «Har feminismen spårat ur?». Et spørsmål som forsøksvis besvares ved å besøke Vide og moren. Vi får også bli med Olsson på besøk i hen-barnehage, på demonstrasjon med en Femen-aktivist og på toppløsbading i en svømmehall som etter massivt press har tillatt at kvinner bader med bare bryster – uten at noen andre enn aktivistene selv noen sinne har benyttet seg av den muligheten. I det hele tatt – alt som er egnet til å få folk til å smile overbærende. Med en tilsynelatende naiv og spørrende tilnærming maler hun et bilde av en bevegelse som har mistet oversikt over hva som er viktig. Underforstått ligger spørsmålene: Å insistere på at små gutter ikke er gutter, er det dette vi har kjempet for? Er dette viktigere enn likelønn og undertrykte minoritetskvinner? Reaksjonene har ikke latt vente på seg. Produsent Lena Lauren forteller at kritikken begynte å hagle inn allerede før programmet var sendt. – Vi var forberedt på at dette ville vekke engasjement, men ikke at folk vil bli så forbanna. At så mange blir sinte kun av at vi stiller spørsmålet, allerede før de vet hva vi svarer, beviser vår hypotese: Det har blitt for lav takhøyde innad i feminismen.

kvinner på at problemer de opplevde som private egentlig hadde strukturelle årsaker og var problemer for kvinner som kjønn. På starten av nittitallet oppsto en økende skepsis mot andrebølgefeminismens tro på felles kvinnelige erfaringer. Poststrukturalisme og postmodernisme hadde vunnet terreng på universitetene. Kjønn var en sosial konstruksjon, mente man nå. Forsøk på å fange opp dette i den akademiske feminismen ble definert som tredjebølgefeminisme. Samtidig så mange et behov for å protestere mot oppfatningen om at feminismen var blitt irrelevant, at man befant seg i en post-feministisk æra. Tredjebølgefeminismen handlet derfor også om å popularisere begrepet og å åpne for kvinner utenfor den radikale venstresiden. I populærkulturen blir den nye feminismen tematisert av karakterer som Ally McBeal og Bridget Jones. Vanlige kvinner som ser sine hverdagsproblemer i et kjønnsperspektiv. Sånn sett traff Råtekst og Fittstim tidsånden perfekt i 1999. De ble frontfigurer for den nye, brede, postmoderne tredjebølgefeminismen. Coola, snygga, tuffa, smarta, roliga, og fremfor alt: Feminister.

1

18

03/2014

KRITIKERNE VAR IMIDLERTID ikke overbevist. Det ble for privat, skrev de. Dette var ukeblad-utleveringer. Det manglet feministisk teori som kunne forklare hvordan historiene hadde betydning utover det private. Hvor var politikken? Aftenpostens Ingunn Økland sa det slik: Det oppsiktsvekkende med en bok som Råtekst er ikke at flertallet av forfatterne er sexfikserte, men at de forveksler fortellingen om en slik fiksering med feminisme.

AKKURAT SOM MED boken i 1999, har interessen smittet over grensen. En av de som reagerte var forfatter Marta Breen, som i sin spalte i Dagsavisen uttrykte skuffelse over dokumentarens fokus på tabloidvennlige deler av feminismen. – Jeg ble skuffet. Her har hun tre timer til å snakke om feminisme, og så blir resultatet så dårlig og overfladisk. Svensk feminisme i dag er utrolig vital og bred, fra det akademiske til kvinner i minoritetsmiljøer som driver med ulike typer aksjonisme og feministisk aktivitet. Isteden blir vi kun servert de få tingene man vet får folk til å bli irritert: Hen-barnehager og toppløs-aktivister. Breen husker godt sitt første møte med Fittstim. Hun var 22 år gammel og leste svenske aviser på jakt etter saker til jentebladet MAG da hun fikk øye på et bilde av et bokomslag: Et uretusjert nærbilde av et kvinneunderliv med limegrønn truse, synlige kjønnshår og nuppete hud. Det skulle bli starten på en feministisk oppvåkning. Ikke bare for Marta, men for en hel generasjon svenske og norske jenter. – Feminisme og politisk aktivitet var så utrolig feil på nittitallet. Selv for jeg som hadde mor i Kvinnefronten og hadde skrevet om likestilling i lokalavisa, føltes det feminismebegrepet fremmed. Plutselig fant jeg ut at det fantes kule og smarte jenter på min egen alder som kalte seg feminister. Da hun hørte det skulle lages en norsk

versjon, tok hun kontakt med redaktørene og ba om å få være med. – Vi ante jo ikke hva vi stelte i stand, sier NRK-programleder Helle Vaagland. Det er femten år siden hun og Hilde Charlotte Solheim snakket om Fittstim i en lunsjpause på journalisthøyskolen, og fikk ideen om å lage en norsk avlegger. To dager senere satt de i et møte med Aschehoug. – Vi kunne ikke forestille oss hvilken betydning boka faktisk ville få. Heldigvis. Hadde vi visst hvor mye kjeft som ventet oss, hadde vi ikke turt. Akkurat som i Sverige vekket unge kvinner med personlige historier og sterke meninger medienes interesse. Råtekst-skribentene inntok offentligheten akkurat i tide til å innta rollen som forbilder for en ny generasjon unge kvinner: Tredjebølgefeministene. Når man snakker om feminismen som politisk bevegelse, er det vanlig å dele den inn i bølger. Førstebølgefeminisme henviser til kvinners kamp for like borgerrettigheter på slutten 1800-tallet og de første tiårene av 1900-tallet. Dette er den såkalte liberalfeminismen, hovedsakelig drevet frem av middelklassekvinner med idealer fra opplysningstiden. Den andre bølgen kom på 60- og 70-tallet med erkjennelsen av at like rettigheter ikke nødvendigvis medførte et likestilt samfunn. Andrebølgefeministene kom hovedsakelig fra den politiske venstresiden og ville under parolen «det personlige er politisk» bevisstgjøre

– Vi visste hva vi ville, forteller Vaagland. – De frittstående fortellingene skulle hver og én gi et bilde av hvordan en norsk jente ikke var likestilt. Og det mener jeg de gjorde. Det var også viktig for oss å eksponere den private skammen, noe som var uhørt i offentligheten på den tiden, ti år før Knausgård. De med flest studiepoeng rynket på nesen, og skjønte ikke at det var her sprengkraften lå. Boken var ikke ment for kultureliten og akademikere, men for unge jenter. – Det som gjorde at jeg følte meg alene som ung feminist før Fittstim var språket. I akademia snakket de om «transendens» og «imanens», i kvinnefronten «patriarkat» og «strukturell undertrykkelse». Disse ordene skapte en distanse mellom meg og feminismen. Noe av det viktigste med boka var å bruke vårt eget språk og våre egne erfaringer. – Vi ville treffe unge jenter akkurat der de var. Jenter som vokste opp og begynte å møte hindringer som handlet om kjønn, uten å skjønne helt hva som hindret dem. Et uttalt mål var å få flere til å kalle seg feminister. – Det var så teit og døvt å være feminist. Ingen ville kalle seg feminist i media. Selv Marie Simonsen og Sissel Benneche Osvold brukte aldri det ordet. Vi håpet at hvis vi sto frem sammen, kunne vi snu trenden. Et av de personlige bidragene som ble trukket frem i kritikken var teksten til Anna B. Jenssen – i dag sjefredaktør og administrerende direktør i Morgenbladet – som fortalte om sin kamp mot spiseforstyrrelser. – Jeg synes det var helt forferdelig. Jeg var 22 år gammel og det var første gang jeg møtte offentligheten. Jeg var såra og lei meg.

«

Unge jenter voldtas like mye som før.


REPORTASJE

For henne var det åpenbart at Råtekst var et politisk prosjekt, og at kampen mot skjønnhetstyranniet var et en del av kvinnesaken. – «Det private er politisk». Vi mente Norge trengte en vekkelse for å se at det fantes kjønnsurettferdighet, og at den ikke så lik ut som på 70- og 80-tallet. At selv om vi hadde fått mange rettigheter, gjensto fortsatt mye holdningsarbeid. Økland skrev videre: I forhold til hva den faktisk rommer, har nyfeminismen representanter som er altfor flinke til å kommunisere dens budskap. Så er den da også blitt en moteretning man sannsynligvis snakker om i preteritum allerede neste høst. Hva er i så fall oppnådd? At den norske allmennhet har fått nok av feminisme for en stund.

HVA ER OPPNÅDD? Råtekst ville gjøre feminismen relevant. Engasjere unge jenter. Det var målet i seg selv. Akkurat hva de skulle gjøre med engasjementet, fantes det ikke noen klar plan for. – Råtekst var et forsøk på å ta opp kampen om hva som er kult, sier Anna B. Jenssen. – I Norge baserte alle de kule magasinene seg på en britisk lad-tankegang. Det er menn som bestemmer hva som er bra, hva som er kult og hva som riktig humor. Vi ville utfordre det og gikk inn i en definisjonskamp. – Det vi ikke så var at i Sverige, hvor de hadde flere kule feministiske tidsskrifter, sluttet de også opp om organisasjoner som drev med vanlig streit politisk arbeid. Der tror jeg vi sviktet i Norge. For selv om Råtekst solgte godt og førte til mye oppmerksomhet rundt feminisme, er det vanskeligere å peke på noen konkrete resultater. Den organiserte kvinnebevegelsen i Norge er marginal, og opplevde ingen stor medlemstilstrømning. Jenssen mener det var en feil å tro at det holdt å vekke engasjement. Hun mener de også burde benyttet muligheten til å mobilisert til de etablerte organisasjonene, eller startet en ny. – Vi burde fulgt opp med et trinn to. Ok, så du er feminist, hva skal du gjøre nå? Jeg tror det er et problem om vi ikke har et sted hvor kvinnekamp alltid er sak nummer én. De politiske partiene har kvinnegrupper, men der kan det bli nedprioritert til fordel for andre hensyn. – Som når reservasjonsretten bare blir kastet på båten fordi Høyre skal ha regjeringsmakt. Grunnen til at de kan gjøre det er at diskusjonen er så fraværende. Hvis vi hadde diskutert kvinnespørsmål i større grad, hadde de nok tenkt seg om to ganger før de sa ja til KrF. Cathrine Holst, forsker ved ARENA senter for europaforskning og redaktør i Nytt Norsk Tidsskrift, har skrevet doktorgrad om feminisme. Hun mener den varige effekten av bøkene er vanskelig å få øye på. – De bidro til å sette feminismen på dagsorden ved årtusenskiftet. Det ble kult og viktig blant en del unge jenter å kalle seg feminist. I ettertid er det lett å se på hypen rundt bøkene først og fremst som et mediefenomen. Alt snakket den gang om at det var en «tredje bølge» og så videre, tror jeg var overdrevet. Men bøkene inneholdt sterke tekster som traff et eller annet. De traff noe i meg, husker jeg. Helle Vaagland er ikke nødvendigvis enig i at organisering hadde vært løsningen. Hun mener hun tydelig kan se arven etter Råtekst i dag. – Det vi gjorde med Råtekst har hatt store ringvirkninger i form av at mange smarte jenter ble bevisste på at de var feminister. De tydeligste effektene ser du i media. Man kan godt kalle det luksusfeminisme, men faktum er at vi har fått definisjonsmakt. At det nå

«

Å insistere på at små gutter ikke er gutter, er det dette vi har kjempet for? sitter en Råtekst-jente og styrer Morgenbladet og en annen er programleder for lørdagstalkshowet på NRK, det er klart det har noe å si. Men nytter det? Hvis du ser på temaene dere var opptatt av den gangen, har det gått fremover? – Vel, på mange områder har det ikke det. Kvinner tjener fortsatt like mye mindre og unge jenter voldtas like mye som før. Samtidig har noen ting blitt mye kulere: Fedre har et helt annet forhold til barna sine og det er mye lettere å få barnehageplass. Det er en viktig seier, sier Vaagland. Også Anna B. Jenssen mener at selv om Råtekst lyktes i å gjøre det legitimt å kalle seg feminist og bedret kvinners representasjon i offentligheten, har ikke samfunnsutviklingen har vært udelt positiv. Det er ikke nok at vi har likelønn, mener hun, så lenge kvinner ender opp med jobber som ikke betaler godt nok til at de kan forsørge en familie. Problemet hun selv tok opp i Råtekst – kroppspress – mener hun har blitt mye større. DET MENER OGSÅ Marta Breen, som i slutten av februar vekket bred debatt med en kommentar i Dagsavisen om hvordan vi har gitt opp å kjempe mot skjønnhetstyranniet. Hun spør: Kan det være sånn at kvinners frihet og handlingsrom er en konstant størrelse? At hver gang vi vinner terreng gjennom nye rettigheter og politiske bestemmelser, snevres rommet inn fra en annen kant? Kanskje det berømte glasstaket i realiteten er en boks. Med speil på alle kanter.

– Det har blitt utrolig mye verre, og ingen kjemper lenger imot. 70-tallsfeminstene tapte, vi tapte, og nå er det ingen som orker å protestere lenger. Alle drar i samme retning. Se på denne ukas utgave av Norsk Ukeblad: «Slank med Botox!» Det kommer stadig rapporter om hvordan dette påvirker unge jenter, om hvor mange som sliter, men vi lever i en individualistisk kultur hvor ingen vil kritisere det. Hvis man påpeker dette, får man bare høre at jentene må stramme seg opp, eller at du bare må drite i det. Likevel, mener Breen, er det grunn til å være optimistisk. – Jeg er optimistisk på vegne av det norske feministmiljøet. Jeg har aldri sett så mange jenter som er så aktive som akkurat nå. Selv om den organiserte kvinnebevegelsen er liten, skjer det mye. Det er blogger, diskusjonsgrupper, debatter, festivaler og feministpils. Eller ta mobiliseringen til 8. mars i år. Jeg mener det skjer mer nå, enn det har skjedd på de femten årene siden Råtekst. Hun mener den økte aktiviteten er en reaksjon på regjeringsskiftet. Å se at Høyre er villig til å kjøpslå med kvinners tilgang på abort har fungert som en vekker. – Vi så det samme i Sverige etter at Moderaterna tok over. Politisk kunst og politisk engasjement som hadde vært døllt og ut i mange år, ble plutselig populært igjen. For eksempel sto det store tegneseriemiljøet frem som tydelig radikalt og feministisk, sier Breen. – Kanskje vi bare skapte et skvulp, og det er nå vi får se bølgen.

Tenker du å ta utdanning i en kreativ retning? Søk Asker Kunstfagskole! En 2-årig kunstfagutdanning med spennende kurs og workshops i kunst, arkitektur, foto, design, illustrasjon, animasjon og andre kreative fag. HOVEDFAGENE VED SKOLEN ER:

TEGNING FARGE FORM GRAFISKE TEKNIKKER KUNSTHISTORIE/TEORI Vi gir den enkelte student individuell oppfølging og veiledning slik at alle har mulighet til å få realisert sitt potensiale. Utdanningen hjelper deg på veien videre til høyskoler eller eget selvstendig kreativt arbeid. Skolen er godkjent som fagskoleutdanning av NOKUT og Lånekassen.

Søknadsfrist 15. mai 2014 For mer informasjon om søknad og opptak, besøk skolens nettside www.askerkunstfagskole.no eller kontakt oss på post@askerkunstfagskole.no, eventuelt telefon 66 79 63 04.

03/2014

19


Midtveke tilbod

Fri midt i veka? Jobbar du turnus, er du student eller har du rett og slett fri når alle andre er på jobb? Då er det berre ein ting å gjera – reis til fjells! Midt i veka har me god plass til deg som lengtar etter å ha fjellet og pudderet for deg sjølv. Myrkdalen Hotel ligg midt i bakken – stå opp, gå ut og spenn på deg skia! Er du heldig får du selskap i heisen på vegen opp… Pris frå kr 895,- per person i dobbeltrom, inkl. heiskort og frukost. Gjeld ved to dagars opphald, søndag – fredag.

Logolink. Foto: Sverre F. Hjørnevik

Kontakt oss på Telefon: 56 52 30 40 E-post: post@myrkdalenhotel.no

Myrkdalen er ekte natur, ekte folk og ekte opplevingar. Me er ein av dei mest snørike stadene i landet og ligg midt i Fjord-Noreg. Me gir deg den beste opplevinga. På ski og til fots. Nedover og bortover. myrkdalen.no Det ligg i vår natur.


INTERVJU

«

Jeg kan ikke tenke meg noe som er kjedeligere enn å opprette en profil.

STORE

PYRAMIDER

Norges beste rapper har akkurat sluppet solodebuten «Regnmannen» til en unison hyllest landet over og kumulativt terningkast én million, minst. NATT&DAG ble med pyramideentusiasten Store P hjem til Fyllingsdalen.

03/2014

21


«

Jeg er veldig glad i ordet ‘nei’. Vi har sagt nei til alle, egentlig.

TEKST SVEIN STRØMMEN FOTO HANS NØSTDAHL – Jeg elsker løkringer! Jeg elsker løkringer! Kjærlighetserklæringen til det forjettede, friterte snacksproduktet runger og ljomer utover den tradisjonelle skotske hamburgerrestauranten. Det er ikke Store P som roper dette, han bestiller sobert en takeaway-cheeseburgerfrokost. Vi befinner oss på Oasen-kjøpesenteret i Fyllingsdalen – en oase kun i navnet – den minst Xanaduaktige lokasjonen i det minst konstruktive drabantbystrøket i Bergen-omkretsen. Siden den opprinnelige oppføringen i 1973 har senteret vært under en nærmest kontinuerlig oppgradering. Nye fløyer og både vest- og østibyler har blitt ført opp med jevne mellomrom. En gang drev Olav Thon et diskotek her, visstnok det første i Norge med laserstråle. I dag er senteret eid av en annen hotellmagnat, nulltipseren Petter Stordalen, og det jobbes både jevnt og trofast med å videre utvide. Publikumet, oasebeboerne, sitter spredt på kaféene, bakeriene og i skranken i skomakerboden og skuler tomt utover. Den stadige utviklingen av de grå kulissene gir dem i det minste noe å se på. Pensjonistene, NAV-røverne, drøyt skoleleie skulkekids, lokale gangstere som gjennom årelangt troskap til senteret har sikret seg lukrative vekterjobber. – De kan bygge ut og forandre så mye de vil, sier P. – Men folkene forblir de samme. Listen over viktige kulturpersonligheter Fyllingsdalen har gitt oss, den er kort. Du kan fint telle de få på en pommes frites-gaffel eller en neve som bestiller to øl – de har tross alt fått alkoholservering på den ene Oasen-kaféen nå i senere tid. Følgelig kunne du nok blitt tilgitt om du ikke forventet at Store P fra A-Laget, utropt som Norges beste rapper av omtrent alle som bryr seg, har vokst opp i gangavstand fra dette ekstra kommunegrå, nedrige senteret.

1

Men han sitter ikke på senterets Solbrødbakeri og drikker kaffe. – Nei, jeg har aldri hengt på Oasen. Jeg tror det er det siste steget til å være 100% slaur. 100% Fyllingen-slaur. Da går du og røyker noe g, og henger på Oasen. Eller bare røyker sigg. Enda verre! Kanskje du stikker og prøver å stjele en CD, og en New Energy-sjokolade, og blir tatt. Og utestengt. I en uke! På «Vikje være i din verden»singelen snakker du om å sitte under dynen med lommelykt. Er det mer naturlig enn New Energy-tyveri? – Ja, det vil jeg tro. Jeg var en flittig bruker av lommelykten. Jeg hadde en sånn jævlig fet greie som jeg fikk av … min far sin halvbror eller noe. En lommelykt som hadde ett langt lys der, et blinkende oransje sirenelys der, og en lommelykt på den siden. Det var jævlig mange forskjellige lys! Du kunne sitte under dynen med oransje lys og mekke litt stemning. 22

03/2014

Du trengte ikke noe å lyse på engang! – Nei! Det er fett, det er noe av det feteste jeg husker fra da jeg var liten. Mekke en liten hytte under dynen. Sette opp en liten stang, så det ble et lite telt. Sitte der og lese Donald-pocket og «Hodja fra Pjort». Det er fett, det. Det skal jeg faen begynne med igjen. Bygge fort og sånt, det er digg. Den introverte greien, er det noe du spiller opp på «Regnmannen» eller er det sånn? – Det er veldig ekte. Det har ikke vært helt plass til det i A-Laget, men nå som det er bare meg blir det litt slik jeg er. Jeg er kanskje litt hypp på å bli tatt litt mer alvorlig, og samtidig ikke. Alt det fittepreiket, det har jeg styrt litt unna med vilje. Mye av de greiene er jo laget klokken fem om natten når det bare er meg, og man blir litt sånn av å drive på med en ting for deg sjøl hele tiden, og ikke er så glad i folk. Men FOLK er glade i folk. Lommelykten er vel på vei ut, folk sitter med telefon under dynen, og styrer på sosiale medier. – Det er bare kjipt. Det gir deg bare nedsig. Du er ikke aktiv på sosiale medier? – Det kjedeligste jeg vet, det er å opprette en profil. Jeg kan ikke tenke meg noe som er kjedeligere enn å opprette en profil. Det er så forferdelig kjedelig å sitte og fortelle om seg sjøl til et forbanna internettsamfunn. Jeg kan ikke forklare min avsky godt nok. Apropos profil: Du sier ikke «fitte» en eneste gang på «Regnmannen». – Nei. Jeg sier «mus» én gang, men det er jo når jeg snakker om katter. Det må være lov. INGEN sier jo «mus», det må tas tilbake! Er tilbakerullingen av fitte- og LOL-opplegget en reaksjon på at Yoguttene har kjøpt seg inn i den tematikken? – Nei, for å være helt ærlig... Jeg tror jeg har hørt én Yoguttene-sang, og det var nå nylig. Første gang jeg hørte dem hørte jeg ti sekunder av en låt, og da hørte jeg bare «Wæh, wæh, wæh» og tenkte «Hæ? Ka faen?!» og skrudde av. Jeg har ikke blitt påvirket av det, jeg har ikke hørt på det, så jeg kan ikke si det er en reaksjon. Men det er ikke bare de som låner. Det er flere, så jeg må bytte om. Jeg gidder ikke gjøre det samme som de andre gjør, selv om jeg gjorde det før. Jeg må videre. Responsen på «Regnmannen» har vært god? – Det er noen på YouTube og sånne kommentarfelt som mener jeg skal kutte pulsårene mine og noe greier. Min mor syntes ikke det var så fett. Men når noen skriver sånne ting så har det jo funket. Er det noen fra bransjen som IKKE har ringt og viftet med fete kontrakter? – De ringer jo ikke mest til meg, de ringer til Leo (Ajkic, Ps manager, red. anm.), så ringer

«

Jeg sier ‘mus’ én gang, men det er når jeg snakker om katter. Det må være lov.

han og sier «Fuck de, mann! Fuck de!» Han er et veldig bra filter. Han ringer deg og gir beskjed om hvem han har bedt dra til helvete? – Ja! Jeg er veldig glad i ordet «nei», og han vet det. Vi har sagt nei til alle, egentlig. Alle er hyppe når du har noe på gang, når du har moment. Kontrakter i dagens musikkbransje, det er helt uakseptabelt. Du kan ikke binde deg til folk som skal sitte og holde på deg. Det gjelder A-Laget òg, vi sa opp det greiene etter tre måneder og sa at det der funker ikke. Klarer det ikke, klarer ikke lage musikk når vi må forholde oss til folk på kontorer i Oslo. Dere har snekret «Regnmannen» helt alene? – 100 prosent dugnad. Jeg har bare brukt penger på mastring, slik vitenskap jeg ikke har peiling på. Folk tror man må ha budsjett til alt, men … du kan bare google ting så finner du ut av det. Gå på YouTube og sjekk «how to make a record» og se der. «Åja! Du trenger ikke plateselskap!» Du kan gjøre alt sjøl. Du har kun ett gjestevers på «Regnmannen». Er det en egogreie? – Jeg tenkte at når det først kom et Store P-album så vil folk sikkert høre Store P. Jeg gidder ikke fylle ut med gjestevers bare for å ha gjestevers. Er det noen du skulle likt å gjeste hos? – Sissel Kyrkjebø kanskje, eller Åge Aleksandersen. Det er ingen rappere jeg har lyst til å jobbe med, bortsett fra sånn … Mae. Har dere hørt om Emile the Duke? Han sendte meg en mail og spurte om jeg ville kore på en av sangene hans, på engelsk. Han er den eneste jeg kunne tenke meg å gjøre det for. Han er jævlig speis. Han lager videoer som har sånn 200 hits på YouTube, 240 folk som sjek-

ker ut, men det er jævlig fett. Han lager alle videoene sine sjøl og ser ut som Christopher Walken, bare førti år yngre. Ser han ikke litt ut som en pappagutt? – Det er bare bakoversveisen. Resten av ham er ganske street. Med frakk, liksom. Veldig merkelig. Apropos street. Vi må snakke litt om Fyllingsdalen. Tror du hiphopen trives i drabanten? – Ja, men den lengter veldig, etter en tilhørighet. Inn til storbyen? – Ja, på en måte. Den vil sikkert bli akseptert av de inne i byen. Da jeg drev og syslet med mine små rappevers hadde jeg noen tjommier i dalen, men det var inne i byen det skjedde. Jobber man litt hardere for å overkomme det geografiske handicappet? – Jeg var i hvert fall nøye på at mine ting var bra nok før jeg tok det videre, og ut av dalen. Det er lite å slekte på fra Fyllingsdalen. Per Ove Ludvigsen, liksom? (Legendarisk fotballspiller fra Ortuflaten, spilte på Fyllingen og Brann på nittitallet, red. anm.) – Det var ingenting å følge. Det var Ludvigsen, og Stig van Eijk. Men du kan ikke følge opp ham. Null poeng i Grand Prix? Det funker ikke. Jeg gikk i parallellklasse med ham på videregående. – Vi trenger ikke trekke det frem i lyset. Du spilte fotball for Fyllingen sammen med Erik Huseklepp. Hilser du fortsatt på ham? – Jada! Sist jeg traff ham var på Torgalmenningen, han sto i minibanken og tok ut hundre kroner! Jeg bare «Tjener du ikke femti millioner i året? Hva faen, du tar ut ut en hundrelapp?»


STORE P ANBEFALER EN ØRN

HAAST’S EAGLE: «Det mest fryktinngytende greiene du noengang vil se. Hvis den fuglen hadde levd i dag hadde den vært sjef på New Zealand.» Illustrasjon: John Megahan

STORE Ps OKSEGRYTE

STORE Ps TOPP 3 PYRAMIDER 1. Kheops. Det er jo den største, feteste pyramiden, og den er så jævla heavy. De der posisjoneringene: nitti grader, pow pow! Himmelen, stjernene! 2. Den der ene de har funnet i Bosnia, dekket av gress og trær. (Visocicaåsen, red. anm.) 3. Og … Bermudatriangelpyramidene, hvis de er ekte. Hvis de er ekte går de rett fra treeren og opp til eneren. Knuser Kheopspyramiden!

1 kg høyrygg av okse Nokken sånne små løk 4 gulrøtter 1 hel hvitløk 5 dl mørkt øl 1 ss rødvinseddik 3 dl buljong Litt worchestershiresaus Laurbærblad Muskatnøtt Maizena Nokke persille Salt og pepper og sånne ting du liker Brun kjøttet (lol) og legg alt i leirgryten. Du må ha en Römertopf! La det deige seg i nokken timer. Ferdig.

STORE Ps FAVORITTKOVER

SILKK THE SHOCKER «MADE MAN»

Haha! Men apropos papir: Hva skjer på koveret til albumet, hvem har laget det? – Kyrre Møgster har tegnet han fyren med paraplyen, og Kjartan Forthun har tegnet resten, bakgrunnen og tittelen. Jeg hadde en idé, og så jobbet de det frem. Han som tegnet bakgrunnen gjorde alt på en time. Jeg tror han har et lite snev av Aspergers. Tegnet det for hånd på en time. Har du et No Limit-favorittplatekover? (Legendarisk amerikansk hiphopselskap kjent for avsindig overdådige Photoshop 4-kover, red. anm.) – Å helvete! Det er så mye bra å ta av. Jeg må gå for det dårligste albumet de noengang har gitt ut, det må være et av soloalbumene til Silkk the Shocker, verdens dårligste rapper. Den mest ubrukelige personen jeg noengang har hørt om. Og koverne er like jævlige? – Jeg tror han har sånn fire forskjellige album, du kan bare velge et. Et av mine favorittkover er «Sailin’ da South» av en fyr som heter ESG. Der sitter de … de sitter i en bil og har flyttet den ut på havet … Det er det verste koveret du kan tenke deg. Fra nittitallet da de skulle gjøre Photoshop-ting, manuelt sikkert. Helt gull. Men det albumet er jævlig fett. Man ser gjerne bra plater med ræva kover, men sjelden motsatt. – Jeg er med på den. I A-Laget, hver gang vi har vært ferdig med noe, har vi tenkt «Å faen i helvete, vi må ha et jævla forbanna fittekover». Det forrige tror jeg Vågard tegnet på noe papir fra en CDR-plate, og skrev «Nokke feita 3» eller hva faen det er, og det er koveret. Det er streit nok det, det er tross alt musikken vi jobber med. Jeg var egentlig klar til å sende inn første skissen Kyrre mek-

ESG «SAILIN’ DA SOUTH»

ket til «Regnmannen», uten bakgrunn, bare svart-hvitt. Fyren som satt der, helt alene. Men det er bra at noen kan det der, så vi slipper å gjøre det.

Norges største formidler av hybler og bofellesskap. Helt gratis!

Da jeg så koveret tenkte jeg med én gang på «Painting»-maleriet til Francis Bacon fra 1946. Er det en tilsiktet referanse? – Nei, men om jeg hadde visst det så skulle jeg gjerne ha tenkt det. Men apropos han andre Francis Bacon, er dere inne i de derre Shakespeare-manuskriptgreiene? Det ligger noe greier nedi et vann på en øy utenfor Canada, «Oak Island». Noen lysestaker som ble stjålet i Jerusalem og noe greier. Jeg har en kompis som driver og sender meg meldinger om det der, og om pyramider. Jeg har hørt at da de bygget Kheops-pyramiden var den glinsende hvit, belagt med sink. JÆVLIG mye sink, da! For at folk IKKE skal se på den, eller? – Jeg vet ikke, kanskje for at de skulle se den fra verdensrommet når de kom tilbake? Hva tenker du om krystallpyramidene i Bermuda-triangelen? Det ser jævlig sketchy ut, men det fins noen slags bilder av det. HVIS de virkelig fins er det jo knallbra. – Det hadde vært sykt fett. «Huge discovery: crystal pyramids in Bermuda triangle!» Jeg og en tjommi satt i sikkert tre år og så på dokumentarer om de tingene der. «De har funnet en landingsstripe i fjellene i Peru, woooow!» Til og med Stonehenge, du kan ikke si at folk har laget det. De steinene veier jo tjue tonn hver, så skal de bare slepe dem? De hadde jo ikke slaver på den tiden, de hadde druider! Vi må finne ut mer om disse pyramidene! – Folk må komme seg til helvete ned til Giza, og få seg noe sannhet i livet. 03/2014

23


ppjøp KKjøjøK t t NÅ! t e e l l l ltetBILLETT i i i bb b lKJØP SLOTTSFJELL.NO : :er: hheerrh

FeFsteisvtaivlpa UtU sotlsgot

torsto darsg:dbagil:lebttiler lett fredfrage:dbagil:lebttiler letfi lørdlø agrd ag:bfå : få illebttillø ler er billebtt ilelerttkejør pkejøs p

bille bilttleptotrptoarlebtani Breakfast.no Foto: Otto Alsaker Prestmo

HAIM(US) o o o n n . . l n l l . l l e l e j j e f j f s f s t s t t t t o t o l l o s l s . . ww.s www w w PHOENIX(FRA) THE LUMINEERS(US) SATYRICON LYKKE LI(S) FIRST AID KIT(S) SKAMBANKT DROPKICK MURPHYS(US) VERONICA MAGGIO(S) +MANGE FLERE .noo jellll.n sfje ttsf lott www.slo

no sfwwje ll.no jeno ttlosfttjesfll. www.slott wlo.s ww w.sll.


«

INTERVJU Kunst er ikke en demokratisk prosess. Det viktigste er å ikke inngå kompromisser.

Gay Marriage, 2010 // Courtesy: Galerie Emmanuel Perrotin (1/3), Galerie Gerhardsen Gerner (AP), Galerie Emmanuel Perrotin (3/3), Helga de Alvear (2/3) // Photo by: Elmar Vestner

He, 2013 // Photo: Elmgreen & Dragset

Gjengitt med tillatelse fra Victoria Miro Gallery.

HVA GJØR DU ETTER ORGIEN? Stjerneduoen Elmgreen & Dragset har gjort et dypdykk i sin uferdige biografi i den kommende utstillingen på Astrup Fearnley. Et forlatt klubblokale spiller en sentral rolle. TEKST EMIL FINNERUD – DRUGS ER SÅ fuckings deprimerende. Berghain har aldri vært noe for oss, sier Ingar Dragset. – Røykfylte kneiper. Små klubber med et lite dansegulv i hjørnet og en eklektisk dj. De små morgentimene med venner på kjøkkenet. Det er festene vi foretrekker. Men det skal nevnes at Michael og jeg møttes for første gang på en klubb i København en vakker vårdag – eller tidlig morgen – for akkurat tjue år siden. Den het After Dark og eksisterer ikke mer. Norske Ingar Dragset og danske Michael Elmgreen utgjør kunstnerduoen som siden gjennombruddet i 1997 har reist verden rundt med enorme og til tider svært kostbare installasjoner. De har arbeidet sammen side 1994. En av de meste famøse installasjonene de har laget heter Prada Marfa, som forbikjørende vil kunne oppdage langs en øde landevei i Texas. Installasjonen er en identisk kopi av en Pradabutikk, med den ene forskjell at butikken alltid er stengt. Den innflytelsesrike kunstsamleren Miuccia Prada hyllet arbeidet. De siste årene har duoen tatt en ny kunstnerisk vending ved å ta i bruk oppdiktede karakterer og sterke narrativ i sine arbeider. Under den 53. Veneziabiennalen omskapte de den nordiske paviljongen til en rik kunstsamlers bolig og åsted på en og samme tid. I 2013 overtok de store deler av Victoria and Albert Museum i London, da med en dekadent arkitekt og hans bolig som protagonist. Hollywoodstjernen Kevin Spacey har spilt hovedrollen i en av deres teater-møter-performance-oppsetninger. Når Elmgreen & Dragset nå kommer til Oslo og Astrup Fearnley med utstillingen Biography, er det imidlertid en mer nostalgisk og tilbakeskuende tråd som gjør seg gjeldende.

1

– Astrup Fearnley-direktør Gunnar Kvaran var interessert i å vise så mange aspekter av vårt tjueårige samarbeide som mulig. Da vi satt der og gikk gjennom cv-en vår, falt det oss inn at vi ganske enkelt kunne kalle utstillingen Biography, forklarer Dragset. – Vi er opptatt av sammenhengen mellom «biografi», identitet, samfunn og historie. I flere år har vi vært interesserte i hvordan vi endrer vår selvoppfattelse og selv-gestaltung i forhold til samfunnsutviklingen generelt, ikke minst i vår post internett-tidsalder. Vi liker å dikte opp uferdige historier som publikum kan være med på å fullføre, alt etter deres egne forutsetninger og erfaringer i livet. «Too Late» heter et av arbeidene dere skal stille ut. Hvilken rolle spiller dette verket i biografien? – Installasjonen viser en klubb etter stengetid. Lysene blinker fortsatt sørgmodig til et soundtrack av en «last song of the night»ballade på repeat. En uke før vernissagen skal vi holde en fest i installasjonen for en liten gruppe inviterte, som ikke nødvendigvis har noe spesielt med kunstverdenen å gjøre. Når utstillingen åpner, vil publikum oppleve alle sporene og etterlatenskapene etter en overstått fest. Verket blir altså delvis til gjennom denne forutgående aktiviteten, som en slags produktiv, lukket performance. Normalt er de spesielt inviterte gjestene til en vernissage de første til å oppleve en utstilling i dens «jomfruelige» tilstand, men her virker det altså som om all moroa har pågått forut for åpningen, og du selv er utelukket eller «for sen igjen». Installasjonen reflekterer følelsen av og utsagnet om at «alt var bedre før», men mener vi egentlig det? Noen ganger kan man mistenke seg selv for å være en nostalgi-junkie.

Death of a Collector, 2009 // Courtesy: Galeria Helga de Alvear // Photo: Anders Sune Berg

Har dere noen gang kommet til en fest som er over? – I Miami ble vi avvist i døren til en posh club som holdt etterfesten for vår egen utstillingsåpning! Vi forsøkte å ringe arrangørene, men dj-en fra Paris var i full gang og ingen hørte oss. Det var temmelig absurd å ikke komme inn på sin egen fest. Vi så vel ikke glamorøse nok ut. Så vi gikk videre sammen med noen andre som heller ikke kom inn og havnet på det legendariske stedet Twist hvor absolutt alle kom inn, og det ble en vellykket kveld likevel. Hvor mye fester dere selv for tiden? – Mye, mye mindre enn tidligere. Men 16 år i Berlin har ikke akkurat vært et kur-opphold. Tilbake til arbeidet: hva er de viktigste do’s and dont’s for et vellykket kunstnerisk samarbeid? – Det viktigste er å ikke inngå kompromisser. Kunst er ikke en demokratisk prosess. Verkene våre oppstår gjennom en pågående dialog, men vi realiserer kun de ideene vi er helt enige om at er verdt å prøve ut. Dere jobber som regel med enorme budsjetter. Hva gir den friheten dere? Hva er den fundamentale risikoen, rent kunstnerisk, ved å ha tilgang til så store budsjetter? – Vi har aldri startet en idé ut ifra et budsjett, verken stort eller smått. Risikoen ligger oftere i at budsjettet ikke holder. Filmregissøren Gaspar Noé uttalte følgende i et intervju med oss: «Får jeg en idé til et prosjekt, vurderer jeg alltid om det kommer til å være gøy å jobbe med, hvis ikke dropper jeg det.» Deler dere denne oppfatningen? Det kan virke som det ligger en underliggende humor i nesten alt dere foretar dere.

– Det ligger enormt mange arbeidstimer i å forberede en stor kunstnerisk presentasjon, så prosessen må være «gøy», både på det interpersonelle og intellektuelle plan. Det er viktig å alltid utfordre seg selv, holde nysgjerrigheten ved like og ta nye utfordringer i stedet for å gjenta det som er prøvd og proven. En utstilling er en prosess i tett samarbeide med utstillingsstedet, og det er nødt til at være en felles energi og en gjensidig forståelse for at en utstilling skal bli vellykket. Uten intellektuelt motspill og engasjement fra ens «verter», vil du som naturlig konsekvens føle deg uengasjert som kunstner, og da er det bedre å bare droppe å gjøre utstillingen. Biography, Elmgreen & Dragset, Astrup Fearnley Museet, 21. mars – 17. august.

Elmgreen & Dragset Kunstnerduo bestående av norske Ingar Dragset (f. 1969) og danske Michael Elmgreen (f. 1961). Har arbeidet sammen siden 1995. Slo igjennom i 1997 etter en utstilling ved danske Louisiana kunstmuseum. Har siden gjort seg bemerket på den internasjonale kunstscenen og regnes i dag blant verdens mest kjente nålevende kunstnere. I tillegg til deltakelse på prestisjetunge utstillinger verden over, har duoen laget et offisielt holocaustminnesmerke i Berlin til minne om homofile ofre for nazistene. Biography på Astrup Fearnley Museet er den første store utstillingen med kunstnerduoen i Oslo.

03/2014

25


REPORTASJE

REVOLUSJONSSAFARI

NATT&DAG reiste til Kiev for å være med på opprørsfylla og teste tilværelsen som demonstrasjonsturist. TEKST NIKOLAI KLEIVAN OG ØIVIND VOGT ILLUSTRASJON TORD TORPE FRA EN VISS VINKEL ligner Kiev litt på Miami eller noe sånt. Vi kjører fra flyplassen langs elven Dnipro, lav sol uthever en slags skyline i morgentåke og det ser varmt ut. Noen minutter senere står vi i kø i utkanten av sentrum, og da ser det kaldt og slitt og sovjetisk ut. Det drypper fra taket og vi sitter nesten bakerst i bussen med bagasjen på fanget. Bak oss sitter en mann som snakker om den pågående revolusjonen på norsk-engelsk, til en dame som innimellom svarer på russisk-engelsk (eller ukrainsk, vi hører ikke forskjell). Han er litt insisterende, som norske menn i femtiårene gjerne er, og mener at det som skiller denne konflikten fra andre er at demonstrantene ikke bruker skytevåpen. Han berømmer dem for det, for det skal bare ett skudd til. – Do you remember the shot in Sarajevo, spør han.

1

26

03/2014

– It started the … – Yes, I remember, svarer hun. – I missed you, sier nordmannen og man kan høre lyden av ytterjakker i bevegelse. – Yes, I miss you, sier hun. DET VAR NOEN DAGER under Kiev-opprøret da ting virket ganske fredelige. Halvannen uke etter den såkalte Enhetsdagen 22. januar, da to demonstranter i tjueårene ble skutt som demonstrasjonenes første ofre, og en tredjemann, en professor i fysikk, ble funnet ihjelslått i skogen; og to-tre uker før hendelsene 18.-20. februar, da politiet og sikkerhetsstyrkene fikk offisiell tillatelse til å bevæpne seg med automatvåpen og kikkertsikter, og nyhetsbyråene rapporterte om opp mot 70 drepte på noen timer. En liten stund sto sentrum av byen stille, innhyllet i en optimistisk unntakstilstand. Loven mot å demonstrere, som hadde blitt hastevedtatt og eskalert sammenstøtene, var blitt trukket tilbake, og mens op-

posisjonen satt i daglige møter med ledere fra Vest-Europa, hadde president Janukovitsj sykemeldt seg med influensa. SLAGENE UKEN FØR hadde skaffet demonstrantene litt albuerom. Det okkuperte området hadde utvidet seg fra utgangspunktet på Majdanplassen, med teltby og scene for taler og musikalske innslag. Østover gikk området opp til og med det fjorten etasjer høye Ukraina hotell. Derfra strakk det seg sørover noen hundre meter langs hovedgaten Kresjatik, med Zara og McDonalds i full drift, og langs en L-formet kanal nordøst, innom konferansesenteret «Ukrainian House» på Europaplassen, hovedkvarter og herberge, fram til det som var kjent som fronten. Barrikader av bildekk, sekker med is og utbrente busser markerte grensene, men innenfor kunne det i en viss forstand kalles koselig. En kompis av oss, som også var der, beskrev det som et slags Roskilde, bare at det var 25 minus og alle gikk med finlandshetter, hjelmer og balltrær.

– All the people of Ukraine, we can control the government through the internet, sier en ung fyr med svett og rufsete svart hår. Han simulerer tastetrykk i luften foran seg: – Technology Nation! Vladislav er en av få vi møter som snakker brukbar engelsk. Han tar oss med inn i et telt for at vi skal få hilse på noen av de aktive demonstrantene. Inne i teltet er det, takket være en effektiv vedovn, varmt nok til å ta av seg både ytterjakke og ullgenser. En stekepanne på ovnen steker fleskebiter, som blir servert til samtlige i teltet med loff og vodka. Vladislav sier at han har 700.000 følgere på Twitter, og at han verken støtter den fengslede eks-statsministeren Julia Timosjenko eller noen av de tre andre opposisjonslederne. Da vi ber ham om å hjelpe oss å snakke med de andre i teltet, går han entusiastisk med på det, men det viser seg å bli problematisk. Vladislav er dritings og har mye på hjertet, og plutselig faller han baklengs av benken og blir liggende i et helt minutt.


REPORTASJE

«

Det likner et slags Roskilde, bare at det er 25 minus og alle går med finlandshetter, hjelmer og balltrær.

Det går bedre med Jaroslava, Vladislavs ekskjæreste, som også dukker opp. Hun er 28, har langt blondt hår og har vokst opp i Kiev. Hun er det man i uinspirerte øyeblikk kaller urban, og himler med øynene av Vladislavs stadig mer slørete resonnementer. Hun er innom demonstrasjonene for å vise støtte, sier hun, men er ikke så aktiv selv. Med Jaroslavas hjelp introduseres vi for de andre rundt ovnen. Ivan, en kort og tykk mann med sot i ansiktet, er 32 år og sier han har døtre på 17 og 13. Det vil si at han fikk sin første da han var 15, som vel kan hende, men det virker så typisk østeuropeisk at vi er usikre på om han egentlig sier det for å drive gjøn med oss, eller om noe ble feil i oversettelsen. Han har hørt om Alexander Rybak og Ole Einar Bjørndalen, og når han ikke forsterker barrikader, driver han skiutleie i Ivano-Frankivskregionen, men det kan for så vidt også ha vært en vits på vår bekostning. Aleksej, 25, «from the mountains in west», flørter aggressivt med Jaroslava. Det

virker umiddelbart som en umulig union, byjenta og bygdestuten, hun ler overbærende og himler med øynene igjen. – He wants to marry me! Men etter noen flere runder flesk og vodka lar hun ham holde hånda hennes, og etter hvert tror vi kanskje de ligger sammen, for plutselig forsvinner de ut, og vi blir sittende alene igjen med drukkenbolten med alle følgerne og den muligens sarkastiske skiutleieren. DET RÅDER I DET hele tatt en følelse av at alle bare er med på et omfattende rollespill. Grupper av demonstranter patruljerer i området med stumpe våpen og leker soldater; ved alle innganger står folk på vakt og undersøker pressekortet vårt med påtatt grundighet, og politiet som står der i en lang rekke med skjoldene foran seg, på andre siden av det isbelagte ingenmannslandet foran barrikadene, de bare leker de og.

Men ikke alle virker like overbevisende. I «Ukrainian House» er det pauserom og revolusjonsmesse, og ulike stands fungerer som provisoriske sentralfunksjoner: Til venstre varme klær og frisørsalong, til høyre politiske brosjyrer, plakatverksted og apotek. I et hjørne står det et piano som en eldre mann later som han stemmer, sporadiske klimp kommer fra hjørnet, men man får inntrykk av at akkurat den rollen er litt klønete tildelt, for han er skitten i ansiktet og ser ut som en bilmekaniker eller rørlegger eller en hvilken som helst annen håndverker, og ser ikke pianostemmere helt annerledes ut? Sånn egentlig? Vi er nok ikke veldig overbevisende vi heller. Slava Ukraini er noe man hører folk si hele tiden, og like etter hører man alltid herojam slava. De to frasene betyr omtrent ære være Ukraina og ære være dets helter og fungerer som hilsen og som avskjed, som avslutning på taler fra scenen (massene svarer i kor: «herojam slava!»), som

taktfaste rop mot politiet og som testing av folk som kanskje ikke ser ut som om de hører hjemme i det okkuperte området. Den første kvelden utsettes vi for en slik test, når en eldre kvinne som sitter med en stor gruppe menn rundt et bål, snur seg mot oss mens vi går forbi og sier, med en viss anklagende tone: – Slava Ukraini. Det er første gangen vi legger merke til frasen.

«

Vladislav er dritings og har mye på hjertet, og plutselig faller han baklengs av benken og blir liggende i et helt minutt. 03/2014

27


REPORTASJE

– Slava Ukraini, mumler vi tilbake og kvinnen ser rart på oss. Det ene pressekortet vi bruker på deling, er ugyldig. Ser vi ut som journalister? I døren på vei inn til «Ukraina House» virker en vakt usikker på om han skal slippe oss inn, og enten påpeker han mangelen på kamera som mangel på troverdighet, eller så ber han oss om å la være å ta med kamera inn, det er noe med kamera i hvert fall, men vi kommer inn og vi har ikke kamera. Men i teltet har vi tatt frem diktafonen. Vi spør om hvem som bør styre landet etter Janukovitsj. På opptaket blir det stille en stund, en tale fra scenen på plassen akkompagnerer fresingen i panna. Noen sier noe, og Vladislav oversetter: – We don’t think about that. Noen utdyper og han legger til: – There’s no other candidate! Like etterpå nevner vi Russland og det flires rundt ovnen. – They are good people. But they are stupid, sier Vladislav, og vikler seg inn i et resonnement han ikke klarer å konkludere seg ut av. OG MENS VI SITTER der og later som om vi hører etter, og sier «mmm, yes, of course» med jevne mellomrom, er det kanskje på sin plass å prøve å fortelle hvorfor vi er i Kiev i det hele tatt. Da må vi først få lov til å påpeke at vi selv ser hvor patetisk Vi Mennaktig hele greia er. Men det har seg slik at vi lenge før dette, før noe som helst skjedde i Kiev denne gangen, hadde snakket om at vi kunne tenke oss å oppsøke et område i omveltning. Faktisk gikk vi så langt, i et anfall av oppblåst eventyrlyst, som å bli enige om at «neste gang det skjer noe et sted, bare drar vi». Så kom november i fjor, Janukovitsj unnlot i siste øyeblikk å signere en stor handelsavtale med EU, og studentene inntok Kiev sentrum. Da opprørspolitiet banket opp studentene, rykket flere inn. Krigsveteraner, fotballsupportere, solidariske utlendinger, vanlige folk også, noe overrapportert i norsk presse, høyreradikale og -ekstreme fra partiet Svoboda og den nye grupperingen Pravij Sektor. I begynnelsen av desember begynte det å se ut som en reell revolusjon. Og hvor var vi? Hjemme på jobb. Narsissistiske lesere av denne avisen vil kanskje ha forståelse for at det føltes som om hele det ukrainske folkeopprøret gjorde narr av oss. Snakk om bare å ha det i kjeften. Her kommer den mest tilgjengelige 28

03/2014

«

Det ene pressekortet vi bruker på deling, er ugyldig. revolusjonen noensinne, to og en halv time unna med Norwegian, og vi må bli hjemme og jobbe. SÅ DA DET PLUTSELIG BLE ulovlig å demonstrere midtveis i januar, og demonstrasjonene som resultat ble voldelige, og dette til alt overmål falt seg slik at det var mulig for oss å ta noen dager fri, bestilte vi en oval weekend i Kiev. Så sitter vi altså der, og vi har kanskje drukket litt for mye vodka vi også, og vi har sluttet å høre etter. Det vil si, vi har sluttet å høre på Vladislav, men vi lytter intenst etter lyder fra utsiden av teltet. Kamuflert bak påtatt bekymrede øyenbryn forsøker vi å høre smell fra fronten; mellom de mekaniske nikkene håper vi egentlig bare at noen skal skrike i panikk og mane til kamp. Vi har ikke dratt hit for å bli servert understekt flesk i t-skjorta, vi vil ut i minusgradene med gassmasker og finlandshetter. Vi unnskylder oss og sier at vi må videre. Mens vi kler på oss, kommer Jaroslava tilbake. Ivan sier noe til henne, og hun spør om vi er interessert i å intervjue faren til «Loki», en av demonstrantene som ble drept uken før. Mikhajlo Zhiznevskij, som han egentlig het, var 25 år gammel, fra Hviterussland, og medlem av den høyreekstreme organisasjonen UNA-UNSO. Han ble skutt i brystet på formiddagen 22. januar, og tanken på å intervjue faren hans er skremmende, men det vil være et skup og et godt, voksent alibi for turen. Vi avtaler å komme tilbake til teltet klokken tolv dagen etter, og får telefonnummeret til både Ivan og Jaroslava. Vi setter kursen for Ukraina hotell. Den høye bygningen utstråler en form for stabilitet og trygghet, der den ruver over plassen og tilbyr fullstendig oversikt over mylderet i de okkuperte områdene. Og ideen om et enormt, forlatt hotell er unektelig tiltrekkende. Det virker også som et naturlig sted å finne en fest midt i revolusjonen, som, om ikke like voksent som alibi, i hvert fall vil være en god historie å fortelle senere. Vi ser for oss boblebad fylt av nakne demonstranter og gitar-nach i presidentsuiter. På veien dit havner vi i en aldri så liten faglig diskusjon. Vi er uenige om hva som er

viktig i en eventuell reportasje fra revolusjonen. Tonefallet eskalerer mens vi viser pressekortet til demonstrantene som står vakt i lobbyen, og vi krangler høylytt under heisturen på vei opp til toppetasjen. – Hva de sier er helt uinteressant, det eneste som er interessant er hvem de er! – Men for å vite hvem de er, må vi vite hva de tenker og hva de sier. Ikke bare høre at de har to barn, det er totalt uinteressant! Heisdørene åpner seg til en mørk og forlatt etasje. De øde korridorene gir en nærmest parodisk spøkelsesaktig aura. Vi hører fremdeles talene fra plassen, et opptak fra tidligere på dagen, men lyden er dempet og langt unna. I neonlyset fra hotellskiltet utenfor et vindu ser vi noe som minner om en resepsjon, og da vi går nærmere ser vi at gjestelister, lommeparlører og kontorrekvisita ligger fritt tilgjengelig for alle som måtte ønske. Vi går forbi det vi antar er private værelser for de ansatte, med senger, kjøleskap og strykebrett. I noen av dem kan vi høre snorking i mørket. I andre tegner svakt lys ut tomme vodkaflasker og stygge slips på hyllene. Plutselig titter et ansikt frem i mørket. En middelaldrende dame i hotelluniform ser på oss med forundring og mistenksomhet. Vi blir først og fremst flaue, ikke skremt. Vurderer å si «slava ukraini», men tør ikke. Vi nikker isteden forsiktig og går mot trappene, går sakte nedover, prøver å gi inntrykk av at vi er på vei ut og skal forlate hotellet. Vi tusler ned trappetrinnene og later som ingenting, leker at det er naturlig å ta trappene hele veien ned. Hver gang vi løfter blikket ser vi at hun stirrer ned på oss over rekkverket. I lobbyen finner vi et bord og setter oss ned. Baren er ikke betjent, men på gulvet bak disken ligger det en mann og sover. Overalt i lobbyen ligger det demonstranter og sover, og i hjørnet sitter det to menn i kamo-klær. Det er vanskelig å si om hotellet er i normal drift, delvis i drift eller fullstendig okkupert. Vi planlegger turen opp igjen i etasjene, men prøver å få tonefallet til å høres ut som om vi er pressefolk som tilhører hotellet og diskuterer jobb. Noen uker senere blir denne lobbyen scene for fryktelige ting. Bildene på Twitter og YouTube viser blod smurt utover gulvet, folk i hvite t-skjorter med påmalt rødt kors som behandler skuddskader, og tildekte lik, med føtter stikkende ut, i hjørnet og ved inngangen. Ifølge rapportene løper hotellansatte rundt i etasjene og henter laken, håndklær og bandasjer, alt de kan finne som

kan være til hjelp. Et bilde viser det samme bordet, vårt bord, med en naken og litt tjukk mann liggende oppå. Han stirrer i taket mens noen knyter en tøybit rundt låret hans, blod renner over bordkanten. I tolvte etasje, midt blant åpnede hermetikkbokser og melkekartonger, finner vi en uåpnet champagneflaske. I et mørkt avlukke i ellevte, et ubevoktet nøkkelskap. Vi forsyner oss grådig av nøklene, stapper jakkelommene fulle, og fniser. Med champagneflasken i hånda går vi fra rom til rom, legger ørene inntil døra for å lytte etter budne gjester, før vi finner frem riktig nøkkel, låser opp og vurderer fasilitetene. På rom 1103 bestemmer vi oss for å slå leir. Vi åpner verandadøren og talen fra plassen kommer inn. Champagnekorken treffer taket. Vi ler, skåler, klemmer og tar selfies i speilet. Det er først da vi våkner på morgenen at vi innser at hotellet er i drift: Vaskepersonale går rundt i gangene. Vi legger igjen noen penger på nattbordet og går ut på Majdan, opp langs Kresjatik og finner et sted å spise frokost. SENERE SKAL JANUKOVITSJ avsettes av nasjonalforsamlingen og flykte mot støttespillerne sine i øst. Det skal vedtas nyvalg i mai, og litt over halvparten av nasjonalforsamlingen skal godkjenne en midlertidig regjering. Den får blandet mottagelse på Majdan. På Krim-halvøya skal selvstyremyndighetenes bygninger okkuperes av en gruppe som ønsker at regionen skal bryte ut av Ukraina og slutte seg til Russland. Samtidig skal et russisk kjendisdiplomatteam reise til Krim, bestående av den tidligere kunstløperen Irina Rodnina, den 211 centimeter høye eks-bokseren Nikolaj Valujev og Valentina Teresjkova, den første kvinnen i verdensrommet. Russland skal kunngjøre militærøvelser langs grensen mot Ukraina, og diplomatiske oppfordringer og advarsler skal lyde fra vest, fra øst, fra NATO og fra Kiev. Klokken tolv er vi tilbake ved teltet. Vi står der en stund og vurderer hva vi skal gjøre. Ivan er utenfor og vi nikker til ham. Han nikker tilbake, men later ikke til å reagere som om faren til en drept demonstrant sitter i teltet og venter på oss. Vi ringer Jaroslava, men får ikke svar. To menn med motorsykkelhjelmer, knebeskyttere og jernstenger går forbi. – Slava Ukraini, sier de. – Herojam slava, mumler vi, og forlater Ukraina.


Backstage Westerdals Ønsker du å jobbe i et kreativt yrke? Med en bachelor fra Westerdals kan du velge blant mange spennende karrierer som alle krever et kreativt og strategisk hode. Bli med #backstagewesterdals og se hvordan de tidligere Westerdals-studentene Sigrid, Elin og Gro Caroline har det på jobb!

B

Backstag e

Bli med G ro Caroli ne Flølo på jobb

Kreativ le der og de signer, Farmhous e

Backstage

id Bonde r ig S d e m Bli jobb Tusvik på r, tekstforfatte Komiker og Freelance Feelgood &

Backstage Bli med Elin Karlsson på jobb Bachelorstudent Experience & Event, Fieldwork

Søknadsfristen er 15. april. Opptaksprøvene for bachelorprogrammet finner du på westerdals.no


DIALOGMØTE

DEN SISTE OLJE Etter en forrykende oljefinansiert fest tok vi med meningseliten på konditorinachspiel for å se om det var kake igjen.

TEKST LARS GJESVIK OG BENDIK AUNAN ILLUSTRASJON BENDIK AUNAN TRÆNA, 20. FEBRUAR 2014: Smilegubben & Gifttrynet leder et tjuetalls menere gjennom tomme gater. Første helgeseminar i Quivita er akkurat avsluttet. Dette er tenketanken som skal favne ALLE intellektuelle grupperinger, opprettet i et siste forsøk på komme frem til en felles løsning på hvordan Norge skal overleve når oljen uunngåelig tar slutt. Ettersom myndighetene på eget initiativ bevilget flere millioner oljekroner i støtte til prosjektet, druknet ethvert forsøk på saklig diskusjon i dekadent fyllerør og overspisning på dyr, importert, utrydningstruet scampi. Klokken er nå 03:15, og gruppen er på desperat jakt etter et konditori for å se om det er noe kake igjen. Stemningen begynner å bli amper. En voksende bekymring sprer seg etter hvert som flere begynner å stille seg tvilende til hvorvidt det er mulig å oppdrive et åpent konditori midt på natta i en liten bygd, og de skarpeste i gruppen begynner snart å innse hvor slående metaforisk situasjonen de befinner seg i er: Nesten synkront skriker de ut spørsmålet de egentlig skulle ha stilt seg langt tidligere: «OK, DA! HVA FAEN SKAL VI LEVE AV NÅR FESTEN ER SLUTT?» Et amfibiøst steinansikt trykkes frem fra mengden. Helge Lund: Vi skal ikke bekymre oss for hva vi skal gjøre etter oljen. Det blir litt som å gå ut i V-stilling før vi kommer ned unnarennet. Det er bedre å sørge for at vi får mest mulig fart 30

03/2014

før vi kommer til hoppkanten, slik at vi kommer oss lengst mulig ned i bakken. (Stavanger Aftenblad 14.01.2014) Shit ass: OL ER FERDIG! Vi hadde håååpet å kunne diskutere vår felles framtid uten å måtte ty til idrettsmetaforer denne gangen.

1

Øystein Olsen: Noe er felles for økonomi og fotball: Det er resultatene som teller! (Aftenposten 14.02.14)

6

Gutter! For Guds skyld!

Lund snur seg mot Olsen og hvisker ham i øret. Helge Lund: Andre skiløpere blir ikke bedre om Marit Bjørgen får beskjed om å gå foran og ploge. (Stavanger Aftenblad 14.01.2014)

6

Vi HØRTE det der! Faen ass. Hva mener dere helt konkret? Har vi noen sjanse når «eventyret» er over?

Øystein Olsen: Ja! Vi skal leve av å produsere et bredt spekter av varer og tjenester. Det er ikke opp til meg å vurdere det nærmere. (Aftenposten 14.02.14) Er ikke du sentralbanksjef? Hvem skal vurdere det om ikke deg? Og hvilke varer og tjenester snakker du egentlig om? HEI, du!

6

Olsen går på mystisk vis opp i røyk. Helge Lund tar opp fotballkortsamlingen sin og begynner å forklare verdistigning til en sinnagråtende Jon Hustad. Fremdeles har ingen funnet så mye som et wienerbrød. Trøtt murring brer seg i gruppa, og det går flere minutter før noen sier noe. En person som helt åpenbart må kalles en jypling bryter stillheten:

Geir Ramnefjell: Hva vi skal leve av etter olja? Noen burde i alle fall forsøke å lage tegneserieromaner. (Dagbladet 13.02.14)

1

Flott forslag, Geir, men du er dessverre DET SVAKESTE LEDD. Lykke til på hjemreisen.

Vår husbøddel for anledningen, Anne Grosvold, materialiserer seg, setter hastig sammen en katapult, og sender Ramnefjell inn i evigheten. Håkon Haugli: Vi må slutte å snakke om hva vi skal leve av etter oljen. Vi må bygge videre på det vi har og utvikle kompetanse fra områder hvor vi står sterkt. (DN 05.02.2014)

6

Du mener sånn som … OLJE?!

Ina Bjørnrå: Nei nei gutt! Å sette i gang nye oljeboringer nå er som å begynne på tolvte ølflaska klokka fire ei fuktig lørdagsnatt: Selv om det kan virke smart i gjerningsøyeblikket, angrer man seg alltid i ettertid. (Dagsavisen 02.12.2011)

«

1

Apropos … *Psssh* *Glugg-glugg* Flere som vil prøve seg? Ja, dame med historiens mest flagrende gevanter?

Grethe Bøe-Waal: Kunstnere er en ressurs som vil bidra til å skape det Soria Moria som skinner videre også når flammene fra oljetårnene slukner! (DN 04.12.2013)

1 6

Ja, da skal vi vel fylle tanken med pariserloff og alpelue også da ELLER? Høhø …

Men ærlig talt, burde vi ikke heller fokusere på å styrke kompetansen innenfor kunnskapsfelt som faktisk er NYTTIGE? Jorhill Andreassen: JA! Vi må konsentrere oss om de ordentlige yrkene – de samfunnet har bruk for. Tullegreier kan man gjøre på fritiden. (Nordlys 21.11.2013) Kristin Halvorsen: Tullegreier? Samfunnet vårt blir rikere av at flere tar humanistiske fag og samfunnsfag. I dag finner du prester og filosofer i de merkeligste yrker, og det er veldig sunt. (Klassekampen 08.02.2014)

1 6

Ja, i absurd merkelige yrker som «prest» og «filosof».

Hvor blir det av Hustad? Her trenger vi harde fakta. Er det noen her som sitter på tall?

De aller fleste har nå gitt opp og ligger som pytter av desillusjon langs husveggene.


DIALOGMØTE

Paul Chaffey: Ja! Spørsmålet er: Kan vi egentlig leve av å klippe håret på hverandre? SSB sier ja! (IDG.no 19.01.2011)

1

Hva prøver du å si, Paul?

Paul Chaffey: At alle rike land i hele verden i stor grad lever av å «klippe håret på hverandre». (Paulchaffey.blogspot.no 22.12.2010) Du mener leve av tertiærnæringer, eller hva? Det er ingen som er så teite at de faktisk tror vi kan leve utelukkende av å klippe håret til hverandre?

6

Smil avbrytes. En flying V-gitar i purt gull åpenbarer seg på bakken og lyden av en åpen E-streng fyller gatene. En skikkelse med fire åpne skjorteknapper kommer svevende, lander på tjueførste bånd og slider opp til stemmeskruene. Det er … Petter Stordalen. Petter Stordalen: Yeah! Når olja tar slutt skal vi leve av hotell- og reiselivsnæringen! Dette er verdens mest spennende bransje! Men vi må få flere unge til å forstå det. Kokker står ikke bare på kjøkkenet og får kjeft – de er også de nye rockestjernene! (DN 14.02.2011) Stordalen trekker for første gang pusten. Hans tilstedeværelse alene bidrar til at energinivået plutselig er på vorsstandard. Tydelig inspirert deler plutselig Roger Ingebrigtsen – som nettopp har kommet ut fra bygdas ungdomsklubb – ut ammunisjon fra Heimevernets overskuddslager til alle. Roger Ingebrigtsen: Jeg kom nettopp fra våpenprodusenten Vinghøg! Det er en bedrift som styrker troen på at Norge kan overleve også etter at oljen er slutt! (Dagsavisen 28.01.2011)

6

Ok, supergod løsning: Vi selger våpen! Men til hvem?

Roger Ingebrigtsen: Til alle! Vi har allerede solgt til amerikanerne! Og det er vanskeligere enn å komme til månen! (Dagsavisen 28.01.2011)

1

Milde måne, Ingebrigtsen, er det en Bazooka du har i lomma eller er du bare …

Ingebrigtsen trekker en enorm Bazooka opp fra bukselinningen og gjør pulebevegelser mens han uler «BOOM BABY!» mot nattehimmelen. I sin uforsiktighet klarer han å fyre av en granat, og et lite økologisk gårdsbruk i utkanten av bygda går opp i flammer. Forsamlingen ser så vidt ut til å ense det; noen få finkjemmer fremdeles gatene etter et konditori, mens de aller fleste nå har gitt opp og ligger som pytter av desillusjon langs husveggene. Men kom igjen, da! Skal vi bare gi opp? Hva med fremtiden, hva med ungdommen? Våpenindustri blir for kynisk for dem! Det må være NOE vi kan gjøre annerledes?

6

Olav Thon: Oljemilliarder og velferd har gjort ungdommen «soft». Du kan ikke fôre katten med fløte og forvente at han går ut for å fange mus. (VG 09.02.14) Roger Ingebrigtsen: Nei, men du kan fôre meg med pils og forvente det. Mattias Øhra: Vi lever i en fresh tid med Facebook, Instagram og snapchat. Vi må lære barn at ting kan være kjedelige, og at livet ikke alltid er fresht. (Telemarksavisa 11.02.2014)

1

Hva sa du? Jeg sovnet av kjedsomhet. Stå stille et øyeblikk, jeg tar bilde av deg.

Fredrik Punsvik: Dere tar feil! Dagens ungdom jobber hardt for å oppnå målene sine. (VG 09.02.14)

6

Men de målene er jo å få 1000 følgere på Instagram! Det ER jo ikke håp?

Olav Thon: Det omseggripende offentlige byråkrati må nedbygges så de unge ikke trenger høyskoleutdannelse for å finne frem i jungelen. (Aftenposten 17.06.2013)

6

Jungelen? Hva faen prater du om, Thon? Vi er i Nord-Norge. Trekk den j#%!a nisselua di opp over øynene!

«

HVA FAEN SKAL VI LEVE AV NÅR FESTEN ER SLUTT? Gift ler en distinkt øvre Blindern-latter mens han mumler noe om LOLav Thon, høyskole og arbeiderklasse. Ned fra dalsida kommer et vesen som er så krokrygget at fjeset hans stikker opp fra nakken som et vanlig fjes etter å ha gått runden gjennom beina. Nils-Ove Støbakk: Eg kjem med gjetord fra samtida! Kva med dei som veks opp no, i ein kvardag der verken musikk eller filmar treng å spolast? No handlar det nemleg om bufring. Og hopping. (Bygdanytt 14.02.14) Grosvold kommer stormende, men allerede før hun får tatt affære dør Støbakk av alderdom.

6

Men det må være noen ledestjerner blant dagens unge!

Aksel Braanen Sterri: MEG! Jeg kan være det! Meg! MEEEG!!! Gunnar C. Aakvaag: De unge i dag er en konform generasjon med lite intellektuelt trøkk! Vi i ironigenerasjonen hadde et felles prosjekt. Det ble blant annet personifisert gjennom komiker Harald Eia, bøkene til forfatter Erlend Loe … (Klassekampen 17.09.2013)

1

Neeei! Please ikke la dette bli en generasjonsdisk …

Gunnar C. Aakvaag: … grønsjmusikken og avisene Morgenbladet og Natt&Dag. Vi var med på å bryte ned skillet mellom høykultur og lavkultur, noe som har hatt stor betydning. Vi hadde et intellektuelt system, fransk postmodernisme, som lå under og begrunnet den. I tillegg hadde vi en felles væremåte og sjargong, vi brukte ironi og kunne tulle og tøyse med alt. (Klassekampen 17.09.2013)

6

Grosvold!

Grosvold kommer stampende med en stor hammer. «Åjj, hammer er gøy», sier Aakvaag med Harald Eia-ironiker-stemme i det Anne slår ham flat. Det har blitt lysere. Gruppen er påfallende mer døende enn for bare noen få minutter siden. Petter Stordalen gnager på det han innbiller seg er et kakestykke, men som i virkeligheten bare er rester etter et Norstat-diagram. Quivita-medlemmene har innsett at alle potensielt næringsdrivende i bygda har flyttet til Oslo for å klippe hverandres hår. Det er ingen kake igjen. Hallo? Det kan ikke ende sånn? Vi kan ikke bare lukke øynene, late som ingenting, og pumpe opp olje til det er tomt? Hva med klimaet, for eksempel?

6

Robert Veiåker Johansen: Det er knapt noen i verden som bekymrer seg mindre for miljøet enn nordmenn. Skitrening på barmark og vårtegn i hagene burde skremme oss! (Aftenposten 11.01.2014) Eeeh. Nå har du misforstått helt her. Skitrening i det hele tatt burde skremme oss. Og det er INGENTING som gleder meg mer enn vårtegn i hagene!

1

Rasmus Hansson: Det er Stoltenbergs skyld at det blir dårligere skiføre. Ingen har mer ansvar enn en stor oljenasjons aller viktigste politiker. (Aftenposten 11.01.2014)

1 6

Det var egentlig ikke meningen at vi skulle ende opp med å diskutere ski igjen. Vær så snill: Er det ingen som har forst … Smil blir avbrutt av en jevn rytme av svisjelyder. En middelaldrende skiløper i rolig diagonalgang passerer gruppen, som umiddelbart vier all sin oppmerksomhet mot ham. På tross av at mannen åpenbart ikke deltar i noen konkurranse – han er helt alene – begynner samtlige å heie febrilsk, og hos de mest lettrørte kan man til og med skimte en tåre. Det er ingen målstrek i sikte, men Smil og Gift begynner instinktivt – som alltid i situasjoner der alt håp er ute – å klippe hverandres hår mens de liksom-frustrert nynner på kjipe melodier. 03/2014

31


MELD DEG NA INN I TEK OG BLI

IKT S N N I G E D F DIN. SKAF N E G EG IN N D N A R D T Æ U L R . O E F N R IE A D U SV K UNDER ST LHETLIG AN R E E H V T T E T GODE E R A N G T I IG U L L D E G T A K F A R R I D E I V V L E V A ET SO IUM KR Å D F U ENYTT DEG . B T Å . S N FÅR DU E R E S D E S A E E T N R R E E S K L T A L E IN A T M R G I E E ET LEM D E SOM VEKK UELLE FOR D M R T G E K E A M D D R O A E S D N M . L K O E ME BBSØ O J I GJENSIDIG BRANSJER S I V G I N R I K R S K I . Å INN P Å SETTE OPP EN GOD CV IK SOM GRATIS FORS R OF THE FUTURE. STE E R, SL A R E M L U E T IR L D U B R F D O / N F A O T S S N MEDLEM , SLIK AT DU I VIDESTE FOR TEKNA. R G ME ALT DETTE O

Tekna er foreningen for deg som har eller planlegger en mastergrad innen teknisk-naturvitenskapelige fag


REPORTASJE Nachspiel Nachspiel (fra tysk, «etterspill») er en mindre formell, ofte improvisert sosial tilstelning etter den egentlige festen. På svensk heter det «efterfest» og på engelsk «after party». Det finnes lite litteratur om nachspielet som kulturhistorisk fenomen, men det må antas at mennesker har drevet med etterfesting like lenge som vi har drevet med festing. Nachspielet karakteriseres derfor gjerne som en artsspesifikk urtradisjon. Romerne gjorde for eksempel et stort nummer ut av nachspielet: Etter det hadde blitt spist og drukket i timesvis gikk festen over i et underholdningsbasert synke-maten-rituale, som gikk ut på at kastanjer ble strødd utover gulvet, samtidig som et utvalg unge jomfruer ble ført inn i salen. Jentenes oppgave var så å plukke opp kastanjene ved hjelp av sine kroppsåpninger. Kvelden var ikke over før gulvet var rent.

LYST HELE NATTEN Festen er død, festen lenge leve! NATT&DAG guider deg gjennom nachspielet. TEKST REDAKSJONEN FOTO STEPHEN BUTKUS PULSERENDE BASS, SVETTE kropper og kalde drinker. Dansegulvet syder, samtalene flyter og latteren sitter løst. Du snur deg mot baren. Gliser. Og da, akkurat i det kvelden er i ferd med å kulminere i et inferno av komplett utelivslykke: KLASK! Staten bitchslapper deg hardt i ansiktet. «Baren er stengt, kompis». Hæ? Men vi kom jo nettopp? Skarpt lys skjærer i øynene, musikken har forsvunnet. Fortumlet står du plutselig i en amper ansamling fulle og irriterte mennesker på et fortau. Klokken er halv fire, du er fortsatt tørst, har akkurat fått nye venner, nesten ikke klint og knapt rukket å åpne Tinder. Natten er ikke engang i puberteten. Hva nå? NAAAAACH!! Seff. Men hvor? Med hvem? Og hvordan? Vi kommer tilbake til det. La oss heller begynne med det viktigste: Hvorfor? Noen vil skylde på rus, kåtskap og lakenskrekk. Alt det stemmer selvsagt, men det er bare deler av sannheten. Den avgjørende grunnen er at nachspiel har potensiale til å være noe helt eget; det er en kontekstuell ramme som kan by på øyeblikk som aldri kunne funnet sted i en annen setting. – Det er få omgangsformer som har potensialet til å endre livet ditt like grunnleggende

1

som nachspiel, sier «Geir». Som Oslos ubestridte nachspiel-nestor og en sentral del av byens uteliv, vet han mer om temaet enn de fleste. For ham har nachspiel vært en viktig del av livet. – Du kan være heldig å treffe den store kjærligheten eller nye bestekompiser, eller du kan bli kjent med folk som øver negativ innflytelse på deg i mange år fremover. Med andre ord: Nachspiel er noe man ikke skal ta lett på. – Enten gjør du dem ordentlig, eller så gjør du dem ikke i det hele tatt, legger han til. «Geir» får støtte fra en annen nachspiel-veteran, partyfiker og vestkantvillbass Sverre Goldenheim, som mener nachspiel er stedet for de virkelig gode samtalene. – Men det beste er jo rett og slett at man får pult på slutten, legger han til. Egentlig burde nordmenn være verdensmestere i nachspiel. Hvilket annet land med offentlig fastsatt sjenkestopp har vel større andel unge mennesker med fine leiligheter, mer fritid og penger å bruke på fest? Dessuten har vi ifølge omfattende internasjonale undersøkelser det mest løsslupne forholdet til tilfeldig sex i hele verden. Likevel: Du trenger ikke å ha vært på mange nachspiel for å vite at det også kan gå galt. Derfor har NATT&DAG lagt øret mot asfalten (og telefonen) og samlet de beste tipsene for å gjøre

natten, morgenen, dagen etter og så videre, minneverdig. Ikke dermed sagt at du faktisk husker den, hehe, blunk blunk. Vær så god: GJESTER Poenget med nachspiel har til alle tider vært å gi rom til mer personlige opplevelser, etter alle de upersonlige kompromissene som en stor fest ofte innebærer. Ingen har lyst til å stå på dansegulvet med armene i været, for i det neste øyeblikket å ligge i sin egen seng med høy puls og stirre opp i taket. Det er her nachspielet kommer inn: Du vil fordøye inntrykkene og skape en motvekt til festen. Et vellykket nachspiel er derfor ofte det motsatte av en vellykket fest. Med andre ord: Sørg for at det heller er for få gjester – enn for mange. Det er imidlertid ikke bare å samle mennesker i samme situasjon som er problemet. Du vil nødig bevitne en slåsskamp mellom blitzerdama du akkurat har blitt kjent med og barndomsvennen som viser seg å være nynazist. Den virkelige kunsten er å samle de rette menneskene. Eller rettere sagt: Den rette kombinasjonen av rette mennesker. – Den sosiale dynamikken må være i perfekt balanse, sier David Dajani (30), tidligere redaktør for kultur- og utelivsbloggen Smuglesning.no. Han mener nachspielet er en suksess dersom

«

alle gjestene føler at de kan være seg selv, selv om de ikke kjenner andre som er der. – Nachspiel er et slags sosialt lotteri, sier «Geir». – På nattklubben kan hvem som helst møte hvem som helst. Det betyr også at du i teorien kan bli med hvem som helst på nach, eller ende opp med hvem som helst i stuen din, forklarer han. – Vestkantdamer og damer fra Lillestrøm kan være en dårlig match, advarer Goldenheim, men understreker at kontrasterende personligheter en sjelden gang kan gå opp i en høyere enhet. Nachspiel er en dialektikkens lek: Hvis stjernene står på linje (hehe, nei ikke (nødvendigvis) sånn ment), kan tesen og antitesen utgjøre en himmelsk syntese. Husk at Israel og PLO underskrev Oslo-avtalen på nachspiel i Parkveien i 1993. – Samtidig bør det eksistere en slags underliggende, kaotisk impuls, fortsetter Dajani. Han presiserer viktigheten av at gjestene er innforstått med uuttalte, dog universelt gjeldene nachspielmål: Alle skal dra fra nachspielet som bedre venner eller havne i samme seng. RUS Smaksløkene er slitne etter en hel kvelds alkoholkonsum, og folk er ikke spesielt kresne

Et vellykket nachspiel er ofte det motsatte av en vellykket fest. 03/2014

33


REPORTASJE på drikke når nachspiel-timen ringes inn. Det viktigste er å ha mye av noe. – Drikk det billigste du har. Ingen smaker forskjell på bra og dårlig når klokka har passert 03:00. Rimelig hvitvin, cremant, cava eller en lett rødvin. Eller enkel sprit, anbefaler «Geir». Ikke forvent proffe drinker, la heller nachspielet besvare det du alltid har lurt på: Hvilken sprit går best til husholdningssaft? Hvordan smaker øl som har gått ut på dato? Kan man bruke sprit som blandevann? Og hvordan er det egentlig å drikke fernet fra champagneglass? Ellers er den i utgangspunktet harry kombinasjonen av kaffe og Bailey’s perfekt egnet til nachspiel. Skulle du være så uheldig å befinne deg i den dypt tragiske situasjonen som er et nachspiel uten tilgang på drikke, finnes fremdeles råd: Fenomenet «sprittaxi» er i vinden igjen. At det faktisk går an å få østeuropeere til å levere sprit på døren din til alle døgnets tider kan virke som det beste som har skjedd nachspiel-historien siden kartongvin, men husk: Hvis du benytter deg av dette, kjøp kun forseglede flasker, ikke plastdunker fulle av metanol. Er det skikkelig krise, har det i den senere tid poppet opp mange døgnåpne Lime-butikker, som selger lettøl (disse butikkene har for så vidt også vanlig øl bak et forheng, men vi kan jo selvsagt ikke anbefale at noen distraherer de ansatte mens en annen napper med seg et par sixpacks). Nachspiel er også for mange en anledning for å gå litt «utenfor allfarvei» hva rusmidler angår. «Ulrikke» (22), som tross sin beskjedene alder er allment anerkjent som en av KulturOslos mest durkdrevne nachspiel-gjester, vet hvordan ulike typer rusmidler påvirker nachspielets fenomenologi. – Coke er egentlig litt oppskrytt. Folk blir høye på seg selv og snakker i munnen på hverandre. MDMA stikker av med prisen for det perfekte nachspiel-dopet, skal vi tro «Ulrikke»: – Kosing og store muligheter for gruppesex! Men folk som blir helt loved up-slitsomme og skal si at de elsker alle, bør kastes ut fra nachet. Behold dem som holder seg cool og sexy. Det viktigste er uansett – som ellers i livet – å praktisere Kardemommeloven, dog med en liten tvist. David Dajani utdyper: – Jeg synes ikke at det er så farlig hva folk måtte stikke nesa si borti, så lenge de ikke plager andre. Forøvrig kan moraliserende og selvhøytidelige mennesker holde seg hjemme! Dopnach krever planlegging skal det bli en suksess, så ikke få ideen om at det hadde vært gøy å få på noe emma kl 04.00 på en fredag med mindre du har veldig gode kontakter. Det ender bare med billig speed, intense maratonsamtaler og en to ukers hangover du kommer til å angre på. SEX Nachspiel er en ekstrem påkjenning som etterlater deg fysisk og psykisk skadet. Det er derfor viktig å huske på hvorfor du utsetter deg selv for det: DU.KAN.FÅ.PULT. Timevis med det som i retrospekt bare fremstår som meningsløs sitting, bør helt klart kulminere i sex for å kunne kalles vellykket. – Jeg kan bli påkjørt av en buss i morgen, og vil derfor nødig være den som unnlot å spørre om sex, sier Goldenheim. Han mener det ikke er noe poeng å legge noe skjul på hva man er ute etter. Nachspiel er dessuten stedet for de store seksuelle utskeielsene: Alle nach er egentlig en potensiell orgie. Goldenheim gyver lys på orgieforespørsler med den samme «memento mori»-mentaliteten: – «Det skjer og det skjer nå!». Nøkkelen er å være direkte. Man lever jo så altfor kort. Likevel: Vi tør påstå at livet er langt nok til å kunne opparbeide seg en forståelse av hva den andre vil i løpet av nachet, uten å måtte nedverdige seg selv ved å spørre så direkte. «Ulrikke» anbefaler en mellomting: – Du trenger ikke bare sitte der i sofaen å vente på fremstøtet selv om du er jente, men ikke dans naken på bordet heller, det er bare usjarmerende. Ha med en venninne som du kan demonstrere seksuell løssluppenhet sammen med, sier hun. 34

03/2014

Fant du en make allerede på utestedet, er det litt unødvendig at dere sitter i en stue og drikker glovarm gin, men hvis det likevel er tilfellet: Hold deg våken. Dersom du sovner, kommer du rett og slett ikke til å få pult. Hold samtalen om hvorvidt Hanne Nabintu har rett i at Kendrick Lamar representerer motsatsen til det fordummende og stupide ved hip hop eller hva enn dere driver med, gående. Bli for all del ikke sittende alene i sofaen. Den plassen er forbeholdt han slitsomme kompisen fra Bekkestua som konsekvent går rundt med fem gram hasj i en Skruf-boks, og som alltid snakker en oktav høyere enn alle andre fordi han må kompensere for å være 1.50 høy. Lat som du er oppriktig interessert i vedkommende du har sett deg ut (men bare nok til at du kan være ironisk og avfeiende på et senere tidspunkt). Benytt anledninger til å ta på vedkommende (for eksempel når du skal reise deg og gå på do), og gi komplimenter for myke hender. Lyv om at nattbussen ikke går lenger og at du har en ekstra seng, og snakk om hvor jææævlig Le Monde Diplomatique har blitt i det siste. Uttal navnet på avisen feil og la din utkårede rette på deg for å gi ham/henne en selvtillitsboost. Får du likevel ikke pult, bør du vurdere å senke standarden din. MUSIKK Går vi tilbake til det innledende poenget om at et vellykket nachspiel ofte er det motsatte av en vellykket fest, betyr det at lav musikk ofte er bedre enn høy musikk på nach. Den bør ikke ta for mye plass i settingen. – 70s fusion som Bob James eller 90s deephouse a la Moodyman passer bra. Ligg unna listepop, R&B, hiphop, indie og metal, og la for all del ikke gjestene slippe til på Spotify eller YouTube, anbefaler «Geir». Det siste poenget er helt essensielt for at ikke ALT skal dreie seg om hva slags musikk som spilles, og kulminere i et nostalgi-helvete. En grei tommelfingerregel er å la verten bestemme både spilleliste og volum. Man er da tross alt på besøk.

– Noe som ALLTID funker an på nach er kortversjonen av Wam & Wennerøds «Lasse og Geir» på YouTube, forteller Goldenheim, som er tilhenger av den omstridte nachspiel-underholdningen «lættis YouTube-klipp». «Ulrikke» er av motsatt oppfatning. – Skal man ha hverandres fulle oppmerksomhet er det best å ikke gi gjestene passord til internett. – Og fuck folk som absolutt må spille gitar på nach! Her er Goldenheim enig: – Gitar-douche som skal kjøre allsang er det absolutt verste jeg vet om. MAT Fysiologiske behov er ikke avskrudd på nachspiel. Snarere tvert imot. Matens rolle på et vellykket nachspiel kan knapt overvurderes. Kai, en matinteressert utelivsaktør som nyter status som legendarisk nach-arrangør, har de senere år byttet ut sentralstimulerende midler med god mat og dyr vin. – Et av de beste nachene var når en hel indrefilet av hjort ble stekt og delt rundt kjøkkenøya, mens vi drakk god gammel Barolo fra 70-tallet. Blodig kjøtt gjør alle kåte. Man lever lenge på å se pene jenter spise blodig biff rett fra en Masanobu-kniv, mener Kai. Med mindre du er like proff som Kai, er det lurt å forberede maten på forhånd, i stedet for å stå drita full på kjøkkenet og kuke mens nachspiel-gjestene sulter i hjel ute i stua. Chili con carne er en sikker vinner, men ikke lag den for sterk: Forbausende mange voksne menn har bæsja på seg på nachspiel, noe flere av nachspiel-ekspertene vi har vært i kontakt med også påpeker.

«

Blodig kjøtt gjør alle kåte.

Det er ikke nødvendig å dekke bordet på forhånd, faktisk er det helt nødvendig å ikke gjøre det – det virker en smule desp, og det er flaut å komme fem stykker til et nach der det er dekket på til femten. Mat på nachspiel må fremstå naturlig og laidback. Og: Husk å skru av ovnen. Lite setter større demper på festen enn å plutselig våkne i et overtent hus, bli kvalt av gasser og etterlate et forkullet lik. Nesten like viktig som å gjemme kassegitaren. LOCATION Følger du tipsene i de ovennevnte nøkkelkategoriene, vil det gå opp for deg at location spiller overraskende liten rolle, så lenge det ikke er kaldt, det er (myke) sitteplasser til alle og man kan bråke litt. Unngå dårlig isolerte leiligheter og kjipe naboer. Ingen gjenboere er det aller beste. Om været tillater det, er ute-nach et alternativ. Frognerbadet har i årevis vært et yndet spot, men er det ikke litt for klisjé å senke seg toppløs ned i hoppetårnbassenget etter Oslo, 31. august? Et mindre identitetsmarkørbelastet alternativ er Tøyenbadet. – Tøyenbadet har større nakenfaktor og du slipper å bli med kompisen din på legevakta når han driter seg ut fra tiern, sier «Ulrikke». Innendørs skader det ikke med ekstra assets som badstu og boblebad, skal vi tro Goldenheim. – Ingen tar badstu eller bader med klærne på, dermed er første etappe unnagjort hvis det skal bli gangbang.


REPORTASJE

DAVID DAJANI Musiker og skribent

– Var på en hytte i Vikedal for en del somre tilbake; en pittoresk bygd mellom fjord og fjell, nordvest i Rogaland. Etter at de andre hadde slokna, var jeg seff hypp på mer, så jeg vandret utover et enormt grønt jorde, midt på natta, på jakt etter forlystelser, og der fant jeg en vakker hest som jeg klatret opp på ved hjelp av en kasse. Men den flotte fjordingen begynte plutselig å løpe, og jeg falt av i ganske høy fart. Au-au! Men så kom det plutselig en lokal gutt på min egen alder, som spurte om jeg ikke ville

være med til han på nach! OMG! Seff! Jeg var mørbanka, tørst og skitten, så detta skulle bli koz! Han bodde i en sokkelleilighet i et hus borti en ås i nærheten. Han hadde et stort Bathory-ryggmerke på skinnjakka, og hjemme hadde han et megasvært norsk flagg på veggen som – i autentisk, hedensk fash – var snudd opp ned. Vi lyttet til Burzums eminente tredjeplate Hvis Lyset Tar Oss, røyka rullings, og jeg fikk smake på vertens hjemmelagde vin. Jeg hadde fått en ny venn. Superchill nasj!

KONG HALVOR Blogger – Husker godt nachspielet sensommeren 2008 da vi ikke dro til Frognerbadet for å nakenbade – jeg er nemlig fra Asker, og i Asker er det ikke noe annet å gjøre enn å henge langs Spikkestadlinja når man skal utspille en nachspielklisjérik soloppgang med gode venner, allsang og rosévin (les: sprit) rett fra flaska. Vi sovnet på linja før vi hadde kommet oss frem til Mettaberget (badeplass langs linja ved Heggedal), men «heldigvis» våknet jeg av huggormbitt før toget hadde begynt å kjøre igjen. Tut-tut, vi tok toget hjem fra Gull-

hella. Saklig ikke særlig fyllesyke da, hehe ;-)) Good times. Søndagsbabb på Supergrillen dagen derpå for å si det sånn.

SVEINUNG ROTEVATN Venstre-politiker – Nachspiel har det jo med å

ikkje vere så veldig minneverdige. Av ulike årsaker. Men eg trur i alle fall det meste euforiske nachspielet eg har vore på, var sigersnachspielet heime hos meg etter Venstres valvake i 2011. Vi var 50 stykk pressa saman i ei lita leilegheit, alle dansa på bordet, og feira vårt beste lokalval på 40 år. Trass i alle naboane som ropte ut i gata: «Hald kjeft! Det er måndag! Vi skal på jobb i morgon!». Og for å seie det slik: Når til og med Ola Elvestuen er med og dansar, veit du at det er eit historisk nachspiel.

SUZANNE AABEL Blogger – En eller annen gang rundt 2005 spilte Mötörhead i Spektrum og jeg og tre venninner fikk æren av å bli lyst på med lommelykt av en tannlaus brite som lette etter babes å ta med backstage. «Hell yeah», svarte vi og så hele konserten fra scenekanten. Etter hvert havnet vi på Jack Daniels-fylla i bussen til Lemmy (som satt og tronet inne på et slags rom med en rød fløyelsgardin foran.) Vi gjorde som ekte groupies gjør og festet med resten av bandet og teknikerne og satt og ralla til kl. 08.00 utenfor Oslo Plaza i tidenes mest lurvete turnebuss. Lemmy kom ned og gjorde audiens så vi fikk kyssa litt på vortene hans og tatt skrytebilder. Helt usannsynlig bedugget ramla vi ut av bussen når sola stod opp og med oss under armen hadde vi en sko og en oppblåsbar sau samt noen rockestjernetelefonnummer på mobilen. Det var gøtt å være ung!

AINA STENERSEN Frp-politiker – Det feteste var et nachspiel hos venninnen min i en høyblokk på Bøler. Det var i festleiligheten vår. Vi hadde svenske Bob Hund, sykelig høyt, og konstant på repeat hele natten med sangen «Nu är det väl revolution på gång? Oh, vad der är skönt att inte veta sitt eget bästa», til neste ettermiddag. En episk sang rett og slett! Vi skrek den og hadde en revolusjonær, funky og utagerende dans til. Foreldrene til flere var AKP-ere og hadde tykke mapper hos staten. Vi diskuterte verden, miljø, fattigdom, sex, prostitusjon og krig hele natten. Jeg var Frp-er allerede da og skilte meg ut, og den fantastiske følelsen av å være i verdens politiske navle, der alt er lov, i en alder av 16 i høyblokk på Bøler,

glemmer jeg aldri. Kule venner mangler jeg jo ikke! Og snart møter jeg Mike Tyson til en prat om MMA, så satser på et forrykende boksenachspiel med han da. Ellers så er jeg jo småforelsket i Agnes Ravatn, og leste at hun helst ville havne ved siden av meg på nachspiel, så det må vi jo rett og slett få til. Det kan jo bli et episk nachspiel for fremtiden!

JOHN CHRISTIAN ELDEN Advokat – Mitt beste nachspielminne er det jeg ikke husker overhodet fra Justivalen i 1991.

ORAL BEE Rapper – Jeg husker egentlig ikke så mye av selve nachspielet. Men det bestod vel av Nicolas Feuillatte, Budweissers, Above The Law, Suga Free, Snoop og noen homies. Var vi heldige så var det kanskje noen hoes der også. Man kan bli ganske utmattet av playboy-livsstilen, så jeg kan erindre at energinivået mitt var kritisk

lavt da jeg luntet hjemover i firetiden. Turen hjem tok vanligvis et kvarter, men denne gangen måtte jeg ta endel hvilepauser på benker og fortauskanter. Dette skjedde da jeg var i tyveårene og ofte kunne observeres på Bislett Kebab – les mer om dette i min kommende bok, Kebabhistorier – men jeg hadde ikke krefter til å stå i kebabkø denne natten. Omsider kom jeg hjem til min lille crib, som var av typen «soverom og stue i ett». Jeg hadde glemt at jeg hadde hatt vorspiel der og ble ønsket velkommen av sur øl-lukt. På bordet stod det et massivt antall ølbokser og kjente jeg vennene mine rett var det snusklumper i halvparten av dem. Jeg stod ovenfor et dilemma – skulle jeg legge meg og prøve å sove i fyllestanken, og forberede meg på å våkne til stanken, eller skulle jeg forsøke å mobilisere den siste biten av energi og rydde

alt ut på kjøkkenet? Jeg mannet meg opp og gikk for det siste alternativet. Jeg måtte bare kaste opp først. For å være effektiv tok jeg tak i så mange ølbokser jeg kunne. Det skulle jeg ikke gjort. En av boksene var uåpnet. Jeg mistet grepet om den og den falt mot gulvet, der det ble et hull i toppen på den. Ølboksen begynte da å spinne rundt i ring mens en eruptiv ølstråle sprutet ned hele leiligheten. Senga mi, taket, meg selv, veggene. Jeg fikk tak i den løpske ølboksen og den griset ytterligere til leiligheten på vei ut til kjøkkenet. Jeg sprayet halvhjertet rundt omkring med JIF Universal, men ganske snart måtte jeg utmattet legge meg under dyna, som var dekorert med ølsøl. Jeg kjente stanken i nesa og gråten i halsen, men klarte å sovne ganske fort. Jeg våknet klokka sju av brannalarm i blokka.

Sikre din perfekte reise i dag og betal kun et lite depositum. Planlegger du å reise, men har ikke råd til å kjøpe billettene enda? På mange av våre reiser kan du sikre deg de billigste reisene mot et lite depositum og så betaler du resten senere. Fly Oslo – Bangkok – Hanoi // Phnom Penh – Saigon – Oslo Pris fra kr.

8.500,-

Betal kun kr 1000,- og resten 4 uker før avreise

Fly Oslo – Dubai – Bangkok – Sydney – Auckland – Los Angeles - Oslo Pris fra kr.

12.950,-

Betal kun kr 2000,- og resten 4 uker før avreise

KONTAKT OSS FOR TILBUD Gjelder for student, ungdom og lærer fram til 30.04.14. Depositum varierer fra hver enkelt bestilling.

Verdens største reisebyrå for ungdom og studenter

23 31 61 00

WWW.STATRAVEL.NO 03/2014

35


Norges største formidler av hybler og bofellesskap. Helt gratis!


MOTE

FRESH OG Fテ郎ELIG Fritidsklテヲr for fiffe fridager.

Foto: Christian Belgaux Styling: Jostein Wテ・lengen Post Production: Even Rygg Modeller: Katarina og Darja

DARJA --- Dressjakke, Aunan+Varpe // Dressbukse, Aunan+Varpe // Veske, Darjas egen // Sneakers, Darjas egne

03/2014

39


KATARINA ---- Bomberjakke, FWSS // Splittskjørt, Ingvild Abrahamsen

40

03/2014


DARJA --- Tweedk책pe, Lanvin / NR.9 // Sports-bh, Puma // Skinnbukser, COS // Stiletter, Nicholas Kirkwood / NR.9

03/2014

41


KATARINA ---- Fløyelsjakke, Givenchy // Fløyelskjole, Givenchy / NR.9 // Sneakers, Katarinas egne

42

03/2014


Pelsjakke, modellen egen // Sports-BH, Puma // Tights, Bjørn Borg

03/2014

43


ANNONSE

ALLE SESONGER AV GAME OF THRONES OG MER FOR KUN 79,-/MND. INGEN BINDINGSTID. SE SONG 4 HAR PRE M IE RE 7. APRIL ©2014 Home Box Office, Inc. All rights reserved. HBO® and related channels and service marks are the property of Home Box Office, Inc.


ANNONSE HBO NORDIC I SAMARBEID MED NATT&DAG

FANTASY TIL FOLKET 7. april er det premiere på fjerde sesong av Game of Thrones på HBO Nordic. Hva er det med Game of Thrones? Hvorfor har det alminnelige, voksne publikum – som ellers ikke bryr seg nevneverdig om fantasysjangeren – lagt sin elsk på akkurat denne serien? FOTO HBONORDIC . COM

IKKE SIDEN Ringenes Herre har fantasyhistorie, særlig fra de engelske Rosekrigene sjangeren nådd et så bredt publikum som (1455–1485). Dette åpner for en realistisk HBO-serien Game of Thrones. Serien er basert fremstilling av stormaktspolitikk, hoffintriger, på George R. R. Martins romansyklus A Song strategiske giftemål, felttog og eksiltilværelse, of Ice and Fire, hvor handlingen er lagt til en samt en troverdig fremstilling av mellomfiktiv verden som i omfang omtrent tilsvarer menneskelige forhold. Når slike gjenkjennelige vår egen jordklode. Bøkene er sentrert rundt ting danner rammeverket, har folk åpenbart kampen om jerntronen, setet til den øverste lettere for å svelge seriens eventyrlige elementer, som jo faktisk inkluderer både trollmonarken på kontinentet Westeros, men inneholder også et vell av underordnede historier. kvinner, zombier og drager. En annen grunn til Karaktergalleriet er kolossalt, faktisk så stort at at serien har så bred interesse, er at Martin stort det setter leserens oppfattelsesevne på harde sett unngår standardiserte eventyrplot av den prøver, noe forfatteren typen vi finner i James Camerons Avatar, der har vært klar over, siden han bakerst i bøkene har handlingen er sentimenKarakterene er ikke skjematisk inndelt i gode trykket kataloger over tal og forutsigbar ned til de opptredende personminste detalj. Hos Martin og onde, slik som for eksempel hos Tolkien. føyer hendelsene seg på ene og deres familieingen måte etter heltens tilhørighet. Hele denne mangslungne verdenen ønske om suksess, slik de er det altså at HBO har tatt mål av seg til å ofte gjør i triviallitteraturen. Tvert imot tar han livet av hovedperson etter hovedperson, også overføre til tv-skjermen, i noe som allerede er de publikum liker aller best. (Jeg trenger kanblitt en av de dyreste tv-produksjonene noensinne. Ambisjonene er uvanlig store: Ikke bare skje ikke engang å nevne det famøse «røde ligger budsjettet på opptil 60 millioner dolbryllupet», hvor tre sentrale rollefigurer slaktes lar per sesong; hver sesong inneholder også ned uten forvarsel, til sjokk og forferdelse for en hel verden av tv-seere.) en rolleliste på om lag 275 skuespillere, mens filmingen foregår på minst tre kontinenter. Gitt Dessuten evner Martin å skape interessante skikkelser, utstyrt med et indre liv og disse dimensjonene er det kanskje ikke så rart dermed også evnen til å forandre seg etter at G. R. R. Martin har involvert seg i produkhvert som historien skrider frem. I tillegg er sjonen – faktisk så sterkt at han i perioder har prioritert å skrive manus til Game of Thrones Martins verden mørkere og råere enn det som fremfor å arbeide på syklusens gjenstående er vanlig innen sjangeren, og karakterene er romaner. Og satsningen har på ingen måte ikke skjematisk inndelt i gode og onde, slik som vært fruktesløs: Etter tre sesonger er serien for eksempel hos Tolkien. Og selv når de faktisk blitt en enorm suksess, både blant fantasytiler entydig onde, kan vi likevel iblant sympahengere, kritikere og det allmenne publikum. tisere med dem. For eksempel er det vanskelig Og selv om HBO foreløpig bare har godkjent å unngå å beundre den iskalde Tywin Lannister fire sesonger, har produsentene allerede uttalt for hans storhet som hersker og hærfører. ønske om å fortsette serien helt til den har Med til Martins råere verden hører også hans uttømt handlingen i alle syklusens syv planusminkede skildringer av seksualitet – nok et lagte romaner (foreløpig foreligger fem), element som skiller ham fra Tolkien. Da litteraturkritikeren Edwin Muir i sin tid (1954) hvilket vil kreve minst åtte sesonger, og vil ta anmeldte Ringenes Herre for The Observer, omtrent 80 timer å se gjennom. innvendte han at Tolkiens helter best kunne GRUNNER TIL SUKSESSEN beskrives som forvokste guttunger: «Knapt en Hva skyldes suksessen? Hvorfor oppfattes eneste av dem vet noe om kvinner, annet enn Game of Thrones som menneskelig relevant i form av rykter». Slik er det definitivt ikke hos også for et publikum som normalt holder seg Martin, hvor mange av karakterene formelig til virkelighetsnære drama – og ikke drager, oser av urmenneskelige drifter. Dette poenget riddere, zombier, hekser og kjemper? Den mest er ofte blitt lovprist av fansen, som før seriens åpenbare grunnen er at Martin, i motsetning premiere fryktet at HBO ikke ville tørre å yte til mange av sine fantasy-kolleger, i utstrakt rettferdighet til dette aspektet ved Martins grad har hentet tema og motiv fra europeisk bøker. De fleste vil vel nå måtte si seg fornøyd

“ ”

PREMIERE SESONG 4

7. APRIL

©2014 Home Box Office, Inc. All rights reserved. HBO® and related channels and service marks are the property of Home Box Office, Inc.

med HBOs dristighet på dette området – faktisk har serieskaperne gått såpass langt at kritikken snarere har gått andre veien. Særlig andre sesong er (med rette) blitt kritisert for å inneholde sex- og nakenscener uten annen funksjon enn den pornografiske. (En av skuespillerne som opptrer uten klær i andre sesong, Sibel Kilkelli, har til alt overmål bakgrunn fra tyske hardpornofilmer). Men selv om mange av sexscenene mangler kunstnerisk begrunnelse, er den slags jo sjelden egnet til å støte bort de store seermassene. ROMANENE VS. TV-SERIEN Som allerede antydet må Martins romanserie A Song of Ice and Fire betraktes som noe annet og langt bedre enn triviallitteratur av Isfolkettypen. Det betyr ikke at vi her snakker om stor litteratur på linje med Tolstoi, men om vellaget underholdningslitteratur som utmerker seg både ved sin verdensskapende evne, sin fortellemessige driv og sine nyanserte karakterer. Dette er på ingen måte lett å få til – faktisk tviler jeg på om det finnes noen levende norsk forfatter som kunne gjort Martin dette etter. Likevel kan det ikke være tvil om at hans romaner først og fremst er underholdningslitteratur, noe en kan forsikre seg om ved å ta den velkjente testen: Er boken bedre enn filmen? Bøker som blir best som film, kan aldri være stor litteratur. Og selv om man sikkert kan hevde at Martins romaner har visse fortrinn fremfor HBO-serien, mister man relativt lite om man utelukkende holder seg til tv-versjonen. I den grad Martins prosa har noe bemerkelsesverdig ved seg, er det først og fremst på dialogens område – særlig når Tyrion eller Lord Varys er involvert. Men de beste dialogene er bevart også i tv-serien, hvor de vinner mye på å bli fremført av skuespillere som Peter Dinklage og Conleth Hill. Vi husker Tyrion for replikker som denne: I much like my head. I don’t want to see it removed just yet.

Eller dette treffende hjertesukket: The Lord of Light wants his enemies burnt. The Drowned God wants his enemies drowned. Why are all the gods such vicious cunts?

Og der Tyrion utmerker seg ved sitt grovkornede vidd, er Varys en mester i elegant


ANNONSE HBO NORDIC I SAMARBEID MED NATT&DAG

antydningskunst, som når han overfor bordelleieren Littlefinger signaliserer at han kjenner hans skitneste hemmeligheter:

Cerceis motbydelige personlighet bryte glimtvis frem gjennom den billedskjønne overflaten. Cerceis edlere motstykke på andre siden av The Narrow Sea, tronpretendanten Daenerys I heard the most awful rumour about a Targaryen, er også et castingmessig blinkcertain lord with a taste for fresh cadavers. skudd. Det var ikke bare drømmeriske emoMust be enormously difficult to accomjenter som fyltes av indre jubel da Daenerys modate that inclination. The logistics alone ... i Emilia Clarks smekre skikkelse reiste seg Forresten har også Tywin Lannister sine øyebuskadd fra askene på slutten av første sesong likk, som når han, halvt anerkjennende og – med tre nyutklekkede drager på skuldrene. halvt foraktfullt, kaller Varys for «that cockSlik kunne man fortsette å liste opp: Maisie less wonder». Williams som den viljesterke tomboyen Arya Stark; Jack Gleeson som den perverse og CASTINGENS KUNST degenererte King JofHelt avgjørende når frey; Charles Dance som en bok skal overføres den nådeløse Tywin Lantil film-lerretet eller tvnister; James Cosmo som Martin tar steget ut av underholdningsskjermen, er treffsikden værbitte Jeor Morlektyren og over mot en mer ambisiøs ker casting. Og her har mont; Liam Cunningham Game of Thrones skutt og sannhetssøkende fiksjon. som den lojale og frittalden ene gullfuglen etter ende Davos Seaworth; den andre. Sean Bean Conleth Hill som den aller glimrende som den vitende evnukken Varys ærekjære nordboeren Eddard Stark, som, – samt selvfølgelig den karismatiske Peter etter å ha blitt utnevnt til kongens høyre Dinklage som dvergen Tyrion. I sistnevnte tilhånd, stamper tung og svettende rundt nede felle har serieskaperne faktisk beveget seg et i Kings Landing mens han avdekker stadig nye godt stykke bort fra romanens beskrivelser av dimensjoner av råttenskap ved hoffet. Dankarakteren, for der er Tyrion både svartmusske Nikolaj Coster-Waldau er fortreffelig som ket, skjeggete og stygg inntil det groteske. Men den lyshårede Jaime Lannister – særlig overPeter Dinklages tiltalende fremtoning står utvilbeviste han i tredje sesong, da han fikk den somt bedre til Tyrions elegante replikker enn vanskelige oppgaven med å fremvise Jaimes den Gimli-aktige dvergen vi møter i romanen. ALLE SESONGER gradvise overgang fra uspiselig arroganse til Men rollebesetningen i Game of Thrones har en mer tenksom og empatisk innstilling som også sine skavanker. Min største innvending er følge av lemlesting og langvarig fangenskap. og blir Kit Harington som Jon Snow. MesteHBONORDIC.COM Hans samspill med Gwendoline Christie, som parten av tiden ser han sutrete og forurettet ut spiller den gigantiske Brienne of Tarth, er stor på en så fjortisaktig måte at det er uforståelig underholdning: fra en situasjon der Jaime gjør at Jeor Mormont skulle se sin etterfølger i hva han kan for å fornærme henne med hån ham. Samspillet med Rose Leslies Ygritte er og smakløsheter, vokser det gradvis frem en heller ingen fornøyelse å bivåne – med hennes samforståelse mellom de to som øyeblikksvis evinnelige «You know nothing, Jon Snow» og lar en ane muligheten for at de, gitt de rette hans endeløse ubehjelpelighet i alt som ikke omstendighetene, faktisk kunne funnet på å har med sverdkamp å gjøre. Han har dårlig kysse hverandre. samvittighet overfor henne, siden han utgir Ellers er Lena Headey en perfekt Cercei Lanseg for å være på hennes lag uten å være det, nister, med sin nesten uhyggelige evne til å la men denne indre konflikten tar seg bare ut som Sesong 1–3 av serien er tilgjengelig på hbonordic.com

“ ”

SER DU PÅ

enda mer surmuling. Richard Madden er heller ingen sterk Robb Stark; han virker alt for lite ildfull til å fortjene tilnavnet «The Young Wolf». Serien gjør seg dessuten skyldig i den samme type tabbe som så ofte begås i Hollywood når man skal portrettere kvinner fra tidligere tider: De ser alt for velfriserte og modellaktige ut til å være troverdige som hardt prøvede mennesker i en tid uten moderne hjelpemidler. I Game of Thrones gjelder dette særlig Robbs unge flamme, som i bøkene het Jeyne Westerling, men som i serien uforståelig nok er skiftet ut med en helt annen karakter ved navn Talisa Maegyr. Vi møter henne som en fattig Florence Nightingale på slagmarken, i middelalderske omgivelser, men hun kunne likevel når som helst latt seg avbilde for Sports Illustrateds Swimsuit Edition. Den samme innvendingen gjelder Carice van Houtens tegneserieaktige portrett av prestinnen Melisandre: også hun ser ut som hun nettopp har vært til behandling i en moderne skjønnhetssalong. Pussig nok begår serieskaperne også en helt motsatt feil: Asha Greyjoy, som i serien har fått navnet Yara for å unngå sammenblanding med wildlingen Osha, ser i Ghemma Whelands skikkelse ut som en kvapsete mann som har spist for lite grønnsaker. Men denne rollefiguren er ment å skulle være flørtende, sexy og karismatisk – og dessuten steintøff, slik at hun både vekker begjær og respekt i mennene hun leder i kamp. Heldigvis er ingen av disse feilvurderingene fatale for serien som helhet. ER SERIEN REN ESKAPISME? Men er det nå, kjære leser, slik å forstå at jeg, som jo er litteraturforsker av yrke, i fullt alvor tar til orde for å bruke tid på et slikt underholdningsprodukt som Game of Thrones tross alt er? Burde jeg ikke heller oppfordre folk til å gå hjem og lese sin Shakespeare i stedet? Livet har plass til begge deler, men det må likevel fastslås at Game of Thrones hittil nesten utelukkende har tilbudt eskapistiske nytelser. Serien inviterer oss til å identifisere oss med de glamorøse og mektige: med konger, prinsesser, fyrster, rid-

©2014 Home Box Office, Inc. All rights reserved. HBO® and related channels and service marks are the property of Home Box Office, Inc.


ANNONSE HBO NORDIC I SAMARBEID MED NATT&DAG

Alle sesonger av dere og hoffintriganter – og selv de gangene vi Jeg har lyst til å avslutte med å fremheve Game of Thrones til er innom de lavere samfunnslag, er det som often slik passasje, hentet fra boken A Feast for kun 79,-/mnd. Ingen est i følge med noen av edel byrd, for eksempel Crows, som befinner seg et stykke lengre ute bindingstid. smed-lærlingen Gendry, som uten å vite det er i historien enn tv-serien foreløpig har nådd. Robert Baratheons illegitime sønn. UnderholdDu kan likevel trygt lese videre, for passasjen inneholder ingen spoilere, men er en generell ningsfiksjonen kjennetegnes gjerne av dette: at deler av det fiktive universet underslås slik at vi beskrivelse av den brokete massen av menn skal kunne drømme oss vekk uten forstyrrelser. som marsjerer under stormennenes bannere. Vi har alle våre favoritter En viss Septon Meribald blant seriens rollefigurer, forklarer her forskjellen på det han kaller og ønsker dem hell og «ødelagte menn» og lykke helt uten tanke på Noen vil sikkert hevde at Martins romaner hvilke konsekvenser handalminnelige røverbander. har visse fortrinn fremfor HBO-serien, lingene deres har for de Begge er farlige å støte men den som utelukkende holder seg som bare er kanonføde på, men de sistnevnte, til tv-versjonen, mister lite. eller collateral damage. sier han, består av onde Når vi for eksempel – på menn drevet av egoisme begynnelsen av første og grådighet, mens de førstnevnte er resultatet av mer uforskyldte sesong – får se Eddard Stark idet han personlig hugger hodet av en forskremt desertør fra omstendigheter. Han beskriver dem slik: The Night’s Watch, er dette ikke fremstilt som Nesten alle er av lav byrd, småfolk som et vink om at også Stark i bunn og grunn er en ikke hadde vært mer enn et par kilometer tyrann. Tvert imot fortelles vi at dette skal tas fra huset de var født i før den dagen en til inntekt for hans fasthet og høye moralske eller annen lord kom forbi for å ta dem med standard. Men ville han vært like prinsippfast ut i krigen. Dårlig kledd og med dårlige sko marsjerer de avgårde under hans banner, dersom det var hans egen sønn, Jon Snow, ofte uten noe bedre våpen enn en sigd eller som kom ruslende med halen mellom beina en kvesset hakke, eller en klubbe de selv har etter et ublidt møte med The White Walkers? laget ved å binde fast en stein til en stokk Når femkongerskrigen bryter ut for fullt med en hudrem. Brødre marsjerer med på begynnelsen av andre sesong, ser vi den brødre, sønner med fedre, venner med venutelukkende fra de herskendes synspunkt, ner. De har hørt sangene og historiene, og og trenger derfor ikke å reflektere over dens drar avgårde med ivrige hjerter mens de grunnleggende meningsløshet. Serien forteller drømmer om alle de vidundre de vil få se, oss en hel del om de byrder makten fører med og om den rikdom og ære de vil vinne. […] seg, men tilnærmet ingenting om hvordan Så opplever de sitt første slag. For noen er hverdagen tar seg ut sett med øynene til de dette ene slaget nok til å knekke dem. Andre som er under hælen. Slik sett kan man si at Marfortsetter i årevis, til de mister tellingen med tins lovpriste realisme har sine begrensninger. slagene de har kjempet i, men selv en mann Men mitt poeng er her egentlig ikke å helle som har overlevd hundre slag kan bryte sammalurt i seerens nytelsesbeger, men snarere men i det hundre-og-første. De ser sine brødre dø, fedre mister sine sønner, venner ser sine å ytre et ønske om at serieskaperne i de komvenner idet de forsøker å holde innvollene på mende sesongene vil forsøke å utforske også plass etter å ha blitt hugget i magen med øks. andre aspekter ved Martins fiktive univers. For romanene tar seg faktisk iblant tid til å vise De ser lorden som ledet dem bli slaktet ned, småfolkets skjebne. Selv om det ikke er ofte, og en eller annen fremmed lord roper til dem at de erhans nå. De blir såret, og når såret er gjør det desto større inntrykk når det skjer.

“ ”

PREMIERE SESONG 4

7. APRIL

©2014 Home Box Office, Inc. All rights reserved. HBO® and related channels and service marks are the property of Home Box Office, Inc.

halvveis grodd, får de et nytt. Det er aldri nok å spise, skoene faller fra hverandre under marsjen, klærne deres er råtne og opprevne og halvparten av dem gjør fra seg i buksene etter å ha drukket urent vann. Hvis de vil ha nye støvler eller en varmere kappe eller kanskje en rusten hjelm, må de ta dem fra et lik, og etter ikke lenge stjeler de også fra de levende, fra småfolket som bor i det landet de kriger i, folk som ligner mye på slik de selv en gang var. De slakter deres sauer og stjeler deres kyllinger, og derfra er det bare et lite steg til å stjele med seg døtrene deres. Og en dag ser de seg rundt og oppdager at alle deres venner og slektninger er forsvunnet, at de kjemper ved siden av fremmede under en banner de knapt gjenkjenner. De vet ikke hvor de er eller hvordan de skal komme seg hjem, og lorden de kjemper for vet ikke hva de heter, men her kommer han likevel og roper at de må danne formasjon, at de må lage en linje med sine spyd og sigder og kvessede hakker, at de må holde stand. Og ridderne galopperer mot dem, ansiktsløse menn dekket av stål, og jerndrønnet fra angrepet synes å fylle hele verden … Og mannen knekkes (s. 420-21).

Dette er i mine øyne en mesterlig passasje som i et kort riss åpner opp en hel verden som hele tiden har fantes bak eller under stormaktsintrigene. Med dette tar Martin steget ut av underholdningslektyren og over mot en mer ambisiøs og sannhetssøkende fiksjon.

Game of Thrones, sesong 1–3, er tilgjengelig på hbonordic.com. Sesong 4 begynner 7. april.


Torsdag 13/3 - lØrdag 22/3: Ant Hampton & Tim Etchells (UK): The Quiet Volume

Torsdag 13/3 og fredag 14/3: Mette Ingvartsen (DK): evaporated landscapes

Torsdag 13/3 og fredag 14/3: Juli Reinartz (DE): We Are Not In This Together Yet

Fredag 14/3: Danserisk samtale: Konseptuelt hamskifte?

INTERNASJONALE

LØrdag 15/3 og sØndag 16/3:

TEATERFESTIVAL y r a r o p m e t n g o n C i c n a d

LØRDAG 15/3:

13. – 23. MARS

Mette Ingvartsen (DK): The Artificial Nature Project (Dansens Hus) MÅrten SpÅngberg (SE): La Substance, Word By Word

LØrdag 15/3 og sØndag 16/3: Alix Eynaudi (BE/AT): Monique

LØrdag 15/3 Alix Eynaudi i samtale med teaterviter Siren LeirvÅg

LØrdag 15/3 og sØndag 16/3 Sissel Merete BjØrkli (NO): Codename: Sailor V

Mandag 17/3: ++ Tirsdag 18/3 og onsdag 19/3: Marco Berrettini (DE): iFeel2

Tirsdag 18/3: A Kiss Me Production (NO): Thinking no longer means anymore than checking at each moment whether one can indeed think

Onsdag 19/3, torsdag 20/3: Mette Edvardsen (NO): No Title

Onsdag 19/3: KunstnermØte: Marco Berrettini og Mette Edvardsen

Torsdag 20/3: Fiksdal/Becker (NO): HOODS

Fredag 21/3 og lØrdag 22/3:

ifeel2

Heine Avdal/Yukiko Shinozaki (NO/JP): Borrowed Landscape – Oslo

Fredag 21/3: Trajal Harrell (US): Antigone Jr. - Plus Plus/Twenty Looks or Paris is Burning at The Judson Church (+)

Fredag 21/3: Ingri Fiksdal (NO): BAND

LØrdag 22/3: Trajal Harrell (US): Twenty Looks or Paris is Burning at The Judson Church (XS)

LØrdag 22/3 og sØndag 23/3:

Cecilia Bengolea, François Chaignaud, Marlene Monteiro Freitas, Trajal Harrell (US): (M)imosa / Twenty Looks or Paris is Burning at The Judson Church (M)

LØrdag 22/3: Martin BjØrnersen (NO): ArtDance, Let´s Fuck!

SØndag 23/3: Trajal Harrell med flere i samtale med teaterviter Siren LeirvÅg

SØndag 23/3: Filmvisning: Paris Is Burning

SØndag 23/3:

(M)imosa /Twenty Looks or Paris is Burning at The Judson Church (M)

MONIQUE

Berstad/Wigdel/Helgebostad (NO): Jordjenta

Mette Ingvartsen (DK)///Juli Reinartz (DE)///Ant Hampton & Tim Etchells (UK)///Alix Eynaudi (BE/AT) ///Marco Berrettini (DE)///Mette Edvardsen (NO)///Heine Avdal/Yukiko Shinozaki (NO/JP)/// Trajal Harrell (US)///Cecilia Bengolea/François Chaignaud/Marlene Monteiro Freitas/ Trajal Harrell (US)///Berstad/Wigdel/Helgebostad (NO)///Fiksdal/Becker (NO)///Ingri Fiksdal (NO)/// Sissel Merete BjØrkli (NO)///A Kiss Me Production (NO/SE)///MÅrten SpÅngberg (SE)

www.blackbox.no #blackbox @blackbox


BYGUIDE

KLUBB + KONSERT + BAR + MAT + SCENE + KUNST

«

«

Jentedoen er både psykologen, baren og piercingstudioet på skolen. MØT GJENGEN BAK #SWEET, SIDE

Språkrebellen Cornelius Jakhelln er i havn med Norrønasongen. 55

STORT INTERVJU, SIDE

58

MÅNEDENS FOTO

«Et tusen frø og drikk eit stort glas vatn. Gå så ut og legg deg i sola.» – Kurt Johannesen, fra boka Andre Øvingar.

Foto: Klaus Skrudland

03/2014

49


UTELIV 25

TOPP 3 KLUBBEVENT:

1989 – 2014

GUNHILD SEIM’S STORY WATER

GJERTRUDS SIGØYNERORKESTER

Spor 5 • Tor. 13. mars kl. 20 200,- (150,- SJF/Bate/stud.)

Spor 5 • Fre. 7. mars kl. 20 180,- (100,- SJF/Bate/stud.)

CHILI VANILLA

HELGE LIEN TRIO

OG ANDREAS ULVO

BEATPOP VIDEOSLIPP & NITE SITE Klubb Sting. 22. mars. 22.00 BEATPOP tar over Sting 22. mars med videoslipp og klubbing og hva som er. De er visst seriøse når de sier de skal ta over Sting. I følge Beatpop selv vil Klubb Sting ikke være gjenkjennelig 22. mars. Musikkvideoen kommer til å ta over klubben – med rekvisitter i klubben og musikkvideoen som et konstant nærvær, tror jeg på Beatpop. Beatpop er som kjent ikke Stavangers nye Kvelertak eller Stavangers nye Purified in Blood, de er bare noe helt nytt og utrolig sterkt fra et ukjent hjørne av Stavangers musikkmiljø. Det er både tilbakeskuende og nytenkende på samme tid. En duo å følge med på altså. Det blir konsert med Beatpop, og Nite Site spiller søte toner kvelden ut.

1 1

Spor 5 • Lør. 22. mars kl. 20 50,- u. 18 år/SJF/Bate/stud. (100,-)

Spor 5 • Tor.27. mars kl. 20 200,- (150,- SJF/Bate/stud.)

MEDESKI, MARTIN & WOOD M/NELS CLINE

CIRRUS

Folken • Fre. 28. mars kl. 21 280,- (200,- medl. SJF/Bate/stud.)

CARIB MUSIC FEST: LAMBSBREAD SOUND Klubb Sting. 8. mars. 23.00. Carib-gjengen er endelig tilbake og det på selveste gyaldemdagen, 8. mars. Med seg denne gang har de Lambsbread Sound fra Trondheim, absolutt 100% selectas. Hver uke viser de fram jugglingskills og vitenskap på Revolt Radio i Trondheim, med sitt eget programmet Irie FM. Jeg tror dette er første gang de gjester Stavanger. Det later til å bli en bra 8. mars, og jeg har ikke engang sett parolene ennå. CC: 100,-

2 1

Spor 5 • Tor. 24. april kl. 20200,(150,- SJF/Bate/stud.)

MISSIONMARS: M,M,M & FRIZZULIZER Klubb Sting. 1. mars. 23.00. Hvem er disse? MAYOR, MURDERKILL, MELLONE (fra ITALIA??) og FRIZZULIZER?? MASSIVE SOUNDSYSTEM? Jeg aner ikke, men de ser nå ut som en godlynt gjeng skal man tro illustrasjonen av treenigheten. Det er helt fucked, da. FRIZZULISER kjører visuals fra vhs-spillere og de tre andre kjører musikk fra platespillere. Trance og house og techno og sånt. Harde kicks og syke flipz. Hardt og rulete og jævla ekte hele veien fra Valbergstårnet til Mars. CC: 50,-

3 1

ANE BRUN Fartein Valen • Søn. 6. april kl. 20 400,- (350,- medl. SJF/Bate/stud.)

Info/bill.:stavangerjazzforum.no billettportalen.no 50

03/2014

Hovedsamarbeidspartnere:

AV MORTEN HAGEN TVEIT


UTELIV TOPP 3 KONSERT: FJORDEN BABY Checkpoint Charlie. 21. mars. 21.00. Bergensbølgen ruller fortsatt over Stavanger. Disse her vant kanskje en spellemann, jeg husker ikke. De burde iallfall ha vunnet. Det er iallfaLL ikke lenge siden de var i Stavanger i forbindelse med Spellemannprisen, eller det vil si Spellemannsdagene, noen helt vanlige dager som har fått navnet Spellemannsdagene fordi det sømmer seg å ha en festival i forbindelse med en gubbete og kjedelig prisutdeling i De Dekadentes hovedstad. Uansett så har gutta fått med seg en haug med slutten-av-året-skryt fra Hovedstadens billigblekker og mannlige musikkanmeldere, høyst fortjent så vidt jeg kan bedømme. CC: 160,-

1 1

MOTORPSYCHO Studentersamfunnet Folken. 26. mars. 21.00. Norges svar på Phish, det enestående jambandet fra Statene i USA. Nei da. Motorpsycho har tendensene, men er ikke helt der og er forhåpentligvis aldri der, selv om de siste platene deres ikke har inneholdt mange sanger

2 1

under femogtjueminuttsmerket. Forrige gang de var i Stavanger, spilte de i konserthuset. ÆSJ. Selv om det sikkert var greit med sitteplasser når kveldens andre gitarsolo passerte tjue minutter og alle var ved baren for å kjøpe øl. Motorpsycho passer bedre inn i lokaler som er litt skitnere. Selv i den perioden de flørtet med California. Jeg var

ikke på konserten i konserthuset, men mistenker at de hadde tatt skjegget, kjemmet barten, vasket håret og kanskje hadde det i en strikk? Men hvorom allting er, Motorpsycho er et av Norges beste band – og Folken en av Norges beste scener – så denne kombinasjonen lover godt. CC: 280,-

NOXAGT Cementen. 15. mars. 21.00. Noxagt og musikken deres har jeg oppsøkt aktivt etter en kamerat dukka opp i en «Drid Machine» t-skjorte han hadde fått av broren i 4. klasse eller noe. Først var det nok et ti år gammelt hodes fascinasjon ved en drid machine og hva det kunne være (svaret var åpenbart, men hvordan fungerte den???). Omtrent åtte år senere så jeg dem live da Klubb Sting het Sting Nere og ikke hadde så fine sofaer. Eller jeg så toppen av hodene deres. Noxagt er bra på plate, men aller best live fant jeg ut den kvelden. De legemliggjør det litt trøtte begrepet «wall of sound». Hvordan det låter? Tenk deg at Berlinmuren og den kinesiske mur ruller mot deg fra hver sin kant. Hjalp det? CC: 150,-

3 1

03/2014

51


UTELIV: BYTIPS

KUER ER ÅLREITE DYR

Skikkelige burgere av rent storfekjøtt, godt drikke, tjukke milkshakes og hyggelige folk. Vi holder til på Skagen 13, midt i Stavanger sentrum. Døgnvill Bar & Burger Skagen 13, 4006 Stavanger Telefon: 518 91 000 web: www.dognvillburger.no

TNT Studentersamfunnet Folken. 8. mars. 21.00. Dette har raskt blitt en seksjon for overprisete konserter med gamle band bare folk som ikke bør bry seg, bryr seg om. TNT er jo definitivt et av disse. Hvor mye kunne man klippet av billettprisen om de bare spilte «10 000 Lovers» for et skinnjakkepublikum uten smak? Det er jo akkurat den sangen som er hovedpoenget med TNT. Vi ser det for oss: Alle de som kommer for sent og bare: «har de spilt den enda?». Nei, den blir nok ekstranummer eller noe. CC: 375,-

1 1

@DognvillBurger @DognvillBurger

Christiania FriAkademi

Ønsker du å realisere deg selv og dine drømmer? Er du kreativ? Har du lyst til å være kreativ med blyant,papir,lerret og maling?

FELE, CAPS OG KEBAB Stavanger Konserthus. 2. mars. 13.00. Av og til liker jeg å sjekke ut hvordan det står til med barneunderholdningen i kommunale overdådighetsprosjekter, og dette her ser jo veldig bra ut. To (hvite) menn som spiller instrumenter – hovedsakelig fele, har på seg caps og spiser og liker kebab. Dette er nok veldig urbant og pedagogisk, med et glimt i øyet. Forhåpentligvis sniker det seg inn referanser til nettvett og SoMe, bare for å gjøre til lags relevanskompleksene til unge foreldre eller noe. CC: 95,-

2 1

Christiania FriAkademi tilbyr deg et åpent og inkluderende miljø av likesinnede og gir deg frihet til å leke med de kunnskaper og ferdigheter du tilegner deg i løpet av studietiden eller på kurs. Christiania FriAkademi er en privatskole som tilbyr undervisning i alt fra det mest grunnleggende innen tegning og maleri til komposisjon av høyklassiske malerier. Undervisningen foregår på kveldskurs, helgekurs, sommerskole og dagskole. Vi tilbyr kurs i portrett, Akt, Lys & skygge, Frihåndstegning, Olje/Akrylmaling, Portrettmodellering og Aktmodellering

WWW.FRIAKADEMIET.NO Kongensgate 3 Oslo Tlf: 970488 Post@FriAkademiet.no

52

03/2014

BRAD PAISLEY Stavanger Konserthus. 19. mars. 19.30. Hvem vil betale oppimot 700 kroner for å se denne dassen her stå på en scene og oppføre seg som en tulling med cowboyhatt? Det vil veldig gjerne jeg gjøre, sett at han har med seg Ice Cube og de fremfører sangen «Accidental Racist», en av boblerhitsa fra 2013 som ikke fikk den anerkjennelsen den fortjente. Eller joda, den fikk jo det, og ble heldigvis glemt like fort som folk hissa seg opp over den. En sang smidd på dårlig samvittighet og en usedvanlig dårlig evne til å se seg selv og andre. Og vet du hva? Nå er han endelig her – her i Stavanger! Ser man det! CC: 680,-

3 1


Studentpris 3. balkong fra kr 50,Les mer om konsertene og våre billettpriser på www.sso.no. Følg oss også på Facebook og Instagram!

ACROSS photo Emile Ashley

STUDENT-TILBUD!


STAVANGERPRISEN // TOU SCENE HOVERING ORVILLE // SLUTFACE // AMUSEMENT PARK // JØRGEN TJEMSLAND // DJ JAZZFACE

NESTE NATT&DAG FEST: SE NATTOGDAG.NO

54

03/2014

FOTO REBECCA AVERSANO


SCENEKUNST

Bli med inn i det aller helligste: Skuespiller Enja Henriksen Velde (til venstre) og Anna Jonassen (til høyre) avslører det du ikke ville vite om jentedoen sammen med dramaturg Carl Jørn Johansen.

SKRIFTEROMMET Jentedoen er både psykologen, baren og piercingstudioet på skolen. Rogaland Teater spoiler hemmelighetene til det lille rommet. TEKST OG FOTO MARI JØRGENSEN ET UNIVERSELT SPØRSMÅL er hvorfor jenter bruker sånn inni helsikes lang tid når de skal på do? Skuespillere fra Rogaland Teater kaster seg over oppgaven om å svare på dette spørsmålet i forestillingen #sweet. – Stykket handler om alt som skjer på jentedoen. Du tar alltid med deg noen, sier skuespiller Anna Jonassen (15). – Her blir det krig, supplerer Enja Henriksen Velde (19), som vi sist så i Kyss meg for faen i helvete. #sweet er skrevet av Tim Primrose for ti år siden, og det er første gang det blir spilt i Norge. Bakgrunnen for stykket var skjev kjønnsbalanse. – Han skrev det fordi han tilhørte en trupp der det var mange jenter. Vanligvis har stykker flest gutteroller, sier dramaturg Carl Jørn Johansen. I forestillingen flytter 13 jenter og tre gutter inn på et skoletoalett, og inne på få kvadratmeter får vi intriger, drama, sladder, vennskap, allianser og humor. – Stykket foregår på kvelden når det er skoleball samt dagen etterpå. Vi kryssklipper, og publikum finner mer og mer ut om hva som skjedde på kvelden mens vi hopper fram og tilbake. Plottet kan jeg ikke røpe, men det er i alle fall mye roting med gutter på kryss og tvers. Stykket er for alle som er unge eller som

1

har vært unge en gang. Samme hvilken gjeng du hører til så vil du finne din karakter her, sier Johansen. – En kan le litt av seg selv når en ser stykket. Og gutter får se hva som skjer i dette hemmelige rommet. – Alt skjer jo her inne i stykket. Folk sloss, er dridas, det er mye action på doen. Mye av det som skjer her er forsterka situasjoner, men det har rot i virkeligheten, sier Henriksen Velde. MOBBING OG SKULKING. Trioen er klar på at dette stykket passer like godt for de som ikke er ungdom lenger. – De over tretti ler av alt, sier Jonassen. – De mimrer fra sin ungdomstid på doen. Vi har jo ikke en sånn do på skolen vår, kun en handicap-do der gjengen samles, eller vi går to og to sammen for å snakke. På do snakker vi om mye personlig, for eksempel om du det er noe som ikke er greit, om du har et problem i vennegjengen som er alvorlig og trist. Da kan du gå på do og grine av det, det er en fin plass om du er lei deg eller trenger å få ut frustrasjon. Henriksen Velde bruker doen for å samle tankene. – Vi snakker om mye personlig på do. Da jeg gikk på Vågen, som er en flyplasskaosskole, gikk jeg på do for å få ro i hodet. Hvis du blir mobba går du gjerne der, eller om du vil være for deg selv så kan du skulke og gå på do. Da

jeg gikk på barneskolen, var det kult at guttene samlet seg utenfor doen når jeg var der inne, og så låste de opp døren. Så stod det ti gutter og pekte og lo. Hver gang jeg gikk på do. På spørsmål om hva det galneste hun har opplevd på do trenger hun tenkepause. Det er visst mye å ta av. – I åttende stakk jeg hull i navlen inne på do. Så gikk jeg inn i klassen og ropte «eg fekk an gjønå, eg fekk an gjønå!» – Jeg tok hull i øret på do i tiende klasse. Det ble helt skjevt, legger Jonassen til. LIKER Å VÆRE MIDTPUNKTET. Jenteskikkelsene i #sweet dekker de fleste utgaver som finnes av arten. Her er den skoleflinke Ruth, Vilde som egentlig er ganske snill selv om hun tøffer seg, Sophie som gråter hele tiden, den sløve Joy, gotheren Helene som hater menneskeheten, mobberen Tara og hennes høyre hånd Ellen. Men det slutter ikke der. Vi får også stifte bekjentskap med Sophies sarkastiske lillesøster, den snåle Hanna og den smått alko-

«

holiserte Marie. – Folk har fått roller som passer til de i virkeligheten, sier Jonassen. – Banner du så mye i virkeligheten? spør Johansen. – Ja, nå når jeg jobber med dette stykket så gjør jeg det. Jeg banner mer enn noen gang. Henriksen Velde legger til at alle skuespillerne har mye på hjertet. – Folk som jobber med teater prøver jo alltid å være midtpunktet. Vi er sykt mange forskjellige personligheter. #sweet er satt opp med skuespillere fra ungdomsteatret, som er en godt innarbeidet tradisjon hos Rogaland Teater. – Jeg har vært her siden 2007, og var her første gang i 2004, og de siste ti årene har vi hatt minst én forestilling med ungdomsteatret i året, sier Johansen. Selv om gjennomsnittsalderen er lavere enn vi er vant med er det en gjennomført profesjonell produksjon på lik linje med det øvrige programmet. – De som står på scenen har i åtte uker først vært på skolen, så fire timer øving, før de har gått hjem og gjort lekser og andre ting mandag til fredag. Deretter kommer spilleperioden i to måneder. Det krever en viss dedikasjon.

I åttende stakk jeg hull i navlen inne på do. Så gikk jeg inn i klassen og ropte: «eg fekk an gjønå, eg fekk an gjønå! 03/2014

55


KOMARUWSKI (17) Elev vgs., Torget – På byen med venner

LASSE (19) Student, Domkirkeplassen – En søndag uten skolearbeid

ALEXANDER (18) Student, Domkirkeplassen – Egg og bacon til frokost

ROY-MARTIN (18) Student, Domkirkeplassen – Ingen prøve på mandag og god mat

SOLVEIG (17) Elev vgs., Torget – Se på Netflix og kanskje trene litt

HVA ER EN PERFEKT SØNDAG?

56

SARA (17) Elev vgs., Arkaden – Leksefri søndag!

MATTIAS (17) Elev vgs., Arkaden – Kjæresten i armkroken og film

KOCKAI (18), Student, Arkaden – Å vite at det ikke er mye å gjøre hele uka som kommer

BRUNO (16) Elev vgs., Arkaden – Rolig søndag med familien og gudstjeneste

03/2014

AV MARI HALVORSEN

ANE (17) Elev vgs., Arkaden – Se på serier og slappe av


CHRISTINE (16) Elev vgs., Kirkegata – Ligge i senga å se på serier

SVERRE (21) Student, Provstebakken – En lat dag med en god bok

ADRIA (16) Elev vgs., Kirkegata – Se på serier

PER (17) Elev vgs., Torget – Spille og se på Netflix

RUNE (36) Politiker, Bakkegata – En tur til fjells

ANE (16) Elev vgs., Arkaden – Se film og ikke ha noen planer

TARJEI (21) Student, Provstebakken – Gjøre minst mulig

RUNAR (22) Student, Provstebakken – God søndagsmiddag

NATHANIEL (18) Student, Arkaden – En god film

KRISTELL (16) Elev vgs., Arkaden – Middag med familien

JARLE (18) Lærling, Arkaden – Chilla. Sova.

MARI (30) Mor, Laugmannsgata – Sammen med mannen og barna

CHRISTIAN (21) Snekker, Domkirkeplassen – Pizza og film

03/2014

57


LITTERATUR

LANDETS

HØGSTE

SKALD

Språkrebellen Cornelius Jakhelln er i havn med Norrønasongen, en dikttrilogi forfattet på høgnorsk, med dandyen Olav Aukrust i sentrum og småbyfuglen Bolle Blodkvakk i periferien. TEKST MARTIN ØSMUNDSET FOTO INGRID POP Kven er han som vil skriva høgnorsk utan å kunna nynorsk han som skriv så mykje skræmande, som byrjar arbeidsdagen i sengi med nynorskordboki og croquants de bonne maman Kven er han som inkje vil ottast, men som er rædd for alt – Fra diktet «Sjølvdøming» i Trisyn, første bok i Norrønasongen.

FOR FØRSTE GANG opplever vi at intervjuobjektet river i første runde på Schouskjelleren. Cornelius Jakhelln folder sammen uniformsjakken og setter seg ned for å snakke om sin rykende ferske trilogi Norrønasongen. Vi spør om han kan begynne med folkeopplysningi, for hva fanden for slags norsk er det han skriver? – Høgnorsk er en arkaisk form for nynorsk som er basert på 1917-rettskrivningen. Det betyr blant annet at du bruker i-mål. Du skriver høgdi og døri når det er bestemt form, i stedet før døra og høgda. Jakhelln forklarer at prosjektet er drevet av en form for nysgjerrighet. – Kanskje fordi jeg har bodd i utlandet så lenge, syns jeg det har vært fascinerende å se noe nytt i mitt eget språk. Det er det ene, denne viljen til å erobre norsk og gjøre den til mitt uttrykk. – Det andre er at jeg i ti år har vært interessert i norrøn mytologi. Det høgnorske blir en måte å komme seg nærmere det norrøne på. Høgnorsk er så nært norrønt som du kan komme i dag.

1

FASCINASJONEN FOR HØGNORSK har sin opprinnelse i begeistringen for norsk svartmetall, sier Jakhelln, som selv har musikalsk tilhold i blant andre Solefald og Sturmgeist. – For meg begynte det da jeg var 16–17 år gammel. Jeg gikk i magasinet på Kristiansand Folkebibliotek, og fant diktbøker av Ivar Aasen fra 1800-tallet, med gotiske fonter og lukt av arkiv. Det var vel ikke så mye jeg

«

forstod, men begeistringen var desto større! Dette var også tidlig i black metal-tiden, da det dukket opp enkelte høgnorske kny her og der, blant annet hos Arcturus. NESTEN TYVE ÅR SENERE begynte Jakhelln å føre trilogiens første bok Trisyn i høgnorskpennen. Valget av språkdrakt har sin nærmest manifest-aktige forklaring: – Min poesi har handlet mye om å gå til språkets yttergrenser og gjerne over disse også, litt som en lingvistisk ekspedisjon. Mer spesifikt var det noe som skjedde på en vestvendt terrasse med utsikt over Tronfjell i 2009. – Jeg var på Hemstugu, forfatternes fjellkoie nord for Tynset. Jeg satt på terrassen en grå dag i juni, og plutselig begynte jeg å skrive på høgnorsk. Språket var selvfølgelig fullt av feil, men ikke desto mindre føltes det riktig. – Jeg begynte å skissere et dikt kalt «raudedauden», basert på Theodor Kittelsens «svartedauden», hvor den gamle kjerringa Pesta soper hver krok. Tanken var at aids skulle komme som en rød pest og legge alle gårdsbruk øde – litt tatt fra Diamanda Galas’ «Mass for the red plague». HØGNORSK ER IKKE en affære en skald slipper upåvirket fra, skal vi tro Jakhelln, som mener diktningen hans blir mer inderlig i skriftspråket som i sin tid ble foretrukket av kjemper som Aasen, Garborg og Vinje: – Det er vanskeligere å være kjekkas på høgnorsk. Eller på nynorsk. Men jo nærmere nynorsken kommer bokmålet, jo lettere er det å være kjekkas. Bak riksmål, og bak det konservative bokmålet, ligger det 400 år med dansk embetsmannsvelde. Jakhelln minnes egen kjekkasfaktor i bokmålsstilene han skrev i tenårene, mer konkret hvor lett han kom til lange setninger han mente var elegante, og med morsomme ironiske poenger. – Det blir en arv fra Oslo Vest og embetsmannsveldet som du ikke har når du skriver nynorsk. Der har du mer en følelse av at Isak

Plutselig begynte jeg å skrive på høgnorsk. Språket var selvfølgelig fullt av feil, men ikke desto mindre føltes det riktig. 58

03/2014

Sellanrå har gått foran med staven og brøytet vei i skogen. – Det ligger nærmere en fåmælt, livssterk norsk bygdekultur. For meg var det godt å ikke skulle briljere; å ha et språk hvor du kanskje kan briljere på klang, men ikke skulle vise vidd hele tiden. Noe skjer også med leseropplevelsen, skal vi tro Jakhelln, som antyder at forskjellen mellom bøker skrevet på bokmål og på nynorsk kan være av geografisk art: – Jeg sier ikke at det ene er bedre enn det andre, men … avstanden til snøen og fjellene føles kortere i det nynorske. I DIKT-TETRALOGIEN Quadra Natura skrev han riksmål i protest mot Språkrådet, hvis normeringer han aldri har skjønt noe av. Høgnorsken er et lignende opprør. Jakhelln anerkjenner ikke Språkrådets reformer, og vil samnorsken til livs. – De kjører nynorsken helt opp til bokmålet med et hav av forskjellige staveformer som gjør alle mer forvirret, og til syvende og sist blir det bare en nominell forskjell. I navnet blir det to språk, men før eller senere bør de bare slås sammen, for det er ikke noe vits lenger. – Det å dyrke et rent, puristisk – ja, jeg skriver aldri puristisk – men å bestrebe seg på å dyrke et puristisk høgnorsk, det føltes litt sånn godt og rebelsk. I LØPET AV Trisyn, Kosmopolis og Umgangskrigen gjengis Olav Aukrusts dikt «Norrønasongen» i sin helhet. Jakhelln beskriver sitt møte med lomværingen som «en fantastisk oppdagelse». – Gleden i å oppdage at han var en dandy, veldig opptatt av hatter og klær! Jeg så bilder av ham og tenkte: «faen heller, jeg gikk jo spjåket ut som det der da jeg var 17»! – Og så skrev han et nydelig høgnorsk. Han var levende opptatt av det norrøne og filosofi, skulle fusjonere kristendom med norrøn mytologi. Jeg så mye i ham som jeg selv har vært fascinert av, og som jeg drar kjensel på. Jakhelln mener en kan stå i tradisjonen og likevel begå nybrott. Derfor har han motstridende følelser for «sekstiåtterskurkene som begravde Olav Aukrust». Forkjærlighet for det norrøne har vært uglesett siden den tid, skal vi tro Jakhelln, som nå yter sin skjerv for å gjenreise Lom-dandyen. – Alt han skriver om og står for … jeg elsker det. Han skriver om fyllekalas med

spellemenn og folk på glattisen, om og hvordan det er å gå på toppene i Jotunheimen, om kjærlighet, gudslengsel og selvmord. Han var en ung, dekadent poet skråstrek skald øverst i Gudbrandsdalen. Det syns jeg er en ekstremt fascinerende posisjon. «Norrønasongen» ble uimotståelig for Jakhelln, som låner Aukrusts tittel til sin høgnorsk-trilogi, som óg er en song om det norrøne. – Hvis jeg sitter et eller annet sted på kloden og har hjemlengsel, så er det ikke Kardemomme by jeg lengter til. Jeg lengter til Jotunheimen eller til Island, eller til min fars hjemmebryggede øl og pinnekjøtt. – Det er noe man spesifikt kan betegne som norrønt, som står i en gammel tradisjon. Det er ikke et Block Watne-hus og dunjakker og Apache-sykler. Det blir en slags dyrkelse av en norrøn kanon. Jeg forsøker å danne meg mitt eget imaginære Norge. Hva er det jeg lengter mot? VI AVSLØRER AT VI lengter mot noen ord om Jakhellns litterære gjennomgangsfigur: Hvem er denne Bolle Blodkvakk? – Bolle Blodkvakk, ja. Takk for det spørsmålet! Han er en av mine første statister, en stor fugl med nebb – som elsker blodpølse. Han er litt dum, men samtidig litt elskelig; en slags Ivo Caprino-figur fra min fauna, om du vil. Blodkvakk fikk sin første hovedrolle i 2009 – vel å merke on the QT. – I Voguesville er det en hovedrolleinnehaver som heter King, en stor gråmåke som er alkoholisert detektiv og blackabillymusiker. Jeg lot Bolle Blodkvakk få rollen som King, fordi han var så lei av å være statist. King-navnet fikk han etter bluesmusikeren BB King, altså Bolle Blodkvakk King! – Det blir mye lag med forkledninger og effekter, men det er boken hvor han fikk sin første hovedrolle. For meg, så er det nok et slags selvportrett av en naiv småbyskikkelse som har masse temperament og tar ting ekstremt personlig. Kort oppsummert, så … han er Sørlandets fugl. Eg er for eliten, dei serskilt interesserte Eg er for massen, dei serskilt uinteresserte – Fra diktet «Ambivalens» i Trisyn.

Umgangskrigen er siste bind i trilogien Norrønasongen (Cappelen Damm). Boka er ute nå.


Cornelius Jakhelln, norsk forfatter og musiker, bosatt i Berlin siden 2006. Han debuterte med diktsamlingen Gebura Muse (2001). Denne ble fulgt av Yggdraliv (2004), Fagernorn (2006) og Galderhug (2008); alle inngår i et dikterisk prosjekt med tittelen Quadra Natura. Jakhelln vant Cappelens nordiske konkurranse om beste samtidsroman med Gudenes fall (2007). Denne romanen handler om livet i en norrøn underverden og er skrevet i et overraskende og originalt språk. Voguesville (2009) er det man må betegne som en «fantasifull kriminalbok».

«

Hvis jeg sitter et eller annet sted på kloden og har hjemlengsel, så lengter jeg til Jotunheimen eller til Island. 03/2014

59


KUNSTSKOLEN I BERGEN

KUNST

En gruppe kunstnere og kuratorer har blitt invitert til å komme med sitt bidrag i forbindelse med grunnlovsjubileet. NATT&DAG stilte dem disse fire spørsmålene: 1. Hva er ditt prosjekt? 2. Hva betyr grunnlovsjubileet for deg? 3. Er det interessant å lage kunst i Norge, om Norge, for Norge? 4. Hvem eier historien?

SØK NAD FRIS ST

15.M S KO

201

LEÅ

A I R

4 / 1E T 5

w w w. k i b. n o 60

03/2014

K U N S T S KO L E N I B E R G E N M Ø L L E N DA L S V E G E N 8 5009 BERGEN T L F. 5 5 3 8 0 0 5 0

JØRUND AASE FALKENBERG Stavanger museum 1. Utenfor sirkelen utfordrer dyrs status som objekter og eiendom i vårt samfunn. Jeg tar utgangspunkt i naturhistorisk museum og samlingen deres av utstoppede dyr. Jeg har fått to utstoppede fugler fra museet, som jeg har tatt med meg ut og gravlagt i en skog. Slik forsøker jeg å ta fuglene med innenfor en sirkel av empati, vise dem respekt og gi dem en verdighet tilbake. I utstillingsperioden viser jeg dokumentasjon fra denne handlingen. I museets kjellerutstilling med utstoppede dyr jobber jeg med en installasjon som aktiviserer rommet og dyrene ved hjelp av lysende objekter. I møte med utstillingen ønsker jeg at publikum skal bli bevisst sin posisjon som «hersker-art» og reflektere over om det er riktig å behandle andre dyr som våre ressurser slik de tradisjonelt er blitt. Er det noen grunn til at bare mennesker skal ha ukrenkelige rettigheter, mens andre arter kan utnyttes og påføres lidelse og død? Når vi i forbindelse med grunnlovsjubileet ser tilbake på utviklingen som har vært i samfunnet, er det naturlig også å se på hvilke grupper og individer som i denne perioden er blitt undertrykt og som har fått oppgradert sin status og fått rettigheter, som kvinner, barn, mennesker med annen kulturbakgrunn og religion, urfolksgrupper, homofile. Jeg ønsker å peke på at også dyr fra andre arter er en gruppe som bør få sitt perspektiv synliggjort i historien. Ved oppsummering av de 200 årene siden den norske grunnloven ble skrevet, vil det antakelig bli sagt lite om vår behandling av dyr fra andre arter. Grunnen er at utnyttelsen av dem fortsatt aksepteres. Jeg ønsker å stille spørsmål ved denne aksepterte og systematiske nedvurderingen av andre arter. Er det riktig at det skal være slik?

Stillbilde fra Jørund Aase Falkenbergs Inn i sirkelen som vises på Naturhistorisk museum

2. Personlig betyr vel egentlig grunnlovsjubileet ganske lite for meg. Jeg synes det er viktig å markere et slikt jubileum, og det er sikkert mye vi kan være stolte av, men verden er større enn Norge. Jeg opplever jordkloden i dag som et ganske kaotisk sted, med mange alvorlige utfordringer. I et slikt perspektiv blir et grunnlovsjubileum i et lite oljerikt land som Norge ganske ubetydelig. Jeg peker jo også på en gruppe som faller utenfor historien og som ikke vil få være med på feiringen. Grunnlovsjubileet kan være viktig, ha en betydning, dersom det ikke bare blir en feiring av dem som arrangerer jubileet og befinner seg i det gode selskap – «innenfor sirkelen», men om det også reflekteres over dem som ikke er der; de som befinner seg «utenfor sirkelen». 3. Alle kunstnere må ta utgangspunkt i stedet hvor man befinner seg. Det er utfordringer i alle samfunn som man kan ta tak i. Men jeg tenker det er viktig å ha et større perspektiv også. Norge synes i dag foreløpig å befinne seg utenfor rekkevidde av en storm som raser i store deler av verden. Vi må være klare over at vi er i en spesiell situasjon og at vi ikke kan handle som om vi er alene. Jeg tror vi alle har

et ansvar for å forsøke å dyrke fram et globalt perspektiv. Også kunsten kan her spille en rolle – minne oss om at vi er en del av verden. 4. Det vil alltid være de som skriver historien, som definerer den, men jeg har tro på at mennesker kan klare å bli bevisst sin egen posisjon og dermed også de perspektivene som ikke er representert. Fordi enhver tid er så preget av sin egen kultur, er det ikke lett å oppdage de blinde flekkene. Men ved å se på tidligere historieskriving, kan vi bli bevisst dette på en veldig konkret måte. Tidligere ble menneskeslaveri akseptert og forsvart som naturlig, nødvendig og til og med godt for slavene. Kvinners rettigheter har også en kort historie. Finnes det i dag en gruppe som befinner seg i den blinde flekken? Jeg mener dyr fra andre arter er en slik gruppe. De fleste tar det som en selvfølge å spise deres kropper og bruke deres hud og hår til klær. Jeg mener man må stille seg kritisk til enhver tradisjon som behandler andre følende vesener som ting. Ser man på historien har jo også mange former for undertrykkelse blitt forkastet. Finnes det rasjonelle grunner til at det er greit å utnytte andre dyrearter, når vi ikke aksepterer utnyttelse av mennesker?


KUNST

Få biblå på mobil og nettbrett

CHRISTOPHER JONASSEN Stavanger kunstmuseum 1. I korte trekk handler prosjektet om negasjon. Vi retter lyset mot lokalt forankrede kunstnere som ikke er en del av Stavanger Kunstmuseum sin samling, og spør om ikke flere burde være det. Vi presenterer over 80 kunstverk som i utstillingsrommet er plassert i et slags hylle/lagersystem som fungerer som en mellomting mellom

kunstnerens lager og museets arkiv. Vi inviterer så publikum til å bestemme hvilket kunstverk som museet skal kjøpe inn til samlingen. Her kan du være med å bestemme historien! 2. Jeg hadde ikke tenkt så mye over det før jeg ble invitert med på dette prosjektet. Foreløpig har det gitt meg innsikt i museets prosesser, begrensninger og

muligheter, samt økt kjennskap til det lokale kunstfeltet. Det kommer til å bli veldig interessant å se hvordan den nye direktøren vil velge å forvalte museets ansvar videre. Jeg håper på økt satsing mot interessant og fersk samtidskunst, lokal og internasjonal. 3. Tja, ja, nei. 4. Det burde være du og jeg.

SIDSEL CHRISTENSEN Stavanger kunstmuseum 1. Jeg viser en installasjon og performance, en slags intervensjon, på Stavanger Kunstmuseum, i det utstillingslokalet som normalt huser maleren Hertervik. I prosjektet mitt har jeg valgt å se på hvilke historiske kvinnelige kunstnere kunstmuseet huser og forvalter. Det er ikke mange. Jeg fokuserer på maleren Christiane Schreiber, som var aktiv i siste halvdel av 1800-tallet, og ser på hvordan hun ble representert, og ikke representert. Hele prosjektet handler like mye om hva vi ikke ser, som hva vi ser. Og jeg spør om Schreibers liv og arbeid har relevans for meg som kvinne og kunstner i dag. 2. Det er spennende. Jeg er veldig interessert i hvordan vi, både personlig og som samfunn, skaper en identitet og en historie. Ofte er tradisjoner som vi mener går veldig langt tilbake og danner grunnpilaren for vår kulturelle identitet, overraskende nye konstruksjoner. Siden vi er en ung nasjon, blir denne identitetsdannelsen kanskje enda tydeligere når man studerer historien i Norge. Hertervik, som malte et spesifikt norsk landskap, studerte likevel mange år i utlandet, og var egentlig trenet i en mer europeisk tradisjon. Shreiber likeså, hun bodde både i Danmark, Tyskland, Frankrike, Italia og England. Jeg bor selv i London

TOVE KOMMEDAL Stavanger Maritime museum 1. Mitt prosjekt heter Ekho og vises på Stavanger Maritime museum. Prosjektet setter fokus på hvem som er vinnerne og taperne i historieskrivningen og hvordan dette defineres. Utgangspunktet er oppfinneren Hans Sundt Berggraf (1874 – 1941) og hans oppfinnelse av ekkoloddet – en

eBokBib Hundrevis av bøker er tilgjengelige via appen eBokBib med nasjonalt lånekort fra Stavanger bibliotek. www.stavanger-kulturhus.no/ebok

Sølvbergets app Med Sølvbergets app kan du enkelt bestille bøker og filmer, Andreas Faye, malt av Christiane Schreiber i 1861 (Rektorgalleriet, UiA).

for tiden og er født i Danmark, men har hele min oppvekst i Sandnes, og den norske identiteten dypt inni meg, blandet med alt det andre. Så jeg ser nok på nasjonalitet og identitet som noe ganske flytende. 3. Ja, det gir mening å lage kunst i en kontekst man har en intim forståelse av, som liksom ligger under huden. Jeg er alltid veldig bevisst på hvor publikummet mitt kommer fra, og leker spesifikt med de «forventningene» jeg tror publikum har. Å vise et verk i London gir

historie som ikke er en del av Stavanger bys historie. 2. Grunnlovsjubileet kunstnerisk gav meg mulighet til å produsere et verk med utgangspunkt i historien om Beggfaf, noe jeg ellers ikke ville gjort. Personlig er det fint med et historisk tilbakeblikk. 3. Ja, men det med det norske liker jeg å se som en ramme

utvide lånefristen, få gode

for eksempel alltid helt andre reaksjoner enn i Norge. Mye av arbeidet mitt handler om å utfordre de forutinntatte ideene som publikum kanskje har. Derfor kan jeg noen ganger være mer presis når jeg jobber i Norge, fordi jeg kjenner det så godt på min egen kropp. Men det er kjekt å være utlending og «outsider» også. 4. Hvis jeg kunne svart på det i én setning, ville jeg ikke laget et helt kunstverk. Hehe, så kom til Kunstmuseet å se mitt bud på det der!

der innholdet rommer et større menneskelig perspektiv. Det er vel kanskje nettopp det som er kunstens oppgave!

anbefalinger og oversikt over alle våre arrangementer.

www.stavanger-kulturhus.no Sølvberget app på iTunes App Store

Sølvberget app på Google Play

eBokBib på iTunes App Store

eBokBib på Google Play

4. Historien eies av den som får tilgang på historien.

AV ERIK SÆTER JØRGENSEN

03/2014

61


SCENEKUNST

BURK@LERRET Tou scene 7. – 11. mars BURK@LERRET er noe midt i mellom en videoinstallasjon og en performance. Agnes Btffn har tidligere brukt burkaen som metafor for den konsumtrøyen

1

vi i vesten blir påtvunget. Med BURK@LERRET går hun videre langs denne galeien. Prosjektet startet etter invitasjon av den franske multimediakunstneren Gérard Chauvin. Begge kunstnere har på hver sin måte gjort det til sitt hovedpros-

jekt å utforske kroppens fysikk, spørsmål om identitet og identitet knyttet til kjønn. Publikum oppfordres til å ta bilder av seg selv underveis i forestillingen. Disse skal bli en del av verket. CC 150,-/90,www.touscene.com

MASS HYSTERIA – TWO-WOMAN-MACHINE-SHOW Larsen/Stentebjerg Sandnes kulturhus, sal 1 Kinokino Tirsdag 18. mars, kl: 19.00 Mass Hysteria utforsker masse-hysteriske symptomer innen koreografi, også kjent som «unison». Ved å utføre nøyaktig samme materiale avslører duoen både empatiske og apatiske aspekter i en folkemengde. Stykket er bygget på en rekke strenge rekonstruksjoner av videoer funnet på Youtube som skildrer masse-hysteri. På denne måten tilegner duoen seg levende bilder som så videreformidles på scenen. Mass Hysteria er både en plastisk representasjon og et folkemengdesymptom. Koreografi og utøvere: Ida-Elisabeth Larsen og Marie-Louise Stentebjerg Lysdesign: Kristine Hamann Foto: Max Markov CC 200,-/140 www.sandneskulturhus.no

1

Byscenen og Jimmy Legs - Haugesund

www.KARMOYGEDDON.NO #SWEET Rogaland teater 5. februar – 3. april Et av Universets store spørsmål er hvorfor jenter bruker en liten evighet når de skal på do? Hva gjør de der inne? Og hvordan kan de uten problemer være innestengt på et lite rom med toaletter og speil i flere timer?

1

Øystein Nernes

medieverket.no

62

03/2014

Ungdomsteatret kaster seg fryktløst over oppgaven og prøver å gi et slags svar på dette spørsmålet i forestillingen #sweet. Handlingen i stykket er bokstavelig talt lagt til et litt slitt jentedo i Stavanger anno 2014, og som alle vet kan alt skje på skoledassen. Dette er rene utklekkingsanstalten for sladderhistorier, ondsinnede påfunn, vennskap

og allianser. Vi åpner dodøra på gløtt og får et morsomt innblikk i hva som kan oppstå på en helt ordinær skolefest og dagen etter. Dramatiker: Tim Primrose Regissør: Simon Lay Lysdesigner: Børe Borrevik Medvirkende: Ungdommer fra Ungdomsteatret CC 250,-/150,-/125,www.rogaland-teater.no


SCENEKUNST

SNØHVIT Sandnes kulturhus, stor sal Torsdag 20. mars, kl: 18:00 Brødrene Grimms klassiker i en eventyrlig versjon for de minste. Få eventyr har trollbundet som Brødrene Grimms eventyrklassiker om Snøhvit og hennes syv små hjelpere. Når Riksteatret og Oslo Nye Teater børster støv av

1

eventyret, tar de i bruk teatrets fulle spennvidde. Møt Snøhvit, den onde stemoren, det magiske speilet, heksa med det forgiftede eplet, den gode jegeren og fremfor alt våre elskede favoritter – de syv dvergene; Professoren, Glad, Tristen, Gomle, Steintrøtt, Hissigproppen og Blygen. Snøhvit passer best for barn

fra tre år. Spilletid 45 minutter (ingen pause). På scenen: Helén Vikstvedt, Nasrin Khusrawi, Sarah Christine Sandberg, Jørn Morstad, Per Skjølsvik, Knut Wiulsrød og Suzanne Paalgard. Dramatisert av: Torfinn Nag. CC 170,-/120,www.sandneskulturhus.no

EGGUM & SIVERTSEN Stavangeren Fra 26. mars To av våre mest kjente og kjære artister gjennom tre tiår, Jan Eggum og Halvdan Sivertsen, har slått seg sammen under mottoet: Sammen er vi i alle fall to – minst! Eggum & Sivertsen dykker dypt i hverandres sangskatter og presenterer et program bestående av tidløse slagere. Faren for gjenhør med «Kjærlighetsvisa», «På’an igjen», «En natt forbi», «Sommerfuggel i vinterland» og mange flere evergreens er overhengende. Passelige doser nytt materiale av så vel musikalsk som muntlig karakter kan også forventes! www.stavangeren.no

FOTO: STIG HÅVARD DIRDAL

dTurbine

1

GÅ OG SE! – Aftenbladet

SJALUSI Rogaland teater, intimscenen 18. – 19. mars Vi møter tre kvinner som er forelsket i samme mann – og alle bor i samme boligblokk. Advokaten Helen er gift med Lazlo, men han møter den vakre arkitekten Yana som bor i den

1

flotte toppetasjen. Så Lazlo flytter like godt opp til henne. Men en dag møter han Iris i heisen, en ung yogalærer som også bor i blokken. Det blir høy temperatur og mange følelser når kvinnene oppdager hva som foregår. Stykket fremføres av Teater Manu, som er Norges eneste pro-

fesjonelle teater som har tegnspråk som scenespråk. Det er imidlertid også stemmeskuespillere med, slik at man får like godt utbytte om man ikke kan tegnspråk. Forfatter: Esther Villar Regissør: Magne Brevik Scenograf: Per Olav A. Austdahl www.rogaland-teater.no

RØDHETTE OG ULVEN Sola kulturhus, Mediasal Søndag 23. mars, Kl: 12:00, 14:00, 16:00 Gjøgleriet setter nå opp ekstraforestillinger på publikumssuksessen Rødhette og Ulven. Hvorfor går Rødhette alene i skogen? Hvorfor er bestemor syk? Og ikke minst: Hvem har spist Pål sine høner? Rødhette og Ulven er en musikalsk familieforestilling. Humor for voksne og spenning for barn. CC 150,www.solakulturhus.no

1

REN SPILLEGLEDE OG RØFF HUMOR – RA

AV TIM PRIMROSE

I #SWEET ÅPNER VI DODØRA PÅ GLØTT OG FÅR ET MORSOMT INNBLIKK I HVA SOM KAN OPPSTÅ PÅ JENTEDASSEN UNDER OG ETTER EN HELT ORDINÆR SKOLEFEST. FOR ALLE SOM ER ELLER HAR VÆRT TENÅRING. I TEATERHALLEN – 5. FEBRUAR – 3. APRIL BILLETTER: 51 91 90 90 WWW.ROGALAND-TEATER.NO

AV MARI JØRGENSEN

03/2014

63


LITTERATUR

FRA NAVLELO TIL OSLOVE

Hvor lenge varer en krise? I sin siste novellesamling Ingen drømmer om Oslo utforsker Ola Jostein Jørgensen Oslo-beboernes reaksjoner på den største katastrofen siden andre verdenskrig. TEKST KRISTIAN WIESE FOTO HANS NØSTDAHL Hva var utgangspunktet ditt for å skrive denne boken? – Jeg begynte å skrive på den i august 2011, rett etter 22. juli. Hendelsene den dagen satte i gang prosessen med å skrive tekster om Oslo, om den voldsomme Oslokjærligheten folk begynte å uttrykke. Det var den ene siden av det, at jeg ville skrive noe om Oslo, men det andre var at jeg ville skrive noe om de veldig merkelige, rare følelsene som veltet opp i meg og andre når det skjer noe utenkelig eller katastrofalt. Det var mange som sa etterpå at de hadde gått i mange år og ventet på et terroranslag i Oslo, men jeg tror ikke noen var forberedt på hvor sterk den følelsen skulle være.

1

Flere av novellene, for eksempel «Det blir snart mørkt», handler om folk som opplever noe katastrofalt, men ikke klarer å forholde seg til det. Var dette noe du ønsket å gå inn, måten vi reagerer i møtet med katastrofen? – Det er den novellen som har de klareste parallellene til 22. juli, hvor personene i teksten ser på tv mens det skjer noe forferdelig i Oslo, men de er så opptatt med andre ting at de ikke klarer å forholde seg til det som 64

03/2014

skjer. Kvinnen i samboerparet er opptatt av om mannen har vært utro, mannen er opptatt av å kontrollere henne, og broren til mannen er mest opptatt av hvordan media dekker det som skjer, på en helt overfladisk måte. Det er i ferd med å gå opp for dem hva som skjer, men så slipper de det ikke helt inn. De merkelige første reaksjonene vi har før vi helt skjønner hva som har skjedd, det syntes jeg var interessant. Et annet tema jeg opplever at du tar opp er hvordan en krise endrer oss, om den endrer oss. Tror du det stilles visse forventinger til personer som har vært gjennom en krise, at de har blitt forandret? – Det er mye retorikk som handler om det, at man liksom blir sterkere og klokere av å oppleve kriser og sykdom. Jeg er ikke sikker på om det er sant. Hverdagen kommer tilbake, vi kan ikke gå rundt og tenke på krisene hele tiden. Vi skal leve vanlige liv også. Det er også en forventning fra omgivelsene om at man skal legge ting bak seg. Det er ingen som orker å henge med noen som bare snakker om det fæle de har opplevd for to år siden. Da får du fort høre at du må «komme seg videre». Og noen ganger må du kanskje late som. Skyve det til side med vilje, både for egen del og for andres.

Hvordan har det vært å bevege seg inn i dette kriselandskapet? – Jeg skjønte fort at jeg verken kunne eller orket å skrive en bok om 22. juli, men jeg kunne skrive om Oslo, og om noen av de følelsene som ble satt i gang hos meg. Da måtte jeg velge noen andre innfallsvinkler. Jeg synes mange av tekstene er morsomme. Det går an å skrive om vanskelige, fæle ting uten å måtte grave seg ned i det mørkeste hele tiden, men det ligger samtidig et alvor under. Jeg har forsøkt å skrive noe ordentlig om mine egne følelser for byen, og hvordan de har forandret seg i løpet av de snart 20 årene jeg har bodd her. Tror du at det stilles andre krav til forfattere nå, i post 22. juli-samfunnet? Blir den navlebeskuende identitetskrisen vanskeligere å skrive om? – Dommedagsprofetier har alltid vært god business. Det vanskelige er å avgjøre hvilke som er reelle og hvilke som bare er humbug og paranoia. Klimakrisen er reell, det er det

«

vanskelig å tvile på. At det er økonomiske nedgangstider i store deler av verden vet vi, og at terror er en trussel har vi kjent på kroppen. Sånn sett føles det for meg som om vi lever i krisetider på en helt annen måte enn for ti år siden. Men i og med at en gjennomsnittsforfatter bruker tre til fem år på en bok, har vi ikke sett 22. juli nedfelle seg så veldig i skjønnlitteraturen ennå. Men det vil komme, tror jeg, men ikke nødvendigvis som «den store romanen om 22. juli». Jeg har merket på meg selv som leser er at jeg er mindre tålmodig når det kommer til veldig innadvendt litteratur. Jeg foretrekker litteratur som vender seg utover og tar opp litt større temaer. Det kan jeg selvfølgelig ikke generalisere til å gjelde alle lesere, men i fjor kom det flere skjønnlitterære tekster som tok opp i seg den type temaer, og det er lov å håpe at det er en trend som vil fortsette. Ingen drømmer om Oslo (Aschehoug) av Ola Jostein Jørgensen er ute nå.

Jeg er ikke sikker på om det er sant at du blir sterkere og klokere av å oppleve kriser og sykdom.


TEGNESERIE

On the edge? 26.-28.mars Improvisasjon som arbeidsmåte i band

MUSLIMKAPTEINEN

TO THE RESCUE Ms. Marvel skaper forhåpninger om en sosialt relevant superhelttegneserie. AV AKSEL KIELLAND HVIS DET IKKE var for at jeg bruker uforholdsmessig mye tid og krefter på å holde meg selv i skinnet, hadde hver eneste én av disse spaltene handlet om amerikanske superhelttegneserier. Og ikke bra superhelttegneserier heller; mellom Marvels sosiopatisk promoteringsstunt og DCs forsett om å omdanne ethvert snev av egenart og fornuft til en grønn-lilla smørje av voldspornografisk elendighet, har man nok stoff til å fylle minst én gratisavis i måneden.

1

Amerikanske superhelttegneserier er som en pølsefabrikk som holder til i et lokale med gjennomsiktige vegger, og som insisterer på å bruke ‘bilulykke’ som avlivningsmetode for dyrene hvis brusk den benytter seg av. Det er en bransje hvor dumskap, uredelighet og et absolutt knefall for den lunefulle smaken til et bemerkelsesverdig lite publikum utgjør bærebjelkene, og hvor ingenting er verdt å gjøre dersom det ikke kan gjøres taktløst og umoralsk. Likevel hender det i blant at The Big Two – det vil si, i skrivende stund kun Marvel – på mystisk vis greier å koke sammen noen lesverdige tegneserier. Da Mark Waid for noen år tilbake relanserte Daredevil sammen med Marcos Martin og Paolo Rivera, var den en forfriskende tradisjonell og oppsiktsvekkende godt fortalt superheltserie. Kieron Gillen og Jamie McKelvies nylig avsluttede Young Avengers var såpass godt skrevet at det tok lang tid før man i det hele tatt oppdaget at den var en homofest av en – bokstavelig talt – annen verden, og selv om Matt Fraction og David Ajas Hawkguy overøses med mer skryt enn noen Marvel-tegneserie på denne siden av Lee og Ditkos Amazing Spider-Man egentlig fortjener, finner man også der et godt stykke sjangerhåndverk under alle lagene med pastisj. TIL Å GJØRE SÅ mye feil, gjør Marvel i det hele tatt overraskende mye riktig: Skal man dømme etter første nummer, er Charles Soule og Javier Pulidos She-Hulk et estetisk tiltalende stykke lett underholdning, og nylig maktet et klokt hode å overtale selveste Das Pastoras til å tegne et nummer av Thor: God of Thunder. Til og med Brian Bendis’ AllNew X-Men – som egentlig er en kjempeteit tegneserie – er noe jeg finner det forsvarlig å bruke tid på, ettersom Stuart Immonen gjør en såpass fabelaktig jobb med å tegne den.

Men selv om Marvel gir ut en god håndfull ålreite tegneserier – og selv om DCs parade av gjenopptinte 90-tallsfeiltrinn absolutt utgjør et fascinerende skue – er det noe fundamentalt problematisk ved de to forlagenes forretningsmodell som gjør det vanskelig å mønstre noen større begeistring for utgivelsene deres. Selv når Marvel og DC en sjelden gang i blant klinker til med utgivelser som ikke bare er bra til å være amerikanske superhelttegneserier, men genuint interessante arbeider – det eneste eksemplet av nyere dato jeg kommer på i farta er Grant Morrisons Batman-tegneserier – er de tegneserier produsert innenfor svært snevre rammer.

3-dagers symposium på Norges musikkhøgskole og Victoria, Nasjonal jazzscene. Konserter / Åpne øvinger / Samtaler / Lunsjforedrag / Labforsøk / Visning av filmen “Big Freeze” Møt bl.a. Sidsel Endresen, Jon Balke, Audun Kleive, og musikere fra Jøkleba, Vilde & Inga, The Necks, Dan les arbres, Streifenjunko, Eyolf Dale, Albatrosh. Påmeldingfrist: 17. mars Konsertene er åpen for publikum Bill: Kr 180/130 Billettene kan kjøpes via nasjonaljazzscene.no

Og de siste tredve årene har disse rammene blitt dekonstruert og rekonstruert så mange ganger at det er forsvinnende lite subversivt potensial igjen å hente. Man kan ikke lage Watchmen to ganger. DC har prøvd. Det ovenstående er en tungvint måte å påpeke nøyaktig hvor lite sannsynlig det er at Marvels Ms. Marvel skal kunne bli den sosialt relevante superhelttegneserien som første utgave skaper forhåpninger om. Ms. Marvel #1 av G. Willow Wilson og Adrian Alphona er en underholdende og oppsiktsvekkende fint tegnet superhelttegneserie, men det viktige i denne sammenhengen er at den er en underholdende og oppsiktsvekkende fint tegnet superhelttegneserie om en ung, kvinnelig amerikansk muslim med superkrefter og noe som i alle fall minner om en personlighet. Det er naturligvis deprimerende at sosial relevans så ofte koker ned til noe så elementært som å fremstille kvinner og muslimer som mennesker av kjøtt og blod, og det mest oppsiktsvekkende med denne serien er at Marvel først lanserer den nå, i 2014. Men likevel. Superhelttegneserier er en misforstått sjanger, men når den gjøres riktig er den kul – uansett hva folk som i fullt alvor bruker begrepet «grafiske romaner» måtte mene. Jeg sier ikke at Ms. Marvel er et eksempel på superhelttegneserier gjort riktig – det er det altfor tidlig å si noe om – og ettersom Marvel er Marvel kommer de før eller siden til å kjøre hele opplegget rett i grøfta. Det eneste jeg sier er at det er ytterst sjelden en utgivelse fra Marvel Comics engang skaper beskjedne forhåpninger hos den kresne tegneserieleser, og at dette er ett slikt sjeldent tilfelle. Jeg greide til og med å se gjennom fingrene med bacon-vitsene.

Balkongkonserter 2.-30.mars Besøk Operaen og oppdag noen av de aller fremste klassiske utøverne ved Musikkhøgskolen i dag. Konsertserien er et samarbeid mellom DNO&B og Musikkhøgskolen. Bill: Kr 50 Billettene kan kjøpes på operaen.no

nmh.no / Tlf. 23 36 70 00 03/2014

65


MUSIKK

ANMELDELSER

KLASSIKER

MEGET BRA

«

BRA

Resultatet er en overslipt beninstasjonsmagnet. – INGEBJØRG BRATLAND, SIDE

«

SKEPTISK

70

TRIST

FAIL! LOL

«

Det er nesten umulig å peke på hvorfor søppeltømming pluss onani er lik poesi. – ST. VINCENT, SIDE

71

MØ er langt mer opptatt av substans enn tyggegummi. – LES INTERVJU MED MØ PÅ SIDE

72 03/2014

67


MUSIKK

MYTOMANIERT

MØ No mythologies to follow CHESS CLUB RECORDS

Danske Karen Marie Ørstedt er tidligere aktivist, har spilt i punkband, jobbet med Diplo, lovprist Spice Girls som inspirasjonskilde, og viste med den eklektiske, men gode Bikini Daze EP at hun mestrer både livsbejaende synthpop så vel som hjerteskjærende ungdomsballader. Det er noe motsetningsfylt i den 25 år gamle dansken, noe hennes nye album No Mythologies To Follow (et frihetsmantra godt som noe, vil jeg mene) også bidrar til. I tillegg til Spice Girls nevner hun ofte Sonic Youth, og de to gruppenes ungdommelige ungdomsopprør – om enn rotfestet i henholdsvis kommersielt kjempeapparat og 50 år gamle ungdommer – høres på albumet, som er et virvar av innfall iblandet arrogant 90-talls opprør. Samtidig er det mange spor av sent 2000-talls M.I. A og Santigold i den spradende selvsikkerheten, og nyere Blood Oranges følsomme RNB-avart sniker seg inn blant de mykere partiene. Allerede fra første spor klarer MØ å dekke over mye musikalsk landskap; «Fire Rides» er en mindre teatralsk Susanne Sundfør, «Maiden» sjangler avgårde med Vampire Weekend-riff og M.I.A på hakkete fremdrift, mens «Never wanna know», som også var på Bikini Daze, like godt kunne

5

vært en ballade fra en mindre sedat Lana Del Rey eller en mer blasert Adele. Men likevel ikke: Det mest interessante er ikke hvor den musikalske inspirasjonen ligger, men måten MØ klarer å fylle de mange musikalske utfluktene med kraft. Selv på de mest sedate Lana del Rey-aktige låtene viser hun en nesten ukontrollerbar energi; bak lagvise synthvegger er det kaskader av håndklapp, koringer, ad-libs, utrop og refrenger som glir over i dansk overmot og som speiler både hiphop- og punk-bakgrunnen. Ungdom! I intervjuer har MØ, selvsikkert hestehalehoverende på pressebilder som en blanding av Sporty og Scary, pekt på Spice Girls som sin første musikalske inspirasjon. Det er også mye Spice Girls på No Mythologies To Follow: Poplåtene i bunn, de mange utrykkene – i Spice Girls hendig klistret på fem forskjellig jenter, i MØs tilfelle samlet i én – og den lekne opposisjonen; hos Spice Girls er det «girl power», hos MØ bare power, rettet i alle retninger. I det hele tatt er det noe ungdommelig prøvende over No Mythologies to Follow. Der den kjølige, nordiske synthpopen selv på de mest hjerteskjærende låtene kan virke kalkulert, er det blandingen av den overivrige kraftfullheten, den selvsikre arrogansen, og den innesluttede usikkerheten som gjør albumet vellykket. Daniel Ramberg

Foto: Thomas Skou

TARRUS RILEY Love Situation CANNON/JUKE BOXX/IMPORT

Vi har en situasjon Med sine respektive hyllester til svunne reggaetider, Reggae Music Again og Sweet Jamaica, leverte Busy Signal og Mr. Vegas i 2012 to av de sterkeste albumene vi har sett i sjangeren i nyere tider. Førstnevnte med en karrieresementerende og sammenhengende retur til reggaeformat og 80-tallet, den andre med en musikalsk feiring av Jamaicas femti år i frihet. Om det er et tegn på at alt var bedre før kan diskuteres. Det har nok like mye med å gjøre at de av den nye generasjonen reggaeartister som har mer enn et par hits og en morsom dans i seg, ofte er de som også kan historien sin. Tarrus Riley er definitivt en av disse, av en annen støpning enn den gjengse dancehallvokalist. Allerede da han slo igjennom i 2006 føltes han som en gammel kjenning. Tarrus er en sanger av den klassiske skolen, og er allerede oppe med legender som Beres Hammond og Cocoa Tea. Love Situation er annonsert som en skive basert på Rock Steady-soundet fra slutten av 60-tallet, med en moderne tvist. Det vil si soulinspirert reggae om kjærlighet og sånn, med vakre harmonier. Man kan se på de to årene fra 66-68 da Rock Steady regjerte som de mest fruktbare årene i reggaehistorien. Med hoffsaksofonist Dean Frasier bak roret sammen med den kvalitetssikrende Juke Boxx-gjengen er dette en slags

5

FREDFADES & IVAN AVE Breathe EP KINGUNDERGROUND

Friskt pust Sjokkreaksjonen etter de første gangene jeg hørte den norske rapperen Ivan Ave har for lengst sluppet taket, men selv seks år etter at The Afeeliated slapp debutmixtapen Saving The City vol. 1 blir jeg fortsatt like imponert over hvor lite «average» denne 25 år gamle rapperen er. Som jeg (sikkert irriterende ofte) har for vane å si, finnes det ingen på hans nivå i Norge når det kommer til denne typen rapping – dypt

5

68

03/2014

forankret i 90-tallets magiske og jazz-baserte New York-hiphop. Samarbeidet med Stavangerbaserte Bishop har med tiden blitt skiftet ut av produksjonsbakteppet til Oppsals sample-autist #1 FredFades, uten at det har forandret det nevnte signatursoundet altfor mye. Det er da også her eventuell konstruktiv kritikk av Ivan kan trekkes fram, i og med at det strengt tatt har blitt servert mye av det samme nå. Og det til tross for at utgivelsene har fortsatt å holde samme høye nivå. Dette er selvfølgelig også årsaken til at unge Ivan ikke har oppnådd samme suksess eller

oppmerksomhet som sine mer medieyndling-åpenbare og periodetypiske kolleger Lars Vaular, Kaveh og Arif. Samme hvor gjennomgående vakker, genial og kvalitetssertifisert musikken til Fred og Ivan er, besitter den samtidig null fokus på hitpotensiale og standout-faktor. Førstnevnte er det nok ingen av oss som vil se gutta prøve seg på, men etter alle disse årene som fan går jeg fortsatt og håper på den der definitive låta som endelig hadde satt Ivan Ave på kartet. Gudene vet han fortjener det. Mathias Rødahl

våt drøm på papiret, og nesten i praksis også. Hvis du lengter etter varme 60-tallsgrooves blir du skuffa, men med Tarrus Riley sin monumentale stemme blir det aldri feil. Moderniseringen gjør at det lyder mer som Lovers Rock enn Rock Steady, og Tarrus drar veksel på moderne R&B-elementer. Sistnevnte med stort hell. Det

er som låtskriver at Tarrus Riley virkelig stiller i en egen klasse. Han skriver komposisjoner, ikke chants. En noe høy slippfrekvens gjør at det likevel er litt høyt og lavt, og på Love Situation finner vi Tarrus med skuldrene senka, på godt og vondt, men aldri så vondt at det ikke er litt godt samtidig. Jørgen Nordeng


MUSIKK

OUTKAST

MOONSHINE BANDITS Calicountry

US

SUBURBAN NOIZE RECORDS

Ingen månelanding Du har kanskje ikke hørt om Moonshine Bandits tidligere, men med en foreløpig tiendeplass på Billboards rapalbumliste, samt millioner av YouTube-views, er det bare å ta til etterretning at det dessverre eksisterer et marked for talentløs rapping over grusom countryrock der ute. California-gutta Brett Brooks og Dusty Dahlgren beskriver selv musikken sin som «én del Johnny Cash og én del Beastie Boys, blandet med en dæsj dansejenter», men selv om gruppa helt sikkert tiltrekker seg et bråte Jack Daniels-skjenka gladjenter på The Saddle Ranch, er det selvfølgelig ingenting av hverken Cash eller Beasties å oppdrive her. Å si det motsatte er intet mindre enn blasfemi ovenfor begge leire – som jeg forøvrig har gjensidig respekt for. Countrymusikk har nemlig alltid vært en guilty pleasure her i gården, men til tross for at et forsøk på å blande sjangrene høres ut som en dårlig ide, kunne ingenting ha forberedt meg på hvor fælt Moonshine Bandits er. Faktisk får dette albumet Nelly og Tim McGraw-samarbeidet «Over

1

QUEENS OF THE STONE AGE US

THE NATIONAL and Over» til å høres fantastisk ut – noe det er langt fra å være. Likevel har denne duoen altså en lojal fanbase, typisk nok kalt «The Shiner Nation». Lokalisert over hele verden – fra guttas hjemstat til Japan og jammen meg også i Sverige (hvis vi skal stole på bandittenes presseskriv). Forhåpentligvis sprer makkverket seg derimot ikke over grensa, da vi strengt tatt sliter nok med

egne tullete drekkeband som det er. Ja, for dette handler jo selvfølgelig ikke om musikk, men om å chugge ned billig øl til man ender opp i grøfta. Ikke at dét nødvendigvis er feil, men akkurat i dette tilfellet kan man sammenligne med Insane Clown Posse – uten sminke og deres morsomme juggalos. Nei, takke meg til noe Vassendgutane! Mathias Rødahl

US

RÖYKSOPP & ROBYN Do It Again 2014

TODD TERJE LIVE

JANELLE MONÁE US

THOMAS DYBDAHL

HIGHASAKITE

Neneh Cherry w/ RocketNumberNine Neutral Milk Hotel | Slowdive King Midas | Little Dragon Angel Olsen | Bill Callahan Blood Orange | Mayhem Emilie Nicolas | The Julie Ruin SE

US

UK

SE

US

US

30th Anniversary show

US

US

Jonathan Wilson | Thulsa Doom | Jungle Johndoe | Bombino | John Wizards   | Farao Nadine Shah | Joey Bada$$ | Store P Sharon Van Etten | Windhand | Spidergawd Hanne Kolstø | Omar Souleyman | Brody Dalle Darkside | Bloody Beach | Deafheaven Lulu James | Daniel Kvammen US

UK

ZA

UK

US

US

US

SY

K. MICHELLE Still No Fucks Given THE ACADEMY

Michelle, my bell I likhet med Pleasure P valgte Love & Hip Hopkranglejenta K. Michelle å gi sine lyttere en gratisutgivelse på årets Valentine’s Day, men der slutter også likhetene mellom de to R&B-kollegaene. Den selverklærte «realest bitch in the game» – som heller lager musikk for «the hearts than the charts», har nemlig langt mer på hjertet enn bare romantikk og kjærleik. Denne gangen kommer dramaet dessverre litt i veien for de lovende taktene hun viste fram på fjorårets debutalbum Rebellious Soul. Den pågående «diva-beefen» med stadig mer

3

populære Tamar Braxton (ja, søsteren til Toni) er kanskje interessant for reality-tittere, men som musikkinteressert er to voksne kvinners offentlige drittkasting bare smertelig å overvære. Noe som forøvrig også gjelder bortkastet bruk av energi på hvem som brukte ordet «ratchet» først. Kom igjen Michelle, du er en 29 år gammel kvinne! Når dramaet havner i fokus, ender musikken opp med å lide, noe hennes flotte stemme ikke klarer å redde denne gangen. Still No Fucks Given har over dobbelt så mange spor som den nevnte debuten, og kunne med gode kuttet halvparten for å gi rampelyset til låtene som faktisk fortjener shine. Den tullete oppførselen er dog ikke alltid irriterende, og når

hun setter av et spor til Justin Bieber og hans nylige utagering, blir det selvfølgelig morsomt: «Oh Justin Bieber you can call me/I know that you’re a little black boy, down in your soul/Media trying to act like you’re out of control/ Do you like fried bologny and grape Cool-Aid? Date a black girl, don’t be afraid». Ikke at en fyrrig dame som K. Michelle og Betsy (Kallenavnet hun har gitt sin egen rumpe, jou. anm.) hadde vært optimalt for unge Biebs akkurat nå. Her er det nemlig nok ratchetness for en hel sesong av Love & Hip Hop: Atlanta, New York OG en eventuell versjon for Los Angeles. Så gjør deg selv en tjeneste, og hold deg unna Michelles gneldring denne gangen. Mathias Rødahl

US

US

UK

TØYENPARKEN 5.– 9. AUGUST OSLO

Billettservice.no 81533133 oyafestivalen.no

Øyafestivalen er støttet av Oslo kommune, Kulturdepartementet og Utenriksdepartementet

03/2014

69


MUSIKK

Foto: Vibeke Heide

Drømmer du om en kreativ og morsom karriere?

- Bli frisør! l Jobb sammen med spennende mennesker i en sosial bransje l Skap noe nytt hver eneste dag – ingen dag er lik! l Jobb som stylist eller innen foto, film eller tv-bransjen

VI HAR SKOLER I:

Oslo Bergen Trondheim Sandnes Tromsø

Skolene har rullerende opptak med oppstart i august og januar Ta kontakt med rekrutteringsansvarlig Trine.Elden@raise.no eller ring 48 99 93 19 Søknadsskjema finner du på våre hjemmesider: www.norskfrisorskole.no

VI LEGGER GRUNNLAGET FOR DIN KARRIERE!

70

I WAS A KING Isle of Yours WARNER

Muligheten av en øy Det ligger vel allerede en latent nostalgi i bandnavnet; noe 35-åringer kledd i Pavement-tskjorter kan mumle halvhøyt til seg selv, idet de samles foran scenen som en tenåringsfanklubb før sommerens Neutral Milk Hotel-konsert på Øyafestivalen. Eller før I Was A King-konsert? Ikke umulig, for Egersund-bandet treffer et Øyatypisk segment med årets gode Isle Of Yours, som for øvrig skjener litt vekk fra bandets vanligvis tidsrelaterte albumtitler. Allerede i 2007 ga I Was A King ut fremtidsoptimistisk titulerte Losing Someting Good For Something Better, og kontret dermed sitt eget bandnavns bakoverskuende fortidshyllest, før selvtitulerte I Was A King (hva er vel mer nostalgisk enn å rette blikket mot seg selv?) ga VG-listeplass og sekser-terninger. Old Friends (her kan man velge selv – venner fra

4

gammelt av, eller venner som er blitt gamle sammen?) fra 2010 ga Egersund-bandet sitt virkelige gjennombrudd og Spellemannnominasjon, før You Love It Here (endelig litt nåtid!) fra 2012 sementerte bandets rolle som et av de norske bandene som får gode anmeldelser, har en skinnende stjerne i visse miljøer, og ellers glir litt under raderen. Hva så med årets utgivelse Isle Of Yours? I de blindes rike er den enøyde konge? Det kan være at tittelen viser til et dikt av Pablo Neruda, som blant annet handler om at Neruda, i eksil, savner hjemlandet Chile. Nostalgi, altså, bare at i I Was A Kings henseende er det mindre land, mer band, og mindre konkret landskap, og mer – unnskyld floskelen – musikalsk landskap. Men er øya beboelig? Om noe er det en øy formet av noen ganske konkrete 90-talls-strømminger og bølger, men I Was A King finner spennende og innovative måter å bygge ny grunn på. I tillegg fortsetter bandet forrige

albums utviklingen vekk fra den umiddelbare 60-tallspopen, uten å miste det melodiøse. Frode Strømstad er fortsatt en sjarmerende spak vokalist som likevel fungerer bra som frontmann, og produserer og skriver godt sammen med Anne Lise Frøkedal, som synger dempet på blant annet albumets førstesingel «One Of Us». Isle Of Yours avsluttes med nettopp «Isle Of Yours», som ender i et hihat-øs som sveller opp som bølger, repetitive og massive, brutt mot en enslig, høy tone, som en sjøfugl i vindkastene. Det er et av mest vellykkede sporene på Isle Of Yours, og med sine nesten seks minutter er det det med god margin lengre enn samtlige låter bandet har gitt ut tidligere. Kanskje markerer sporet også hvordan intet album er en øy, og at Isle Of Yours fungerer mer som en halvøy. På den ene siden koblet til bandets tidligere utgivelser, og ellers omgitt av uutforsket farvann. Daniel Ramberg

overslipt bensinstasjonsmagnet. Å forvente noe annet hadde jo vært naivt, men jeg vil benytte muligheten til å gjøre oppmerksom på at dette er en artist som er oppfostret på stev, feledyster og det som er av folkemusikkens råskap. Derfor er det litt håpløst å se hvordan markedskreftene

nok en gang har lyktes i å ta brodden ut av et ungt talent. Selv om den glassklare og penetrerende stemmen hennes kommer til sin rett, skulle jeg gjerne likt å høre den i et mer utfordrende arrangement enn etervennlige 3:50-maler. Inger Lise Hammerstrøm

INGEBJØRG BRATLAND Berre Meg UNIVERSAL 2014

Mitt lille lam Det var én artist som utmerket seg under minnegudstjenesten i Oslo Domkirke 30. juli 2011. Da Ingebjørg Bratland med sin eiendommelige hodeklang, diksjon og tilstedeværelse framførte Nordahl Griegs «Til Ungdommen», a capella, var det som om hun hadde skrevet den til vår landesorg. Fra hun begynte med kveing som 5-åring har Ingebjørg gått gradene, blitt nordisk mester i folkemusikk, gjort samarbeid med han Odd (Nordstoga), fått Kongen til å gråte med sin tolkning av «Den fyrste song», og vunnet Spellemann. Når hun i en alder av 24 år nå gir ut sin første soloplate, er det ikke overraskende at signaturen hennes har falt på en major label som Universal. Markedskreftene har forstått verdien av Ingebjørg. Hennes kall er imidlertid ikke låtskriving, dermed åpnet det seg noen forbasket gode muligheter for landets tekstforfattere. Ingvar Hovland, Hilde Myklebust, Stein Versto og Odd Nordstoga er blant dem som har fått levere tekstbidrag på Ingebjørgs første utgivelse. Bortsett fra Odds bidrag, som stikker seg ut som en typisk nordstogsk låt, er det Espen Lind som er dominerende melodimaker. Her har Universal satt alle kluter til for å breake dette lovende lammet, med anerkjente bransjefolk. Resultatet er dermed, ikke overraskende, en

4

03/2014

NORSK FRISØR- OG HUDPLEIESKOLE


MUSIKK ANGEL OLSEN Burn Your Fire For No Witness JAGJAGUWAR

Folk yeah, Angel Olsen! Jeg har aldri vært helt innforstått med ordspråket «kjærlighet eller lykke kan ikke kjøpes for penger». Jeg kan med – en urovekkende – lekende letthet se for meg et liv hvor jeg hadde vært langt mer lykkelig hadde jeg hatt masse penger, og kanskje til og med uten en livsledsager; jeg har nemlig hørt at kjæledyr utgjør nesten samme nytte. Til forskjell kan jeg ikke se for meg all musikk være fritatt for kjærlighet og stinn av gryn (en sannhet med modifikasjoner). Musikk – være seg at det vokser ut av smerte, melankoli, gledesrus eller et begjær etter skjønnhet – vil alltid, i mine øyne i alle fall, være på sitt mest tilforlatelige når det er på ekte-ekte-bunnløs-brønn-av-sorg. Nå, det er saktens ingen nyhet at musikere lefler med følelser, selv om det dessverre ofte er underlagt

5

en rekke selvfølgeligheter i form av billige metaforer hinsides all anstendighet. Men av og til er det noen som skyter ballen stang inn, og samtidig etablerer hva det er som fungerer for å formidle hjertesmerte. Angel Olsen for eksempel – som foruten å stille en rekke spørsmål om hvorfor kjærligheten ikke alltid er et mattestykke som går opp – gir svaret på hvordan allmenngyldig følelsesliv kan forvandles til noe veldig særegent. Dette er selvfølgelig bare vill gjetting, men jeg ser for meg at den unge Olsen tapetserte soveromsveggen sin med postere av Sandy Denny, Vashti Bunyan, Linda Perhacs og Richard & Linda Thompson. «Enemy» er som spyttet ut av en av Dennys såre låter – som i retrospekt er ekstra såre fordi man vet at Dennys død ble forårsaket av en kombinasjon av rusmisbruk, et fall ned en trapp, og etter sigende en mor, så flau over sin datters forfall, at hun ikke ville ta henne med til sykehuset. Folk-

elementene er tilstedeværende, summende i bakgrunnen, men ikke påtrengende. Dét hadde tatt fokus vekk fra Olsens vibrato på stemmen – en imponerende egenskap i utgangspunktet, men desto mer i Olsens tilfelle fordi hun gjennomfører det med stålkontroll. Produksjonen er følgelig ofte strippet for forstyrrende informasjon, nesten som for å understreke det ensomme og eksistensielle ved tekstene til Olsen som, vel, utelukkende er deppa par excellence. På «Windows» er det nesten lett å ønske koringen vekk nettopp fordi stemmen alene har så mange gode kvaliteter. Det er selvfølgelig et ørlite minus, om ikke bare dust flisespikkeri, når låten avrunder et album som starter et sted mellom Moldy Peaches og Loretta Lynn («Unfuck The World»), går via fuzzy indierock («High & Wild») og ender opp i en selvsikker videreføring av folkens helter. Karima A. Furuseth

JUVENILE Fundamentals RAP-A-LOT/IMPORT

Fundamentale sannheter Hvem husker Juvenile? Ikke så mange om et par år hvis han fortsetter langs denne ruta. Altså, veien er den samme som han har vandret på siden 90-tallet, men Fundamentals er uengasjerende, selv for en gammel faen som meg selv. Jeg er oppriktig glad i Juvenile som rapper, og synes han holdt seg bra utover 2000-tallet. Både Cash Money-perioden med Hot Boys, og seinest Reality Check fra 2006, står støtt som fjell. For oss som ble blåst over ende av Cash Money Millionaires sitt inntog mot slutten av 90-tallet, har Juvenile en spesiell posisjon. Han er den egentlige pappaen til Lil Wayne, og faren til Gucci Manes snublende syngestil, noe så sjeldent som en god bouncerapper, og han er en som mange har basert stilen sin på. Så mange at han nå risikerer å høres ut som nok en kopi av seg selv. De siste årene har det ikke vært like mye futt i kanutten. Hans overgang til Rap-A-Lot Records ga håp,

3

visjoner om en ny vår. Kanskje Juvenile kunne teame opp med noen av husets produsenter, reflektere litt, og levere en gammelmannsklassiker av rang? Det ville vært mye forlangt, selv når han teamet opp med sin gamle Cash Money-bror Mannie Fresh på Rejuventation (2012) slo det ikke gnister. Det er noe med en litt brautende klubbrapper i 40-åra som ikke klinger like bra. Man kan ikke eldes med samme stil som … la oss si Scarface eller Big Boi. Juvenile er langt mer enn en klubbrapper, men for meg ender Fundamentals opp som en mer eller mindre generiske utgave av Juveniles storhetstid. Ikke misforstå: er du like stor fan av Juvenile som meg, så får du et par hyrdestunder på denne plata også. Jeg tar meg i å sitte og legge godvilja til, og på låter som «Pay The Rent» med Young Jeezy og Yo Gotti og «Close Around» får han ånden over seg og håpet blusser opp. Og så roter han det til. Det var jævla godt å høre stemmen din, Juvenile. Men du må nesten bruke den til noe litt bedre enn det her. Jørgen Nordeng

ST. VINCENT St. Vincent UNIVERSAL

PLEASURE P Break Up To Make Up SWAGGA ENTERTAINMENT

Vellykket comeback Med et navn som Pleasure P er det mer eller mindre opplagt at man før eller senere vil slippe en Valentine’s Day-relatert utgivelse, noe den rutinerte Marcus Cooper også gjorde for noen uker tilbake. 29-åringen har stått på egne bein etter bruddet med gamlegruppa Pretty Ricky i 2007, men aldri helt klart å følge opp deres felles høydepunkter «Grind With Me», «Your Body», og selvfølgelig «On The Hotline» – som den dag i dag fortsatt sørger for usømmelig dansegulvoppførsel. Til tross for manglende kommersiell gjennomslagskraft er det likevel liten tvil om at den godeste Pleasure er blant R&B-ens mest undervurderte stemmer, noe som gjorde Break Up To Make Up til en hyggelig overraskelse. Faktisk er dette hans første låtsamling siden 2009-solodebuten The Introduction of Marcus Cooper, og den viser at Florida-sangeren fortsatt har det som skal til for å levere en fin-fin fullengder. Først må man likevel ta manuelt grep og slette de EKSTREMT

5

irriterende interludene med DJ Clue, som man av en eller annen grunn har valgt å sprite opp skiva med – inkludert effekter som ufattelig høye eksplosjoner og sjokkframkallende pipelyder. Med Clue og mixtape-maset hans ute av verden får P sine serenader derimot fokuset de fortjener, og med tanke på det tematiske spares det selvfølgelig ikke på hverken hjerte eller smerte. Fra «Letter To My Ex», reggae-humpende «Kiss Me», flotte «Forever My Lady» og puleåta «Sex Mechanic» som bare kan avsluttes på én måte – med jamrende gitarsolo. På mange måter svipper Pleasure P innom de fleste av R&B’ens perioder i løpet av Break Up To Make Up, som passende nok avsluttes med blant annet «Is It Good Enough For Me» og «Soaking Wet». To flotte låter hvor man kanaliserer soundet til respektive D’Angelo og DeVante Swing på overbevisende historisk måte. Utgivelser som dette kan fort vippe til hvilken som helst side av kvalitetsskalaen, men Pleasure P viser at han fortsatt har plenty av R&B-krutt, og setter høye forventninger foran det annonserte oppfølgerskiva King of Romance. Mathias Rødahl

Potent pop «I prefer your love to Jesus», forklarer St. Vincent (Annie Erin Clark) på «I Prefer Your Love». Det er ikke, til tross for at artistnavnet St. Vincent referer til Saint Vincent’s Catholic Medical Center, en fraskrivelse av religiøs tilhørighet, men snarere en ode til det verdslige. St. Vincent er et smart og kooky album som tar for seg svært dagligdagse rutiner som for eksempel det å tømme søpla for så å masturbere («Birth In Reverse»). Du kjenner deg igjen ja? Tenkte meg det. Albumet er like all over the place og distansert som en dag i livet, skiftende i takt og tone, som om hver idé er en idé verdt å følge og utforske, og et konsentrat av en million innfall satt i et slags system. På St. Vincent er autonome toner temmet av Clark til et popdiktatur, hvor de personlige tekstene elegant blir sammenflettet med det artsy lydbildet av blåserrekker, trommemaskiner og snurrige gitarsoloer. Siden gjennombruddet med andrealbumet Actor i 2009 har Clark befestet sin rolle som en av de mest innovative leverandørene av popmusikk, kanskje best eksemplifisert med hans forrige utgivelse (som var et e-mail-

5

basert!) – samarbeidsprosjektet med tidligere frontfigur i Talking Heads, David Byrne. Ikke at Clark har tatt syvmilssteg med lydbildet siden hun debuterte, men St. Vincent føles først og fremst som en videreføring av nevnte samarbeidsprosjekt Love This Giant. Der hvor det tidligere var enkelt å trekke paralleller til artister med (tidvis) lavmælt lynne som Regina Spektor, Cat Power og Feist, bør man nå legge til en klype Talking Heads, et gigantisk rom for eksperimentering og en hel del lydeffekter av varierende ugjenkjennelighets-grad («Rattlesnake»). Dessuten, bortsett fra å være langt over gjennomsnittet god til å drible (sjekk en imponerende gjennomgang på Rookie), har Clark gitarferdigheter de fleste av oss bare kan drømme om. Essensen av St. Vincent er vrien å få dreisen på fordi det ofte kan være vanskelig å identifisere akkurat hvorfor man (les: jeg) synes låtene appellerer. Til tross for, eller kanskje nettopp derfor, er det her albumets styrke ligger. Det er nesten umulig å peke på hvorfor søppeltømming pluss onani er lik poesi, som det er kinkig å forklare overfor noen hvorfor ting er vakkert – og av og til blir det å dekonstruere popalkymi bare å møte seg selv i døra fordi det er ditt liv hun synger om. Karima A. Furuseth 03/2014

71


MUSIKK

«

Vi er så privilegerte i Skandinavia at vi bare kan dra steder for å bli feite og solbrente.

MØDELIG VÅPEN Når MØ skriver låter sitter den skandinaviske misantropien løst i pennen. TEKST HANNE CHRISTIANSEN OG KARIMA FURUSETH FOTO CHRISTIAN BELGAUX DANSKE KAREN MARIE ØRSTED (MØ) oppfyller ikke de stereotypiske kravene til en popartist, men det er kanskje nettopp derfor tiden mellom debut og suksess bare er skarve to år. Siden 2012 har hun blitt en av nøkkelpersonene i dansk popeksport, lånt vokal til Avicii og blitt en Diplo-affiliert artist. Alt dette før hun har gitt ut et eneste soloalbum. Men ikke la deg lure av popprefikset, og radiovennlig-house-samarbeid – MØ er langt mer opptatt av substans enn tyggegummi.

1

Du har blitt kalt en tomboy, som i en musikalsk kontekst bare er en latskapsterm for jenter som ikke er tilbøyelig til å svinge naken på en wrecking ball. Kan det være fordi du er dansk og har en bakgrunn fra punk-bandet Mor? – Vel, jeg antar at jeg alltid har hatt masse guttevenner og at jeg aldri har vært en jente-jente. Så det er vel en naturlig ting. Og som du sa, så har jeg en bakgrunn i punkmusikken. Hva er den største differansen mellom skandinaviske kvinnelige artister og alle «Lana Del Reysene» der ute? 72

03/2014

– Jeg vet ikke, mange spør hvorfor jeg tror kvinnelige skandinaviske musikere er så forskjellige fra resten av verden. I Skandinavia er vi så privilegerte, og vi har mer penger, så folk har muligheten til å eksperimentere med å uttrykke seg selv, og erfare seg selv. Jeg tror det er derfor det er så mange skandi-acts. Du har blitt sammenlignet med Santigold og M.I.A, som begge har jobbet med den anerkjente produsenten Diplo. I høst var det din tur til å gi ut en låt med ham. Fortell! – Jeg ble veldig overveldet da jeg hørte låten «Get Free», og siden den gangen har jeg vært kjempefan av Major Lazer (Diplos samarbeidsprosjekt med Switch, jou. anm.). Så da samarbeidet ble en realitet, var produsenten min og jeg helt «uaaaaaaah». Det var ganske crazy. Hvordan fungerte samarbeidet? – Det har vært ganske chilled-out på en bra måte. Produsenten min og jeg fløy til Amsterdam hvor vi hadde en kort session sammen. Siden har vi sendt materiale frem og tilbake. Remi produserte, Diplo produserte og jeg skrev tekstene og melodiene. En moderne måte å samarbeide på, hehe. Musikkvideoen til «XXX 88» starter på soverommet hos en tenåring, og vi har hørt at du har tatt opp mye av vokalen i ditt eget soverom. Forsøker du å tematisere tenåringsangst?

– All vokalen min tatt opp i mitt gamle soverom – faktisk i foreldrene mine sitt hus, som ligger på øya jeg kommer fra. Og ja, veldig. Jeg er tjuefem nå, men jeg føler meg fortsatt som en post-teen, og mange i min generasjon og blant mine venner er fortsatt «in between». Fortsatt forvirret, og fortsatt med tenåringsangst og «aaaarrgh, hva er det som kommer til å skje?». Alle forsøker å finne ut hvem de er. Og tenåringsårene har blitt spredt utover en periode over tyve år. Før var det sånn at du ble voksen når du ble atten. Nå er det fra du er tretten til … trettifem.

Hvordan får denne fascinasjonen for tenåringsliv utløp i musikken? – Jeg er veldig, og det har jeg alltid vært, interessert i sinnet til en tenåring. Da jeg var tenåring, og det tror jeg er noe mange opplever, ble verden snudd på hodet og alt føltes så sterkt; som det første kysset ditt, og første gangen man drikker seg full. I denne perioden er man også – uten at det er en god ting, egentlig – veldig selvsentrert fordi man er utrolig usikker på seg selv. Det var en fyr som fortalte meg at kjemien i hjernen til tenåringer ligger tett opp mot psykopatens, fordi man bare ser seg selv og tingene man selv gjør. Det er interessant å se på hvordan folk foretar seg helt sprø ting fordi de føler så mye; og ganske søtt på en måte, fordi man lar seg selv fare, uten å tenke på å være rasjonell eller moralsk korrekt. Man er bare «aaaaaah» (gestikulerer) og det er inspirerende. Hva er det beste og verste med å være en tenåring i Skandinavia?

– Hehe. Det beste, i Danmark i alle fall, er at man kan drikke på gaten, og på sommeren kan man drikke i parker, og det er fantastisk. Men det kan man ikke gjøre i Sverige eller Norge! Og det verste … hm, det verste er nok at vi har mye mer penger enn mange andre steder i verden, og så mange muligheter. Det kan være vanskelig å kontrollere når man er tenåring i Skandinavia.

Hva gjør deg mest bekymret ved tanken på å bli gitt ut på major label? – Det jeg er mest nervøs for er at fans som har støttet og fulgt meg ikke kommer til å like det. Mitt største ønske er at de kan relatere seg til det og elske det. I fjor høst slapp du «Bikini Daze EP» via Pitchfork, er det en referanse til Bikini Kill? – Nei, det er en snippet fra en sang jeg skrev på en veldig kort ferie i Mallorca. Vi har vært ekstremt opptatte dette året, og dette var en av de eneste feriene jeg fikk ta på egenhånd. Jeg lå ved bassenget og studerte alle menneskene som var solbrente og fulle av fett etter solkrem, og tenkte at «fuck man; disse menneskene venter på å bli solbrente, de venter på at noe skal skje». Som jeg sa tidligere, og som jeg kan snakke om i evigheter, vi er så privilegerte at vi kan bare dra steder for å bli feite og solbrente. Vi bare drar til et basseng for å sitte der og ikke gjøre noe. Det handler om kampen om dette, at du burde dra ut og gjøre noe. No Mythologies To Follow slippes 10. mars. Se videointervju med MØ på ND.no.


Facebook.com/nattogdag

FĂ˜LG

Twitter @nattogdag

Instagram @nattogdag_sensurert

Snapchat @nd_usensurert

WWW.ND.NO


AD. Moment. Foto: Marcel Leliënhof

t

ndt hjørne

Når virkeli

tt ru llywood re o H r e , e y n blir litt m

ghete

STAVANGER & SANDNES. BILLETTBEST./INFO: WWW.SFKINO.NO


FILM

ANMELDELSER + INTERVJU + KOMMENTAR + TV + SPILL

«

Bare rett og rimelig at Matthew McConaughey vant Oscar. DALLAS BUYERS CLUB ANMELDT, SIDE

«

Von Trier ser seg i speilet.

STOR NYMPHOMANIAC-OMTALE, SIDE

82

«

79

Sesong tre av Girls har fått et stort og høyst kjærkomment løft. AKSEL KIELLAND SER TV, SIDE

84

HOPP NUMMER TO Død Snø 2 er tidenes Tommy Wirkola-este film, skal vi tro Tommy Wirkola. Men har han mistet lavbudsjetts-sjarmen? TEKST MARTIN ØSMUNDSET FOTO PRESSE Tommy! Det er en merkbar eim av Evil Dead i teaseren til Død Snø 2. Hvilke filmer har tjent som inspirasjon til filmen? – Evil Dead-filmene, og Braindead og Bad Taste fra Peter Jackson, er de store inspirasjonskildene. Filmer som mikser humor, action, horror, blod og gørr på en nydelig måte, og som kommer unna med så mye ekstreme ting, rett og slett fordi de er så morsomme, og fordi de gjør alt med et glimt i øyet.

1

Du uttalte til Filmpolitiet at manus er mye bedre denne gangen. Utdyp! – Den første filmen var på en måte delt i to; den første delen var en mer standard grøsser, mens den siste delen var mer lik de filmene

jeg nevnte. Død Snø 2 kjører den stilen hele veien, og tar det opp enda et par hakk til. Den har mer action, mer blod, og mye mer humor. I tillegg så har den en klar protagonist i Martin, karakteren som overlevde den første filmen. I tillegg er filmen også litt romantisk, vil jeg påstå, om enn ikke på den tradisjonelle måten.

Kristoffer Joner som «sidekick zombie»? Fortell! – Har ikke så lyst å si så mye her, for dette er en karakter som må oppleves. Jo mindre man vet, jo bedre. Men ja, ut ifra «navnet» hans så kan man jo dra en slutning eller to. Du har iallfall aldri sett Joner på denne måten, det er helt sikkert.

Skal vi tro IMDb, er budsjettet mangedoblet siden første installasjon. Hva får du og publikum for pengene i Død Snø 2, som du ikke fikk i første runde? Og: Er du bekymra for å miste lavbudsjetts-sjarmen? – Ja, budsjettet er en del større, men det er også ambisjonene og historien. Likevel har den hverken blitt stueren eller politisk korrekt, det kan jeg garantere. Av alle filmene mine så langt, så er dette den jeg er mest stolt av, og den som er mest «meg» – hvis man kan si det.

Fra «Ein, zwei, die!» til «Heil five!». Kudos for landets beste taglines. Er det du som står ansvarlig for disse litterære perlene, eller må vi rette vår takknemlighet i andre retninger? – Takk for det. Vi er veldig fornøyde med dem begge to. Har bestandig elska en god tagline på plakater. «Heil five!» var ikke min, men «Ein, zwei, die!» var det jeg som kom på. Hva er ambisjonene videre? Tenker du å etablere deg som regissør i Hollywood, eller vil du fortsette å svippe hjemom nå og da?

– Jeg er fornøyd så lenge jeg kan lage filmer som jeg brenner for, enten det er her i Norge eller i Hollywood. Hvis man kan kombinere de tingene, så er det egentlig en drømmesituasjon for meg. Død Snø 2 er på kino nå. Wirkola sitt neste prosjekt er What happened to monday?, som angivelig er inspirert av like store doser Children of Men, Source Code og Moon.

«

Den er verken stueren eller politisk korrekt, det kan jeg garantere. 03/2014

75


FILM THE GRAND BUDAPEST HOTEL Regi: Wes Anderson Med: Edward Norton, Owen Wilson, Bill Murray, Ralph Fiennes, Jude Law, Willem Dafoe, Adrien Brody, Tilda Swinton, Jason Schwartzman, Harvey Keitel Wes-tlig dekadense Dette er historien om den respekterte resepsjonisten Gustave H. ved hotellet The Grand Budapest. Han tar en ung pikkolo som heter Zero under sine vinger. Det er denne pikkoloen som – førti år senere – gjenforteller historien om Gustave H til en frustrert forfatter som prøver å finne seg selv. The Grand Budapest er et hotell som hadde sin storhetstid på trettitallet i det fiktive kongedømmet Zubrowka. For å komme dit må du reise igjennom det beleirede og like fiktive Tomania, hvor diktatoren Adenoid Hynkel er på vei til makten. Så krysser du nærliggende Bandrika hvor kvinner har en tendens til å forsvinne, før du tar omveien via Marshovia. I Marshovia er kongen kjent for sin tiltrekning mot lystige enkefruer. Nå er du så nærme hotellet at du kan lukte de håndlagede konfeksjonene til Mendel’s som eksklusivt serveres der. Denne parallelle verdenen er

6

løst basert på forfatterskapet og livet til den østerrikske forfatteren Stefan Sweig (som ingen har hørt om unntatt filmens regissør og hipsterikonet Wes Anderson). Med andre ord: Her lekes det med et skyggefullt Europa slik man ikke har sett det siden Charlie Chaplins Diktatoren fra 1940. Ekstremt gode skuespillere gjør dette til en mer forlystelig affære enn de siste bedriftene til regissør Wes Andersons, som for eksempel Moonrise Kingdom fra 2012. Bruken av musikk er også – heldigvis – mer diskré enn tidligere. Det merkelige og oppfinnsomme visuelle uttrykket regissøren er kjent for – tenk The Life Aquatic with Steve Zissou (2004) og The Royal Tenenbaums (2001) – er dessuten skrudd til, og går nå på enda høyere turtall. Alt fra animerte sekvenser og bakgrunner, til finurlige fødselsmerker og tidsriktige fengselstatoveringer kan bare karakteriseres som veldig wesandersonsk. Utrolig nok går ingen av disse elementene på bekostning av hverandre, eller den sosiale kommentaren som murrer under overflaten. Bravo! Siren Løkaas Premiere 21. mars

WINTER’S TALE Regi: Akiva Goldsman Med: Will Smith, Jennifer Connelly, Colin Farrell, Russell Crowe, William Hurt, Jessica Brown Findlay Hvem bestilte kalkun? Winter’s Tale vil veldig gjerne være en episk, rørende fortelling. Derfor tar den for seg tre storslåtte temaer på en gang, der de fleste ville nøyd seg med ett: skjebnen, kjærligheten og kampen mellom det gode og det onde. Disse henger sammen i et vaklevorent system som går omtrent slik: Alle mennesker er født med et skjebnebestemt mirakel å leve ut. Dette mirakelet er rettet mot ett bestemt menneske man selv må finne, og tar form for eksempel av å elske dette mennesket så høyt at vedkommende aldri dør, eller en uspesifisert magisk evne til å helbrede sykdom. Det eneste problemet er at demoner vandrer jorden i form av mennesker (i form av Russell Crowe med en overdreven irsk aksent, for å være presis) for å sette en stopper for disse miraklene. Gir det mening så langt? Nei? Da kan man slenge på flere magiske elementer som en flyvende hest (som også er en hund – ikke

spør hvordan, spør hvorfor) og en mytologi der mennesker blir til stjerner når de dør. Deretter er det bare å stjele litt handling fra et kjent folkeeventyr, og vips så har du en episk, rørende fortelling. For all del, kanskje fungerer dette i boken filmen baserer seg på, men filmatiseringen favner så bredt og blir så usammenhengende at det ikke engang lar seg gjøre å komme med noen overordnet kritikk. Å skulle poengtere alle hullene og selvmotsigelsene i filmens verden er vanskelig da det ikke går an å lete ut noen form for integritet som hull og selvmotsigelser kan eksistere innenfor. Filmens romantiske, new age-fargede hovedforetak ser ut til å være å formidle et univers som bryr seg om hver og en av oss og dulle publikum inn i en hjertevarmende trygghet vedrørende egen plass i verden. Når behovet for feel-good strekker seg til at man også inkluderer «rørende» øyeblikk mellom Lucifer og hans kjære demon i en ufrivillig komisk scene hvor replikken «you get used to people» brukes i betydningen «I love you, man!», vel, da har det allerede gått altfor langt. Trond Gausdal Premiere 21. februar

ondskap og galskap uten uhygge. Ren brutalitet uten rom for moralsk indignasjon og ubehagelig ettertanke. «Godlynt vold», om vi kan kalle det det, mer enn en rendyrket actionkomedie. Tvisten fungerer stort sett godt. Mye

takket være Stellan Skarsgård og karakteren hans Nils; det stoiske navet som holder filmens vittigpermangfold samlet og samstemt. Ragnhild Brochmann Premiere 21. februar

2

KRAFTIDIOTEN Regi: Hans Petter Moland Med: Stellan Skarsgård, Pål Sverre Hagen, Jakob Oftebro, Anders Baasmo Christiansen, Gard Eidsvold, Jon Øigarden, Stig Henrik Hoff, Arthur Berning, Atle Antonsen, Tobias Santelmann, Leo Ajkic Sosialdemokratisk Tarantino Det mest besnærende med hans Petter Molands Kraftidioten er at karakterenes mange forsøk på å være morsomme er morsomme. Jeg ler, ikke med det samme, men kort tid etter at brøytebilfører og årets borger Nils Dickmann (Skarsgård) har mistet sønnen sin i et tilfeldig narkotikaraid, og bestemmer seg for å jakte ned hele kartellet, er det titt og ofte morsomt. Pål Sverre Hagen er vidunderlig forrykt som den usikre veganergangsteren Greven: «Det e’ faen’ ikkje greit å være meg heller, Geir!»; høyrehånden Jon Øigarden leverer fine betraktninger over nøkkelen til det norske

4

76

03/2014

velferdssamfunnet – sol eller velferd? – mens de to skaphomofile medløperne Oftebro og Baasmo Christiansen støtter opp under den hyggelige stemningen med mild gangsterintegritet og søt ynde: «Synes det lukter kinaputter her, jeg», sier den ene til den andre og refererer til det asiatiske kjeltringliket i lasten. «Eller vållull?» Så fnises det, så klines det og mer er det ikke å si om den saken. Her er det de norske gangsterne som har det morsomt og som får lov til å være morsomme, ikke Grevens innbilte fiende; det serbiske kokainkartellet anført av Bruno Ganz AKA Papa. En gjeng med «jævla østeuropeiske monkeys!» som Greven sier det med et lidderlig flir. Uten store fakter og større drama bankes og likvideres den ene kjeltringen etter den andre i stigende hierarkisk rekkefølge, mens snøplogen går og filmfotografen feirer det norske fjell-landskapet hver gang muligheten byr seg.

Nils hevner blindt, ektefølt og på innfallsmetoden og lykkes godt med det. Ingen humoristiske innspill fra den kanten, i kledelig kontrast til absurditeten som ligger i det å ta liv uten synlig bekymring for konsekvensene. Nils spør først, slår etterpå og sånn er det. Her ligner plottet mest på en klassisk ættesaga; øye for øye og tann for tann utført i et nedstrippet, bondsk og overforenklet norsk samfunn voktet av dumme politimenn med manglende mage for forbrytelser. Underholdende er de også, på en ikke-Kill Buljosk måte. Godt er det. Uten å være en stor og viktig film klarer Kraftidioten først og fremst å la mange karakterer og mange skuespillere vise seg fra sin beste side. Replikkene ligger stødig i munnen, og poengene kommer uaffektert, uanfektet og med solid komisk timing. Det kler også plottet at den store mengden stump vold aldri blir grusom og påtrengende. Til det er stemningen for god, hevnen

for blind og de dypere motivene for fraværende. Det vil si, helt fraværende. Slik har Kraftidioten blitt til en lun, sosialdemokratisk ekstrakt av Tarantinos genmateriale; blod uten tårer, men også latter uten


FILM

AMERICAN HUSTLE Regi: David O. Russell Med: Christian Bale, Jeremy Renner, Amy Adams, Bradley Cooper, Robert De Niro, Jennifer Lawrence, Jack Huston Selvforelsket periodeportrett Bare en sentimental jålebukk forsetter å bære en elegant klokke på armen når urverket ikke lenger går som det skal. Løst basert på en faktisk svindlerskandale, tar David O. Russel (Silver Linings Playbook) oss med tilbake til den glade staffasjens tiår, til 70-tallet, til Amerika; til Bh-løse omslagskjoler, manne-permanent, hentesveis og messingdekorerte interiører. Midt i utkledningskisten står sjefs-svindleren Irving Rosenfeld (Christian Bale), hans partner in crime og elskerinne Edith Greensley (Amy Adams), hans kone – den løse kanonen Rosalyn

3

(Jennifer Lawrence) – og den febrile FBI-agenten Richie DiMaso (Bradley Cooper). To kriminelle presset til å svindle for FBI for å unngå kasjotten, og fire individer på full fart mot selvbedragets avgrunn idet Irvings svindlertriks endelig settes ut i livet under føderalt kodenavn Abscam; en falsk arabersjeik-investor satt til å lure New Yorks mest joviale borgemester (Jeremy Renner) og den korrupte mafiakroppen som holder ham oppe. Alt ser overstrømmende godt ut; Gucci har gjort en prektig jobb med Amy Adams’ garderobe og ikke ett interiør mangler signifikante og severdige tidsmarkører: Lampene gløder, permanentene skinner og klærne sitter som støpt med akkurat riktig sleng og slask. Og, alle involverte viser synlig glede over å delta i det som ser ut som et minneverdig filmprosjekt.

Men messingskinn kan bedra, og urverk vise feil tid selv om klokken tikker taktfast. American Hustle leverer rett og slett ikke. Plottet er ikke spennende, kjærlighetsintrigen ikke fengslende og den flanerende dramaturgien ikke engasjerende selv om enkeltstående scener er gode som sporadiske drops. Lite hjelper det da – og med parallell til Familien August: Osage County – at rollene er fint tegnet og godt spilt når prosjektet mangler kjerne og nerve under all den vakre staffasjen. Halvt selvforelsket periodedrama, halvt spionfilm og halvt kjærlighetsforvikling; American Hustle tar rett og slett munnen for full, og glemmer å smake, tygge og fordøye skikkelig i gleden over å nyte alt godt på en gang. Ragnhild Brochmann Premiere 28. februar

KINO VICTORIA

° OSLO ° ARABISKEFILMDAGER.NO

4. – 6. APRIL 2014 SE DE BESTE OG NYESTE FILMENE FRA VERDENS MEST AKTUELLE OMRÅDE

HØYDEPUNKTER:

DØD SNØ 2 Regi: Tommy Wirkola Med: Vegar Hoel, Stig Frode Henriksen, Kristoffer Joner, Amrita Acharia, Hallvard Holmen Farewell to tarms En splattersymfoni av en finale kommer for sent til å redde Wirkolas siste, som velter seg i kræsjsymbal-vitser levert av karakterer som hører hjemme i Torsdag kveld fra Nydalen. Martin (Vegar Hoel) våkner fra koma med en påsydd arm som tilhører nazizombien Herzog (Ørjan Gamst). Sistnevnte, som får påmontert Martins arm, har unfinished business med Nord-Norge – og Martin må stoppe ham. Død Snø 2 inviterer til bords med ordene «Alt begynte så fint». Allerede i fortekstene aner vi altså en erkjennelse av at det første utspillet var hakket hvassere. Ordene kan også tolkes som en ironisk metakommentar. Før Død Snø 2 kan begynne, må vi nemlig gjennom et tidkrevende sammendrag av første installasjon. Et uheldig møte mellom en ung zombie-fantast og Herzog-ar-

2

men til Martin er filmens ustyrtelig morsomme høydepunkt, men vitsene for øvrig faller frekvent til jorden. At Herzog strever med sin sieg heil og at presten banner mye, er brillefine anledninger til å hviske «bo-rom-pom-pisj!» til sidemannen – men ikke stort mer. Død Snø 2 er reist på et fundament av stereotypier. Noe annet skal en heller ikke forvente i et slikt humorlandskap, men de tas for langt, så de bommer på nivået fra første Død Snø og ramler ned på Scary Movie-nivået. De amerikanske filmnerdene frontes av en Clark Kent i Matrix-frakk, og med Stig Frode Henriksen som homo-emo, blir savnet stort etter en litt mer «neppå» karakter. Hallvard Holmen gjør nærmest en blåkopi av Wirkolas etterforskerrolle i Kill Buljo, komplett med diverse mer eller mindre inspirert bannskap. Filmen trenger slett ingen «hva faen er det som skjer her»-karakter. Det er mulig å se det absurde i nazizombiekrig i Nord-Norge uten stadige utbasuneringer om at dette sannelig var rart.

Humoren får drahjelp av Martin Stoltz’ klipp, hvor vi møter antiklimaks etter antiklimaks i reneste Shaun of the Deadtradisjon – for eksempel ender en engasjerende scene med våpeninnkjøp i et øyeblikk i kassa hvor kvitteringsmaskinen har vår fulle oppmerksomhet. Hva angår musikken, er det et savn fra forgjengeren at de dristige musikkvalgene á la Åges «Min dag» uteblir, med et ørlite unntak for «Total Eclipse of the Heart». Filmen er på sitt beste når det holdes kjeft eller når Kristoffer Joners fuglungeinspirerte (?) zombietolkning piper. Når arm- og tarmbruken er på sitt mest oppfinnsomme, er det vanskelig å la være å grave i popcornet. Finalen er en kjærkommen og overskuddspreget splattersymfoni full av fysisk humor som funker, men den kan ikke redde et verk som ville hatt godt av et par runder til i skrivemaskinen. Som kjent faller prikken over i-en til jorden om selve i-en ikke møter opp. Martin Øsmundset Premiere 12. februar

ELECTRO CHAABI Hind Meddeb, Egypt/Frankrike, 2013 I Kairos slum vokser en undergrunn av musikalsk rikdom frem. Parallellene mellom musikk og politikk har skapt en ny alternativ ytringsplattform i Egypt. Rap møter hip hop, elektronika og folkemusikk og budskapet er revolusjon, ungdomsopprør og frihet. Electro Chaabi gir et unikt innblikk i en undergrunn som oppfordrer til å tenke, handle og ikke minst danse.

OMAR Hany Abu-Assad, Palestina, 2013 Abu Assad er tilbake med sin første langfilm siden den kritikeroste Paradis nå (2005). Også denne gangen tar han for seg den umulige situasjonen mange unge palestinere befinner seg i. Oscarnominerte Omar er en sterk film om menneskelige svakheter og den endeløse voldsspiralen som herjer på begge sider av Vestbreddens murer.

VI SES TIL TRE DAGER MED FANTASTISK FILM, FEST OG FASCINERENDE GJESTER.

03/2014

77


FILM THE MONUMENTS MEN Regi: George Clooney Med: George Clooney, Matt Damon, Cate Blanchett, Bill Murray, John Goodman, Jean Dujardin Makkverk om kunstverk The Monuments Men er unntaket hvor George Clooney ikke sjarmerer, Cate Blanchett ikke får oss til å føle noe som helst, og Bill Murray ikke er morsom. Men Matt Damon er Matt Damon – i et småfly. Danny Ocean – unnskyld, Frank Stokes (George Clooney) får i oppdrag å samle en tropp kunstvitere som skal sendes til Europa for å redde historiens store kunstbragder fra å falle i nazistenes hender. Stokes’ sjumannstropp får navnet The Monuments Men. Første akt er spekket med stakkarslige forsøk på onelinere som er så dårlig forfattet at en kjenner igjen opplevelsen av Big Bang Theory uten latterspor, og den er innsmurt i trommemarsj og tynn trompet; nasjonalistiske komposisjoner som gjerne opptrer når Jerry Bruckheimer og/eller

1

MOEBIUS Regi: Kim Ki-duk Med: Cho Jae-hyun, Seo Youngju, Lee Eun-woo Skrubbsår-fetisjisme Freudian alert – Moebius inneholder nok materiale i grenselandet mellom sex, vold, begjær og skam til å fylle et utall terapi-timer. Allikevel makter filmen aldri å bli mer enn en kuriositet, om enn en ganske underholdende en. På tross av hint om et buddhistisk budskap vedrørende begjær, forsøker den antageligvis ikke å være så mye mer heller. Bare for å ta en gjennomgang av historien, så begynner det hele med en smått dysfunksjonell familie: utro far og ektemann, alkoholisert mor og kone, tenåringssønn. Alt vel og bra så langt, helt til konemor (vi får aldri vite noen navn) bestemmer seg for å ta en kniv og kastrere sin husbond. Hun mislykkes og kastrerer derfor sønnen i stedet, for så å tilbringe den kommende tiden vandrende gatelangs i en forfyllet psykose. Samtidig, ødelagt av skyldfølelse, oppsøker den sex-avhengige familiefaren en kirurg for selv å bli kastrert. Virkelig grotesk blir

4

filmen allikevel ikke før han lærer hvordan å få orgasme gjennom selvskading og deler denne kunnskapen med sin sønn – på dette tidspunktet fengslet for et seksuelt overgrep. Det som følger er en cocktail av ubehagelig grafisk pornografi for skrubbsårfetisjister, flere kastrasjoner, en far-til-sønn penis-transplantasjon (det viser seg at en kuk som går i arv still belongs to mommy) og den mest forstyrrende trekant-scenen man aldri kunne komme på å forestille seg (hint: kniv-masturbasjon). Og da har jeg ennå ikke nevnt at Moebius er en film helt uten dialog. Det er til Kim Ki-duks fortjeneste at et slikt stilistisk grep ikke fordrer noen spesiell oppmerksomhet da det fort kunne blitt langdrygt og kjedelig. Filmens sammenhengende «wtf!?»-induserende handlingsforløp gjør at man ikke tenker særlig over det, samtidig som den gjør filmen til slapstick mer enn til gore. Om man sitter igjen med så mye etter endt visning er usikkert, men kultfilmpotensialet er definitivt til stede. Trond Gausdal Premiere 21. februar

Michael Bay skal ha heist et flagg i en soloppgang. En får fort nok. Brorparten av karakteretableringene skjer i en montasje som sier minimalt om hvem disse såkalte entusiastene er. Ingenting tyder på at de kan noe om sine respektive fagfelter eller at de bryr seg døyten om Michelangelo og Da Vinci. Hvor er de nerdete fagkunnskapene, og hvor er den neglebitende fantasten som klamrer seg til en Van Gogh i kryssilden? Ved en anledning etterforsker gjengen seg til at «ja, dette er ekte vare» fordi signaturen er på baksiden av maleriet. Alvorlig talt. Vi får aldri følelsen av at noe står på spill, og imponerende lenge er dette en krigsfilm hvor ingen sjeler går i pennalet. «Who will make sure that Mona Lisa is still smiling?» spør Clooney, som om selv hovedpersonen mener at det eneste man risikerer er at gamle Mona blir morgengretten. Det legges klokelig opp til at Cate Blanchett skal stå for tristessen, med hennes tolkning av den franske kuratoren Claire Simone, som motvillig jobber for nazistene.

Claires historie gis dessverre ikke nok rom til at vi rekker å bry oss, så når hun brutalt konfronteres av filmens naziversting, er følelsene fraværende. Og plutselig – ut av ingenting – er Matt Damon på småflytur og roper «Pariiiis!». De mange narrative manglene setter en stopper for innlevelsen. Malplasserte voiceoversekvenser rykker til stadighet inn i filmuniverset. De oppleves unaturlig følelsesladde, fordi vi aldri får noen følelse av at tiden går og krigen tærer. Verstingen er når Clooneys røst avbryter et genuint rørende John Goodman-øyeblikk for å hamre inn poenget bildet allerede leverer; de er ikke lenger bare observatører til krigen. Sluttscenen er så ubehagelig Schindlers liste-etterapende at det grenser til det parodiske, og da er det en mager trøst at avslutningsbildet er råflott. Filmen om kunsten som må reddes for enhver pris er dessverre et verk historien klarer seg fint uten. Martin Øsmundset Premiere 14. februar

VINDEN STIGER Regi: Hayao Miyazaki Med: Hideaki Anno, Miori Takimoto, Hidetoshi Nishijima, Masahiko Nishimura, Stephen Alpert Østavind Jiro Horikoshi er en historisk person. Dette er den animerte, men likevel sanne historien om den begavede, eller beryktede, flymaskiningeniøren som skapte de dødbringende krigsflyene som Japan brukte under andre verdenskrig. Jiro har et naturtalent. Han klarer å løse tekniske utfordringer av alle slag. På et tog et sted midt i Japan legger han merke til de lovende mulighetene som fasongen på et fiskebein kan ha for en flyvinge. Han tar fram linjalen, som han alltid har med seg, og tegner seg frem til hvordan denne flyvingen kan se ut. Ved siden av sitter en vakker ung kvinne ved navn Nahoko. Filmen om Jiro, Vinden stiger (original tittel: Kaze tachinu), fortelles episodisk og kommer aldri fram til krigen hvor flyene hans ble brukt. Det fokuseres heller på beskrivelser av livet til Jiro før hans uheldige berømmelse. Vi følger Jiro fra et prosjekt til et annet, sammenflettet med hans personlige liv. Hans kreative prosess blir vakkert

framstilt gjennom Jiros drømmer og bilder som blir levende på skrivepulten hans. Etter togturen møter ikke Jiro sin kjære Nahoko igjen før han, ved en tilfeldighet, befinner seg på samme feriested oppe i fjellheimen. Hun er dessverre der sammen med sin far, som virker like forelsket i henne som Jiro, fordi hun har tuberkulose, men dette gjør bare deres kjærlighet enda mer intens i den korte tiden de har sammen. Stemningen settes fint av sorgmunter pianomusikk som blandes med naturlige lyder av toghjul på skinner, vind og fuglekvitter. Hele filmen er visuelt vakker på samme nivå som regissørens tidligere filmer, som Prinsesse Mononoke (1997) og Spirited Away (2001). Men episodene skaper flere spørsmål enn nødvendig. For eksempel det insestuøse forholdet mellom Nahoko og faren som hintes til i en episode, men ikke følges opp. Det eneste blodet i hele denne krigsfilmen er fra et av Nahoko sine tuberkuløse hosteanfall, men selv ikke det fører til så mye som en bekymret rynke i pannen til verken Jiro eller Nahoko. Siren Løkaas Premiere 28. mars

THE LEGO MOVIE Regi: Phil Lord og Christopher Miller Norske stemmer: Scott Maurstad, Mads Jørgensen, Håvard Bakke, Lena Meieran, Harald Mæle, Tiril Heide-Steen Danske byggeklosser Av tidligere filmer med leker i hovedrollene er det vel strengt tatt bare Toy Story-filmene som har skikkelig klassikerstatus, men det er slett ikke utenkelig at The Lego Movie vil kunne få det samme om noen år. Det hele starter med klassisk good guy/bad guy-forhistorie. Denne onde Lord Business stjeler et våpen som kan true hele Legoverdens eksistens fra den snille trollmannen Vitrivius. Våpenet er selvsagt lim. Deretter blir vi tatt med fem og et halvt år frem i tid, og til hovedpersonen Emmets liv. Han lever et tilsynelatende bekymringsløst liv som bygningsarbeider, uten å skjønne at det er noe som skurrer. Alle ser på det samme TV-showet. Alle hører Lego-samfunnets svar på P3. Alle som er annerledes forsvinner dessuten på mystisk vis, og bygg som ser annerledes ut enn malen i bruksanvisningene blir jevnet med jorden. Samfunnet blir styrt med jernhånd av mannen som blant folket er kjent som President Business. Parallellene til George Orwells 1984 og samfunnet i Terry Gilliams

Brazil er om ikke slående, så helt klart til stede. Emmet er på mange måter en lykkelig og uvitende versjon av Jonathan Pryces karakter Sam Lowry fra sistnevnte film. I en lys og overhappy dystopi. Når Emmet etter arbeidstid faller ned i en skjult portal på byggeplassen, og finner delen som kan redde hele Lego-verden fra undergang, starter moroa for alvor. Han blir avhørt av Lord/President Business’ trofaste assistent, Slemmepurk, for så å bli befridd av den tøffe Lego-baben Villstil, som han umiddelbart forelsker seg i. Sammen med trollmannen Vitrivius og et lag «mesterbyggere», som for øvrig består av folk som Batman, Superman, Shaquille O’Neal, Millhouse fra Simpsons, en hyperaktiv enhjørning og Abraham Lincoln, skal han lede kampen mot det onde. Filmen kryr av referanser hit og dit og utnytter Legos muligheter og begrensninger på en ofte fascinerende og underholdende måte. Særlig fornøyelig er en scene hvor den onde politimannen forsøker å gjøre hermetegn med sine hjelpeløse gule «klør». Det gjøres også narr av schizofrenien knyttet til det at Lego-hoder ofte har to ansikter, og harselas over de ubrukelige Duplo-klossene har også selvsagt sin plass i historien. Jon Sæter Premiere 14. februar

3

5

78

03/2014


FILM

Simon Eikaas Løken 1.kl KiR

Hvorfor søkte du Kunstskolen i Rogaland?

Det var tilfeldigvis den første plassen jeg søkte når jeg undersøkte flere kunstskoler. Jeg ble senere innkalt til intervju, etter samtale med rektor og en av lærerene var jeg ikke i tvil om at det var hit jeg ville.

Hva har skolen gitt deg så langt?

Bare et drøyt halvt år inn i første året har jeg utviklet meg utrolig mye. Skolet har tatt meg videre i nye uante retninger, og utvidet horisonten til de grader. Samarbeidet med lærerne, som også er aktive kunstnere har vært veldig konstruktivt.

Hvorfor kan du anbefale skolen?

Her ligger alt til rette for at du kan utnytte og utvikle ditt potensiale; Fine store lokaler, ustyret du trenger, menneskene, erfaringene du får her - vi laget f.eks en utstilling i et galleri i slutten av 1.semester, det er slike erfaringer som er uvurderlige å få med seg. [KiR er en kunstfagskole midt i Stavanger. Undervisningen er prosjektbasert og yrkesrettet. Sjekk www.kir.no for mer info.]

Søknadsfrist 28.april DALLAS BUYERS CLUB Regi: Jean-Marc Vallée Med: Matthew McConaughey, Jared Leto, Jennifer Garner, Steve Zahn, Denis O’Hare, Michael O’Neill, Dallas Roberts, Griffin Dunne, Kevin Rankin To trøtte typer Lavt budsjett og filmet i naturlig lys for å spare tid. Det var aldri gitt at Dallas Buyers Club noen gang skulle bli en suksess. Craig Borton skrev manuset, basert på intervjuer med Ron Woodroof; mannen som inntil han fikk HIV i 1985, levde et liv som rusmisbruker, rodeo-cowboy og deltids-elektriker. Som del av et macho-miljø i Texas var det uhørt at han, som verken var homofil eller transseksuell, skulle få diagnosen HIV. Nesten like uhørt var forslaget til produsent Robbie Brenner om å bruke skuespiller Matthew McConaughey i rollen

5

som Woodroof. McConaughey, liksom!? To år senere og tjue kilo lettere står McConaughey som årets store oscarfavoritt. Men en glimrende hovedrolle er ingen garanti for en glimrende film. Verken Crazyheart med Jeff Bridges, eller The Iron Lady med Meryl Streep, imponerte utover hovedrollenes hederlige innsats som gav dem begge en Oscar. Dallas Buyers Club, derimot, er en langt bedre film. McConaugheys anstrengelser for å passe inn i klærne til Ron Woodfoort har båret frukter. For det første så ser han virkelig ikke frisk ut, med sine magre kinnbein, og dype øynehuler. Slankingen har også gjort noe med holdningen, som om gravitasjonen har sluppet taket, og frigjort den energiske Ron Woodroof. Filmens andre stjerne, Jared Leto, som spiller Woodroofs forretningspartner, har for lengst markert seg som en dyktig

skuespiller, men også han tar et karrieresteg i Dallas Buyers Club. Han er god som den sjarmerende, transseksuelle kvinnen Rayon, som lider av Aids og kokainavhengighet. Begge rollene er gode hver for seg, men det er først når den homofobe Woodroof møter den transseksuelle Rayon at filmen finner sin nerve. Har Woodroof blitt et helt nytt menneske, eller om det fortsatt bor en sexifisert, fordomsfull, rusmisbruker i ham? Verken Woodroof sitt oppgjør med helsemyndighetene, eller kameratene som svikter ham, kjennes viktig i denne filmen. Heller ikke Dallas Buyers Club. Hva er egentlig det? Samme kan det være. Heller ikke det føles spesielt viktig. For det er disse to skuespillerne – ene og alene – som gjør dette til en severdig film. Martin Parker Premiere 21. februar

d n a l a og R i n e l o k s t Kuns

.no

03/2014

79


FILM ROBOCOP Regi: José Padilha Med: Gary Oldman, Joel Kinnaman, Michael Keaton, Samuel L. Jackson, Abbie Cornish, Jackie Earle Haley, Michael K. Williams Rage against the machine Robocop: halvt mann, halvt maskin – og like mye film som dataspill. Sammenligningsblikket kan fint legges igjen hos billettøren. Den nye Robocop er en sitérbar actionbibel som står fjellstøtt på egne bein. Pat Novak (Jackson) kaster grafikk rundt omkring i et TV-studio mens han spyr ut høyreradikal propaganda som en helomvendt Jon Stewart på kokain. I en live-feed fra en utenlandsoperasjon er en journalist på utflukt med krigsmaskiner og roboter. «Why can’t we use these machines at home?», spør Novak. OmniCorp vil fylle hjemlandet

6

HER Regi: Spike Jonze Med: Joaquin Phoenix, Scarlett Johansson, Olivia Wilde, Amy Adams, Rooney Mara Da han møtte IOS Endelig en film om en supersmart maskin som verken er ondskapsfull, deprimert, eller sendt for å drepe noen. Tenk om alle våre sosiale behov ble tilfredsstilt av en app som etterlikner et menneske, så fullkomment, at fysisk kontakt ikke lenger er nødvendig; en som alltid er der, og som lytter til deg uten å forlange noe tilbake; en datavenn som forteller deg akkurat det du trenger å høre, med Scarlett Johanssons uimotståelige stemme. Tenk deg det! Spike Jonze har tenkt lenge på dette, og i sin første selvskrevne film introduserer han Samantha; et operativsystem, ikke helt ulikt

5

Apples Siri, basert på de samme prinsippene som Nettflix og Facebook; jo mer personlig informasjon vi deler med systemet, jo bedre fungerer systemet til å gi oss akkurat det vi vil ha. Joaquin Phoenix spiller rollen som kjærlighetssyke Theodore. Livet etter bruddet med sin ekskone er tungt, og Theodore er stort sett trist, helt til han møter, eller rettere sagt: helt til han hører stemmen til Samantha. Det eneste Theodore trenger å gjøre for å møte Samantha, er å svare på noen spørsmål av typen «hvordan vil du beskrive forholdet til din mor», og «er du sosial eller ikke-sosial»; resten ordnes av et algoritmebasert operativsystem, snekret sammen av realfagsnerdene fra Silicon Valley. Før Theodore rekker å tenke seg om to ganger er Samantha på plass med en av de flotteste entreene i en film på svært lenge. Det

med Robocops, men sjefen Raymond Sellars (Keaton) sliter med å overbevise opinionen. Hva om de kunne gi robotene et menneskelig ansikt? Når etterforsker Alex Murphy (Kinnaman) kommer for tett på byens kingpin og blir «utsatt for en ulykke», fattes et vedtak, og Murphy våkner opp som mer maskin enn mann. Allerede i utenlandssekvensen skinner det gjennom at Tropa de Elite-regissør José Padilha kan sin samtidsaction: Kameraføringen oser Kathryn Bigelow (Zero Dark Thirty) og Paul Greengrass (Bournefilmene) og produksjonsdesignet lukter Neill Blomkamp (District 9). Robocop er action av Nolanske proporsjoner, og det nikkes også til James Cameron anno Avatar. Referansene til det originale mesterverket fra 87 er subtile nok til ikke å forstyrre førstegangsseere, samtidig som de tilfredsstiller

entusiastene. Filmen er for øvrig så sitérbar at det kan lønne seg å føre ønskeliste over RoboCop-trøyer underveis. Kinnaman er filmens største suksessfaktor. Ved første møte kan Murphy minne om svenskens etterforskerrolle i The Killing, men assosiasjonen er kortvarig. Det er fascinerende å se hvordan Kinnaman takler nivåene av andelen robot vs andelen menneske, som stadig tweakes. Actionsekvensene er en uforbeholden fryd. I en minneverdig sekvens i et varehus veksler fotograf Lula Carvalho (City of God) mellom akrobatiske kranskudd og Murphys point-of-view. Tidvis er grepene så medrivende at det er lett å forglemme at Murphys skjebne ikke er noe en ønsker for sin verste fiende. Derfor er det essensielt at det er skrevet inn en scene hvor Murphy demonteres bit

for bit og reagerer med den paniske replikken «Holy Christ, there’s nothing left». Tro det eller ei, men Robocop er en rørende affære. Det presser på i tårekanalene når Murphy leter i digitale arkiver etter sønnen, og overgangen fra idyllisk drømmesekvens til iskaldt forskningsrom er hjerteskjærende. Kona og sønnen til Murphy fremstår personlighetsløse, filmens kvinnekarakterer er skåret i papp, og det er vanskelig å kjøpe at Murphys kropp ble totaldestruert når ansiktet som tok imot bileksplosjonen kom uskadd fra det. Helhetsinntrykket står seg dog mot innvendingene. Robocop er like diskutabel som den er underholdende; en rettferdiggjort oppdatering av en kanonisert klassiker, som fortjener livets rett på egne premisser. Martin Øsmundset Premiere 21. februar

BLIND Regi: Eskil Vogt Med: Ellen Dorrit Petersen, Henrik Rafaelsen, Vera Vitali, Marius Kolbenstvedt Irrgangenes hemmelige liv Et av barndommens mest populære ultimatum lød: Hva ville du helst ha vært hvis du måtte velge – blind eller døv? Svaret var alltid «døv». Regidebutant Eskil Vogts hovedperson har opplevd å bli blind i voksen alder. Et klassisk skrekkscenario: Å bli slik istedenfor å være født sånn; å vite om alt det du ikke lenger ser; å vite at det du ser for deg ikke nødvendigvis er sant; å måtte erkjenne at hukommelsen ikke har fiksert bildene du trodde du kunne utenat. Føttene på jorda og hjernen vektløs i rommet. Ingrid (Ellen Dorrit Petersen) går ikke lenger ut av leiligheten. I stedet møter hun verden ved å rekonstruere den fra innsiden; via Mac’en, skrivingen og en glupende, underernært fantasi. Stille og stilsikkert blør Ingrids metaplan – fiksjonen – inn i den virkelige fortellingen. Først gir Ingrid tydelig stemme til bihistorienes anslag, men fortellergrepet glemmes etter hvert som filmen selv overtar Ingrids fortelling. En smått melodramatisk roman med karakterer som på ulikt vis speiler hennes egen tilværelse: Avsondring og desperat savn etter sanselig stimuli får utløp gjennom den pornoavhengige Einar (Kolbenstvedt), mens livet uten en tilstedeværende ektemann kanaliseres via en svensk, sukker-datende alenemor. Inn mellom disse plasserer Ingrid sin egen frustrerte ektemann Morten (Rafaelsen); den enes ungdomsvenn, den andres datingpartner. Det virker virkelig. Helt til dialogen stopper når forfatteren løfter fingrene fra tastaturet. Grepet er igjen tydelig tilstede, likevel vet

vi ikke lenger eksakt hva som er hva. Klart Morten kunne finne seg en annen hvis han ville det. Først sporadisk, siden konsekvent, projiserer Ingrid sin egen forestillingsevne og sitt eget underliv – det underbevisste, det kjødelige – over på mannens liv og levned. Innhyllet i Ingrids mørke og redd for å fortelle ufiltrert om hverdagens hendelser av redsel for å støte henne, er han et enkelt bytte for konas maksimalistiske fantasi. Svarer han på jobbmail på senga, eller sex-chatter han på nettet? Er det derfor han ikke oppfatter erotiske hint? Ingrid spiller ut begge alternativer inne i hodet og Vogt spiller ut begge alternativer for oss. Sexprat flimrer forbi skjermen til fordel for en kjedelig mail, og tilbake til chatten igjen. Slik inviteres vi til å reerkjenne at ingen av oss egentlig har oversikten over andre – over det livet vi lever med andre – før vi får lov til å krype helt inntil, og kanskje selv ikke da. Blindheten brukt for å tydeliggjøre en allmenntilstand like mye som en måte å portrettere en unntakstilstand; blindhet undersøkt som kollektiv blindsone like mye som en enestående diagnose.

Mens noen av Ingrids iscenesatte fantasier slår over i det forenklende (Einars fremmedgjorte einstøingliv) og det unødvendig overdrevne (alenemoren på Mortens jobbfest), står karakteren Ingrid imponerende støtt filmen igjennom. Med nedbleket hår og øyenbryn er hun naken, sårbar og nesten inhuman. En replika mer enn et menneske, og likevel en troverdig karakterstudie. Stilisert men intenst tilstedeværende gjør Ellen Dorrit Petersen en strålende rolle som Ingrid; ikke bare blind, men også presentert som frivillig historieløs og nyfødt i møte med et nytt liv. Sterk og sårbar mot Rafaelsens kledelig tafatte kropp. Likevel hadde jeg ønsket meg at skruen ble strammet enda hardere til. Ellen Dorrit Petersen hadde tålt enda mer eksponering og samspillet mellom henne og Rafaelsen kunne fått mer tid til fordel for de to andres imaginære liv. Det er og blir det virkelige livet som inngir det største suget, og de mest forvirrende virkelighetsoverskridelsene som kler fortellingen best. Ragnhild Brochmann Premiere 28. februar

flyter en jevn strøm av lett humring og søt musikk i kinosalen når Theodore, med Samanthas stemme i ørepluggene, løper nyforelsket rundt i et futuristisk Los Angeles og leker med sin nye kjæreste-app. Phoenix, med sin lekne, lett improviserende skuespillerstil, kler rollen som den litt valpete Theodore, som først og fremst søker et forhold med lek og moro. Her har mye feelgood, men det føles ikke påtatt, som i en typisk han-møter-henne film., hvor kjærligheten dyrkes og gjødsles til den vokser ut av proporsjoner. Her er ikke bare en romantisk lek med sukkersøte replikker. Det er tross alt ikke bare en spøk å date operativsystemet sitt. For Samantha er verken enkel, eller uten forpliktelser; hun er tross alt et produkt av Theodore selv. Martin Parker Premiere 14. februar

4

INSIDE LLEWYN DAVIS Regi: Joel Coen & Ethan Coen Med: Oscar Isaac, Carey Mulligan, John Goodman, Justin Timberlake, Garrett Hedlund, Adam Driver, Alex Karpovsky, F. Murray Abraham Fare thee well, Lewyn! I 60-tallets New York forsøker Llewyn Davis å livnære seg som folkemusiker. Han forsøker å finne en sofa å sove på, han forsøker å lokalisere katten han mistet, og han forsøker å unngå å videreføre genene. Dessverre er han – for å parafrasere Bjørn Eidsvåg – bare en mann. Som gjør så godt han kan. Men han får det’kje te. Inside Llewyn Davis er smekkfull av ustyrtelig festlige Coenøyeblikk hvor ørsmå detaljer utløser gapskratt, som uttalen av ordet «moussaka» eller en repetitiv replikkveksling mellom en gnien agent og en usedvanlig sekretærsk sekretær. Likevel er

5

80

03/2014

det noe melankolsk og fortvilet ved dette Coen-utspillet – ja, noe nesten underlig inderlig. Verden tærer på Llewyn, og bedre blir det ikke av at musikken hans tas som selskapslek av venner, og som dårlig økonomi av kyniske bransjefolk. Llewyn eksisterer i et blått og grått filmunivers hvor det mangler penger til vinterjakke, og iskalde vannpytter er nådeløse mot føtter. De trange korridorene ser ut til å være nærmere å sluke Llewyn for hver gang vi ser ham i dem. «It’s not goin’ anywhere. But I’m tired. I’m so fucking tired.» Llewyn reiser med t-bane og med bil. Han tar heis og går trapper og vandrer gatelangs og forsøker å mønstre på et skip – men han kommer ingen steder. Llewyn sover hele tiden, men han får aldri hvile. Posene under øynene blir stadig sortere. Sjelden har vel en film tematisert stillstanden i sorgen så tydelig.

Det er et dristig valg å vie hver enkelt av Llewyns opptredener så mye tid, men fra åpningsscenen setter de stemningen. Llewyns hyttevarme gitarklimpring og lengselsfulle røst er behagelige havner å ankomme i en ellers stillegående film. Inside Llewyn Davis er vel så mye en stemning som den er en fortelling. Med en foruroligende John Goodman-karakter, langsomme kamerabevegelser, og en selvrefererende sluttscene, er Inside Llewyn Davis beslektet med Barton Fink, en tidlig Coen-perle. Det kan gjenta seg i mang en kinosal, det som forekom på Colosseum i 2009 da A Serious Man gikk til rulletekst; at en popcornsluker av typen «alle svarene banket inn, takk!» brølte «HÆÆ!?». Det er en nøtt av en film, dette. Men ikke bruk det mot den. Det er godt å gruble. Martin Øsmundset Premiere 28. februar


nnnn

Høgskolen i Lillehammer

• FILM, TV OG KULTUR

• PEDAGOGIKK

• HELSE OG SOSIAL

• PSYKOLOGI

• IDRETT

• REISELIV

• INTERNASJONALE STUDIER

• ØKONOMI, ADMINISTRASJON OG LEDELSE

• JUSS

E-post: studenttorget@hil.no Telefon: 61 28 81 02

hil.no


FILM

VON TRIER SER

SEG I SPEILET Nymphomaniac handler om erindring, assosiasjon og historiefortelling. Og besettelse – krefter som er større enn oss selv.

rasjonell og står i pakt med naturen og driftene – er Seligman like åpen som bøkene i hyllen ved siden av.

TEKST LARS OLE KRISTIANSEN FOTO PRESSE

Hans opplyste, utrettelige humanisme skiller ikke mellom rett og galt, godt og ondt; for ham er Joes tilnærming til livet like forståelig som hans egen.

NYMPHOMANIAC, KAPITTEL 7: «The Mirror». Et speil er beskuelse og tilbakeskuelse. Flere ringer for hvert år som går, spor av tid, av bevegelser. Andrej Tarkovskijs Speil (1975) ser bakover og innover; i en hypnotisk tilstand blar Andrej seg tilbake i minnene, om en mor og et land og et hus i skogen. Mellom foldene plasserer Tarkovskij arkivopptak med virvlende filmkorn, faktiske bilder av tapt tid, av slitasje – ikke bare avbildninger. Digresjoner som sjeldent kommenterer eller kontekstualiserer fortellingen direkte, men utfyller hukommelsens vage utpensling. Hvert strøk er tid. Tarkovskij var en tidens skulptør, og hva er vel film om ikke tid. Og hva er vel erindring og historiefortelling uten assosiasjoner; utemmede og uforutsigbare sprang i tid og rom. I Nymphomaniac forsøker Lars von Trier å skildre et helt liv med anekdoter og bruddstykker, gjennom en serie tilbakeblikk. På en nesten belærende måte «hjelper» han tilskueren med å sette fragmentene sammen, ved å hele tiden tenke høyt, diskutere og kommentere fortellingen – og selve filmen. I så måte er den vesensforskjellig fra Tarkovskijs Speil. Von Trier forsøker aldri å fange minnenes ubestemmelige språk. I stedet har Nymphomaniac en nesten prosaisk, tidvis knusktørr og ironisk tilnærming til det å erindre. Selv om Nymphomaniac tilsynelatende har lite med den russiske mesteren å gjøre, tillater von Trier seg nok en gang å takke Tarkovskij

1

82

03/2014

på rulleteksten. Filmen rommer et og annet sitat og vink, men ingen overgripende stilistiske referanser, som i Antichrist (i sin helhet dedikert til Tarkovskij), der prologen og epilogen fortoner seg som ren pastisj. Men henvisningen er ikke poengløs – og slettes ikke en spøk. Nymphomaniacs refleksjon rundt minner kan sies å være beslektet med både Speil og Solaris (1972). Fortellingen om nymfomanen Joe (Stacy Martin og Charlotte Gainsbourg) handler vel så mye om å se tilbake på og diskutere livets løp som seksualitet, all den tid Joes griske appetitt for fysiske tilkoblinger har avkoblet henne fra et vanlig liv – eller i det minste forestillingen om hvordan en vanlig tilværelse skal fortone seg. «Jeg har alltid forlangt mer av solnedgangene», forklarer Joe, for å gi oss en inngang til å forstå hvorfor hun har valgt bort et tradisjonelt samliv – og kjærligheten til sitt eget barn – i en evig jakt på tilfredstillelse. På samme måte som Andrej søker etter minnene i Speil og Kelvin gjenskaper sin avdøde hustru på Solaris, forsøker en forslått og desillusjonert Joe å rydde opp i tankerekkene; vende tilbake til situasjoner og hendelser som har formet henne, og finne sin plass i dem, for å skjønne hva hun tenkte og hvordan hun følte. Hun vil erkjenne sine synder, men søker ingen tilgivelse eller frelse. Anledningen oppstår når den aldrende Seligman (Stellan Skarsgård) plukker henne opp i

en mørk bakgård, der hun ligger klistret til asfalten etter et brutalt overfall. Seligman inviterer henne med seg hjem. En brun ungkarsleilighet, dekket av bokreoler. Han fremstår som en intellektuell huleboer i sitt eneste rette element, og når Joe nøster opp livshistorien sin i åtte kapitler, kobler han de ofte vanvittige fortellingene opp mot alt fra matematikk til fluefiske og klassisk musikk. (Avstikkerne illustreres av et utall arkivopptak, og flere av dem stammer visstnok fra YouTube.) VON TRIERS TILNÆRMING befinner seg i kryssilden mellom disse to ytterpunktene. Seligman har ingen livserfaring, men store kunnskaper om alt mellom himmel og jord, og opplever derfor at han er i stand til å sette Joes historie i en bredere kontekst. Selv er han jomfru og visstnok aseksuell; for ham har sex utelukkende vært fascinerende i teorien, og lite annet enn nysgjerrighet ville ført ham mot et kvinnelig kjønnsorgan. Ifølge ham selv blir han Joes «perfekte lytter», fordi han – i motsetning til andre menn – kan innta en nødvendig distanse til fortellingene, i stedet for å henfalle til kåthet. Med andre ord er han en typisk von Trier-mann; en patetisk og håpløst rasjonell, men i utgangspunktet velmenende idealist, som forsøker å mestre kvinnen ved sin side, og som ender med å punktere seg selv og sine egne prinsipper (uten å røpe for mye for lesere som enda ikke har sett filmen). I motsetning til Mannen med stor M i Antichrist – psykologen som regelrett forsøker å sivilisere sin den navnløse Kvinnen, som er ir-

Han ser ingen grunn til å moralisere over enkeltmenneskets valg, med mindre intensjonene er regelrett ondskapsfulle, og er kritisk til Joes nådeløse dom over egen livsførsel. Han tror ikke på synd. Med tanke på hvor avsondret han er fra menneskelig nærkontakt, er det nesten utrolig hvor mye han forstår. Det blir nesten umenneskelig – og i siste instans regelrett kynisk. Akkurat som von Triers kvinnefremstillinger. Dansken har gjentatte ganger blitt anklaget for misogyni, og forsvart seg med å hevde at han alltid identifiserer seg med kvinnen; at det er kvinnekarakterene som er de interessante og handlekraftige i filmene hans, mens mennene er noen dumme fjols. Det er mye sannhet i dette, og enkelte feministiske kritikeres ramaskrik over spesielt Antichrist er og blir en gåte for undertegnede (men det er en lengre diskusjon). Likevel er det vanskelig å omgå at von Trier spekulerer med kjønnsfremstillingene sine; han setter opp teser og leker seg med arketyper fra kulturhistorien, uten å hevde at disse har relevans for vår samtid, eller at han selv mener det filmene formidler. En bevisst ansvarsfraskrivelse. Von Triers filmer er tidløse, satt til en ubestemmelig svart flekk av Zentropa-Europa; et amalgam av Danmark, Tyskland, Storbritannia


FILM SØKNADSFRIST: 15. APRIL

og USA, en slags postapokalyptisk verden der alle snakker broken english. Det er noe pragmatisk over måten von Trier studerer menneskelig atferd på, samtidig som han vet å piske frem sterke følelser. «Den gale», deprimerte og selvutslettende Von Trier, som vender tilbake til de samme temaene gang på gang, som dykker ned i dritten og lar filmene presse seg opp i ansiktet på tilskueren, ligner Joe. Den tørrvittige dansken fra Søllerød, som erter oss med å forene det edleste med det sjofleste; som snekrer konseptuelle lekegrinder rundt det mest banale melodrama man kan forestille seg, som kobler penetrasjon i alle hull med Bachs polyfoniske metode, ligner Seligman. Dialogen mellom disse to stemmene gjør Nymphomaniac til et oppsummerende verk, et slags magnum opus. Von Trier går i arkivskuffen og henter frem detaljer, motiver, stilarter og temaer – til og med hele scener – fra tidligere filmer. Han assosierer og erindrer, akkurat som Joe; ser bakover og anlegger en kritisk, diskuterende tone. PÅ ET TIDSPUNKT kommer Seligman med et lengre innlegg, der han hevder at Joes historie neppe ville ha fremstått spesielt oppsiktsvekkende hvis den handlet om en mann («for hvor mange menn forlater ikke kone og barn for å knulle rundt?»). En pinlig, desperat forsvarstale for von Triers feministiske prosjekt, eller en bitende kommentar til Seligmans håpløse humanisme, og i siste instans von Triers egne

«

tilhengere? Det er ikke godt å si. Von Triers fascinasjon for destruktive kvinneskikkelser er – på samme måte som Joes nymfomani – en besettelse. La oss vende tilbake til speilet som motiv. I Nymphomaniacs syvende kapittel, «The Mirror», forsøker Joe å bli kvitt sexlysten, og støter fra seg all tenkelig stimulans. I forkant har hun gjort det motsatte, og oppsøkt «sadomasochistisk terapi» for å vekke liv i et kjønnsorgan som plutselig har resignert. Nå ser hun seg i speilet, og erkjenner at kjønnets sviktende sensibilitet kan bli inngangen til et anstendig liv. Deretter dekker hun til glassflaten. Joe kan ikke studere seg selv i fare for å bli opphisset. Hun vil ikke se nymfomanen, sannheten. For Joe er livet sex, og idet hun trykker på stoppknappen, lengter hun bare etter å leve. Andre hendelser i livet hennes har liten eller ingen betydning, målt opp mot hennes seksuelle utskeielser. (Joe insisterer på at sønnen hennes skjæres ut med keisersnitt, for ikke faen om hun vil risikere fleksibiliteten i kjønnsleppene for denne pipende klumpen.) Skriftemålet i Seligmans leilighet er derfor en etterlengtet renselse; endelig dannes et vagt bilde av hvem Joe er og må være, og for første gang kan hun oppleve en viss ro. På samme tid erkjenner Von Trier sine egne besettelser – ikke minst gjennom Seligmans utallige digresjoner. Han stiller seg foran speilet og ser et helt liv som filmkunstner.

Fortellingen om nymfomane Joe handler vel så mye om å se tilbake på og diskutere livets løp som seksualitet.

STUDER IDRETT ELLER FRILUFTSLIV I VOLDA! Studiebygda Volda ligger ved de majestetiske Sunnmørsalpene, bare en times flytur fra de store byene. Høgskulen i Volda tilbyr årsstudium og bachelorgrad i idrett og i friluftsliv, med erfarne og godt kvalifiserte forelesere. Vi har gode fasiliteter som svømmehall, treningsrom og testlaboratorium i tillegg til et utemiljø som byr på alt fra fjord og fjell. De dramatiske og vakre Sunnmørsalpene er et attraktivt reisemål for toppturentusiaster, både sommer og vinter. Kontakt: Studentsørvis | 70 07 50 18 | sok@hivolda.no

hivolda.no | facebook.com/hivolda Twitter og Instagram: @hivolda

03/2014

83


FILM

KVINNER VIL OG KVINNER KAN Girls stabber langsomt fremover i fremskrittets navn, én lubben midje og ett frastøtende gjenkjennelig karaktertrekk av gangen. TEKST AKSEL KIELLAND FOTO PRESSE KRONIKKER OM GIRLS er som kommentarfeltinnlegg på Dagbladet. no – de handler om det forfatteren vil de skal handle om, uavhengig av sammenhengen de hevder å springe ut fra. Selv ble jeg på et tidspunkt såpass lei av dumme tekster om Girls at avsmaken smittet over på serien, og gjorde det vanskelig å få noe særlig ut av andresesongen.

1

Men i tredje sesong har Lena Dunham og hennes manusforfattere gjort sitt ypperste for å fremstille samtlige fire hovedpersoner som genuint usympatiske mennesker, hvilket har gitt serien et stort og høyst kjærkomment løft. Og uansett hvordan man snur og vender på det, er det dette som er Girls’ store bidrag til tv-dramatikken og feminismen: Både mannlige og kvinnelige regissører og manusforfattere kvier seg for å fremstille jenter og kvinner som ekle og utiltalende på film og tv, og når det en sjelden gang gjøres, gjøres det som regel såpass anstrengt og overtydelig at det er umulig å se rollefigurene og deres oppførsel som annet enn et feministisk statement om at kvinner vil og kvinner kan, men at akkurat disse kvinnene naturligvis aldri ville finne på å gjøre noe sånt på ordentlig. Hvilket naturligvis saboterer hele poenget. 84

03/2014

Det handler om en blanding av mannlig blikk, kvinnelig forfengelighet og nennsomt innarbeidede kulturelle nevroser som gjør at vi alle blir nervøse av å se gærne kvinner på film – særlig hvis galskapen får forplante seg nedover i retning kjønnsorganene. Da vekkes alt som er av fars-, mors- og brorsinstinkter, og foten settes kollektivt ned slik at fellesskapet skal kunne unnslippe de verste traumene. Dette er et vel så stort feministisk problem som film- og tv-bransjens rigide skjønnhetsidealer, og Girls stabber langsomt fremover i fremskrittets navn, én lubben midje og ett frastøtende gjenkjennelig karaktertrekk av gangen. Det kan synes banalt – og man kan tilgis for å hevde at vi i 2014 burde være forbi det stadiet hvor det ligger en likestillingspolitisk verdi i å anstrenge seg for å vise kvinnelige rollefigurer som gjør alle de idiotiske, motbydelige, avskyelige tingene som menn alltid har gjort på film og på tv – men strukturelle problemer kjennetegnes som kjent av sin brutale enkelhet. Det er maktpåliggende at kvinnekarakterer i film og tv blir eklere og gærnere og mer forstyrrende – men de må fremstå som ekte mennesker mens de gjør det. Hvis ikke, blir også dette en hul, innholdsløs positur. De kvinnelige rollefigurene som gjør alle disse forferdelige tingene er ikke feministiske ledestjerner, men selve praksisen får en feministisk dimensjon, ettersom den

«

Sesong tre av Girls har fått et stort og høyst kjærkomment løft. utvider rammene for kvinnelig representasjon, hvilket i tur får ringvirkninger for verden utenfor tv-skjermene og kinolerettene. Hvilket bringer oss til Comedy Centrals nye komedieserie Broad City, som skildrer livene til to unge kvinner bosatt i New York. I likhet med de fire hovedpersonene i Girls er Abbi og Ilana noenogtjueårgamle kvinner som er velsignet med en befriende mangel på selvinnsikt, og som hengir seg til den særamerikanske aktiviteten kjent som figuring it out. I deres tilfelle betyr dette store mengder marihuana, en endeløs rekke dumme påfunn og en usvikelig tiltro til egen fortreffelighet som ville vært beundringsverdig dersom den ikke var så deprimerende. BROAD CITY ER MORSOMT; Hannibal Buress er med, og noen ganger Chris Gethard også, men det som virkelig gjør serien verdt å snakke om, er rollefiguren Ilana, spilt av Ilana Glazer. Ilana er en overseksualisert hobbymisbruker som er hemmelig forelska i bestevenninna si på en litt ugrei, vagt overgrepsaktig og ikke spesielt hemmelig måte. Hennes amoralske latskap og prinsippløse jakt på tilfredsstillelse av sine umettelige primærbehov, minner mer om It’s

Always Sunny in Philadelphia enn om Girls. Men i motsetning til den distanserte skildringen de rabiate gærningene i Always Sunny, spilles Ilana som – om ikke en helt – så i alle fall en figur det er meningen at publikum skal sympatisere og identifisere seg med en gang i blant. Hennes uvelkomne tafsing på Abbi – som i bisetninger til stadighet nevnes som et problem «vi har snakket om» – fremstilles dermed som noe publikum skal nikke anerkjennende til. Det er sjelden man som tv-seer trekkes inn i et slikt bolverk av creepy medavhengighet i en komiserie, og det er enda sjeldnere at det gjøres av kvinner. Og det at det oppleves som noe disse unge kvinnene faktisk gjør og diskuterer og forholder seg til på regelmessig basis – ja, dét er noe å ta med seg videre i kvinnedagsmåneden. MÅNEDENS LISTE Topp 4 skuespillere som er med i både Mammon og Det tredje øyet.

1 2 1 3 1 4 1 1

NILS OLE OFTEBRO

ANNA BACHE-WIIG

HÅKON RAMSTAD

ANDREAS CAPPELEN


SPILL

APESTREKER

Donkey Kong og digital imperialisme som allegorisk verktøy. AV RASMUS HUNGNES DONKEY KONG (1981) – sjå dokumentarfilmen The King of Kong: A Fistful of Quarters (2007) for historia om kampen om spelet sin high score – blir av mange sett som eit av dei første spela med eit utfyllande narrativ, mellom anna GamesRadar: «Donkey Kong had a clear, simple narrative that unfolded from beginning to end on the screen. Ape kidnaps girl, hero chases ape, ape falls as hero and girl are reunited. Nothing had to be inferred, nothing was unclear, and you didn’t need to wade through any supplemental manuals or pages of onscreen text to understand what you had to do and why you were doing it.» Kan hende er ikkje narrativet fullt så eintydig som GamesRadar skal ha det til. Helten, ein bartepryda kvensomhelst som seinare skulle bli kjend som Mario, kan i denne soga òg sjåast som kvardagsrasisten som meiner at innvandrarane (apa, i arkaisk politisk ukorrekt overført tyding) kjem til hans heimland og «tar» jobbane og «stel» kvinnene «hans». I så måte blir skiljet mellom det gode og det vonde, protagonisten og antagonisten, helt og antihelt, uklårt. Frå og med Donkey Kong Country (1994), derimot, blir scenarioet snudd på hovudet, så å seie, skulle eg til å seie, og med eitt handlar det heile snarare om den imperialistiske overmakta sitt inntog i eksotisk territorium og motstandskampen på grasrotnivå, ein geriljakrig som

1

blir utkjempa av Donkey Kong med familie. Teorien om Donkey Kong Country som allegori til banankrigane spesielt og amerikansk imperialisme i Sør-Amerika generelt er velkjend, men kan hende er det nyttigare å lese serien i meir generelle vendingar. Slik kan serien vise seg å ha eit meir omfattande kritisk potensiale. Å SJÅ PÅ DEN invaderande makta sin kultur og politikk vil her vere essensielt. I Donkey Kong Country var overgriparen ein einerådande tyrann og hans kua undersåttar, medlem av ein antropomorf krokodilleliknande rovdyr-art kalla «kremlings», som stal bananar og forureina naturen med sin storindustri. Ved sidan av referansen til Kreml og den autoritære staten, delte desse dessutan trekk med multinasjonale matprodusentar samt internasjonale oljegigantar og deira ofte bøllete og miljøskadelege framferd. Kremlings har seinare i serien vore ein attergangar, men med Donkey Kong Country Returns (2010/2013) blei dei erstatta med ei stormakt av annan karakter, nemlig Tiki Tak-stammen. Tiki er i maori-mytologi ofte den skapande ur-mannen, og slik går Donkey Kong-serien inn i religionskritisk terrarium. I nokre myter er tiki namnet på menneskeheita sitt opphav sitt pumpande kjønnsorgan – i spelet er Tiki Tak-stammen på bananslang, og det dei brukar desse Donkey Kong-familien sine fallos-forma næringsmiddel til er nettopp å reprodusere seg sjølve, som ein variasjon over den gnostiske de-

Oslo kommune Utdanningsetaten

miurgen – den antagonistiske, materielt fikserte guddommen. Med Donkey Kong Country: Tropical Freeze (2014), som nyleg kom ut til Nintendos Wii U, har serien returnert til sin velkjende materialistiske og politiske tematikk. Fienden her er ein horde pingvin- og kvalross-liknande skapningar i vikingskip og vikinghjelmar, som kjem til Donkey Kongs tropiske strøk for å fryse landet til is – men ta det ikkje ille opp, kjære nordbuarar: Pingvinar bur naturleg berre sør for ekvator, så det er openbart at viking-tematikken er intendert allegorisk, ikkje som ei personleg fornærming mot dine anar. KVA ER INTENSJONEN, spør du? Eg anar ikkje. Spel spelet og finn det ut sjølv, for som all stor kunst er Donkey Kong Country: Tropical Freeze ope for tolking og fylt med fallossymbol i fleng. Donkey Kong har slips, til dømes, og gamlefar, Cranky Kong, har spaserstokk. Og så var det noko med ein avlang frukt. Å ja, dessutan er spelet artig å spele. To tomlar som kan bøyast inn mot resten av handa i veret.

TOPP 3 – Hald auge med desse SOUTH PARK: THE STICK OF TRUTH (WIN, PS3, 360)

South Park sparkar i alle retningar for å gjere verda til ein betre stad, og eit spel som liknar på ein South Park-episode – i motsetnad til South Park (1998) – kan ein setje pris på.

1 1

BROFORCE (WIN, MAC, LINUX)

Løp løp skyt med din favorittactionhelt: Rambro, Bro Hard, Brobocop, MacBrober … Charles Bronson? Saman med fektespelet Nidhogg sin framifrå multiplayer er retrospelopplevinga komplett. Gratis prototype tilgjengeleg på Internet.

1 2

SHADOWRUN: DRAGONFALL (WIN, MAC, ANDROID, IOS)

Shadowrun Returns returnerer med eit splitter nytt scenario sett til framtidsBerlin. Der Donkey Kong Country: Tropical Freeze tar for seg issprutande dragar i varme strøk, tar dette for seg eldsprutande dragar i cyberspace. Topp stemning!

1 3

e k k i r e m m e l g i V – ! n e r e r æ l e d o g n e d

Er du:

Foto: Annette Larsen

• faglig sterk • engasjert • kontaktskapende

Osloskolen trenger deg!

Jobb i Osloskolen: www.osloskolen.no 03/2014

85


SOLVEIG HORNE Hun blir kalt «et skjelett Erna frykter.» Hun sier selv hun er skremmende enig i alt som er i Frps partiprogram. Hun kan slakte dyr med bind foran øyene. Vi har møtt den dritskumle barne- og likestillingsministeren. TEKST REDAKSJONEN FOTO CHRISTIAN BELGAUX

6 1 1 6

Er du feminist? – Ja, det vil jeg si. Jeg har kaller meg selv hverdagsfeminist. Hverdagsfeminist, sier du? Hva slags sjåvinisme driver du med i helgene?! – I helgen senker jeg skuldrene, hehe. Digg med litt patriarkat i hælja!

Når kalte du deg feminist for første gang? – Jeg skal være så ærlig å si at jeg ikke har kalt meg feminist før de siste årene. Det er kanskje litt seint det, men nå synes jeg det er greit. Men jeg er ikke noe rødstrømpe eller noe sånt.

Hva legger du i det begrepet? – Det er jo et kjent begrep. Det er venstresiden med lilla skjerf og fotformsko, som står på barrikader og går i tog. De har liksom fått bestemme hva likestilling skal dreie seg om i altfor mange år. Jeg synes det er et negativt ladet ord. Å være feminist bør handle om ting som folk er opptatt av i hverdagen.

6

Du kunne jo uansett ikke vært rødstrømpe. Du kler deg kun i svart! – Ja, min mor maser om at jeg må finne noe annet. Det var en kollega som sa jeg ser ut som en konservativ Høyre-kvinne.

6

6 6 1

Haha! Er det et skjellsord i Frp? – Hehe, noen synes sikkert det.

1 6

Hull i veggen! Typisk sosialistreir. Kan få marx av mindre!

Hva er den største likestillingsutfordringene i Norge i 2014? – Det tror jeg er ufrivillig deltid og kjønnsdelte utdanninger. Vi trenger begge kjønnene i forskjellige yrker. Hele stillinger når du er nyutdanna betyr veldig mye for å bli selvforsørgende. Samtidig er det dette med voldtektstatikken. Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress viser høye tall som ikke har gått ned. Vold mot kvinner er en stor likestillingsutfordring. Du har jobba som butikkslakter. Er det en god erfaring å ha som politiker? – Jeg tror noe av det viktigste som politiker er at du har hatt yrkeserfaring. At du ikke bare har jobbet med politikk hele veien. Jeg er stolt av fagutdanningen min. Av og til har jeg ønsket at jeg tok mer akademisk utdannelse. Men jeg synes det er viktig med fagutdanning òg, alle kan ikke være akademikere. Jeg har stått bak en disk og behandlet kunder. Vi kan jo sammenligne kunder og velgere, du må passe på at de er fornøyde til enhver tid.

6

Hovedparolen i årets 8. marstog er «Forsvar abortloven – nei til reservasjonsrett». Er det flaut å sitte som kvinnelig likestillingsminister og godta at din egen regjering angriper en av de viktigste seirene i kvinners frigjøring? – Nå kan jeg ikke gå inn på den saken, for det er en avtale mellom Høyre, Frp og KrF, men jeg klarer ikke se at det er en innskrenkning, det er en reservasjonsmulighet. Det skal være et tilbud til alle, og jeg er helt sikker på at helseministeren klarer å ordne det slik at de kvinnene som ønsker å ta abort fremdeles kommer til å kunne det.

1

Men grattis med nytt kontor, a!

Du overtar det etter to SV-statsråder. Hvordan så det ut da du flyttet inn her? Har du rukket å rive ned Stalin-portrettene til Lysbakken? – Nei, vet du hva? Jeg har ikke gjort noe. Det eneste jeg har gjort er å flytte på to bilder. Det henger skjevt fordi det er hull i veggen. De skal male kontoret når jeg drar på budsjettkonferanse.

Hvordan trives du i jobben? – Jeg trives godt. Dette er once in a lifetime. Å få være statsråd er jo en fantastisk mulighet både for meg og partiet. Høyere går det ikke an å komme. Jeg må klype meg i armen av og til.

Joda, joda, men likestillingsminister i verdens mest likestilte land. Du er vel verdens minst nødvendige minister? – Tja, noen andre partier synes kanskje det er den viktigste ministerposten. Vi har fortsatt noen utfordringer i Norge, men vi må prøve å ha litt perspektiv: Hvis du drar til et land i tredje verden, tror jeg ikke helt de skjønner debatten vi har om hvem som støvsuger mest i hjemmet. Derfor er det viktig for denne regjeringen at når vi gir bistand, så går den til kvinner og barn i utviklingsland. Det er god likestillingspolitikk.

1

Hva er verst: Barn, likestilling eller integrering? – Jeg synes alle tre tingene er kjekt. Det er et kinderegg. Integrering har jeg ikke jobbet så mye med, så det er det jeg måtte lese meg opp på og sette meg mest inn i. Å få jobbe med at barn skal få en god oppvekst, er i alle fall det som gir meg mest.

1

Hvis du skulle droppe én av de tre, hadde det vel fort blitt integrering? – Nei, ikke integrering. Det er utrolig spennende. Det er jo de som har fått lovlig opphold, som skal bli en del av det norske samfunnet. Det er en stor oppgave å få lære dem norsk.

1 86

6 6

03/2014

Da står vi igjen med likestilling, da. – Hehe.

1 6

Ooookay.

1 6

Har du halal-slaktet noe? – Haha, nei!

Det sies at de som vet hvordan pølser og lover lages ikke sover godt om natten. Du vet begge deler. Hvordan i all verden sover du om natten? – Jeg sover utrolig godt. Det er kanskje det som klarer å redde meg i dette arbeidspresset, at jeg har et godt sovehjerte.

Ingen halal-vinkling under utdannelsen? Vi som trodde det var flerkultur her i landet. – Nei, det var ikke det. Det er tjue år siden … Nei, det var i 1990 jeg tok svennebrevet mitt. Hvor mange år siden er det? Fireogtjue? (Pressekontakten hjelper til med hoderegningen, jou. anm.). Men jeg kan partere et lam. Hvis du henger det opp, kunne jeg sikkert gjort det med bind for øya.

1 6

Pokker, jeg visste vi skulle tatt med et lam.

Frank Aarebrot har kalt deg «et skjelett Erna frykter». Hvis du virkelig skulle skremme Erna, hvordan ville du gått frem? – Det ville jeg ikke klart. Erna er en tøff dame, det skal en del til for å sett henne ut.

1 6

Hun har sett det meste før, tenker du? – Ja!

Per Sandberg hadde en uttalelse om at «grasrota» i Frp var i ferd med å skvises ut av det han kaller «blankpolerte biljardkuler». Du er en slakter utkledd som en konservativ Høyredame. Si meg, er du «grasrot» eller «biljardkule»? – Jeg hører hjemme i Fremskrittspartiet. Folk sier av og til at «du er aldri enig i alt i ditt eget parti», men jeg må si jeg er skremmende enig i alt som er i Frem-

skrittspartiets partiprogram. Jeg er nok ingen blankpolert biljardkule, men jeg tar kanskje diskusjonene internt, og sier mine meninger og respekterer flertallet i partiet når det er tatt en avgjørelse. Jeg har stått på barrikadene for partiet gjennom den ene stormen etter den andre. Jeg vil si jeg er en fra grasrota.

1 6

Du sier «skremmende enig», står det MYE skummelt og lyssky der? – Nei, det var vel mest en måte å si det på.

I en samarbeidsregjering er det nødvendigvis andre ting enn partiprogrammet å ta hensyn til. Opplever du å svelge noen kameler eller å møte deg sjøl i døra? – Jeg er veldig glad for samarbeidsavtalen Høyre og Frp har, den er enstemmig vedtatt av et landsstyre og jeg kan ikke si jeg finner noe jeg er totalt uenig i, for det er en del av Frp sin politikk i hele avtalen. Nå som jeg er statsråd i en samarbeidsregjering, blir det helt rart hvis jeg bare skulle fremme Frp-politikk.

1 6

Da får du heller finne deg i noen homoeventyr? – Jeg har ikke noen problemer med det.

Du har sagt at du ikke skjønner hvordan venstresidefeministene ikke ser at den store likestillingsutfordringen er minoritetskvinner som diskrimineres i hjemmet. Hvordan skal vi få likestilt minoritetskvinnene? – Først og fremst så er jeg glad for at mange minoritetsjenter tar høyere utdanning, og jeg vil bidra til at de bruker utdannelsen og kommer seg i arbeid, for de er en ressurs for samfunnet. Ved at de bruker utdannelsen sin gir de seg selv en frihet til å være selvforsørgende og herre i sitt eget liv. Og så er det nok en del kvinner som møter noen barrierer, som det er viktig at vi ivaretar. Samtidig har du sagt at «det er ingen offentlig oppgave å påvirke kjønnsrollemønsteret i hjemmet»? – Familiene skal ha en valgfrihet til å innrette hverdagen sin slik de ønsker. Det har vært viktig for oss. Norske familier i dag har en unik mulighet til å kunne kombinere arbeidsliv og familieliv. Vi ønsker å gi familiene litt større valgfrihet og fleksibilitet i en kort periode av en småbarnsfase. Kanskje tar likestillingsarbeidet litt lengre tid, men for oss er det viktig å ha med noen andre verdier også.

6

Ofte får politikere tilnavn etter enkeltsaker. Bjarne Håkon Hanssen fikk «Pølse-Hanssen», kanskje du skulle hatt det siden du er slakter. «Pølse-Horne»? – Hehe, jeg håper de klarer å finne på noe annet.

1 6 6

Har du noen forslag? – Hehe, nei.

Du har gått fra å være ganske ukjent til å bli en av landets mest kjente politikere på veldig kort tid. Hvordan har overgangen vært til bli fritt vilt i media? – Når du plutselig har blitt statsråd, må du regne med å bli litt fritt vilt og at folk kjenner deg igjen. For oss er det viktig å være i media, for å få ut sakene våre. Jeg har merket at folk kikker oppi handlekurven min, det er kanskje minuset med å være så kjent. Er det noe du har sluttet å handle? – Hehe, nei, men det har vært et par som har kommet bort og sagt: «Jeg så deg på butikken og at du handlet det og det» …

1

Du har blitt kjørt for noen tidligere uttalelser (blant annet at jenter har skyld i voldtekt og at det leses «homoeventyr» i barnehagene, red.anm.), har du fått noen SoMe-retningslinjer? – Jeg har ikke vært noe særlig på Twitter, jeg hadde kanskje 186 twittermeldinger da jeg begynte som statsråd. Det der var nok litt verre for ungene mine som er mer på sosiale medier enn det jeg er. Sønnen min sa: «Mamma, du trender på Twitter!» og jeg bare: «Trende? Hva er det?». Jeg er kanskje mer

6

forsiktig. Jeg er overrasket over hvor mye sprengstoff det kan være i enkelte ord. Bare du har en bindestrekfeil eller en kommafeil, så er det en eller annen som klarer å henge seg opp i det. Nå var det vel ikke akkurat kommafeil det sto på … – Nei, men det òg! Jeg hadde en kommafeil eller en bindestrekfeil, og da var det flere på Twitter som kom og sa: «Du må lære deg orddeling og du må lære deg å bruke komma», og jeg vet ikke hva det var.

1

De burde kanskje ha andre ting å henge seg opp i. Er det et godt tegn, kanskje? – Fra å ha bare et par hundre følgere, har jeg tre og et halvt tusen eller noe sånt. Det er en unik mulighet til å kunne nå ut til folk. Jeg vet at veldig mange er uenige, men det må du regne med. Jeg kan ikke gjemme meg vekk fordi jeg hadde et par sånne … litt uheldige opplevelser de første dagene.

1 6 1

Tre og et halvt tusen er vel ikke så imponerende? – Nei, men for meg var det det!

6 6

Du gjør det ALLEREDE? – Røde strømper finner du ikke hos meg, i hvert fall.

ISKALDT STRØMP-O-LEMMA: Frp legaliserer gambling og du spiller bort hele strømpeskuffen. Butikkene har KUN røde strømper i hyllene og det er KALDT ute. Gå barbeint eller risikere rødstrømpe-stigma? – Da går jeg barbeint! Jeg går barbeint fra første mai til første oktober.

Du er den eneste som står bak googletreffet vi fant for ordet «tvangsideologi». Da snakket du om pappaperm. Er ikke det et litt voldsomt ord? – Jo, men som opposisjonspolitiker må du ta i bruk sterke uttrykk for å komme frem i media. Hele sosialistenes tankegang når det gjelder de kvotene er jo å regulere et system slik de finner det for godt å være. Det mener jeg er en tvangsideologi, at du skal tvinge på foreldre en kvoteordning de ikke selv ønsker.

Du har sagt at «rødstrømpefeminismen fremstår kvinnefiendtlig og diskriminerende». Står du fortsatt inne for det? – De diskriminerer dem som velger annerledes. For meg har det vært viktig å anerkjenne alle. For meg er det også likestilling, at alle skal få ta egne valg, uten at jeg skal gå rundt med pekefinger og metermål og si at: «Du har ikke valgt sånn og sånn og sånn!».

6

Så du mener for eksempel at de som satt her på kontoret før, Lysbakken og Thorkildsen, er kvinnefiendtlige? – Nei, de er ikke kvinnefiendtlige, men de har en annen måte å definere likestilling på enn det vi har. Likestilling er faktisk mer enn hvor mange likestillingssentre du har og hvor mange tusenlapper du får i kontantstøtte, og hvor mange uker du får i fedrekvote.

6

Frp snudde på homoekteskapsopplegget hin året. Er det populært i partiet? Er det en HØYRELOGRING? – Nei, det er ikke det. Vi bryr oss ikke om hva andre partier mener når vi utvikler vår politikk, og det viser hele partiprogrammet. Det har vært en demokratisk prosess i partiet, og en utvikling, en samfunnsutvikling. Det er nok de som er både for og mot, men flertallet i partiet har ønsket en oppmykning på det feltet.

1

Ønsket du det velkommen? – Jeg tror vi alle har godt av at vi utvikles og modnes i samfunnsdebatten og i forskjellige spørsmål, det må være opp til den enkelte hvordan de innretter seg.

6

Det gikk akkurat en dokumentar på svensk tv som skapte veldig mye debatt, «Fittstim: min kamp». Så du den? – Nei, den har jeg ikke sett.

6

Belinda Olsson, som skrev Fittstim for femten år siden, tar et oppgjør med feminismen og spør om «feminismen har gått for langt». Hva synes du om den påstanden? – Jeg synes ikke feminismen har gått for langt, men den må komme seg inn på et litt rettere spor.

6


Solveig Horne (1969) Barne- og likestillingsminister (Frp). Fra Haugesund. Innvalgt på Stortinget siden 2005. Har jobbet som butikkslakter. Har fått oppmerksomhet for flere kontroversielle uttalelser. I 2009 stormet det rundt Horne da hun uttalte at det var den rødgrønne regjeringen som hadde skylden for at flere kvinner ble utsatt for brutale voldtekter. I 2011 stormet det igjen rundt Horne etter en uttalelse som kunne tolkes som at hun mente at kvinner hadde skyld i at de ble voldtatt («Jentene har et ansvar for hvilken situasjon de setter seg i, men guttene har også et ansvar for å respektere et nei. Jeg mener både gutter og jenter har like mye ansvar»). I 2010 twitret Horne: «Lurer på om det er helt greit at barnehagene leser homoeventyr for små barn?».

«

Twitter? Jeg kan ikke gjemme meg vekk bare fordi jeg hadde et par sånne … litt uheldige opplevelser.

03/2014

87


NATT&DAG, Stavanger, mars 2014  

Når festen er over-utgaven

NATT&DAG, Stavanger, mars 2014  

Når festen er over-utgaven