Page 65

MUSIKK

PJ MORTON New Orleans (YMCMB/UNIVERSAL MUSIC)

32 år gamle Paul Morton JR har et par indie-soloutgivelser på samvittigheten, inkludert EP-en Following My First Mind (2012), men har først og fremst bygget seg opp en karriere som produsent og musiker for andre artister, inkludert Jermaine Dupri, LL Cool J, Jagged Edge, Monica, India.Arie og Maroon 5, hvor han på senere år har hatt rollen som keyboardist og bakgrunnssanger. Morton har dessuten vært signet til Soothe Your Soul, produsentselskapet til Young Money-direktør, Mack Maine, som nå har gitt ham muligheten til å slippe sitt første major label-debutalbum, New Orleans på Lil Wayne-plateselskapet. Og Morton skyter bredt når han først får vist seg fram på en internasjonal arena, med arsenalet av forskjellige sounds og inspirasjonskilder han har bygget opp siden han begynte med musikk fra barnsbein av. En av disse er definitivt Stevie Wonder, som både er med på

4

RITTZ Life and Times of Jonny Valiant (STRANGE MUSIC)

Nostalgisk sørstatshygge levert av en cracka ass cracka. Den hvite, suburbia-oppdratte, rusmisbrukende og kjærestesvekede Georgia-rapperen Rittz kom som en gavepakke for alle fans av Yelawolf, som dessverre kastet bort mye velfortjent hype etter den fantastiske 2010-mixtapen Trunk Muzik med sitt selvinnrømmede radiofrieri Radioactive. Ikke bare er de like rent imagemessig (selv om Rittz er en feit og stygg fyr), Rittz’ rapstil minner dessuten veldig om Yelawolf, noe som muligens også var årsaken til at Alabama-rapstjernen fikk sansen og signet ham til sitt Slumerican-label, hvor han i 2011 slapp den populære mixtapen, White Jesus. Men der Yela altså dummet seg ut

5

munnspill på førstesingelen «Only One», og i sjelen på «Heavy», hvor Morton gjør sin beste Stevie-etterlikning sammen med Maroon 5-frontmann, Adam Levine. Denne mangelen på egenart er dessverre også noe som går igjen på resten av albumet, som absolutt er velklingende og proft, men mangler litt av substansen man forventer fra en selverklært soulartist. For til tross for at spor som «Work It Out», «Trade It All» (forferdelig lik Ne-Yo-låta «Say It») og «Motions» absolutt er fine låter, skinner studiomusikeren Morton for mye i gjennom, og gjør lytteropplevelsen litt for streit og platt. Dette flinkisproblemet gjelder ikke minst når han skal funke det opp på «First Sight» og Busta Rhymes-gjestede «Never Get Over You», og blir nærmeste Jason Mraz-aktig (*grøss*) med «Hard Enough». Likevel er ikke New Orleans noe dårlig album, og er du av typen som ikke settes ut av flinkisfaktoren, skal du ikke se bort i fra at du kommer til å like denne glattpolerte utgivelsen. Mathias Rødahl

ved å forsøke seg med et mer kommersielt sound på sin egen major label-debut, holder Rittz (et navn som forøvrig spiller på «cracker», skjellsordet som brukes om hvite personer) seg til røttene, og leverer et tvers igjennom troverdig produkt. Life and Times of Jonny Valiant er en variert skive, men hele tiden med et stadig mer etterlengtet, tradisjonelt sørstatssound (UGK er en åpenbar inspirasjonskilde). Det er nok av godlåter å hente her, men spesielt «Wastin Time» (med Big K.R.I.T.), «Misery Loves Company», Yelawolf-samarbeidet «Heaven», albumets Suga Freeassisterte bestespor, «Sober», samt «Always Gon Be» og «Switch Lanes» med sangeren/ produsenten Mike Posner er fin-fine høydepunkter. Rittz rapnostalgiske holdning kommer også fram i tekstene hans, som vel ikke akkurat alltid kan

anklages for å være av det mer åpensinnede slaget («It’s time for me to tell the difference between a rapper and a singer of a rock & roll band, I don’t think this shit’s appropriate/Way too many rappers wanna look like Lenny Kravitz/Personally I think these pussies get too many passes/ Thrift store shopping but the shit you’re rocking looks lame»), men jeg klager ikke akkurat heller når han tar et oppgjør med alt tullet vi ser på dagens rapscene på låter som den siterte, «Fuck Swag». Jeg kan derimot forstå at noen vil få et problem med Rittz’ raske og intense rapstil, og at dette kan ødelegge litt av lytteropplevelsen. Men hvis du i likhet med meg ikke plages av dette, og samtidig elsker god, gammal sørstatsrap, kommer nok Life and Times of Jonny Valiant til å være en av dine favoritter i år. Mathias Rødahl 6/2013

65

NATT&DAG Stavanger juni 2013  
NATT&DAG Stavanger juni 2013