Page 70

FILM

BOKTYVEN Regi: Brian Percival Med: Geoffrey Rush, Emily Watson, Sophie Nélisse, Roger Allam, Heike Makatsch Dødsens kjedelig Historien om ni år gamle Liesel Meminger som overlates av sin mor til en fosterfamilie i den fiktive byen Molching, er som skreddersydd for Hollywood. Historien har sjel, ja så mye at bokens forfatter Markus Zusak har utpekt selveste døden som forteller. Dette er i utgangspunktet spennende, siden døden knapt har vært brukt som karakter i film siden Bergmanns Det syvende innseglet, da som likblek sjakkspiller i svart kappe. Han (ja, også i Boktyven er døden en han) kler rollen som forteller, spesielt siden handlingen

2

utspilles i en tid med spesielt mye død, i årene mellom 1936 og 1945. Markus Zusaks historie om Boktyven har angivelig rørt hundretusener av lesere verden over. Jo da, den er proppfull av klisjeer; ung jente flytter inn hos fosterforeldre. Hun ertes på skolen, men tar igjen og vinner respekt. Hun får en bestevenn; en klønete, men talentfull idrettsutøver med fattige foreldre og en enorm søskenflokk (var det noen som sa Ron Weasley?). Formelen er ikke helt ukjent, men Zusaks bestselger har noe for seg. Imellom klisjeene finnes øyeblikk med oppdrift og slitestyrke. Filmatiseringen av Boktyven er imidlertid lite ambisiøs; manusforfatter Michael Petroni klarer ikke å håndtere bokens

ofte ubarmhjertige innhold. Der temperaturen i boken når sitt høydepunkt, velger Petroni å vike unna. Liesels oppgjør med det urettferdige og grusomme, som når hun mister jobben hos borgermesteren, og gir en gnistrende monolog til hans kone, er strippet for nødvendig temperament. En regissør skal ha lov til å tolke boken slik han ser best, men Boktyven bærer preg av å ikke være så mye tolket – som redusert. Ting skjer stort sett som i boken, men i mindre omfang, med lavere intensitet, og bærer preg av sensur. Glimrende skuespillere som Geoffrey Rush og Emily Watson gjør ikke skam på seg selv, men Petronis manus er en skam for alle involverte. Martin Parker Premiere 17. januar

THE WOLF OF WALL STREET Regi: Martin Scorsese Med: Leonardo DiCaprio, Jonah Hill, Margot Robbie, Matthew McConaughey, Jon Favreau, Julie Andrews, Spike Jonze, Jean Dujardin, Jon Bernthal, Kyle Chandler Ulv i ulveklær Ulv, ulv! Etter flere år med hovedroller i tunge, plotdrevne filmer, får Leonardo DiCaprio endelig løsnet på slipset (og beltespennen). The Wolf of Wall Street er en sprek filmlek fra Martin Scorsese, en regissør som har laget film om skurker i New York siden tidlig på syttitallet. The Wolf of Wall Street er basert på memoarene til Jordan Belfort, aksjemegleren som i løpet av nittitallet svindlet tusener av mennesker for flere hundre millioner dollar. Belfort gir oss en oppvisning i rikmannsklovneri som setter Italias tidligere statsminister, Silvio Berlusconi, på sidebenken. Han endte opp blant USAs rikeste og ødslet bort pengene på dop, prostituerte, et helikopter, en yacht og ellers det meste som kan kjøpes for penger, inkludert korrupte statsmenn. Som i Michael Bays testosteronporno Pain & Gain,

5

EN HIMMEL AV KOBBER Regi: Clio Barnard Med: Conner Chapman, Shaun Thomas, Sean Gilder, Rebecca Manley, Siobhan Finneran Alt som glimrer Arbor er en tøff liten drittsekk fra den fattigste delen av Bradford i England. Han har ADHD og mye aggresjon som han ikke klarer å kontrollere. De fleste skyr ham, men han har en bestekompis som alle kaller Swifty. Swifty er fra den fattigste familien i kommunalboligene. Når de to blir kastet ut av skolen etter enda et slagsmål, låner de seg en kjerre. Nå skal de samle kobber og

5

70

02/2014

levere det til den lokale stumpgårdsplassen for noen kroner. Filmens originaltittel The Selfish Giant er også tittelen på et barneeventyr av Oscar Wilde. I eventyret vil ikke kjempen la barna leke i hagen sin, men til slutt blir han overtalt og glad i dem. Tilsvarende i denne filmen: Eieren av stumpgårdsplassen bruker de små barna for å tjene penger, samtidig som han behandler dem dårlig. Men til slutt blir han egentlig ganske glad i dem. Alle spiller godt, men best er den bitte-lille hovedrolleinnehaveren som har en tilstedeværelse foran kamera som er full av både fysisk arroganse og bitende vidd.

Swifty er mindre kommanderende, men tjener som filmens rolige, moralske sentrum som holder Arbor i tømmene. I motsetning til Bradford, er det ingenting rufsete med det filmatiske her. Store og dristige bilder viser blandingen av industri og grønne marker. Det hele støttes av effektiv, men sparsommelig bakgrunnsmusikk som noen ganger minner om musikkbruken i filmen Shame. Komposisjonene står i stil med det mørke og regntunge landskapet i Yorkshireområdet. Siren Løkaas Premiere 7. februar

handler The Wolf of Wall Street om små barn i store kropper, som får en ide om hvordan de kan tjene mye penger kjapt. Pain & Gain er imidlertid basert på en serie avisartikler, mens The Wolf … er basert på Belforts egne memoarer, publisert i 2008. I utgangspunktet er ikke Belfort et veldig spennende menneske. Han har mye penger som han bruker opp. Han er konstant rusa på piller. Han tar oss med inn i en verden av «carelessness», og introduserer oss for rikmannssysler som ikke er for alle, som dvergkasting på blink. Alt dette har et snev av tabloid underholdningsverdi, men tre timer med høydepunkter fra Jordan Belforts «scrapbook» høres i utgangspunktet ikke ut som en helaften, så fremt ikke Hollywoods beste er på saken. Det er de heldigvis. DiCaprio viser ingen nåde og går detaljert til verks med å gjenskape de kleineste, mest ydmykende øyeblikkene fra boken. Filmen har humor, men mye av opplevelsen ligger i produksjonens kvalitet. Skuespillerne er så fordømt profesjonelle, kjemien så god, selvtilliten så opp i skyene høy, at en verken trenger å le høyt eller bli skremt for å ha det gøy

i kinosalen. Dette er en guttetur i godt, men usedvanlig lite oppegående selskap. Matthew McConaughey sin rehabilitering som skuespiller – og menneske! – er tilsynelatende uten ende. Med sin replikksjonglering stjeler han showet fra DiCaprio i filmens første halvtime. Jonah Hill er tilbake i highschoolform, med en imponerende innlevelse i årets kanskje mest smakløse rolle. Margot Robbie skal ha ros for sitt bidrag som Belforts kone, Nadine. Hun overbeviser i sin tolkning av Belforts langt bedre halvdel. Og gode, gamle Scorsese tilfører kvalitet til en film som fort kunne blitt søppel. Kameraet tar oss i stadig uventede retninger, og nittitallet har aldri sett bedre ut på film, ja, bortsett fra kanskje på nittitallet. Den tre ganger oscarvinnende Sandy Powell står for mye av filmens periodeuttrykk, og The Wolf … kan fort stå igjen som et av de tidligste og beste forsøkene på å gjenskape nittitallskoloritten. Martin Parker Premiere 31. januar

Profile for NATT&DAG

NATT&DAG, Stavanger, februar 2014  

NATT&DAG, Stavanger, februar 2014  

Profile for nattogdag