FILM
ANMELDELSER + INTERVJU + KOMMENTAR + TV + SPILL
«
I discovered my cunt at age two. – NYMPHOMANIAC, ANMELDELSE SIDE
«
VOGT UP: Eskil Vogt debuterer som spillefilmregissør med Blind.
– INTERVJU, SIDE
True Detective er ikke bare en serie lagt til nittitallet, den kan også sees som en serie om nittitallet. 74–75
– AKSEL KIELLAND VURDERER TV, SIDE
EIERSKAPSMODELLEN
Meg eier ingen klarer på gripende og ømt vis å si noe om hvordan alkoholisme oppstår. MEG EIER INGEN Regi: Kjell-Åke Andersson Skuespillere: Mikael Persbrandt, Linn Skåber, Tanja Lorentzon, Sten Ljunggren, Ida Engvoll Blod er tykkere enn sprit Familier som bukker under for alkoholisme og rus er ikke noe nytt i svensk film. Siden Stefan Jarl satt en øks i medel-Svensson med Ett anständigt liv på slutten av syttitallet, har man sett mange
5
42
sterke fortellinger av fedre og mødre som – for å parafrasere Jarls film – har «for store drømmer» til å kunne ta vare på sine egne barn. Meg eier ingen skildrer ikke bare alkoholens slu evne til å sende folk ned i avgrunnen, men også et Sverige i brytningstid på begynnelsen av åttitallet; en idealistisk arbeiderklasse kjenner urettferdigheten klø dem på ryggen når de tar «det store løftet» for Sverige, på vegne av pengegriske bakmenn med dress og slips.
Alkoholisme- og rusproblematikk hører vel ikke akkurat fortiden til, ei heller klasseskillene i velferdsstaten – selve årsaken til at arbeiderne nederst på rangstigen må slukke brannen på innsiden når de kommer hjem fra jobb. Men i Andersons film blir den politiske bevisstheten hos rollefigurene et paradoks og således en del av filmens diskusjon om det å være en forelder: Hvordan kan en mor som roper om likhet og rettferdighet – om at alle
76
skal bli sett – selv unngå å se den vanskelige tilværelsen hun overlater datteren til? Når Katja (Tanja Lorentzon) finner seg en ny mann, må Lisa (Saga Samuelsson) bli boende hos faren Hasse (Mikael Persbrandt); et velmenende og godhjertet menneske, som bare mister ansvarsfølelsen innimellom, når han drikker. Men etterhvert som arbeidsdagene på jernverket blir hardere, og økonomien til den lille familien strammere, blir det vanskelig å holde seg unna spriten når mørket faller på og ensomheten spøker. Den vanskelige, men alltid nære relasjonen mellom de to er nydelig fremstilt, takket være skuespillet til unge Samuelsson og især Persbrandt. Han får frem den stolte faren som ønsker å ta vare på sin øyesten, og samtidig den usikre mannen som er så redd for å miste alt at han går i oppløsning og bukker under for bedøvelsen i kjøkkenskapet. Regissør Andersson møter den beinharde realismen i fortellingen med et poetisk lynne. Partikler virvler rundt i luften og skaper elegante overganger mellom innstillinger og scener; globuser, lykter og lampetter fyller rommene med lys, håp og forsoning, uten at det blir insisterende eller overtydelig. Andersson unngår nærbilder, og skyter de fleste scenene i halvnære eller halvtotale innstillinger, der rollefigurene opptrer i profil, men som tilskuer får man likevel aldri følelsen av å være på avstand og «kikke inn». Rammehistorien med en voksen Lisa som har fullført en doktorgrad ved universitetet virker konstruert for å bryte med ideer om «den sosiale arven», og sett under ett tråkker fortellingen i overkant velkjente spor. Men disse innvendingene blir bagateller når Meg eier ingen på en ytterst gripende måte klarer å si noe om hvordan alkoholisme oppstår, og hvorfor den aldri kan avskrives som dum, egoistisk eller ondsinnet. Lars Ole Kristiansen Premiere 24. januar Les en lengre utgave av denne omtalen på Montages.no 02/2014
67