Page 26

TV

TV ≠ TV

«Tv-serien er den nye romanen», sier de. «Tv er bedre enn film» sier de. De ser åpenbart ikke noe særlig tv noen av dem. TEKST AKSEL KIELLAND ILLUSTRASJON MARTA BRAVO ET AV MINE mange nyttårsforsetter er at 2014 skal bli året da det ikke lenger skal være mulig for norske journalister å presentere det faktum at det vises interessante dramaproduksjoner på amerikanske kabelkanaler som en nyhetssak. Hvis jeg får viljen min, skal det heller ikke gå an å påstå at «tv-serien er den nye romanen» uten å spesifisere hvilke tv-serier det er snakk om og hva slags romaner de eventuelt erstatter. Helt siden den første norskspråklige teksten om The Wire ble satt på trykk en gang på første halvdel av 00-tallet, har det her på berget vært fritt frem for å skrive ekstatisk bejublende tekster om at det lages mye god tv-dramatikk i USA, uten engang å vurdere å problematisere entusiasmen en smule.

1

26

02/2014

Det er lett å forstå hvorfor: Tv er noe som preger hverdagen til de aller fleste nordmenn – selv de mest avholdne må ta seg tid til å lire av seg et snes selvtilfredse «åh, nei, du skjønner, jeg har ikke tv, jeg!» hver gang de beveger seg ute blant folk – og likevel skrives det oppsiktsvekkende lite fornuftig om temaet. Og tatt i betraktning at det som har vært skrevet om tv i norske medier de siste tiårene hovedsakelig har vært omformulerte presseskriv og halvhjertede kvalitetsvurderinger av middelmådige norske produksjoner, er det ikke rart at journalister og anmeldere lot entusiasmen løpe av sted med seg da de endelig fikk skrive om noe som ikke bare var bra, men hvis kvaliteter harmonerte med kvalitetskriteriene innen mer etablerte og prestisjefylte fagdisipliner som film- og litteraturvitenskapen. Men man skulle jo tro at den aller mest omtumlede henrykkelsen ville legge seg etter … tre år? Fem? Åtte? Etter åtte år skulle man fak-

tisk kunne forvente at selv den mest grisgrendte lokalavis ville sette ned foten dersom en av journalistene kom hinkende inn døra med en tekst om at nå lager dem jaggu mye bra tv der borte!. Og hvis postulatet var noe så absurd som at tre gode dramaserier på lufta samtidig på én eller annen diffus måte skulle innebære at tv-mediet nå hadde skjøvet litteraturen av tronen og innsatt seg selv som eneveldig hersker i det vestlige narrative hierarkiet, burde journalisten sendes hjem med streng beskjed om ikke å vende tilbake før han hadde sett seks sammenhengende timer med TV2 Bliss. FOR DET MAN alltid glemmer oppi alle disse diskusjonene om hva tv er og erstatter i det nye årtusenet, er at tv ikke er det samme som tv. Selv ser jeg relativt mye på tv, men jeg ser nærmest utelukkende tv på datamaskiner og andre tekniske hjelpemidler hvor jeg selv aktivt velger, starter og stopper programmene

jeg ønsker å se. Og når norske journalister sier at tv er ditt og tv er datt, snakker de utelukkende om tv-programmer de konsumerer på denne måten. I verste fall er det snakk om å skru på tv-apparatet noen minutter før det aktuelle programmet starter. Men som jeg ble minnet på da jeg i jula tilbrakte noen dager hos mine foreldre i Fredrikstad, er dette en måte å tilnærme seg tv på, som er vesensforskjellig fra det å faktisk se på tv på tv. Å se på tv på tv handler i grunnen ikke så mye som å se – eller lytte – som det gjør om å sette seg tilbake og la bølge på bølge av audiovisuelt innhold skylle over en. På tv er tv en strøm – det vil si: flere strømmer – av innhold som er der enten man ser på eller ikke; programmene glir over i hverandre, både kronologisk og på tvers av kanalene, og før man vet ordet av det, har man ligget der og sett fem episoder av Here Comes Honey Boo Boo på rad, ispedd tjue spredte minutter av Judge Judy og så mye man orket av Friendzone. I den grad denne typen tv erstatter noen etablert form for menneskelig aktivitet, må det være dette en del folk liker å gjøre, hvor

Profile for NATT&DAG

NATT&DAG, Stavanger, februar 2014  

NATT&DAG, Stavanger, februar 2014  

Profile for nattogdag