Page 1

OSLO – SEPTEMBER 2016

VI TAR HELG MED

AASEN

BEGLOMEG-RAYMOND MØTER

DARKTHRONE-FENRIZ

6 & 1 MØTER

GUNNAR STAVRUM

CARLY RAE JEPSEN

+

ARNE LYGRE

+

HIGH MAINTENANCE


BERGEN INTERNASJONALE FILMFESTIVAL 20.–28. SEPTEMBER 2016

MER ENN 150 FILMER PÅ 9 DAGER HER ER ET LITE UTDRAG AV ÅRETS PROGRAM:

GIMME DANGER

SWISS ARMY MAN

JARMUSCH GJØR THE STOOGES

SURREALISTISK MULTIFUNKSJONSVENNSKAP

HUNT FOR THE WILDERPEOPLE EN GANGSTER MØTER VILLMARKEN

WEINER

HAVET BRENNER

THE FOURTH PHASE

DICK PIC-POLITIKK

INTET MENNESKE ER EN ØY

EN MILEPÆL I SNOWBOARDFILMENS HISTORIE

SNOWDEN

MR. GAGA

AMERICAN HONEY

BLOW MY WHISTLE BABY

KOREOGRAFEN FRA KIBBUTZEN

ROTLØS UNGDOM


LAND OF THE ENLIGHTENED

TICKLED

BARNERANEREN

LØVETANNBARN OG OPIUMSENGER

EN DOKUMENTAR SÅ BISARR AT DET KILER I MAGEN

ØST ER ØST OG VEST ER VEST, OG ALDRI SKAL DE TO MØTES

BURN THE PLACE YOU HIDE

CAFÉ SOCIETY

THE WITCH

HISTORIEN OM ST. THOMAS

EN UIRONISK WOODY ALLEN I L.A.

I DE DYPE SKOGER

EAT THAT QUESTION:

KONGENS NEI

VOYAGE OF TIME

STORFILMEN SOM ÅPNER BIFF

UNIVERSET IFØLGE MALICK

NORTHERN DISCO LIGHTS

BLAIR WITCH

THE UNTAMED

DA NORSK ELEKTRONIKA TOK OVER VERDEN

WE’RE BACK, WITCHES

SOM SENDT FRA HIMMELEN

MAPPLETHORPE:

BELGICA

KAMMERPIKEN

DET PORNOGRAFISKE ER POLITISK

FOR LIVETS GLADE GUTTER STÅR SOLEN ALDRI OPP

CHAN-WOOK PARK ER TILBAKE I TOPPFORM

FRANK ZAPPA IN HIS OWN WORDS FREAK OG GEEK

LOOK AT THE PICTURES

BILLETTSALGET STARTER 9. SEPTEMBER SE HELE PROGRAMMET PÅ BIFF.NO


SEPTEMBER 2016

Sjefredaktør DANIEL RAMBERG ramberg@nd.no

Daglig leder CHRISTIAN RASMUSSEN christian@nd.no

Redaktør NIKOLAI KLEIVAN kleivan@nd.no

Markedsavdeling JOHNNY JENSEN salg@nd.no

Filmredaktør MARCO REINERTSEN reinertsen@nd.no

NATT&DAG Kreativ JAN CHRISTIAN FORTHUN forthun@nd.no

Fotoredaktør CHRISTIAN BELGAUX belgaux@nd.no

NATT&DAG Event event@nd.no

Debattredaktør VILDE IMELAND! imeland@nd.no Art Director TORUNN SOLLI solli@nd.no

Utgiver NATT&DAG AS

Lesertall 127 000 distribusjon@nd.no

SKRIBENTER AGAMEMNON R. LYTSKJOLD ALBERT CHRISTIAN ALFILER ANDRÉ ØRVIK ANDREAS DAHL ANDREAS VEIE-ROSVOLL BOLL BEDD DANIEL RAMBERG EMIL FINNERUD ERLEND MØRCH FREDRIK OMRE GIFT IDA SKOGVOLD JO FORBORD STAVDAL JON SÆTER KRISTOFFER JAKOBSEN KRISTINE TINGVIK AAS MADS VØLNER VOSS MATS THORSEN MARCO REINERTSEN NIKOLAI KLEIVAN PELLE BAMLE RAGNHILD BØHLER RASMUS HUNGNES RAYMOND T. HAUGER SILJE MARI LUNDAL SMIL SVEINUNG WÅLENGEN TORA MYKLEBUST OPTUN TORGEIR HOLLJEN THON TROND GAUSDAL VILDE IMELAND

35

Administrasjon okonomi@nd.no

Trykk AMEDIA TRYKK AS

Journalist PELLE BAMLE bamle@nd.no

15

REDAKSJONEN TAR IKKE ANSVAR FOR UBESTILT MATERIELL Natt&Dag Besøksadresse Strandgata 19 N-0152 Oslo Postadresse Postboks 266 Sentrum N-0103 Oslo

TIDENS ÅND, OVERHØRT ...................................................................................................................................... 06 RAYMOND FRA BEGLOMEG MØTER FENRIZ FRA DARKTHRONE................................................................. 10 KOMMENTAR: HOLD KJEFT! OM INFANTILE KRONIKKER I VOKSENAVISER ............................................. 14 HVA SKJER MED SØRLANDET?............................................................................................................................. 15 VI TAR HELG MED EMILE THE DUKE/AASEN..................................................................................................... 16 INTERVJU: ARNE LYGRE........................................................................................................................................ 18 UTELIVSGUIDEN....................................................................................................................................................... 20 FEM I BAGEN: NORA FRA GYMMEN.................................................................................................................... 26 MUSIKKANMELDELSER.......................................................................................................................................... 32 CARLY RAE JEPSEN: VERDENS BESTE BASIC BITCH...................................................................................... 35 PÅ REPEAT: TALK TALKS LAUGHING STOCK..................................................................................................... 36 TV: HIGH MAINTENANCE ..................................................................................................................................... 43 SMIL & GIFT MØTER GUNNAR STAVRUM........................................................................................................... 46

For tips og presse: film@nd.no musikk@nd.no uteliv@nd.no mote@nd.no kunst@nd.no scenekunst@nd.no restaurant@nd.no litteratur@nd.no WWW.ND.NO

FOTO ANDRÉ ØRVIK ANDREAS DAHL IDA HELEN GØYTIL MAGNE RISNES M

24

1

Ø M E R KE T ILJ

Trykkeri

10

01

ILLUSTRASJON ANDREAS DAHL IDA HELEN GØYTIL SVEIN STRØMMEN

8

46

FOTO IDA HELEN GØYTIL

22 4

SEPTEMBER 2016

36


Du vet du bør hente deg inn, men ender med å ta den helt ut. Det er så lett å utvikle en dårlig drikkevane når du er sårbar. Ikke første gang kravene vokser deg over hodet. Ikke første gang du venter på telefonen som aldri kommer. Men første gang du drikker for å slippe fri fra følelser og tanker, kan du spørre deg selv: Drikker jeg mer enn av og til? For av og til passer det. Av og til ikke. Alkovett er å ikke fylle på med mer når det er litt for mye.


TIDENS ÅND

OVERHØRT

ASTMA Det interessante med astma-gate er ikke at det norske langrennslandslaget driver med kvasi-doping, det interessante er at privat salg av astmautstyr angivelig gikk opp både etter avsløringen og i ukene før Birken. Her har vi altså tilsynelatende oppegående menn og kvinner som er villige til å bruke tid og penger på et kostbart medisinsk apparat, KUN for å slå Jørgen på retailavdelingen. De er attpåtil så fjerne fra virkeligheten at de velger å anskaffe seg dette apparatet på samme tid som det a) pågår en debatt om hvor moralsk nedrig det er å bruke denne type utstyr, og b) brorparten av astmaeksperter sier det har null effekt whatsoever. Vi kan tilgi våre menn og kvinner i snøen som faktisk lever av uteaktivitet, det er greit at det ryker en blodpose her og en inhalator der, men dere andre, dere er nå svartelistet fra NATT&DAG-kontoret og kommer IKKE til å få wienerbrød hvis dere kommer på fredagsquiz.

1 1

BAKTERIER

2 1

De små jævlene har vært ute av medias søkelys i noen år, men nå er de tilbake for fullt og resistente mot alt vi hiver på dem! Uæh!

SEKK PÅ FEST Garderobefolkets manglende villighet til å gå over til ikke-fysiske betalingsformer gjør at bruksarealet til norske utesteder i stadig økende grad må brukes til å akkommodere folks ryggsekker. Våre verste estimater plasserer Kånkentil-m²-ratioen et sted rundt 2:5. Hva i helvete er det folk drasser rundt på hele tiden? En sekk full av gamle DN? ;) ;) :(

3 1

KATT&DAG :( NATT&DAG har mistet to firbente medlemmer av redaksjonen denne måneden. Vår uoffisielle kontorkatt Florian (etter Kraftwerk-medlem Florian Schneider) sovnet inn morgenen 26. august etter kort tids sykdom. I april 2015 figurerte han på forsiden av NATT&DAG, og han var også et midtpunkt på flere av redaksjonens fester. I senere tid viet han sin tid til jussen og kjempet for katters rettigheter til å klore på møbler. Han etterlater seg fire bokser tunfisk og to lekemus. Tre år gamle Whitney, trofast NATT&DAG-katt oppkalt etter the one and only Whitney Houston, har også nylig gått videre. Whitney levde opp til navnet sitt med å være svart, vill og vakker. I tillegg var hun selvfølgelig verdens beste katt: Goofy, snill, sosial, morsom og smart. Whitney ble bare tre år etter treff med bil. Live fast, die young. De vil begge bli dypt savnet.

4 1

CONAN O’BRIAN VAR UTENFOR BERGHAIN OG DET ER KRISE Den amerikanske talkshow-verten ble observert med et kameracrew utenfor Berghain, der han filmet det som trolig er et innslag til showets kommende Berlin-episode. Den nå Berghain-affilierte DJ-en The Black Madonna gikk hardt ut på Instagram: «I don’t need to know what he’s joking about to know that he’s taking millions of people into a space that is private for a good reason. (…) Conan is a comedian that millions of people watch nightly in a country on the verge of having Donald Trump for a president. That context matters.» Dette ble sitert i en bråte saker, blant annet hos Pitchfork, og kommentert med ikke så rent lite poserende indignasjon av norske Berlin-farere. HERRE-GUD, nå får dere gi dere der nede! For det første, på generelt grunnlag: Folk burde slutte å emigrere til Berlin for så å klage og syte over gentrifisering og turisme. For det andre: Ingen har sett innslaget, og Conan filmet etter all sannsynlighet bare utenfor Berghain. *Hvisker inn i øret til The Black Madonna*: «I vår var det en norsk russebuss som hadde Berghain som konsept».

5 1

Boblere: Grei kafé RIP, indisk sommer, singel igjen </3, bilkjøring, Tinder-profiler i Powerpoint-format, Frank Ocean, grønne bomber-jakker ser fortsatt nazi ut, Maccabi Haifa, gratis heroin, peak Instagrambrukernavn som begynner med «unge», peak I Love Dick, Arctic Thunder, JEFFERY, hvit måned, MDMA er blitt streit 6

SEPTEMBER 2016

INVITERER IKKE Norges sureste kjendiskokk er visstnok med i den ulekre «organisasjonen» Stopp islamiseringen av Norge (SIAN). INVITERER LIKEVEL Samme kokk skal ha vært årsaken til at kona til en mannsrollefokusert TV-komiker og showmann forlot ham for noen år siden. STIKKER HODE(TELEFONE)NE I SNØEN Falsk astma er nå én ting, men vi får se hva som skjer når landets sportsjournalister begynner å grave enda litt hardere i norsk vintersporthistories avkroker. Vi tror et par av våre aller største helter fra kjedelig vintersport på 90-tallet lever farlig.

MÅNEDENS SUMMARUM

MÅNEDENS SUMMARUM Norges galeste redaksjon gir deg månedens riktigste nyheter. TEKST REDAKSJONEN MÅNEDENS MENING Per Fugelli og Finn Skårderud møttes til Aftenpostensamtale om livet på Latter på årets sykeste arrangement. I tillegg til gullkornet over, skal Fugelli ha ment at «mening er livets drivstoff» og at det ikke er nok bare å være i live for å leve et godt liv. Dette oppdaget han da han «studerte den blå maneten Aurelias meningsløse liv. Manetens tilværelse var begrenset til en liten glassboks med sterk motstrøm i Monaco.» Herlig forskning! Apropos bra forskning:

BRANSJEN BETALER Norges eldste forlegger ghostwriter (av og til) matanmeldelsene til Norges eneste smultringbeskjeggede forfatter i VG. Og spiser på VGs regning når smultringens kone er i ørkenen for å skrive sine egne bøker. OLLØ En eldre DJ som truet N&Ds skribent med juling da han hadde skrevet han hadde mistet relevans og definisjonsmakt siden 90-tallet, er visstnok også kjent som Kaffebrenneriets sureste kunde. CAUSE AND EFFECT En ganske nyskilt popdame skal ha brukt 80 tusen spenn (!) på shopping i Italia i sommer. Omtrent samtidig ble hun observert i en hipp København-sjappe, som hun forlot da hun fikk vite at de ikke hadde salg. Hva betyr dette? Brukte hun alle pengene sine i Italia, men ville fortsatt ha mer i Danmark? Vi vet ikke, samme for oss.

MÅNEDENS ALLOKERTE FORSKNINGSMIDLER

Statistiker Celina Cunen har «påvist at flere elementer i Game of Thrones har klare likhetstrekk med middelalderen», ifølge Universitas. Bra påvist! Påvis mer! MÅNEDENS MEST AMBISIØSE FORSKNING Ja, ja, vi skjønner at du gjør narr av årets Ibsenfestivals påtatte ungdomspreg (samtaler mellom Ibsen og Strindberg på Instagram???), men sånn fjase-ironisk overdrivelseskommentering er aldri bra. Ingen vinner, men vi heier på deg, altså, tidligere leder av det tragisk nok nedlagte instituttet for teatervitenskap ved UiO!

HERLIGE BOYS Norges rauseste komiker og Norges største amerikanske idrettsstjerne var i det spandable hjørnet da de var på byen i Oslo her om dagen, og spanderte tyrkershots på alle som var i nærheten. THE CULT IS ALIVE En metal-legende som er intervjuet i dette magasinet sa først ja til å intervjues på en lørdag, men hadde glemte at han egentlig skulle se på damefotballkamp. Den samme metal-legenden har sånne hipsterplanter i stua. Det er lenge siden 90-tallet. VENSTRE Den norske skuespilleren/ komikeren som synes det er aller morsomst å være klin sprø og høylytt, er på Tinder til tross for at hun er gift. Der har hun forøvrig sånn utfordring akseptertbilde fra barndommen MED Je suis Paris-filter!

MÅNEDENS MEST AMBISIØSE KRONIKK Palestinakomiteen i Stavanger har begått kronikk, og tar like gjerne sikte på å løse hele floka med det samme. Vi skal ikke kjede dere med detaljene, men hopper rett til konklusjonen: «Ingen gruppe, etniske eller religiøse, fortjener å bli tråkket på. Vi burde vite dette bedre enn de fleste etter behandlingen vi selv ble gjenstand for under andre verdenskrig.» Godt poeng, Palestinakomiteen i Stavanger ble faktisk utsatt for grusomme ting under andre verdenskrig.


Sveip for jobbmuligheter

Jyb til jobb


ANBEFALT LESESTOFF

IKKE NOE PITY-PARTY TEKST RAGNHILD BØHLER

Sister-hood.com er nøyaktig det vi trenger, alle sammen. På det internasjonale nettmagasinet sister-hood.com skriver kvinnelige muslimske skribenter om temaer som rasisme, menstruasjon, identitet, terror, dating, fuckboys, æresdrap og mer. Den norske filmskaperen og aktivisten Deeyah Khan står bak magasinet som ble lansert i mai. Etter knappe tre måneder i drift er magasinet allerede plukket opp av flere internasjonale medier, og har tjent seg et samarbeid med selveste Queen Bey. Nettmagasinet inviterer kvinner med muslimsk opprinnelse fra hele verden til å bidra i debatt for en mer fredfull, rettferdig og likestilt verden, uavhengig av deres nåværende religiøse tilknytning, etnistitet, alder eller seksualitet. Khan skriver på sister-hood.com at formålet med magasinet er å gi muslimske kvinner en stemme i tematikker som angår dem mest, der media ofte fremstiller dem som ofre. Selv som deltakende debattanter hylles ofte kvinnelige muslimer i media som eksepsjonelt modige og sterke, som om fra en offerrolle. Sister-hood er derimot alt annet enn et pity-party. Med den samme selvsagthet hamrer skribentene ut analyser av ekstremistisk propaganda, hard satire om forventninger rundt ekteskap og såre skildringer om tvil. Formålet er sterkt og tydelig slik Negar Rabbani skriver i introduksjonen til sitt bidrag om hvordan hun opplever å være muslimsk kvinne i Saudi-Arabia: «But, first, let me give you a disclaimer: you may not use this article for your Orientalist wet dream of liberating the Muslim woman. Our liberation may only come from ourselves. Our liberation will not be on your terms, and our liberation does not require your permission» Dette betyr likevel ikke at sister-hood ikke er aktuell lesning for alle. Etter denne utenrikspolitiske helvetessommeren er det enda viktigere å øke kunnskapen rundt ekstremisme og islams rolle i den moderne verden. Sister-hood lykkes i å fremme muslimske stemmer og skape et inkluderende debattklima som er etterspurt, men ikke oppnådd i denne grad, i den offentlige debatten om islam. Nettmagasinet har rukket å samle 80 kvinner med ulike utdannelser, yrker og livssituasjoner, fra et vidt geografisk spekter, og klarer å holde en gjennomgående høy kvalitet. For et ungt nettmagasin er dette intet annet enn imponerende, og den internasjonale oppmerksomheten er vel fortjent. Beyoncés kvinneinitiativ «chime for change» har nå startet et samarbeid med magasinet, som neppe vil gjøre sister-hood noe mindre fett. Selv om dette er et magasin av og for kvinner er det hverken hyperfeministisk eller sippete. Sister-hood er et nettverk av rå, progressive damer som skriver godt og underholdende om hyperaktuelle problemstillinger.

1

Husleietvistutvalget behandler tvister om leie av bolig. Utvalgets alminnelige geografiske virkeområde er Oslo/Akershus, Hordaland og Trøndelag. Fra 1. juli 2016 har Husleietvistutvalget utvidet sitt geografiske virkeområde til å gjelde hele landet. I de nye områdene er klageadgangen begrenset til å gjelde leietakere som klager inn næringsdrivende utleiere. Hensikten med utvidelsen er at alle forbrukere skal ha en mulighet til å få løst sine tvister utenfor rettsapparatet.

Husleietvistutvalget forsøker å løse sakene ved å mekle mellom partene. Hvis partene ikke blir enige, kan utvalget avgjøre tvisten. Der hvor utleieboligen ligger utenfor utvalgets alminnelige geografiske virkeområde, kan en leietaker sende inn klage mot en næringsdrivende utleier til Husleietvistutvalgets kontor i Trondheim.

Se nærmere på htu.no/no/forbruker

8

SEPTEMBER 2016

www.htu.no

«

Rasisme, menstruasjon, identitet, terror, dating, fuckboys, æresdrap og mer.


FÃ&#x2DC;LG

FACEBOOK: NATTOGDAG TWITTER: @NATTOGDAG INSTAGRAM: @NATTOGDAG_OFFISIELL SNAPCHAT: NATTOGDAG_SNAP

NATTOGDAG.NO

SEPTEMBER 2016

9


INTERVJU MUSIKK

HJEMME HOS FENRIZ Det legendariske metalbandet Darkthrone er straks klare med nytt album. Vi sendte Raymond Hauger fra Beglomeg på besøk til Fenriz, for å snakke om trekkspill, Wilhelm Tyskeberget, økonomi og kattesand. TEKST RAYMOND T. HAUGER FOTO MAGNE RISNES

Etter tre kvarters prima busstur går jeg av nesten på endestasjonen og ser Gylve i vanlige Gylve-klær, som vil si skinnjakke og turbukser, men nå behansket for å plukke søppel i grøften. – Du må få deg huslån, Raymond. Jeg skjønte ikke økonomi før jeg fikk meg det, sier Gylve.

1

Sånn norsk eller kanskje skandinavisk greie det, er det ikke? «Du må eie!». I for eksempel Frankrike bare leier de alle samma, har jeg hørt. – Jo, men nå bor vi jo engang her, så da får vi bare ta del i det norske systemet. Været er hinsides bra og vi går inn i et behagelig nabolag fylt med lyder av lekende barn, møter voksne som smiler og hilser pent. Håper jeg selv kan bo et sånt sted en gang. Lokalpatrioten Gylve har Kolbotn Idrettslag-emblem på veggen ved siden av inngangsdøren. – Ta en titt i hagen. Det er ikke få timer som er brukt på den plenen der, sier Gylve. Gruppa hans Darkthrone er straks aktuell med sin n-te plate, oppkalt med tillatelse etter den norske gruppa Arctic Thunder. Han viser meg en lekkert dandert rekke med steiner langs den ene husveggen. – De steinene der har en direkte konnotasjon, om man kan si det, til begynnelsen på den nye plata. Det var et ukeslangt prosjekt å gå med trillebår til et sånt bekkefar i Grønliåsen, som er vår lokalskog. Det var en ganske hard jobb fordi vi måtte finne akkurat det bekkefaret og selv om du bruker hansker blir det likevel vått og henda blir ufattelig møkkete gjennom hanskene. På den tiden så var det bestemt at vi skulle i gang med den nye plata og når riffa kom så var det rett inn på gitar. Dette hadde kanskje vært morsomt om jeg spilte i Hellbillies og det var snakk om Pela stein-albumet. Jeg går ned på toalettet og ser en type kattesand jeg ALDRI har sett før. Det viser seg å være «pellets» som Marthe (Gylves kone, red. anm.) har kjøpt ved Oslo Spektrum. Åssen funker det? Jeg har en sånn type som klumper seg sånn at det blir enkelt å plukke ut klumper av pisset. – Ja, dette her oppløser seg og blir til sagmugg. Men katta pisser for det meste ute. For anledningen har jeg kjøpt inn den for meg nye øltypen Vienna-lager fra bryggeriet Hansa. – Den Vienna-lager’n er den som har scora lavest på min og Marthes øltest. Vi kjører oldschool-opplegg og lagrer det i en perm fremfor å bruke den appen. Den vi har likt best, derimot, er den som har det styggeste designet, og det er White IPA. Det ser ut som ut Liberace i undertøyet. Ikke med diamantene, men Liberace strippet ned kan du si. Du liker trekkspill, ikke sant? – Det er mye thrash i gammeldans, men det er ingen thrashere som er villig til å se det. Bortsett fra Sverre Dæhli som spiller i et av Norges mest velrennomerte thrashorkestre, nemlig Audiopain. Ikke til å forveksle med Audioslave, men Audiopain. De lager en ganske streng og intrikat thrash. En slags motstandsthrash, men med veldig grundige og gode riff. Han liker trekkspill akkurat som meg. Ellers så har de bare hatt trekkspill som outro på konsertene sine fordi kontrasten er artig. Jeg går ut i fra at det er begge deler. Både en liking og at det er litt artig. Det er et glimrende instrument. – Men det er spesielt han godeste Skrapparkar (Steffen i Lobotomized, red. anm.) som har skrevet i Pondus og har egen blekke…

10

SEPTEMBER 2016

Ja, White Trash-mag. – White Trash Magazine, ja, som hadde poster av Tyskeberget… Det var jeg og en kompis som la ut det klippet av Wilhelm Tyskeberget på YouTube i 2006. – Var dere først? Ja, eller vi rappa det fra en nettside, men først på YouTube, ja. – Han omfavnet det klippet og det ble en stor klassiker. Jeg vil tro at han og meg er de som har likest personlighet og utseende av noen jeg har møtt. Det klippet har betydd veldig mye for mange. Du er brålik Alex i Gerilja óg. – Ja, det har mange sagt, men vet du hvem som er den virkelige dobbeltgjengeren min? Det er Henriette Lien. Hvis du tar et bilde av Henriette Lien og tegner på bart og skjegg så får du meg. Dette kan gjøres i alle hjem og det er trygt og alle snakker norsk! Hahahaha! Gylve har komplett DJ-oppsett i stua og setter på Masquerade-skiva The Sound of Masquerade. – Jeg synes ikke det er interessant hvor mye musikk folk har gått gjennom, men det er interessant hva folk, ut ifra alt de har hørt, velger å høre på. Også i en setting som dette. For nå er du liksom på besøk hos meg akkurat som en kamerat. Jeg brukte ikke å like det da jeg vokste opp i blokk på andre siden av veien her. Da var det sånn «Gylveee, du har besøk!» Også rushet jeg til døra på rommet mitt og holdt den igjen, fordi det skulle jævlig gode argumenter til for at jeg skulle slippe noen inn. Men du har fått komme inn da. Og da må jeg liksom vise frem lekene mine. Det blir jo mye musikk, men. Dette er litt Eurohåp (musikksjanger introdusert av Raymond i 2015, red. anm.) synes jeg, men det vet du best. Finfint det her. Det er den låta du spilte først da du var gjest i Den Gyldne Sprekk på Jaeger i februar. Men vil du snakke litt om den nye skiva, eller? Jeg har hørt den 12-13 ganger og må si jeg liker tempoet. Ted (Skjellum, den andre halvdelen av Darkthrone, red. anm.) synger på alle låtene? – Det skjedde på grunn av coverbildet som kom ut av en telttur for tre-fire år siden. Det er en sjeldenhet at det blir tatt bilde av fuckings leirbålet, men det var så bra. Dette var på Spålsberget (i Nordmarka, red. anm.). Så datt tittelen Arctic Thunder med de der gutta i Red Harvest sitt forrige band ned i hodet på meg og jeg spurte de om å få bruke navnet og det var greit. Da har jeg DET platecoveret og DEN tittelen og da kan ikke jeg forvirre folk med at halvparten av plata skal ha min vokal og resten skal ha Ted sin vokal, fordi hele platecoveret BER om en helhet. Og helhet for folket blir at jeg sier at «Ted, du synger på alle låtene». Ted har blitt grovere i målet og han har bra vokal for det vi gjør. Dere kjører på i kjent stil. Fremover? – Vi kommer ikke til å gjøre noe som ikke er forbundet med metal. De siste femten åra er behovet mitt dekket fullt ut med Darkthrone. Jeg er happy sånn det er. Ted gjør masse på siden. Jeg kommer med en singel nå, men det er gamle låter med Isengard. Jeg er ikke keen på å lage noe nytt. Åssen var det før? – I ‘98 fikk jeg depresjon og i ‘96 ble jeg utbrent, for da hadde jeg gjort 11-12 skiver siden ‘93. Jeg kan liste de opp: To Neptune Towers, to Isengard, en Storm, en Dødheimsgaard,

to eller tre Darkthrone, to Valhall. Da er jeg oppe i ti. Kanskje jeg mangler to? Uansett, utbrent og deprimert. Det som ble viktig i ´96 var å stadfeste inni mitt eget hode at nå skal jeg slutte å tømme mitt eget hode for musikk, men heller høre enda mer på andres musikk. Og det ble starten på det jeg ble. Jeg ble en musikksender. Det var da jeg fant opp at det skulle være dj´s på metalshows istedet for at lydmannen skulle spille Slayer mellom setta. På de 45 minuttene er det plass til jævlig mye mer enn den Slayer-plata til lydmannen. Var det for å tøffe seg eller være ekstrem eller for tull da dere skrev «norsk arisk black metal» på Transilvanian Hunger-coveret? – Jeg tror ikke det. Det blir det samme som å si «jeg tulla da jeg ble taua etter å ha demontrert mot det sørafrikanske konsulatet i 1989». Det er faser jeg har vært inni. Jeg har hatt perioder i livet hvor jeg har utforsket forskjellige tankeganger. Det var også fordi 1994 var et drittår for meg. Ekteskapet gikk til hælvete og faren min daua omtrent på likt. Og det resulterte ikke akkurat i en sunn livsstil. Jeg følte meg demonisert og det som skjer når du er demonisert er at du blir drittsekken. Du drittsekker tilbake. I 1989 ble jeg taua for å demonstrere mot apartheid. Var jeg da antidemonisert? Götz Kühnemund boikotta oss og gjorde sånn at vi ikke fikk distribusjon etter dette, men tok meg tilbake i varmen i 2005 da han skjønte at jeg ikke var sånn. Åssen da? – At jeg ikke var sånn. 1994 skulle vært sletta. Når du har et år hvor du fester alt for mye og alt har gått til hælvete. Du har en usunn livsstil og du har ikke noe valg. Du kan forsåvidt tenke der og da at du skal roe ned, men du klarer ikke fordi alt er fucked up. Og du klarer å fucke opp for deg selv og på jævlig mange måter og da er ikke tiden for å ta et oppgjør med det. Det gjør du senere, men for min del så var alt offentlig. Så du må deale med det resten av livet. Alt står på platecoverne. Det er offentlig. Det dør aldri. Tror du jeg gleder meg til intervjurunden liksom? Fordi folk vil snakke om… – Fordi jeg må snakke om den gangen jeg var dust. Det er ikke mange som offentlig trenger å snakke om den gangen de var dust igjen og igjen. Riktig. Få høre noe fra Elm, a. – Et år eller to etter at jeg hadde driti meg så fælt ut i ’94, så kom det en like rar kis som meg inn på Elm Street og sa rett til meg at «du er en freak, du liker dette her». Jeg har kassetten fremdeles, jeg vet ikke helt hvor den er, men jeg sava og la over en låt fra den kassetten. Det kan vi snakke litt om nå. Lekkert, mann. – Det er veldig lekkert. «Jeg røyker bønner og det skal du drite i. Jeg tror jeg må ta det en gang til. Jeg røyker bønner og det skal du drite i» Dr. Erik! – Himself! Dette var før den «Jeg vil bare ha det fett»-greia. Dette var ‘95 eller ‘96. Bli med her så skal jeg vise deg noe som eksisterer fortsatt. Jeg blir tatt med ned i «garderoben». Gylve viser meg sin helt perfekt organiserte band-tskjortesamling som er hengt opp i alfabetisk rekkefølge. – Her er Turbojugend Follo-jakka jeg fikk av Thomas Seltzer. Men jeg kan ikke bruke den, jeg vet du, på grunn av 1994…


GYLVE FENRIS NAGELL (f. 1971) er en norsk musikkpersonlighet, aktuell med månedlig program på Soundcloud («Radio Fenriz») hvor han presenterer musikk fra hele verden, og nytt Darkthrone-album (Arctic Thunder, kommer 14. oktober). I tillegg skriver han for det tyske magasinet Deaf Forever, som har Götz Kühnemund som redaktør. Eier katta Nugatti.

SEPTEMBER 2016

11


« Men i helsikes. – Litt flåsete sagt da, men. Jeg må kunne le av det ellers måtte jeg bare ta livet av meg. I 1995 allerede! Har du lyst til å spille bilkort? Jeg liker ikke spill. Har du noe snacks i skapet her? – 10. oktober 1988 fikk jeg jobb i Postverket og gikk da fra mors til postkantinens gryter. Det er derfor jeg ikke kan diske noe opp noe på kommando og derfor jeg ikke har noe fokus på mat. Aldri hatt det. Jeg ville sultet ihjel i «a well stocked kitchen» som det heter, men så er det slik at man kan gå på restauranter og slikt, da man har begynt å samle penger for en god del år siden. Går du mye på restaurant? – Nei, men jeg kunne gjort det. Ingen utskeielser? – Jeg ble faktisk littegranne småkvalm under en episode av Radioresepsjonen, da gutta skulle oppsummere hvor mye de brukte på en helaften. De lå og vaka på 1600 til 2500 kroner. Er det det som er en helaften, så har jeg aldri hatt én i mitt liv. Man kan være en nasjonal stjerne og leve fett som Bjørn Eidsvåg, men man kan også være en internasjonal størrelse eller i det minste en kultperson og heller måtte spare. Mitt mål er å ikke gjøre mer her til lands enn at jeg fortsatt kan bruke offentlige transportmidler. Jeg har klokkertro på at Steinar Sagen ikke opprinnelig hadde tenkt å skaffe seg førerkort, men han ble nødt til det da han ble så kjent som han ble, fordi det da ble ulidelig å reise kollektivt. Men i alle dager. Jeg så da Øyvind Blunck sitte i fred på 13-trikken hele veien fra Hoff til Aker Brygge i sommer. Jeg ble starstruck, men holdt kjeften på meg. – Min største kjendisopplevelse er da jeg traff Knut Nærum i Sparks-t-skjorte. Lekkert, mann. – Faen i hælvete, en av de kuleste musikaske momentene jeg har hatt i hele mitt liv kom bardust på meg i en film med han Vincent Gallo på Cinemateket. I sluttscenen velger de gammal Yes som akkompagnerer en voldsscene på en nattklubb eller noe slikt. Det var helt magisk. Hvilken film var det? – Det kan du google deg frem til. Husker faen ikke jeg. Jeg er en av de nørdsa som har spart på alle de der Cinemateketbilletene, men hvor den er akkurat nu er jeg ikke sikker på. Men jeg vet jeg har spart på den. Hvordan ble du interessert i film, a? Tommy Lørdahl? – Nei, jeg tror det var NRK. Det var en antigreie. Jeg var veldig lite glad i det klassekameratene mine fløy rundt og babla om hele tida. I 1984, ‘85, ‘86 liksom. Hvem var på tapetet da? Jo, Rambo og den greia. Men jeg likte større filmer fra den tiden selv. Tilbake til fremtiden liker jeg fortsatt. Men det var ikke før jeg var på tequilafylla i ’91 eller noe slikt da jeg våket opp og hadde for første gang en ordentlig hangover og våknet opp med skitne klær og ikke forstod hvorfor. Antageligvis rast rundt i skogen nede på Vinterbro, men våkner opp og har en av de første store hangoverne i livet og man våkner opp og NRK kan by på en matiné, ganske sikker på at det var en tjekkisk film, en ganske gusten og grå en. Og jeg har google meg grå på å finne oppat den filmen, men jeg finner den faen ikke. Men det var da jeg forsto at film er noe veldig, veldig annet enn underholdning. Veldig annet? – Ja, noe som drar sjelen rett ut av deg. Og kan henge din egen sjel rett foran samtidig som du ser den forpulte filmen. Det har blitt mye slikt på Cinemateket. Men det jeg prøver å formidler her nå er de filmene som tar tak i selve livet. Det siste jeg så nå var ikke så lenge sia og det var «The Lunchbox», en indisk film. En film som tar for seg noe av det å være i livet i det hele tatt er «Me And You And Everyone We Know», jeg sier sikkert tittelen feil. Skrekkfilm har aldri vært greia. Siden 90-tallet har det gitt meg en god del å se filmer om livet.

12

SEPTEMBER 2016

Vet du hvem som er den virkelige dobbeltgjengeren min? Det er Henriette Lien.

Går du på tur fortsatt? – Jeg har vært på omtrent 200 markaturer i fra 2003 til 2013. Men etter at jeg flytta tilbake hit mista jeg utferdstrangen. Jeg har vært på 120 steder og ratet alle i en perm etter for eksempel hvor mye rødmaur det er per kvadratmeter. Og maursammensetningen på små campsites fordi det kan være ille om det bare er rød og ingen av de små svarte, eller stokkmaur. De aller vanligste er altså de mest badasse. Det kan man ikke akkurat si om musikkscena. – Hvert år på 90-tallet hadde NATT&DAG en sånn kåring over hvem som hadde vært mest ute. Jeg var aldri i nærheten av den listen. Hvem var på den listen? – Aner ikke. I hvert fall ikke meg. Men jeg skal love deg at den som var mest ute i ‘91, ‘92, ‘93 , ‘94, ‘95, ‘96, ‘97, ‘98 og ‘99 og ‘2000 antageligvis VAR meg. Jeg hadde ufattelig bra økonomi gjennom hele det tiåret. Men så kom kemneren i 2001 og fant ut at jeg hadde en ekstrainntekt. Sånn ordentlig blakk, Raymond. At man ikke kan gå ut lenger! Jeg kunne feste, men måtte arrangere hjemmefester og invitere så mange at panten ble essensiell. Det var 2001 og 2002 det. Men dette ble det ordnet opp i. Tenker du å få barn noen gang, eller? – Nei, det har jeg ikke vurdert. Jeg har platesamling og katt. Gjør du? Krevende spørsmål. – Jeg har aldri hatt problemer med å skaffe det jeg har lyst på. Ting går i perioder for meg. For eksempel fra ekstrem telting til ingen telting og nå med ekstrem aktivitet med radioprogrammet mitt. Jeg er veldig bra på å starte ting og veldig snar på å avslutte. Jeg føler ikke at den type psyke er et veldig lunt og trygt og godt tidsperspektiv for å skaffe et barn. Jeg jobber så hardt jeg kan for å gjøre det trygt nok for Nugatti (katten, red. anm.). For den katten har egenverdi som individ. Hvor blir det av katta? Sover fortsatt? – Nei, katta er ute. Katta liker rolige personer. Sånn som ikke meg og ikke deg. Når Ted er her… Gylve hamrer fingrene i bordet. – Katta liker Ted bedre enn meg… Darkthrones nye album Arctic Thunder kommer 14. oktober.


KOMMENTAR

HOLD KJEFT, KIDS Når ble det greit at ungdomsskolekronikkene tok steget fra «Si ;D» til de allmenne debattsidene? TEKST BOLL BEDD, REDAKTØR FOR NIEUHETENE PÅ HUMORNIEU.NO. ILLUSTRASJON SVEIN STRØMMEN

Hvor mange flere inderlige elevrådsledere orker vi? Som krever at akkurat deres stemmer må bli hørt? Hvor mange flere innlegg av overspente, hormonelle gutter som skriver i vodkabattery-fylla og klager over at de aldri får sex selv om de er snille gutter? Av bråmodne jenter som likevel tenker at det er naturlig at allmuen får ta del i at de hater lekser? Dagbladet la ned sitt kommentarfelt tidligere i år, men stadig gjør de virkelige haterne, de mest energiske av karmataperne, en innsats. Jeg snakker ikke om folk som kommenterer enkeltsaker på en lite konstruktiv måte i sosiale medier. Det kan den beste av oss gjøre. Nei, jeg snakker om haterne som tvinner nikkellenkene ettertenksomt rundt håndleddet, før de lar tankene ligge igjen med de fettete fingeravtrykkene, legger ACER-laptopen i fanget, stabler Europris-putene godt bak ryggen og leter opp kommentatorers, kjendisers og politikeres telefonnumre, adresser, epostadresser og konti i sosiale medier og sender i vei fermentert hjerneslagg som om det var første gang. Sleng inn en hurv elevrådslederaktige ungdommer som krever å bli tatt seriøst i samfunnsdebatten og klager over netthatet som flommer mot dem i kommentarfeltet, så har vi hatere som må JOBBE SKIFT for å komme ajour. Er det rart de sliter med tegnsetting? Ungdommene og dem som mener seg forfulgt av mobbere og hatere kunne gjort det lettere for seg. Hos mange av

1

14

SEPTEMBER 2016

disse har vi foreldre og foresatte som ikke har gjort jantejobben sin. Altfor ofte skriver hateofrene innlegg av den typen som får meg til å tenke «Jøye meg, er det rart han eller hun blir hatet?» og så hater jeg meg selv litt for å ha tenkt det. Vi må gi ungdommene selv noe av skylda for at de utøver kronikk. Har norsk ungdom blitt for ressurssterke for fort? Materielt sett, ja. Men mentalt? Fra meg til deg: et kvalifisert «njæ». For skylda må også legges på debattredaksjonene. Når ble det greit at ungdomsskolekronikkene tok steget fra «Si ;D» til de allmenne debattsidene? Det skjedde bare. Så ja, jeg tenker at noen må sette en grense. Og denne grensa bør foreldrene eller andre voksne med mental myndighet sette. Føles det som om mamma og pappa har blokka deg? Du får ikke sett feeden til mamma, får ikke engang sendt en DM til henne? Det kan være en grunn til det. Har du sendt henne lenker til kronikker du har skrevet, kanskje? Bedt henne om å lese korrektur? Det har vel blitt litt mye, da. Har du gått til tastaturet med hodet fylt med kronikk bare for å høre at noen har stjålet laptopen din igjen? Ta et hint. Ler du av Big Bang Theory? Din feil fullt og helt. Føler du deg mobbet? Føler du deg hatet? Er det en kronikk du skriver på der? Drit i det! Vet du hva du trenger? Du trenger noen kule folk som jobber for saken din. Ring MOT, nei, vent, hvem kan man ringe, egentlig? Det skulle vært en operasjonssentral

du kunne nå, en MOT-kampanje på drugs, en hotline til rå folk som kunne hoppe fram i media og bare «Hei! Slutt med det der!» I stedet må man ta til takke med frontfigurer som velmenende organisasjoner tilsynelatende utelukkende finner på Wikipedia-siden over tidligere deltakere på «Skal vi danse» – som Gaute Ormåsen, Jan Thomas og MadconTshawe. Så kan det kanskje være at kronikkene har en viss funksjon likevel, at offeret føler en trøst i å lese om andre ofre. Men hvem er adressaten i disse kronikkene? Det er haterne og mobberne du vil nå, non? Hvorfor tar jeg så lett på det, lurer du vel på, vennen? Eier jeg ikke empati? Feil og feil igjen. Jeg tar ikke lett på det. Og vi har alle vært gjennom vårt. Det er vanskelig, dette med hating. Hating og mobbing ligger latent i oss alle, men helst skal vi ikke hate, og aller minst mobbe. Så til deg som er offer for mobbing og hating: Jeg vet at du er i stand til å mobbe og hate selv. Men la meg demonstrere et triks. Jeg har for eksempel ofte tenkt for meg selv når noen manspreader på trikken: Jeg hater ikke folka, jeg hater NÅR folk manspreader. Viktig distinksjon. Og husk: Det går an å be folk skjerpe seg. Som en venn av meg sa: «Å be folk skjerpe seg har lange røtter i fete folks kulturhistorie». Husker du dette til neste gang? Ikke hat folkene, hat handlingen deres i stedet, hvis du absolutt MÅ hate. Er du med? Så et par ord til deg som er utøvende hater: Ikke hat de som skriver kronikker, men hat AT de skriver kronikker. Livet er bare en haug med ganger man snur seg i senga, fyller og tømmer kroppen for materie i raske vendinger og etter hvert slutter det å produsere oksygen, blodet renner ikke rundt og kroppen må brennes eller legges hel i jorda. Ikke bruk den lille tida på å mobbe. Ikke bruk den tida på å hate. Ikke bruk den tida på å skrive kronikk. Dette er en kommentar, btw.

«

Er det egentlig så rart at unge kronikkforfattere blir hatet?


KOMMENTAR

«

Debatten var så vidt kommet i gang da en tilhører i salen spratt opp fra stolen og skrek til en av de mannlige kjønnsforskerne: «Du! Du blir kåt av likestilling!», før han stormet ut av salen.

ANNERLEDESLANDET Hvorfor er det så mye hat på Sørlandet? TEKST VILDE IMELAND ILLUSTRASJON ANDREAS DAHL For noen år siden arrangerte faren til en venn av meg en likestillingsdebatt i Kristiansand. I panelet satt kjønnsforskere og politikere som skulle snakke om De Vanlige Tingene – kvinner i og utenfor arbeid, kvotering og kontantstøtte. Debatten var så vidt kommet i gang da en tilhører i salen spratt opp fra stolen og skrek til en av de mannlige kjønnsforskerne: «Du! Du blir kåt av likestilling!», før han stormet ut av salen. Likestilling er en klassiker når det kommer til å gjøre folk rasende. Spørsmålet er om Sørlandet er en geografisk klassiker når det kommer til raseri. Er det rett og slett mer sinne på Sørlandet enn i resten av landet?

1

SIDEN I VÅR har jeg tenkt at sørlendinger kanskje i hvert fall har mer undertrykt raseri enn andre steder i landet. I april i år besøkte lege, kjønnsforsker og transperson Esben Ester Pirelli Benestad en ungdomsskole i min hjemkommune Songdalen utenfor Kristiansand. Under besøket hadde Benestad snakket med elevene om kjønnsroller og gitt dem en rolig intro til queer-teori. Hen hadde oppfordret elevene til å eksperimentere med kjønnsuttrykk, blant annet ved å si at guttene burde prøve å gå med kjole. En protest ble kort tid etter sendt til kommuneadministrasjonen, underskrevet av en gruppe foreldre som reagerte «sterkt» på besøket: «Vi må følge samvittigheten vår og si at vi håper inderlig at det er siste gangen han/hun er i kommunen på offisielt skolebesøk.». Verdens mest basic budskap ble rett og slett for sterk kost for gjengen fra de indre bygder. I SLUTTEN AV august kom det et nytt oppstøt fra landsdelen da en gruppe «motstandsmenn» lagde god, gammeldags kvalm rundt arrangementet Skeive

sørlandsdager i Kristiansand. Det som skulle være en uproblematisk feiring av seksuelt mangfold, aksept og retten til å være annerledes ble forstyrret av nyheten om at noen hadde kuttet trådene til regnbueflaggene som kommunen hadde heist i anledning arrangementet. Den samme natten som flaggene var blitt kuttet ned, var en plakat med teksten «knus homolobbyen» hengt opp på en bro like ved Kristiansand sentrum. På plakaten stod også logoen til nettstedet frihetskamp. no som tilhører «Den Nordiske Motstandsbevegelsen». Bevegelsen omtaler seg selv som en «revolusjonær, nasjonalsosialistisk kamporganisasjon», og i et innlegg på siden beskrives flaggkutting-aksjonen og påfølgende flaggbrenning i detalj. Aksjonen var ifølge nettsiden et nødvendig svar på at LHBT-bevegelsen «vil endre mentaliteten, tankevirksomheten og selvbildet hos en befolkning som allerede befinner seg i en alvorlig identitetskrise midt i en truende omverden». NRKs reportasje fra paraden under Skeive sørlandsdager dreide seg først og fremst om aktivistene fra «motstandsbevegelsen». Uniformert i t-skjorter med logo fra Frihetskamp.net hadde de stilt seg opp langs paraden – to-tre fyrer med ølvom og joggebukse. De beskuet deltagerne, og tok bilder med speilreflekskamera, som en passiv-aggressiv tilstedeværelse. SOM REGEL er det vanskelig å ta hatefulle og ytterliggående grupperinger i Norge veldig seriøst. Akkurat som Pegida og Odins soldater virker å ha vært forbigående blaff av onkler og nevøer med grumsete sympatier, var det også i Kristiansand etter alt å dømme en mikroskopisk enklave, en vennegjeng med lite annet å ta seg til, som forsuret stemningen på Skeive sørlandsdager. Likevel er tankegodset skremmende, og finner gjenklang i større og langt mer alvorlige bevegelser og handlinger. Både terrorangrepene 22. juli, nynazistbevegelser i andre europeiske land og ungdom som slutter seg til IS viser at vi ikke kan le av og vifte vekk hatefullt prat og raseri, uansett hvor absurd og tafatt det fremstår. Det går an å se bort ifra et illsint lemen på likestillingsdebatt, eller en lokal tenketank som synes

gender fluid blir for drøyt. Men at noen forsøker å reversere homokamp må man ta på alvor – joggebukse eller ei, særlig når «motstandsfolket» ser sin kamp som del av en større Gates-of-Vienna-aktig sammenheng. Det er en kjensgjerning at det finnes flere kristne på Sørlandet enn andre deler av landet. Sørlandet bobler over av menigheter, trossamfunn og kristne privatskoler. «Bibelbeltet» sikter til mer enn den faktiske kristendommen – det handler om en egen mentalitet: Mer tradisjonelle holdninger til likestilling, lavere aksept for homofili og annerledeshet. Helt banale ting som at banning faktisk er et kraftuttrykk fordi det er så sjelden at noen bruker slike ord i offentligheten. KAN BIBELBELTE-MENTALITETEN også skape raseri og aggresjon? Kan de kjipe sidene av sørlandslynnet i seg selv være en forklaring på at Esben Ester Pirelli blir kjeppjaget fra en ungdomsskole, at en tørr og basic likestillingsdebatt får sinnet til å koke over, at regnbueflagg kuttes ned og brennes? Mange av dagens kristne kjemper for at deres gammeldagse holdninger til homofili skal sees som på som noe annet enn en homonegativitet av den muslimske varianten. De samme folka står hardnakket på at ekteskapet er forbeholdt menn og kvinner og tviholder på kontantstøtten slik at mor skal kunne være hjemme med barna. Samtidig er en ung husmor med evigheten som perspektiv allerede blitt tabu – selv på Sørlandet. Og der man kanskje kunne leve en lykkelig homofri tilværelse for 20 år siden er det i dag helt umulig. Det er ikke nødvendigvis flere troll på Sørlandet, men likevel er det kanskje bedre grobunn for raseri på grunn av en tause majoritet som aksepterer, og kanskje til og med støtter «kampen» mot homofile. Sånn sett har Frihetskamp.net mer rett enn de aner. Frykten for «selvbildet hos en befolkning som befinner seg i en alvorlig identitetskrise midt i en truende omverden» er en diagnose som stemmer – men bare med begrenset geografisk validitet. Mens Bibelbeltet forblir en slags tradisjonens siste skanse ruller resten av samfunnet videre – i homovennlig, kvinnevennlig og queervennlig retning. Fremtiden tilhører guttene med kjole. SEPTEMBER 2016

15


MUSIKK INTERVJU

«

Da jeg lagde Aasen tenkte jeg at Aasen er alle, det er ikke bare meg.

DUKET FOR HELG Vi kjente på fredagsfølelsen med Aasen, det streite og albumklare alter egoet til Emile The Duke. TEKST PELLE BAMLE FOTO IDA HELEN GØYTIL

En skikkelse i beige trenchcoat og gule solbriller kommer haltende mot oss. Bortsett fra krykkene og den tilhørende sykemeldingen, er det lite ved Emile Leon Aasen som avslører ham som en kommunalt ansatt småbarnsfar. Men det er det han er, og det er det han lager musikk om for tiden, under merkelappen «Aasen». Egentlig er han Emile The Duke, en travel fyr i dress som snakker bred New York-dialekt over blankpolerte beats. Emile The Duke tar mye taxi, driver business, spiser rektangulære sandwicher uten skorpe, befinner seg ofte på transantlantiske fly. Men så var det virkelighetslivet, da. Etter to album i 2015, Stuck In Traffic og Plastic Bag, kom plutselig Aasen. Et album på norsk som skildret hverdagen på en kommunal arbeidsplass. Det var mye å kjenne seg igjen i. Stillheten som oppstår mellom småpraten på pauserommet. Stemningen som oppstår når tressisen hentes frem på personalmøtet. Hun som aldri betaler inn til kaffekassa. Den fantastiske følelsen som brer seg som en sentralstimulerende bris gjennom kroppen en gang i uka: fredagsfølelsen. Når Aasen nå er klar med sin andre plate, Aasen tar helg, er det nettopp fredagsfølelse og helg som er tema. Vi blir tatt med på en reise gjennom helgen, fra vekkerklokka ringer fredag morgen, til den uunngåelige forsovingen mandag morgen, via nachspiel, gåturer og krangler med kona. Aasen har haltet seg helt frem til oss nå, til Syverkiosken, den legendariske pølsebua på Aleksander Kiellands plass med det aasenesque slagordet «Det er hyggelig å servere gode pølser». Det er fredag ettermiddag, muligens siste sommerdag, og vi skal spise pølser og drikke brus. Etterpå skal vi kanskje ta en øl. For det er jo fredag!

1

Hatt en fin sommer? – Hatt en fin sommer, absolutt. Har vært helg hver dag. Aasen legger inn bestilling på en pølse i både lompe og brød, en såkalt spesial, slik han også gjør i sangen «Tur» fra Aasen tar helg. Bua er tom for agurkmix, det blir foreslått jalapenossalat. Aasen takker ja under tvil, er skeptisk til styrken på denne ingrediensen. Han kjøper seg en Jarritos ananasbrus, og kan fortelle at det er den legendariske Ellingsrud-rapperen Opaque som importerer denne brusen. – Jeg synes egentlig ikke den er så god. Kjøpte den bare fordi vi skulle ta bilde, sier Aasen. Hva gir deg helgefølelsen? – Det er egentlig bare å få flaksa litt med vingene, altså. Hva skal du i helgen, da? – Jeg skulle veldig gjerne tatt meg et par kalde med gamle kompiser. Men de sovner så tidlig om dagen. Begynner å bli gamle vet du, orker ikke så mye øl lenger. Men du har jo kone- og barnefri denne helgen, skal du ikke benytte anledningen? Nachspiel hos Burger’n, som på låta «Månedens røyk»? – Det kan godt hende, altså. Mens jeg har lagd Aasen tar helg har jeg egentlig tatt litt helg mentalt over det hele. Tror jeg har vært på sånn ti nachspiel til klokka åtte om morgenen. Det har jeg ikke gjort på sånn fem år. Eller kanskje åtte år.

Nydelig vær til å være september, da? – Ja, det er ikke gæernt dette her.

Hva kommer det av? Er det sykemeldingen? – Jeg vet ikke, jeg har bare vært litt desperat på å være sweet sixteen. Nesten en midtlivskrise. Men nå må jeg stramme opp, albumet er jo ferdig. Kan ikke la helgen fortsette, nå må jeg jobbe.

Men man merker jo det begynner å bli mørkt om kvelden. – Hehe. Jeg har ikke merket så mye til det.

Hva jobber du med egentlig? – Jeg jobber i kommunen.

16

SEPTEMBER 2016


Pleier det å være noe spesielt som skjer på fredager? Vinlotteri, for eksempel? – Ja ja, det har alltid vært kjempestemning på fredager. Men der hvor jeg jobber nå er det ganske labert egentlig, ikke noe særlig fredagsstemning der. Jeg har en sånn fredagshatt, en hvit Kangol-hatt jeg har på hver eneste fredag kun for å livliggjøre arbeidsplassen. Jeg tror folk synes det er helt teit, men jeg bare driter i det. Nice! Har kollegaene din hørt Aasen? – De har hørt det, men de har ikke sagt noe. Vet ikke om de synes at jeg prøver å gjøre narr av arbeidsplassen. Men det er jo ikke bare ironi, det er faktisk en del kjærlighet i de sangene også. Hva er forskjellen på Aasen og Emile The Duke? – Jeg ser nesten ikke på Aasen som en karakter. Da jeg lagde Aasen tenkte jeg at Aasen er alle, det er ikke bare meg. Er du selv nærmere Emile The Duke enn Aasen? – Ja, i hjertet. Men Aasen tar helg er mer personlig enn den første. Men Emile The Duke handler jo også om tidsklemma og sånn, som på albumet Stuck In Traffic? – Ja, nesten alt handler om det for meg. Hvis det skulle vært en logo til Aasen burde det være en fugl som enten er i et bur eller som flyr ut av buret. Fordi Aasen kommer veldig ut av den følelsen av å sitte i et bur. Du må være sånn og sånn, ha en jobb, oppføre deg sånn og sånn innenfor reglene. Prøve å gli gjennom ting litt motvillig egentlig. Det er litt inspirert av faren min tror jeg, han er litt sånn. Litt sånn at han – jeg mener egentlig ikke noe vondt med det – men han har levd livet litt på bakbeina, kanskje. Tror han alltid har drømt om noe litt annet. Vanlige ting som å gå på Ikea synes han er helt forferdelig, men det må jo gjøres innimellom. Aasen er litt sånn som ham. På en annen side har pappa jobbet i Utenriksdepartementet og reist verden rundt. Det er kanskje verdensvante Emile The Duke litt inspirert av. På albumet dukker Kenneth Engebretsen opp bak disken i kiosken når Aasen skal kjøpe «Månedens røyk», Raymond Hauger fra Beglomeg prøver å overtale Aasen til å bli med på nachspiel hos regissør Kristoffer Borgli AKA Burger’n, og Lars Vaular er taxisjåføren som kjører Aasen til jobb igjen mandag morgen. Hvordan har det vært for den kommunalt ansatte Aasen å jobbe med kjendiser og gangstere? – Gangster og gangster. Jeg har jo en fortid jeg óg. Ikke noe sånn grumsete egentlig, men jeg kunne laget sånn gaterap jeg også. Lett, egentlig. Jeg tror grunnen til at jeg aldri har prøvd å gjøre det er fordi jeg føler at det er så mange andre som gjør det. Så jeg har tenkt at sånn som Aasen, det er ingen andre som gjør akkurat det. Ikke at jeg kunne konkurrert med Lars og Kenneth uansett da. De er kremen. Hvordan får du overskudd til å lage musikk? – Jeg mediterer. Jeg tror ikke jeg hadde klart det uten det, faktisk. Jeg klarer å dra på jobb, kommer hjem, kanskje vasker eller ett eller annet sånt no, spiser middag, så begynner det å bli sånn åtte, ni på kvelden, og da er man jo egentlig ganske kjørt. Det er da alle ligger på sofaen og ser på Dagsrevyen og halvsover. Men da tar jeg og mediterer, og når jeg er ferdig med det så føler jeg at det er morgen igjen. Samme overskuddet. Da kan jeg være fire, fem timer med masse energi til å få laget ting. Blanke ark, istedenfor å ha hodet fullt av regninger og forpliktelser og bekymringer. Bare helt clean. Det er nøkkelen, folkens. Hva er mantraet til Aasen? – Det kan jeg ikke si. Jo! – Det er helt teit, jeg kan ikke si det. Jeg betalte masse penger for å lære å meditere. På ringeklokka der jeg lærte det står det «norsk senter for uovervinnelighet». Du føler deg litt spesiell når du ringer på der.

SEPTEMBER 2016

17


SCENEKUNST INTERVJU

ET RENT UNIVERS Arne Lygre er en av Norges desidert største dramatikere. Han elskes av de gamle kulturnasjonene på kontinentet. Har du hørt navnet hans før? TEKST/FOTO ANDRÉ ØRVIK Jeg møter Arne Lygre utenfor Nationaltheatret hvor han for tiden er husdramatiker. Før vi går inn for å finne en stille krok går vi over gaten for å kjøpe en kopp kaffe, hvor Lygre kjekt bestiller en trippel latte. Vanligvis foretrekker jeg selv en enkel, men det føles plutselig så pinglete. Jeg ender med en dobbel. Til tross for den skamløse kaffebestillingen – og den omfattende anerkjennelsen – virker Arne Lygre usedvanlig beskjeden. Siden debuten har han mottatt både Brageprisen og Ibsenprisen. Han er oversatt til minst 15 språk og settes opp på scener i Frankrike, Tyskland, Italia og Brasil, for å nevne noen. Stykket Jeg forsvinner, som ga ham Ibsenprisen, ble i den forbindelse omtalt som et av de mest betydningsfulle dramaene siden Ibsen.

1

Av norske dramatikere har du per i dag veldig liten konkurranse om toppen? – Jeg har masse dyktige kollegaer, og noe konkurranse er det jo ikke dette. Men jeg har på et eller annet vis hatt en langsiktighet i arbeidet. Jeg har vært veldig dedikert til sjangeren og jeg har vært trofast mot mitt eget uttrykk. Jeg har takket nei til alle mulige bestillingsverk som får meg vekk fra det prosjektet jeg er interessert i å utforske, jeg har rett og slett ikke klart å skrive uten å gjøre det på min måte. Jeg har ikke vært lysten på å gå inn i mer sånn type brødjobbsituasjoner. Det går fremdeles gjetord om suksessoppsetningen av Ingenting av meg i Stockholm med Eirik Stubø som regissør. I etterkant av denne sa en kritiker at du får Jon Fosse til å framstå som en barokkunstner. Kommentar?

18

SEPTEMBER 2016

– Haha. Det er vanskelig å kommentere slike ting. Jeg husker ikke hele anmeldelsen, men jeg opplevde at han var begeistret for forestillingen. Selv var jeg også veldig fornøyd med den forestillingen der. Jeg så den flere ganger og det var et eller annet som bare klaffet. Du fikk følelsen av det konsentrerte rommet hvor alle skuespillerne var hooket i hverandre, men veldig autonome i sin tilstedeværelse. Og rommet var veldig fascinerende, det var veldig bredt med publikum på tre lange rader. Hver eneste forestilling har et ulikt rom og det har ekstremt mye å si for hvordan et stykke oppleves. Neida, det var en fin ting som skjedde der. Lygre er en språklig perfeksjonist, velkjent for sine originale formgrep og skiftende fortellerperspektiv. Gjennom hele sitt forfatterskap har han undersøkt temaet identitet, hvordan den endrer seg og hvordan identitet endrer seg i relasjoner til andre. – Jeg er opptatt av hvordan identitet dannes gjennom relasjon til andre. En viktig del av det er språket og ordenes makt, det språket vi bruker til oss selv eller om oss selv. I det nye stykket La deg være er mennesket i åpningen en kvinne som dør i en dramatisk hendelse. Hun blir forlatt til vanns hvor hun ikke klarer seg selv, noe som er en indirekte konsekvens av relasjonene hun har til menneskene rundt seg. I bunnen handler situasjonen om det å være hjelpesløs, det at hvis ikke noen nå tar vare på meg, så går det galt. Kan du si noe om hva som gjør dette med identitetsdannelse interessant for deg? – Det er nok mye omstendigheter i oppveksten og ting jeg har opplevd. Men jeg skiller mellom noe som er en motor for å skrive om ting som ligger i den sfæren, og det å skrive eksakt om det. For eksempel er det en situasjon i det nye

«

stykket hvor en jente får hukommelsestap og fremstår som forvirret i en episode. Det er en situasjon jeg har opplevd selv, men som jeg ikke går inn og skriver akkurat slik den var. Det blir mer en iboende følelse etter den opplevelsen som jeg bruker til å lage en annen situasjon. I tekstene dine finner man nesten aldri konkreter som navn på personer, du bruker heller arketypiske benevnelser som Menneske, Fremmed, Venn, Fiende og liknende. Det er heller ikke henvisninger til steder eller sceneanvisninger. Hvorfor har det blitt sånn? – Det er nok en fascinasjon for det som bare har akkurat nok informasjon i seg, og det å jobbe i et rent univers. Ikke rent med tanke på handlingen, men at man ikke har mer informasjon enn det som trengs for å følge med på det som skjer. Jeg er veldig lite interessert i å beskrive omgivelsene, bilen man kjører i eller gata man bor i. Det går tett på møter og dialoger mellom mennesker. I stykkene dine finner vi ofte mennesker i nære relasjoner som skjuler ting for og skader hverandre gjennom hva de sier eller ikke sier. Er det mulig å være i nære relasjoner uten å skade hverandre? – Ja, jeg tror jo selvfølgelig at det går an å være i nære relasjoner uten å skade hverandre. Spørsmålet er hvilken bit av virkeligheten jeg kan lage litteratur av. Det kan være at jeg trekkes mot det mer dramatiske, det mer destruktive eller ødeleggende, men det beskriver jo bare en flik av virkeligheten.

Arne Lygres nye stykke La deg være har urpremiere på Nationaltheatret 9. september.

Jeg er veldig lite interessert i å beskrive omgivelsene, bilen man kjører i eller gata man bor i.


TEGNESERIE KOMMENTAR

SMAKEBITER FRA PROGRAMMET

OLYMPIEREN SOM DRUKNET I MIDDELHAVET Reinhard Kleist lyse stil må vike når han forteller om det mørkeste i menneskers liv.

O P E T H

TEKST ALBERT CHRISTIAN ALFILER TEGNESERIESKAPEREN REINHARD KLEIST er verdenskjent for sin evne til å destillere et helt liv ned til de edleste delene, hendelser som krystalliserer et levd liv. I høysivet ved den forlatte fornøyelsesparken på Coney Island. Foran hardbarka kriminelle i Folsom fengsel. I skolegården ved siden av en ung Fidel Castro. I en boksering i konsentrasjonsleiren Jaworzno under andre verdenskrig. Vi har ventet i spenning på en ny utgivelse fra Kleist, og i akkurat i tid til OL kom hans nyeste engelskspråklige utgivelse, An Olympic Dream: The Story of Samia Yusuf Omar, om sprinteren ved samme navn. Samia Yusuf Omar ble først kjent da hun som 17-åring deltok i Beijing-OL i 2008 for Somalia. Med helt umulige treningsforhold i Mogadishu, dødstrusler fra militante og løpetrening blant bombekratere på Mogadishu stadium, var det en bragd bare å følge drømmen sin om OL-deltakelse. I Beijing endte Omar opp på sisteplass på 200-meteren i kvalifikasjonsheatet, men vant publikum med sin olympiske ånd. Tilbake i Mogadishu var det ingen heder å hente. Hun gled inn i obskuriteten. Den lokale militsen fikk til slutt nyss i identiteten hennes, og valget ble etterhvert lett: Omar måtte få tak i et lag hun kunne trene med utenfor Somalias landegrenser. Drømmen om deltagelse i London-OL fire år senere, endte med at hun druknet i Middelhavet på vei til Europa. Historien om løperen som døde under en av vår tids største flyktningkriser fikk mye oppmerksomhet i 2012. Hvordan kunne noen som har vært med i verdens gjeveste idrettsarrangement dø på en slik uverdig måte? Hvordan endte olympieren Omar opp der hun gjorde?

P RO G R E S S I V M E TA L- B A N D

1

REINHARD KLEIST HAR en enestående evne til å forandre en biografisk oppsummering av et liv til et epos hvor hovedpersonen tilsynelatende ikke hadde annet valg enn å ende opp akkurat der de gjorde. Tross den episke stilen lykkes Kleist alltid med å skape følelsen av nærhet til personens livshistorie, enten det skyldes hans skarpe fortellerstil eller hans sparsommelige, men høyst delikate strek. Det skader heller ikke å velge interessante emner. Som da Kleist fortalte historien om den amerikanske fangen Glen Sherley, som smuglet ut et opptak av sin egenkomponerte sang Greystone Chapel til Johnny Cash natten før Cash skulle opptre i Folsom fengsel. Cash fremførte Sherleys sang, og den endte opp på den legendariske liveplata At Folsom Prison. Eller Kleists beskrivelse av hvordan jusstudenten Fidel Castro tok et oppgjør med de korrupte studentforeningene som ikke ville kritiserende den sittende regjeringen. Selv om Klein ofte skildrer mennesker med mye negativ bagasje, som med den kriminelle Cash og opprøreren Castro, klarer Kleist med sine lyse tegninger og presise anekdoter å finne positive vinklinger. Selv den fiksjonelle biografien hans over raringene som lever rundt en nedlagt fornøyelsespark på Coney Island, klarer å skape sympati for et område som for lengst har passert sine glansdager. Reinhard Kleist er heller ikke redd for å beskrive det absolutt mørkeste i et menneskes liv. Han har tidligere tatt for seg andre verdenskrig gjennom fortellingen om bokseren Herschel Haft, mest kjent for å ha tapt for tungvektsmesteren Rocky Marciano. Etter å ha flyktet fra nazistene, blitt fanget og tvunget til å bokse mot sine medfanger, klarte Haft å flytte både seg selv og sin bror til USA kun ved hjelp av en råsterk hook og viljen til å overleve. Kleists strek er likevel preget av alvoret. I skildringen av konsentrasjonsleirene velger Kleist å tone ned sine karakteristiske levende og lystige illustrasjoner. BRUDD MED KLEISTS lystige stil finner vi også i den nedtonte biografien om Samia Yusuf Omar. Her er det få monumentale hendelser, ingen innslag av kjente ansikter og ingen lys slutt i sikte. For å rekonstruere Omars reise gjennom Afrika og hennes møte med menneskesmuglere, bruker Kleist hennes egne Facebook-statuser, samt notater fra den tyske journalisten Teresa Krug. Boken om Omar blir kanskje ikke stående som det beste Kleist har gjort, den inneholder hverken Kleist karakteristiske dype karakterstudier eller kjente levende paneler, men den blir kanskje stående som den viktigste. Olympic Dream: The Story of Samia Yusuf Omar skaper innsikt, ikke bare i Omars historie, men i historien til utallige flyktninger som tok den samme reisen som henne. Selv om vi omtaler flyktninger som en samlet, homogen gruppe, fins det like mange viktige og unike historier som Omar sin. Det gjelder bare om å bli kjent med dem.

KL 19.30 SØN 06. NOV

S O LV E I G S L E T T A H J E L L, K N U T R E I E R S R U D & I N T H E CO U N T RY

KL 19.30 LØR 29. OKT

B A R N E K O N S E R T

M E G O G K A M E R AT E N M I N Med Martin Hagfors og Erik Johannesen

KL 14 OG 16 LØR 22. OKT

B U G G E W E S S E L T O F T

IT`S SNOWING ON MY PIANO KL 19.30 FRE 02. DES

C H R I S T E L A L S O S KL 19.30 FRE 17. FEB

W W W.OSLOKONSERTHUS.NO SEPTEMBER 2016 19 Oslo Konserthus billettluke: 23 11 31 11, Ticketmaster: 815 33 133, ticketmaster.no Billettluken: MAN-FRE 11 - 17, LØR 11 - 14 + 2 timer før konsertstart


UTELIV ANBEFALT

FISK & VILT 16. september, Internasjonalen, Oslo Folk reagerte med sjokk og vantro da det tidlig i sommer ble kjent at Fisk & Vilt mistet skjenkebevillingen og måtte stenge dørene for godt. Som et ledd i sorgprosessen, eller bare et tappert forsøk på å få kjenne litt på Fisk & Vilt-følelsen igjen, flyttes alt av gammelt interiør, bartendere og DJs inn på Internasjonalen for en kveld. For alle nyinnflyttede studenter som hadde gledet seg til å drikke billig cava i en legendarisk bakgård - men som ikke rakk det, og for alle som sårt savner det. Les mer om alt hiphop-hurlumheiet, og hva Fisk & Vilt har betydd for en rekke gamle bytryner på nd.no/uteliv.

1

ANNA OF THE NORTH (NO/NZ) 10. september, Landmark, Bergen Enn at Anna Of The North brukte våren på å turnere USA og Europa som oppvarmere for Kygo på Cloud Nine-turnéen hans, da? Tipper de (norske Anna og new zealandske Brady) ikke feels so uninspired etter dét, hehe, og det er vel en grunn til at de endelig kommer til Bergen for første gang nå. Så langt i år har de sluppet de to singlene «Baby« og «Us», og enda mer ny chill og cool elektronikamusikk er visstnok like rundt hjørnet.

1

BISHOP NEHRU (US) 14. september, Brukbar / Blæst, Trondheim New Yorkeren Markel Scott (aka Bishop Nehru) er hva man kan kalle en ung, lovende hiphoper. Fortsatt er han bare 19 år gammel, men han har allerede rukket å bli hyllet av Kendrick Lamar, samarbeide med Disclosure og MF Doom, og nå sist slapp han mixtapen Magic: 19 i juni. Artistnavnet hans er en kombinasjon av Tupacs rollefigur i filmen Juice fra ‘92 og en tidligere indisk statsminister og Gandhi-venn. Da sikter du høyt, kompis. Billetter til den unge biskopens første opptreden i Norge koster 250,- på Tikkio.com.

1

20

SEPTEMBER 2016


FOTO PATRICK ARVIDSSON

SEPTEMBER

REVOLVER SUSHI X KOBE 23. september, Blå, Oslo De ble kalt «verbale overgreb fra pubertære nordmænd» av den danske Gaffa-fløyen, og har fått både BT- og N&D-publiserte kronikker som stiller seg tvilende til det verbale innholdet i låtene deres. Det hindrer likevel ikke over 1500 folk å vise interesse for arrangementet på Blå, så da må de jo gjøre noe riktig. Oppvarming er Larsiveli & Makko Makeba, som NATT&DAG har hatt et stort intervju med tidligere. Vi anbefaler, så får du gjøre deg opp en egen mening i ettertid.

1

2

klubb: sambuca 50 kr 20 år 23.00

3

klubb: cosmic oslo 50 kr 20 år 23.00

5

kikagaku moyo + high tone low 190 kr 18 År 21.00

7

new slang presenterer: julia jacklin 20 år 22.00 revolver kjøkken

9

third whale + we are wood 120 kr 20 år 21.00 klubb: Ultima/SCHLOSS: Courtesy 50 kr 20 år 23.00

10

bombus 175 kr 20 år 21.00 klubb: Ultima/knulldrøm 50 kr 20 år 23.00

15

nobunny + pookie & the poodlez 165 kr 20 år 21.00

16

KLUbb: Ultima/Ignas Krunglevicius 50 kr 20 år 23.00

17

norsk råkk + vaya con satan 150 kr 20 år 21.00 KLUbb: Ultima/ndl 50 kr 20 år 23.00

23

klubb: indiesponert 50 kr 20 år 23.00

24

klubb: psychward club 50 kr 20 år 23.00

30

seven impale 20 år 21.00 KLUbb: hjemme med dama 50 kr 20 år 23.00

OSLO KULTURNATT 16. september, overalt i Oslo Lurer du på hva kultur egentlig er? Kultur er for eksempel cosplay-fest på Kunstindustrimuseet. Midnattsomvisning på Høstutstillingen. Haralds vaffel- og hiphopfestival i Munkegata. Fotofestival på Youngstorget, tegneserieutstilling på Oslo Pilot, lysshow på Monolitten, konserter, filmfremvisninger, vandringer og omvisninger. I det hele tatt skjer det sykt mye greier overalt i hele Oslo hele kulturdøgnet, så klikk deg inn og ta en titt på programmet på oslokulturnatt.no selv, da vel.

1

ULTIMA 8. - 17. september, nesten overalt i Oslo Ultima er Nordens største samtidsmusikkfestival, og som vi alle lærte under en av Rikskonsertenes mer pling-plongete ungdomsskoleturnéer på midten av 2000-tallet er all musikk samtidsmusikk ;) Dét vet Ultima så inderlig vel, så på programmet er det foruten sjangeren «elektronisk / impro», både kammer- og orkestermusikk, samtaler og scenekunst. Blant annet. Spesielt spennende er det kanskje at Jenny Hval fremfører sitt eksperimentelle, kommende album Blood Bitch på Vulkan Arena onsdag 14. For fullt festivalprogram se ultima.no.

1

SEPTEMBER 2016

21


ØYA + JÆGER + NATT&DAG

VI ARRANGERTE ØYANATT MED OG PÅ JAEGER UNDER HELE ØYAFESTIVALEN. FIRE FINE KVELDER. SEPTEMBERNUMMERET SLIPPES PÅ DANSENS HUS I OSLO! FØLG NATT&DAG PÅ FACEBOOK FOR Å HØRE OM DE NESTE F

22

SEPTEMBER 2016


FOTO BRIAN KNDENEH

FESTENE VÃ&#x2026;RE.

SEPTEMBER 2016

23


DEBATT UTELIV

ET UTELIV FOR ALLE 23. august arrangerte vi en debatt om veien videre for Oslos uteliv på uteserveringen til Blå, i samarbeid med Litteratur på Blå. Bakgrunnen for debatten var en hektisk vår og sommer for utelivsbransjen, hvor flere utesteder har mistet sjenkebevilningen eller står i fare for å gjøre det. Bråk, vold, for mye politiressurser og feil musikkprofil ser ut til å være årsakene i politirapporter som NATT&DAG har fått innsyn i. Hva skjer egentlig med Oslos uteliv? Har vi å gjøre med en uansvarlig bransje, eller er det rett og slett de på toppen – politikerne – som har lagt en dårlig strategi for byen vår?

1

Her er et redigert utvalg av det som ble sagt. I panelet: • Geir Lippestad, byråd for kultur og næring • Malin Kulseth, musikkjournalist i Aftenposten • Skule Wigenstad, ansatt ved Folkehelseinstituttet • Paal Mangerud, utelivsaktør, tidligere driver av Fisk&Vilt (Politiet takket nei til å delta) Vilde Imeland (ordstyrer): Paal, du har sagt at du har vært i tvil om du skulle stille her i dag. Hvorfor det? Paal Mangerud: – Først og fremst er jeg glad for at debatten tas, men det er klart at jeg har vært i tvil. Jeg har hatt en tøff sommer, jeg har mistet et av utestedene jeg har vært med å drive i åtte år, Fisk & Vilt. Jeg er medeier i og driver en rekke utesteder og ett av dem er Blå. Vi er presset på mange kanter, og derfor har jeg lurt på om jeg er for tett på i forhold til debatten vi skal ha i dag. Når jeg likevel har valgt å stille er det fordi jeg har vært en av dem som har vært med i debatter i Oslo Rådhus og i paneldebatter som representant for det ansvarlige uteliv, så at jeg plutselig skulle feige ut fordi det handler om mine egne steder, eller – jeg mener at det handler om så mye mer enn mine egne steder – da tenkte jeg at det var desto viktigere at jeg stilte. Men det har vært en vanskelig sommer, vi fikk varsel på få timer om at Fisk & Vilt fikk tilbakekalt sin bevilgning. Tretti ansatte mistet jobben i løpet av få timer. Malin Kulseth, hva er det som skjer i Oslo om dagen? Malin Kulseth: – Akkurat hva som skjer er litt vanskelig å si helt konkret, men det man ser er at utesteder med en spesiell type profil blir stengt. Jeg har lurt litt på hvorfor det er så lite hiphop på utesteder i Oslo, og når jeg ser begrunnelsen for at disse stedene blir stengt, så skjønner jeg litt mer av det. Politiet er veldig opphengt i musikkprofil. Geir Lippestad, du er ansvarlig for den utelivspolitikken som føres i dag. Hvordan høres Mangerud og Kulseths beskrivelser ut for deg? Geir Lippestad: – Det jeg vil si først, er at utelivet i Oslo er utrolig spennende. Det er et enormt mangfold, Oslo har blitt en internasjonal plass som følge av blant annet drivere som sitter her i dag. Så det er nesten meningsløst at noen gir signaler om at en viss musikkstil ikke er ønskelig, for vi ønsker et spennende mangfold i byen vår. I dag hadde vi den diskusjonen på topplan i Rådhuset, og vi var alle enige om det. Så er det selvfølgelig også viktig at vi har en trygg by. Her har politiet selvfølgelig en rolle.

24

SEPTEMBER 2016

Spørsmålet er om politiet av hensyn til ro og orden i et område kanskje legger for mye vekt på det, i stedet for å se på seg selv. Trenger vi kanskje en ekstra patruljebil i området? Kan det føre til at det ikke blir uheldige episoder? Dette er en veldig spennende og viktig debatt, og jeg har allerede tatt initiativ til å ha samtaler med politiet spesielt og bransjen generelt, for å se om vi som politikere skal gi signaler nedover i systemet som behandler enkeltsaker. (…) OM SAMARBEIDET MELLOM UTELIVET OG POLITIET Mangerud: – Lippestad har ikke har fått lov til å styre sjenkingen i Oslo så veldig lenge, så det skal bli interessant å følge hvordan du tenker. At du gir signaler som allerede nå tilsier at du skal ta opp dette med politiet mener jeg er veldig positivt, og så får vi ta deg på ordet på det. Fisk & Vilt, og også Blå, har etter at Oslo fikk dette prikksystemet – null prikker! Fisk & Vilt er stengt med null prikker i prikksystemet. Alt er basert på en politirapport. – Det som oppfattes da, er at utesteder blir straffet for å kontakte politiet. Jeg mener et av de mest alvorlige eksemplene på det finnes i rapportene om F&V, hvor våre dørvakter faktisk tar et menneske i besittelse av narkotika inne på et av våre toaletter. Man ringer sporenstreks politiet, selvfølgelig gjør man dette som et ansvarlig utested, og dette blir så trukket frem som eksempel på at politiet bruker for mange ressurser på et utested. – Det finnes utesteder og vaktselskaper som gir instruksen «ikke ring politiet dersom det ikke står om liv», og det ender med at vi får kjempefarlige situasjoner, og dem må vi unngå. Jeg mener de riktige svarene er selvsagte: Samarbeid mellom politi, næring og myndigheter. Det er den eneste løsningen på å få et bra uteliv i Oslo. Jeg mener også at utelivet gir trygghet til byen. For femten år siden var Youngstorget et av de farligste stedene du kunne gå ut i Oslo. Det er det ikke i dag. Kan det tenkes at bransjen må ta større ansvar når det kommer til å vise seg, å ta initiativ, engasjere seg? Kulseth: – Jeg tror ikke utestedene skal engasjere seg mer politisk, men at politikerne skal engasjere seg litt mer kulturelt i hva de forskjellige aktørene driver med. Det er bakvendt at utestedene skal bli stilt til ansvar for gjestene sine og de som er utenfor stedene til enhver tid. Det virker korttenkt å stenge et sted med problemer utenfor eller i området, fordi som Paal også sa: Problemklientellet forsvinner ikke, de drar bare til andre steder. – Og noe av det som er litt vanskelig i den debatten for noen av de som er interessert i å snakke om musikkprofil, er at man må nesten bare erkjenne at hiphop tiltrekker seg problemklientell. Men spørsmålet er jo da hva man skal gjøre med problemklientellet, ikke at man skal stenge utestedet fordi problemklientellet kommer dit. Skule, du mener at det er bra at politiet er strenge i utelivet, men hva hvis utestedet slutter å tilkalle politiet? Skule Wigenstad: – Vi har gjort intervjuer med dørvakter, og de fleste vi snakket med ringer ikke politiet hvis de finner dop. De kaster ut gjestene og ferdig med saken. Så hvis da Fisk & Vilt faktisk ringer politiet på narkotika, så er det ikke rart…

«

Vi har gjort intervjuer med dørvakter, og de fleste vi snakket med ringer IKKE politiet hvis de finner dop. – Skule Wigenstad


«

Vi må få på plass tilliten mellom bransjen og politikerne, og politiet først og fremst. Og der har vi faktisk per nå en god vei å gå, for den tilliten eksisterer ikke. – Paal Mangerud

«

Det er bakvendt at utestedene skal bli stilt til ansvar for gjestene sine og de som er utenfor stedene til enhver tid. – Malin Kulseth Mangerud: – …ikke rart vi har stengt? Wigenstad: – Ja, for, altså. Det er ikke til å skyve under en stol at utelivet er en fin ting, men at den har også skyggesider. Så det handler om å drive forsvarlig og her spiller utestedene en helt sentral rolle. Ha nok vakthold, behandle gjestene på en god måte, sånne ting. Men samtidig har jo politiet noen helt andre fullmakter enn det utestedene har. Blå-rapporten er jo også offentlig, og det er flere tilfeller der hvor det kommer gjenger og truer dørvaktene på livet etter stengetid. Det er klart man må ringe politiet da. Og om disse gjestene går et annet sted hvis Blå blir stengt? Og lager problemer på Jaeger, eller et annet sted? Er det gjengene som lager problemer da, eller er det utestedene? Jeg mener utestedene og politiet må samarbeide for å lage en god løsning rundt dette.

«

Steder som Blå er viktig for byen vår. – Geir Lippestad

Mangerud: – Altså, ja, jeg er helt enig. Det jeg oppfatter som et problem er at politiet er tvehodet i den forstand at politifolk som er innom deg i løpet av en kveld faktisk kan klappe deg på skuldra og si «vet du, dere gjør faktisk en kjempebra jobb. Vi ser de problemene og utfordringene dere har, men dere er gode til å løse dem». Også sitter det noen andre i politiet og leser statistikk og rapporter og så tror jeg noen har behov for å handle. Å kunne si «joda, sjef, jeg har gjort noe». Og jeg tror faktisk det er det viktigste vi kan finne, en felles plattform. Dette er noe av det viktigste de har klart å gjøre i Stockholm, hvor man sitter med en utelivsbransje og et politikorps og myndigheter som ser på verden med ganske like øyne. Og det er en utfordring her. – Jeg kjenner meg ikke igjen i slagmarken Oslo som det ofte fremstilles som i media, eller når politiet snakker om byens uteliv. Jeg opplever et uteliv som blir bedre og bedre dag for dag, vi knuser Stockholm og København i antall konserter og musikkarrangementer, vi er kjempeflinke. Men vi må få på plass tilliten mellom bransjen og politikerne, og politiet først og fremst. Og der har vi faktisk per nå en god vei å gå, for den tilliten eksisterer ikke. (…) OM ET MANGFOLDIG UTELIV Ja, Lippestad. Hvordan skal du sikre at Oslo ikke blir en kjedelig, strømlinjeforma, identitetsløs Espresso Houseby? Lippestad: – For det første er det et mål at vi ikke skal bli sånn. Jeg husker en av de første diskusjonene i rådhuset jeg opplevde som veldig spennende, var hvilke verdier som kjennetegner Oslo. Og det er så mangfoldig, så det er så vanskelig å sette ord på verdier som raus og slikt, men Oslo er mangfoldig og det skal vi være – det er verdien! Så det er ingen tvil om at det er bra. – Og som dere sikkert har hørt skal det jo bli bilfri by, men det dere ikke har hørt så mye om enda er det bilfrie byliv! Og det er klart, det bilfrie bylivet som skal vokse frem når bilene blir borte og det blir bedre plass, der vil utelivet og kulturlivet bli veldig viktige å ha en dialog med. Og når vi diskuterer bilfritt byliv så er jo kultur noe av det vi diskuterer mest. Så jeg ser positivt på fremtiden når det gjelder Oslos kultur- og musikkliv.

Kulseth: – Hvorfor diskuterer dere kulturlivet og utesteder når dere snakker om bilfri by? Lippestad: – Fordi det vil bli mer plass! Kulseth: – Til utesteder? Lippestad: – Ja! Kulseth: – Til konserter? Lippestad: – Ja! Det blir mer plass, biler tar plass. Kulseth: – Kult. Lippestad: – Det er ikke bare miljøperspektivet, det er også hvordan vi skal leve og kose oss i den byen her, som dette med bilfritt byliv handler om. Ja, vi skal kose oss. Men hva skal egentlig bransjen gjøre? Er det noe mer man kan risikere å satse på fremover enn innendørs minigolf, basilikumcocktails med blomsterstøv og hvite hipstere som hører på house? Mangerud: – Ja, vi har jo faktisk store planer om å rydde plass inne på Blå til en del shuffleboard, vi har hørt at det er skikkelig i vinden. – Nei, vet du, jeg håper de signalene Lippestad her kommer med, at det også får ringvirkninger hos politiet og at vi sammen kan lage en bedre by. Vi er en hovedstad og vi krever hovedstadstilbud, og det krever også smale, rare, tullete og annerledes barer og konsepter. Det trenger vi plass til og det er det som gjør Oslo spennende og unikt. – Så er det at vi egentlig har de samme målene. Som utelivsaktør så ønsker man ikke narkotikaomsetning inne hos deg, det er dårlig business. Du ønsker selvsalgt ikke at noen skal begynne å barke sammen på dansegulvet, det er dårlig business. Du ønsker at folk skal gå ut hos deg og kose seg, og da har man samme mål. Alle her har samme mål. Så da gjelder det å finne de plattformene, og snakke sammen om den verdien utelivet er. – En ting er den økonomiske verdien. Man har enda ikke tall på hva utelivet i Oslo er verdt, men man anslår at det skattes en milliard kroner fra utelivet, og i tillegg kommer da skatten på de som jobber i utelivet. Men man skal også snakke om det som den viktigste møteplassen for unge mennesker, der identitet skapes. Kanskje på den rare plassen hvor de endelig finner noen som har den samme interessen, eller digger den samme nerdete musikken som det de gjør. Det er en verdi, og derfor er det så ekstremt viktig at vi finner de felles plattformene. Lippestad: – Et mangfoldig uteliv er målet. Steder som Blå er viktig for byen vår. Jeg er enig i det som har blitt sagt, og det er noe jeg som politiker ser at vi må ha en dialog om. Det er definitivt slik at det er politiet som må ha ansvaret for at områdene rundt utestedene er trygge, og politiet kan ikke si «vi har ikke ressurser», slik at det blir utestedets ansvar å ha et trygt område.

Du kan høre hele debatten på ND.no og i podcasten Litteratur på Blå på iTunes.

SEPTEMBER 2016

25


FEM I BAGEN + MÅNEDENS DRINK

Som halvparten av DJ-duoen GYMMEN har NORA MAMDU tatt livet av dansegulv fra Trondheim til London med dancehall, afro, urban, club og andre ting som politiet hater. Og med «tatt livet av» mener vi at hun har fått dansegulvene til å LEVE! Rart at det er sånn? Her er noen av drapsvåpnene hun liker best: LUMIDEE «Never leave you (uh oh)» Jeg tviler sterkt på at jeg har spilt et eneste sett uten denne låta her (bortsett fra de med OMVR), og det er jeg veldig stolt av. Jeg bruker å loope introen og legge den under en annen låt, kan være nesten hvilken som helst låt mellom 95-105 bpm. Når dansegulvet har fått tilbake beherskelsen, avslutter jeg loopen, slik at resten av låta spilles, og ser beherskelsen bli borte igjen. Det er også verdt å nevne at «instrumentalen», Diwali Riddim, har gitt oss flere andre hits. Blant de er «Get busy», «Pon di Floor» og «Love is Wicked» RIHANNA «#BBHMM (DUUUB Moombah Bootleg)» Det er veldig morsomt med allsang, men det skal ikke gå på bekostning av musikken. Takk gud for Rihanna. Det er ingenting som er bedre enn når hele klubben skriker «Where y’all at? Where y’all at? Where y’all at?», mens de leter etter usynlige haters, og roper «Like brap, brap, brap», mens de peker i lufta med fingerpistoler. Jeg gjør det sjæl, med full innlevelse. I tillegg er det noe veldig spesielt med denne remixen, hvis man kan kalle den det. Den klarer å lure publikum til å tro at den bygger opp til tidenes hardeste drop, men så sklir den ut i noe av det chilleste noen sinne. Det er så gøy når musikken jeg spiller får publikum til å føle seg kule(re). YOUNG THUG & TRAVIS SCOTT FT. QUAVO «Pick up the phone» Det er periodens guilty pleasure. Det er ikke noen vei utenom, og jeg elsker det. Det er ekstra gøy når vi begynner å lære oss alle ad-libs’a. IT’S LIT! Dette er en av de sangene jeg bruker å spille helt ut også, de siste 30 sekundene av sangen er AMAZE. Litt gotisk hip hop, hvis det finnes. Jeg har i skrivende stund fortsatt ikke hørt Birds in the Trap Sing McKnight av Travis, og jeg må innrømme at det er vanskeligere å unngå spoilers nå enn det hadde vært hvis jeg ikke hadde sett siste episode av Power. Gleder meg. MARK RONSON FT. TRIFE DA GOD, NATE DOGG & GHOSTFACE KILLAH «Ooh Wee» Drar meg rett tilbake til den tiden alle ville være Jessica Alba aka Honey. (Funfact: Det var egentlig Aaliyah som skulle spille Honey) Den er så feel good som man får det. Jeg liker å spille #throwbacks som er så #throwbacks som mulig. Gir det mening? Verdt å nevne er at jeg er født i 1993, så det er her er ganske #throwback. T2 FT. JODIE AYSHA «Heartbroken» Det er så gøy at alt UK er populært nå. UK grime, UK bass, UK garage. Jeg var så heldig at jeg ble introdusert allerede på ungdomsskolen, s/o til Chris! Denne sangen pleide vi å feste til på ungdomsklubbene, både Ellingsrud og Ammerud. Da er det ekstra stas å kunne spille den igjen, denne gangen på ordentlig klubber. Mama we made it!

SUNDBY SIZZURP • 4cl Gin • 4cl sitronjuice (hjelper mot hoste) • Ca. to teskjeer flytende honning (hjelper mot hoste) • Ca. 3-4 dråper rød og blå konditorfarge • Ristes godt med is og helles i cocktailglass. • Tilsett 1.stk Bronkyl brusetablett med sitronsmak (hjelper mot hoste). Fåes reseptfritt på apoteket. • Vent til brusetabletten er helt oppløst før servering.

26

SEPTEMBER 2016


L ROCKEFE

ROCKEFELLER

LER

16 STEN 20

RTHØ • MØ • HØYEM IGE : EMENTER • SIVERT& MARY J. BLJOK E• 0 ARRANG L ADNESS KILLING • SON • M YRO • MAXW• EL LBOY Q •E • PASSENGER IM OO CR SCH KING • BIFFY CL KLOVNER I KAMP• THE HUMAN LEAENGU+ mange flere! AURORASTEEL PANTHER •ME THE HORIZON• RADIORESEPSJON

KONSE OVER 20

• • BRING O • GARBAGE MODERAT • WILCO CEB KVELERTAK L CASTLES • PLA CRYSTA

PRESENTERER KONSERTHØSTEN 2016

(UTVALGTE KONSERTER)

FØLG OSS! @rockefelleroslo Husk også klubbkonsepter i Leiligheten og på Bushwick

MADN Illustrasjon:

er feller 1. oktob ESS Rccke

Nytt magasin med oversikt over konserthøsten på Rockefeller, John DEE og Sentrum Scene ute nå!

lo

elleros Rockef

ller.no ockefe www.r

NIGHT BEATS

Det Gode Selskab presenterer:

Mandag 19.9.

MONICA HELDAL

20 års-jubileum

Onsdag 5. oktober

Bill. kr. 265,-. 18 år leg.

ACRES WILD

BARE EGIL BAND

Support: ROO PANES

Lørdag 22. oktober

Lørdag 22. oktober

Bill. kr. 300,-. 18 år leg.

Bill. kr. 250,-. 18 år leg.

Onsdag 21.9.

Bill. kr. 320,-. 18 år leg.

Tirsdag 8. november DJ support: TOD LOUIE & SOLARIS

Bill. kr. 200,-

Unummererte sitteplasser.

Bill. kr. 125,-

Releasekonsert:

Fredag 16. september Bill. kr. 350,-. 18 år leg. Dørene åpner kl. 21.00.

KLOVNER I KAMP

Torsdag 22.9.

Bill. kr. 125,-

SEKUOIA Support: HASTA

Torsdag 6. oktober

Bill. kr. 320,-. 18 år leg.

Support: THE RAMONA FLOWERS

Torsdag 10. november

Torsdag 27. oktober

Bill. kr. 275,-. 18 år leg.

Bill. kr. 370,-. 18 år leg.

Bill. kr. 250,-. 18 år leg.

Bill. kr. 175,-

Fredag 14.10.

Bill. kr. 250,-

Onsdag 26. oktober Bill. kr. 300,-. 18 år leg.

L. Torsdag 22. september NB! FÅ BIL

Bill. kr. 465,-. 18 år leg. i hovedsal. Fri alder på galleriet.

KRISTIAN KRISTENSEN

Lørdag 8. oktober

Fre. 23. & Lør. 24. september

Fredag 7.10.

Heyerdahl NB! FÅ BIL

Onsdag 2. november Bill. kr. 320,-. 18 år leg.

L.

TROND-VIGGO TORGERSEN JON ALMAAS Torsdag 17. november

Bill. kr. 270,-/220,- (student). 18 år leg.

Lørdag 15.10.

Angel Olsen

Special guests: THE DOGS

L. NB! FÅ BIL Support: WHALES & THIS LAKE

Fredag 30. september Bill. kr. 420,-. 18 år leg.

&

Bill. kr. 200,-

Torsdag 27. oktober Bill. kr. 320,-. 18 år leg.

AURORA

Support: LITTLE WINGS

Fredag 21.10.

Bill. kr. 265,-

CHAIN WALLET

TOMMY TEE med venner

Lørdag 29.10.

Bill. kr. 200,-

Onsdag 2.11.

Bill. kr. 175,-

Torsdag 17.11.

Bill. kr. 200,-

Tirsdag 13. desember

Bill. kr. 350,- + bill.avg. 18 år leg. på galleriet. Fri alder i hovedsalen.

Onsdag 14. desember

Support: BEGLOMEG

Onsdag 19. oktober Bill. kr. 300,-. 18 år leg.

Fredag 4. november Bill. kr. 250,-. 18 år leg.

Søndag 20. november Bill. kr. 275,-. 18 år leg.

Bill. kr. 350,-. 18 år leg. UTSOLG

Onsdag 12. oktober

Bill. kr. 265,- + bill.avg. 18 år leg. på galleriet. Fri alder i hovedsalen. Unumm.sitteplasser.

Maria Mena Krisemøte

EUROPEAN TOUR 2016

Support: KEVIN GARRETT

Fredag 21. oktober Bill. kr. 350,-. 18 år leg.

Julespesial

Lørdag 5. november Bill. kr. 250,-. 18 år leg.

Tirsdag 29. november Bill. kr. 250,-. 18 år leg.

T!

BISHOP NEHRU

Support: DJ Fred Fades

Tirsdag 13.9.

Bill. kr. 250,-

ROCKEALLIANSEN – PART X

REQUINOX + SOMEWHERE BEYOND L. + INGLORIOUS RETARDS & FRIENDS NB! FÅ BIL + TIDE OF MIND + BÅRD ANDERSSON Fredag 21. oktober

Bill. kr. 365,-. 18 år leg.

Onsdag 14.9.

Bill. kr. 125,- Fredag 18.11.

FORSALG: WWW.ROCKEFELLER.NO, NARVESEN, 7-ELEVEN, TLF. 815 33 133. NB! BILL.AVG.

FOR FULLSTENDIG PROGRAM SE WWW.ROCKEFELLER.NO

Bill. kr. 250,-


KUNST INTERVJU

KNOWIT EXPERIENCE | PHOTO: ARASH NEJAD

UNDER SAMME TAK

Carte Blanche og Den Nationale Scene presenterer allkunstverket

LØPERJENTEN (REKONSTRUERT)

- Et adrenalinkick om identitet, seksualitet og flukt, basert på Vibeke Løkkebergs film Løperjenten fra 1981.

20. OKTOBER – 5. NOVEMBER DNS Teaterkjelleren BILLETTER: Ticketmaster.no | 55 60 70 80 dns.no | carteblanche.no

Med et langvarig tegneprosjekt fra Bredtveit kvinnefengsel og 200 arbeider under armene, presenterer nå HOK en velfortjent midcareer-utstilling med den norske kunstneren Lotte Konow Lund. TEKST EMIL FINNERUD Lund har i snart to tiår vært en sentral skikkelse både i kunstmiljøet og den offentlige diskurs som sådan. Selv om tegning ofte går igjen, er heller ikke video og performance ukjente medier for henne. Utstillingen blir den største museale presentasjon av Lotte til nå. I den sammenheng følte vi behovet for å sende en digital brevdue gjennom PRISM i retning Henie Onstad Kunstsenter og seniorkurator, Milena Høgsberg.

1

Etter hva jeg skjønner dreier deler av utstillingen seg om «en ny politisk usikkerhet». Kan du å nyansere og si noe om hva som de facto gjør den ny og hvilken inngang Lund har til denne påstanden? – Jeg tror formuleringen dukker opp i forbindelse med «Hold All Ting Kjært», et nytt skulpturelt verk laget til utstillingen. I over et år har Lotte daglig tegnet og skrevet på et bord og en stol som en slags tredimensjonal collage. Hennes kunst fokuserer på det helt nære. Eksempelvis bekymringer over datteren og hennes reaksjoner på det politiske landskap hvor døde syriske flyktninger skyller opp på stranden. Kunstsenteret har også viet mye plass til en serie tegninger som er et resultat av Lottes ti års frivillige arbeide som tegnelærer i Bredtveit kvinnefengsel. Dette er en såkalt «mid-career» utstilling. Hvordan forholder kunstsenteret seg til denne typen kategorier og hvordan har dere valgt å presentere 15 år med kunstproduksjon? – Lotte ble uteksaminert fra kunstakademiet i 1997 og utstillingen vil inkludere verk fra da til nå. «Mid-career» er ikke bare en catch phrase. Det signaliserer en utstilling som vektlegger et kunstnerskap i sin helhet. Fokus er på praksis, fremfor enkeltstående verk. Spennende for publikum og ikke minst for kunstneren som blir gitt mulighet til å se alle sine arbeider under ett og samme tak. Nerven i det man holder på med og hvor man er på vei blir plutselig tydelig. Hvor mange nye arbeider stilles ut? – Omkring 200. Siden tegning har vært med henne fra starten, ble den et naturlig fokus for utstillingen. Det er i tegningene hennes samfunnsengasjement kommer tydelig frem. Hun er opptatt av sin egen rolle som kunstner i brytningsfeltet mellom kunsten, livet og samfunnet. Jeg har også gjort et utvalg av tidlige videoverk, blant annet det morsomme «Grunntakt (Det vidunderligste)». I videoen ser man 7 kroppsdeler tilhørerede ulike kvinner. De prøver å bevege seg til samme musikk sidestilt på 7 skjermer. Lottes personlige dagbøker stilles også ut. Hvorfor har hun valgt å gjøre det? – Moleskin-bøkene følger Lotte overalt i hverdagen. De er fylt med skisser av venner og kolleger, SMS-utvekslinger, politiske utsagn og «truisms» med et glimt i øyet. Lotte er kjent for sine skarpe observasjoner og meninger. Alt er en slags nøkkel til hennes kunstnerskap. Igjen handler det om det som kan akkumulere over tid, hva man forstår når man ser på noe mer samlet. Lotte Konow Lund, Henie Onstad Kunstsenter, 16. September - 18. desember.

28

SEPTEMBER 2016


ANBEFALINGER

LYNDA BENGLIS, NAIRY BAGHRAMIAN, OLGA BALEMA, DAIGA GRANTINA, STERLING RUBY OG KAARI UPSON UpsonAdhesive Products Bergen Kunsthall, 2. september — 9. Oktober Benglis er ingen hvem som helst, og Bergen Kunsthall skal ha kredd for å ha huket henne inn! Med bruk av utradisjonelle metoder og materialer har Benglis over flere tiår bedrevet kunstproduksjon med et sarkastisk, feministisk tilsnitt. Et tips i så måte er hennes smått legendariske og ultrafete ad i Artforum fra 1974 – poserende naken med latexdildo og hvite solbriller! Felles for alle utstillerne er at arbeidene deres beveger seg i retning av noe utflytende, nesten bokstavelig talt. I slutten av 1960-årene påbegynte nemlig Benglis en serie voluminøse verk av fargerik lateks og polyuretanskum som hun helte utover museumsgulv, eller store bølger av kjemisk lava hengende fra utstillingsveggen (se bildet).

1

HØSTUTSTILLINGEN 2016 Kunstnernes Hus, 10. september — 9.oktober Høstutstillingen gjennomførte 7. september en debatt med den retorisk klingende og selvransakende tittelen «Høstutstillingen, årets teiteste eventyr?». Klart det er litt teit – men tro ikke et sekund at begrepet teit utelukkende gjelder for syndebukken Høstutstillingen. Teit, og la meg legge til nørd, er selve d-e-f-i-n-i-s-j-o-n-e-n på store deler av kunstfeltet. Det kan nesten virke som om Høstutstillingen har inntatt rollen som en slags livsløgn-piñata for bransjen. Et sted de kan tøffe seg, sparke nedover og lette på trykket. Alt for å undertrykke den triste erkjennelsen om at de i bunn og grunn er helt gjennomsnittlige og like teite, konforme, kulturkonservative karriereister som hvilken som helst streit faen. Den litt humørløse tilbøyeligheten til å ikke anbefale Høstutstillingen er der, men kom igjen a, man kan ikke nekte for at det er litt gøy å svinge innom denne historiske og psykedeliske potpurrien av en utstilling? For ikke å snakke om det hysteriske sirkuset rundt: Bermen kommer, gamle vrak kommer, snottete ungdom kommer, mainstream media kommer, kulturdritten kommer, dronningen kommer og sist, men ikke minst … DU kommer! Haha! For en jævla suppe! Ses inne!

LOS ANGELES — A FICTION Astrup Fearnley Museet, 23. september — 22. januar, 2017 Merker jeg begynner å repetere meg her, men jeg spør igjen: HVA er så forbanna interessant med den spesifikke geografiske plasseringen til en kunstner eller tendens i dag? Astrup Fearnley burde nesten snart utredes for borderline autisme på bakgrunn av sin endeløs fokus på geografi. Og siden vi først er inne på saken, hva er egentlig så interessant med kunstneren? Hæ? Som regel er kunstnerens ideer langt mer interessante enn kunstnerens personlige liv, anekdoter og ja, øh, postadresse. Med dagens globaliserte kunstfelt hvor de fleste kunstnere IKKE føler et snev av personlig tilknytning til noe land og konstant flytter på seg, har det geografiske aspektet aldri føltes mindre relevant. Jeg begynte med å repetere meg og velger nå ditto avslutning: Det eneste som får meg til å anbefale denne utstillingen er en generell respekt for kunstnerskapene, i kombinasjon med et generelt kunstnerisk sultefôret Oslo. Talk to the hand, bitch!

1

Foto: Bart Stadnicki. Til forestillingen «So you can feel» av Pieter Ampe

1

Trondheim internasjonale scenekunstfestival 19.–24. september 2016

SEPTEMBER 2016

www.avantgarden.no

29


SCENEKUNST KOMMENTAR

GRETNE GAMLE GUBBER

CARTE BLANCE We Are Here Together 22.–25. september

- Sjeldent har det vært så vellykket som akkurat her. Bergens Tidende

30

SEPTEMBER 2016

Teaterhøsten byr på nytolkninger av to kanoniserte mastodonter som begge mottok Nobelprisen i litteratur. TEKST TORA OPTUN

Det er som vanlig ikke særlig vanskelig å finne tekster til forlengst avdøde menn på teatrenes repertoarliste, men det er tilsynelatende helt innafor å bedrive litt vennligsinnet revidering og harselering av storhetenes litterære prestasjoner. På Trøndelag Teater tar de tak i William Faulkners modernistisk mesterverk Larmen og Vreden. Romanen ligner er en slags Thomas Manns Buddenbroks i sørstatsversjon hvor én en gang så mektig familie opplever et gradvis tap av penger, status og verdier. Familiens tragiske levner skildres fra familiemedlemmenes forskjellige synspunkter, og denne sammensettingen av ulike perspektiver underbygges av Faulkners bruk av stream of conciousness som gir et mangefasettert innblikk i figurenes følelser, intensjoner og syn på hendelsene i romanen. Larmen og vreden er, som tittelen indikerer, på ingen måte noen lystig familiesaga, men dette ønsker Kjersti Haugen og Maret Tamm å gjøre noe med. «For selv om livet kanskje er en lang kamp mot en uunngåelig slutt, så forlenges det tross alt av en god latter». Knut Hamsuns «jordbruksepos» Markens Grøde ble utgitt i tiden etter første verdenskrig. Den retter et kritisk blikk mot de verdiene som styrer i et industrielt og urbanisert samfunn, og romanen gav gjenklang hos store deler av befolkningen i et krigsherjet Europa. Regissør Tatu Hämäläinen har tatt på alvor Knut Hamsuns uttalelser om at Markens Grøde er

1

«

skrevet for fremtiden, og har en tanke om at Hamsuns store mesterverk kan være en inngang til å forstå oss selv og vår relasjon til verden. Hamsun var opptatt av naturen, men heller enn å besjele den eller gjøre opplevelser av naturen til noe stort utilgjengelig og skremmende sublimt bringer han naturen nærmere og gjør den mer tilgjengelig. Ifølge Henning Wærp, professor i litteratur ved Tromsø Universitet, pusher ikke Hamsun «naturekstase eller selvsuggerering, men i en aktpågivenhet for det tilsynelatende ubetydelige». Hamsun beskriver tidlig en særlig evne til å sanse naturen, det han kaller en inntrykksømhet, og mener at mennesker er ulikt disponert til å ta innover seg naturen. Og kanskje utgjør denne evnen en slags motsats til det å tenke rent instrumentelt om naturen som en ressurs vi er ment til å utnytte og uttømme. Hämäläinen vil la det sanselige stå sentralt i forestillingen og kanskje er dette et forsøk på å tvinge frem denne form for aktpågivenhet og inntrykksømhet i oss? Det er uansett kult å bruke Hamsuns Markens Grøde til å leite etter en bedre måte å leve på i oljebyen Stavanger. Markens Grøde - Revisited kan du se på Rogaland Teater (Teaterhallen) 10. september – 12. november. Larmen og Vreden kan du se på Trøndelag Teater (studioscenen) 7. – 29. oktober

Larmen og vreden er på ingen måte noen lystig familiesaga.


ANBEFALT

1930 DIKTATOREN Statsteateret Den Nationale Scene, 14. september – 5. november I en tid hvor en trangsynt narsissistisk svindler med hårreisende hår og horrible meninger er en seriøs kandidat i president løpet og har en mulighet til å ta over presidentembetet i USA er det på sin plass å få med seg alle forestillinger med ordet «diktator» i tittelen. 1930 Diktatoren foregår i Norge i, vel, 1930. En teatersjef står på randen av økonomisk ruin, en virkelighet mange teaterfolk sikkert kjenner seg igjen i. For å forhindre at teateret stenges sier teatersjefen ja til å sette opp en hyllest til svikeren som ofte sidestilles med Judas: Vidkun Quisling. Statsteateret har en unik måte å gjenfortelle norgeshistorien på og har en stil som visstnok en slags miks av Quentin Tarrantino og Monty Python.

1

spkrbox.no

6. sept. – 10. sept.

LA DEG VÆRE Arne Lygre Nationaltheatret, 9. september – 3. Desember Idyll er til for å brytes. Dette noe Arne Lygre vet minst like godt som andre dyktige dramatikere. Hans nyeste stykke La deg være starter med en dag ikke ulik den beskrevet av Postgirobygget i den infernalske slageren «Idyll» (minus cabin cruiseren): Det er sommer, sol, bading og øl, men plutselig skjer det noe forferdelig. La deg være er et eksistensielt drama som undersøker hvordan kriser kan få mennesker til å revurdere hvem de er, og hvem man har lyst til å være. Lygre er en slags arvtager etter Jon Fosse, og høster stadig skryt for sin evne til å skrive spennende dramatikk om moderne mennesker. I en tid hvor ganske mye scenekunst fokuserer på hvor innmari vanskelig det er å håndtere sosialmediehverdagens stressende forventningspress, kan det være forfriskende med mer klassisk dramatikk som handler om hvordan vi kan stille opp for hverandre når alt faller fra hverandre. Se intervju på side 18.

1

18 dager med Ibsen-fest! 8.–25. SEPTEMBER 2016

ibsenfestivalen.no

FRIDOMENS VEGAR Tore Vagn Lid Det Norske Teatret, 8. oktober – 27. desember David Hasselhof vet at det å leite etter friheten er viktig, ja, kanskje det viktigste et mennesket kan gjøre. The Hoff vet også at det å søke friheten er en ekstremt vanskelig oppgave som kan ta år og dag. Trond Viggo Torgersens «Tenke sjæl» fortalte oss at vi har frihet under ansvar. Vi må selv velge hva vi vil gjøre med livene våre, og vi er nødt til å stå opp for det vi gjør og sier. Tore Vagn Lids nyeste forestilling handler også om veien til frihet, men fokuserer på hvordan denne kronglete veien fortoner seg i dagens prestasjonssamfunn. For er vi egentlig er så fri? Lid peker på at vi lever i et tid hvor konstant testing og vurderinger oppfattes som instrumentelt i å finne ut av hvem man er og hva man skal gjøre med livet sitt. Men hva gjør alle disse testene med oss? Er de frigjørende eller hemmende? Ta turen og finn ut av det! Eller ikke. Det er ditt valg.

1

Fantastiske fordeler til deg mellom 15 og 25 år GRATIS MEDLEMSKAP OG TEATERBILLETTER TIL KINOPRIS!

www.nationaltheatret.no tlf 815 00 811 SEPTEMBER 2016

31


MUSIKK ANMELDELSER

CASS MCCOMBS Mangy Love ANTI

Netflix og dø? Kan Cass McCombs’ musikk kalles emocountry? Betegnelsen gir ikke umiddelbart mening, da country-musikk jo i seg selv er emo, altså klagete. Men der den tradisjonelle countryen er pastoral – den ensomme cowboyen som skuer ut over den pittoreske

USA: «Sent a letter to my congressman, The Ku Klux Klan, from my pierced hands / They sent me back an apple phone». Det er vel og bra, men føles litt anstrengt og påtatt. Det er fristende å reagere på samme nedlatende måte som politikere gjerne gjør når ungdom kritiserer dem: Så fint å se at du engasjerer deg, Cass. Det er ikke noe galt i engasjementet, men er det egentlig meningene til en

hvit, mannlig 39-årig singersongwriter man trenger for å få bukt med den polariserte og deprimerende situasjonen i dagens USA? Det kan selvfølgelig ikke skade, kan man innvende. Og det er jo sant. Men jeg tror ikke det er så veldig til hjelp heller. Det er noe traust over Cass McCombs. Han er pålitelig og stødig, men aldri veldig spennende. Albumene kommer med jevne

mellomrom, og de er aldri dårlige, men heller aldri veldig bra. Og det de som oftest har, men som Mangy Love mangler, er den ene låta, som er mer tilgjengelig og følelsesmessig engasjert, og som resten av albumet orienterer seg rundt. «You Saved My Life», «County Line», «Brighter!». Mangelen på en sånn låt gjør albumet jevnere, men dessverre ikke bedre. Torgeir Holljen Thon

FOTO MARTE OVENBERG

3

naturen og besynger sin tapte kvinne – later Cass McCombs’ tekster å være mer påvirket av de siste tjue årenes internettbaserte emokultur. «Netflix and die / go on and cry» synger han på låta som rett og slett bare heter «Cry». Men McCombs gråter for mer enn tapte kvinner. På Mangy Love er han mer politisk enn tidligere. På åpningen «Bum Bum Bum» tar han for seg rasismen i dagens

TORGEIR HOLLJEN THON

YOUNG THUG Harambe Er det der virkelig stemmen til Young Thug?, tenkte jeg første gang jeg hørte «Harambe». Og etter å ha hørt den et par ganger skjønte jeg at, joda, det er det, og jeg skjønte, nok en gang, at Young Thug driver med noe annet enn alle de andre. Prøver han å høres ut som gorillaen Harambe? Det høres sånn ut. Og det høres ikke en gang teit ut.

KRISTOFFER JAKOBSEN

TOMINE HARKET & UNGE FERRARI Hva er vi nå? / H.E.V.N. SONY MUSIC

Hevnen er sexy Når var sist du hørte norsk rap/rnb i sexy duett? Svaret er kanskje (Lille) Philip og Sandra Lyng Haugens «Sommerflørt», og siden den gang (2005) har det skjedd nokså

5 32

mye i sjangeren på verdensbasis. Unge Ferrari og Tomine Harket viste at de virkelig var inne på noe da «Hvis du vil» dukket opp i fjor, men det var noe med tekstene som føltes en anelse pinlig. Er det en motvilje mot å høre direkte tekster med noe forslitte metaforer på norsk (du er mitt dop / gi meg en dose til), eller var det rett og slett slett

SEPTEMBER 2016

teksthåndtverk? Uansett hva det var, har Tomine og UF tatt steget videre på EP-en Hva er vi nå? / H.E.V.N. og det er spesielt Tomine som imponerer med stemmebruken sin. Dette er to fremadstormende artister med popteft, og om samspillet noen ganger føles fraværende, fungerer låtene utmerket om man heller ser UF og TH

som to siloer som synger mer forbi hverandre om kjærlighetens irrganger. EPen byr på fire spor, hvor alle de infløkte produksjonene gjør at låtene får et innovativt elektronisk skjær uten at det føles overprodusert. Tomine føles RnB rett gjennom, noe som er en gledelig overraskelse i en RnB-fattig nasjon. Unge Fer-

rari troner med en likefrem crooning som føles lengtende og oppriktig. Begge skinner kanskje best sammen på den bittersøte «Du fortjener å være alene». Hva er vi nå? / H.E.V.N. er i det hele tatt en nysgjerrighetspirrende smakebit på to artister som oser av potensial til å gjøre Norge litt mer sexy. Kristoffer Jakobsen

AYO JAY Your Number (remix) Feat. Chris Brown & Kid Ink Denne låta begynner å trekke litt på åra (2014), men får stadig ny levetid igjennom nye remixer. Denne gangen er det hele verdens sosiopat Chris Breezy sammen med våpendrageren hans Kid Ink (ok, nå er jeg slem). Ayo selv har nigerianske røtter, er født i London og bor i USA. Mer tidsriktig musikkmessig opphav kan man vel ikke drømme om.


BIOSPHERE Departed Glories SMALLTOWN SUPERSOUND

Liturgi for ateister I de 25 årene Geir Jenssens Biosphereprosjekt har vært aktivt har musikken i stor grad vært inspirert av moderne teknologi, være seg japansk atomteknologi på N-Plants (2011) eller et halvt dusin album med hentydninger til romfart. Interessant, ja, men også til tider sterilt. Jeg kan forestille meg hvordan et atomkraftverk eller verdensrommet høres ut, men jeg har ikke vært noen av stedene og jeg har ingen emosjonell tilknytning til de utover det som er forventet av et relativt vanlig menneske. Her markerer Departed Glories et aldri så lite skifte – Biosphere får omsider

6

en mer menneskelig stemme, og resultatet er formidabelt. Foruten det over 100 år gamle fargebildet av en russisk kvinne tatt av Sergej ProkudinGorskij som pryder coveret til albumet, så er det i musikken denne stemmen kommer frem. Albumet domineres av manipulert sang, noen ganger med en stemme alene, noen ganger med flere stemmer sammen i et kor. Det har noe sakralt over seg, men ikke nødvendigvis noe himmelsk – se for deg at du kjører en av de kjempelange rullebåndene du finner i ankomsthallen til Gardermoen inn i evigheten. Departed Glories ville ha vært et passende soundtrack til denne seansen. Over en time med manipulert sang kun ispedd

noe som minner om diffuse blåserinstrumenter kan høres ut som en drøy øvelse, men albumet er nøye balansert. Fordelt over 17 «låter» beveger det seg smidig mellom behagelig og skummelt, lavmælt og intenst. Ensformighet avverges av små subtile forandringer i lydbildet, godt eksemplifisert ved den forsiktige gitaren som kommer inn på «Aura In The Kitchen With The Candlesticks». Geir Jenssen har lenge hatt en god sans for denne type detaljer, og ikke minst en god sans for hvordan du lager engasjerende musikk med forsiktige virkemidler. Blander du dette med det emosjonelle og menneskelige du får på Departed Glories, får du et veldig bra album. Andreas Dahl

Benytt deg av fordelene mens du studerer og bli KLAR for arbeidslivet. Les mer om hvordan vi gjør din studiehverdag enklere på samfunnsviterne.no/student Meld deg inn: Kodeord KLAR til 2012

SEPTEMBER 2016

33


MUSIKK ANMELDELSER

LESLIE TAY Skisser & SMS 2 UNIVERSAL MUSIC

Skandinavias The-Dream Svenskene var lenge foran nordmenn i pop-industrien, men det har som kjent forandret seg. Vi har hentet inn med våre Kygoer, Stjerneporter, Kasjmirkatter, Auroraer og mange andre. Om vi skal ta en titt på RnB-artister er likevel nordmenn mer eller mindre fraværende. Og da snakker jeg ikke som eksportvare som ovennevnte artister, vi har knapt noen selv en gang. Men hva driver svenskene med? Jo, de har en for eksempel en snubbe som kaller seg selv for Leslie Tay, som med falsk ydmykhet hevder han lager skisser, men som har laget en fullverdig RnB-mixtape som er blant de beste skandinaviske utgivelsene jeg har hørt så langt i 2016. Til vårt forsvar her i Norge, har vi bidratt på produsent-siden med Nora Collectives Axxe. Leslie lager RnB så uanstrengt og nydelig at man skulle tro at han er en tapt skandinavisk slektning av The-Dream som beveger seg uforstyrret rundt i Malmös gater. Tay gjestet By:larm tidligere i år i Oslo og det glisne

5 IDA SKOGVOLD

YOUNG THUG FEAT. WYCLEF JEAN «Kanye West» Det beste Wyclef har hatt fingrene i siden Pras og Lauryn, si. FOAMMM «Dive Into the FOAMMM» Hella fin shoegaze fra et Oslo-band som poserer på promobilder som om de var 20-åringer som later som de er et ungdomsskoleband som later som de er Gallagherbrødre. Digg å ha en norsk eksportartikkel å værra stolt av igjen, nå som det plutselig viser seg at både olja og Martin Johnsrud Sundby er skitne.

OKKERVIL RIVER Away ATO RECORDS

Traust gjenoppstandelse Tre år har gått siden den smått forglemmelige forrige plata, The Silver Gymnasium, og Okkervil River-general Will Sheff har røsket opp i rekkene siden sist. Hele bandet, med unntak av klodens mest bebrillede frontmann etter Weezers Rivers Cuomo, er borte.

3

34

Anledningen velger Sheff å markere med en åpningslåt som ikke kunne vært stort mer dramatisk om den var dryppet i neseblodet til Kenneth Branagh. Med «Okkervil River R.I.P.» begraver han gamlebandet, og setter tonen for resten av albumet, som bærer preg av å ha blitt til i en periode der Sheff mistet bestefaren, bandmedlemmene og generelt hadde det kjipt. Heldigvis har han fått

SEPTEMBER 2016

ANDREAS «DRATINI» DAHL

publikumet visste nok ikke at de sto og så på skandinavias The-Dream, men når TheDream var i Oslo, var det tross alt glissent der også. Skisser & SMS 2 er en sømløs RnB-

opplevelse, men om man skal trekke frem høydepunkter kan man nevne «23», «En timme sen», «Ferrari» og «Southside». Sistnevnte låt får en til å tenke at om Leslie fortsetter å lage

hooks av denne typen, får vi kanskje snart en RnB-artist som kan bli allemannseie på en måte vi ikke her sett her oppe i nord før. Kristoffer Jakobsen

med seg en imponerende gjeng godtfolk på innspillingen av Away. Backingbandet består blant andre av Marissa Nadler og Shearwater-sjef og tidligere Okkervil River-medlem Jonathan Meiburg, mens Jonathan Wilson visstnok hjalp til bak spakene. Det klassiske ensemblet yMusic bidrar både på godt og vondt, tidvis med utsøkte strykepartier, men også i blant med mer anmassende arrangement som opp-

leves som litt malplassert på de mer folkorienterte låtene. Platebransje-harselasen på «The Industry» er fornøyelig nok. Det er også den mest lystige låten, og en dugelig presang til deg som hadde The Stage Names og The Stand Ins på den digre iPoden din for snaue ti år siden. Samtidig er det en sørgelig påminnelse når Sheff mimrer: Do you remember, baby, back in ’96 / When some record

was enough to make you raise your fist / Or some singer make you sure that you exist. Dagens panfløyte- og take off-befengte ungdomsmusikk er selvsagt ikke like raff som i gode gamle dager, men det er neimen ikke Okkervil River heller. Selv på de noe mer lavmælte, mer fortellende sporene, som i utgangspunktet er som skapt for den uttrykksfulle røsten til Sheff,

THE OTHER PEOPLE PLACE Lifestyles Of The Laptop Café Denne sobre hyllesten til «å sitte på café med en laptop» (det eneste folk gjorde i 2001) fyller femten denne måneden. Det er et under at James Stinson (Drexciya, osv.) klarte å hale så mye melankoli, men også varme, ut av en enkel trommemaskin og litt synth. Sangen «Sorrow & A Cup Of Joe» (gitt ut like etter albumet), med tekstlinjen «only moccachino, makes me feel alright», vil treffe deg hardt uavhengig av om du liker moccachino eller ikke.

når han ikke det glimrende konseptalbumet Black Sheep Boy til klovene. Låtene er litt for lange, og urovekkende mange av dem er bygget på én enkel melodilinje som gjentas til det kjedsommelige. Kanskje vokser albumet når sporene har ruget litt i bakhodet gjennom høsten, men etter noen innledende gjennomlyttinger fremstår Away som skuffende traust. Ida Skogvold


MUSIKK KOMMENTAR

BASIC BITCH Carly Rae Jepsen er popens største basic bitch, og det er derfor hun er så bra.

« TEKST TORGEIR HOLLJEN THON CARLY REA JEPSEN synger om kjærlighet, alltid. For hva annet er det egentlig å synge om? Det har blitt sunget og synges om andre ting, men tenk deg om, hvor mange av favorittsangene dine handler om noe annet enn kjærlighet? Svaret er sannsynligvis: Ikke så mange. I fjor kom Emotion som ingen kjøpte og ganske få hørte på. Men de få var alle musikkanmeldere og kritikere, så derfor ble albumet litt kjent likevel. Og det var jo fortjent, albumet er fantastisk. Carly Rae Jepsen lager sånn pop som du tenker at all popmusikk høres ut som, men som ganske få faktisk lager lenger. Den vanlige popen er den som lages av Drake og Beyoncé (+ noe EDM-greier, men det lever jeg greit med å late som ikke finnes), ikke den som høres ut som tidlig Madonna og Whitney Houston på sitt beste. Carly Rae Jepsens nye utgivelse Emotion Side B er en samling b-sider, låter som ikke passet inn. Det passer bra for en artist som selv ikke passer inn. Hun hører rett og slett ikke hjemme i dagens popmusikkverden – hvor alt defineres utfra det som til enhver tid er rådende.

1

En entusiasme som eksploderer i trynet ditt.

STORE POPARTISTER i 2016 er alle folk som tilbyr seg selv vel så mye som musikken. Dette er et poeng som av og til brukes mot Ariana Grande: Hun er for kjedelig som person til å nå opp på samme nivå som de andre. Men hvis Grande er en grå mus i forhold til Beyoncé, er hun en vakker enhjørning sammenliknet med Carly Rae Jepsen. Hun gjemmer seg ikke bak musikken, det bare virker sånn fordi hun selv ikke er så interessant. På «Store» lyder refrenget bokstavelig talt «I’m just going to the store». Det blir vel ikke så veldig mye mer trivielt enn det. «When my heart breaks, it always feels like the first time», synger Carly triumferende på «First Time», som om det var et muntert budskap. Carly Rae Jepsens musikk er som variasjoner av Robyns «Dancing On My Own». Alt hun gjør sier: Jeg er trist, jeg kan ikke annet enn å danse, og det gjør meg litt glad likevel. Derfor høres låtene glade ut. Kall det gjerne sorgmuntert, men ikke på den melankolske Stevie Nicks-måten: Det er så mye energi i låtene til Jepsen. De er triste, men de har også en entusiasme som eksploderer i trynet ditt. «FIRST TIME» ER tre og et halvt minutt med ren lykke. Den høres ut som om noen har prøvd å lage «Border-

line» av Madonna, «Girls Just Want To Have Fun» av Cyndi Lauper og «I Wanna Dance With Somebody» av Whitney Houston, på nytt, i en og samme låt. Man kan kanskje tenke at det høres slitsomt ut, men det er umulig å motstå. Jepsens sanger har ofte flere refrenger, og ofte er ikke hovedrefrenget det beste en gang. I «Body Language» er refrenget faktisk en nedtur, etter den fantastiske overgangen fra vers til refreng: «I’ve been lonely baby / I’ve been hangin’ on the line» – det egentlige høydepunktet. Carly Rae Jepsen er musikkversjonen av hun mest basic venninna di. Hun du møter på trikken i tights på vei hjem fra SATS, eller på butikken hvor hun handler inn til kyllingtaco med grove lefser. Hun studerer sykepleie eller grunnskolelærer, hun går på HiOA og i helgene er hun på Kulturhuset, hun har pyntet seg, ikke nødvendigvis fordi hun vil se digg ut og få pult, men fordi hun liker å være fin i helgen. Vi liker alle å le litt av henne, men innerst inne vet vi at hun er jordens salt. Hun holder hjulene i gang, hun holder tingene sammen. Carly Rae Jepsen er popmusikkens salt. Hun holder popens hjul i gang, med jevn og solid og dedikert innsats, og godt håndverk. SEPTEMBER 2016

35


MUSIKK

TALK TALK • Engelsk band bestående av Mark Hollis, Lee Harris, Paul Webb og en større gruppe samarbeidspartnere, deriblant produsent Tim Friese-Greene som et uoffisielt fjerde medlem. • Ga ut fem album i perioden 1982 til 1991. • En gradvis overgang fra pop-musikk til eksperimentell musikk førte til konflikt med plateselskapet EMI, som mente musikken var «kommersiellt utilfredstillende». • Over gjennomsnittlig interessert? Les boken Spirit of Talk Talk, tilgjengelig fra spiritoftalktalk.com

ET INNBLIKK I NOE HELLIG OG HEMMELIG 25 år etter sin utgivelse er Talk Talks Laughing Stock fortsatt like overveldende. TEKST SILJE MARI LUNDAL DET TILHØRER NOK sjeldenhetene i dag, men promo-materialet for Talk Talks album Laughing Stock, gitt ut i september 1991, besto av en kassett titulert «Mark Hollis snakker om Laughing Stock». I løpet av det timelange opptaket diskuterer Talk Talk-vokalisten innspillingen av albumet og sin skepsis mot å ta opp samme ting flere ganger: «Den første gangen noe blir spilt er det på sitt beste. Med det samme man prøver å gjenskape det blir det til en imitasjon av noe som opprinnelig var bedre». Således kan det passe å la en Youtube-bruker som hører Laughing Stock for første gang beskrive albumet: «Holy shit, this is one of the most beautiful albums I’ve ever heard». Talk Talk kunne ha forsvunnet i mengden av synthpop-band som ble sammenlignet med Duran Duran på starten av 80-tallet, og de delte så visst både scene og produsent med disse i starten, men det skulle vise seg at de også hadde sin egen stemme. De jobbet seg jevnt og trutt oppover til toppen av Europas hitlister med It’s My Life (1984) og kritikerfavoritten The Color of Spring (1986). Med suksessen fulgte mer kunstnerisk frihet, og Mark Hollis, bandets hovedlåtskriver, kunne utforske sitt talent videre, mens han rodde lenger vekk fra hitlistene sammen med med-produsent

1

36

SEPTEMBER 2016

Tim Friese-Greene og et kobbel av forskjellige musikere. Bandets to siste album, Spirit of Eden (1988) og Laughing Stock (1991), står i dag trygt plassert i den alternative rockens kanon, og blir ofte referert til som starten på den vagt definerte sjangeren «post-rock». Å GÅ FRA synth-hits i 1984 til improvisert klarinett, flygelhorn og bratsj i 1991 er et stort steg, og stemningsforskjellen mellom hiten «It’s My Life» og «Myrrhman», åpningsnummeret på Laughing Stock, er lenger unna hverandre enn tidsrommet kanskje skulle tilsi. Allikevel trekker Hollis’ umiskjennelige vokal, Lee Harris’ minimalistiske tromming og de særegne albumcoverne designet av James Marsh en rød tråd gjennom hele bandets diskografi. Et tidlig frampek mot stemningen på Laughing Stock finner man i den nydelige «April 5th» fra The Color of Spring, som står som et stillferdig og melankolsk pust mellom hitsinglene «Life’s What You Make It» og «Living In Another World». Her begynner også tekstene å dreie i den spirituelle retningen som utforskes i større og større grad mot slutten av bandets karriere. Da Spirit of Eden kom i 1988 var det i følge Hollis en naturlig videreutvikling av Talk Talks uttrykk, men plateselskapet EMI var ikke videre begeistret og kalte albumet «kommersiellt utilfredstillende».

Både Spirit of Eden og senere Laughing Stock ble skapt gjennom arrangert improvisering i mørke studiolokaler med en armé av innleide musikere, etterfulgt av utmattende og kostbart produksjonsarbeid. Med tanke på det sparsomme uttrykket som Laughing Stock har, er det kanskje overraskende at innspillingen involverte over femti ulike musikere og tok over ett år å ferdiggjøre. Som i en enorm kollasj ble albumet omhyggelig satt sammen av små improviserte partier, med lyden av én trompetist satt sammen med lyden av en annen, uten at de spilte sammen. Flere «uhell» i opptakene fant sin vei inn på albumet - «gitarsoloen» på «After The Flood» var resultatet av at noen ved et uhell tråkket på en gitar. Titalls timer med opptak ble skrotet, produsenten ble dypt deprimert, plateselskapet tapte millioner og bandet gikk fra hverandre. Til tross for dette fremstår lydbildet som flytende og helhetlig, med en trollbindende sparsomhet, hvor man hele tiden balanserer mellom det jordnære og det høystemte. ALBUMKUNSTNER JAMES MARSH fikk frie tøyler til å lage coverdesignet, og satte sammen et verdenskart av fugler på en jordklode utgjort av et tre – et passende bilde til den mer organiske, eller akustiske, musikken. Designet var ment å avsløre samhørigheten til forløperen, hvis cover prydes av et lignende tre fylt med snegler, insekter og en rekke utrydningstruede fuglearter samlet i én fantasifugl. Syv år etter Laughing Stock kom Hollis’ første og foreløpig siste soloalbum. Den

dempede vokalen og den intrikate instrumenteringen fra forløperen blir her, i likhet med den langtekkelige innspillingsprosessen, tatt enda et steg videre. El-gitarene som var så fremtredende på Talk Talks siste to album er nesten helt forsvunnet, og tilbake står et utrolig forsiktig lydbilde bestående av piano, vokal, akustisk gitar, perkusjon, kontrabass, trompet, treblåsere og en hel masse stillhet. Albumet ble, i likhet med Talk Talks to siste album, aldri fremført live og ble etterfulgt av Hollis’ nærmest totale retrett fra det offentlige liv. Fraværet har kun blitt avbrutt av noen få og noe overraskende unntak, deriblant et samarbeid med Anja Garbarek på to av låtene på albumet Smiling and Waving fra 2001, samt en 54 sekunder lang komposisjon skrevet i 2012 til TV-serien «Boss». Det finnes foreløpig ingen tegn til ny musikk av lengre format – beklageligvis. Det er kanskje passende at en musikalsk karriere som ble stadig mer dempet, endte i stillhet. I ET ESSAY om den italienske musikeren Luciano Cilio, en mann som beveget seg i de samme musikalske landskapene som Talk Talk, skriver eks-Sonic Youth-gitarist og stor Talk Talk-fan Jim O’Rourke at enkelte album frembringes av et bestemt behov: «… this enormous weight that is bearing on its creators, the absolute need to exorcize it from their lives». Laughing Stock utøvde denne tyngden på Talk Talk og denne tyngden kan føles i dag. 25 år etter sin besværlige fødsel gir Laughing Stock fortsatt følelsen av å få et innblikk i noe hellig og hemmelig, samme hvor mange ganger det er blitt spilt.


akademika.no - garantert best på

PENSUM OVER

20.000 TITLER PÅ LAGER

Rabatt på en mengde lærebøker!

Finn din pensumliste på

akademika.no


FILM ANMELDELSER

QUARRY Regi: Greg Yaitanes Med: Logan Marshall-Green, Jodi Balfour, Peter Mullan Vaklende Vietnam-veteraner. Det blir laget mange greier om 70-tallet for tiden. The Get Down og Vinyl er to vilt forskjellige tolkninger av tiårets musikkbransje, mens Michael D. Fuller og Graham Gordys nye HBO-serie Quarry tar for seg tiden hvor Vietnamkrigen går mot slutten. I Quarry møter vi Mac (Logan Marshall-Green) og Arthur (Jamie Hector) som

3

etter å ha kommet hjem fra Vietnamkrigen blir tatt imot som alt annet enn helter. De to ble anklaget for krigsforbrytelser, og selv om de ble frikjent er det mange som er overbevist om at de er slemminger. I første kvarteret av første episode er dette drivkraften i Quarry. Interessant! Men så legger serien fra seg den tråden, og tar opp en annen: Skal Mac ta imot et svært lukrativt jobbtilbud der han må henrette folk for shady typer? Spennende! Men, så skjer ikke det likevel.

Quarry er en serie som ikke aner hva den skal være. Hver halvtime blir den til noe nytt, og introduserer enda et dramatisk element hvor seeren skal si «Åh, shiiit nå skjer det noe her!», à la når det Skjer Ting i f.eks Breaking Bad. Men i motsetning til Quarry har Breaking Bad en rød tråd og et mål gjennom alle sine etablerende episoder. Problemet med å ikke følge én eller to tråder i de etablerende episodene er at seeren sitter igjen uten noen som helst sans for hva han/ hun skal følge med på, og

hva han/hun skal føle om karakterene. Hvorfor skal vi følge med videre? Om ting tar seg opp etter de to første episodene har det tatt en fjerdedel av sesongen før det skjer. Det blir en litt hard sell. De to første episodene av Quarry glimter til med svært kapabelt skuespill og gode action-scener, men fremstår oftere enn det som et lite fokusert portrett av en mann som er i ferd med å miste alt han er glad i. Tror jeg? Andreas Veie-Rosvoll Premiere på HBO Nordic 10. september

SAUSAGE PARTY Regi: Greg Tiernan og Conrad Vernon Med: James Franco, Jonah Hill, Kristen Wiig, Seth Rogen, Paul Rudd, Edward Norton, Salma Hayek, Michael Cera, Danny McBride Vitseparty. Seth Rogen og crew har siden Superbad produsert en jevn strøm av bromantic comedies finansiert av de store Hollywoodstudioene. I Sausage Party tilfører de animasjonssjangeren sin særegne blanding av smart og dum humor, som gjør at de i nesten ti år nå har kunnet le hele veien fra bongen til banken. Sausage Party er mindre en fortelling enn en smørje av vitser og stereotypier. Settingen er et supermarked, og karakterene er matvarer. Resten av filmen er en brainstorming med utgangspunkt i dette premisset. Vi blir presentert for tysk nazisennep som er ute etter å «exterminate the juice» og jødiske bagels som okkuperer «vesthylla». I sentrum av filmen står Pølsen Frank som i likhet med alle andre pølser lengter etter å forenes med sitt pølsebrød. Dette kan derimot ikke skje før i «the great beyond», etter at «gudene» har

plukket dem opp fra butikkhyllene og tatt dem med ut i lyset. Når det viser seg at gudene er ute etter å spise dem, fører dette til krise blant matvarene. Frank blir dermed nødt til å finne sin plass i verden uten dypere mening. Dette sender han ut på en farefull reise som involverer ikke få utfordringer. I likhet med Rogan og

Evan Goldbergs andre filmer er Sausage Party altså siste omgang et ganske tradisjonelt kjærlighetsdrama. Med et språk han kan forstå forteller de den gjennomsnittlige stoneren at så lenge han innerst inne er en snill gutt og tar tiden til hjelp, kommer han til å finne en jente som vil tilfredsstille fantasiene han over en lang og tårevåt

tid har opparbeidet seg på det illeluktende gutterommet sitt . I mellomtiden er det lov til å la korttidshukommelsen overta og fryde seg over vitser levert med alpha-male James Franco’s fløtemyke suksessstemme. For på tross av filmens noe forutsigbare moral ligger det så mye profesjonalitet og humoristisk talent i utførelsen

at de aller fleste vil finne noe de synes er morsomt. Når siste scene leverer enda en uforutsigbar plottvist føler man seg allerede så grundig pranka at man kniper sammen øynene i frykt for få en ekte humorpølse fra Gilde slengt i ansiktet. Og det er gøy! Jo Forbord Stavdal Premiere 9. september

BETTER THINGS Regi: Louis Ck, Pamela Adlon, Nisha Ganatra Med: Pamela Adlon, Celia Imrie, Mikey Madison Nobody fucking cares. «Nobody fucking cares» hvisker Sam, hovedpersonen i Better Things, til seg selv mens hun gjør seg klar for å holde en tale om vanskelighetene ved å prøve å balansere karriere og rollen som alenemamma. Her ligger noe av kjernen til hva som fungerer så godt i Better Things. Det er et ønske om å si noe nytt om noe vi har fått fortalt flere ganger før. Pamela Adlon spiller Pam, mor til tre jenter og bosatt i Los Angeles. Hun hadde en relativt vellykket skuespillerkarriere i sine yngre dager, men nå sliter hun med å holde den gående samtidig som hun skal være en tilstedeværende og god mor. Karrieren stagnerer, og

det gjør det ikke enklere at de to eldste jentene er i tenårene og stadig vekk i opposisjon til moren. Adlon er selv serieskaperen – sammen med Louis C. K – og fans av Louie vil nok kjenne henne igjen som en av en av hans beste venner og av-og-på kjærester. Better Things er en videreføring av ærligheten som er tilstede i Louie, men noe av det absurde og surrealistiske er her erstattet med en mer jordnær og realistisk sensibilitet som fungerer utmerket. Adlon spiller en karakter revet mellom det å være en forsørger og det å være sin egen person, og er ikke redd for å trekke frem de mest egoistiske og irrasjonelle sidene ved Pam. Visuelt tar Better Things med seg noe av stilen fra Louie, selv om det her er tonet ned og viser et utbrent og sjelløst Los Angeles som

ofte brukes for å speile Pams indre liv. Gang på gang plasseres hun i identitetsløse, fremmedgjørende settinger som for å understreke hvor alene hun føler seg. Kameraet er i konstant bevegelse, og befinner seg et sted mellom naturalistisk «shakycam» og noe mer drømmeaktig og flytende. Tidvis glir serien inn i mer poetiske sekvenser som hinter til et ønske om å rømme tilbake til en tid da ting var litt mindre styrete. På mange måter føles Better Things som en tematisk, mer jordnær videreutvikling av Louie. Mindre absurd og morsom, men vel så ekte og treffende om det å kanskje måtte velge bort noe man elsker for noen man elsker. Mads Vølner Voss Premiere på HBO Nordic 9. september Anmeldelsen er basert på de tre første episodene

4 JON SÆTER

SINATRA – ALL OR NOTHING AT ALL Alex Gibney, 2015 Disse fire timene viser omtrent alle sidene av den ekstremt mangefasetterte Ol’ Blue Eyes. LOST RIVER Ryan Gosling, 2014 Brannfakkel: Ryan Gosling er en bedre regissør enn skuespiller. DUCK SOUP Leo McCarey, 1933 Rart å tenke på at en av tidenes morsomste filmer er over åtti år. Se den på Cinemateket i september.

5

38

SEPTEMBER 2016


LUKE CAGE Regi: Paul McGuigan Med: Mike Colter, Mahershala Ali, Simone Missick, Alfre Woodard, m.fl. Luke Cages styrke forblir ved bicepsen. Luke Cage er Marvel og Netflixs ferskeste samarbeid etter fjorårets sofamagneter Daredevil og Jessica Jones, og omhandler tittelbæreren, med catchphrasen «Sweet christmas!», som opprinnelig fødtes av blaxploitation-subgenren på 70-tallet. For mange er nok likevel muskelbunten med ugjennomtrengelig hud og overlegen styrke mer kjent som privatetterforsker Jessica Jones’ flørt, enn tegnseriefiguren med to kanselleringer på tre tiår, som siden har opptrådt fra sidelinja i senere Marvel Comics-utgivelser. Og nå for tredje gang, skal altså den såkalte «Power Man» få prøve å være seg selv nok med egen TV-serie, viet til superheltens liv og fortid. Luke Cage er satt til Harlem. Her vitner vi Cages (Mike

3

Colter) hverdag gå fra jobbsjonglering og husleietrøbbel til medieoppslag og uønsket ansvar, idet samfunnet oppdager kreftene hans. Seriens estetiske kvaliteter skinner i både lokasjon og foto, som ytterligere forsterkes av et stemningsfullt soundtrack. Handlingen kretser særlig rundt gangsterbossen Cornell Stokes’ (Mahershala Ali) nattklubb, hvor det vies rikt med tid til musikalske innslag, glidende fra R&B og hip hop til blues og jazz. Gjennomgående stil og atmosfære klarer imidlertid ikke å dekke over elementære hull i plot og hos karakterer. Seriens kjerne er direkte platt og uinteressant, og Cage selv står som den minst engasjerende figuren - ribbet for dybde og karisma, oppbygd av sløv motivasjon. Faktisk så virker det som til og med serieskaperne har vært uinspirerte av tittelbæreren, så de så seg nødt til å kompensere med en drøss tilleggskarakterer. Alle kjemper mot hovedpersonen om synlighet på skjermen, og dette resul-

terer i en mengde uutforskete personligheter. Harlem som historieramme utnyttes videre mer for stereotypiske konnotasjoner enn samfunnsrelevans, og hovedkonflikten i første halvdel er lite annet enn en innholdsløs tissekonkurranse. Med pressetilgang på syv av tretten episoder, kan resterende seks fortsatt endre utfallet, men man kommer ikke unna det faktum at syv timer er mye å kave seg gjennom for en muligens - fortjeneste. Avslutningsvis skal det nevnes at serien har noen potensielt interessante karakterer, som spesialetterforsker Knight (Simone Missick), politiker Dillard (Alfre Woodard) og sideskurken Shades (Theo Rossi). Syvende episode lykkes også med sesongens første ordentlige cliffhanger - men behovet for å gi Luke Cage en egen tv-serie er og forblir en gåte. Kristine Tingvik Aas Premiere på Netflix 30. september Anmeldelsen er basert på 7 episoder.

SEPTEMBER 2016

39


FILM ANMELDELSER

TROND GAUSDAL

ABSOLUTELY FABULOUS Jennifer Saunders og Dawn French, 1992–2012 Den kommende Ab Fabfilmen kan få problemer med å nå de samme høydene som TV-serien, men hei, strålende unnskyldning for å se det hele om igjen.

CAVE Regi: Henrik Martin Dahlsbakken Med: Heidi Toini, Mads Sjøgård Pettersen, Benjamin Helstad, Ingar Helge Gimle «Fuckings jævla drittgrotte». Altså: Ikke plystr musikken fra Deliverance når du er på vei til en bokstavelig talt livsfarlig, ulovlig grotteekspedisjon. Det går ikke bra! Regel nummer to for livsfarlige, ulovlige grotteekspedisjoner er kanskje å dra kun om alle som er med stoler på hverandre.

er en uoverensstemmelse mellom den tilliten og den usikkerheten filmen krever at karakterene deler seg imellom, og det gjenspeiles i anstrengt skuespill innledningsvis. Når en slik balansegang mislykkes, ender relasjonene opp med å virke påtatt. Med det sagt: Cave er en thriller, ikke et drama, og når det kommer til atmosfære så gjør den sakene sine strålende. Den trykkende stemningen nede i de mørke grottene er til å ta og føle på takket være dyktig kame-

raføring, klipp og lyd. Det filmtekniske sitter, og filmen er visuell så det holder med slående pen fotografi nede i dypet. Dermed har du en film som oppleves som en sjangerøvelse – som gjør noe godt og lar det være med resten. Klaustrofobisk, men ikke spennende. Karakterer og hendelser som er forståelige, men som ikke vekker innlevelse. Den nevnte plystringen er bare ett av mange hint om at noe jævlig kommer til å skje på denne turen. Med

det poenget hamret inn, er det skuffende at dette jævlige også er det mest opplagte man kunne forestille seg, alle hintene tatt i betraktning. Den forutsigbare utviklingen gjør sitt for at Cave fremstår som en film uten annet formål enn å demonstrere mestring over et avgrenset utvalg sjangerkonvensjoner. Arbeidet med Cave 2 er visstnok allerede i gang – om lista legges høyere, kan det bli en meget god film. Trond Gausdal Begynte 2. september

XÍCH LÔ Tran Anh Hung, 1995 Tran Anh Hungs oversette mesterverk er en kontemplativ, slående visuell gangsterfilm som skaper lommer av ettertenksomhet i et rått, nådeløst Saigon.

FOTO EMANUELA SCARPA

3

Om dere er tre personer med et ulmende trekantdrama som fortsatt har til gode å boble til overflaten så er det nok best å la være – i alle fall frem til dere har snakket om det. Greit nok at alle er gamle venner, men Cave etablerer fra første scene at kjemien mellom filmens tre adrenalinjunkier er en smule anspent. Det er ikke øverst på listen av hva man trenger der man krabber gjennom klaustrofobiske tunneller og dykker gjennom vannpassasjer av ukjent lengde og omfang. Det

TOUKI BOUKI Djibril Diop Mambéty, 1973 Avantgardistisk offbeat. Mengder av stil og humor. I bunn en enkel og varm historie om to senegalesiske tenåringer som drømmer om Paris, Paris, Paris.

MADS WØLNER VOSS

MR. ROBOT, SESONG 2 Sam Esmail, 2016 Mer ambisiøs enn sist sesong, og kanskje noe mer ujevn. Likevel er Mr. Robot mer visuelt imponerende og tematisk aktuell enn det aller meste vi får servert både på TV og kino. HIGH MAINTENANCE Katja Blichfeld, Ben Sinclair, 2016 En serie fantastiske, små portretter av ensomhet. Gir deg et intenst behov for å omfavne og ta deg av de rundt deg. Husk å se deg opp på de tidligere episodene. THE LOBSTER Yorgos Lanthimos, 2016 Kald, jævlig og ekstremt morsom. Som en serie irettesettende klask i ansiktet, på en god måte. Én av årets beste filmer.

40

JO FORBORD STAVDAL

SUBURRA Regi: Stefano Sollima Med: Pierfrancesco Favino, Elio Germano, Claudio Amendola, Greta Scarano Pastapastisj. November 2011: Paven går av, regjeringen faller og økonomisk krise lurer i skyggene. Det regner, og stemningen er generelt apokalyptisk. Parlamentsmedlem Filippo Malgradi (Pierfrancesco Favino) har inngått en etisk tvilsom avtale med søritaliensk mafia om å bruke sin politiske makt for åpne opp for casinoutbygging langs Romas sjøside. Mafiabossen Samurai (Claudio Amendola) har i neste omgang inngått en minst like uetisk avtale med laverestående gategangstere om

2

SEPTEMBER 2016

å rydde nevnte sjøside for folk. De laverestående gategangsterene har på sin side inngått en pakt med djevelen om å ikke stoppe før rennesteinene flyter med eget og andres blod. Tatt i betraktning at parlamentsmedlem Pierfransescos tidligere erfaringer i underverdenen er fra filmer som En natt på Museet og Engler og Demoner står han naturlig nok på gyngende grunn, og når en mindreårig prostituert dør av en overdose på hotellrommet viser det seg å være kort vei fra parlament til rennestein. Suburra er regissert av Stefano Sollima (Gomorra) for Netflix, og skal innlede en serie med samme navn. Den skriver seg altså inn som en blant flere Netflixproduserte europeiske

krimthrillere som for eksempel vårens Marseille og Marcella. I likhet med disse bærer den preg av å være tilpasset en engelskspråklig målgruppe som er sultne på noe europeisk og eksotisk. Det at filmen er satt i Italia oppleves derfor som litt vilkårlig (handlingen kunne uten problemer vært plassert et hvilket som helst annet sted) og først og fremst som en unnskyldning for å introdusere elementer (mafia, Vatikanet og pasta) man ikke kunne tillatt seg i en gjennomført amerikansk produksjon. Det er tydelig at Suburra aspirerer mot å male et slags helhetlig portrett av Roma som et slags Sin City der ambisjon og dårskap går i hånd. Men voldstableauer i postmoderne

storby blir gjort mye bedre av Winding Refn i Drive eller Only God Forgives. Og Sorrentino har dramatisert det komplekse forholdet mellom politikk og korrupsjon mer overbevisende i for eksempel Il Divo, som føles fastere forankret i en reel italiensk tradisjon. Generelt viser Sollima dårlig estetisk dømmekraft. Scenen der en mann blir spist av en hund til lyden av M83s hipstermelankoli er i så måte et groteskt eksempel. Suburra blir altså verken fugl, fisk eller pasta Carbonara og hører aller best hjemme i b-filmhyllene til en ikkeeksisterende videoutikk i en av Romas aller mest lugubre bakgater. Jo Forbord Stavdal Premiere 9. september

LESSONS OF DARKNESS Werner Herzog, 1992 Dekontekstualiserte panoramabilder av oljebrønnene som ble satt fyr på da den irakiske hæren gikk ut av Kuwait. Herzog med sublim voice-over. OJ, SIMPSON, MADE IN AMERICA Ezra Edelman, 2016 Om historiens mest dekte rettssak. Spennende om USA, media og en gruppe helt eksepsjonelle kynikere. BEST OF ENEMIES Morgan Neville & Robert Gordon, 2015 Følger debattene mellom erkefiendene William Buckley Jr. og Gore Vidal til sitt spektakulære klimaks. Kunne man ha spådd Trump i tv-bildene?


FILM KORT KRITIKK

NERVE Regi: Henry Joost, Ariel Schulman Pokémon Go for viderekommende. Nerve har alle de viktigste high school-film-elementene lagt til en mer spenstig setting. Vee (Roberts) er den blyge jenta som alltid kommer i skyggen av bestevenninnen, men som får muligheten til å skinne når appspillet «Nerve» tar av i New York. Her gis det stadig tøffere utfordringer som gjennomføres med penger som belønning. Resultatet er en særs spennende jakt etter den neste utfordring med den sceniske storbyen som bakteppe. Jon Sæter Premiere 2. september

4

THE GIRL WITH ALL THE GIFTS Regi: Colm McCarthy Moderat rabiat. Dystopisk zombieomfavnelse med utgangspunkt i en smittet jente. Filmen avbilder et fascinerende, post-apokalyptisk London, ledsaget av et fengslende soundtrack. Handlingen går fra psykologisk drama til actionfylt spenning, og opprettholder nysgjerrighet og narrativ driv, men svikter når det kommer til utroverdig kostymering, endimensjonal hovedperson og ujevn helhet. Kristine Tingvik Aas Premere 30. september

4

NARCOS, SESONG 2 Regi: Chris Brancato, Carlo Bernard og Doug Miro Mindre narko, mer vold. Sagaen om Pablo Escobar blir dystrere idet nettet strammer seg rundt den stadig mer venneløse narkokongen. Sesong to er svært dagsaktuell og problematiserer både jakten på Escobar og mannen selv, og vi ser heldigvis mindre av malplasserte Murphy. Narcos er fremdeles fornøyelig, tross en litt svakere andre sesong. Mats Thorsen Premiere på Netflix 2. september

4

JAKTEN PÅ ADOLF EICHMANN Regi: Lars Kraume Eichmann på vei til Jerusalem. Burghart Klaußner (Det hvite båndet) imponerer enormt som den lakoniske Fritz Bauer, den tyske dommeren som fikk i oppgave å dømme ledende nazister etter krigen, og senere hjalp israelsk etterretning med å finne Adolf Eichmann. Bauer selv plages av et brokete privatliv og at fremtredende personer i vesttyske myndigheter motarbeider han. Til tross for at utfallet er kjent makter filmen å holde på spenningen til siste slutt, mye på grunn av at Bauers egen historie er såpass interessant. Jon Sæter Premiere 2. september

BEN HUR Regi: Timur Bekmambetov RomerIKKE. Ben Hur fra 1959 var en storslagen manifestasjon av hvordan Hollywoods underholdningsimperium la under seg verden og historien slik bare Romerriket hadde gjort det tidligere. Nyinnspillingen fra i år lever dessverre ikke opp til originalen. Charles Heston er erstattet med en slapp og britisk Jack Huston og et episk historisk drama er erstattet med en prepubertal erotisk fantasi om bromance og kyske, jødiske prinsesser. Bedre lykke neste gang. Jo Forbord Stavdal Premiere 2. september

5

2

MAGNUS Regi: Benjamin Ree Slapp matt. Dokumentaren om hvordan verdens nest yngste verdensmester i sjakk ble nettopp dét. Gjennom farens ferieopptak, nostalgiske nyhetsreportasjer og intervjuer av sjakkgeniet selv, slippes vi på innsiden av både familien og Team Carlsen, uten at man får følelsen av å egentlig få se noe av særlig betydning. Til tross for Magnus’ utrolige karriere, oppleves aldri Magnus som noe annet enn helt ordinær. Fredrik Omre Premiere 2. september

O.J.: MADE IN AMERICA Regi: Ezra Edelman Unmaking a Murderer. Amerikanske raserelasjoner utforskes mesterlig gjennom fotballspiller, skuespiller og psykopat OJ Simpsons liv og karriere i denne nesten 8 timer lange dokumentarserien. Mye tid vies til OJs vei til toppen, men hovedvekten er lagt til rettsaken på 90-tallet og etterdønningene. Made in America er med sin vellykkede blanding av true crime, sport og sosiologi en nærmest perfekt dokumentarserie. Marco Reinertsen Premiere 29. august på NRK Nett-TV

3

6

DON’T BREATHE Regi: Fede Alvarez Pust ut. Om du ikke har sansen for grøssere kan du nok stå over denne, men noen filmer gjør bare alt rett. Den blinde krigsveteranen er en formidabel skikkelse som okkuperer psyken og vokser seg større. Klipp og lyd opprettholder spenning strålende. En rekke plot twists holder det friskt. Den uhyggelige nerven i Don’t Breathe griper tak og etterlater deg åndeløs. Trond Gausdal Premiere 30. september

HEART OF A DOG Regi: Laurie Anderson Hjemmevideohyllest. Laurie Anderson har laget en minnefilm for den avdøde hunden sin. Filmen har visdomsord fra hennes lærer i buddhisme, meditasjonslærer, Wittgenstein, Kierkegaard, og den tibetanske dødeboken. Den har betraktninger fra eget liv og oppvekst. Alt dette i poetisk voiceover. Jeg ville ha tenkt at det var litt flaut å dele dette med omverdenen, men you do you. Trond Gausdal Premiere 2. september

5

3

på kino fra 2. september

SEPTEMBER 2016

41


FILM KOMMENTAR

SKYT FØRST, SPØR ETTERPÅ Hvis man forsøker å se for seg hvordan det var å delta i andre verdenskrig er sannsynligheten stor for at man former bildene etter kjente filmer. De færreste vet nøyaktig hvordan soldatene opplevde invasjonen langs Normandiekysten under D-dagen, men de aller fleste har sett åpningsscenen i Steven Spielbergs Redd mening Ryan (1998).

1

FILM BÅDE reflekterer og påvirker samtidens syn på virkelige hendelser. Særlig tydelig har dette vært i krigsfilmer, som har strukket seg fra ren propaganda til eksistensielle drøftinger med krigen som ramme. Film kan også fungere som offentlig bearbeiding av en konflikt eller krise. I slike tilfeller gjelder det for filmprodusentene å være raske på labben; husker publikum nyhetssaken, er det større sjanse for at de vil se filmen. I september har Sully og Snowden premiere på norske kinoer, begge oppkalt etter sine virkelige motstykker, som sto i sentrum for dramatiske begivenheter i nyere tid. Pilot Chesley «Sully» Sullenberger nødlandet et passasjerfly i Hudson River i 2009. Edward Snowdens lekkasjer i 2013 kjenner de fleste til. I Hollywood er det ofte kort vei fra nyhetsoverskrifter til spillefilm. I ET INTERNETTPERSPEKTIV er tre år lenge, men nettopp med tanke på all informasjonen som finnes tilgjengelig: 42

SEPTEMBER 2016

Veien fra avisoverskriftene til Hollywood er ofte faretruende kort. Er det for tidlig med en spillefilm om Edward Snowden allerede nå? TEKST SVEINUNG WÅLENGEN er det nødvendig med en spillefilm om Edward Snowden allerede nå? Det er flere fordeler ved å være tidlig ute med å skildre omkalfatrende hendelser, som at man får rask tilgang til kilder, ikke har fått fordøyd og dermed finpusset minnene for mye, og at man kan gi historien et mer konsentrert blikk. Men i 2014 kom Citizenfour, en Snowden-dokumentar med alle disse kvalitetene. Oliver Stones nye spillefilm blir langt mer ekspressiv, kanskje også mer politisk ladd, men vil den gi oss nye perspektiver? Er vi ikke dessuten fortsatt opptatt med å følge de pågående konsekvensene av Snowden-lekkasjen? Det blir uansett spennende å se utfallet ettersom Oliver Stone står ved roret. Han har beholdt sitt stempel som enfant terrible i amerikansk film, en regissør som elsker å dekonstruere myter om nasjonal historie. I en årrekke har han laget film basert på virkelige personer og epoker, både fra tiår tilbake (JFK; Nixon; Platoon) og fra nyere tid (W., World Trade Center). Kvaliteten har vært varierende.

NEDSLAGSFELTET FOR en aldrende, aggressivt politisk filmskaper som Stone er kanskje mindre nå enn før – det samme er spillefilmens samfunnsmessige påvirkningskraft, men behovet for problematiserende filmskapere som makter å nå ut til et større publikum er fortsatt stort, særlig når det dreier seg om reelle hendelser festet på film. I 2014 var kritikerne splittet i vurderingen av Clint Eastwood som en nyansert, historisk bevisst regissør; noen mente American Sniper var ren krigspropaganda, mens andre mente at fortellingen om den nylig avdøde snikskytteren Chris Kyle var en nøktern antikrigserklæring. Norgesaktuelle Sully er Eastwoods første film etter American Sniper. Mot slutten av 1960-tallet og utover 70-tallet var Hollywood langt mer åpent for personlige og motkulturelle regissørstemmer. En filmskaper som kanskje hadde passet bedre inn i denne perioden var Alex Cox, som med sitt satiriske historiedrama Walker (1987) spente bein på

sin egen Hollywood-karriere. Filmen ble for kunstnerisk og radikal for Universal Pictures, som hadde forventet seg en mer tilgjengelig bearbeiding. Walker handler om den amerikanske eventyreren William Walker som tok makten og ble president i Nicaragua i 1856. Den er et eksempel på hvordan en filmfortelling kan utfordre og utvide vårt forhold til fortiden, ved å leke seg med historieskriving og den stadig skiftende mytologien rundt Walker som oppsto etter hans levetid. I 2004 SKREV Alex Cox om sine egne Hollywood-erfaringer i The Guardian, der han blant annet forklarte hvordan oljeselskaper og «megacorporations» tok over studioene på midten av 1970-tallet og la føringer for filmenes innhold. Steven Spielberg og andre filmskapere, som først protesterte mot Rupert Murdochs overtakelse av 20th Century Fox, måtte gi tapt og endte opp med å jobbe for mediemogulens nyervervede produksjonsselskap. Det er både bitterhet og stolthet å spore i Cox´ kronikk. Han nevner ikke Walker her, men har andre steder uttalt at det er hans beste film. Walker er en modig film, en filmatisk diskusjon om hvordan vi forholder oss til historiske hendelser – noe tilsvarende kunne aldri blitt laget rett etter William Walkers død eller mens han levde. Og ikke bare fordi filmmediet ikke var oppfunnet ennå.


TV KOMMENTAR

DA DEN UAVHENGIGE webserien High Maintenance ble lansert i 2012 vokste den fort i omdømme. To år senere – i sin sjette sesong – hadde den blitt større enn de fleste lignende webserier tør å drømme om. Det toppet seg da de ble kjøpt opp av HBO. I oktober er serien tilbake i en splitter ny «prestisje-TV»innpakning, og med det markeres et skifte i utviklingen av uavhengige webserier. At High Maintenance slo an er ikke så rart. På mange måter tematiserer den direkte de mulighetene webserier åpner for. Nye kanaler gir forskjellige typer mennesker muligheten til å og fortelle sine egne, personlige historier. I web-utgaven av serien følger vi en weed-langer i New York og alle kundene hans. Hver episode forteller sin egen historie, med et nytt sett karakterer. Det eneste som binder karakterene sammen er at de har den samme langeren. Antologiformatet tillater serieskaperne Ben Sinclair og Katja Blichfeld å ha vidt forskjellige stemninger og uttrykk fra episode til episode, og de omfavner ideen om at alle har en historie verdt å fortelle. Dette gjør serien varm og menneskelig, samtidig som den veksler mellom å være morsom og hjerteskjærende. Overgangen til HBO har gått smertefritt, selv om formen nå er noe annerledes. De er mer bundet til en tradisjonell spilletid på 30 minutter, noe som gjør at hver episode forteller to til tre historier fremfor bare én.

1

PÅ GRUNN AV mulighetene nettet gir for gratis distribusjon, har stemmer som ikke kommer like lett til i tradisjonelle mediekanaler fått uttrykke seg gjennom webserier. Blant annet har vi sett strålende serier fra talenter som Issa Rae. The Mis-Adventures of Awkward Black Girl – Raes gjennom-

PÅ HØY TID Webserier som «High Maintenance» leverer nye stemmer til gamle format. TEKST MADS WØLNER VOSS

brudd – utfordrer stereotyper knyttet til portretteringen av afroamerikanske kvinner i media. Selv har Rae nå inngått en avtale med HBO og er snart å se i Insecure. LHBTinnhold har også blomstret på nett. En av de mest bemerkelsesverdige er The Outs som på lignende måte som Awkward Black Girl tar opp stereotypier i portretteringen av homofile menn i Brooklyn på en måte som minner om en mer ektefølt variant av Girls. Også i Norge ser vi tendenser som kan minne om dette. Kasim Bæder, som følger en ung norsk-pakistaner med mindreverdighetskomplekser, startet på YouTube og ble senere plukket opp av VGTV og fikk et betydelig større budsjett. I andre, mindre frie land, har internett blitt en distribusjonsplattform der innhold kan presse seg igjennom tross forsøk på sensur. Et eksempel er den indonesiske LHBT-serien CONQ som kort tid etter lansering ble fjernet fra YouTube av indonesiske myndigheter. Etter en liten stund ble den sluppet på en singaporsk strømmeplattform og klarte dermed å vri seg unna sensuren i hjemlandet. Webserier kan med andre ord være en form for stille protest, både mot stereotyper og sensur. High Maintenance oppsummerer denne tendensen til å la forskjellige typer mennesker uttrykke seg. Den tar også oppgjør med stereotyper ved å alltid gi karakterene rikere og mer komplekse liv enn det lignende karakterer ofte får i

tradisjonelle media. Det er en åpenbar parallell mellom disse seriene og webserier som produseres innenfor mer konvensjonelle rammeverk av større selskaper som Netflix og Amazon. Orange Is the New Black, Sense8 og Transparent er et knippe gode eksempler på serier som ligner på tradisjonelle TV-serier på grunn av høye budsjetter og konvensjonell historiefortelling. Men de presser grenser når det kommer til innhold og representasjon. Kanskje har populariteten til visse webserier bevist for mediekonsernene at det finnes et større mangfold blant kjøpekraftige mennesker i verden enn det de opprinnelig hadde forestilt seg? EN GOD PARALLELL til webserier er podcasting. Dette startet som helt uavhengige, hjemmesnekrede radioprogrammer distribuert på nett. De siste årene har podcaster tatt fullstendig av og i dag er vanskelig å finne et mediehus som ikke har sin egen podcast. Det kan virke som om webserier går igjennom en lignende utvikling. Som oppkjøpet av High Maintenance illustrerer, har større selskaper forstått at det er potensial i formatet. Dette er nok noe av bakgrunnen for at oppkjøpet ble møtt av en del kritikk. Serien har jo sitt utspring i et medium som fremdeles var (og kanskje fortsatt er) i en slags etableringsfase. Nøyaktig hva en webserie er, eller skal være, er ennå ikke helt definert, og forskjellene ligger nok mer i budsjetter enn i faktisk

uttrykk. Adam Goldman – skaperen av The Outs – har sagt at forskjellen på en webserie og en TV-serie først og fremst er at sistnevnte har råd til et markedsføringsteam, men lavt budsjett betyr også at casting og innhold ikke må gå igjennom like mange ledd som tradisjonelle TV-serier må. Farene her er at de større selskapene finner måter å gi webserier rammer og strukturer de opprinnelig ikke hadde. De dyrere seriene kan dermed overskygge de mindre. DET BLIR MER og mer vanlig at TVkanaler lager egne webserier. The Walking Dead har episoder kun tilgjengelig på nett, og den amerikanske TV-kanalen The CW har flere eksklusive webserier, blant annet Vixen, Backpackers og mange fler. NRK har det mest innflytelsesrike eksempelet i form av SKAM, som i fortellerform, formidlingskanal og innhold kan identifiseres som en videreutvikling av webserien. Friere spillerom, billigere utstyr, og nettets åpne struktur kan dermed sies å demokratisere innholdsproduksjon. Så i High Maintenances overgang til HBO er det naturlig å frykte at en del av de litt mer grensesprengende kvalitetene kan forsvinne. Ut fra den første sesongen kan det trygt sies at det ikke er tilfellet. Den viser et bredt spekter av karakterer med forskjellige etnisiteter, økonomisk status og seksuelle legninger. Uavhengig av dette viser serien at de både har problemer og gleder hvem som helst kan kjenne seg igjen i. Selv om det ikke er den første webserien til å ta steget over til en betydelig større aktør, er dette en av de mer betydningsfulle. I sine varme, ofte subtilt fortalte mini-portretter fortsetter High Maintenance å være en av de mest empatiske seriene som noen gang er produsert.

SEPTEMBER 2016

43


- sĂĽ rett og sĂĽ vrang

- sĂĽ rett og

- bestill i dag hos din grossist

8

710734 280013

3 6 1 0 2 2


SPILL KOMMENTAR

AUGMENTERTE FORVENTNINGAR

Uendeleg virtuell galakse skuffa uendeleg antall internett-synsare. TEKST RASMUS HUNGNES Medan mange mennesker meiskar seg med den augmenterte utgåva av røynda ein kan augnefare via Pokémon GO-appen, handlar Deus Ex: Mankind Divided (Win, PS4, XBONE) om klasseskillet som har oppstått i kjølvatnet av The Aug Incident, då alle menneske med teknologisk augmentert kropp – kyborgar, etter gamalt – blei utsett for eit hackarangrep, og mang ein ikkje-augmentert pappenheimer blei utsett for fysiske åtak mot sine ikkje-augmenterte personar gjennomført av dei hackarutsette augmenterte angriparane. Du, Adam Jensen, ein hardkokt asfaltslitar av ein hemmeleg agent, bur i ei sliten, men stilfull leilegheit i Prahas kyborg-ghetto, og lyt finne ut om geriljaorganisasjonen som tilsynelatande terroriserer folket for å framme dei rettane til dei dels mekaniserte er verdt å ta side med eller mot, freiste å felle Illuminati og sjå om religionen The Singularity Church of MachineGod kan illuminere. Soga har openbare, men trass alt viktige (det er jo ofte slik), konnotasjonar til all den diskrimineringa på generelt grunnlag som stadig vekk førekjem i vår uaugmenterte røynd i så sørgjeleg mange formar – ein skal ikkje stryke alle hundehåra under ein kam. Det framifrå gameplayet er vel så ope, og krev mindre vald og skyting enn førre spel i serien, Deus Ex: Human Revolution (2011). Og det ser søkkeleg fint ut på kjøpet. Jau, som mange har påpeika, Adam Jensen kan mogelegvis framstå som ein noko tom karakter – men det er for at du sjølv skal kunne fylle honom. Kanskje. Smaken er som menneskeheita – den er delt. No Man’s Sky (Win, PS4, XBONE) skuffa mang ein frittalande internett-synsar, og utviklaren Hello Games har blitt skulda for å love meir enn dei kunne holde. Denne spelskribenten, på si side, hadde ikkje følgt nyhendestraumen om spelet særleg tett etter at første teaser-trailer blei tilgjengeleggjort i fordums tid, og forventa ikkje mykje meir enn å kunne fly romskip mellom planetar, lande på dei, sjå kva for planter og dyr som finst der, suse gjennom verdsrommet i overljoshastigheit til andre solsystem, ankre på romstasjonar og generelt ta inn over seg eit fargesprakande, ope univers på ei psykedelisk romferd, som dertil er akkompagnert av prosedyrisk generert musikk basert på postrockbandet 69daysofstatic sine nye låtar. Alle desse delemna er til stades, i tillegg til nokre mystiske hendingar ein kan hoppe gjennom galaksen for å nøste opp i. Langs vegen får ein attpåtil briske seg med ein heil del opne narrative tekststykkje framførde på framande språk – og dersom ein lærer seg nok av språket ved å dyrke ymis monolittiske artefakter ein snublar over rett som det er, kan desse både gi virtuelle materielle fordelar og innblikk i uana kulturelle normer, takkeformular og høflegsparagrafar. Eit ganske imponerande stykkje arbeid frå eit team på rundt 15 personar, vil underteikna seie – og for den som har meistra å ikkje ha oppblåste, urealistiske forventningar til kva for overjordisk spelteknisk vedunder dette skulle bli, så er det ein her har å gjere med ei beint fram fredsæl, meditativ oppleving som ein kan gosse seg med i rolig overljostempo over langstrekte tidsrom. Dersom ein vil ha meir, mindre eller ein heilt annan form for psykedelisk eventyr i pastellfargesprakande framande univers, kan ein alltids ta sin konsollkontroll fatt og peikeklikke seg gjennom det plastillinaanimerte Armikrog (Win, Linux, Mac, PS4, WiiU, XBONE). Denne oppfølgjaren til Neverhood og Skullmonkeys kom ut i fjor på denne tida til PC osb., og har ikkje blitt mindre koseleg sidan då.

1

1

Bioshock: The Collection

2 1

Phoenix Wright: Ace Attorney — Spirit of Justice

3 1

Worms WMD

1

Win, PS4, XBONE

Den stilfulle steampunk-serien entrar den nye konsollgenerasjonen i renovert utgåve, til glede for nye og gamle spelarar.

3DS

Vi har høyrd gjetord i lang tid om denne fantasi-advokatsimulatorserien, og etter å ha sett kultregissøren Takashi Miikes forunderlege filmatisering, ser vi fram til å freiste siste innslag i serien i eigen høge person. Objection!

PS4, XBONE, Win, Linux, Mac

Å setje antropomorf meitemark opp mot einannan med høgeksplosivt artilleri har vore ein av dei føretrukne fleirspelarmogelegheitene i verdsaltet heilt sidan første Worms-spel kom ut i 1995, sjølv om ikkje alle variantane har vore hundre prosent vellukka. WMD skal visstnok vere eit av høgdepunkta til no, så dette lovar godt. SEPTEMBER 2016

45


SMIL & GIFT MØTER

GUNNAR STAVRUM Joda, Nettavisen HAR faktisk en ansvarlig redaktør. FOTO IDA HELEN GØYTIL Nettavisen fikk nylig 300.000 kroner av Fritt Ord til å lage nyheter på polsk og arabisk. Grattis, da. Hvilke godbiter fra fronten kan vi vente oss oversatt?

6

1

«WOW, denne dama er 50 år» eller «16 sexmyter som ikke stemmer»? Bare scroller nedover her.

– Hehe. «Kvinnelige psykopater, kom deg bort!» Er det virkelig nødvendig å advare nye landsmenn om dette? Har de ikke nok å bekymre seg for? – Jo, men hvis de skal integreres i Norge er det vel greit at de forstår det rare folkeslaget som bor her.

1 6

Du mener at fronten på Nettavisen representerer det norske folk? – Ja, det er i hvert fall en motivasjon

vi har. Hva skjer ellers om dagen da? Er det fart i redaksjonen? – Vi har omorganisert salg, marked og hele redaksjonen. Det skjer noe hele tiden. Vi er i en bransje som er i utrolig forandring hele tiden.

6

Så det er god kok på desken? Noen store avsløringer på gang? – Hehe. Det handler egentlig mer om å være på hele tiden. Være først med det siste, kanskje, mer enn å grave i månedsvis.

6

6

Har dere en graveavdeling?

– Vi har delt redaksjonen i en ADHDgruppe som skal jobbe fort og en graveavdeling som skal jobbe med ting som skal sette litt mer spor. Det vi liker godt er ting som diskuteres, som engasjerer. Som noen blir sure for og andre blir glade for.

Sånn som at det må være lov å si «neger»? – Jeg tror ikke det er så mange som har lyst til å si neger. Men vi kommer aldri til å bli forutsigbare og politisk korrekte.

6

Kanskje vi kan vente oss en sjokkerende avsløring om at en blogger hos dere mener MDG-Lan er skikkelig dum, men også skikkelig digg? – Er det en avsløring? Neida, men Lan Marie er smart. Hvordan hun er ellers får være opp til hennes samboer og PR-rådgiver å avgjøre.

1

Hvorfor hater du Eivind Trædal sånn? – Jeg hater ham ikke, men han er ganske stor i kjeften, og da må han tåle å få en på trynet han også.

1

Hva med en avstemning om hvorvidt hvite, konservative, middelaldrende menn alltid vet best? – Det vet jeg ikke noe om. Jeg kjenner ikke dem. Jeg vet alltid best, men jeg vil ikke si at jeg er en konservativ, middelaldrende mann.

6

Du er ikke en konservativ middelaldrende mann? DET er avsløring! – Jeg kan røpe at jeg var med i radikal fellesfront da jeg gikk på Universitetet. Men jeg mener at mange av de som tror de er radikale i dag, er stokk konservative og har ikke tenkt en ny tanke på tyve år. Gamle LO-ere er noe av det mest konservative som finnes.

1

46

SEPTEMBER 2016

6 1

Vi drømmer jo naturligvis om å bli Nettavisen-bloggere, og har kladdet litt på noen meninger her.

Eskil Pedersen, for en feig homo!!!! Hijabbærende seksbarnsmødre som snylter på velferdsstaten er det verste som har skjedd Norge etter statsfeminismen. Stoltenberg-familien er kommunister, damer er fine og jødene fant opp Ho£oca$h.

Kan vi komme på forsiden? – Det syntes jeg var dårlig. Jeg forsvarer at vi tidlig laget journalistikk om det som skjedde på Utøya. Men jeg forsvarer overhodet ikke de som håner eller terroriserer Eskil Pedersen i dag. Men går det an å ha et syn på innvandring og trygdemisbruk? Ja. Og går det an å være antifeminist? Helt klart. Deler jeg de to synspunktene? Nei, ikke nødvendigvis. Men min jobb er å la den diskusjonen skje.

6

Ja, hvordan lyder egentlig formålsparagrafen til Nettavisen? Formuler MANDATET! – Programmet mitt er å gjøre norsk debatt litt bredere. Jeg synes at vi har så utrolig smale diskusjoner. «Her er et problem. Hva kan staten gjøre for å løse det?» I den grad vi kan bidra til å lufte ut og få folk til å se ting fra nye vinkler, synes jeg det er viktig. Det er spennende å ta det motsatte synspunktet enn alle andre. Ikke bare for å gjøre det, men fordi det trengs. Når alle andre går i flokk er det gøy å stille spørsmål ved deres oppfatning.

6

Hvem er «alle andre» egentlig? At folk med utenlandske navn begår mest kriminalitet, som dere laget sak på her om dagen, er vel noe av det vanligste å mene i dag? – Akkurat det er jo et faktum. Så der går debatten mer på om vi skal forholde oss til virkeligheten eller la være fordi det er mer behagelig. Det reelt gode spørsmålet er jo hvorfor utlendinger begår mer kriminalitet enn andre. Og hva vi kan gjøre med det.

1

Det er litt typisk for sånn folkeligkoko-høyre? Å mene at «alle andre» går i en annen retning enn dere, mens realiteten egentlig er at både regjeringen og de øvre samfunnslag går rett bak dere? – Akkurat der er jeg enig. Men et standpunkt blir ikke feil bare fordi mange har det. Og dessuten har det endret seg ekstremt mye de siste par årene. For bare to år siden var det helt pussig illegitimt å påpeke ting som alle kunne se bare ved å lese tall.

1

Men det blir jo bare feil å si at man går i motsatt retning enn alle andre. Det er faktafeil. – Ja, men det finnes mange områder der enigheten er nærmest kvelende.

1

Kan du komme med et eksempel? – Ta Telenor. Jeg har alltid ment at Telenor ar vært et utrolig bra selskap med en fantastisk ledelse. De har hatt politikere og opinion mot seg i tyve år. Alle er liksom enige i at der er lønningene for høye og at det er et forferdelig dårlig selskap.

6

1

Har du flere eksempler på kvelende enighet? – Ja, nå sist helg, da: «Fy søren så elendig Norge er som fotballag».

6

Men det er jo i hvert fall et faktum. – Ja, men hva forventer man seg når man møter et lag som slår Brasil 7-1 på hjemmebane? Neida, men hvis folk bare hadde giddet å lese tallene, utredningene, litt statistikk i stedet for å bare la seg flyte med.

6

Du er opptatt av dette med at folk skal gjøre research selv og se på tall og statistikk. Men i saker rundt komplekse debatter er du fornøyd med å stille dumme spørsmål med tre alternativer der to av dem er komisk ledende og det siste er «vet ikke». Er det i tråd med det målet? – Vil du si at det var et åpent eller et ledende spørsmål?

1 1 6

Ledende. Vinnende!

Dere har jo fått en del kritikk for bruken av avstemninger på nettsidene. Bidrar det til debatten? – Jeg kveler en gjesp over alle som blir så forferdelig opprørt over vår bruk av avstemninger. Det er titusener som stemmer hver dag. Når du har lest ett eller annet er det bra at du blir tvunget til å ta stilling. Det er viktigere enn å kunne si med sikkerhet at Norges befolkning mener A eller B.

1 6

Dere tror vel de mener enten A eller Å.

Synes du innimellom at dere stiller litt lukkede og ledende spørsmål? – Ja, det synes jeg. Og jeg liker ikke avstemninger der resultatet er sånn 95 prosent mot fem prosent. Det beste er der hvor leseren må tenke gjennom ting heller enn bare å svare på om skatten burde være lavere. Noen av spørsmålene er dumt formulert, men jeg er helt uenig med dem som er imot konseptet fordi det ikke holder samme nivå som Norsk Gallup. Du er gift med Kjersti Løken Stavrum, generalsekretær for presseforbundet og viden kjent i pressen som en sitatmaskin som kan komme med sterk kritikk på bestilling, omtrent uavhengig av hvor godt grunnlaget for kritikk egentlig er. Hva synes hun om Nettavisen? – Hun vil sikkert komme med sterke, negative sitater på bestilling hvis du ringer henne. Vi har en avtale om at hun ikke skal snakke nedsettende om Nettavisen og så skal jeg la være å si noe om PFU.

6

Men egentlig har hun mye negativt å si? – Vi er uenige om mye, men også enige om mye. Vi er enige om at det verste som finnes er konstruerte historier, folk som skriver mot bedre viten. Gi meg heller folk som tar grandiost feil, men som skriver ting de tror på.

1

1

Men det har du jo allerede massevis

av, i redaksjonen din!

Du virker jo opptatt av hvordan Eivind Trædal påvirker troverdigheten til MDG-Lan. Hva gjør du med troverdigheten til Kjersti? – Det kommer ikke til å skje noen gang at jeg blir Kjerstis talsmann.

6

Men der er Nettavisen modige!

1

Men det er jo litt rart å skulle ta på alvor pressekritikk som kommer fra kona til sjefredaktøren i den desidert

GUNNAR STAVRUM (f. 1961) er sjefredaktør for Nettavisen, en nettavis som omtales som «en dårlig vits», «digital søppelkasse», «et bunnløst hull av dritt og ræl» og «en nesten helt faktafri avis», i et svært overfladisk Twitter-søk foretatt av NATT&DAG-desken på deadline-kvelden. Den er også Norges fjerde største nettavis, ifølge TNS Gallups undersøkelse for 2015 (omfatter ikke NRK og TV 2).

verste riksavisen i Norge. – Hehe. For det første er jeg ikke enig i premisset. Og for det andre synes jeg det er et alderdommelig og mannssjåvinistisk synspunkt å mene at kona hefter for synspunktene til mannen. Forskjellen mellom oss og MDG-paret er at Trædal er pressetalsmann for kona. Hvis du spør henne om noe er det han som svarer. Du blogget nettopp om at Oljefondet går ut av tobakksindustrien. «Her mister vi milliardgevinst», var overskriften. Hvor kynisk kapitalist er det egentlig mulig å være? – Det er jo sant!

6

Men her har du liksom sjansen? – Det den bloggen handler om er dobbeltmoral. Vi har ikke noe problem med å ha tobakk i norske butikker. Men med en gang det kommer en bølge av moral så skal liksom Oljefondet ut av arbeidsmarkedet. Personlig røyker jeg ikke og kunne gjerne forbudt røyk. Men for hver gang vi går ut av noe tar vi på oss en svær risiko vi ikke skjønner.

6

Hvem er norsk presses mest ideologisk fanatiske kapitalist-redaktør, egentlig: Deg eller han drittungen til Kåre Valebrokk? – Det må være meg.

1

Du er den mest overbeviste? – Det er et felt med hard konkurranse. Trygve Hegnar må også inn på den lista. Men jeg tror vi er relativt overbeviste kapitalister alle tre.

6

Er dere gode venner? – Jeg kjenner begge to. Jeg har ikke noe imot dem. Det er vel det nærmeste jeg kommer vennskap.

6

Like barn leker best! – Det er to merkelapper jeg ikke kjenner meg igjen i. Det ene er konservativ, hvit, middelaldrende mann…

6

Du ER jo konservativ, hvit, middelaldrende mann? – Ja, men jeg kjenner meg ikke igjen. Jeg er progressiv. Og jeg er opptatt av miljø. Da passer jeg ikke inn.

1

Hva er den andre? – Det er at man ikke kan kritisere utfordringer knyttet til innvandring og folk med annen opprinnelse uten å bli beskyldt for å være langt ute i det brune, politisk. Det må være lov å kalle en spade for en spade.

6

1 6

Ja, for det MÅ da være lov å kalle folk neger? – Haha, altså. Hva skal man kalle de da? Hvem er «de»? – Nei, men altså. Folk som er mørke i huden, hvis man skal omtale dem som

gruppe.

1

1

Hvorfor skal man det? – Hvis man skal si noe om folk som er mørke i huden, da. Hva skal man si? Kriminelle? – Nei, haha.

Du reagerer jo på merkelappen hvit, middeladrende mann, men neger må være lov? – Neida, men jeg kjenner meg bare ikke igjen i det.

6


ÂŤ

Jeg vil ikke si at jeg er en konservativ, middelaldrende mann.

SEPTEMBER 2016

47


THURSDAYS

19

91

- at horgan`s -

Frida

y

Hegdehaugsveien 24

www.horgans.no

NATT&DAG, Oslo, september 2016  
NATT&DAG, Oslo, september 2016