Page 1

OSLO – OKTOBER 2015

OSLO WORLD MUSIC FESTIVA LBIL AG

KONGO-REPORTASJE

– FN ER I KONGO FOR Å

FESTE OG LIGGE

MED HORER 6 & 1 MØTER

KÅRE WILLOCH

FOTO ARNE PEDERSEN

BERGENSRAPPER PÅ RØMMEN FRA POLITIET

AKSEL HENNIE

PRINS THOMAS

PATRICIA LOCKWOOD

BEN WHATLEY


DU ER HENTA!

MAGNUS DEVOLD ER HENTA! Intervjuserier i bil popper opp som paddehatter, og vi er ikke dårligere enn at vi har kastet oss på. Programmet heter SELVFØLGELIG Du er henta!, og vi skal rett og slett hente kjendiser vi gjerne vil bli bedre kjent med. Først ut var Hasse Hope, men nå er det Magnus Devold fra blant annet I kveld med Ylvis, Kjendiskveld med Magnus Devold og Magnus Devold & the Goble Of Fire som har kjørt rundt med programleder Bendik Aunan (som er den eneste i

NATT&DAG-redaksjonen med førerkort klasse B). Tenk Brenner, men med en som heter Bendik istedenfor Brenner og en chill, ny Mazda CX-3 istedenfor en dårlig, gammel gimmik! Tenk Comedians in Cars Getting Coffee, men med en som heter Bendik istedenfor Jerry Seinfeld, og uten de kleine kaffebønnebildene (kan godt være vi klipper inn noen kaffebønner, forsåvidt)! Sjekk www.nd.no/duerhenta for episodene!

WWW.ND.NO/DUERHENTA


OSLO OKTOBER 2015

Redaktør NIKOLAI KLEIVAN kleivan@nd.no Musikkredaktør KARIMA FURUSETH furuseth@nd.no Filmredaktør MARTIN ØSMUNDSET osmundset@nd.no Fotoredaktør CHRISTIAN BELGAUX belgaux@nd.no Art Director KARIANNE NYGÅRD nygaard@nd.no

Utgiver NATT&DAG AS Trykk MEDIA NORGE TRYKK OSLO Opplag 60 000 distribusjon@nd.no

16

REDAKSJONEN TAR IKKE ANSVAR FOR UBESTILT MATERIELL

Telefon: 22 41 94 41 NATT&DAG Bergen Postboks 646 N-5807 Bergen NATT&DAG Trondheim Postboks 4410 N-7418 Trondheim NATT&DAG App app@nd.no For tips og presse: film@nd.no musikk@nd.no uteliv@nd.no mote@nd.no kunst@nd.no scenekunst@nd.no restaurant@nd.no litteratur@nd.no

62

WWW.ND.NO

M

1

20

TIDENS ÅND, OVERHØRT ...................................................................................................................................... KOMMENTAR: RÆVA HYKLERI ............................................................................................................................ BILDESERIE: HJEMME HOS LUKSUSFELLEN .................................................................................................... REPORTASJE: SLIM KAMEL I BERGEN .............................................................................................................. HVOR SOURCER MAN KJÆRLIGHET? ................................................................................................................ INTERVJU MED AKSEL HENNIE ........................................................................................................................... REPORTASJE: EN KVELD PÅ WALLMANS .......................................................................................................... REPORTASJE: FN-FIASKOEN I KONGO .............................................................................................................. INTERVJU MED PATRICIA LOCKWOOD .............................................................................................................. TEGNSERIESPALTE ................................................................................................................................................ UTELIVSGUIDE ........................................................................................................................................................ MATANMELDELSER ................................................................................................................................................ KETSJUP OG SENNEP: MIKROBRYGGET VINØL .............................................................................................. KUNSTGUIDE .......................................................................................................................................................... SCENEKUNSTGUIDE .............................................................................................................................................. MUSIKK: ANMELDELSER OG BEST AKKURAT NÅ ........................................................................................... INTERVJU: PRINS THOMAS .................................................................................................................................. FILM: ANMELDELSER ............................................................................................................................................ FILM: KORT KRITIKK .............................................................................................................................................. INTERVJU MED BEN WHEATLEY ......................................................................................................................... TV-KOMMENTAR .................................................................................................................................................... SPILLSPALTE ........................................................................................................................................................... SMIL & GIFT MØTER KÅRE WILLOCH .................................................................................................................

NATT&DAG Oslo Strandgata 19 N-0152 Oslo Postboks 266 Sentrum N-0103 Oslo

Ø M E R KE T ILJ

24

Skribenter AKSEL KIELLAND ANDREAS DAHL ATLI BJARNASON BENDIK AUNAN DANIEL RAMBERG EMIL FINNERUD GIFT KAJA BETTINE KIRSEBOM KARIMA FURUSETH KRISTOFFER JAKOBSEN KETSJUP LARS GJESVIK MATHIAS MOLLESTAD MARTIN ØSMUNDSET MARTIN PARKER NIKOLAI KLEIVAN PELLE BAMLE RAGNHILD BROCHMANN RASMUS HUNGNES REMI RAMSLAND SENNEP SMIL SVEIN STRØMMEN SVEINUNG WÅLENGEN THOMAS COOK TROND GAUSDAL TORGEIR HOLLJEN THON TORA MYKLEBUST OPTUN @BRUTAL_BARISTA

Administrasjon okonomi@nd.no

Trykkeri

01

Sjefredaktør DANIEL RAMBERG ramberg@nd.no

8

Foto CHRISTIAN BELGAUX EIRIK EVJEN JETON KAÇANIKU TEJU COLE (!) Illustrasjon AMIR ASGHARNEJAD OSLO – OKTOBER 2015

Daglig leder CHRISTIAN RASMUSSEN christian@nd.no

OSLO WORLD MUSIC FESTIVALBILAG

KONGO-REPORTASJE

– FN ER I KONGO FOR Å

FESTE OG LIGGE

MED HORER 6 & 1 MØTER

Markedsavdeling ANDERS BROCHMANN JOHNNY JENSEN ALEKSANDER RIIS salg@nd.no

KÅRE WILLOCH

FOTO ARNE PEDERSEN

BERGENSRAPPER PÅ RØMMEN FRA POLITIET

NATT&DAG Kreativ JAN CHRISTIAN FORTHUN forthun@nd.no

AKSEL HENNIE

PRINS THOMAS

PATRICIA LOCKWOOD

Coverfoto: Arne Pedersen

UTSTILLING 24. sep. 2015 til 30. jan. 2016

4

18

BEN WHATLEY

En utstilling om norgeshistoriens største litterære rettsprosess og erotiske provokasjoner i norsk litteratur.

AGNAR MYKLE 100 ÅR

– OKTOBER 2015

Erotiske overtredelser i norsk litteratur

25.09 Mannen og mytene Anders Heger, Audun Aasbø og Karin Haugen 15.10 Mot loven. Sensur fra 1700 til 1950 Robert Darnton, Ellen Krefting og Trond Haugen 17.10 Saken om den røde rubin Arild Linneberg 06.11 Filmvisning: Den røde rubin Introduksjon ved Trond Haugen 14.11 Vippepunktet Anders Heger 12.12 Mykle, en politisk tenker? Vigdis Hjorth

Solli plass, Oslo www.nb.no

06 06 08 10 14 16 18 20 26 27 36 40 42 44 46 48 52 54 57 58 60 61 62


TIDENS ÅND

IBSEN TIL KIDZEN Vinni skal lage teater under Ibsenfestivalen! Som en del av lanseringen ble det holdt en «hiphop-jam» hvor presseskrivet sa: «Både internasjonale og norske artister skal opptre under forestillingen SPKRBOX JAM, blant dem Vinni, Don Martin og Anne Marit Jacobsen – for å nevne noen». Anne Marit Jacobsen – FOR Å NEVNE NOEN? Fy fadern, nå spinner gamle Henrik i grava si av glede.

1 1

MILJØPARTIET DE GØNNE PÅ Politikkens svar på en femtenåring som for første gang har kommet inn på bar med falsk legitimasjon turer videre og flørter med det som er av politiske retninger. Er vel ikke så nøye om du samarbeider med FrP (et parti som fortsatt ikke er helt sikre på om miljøet finnes) så lenge du får gjennomføringskraft til å innfri kule løfter som kjøttfri mandag (faen da, mandag er den dagen vi virkelig TRENGER kjøtt) og forbud mot reklame (Hva skal vi med bachelor i digital markedsføring til kr. 209700,- gjøre nå, MDG?).

2 1

SNODIGTWITTER VS SATIREN Eller var det dingoene mot Dagfinn? De gamle mot de unge? Twitter mot Twitter, venn mot venn, alpelue mot caps på snei? Det hele startet så vidt vi forstår med en subtweet til old school-tvitrer Anders Heger fra en semi-anonym tvitrer, noe satiriker og forfatter Dagfinn Nordbø tok ille opp. Til de elektroniske barrikadene, folkens! Det utagerte, og endte i munnhuggeri, vipsing av 300 fra Nordbø til en eller annen fyr på Twitter, Nordbøs sorti fra mikrobloggen, Hans Tilbakekomst, mer satire, mer weird twitter på norsk, mer mer mer. Det hele er uoversiktelig, men vi er ganske sikre på at ingen vant. PS! Les intervju med en ekte snodigtvitrer fra AMERIKA lenger bak i avisen.

1 3

OVERHØRT

DEBATT

JA, BØLLE! Den politikeren i Norge med størst biceps og størst lyst til å vise dem frem, sykler visstnok uten hjelm og med hodetelefoner på. Og det bare året etter at han «langet ut mot sykkelbøllene» i Norges største avis. BUG OFF, MATE! Under forrige lanseringsfest av NATT&DAG, havnet radionorges puppetmaster i en kjedelig klemme da den eksentriske frontfiguren fra et flamboyant Osloband løp bort til ham og kløp han hardt i nesen. Den allerede fornedrigende situasjonen ble ytterligere forsterket av at frontfiguren også pratet babyspråk til den forfjamsede radiopersonligheten. Ingen av dem kjente hverandre fra før. BALLETS DRONNING Norges mest rødsprengte fotballspiller skal angivelig ha nektet sin bedre balldel (hehe) å kjøpe en kjole på Malene Birger i Hegdehaugsveien fordi den ikke var tettsittende nok, og fordi hun måtte være sexy i sin egen bursdag ettersom «venninnene kom til å kle seg som horer». På tide med en leksjon i hvordan ikke gi riis, men ros?

RÆVA HYKLERI Mens en noe overtydelig hammerskulptur inspirerer flere uker med intens debatt om Jernbanetorgets karakter, får «opplevelsesbaserte reklameaktiviteter» blomstre vilt på samme sted – uten protester. TEKST VILDE SAGSTAD IMELAND ILLUSTRASJON AMIR ASGHARNEJAD DET FØRSTE MAN SER når man går ut av Østbanehallen en tirsdag: En hammer som smadrer et hakekors, testiklene til en tiger og, akkurat denne tirsdagen, en dame i rumpekostyme. Hundre tusen mennesker passerer Jernbanetorget hver dag. Folk på vei til eller fra jobb, skoleklasser på tur, folk som har en fridag, eller er på feire. For mange turister er Jernbanetorget deres første møte med Norges hovedstad. Rumpekostymet er ikke et utdrikningslag eller en performance, men en massiv reklamerigg som okkuperuer mesteparten av synsfeltet til forbipasserende. Tidligere har Hennes & Mauritz (en svær container), Q-melk (en gigantisk melkekartong) og Lindex (en enorm BH inni et enda større glassmonter) blokkert plassen foran den vernede Østbanehallen. Bare den siste måneden har SATS kjørt et technomsikkhelvete med aerobic foran en slags russebuss, og før det var det en svært høylytt sandvolleyballturnering som pågikk i rundt to uker. I dag er det «Geberit» – «toalettet som rengjør deg med vann» som har rullet inn og skal promotere sivilisasjonens siste bidrag til toaletteknologien. Når vi diskuterer tilreisende og andres «inntrykk» av Oslo sentrum, er det ofte snakk om ting som åpne russcener, pågående tigging eller kunst som ikke behager elitens preferanser for subtil kommunikasjon eller gir muligheter for tvetydig tolkning.

1

HIPSTERE Vi har mistet litt oversikten over dette også, men det startet altså med at tre av Oslos ypperste hipstere fikk spørsmålet «hva synes dere egentlig om at vi synes at dere er så kule at vi har invitert dere til å være med i en hipsterepisode» fra MinMote-Martine på VGTV, før de surret seg gjennom et innslag om bøttehatter, normcore og et alltid uavklart forhold til egen benstilling. Når MinMote-Martine tenker på hipstere, tenker hun ifølge innslaget på «saker vi har skrevet om på MinMote», men vi vet ikke hva vi skal tenke om noen ting lenger. Jommen får vi ikke dokumentarserien «Hipsters» på NRK1 også. Godt vi ikke behøver å være stråmann-representanter lenger, i hvert fall.

1 4

MARS Det er gode tider for den røde ballen vi kaller vår nabo. NASA melder om flytende vann (vi kan brygge Mars-IPA!) og trur’u’kke selveste Aksel Hennie (intervju lenger bak i avisen) er på vei dit for å redde Matt Damon AS WE SPEAK på kino?! Så hipp har Mars blitt at vanligvis så jordnære Månen i ren sjalusi bøffet Mars-looken og kledde seg i rødt, dokumentert på 50 000 elendige iPhone-bilder.

1 5

BOBLERE: dusjgate, snu noen kalde backlash, intervju lenger bak i avisen, Claire Danes på Berghain, Pepsi Max cherry, tannlegetimer, hodeballer, magesår, sting (ikke artisten), Sting (artisten?), BLODMÅNE, Sport 33 – genuine sportspub, Sport 33-capsen, utelivskjeft, journalisthatter, podcast til ALLE!, poltiskyting, juks med bilutslipp, Narcos og narkotikapolitikk, trøbbel i Vagant-gjengen.

6

– OKTOBER 2015

VI VAR FØRST Apropos hipster-innslaget til VGTV (sjekk Tidens Ånd!): Et av NATT&DAGs overordnende redaksjonsmedlemmer ble allerede i 2013 utnevnt som «hipster-ekspert» av samme mediehus (se sinnssvakt bilde over), men klarte heldigvis å unnslippe det grusomme benstillingsdilemmaet. ÆØØØØØØH … En av beboerne i Kollektivet var på vors hvor han ikke kjente noen, og valgte visstnok å sette på Kollektivet-sanger DRITHØYT mens han satt for seg selv i sofaen. Visstnok nektet han å sette på noe annet eller skru ned. Hvor mange views hadde den fått, sa du?

Da Osvald-gruppas minnesmerke Knus nazismen ble avduket 1. mai i år, ble det skrevet spaltemeter om hvordan skulpturen angivelig ødela hele området med sitt brutale utseende. Harald Stanghelle kritiserte sovjetstilen. Christian Ringnes sutret over at hakekorset ikke passet til tigeren «hans». Også byantikvar Janne Wilberg var skeptisk. Hun etterlyste en bedre måte å «ivareta det fredede anleggets karakter». Av de tusenvis av menneskene som beveger seg forbi Oslos viktigste knutepunkt er det ikke mye som tyder på at området har den fredede karakteren Wilberg snakker om. Kanskje stopper en liten andel av de forbipasserende opp ved Osvald-hakekorset og gjør seg noen tanker om figurativ og abstrakt kunst. Men det er ikke kunsten som ødelegger for Jernbanetorget. Den styggeste og mest sjenerende elefanten i så godt som hvert eneste offentlige rom er JCDecaux’ «opplevelsesbaserte reklameaktiviteter». Ifølge nettsiden deres er det «kun kreativiteten som setter begrensninger» for hvilke stunt eller aktiviteter man kan dra i gang – så lenge man kan bla opp 210 000 kroner i uka. I skrivende stund har altså nedrigheten nådd en helt ny dybde når en person utkledd som en rumpe (kom igjen, verden), står og veiver med armene og vinker til forbipasserende. En do. Kjøpt og betalt reklameplass. På Oslos kanskje viktigste sted. Hadde jeg vært turist ville jeg snudd på flekken, kjøpt togbillett tilbake dit jeg kom fra og aldri sett meg tilbake.


ETTER JOBB

Dette er en trøffelburger med Brie fra Public Matpub, håndplukket fra en av en rekke restauranter, spisesteder, barer og kafeer du finner på Paleet. Vi inviterer til mingling, musikk og litt ekstra på fredager fra klokken 17.00 og utover. Velkommen!

paleet.no


OVERHØRT

HØSTENS MOTE!

KAAAAASKO HER! Under et opphold i Bodø, aka verdens verste by, klarte en av NATT&DAGredaksjonens mest klumsete bidragsytere å skrape opp bilen til moren til en bodøværsk radiopersonlighet. Angivelig skal skadeomfanget hatt en prislapp på 14 000 kroner, men moren til nevnte radiopersonlighet lot seg ikke vippe av pinnen, og brukte kaskoen til å dekke utgiften for å hindre den potensielle konkursen skribenten så for seg. Måtte alle krefter i universet sørge for at hun kjører skadefritt resten av året!

På Nilson Shoes har vi samlet de flotteste skoene fra de beste varemerkene. Nå er butikkene våre fylt til randen med mengder av moteriktige høstnyheter. Kjøp i butikk eller på Nilsonshoes.com Velkommen!

VAGABOND 999,-

MIDT I MÅL En norsk fotballandslagsspillers Snapchat-navn er Grekerkongen. (Gjett hvem! Ikke han. Ikke han heller.)

VAGABOND 1199,-

UT? En flerspråklig nestleder i Oslo-delen av et parti trodde visstnok at PU (Politiets Utlendingsdirektorat) var et utested, da hun polemerte livlig med en N&D-skribent.

VAGABOND 999,VAGABOND 1199,-

TALENT FOR TIPSING Mannen som urettmessig blir kalt Norges «prinsgemal» ble observert på Jessheim mens han tydeligvis tipset 10 000 kroner på en såkalt «tospråklig taverna». HVEM SKAL UT? Sønnen til en tidligere NRK-profil og dead paneldeltager går visst på Oslos «mest kreative skole», men har kanskje ikke arvet kreativiteten til far: Etter sigende går junior i t-skjorte under blazer og har samme oppsyn som far når han har levert en vits. Heh!

MAN: SNEAKY STEVE 1599,-

THE BEST OF SHOE BRANDS. IN STORE AND ONLINE 8OSLO,

– OKTOBER 2015 3-5, KARL JOHANS GATE 6B, BOGSTADVEIEN

SANDVIKA STORSENTER / NILSONSHOES.COM

LOKALE AVVIKELSER KAN FOREKOMME.

FANTASTIC? To av Norges mest kjente silikonpupper begynner etter siiiiiiigende å bli hengete og slarkete. Du hørte riktig: SLARKETE. Sånn er livet. KEEG TIL ENHVER PRIS? Broren til han ene i en vilt grusom DJ-duo gikk angivelig i fotballsko under sin grandtantes begravelse. FOLK FLEST HAR SEX En tidligere politisk kalenderpike og innehaveren av Norges minste ulvekåper har pult en «meningsmotstander» fra høyresidens kjipeste parti.

BILDESERIE

HJEMME HOS

LUKSUSFELLEN Vis meg ditt HOME, og jeg skal si deg hvem du er. TEKST ANDREAS DAHL FAKSIMILER LUKSUSFELLEN / TV3 NORGE HVIS DU (som jeg) de siste par årene har sett litt for mye på Luksusfellen har du sikkert observert med ditt skarpe blikk at det er en viss homogenitet i debitorenes interiørpreferanser. Som om det skulle ha bodd en alzheimerspasient i hvert eneste gjeldstyngede hjem finnes det i 55.5 prosent (langt over landsgjennomsnittet) av de siste tre sesongers episoder pappbokstaver som bekrefter at, jo, det er her ditt HOME er og det er her din FAMILY bor. Dette stiller igjen spørsmålet som rir korrelasjonsforskningen som en mare: Hva kom først? Er det gjeldsproblemer som forårsaker pappbokstaver eller er det pappbokstavene som forårsaker gjeldsproblemene? Vi lar bildene tale for seg selv.

1


- s책 rett og s책 vrang

- s책 rett og s책

- bestill i dag hos din grossist

8

710734 280013

3 6 1 0 2 2


SAMFUNN INTERVJU

EN KAMEL PÅ RØMMEN Slim Kamel er Norges mest ettersøkte rapper. TEKST SVEIN STRØMMEN FOTO ARNE PEDERSEN – Dette er ikke min bil, men det var det beste jeg kunne fikse. Jeg er jo faen meg på rømmen. Det er mildt sagt brennhett i Bergen. Krabbene selges ferdig kokt på fisketorget. Lamslåtte bergensere ligger som strandede sjødyr i bybildet og sliter i temperaturen. Kiosken jacker opp prisen på Friskis med 50%. Folk stikker til nærmeste pub og ber sikkert om ekstra kalde glass å snu. Vi driver og bretter oss inn i en knøttliten «kånebil» hvor det er enda jævla varmere. – Fuck dette her, er det ikke air condition i dette greiene? Det er imidlertid ikke bare termometerne i Fjellveien som viser rødt denne høsten, det er varmt også rundt ørene til byens heteste rapper, 22-årige Slim Kamel fra Laksevåg. Han rømte nylig fra luftegården på politistasjonen etter å ha havnet på glattcelle, mistenkt for vold mot offentlig tjenestemann. Kort tid etter slapp han singelen «Si ingenting». Det er klart vi måtte komme oss til vestlandshovedstaden for å prøve å få ham til å si noe annet enn «ingenting, når de spør koffor eg har diamant på min lillefing».

1

Hvordan skjedde dette her da, hvorfor er du på rømmen? – Jeg ble dømt i oktober og anket dommen. Så kom det et nytt tilfelle, og enda et nytt tilfelle… Og da var det nok, da ville politiet ha meg i varetekt til jeg fikk svar på anken. Jeg tenkte «Faen, dette holder ikke». Når de tar meg holder de meg alltid så jævlig lenge, for jeg sier ingenting. Avhørspapiret mitt er alltid blankt. Så jeg satt i avhør og spurte om jeg kunne få litt luft.

10

– OKTOBER 2015

Jeg har vært i den bakgården flere ganger. De har en liten boks borti hjørnet hvor de parkerer bilene … Du har spanet i forkant! – Jeg har planlagt! «Prison Break»-planlegging! Jeg tenkte jeg hadde ingenting å tape, så det var bare å gå for det. Jeg hoppet opp på boksen og spratt opp på taket på hovedinnngangen til politistasjonen, og hoppet rett ned igjen foran stasjonen. Politiet ropte jo «rømling!» og folk så meg komme hoppende ned fra taket. Jeg beinet bort til en kompis som bodde i nærheten og fikk skiftet klær. – Jeg har ikke hørt om noen andre som har gjort det. Det er ganske ekstremt. Å sitte på glattcelle er verre enn å sitte på vanlig avdeling, du har to politifolk på deg hele tiden. Hvis folk hadde sett den manøveren der … Jeg tok en sånn jævlig move. Jeg er jo ganske atletisk bygget, jeg har løpt før. De hadde tatt skoene mine, så jeg måtte løpe av gårde i altfor store sko også, størrelse 47. Jeg bruker jo 42. Kunne nesten fått begge føttene nedi én av dem. Siden har du bare tatt det med ro? – Jeg har ligget lavt. Fått god mat og pils og kost meg. Shout out til alle tjommiene mine som har vært rundt meg og gitt meg penger og gitt meg klær! Jeg har penger hjemme men jeg kan ikke dra dit, politiet har vært der hver dag etter at jeg rømte. Du har ikke vært ute? – Etter at musikkvideoen droppet har jeg vært enda mer low-key. Jeg sitter inne og skriver musikk og drikker og koser meg. Gjør ting jeg ikke kan gjøre på en stund. Jeg savner ikke skivene fra glattcellen, her ute har jeg spist entrecote hver dag. Jeg

Den 22 år gamle Kamel aka Slim Kamel kommer fra Bergen, og ga ut sin første låt – «Si ingenting» – på NMG/G-Huset tidligere i år. Kamel er ettersøkt av politiet for flere lovbrudd, men rømte fra avhør tidligere i år.

har vært ute på byen én gang, men jeg har holdt meg unna Klubb Kok. Jeg vet det er en del sivilpoliti der, i hvert fall i ny og ne. Han ene som var der hin dagen … KAMELEN BESKRIVER EN konkret sivilpolitimann som «han ene du ikke vil møte på om du først skal møte noen der inne». Det har han tenkt å unngå, for han bruker heller tiden han har igjen på frifot på rapkarrieren. Han er satt opp på plakaten på et Klubb Kok-event samme dag vi møter ham, men planlegger å ikke dukke opp. – Jeg har fått noen tilbud om å spille inn med folk rundtom, og det er nok lurere karrieremessig å gjøre det enn å opptre. Jeg spilte nettopp inn med Lars Vaular. Tok opp her i byen og sendte over til ham i Oslo. Nå må jeg jobbe med musikken hver dag til jeg skal inn. Det er bedre at jeg spiller inn fem låter jeg kan droppe i løpet av de to årene jeg blir sittende, enn at jeg gjør én konsert nå og ryker inn. Og så «melde meg» ved å opptre offentlig senere. Jeg har allerede en dom, og det kommer tre nye saker, så det blir to til to og et halvt år. – Jeg vet at politiet kommer til å være

«

der. Jeg har snakket med advokaten min, og vet hvor mye de vil ta meg når de først har muligheten. Det er jo gøyere om de bare sitter der og glor og ikke får tak i meg. Jeg vet at jeg blir tatt, så jeg vil håne og terge politiet alt jeg kan. Ta litt igjen. Du begynner jo godt når du løper fra dem! – Snuten er ikke så raske, de har mye utstyr å bære på. Nå har de to pistoler òg, i tilfelle den ene skulle bli stjålet. De har ikke turt å gå ut med den saken i avisen, det sier litt om hvor flaut det er for dem. Pinken leker smart men de er senil. Det har ikke stått i BA engang? – Nei! Jeg fikk en kompis til å ringe BT og tipse dem, men det gikk ikke. Det synes jeg er for gale. Tenk om jeg var farlig for samfunnet. Hvor mye ekstra må du sitte for å ha rømt fra varetekt? – To måneder. Det er jo helt greit, men jeg tenker at da må jeg nesten være vekke i to måneder også, så det går opp i opp. Hva er det du skal sone for egentlig? «Du ringer, jeg bringer» sier du i «Si ingenting». Er det slike ting det handler om? – Det er litt sånt, og det er mye vold. MYE vold? – Haha, ja! Det er syv siktelser for vold. Også sier du «’tenk om’ jeg var farlig for samfunnet»!

Jeg har så mange stories at jeg kan ikke huske alt engang.


«

Politiet ropte jo ’rømling!’ og folk så meg komme hoppende ned fra taket.

– OKTOBER 2015

11


SAMFUNN INTERVJU

« – Men det er jo ikke sånn at jeg går rundt og slår ned hvem som helst, jeg er ikke farlig. Det er alltid noe greier med noe. Folk er frekk i kjeften, så får de seg en leiving. Er du en ekte bergenser tar du ikke imot noe sånt. VI SPØR KAMELEN om han har noen stories om å være kjuagutt fra Bergen han kan fortelle. Han må ringe sin advokat for å kartlegge hva han kan og ikke kan snakke om, og de to blir enige om en vinkling. – Det er en sak de prøver å feste på meg. Dette var det en fin artikkel om i BT. Fire østlendinger hadde visst vært ute og slengt drit. De holdt på å pusse opp brosteinen oppi Rosenbergsgate på det tidspunktet, så gjerningsmannen skal ha plukket opp en brostein og klinket ned fire stykker med den og sagt «Bergen er min by». – Og den BT-saken retweetet Henning Warloe, haha! Søk på nett etter «Bergen er min by, sa han og angrep østlendingene». De har kalt det «blind vold», men blind vold finnes jo ikke … Apropos vold, du har et salig blått øye i videoen til «Si ingenting». Hva skjedde der? – Vi var på Garage og hadde fyrt hele kvelden, jeg var jævlig senket. Jeg var mæd murt. Jeg sto og snakket med en kompis, og det kom en kis og var litt yppete. Jeg

12

– OKTOBER 2015

tåler jo ikke at folk ypper. Så vi fant ut at vi skulle ta en tur opp i veien og bokse én mot én, klokken fire etter kulturskjenkingen. Vi gikk opp dit og jeg fikk meg noen gode leivinger. Jeg vet ikke om jeg fikk gitt noen leivinger, men etterpå fant jeg ut at fyren hadde drevet med boksing i ti år. Så gikk vi på nach. Og på enda et nach. Jeg måtte til øyelege etterpå, men det gikk jo helt fint. Jeg tåler det. Det er første gang jeg har fått klæss siden 2008. Men det var en fair fight, shout out til han som slo meg! Det handler om å gi og ta! Men apropos det, hvordan får man egentlig en diamant på sin lillefing? – Push noe brus, så får du diamant på lillefingen. Det er mye penger å tjene på sånt. Men jeg er ikke noe top dog. Og jeg vet ikke om jeg har kjøpt den diamantringen. Hva kommer du til å savne når du sitter i buret? – Skal jeg si damer? Næh, de kommer jo på døren … Du får jo tatt deg en kjapp en på besøksrommet. Men jeg vil nok savne å være ute blant folk i sosiale sammenhenger, og drikken. Du er jo nesten der allerede siden du bare sitter i skjul?

– Ja, jeg har «påbegynt soningen» på egenhånd! Jeg savner telefonen allerede, jeg kan bare bruke ting som går på utenlandske servere. Sosiale medier kommer jeg til å savne, det husker jeg fra sist jeg satt inne. Jeg tenkte «sosiale medier, hvor ER du?» Sånn har det blitt. Hva satt du inne for, mye av det samme? – Ja, i to måneder. Så kom jeg ut igjen og nå er saken henlagt. APROPOS TID, DET var først i nyere tid at Kamelen fant ut at han skulle kommunisere til omverdenen gjennom hip-hop. – Jeg laget først noen låter med en kompis i fjor sommer, bare på gøy. Så ble jeg sittende og skrev, og droppet egentlig ingenting på et års tid før «Si ingenting» kom nå nettopp. Jeg har så mange stories at jeg kan ikke huske alt engang, så det kommer flere. Det kan jeg love deg. Blir det mer selvopplevde ting i de låtene som kommer? – Det spørs hvilken beat jeg har. Noen ganger kan man lage en klubblåt, da trenger ikke handlingen være hva du gjør til daglig. Det kan heller handle om hva jeg gjør når jeg er på klubben. Det kan jo også bli en story! Og jeg har en skikkelig

Jeg kommer bare ut enda sterkere.

«hustler anthem» fra Bergen på vei med Store P og Vågard. Den kommer nok på «Nokke feita 5». Samarbeidet med Lars Vaular kommer nok på neste platen hans. Hva skal du gjøre i buret? – Det snakker jeg om i den klubblåten, «fikser VGS og en master når jeg soner». Det er mitt mål, å gjøre det fornuftigste når jeg først er der inne. Pumpe jern … Det gir jo ingen mening at de skal gi meg to år med trening. Jeg kommer bare ut enda sterkere. Jeg kommer inn og blir farligere, får en utdanning og blir smartere. Jeg skulle studert kriminalitet om det gikk an. Har du noen råd til andre folk der ute som risikerer å bli tauet av politiet? – Mitt tips er å si ingenting. Selv om du er tatt med buksene nede. Og løp om du kan, selv om det kan bli vanskelig med buksene nede. Samme kveld klarte Kamelen mot all formodning faktisk å dukke opp på scenen på Klubb Kok og dra «Si ingenting», for så å smette ut igjen før lovens lange, krumme lanke fikk lagt sin hånd på ham. Hvor lenge han klarer å løpe fra snuten og hvor han holder seg i mellomtiden er ikke lett å si, men om du vet noe … Da er det sikkert lurest å si ingenting.


Du vet du bør hente deg inn, men ender med å ta den helt ut. Det er så lett å utvikle en dårlig drikkevane når du er sårbar. Ikke første gang kravene vokser deg over hodet. Ikke første gang du venter på telefonen som aldri kommer. Men første gang du drikker for å slippe fri fra følelser og tanker, kan du spørre deg selv: Drikker jeg mer enn av og til? For av og til passer det. Av og til ikke. Alkovett er å ikke fylle på med mer når det er litt for mye.


KULTUR KAFFEKOMMENTAR

«

På en fest i regi av Kreativt Forum en aften i 2012, ble jeg tilbudt kokain.

Den populære instagramprofilen @brutal_barista er en mann med sofistikerte papiller og store pupiller. Vi ba ham om å fortelle historien bak kaffebønnene som utgjør den doble espressoen som er livet hans.

Foto: Shutterstock

HVOR SOURCER MAN KJÆRLIGHET? Åpent brev fra @brutal_barista. TEKST BRUTAL BARISTA Sourcer (utt sårser; eng. av source ‘kilde’) person som legger stolthet i konsumvareanskaffelse, en som leter seg gjennom alle skallene til han eller hun finner noe med innhold, noe genuint, fortrinnsvis økologisk, med fokus på historie. HVORDAN KLARER menneskene på Waynes Coffee eller Starbucks å være så uvitende at de tror de opplever noe annet enn et tomt skall av en genuin kulturell opplevelse? Hvordan ble alt slik? Hvordan gikk det så galt for de fleste, og hvorfor må jeg føle meg så forbanna fremmedgjort i denne verden? Jeg smakte min første kopp kaffe da jeg var 17 år, og likte det faktisk ikke. Det var som om kroppen min ikke var klar for det, og når jeg ser tilbake den dag i dag, er jeg glad for at jeg ikke begynte så tidlig. Min daværende kjæreste, lillesøsteren til bestevennen min, drakk latte med kanel. Hadde jeg begynt DER, hadde jeg sikkert vært ødelagt for livet. Nei, mitt eventyr med det sorte gullet begynte faktisk på ordentlig først da jeg flyttet til Oslo som 21-åring. Dobbel Cortado, Enkel Latte, Americano. Hva betød alt sammen? Jeg prøvde meg først på selve djevelen, americanoen, for mitt unyanserte smaksapparat forstod

1

14

– OKTOBER 2015

ikke enda at det var klin umulig å lage en god versjon av dette fucka produktet. Tørst på forståelse av kultur, som jeg alltid har vært, begynte jeg å undersøke på egenhånd. Jeg følte at kaffe var viktig om det var noe jeg skulle nyte ofte, og hørte rykter om Tim Wendelboe. Og ryktene var sanne: Kaffe skal ikke smake beskt og bittert, det skal smake fruktig, nesten som en kopp te. Etterhvert begynte jeg å forstå verdien av hjemmebrygg. Jeg anskaffet både v60 og en Baratza Preciso, og livet var som en perfekt runde med cupping. Min vei til å bli en sourcer var lang, men fallet skjedde fort. På en fest i regi av Kreativt Forum en aften i 2012, ble jeg tilbudt kokain. «Det er som ti kaffekopper på én gang», sa han. Det hørtes for godt ut til å si nei. Vi satt oss på huk inne på et av toalettene, danderte fire tynne striper med et ANTI-visittkort og inhalerte det hvite pulveret med en sammenrullet kvittering fra Hunting Lodge. Jeg kjente ikke stort av den første stripen, en utvannet traktekaffe fra Bugges kunne ha gitt meg mer piff, men etter den andre linjen merket jeg plutselig en lun varme og betydelig oppsatt hørsel. Noen på utsiden av toalettet snakket om Nespresso-maskinen de hadde på kontoret, og halvveis på grunn av hvem jeg er, og halvveis på grunn av det peruanske pulveret jeg

hadde konsumert, brå-åpnet jeg døren og spyttet denne personen i fjeset. Det var to blonde jenter fra TRY reklamebyrå som hadde pratet, og hun jeg hadde bespyttet begynte å gråte. Jeg forstod umiddelbart at jeg ikke skulle prøve kokain igjen, men det jeg ikke hadde forutsett var at dette lille utbruddet skulle komme til å koste meg jobben, som assistent til en grafisk designer i D2. Hvis kokain er som ti kopper kaffe på én gang, er det som ti helt lættis americanoer fra Espresso House. Nå bor jeg hos moren min og pendler til Oslo. Det er et mareritt. Selv nå, etter at jeg har bodd hjemme i to år, forstår hun ikke en dritt. Det er som om hjernen hennes har nådd maks kapasitet. Helt seriøst, hvordan er det mulig å ikke forstå hvordan aeropressen fungerer etter å ha vist henne Tim Wendelboes instruksjonsvideo sikkert tjue ganger? Nei, Mamma, vannet skal ikke oppi der, du skal bruke reverse-method, din tilbakestående fitte. Å tre tilbake i oppvekstens smakløse fengsel betyr å konstant bli minnet på hvor man kommer fra, noe som gjør det vanskelig å bære en nyere og mer nyansert identitet. Jeg er ikke en pingle uten skjegg lenger, jeg hører ikke på Coldplay lenger, og jeg drikker ikke fuckings traktekaffe lenger. «Håndbrygg heter det, Mamma. Finca Tamana heter det, Mamma. Nei, Mamma, jeg har ikke lyst til å hilse på den nye kjæresten din, han ser ut som en retardert bilmekaniker».

Som dere forstår lever jeg i en desperat situasjon. Jobbene som matcher min gode smak er møysommelig kuraterte i disse senkapitalistiske usikkerhetstider. De beste magasinene har flere designere enn de kan lønne, og Tim svarer ikke på meldingene mine. Jeg tenkte i en lengre periode at løsningen ville være å finne en kjæreste, en som inspirerer meg, en som tar vare på meg, fortrinnsvis en med egen leilighet i nærheten av Tim-Sala-Bim eller Supreme. Men hvor lett er det å finne en jente man faktisk liker, en man klarer å ha en nyansert samtale med? Jeg har et signert eksemplar av førsteutgaven av Brygg Magasin, noe som jeg helt nonchalant nevner i ny og ne på disse uutholdelige Tinderdatene, og ikke bare blir de ikke imponert eller interessert, én av de sa at, sitat, «det er litt nørd» at det finnes et magasin dedikert til skandinavisk sourcing. Men de kan gjerne sitte og snakke entusiastisk om deres dopavhengige bestevenninne som har fast DJ-kveld på Blå, om hvor lættis det var på Joe and the Juice-festen, eller hvordan en eller annen it-boy ga dem en mention på Instagram. Hvor er dere, jenter med øye for bønner med historie, jenter med sofistikert smaksapparat? Hvorfor er jeg forbannet av min velutviklede smak? Når skal verden ta meg igjen? Brutal Barista, 2015


DU ER HENTA! PRESENTERT I SAMARBEID MED MAZDA CX-3

HASSE HOPE BLE HENTA Ekstramateriale! I første utgave av vår bil- og samtaleserie Du er henta! henta vi Hasse Hope. Du kan se hele sulamitten på nd.no/duerhenta, men nå som vi har deg her i papiravisens lune klør: Hvorfor ikke lese litt om hva Hasse mener om hint og pist, og så sjekke ut episoden? Vi har stilt noen oppfølgingsspørsmål som vi ikke fikk tid til spørre om.

Ok, du våkner opp i et annet land, og skjønner at du er henta. Du er så SYKT henta. Etter å ha sett deg rundt, utbryter du «Fy søle! Endelig er jeg her! Alltid hatt lyst til å være akkurat her, ass!». Hvor er du blitt henta til, og hva SØLE skal du gjøre der? – Det er artig at du bruker ordet «søle», ass, for jeg håper jeg hadde blitt henta til Verdun, en kommune i Lorraine-regionen i Øst-Frankrike. Det var åstedet for et umenneskelig slag under første verdenskrig som er på min topp 3-liste over slag noensinne. Jeg ville gått rundt og sett på krater og hodeskaller og spurt de innfødte «luringene» om hvor nærmeste udetonerte granat befinner seg. Dette høres ut som et humorsvar, men dra til helvete, det er det ikke.

Har du noen tips eller triks til Magnus Devold, som skal være med i neste episode? – Vær åpen for å dra hvor faen som helst. Du vet aldri hva som ligger rundt neste sving i denne jungelen jeg liker å kalle das Tiger-schtadt. Ett øyeblikk er du på (kanskje i overkant) fjonge vestkanten og så vips er du i den (kanskje i overkant) proletariske østkanten. Sydende Grünerløkka er en favoritt.

Karl Johan er inne i sin (hittil) siste sesong. Hvorfor det, og hva skal du gjøre nå? – Den er inne i sin (hittil) siste sesong fordi vi hadde lyst til å lage mer enn tre sesonger, men mindre enn fem. Vi kjenner vi er hyppe på andre utfordringer (drittord) så vi får se om vi lager noe helt annet neste år. Det blir for tidlig å gi dere en såkalt «sclusie», forkortelse av exclusive, så hva det blir kan dere tar rennafart i å spørre om!

Odd-Bjørn Hjelmeset og du er de i Norge som har gjort mest og best humor ut av japansk vintersport, men der Hjelmeset gjorde narr av sin egen manglende japansk-kunnskap da han brøt ut i et slags tulle-japansk før pressetolken fikk oversatt den japanske journalistens spørsmål, tok du legende-hopper Noriaki Kasai på alvor og intervjuet ham på hans mors- og fars mål: Japansk, solens språk. Er det viktig for deg at humor er velmenende? – Nei, vet dere hva, det må jeg ikke ha på trykk at jeg (vel)mener. Noe av den morsomste humoren noensinne er kald, ond og kynisk. Men i Karl Johan hører ikke sånt hjemme, så vi holder på den varme tonen. Må bli sånn når all humoren i programmet tar utgangspunkt i random folk. Men bare vent, det bor en «liten djevel» i meg, hehe.

Hva er det slemmeste du har gjort i humorsammenheng? – En prank jeg tror jeg muligens oppfant, jeg vet ikke, er at jeg en sjelden gang ringer til bekjente (med skjult nummer), ber dem holde linja, og så ringer jeg opp noen jeg vet det er flaut at de snakker med, også kobler jeg de to samtalene sammen mens jeg sitter der og ikke sier et pip. Ingenting er gøyere enn når de begynner å krangle om hvem som ringte hvem.

Hvilke tre ting ville du fjernet fra en øde øy? Sanden, kanskje? De evinnelige palmebladene med kokosnøtter og sånn skjeggete bark? – Dere har nå allerede i spørsmålet tatt de tre tingene man kan svare om man vil være litt kjapp i replikken. Er det dette dere ønsker? Her kunne jeg fremstått som en chill kis med fete replikker, men alt jeg sitter igjen med er dette bitre svaret.


FILM INTERVJU

AKSELBRUDD Norske kinogjengere har seg selv å takke om de er lei av Aksel Hennie, mener Aksel Hennie – som selv er mektig lei av å lese om Aksel Hennie. TEKST SVEINUNG WÅLENGEN FOTO EIRIK EVJEN «EGENTLIG ER JEG møkk lei av å se trynet mitt i media, samt at jeg har holdt alt av norsk presse på en armlengdes avstand en periode». Beskjeden fra Aksel Hennie i Marokko kan vanskelig misforstås: skuespilleren er ikke interessert i mer personfokus. Endeløs tabloiddekning av hans private forholdsstatus har blitt byttet ut med nyere overskrifter som «Se Aksel spise pølse på vei til Mars» (Dagbladet, 8. juni). Frustrasjonen er enkel å forstå; samtidig har han uttalt seg sporadisk i media i det siste, nå som The Martian omsider er kinoklar.

1

Vi skal snakke om det du driver med, men jeg ble så nysgjerrig: Hvorfor er du så lei av å se deg selv i media? – Jeg har aldri vært glad i å snakke om ting som ikke har med yrket mitt å gjøre. Så har man satt seg selv i situasjoner der man har endt opp med å måtte gjøre det likevel. Jeg har vært en fyr som aldri var i media utenom de sakene som handlet om det jeg jobbet med, og plutselig var jeg i en situasjon hvor det ble annerledes. Nå er jeg tilbake til den fyren jeg var før alt det pisset skjedde, og det er jævla deilig! Hennie erkjenner at media er en nødvendighet – at han ikke hadde hatt den karrieren han har i dag, hadde det ikke vært for pressedekningen. Men forholdet til egen tilstedeværelse i offentligheten har forandret seg den siste tiden: – Jeg er takknemlig for at det jeg gjør oppleves som interessant nok til å skrives om. Men for meg handler tilstedeværelse i media om å treffe et publikum og formidle hvilke prosjekter jeg holder på med. Det er den tabloide delen av det jeg er drittlei; man må komme seg tilbake til den smarte delen av media, ikke grise det bort i tabloidpiss. SKUESPILLEREN ER nettopp ferdig med en lang innspillingsdag i Marokko i forbindelse med fjernsynsserien Nobel, som skal stå ferdig neste høst. Serien handler om Norges krigsdeltakelse i Afghanistan, der han spiller hovedrollen som en spesialsoldat. Dagen har vært krevende; han har passet på den fiktive utenriksministeren og spilt inn en omfattende skytesekvens. – For et års tid siden kom Nobelregissør Per-Olav Sørensen til meg med et manus han ville jeg skulle se på. Det handlet om et miljø jeg syntes var jævla

16

– OKTOBER 2015

interessant, og tematikken var noe jeg opplevde som viktig og ville være med på å formidle. Det er kanskje ikke det smarteste jeg har gjort med tanke på en videre internasjonal karriere; jeg ble faktisk frarådet av managementet å ta rollen, fordi det ville blokkere resten av arbeidsåret. ALLE SOM HAR SETT den nå legendariske Filmbonanza-snutten av Aksel Hennie som imiterer sin egen «manager i Statene», vet at han de siste årene har opplevd et gjennombrudd i USA. Nå er han aktuell som den tyske astronauten Alex Vogel i The Martian – en allerede svært kritikerrost science fiction regissert av Ridley Scott, mannen bak filmer som Alien, Blade Runner og Gladiatoren. Dette må vel være et høydepunkt i karrieren? – Det er selvfølgelig noe av det største jeg har gjort, både budsjettmessig og emosjonelt sett. Det blir vanskelig å toppe. Ridley Scott er en av mine desiderte yndlingsregissører, som ikke bare har laget filmer som har formet meg som kinopublikum og skuespiller, men som har skapt filmer som har definert sjangre i filmhistorien. Jeg får være med på noe som er så langt fra målene jeg har satt meg, men så nære drømmene mine. Man får inntrykk av at du har jobbet veldig hardt, helt siden gjennombruddet i 2003 med Buddy og Jonny Vang. – Jeg har alltid jobbet hardt, både fordi jeg liker det jeg driver med og blir inspirert av det, og fordi det er det som må til. Men som skuespiller og regissør stjeler man også halvannen time av noens liv. Det gjelder jo enda mer med tv-serier; Nobel er 8 ganger 50 minutter. Da har du et slags ansvar for å gjøre jobben ordentlig. Er du mer bekymret for at folk skal bli lei av deg nå enn før? Den klassiske, norske klagesangen om at «den og den skuespilleren er jo med i alt»? – Det utsagnet er like gammelt som det er urimelig. Vi lager cirka 20 filmer i Norge i året – masse interessante filmer! Norge har et hurtig voksende filmmiljø, det skjer jævla mye spennende. Det er mange nye, flinke folk, ikke bare skuespillere og regissører, men også fotografer og tekniske filmarbeidere. Etterarbeidsstudioene er på et sykt høyt nivå i Norge og har blitt det kjempefort. Hvis du synes det er kjedelig å se en film med Aksel Hennie, finnes det circa 19

andre filmer hvert år. De tre siste åra har det blitt spilt inn 64 filmer for kino i Norge. Jeg er med i to av dem. Choose well. I Sverige og Danmark snakkes det om at det skjer nye, spennende ting på film- og fjernsynsfronten i Norge. Hvorfor tror du norsk media tråkker opp gamle spor? – At media har så liten fantasi at de ikke klarer å trekke frem interessante, små filmer laget av nye regissører med nye skuespillere, men heller biter på storfisken hver gang og smeller den opp i alle tabloide kanaler … det kan man i alle fall ikke laste hverken meg, Kristoffer Joner eller andre skuespillere for. Du kommer deg raskt opp på over 40 filmer de siste årene som hverken jeg, Kristoffer Joner, Nicolai Cleve Broch eller Ane Dahl Torp har spilt i. – Det handler ikke om meg – jeg var new shit for 15 år siden. Det finnes mange nye skuespillere og regissører i Norge som er dedikerte til film, man må bare gjøre research. Utenfor Norge har denne forandringen blitt lagt merke til for lengst. Til og med Sverige og Danmark, som jeg opplever har hatt et ekstremt kultursnobberi der Norge ikke har vært interessant nok, har fått øynene opp for norsk film. Samlet er Skandinavia nå blitt en kraft i USA, og nå blir ikke talentene hentet bare fra Sverige og Danmark. Det er ganske mange norske skuespillere som har figurert i amerikanske filmer de siste årene. Har norske skuespillere i amerikansk film kontakt med hverandre, selv om dere driver med forskjellige prosjekter? – Ja, det norske filmmiljøet er så lite – vi kjenner hverandre, snakker på tvers og utveksler erfaringer. Jeg opplever at det er en enorm sjenerøsitet overfor folk som har fått til noe internasjonalt, eller holder på å få det til. Man hjelper hverandre for eksempel med de flaue self-tapene som må sendes avgårde en gang i uka, til toskete prosjekter man føler man må sende inn til fordi en eller annen manager eller agent har lyst til det. – Jeg lover deg – det finnes så utrolig mye bra og flaut stoff i audition-tapene som norske skuespillere, meg selv inkludert, sender avgårde til Statene! Fy faen, det er så mye dårlig at du vil ikke tro det.

«

Er det noen spesielle du har spilt inn som du tenker tilbake på med gru? – De prosjektene jeg ikke får legger jeg raskt fra meg. Men med The Martian – haha! – jeg har sett den tapen igjen og den er ikke så veldig bra! Jeg fikk ikke rollen på grunn av den tapen, det er det ikke snakk om. Ridley Scott hadde sett Hodejegerne og et par andre filmer jeg hadde vært med i. Jeg tror jeg fikk den rollen mer på grunn av Morten Tyldums regi på Hodejegerne enn meg selv. Hva inneholdt denne The Martiantapen, da? – Du spiller inn scener du får tilsendt. Tenk deg: Du står nede i kjelleren din i Oslo med fetteren din, med en iPhone eller GoPro eller noe, og snakker amerikansk mens du later som at du skal redde en astronaut som er stranda på Mars … det er så flaut! Men man må jo bare gjøre det. Jeg er glad det ikke finnes en bank med norske selftapes, for det hadde vært sinnssykt pinlig. UFORUTSIGBARHETEN i skuespilleryrket appellerer til Aksel Hennie. Få dager og arbeidssituasjoner er like; karakterer og manus forandrer seg. De siste to årene har han reist veldig mye, men basen forblir i Norge. – Jeg jobber fortsatt mye i Norge og liker å være hjemme, men jeg har også en datter og familie der som jeg ikke ønsker å ofre for mye tid uten. Så jeg har ingen planer om å flytte fra landet, jeg flytter heller etter de prosjektene jeg er heldig å få. Foreløpig hadde det vært helt stupid å flytte til Los Angeles – jeg har gjort fire amerikanske produksjoner og alle har vært laget i Europa. Det er ekstremt få filmer som faktisk lages i Amerika. Nå er du i Marokko. Hva står på tapetet etter Nobel-innspillingen? – Etter dette står det ingenting på programmet. Jeg trenger å slappe av litt – spise god, hjemmelaget mat og sove i egen seng. Jeg skal hjem og være kompis og pappa, være meg selv littegrann. The Martian har premiere 2. oktober (les vår anmeldelse på s. 54). Nobel skal sendes på NRK1 høsten 2016.

Man må komme seg tilbake til den smarte delen av media, ikke grise det bort i tabloidpiss.


«

Du kommer deg raskt opp på over 40 filmer de siste årene som hverken jeg, Kristoffer Joner, Nicolai Cleve Broch eller Ane Dahl Torp har spilt i.

MØKK LEI Fordi Aksel Hennie er lei av eget ansikt i media, ga vi ham en unik mulighet: full kunstnerisk kontroll over sitt eget bilde.

– OKTOBER 2015

17


KULTUR REPORTASJE

Wallmans Salonger er et nordisk underholdningsselskap som arrangerer konserter og show i Sverige, Norge, Danmark og Finland. I Oslo skjer dette i et lokale i nærheten av Grünerløkka, hvor man blir servert både mat og «underholdning».

«

Wallmanns er strip-tease i ordets rette forstand.

KOREOGRAFERT KAT På Wallmans Salonger går kjendiser for å levva livet – og kulturen for å dø. TEKST PELLE BAMLE FOTO NIKOLAI KLEIVAN AT ALLE PRESSEMELDINGER slettes før de leses er noe alle som mottar pressemeldinger vet. For oss som er så heldige å få jobbe i media går dagene stort sett med til nettopp dette: å slette pressemeldinger. «Teateroppsetning med studentteater». Slett. «Arven fra Vasa – barokkmusikk fra Litauen». Slett. «Retorikkbad på Kulturhuset». Slett! «Kjendisene hyller Wallmanns 15 år – Rød løper og galla forestilling. Kommer dere ?» Interessant. Mailen er fra den ekstravagante partyfikseren Ronnie Ottem. Meget interessant. Ottem skriver: «Vi vil svært gjerne invitere dere til både rød løper, og muligheten til å anmelde årets show. Det vil bli servert full middag og vinpakke under kvelden.» Og så, som om ikke det var nok, legger Ottem til det som må være en av de sterkeste pitchene i norsk pressemeldingshistorie: «Hvem kommer? Kristian Valen dukker opp. Carl i hagen (sic) tar seg fri. Hege schøyen er med å feire wallmans 15år. Hans Marius og Maria Mitten er med på

1

18

– OKTOBER 2015

feiringen. Skal vi danse Gunvor tar seg fri fra trening. Mia gundersen og Linni Meister tar seg en kveld på byen. Skal vi danse dommer Egor og Merethe tar seg en kveld uten å måtte dømme prestasjonene.» NOEN DAGERE SENERE befinner vi oss derfor i enden av broen ved Møllaparken. Det er duskregn i luften fra fossen som bruser et stykke opp i elven. Noe som kan minne om hovmestere med hvite hansker kommer oss derfor i møte med hver sin paraply og geleider oss over broen, for anledningen drapert i hvitt og lilla, mot Wallmans Salonger. I enden av broen står arrangør Ronnie Ottem. Han håndhilser på gjestene og ønsker dem hjertelig velkommen. Til meg sier han: – Moren din. Jeg blir litt satt ut. Sa han «moren din»? – Moren din, gjentar Ronnie Ottem. – Ser du etter moren din? Gjestene foran snur seg mot meg. – Eh, nei, svarer jeg. – Ånei! Det er en mor her som venter på sønnen sin, skjønner du, men da er det ikke deg. Velkommen!

Flau og fornærmet over å ha blitt forvekslet med et bortkommet kjendisbarn, trer jeg inn i lokalet. Her blir humøret straks bedre av uendelig tilgang på en brungrumsete og illeluktende velkomstdrink bestående av Cognac og ingefærøl. Gullsnorer hengende fra hvite og lilla Wallmans-ballonger i taket dingler som et gyllent slør over rommets øvre tredjedel. Til høyre i rommet er det satt opp en Wallmans-fotovegg. En musikerduos live-fremføring av Chaka Khans «Ain’t Nobody» kjemper om kapp med lyden av intens kjendismingling. Det blir feil å si at hele Kjendis-Norge er på plass. En spesifikk del av KjendisNorge er på plass. Linni og Triana koser seg foran fotoveggen. Carl og Eli Hagen har tatt seg fri, akkurat som Ronnie lovet. Noman Mubashir ser upåklagelig ut, som alltid. Gaute Ormåsen har virkelig ikke blitt en dag eldre siden det skjebnesvangre finaletapet mot Kurt for 12 år siden. Eksen til Petter Pilgaard er på plass, det samme er alle de homofile kjendisene i Norge. Kompisen til kjæresten til Carina Dahl har på seg smoking.

«

EN SOM HAR gitt fullstendig beng i dresskoden (mørk dress) er Kristian Valen. Han står foran fotoveggen og poserer i en opprevet singlet under en demonstrativt krøllete vest eller noe sånt sjukt. Han gir også tilsynelatende beng i hele arrangementet, for han er ikke å se resten av kvelden. Han møtte altså utelukkende opp for å bli tatt bilde av foran «Wallmans»veggen. For en rutinert fyr. Etter en drøy halvtime i minglerommet, sluses vi inn i salen. Her skal vi bli servert en fire retters middag, med tilhørende vinpakke og, ikke minst, tilhørende show i ni akter. I programbladet fristes vi av blurbs som «Helaften med stort trøkk» (Aftenposten), «Wallmanns er det skandinaviske eventmarkedets flaggskip» (Dagbladet) og «Halleluja, for en herlig opplevelse» (Vårt Land). Carl og Eli sitter på bordet to «etasjer» over oss. Hele livet har man hørt at håret til Eli Hagen er høyt, – man har faktisk sett det også, hundrevis av ganger – men det er noe annet å oppleve det live. Det håret er HØYT – i hvert fall når man får det i froskeperspektiv, som vi gjør nå.

Kristian Valen møtte altså utelukkende opp for å bli tatt bilde av foran ’Wallmans’-veggen.


ATASTROFE ÅPNINGSNUMMERET ER PUR, destillert underholdning. Stepping. Mangestemt versjon av Katy Perrys «Fireworks» (som showet heter). Er det Anh Vu fra idol 2004 som plutselig danser på bordet vårt? En kjapp titt ned i programbladet avkrefter det. Hadde vi visst det på dette tidspunktet hadde vi ikke trodd på det, men Wallmans kjører samme taktikk som Dæhlie: de går ut hardt og øker, med tangonummer etterfulgt av rockenummeret «Deep Black Zep». Det er veldig mye «sexy» dansing både fra guttene og jentenes side, og det gir en følelse av å være på Rigas fineste strippeklubb, med salongbord og serverende dansere. Bare at de ikke stripper. Wallmans er strip-tease i ordets rette forstand. Paradoksalt nok blir man flau på samme måte som man kan bli hvis man overværer en forestilling beregnet på barn. Man smiler høflig, men kan ikke hjelpe for at man synes det som skjer på scenen er veldig flaut og dårlig. Det er fordi forestillingen er beregnet på barn. Forestillinger beregnet på barn kan selvsagt også være dårlige, objektivt og aldersuavhengig, men som regel vil det være misforholdet mellom min og den beregnede mottakers alder som er grunnen. På Wallmans er det ingen barn, hverken på scenen eller blant publikum. Likevel sitter man med nettopp denne følelsen og det samme, tåpelige smilet,

som – følelsene inni meg tatt i betraktning – egentlig er et veldig nedlatende smil. Dette fører igjen til dårlig samvittighet overfor ensemblet på scenen, som etter krevende danse- og syngeopptredener kommer ilende med vin og mat til oss. De smiler ustanselig og spør om hva vi synes. De jobber sikkert for minstelønn og blir trakassert av sjefene. De liker jo bare å synge og danse. Vi hadde ikke engang trengt å være her. Langt mindre kritisere dem offentlig i ettertid. Men sånn er vårt liv, vi som jobber i media. Man sletter pressemeldinger og man kritiserer uskyldige, forsvarsløse mennesker med Bårdar-studielån offentlig.

ETTER ANDRE FORRETT er det klart for å gi oppmerksomhet til en meget spesiell gjest. Mannen ved et av bordene helt fremst ved scenen er ingen hvem som helst: Jan Olav er nemlig den som har vært flest ganger på Wallmans i år! Det feires ved at en av gutta i ensemblet setter seg på bordkanten og synger noe som høres ut som «Dancing Queen». Absurd, absolutt, men det er ingenting mot det som snart skal komme. Den vakreste dama i lokalet skal nemlig også kåres. Hun sitter noen bord ovenfor oss og heter selvsagt Eli Hagen. Wallmans velger å hedre Hagen med Elton Johns «Can You Feel the Love Tonight»

«

Kompisen til kjæresten til Carina Dahl har på seg smoking.

– på italiensk, sunget av en fyr i knallilla velurblazer. NÅ skjønner vi hvorfor det under hvert enkelt nummer er kreditert «Idé:» i programbladet. Å trekke frem Eli Hagen som den vakreste dama i lokalet og synge Løvenes Konge-sanger til henne på italiensk er jo mildt sagt en rå idé. Vi tygger i oss seige entrecoter og drikker en Michael Jackson-vin mens «Womanizer» dundrer over anlegget. Etter guttas boyband-mimring, jentenes Spice Girls-hyllest, grov skjending av rockehistorien fra ’62 til ’71, den obligatoriske gitarsoloen (med ekte gitar!) og dessertvin er det endelig klart for det niende og siste nummeret, «Norsk på norsk». «Allsangfaktoren er enorm!» lokkes det med i programbladet. Rekende på ei fjøl kommer de, «de beste rockelåtene gjennom tidene». Den svorske aksenten høres, men det blir pirk. Jenter som kommer og jenter som går. Fem timer. Har Gaute Ormåsen kastet inn håndkleet? Jeg snur meg for å sjekke. Neida, Gaute er seig. For en event-kjendis av hans kaliber er fem timer med juksestripping utført av svensker og Bordaralumni bare barnemat.

For oss andre er det med en blandet følelse av utmattelse og begeistring vi nå kan lene oss tilbake og se en dude med minihestehale stå på bordet til Tom Sterri og Roy fra Familiesagaen De syv søstre, og skrike «Her blir det liv, RAI RAI». Hva han har på seg? Rød velur-vest, haremsbukse, et pistolhylsterlignende naglebelte og HALS. Han ser ut som en mislykket fashionista fra Sibir. Tom Sterri rekker såvidt å begynne å synge med, før «Rumpa mi» runger utover lokalet. Sekunder senere står det en annen velurvest med haremsbukse inni et bur oppå publikumsbalkongen og synger Vamps «Tir n’a Noir». Det hele avsluttes med «Levva Livet». Selvfølgelig gjør det det. Etter at det har blitt danset på samtlige kjendisbord, eksploderer lokalet i gullkonfetti. Det regner gull og glitter og velur og paljetter og HOME-bokstaver og LOVE-bokstaver og BMW X3-er og pesto og Pepsi Max. Og når takraset har lagt seg, etter over fem timer med intens Wallmansk kulturtolkning, er det nå publikums tur til å ta tak i et verk å gjøre til sitt eget: I hele lokalet sprer det seg en høy og aggressiv allsang av «Seven Nation Army».

– OKTOBER 2015

19


SAMFUNN REPORTASJE

SKAMMEN I KONGO FN er i Kongo for å feste og kjøpe sex, ifølge sivilbefolkningen. Historiens største og dyreste fredsbevarende operasjon er en femten år lang fiasko.

ET LASTEFLY MED «UN» trykket i store, svarte bokstaver på halefinnen dundrer over oss i lav høyde. Skyggen farer over bilen vi sitter i, som en lynkjapp og øredøvende solformørkelse. – De kommer med noen timers mellomrom, sier Enoch, vår 21 år gamle sjåfør. Vi befinner oss i Goma, lengst øst i Den demokratiske republikken Kongo. Det enorme landets nest største by ligger tett inntil den rwandiske grensa, klemt mellom mektige Kivusjøen i sør og Virunga nasjonalpark i nord. Midt i hjertet av en konflikt som siden 1996 har tatt livet av over seks millioner mennesker. Her er det umulig å oppholde seg i mer enn to minutter uten å se et hvitt kjøretøy med «UN» trykket i sort langs siden. Vi kjører opp på siden av en lastebil med soldater sittende på rekke og rad bakpå planet. Lyseblå hjelmer, lyseblå vester og geværer i fanget. De stirrer tilbake på oss med morske blikk. På bildøra står det skrevet: «For help: Call … », etterfulgt av et langt telefonnummer vi ikke rekker å notere. Enoch ler. – Skal man ringe før man blir angrepet? MONUSCO kjører rundt og later som om de gjør noe. I virkeligheten beskytter de bare seg selv, sier han.

Her, i jungelen mot grensa til Rwanda og Uganda, befinner restene av drapsmilitsene fra folkemordet i Rwanda seg. Her opererer en nådeløs islamistgruppe ingen har hørt om. Her herjer Mai Mai-militsene, som tror de kan forvandle seg til dyr og gjøre kuler om til vann. Her bor barnesoldater kidnappet av Joseph Kony og hans Lord’s Resistance Army. Sammen med en rekke andre opprørsgrupper utkjemper de en desperat kamp mot hverandre og den kongolesiske hæren. En kamp om etnisk dominans, men mest av alt en kamp om hvem som skal få kontrollere regionens enorme mineralrikdom. Da Kongo-konflikten blusset opp på midten av 90-tallet, hadde FN nettopp gått igjennom ekstreme nederlag i Rwanda i 1994 og på Balkan i 1995. Mantraet ble «Aldri mer Rwanda». I 1999 vedtok FN en fredsbevarende operasjon i Kongo, som i dag består av 20 000 ansatte og et budsjett på 1.4 milliarder dollar. Det er blitt historiens største og dyreste fredsbevarende operasjon. Men volden har ikke opphørt. I Øst-Kongo begås det i dag flere menneskerettighetsbrudd enn noe annet sted i verden. I en region med 20 000 FN-soldater utstasjonert voldtas anslagsvis over 400 000 mennesker i året. Kvinner og barn massakreres jevnlig i nærheten av FN-baser.

MISSION DE L’ORGANISATION des Nations unies pour la stabilisation en République démocratique du Congo, bedre kjent som MONUSCO, er FNs fredsbevarende operasjon i Kongo. MONUSCOs oppgave er å beskytte den kongolesiske sivilbefolkningen fra å bli ofre i konflikten som har herjet den østlige delen av landet i over to tiår.

I EN SIDEGATE inn fra millionbyens eneste asfalterte vei ligger det indiskdriftede MONUSCO-sykehuset. Foran den lyseblå sykehusporten sitter en politimann på en plaststol av typen som fikk mye oppmerksomhet i norsk presse under rettsaken mot Joshua French og Tjostolv Moland. Han sover. Ute i den steinete veien har en solbril-

TEKST OG FOTO PELLE BAMLE OG LARS GJESVIK

1

20

– OKTOBER 2015

MONUSCO FNs fredsbevarende operasjon i Kongo. Opprettet i 1999 (dengang som MONUC), for å overvåke fredsprosessen under Den andre Kongo-krigen. Operasjonen har siden vokst seg til å bli den største og dyreste fredsbevarende operasjonen i verden, og teller i dag 20 000 soldater fra over 30 land. I 2012 ble den største byen i ØstKongo, Goma, invadert av opprørsgruppen M23, uten at MONUSCO gjorde motstand. FN har ved flere anledninger blitt sterkt kritisert for å ikke ha vært i stand til å beskytte sivilbefolkningen mot voldelige opprørsgrupper.

leselger fått kunder med lyseblå capser. En av MONUSCO-soldatene dytter borti et par «Dolce & Dior» med geværmunningen, for å signalisere at han ønsker å prøve dem på. – Two dollars? Deux? Gateselgeren rister på hodet. – Trois! Three dollars, sier han bestemt. Soldaten slår ut med armene, påtatt sjokkert over prisen. Han kaster brillene tilbake til selgeren. – Les turists, mumler selgeren, tydelig irritert på de bevæpnede kundene. Uttrykket går igjen blant flere kongolesere vi snakker med i Goma. – MONUSCO er her på grunn av billig

«

marihuana, sier solbrilleselgeren. – De er feige. Historiene om FNs passivitet i Kongo er mange. Om landsby-massakrer der kvinner forsøker å kaste sine spedbarn over murene til FN-baser, før de selv blir slaktet ned med machete. Om FN-brigader som nekter å komme ut av basene sine til tross for varslede massakrer. I 2012 rapporterte Time Magazine om en Mai Mai-milits som hadde tatt kontroll over en landsby vest for Goma, og halshugget flere av landsbyens lederskikkelser. I et desperat forsøk på å tvinge MONUSCO ut av basen kastet Mai Mai-ene avkappede hoder mot porten, mens de ropte «kom ut og sloss!». MONUSCO forble i basen mens militsen paraderte landsbyens hovedgate med hoder på spidd. Den uavhengige internasjonale organisasjonen International Crisis Group har konkludert med at FN har «vist seg ute av stand til å oppfylle sitt beskyttelsesmandat» i Kongo. Kongoleserne selv er enige. De tror ikke lenger på at FN er der for å beskytte dem. – FN ER I KONGO for å feste og ligge med horer, sier Enoch mens han møysommelig lirker firehjulstrekkeren inn mellom to hvite jeeper med «UN» trykket i svart langs siden. Det er fredag kveld, og sjåføren vår har tatt oss med ut. – Der det er FN-biler, er det jenter. De vet at FN-gutter har mye penger, sier han

I en region med 20 000 FN-soldater utstasjonert voldtas anslagsvis over 400 000 mennesker i året.


– OKTOBER 2015

21


SAMFUNN REPORTASJE

Sjåføren Enoch (21). Foto: Enoch

«

– FN er i Kongo for å feste og ligge med horer

og hopper ut av bilen. Vi følger etter ham over parkeringsplassen, mot en bar som har «VIP INTERNATIONAL» malt i store, røde bokstaver over inngangen. Inne i det tettpakkede lokalet har Enoch såvidt rukket å påstå at alle jenter som er ute på denne tiden av døgnet er prostituerte, før vi blir grepet fatt i bakfra. Hun er kledd i rødt fra topp til tå, fra neglene til stiletthælene, via skinnjakken og miniskjørtet. – Are you MONUSCO? You have work for me? TUSENVIS AV FN-SOLDATER stasjonert i en av verdens fattigste regioner virker som et enormt fluepapir på prostituerte. De kommer fra hele landet, fra Rwanda, Uganda og Burundi, på jakt etter penger. På grunn av den massive internasjonale tilstedeværelsen i Goma er prisene mangedoblet i forhold til resten av landet. Etterspørselen er enorm. Tidligere i år lakk en hemmelig rapport til pressen om at FN-soldater i Den sentralafrikanske republikk skal ha tvunget barn til å gi oralsex i bytte mot mat, og voldtatt gutter ned i niårsalde-

«

ren. Ett år etter at hendelsene ble kjent internt, er det bare den svenske varsleren som offentliggjorde skandalen som er blitt straffet for den. Overgrep og sexkjøp forekommer jevnlig i alle større, fredsbevarende FN-operasjoner. MONUSCO er intet unntak. – Det var en periode man var mer opptatt av å holde soldatene i brakkene og unna prostituerte, enn å beskytte sivile, sier Jan Egeland. Mellom 2003 og 2006 var han FNs visegeneralsekretær i Kongo. Nå sitter han på kontoret sitt i Kvadraturen i Oslo, som direktør for Flyktninghjelpen. – Det var mye intern oppvask. Noen soldater hadde kjøpt mindreårige prostituerte. Egeland sikter til en episode i 2005, da 63 MONUSCO-soldater ble utvist etter å ha forsøkt å kjøpe sex av mindreårige i en flyktningleir. Episoden føyer seg inn i en tilsynelatende endeløs rekke av rystende MONUSCO-historier: I 2008 ble en gruppe indiske soldater utvist for å ha kjøpt marihuana av den hutu-ekstremistiske militsen FDLR. Episoden var én av 44 fraterniseringstilfeller

I et desperat forsøk på å tvinge MONUSCO ut av basen kastet Mai Mai-ene avkappede hoder mot porten, mens de ropte ’kom ut og sloss!’ 22

– OKTOBER 2015

med militsen, som inkluderer ansvarlige for folkemordet i Rwanda. MONUSCOsoldater hadde blant annet byttet mat mot dollar og gull, de hadde fløyet helikopter inn i Virunga nasjonalpark for å bytte ammunisjon mot elfenben, de hadde torturert en opprørssoldat fordi han solgte dem falske gullsmykker. – Det var som om soldatene var på ferie mentalt. Det ledet til det enorme uføret som kulminerte i invasjonen av Goma i 2012, sier Egeland.

KONGOKONFLIKTEN Folkemordet i nabolandet Rwanda i 1994 førte til at opp mot to millioner hutuer – drapsmilitsene inkludert – flyktet over grensa til Kongo. Den massive flyktningstrømmen antente allerede påbegynte etniske gnisninger i ØstKongo, og endte med at Rwanda gikk til krig i 1996. I 1998 angrep Rwanda Øst-Kongo på nytt. Den andre Kongokrigen involverte på det meste ni land og over 20 uavhengige militser. En fredsavtale ble underskrevet i 2003, men kamper mellom den kongolesiske hæren og ulike militser har pågått frem til i dag. I 2008 hadde krigen og følgene av den tatt 5.4 millioner liv, hvilket gjør «Afrikas verdenskrig» til den dødeligste siden andre verdenskrig.

INVASJONEN EGELAND SNAKKER om er omtalt som et av FNs mest ydmykende øyeblikk. Den 20. november 2012, på dagen 13 år etter at Sikkerhetsrådet vedtok en fredsbevarende operasjon i Kongo, marsjerte rundt tusen soldater fra opprørsgruppen M23 mot Goma. Gruppen – en løs samling dissidenter fra den kongolesiske hæren, ledet av en general som omtalte seg selv som «The Terminator» – stod ved utkanten av Goma og fyrte av med tanks mot byens sentrum. Foran dem flyktet sivilbefolkningen med alt de kunne bære av barn og personlige eiendeler. Foran dem igjen flyktet tidenes største fredsbevarende operasjon, utstyrt med tanks og kamphelikoptre. I løpet av dagen ble to sivile drept, og flere titalls alvorlig såret, deriblant flere barn. 150.000 mennesker ble drevet på flukt. MONUSCO hadde tilsynelatende kapitulert. «Absurd!» tordnet Frankrikes


utenriksminister. Kongoleserne selv var ikke mindre rasende. Over hele regionen angrep illsinte mobber FN-baser. De tente på hvite jeeper, kastet stein på bistandsarbeidere. #MONUSELESS ble Kongos største hashtag. ENOCH KJØRER SØROVER gjennom byen, i retning Kivusjøens bredder. Langs den glitrende innsjøen ligger luksushoteller, med tennisbaner og cocktailbarer. Hvite FN-jeeper står parkert i oppkjørsler og langs fortauet. Vi tar av fra den asfalterte hovedveien, Enoch kjører slalom mellom dype hull og spisse steiner. Her flankeres veien av enorme villaer. Fargerike fasader stiger opp bak høye, bevoktede murer. Husene kan best beskrives som futuristiske sveitservillaer. Her bor og jobber ansatte i FN og i de over hundre hjelpeorganisasjonene som er stasjonert i byen. Den massive internasjonale tilstedeværelsen har gjort Goma til en delt by, der den rike delen i sør paradoksalt nok er bygget opp av krig og konflikt. Byen har de siste årene opplevd det utenkelige: byggeboom og boligboble, midt i en av verdens verste krigssoner. Utenfor et bakeri i sentrum står det parkert en jeep med Norwegian Refugee Council trykket langs siden. I andre etasje sitter Mickael Amar, leder for Norsk Flyktninghjelp i Kongo. Bakeriet Au Bon Pain er det nyeste tilskuddet i den ekstremt gentrifiserte delen av Goma. Her kan alle som har råd til det nyte air-condition,

WiFi og croissanter bakt av en belgiskimportert baker. Konflikten er likevel aldri langt unna. Over gaten ligger et forlatt kjøpesenter. Glassfasaden er fullstendig istykkerskutt. Eieren er på flukt etter anklager om at han støtter M23. Mickael Amar forteller at det landet tanksgranater bare noen meter lenger opp i gata under M23-invasjonen i 2012. Flyktninghjelpen er en av de største og mest ressurssterke hjelpeorganisasjonene i Goma. Som hjelpeorganisasjon er det viktig å distansere seg fra FN, ifølge Amar. – Vi trenger ikke MONUSCO. Vi jobber ikke med det samme. De er militære, vi er humanitære. Vi bryr oss ikke om hva de gjør. Vi prøver å skille oss fra dem. FN er ikke godt mottatt her, så hvis vi blir sett på som det samme, vil det jobbe mot oss, sier han. Da Goma falt til M23 fikk Amar merke på kroppen hvordan FNs handlinger får konsekvenser for flere enn FN selv. Da det brøt ut opptøyer som følge av invasjonen, måtte han gjemme seg i en FN-base i tre dager. Utenfor ble det kastet brannbomber og avfyrt skudd konstant. FN eller ei, alle «hvite» skulle tas. Amar og kollegene fryktet for livet. – Jeg hadde vært i Kongo i to år og følte jeg gjorde en god jobb. I løpet av noen timer var alt snudd fullstendig på hodet. ETTER FADESEN MED M23s invasjon av Goma, måtte FN foreta seg noe drastisk.

«

Det var en periode man var mer opptatt av å holde soldatene i brakkene og unna prostituerte, enn å beskytte sivile, sier Jan Egeland. Episoden vekket uhyggelige minner til Rwanda og Srebrenica, der FNs passivitet fikk katastrofale følger. Resultatet ble Force Intervention Brigade, en spesialstyrke med mandat til å «nøytralisere bevæpnede grupper». Force Intervention Brigade knuste M23 i løpet av få uker høsten 2013. FNs plutselige handlekraft var etterlengtet, men mange er kritiske til den nye «supergruppen». Det nye og aggressive mandatet gjør FN i enda større grad til en krigførende part i en høyst kompleks konflikt, der skillet mellom «de gode» og «de onde» ikke eksisterer. FIB kjemper side om side med en den kongolesiske hæren, der et stort antall er krigsforbrytere og voldtektsmenn. Det setter det fundamentale prinsippet om upartisk fredsbevaring på prøve, og gjør hverdagen mer risikabel for Mickael Amar og de andre hjelpeorganisasjonene som forsøker å fremstå nøytrale. FN forsvarer det nye og aggressive mandatet med at de endelig får utrettet noe i Kongo. Det er det flere som mener de både kunne og burde gjort for lenge siden. – MONUSCO har ikke vært bundet på hender og føtter. De har hatt et offensivt

mandat også før FIB, men de har ikke anvendt det, og ikke greid å beskytte sivilbefolkningen, sier Morten Bøås, seniorforsker ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI). Han mener FN ikke har mislykkes i Kongo på grunn av mandatet, men på grunn av mangel på vilje. Jan Egeland er enig. – FN sovnet, og nasjonene var veldig redde for soldatene sine. Det er for få land som tør å dra. Norge har ikke turt å dra, sier Egeland. I TO ÅR manøvrerte MONUSCOs eneste nordmann seg gjennom et gjennomkorrupt kongolesisk byråkrati – nå irriterer Per Svartefoss seg over firkantede baristaer. Klokken er 09.58 og han nektes servering før kafeen på Paleet i Karl Johans gate åpner klokken 10.00. Han låner et kaffetørst blikk til sølvklokken rundt venstre håndledd. En mansjettknapp slipper seg ut av ermet på den mørkeblå blazeren. I halsen hviler et langt silkeskjerf. Per Svartefoss er en ulastelig antrukket veteran. – Jeg hadde jobbet i utlandet før, men det var det gode liv i London, Paris og Roma. I Kongo måtte jeg pay the price, sier han med et smil.

– OKTOBER 2015

23


SAMFUNN REPORTASJE

«

Inderne forteller at de pleide å spille fotball med noen lokale gutter, men det har det blitt slutt på etter strenge ebola-tiltak fra indiske myndigheter (nærmeste smittede person var nærmere Madrid enn Goma).

Fra 2011 til 2013 jobbet Svartefoss høyt oppe i MONUSCO, fra hovedkvarteret i Kinshasa. Han er ikke enig i at FN hadde skyld i at Goma falt til M23. – Man skylder på MONUSCO, men MONUSCO er der for å støtte den kongolesiske hæren. Og hvor var de? Hvertfall ikke i gatene, sier Svartefoss. – FN-soldatene gjør en jævlig viktig jobb, men når ingen av dem snakker fransk eller swahili, blir relasjonsbygging med sivilbefolkningen umulig. Se for deg hvis en gruppe kongolesere kom til Norge og startet å kjøre rundt i gatene. Vi ville jo spurt oss selv «Hva gjør de her?» Vi snakker ikke samme språk, vi kan ikke kommunisere. Hvordan kan man bygge relasjoner når man ikke kan snakke med de sivile? TILBAKE UTENFOR MONUSCO-sykehuset forteller Enoch at han har hørt rykter om at byens beste basketballbane befinner seg på andre siden av sykehusmurene. – Det er bare MONUSCO som har lov til å bruke den, men siden dere er hvite, får dere kanskje lov, sier han. En indisk offiser med en vanvittig snurrebart lyser opp da vi spør om basketballbanen, tilsynelatende smigret. Men det er ikke en basketballbane, sier han. Det er en volleyballbane. Offiseren tar det for gitt at vi jobber i FN, som utlendinger flest i Goma. Under dekke av å være volleyballinteresserte FN-ansatte geleides vi gjennom porten, inn til en frodig sykehushage. Her står bandasjerte soldater i sivil, kongolesere med apatiske blikk trilles forbi i rullestol. En blid inder med gipset arm sier han er glad for at vi vil bruke volleyballbanen, og ber oss skrive oss inn med vårt ansattnummer i FN. Vi blir svar skyldige, inderens humør skifter brått, og vi kastes ut igjen i den steinete gata. Vi setter oss på den indiske restauranten Salt & Pepper vis-a-vis sykehuset. Der kommer vi i snakk med fire MONUSCO-

24

– OKTOBER 2015

soldater i midten av 20-årene. De har vært stasjonert i en landsby sør for Goma i fire måneder. I morgen skal de hjem til India på en måneds ferie. De er skeptiske til å snakke med oss, men etter noen 0.7-litersutgaver av det lokale ølet viser de villig frem mobilbilder av seg selv poserende med soldater fra den kongolesiske hæren og deres granatkastere. – Goma er trygt! Men i landsbyene der vi er… Farlig. Veldig farlig, sier den eneste i gjengen som kan gjøre seg forstått på engelsk. – Det er så mye fattigdom. Jeg har sett mennesker drepe hverandre for en dollar, for et brød. Hvis ikke vi hadde vært der, hadde det vært kaos, sier han. I løpet av tiden i Kongo er det ingen av dem som har avfyrt våpenet. Skal man skyte, må det kunne dokumenteres ved hjelp av bilder og video at det var absolutt siste utvei. Inderne forteller at de pleide å spille fotball med noen lokale gutter, men det har det blitt slutt på etter strenge ebolatiltak fra indiske myndigheter (nærmeste smittede person var nærmere Madrid enn Goma). Skal de kontakte sivile må de ha med seg en overordnet. Ikke at det hjelper – ingen i den indiske troppen snakker fransk, ifølge de indiske soldatene. EUROPEISKE LAND HAR i liten grad bidratt til MONUSCO. De største bidragsyterne er India, Bangladesh og Pakistan. Disse har også fått kritikk for å være overbeskyttende overfor soldatene sine. – Det er som med Norge i Afghanistan. Vi vil ikke ha soldatene våre hjem i likposer. «Hvorfor skal våre sønner og ektefeller dø i en konflikt ingen skjønner noe av?» Det er så enkelt som det, sier Morten Bøås fra NUPI. Den manglende innsatsviljen, i tillegg til de siste måneders knusende rapporter om sexskandaler og generell ukultur blant FN-soldater, fikk Barack Obama til

å innkalle til toppmøte om fredsbevaring under FNs syttiende generalforsamling i New York siste uke i september. India, et av landene som sender flest soldater til FN-operasjoner, hadde på forhånd gått ut mot forsøkene på å gjøre FN-soldater mer kampvillige. Hvis utviklingen går fra fredsbevarende mot fredsskapende operasjoner, som i Kongo, har landet truet med å trekke sine soldater ut. Indias ambassadør til FN uttalte til The Guardian før møtet at det var problematisk at fredsbevaring ble sett på som et mål i seg selv. – MAN MÅ HA en exit strategy, en plan. Hva skal vi her? Hva skal vi etterlate oss? spør Per Svartefoss. – Før kunne vi ikke snakke om det. Men det var vel egentlig ingen strategi, sier han. To tiår med massiv internasjonal tilstedeværelse har gjort Øst-Kongo til et område drevet av bistandspenger og FN. I ekstremt desentraliserte Kongo har myndighetene på den andre siden av det enorme landet mer eller mindre overlatt hele regionen til det internasjonale samfunnet. – Vi bygger skoler, utdanner lærere, bygger veier. Vi gjør det myndighetene egentlig skal gjøre, sier Mickael Amar fra Flyktninghjelpen. – Man har vært her i tjue år. Det er fortsatt samme tilnærming. Man venter fortsatt på at situasjonen skal forbedres. Jeg ser ikke tegn på forbedring, dessverre. Det forklarer også reduksjon i finansiering de siste årene. Donorene er lei, sier han. – Faren er at vi nå får til litt med FIB og tenker at nå nærmer vi oss en endelig

«

løsning militært, men en militær løsning finnes ikke, sier Jan Egeland. – Jeg tror FN kommer til å være der en generasjon til, på godt og vondt. Med så liten framgang som det har vært, er min spådom at om 30 år så vil FN fortsatt være i Kongo, sier han. DET ER SØNDAG i Goma. Vi følger etter Enoch gjennom overfylte gater, på vei mot en FN-finansiert basketbane. Siden basketbanen på MONUSCO-sykehuset viste seg å være en volleyballbane, kan han nå med sikkerhet slå fast at dette er byens beste. Banen, som ligger vegg i vegg med universitetet, ble åpnet med brask og bram av MONUSCO for noen år siden. Det tilhørende universitetet mangler imidlertid toaletter. – Det er typisk Goma, sier Enoch. Vi ankommer en søndagsstengt bane, låst bak høye porter. – Typisk MONUSCO! sier Enoch. Vi går videre til en annen bane, tilhørende organisasjonen Promo Jeune Basket (Promote Youth Basketball), et gratis program startet for å gi et tilbud til barn og unge i Goma. Her holdes ikke hviledagen hellig, vi blir møtt av hundrevis av barn og ungdommer som varmer opp. Bak banen, ruvende over en mur av svart lavstein, ligger en skole. Ikke et eneste vindu er uten kulehull. Ute på banen er intensiteten skyhøy. To gutter kolliderer, dytter litt på hverandre, men blir raskt roet ned og adskilt av lagkameratene. Enoch ler og peker. – De vet å forsvare seg – i motsetning til MONUSCO!

– Med så liten fremgang som det har vært, er min spådom at om 30 år så vil FN fortsatt være i Kongo


natt&Dag i samarbeiD meD helseDirektoratet

FYLLAVETTREGLENE Det er viktig å være forberedt når man skal drikke alkohol, derfor har vi utarbeidet et sett med fyllavettregler som vi håper kan hjelpe deg å ikke drikke for mye, så du ikke skader deg selv eller ryktet ditt. Som for eksempel den gangen du danset Gangnam Style på julebordet med sjefen eller den gangen du gikk med på å skrive fyllavettreglene. TEkST severin syvertsen

Du må ikke Drikke for å ha Det gøy Trenger man alkohol for å ha det gøy har man et problem. Har du to gale aper boende i leiligheten din har to problemer. Har du tre gale aper boende i leiligheten din og du trenger alkohol for å ha det gøy høres det ut som du er ekskona mi. respekter spotify-køen Det var sikkert dritkult å synge den Rihanna-sangen med venninna di på Roskilde for tre år siden, men vi trenger ikke å høre den – og dere – fire ganger på rad. melD fra hvor Du går Meld gjerne ifra fra hvor du går til de du kjenner, men du trenger sikkert ikke å sende «ut i dag?» til alle jentene du har på Facebook når klokka er fire på natta. vin er noe annet enn øl Vin har større alkoholprosent en øl og skal ikke drikkes på samme måte. Faren min lærte meg en god regle om vin engang: En god vin er som et fly, det skal ikke styrtes og hvis du drikker det som er inni dør du! (Faren min trodde vin og piloter var giftige). ikke blanD alkohol Forskjellige alkoholtyper gjør deg enda dårligere. Vin og øl blir krøll – sprit, øl, vin, sprit, øl, vin, de brune greiene Jan har, vin, øl, sprit blir helt forferdelig. ikke Drikk når Du er Deppa Det motsatte og mer passende mantraet enn «ikke depp når du er drikka», som man ofte kan høre av dårlige kompiser som har drukket for mye. Ikke snu det på hodet – ta heller vare på hodet. Du må ikke poste alt på sosiale meDier Dere er ikke verdens beste jenter bare fordi dere drikker sambuca sammen. ikke pek på kameraet når Du blir tatt bilDe av Nevn én god grunn til å peke på kameraet. ikke plag De anDre på bussen Jada, du synes Barney Stinson er morsom, men du trenger ikke å sitere ham på nattbussen. lytt til erfarne folk Det er lurt å lytte til folk som vet mye om alkohol, men ikke folk som driver med mikrobryggeri og/eller har sixpence. De trenger du ikke å høre på. venD i tiDe – Det er ingen skam å snu Har du stått i kø på utestedet i 1 time og det er 20 minutter til det stenger er det ingen skam og snu. Gå til kebabstedet. Det er sikkert kø der også. Utarbeidet av NATT&DAG – støttet av Helsedirektoratet


LITTERATUR INTERVJU

Patricia Lockwood (f. 1982) har gitt ut diktsamlingene Balloon Pop Outlaw Black (2012) og Motherland Fatherland Homelandsexuals (2014). Hun er også kjent som en del av den såkalte «Weird Twitter»-bevegelsen, og hjernen bak de surrealistiske «Sext:»-tweetene.

– DIKTET ER LITTERATURENS NATTKLUBB Cum cum cum cum cum cum cum. Patricia Lockwood kom helt fra hovedkontoret til Weird Twitter for å besøke litteraturfestivalen Kapittel. TEKST NIKOLAI KLEIVAN FOTO TEJU COLE – JEG SPURTE ALLE sammen, hele rommet, og folk begynte å se veldig bekymret ut. Så sa jeg «sperm?» og da var de sånn aha. Patricia Lockwood er noe overraskende blitt invitert til litteraturfestivalen Kapittel i Stavanger, hvor hun kvelden i forveien leste et humoristisk essay ingen lo av fordi de tilsynelatende ikke forsto ordet «cum». – Jeg sier cum tusen ganger i det essayet, jeg bare repeterer det igjen og igjen. Jeg følte at jeg var fanget i helvete, bare en endeløs repetisjon av at jeg sier ordet cum for uforstående blikk. Hun passer ikke helt inn på Kapittel, en festival hvor Kjell Elvis ble hentet inn da headliner Karl Ove Knausgård avlyste, og hvor Erlend Loe deltar i paneldiskusjon om «The Wire» mens dette intervjuet pågår. Diktene hennes er som surrealistisk seksuelle, semantisk selvbevisste eventyr, og mest kjent er hun kanskje som absurdtwitrer. Eller for det mørkere diktet «Rape Joke», som må være det første moderne diktet som har gått viralt. Mer hjemme følte hun seg etter opplesningen, da hun og forfatteren Teju Cole fant den eneste nattklubben i Stavanger som spilte hip hop. – Folk danser veldig spesielt her! Mye snurring, som i swingdans. Jeg ba om å bli snurret.

1

Alt man hører om utelivet i Stavanger handler om folk som slår folk i trynet. – Ok, men når det kommer til klubber vil man jo være i en hvor det føles som om noen kanskje kommer til å bli slått i trynet. Man vil ikke være i en klubb hvor det er sånn

26

– OKTOBER 2015

at ingen noensinne kommer til å bli slått i trynet. Man vil være der hvor det er skikkelig kok, masse dansing og det er en mulighet for at noen blir slått i trynet etterpå. Ja, en følelse av energi. – Ja, en følelse av muligheter. Det er det man vil ha i en klubb. Akkurat som i et dikt. – Nettopp! Man vil spasere på en knivsegg. Diktet er litteraturens nattklubb. Og Weird Twitter er gjengen i hjørnet som danser swing til hip hop. – Hva er deres forståelse av Weird Twitter her i Norge? Folk følger med, Norge har til og med sin egen versjon, et slags lokalkontor. – Et lokalkontor! Folk gjør i hvert fall ting som ligner litt på … Jeg vet ikke hvem dine favoritter er, graeyalien, eller … – graeyalien! Props til guden! Og dril, han er veldig mystisk, vi vet ikke hvem det er. Noen så ham i en Tinychat en gang, men det er det. Liker dere horse_ebooks og sånt? Dette er veldig interessant, jeg må få navnet på et par kontoer. De er jo på norsk alle sammen. – Det går bra, jeg kan oversette dem, så ville de bare blitt enda weirdere. Det sto litt om noen av festivalarrangementene i en avis her om dagen og vi måtte bruke en veldig simpel internettoversetter, for det sto noe om meg der. Og så vidt vi kunne se kalte de meg en «fresh lady»? Det kan ikke stemme? Kanskje? Det er den beste beskrivelsen jeg har fått.

(Det viser seg at dette var Fredrik Wandrup som kalte Patricia Lockwood en «frisk dame» i Dagbladet.) – Men jeg tror ikke så mange vet hva den estetikken kom av. Mye av det kom fra Something Awful-forumene, fra en liten gjeng humorgeni-gutter, mange av dem var gutter. Det er interessant å tenke på hvorfor estetikken som kom fra Something Awful var mer progressiv enn det som kom fra noe sånt som Reddit-kulturen eller noe sånt, for det var mye dritt der. Men mange av folkene som kom derfra var mye mer progressive. Det var flere kvinner og mer mangfold, så jeg tror kanskje det ble mer interessant og hadde bredere appell på grunn av det. – Jeg anser Katie Notopoulos (redaktør i BuzzFeed) for å være en lærd på dette feltet. Det er noen folk som har fulgt med på dette her. Jeg var aldri på FYAD-forumene eller noe sånt, jeg bare plukket det opp underveis. Men noen kommer til å skrive et helt rått essay om dette en dag, for det er ganske komplekst og viser fremveksten av en veldig absurd, surrealistisk, lukket bevegelse, full av internvitser som så ble gruppens vitser og gikk ut i en bredere sfære. I Norge får Weird-Twitter-folk jobb i avisen, og så har de nesten konkurranser seg imellom om å få så mange internvitser som mulig på trykk. – Det gjør vi i USA også! Jeg har faktisk personlig fått inn «chicken tendys» i en matdagbok for magasinet Grub Street. Hva er internvitsene i norsk Weird Twitter?

«

Mange av dem er veldig semantiske, norske vitser. En del idiomer som gjøres narr av eller rekontekstualiseres, en del eufemismer, spesifikke skrivefeil. Mye av det samme som på engelsk, egentlig. – Ja, vi elsker skrivefeil! Og hvorfor ser noen skrivefeil morsommere ut enn andre? Det er rart, det er veldig tekstuelt. På en måte har det mye til felles med konkret poesi og L=A=N=G=U=A=G=E-poesi, det er noe veldig intuitivt ved det. Noen ting bare ser morsommere ut når de er stavet feil på en spesiell måte, og ofte er folk enige om hvilke som ser morsomst ut, uten at de vet hvorfor. Det er sant, det kan være veldig visuelt. – Ja. Og det fungerer som et rent språkinstinkt. Som går ganske dypt, det vet vi, det kan være i små babyer. Vi har en veldig sterk, iboende, grammatisk sans. Kanskje det er derfor staving kan være mer absurd, fordi staving stort sett er arbitrært. Det hadde vært veldig interessant å vite om humor funker på samme måte i forskjellige språk, hva likhetene er. Og om stort sett alle dekonstruerer idiomer og staver ting feil, eller om det bare skjedde fordi den opprinnelige inspirasjonskilden så sånn ut? Vi trenger en lingvist til å skrive dette essayet. – Ja. Dette ble dypt. Det ble nettopp mad dypt her inne.

Noen kommer til å skrive et helt rått essay om Weird Twitter en dag.


TEGNESERIE KOMMENTAR

Kunst gjør deg

TEGNING I TIDEN

SMARTERE!

Tegneserieskapere har sluttet å prøve å sette dagsorden. Mould Map #4 er unntaket som bekrefter regelen. TEKST AKSEL KIELLAND DET ER LENGE SIDEN dagsaktualitet var tegneseriemediets styrke. Når det kommer til trender og samfunnsutvikling, er tegneserier ofte håpløst utdaterte eller uforklarlig framsynte, og ettersom bransjen har innsett at den mangler evnen til å sette dagsorden, har den langt på vei trukket seg tilbake til sin egen lille boble. Alle som har sett Doctor Doom gråte for ofrene etter 11. september ser klokheten i dette, men isolasjonismen innebærer også at den kunstnerisk ambisiøse delen av feltet sjelden forsøker seg på noen virkelig betydningsfull og forpliktende dialog med samtiden. Mould Map #4 er unntaket. Etter to overdimensjonerte og interessante utgaver av antologien i 2010 og 2011, lanserte redaktørene Leon Sadler og Hugh Frost i fjor Mould Map #3, i kjølvannet av en nervepirrende Kickstarter-kampanje. De maktet å tape nærmere 50 000 kroner på det crowdfundede prosjektet, men endte like fullt opp med den beste og mest vitale vestlige tegneserieantologien siden Kramers Ergot #5 i 2004. Halvannet år senere foreligger det nye nummeret av Mould Map, og denne gangen er det ikke en folkefinansieringsplatform i sikte – heldigvis. I likhet med foregående utgave, er Mould Map #4 utformet som et glassert magasin, men der #3 var preget av en pastellfarget, hyperaktiv og kanskje/kanskje-ikke ironisk motebladestetikk, fremstår det nye nummeret nærmest som en tegneserieversjon av Vagant på sitt mest esoteriske.

1

TEMAET FOR Mould Map #4 er at noe er råttent i Europa, og når man først har valgt dét temaet, har man mye å velge mellom. Under tittelen EuroZone SpeZial retter bidragsytere som Stathis Tsemberlidis, Roope Eronen, Gilbert & George, Gabriel Corbera, Patrick Crotty og Hanna K fokus mot den pre-apokalyptiske handelsavtalen TTIP, det absurde forhandlingsinstrumentet ISDS og den generelle fornemmelsen av at kontinentet er i ferd med å overmannes av sitt eget fascistiske muskelminne. De dominerende fargene i MM4 er svart, hvitt og en bronsetone som sender tankene til mynter med lav verdi. Og ved siden av EUs rastløse byråkratiske krigføring – omtalt av Ingo Niermann som «a peaceful third world war» – er lav verdi en av antologiens røde tråder. I et Europa preget av mistenksomhet, maktmisbruk og en overvintret kolonialistisk impuls kontinentet har vendt innover mot seg selv, er ikke individet bare lite verdt, men også underlagt et språk som bare altfor gjerne lar enkeltmennesket forsvinne

«

Mould Map 4: EuroZone SpeZial

blant abstrakte problemstillinger og målsetninger. DET MEST INTERESSANTE med Mould Map #4 er hvordan redaktørene knytter seg til publikasjoner og tradisjoner utenfor tegneseriefeltet. Amerikanske antologier som Study Group og Secret Prison har de siste årene stått for en nivåheving hva gjelder prosaartikler i tegneseriemagasiner, men der disse hovedsakelig er opptatt av tegneseriehistorie, angriper MM4 problemstillinger man vanligvis støter på i litteraturen og samtidskunsten. Foruten en artikkel om det radikale italienske 80-tallstegneseriebladet Frigidaire, byr Sadler og Frost på tekster om det britiske 70-tallskunstnerkollektivet Action Space og den tyske skriftserien Solution Series. Det er tydelig at Mould Map ønsker å posisjonere seg i et historisk landskap preget av radikal grasrotaktivisme, men det er ikke før man sitter med bladet i hendene at man innser hvor mye man har savnet en tegneseriepublikasjon som dette. MOULD MAP #4 er tynnere og inneholder prosentvis mindre tegneserier enn forgjengeren, og tegneseriene som har fått plass er sinte, usammenhengende og forvirrende. Men om man betrakter artiklene, intervjuene, vitsetegningene, tegneseriene og tablåene under ett, innser man at Sadler og Frost har skapt noe som er langt mer enn summen av sine bestanddeler. Og ved å sette sammen en antagonistisk, intellektuell og høyst relevant antologi som dette, påpeker de samtidig hvor uambisiøse og sørgelig ordinære brorparten av vestlige «grafiske romaner» og andre «tegneserier for voksne» faktisk er.

Ida Ekblad, Political Song for Jessica Simpson to Sing, 2007. Astrup Fearnley Samlingen

Er du under 25 år? Bli U25-MEDLEM i Astrup Fearnley Museets kunstklubb! For kun kr. 125 får du gratis adgang i ett år, invitasjon til utstillingsåpninger, gratis omvisninger, rabatter i museumsbutikken og mye annet.

Temaet er at noe er råttent i Europa, og når man først har valgt dét, har man mye å velge mellom. – OKTOBER 2015

27

www.afmuseet.no / @astrupfearnley / #astrupfearnley


Norges største formidler av hybler og bofellesskap. Helt gratis!


OSLO WORLD MUSIC FESTIVAL Annonsebilag, oktober 2015

– Samplesene jeg bruker forstås kanskje ikke av alle, men jeg tror de oppfattes som vakre bare for det de er. Intervju med Samer Saem Eldahr fra Hello Psychaleppo!

– Musikkindustrien suger. Intervju med ZZK Records

Anbefalt Beirut & Beyond

Anbefalt Alo Wala

Anbefalt Miss Tati Anbefalt Batida


OSLO WORLD MUSIC FESTIVAL

Hva skal du se på Oslo World Music Festival?

CHANGO SPASIUK & ORQUESTA TÍPICA FERNANDEZ FIERRO Sentrum Scene, 27. oktober Åpningen av denne utgaven av Oslo World Music Festival er en reise i argentinsk musikk, landet som med 35 musikere på årets program kanskje spiller hovedrollen i festivalen. Chango Spasiuk, som også gjestet festivalen for ti år siden, spiller ikke tango, men sjangerens rurale motstykke i Argentina, nemlig chamamé. Tenk polka, med østeuropeiske trekkspill og spansk flamencogitar, så er du inne på noe. Ved hans side står tangoorkesteret Orquesta Típica Fernandez Fierro, som har sin særegne tolkning av tangobegrepet. Orkesteret, som teller 13 musikere, ligner mer på et rockeband enn et tangoensemble, og gir en god faen i alle de inngrodde holdningene om hvordan tango liksom skal være; Orquesta Típica kjører sitt eget heseblesende løp med headbanging, heftige lysshow og høy intensitet. Det er tid for tangorevolusjon.

KHAIRA ARBY Cosmopolite, 31. oktober Slik den legendariske maliske gitaristen Ali Farka Touré med rette fikk tilnavnet «Kongen av ørkenblues» levner landsmann Khaira Arbys virke ingen tvil om at hun er dronningen av selvsamme sjanger. Så er hun da også kusinen til den avdøde musikeren. Sammen med Tinariwen er artisten fra Timbuktu blant de største navnene på den vestafrikanske musikkscenen i dag. Arbys musikk har et soleklart aktivistisk perspektiv i et Mali som i de senere årene har vært preget av væpnede konflikter, borgerkrig og ekstremistiske bevegelser. Den vestafrikanske bluesmusikken oppsto blant slaver langs elven Niger, og Khaira Arby forvalter stolt den musikalske arven. Hun er en legende, rett og slett.

OL’ MAN RIVER Cafeteatret, 29. oktober Hele væla er ikke bare jollbær, og Oslo World Music Festival er ikke bare musikk. Ol’ Man River tar for sett livet til borgerrettsaktivisten og artisten Paul Robeson, som ble en av verdens største artister på tidlig 1900-tall. I tillegg til å være musiker var Robeson også en dyktig idrettsutøver, og var den tredje afro-amerikanske studenten som ble tatt opp ved Rutgers University, etter å ha utmerket seg i blant annet amerikansk fotball, basketball, friidrett og baseball. Driftig fyr! Nok å ta av, altså. Musikeren Jason Nemor Harden spiller hovedrollen som Paul Robeson selv, mens Henry Bwire på flygel og Tove Erikstad på cello akkompagnerer.

FOTO IGNACIO ARNEDO

Vi plukker og pirker i potpurriet av godbiter som er Oslo World Music Festival.

Annonsebilag, oktober 2015

BATIDA Blå, 31. oktober Hvis du sier «Batida» mange nok ganger etter hverandre, fort, så høres det ut som på tide. Prøv! Batida Batida Batida Batida Batida Batida Batida Batida Batida Batida Batida Batida! Ah! I tillegg til den nærliggende uttalen, er det tre andre grunner til at den portugisisk-angolske artisten Batida kan settes i sammenheng med PÅ TIDE: Det er på tide at han endelig kommer til Norge og Oslo World Music Festival, musikken han lager er tett knyttet til angolsk og portugisisk musikk fra fordums tider, og han er en av SVÆRT få som gir ut på det stort sett reutgivelseslabelet Soundway Records. Uansett: Dette blir historisk fett, som historikere sier når de er skikkelig gira. Batida Batida Batida Batida Batida Batida Batida Batida Batida Batida Batida Batida!


MISS TATI Blå, 29. oktober Bergens egen souldronning Tatiana Palanca, kjent som Miss Tati, har skapt seg et solid rykte etter å ha fått mang en hofte til å vrikke sjelfullt der ute i publikum, enten som soloartist, i kulissene til kultbandet Syntax TerrOrkester eller som en del av festivitasensemblet Fagernes Yacht Klubb. Sistnevnte har gjort sagnomsuste opptredener smekkfulle av årgangs-yacht på Rockefeller de siste årene. En tur eller to i DJ-boden har det også blitt, noe som i Miss Tatis tilfelle er synonymt med store doser angolansk techno, brasiliansk favelamusikk, angolansk R&B og afrohouse. Med bakgrunn fra Portugal og Angola er den bergenske soul-misjonæren et selvskrevent innslag på verdensmusikkfesten. Her spiller hun dobbelkonsert sammen med OMVR.

OSLO WORLD MUSIC FESTIVAL

ALO WALA Blå, 31. oktober Det er ikke måte på hvor mange ganger man skal høre «M.I.A-lignende» slengt etter småeklektiske, kvinnelige rappere som dukker opp på Oslo World Music Festival, så det skal vi ikke gjøre. Vi skal heller ikke legge oss borti at gruppen hun tilhører – Alo Wala – er blitt kalt indian tropical bass (halla, Kygo!). Alo Wala er amerikanskfødte Shivani Ahlowalia og de danske produsentene i Copla Doble Systema, og Ahlowalia skal ha funnet rytmen sin på reise i Afrika, soundet sitt i India og samarbeidspartnerne i Danmark. Høres jo knall ut, dét. Dessuten heter den siste utgivelsen hennes Vibrate to win, og det kan vi stille oss helhjertet både bak og foran.

FOTO JAMIL GS

Annonsebilag, oktober 2015

ZZK RECORDS Blå, 30. oktober Plateselskapet ZZK Records har siden oppstarten i 2008 vært blant de mest toneangivende eksponentene for latinamerikansk klubbmusikk, og selve arnestedet for musikalske fenomener som electro-cumbia. Også musikkbransjen – særlig denne, kanskje – er utsatt for konjunkturenes bølgetopper og -daler, og selv om plateselskapet tilsynelatende nærmer seg verdensherredømme og eksporterer dubstep, reggaeton og dancehall til alle verdens hjørner, har ZZK likevel sett seg nødt til å fri til de filantropisk anlagte av klubbfolket i et forsøk på å skaffe sårt tiltrengt kapital i god, nymotens crowdfunding-ånd. Det er én av grunnene til at man bør komme seg på Blå for å se Nicola Cruz, Chancha Via Circuito og Miss Bolivia fredag kveld. En annen er at det kommer til å bli et dampende dansegulv uten sidestykke.

BEIRUT & BEYOND Victoria Nasjonal Jazzscene, 30. oktober. Fredagskvelden er det duket for en slags festival i festivalen, idet 22-åringen Oslo World Music Festival presenterer et utvalg artister fra programmet til den langt ferskere Beirut & Beyond International Music Festival. Festivalen i havnebyen i Libanon går av stabelen i desember, og til Oslo har de sendt sudanske (og New Yorkbaserte) Alsarah & The Nubatones, PalestinaSveits-Frankrike-triangelet WASL Trio, og syriske Hello Psychaleppo, som fra sitt eksil nettopp i Beirut lager tradisjonelt forankret dansemusikk med avstikkere til både dubstep og triphop. Kan hende trigger det reiselysten til en aldri så liten Beirut-tur i desember.

MARCOS VALLE Parkteatret, 30. oktober Marcos, din gamle gnurebukk! Du holder koken, ja, Det er godt å se. Marcos Valle er 72 år, men er like vitalt, vigorøs og varm (de fire v-er!) som da han først dukket opp på tidlig 60-tall med bossa nova-, samba-og pop-inspirerte utgivelser. Vi anbefaler også et bildesøk på ham fra den tiden, hvor han ofte så ut som en vennligsinnet Bjørn Börg – med pipe! Hvis du bare skal se én 72-åring spille RÅ låter på Parkteatret i år, så vet du hva du burde gjøre. Din gnurebukk.I tillegg får du tidligere NATT&DAG-redaktør Audun Vinger som DJ både før OG etter. Som en sandwich av deilig lyd og eldre menn, altså!


OSLO WORLD MUSIC FESTIVAL

Annonsebilag, oktober 2015

Syrisk psykedelia Med radikal gjenbruk av arabisk musikktradisjon har Hello Psychaleppo! skapt sin egen sjanger.

– Da jeg spilte i Tyskland og Storbritannia var publikum veldig bra, men i begynnelsen sto det mange der og tenkte «hæ, hva er den musikken her». Etterhvert skjønte de greia. Mot slutten kokte det, sier Samer Saem Eldahr med en kort latter. Det er tidlig formiddag, Eldahr er i ferd med å gjøre seg ferdig med en sen frokost hjemme i Minneapolis, der han har bodd med sin amerikanske kone i drøyt fem måneder. Den 26 år gamle syreren er utdannet billedkunstner, men de siste årene har det sjangeroverskridende elektroprosjektet Hello Psychaleppo! vært hans førsteprioritet. Med tunge, eklektiske beats og sampling av tarab (tradisjonsrik arabisk populærmusikk), har Eldahr fått et publikum som går langt utover hans umiddelbare nedslagsfelt i Midtøsten, og 30.oktober spiller han på Victoria Nasjonal Jazzscene under Oslo World Music Festival. – Samplesene jeg bruker forstås kanskje ikke av alle, men jeg tror de oppfattes som vakre bare for det de er, sier Eldahr. – Jeg mener, jeg hører selv på masse

indisk musikk. Jeg forstår ikke noe av hva de sier, men jeg skjønner at det er bra, fortsetter han. – For meg er musikk en internasjonal greie. Det er et språk folk over hele verden kan forstå. HELLO PSYCHALEPPO! LAR seg vanskelig sette i bås. Navnet på prosjektet viser til hjembyen Aleppo, og det Eldahr selv beskriver som et «psykedelisk» sound. Låtmaterialet hans fremstår som en intens kollasj av samples og tunge beats, inspirert av alt fra trip hop til dubstep og melodisk elektro. Hello Psychaleppo! er summen av musikken Samer Saem Eldahr vokste opp med. Som ung tenåring bidro han på vokal, gitar og keyboard i forskjellige band, fra rockegrupper til rene coverprosjekter. Han var også svært opptatt av elektronisk musikk. Rundt denne eklektiske smaken lå taraben som et slags musikalsk bakteppe. Eldahr beskriver sjangeren som allestedsnærværende, en lydkuliss i hjembyen. På skolebussen, i

Aleppos gamleby, på hvilken som helst kafé: taraben var overalt. En dag for drøyt åtte år siden satt Eldahr hjemme hos seg selv og lekte med en sampler. Han bestemte seg for å sample Umm Kulthum, en enormt populær egyptisk sanger og skuespillerinne, av fansen referert til som «Østens Stjerne». Han skjønte fort at han var inne på noe. – Jeg prøvde ut litt forskjellige ting med korpartiet i en av låtene hennes. Jeg husker at jeg tenkte «yes, dette høres helt nytt ut!», sier Eldahr. Rundt koret bygde han en basslinje og en melodi. En ny sjanger var skapt. – Elektronisk musikk er veldig nytt, men tarab er utrolig gammelt. Folk spurte hele tiden «hva er det her, hva kaller du denne sjangeren?», så jeg tenkte det var

enklest å kalle det electro-tarab, fortsetter han. Etter de første innspillingene tok det et par år før Eldahr begynte å dele spor og spille live. Det var først i 2012, da borgerkrigen i Syria virkelig spant ut av kontroll og Eldahr flyttet til Beirut for å ta en mastergrad i billedkunst, at Hello Psychaleppo! ble mer enn bare et hobbyprosjekt. – Beirut har en utrolig bra musikkscene på grunn av de syriske musikerne som har flyktet dit. Byen har blitt et sentrum for musikk, så det fantes allerede en plattform der, en scene jeg umidddelbart kunne involvere meg i. Etterhvert spilte jeg mine første konserter i Beirut, forteller Eldahr. Til nå har han laget to album. – Spillejobbene motiverte meg til å

For meg er musikk en internasjonal greie, et språk folk over hele verden kan forstå.


Annonsebilag, oktober 2015

fortsette med prosjektet. Dessuten er det faktisk mulig å kjøpe elektroniske instrumenter i Libanon! Det kan du ikke i Syria. LÅTMATERIALET TIL HELLO Psychaleppo! spenner fra det melodiske til det harde og rytmedrevne. Felles for alle låtene er at de starter med et sample fra arabisk musikkhistorie. Resten av sporet bygges så rundt dette. Fremgangsmåten gjør det nødvendig med hyppige dypdykk i musikkhistoriske arkiver. For Eldahr er arbeidet en skattejakt. Han blir konstant overrasket av låtene og musikerne han graver frem eller blir tipset om. – Arkivene føles endeløse. Jeg har gjort masse research rundt den arabiske musikkarven, og jeg har funnet masse utrolig musikk, fantastiske artister og historier, sier Eldahr. Han legger entusiastisk ut på et lengre foredrag om Mohammed Raza, en palestinsk femtitallssanger og komponist, som med sine nyskapende produksjoner er en av de største oppdagelsene Eldahr har kommet over til nå.

– Det han drev med er helt magisk. Han sang selv, men han hadde også helt ville kor med seg i bakgrunnen. Det var ikke så vanlig på den tiden. Musikken er helt overveldende, men det er seriøst ingen som har hørt om han fyren her. Jeg aner ikke hvorfor han ikke er mer kjent, sier Eldahr. Med tiden har arkivarbeidet fått en egenverdi for Eldahr. I dag handler gravingen om mer enn å finne nye samples. – For meg handler prosessen mest om å bli bedre kjent med meg selv og stedet jeg kommer fra. Det handler om identitet og den personen jeg er. SELV OM ELDAHR rekontekstualiserer kildematerialet med kjærlighet og respekt, er det ikke til å komme unna at arbeidet utgjør et skarpt brudd med den tradisjonen. Eldahr er foreløpig den eneste i verden som lager electro-tarab. Han er imidlertid sikker på at sjangeren på sikt vil utvikle seg til en egen scene, en lokal underskog av elektroniske artister med én fot solid plantet i midtøstens melankolske musikkarv. Over

OSLO WORLD MUSIC FESTIVAL

Det handler om identitet og den personen jeg er. to utgivelser har Hello Psychaleppo! brukt tarab-musikken på radikalt nye måter. I fremtiden håper Eldahr å gå enda lengre. – Jeg har spilt mange konserter i Midtøsten, til nå har folk i alle aldre akseptert musikken min, sier Eldahr og ler kort. Senere samme dag skal han følge opp innspillinger med eksil-palestinske rap-grupper, syriske produsenter bosatt i Colombia og sveitsiske rockeband. – Akkurat nå vil jeg pushe meg selv til å oppleve flere sjangere. For øyeblikket samarbeider jeg med så mange artister som mulig. Jeg vil oppleve flere musikktyper og flere talenter, sier Eldahr. Om ikke lenge håper han å ferdigstille sitt tredje album.

– Det kommer til å ta et drøyt år. Jeg har mange nye ideer og teknikker. Dessuten jobber jeg med å lage et arkiv for musikkarven vår, sier Eldahr. Vanskelighetsgraden har blitt skrudd opp siden han først begynte å leke seg med den lydteppet fra hjembyen Aleppo. Eldahr nøyer seg ikke lenger med å rekontekstualisere. Etter å ha jobbet samplebasert i mange år, vil han nå ta Hello Psychaleppo! ett steg videre. – Jeg fordyper meg i arabiske musikkskalaer og fjerdedelstoner. Jeg vil lære meg nøyaktig hvordan man skriver tarab-musikk. Jeg gleder meg til jeg kan gjenskape arabisk musikk, bare med et moderne sound, sier Eldahr ivrig. Han tar seg en kort pause. – Jeg vil være så original som overhodet mulig.

Hello Psychaleppo! spiller på Victoria Nasjonal Jazzscene 30. oktober under Oslo World Music Festival.


OSLO WORLD MUSIC FESTIVAL

Annonsebilag, oktober 2015

Med verden som klubb – Musikkindustrien suger, mener grunnlegger Grant C. Dull. ZZK Records møter pengemaskineriet med innovasjon og pågangsmot.

I

2007 kokte klubbscenen i Buenos Aires, nærmere bestemt i bydelen San Telmo. Bydelen ligger vegg i vegg ved det legendariske La Boca-distriktet, mest kjent for fotballaget sitt, høy kriminalitet og en liten stripe med hus malt i sterke farger, til turisters fornøyelse. En kreativ plattform ved navn ZZK Records skulle springe ut av en ukjent klubb i San Telmo før den fant veien til klubb Niceto i den langt mer fasjonable bydelen Palermo. Med sterke røtter i folkloristisk musikk, cumbia, dubstep, hiphop og dancehall, fusjonerte utøverne fra ZZK Records sjangrene de ønsket seg, godt støttet opp av grunnleggeren Grant C. Dull. – Vi gjør klubbkveldene én til to ganger i året, og vi går alltid tilbake til Niceto. Det er en undergrunnsklubb her i Buenos Aires, litt som Blå i Oslo. De har det kuleste programmet. Niceto legger mye arbeid i programmet sitt, mens de fleste andre klubbene her generelt ikke har takhøyde for vår eklektiske smak, forteller Dull. Det er ikke tilfeldig at Grant nevner Blå i Oslo. ZZK Records besøkte Oslo World Music Festival i 2008, og kommer nå tilbake med artistene Chancha Via Circuito, Nicola Cruz og Miss Bolivia. – Det kommer til å bli en svett kveld med masse forskjellige sounds. Det blir også det nyeste, mest autentiske og moderne soundet fra Sør-Amerika, mikset med elektronisk musikk. Forvent masse bass og masse diskant, masse perkusjon og fløyter. Alt som utgjør helheten av hva artistene bygger på for å skape alle disse nye lydbildene. Hva er det som forener artistene på ZZK Records? – Visjonen deres og jakten på en ny sound. Vi startet her i Buenos Aires, men siden 2013 har vi begynt å signere artister fra resten av kontinentet. Vi har startet å samarbeide med Animal Chuki som er fra Lima, og vi har begynt å arbeide med Nicola Cruz fra Quijito. Vi arbeider også med europeere, men de fleste har en sterk tilknytning til Buenos Aires. Har noe forandret seg for ZZK Records gjennom åtte år som plateselskap? – Alt og ingenting har på en måte forandret seg. Vi har beholdt skapertrangen vår, men vi har fått mer oppmerksomhet og nye forretningspartnere som gjør at vi kan spre musikken vårt i større grad. Vi spilte i Oslo i 2008, og vi har også spilt på South By Southwest. Vi har spilt i Chicago, New York og Miami, og fra begynnelsen har det vært helt fantastisk. Musikkindustrien er kanskje vel så røff i Sør-Amerika som her hjemme i Europa, og selv om ZZK Records har vokst seg større og større, har problemene deres vokst i takt. Den teknologiske utviklingen sammen med tap av platesalg, har gjort

at ZZK Records må tilpasse seg den nye virkeligheten. – Musikkindustrien klarer ikke holde tritt med teknologien. For tyve år siden ville man gå ut og kjøpe en CD med musikken man likte. Nå kan du streame musikken på telefonen din, og det artisten sitter igjen med utgjør mer eller mindre ingen ting. Det er vanskelig, men vi gjør det vi må for å holde oss i live. Noen ganger er små plateselskaper mer innovative enn de større, og vi har forskjellige inntektsstrømmer som crowdfunding og salg av merchandise. Musikkindustrien suger, men vi er ikke så økonomisk utslitte som vi var før vi startet crowdfundingen i mai 2015. Selv om ZZK Records startet som et klubbkonsept, er det ikke kun festing som er tematikken i musikken til artistene. Argentina har en turbulent politisk historie med korrupsjon, statskupp og frarøvelse av borgerrettigheter bak seg. Grant hevder likevel at det ikke er politikk som forener dem. – Jeg tror at mange av artistene har en dyp forbindelse til musikken de lager; til kulturen, til menneskene og til jorda her i Sør-Amerika. Noen av dem er på en slags spirituell musikalsk reise. Det er mer mystikk enn politikk. Miss Bolivia, som kommer til Oslo, er et unntak. Hun skriver politiske tekster. Hun er dessuten

en aktivist, journalist og psykolog. Hun er supersmart og superaktiv, og hun lager et rom for seg selv hvor hennes folks saker kan bli hørt gjennom musikken hennes. Etter utseende på websidene til ZZK Records å dømme er det også det spirituelle og psykedeliske viktig. Fargene er ikke så ulike de fra husene i bydelen La Boca, men tilknytningen til Buenos Aires blir også mindre etter hvert som tiden går. – Vi jobber med noen av de samme illustratørene, men de fleste bruker sine egne. Det er likevel et klart fargerikt og psykedelisk uttrykk, både på albumcoverne og i musikken. Artistene er jo også fra mange forskjellige steder. Jeg tilbrakte akkurat en måned i Ecuador hvor det eksisterer en stor musikkscene som omtrent ingen vet om. Jeg holder på å lage en dokumentarfilm om den som kommer til å komme ut mot slutten av oktober. Det er så mye av det som foregår i Ecuador akkurat nå som har gjort at jeg har innsett at det antakeligvis finnes tilsvarende fan-

tastiske musikkscener i mer eller mindre i alle søramerikanske land. Hvordan fungerer det egentlig å arbeide på tvers av så store avstander? – Dessverre har vi ikke råd til det. Det er et «gjør-det-selv»-label, hvor de er hjemme og tar opp musikken sin. Vi kan hjelpe de på et hvilket som helst nivå av av innspillingsprosessen, hvis de trenger miksing, mastering, eller et studio. Men flesteparten av dem er fullstendig selvdrevne. Det blir mye fildeling på internett. Fremover signerer vi to nye artister fra Buenos Aires, begge er utrolig flotte å arbeide med. Planen vår er å fortsette å pushe på med soundet, visjonen og scenen. Vi kommer til å fortsette å endevende kontinentet etter nye artister. Kan vi gjøre dette i syv år til, så gjør vi det. ZZK Records presenterer Chancha Via Circuito, Nicola Cruz og Miss Bolivia på Blå fredag 30. oktober.

Det nyeste, mest autentiske og moderne soundet fra Sør-Amerika, mikset med elektronisk musikk.


OSLO WORLD MUSIC FESTIVAL 27. OKT - 1. NOV 2015

ChANgO SpASIUK & ORqUESTA TípICA FERNANDÉz FIERRO (AR) 27. oktober på Sentrum Scene Dørene åpner: 19:00 Konsert: 20:00 pris: 300,-/250,- + avgifter

pLAzA FRANCIA

FEAT. MüLLER & MAKAROFF (FROM gOTAN pROjECT) & CAThERINE RINgER (FROM RITA MITSOUKO) (FR/AR/Ch)

31. oktober på Sentrum Scene Dørene åpner: 20:00 Konsert: 21:30 pris: 300,- + avgifter

(US/IN/DK) ALO WALA MBONgWANA (pT/AO) & BATIDA STAR (CD/FR)

ALIM qASIMOV (Az)

30. oktober på Kulturkirken jakob Dørene åpner: 19:00 Konsert: 19:30 pris: 250,- / 200,80,- + avgifter

ChICO TRUjILLO (CL)

31. oktober på BLÅ Dørene åpner: 22:00 Konsert: 23:00 pris: 200,- + avgifter

28. oktober på Rockefeller Dørene åpner: 20:00 Konsert: 21:30 pris: 250,- + avgifter

29. oktober på Cosmopolite Dørene åpner: 20:00 Konsert: 21:00 pris: 250,- / 200,- + avgifter

KhAÏRA ARBy (ML)

MARCOS VALLE (BR)

hINDI zAhRA (MA) & SARAh CAMILLE

31. oktober på Cosmopolite Dørene åpner: 20:00 Konsert: 21:00 pris: 250,- / 200,- + avgifter

30. oktober på parkteatret Dørene åpner: 20:00 Konsert: 21:30 pris: 250,- / 200,- + avgifter

(NO/Mq)

31. oktober på parkteatret Dørene åpner: 20:00 Konsert: 21:00 pris: 250,- / 200,- + avgifter

FØLG OSS PÅ:

facebook.com/osloworld twitter.com/osloworld & www.osloworld.no

FOR MER INFO: facebook.com/osloworld twitter.com/osloworld & www.osloworld.no

18 SCENER 6 DAGER 300 ARTISTER FRA HELE VERDEN!

Kjøp BILLETTER pÅ: billettservice.no, 7-eleven, Narvesen, Posten & eBillett.no


UTELIV ANBEFALINGER

THEA HJELMELAND Folken (Stavanger), 21. oktober. Thea Hjelmeland kom først inn i omverdenens bevissthet da hun som 18-åring vant den bergenske talentkonkurransen Eggstockfestivalen i 2005. Siden hørte vi ikke noe særlig fra den kanten før hun plutselig dukket opp på et spor på Lars Vaulars album «Helt om natten helt om dagen» i 2010, og deretter på hans neste studioalbum «Du betyr meg» året etter. Noe var i emning, tilsynelatende. Hennes eget debutalbum «Oh, the third» ble utgitt i 2012, og viser en begavet sangerinne som gjør omtrent alt selv: I tillegg til å skrive tekster trakterer hun ukulele, banjo, gitar og mandolin. På scenen har hun en helt egen tilstedeværelse, og kan ta pusten fra publikum. Andrealbumet «Solar Plexus» (2014) har sånn sett en særs beskrivende tittel for Hjelmelands virke. Knyttneveslag, i artistens særegne popform.

1

Torsdag 08.10

Søndag 11.10

The Mighty Stef

Bob Log III

kl. 21.00 cc: 150 kr (inkl avgift)

kl. 21.00 cc: 150 kr (inkl avgift)

Torsdag 15.10

Torsdag 22.10

EP release

Unnveig Aas + Support: Hanne Fjeldstad

HØSTLARM Tina Refsnes Hage Twintoulouse Dr. Crooks Magic Playground

kl. 21.00 cc: 120 kr (inkl avgift)

kl. 20.00 cc: Gratis

Torsdag 29.10

Tirsdag 03.11

(IRL)

Releasekonsert

Evig Din For Alltid kl. 21.00 cc: 165 kr (inkl avgift)

Rock & Spesialreiser presenterer:

Rock & Spesialreiser DJs

(DK)

36

– OKTOBER 2015

kl. 21.00 cc: 150 kr (inkl avgift)

1

KINGS OF CONVENIENCE Ole Bull Scene (Bergen), 27. oktober. Det er mange år siden de lavmælte popmelankolikerne i Kings of Convenience befestet sin posisjon som pop-profeter i egen by, og NATT&DAG har sett dem briljere for sine undersåtter både på større (Grieghallen) og mindre (Hulen) av byens scener. Når Bergens versjon av Simon & Garfunkel nå vender tilbake til sitt hjemlige kongerike etter sporadisk konsertvirksomhet ute i den vide verden er det Ole Bull som er stedet. Kings of Convenience har ikke gitt ut et album siden 2009-albumet «Declaration of Dependence». Sultefôrede tilhengere går derfor mann av huse når duoen skal på scenen, og selv ekstrakonserten er utsolgt forlengst. Det gjelder å være tidlig ute når kongene er på visitt.

1

Swim deep

(UK)

kl. 21.00 cc: 165 kr (inkl avgift)

Torsdag 05.11

Slaughter Beach

MOTORPSYCHO Rockheim (Trondheim), 17. – 19. oktober I forbindelse med at Rockheim åpner den retrospektive Motorpsycho-utstillingen Supersonic Scientists, holder de legendariske trønderne tre forhåpentligvis legendariske konserter i Trondheims rockestorstue. Hu hei! Vi feirer med å sitere denne forhåpentligvis legendariske GREIA fra en Motorpsycho-anmeldelse vi hadde i 2006: «Og let’s face it: Eric Clapton er elgitarens Trygve Bratteli. Dét er ikke Snah – kan jeg foreslå ham som rockens Urho Kekkonen? Men, mind you, med en slags ufinsk livslyst?» HÆ? Litt vanskelig å forstå, ute av kontekst og med masse referanser både hit og dit. Sikkert litt som Motorpsycho, på en måte.

Lørdagsgodt hver lørdag kl. 18:00 – gratis inngang Billetter: billettservice.no For mer info: cafemono.no


EKKOFESTIVALEN 2015 Østre (Bergen), 28. oktober – 1. november. Den årvisse EKKO-festivalen er, sammen med BIFF, høstens høydepunkt, og blåser tiltrengt liv inn i disse gråværsdagene (og nettene, ikke minst). Den elektroniske høstfesten arrangeres som vanlig på Østre, og presenterer en salig miks av artister hvis minste felles multiplum er et fotfeste (eller to) i den elektroniske musikken. Og det kan jo gjelde både den ene og andre, i disse dager. De norske alibiene teller blant annet en nedstrippet utgave av Verdensrommet, den etter sigende svært så lovende debutanten Depresno og Enslaved-gitarist Ivar Bjørnsons ambient-prosjekt Bardspec. Det internasjonale tyngdepunktet sikres av estiske Inga Copeland, franske C.A.R, britiske Kindness, irske Girl Band og danske Rangeklods. Og en hel haug med andre, da.

1

– OKTOBER 2015

37


JEDI MIND TRICKS

UTELIV ANBEFALINGER

ROCKEFELLER • 2.11. Bill. kr. 350,-. 18 år leg.

Support: CHOIR OF YOUNG BELIEVERS

NON PHIXION

Sentrum Scene søndag 25. oktober Bill. kr. 350,-. 18 år leg.

TROND-VIGGO TORGERSEN TORE SAGEN

ROCKEFELLER TIRSDAG 3. ”Skyggebokser” ute NOVEMBER nå! Bill. kr. 250,- / 200,- (student). 18 år leg.

12.1: TROND-VIGGO TORGERSEN SIGRID BONDE TUSVIK

Special guest: COMET KID Support: CEZINANDO

SENTRUM SCENE

Fredag 6. & lørdag 7. november Bill. kr. 350,-. 18 år leg.

sentrum scene tirsdag 10.11.

DAGSAVISEN

“Depression Cherry” ute nå!

ENSLAVED BrukBar/Blæst (Trondheim), 22. oktober. Glem klippfisk, glem laks – det er black metal som er det som gjør Norge kjent ute i resten av verden, og gjør at «blackpackere» fra alle verdenshjørner kommer til landet for å lære om Grieg, Burzum, stavkirker og fjorder. I kjølvannet av sitt siste album «RIITIIR» (2012) turnerte Enslaved flittig, og med utgivelsen av årets «In Times», det progressive black metal-bandets trettende plate, er de tilbake på veien igjen. Torsdag 22. blir det beinhardt på BrukBar. Så får D.D.E. ha det så godt i mellomtiden.

1

ROCKEFELLER - LØRDAG 7.11. BILL. KR. 250,-. 18 ÅR LEG.

“Snow” ute nå!

AFTENPOSTEN GAFFA

Bill. kr. 320,-. 18 år leg.

KID INK KAKKMADDAFAKKA Rockefeller (Oslo), 17. oktober. Med ti år på baken (og til tider omtrent like mange medlemmer) er bergensbandet Kakkmaddafakka etter hvert som veteraner å regne. Bandet som de senere årene har satset på heftig turnévirksomhet i utlandet har omtrent gjort prestisje i å spille i hjembyen (og -landet) så sjeldent som mulig. De er for opptatte med å spille i Spania, Tyskland, Mexico og hvor det nå er de sist har blitt allemannseie, til å kjøre rundt på norske Europa-veier i grisgrendte strøk. Sist NATT&DAG så dem spille var i fjor høst, foran et ekstatisk Studentersamfunnet i Trondheim. Grip sjansen til å se livefavorittene i hovedstaden, så slipper du dra hele veien til Madrid.

1

ROCKEFELLER

TORSDAG 12. NOVEMBER BILL. KR. 290,-. 18 ÅR LEG. 38

ROCKEFELLER // 17.11. Bill. kr. 265,-. 18 år leg.

– OKTOBER 2015

Forsalg: www.rockefeller.no, Narvesen, 7-Eleven, tlf. 815 33 133. NB! Bill.avg.


MØSTER! Tou Scene (Stavanger), 9. oktober Møster! er supergruppen til Norges utvilsomme saksofon-konge, Kjetil Møster, og ble for alvor kjent da de spilte på Øya i sommer. Møster – mannen, ikke bandet – har en glimrende CV: I tillegg til å være fast medlem av Datarock i mange år, har han spilt sax med størrelser som Pat Metheny, Röyksopp og Robyn og King Midas. I Møster! har han også med seg Nikolai Eilertsen og Motorpsychotjommiene Hans Magnus Ryan og Kenneth Kapstad, og sammen spiller de veldig bra, rockete jazz. Det er ikke så mange band som kan komme unna med et utropstegn, men her er det faktisk greit. Oppmøteplikt, utropstegnsplikt og pliktig legg i døra, sikkert.

1

REVOLVER OKTOBER 2015 2

215 Kr - 20 År - 21.00

Septic Order presents: AURA NOIR

23

50 Kr - 20 År - 23.00

100 Kr - 20 År - 21.00

KLUBB: OSLO FØNK 3 8

9 10 LARS VAULAR Rockefeller (Oslo), 16. oktober. Selv om vi har lyttet ihjel Lars’ diskografi har det ikke lykkes oss mange ganger å se landets største rapper live, skjønt anledningene har bydd seg som perler på en snor. Senest i sommer har ordsmeden levert en overlegen seiersgang av konserter fra Øya-festivalen i Oslo til Koengen i Bergen (du vet, der Rolling Stones spiller). Etter at Åsane-rapperens femte soloalbum «1001 Hjem» ble gitt ut i 2013, som vanlig til stående ovasjoner, har han den siste tiden gitt seg EP-formatet i kast, og er i skrivende stund i ferd med å legge kronen på verket i siste delen av den tredelte minialbumserien «666». Vaular gjør akkurat som han vil og klarer på samme tid å beholde en respektabel kunstnerisk integritet. Slike finnes det ikke mange av.

1

16 17

GIRLS GUNS & GLORY + RATTLERS

50 Kr - 20 År - 23.00

PSYCHWARD CLUB

24

165 Kr - 20 År - 21.00

FLIGHT release konsert + Support 50 Kr - 20 År - 23.00

165 Kr - 20 År - 21.00

KLUBB: KJØSS KATTA

50 Kr - 20 År - 23.00

BARREN WOMB + HYMN + KLUBB DISKORAMA 50 Kr - 20 År - 23.00

30

THE CHEATERS + KLUBB: POP NOIR TELEPATHE (US) + KLUBB: TOO MANY GIRLS 50 Kr - 20 År - 23.00

DJEVEL + KLUBB: SYNDENS PØL

TBA Kr - 20 År

HALLOWEEN FEST 50 Kr - 20 År - 23.00

KLUBB: DISKORDANS

100 Kr - 20 År - 22.00

165 Kr - 20 År - 21.00

165 Kr - 20 År - 20.00

IN GOWAN RING (US, St. Edmunds Church) 165 Kr - 20 År - 21.00

OPF Kick-off: CAMERA (DE) + MOTORSEGLER + DJs 165 Kr - 20 År - 21.00

50 Kr - 20 År - 23.00

DIE WITH YOUR BOOTS ON DJS +

31

165 Kr - 20 År - 21.00

GENGAHR (UK) + OSCAR (UK) 50 Kr - 20 År - 23.00

KLUBB: KOSO CRYPT x DJ SVANI

BILLETTER: www.hoopla.no

KOMMENDE KONSERTER: IN GOWAN RING, DØDHEIMSGARD, CRAFT SPELLS, FOLLAKZOID, MIKE KROL, NECROPHOBIC, HO99O9, CRAFT SPELLS + ALASDAIR ROBERTS, NECROPHOBIC RINGO DEATHSTARR, BEASTO BLANCO, FOLLAKZOID, BLOOD RED THRONE SINGAPORE SLING + LE CORBEAU, THE UNDERGROUND YOUTH + CLOSING EYES – OKTOBER 2015

Spis på Mission Taco: Man - Fre 15-22, Lør 13-22, Søn 13-20 Drikk på Revolver bar hver dag 18.00-03.00 (Fre & Lør 16.00-03.00)

39


SKAMMER

SEG!

SPIS, DRIKK VæR GLAD Premiere: OG 5. november 2015 PÅ LATTER! P Å

L A T T E R

A K E R

SPIS

DRIKK

GUIDE MAT

LE

B R Y G G E

S TA N D U P N O R G E P R E S E N T E R E R

T U S& V I K T Ø N N E

SKAMMER

SEG!

VG

Premiere: 5. november 2015

vinnenr2015!

P Å

L AT T E R

A K E R

BA

B R Y G G E

Komiprise

omste! årets Mors

Premiere 05. november

Premiere 01. oktober

ulelatter 2015 J STAND UP NORGE PRESENTERER

Espen Beranek Holm

Cecilie Steinmann Neess

BRYGGEN ASIAN COOKING Øvre Bakklandet 66, Trondheim Med sin eksklusive innredning og sans for kvalitetsvarer fra Asia kombinert med kortreiste godsaker, har Bryggen klart å etablere seg som en av de beste restaurantene i Trondheim, både når det kommer til tradisjonelle asiatiske retter og ikke minst byens beste sushi.

5

LYSVERKET Rasmus Meyers allé 9, Bergen Lysverket er kanskje det nærmeste man kommer en Michelin-stjerne i Bergen noensinne. Barmenyen deres er for øvrig alene en grunn til å tilbringe en hel kveld her, uten å nødvendigvis jobbe seg gjennom en niretter.

6

TIJUANA KJØKKEN & TIKI BAR Thorvald Meyers gate 61, Oslo Det rikholdige romog tequiladominerte drinkkartet – servert i mugger – på Tijuana Kjøkken & Tiki Bar imponerer. Tacoen når imidlertid ikke helt til topp.

Presenterer

4

Billetter på telefon: 23 11 88 00 / 815 33 133 / Billetter på nett: www.latter.no / www.billettservice.no / Hotellpakker: 06154 / www.showpakker.no Billetter på telefon: 23 11 88 00 / 815 33 133 / Billetter på nett: www.latter.no / www.billettservice.no / Hotellpakker: 06154 / www.showpakker.no

Premiere 04. november

Premiere 28. januar

BOOK KOMIKER ELLER KONFERANSIER TIL DITT JULEBORD STAND UP PÅ KLUBBSCENEN

Vi leverer alt av underholdning i hele landet. hjertelig velkommen til oss på Latter. Ring Stand Up Norge på 23 11 88 20 – For mer info se: www.standup.no

5

STAND UP PÅ KLUBBSCENEN TIRSDAG, FREDAG OG LØRDAG

latter.no

pluss STAND UP PÅ KLUBBSCENEN

Student 100,-

DAGBLADET

KL. 18:30 & 21:30

Spilles 27. & 28. oktober

AFTENPOSTEN

TE E! SIS NS

Spilles 15.–31. oktober JA S

TANGO BAR&KJØKKEN Nedre Strandgate 25, Stavanger Bestill tre retter, eller tre retter med ost, samt vinpakke; resten overlater du til kokker og servitører. Er det ikke tid og anledning til den store festmiddagen, så anbefaler vi byens beste pizza som de passende nok serverer i baren.

5

Pr. billett 165,-

mange flere

DØGNVILL Skagen 16, Stavanger Mens så godt som alle restaurantene i Stavanger serverer burger med ost, bacon og pommes frites – til frekke priser – har Døgnvill tatt sjansen på å lage en burgersjappe med et variert utvalg burgere akkompagnert av topp tilbehør.

5 komikere hver kveld!

Spilles nå!

Billetter: 23 11 88 00/www.billettservice.no Hotellpakker: 06154/www.showpakker.no For mer info: www.latter.no

KRINGKASTINGSORKESTRET NRK Store studio fredag 9. oktober kl. 18.00

KORK I STORE STUDIO 1

Kolbjørn Holthe, leder - Ingrid Andsnes, piano Wolfgang A. Mozart: Klaverkonsert nr. 12 i A-dur Franz Schubert: Symfoni nr. 9, ”Den store” Oslo domkirke fredag 16. oktober kl. 19.30

KNUT NYSTEDT: APOCALYPSIS JOANNIS

Håkon Daniel Nystedt, dirigent Oslo kammerkor, Schola Cantorum Oslo Voices, Kammerkoret Nova

Universitetets aula 22. oktober kl. 19.30

TORSDAGSLIVE

UNA PIZZERIA E BAR Beddingen 14, Trondheim Der majoriteten av restauranter med italienskklingend navn preges av boksemat-topping, mistenkelig mange oppføringer på menyen og et rødvinsutvalg i krisetilstand, er Unas meny uten de vanlige skrivefeilene, pizzaen kommer fra en sentralt plassert steinovn og kelnernes vinkunnskaper er overbevisende.

5

SMIA Opplandsgata 19, Oslo Sannsynligvis det beste stedet å ta med en date i Oslo – det er utenfor allfarvei, men likevel sentralt plassert midt på idylliske Vålerenga. Smia legger ambisiøst opp til å både servere á la carte og ha to menyer med en tre- og en femretter og alt holder høyt nivå.

5

LE BENJAMIN Søndre gate 6, Oslo Fantastiske råvarer, teknisk perfekt og til og med noen originale vrier på den gourmetpimpa klassiske rustikke franske maten. En definitiv favoritt blant byens beste kokker. Kunnskapsrike og hyggelige servitører leverer hovedstadens beste service.

6

François Leleux, dirigent og obo Wolfgang A. Mozart: Symfoni nr. 25 i g-moll Johan N. Hummel: Introduksjon, tema & variasjoner Georges Bizet: Symfoni i C-dur

EGON Byporten, Oslo Et skrekk-kabinett. Egon Byporten er restauranten med høyest omsetning i Norge, men opplevelsen er påtatt hjemmekoselig, masseprodusert, dyr og fullstendig smakløs. Kombinasjonen av falsk hjemmekos og effektiv butikk blir så fremtredende at stemningen ikke er til å holde ut.

1

NRK Store studio onsdag 11. november kl. 19.30

KORK I STORE STUDIO 2

Christian Eggen, dirigent - Sveinung Bjelland, piano Frédéric Chopin: Pianokonsert nr. 1 Carl Nielsen: Symfoni nr. 1 NRK Store studio onsd. 18. og torsd. 19. november kl. 19.30

COME SHINE og KORK Erlend Skomsvoll, k.mester

BARE PÅ 13 Torgallmenningen 13, Bergen Bare på 13 har jævlig mye sjel, og baller til å gjøre hva de vil, enten det betyr kompromissløse viner eller å servere de mest underlige kombinasjoner. Og det til 200 spenn for en treretters lunsj eller femretters middag til 500 – sjelden kost!

6 ARAKATAKA Mariboes gate 7, Oslo Arakataka har lenge vært den restauranten i Oslo hvor du får best mat per krone. Dette stemmer fortsatt, selv om Fauna, Lokk og Le Benjamin puster Arakataka i nakken. Arakataka leverer. Alltid.

6 40

nrk.no/kork

– OKTOBER 2015


FOTO: Robert Atanasovski/Afp/NTB Scanpix

FOLK I NØD SKAL HA HJELP! Hjelp oss å gi akutt nødhjelp til flyktningene i Europa og i landene rundt. Send AKUTT til 2468 (200 kr) eller konto 1602.40.26535


REDINK Foto: Jimmy Linus

VIS AT DU FØLGER MED

MAT ANMELDELSE

KJERNEKAR

EN KJERNEKAR FØLGER MED LITT EKSTRA GJØR DU? 40 prosent av alle anmeldte voldtekter skjer i forbindelse med fest, i situasjoner hvor begge parter er beruset. Alle kan miste kontrollen. Unngå at vennene dine gjør eller blir utsatt for noe som vil prege dem i mange år fremover. Følg med. Vis at du følger med på facebook.no/kjernekar

«

Dette stedet minner meg om leiligheten jeg bodde i da jeg var i Legoland.

MIKROBRYGGE Hvem skulle trodd av Oslos første kaffebar med fokus på mikrobrygget øl, vinyl og ordspill OGSÅ har fokus på boning og heiser? TEKST KETSJUP & SENNEP – Er det her ja! Jeg har jo hørt om Valhall! Ketsjup styrte en sølvgrå tandemsykkel som passerte et nybygd parkeringshus og forsvant ned i en skyggefull dal. – Vulkan heter det. Valhall? Du blander sammen Vulkan og det der, svarte Sennep fra baksetet og pekte på Mathallen. Sykkelen stoppet utenfor kveldens destinasjon: Hendrix Ibsen, som i følge seg selv er «Oslos første kaffebar som også har fokus på mikrobrygget øl og vinyl». Det var derfor ikke veldig sjokkerende at skiltet utenfor lokalet sa «Bob Dylan på nordnorsk kl. 20». Den nordnorske Dylan-duoen lokket fra scenen, men Ketsjup & Sennep strente straks strakt høyre i retning toalettene: Ketsjup hadde akkurat spist en kebab til frokost, og måtte sjekke om han hadde bæsja på seg. Det hadde han ikke, og de to tok omsider plass i trappa bakerst i lokalet. På veggen trakk stedets logo oppmerksomheten deres mot seg: Henrik Ibsen, bare med svart afro.

1

LARS LILLO-LAHLUM – Det er jo ikke fifty fifty i det hele tatt, det er mye mer Ibsen enn Hendrix. Henrik

42

– OKTOBER 2015

Ixen, burde det hett, sa Sennep. – Ja. Eller Jimmy Henrik, sa Ketsjup. – Nei, ikke det, sa Sennep. – Eller Lars Saabye Kristiansen? foreslo Ketsjup. – Kristiansen som i Kjartan Kristiansen i Dum Dum Boys? spurte Sennep. – Ja, svarte Ketsjup. – Mhm. Eller Lars Lillo-Lahlum, sa Sennep. – Lars … Vaular, sa Ketsjup. En blanding av Lars Saabye Christensen og Lars Vaular. – Eller Tom Stalsberg. En blanding av Happy-Tom i Turboneger og Tom Stalsberg i Dagbladet, fortsatte han. Hverken Ketsjup eller Sennep hadde mer å si om temaet, og det ble stille et øyeblikk. De kjøpte en vanlig øl til en vanlig pris, og så seg litt rundt. – Dette stedet minner meg om leiligheten jeg bodde i da jeg var i Legoland, sa Sennep. – Bodde du i Legoland? spurte Ketsjup interessert. – Ikke i Legoland, men i den danske byen Kolding. Stilen er lik, sa Sennep. Hadde han hatt et estetisk begrepsapparat kunne han funnet på å kalle den hytte-minimalistisk. Samtidig var resten av bygget – alt rundt baren – utvilsomt et slags kontor.


ET VINØL BONING AV GRUS – Ikke at jeg noen sinne har hatt jobb, men å være her føles som å være på jobb. At man er i kjelleren på en jobb, sa Ketsjup. – Du er jo på jobb, Ketsjup! Men jeg skjønner hva du mener. Det er noe med gulvet. Veldig bone-vennlig. – Ja, veldig. Hva er det de har gjort, a? Tatt sement, litt korn eller grus og så har de … Hva er det de har gjort for å få det så blankt, a? – De har vel bona, da? – Man boner ikke vekk grus uten videre, sa Ketsjup bestemt. I etasjen over, som var synlig fra Ketsjup & Senneps plass i trappeoppgangen bakerst i lokalet, gjorde noen papptallerkener jobben som kunst på veggene. Tallerkenene omkranset en stor alarm av noe slag (sannsynligvis en innbruddsalarm). De så på med forvirret beundring i det en rekke indianere vasket papptallerkenkunsten. – Da har man sett alt, sa Ketsjup rolig. EN HEISATUR Sennep begynte å bli rastløs, og gikk for å se seg litt rundt. Rundt hjørnet under trappa fant han en heis. Ikke en hvilken som helst heis, det kunne se ut som en topp moderne vareheis. En NTD A1000. Han stormet tilbake til Ketsjup. – Ketsjup, de har en diger, toppmoderne vareheis rundt hjørnet her! Kom!

«

Vi sendte våre nye utestedsanmeldere Ketsjup og Sennep, to helt vanlige folk, til det nyåpnede utestedet Hendrix Ibsen i Oslo.

Ombord i heisen var det bare gulvet og en halv vegg, der styreknappene var festet, som beveget seg oppover sammen med passasjerene, hvilket betydde at de resterende to og en halv veggene beveget seg – eller rettere sagt IKKE beveget seg, men så ut som om de beveget seg nettopp fordi heisen var det eneste som faktisk beveget seg. Heisen var laget på den måten at den bare beveget seg når man holdt inne knappen, noe som åpnet muligheten for at man kunne stoppe midt mellom to etasjer, og kanskje til og med gå inn i et rart og uoppdaget kontorlandskap, sånn som i filmen Being John Malkovich. Det var imidlertid en annen referanse som meldte seg til tjeneste: Blues Brothers. – Vi er mellom etasje to og tre, we got a full tank of gas, half a pack of cigarettes, it’s dark … and we’re wearing sunglasses. Hit it, sa Ketsjup og presset styreknappen i bånn. Siden heisen ikke hadde tak, begynte taket i enden av heis-sjakten å nærme seg med faretruende hastighet. – Stopper den ikke av seg selv når taket er for nære? spurte Ketsjup nervøst. – Herregud, det hadde vært en utrolig uverdig måte å dø på! – Å dø i en vareheis, på et sted som heter Hendrix Ibsen, til tonene av Dylan på nordnorsk.

En blanding av Happy-Tom i Turboneger og Tom Stalsberg i Dagbladet – OKTOBER 2015

43


www.skulpturbiennale.no

Norsk

KUNST KOMMENTAR

Skulpturbiennale 2015 9. oktober 2015 — 31. januar 2016

Kunsten tilhører

Gunvor Nervold Antonsen / Ingrid Askeland / Emma Brack / Nils Olav Bøe / Runa Carlsen Leander Djønne & Matias Faldbakken / Marius Engh / Mathijs van Geest / HC Gilje Tarje Eikanger Gullaksen / Danuta Haremska / Anna Carin Hedberg & Ebba Moi Johanne Hestvold / Steffen Håndlykken & Ingrid Lønningdal / Toril Johannessen Omar Emanuel Johnsen & Magnhild Øen Nordahl / Janne Kruse / Yngvar Larsen Josefine Lyche / Matthew Quentin Midtskau / Bjørn Mortensen / Suvi Nieminen / Eamon O’Kane Pernille Rosfjord / Aurora Sander (Ellinor Aurora Aasgaard & Bror Sander Berg Størseth) Runa Sandnes / Nils Elvebakk Skalegård / Mikkel Wettre — Kurator: Anne Szefer Karlsen. Utstillingen arrangeres av Norsk Billedhoggerforening i samarbeid med Vigeland-museet.

Vigeland-museet Nobels gate 32, Oslo

FEILSLÅTT IDIOTKRITIKK Er det ikke deilig å ha noen hatere å hate. TEKST EMIL FINNERUD EN LITEN «publikumsskiller» dette: Det er mange som liker å hate Damien Hirst, men spør du meg blir ofte mye av kritikken forutsigbar og kjedelig. Utsagn av typen «hånd i hånd med luksusindustrien», «harry» og «pengemaskineri» avskriver effektivt Hirst som en seriøs samtidskunstner. Store deler av kunstverdenen ligger som kjent til venstre på den politiske aksen. Mer reglen enn unntaket er mange paradoksalt nok låst ideologisk, og klarer sjelden å se verden eller kunst på andre måter enn gjennom «kapitalens øyne», noe som etter mitt skjønn er fattig tekning og begrenser måten å se mennesket og kunst på. Skal man på død og liv snakke om diamantskallen til Hirst i denne konteksten, kan man snarere si at verket stiller betimelige spørsmål nettopp om «verdien» av kapitalen. Det er også en lesning. På den ene siden av bordet har en person blåst av bokstavlig talt hundretalls millioner på et «unyttig» blaff av en weird ide. På den andre siden av bordet blar oppegående folk frem gastronomiske summer for «kjøp» av ideen. Det at hodeskallen tross alt er en weird ide som i levende live nå står utstilt er også et poeng. Det er helt normal praksis for utøvende samtidskunstnere å operere med såkalte idé-lister. Her noterer kunstnerne til enhver tid alle mulige idéer, fra de gjennomførbare til de ikke gjennomførbare. Spør du meg, er jeg helt sikker på at mange kunstnere her i landet har skrevet

1

8

7

«

ned ideer som «skulptur og performanceidé: støp en ti meter høy penis i gull og marmor. Ansett hundre indianere i cowboyhatter til å bygge et mikrosamfunn rundt penisen. Penisen er egentlig symbolet på vestlige dekadens, imperialisme og spekulativ kapitalisme. Daglig skal indianere hylle penisen som om det var en magisk totempæle. Dette fordi penisen … snork, snork, gjesp, zzzzz, etc. etc.» Poenget er at mange kunstnere har utopiske ideer som dette på blokka, som de av økonomiske grunner aldri vil gjennomføre. Men Hirst gjorde det. Han hadde det ikke bare i kjeften eller på blokka. Han lagde den jævla skallen. Det var sikkert ikke en av hans beste ideer eller verk, men han gjorde det fordi han hadde spenna til å gjennomføre, og det er fett. Noe kunst og kunstnerskap har større underholdningsverdi enn andre. Det burde egentlig ikke bli sett ned på. Underholdning kan, som et hvilket som helst annet fenomen, innholde mye bra rent konseptuelt. Å konsekvent utelukke det som et kunstnerisk verktøy av «politiske, moralske og estetiske» grunner blir på grensen til pretensiøst. I mine øyne burde flere «seriøse» kunstnere som en tommelfingerregel tenke mer underholdning, ikke mindre. Ser man på ytterpunktene, foretrekker jeg diamantskalle voktet av politi med gunnere any fucking day fremfor nok en snor på gulvet, noe grisete gips-dritt eller en immateriell narsissistisk amatør-performance. Damien Hirst er et godt eksempel på at jeg hater folkene som hater ham, mer enn jeg hater kunstneren og kunstverket.

Daglig skal indianere hylle penisen som om det var en magisk totempæle. Dette fordi penisen … snork, snork, gjesp, zzzzz, etc. etc. 44

– OKTOBER 2015


GUIDE

ANBEFALT

TORE REISCH «Re-Remembering» Galleri Ram, 1. oktober – 1. november Lukten av furu og lyden av øks er i følge galleriet pekepinner på kunstnerens arbeider. Vi sier oss langt på vei enig. Anbefales!

«UTSNITT», DAG MARIUS HESTVIK RAKE visningsrom, 2. – 11. oktober. Tidlig i 2015 inviterte RAKE kunstnere fra hele landet til å søke om utstillingsplass på vegne av en kollega. En sympatisk og annerledes gest! Som alltid med denne typen ukonvensjolle invitasjoner er det noen som sender inn artige og mystiske pek. Søknaden på vegne av Dag Marius Hestvik er ført i pennen av den kjente kunstneren og «altmuligmannen» Terje Nicolaisen. Men hvem faen er egentlig Dag Marius Hestvik? Nettopp det er litt av kjernen i denne utstillingen. Ifølge galleriet kom uvanlig nok søknaden fra Terje Nicolaisen i posten, og ikke elektronisk. I konvolutten lå tre sider. To var tilsynelatende revet ut av et motemagasin, mens den tredje var et formelt brev med teksten: «Dag Marius Hestvik er en jævla interessant kunstner». I tillegg til denne påstanden, eller konstateringen, var det også nedskrevet et Google-søk på kunstnerens navn. Dette søket var nesten resultatløst. Hestvik har etterlatt seg oppsiktsvekkende få digitale spor. Det ferskeste og eneste andre sporet de fant om Dag Marius som billedkunstner, var en kreditering som én av åtti utstillere i gruppeutstillingen «ad lib» ved LKV i 2001. Et litt dypere dykk ned i verdensveven ga avkastning, om enn begrenset: Hestvik var én av to medlemmer i Vega Menighet, en duo som utga en singel i 1981. Singelen oppnådde en 2. plass på hitlisten i Nye Takter! Rare greier. Mangelen på relevant informasjon gjør meg, i likhet med galleriet, oppstemt og nysgjerrig. Samtlige ser frem til å erfare hvem denne Dag Marius er, hvis han i det hele tatt eksisterer. Hundre poeng i partyalmanakken for en annerledes og humoristisk måte å kuratere på.

1

JAMES HOFF «To Any Reader, Hide Awhile (Wait), the Curtain Remembers a Useless Landscape» VI, VII, 18. september – 25. oktober James Hoffs kobberetsninger på glassfiber ser utrolige raffe ut. Anbefales! MARTIN SÆTHER & TARALD WASSVIK Hordaland Kunstsenter, 19. september – 8. november Etter hva jeg skjønner er premisset oppvekst og året kunstnerne er født. Tilsynelatende en utstilling fylt av angst, nostalgi, Tsjernobyl og jappetid. ROALD KYLLINGSTAD Galleri Opdahl, 20. september – 18. oktober Vanvittig bra utførte pasteller. Motivene er ofte hentet fra butikkvinduer og interiører. Fotorealisme og hyperrealisme av ypperste klasse. Anbefales! LORCK SCHIVE KUNSTPRIS 2015 Trondheim kunstmuseum, 24. september – 28. februar En heldig sjel går en varm og god vinter i møte, med tegnestifter og noko attåt. Men kanskje litt kjedelige nominasjoner, eller? TRØNDELAGSUTSTILLINGEN Trøndelag Senter for Samtidskunst, 19. september – 11. november Hvem, hva, hvor står i fokus på disse landsdelutstillingene. Blir aldri helt klok på dette konseptet, men ok, la gå.

PER INGE BJØRLO Kunstnerforbundet, 22. oktober – 22. november. Bjørlo er en pionér i norsk kunstliv, både når det gjelder grafikk og installasjonskunst, og en av våre personlige favoritter. Dønn ærlig, personlig, upretensiøs, usentimental og sjeldent talentfull. I stort format vektlegger Bjørlo det fysiske og sanselige i verket. Et av hans arbeider, «Rom én», regnes i dag som gjennombruddet for den norske installasjonskunsten og ble kåret til et av Morgenbladets 12 viktigste kunstverk. Dette blir bra.

1

VIGELAND + MUNCH, «BAK MYTENE», Munchmuseet, 3. oktober – 17 januar, 2016. Gammal reaksjonær nazirass møter morsom moderne angster. Fiender, konkurrenter og loverboys.

1

NIKLAS ADAM Lydgalleriet, 1. – 25. oktober Mye morsomme titler på Adams arbeider. Hør bare her: «Vifte Med Stanniol Ovenpå Fjernsyn» og «Hjemfalden til tiden og tilfældige udvalgte kombinationer». «GOOD MORNING AMERICA» Astrup Fearnley Museet, 16. oktober – 31. januar. Museet fortsetter sine sedvanlige og årelange undersøkelser av byer og land. Kan vi håpe på et lite avbrekk fra denne praksisen snart? Så interessant er vel ikke den geografiske plasseringen til en kunstner eller en «tendens»? GALLERI GANN 10 ÅR Galleri Gann, 26. september – 11. november Jubileumsutstillinger er alltids greit å få med seg. Solide navn som Per Inge Bjørlo, Bjørn Ransve og Vibeke Slyngstad står på programmet. TEKST EMIL FINNERUD

– OKTOBER 2015

45


GUIDE

SCENE KOMMENTAR

ANBEFALT

HELIKOPTER Angela Betzien Nationaltheatret, 10. oktober – 19. november Teater i sjangeren «svart komedie», hvor overbeskyttende, samvittighetsfulle foreldre må innse det faktum at verden er et urettferdig, kaotisk sted og at ingenting de gjør eller kjøper kan endre det faktum. KLASSEN VÅR Tadeusz Slobodzianek Nationaltheatret, 25. september – 2. november Klasserommet som et mikrokosmos hvor du på nært hold kan studere mekanismene som ledet til andre verdenskrigs mange uhyrligheter. DEN STUNDESLØSE Ludvig Holberg Den Nationale Scene, 23. – 24. oktober En klassiker! Det handler altså om en stundesløs fyr. Det vil si, en som er «urolig og rastløs og ikke rigtig får udrettet noget selvom vedkommende tilsyneladende er i stadig aktivitet». Høres det kjent ut?

TEATEREKSPERIMENTØRER Teatervitenskapen gror inn i samtiden. TEKST TORA OPTUN DEBATTEN OM hvorfor faget teatervitenskap fikk navnet teatervitenskap og ikke teaterstudier dukker opp fra tid til annen. Hvordan kan et fag som handler om teater leve opp til alle de strenge kriteriene som kreves for å kalle seg vitenskap? Er det slik at teatervitenskapens hang til å fake vitenskapelighet lå bak når UiO begynte å tvile på fagets eksistensberettigelse? Eller, var det heller resultatet av en krise som skyldes at new public management har skadeskutt humaniora? Det siste er nok mest sannsynlig. Dessuten finnes det mange eksempler på teatervitere som har en mer eller mindre vitenskapelig tilnærming til faget, for eksempel ved å koble elektroder på publikum for å måle effekten av diverse scenekunster på hjernen. Også teaterhistorien er befolket med vitenskapelig anlagte kunstneriske innovatører. Én av dem er polakken Jerzy Grotowski. Jerzy begynte sin karriere som elev av Stanislavskij, som også drev med funderinger av det teoretisk-praktiske slaget. Målet var å finne frem til den beste måten for skuespillere å komme frem til en karakters indre psykologiske motivasjon for sine handlinger. Jerzy var mindre opptatt av psykologi og mer opptatt av hvordan det fysiske og det mentale henger sammen. Og heller enn å lage teaterkunst, ble han ganske tidlig opptatt av å avdekke antropologiske røtter til teateret og hva de betyr. Jerzy brukte derfor store deler av sitt liv på å reise land og strand rundt for å foreta undersøkelser av det som på fagspråket omtales som de psykofysiologiske virkningene av å se/skape bestemte

1

«

46

bevegelser, lyder, ansiktsuttrykk osv, med det overordnede mål for øye å finne frem til, eller i de minste skissere opp, et slags transkulturelt ikke-språklig teateruttrykk. Grotowski levde et langt liv og eksperimentene hans varierte i stil. I 1980 deltok teaterviteren Richard Schechner på et eksperiment som fant sted dypt inne i de polske skoger. Mange av tingene de gjorde der i skauen fremstår som nokså vissvassete forsøk på å bli ett med naturen. De kravla inn mellom bregner, klemte på trær, snurra rundt sin egen akse til de spydde og bevega seg sakte rundt i en sirkel til lyden av en tromme, antagelig av typen bongo. Men ethvert forsøk på å romantisere eller tenke for mye omkring det de foretok seg i skogen ble visstnok slått hardt ned på av Grotowskis medarbeidere. Grotowski var opptatt av en slags no-nonsense undersøkelse av kroppen – en slags «ubevisst» mindfullness – hvor greia var at du bare skulle gjøre ting uten å tolke for mye eller spekulere for mye i verdien av det du gjorde. Resultatene av Grotowskis mange eksperimenter er omdiskuterte, men det er et ubestridelig faktum at hans eksperimenter har påvirket utrolig mange scenekunstnere og performere, og vi kan se spor av denne påvirkningen i minst to forestillinger denne teaterhøsten. Det tydeligste eksemplet er Odin Teateret som vender tilbake for å feire 25 års dagen til Black Box Teater i Oslo. Grunnleggeren Eugeno Barba gikk i lære hos Grotowski, og i tillegg til å lage scenekunst bedriver teateret utforskende virksomhet hvor de, som Grotowski, blant annet er opptatt av å studere teaterets nære forbindelse til ritualer og myter.

Teaterhistorien er befolket med vitenskapelig anlagte kunstneriske innovatører. – OKTOBER 2015

SUPERNATURNAL Simone Aughterlony, Antonija Livingstone, Hahn Rowe Teaterhuset Avant Garden, 31. oktober – 1. november Denne danseforestillingen omtales som en heftig debatt som tar for seg det komplekse forholdet mellom politiske, økonomiske, og sosiale faktorer i lys av dyptliggende spørsmål om miljø, økologi og bærekraftighet. Her vil skaperne forsøke å «omorganisere den hierarkiske inndelingen som styrer tankene og sansningene våre», visstnok ved å «leke med det materielle og immaterielle». Dette høres unektelig ganske komplekst ut, særlig dersom det er lenge siden du leste Derridas kritikk av Saussure. Men altså, gjennom denne leken skapes det forhåpentligvis en antydning til en mer villmarks/villniss-aktig struktur hvor en «pluralitet av agenter» kan fremstå frigjort fra det ontologiske hierarkiet og hvor den binære todelingen av natur og kultur oppheves. Fremdeles forvirret. Vel, det handler om å destabilisere vante og dominerende forestillinger om kropp, natur, kultur, men også porno og de glidende overgangene mellom å bli kåt og gjøre noen kåte.

1

HELLEMYRSFOLKET Amalie Skram Den Nationale Scene, 5. november – 31. desember Nå har du nok en gang mulighet til å se musikalversjonen av Skrams brutale naturalistiske skildringer av arvesynd, familiekonflikter, tro og tvil, og den generelle fortvilelse som kommer av fattigdom. DET KRONISKE LIV Odin Teatret Black Box, 6. – 8. november Legenden Eugeno Barba og Odin Teatret gjester Black Box. En forestilling for både teatervitere og teateruvitende. COSMIC BODY Ingri Fiksdal Black Box Teater, 28. oktober – 9. november Teaterhuset Avantgarden, 12. – 13. november Forbered deg på desorientering av dine sanseapparat samt post-forestillings filosofisk refleksjon omkring spørsmål av typen: Hva er det som forårsaker endringer i min bevissthetstilstand?

SOLARIS KORRIGERT Øyvind Rimbereid Det Norske Teatret, 16. – 24. oktober Øyvind Rimbereids 34 siders dikt Solaris Korrigert skildrer et liv i Stavgersand i år 2480. Gitt at diktet beskriver en tilværelse hvor oljen har tatt slutt og diverse katastrofer har gjort jorden ubeboelig samt hvordan menneskene nå forbereder seg på et liv i de tomme oljebrønnene under havets overflate, er det kanskje passende at diktet beskrives med dette motsetningsparet: «apokalyptisk utopi». Diktet er skrevet på et språk som vil få språkforsker Sylfest Lomheim til å skrike «kva var det eg sa!»; en blanding av norsk og engelsk. Men siden katastrofen, ifølge Lomheimen, allerede har inntruffet, og vårt språk er besudlet, kan vi trøste oss med

1

ROBINSON Nina Godtlibsen og Bjørn Ravn Carlsen Rogaland Teater, 5. september – 31. oktober En moderne Robinson Crusoe-lignende fyr sliter med å opprettholde sin «sunne» skepsis til mennesker som ikke ligner ham selv. CARMEN Georges Bizet Den norske Opera og Ballett, 2. – 25. oktober En sexy og tankevekkende opera om en kvinne som setter egen frihet høyere enn alt annet. Calixto Bietos iscenesettelse er makeløst god og Katarina Bradic er completamente amazo som det heter på fagspråket. TEKST TORA OPTUN

HISTORY OF VELOCITY Pedro Gómez-Egaña Bit Teatergarasjen, 19. – 20. oktober Denne teaterforestillinge/installasjonen tar for seg vår tids partikulære tidsfølelse. Vi som er så (u)heldige å leve i moderniteten må vi deale med en teknologidrevet kontinuitet hvor ting stadig oppdateres, forandres, men aldri blir ferdig. Dette kan fra tid til annen History of Velocity undersøker følelsen av at alt beveger seg i en voldsom hastighet rundt deg, mens du selv føler at du sitter helt fast.

1


Menn som har sex med menn bør ta helsesjekk regelmessig Menn som har sex med menn (msm) er blant de som er mest utsatt for å få gonoré, syfilis og hiv i Norge i dag. Blir du smittet ved seksuell kontakt med andre menn, kan du siden smitte din kvinnelige så vel som mannlige partner.

Dersom du har en soi kan dette øke mottageligheten for hivsmitte. Er du hivpositiv vil du lettere kunne smitte andre med hiv dersom du samtidig har en annen soi. Hiv påvises med en enkel blodprøve.

Hiv og andre seksuelt overførbare infeksjoner (soi) trenger ikke gi symptomer. Så selv om du ikke har plager er det viktig at du sjekker deg.

På Olafiaklinikken kan du ta hivtest (anonymt om du ønsker det), sjekke deg for andre soi og få tilbud om vaksine mot smittsom leverbetennelse (hepatitt B).

www.oslo-universitetssykehus.no Velkommen til Olafiaklinikken; Drop-in poliklinikk (ikke timebestilling) mandag kl. 10.45–17.00, tirsdag–fredag kl. 07.45–11.00. Msm drop-in tirsdager fra kl.15.30–19.30 med tilbud om hiv-hurtigtest. Msm sjekketelefon er en direktelinje for timebestilling (912 40 312) som er åpen tirsdag–fredag fra 12.30–15.00. For nærmere informasjon se Olafia.no


MUSIKK ANMELDELSER

DISCLOSURE Caracal UNIVERSAL

Brothers gonna work it out Når begynte man å prate om den vanskelige andreplata som begrep? Når begynte man å umiddelbart anta at kritikerroste artister ikke kunne levere noe som er like sterkt som deres første utgivelse? Når begynte man å tvile på et bands utvikling, og ha en generell mistro til popmusikkens slagkraft? Det overstående bør være revnende likegyldig, så lenge popmusikken gjør det den skal: Ikke bare handle om følelsesregisteret «tro, håp, kjærlighet». Det er faktisk håp for andreplata. Vi er ikke på The Loft eller Paradise Garage, eller i England under den eacstacybefengte The Second Summer of Love, men Caracal låter fortsatt dritbra. På papiret er Caracal en våt drøm for pophjertet: The Weeknd, Lorde, Sam Smith, Kwabs, Gregory Porter og Miguel har blant annet meldt seg til tjeneste. Men det er ikke de store stjernene som leverer de sterkeste prestasjonene. The Weeknd åpner Caracal med «Nocturnal» som dessverre aldri blir noe annet enn en anonym åpningslåt. Sam Smith, som underteg-

5

nede begynner å bli litt lei av, fortsetter, før Gregory Porter gjester «Holding On». Det er her plata virkelig begynner, og gir seg ikke heller før den har rundet en time og tolv minutter. Man kan tydelig høre at brødrene Lawrences bidrag på Mary J. Bliges The London Sessions fra i fjor satt sine spor. De er nærmere dette soullandskapet denne

gang enn Settles deep house og garage-influerte 18-års klubb. Det er langsommere, mer melodiorientert enn ren housebeat-jokking. Det er dypere, mørkere, seigere og ganske så deilig i denne omgang. «Hourglass» med den amerikanske neo-soul duoen Lion Babe, «Willing & Abe» med Kwabs, «Superego» med

Nao og «Moving Mountains» med Brendan Reillyog markerer seg spesielt, sammen med singlene «Bang That» og tidligere nevnte «Holding On». Platas lengde fører naturlig med seg en filler eller to, men jevnt over er dette en helstøpt og moden oppfølger til Settle, og en plate som vil holde seg lenger enn forgjengeren. Mathias Mollestad

ANDREAS DAHL

THE NECKS Vertigo Hvis du i nær fremtid skal på date med en særs kultivert person, men egentlig bare har lyst til å se på fotball (det skjer!), kan du, ettersom denne sangen er akkurat 45 minutter lang, late som du har laget en aldri så liten multimediainstallasjon ved å legge denne låten som lydspor andreomgangen. Du får sett på fotball og din langt bedre halvdel vil tro at du har substans. Profitt kaller vi det.

JULIA HOLTER Have You In My Wilderness DOMINO

I Julias skogholter Musikk som av ulike grunner karakteriseres som «kunst-pop» eller liknende, har vanskelig for å unngå fallgruver. Popmusikk er, og skal jo være, så tilgjengelig og umiddelbart at vi ikke trenger kunstnere til den slags. Og ofte prøver de for hardt, og

6

48

ender opp i det pretensiøse eller følelsesløse, som for eksempel hos Owen Pallett, High Places eller Dirty Projectors. Men som Julia Holter viser, kan det også gå den andre veien. Det kan bli strålende. Og Julia Holter, som har studert musikk og greier, har som popartist et register som få andre. Hun skiller seg ut på de fleste områder: melodier, arrangementer, tekster og

– OKTOBER 2015

ikke minst stemme. Og denne gangen utnytter hun det hele til det fulle. På Have You in My Wilderness er lydbildet mer enhetlig enn på den mer eklektiske Loud City Song (2013). Klangfulle strykere er dominerende, men det blir likevel aldri ensformig. Alt her er bra, men noe skiller seg ut. For eksempel «Night song». Der Holters tekster ofte er mystiske og et-

tertenksomme (på ingen måte negativt, det), ender «Night song» sjeldent klart: «what did I do, to make you feel so bad, what did i do, that you would make me feel so bad» synger Holter sårt, over triste og vakre strykere. Hadde hele plata vært sånn, ville det blitt for mye. Men akkurat her er det perfekt. Den etterfølgende, mer optimistiske og uptempo «Everytime Boots» er et annet høydepunkt. På

«Vasquez» er Holter tilbake hos sitt gamle, atmosfærisk jazzete ambient-jeg. Det er velkomment, men heller ikke savnet ellers, på albumets varmere og mer melodiøse sanger. Holters sanger er både storslåtte og intime, både enkle og avanserte på samme tid. Jeg visste ikke at jeg ønsket meg det, men nå vet jeg ikke hva jeg ønsker meg mer. Torgeir Holljen Thon

LOW Ones And Sixes Måtte denne gjengen aldri prøve antidepressiva. JOHN ROBERTS Orah EP J-Rob <3 VERST AKKURAT NÅ: NEW ORDER «Superheated (ft. Brandon Flowers)»


KOMMENTAR

DEERHUNTER Fading Frontier 4AD

Ryddig og resignert «Teenage angst has paid off well, now I’m bored and old» åpner Nirvanas In Utero – en passende, om enn totalt overdreven, beskrivelse av Deerhunter sin bane fra semi-punk og liveopptredener i blodtilsmurte kjoler til smart popmusikk. Riktig nok har de gjort en avsporing underveis – kvartettens forrige album (Monomania) med sin skurrete lyd og tøff-i-tryne innstilling ledet dem tilbake til sine mer bråkte røtter, men Fading Frontier flytter dem trygt tilbake i mer sobre farvann. Åpneren «All The Same» er noe av det aller beste Deerhunter har satt til livet, godt hjulpet av James Cargill (Broadcast) som krydrer med melankolske synth og tape-effekter. «I could leave or I could stay, wouldn’t matter much to me» synger vokalist Bradford Cox med en ubehagelig overbevisende stemme og etablerer den resignerte tonen som henger over hele «Fading Frontier», som om han har lagt ungdommens naivitet bak seg og sett livets til tider meningsløse vesen, kanskje hjulpet av at han i fjor var involvert i en alvorlig bilulykke med påføl-

4

CHRIS LIE Epilogues OSLO RECORDS

KjedeLie Kristoffer Lie, som han egentlig heter, har med sine tidligere utgivelser vært på en reise for å finne seg selv. Debuten Worry No fikk nemlig tyn fra anmelder-Norge for sin overdrevne allsidighet og mangel på identitet. Den vanskelige andreskiva Love Ghost høstet derimot femmere og Spellemannsnominasjoner. Seks år senere indikerer Lies lærekurve og nye etternavn at vi kan forvente oss hans beste og mest personlige utgivelse så langt. Det starter også lovende. Skivas første spor «Struck The Match», har en instrumental med fin intro-vibe over seg.

2

gende depresjon. Disse tankene følges opp videre med bruken av et sample av Bascom Lamar Lunsfords (en av statenes mest undervurderte folkmusikere) glimrende «I Wish I Was A Mole In The Ground» og et knippe andre låter hvor innholdet er fantasier om å forsvinne. Det er først når bandet havner i bakgrunnen og Cox sneier innom materiale som minner mer om hans soloprosjekt Atlas Sound at Fading Frontier svikter. «Living My Life» og «Leather and Wood» rusler avgårde rent og ryddig, men med lite retning. Særlig sistnevnte med sine seks minutter pludring lager for mye luft mellom høydepunktene. «Snakeskin» redder noe av inntrykket med bitende vokal og funky snert og gitarist Lockett Pundt leverer som vanlig brukbart på den ene låten har får på hvert Deerhunter-album (denne gangen har han riktig nok klart å forhandle seg opp til en og en halv med en duett med Cox på «Breaker»), men de når ikke opp til det nivået «All The Same» setter. Dette er en snill firer til et over gjennomsnittet bra album fra et over gjennomsnittet bra band, ikke en sånn skjult forakt-firer som brukes til å mobbe påkostede produksjoner. Andreas Dahl

Halvpompøst og rolig gir den en innbydende sound som kler Lies velkjente falsett og unorske tekstunivers. Videre følger den eksperimentelle musikeren opp med en discopop-låt der vokalen forteller: «Here we go again – This will be different than before». Det viser seg å være korrekt. Som på tidligere utgivelser, er kjærligheten og dens utfordringer skivas hovedtematikk, men på Epilogues blir det likevel litt annerledes enn hva Lie har gjort før. I sitt comeback viser det seg at 32-åringen har lagt sin urbane fortid på hylla og lar sangstemmen pryde alle skivas ti spor. Se bort fra låta «If you hear this song», som har en akustisk gitar-instrumental, så består faktisk skivas resterende ni låter

KOMMENTAR:

MINDRE MANSPLAINING I MONITOR! Den nedlatende tonen kunne knapt vært tydeligere i Aftenpostens anmeldelse av Ryan Adams coverversjon av 1989. I fjor ga Taylor Swift ut popalbumet 1989. For noen uker siden ble det kjent at gitarmannen Ryan Adams skulle covre hele jævla plata. Jeg digger Ryan Adams, jeg DIGGER Taylor Swift, og tenkte: Så kult! Det skal bli morsomt å høre disse sangene i en annen sammenheng. I magasinet The New Statesman skriver Anna Leszkiewicz hvordan prosjektet har blitt mottatt. Flere anmeldere foretrekker Adams’ versjon fremfor Swifts original, og Leszkiewicz påpeker at mange av dem faktisk går så langt som å mansplaine Swifts egne sanger til henne. Da jeg leste Svein Andersens anmeldelse av albumet i Aftenposten, skjønte jeg at det beste eksempelet på denne nedlatende praksisen var å finne her hjemme i Norge. I ingressen skriver Svein Andersen: «Taylor Swift er både en av verdens største popstjerner og en gudbenådet låtskriver». Dette presenteres som et innforstått paradoks: Ja, det er faktisk mulig å være både popstjerne og god låtskriver. Svein Andersen skriver videre: «Countrymusikkens yngling var nå kledd opp, sminket og ferdig med sitt

1

TORGEIR HOLLJEN THON

CHVRCHES «Clearest Blue» «All my friends» av LCD Soundsystem, bare hvis det var Robyn som hadde laget den. LIFE-SIM «I.D.L» PC-musikerne fortsetter å levere. RACHEL PLATTEN «Stand by you» Hvis du trenger å bli litt gira. Eller hvis du trenger noe som er litt perfekt. WAVVES «My Head Hurts» Ikke feil med litt rockete rock også.

av 90-tallsinspirerte synthbeats og en syngende Chris Lie. Den lekne Chris Lee vi fikk høre på godlåta «Nightlife», fra hans debut Worry No i 2008, der han sjonglerte mellom rap og sang, virker dessverre å være død og begravet. Synd for lytterne, og synd for Lies comeback. Chris har nemlig en begrenset vokal, og ti spor med sang og til tider overdreven falsett blir litt slitsomt. At comebackets instrumentaler i tillegg sverger til en noe boyband-aktig sound, gjør at Chris Lie anno 2015 blir mer Espen Eckbo i Boyzvoice enn The Weeknd. Epilogues blir dessverre et pretensiøst ballademaraton uten oppturer. Der andreskiva Love Ghost tok et skritt frem, tar Epilogues tre tilbake. Remi Ramsland

NEW ORDER Music Complete MUTE

Famlende forsøk Tiden har fart pent med New Order. Det de har funnet på etter milleniumskiftet har blitt tatt i mot med åpne armer samtidig som den glimrende rekken Movement (1981), Power, Corruption & Lies (1983), Low-Life (1985), Brotherhood (1986) og Technique (1989) fortjent har nådd klassikerstatus. Den klassiske «de burde ha gitt seg» har aldri kommet – og hvorfor skulle den det? Å fortelle musikere som gjør jobben sin (gi ut musikk) at de skal slutte å gjøre jobben sin er ikke en særlig gangbar måte å gå gjennom livet på. Så var det Music Complete da. Den åpner svakt. «Restless» oser radiosingel (noe

2

artistiske hamskifte. I en slik setting er det fort gjort å miste av syne kvaliteten på hennes sanger i den sterkt strukturerte og superkommersielle popproduksjonen de er ikledd». «Kledd opp og sminket»? Kunne misogynien vært tydeligere? Swift fremstilles feilaktig som en dukke. Ja, hun spiller på utseendet og sex, men det er aldri tvil om at det er hennes valg. Hun er fullstendig klar over hva hun gjør. Og hvorfor gjør den hyperkommersielle pop-settingen at man fort mister syne av kvaliteten i sangene? Den eneste forklaringen er at man er underliggende partisk på vegne av rock, med tilhørende fordommer mot popmusikk: Sanger kan være gode, men ikke i pop-drakt. «Der teamet rundt Swift gir sangene en stramhet og

rytmisk lekenhet, tar Adams sangene tilbake til et stillere og enklere rom,» skriver Andersen. Ved å tilegne «teamet rundt Swift» viktighet fratar han Swift kontrollen over sitt eget produkt. Det er uvisst hvorfor dette «stillere og enklere rommet» gjør sangene bedre. Men det er tydelig at Svein Andersen har en musikalsk idealtype: Den såre mannen med gitaren. Det er først når sanger veies mot dette idealet at deres styrke (eller svakhet) avsløres. Andersen avslutter med å konstatere at Swift selv har «vist stor begeistring for hva han har gjort med hennes sanger. Noe annet ville vært uforståelig». Det er enda godt at du skjønner at Adams gjør sangene dine bedre enn deg, Taylor. Torgeir Holljen Thon

den også har blitt). Strykere, akustisk gitar, det males med det bredeste av pensler, men resultatet er lett å glemme. Videre går vi inn i europopterritorium med «Tutti Frutti» og «People On The High Line». Elly Jackson (La Roux) gjester på vokalen og det spares ikke på pianohookene. Glem den mer stramme kokaindrevne sexyheten til Technique, dette er en Granka-løve som jukker sakte på benet ditt mens han visker teksten inn i øret ditt. Vurder selv om det er en bra ting eller ikke. Bernard Summer finner aldri helt formen på Music Complete. På sedvanlig vis leverer han uttrykksløse tekster som «I need your love, i want your love, when your not there, i think of us». En relativt presis beskrivelse av hendelsesforløpet til de

aller fleste kjærlighetsforhold, men ikke stor popkunst. På «Plastic» treffer han imidlertid, i rollen som sint eks, lagt over en Donna Summer og Giorgio Moroder - «I Feel Love»-beat. Resten av albumet når ikke opp til dette høydepunktet, selv ikke når Iggy Pop er med på «Stray Dog», og aller minst når Brandon Flowers gjester på avslutningslåten «Superheated». Se for deg Brandon Flowers og New Order sammen, legg til litt harpe og Telenor Arena, der har du det. Det er ikke særlig pent. Noen ganger er det, uansett hvor hardt du prøver, umulig å ikke sammenligne det som er med det som var. Være seg sirlig post-punk eller smart elektropop, New Order har gjort alt de gjør på Music Complete bedre før. Andreas Dahl

– OKTOBER 2015

49


MUSIKK ANMELDELSER

EMPRESS OF Me TERRIBLE RECORDS

Emponerende «And there’s no one who knows I’m the icon», er siste linje sunget på Empress Ofs debutalbum. Plata heter Me. «Empress of me», er det lett å lese tittelen som, og dermed også som et uttrykk for selvstendighet og myndiggjøring, å tro på seg selv og være på egenhånd. Empress Of består av Lorely Rodriguez, ene og alene. Man forventer kanskje ikke de mest avanserte tekstene på et debutalbum, og det er heller ikke det du får av Empress Of. Tekstene er likevel usedvanlig gode. Det er

6

vanskelig å ikke bli truffet av følelsene som formidles her. Det veksles hele veien mellom avhengighet og uavhengighet: «I just need myself» synger hun i det ene øyeblikket, og «you are everything, everything is you» i det neste. I «Make up» handler det ikke, som tittelen kanskje tilsier, å bli sammen igjen, men om å «make up our own rules». Me er et album som viser hvordan det er mulig å være både sterk og sårbar, streng og naiv, avhengig og uavhengig, alt på samme tid. Det er umiskjennelig menneskelig. Og vi har ikke engang snakket om hvordan dette lyder. Men nå kommer det: Det lyder så vanvittig nytt. R&B-,

house- og pop-elementer forenes, ikke for første gang, men det høres likevel sånn ut her. Kanskje skyldes det den fantastiske vokalen, som binder det hele sammen. For vokalen er det aller beste. Falsetten minner om alle de norske artistene som høres veldig like ut: Jenny Hval, Susanne Sundfør, Emilie Nicolas. Forskjellen er bare at der nordmennenes ofte overproduserte låter nesten alltid er kjedelige, er Empress Ofs alt annet. Det er så levende, og så dansbart. Har du ikke lyst til å danse til en sårbar, men sterk dame med en gudommelig stemme? Du har det, vet du. Torgeir Holljen Thon

FETTY WAP Fetty Wap WARNER

Sånn helt grei vin 2015 har vært et fenomenalt år for storsjarmøren Fetty Wap. Han forkynner monogami i en rapverden hvor begrepet side bitch er like mye brukt som den gjennomsnittelige amerikanske familie bruker begrepet side dish. Han har ett øye, et vinnende smil, og to topp 10-hits på de amerikanske Billboard-listene på svinnende kort tid. Da monsterhiten «Trap Queen» traff gatene sent i 2014, lå den an til å bli et lokalt fenomen i hjemstaten New Jersey. Godt hjulpet av radio og internett spredde likevel «Trap Queen» som ild i tørt gress. Et halvt år senere hadde låta om å ha sin langvarige kjæreste med seg på kjøkkenet for å lage dop tatt over verden, og andresingelen «My Way» klatret nesten like høyt på hitlistene. Nå er altså den selvtitulerte debutplata ute, med Fetty Wap som en slags skrekkfilmkarakter på coveret. Det ser også ut til at fotografiet av Fetty er det mest oppsiktsvekkende ved albumet. Den umiskjennelige rallingen hans lar seg høre på samtlige låter, og monotoni i rap er ikke nødvendigvis en dårlig ting. Problemet er bare at veldig mange av låtene oppleves som nesten kliss like. Om man hører albumet som bakgrunnsmusikk, høres det ut som hele plata er et eneste stort og gjennomtrengende «yeeeeeahhhh baaaaabyy». Når man lytter nærmere etter er det

4 KRISTOFFER JAKOBSEN

ANFA ROSE «Hipster Girl» Kjører 21-bussen mellom Homansbyen og Københavngata frem og tilbake. Kom å sett deg ved siden av meg da, vel? T-PAIN «Roof On Fye» «T-Painoholics», reis dere opp! Drake og Future er i vinden om dagen, men vi må ikke glemme gode gamle Pain. AKA FRANK «Mr. Frank (Fuck for Free)» Mens vi venter på Frank Ocean, kan du ta en lytt på albumet «808s and Love Make 2». Denne låta handler om at penisen til AKA Frank ikke er gratis. RICH HOMIE QUAN «Chardonnay» Rich Homie liker damer med kropper formet som en flaske. Han om det.

MATHIAS MOLLESTAD

YOUNG THUG «Calling Your Name» Slime Season kom omsider, og Thugger låter like spøtte crazy som vi forventer. LIL DICKY FT. FETTY WAP & RICH HOMIE QUAN «$ave Dat Money» Har et svært ambivalent forhold til humormusikk, men det er jo musikk det òg. HODGY BEATS «Strangers» Tyler og Earl Roll over. På tide på gi Hodgy mer plass. fortsatt akkurat det den er. Likevel, produksjonen på Fetty Wap er upåklagelig, og om man tar jevne pustepauser mellom slagene, fungerer fortsatt mange av låtene som drivende energibomber. Utenom ovennevnte hits er «Again» en riktig så sjarmerende låt om mer kortvarige forhold. På «Time», toner

Fetty det ned med fingerknips og gitarsamples. Yung Lanproduserte «I’m Straight» har en smittende lystighet og gjør at man får lyst til å løfte en stol over hodet. Monty og M880 fra Fettys gruppe Zoo Gang dukker også opp flerfoldige ganger og plumper som regel uti låtene med en middelmådighet som

kun blir tilgitt av de gode beatsene de jobber over. Misforstå meg rett: Nesten alt Fetty gjør har et visst kvalitetsstempel over seg. Han er på en måte litt som mange av de rimelige vinene på Vinmonopolet: De glir fint ned uten for mye bismak. Men så gjør de heller ikke så mye mer enn det. Kristoffer Jakobsen

DUNGEN Allas sak

den, og underveis har jeg tenkt at det var et farvel. Men det var heller en konstatering av det de har prøvd å fortelle meg siden jeg hørte «Panda» (deres definitivt beste låt) for første gang: Dungen gjør dette for moro skyld, det er musikk for musikkens del, om det er lov å være banal. Det er ingen ironi her, men heller ingen alvor, og Dungen er ikke noe mer enn et band som rocker. Flinkisbandet har aldri forsøkt å være hippe, men har selvfølgelig blitt en av de mest gangbare identitetsmarkørene i en musikksamling. Dungen er godt håndverk,

og de er kanskje best i sin klasse (les: rekontekstualisert prog). Men når det er sagt er det noe ved Allas Sak som skurrer litt, det er noe uforløst her. Det er som om Gustav Ejstes & Co har litt hastverk, men med et nesten seks års hiatus kan vel det neppe tenkes, eller? Det åpner knallsterkt med tittelsporet og første linja, som er umulig å ikke se i lys av forrige plate: «För de som vågar närma sig, kommer sällan et problem i sänder». Det er en kruttsterk åpningslinje på en etterlengtet plate, en voksen innfallsvinkel etter ønske om

SMALLTOWN SUPERSOUND

Nostalgiens uutholdelige tretthet Dungen vet at musikken de lager er på liksom. Dette er form revisited. Og det har det vært siden Ta Det Lugnt. Det er etterpåklokskapens gode smak av det Hoola Bandoola Band, Blå Tåget, November og de svenske hippiene gjorde førti år tidligere. Men Dungen trenger ingen introduksjon, gjør de vel. Skit i Allt proklamerte Dungen sist gang. Det er seks år si-

4

50

– OKTOBER 2015

TEEDRA MOSES FT. RICK ROSS «All I Wanted» Et par måneder gammel nå, men en av mange nydelige låter fra den etterlengtede og helstøpte Cognac & Conversation.

å skite i alt. Og det fortsetter i kjent Dungen stil: Det er inn og ut av folk-viser, prog-kakofonier, noe som kan minne om Knutsen & Ludvigsens oppdragende anarkisme, Keith Moon-esque trommemayhem, og beint frem (prog)rock så det holder. Men så er det dette med hastverket da. Låt inn og låt ut, det minner mistenkelig om å lage ostesmørbrød hver eneste dag: Det er godt som faen, men du blir jo lei, og om du skulle driste deg til legge på en ekstra skive ost, vil det alltid være mest brød. Mathias Mollestad


akademika.no - garantert best på

PENSUM OVER

20.000 TITLER PÅ LAGER

Rabatt på en mengde lærebøker!

Finn din pensumliste på

akademika.no


MUSIKK INTERVJU

PRINSEMENIGHETEN Øvelse gjør mester, og Prins Thomas visste at han skulle bli DJ allerede da han var ni. TEKST KARIMA FURUSETH FOTO JETON KAÇANIKU – JEG ER HJEMMEVÆRENDE husfar, sier «Prins» Thomas Moen Hermansen, som om det var skammelig å ikke være på jobb klokken ti en mandag formiddag. Han haster barbeint rundt i rekkehuset sitt i Asker, og stuer vekk en tom Laphroaig-flaske og en kosebamse, mens han bedyrer at kona er livredd for at folk skal oppfatte ham som uryddig. Vi noterer samtidig: «uryddig studio». – Å, nei! Jeg glemmer at jeg blir intervjuet. Prins Thomas har formet norsk elektronisk musikk, og er en av et utall skjeggete ansikter bak «Oslodiscoen», en forsøksvis samlebetegnelse på det merkelige, og på sett og vis særnorske som rørte seg i elektronisk musikk på begynnelsen av totusentallet. Siden han var en ni år gammel pjokk har han vært fast bestemt på at han skulle bli DJ. – Jeg vet ikke om jeg er en DJ ennå. Eller, jeg tror jeg er det nå. – Men på et tidspunkt trodde jeg jo at jeg skulle breakdance.

1

52

– OKTOBER 2015

DISCO FRA DISTRIKTET. Det er de søvnige grå byene langt utenfor Oslo som har vært inkubatoren for den såkalte «Oslodiscoen», med Todd Terje fra Mjøndalen, Lindstrøm fra Stavanger og Prins Thomas og DJ Strangefruit fra Hamar. Alle personligheter som rørte sammen disco, psychedelisk kraut, house og techno til en potpurri, så iøyenfallende at det store utland raskt falt knall pladask for nordmennenes vri. Det brede nedslagsfeltet til «Oslodiscoen» har gjort at for eksempel japanere, som jo er bemerkelsesverdig langt unna vår marginale klubbscene, gjenkjenner Prins Thomas på gaten. Dessuten har platebutikker verden over, iallfall de med respekt for seg selv, egne seksjoner viet til «Oslodiscoens» utgivelser fra plateselskap som Feedelity Records, Smalltown Supersound, Olsen, og ikke minst Full Pupp – det toneangivende plateselskapet vår mann står bak. Nå tilbringer trebarnsfaren Prins Thomas omtrent hver eneste helg bak en DJ-bås og skrur på knotter et eller annet sted på kontinentet til klubbinteressertes forlystelse. Men før han nådde sydligere breddegrader, må vi skru tiden tilbake til Hamar en gang på åttitallet, da fjorten år

gamle Pål «DJ Strangefruit» Nyhus «oppdaget» den ti år gamle Thomas. – Vi traff hverandre på Record Station. Det var en svær platekjede som het Rilla Platebar, og de hadde en avleggersjappe på Hamar som tok inn alle kule hip-hopplatene, house og disco-backkatalog. Da hadde jeg ikke penger, så jeg bladde bare i platene, sier Prins Thomas. – Jeg ble erta av de store guttene. Men Pål skjønte at jeg var interessert og tok meg under vingen. Nyhus inviterte ham «hjem til å se på platesamlingen», og forsto allerede da at ungfolen hadde et talent som ikke burde skusles bort. – Vi begynte å spille det vi hadde, som stort sett var tolvtommere vi fant på tilbud. Jeg tror kanskje Thomas var mest opptatt av tidlig hip-hop på den tiden. Men han var kløktig og åpen allerede da, sier Pål «DJ Strangefruit» Nyhus, kjent som den ene halvdelen i Mungolian Jetset. Nyhus spilte så inn mikser til ham («med alt mulig rart, for eksempel «Tutut sier onkels bil» over «Funky Drummer»), og simultant lærte Prins Thomas å beatmikse plater ved å rulle en mobil platespil-

«

ler inn på soverommet til moren hvor hun hadde en «beltedrevet, kjip platespiller». Så fulgte et par digresjoner inn i punken, blant annet med bandet De Varige Menn, et opphold som cellist og som (angivelig ganske god) breakdancer, før en venn av Prins Thomas dro ham tilbake på rett spor ved å la ham DJ-e på Hamars daværende hippeste klubb Zenit. – De trengte en DJ til å spille i all dødtiden, sier han. – Jeg var ukesdagresident samtidig som jeg skjenket øl. Jeg var ganske dårlig som bartender, så de flyttet meg til helgene for å varme opp for de store stjernene fra Oslo, som Pål Nyhus, Claes Hogedal, Matt-E og DJ André. Nittitallet var en salig røre, forteller Prins Thomas. Han bodde på Hamar, var pappa annenhver helg, spilte i Bergen og Oslo når han ikke var pappa og var stamkunde hos sosialen – det gikk såvidt rundt økonmisk. Skolegang hadde han gitt avkall på for lengst. – Det siste jeg gjorde på videregående var å søke på stipend, som jeg også fikk, og da jeg skulle hente stipendet leverte jeg samtidig oppsigelse av studieplass. Neste

Neste dag dro jeg til Oslo og handlet skiver for nesten 20 000 kroner.


«Prins» Thomas Hermansen Moen er en norsk DJ og produsent født 1975 på Hamar. Han driver plateselskapet Full Pupp, som utelukkende utgir norsk musikk, og har tidligere drevet det kortlivede plateselskapet Tamburin. Sammen med Lindstrøm utga han i 2005 den udødelige Lindstrøm & Prins Thomas, som var startskuddet for karrieren hans, og en av «Oslodiscoens» magnum opus. I skrivende stund har han tre solo-fullengdere under beltet, pluss en rekke 12”-utgivelser på diverse plateselskap. Prins Thomas spiller verden over, og har vært innom legendariske buler som Plastic People, Trouw og Berghain. Nå er han aktuell med mikskompendiet Paradise Goulash.

«

Unnskyld, kan du gi meg den, eh, Prompemann?

dag dro jeg til Oslo og handlet skiver for nesten 20 000 kroner. Da tenkte jeg: «Nå har jeg begynt på ordentlig!». «PRINS THOMAS NEVER FAILS to trip the club. That’s a fact». En av mange panegyriske fremmedspråklige kommentarer under videoen av Prins Thomas og Gerd Jansons set på Boiler Room i 2013, vitner igjen om at profeter ofte har større pondus i utlandet. – Det høres kanskje blærete ut, men jeg tenker ikke så mye på den lokale scenen. Jeg er mer opptatt hvordan musikken min oppfattes i utlandet, hvor det er stor interesse for hva som skjer her, sier han. I 2002 startet Prins Thomas det kortlivede plateselskapet Tamburin. Etter bare fire utgivelser og ett år var det slutt. – Vi gjorde alt feil med Tamburin, sier han, og kommer med et slags foredrag om hvordan man i hvert fall ikke skal drive plateselskap, og hvor dumt det er å produsere 180 grams-vinyl, samtidig som han drar fingrene gjennom håret som for å vise hvordan «håpløst prosjekt» forplanter seg i kroppsrpråket. Det uheldige utfallet med Tamburin var heldigvis ikke spikeren i kisten for Prins Thomas’ utgivende virksomhet. Norsk elektronisk musikk skulle settes på kartet, okke som. I 2005, etter oppfordring fra Dan Tyler i Idjut Boys, så plateselskapet Full Pupp dagens lys. Nå, ti år senere,

har over sytti norske utgivelser det toneangivende vannmerket, og «Oslodiscoen» er sementert som sjangerbetegnelse. – Men jeg har egentlig aldri vært særlig komfortabel med at det har blitt kalt «Oslodisco». Jeg har ikke bevisst motsatt meg bruken av merkelappen, det kunne jo ha vært verre. Men med én gang jeg føler det blir definert, blir jeg ukomfortabel, sier han. Hadde du sett for deg at Full Pupp skulle bli så stort? – Jeg hadde ingen aning om det. Da jeg startet Full Pupp ble jeg like overrasket hver gang jeg fikk respons fra utlandet. Men det var gullalderen, man kunne selge flere tusen kopier av en debutsingel til en ukjent artist. Full Pupp blir fulgt tett av mange i utlandet, men får sjelden tilsvarende oppmerksomhet i Norge. Føler du deg oversett? – Det er bedre at det blir oversett enn oversatt av noen som ikke forstår det. Jeg blir trist når jeg leser VG-anmeldelser av platene mine. Jeg vil ikke nevne navn, men det er en forventning om at dette skal være for folk flest. Utgivelsene på Full Pupp, og i Oslodisocen for øvrig, har nesten konsekvent norske, rare navn. Hvor kommer den trangen til å ha tullenavn på titlene fra?

– Det er egentlig slutt på det nå, og det er ingen trang, jeg legger bare ikke så mye fokus på låttitlene. De kommer som regel idet coveret skal lages. For meg handler det mest om å forestille seg han fyren som står på Phonica (platebutikk i London, journ.anm) og sier: «Unnskyld, kan du gi meg den, eh, Prompemann?». GOULASHBOKSEN GÅR. – Jag älskar Prins Thomas! Jag älskar honom! Produsent og DJ Art Alfie, som står bak det svenske plateselskapet Karlovak, har akkurat hørt Prins Thomas’ nye tredoble miks-CD Paradise Goulash – et spill på den famøse klubben Paradise Garage – og avlegger en entydig anmeldelse i innboksen vår. Bare dager i forveien hadde Smalltown Supersound-sjef Joakim Haugland sendt oss en ekstatisk sms om at albumet «var det beste miksalbumet han hadde hørt». Om kort tid slipper Prins Thomas, som angivelig er så produktiv at han lager ny musikk hver eneste dag, et kvadruppelalbum på Smalltown Supertown. Men først er det Paradise Goulash, hans tredje utgivelse på Eskimo Records, som skal gå sin seiersgang. På coveret er Prins Thomas portrettert som en kokk, formodentlig med goualsh som spesialitet. Og i tråd med gryterettens varierte innholdsfortegnelse, er miksen også en obskur blanding av dub-techno, indierock, house, synthpop

og jazz, og kan best beskrives om en reise gjennom musikkhistorien du ikke visste du ville ta. Hva var ideen bak Paradise Goulash? – Jeg liker å blande sammen ting sånn at det blir litt … skummelt. At man ikke vet hvor det bærer hen. Og så har jeg forsøkt å bruke skojern til å få det til å henge mest mulig sammen. Miksen fremstår som kompromissløs. Er det sånn at du kan spille hva som helst når du DJ-er fordi publikum har tillit til det du gjør? – Jeg kan fint tømme et gulv, det er bare å spille noe dårlig. Men jeg tror jeg har kommet dit hvor mange stoler på meg. Det er ikke sånn som før i tiden hvor alle drakk pils i baren når jeg spilte, og hvalfartet til gulvet med én gang hovedattraksjonen kom. Nå er det Prins Thomas som er hovedattraksjonen. Han er imidlertid veldig lite opptatt av å konkurrere eller sammenligne seg med andre. – Jeg har ikke veldig oversikt over scenen i Oslo lenger. Det får noen andre ha, sier han. – Så kan jeg stå her hjemme og lage middag til ungene mine, og leve i en boble hvor jeg driver med noe som er akkurat så unikt som jeg innbiler meg at det er.

– OKTOBER 2015

53


FILM ANMELDELSER

THE MARTIAN Regi: Ridley Scott Med: Matt Damon, Jessica Chastain, Kristen Wiig, Aksel Hennie, Kate Mara, Michael Pena, Jeff Daniels, Chiwetel Ejiofor Botanikerens guide til galaksel. Bare for å få det unnagjort: Aksel Hennie. Han gjør ikke så mye ut av seg, men han har ikke mye tid på lerretet heller, så det er jo greit. Moving on. The Martian er Ridley Scotts fjerde spillefilm på fire år, og med et slikt produksjonsnivå, er det vanskelig å forutsi hva man ender med. Filmene hans varierer i kvalitet fra mesterverk til flopp – med delte meninger om hvilke som er hva. Ujevnheten kommer kanskje av at Scott først og fremst er en stilist og estetiker – episke tablåer komponert av detaljert scenografi og vak-

kert fotografi er varemerket hans, og om manuset også fungerer, er det for en bonus å regne. The Martian baserer seg på debutromanen til Andy Weir, diskutabelt mest kjent for den kort-korte novellen The Egg (i alle fall for undertegnede) – en new age-y liten greie som inkarnerer alt som er galt med overfladisk faux-spiritualitet inspirert av «østlig religion». Da er det gledelig at The Martian, som handler om en astronaut strandet på Mars (Damon), ikke tar en Tarkovskij og forsøker å være noe dyptgripende psykologisk studie i ensomhet og the vastness of space eller hva enn det er naturlig å frykte. I stedet er det en rimelig konvensjonell spenningsfilm som for det meste opptar seg med spørsmålene «hvordan skal han overleve?» og «hvordan skal NASA få reddet ham før det er for sent?». Matt Damon får mulighe-

ten til å leke superbotaniker på en livløs planet, rompirat, Iron Man og mer, i en desperat kamp mot klokka – eller, mot kalenderen – og mot elementene. Den psykologiske effekten av en slik livssituasjon er beleilig nok et ikke-tema, i stedet får vi barnlig eventyrlyst og snarrådighet i vekselvis spennende og skremmende omgivelser som mest av alt minner om hva man kunne forvente hvis National Geographic og Illustrert Vitenskap slo seg sammen for å lage en Publikumsvennlig Film™. Svakhetene i manus – de konvensjonelle karakterene, den forglemmelige dialogen og den uunngåelige amerikanske eksepsjonalismen – får heldigvis ikke rom nok til å ødelegge spenningen som bygges opp av visualitet og tempo. Kort sagt: The Martian er helt ok. Trond Gausdal Premiere 2. oktober

SANGEN FRA HAVET Regi: Tomm Moore Norske stemmer: Anders Baasmo Christiansen, Ane Brun, Christian Skolmen, Henrik Folke-Olsen Hellum, Johannes Joner, Lise Fjeldstad Mørk barnefilm får en stemme. Selv om dagens animasjonsfilmer er aldri så teknisk imponerende, er det langt mellom de som virkelig våger å hengi seg til fare, mørke og mystikk. Det gjør Sangen fra havet til et kjærkomment alternativ til de polerte 3D-animerte familiefilmenes hegemoni. Utenfor Irlands kyst sørger en fyrvokter over tapet av sin kone, som noen år tidligere forsvant i havet etter å ha født datteren Saoirse. Seks år senere er Saoirse stum og underlig, og storebror Ben synes hun er kjempeteit. Samtidig kjenner hun en mystisk tiltrekning til havet. Irsk folkemytologi utgjør bakteppet her, og vekkes til live

i både billedlig og bokstavelig forstand når søsknene må ta seg fra Dublin og hjem til fyret på egenhånd. En såkalt ugleheks har forsteinet ulike mytevesener ved å ta følelsene deres og lagre dem på glass. Feer, kjemper og selkvinner må hentes tilbake til livet. Rollegalleriet er et slags lappeteppe av irsk og keltisk folkekultur, og regissør Tomm Moore utfører sin kulturformidling uten å ty til billig eksotifisering – det er ingen leprechauns her, for å si det slik. I stedet forteller han en historie som både er særirsk og særegen (sett bort fra Moores forrige film The Secret of Kells, også influert av den nasjonale kulturen). Musikken er deretter, selv om kjenningslåten lider litt under den ellers ålreite norske dubbingen. Det er godt å se en familiefilm som på ingen måte er nedlatende, og som tillater seg å være krevende. Sangen fra havet befatter seg

med relaterbare erfaringer og følelser, og er pedagogisk uten å overforklare; dyptpløyende uten å være uhåndgripelig. I tillegg unngår den simple, svart/hvite karakteriseringer. Alt sammenfattes i møtet med filmens skurk, ugleheksen, som drenerer seg selv for

følelser når de blir for tunge å bære, og som derfor har blitt halvt forsteinet selv. Ondskap er relativt – en lekse som sjelden serveres i en Disney-film. Alt dette utspiller seg i et enormt vakkert, detaljrikt og tilsynelatende håndtegnet filmunivers. Det er ikke bare

flott å se på, men også stilistisk fascinerende, ettersom animatørene har lekt seg med skygger, linjer og perspektiv til stor effekt. Dette er et forseggjort og vellykket eventyr – den beste typen barnefilm. Atli Bjarnason Premiere 30. oktober

VILLMARK 2 Regi: Pål Øie Med: Ellen Dorrit Petersen, Baard Owe, Anders Baasmo Christiansen, Mads Sjøgård Pettersen, Eva Magyar Rivningstruende bygg. Den mest fremtredende karakteren i Villmark 2 er Luster Sanatorium, der så og si hele handlingen foregår. Det over hundre år gamle tuberkulosesykehuset utgjør en skånselsløs location – perfekt for oppfølgeren til Villmark (2003), det nærmeste Norge har kommet en skrekk-kultfilm. Mellom gamle, dryppende rør og råtne vannpytter inne i det nedlagte sykehuset, arbeider Live (Petersen) og teamet hennes med å klarere bygget for miljøfarlige gifter. Sanatoriet skal rives, men den gamle vaktmesteren Karl (Owe) har problemer med å gi slipp, og stikker sprøytespisser i hjulene for teamet. Gammelt grums fra krigens dager har satt sitt

preg på Karl og sykehuset, og han er ikke den eneste som fortsatt oppholder seg mellom de gustne veggene. Filmen bygger seg langsomt opp før uhyggen virkelig brer seg – kanskje tar den seg i overkant god tid. Små oppdagelser leder til et større plot, men utbroderingen av hva som egentlig har skjedd på sanatoriet forblir sparsom i andre halvdel. På et vis er dette befriende, ettersom ubehaget vies all oppmerksomhet i seg selv, men det føles også som om vi har blitt lovet en bakgrunnshistorie som aldri helt blir forløst. Særlig ett mystisk element i fortellingen kommer først til sin rett i siste akt, og er dårlig integrert. Historien til side: dette er modent regissert skrekk, der stemningen er mer fremtredende enn sjokkeffektene. Mesteparten av filmen består av lusking rundt i de uoversiktlige sykehuslokalene. Selv om Villmark 2 kunne hatt godt av

tydeligere temposkifter, skapes et effektivt, klaustrofobisk uttrykk gjennom den monotone stedsforankringen. Fotografisk sett er dessuten sykehuset skildret med variasjoner; bilder fra gamle overvåkningskameraer, blikk gjennom uskarpe masker og rolige kjøringer skaper kontraster til den håndholdte kamerabruken. Man har med hell stolt på at forskjellene mellom team-arbeiderne i utseende og fremtoning er tilstrekkelig, i stedet for å kvele spenningen med påtvungen karakterutvikling. Det funker bra når rollefigurene glir over til å bli brikker i et dødelig spill. Noen avgjørende møter med skjebnen føles litt mekanisk og hastig regissert, der vi ikke får anledning til å leve oss inn. Få enkeltscener etterlater avtrykk i Villmark 2, men som helhet er oppfølgeren mer enn spennende nok. Sveinung Wålengen Premiere 9. oktober

4 MARTIN ØSMUNDSET

MONDAY (Sabu, 2000) Ting spant ut av kontroll i En natt i Berlin, men ikke sammenlignet med den blodige natta Takagi erindrer i dette urkomiske fylleangst-mesterverket. PARADIS-TRILOGIEN (Ulrich Seidl, 2012– 2013) Årets mest tankevekkende og rystende filmopplevelser – Kjærlighet, Tro og Håp – fikk jeg for 129,50 hos kompaniet for plater. INTO THE CLOUDS WE GAZE (Martin Dusek, 2014) Neon, svidd gummi, alkohol, arbeidsledighet og forkastelig moral. Et beundringsverdig empatisk dokublikk på formålet i et stusslig tsjekkisk rånerliv.

5

«

Ondskap er relativt – en lekse som sjelden serveres i en Disney-film.

4

54

– OKTOBER 2015


TOUR DE FORCE PRESENTERER

frances ha the squid and the whale

fra regissøren av og

en film av

noah baumbach baumbach & greta gervig

skrevet av noah

SVEINUNG WÅLENGEN

SOUNDTRACKET TIL THE LONG GOOD FRIDAY (Francis Monkman, 1980) God film, men lydsporet til Monkman er det beste. Minner om John Carpenter og Goblin, men med tydeligere disco- og prog-overtoner. CHINESE ROULETTE (Rainer Werner Fassbinder, 1976) Fassbinders hyperstiliserte såpeopera, der en krykkehaltende jente tar innersvingen på sine utro foreldre.

«

Det over hundre år gamle tuberkulosesykehuset utgjør en skånselsløs location.

ELEMENTS (DAVIDE RAPP, 2014) Rapps deilige montasje av arkitekturrelaterte filmklipp kan sees på DOGA frem til starten av november.

PREMIERE 23. OKTOBER

TAXI TEHERAN Regi: Jafar Panahi Med: Jafar Panahi På vei med livet. Etter at iranske myndigheter i 2010 forbød Jafar Panahi å lage film, har han føyd tre filmer til filmografien – deriblant den severdige frustrasjonsdagboka This is Not a Film (2011), som ble smuglet til Cannes i en kake. Det er lett å romantisere Panahis prosjekt fra kritikerhold, men for hver Panahi-film vi bejubler eksistensen til i ytringsfrihetens navn, må vi huske å spørre oss: Er dette en god film? I tilfellet Taxi Teheran, som vant Gullbjørnen under Berlinalen, er mitt svar nei. I filmen spiller Panahi seg selv som taxisjåfør, med kamera på dashbordet. Et fragmentert narrativ går nærmest fra kortfilm til kortfilm – én hvor en forslått stakkar må fraktes til

3

sykehus mens han spiller inn testamente på mobiltelefon, én om en sympatisk DVD-langer («Disse filmene finnes ikke i Iran. Uten meg, ingen Woody Allen.») og én om to gamle damer med gullfisker som må nå destinasjonen innen tidsfristen. Det hele er tidvis svært fornøyelig, men den største berikelsen er forbeholdt de som er kjent med regissøren. Drosjeturen kan leses som Panahis stream of consciousness; en nostalgisk mimreferd i egen filmografi. Én passasjer parafraserer en replikk fra klassekritikken Crimson Gold (2003), datteren som hentes for seint nikker til The Mirror (1997), og gullfisk spiller en sentral rolle også i Den hvite ballongen (1995). Panahis yndete kriminologiske utforskinger gis også plass; lovbrytere viser seg stadig å være de vanligste av de vanlige. Ulovlig filmformidling får også plass

på filmrullen, men at Panahi retter fokus mot nødvendigheten av DVD-langing for å dyrke frem nye filmskapere oppleves som et friskt perspektiv. Problemet er at Taxi Teheran aldri finner balansen mellom opprørsk kronikk og lettbeint komikk, og at en rekke selvbevisste grep gir filmens univers en atonal plassering mellom fiksjon og dokumentar, en balanse Panahi mestret atskillig bedre i This is Not a Film. Taxi Teheran er for lettbeint til å ta på alvor, for samfunnskritisk til å le av, for nær virkeligheten til å gi innlevelse i fiksjonen, og for nær fiksjonen til å kjøpes som samfunnsrapport. Taxi Teheran bør likevel sees, skal vi tro Panahis lille vink til filmkritikken midtveis: «Alle filmer er verdt å se. For øvrig går det bare på smak.» Martin Øsmundset Premiere 16. oktober

© 2015 - WHY NOT PRODUCTIONS - PAGE 114 - FRANCE 2 CINEMA - PHOTO : MARCEL HARTMANN

U n e p r o d u c t i o n W H Y N OT P R O D U C T I O N S e t PAG E 1 1 4

DHEEPAN EN FILM AV

JACQUES AUDIARD

ANTONYTHASAN JESUTHASAN KALIEASWARI SRINIVASAN VINCENT ROTTIERS CLAUDINE VINASITHAMBY

NOÉ DEBRÉ THOMAS BIDEGAIN JACQUES AUDIARD

AVEC MARC ZINGA JOSÉPHINE DE MEAUX FRANCK FALISE BASS DHEM FAOUZI BENSAÏDI TASSADIT MANDI SCÉNARIO IMAGE EPONINE MOMENCEAU MONTAGE JULIETTE WELFLING MUSIQUE ORIGINALE NICOLAS JAAR DÉCORS MICHEL BARTHÉLÉMY (A.D.C.) COLLABORATION ARTISTIQUE HÉLÉNA KLOTZ COSTUMES CHATTOUNE SON DANIEL SOBRINO VALÉRIE DELOOF CYRIL HOLTZ CASTING PHILIPPE ELKOUBI MOHAMED BELHAMAR SCRIPTE NATHALIE VIERNY 1ER ASSISTANT RÉALISATEUR JEAN-BAPTISTE POUILLOUX PRODUCTION EXÉCUTIVE MARTINE CASSINELLI UNE COPRODUCTION WHY NOT PRODUCTIONS PAGE 114 FRANCE 2 CINÉMA AVEC LA PARTICIPATION DE CANAL + CINÉ + FRANCE TÉLÉVISIONS AVEC LE SOUTIEN DE LA RÉGION ILE-DE-FRANCE EN ASSOCIATION AVEC CINÉMAGE 9 A PLUS IMAGE 5 PALATINE ETOILE 12 INDÉFILMS 3 LA BANQUE POSTALE IMAGE 8 COFINOVA 11 SOFITVCINÉ 2 SOFICINÉMA 11

PREMIERE 6. NOVEMBER – OKTOBER 2015

55


FILM ANMELDELSER

DHEEPAN Regi: Jacques Audiard Med: Vincent Rottiers, Marc Zinga, Antonythasan Jesuthasan, Kalieaswari Srinivasan, Claudine Vinasithamby På tigerstien. Tamiltigeren Dheepan flykter fra Sri Lanka til Frankrike med falsk kone, falskt barn og falske pass. Han får jobb som vaktmester i slumkriminelle boligblokker, «kona» Yalini blir hushjelp for en gamling som huser sønnens lugubre møtevirksomhet, og «datteren» Illayaal lærer fransk for å lære det videre til «foreldrene». Dheepan drømmer om at «familien» skal bli til familien, men når gjengoppgjørene skifter takt fra balltrær til revolvere,

5

«

vekkes krigeren i ham til live. Enda så enkelt et synopsis kan formuleres, er det vanskelig å yte Dheepan rettferdighet med en oppsummering av hva filmen er – for den er uendelig mye mer enn narrativets reise fra flyktningdrama via sosialrealistisk gangsterfilm til vigilanteaction. Den er en tematisk utforskning av familien som enhet og menneskets iboende behov for tilhørighet, den er et systemkritisk dypdykk i slummens selvjustis (vi ser ikke én politimann i denne filmen), og den er høyst diskutabel, da hovedpersonens herjede sinn ved enkelte anledninger gjør det nødvendig å betvile hva filmen egentlig viser oss. Først og fremst er det

likevel bildene til fotograf og langfilmdebutant (!) Éponine Momenceau jeg sitter igjen med; de skittenrealistiske iakttakelsene som klippen så uanstrengt lar veksle mellom en objektiv avstand og glovarme point of view-bilder ladd med forakt, nysgjerrighet eller overveldende begjær. Vi opplever Dheepans lengsel etter Yalini, vi opplever Yalinis

nysgjerrighet i møte med fotlenkegangsteren Brahim, og vi opplever Illayaals ukontrollerte sinne mot eksklusjonen i skolegården. Selv om noe av dette skal tilskrives Jacques Audiards nyanserte regi og beundringsverdige forståelse for at folk flest forsøker å skjule følelser fremfor å vise dem frem, handler innlevelsen i stor grad om blikket

kameraet gir oss. Legg også merke til hvordan bildene får trappeoppstigningene i disse skyggesideblokkene til å føles på kroppen som nedstigninger i helvete. Det er når trekkene fra vigilante-sjangeren siver inn at Dheepan får litt rusk i maskineriet avslutningsvis. Da filmen har fordypet seg i Dheepans sårbarhet, krever det mye av

Med mindre minuttene jeg savner ligger på klipperomsgulvet, er det Audiard som skal klandres.

LEGEND Regi: Brian Helgeland Med: Tom Hardy, Emily Browning, Christopher Eccleston Kray kray. Legend er en film som høres bedre ut på papiret enn den viser seg å være i sin ferdige form. Britisk gangsterkomedie om de notoriske Kray-tvillingene, begge spilt av Tom Hardy? Liker det så langt. Periodedrama fra 60-tallets London-østkant? Strålende. En historie om tvillingbroren som forblir lojal mot sin bror gjennom hans destruktive mentale lidelser? Det er bra. Kjærlighetshistorie om ung mannlig gangster som rives mellom sitt miljø og sin forutsigbart personlighetsløse kvinnelige love interest? Hva er det å ikke like? Kanskje ikke det siste. Protip: Om du skal bruke en av karakterene dine som filmens fortellerstemme, ikke bruk hun som er åpenlyst reduktiv og endimensjonal fordi du ikke kan ta deg bryet med å skrive en egenartet kvinnerolle. Sett

ATLI BJARNASON

3

THE ASSASSIN (Hou Hsiao-Hsien, 2015) Film Fra Sør-festivalen i Oslo viser det som må være en av tidenes vakreste kampsportfilmer – i tillegg til en hel del andre godbiter.

bort fra det, hva er det å ikke like? Jo, alt det ovennevnte på en gang. Legend svekkes tydelig av å være ufokusert og retningsløs. De komiske elementene kommer med for lange mellomrom og mangler intensitet. Dramaet får ingen gjennomslagskraft, da det å skildre kjemi mellom karakterer krever en viss dybde – der Legend går for patos, fremstår den hul og uten innlevelse. Det

biografiske drukner i stilisme. For mye av Legend består av poengløse repetisjoner av filmspråklige konvensjoner, som en rituell gjennomgang av troper man bare må tvinge seg gjennom kun for å få filmen til å gå fremover selv om ingen forstår hvorfor. Bryllupsscenen: Emily Brownings Frances entrer midtgangen. Klipp til Tom Hardys Reggie Kray. Store øyne, sier stille:

«Oh … – she’s beautiful!». Man sitter igjen med følelsen av at dette er med kun fordi vi alle har sett det før, og at det dermed slår regissør Brian Helgeland som naturlig å ta med. Denne mangelen på visjon og formål gjør Legend til en lang rekke i varierende grad interessante subplots som tærer på tålmodigheten. Limet som binder det hele

DEMNING Regi: Paul Tunge Med: Jørgen Hausberg Nilsen, Joachim Kvamme Mann mot mann. To unge menn som ikke kjenner hverandre, men har ligget sammen kvelden før, legger ut på camping på vestlandsvidda. Dette er en grov oppsummering av handlingen i Demning, men det betyr ikke at den er begivenhetsløs. Følelsene raser under overflaten, helt til de viser seg i eksplosjoner av passiv, og enkelte ganger utilslørt, aggressivitet. Filmen forteller en historie om romantiske illusjoner – denne titulære demningen – som brister, og regissør Paul Tunge er varsom og elegant i sine antydninger av de to mennenes forhåpninger, drømmer og uuttalte krav til hverandre. Det visuelle uttrykket består av litt kornete og blasse bilder,

6

56

en regissør å troverdiggjøre krigsveretanens overgang til en nesten usårbar Rambo-figur, og med mindre minuttene jeg savner ligger på klipperomsgulvet, er det Audiard som her skal klandres. Han hadde hatt godt av å unne seg én runde til med 1976-filmen han så åpenbart beundrer. Martin Øsmundset Premiere 6. november

– OKTOBER 2015

sammen, og gjør filmen så vidt holdbar gjennom sine to timer, er dens epokemessige stilrenhet og Hardys skildring av tvillingene Ron og Reggie og deres forhold. Han balanserer karikatur og menneskelighet godt, og opprettholder en interesse for disse karakterene, på tross av filmens svakheter. Trond Gausdal Premiere 16. oktober

opplyst av naturlige lyskilder, og det er vakkert i sin råhet og enkelthet, slik et polaroid-foto kan være det. Tunge veksler mellom nydelige komposisjoner og frittflytende, håndholdt kameraføring, og oppnår et filmspråk som fremstår tilfeldig og utstudert på en og samme tid. Det er lite eksposisjon her – man inviteres i større grad til å empatisere enn å forstå. Tunge begir seg ut på en risikabel balansegang, men unngår å snuble, og demonstrerer i det hele tatt en imponerende formidlingsevne. En scene hvor de to mennene bryter i gjørma, veksler ustanselig mellom råhet og ømhet, likestilling og dominans, barnslig og voksen lek. Dette er i mine øyne filmens høydepunkt, et glimrende bilde på den komplekse emosjonelle maktkampen som pågår. Filmen er på sitt beste når den ikke er insisterende i det den ønsker å fortelle. De drønnende

THE PERKS OF BEING A WALLFLOWER (Stephen Chbosky, 2012) Det er ikke nok snakk om den fineste ungdomsfilmen på år og dag, og den må ikke bli glemt. Se den eller se den igjen. Finn din indre tenåring. FKA TWIGS – M3LL155X (2015) Popmusikkens kuleste dame har ny skive på gata, akkompagnert av en 16 minutters musikkvideokavalkade. Du finner den på YouTube, skru opp til 1080p.

pianotonene som akkompagnerer et par dramatiske hendelser føles derfor som filmens eneste klare lyte. Det er også langt fra ubetydelig at Demning på sett og vis bæres av Jørgen Hausberg Nilsen, i rollen som den mer dominerende og frustrerte av mennene. Han har ikke vært å se på kinolerretet siden han debuterte i ungdomsfilmen Vegas (2009), men han er helt enestående i Demning, og hans naturlige fremtoning og tilstedeværelse preger hele filmen. Gi den mannen flere filmroller! Det er mildt sagt gledelig at talentfulle filmskapere kan dra ut på vidda med minimalt budsjett og komme hjem med en film som fremstår så ambisiøs, mangefasettert og velfortalt. Uansett er Demning en av årets beste norske filmer. Atli Bjarnason Står for øyeblikket uten kinodistribusjon. Hva faen?!


FILM KORT KRITIKK

Kunst gjør deg

SMARTERE! LOUDER THAN BOMBS Regi: Joachim Trier InnerTrier. Med sin lavmælte utforskning av familieintriger og varsomt skakende kameraføringer, føles Louder Than Bombs litt som en ordinær, amerikansk indiefilm. Men fortellingen krydres med audiovisuelle innfall, og Trier og manusforfatter Eskil Vogt har beholdt sitt kloke blikk på menneskers innelåste konflikter. Filmen er noe nytt fra duoen, og den innbyr til gjensyn. Sveinung Wålengen Premiere 2. oktober

PUST Regi: Mélanie Laurent Til siste åndedrag. Hvis du er glad i nyere, fransk film, og liker å se ungdommer med uavklarte bekreftelsesbehov kjederøyke og veksle mellom å være snille/slemme med hverandre, vil du overse mangelen på originalitet i denne nyanserte og sensuelle venninneskildringen. Filmen står i fare for å ødelegge seg selv i et ergerlig, avsluttende grep – som heldigvis kan forsvares som en metafor. Sveinung Wålengen Premiere 9. oktober

SUNSHINE SUPERMAN Regi: Marah Strauch Ingen svever evig. I filmen om Carl Boenish, basehoppingens far, får gamle opptak av halsbrekkende stup i stor grad fortelle historien. Disse gåsehudfremkallende klippene er grunn nok til å se den på stort lerret. I denne jevnt over gode dokumentaren kommer vi imidlertid ikke helt under huden på en fascinerende mann som led et merkelig (men høyst forventet) endelikt. Atli Bjarnason Premiere 2. oktober

5

5

4

PAWN SACRIFICE Regi: Edward Zwick Matt sjakk. Filmen om sjakkverdensmesteren Bobby Fischer er en ny historie om et eksentrisk geni på randen av galskap. Til tross for at den kalde krigen utgjør bakteppet vokser biopicen seg aldri ut fra sjakkbrettet, og klarer heller ikke å dyrke frem nok lidenskap for selve sporten – eller Fischer selv. Sofistikert fotografert og spilt, men i sum en forglemmelig «true story». Sveinung Wålengen Premiere 25. september

THE WALK Regi: Robert Zemeckis Spaseringenes herre: To tårn The Walk handler om Philippe Petits hasardiøse balansegang mellom The Twin Towers, altså nøyaktig den samme historien som vi så i den knallgode dokumentaren Man on Wire. Spillefilmen føles unødvendig, og to timer om ett akrobatisk stunt blir for mye. GordonLevitt gjør en god Petit, men beveger seg i 3D-animasjon. Det ødelegger følelsen av høyde og presisjon. Sveinung Wålengen 25. september

MISTRESS AMERICA Regi: Noah Baumbach Frances Ha-ha. En potensielt livsfrisk nesten-oppfølger til Frances Ha, med en superb Greta Gerwig som usympatisk spinningtrener/ gründer/interiørdesigner/ storesøster, forpurres av Baumbachs uforståelige valg om å regissere den velskrevne maskingeværdialogen like mekanisk som en episode Gilmore Girls. Denne elektropopglaserte sitatmaskinen hadde hatt godt av ei klype Woody Allen. Martin Øsmundset Premiere 23. oktober

3

3

3

Ida Ekblad, Political Song for Jessica Simpson to Sing, 2007. Astrup Fearnley Samlingen

SICARIO Regi: Denis Villeneuve Ikke et land for gode manus. Villeneuves solide regi, Roger Deakins’ inspirerte fotovalg og komponist Jóhann Jóhannssons industrielle Trent Reznor-sprak gjør de reneste underverker med en Zero Dark Thirty-inspirert Tex-Mex-drugthriller som baserer seg på et manus hvor sjangerens troper, arketyper og standardreplikker pipler opp til lerretoverflaten med grøssfremkallende hyppighet. Martin Øsmundset Premiere 25. september

3

MIA MADRE Regi: Nanni Moretti Fornemmelse for mor. En regissør med en syk mor søker tilflukt på settet, hvor en frustrert skuespiller brøler «Take me back to reality!». Potensielt interessante diskusjoner om overgangene fiksjon/realitet, jobb/familie og drøm/våkentilstand forstyrres av at Moretti aldri finner balansen mellom Turturrotøyset og studien av hvordan kunst skapes i kontekst av skaperens følelsesliv. Martin Øsmundset Premiere 23. oktober

2

THE BABADOOK Regi: Jennifer Kent Bare normal aktivitet. Amelia og sønnen Samuel sliter med monstre i hverdagen. De personlige monstrene – de som fulgte da far døde dagen Samuel ble født – og The Babadook, fra en mystisk barnebok. Disse henger sammen på et vis som kunne vært interessant, men når manus er underutviklet, karakterene strevsomme karikaturer og grøssene slitte klisjeer, blir ikke resultatet særlig skremmende. Trond Gausdal Premiere 30. oktober

2

Er du under 25 år? Bli U25-MEDLEM i Astrup Fearnley Museets kunstklubb! For kun kr. 125 får du gratis adgang i ett år, invitasjon til utstillingsåpninger, gratis omvisninger, rabatter i museumsbutikken og mye annet.

– OKTOBER 2015

57

www.afmuseet.no / @astrupfearnley / #astrupfearnley


FILM INTERVJU

BEN WHEATLEY • Født i Billericay, Essex i England i 1972. • Begynte med kortfilmer og animasjon, før de virale videoene på bloggen Mr and Mrs Wheatley (se f.eks. Cunning Stunt) resulterte i TV-arbeid som reklamer og TV-serier. • Står bak kultfavoritter som Kill List (2011), Sightseers (2012) og A Field in England (2013). • Regisserte to episoder av Doctor Who i 2014.

Foto: Presse

ONDSKAPENS HØYBLOKK Filmene til kultregissøren Ben Wheatley kretser rundt mørk humor, sjangerbrudd og vold. Den stjernespekkede thrilleren High-Rise samler alt i ett bygg. TEKST ATLI BJARNASON FRA DEBUTEN Down Terrace i 2009, om en morderisk forbryterfamilie, til festivalfavoritten Sightseers (2012), om et morderisk par campingturister, har Ben Wheatleys filmer nesten utelukkende vært befolket av temmelig avskyelige typer. – High-Rise er også full av avskyelige typer, bekrefter den britiske filmskaperen fra filmfestivalen i San Sebastián i Spania, hvor filmen gjør en av sine første opptredener. Den er basert på en J.G. Ballardroman fra 1975, om en luksushøyblokk hvor de rikeste bor på toppen og de litt mindre velstående på bunnen. Så begynner innbyggerne å angripe hverandre, og det hele utvikler seg til en hedonistisk klassekamp. – Men de nyter det, på en måte. De vil ikke dra, og de holdes ikke mot sin vilje. De bare liker det anarkistiske ved det.

1

Hva var det som fenget deg ved historien? – Det er mye der som vi utforsket i de tidligere filmene: hvor nærme vi er vårt villere selv, hvor nærme vold ligger hverdagslivet. Du har liksom en illusjon av modernitet. 58

– OKTOBER 2015

DEN MENNESKELIGE VILLSKAPEN har vært et gjennomgående tema i Wheatleys filmer, og den er gjerne knyttet til okkulte ritualer. Regissøren påstår at han ikke bevisst har gått inn for å inkludere det i alle filmene, men selv i campingkomedien Sightseers utspiller det seg på et tidspunkt en hedensk seremoni. – Da jeg leste manus, føltes det litt som om [hovedpersonene] reiste tilbake i tid. Mennesket har ikke egentlig endret seg så mye i løpet av millioner av år. Og det er den arrogansen ved moderniteten, at man tror man er så langt unna oldtiden, men i reell forstand er man ikke det i det hele tatt. De okkulte elementene antyder også en ondskap som lurer. Det er noe urovekkende ved dem. – Det er det jeg liker ved det. Jeg hadde drømmer om slikt som barn: Det er en organisert gruppe mennesker, som tror på noe de ikke vet hva er. Og alt du vet er at de ikke liker deg. Dette kan være en generell metafor for enhver religion eller gruppe. Hvis du er alene, er du sårbar; hvis vi danner en gruppe, oppstår hele hierarki-greia, og vi oppfører oss veldig som en flokk. Jeg har alltid syntes det er skremmende.

Og så har du alle disse avskyelige typene. Har du et så dystert verdenssyn? – Selv om det er avskyelige typer i filmene våre, har vi prøvd å gjøre dem menneskelige. Å vise det gode og det onde samtidig er en måte å få de til fremstå mer virkelige, og mindre polerte enn ting ofte er i underholdning. Du vet: «Alt ender lykkelig; disse er onde, så de må straffes; disse er åpenbart gode, så de må lykkes». Jeg tror ikke det er spesielt nyttig i henhold til våre egne liv, for det skjer ikke – de gode straffes, og de onde lykkes, sier han og ler. SAMMEN MED ektefelle, medskribent og -klipper Amy Jump, har Wheatley laget fire lavbudsjettsfilmer i alt. Samtlige preges av mørk humor, vold og forbausende sjangerbrudd, ofte kombinert med en estetikk som sender tankene til britisk kjøkkenbenkrealisme. High-Rise er derimot en relativt stjernespekket affære som kan skilte med navn som Sienna Miller og Tom Hiddleston, som kanskje er best kjent som Loki i Marvels superheltfilmer. Selv om dette er en langt større og mer påkostet produksjon enn hva Wheatley og Jump har vært vant til, sier han at de ble overlatt til seg selv, og fikk lage nøyaktig den filmen de hadde sett for seg. – Vi har laget en svært krevende, men

«

underholdende, kunstfilm – en type film som ikke har blitt laget med sånne skuespillere på lenge. Jeg ser fram til at Tom Hiddleston-fans kommer for å se denne filmen, sier Wheatley. ETTER HIGH-RISE har filmskaperparet allerede kursen staket ut. Neste prosjekt er Free Fire, en gangsterfilm som starter der de fleste slutter: Etter et gjengoppgjør er hele rollegalleriet skutt eller såret, og hver og en strever for å komme seg i sikkerhet – ikke altfor ulikt utgangspunktet for Quentin Tarantinos debutfilm Reservoir Dogs. Free Fire har også en celeber rolleliste, og Martin Scorsese er inne på produsentsiden. – Problemet ved å jobbe med Scorsese er at hvis jeg viser ham filmen og han ikke liker den, er det som om ditt absolutte idol forteller deg at du er dårlig [ler]. De psykologiske effektene av det kan være ganske ødeleggende. Men på plussiden så får jeg jo jobbe med Scorsese, og det er fantastisk. Da du var i Cannes med Sightseers, vant filmen prisen for beste rolleprestasjon av en hund, The Palm Dog. Føles det godt å være en Cannes-premiert filmskaper? – Ja, vi er veldig stolte av den prisen. Jeg visste at jeg ikke kom til å dra hjem tomhendt.

Mye i High-Rise har vi utforsket tidligere: hvor nærme vi er vårt villere selv, hvor nærme vold ligger hverdagslivet.


TV KOMMENTAR

Fra The Tonight Show Starring Jimmy Fallon

ALDRI ET KJEDELIG ØYEBLIKK Spør ikke om Colbert kan hoppe etter Letterman. Spør om han kan overleve når spillereglene defineres av Jimmy Fallon. TEKST AKSEL KIELLAND DA DAVID LETTERMAN pensjonerte seg som programleder for Late Show pakket han med seg et lynne som ikke lenger synes å ha noen plass i amerikansk mainstreamunderholdning. Som en av den analoge kringkastingens siste store skikkelser tilhørte han en annen tidsepoke, og sant å si var det et under at den gretne, gamle gubben fikk holde på så lenge som han gjorde. Lettermans programlederstil ble utviklet i en tid da enhver som fikk sendetid på en av de store amerikanske kanalene i praksis var garantert et publikum. Dette gjorde det mulig for ham å bygge en karriere på å være vrang og kontrær, og kontinuerlig påpeke TV-underholdningens tarvelige absurditet. En stor del av Lettermans humor gikk ut på å påpeke at de som så på ham kastet bort tiden sin, og i motsetning til sine yngre, mer kokette kolleger, lot han faktisk til å mene det. Etter hvert som årene gikk, og hans publikum ble mindre og eldre, fremstod han stadig mer som en anakronisme, og da han omsider takket for seg, ble han geleidet ut av rampelyset med en applaus som bar preg av like deler takknemlighet og lettelse.

1

60

– OKTOBER 2015

8. SEPTEMBER 2015 hadde The Late Show with Stephen Colbert premiere. Selv om det er vanskelig å tenke seg en programleder som er bedre egnet til å ta over etter Letterman enn Colbert, er det bare så altfor lett å tenke seg mer fornuftige bruksområder for Colberts tid og talenter. Problemet er ikke at det amerikanske late night-talkshowet er en døende kunstform. Ei heller at formatet oppfattes som stadig mer overflødig i en verden hvor publikum, takket være YouTube, har erstattet talkshowverten som den sentrale skikkelsen som knytter nyheter, kjendisintervjuer, sketsjer og musikkopptredener sammen. Problemet er at kampen om publikum har blitt så desperat at det så å si er umulig å komme fra den med æren i behold. I 1992 tapte Letterman mot Jay Leno i kampen om å ta over The Tonight Show etter Johnny Carson. Utover 90- og 00-tallet tapte Late Show with David Letterman kampen om seerne mot The Tonight Show with Jay Leno. Leno var like glatt og overfladisk som Letterman var lunefull og sarkastisk, og etter hvert som kanalene og talkshowene ble flere, ble det klart at publikum foretrakk Lenos forutsigbare fremtoning. Da den patologisk entusiastiske Jimmy Fallon i fjor tok over The Tonight Show og oppnådde høyere seertall enn Leno hadde gjort på 20 år, så Letterman

sitt snitt til å pakke sakene for godt. Med sin utrettelige energi, sin komplette mangel på skam og sin iver etter å tilpasse seg nye seervaner, redefinerte Fallon spillereglene for det amerikanske talkshowet. Mye har vært sagt og skrevet om hvordan Fallons Tonight Show er konstruert for å brytes opp i mindre deler, hvorav høydepunktene lever sitt eget liv på Youtube og sosiale medier, mens fyllstoffet – altså selve talkshowstrukturen – kastes til side som en utplukket kyllingskrott. Vel så viktig er imidlertid den oppjagede, krampeaktige positiviteten han har gjort til sitt varemerke. Fallon er med på alt som er gøy. Absolutt. Alt. I et TV-marked som spaltes opp i stadig flere og mindre deler, og hvor det i praksis ikke lenger eksisterer portvoktere, er alle programmer avhengige av å generere sine egne gravitasjonsfelt. Det å ha oppnådd en plass på et sendeskjema eller en streamingtjeneste er ikke lenger nok – det gjelder å selge seg selv. Hver dag, hver time, hvert sekund. Og i det rådende kulturelle og ideologiske klimaet er tøylesløs begeistring og partyleker med kjendiser det mest effektive verktøyet for å lykkes med dette. DET ER DENNE REALITETEN Stephen Colbert danser inn i hver gang han entrer

«

scenen til tonene av husbandets nye Late Show-intro. Talkshowsjangeren har alltid vært utilslørt kommersiell – alltid vært ødelagt – men det siste tiåret har teknologien og forbrukervanene gitt annonsørene større makt, hvilket har gjort bransjen mer gjennomsiktig. Det Letterman tok med seg da han forlot skjermen var selve illusjonen om at mandatet til en talkshowvert strekker seg lenger enn å selge reklameplass. Da Colbert i sitt tredje program varsomt, men bestemt gjetet den alltid pålitelige Joe Biden til en følelsesladet utveksling om hans nylig avdøde sønn, kunne vissheten om hva som i dag forventes av et politikerintervju hele veien skimtes i øynene hans. Colberts oppdrag var å framprovosere et Øyeblikk av genuin menneskelighet™ hos en mann hvis appell bunner i en fundamental mangel på selvbevissthet når det kommer til egne medieopptredener, og profesjonell som han er lykkes han til gagns. Resultatet var unektelig «god TV». Men i en tid hvor slike TV-øyeblikk produseres raskere og mer kostnadseffektivt enn noensinne, tar man seg i å lengte etter den typen trassig og ukomfortabel dårlig TV som David Letterman etter alt å dømme var den siste mainstreamekspontenten for.

Kampen om publikum har blitt så desperat at det er umulig å komme fra den med æren i behold.


SPILL KOMMENTAR

I RO OG MAX I ei spelverd av skrotnissar utkledd for sexklubb, mekker Mad Max bil for kryssing av The Plains of Silence.

TEKST RASMUS HUNGNES LA MEG OPNE MED eit treffande sitat frå magasinet Cats nr 3/1992: «Da vi reiste til Benidorm […] hadde […] vår fotograf en merkelig drøm: Tenk deg hvis du var den eneste overlevende etter en stor katastrofe, og at du bega deg ut på jakt etter mat og bensin. Du kjører hundrevis av kilometer, og så får du plutselig øye på en sort, skummel jeep i det fjerne. Og så møter du henne. Mad Max II. Og dere er helt alene der ute under den stekende solen … Resten kan du tenke deg selv, eller hva?» Det kan du nok. Feminine kurver er ofte syn for såre augo. Det nye spelet Mad Max (Xbone, PS4, PC) er som balsam for augo, det óg. Mad Max er maskulin, og ser best ut dersom ein utstyrer honom med skjegg og vilt hår, der han styrer bilvraket sitt gjennom ei verd befolka av knusktørre skrotnissar konsekvent utkledd for spontane sexklubb-besøk – i Max Rockatansky sitt univers er alle klamme, slanke og tørste. Mad Max køyrer galematias i flukt frå seg sjølv på venstre side av ikkje-vegen i postapokalyptisk Australia. Du, spelar av Max, er ute etter å fikse bilen, slik at du kan følgje din draum om å reise på bilferie, bort frå spelet si opne verd der søppel er eksistensen og eksistensen søppel, gjennom The plains of silence til ein betre stad. Ved eit slumpetreff har du støytt på ein mekanikar som har blitt fortalt av ein høgare intelligens korleis han skal pimpe bilvraket max – det kjem godt med i ei verd der dei fleste er ute etter å vrake køyretyet ditt ytterlegare. (Det minner om slutten av 80-talet, då eg var med far på bilkrossrenn på Eikefett og fekk sjå menn rulle rundt i sanda – både framåt og sidelengs – i polyesterlappa folkevognbobler. Det var fett.)

1

I DET ANDRE STORE ope verd-spelet lansert 1. september, Metal Gear Solid V: The Phantom Pain (Xbone, PS4, PC, 360, PS3), får du ri hest gjennom Afghanistan og høyre på musikk frå tidleg 80-tal på Walkman medan du snik deg rundt og

mishandlar folk. Det er… Solid! Det er Mad Max óg, sjølv om han køyrer rundt i slarkete mekanikk. Både Mad Max og MGSV er store spel som best nytast sakte. Dei har til felles det at brorparten av speltida går ut på å ruste opp – Snake sankar troppane til krig, Max mekkar bil – før dei går inn mot mål mot slutten av spelet. Ein lyt, som i livet ellers, nyte prosessen. Som kjend utfyller svart og kvitt kvarandre som yin og yang – det eine har inga meining utan det andre. Der Mad Max er tufta på Alexandr Rodchenkos maleri Non-Objective Painting #80 (Black on Black) (1918), refererer Metal Gear Solid V flittig til Moby Dick – den kvite spermkvalen – av Hermann Melville med Ishmael, Ahab, Pequod og flygande kvalar. Kval i lause lufta får du dessutan i Douglas Adams’ Hitchhiker’s Guide to the Galaxy, i form av ein litterær manifestasjon av slumpetreffet og søket etter meining. Adams’ framifrå eksistensialistiske humoreventyrspel Starship Titanic (1998) blei for øvrig nyleg nyutgjeve på nytt på GOG.com, komplett med Monty Python-stemmer. SYNS DU DET forrige avsnittet var for dumt, bør du ta ein titt på tenåringsangsthorror-eventyret Until Dawn (PS4), med Stellan Skarsgård i rolla som formyndande underbevisst terapeut. Her speler du ei horg stokk dumme ungdommar på hyttetur. Dei er døydeleg uintelligente. Eg trudde dei var for dumme, at spelet var urealistisk, heilt til eg hamna på ein buss like etter vidaregåande skuletid … Until Dawn tar opp tema som flokkmentalitet, altruisme og prestasjon under press. Det kan gå bra eller mindre bra, avhengig av kor dum du er – spelet er i grunn ganske smart.

HaR DU EllER NOEN DU kjENNER OpplEvD vOlDTEkT? Ta kONTakT mED OSS på DIXI

SAMMEN MOT VOLDTEKT

TOPP TRE FOR ØVRIG

1 2 1 3 1 1

Shadowrun Hong Kong ( pc ) Interdimensjonell kybernetisk multikulturalisme i fredsælt cyperpunk-univers. Stasis ( pc ) Uavhengig sci-fi-eventyr i spelestilen til gode, gamle Sanitarium (1998). Forza Motorsport 6 ( xbone ) Dersom du krev virtuell bilkøyring i velstelt bil på asfaltert veg.

DIXI RESSURSSENTER WWW.DIXI.NO

– OKTOBER 2015

61


SMIL & GIFT MØTER

KÅRE WILLOCH Til tross for at bokaktuelle (igjen!) Kåre Willoch er klinkende klar, har han klart å rote seg borti misforståelser med både polske gartnere og jødiske stabssjefer. TEKST SMIL & GIFT FOTO JETON KAÇANIKU

6 1 6 1 6 1 6

Hei, De!

6 1

Men du har nærmest skrevet et bibliotek om deg selv?

Hva skal til for at vi blir dus? – Nei, det går automatisk, det nå. Du har gitt opp å si De? – Ja, jeg har inntrykk av at har gått av moten for lenge siden. Vet du hva NATT&DAG er? – Nei, det må jeg innrømme at jeg ikke gjør, ennå. …

Du har kommet med ny bok IGJEN.

Du er veldig opptatt av ettermælet ditt? – Jo, men altså eftermælet har en tendens til å justere seg. Det er sjelden samtidsvurderingen blir stående.

Og ditt virke? – Ja, eller det er litt misvisende, jeg vil heller si jeg har skrevet om tiden. Jeg tror det er bra, og jeg ser med glede at mange som har vært aktive i politikken skriver bøker, fordi summen av disse bøkene vil jo kunne skape et riktig bilde av denne tiden.

Du er åpenbart opptatt av å korrigere hva folk tenker om hva du har tenkt og gjort? – Jeg er opptatt av at virkeligheten skal beskrives riktig. Og jeg prøver å gi et objektivt bilde, men jeg bilder ikke meg selv inn at jeg klarer å være objektiv hele tiden. Det er det ingen som klarer. Men et bidrag kan jo bidra til at summen av bidrag blir objektiv.

6

Er du stormannsgal? – Nei, altså det er jo ikke passende å skulle mene noe om, men hvis jeg skal svare på det må det bli et klart nei. Jeg kjenner ingen stormannsgale politikere. Jeg må få lov å rose nesten alle.

6

1 6

Unntatt? – Nei, jeg vet ikke hvem som skulle være unntaket.

Gro? – Nei, hun har gjort mye nyttig, hun. Se på de omleggingene hun fikk til etter at hun fikk regjeringsmakt i 1986. Det var svært mange av kravene fra opposisjonstiden som da ble lagt bort.

Du henviste ofte til «Fru Brundtlands regjering». Var det en like bevisst hersketeknikk som det virket som? – Det er i så fall et forsøk på å være korrekt. Men jeg har jo opplevet før at hvis jeg bruker former som var selvsagt høflighet da jeg var yngre, så har de kanskje skiftet tone. Men det var ikke meningen.

1

Får du av og til lyst til å bare være en gammel mann som spiser napoleonskake istedenfor å mene noe hele jævla tiden?

1 62

– OKTOBER 2015

– Nei, altså, jeg spiser napoleonskake når sjansen byr seg, men jeg oppfatter ikke det som en gammelmannsting. Det spiste jeg da jeg var ung også. Både Jonas Gahr Støre og John Olav Egeland har kritisert deg for å fremstille Høyre som et helstøpt liberalt parti som har vært, om ikke hoved-, så i hvert fall medarkitekt bak velferdsstaten. Du stjeler rett og slett æren fra venstresiden? – Jeg har aldri antydet at Høyre har vært hovedarkitekt bak velferdsstaten, det er noe Dagbladet har diktet. Jonas, derimot, var jo veldig hyggelig i sin omtale. Det er viktig å understreke at velferdsstaten var et samarbeid mellom alle partier. Men så har jeg hatt glede av å nevne det at det falt på en Høyre-regjering å fremme forslaget til den første sosiale ordningen i Norge i 1894.

1

Hvilken del av sosialismen er du mest frustrert over at venstresiden har stjålet fra høyresiden? – Jeg er ikke frustrert i det hele tatt. Og der kommer igjen dette uttrykket at venstresiden har «stjålet høyresidens klær». Det er et ganske morsomt uttrykk, men jeg har aldri brukt det. Jeg synes det er veldig bra at de kommer etter.

6

Men når du sier at de «kommer etter», da sier du jo at det egentlig er Høyreideer. – Ja ja, men hvis du ser på viktige spørsmål, som deres krav om forbud mot privat radio og fjernsyn, eller deres krav om slutt på karakterer i skolen, er begge standpunkter de helst vil glemme nå. Det var bare Høyre som var mot dette, men så kom jo alle etter hvert til at Høyre egentlig hadde rett, når tiden var inne. Men det kan de jo så klart ikke innrømme.

1

6 6 1

Vi sitter her foran stortinget. Det er 26 år siden du var folkevalgt. – Ja, det er kanskje så lenge?

6 1

Vi har hørt at du har carte blanche her, og kommer og går som du vil?

Tiden går!

Så HVORFOR møtes vi utenfor stortinget nå? – Akkurat nå var grunnen at jeg og min hustru hadde et ærend i en butikk her borte.

Er det ikke litt spesielt at en tidligere statsminister har fri tilgang til å virre rundt på tinget i tide og utide? – Det er mange som bruker Stortinget. Det er et fremragende bibliotek.

6 1

Med MASSE bøker om Kåre Willoch!

6 1 1

Erna?

Og billig mat i kantina? Du er jo en velkjent gjerrigknark. – Det er fin kantine, men andre hensyn går foran.

«Fru Solberg». – Det er ikke mye jeg snakker med henne. Akkurat nå er hun vel i New York. Hører hun på deg? – Ja, det håber jeg da? Jeg vet ikke. Men jeg er jo ikke noen rådgiver, det der vil

jeg være veldig forsiktig med. Folk på min alder skal svare på spørsmål, men ikke prøve å være aktive når det kommer til det dagsaktuelle.

1 6

Så du prøver ikke å påvirke Erna?

Når var sist dere tekstet? «OMG MDG» på valgnatta? – Jeg synes hun er veldig flink. Å gå inn i konkrete saker i dag, aktuelle saker, blir upassende. I et intervju med NATT&DAG sa Erna Solberg for noen år siden at du, selv hvis du tar feil, aldri kommer til å innrømme det. – Hvem sa det?

6

1 6

Fru Solberg. Om deg. – Det er ikke riktig.

Hun sa det i en samtale med oss, i NATT&DAG. – Ja, men det er ungdommens oppgave å være kritisk overfor de eldre. Det er en viss aldersforskjell, for å si det svært forsiktig, mellom Erna og meg. Det er bare sunt og riktig. Du innrømmer ikke at ikke vil innrømme feil? – Jeg vil bare vite konkret hva du sikter til. Erna ville aldri sagt det i dag.

1

Apropos det å ikke innrømme feil: For noen år siden var du i en legendarisk klinsj på VGTV med daglig leder av Ullern tennisklubb, som anklaget deg for å ha bedt en kommunal gartner hugge ned trærne så du fikk mer sol i hagen. Der var du litt på tynn is?

6

1 1

På tenn-is! HAHA! – Nei!

Det var vel LITT digg å få fjernet de trærne? – Det var en misforståelse. Det var en polakk som ikke snakket norsk. Trærne måtte bort, men det var helt feil at jeg hadde bedt ham fjerne dem.

6 1

La oss snakke om andre ganger du ikke har villet innrømme feil.

Hva med da Barack Obama var nyvalgt president og Hans-Wilhelm Steinfeld spurte om du trodde at det var noe håp for at Obamas presidentskap kunne få et endret syn på konflikten. Du svarte at det ikke så lyst ut fordi Obamas stabssjef Rahm Emanuel var jøde. – Ja, men det ble en forkortet misforståelse. Han var ikke bare jøde, men han var borger av Israel og hadde meldt seg frivillig til en israelsk krig mot arabere. Da var det ikke rart at man var litt kritisk til hans rolle som fredsmekler. Det var det som var poenget.

1 6 1 6

… – Jeg er Obama fan jeg, altså. Du er NATO-fan også. – Ja, etabliseringen av NATO var bra. Det betyr ikke at jeg er enig i alt de gjør. Fortsatt litt bitter, ja?

Du hadde veldig lyst til å bli generalsekretær i 1987. – Ja, men jeg skjønner veldig godt at det var nødvendig å gi den jobben til Tyskland.

Men du er litt bitter nå som Jens har valset inn i jobben? – Nei. Sovjetunionen holdt på å gå i oppløsning. Det var en viss bekymring for at Tyskland ville velge nøytralitet. Da var det svært verdifullt at akkurat de hadde generalsekretærstilingen i NATO.

1 1 6

Ren politikk! Bittert!

Apropos Jens. Føler du at du og Thorvald Stoltenberg utfyller hverandre, eller er det hele tiden en pågående kamp om å være hele Norges bestefar? – Neida, vi har det veldig hyggelig når vi møtes. Per Fugelli da? Med sine runde visdomsord. – Han kjemper for mye som er fint. Det har aldri slått meg at Fugelli er for rund.

1

Hva synes du om Christian Tybring Gjedde? Vær ærlig! – Jeg har ikke tenkt å begi meg inn på personkarakteristikker.

1 1 1 6

Det han representerer da? – Det der får du ikke til!

6 6

Hvorfor ikke? – De som er yngre enn meg får ta seg av det.

Søren.

Hvordan ser fremtiden ut for Høyre og FrP? – Det var viktig å danne et regjeringsalternativ. Arbeiderpartiet kan ikke ha monopol på å være i regjering. Men jeg tror ikke jeg ville passet til en regjeringspakt sammen med Fremskrittspartiet.

Er dagens Høyre fremmed for deg? – Nei, men det er klart at man må ta hensyn til andre partier. Ingen regjering uten flertall kan unngå kompromisser med andre partier. Er det et svakhetstegn at Høyre har sett seg nødt til det? – Nei, det er det ikke. Det er mangepartisystemets situasjon. Sentrum var så svekket at det ikke kunne gi flertall.

6

1 6

Svekket, men ikke svakt?

1 1 1 6

Vemmelse? – Nei, ikke vemmelse heller, men …

Da Siv Jensen på valgnatta i 2013 skrek «morna Jens» – er det forakt vi ser i ansiktet ditt på TV-bildene? – Nei, ikke forakt.

Avsky? –… Du er helt klart brydd.

Det var i hvert fall ikke sånn man holdt på i din tid? – Ikke sånn som jeg husker det. Men det kan være ting jeg ikke kommer på.


«

Jeg spiser napoleonskake når sjansen byr seg.

Kåre Willoch (født 3. oktober 1928 i Oslo) er tidligere leder av Høyre og statsminister i kongeriket Norge fra 1981 til 1986. Han var også yang til Gro Harlem Brundtlands ying, og har siden 1988s Minner og meninger gitt ut en haug med bøker. I år er han aktuell med Strid og samarbeid (ENDA en alliterasjon, Kåre?) på Cappelen Damm.

– OKTOBER 2015

63


OSLO

TALLINN

(RYGGE)

EDINBURGH

DUBLIN

MANCHESTER LONDON (STANSTED) BRÜSSEL (CHARLEROI)

SZCZECIN

RIGA KAUNAS GDANSK VILNIUS WARSZAWA (MODLIN)

POZNAN WROCLAW KRAKOW

RZESZOV

MILANO (BERGAMO)

ALICANTE TENERIFE CHANIA

GRAN CANARIA

BUSINESS PLUS

TILDELTE SETER

2 STK HÅNDBAGASJE

FAMILY EXTRA

NATT&DAG, Oslo, oktober 2015  

Ettersøkt: Bergensrapper på rømmen fra politiet // Kongo-reportasje: – FN er i Kongo for å feste og ligge med horer // Smil&Gift møter Kåre...

NATT&DAG, Oslo, oktober 2015  

Ettersøkt: Bergensrapper på rømmen fra politiet // Kongo-reportasje: – FN er i Kongo for å feste og ligge med horer // Smil&Gift møter Kåre...