Page 1

OSLO – MAI 2016

CAMSHOWS STJEL STILEN

CHRISTIAN MIKKELSEN

HESTER V75

BERGHAIN 2016


OSLO MAI 2016

Sjefredaktør DANIEL RAMBERG ramberg@nd.no

CHRISTIAN TUNGE HERMAN GUNNERØD NIKOLAI KLEIVAN

Redaktør NIKOLAI KLEIVAN kleivan@nd.no

Illustrasjon IDA HELEN GØYTIL

Musikk- og nettredaktør MALIN KULSETH kulseth@nd.no

Daglig leder CHRISTIAN RASMUSSEN christian@nd.no

Musikkredaktør KARIMA FURUSETH furuseth@nd.no

Markedsavdeling JOHNNY JENSEN ALEKSANDER RIIS salg@nd.no

Filmredaktør MARCO REINERTSEN reinertsen@nd.no

NATT&DAG Kreativ JAN CHRISTIAN FORTHUN forthun@nd.no

Fotoredaktør CHRISTIAN BELGAUX belgaux@nd.no

Administrasjon okonomi@nd.no

Debattredaktør VILDE IMELAND! imeland@nd.no Art Director TORUNN SOLLI solli@nd.no ​ Journalist PELLE BAMLE bamle@nd.no

10 TIPS TIL IKKE Å BLI VOLDTATT....................................................................................................................... 06

Trykk MEDIA NORGE TRYKK OSLO

REPORTASJE FRA PARIS: EKTE DEMOKRATI ................................................................................................... 08 INTERIØRTIPS FRA FOLK SOM HAR SEX PÅ WEBCAM ................................................................................... 10 DØGNER FOR NORGE ............................................................................................................................................ 12

distribusjon@nd.no

TEGNESERIESPALTE............................................................................................................................................... 19 UTELIVSGUIDE ........................................................................................................................................................ 24

NATT&DAG Oslo Strandgata 19 N-0152 Oslo Postboks 266 Sentrum N-0103 Oslo

KUNSTGUIDE .......................................................................................................................................................... 28 SCENEKUNSTGUIDE .............................................................................................................................................. 30

Telefon: 22 41 94 41

MUSIKK: ANMELDELSER OG BEST AKKURAT NÅ ........................................................................................... 32

NATT&DAG Bergen Postboks 646 N-5807 Bergen

HEST COUTURE: INTERVJU MED HESTER V75 ................................................................................................ 36 FILM: ANMELDELSER ............................................................................................................................................ 38

NATT&DAG Trondheim Postboks 4410 N-7418 Trondheim

BIOGRAFISK DESIGN I FILM OG TV..................................................................................................................... 42 HELT VANLIG TV? .......................................................................................................................................44

NATT&DAG App app@nd.no For tips og presse: film@nd.no musikk@nd.no uteliv@nd.no mote@nd.no kunst@nd.no scenekunst@nd.no restaurant@nd.no litteratur@nd.no WWW.ND.NO

1

Ø M E R KE T ILJ

Trykkeri

01

M

8

FOTO: Arko Datto, fra boken CYBERSEX.

MAI 2016

NARKOATLAS: HVOR SKAL DE NARKOMANE – OG HVOR HAR DE VÆRT?................................................. 16

REDAKSJONEN TAR IKKE ANSVAR FOR UBESTILT MATERIELL

24

Foto ARKO DATTO ANDREAS DAHL CHRISTIAN BELGAUX

12

TIDENS ÅND, OVERHØRT ...................................................................................................................................... 04

Utgiver NATT&DAG AS

Opplag 47 500

Skribenter AKSEL KIELLAND ANDREAS DAHL ANDREAS VEIE-ROSVOLL DANIEL RAMBERG DANIEL VATSVÅG EMIL FINNERUD ERLEND MØRCH GIFT IDA HELEN GØYTIL IDA MADSEN HESTMANN IDA SKOGVOLD JO FORBORD STAVDAL JON SÆTER JOSTEIN WÅLENGEN KAJA KIRSEBOM KARIMA FURUSETH KASPER BRÆIN SELVIG KETSJUP KRISTOFFER JAKOBSEN KRISTINE TINGVIK AAS LARS GJESVIK LARS RAMBERG? MARTIN ØSMUNDSET MARCO REINERTSEN NIKOLAI KLEIVAN PELLE BAMLE RASMUS HUNGNES SENNEP SMIL SVEINUNG WÅLENGEN TORGEIR HOLLJEN THON TORA MYKLEBUST OPTUN VILDE IMELAND

2

36

SPILLSPALTE ..............................................................................................................................................45 SMIL & GIFT MØTER CHRISTIAN MIKKELSEN .................................................................................................. 46

8

10


26.MAI-4.JUNI USF VERFTET • BERGEN 2016

RUFUS BERNHOFT WAINWRIGHT & THE FASHION BRUISES BUIKA THE

INGEBJØRG

BUDOS BAND BRATLAND LEE RITENOUR

REAL ONES

TRONDHEIM JAZZORKESTER

& COME SHINE

BUGGE WESSELTOFT NEW CONCEPTION OF JAZZ

HANNA PAULSBERG CONCEPT

L´ORCHESTRE DE CONTREBASSES

PACO SÉRY GROUP

KARL SEGLEM VOICE & STRINGS & TIMPANI MOSKUS & NILS ØKLAND SARAH MCKENZIE SPIRIT IN THE DARK SEX MOB ADAM BALDYCH & HELGE LIEN TRIO LAB TRIO GARD NILSSEN’S ACOUSTIC UNITY ERLEND APNESETH TRIO LINUS + SKARBØ/LEROUX JONAS CAMBIEN TRIO LEAN LEFT CARSTEN DAHL EXPERIENCE DANS DANS MOON HOOCH BJØRN ALTERHAUG QT FIEH AIMING FOR ENRIKE HORSE ORCHESTRA PER ODDVAR JOHANSEN NEEDLEPOINT THE FIREBIRDS POESIDIGG: RIMBEREID/MØSTER/NØDTVEDT/FLATLAND/BERGSVÅG + + SISTE NYTT OG BILLETTER FINNER DU PÅ:

nattjazz.no NATTPASS (5 DAGER) • FESTIVALPASS • DAGSPASS

STUDENTRABATT PÅ ALLE BILLETTER!


TIDENS ÅND

OVERHØRT

INTERVJU

NY DISCLAIMER, NYTT KRONIKKFORMAT

1 1

Fra én av veldig mange think piecer begått av Norges mest ettertenksomme kommunist kommer en rekord i tidens ånd-tetthet, sett ut ifra antall tegn. Den første tidens ånd har form av en ny disclaimer. Disclaimeren kan brukes av alle som føler at de har oppdaget noe i populærkulturen, men samtidig kjenner frykt for å bli avvist av NATT&DAG, og tas i bruk på følgende måte: Før du erklærer poenget tar du skriftlig høyde for at «noen i NATT&DAG sitter og ler av [deg]». Du er nå uangripelig. Genialt! Den andre tidens ånd angår tekstens poeng, i anledning den statsfinansierte kvoteringsrappen som ble sluppet av NRK P3 forrige fredag. Christine Danckes «Attitudeproblem»-cover var akkurat det siste beviset Klassekampen trengte for å konkludere med at musikkvideoen er Den Nye Kronikken. For å sitere et medlem av redaksjonen: «Enhver journalist kjenner følelsen: Du skulle skrive kronikk, men skjønner at du egentlig har skrevet manus til et historisk drama som viser motstandskampen under Andre verdenskrig sett fra et hittil ukjent kvinnelig perspektiv.»

NKVO PÅ HELIKOPTERKRÆSJ

2 1

EN EKSTREM UNNSKYLDNING Da en komiker med kjempefalsk Jon Almaasinstakonto ba en annen komiker (more like «komiker»;)) om å slette det som må være en av den cenozoiske periodens aller dårligste memes, gjorde sistnevnte det (sannsynligvis fordi han trodde det var den ekte Almaas) med en påfølgende lang DM der han la seg paddeflat for at han «tøyde strikken litt vel langt» og postet noe «såpass ekstremt» (meme var et bilde av et bankran med tekst a la: Når du drakk opp alle pengene dine i helga og leia skulle vært betalt for fire dager siden). Vi krysser fingrene for et spennende møte mellom den unnskyldende humoristen og den ekte Jon Almaas. SKUESPILLEREN SOM MÅTTE SKATE En drita full Himmelblåskuespiller betalte en tidligere hjemløs og NATT&DAG-affiliert kunstner 12 shots for å stjele et skateboard (som befant seg på Subway) til ham.

«Varm kaffe, ferske hjemmelagde vafler og medbragt jordbærsyltetøy i Lyngen på Misje. Vår fantastiske kollega Linda Ekelund har kommet helt ut til oss i felt som filmer Helikoptervraket for å traktere sultne og trøtte fotografer og journalister. Utrolig! Stor takk til Linda!» skrev TV 2-fotografene på insta. Må da være lov å kose seg litt på helikopterkrasj, selv om et titalls mennesker ligger døde i skjærgården! Hva med å ta med Linda på en liten tur på Lysverket når dere er tilbake i Bergen, gutta? Der sitter nemlig VG-journalistene og poster anmeldelser på instaprofilene sine: «Lysverket leverer #Bergen». Aaaahh, lite som slår et godt rykk med gode kolleger! Har ikke vært så god kok i felten siden Lærdal ‘14, kanskje ikke siden Sundvolden tjue elleve!

BERLIN ER FERDIG Det beste vi som allerede har vært russ kan håpe på å få ut av russetiden er noen skikkelig lolle dekknavn, konsepter og russelåter. Trist, men sant. I tillegg til Tix, som leverer jevnt og trutt, var det i år Nesbru-bussen Berghain 2016 som smeltet flest hjerter på NATT&DAG-kontoret. I et intervju med oss (se til høyre!) fortalte Asker-jentene entusiastisk om «en helt syyyyyk klubb i Berlin», og nevnte også at læreren deres sa «Jeg tviler på at dere spiller musikk som Berghain spiller». (Av de to tingene, å kalle russebussen sin for Berghain, og å påstå at elevene dine ikke kommer til å spille «EKTE» techno i russetiden, er det sistnevnte som kommer desidert dårligst ut.) Vi tar uansett dette som et påskudd for peak Berghain og erklærer den gamle sadoen død. Og det akkurat i det musikkredaktøren vår bestemte seg for å flytte til Berlin!

1 3

IS IT HARAM TO BE RUSS? Koranen er kanskje en veldig stor bok med veldig mange sider, men det er likevel ikke alt den svarer på. Som for eksempel: Er det haram å feire 13 års skolegang med å drikke tøde alkohol og ha vill sex? Derfor er det bra at IslamNet har delt en video der en lærd imam gir deg svaret. Pils og puling er soleklare no-no’s, det skjønner spørsmålsstilleren i videoen óg, men er det også haram bare å ikle seg russebukse? Dommen fra imamen er streng, men det er jo et poeng at man ikke bør skeie for mye ut før en hektisk eksamensperiode óg da.

1 4

Boblere: D2 har oppdaget Bánh mì, psykisk sykdom, drapstrusler på nett, «drapstrusler på nett» = chill PR!, delebilder, endelig vår, «Hipsterburger til folket»-reklamen til Macern, Ny «Hvem er du i SKAM?»-test, Trist Pike debuterer, Russetid LIVE, Steinar Suvatne: Den verste av dem alle?, Esten O. Sæther: Enda verre?, uironisk corona, boligmarkedet er en tricky greie

TI KNIVER I HJERTET En norsk regissør skal formodentlig ha HOOKA med en av Lørenskogs største stjerner (nei, vi snakker dessverre ikke om den fysisk største hverken i høyde (John Carew) eller i bredde (Abu Hussain), men om den som sannsynligvis er biggest i Japan), på et nylig nachspiel i filmbransjen. HAR LIGGET MED 395 FÆRRE DAMER ENN FØRST CLAIMET Han duden med Panamahatt fra Parra har bare ligget med fem stykker og ikke hundrevis whæææ, og han driver visstnok og kjøper bokserne sine i barneavdelingen ææææ sykt tynn(?), og han er også like douche irl. RULLENDE FITTEPRINS En nesten-royal fuckboy er russ om dagen, og nekter seff å rulle med andre gutter. Dét stopper visst ikke jentene fra å rulle med den lille som eneste guttepassasjer, med livvaktene i følgebil. EYESHOT Samme erke-ariske gærning skjøt også en gardistvenn av redaksjonen i øyet med softgun for noen år siden… EYESHOT? … Og ble visstnok offer for oralsex utført av en høyt respektert samfunnsdebattant, ifølge snapper på avveie?? FHADESEN … som tydeligvis har blitt sammen med han uten skjegg fra Torsdag kveld fra

4

MAI 2016

RUSSETIDENS ÅND

Berghain er en rulletrapp, og øverst står det en naken fyr og serverer is, mener jentene på russebussen Berghain 2016. TEKST REDAKSJONEN Noe av det beste med russetiden er å botanisere floraen av merkelige russepåfunn: Hvem har solgt doruller i et halvt år for å subsidiere Tix’ rå livsstil som åpenbart seksuelt frustrert russelåtprodusent? Hvor mange feer skal på fest FOR Å KNULLE? Hvem har annektert den beste popkulturelle referansen? Trolig Berghain 2016. De knapt myndige jentene fra Nesbru i Asker gir en hommage til den beryktede Berlin-klubben «hvor bare latex-kledde gutter kommer inn». Og hvorfor ikke? Til tross for at russen er én «s» for mye til å virkelig passe inn på klubben, er jentenes fascinasjon for Berlin-techno, eh, tilforlatelig. Vi tok en telefon fra vår private bås på Panorama-bar til Ingrid, en av jentene på Berghain (bussen, altså), for å få klarhet i navnevalget.

1

Hvorfor valgte dere å kalle bussen for «Berghain 2016»? – Det var egentlig helt tilfeldig. Vi brainstormet på et bussmøte, og helgen før hadde jeg vært med en kompis av meg som fortalte meg om en helt syyyyyyyk klubb i Berlin. Det var galskap: En pen, norsk jentegjeng kom ikke inn på klubben, men det gjorde menn ikledd latex! Da jeg fortalte alle jentene at man kunne spise is der, som er helt sykt, synes alle at det virket kult. Vi var i utgangspunktet ikke keen på å ha et kleint fjortisstema. Har noen av dere vært på Berghain? – Nei, ingen! Men vi er ganske sikre på at vi kan komme inn om vi har russedressene på.

Hva synes dere om Berghain? – Det virker jævlig kult. Det er liksom ikke en vanlig klubb. Folk står i kø i flere timer. Man kan for eksempel komme midt på en lørdag og klikke til electromusikk. Jeg har hørt så mye syke historier derfra! For eksempel at det er en rulletrapp, og øverst står det en naken fyr og serverer is. Logoen deres er et bilde av Berghains ansikt utdad, nemlig dørvakten Sven Marquardt. – Vi har ikke spurt om lov til å bruke det, da. Vi satser på at han ikke har så mange venner i Norge! Hva synes dere om norsk klubbkultur vs. tysk klubbkultur? – Norge har altfor lite å by på av uteliv. Hva er det du savner ved utelivet per nå? – Jeg savner store, fete klubber. Det jeg digger med Berghain er at det er en nedlagt fabrikk, det er så absurd. Kjenner foreldrene deres til Berghain? – Flere av foreldrene til jentene på bussen kjenner til det. De synes bare det var lættis. Men mamma og pappa vet ikke hva det er. Spiller dere Berghain-techno på bussen? – Nei, vi spiller mest våre egne sanger. Ikke engang Ben Klock? – Neeei. Læreren vår kom bort til meg å sa at «jeg tviler på at dere spiller musikk som Berghain spiller». «Vi elsker technomusikk», svarte jeg. Da sa læreren min at «vi ikke engang visste hva techno er».


FØLG

FACEBOOK: NATTOGDAG TWITTER: @NATTOGDAG INSTAGRAM: @NATTOGDAG_OFFISIELL SNAPCHAT: NATTOGDAG_SNAP

NATTOGDAG.NO

MAI 2016

5


SMÅSTOFF GUIDE

TIPS TIL IKKE Å BLI VOLDTATT På tide at kvinner tar ansvar for å ikke bli voldtatt! TEKST REDAKSJONEN

1. IKKE KLE DEG SOM EN HORE Men som en helt!

6. VÆR NOE ANNET ENN ET MENNESKE Kanskje en skilpadde eller en gammel flott skjenk.

(Tipset med å bli en skilpadde funker åpenbart kun om du prøver å unngå å bli voldtatt av menneskedyret. Sjansen for at du blir voldtatt av en skilpadde øker betraktelig, det må påregnes. Men skjenk bør være ganske safe.)

7. IKKE TENK PÅ FORHOLDSREGLER SOM EN BEGRENSNING Det kan like gjerne være en berikelse av opplevelsen.

2. VÆR SUR HELE TIDEN Et smil kan fort oppfattes som flørting eller i ytterste konsekvens en invitasjon til å ligge.

3. VÆR TAXISJÅFØR Så kan du alltid ta taxi dit du skal og følgelig være trygg hele tiden.

4. TILSLUTT DEG KAMPEN FOR Å INNFØRE EN EKSTREMFEMINISTISK VAGINALSTAT SOM KAPUNERER MANNFOLK TIL HJELPELØSE MAMMADALTER

5. LA DIN LEGEMLIGE EKSISTENS OPPHØRE OG VÆR KUN PÅ TWITTER ELLER INSTAGRAM 8. LØP KJEMPEFORT!

6

MAI 2016


Du vet du bør hente deg inn, men ender med å ta den helt ut. Det er så lett å utvikle en dårlig drikkevane når du er sårbar. Ikke første gang kravene vokser deg over hodet. Ikke første gang du venter på telefonen som aldri kommer. Men første gang du drikker for å slippe fri fra følelser og tanker, kan du spørre deg selv: Drikker jeg mer enn av og til? For av og til passer det. Av og til ikke. Alkovett er å ikke fylle på med mer når det er litt for mye.


SAMFUNN REPORTASJE

EKTE DEMOKRATI I Paris samler flere og flere seg i gatene, og det hviskes om antikapitalistisk revolusjon. Men det må da være lov å kose seg litt likevel? TEKST VILDE IMELAND ILLUSTRASJON IDA HELEN GØYTIL

«Hvor var dere da vi var oppe hele natta i 2005», skriver journalist Rachid Laïreche i avisen Libération den 16. april. Kommentaren er en referanse til Banlieu-opprørene som begynte i Clichysous-Bois utenfor Paris for 11 år siden, etter at to lokale ungdommer døde under en politijakt. Denne fredagen kommer ikke flammene fra brennende biler som i 2005, men i stedet fra to menn i trettiåra som holder et slags sirkusshow, midt på Place de la République. Det sprutes tennvæske på store brennende ringer, til vill applaus fra publikum. Klokka har akkurat bikket midnatt på République-plassen og Nuit Debout-bevegelsen går inn i sitt attende døgn.

1

NUIT DEBOUT-BEVEGELSEN, eller «oppe hele natta», springer ut av protestene mot innføringen av den såkalte El Khomriloven, en ny arbeidslov oppkalt etter arbeidsministeren som foreslo den tidligere i år. Loven åpner for å jobbe 60 timers arbeidsuker og 12-timers arbeidsdager, og den vil gjøre det enklere for arbeidsgivere å kvitte seg seg med ansatte i nedgangstider. På vei ned til République går vi forbi flere titalls svære politibiler. De står parkert langs alle gatene som leder inn mot plassen. I bilene sitter politiet og leser, spiller kort og sigger. De holder tilsynelatende avstand til demonstrasjonen, og er ikke å se på selve plassen. – Vi venter her til rundt ett-to på natta. Da begynner ungdommene å bråke og vi griper inn, sier en politikvinne som står utenfor en av de mange bilene. Jeg tolker det skuldertrekkende svaret hennes som at de forholder seg til et mer eller mindre forutsigbart kjøreskjema hver kveld. MOTSTANDEN MOT ARBEIDSLOVEN er bare én av flere saker – og kanskje den det er lettest å få grep om – som bringer unge folk til République-plassen kveld etter kveld. Av filosofistudenten som viser oss rundt – som for øyeblikket har tatt pause fra sine studier av venstresidetenkeren Alain Badiou – får vi opplyst at det ikke skal være noen leder eller noen bestemt ideologi i Nuit Debout. Det er nemlig sånn man gjør et «démocratie réelle» i praksis. Sirkler av mennesker sitter i grupper på bakken og diskuterer med ordstyrer og stoppeklokke. Det er egne

8

MAI 2016

sirkler for økonomi, utdanning, feminisme og økologi. Ingen skal være for dominerende. Noen advokater og jusstudenter har åpnet en egen stand der de gir gratis juridisk rådgivning til de som trenger det. Det snakkes om en kantine hvor man bestemmer prisen selv – «prix libre». I avisene trekkes det paralleller til Indignados-bevegelsen i Spania, til Occupy Wall Street i New York, og, selvfølgelig, til studentopprørene i Paris i 1968. Selv om 68-parallellen inntil videre er en klar overdrivelse, føles det litt som å tre inn i en slags kulisse idet man entrer Républiqueplassen. Den franske måten å demonstrere mot det bestående på er karikert, sett med norske øyne. Slagordene er generelle og revolusjonsromantiske, slik man bare ser i et lite folksomt hjørne av Youngstorget på 1. mai. Men så står det også mye dårligere til i fransk politikk enn i norsk politikk. President François Hollande, som ifølge meningsmålingene ikke hadde kommet videre fra første runde hadde det vært valg i dag, har med det nye lovforslaget skapt splittelse innad i eget parti. Ønsket om å gjøre det lettere å kvitte seg med ansatte kommer heller ikke ut fra det blå. Arbeidsledigheten i Frankrike er på 10,5 prosent – i Norge er den 4,1 prosent. PÅ RÉPUBLIQUE HENGER i tillegg terroren som et dystert bakteppe, bokstavelig talt. Sokkelen på den svære Mariannestatuen er dekket av bilder og levende lys, til minne om ofrene etter Charlie Hebdo og Bataclan. I det vi krysser gata dukker det opp en fyr med en plastkasse hvor det ligger et par Heineken og dupper i smeltet isvann. Vi kjøper en øl hver – for en pris som ligger akkurat i sjiktet mellom revolusjonært anarki og markedsorientert profittmargin. Ikke bare er det mye folk her, mange ser også ut til beint fram å kose seg. Det drikkes, prates, folk flest ser kule ut. Når unge folk møtes i organisert misnøye er det kanskje ikke til å unngå at det fostrer noen performancer og kunstinstallasjoner. I et hjørne av plassen er en parkert lastebil i ferd med å gjøres om til scene. Høyttalere rulles ut og et rapcrew tar plass på lasteplanet. Det er problemer med lyd OG lys, men de får på en beat og en lommelykt brukes som følgespot – én rapper lyses opp av gangen. Er det lokale

gangstere som endelig skal få skinne i et øyeblikk av opportunisme, eller det bra hiphop som kommer ut av de sprukne høyttalerne? «C’EST COOL, EH?», sier en drita tenåring som kommer helt oppi ansiktet før han sveiper forbi med to fnisende venninner på slep. De har kursen mot det som ser ut som en hjemmelaget gapahuk litt lengre borte. Vi følger etter, til et provisorisk skur, bygget opp av trevegger og presenninger rundt en gatelykt. Her inne skjer det masse greier. Rundt en bordplate står åtte-ti stykker og tegner med tusj og hamrer spiker inn i en bordplate. Andre står og balanserer på paller langs veggene mens de tagger slagord, eller egentlig bare tagger. Jeg hilser på en reporter fra Vice UK. Han har vært her en ukes tid, for å dekke det han konsekvent omtaler som en «festival». «Det er ungdom som koser seg», sier han og legger til at han ikke har skrevet en eneste sak foreløpig. Plutselig går lyset i gatelykta og det blir helt mørkt inne i den lille hytta. De revolusjonære bryter ut i et spontant «wooohooooo!». Strømmen har nettopp gått på festivalkontoret. Noen kommer løpende med en skrutrekker og åpner dekselet i bunnen av lyktestolpen, men til ingen nytte. Vi begynner å trekke ut. Hele plassen er mørklagt og det er oppbruddsstemning. At det er politiet som har kuttet strømmen virker som den største selvfølgelighet fra festivaldeltakernes side. Vi bestemmer oss for å finne en pub i nærheten, men blir stående i et kryss og se på at plassen tømmes for mennesker. På andre siden av gata har politiet stilt seg opp i en formasjon, de holder skjold foran seg og har visiret trukket ned foran ansiktet. Jeg rekker akkurat å ta et bilde før en glassflaske kommer susende gjennom lufta og knuser på bakken foran meg. Flasken er den første av flere. Det singler rundt oss, og vi dekker hodene mens vi løper i dekning. Politiet beveger seg med den største ro bak skjoldene, de

«

går inn mot mørket der flaskene kommer fra. Snart begynner tåregassen å sive rundt oss. Det jeg for fem minutter siden for alvor begynte å tenke på som en festival mer enn en demonstrasjon, har blitt endret tilbake til opprinnelig definisjon i løpet av et øyeblikk. Når sammenstøtene roer seg jobber vi oss tilbake dit vi kom fra – over plassen i mørket, gjennom tåregass og over glasskår. På et hjørne står en klynge med det som først ser ut som ti-tolv demonstranter kledd i hettegensere og med skjerf trukket over nesa. Vi skjønner ikke at det er sivilpoliti før en av dem vifter oss myndig over til den andre siden av gata. DE SISTE UKENE har også fagforeningene sluttet seg til Nuit Debout-bevegelsen. Det som for få uker siden fremstod som en i beste fall utydelig markering har vokst til å bli umulig å ignorere. På tross av den tydelige beskjeden fra stadig flere demonstranter sendte Hollande over lovforslaget til parlamentet tirsdag 3. mai. I det siste har det også vært flere voldelige sammenstøt mellom politi og demonstranter. Politiet har brukt gummikuler og flere har blitt arrestert. Arbeidsdelingen er tydelig. Mens noen driver hyggebaserte kveldsaktiviteter er andre kamplystne bajaser villige til å la seg arrestere. På tilbakeveien stopper vi ved en folkemengde som har samlet seg rundt en dørkarm-lignende konstruksjon hvor en fyr snakker i mikrofon. Holder han appell? Nei, han driver med storyslam –«alle som vil kan delta med sin fortelling», står det på et lite skilt. Akkurat nå står en mann på godt over 50 år, som kanskje var der i -68 også, med lukkede øyne og gestikulerer. Idet historien hans nærmer seg klimaks – det er måneskinn og hovedpersonen i et plutselig øyeblikk av klarhet skjønner hvordan «alt» henger sammen – blir han avbrutt av en av de yngre demonstrantene, nok en drita tenåring, som tar tak i mikrofonen og sier «hæhæhæ».

Når unge folk møtes i organisert misnøye er det kanskje ikke til å unngå at det fostrer noen performancer og kunstinstallasjoner


NUIT DEBOUT – Sosial bevegelse som begynte i Paris den 31. mars i år. – Betyr «oppe hele natta», eller «oppreist hele natta». Navnet kommer av at bevegelsen har holdt nattlige samlinger. – Protestene som holdes er i hovedsak demonstrasjoner mot innføringen av en ny arbeidslov som foreslår liberale reformer. – Sentrert rundt Place de la République i Paris, men har spredd seg til flere byer i Frankrike.

MAI 2016

9


HOME IS WHERE THE HEART IS Interiørtips fra folk som har sex på webcam. SCREENSHOTS REDAKSJONEN

Location: Ukraine

10

MAI 2016


MOTE BILDESERIE

Location: Astana, Kazakhstan

Location: Europe

Location: «So close to the Heaven !»

Location: Los Angeles, USA

Location: Laguna, Philipines

Location: «Somewhere on earth»

Location: Colombia

Location: Hungarian

Location: «Wonderland»

Location: Ha Noi, Vietnam

Location: «Fantasy island»

Location: Sweden

Location: Germany

Location: Hong Kong

Location: New York, USA

Location: Russia

Location: Florida, USA

Location: «Lust world»

MAI 2016

11


SAMFUNN REPORTASJE

DØGNER FOR

NORGE Fremtidens norske elitesoldater er ikke nødvendigvis jegere eller kroppsbyggere, tror norsk sikkerhetsindustri. De er på TG.

TEKST LARS GJESVIK FOTO/ILLUSTRASJON HERMAN GUNNERØD // IDA HELEN GØYTIL

En lysrigg på størrelse med en blåhval skifter fra gult til grønt og et øredøvende drønn av bass hamrer tinningene til alle som ikke har ørepropper. Hundrevis av stereoanlegg konkurrerer mot hverandre, før en tre meters høyttaler drapert i regnbueflagg vinner fram. Det som høres ut som en dubstepmiks av meksikansk bryllupsmusikk fyller den enorme idrettshallen med dunking. I 15 minutter gjør den intense lyden det til et uutholdelig sted å være, før lysriggen igjen blir gul og lydnivået synker til bare høyt. Trøtte dataentusiaster strekker armene i været, åpner dagens første brus eller energidrikk og logger på dataen. The Gathering er i gang utenfor Hamar, og dagens første aktivitet er en Counter-Strike-turnering. Tre kommentatorer prøver å piske opp stemningen ved jublende å kommentere en intens knivkamp. Stemningen stiger mens terroristene kniver ned motstanderne en etter en. Samtidig, i skyggen av scenen, pakker en mann med mørkt hår og briller stille opp et sett brosjyrer og noen drops. En plakat leser «Vi beskytter Norge mot digitale trusler». Ved siden av den digitale kampen mot virtuelle terrorister har den virkelige kampen mot cyberterrorister beskjedent funnet seg en plass. For to år siden arrangerte forsvaret hacke- og pushupskonkurranser. I år har PST og Nasjonal Sikkerhetsmyndighet meldt sin ankomst. Norges sikkerhetsapparat er på The Gathering for å finne hacketalentene som skal beskytte Norge i framtiden. Det er vi og.

1

Digitale trusler inkluderer sabotasje og terrorisme, spionasje fra andre stater, cyberkrigføring og et bredt spekter av kriminelle aktiviteter. Nasjonal Sikkerhetsmyndighet har koordineringsansvar for digitale angrep i Norge. En undersøkelse sponset av McAfee anslo at de globale kostnadene knyttet til cyberkriminalitet var 445 millarder dollar i 2015. For Norge er anslaget 20 milliarder kroner. De mest kjente eksemplene på politisk motivert hacking er de russiske angrepene på Georgia i 2008 og Estland i 2007, samt Stuxnet-viruset som ødela iranske atomreaktorer i 2010.

12

MAI 2016

FOR SEKS ÅR siden kom boken Cyberwar ut, hvor forfatter Richard Clarke tegnet et dommedagsaktig scenario om hva digitale angrep kunne gjøre i et moderne samfunn. Ifølge Clarke kunne hackere på få minutter sende det amerikanske samfunnet ut i en dødsspiral av eksploderende kraftverk, kolliderende fly og strømbrudd som lammet hele stater. Boken fikk umiddelbart omfattende kritikk for å være bare løst basert på sannheten, men den var ikke skrevet av en manusforfatter med forkjærlighet for grandiose trusselbilder. Richard Clarke har figurert med tittelen «Amerikas cyber-tsar» og var tidligere cybersikkerhetsrådgiver til president George W. Bush. Selv om dommedagsscenarioene han tegnet var overdrevne, har informasjonssikkerhet vokst fra en liten nisje til en massiv, global utfordring, også for Norge. Og etterhvert som problemet har blitt større har det vokst fram en voldsom mangel på folk med spisskompetanse på datasikkerhet. Et underskudd av nerder. Blant stedene man leter etter løsningen er The Gathering. PUBLIKUM FORLATER CS-turneringen og rusler forbi plakaten som skryter av å beskytte Norge mot digitale trusler. Den viser seg å tilhøre Nasjonal Sikkerhetsmyndighet (NSM). Når norske bedrifter oppdager at fremmede har hacket seg inn på systemene deres er det som regel NSM som får jobben. Det er få steder i Norge som har bedre oversikt over hvor massiv utfordring det er å sikre digital informasjon. Den

bebrillede mannen, den særdeles blide trønderen Cato, smiler til alle som går forbi. NSM er her for første gang for å lokke datakyndige inn mot informasjonssikkerhet. Han er usikker på hvor stor suksess han kommer til å ha. Det er vanskelig å skille de som er gode på Minecraft fra de som er gode på hacking. Alle er tilfeldig plassert rundt i hallen, og hackere har ingen klare kjennetegn man kan gå etter. – De er nerder, det er det store fellestrekket. Bortsett fra det er det veldig forskjell, noen er veldig aktive og driver med kampsport. Noen er supernerder og sitter veldig mye på pc-en, noen er helt vanlige folk. Selv om de ikke peker seg ut ved første øyekast er det stor forskjell på de som bare spiller data, og de Cato ser etter. – Man legger jo merke til de hvis man først ser de, man legger veldig merke til de. Det finnes folk som sitter her og det er helt sykt hva de klarer. Men vi vet ikke hvem de er.


Å finne hvem på The Gathering som har de riktige interessene er vanskelig. Dessuten har de fleste dratt til Hamar for å spille, og er ikke altfor interessert i noe annet. Cato humrer av tanken på at folk kommer til Vikingskipet for å tenke nasjonal sikkerhet. – Jeg tror nok de er her for å ha det gøy. LILLE JULAFTEN I FJOR ble flere kraftverk i Vest-Ukraina offer for omfattende og samtidige digitale angrep. Hackere tok lyset og varmen fra 230.000 ukrainere mens arbeiderne på kraftverket oppdaget at de ikke lenger kunne logge på datamaskinene som styrte systemene. Kompleksiteten i angrepet – det er antatt at planleggingen og innhentingen av informasjon pågikk i månedsvis – pekte mot Russland som synder. Sofie Nystrøm er direktør for Center for Cyber and Information Security (CCIS), som skal samkjøre den norske innsatsen

for å styrke informasjonssikkerhet. Hun bekrefter at det finnes eksempler på at norsk strømleveranse kan angripes på samme måte. – Den norske strømbransjen så på det og det er det samme i Norge, samme systemer og samme leverandører. Angrepet i Ukraina er et eksempel på at digitale angrep er i utvikling. Angrep og spionasje skjer nå daglig, og milliarder av kroner i verdier blir stjålet hvert år. Mulighetene for langt større ødeleggelse har også vært til stede lenge. For noen år siden hadde magasinet Wired en test hvor to hackere forsøkte å hacke en bil. Resultatet ble en panisk Wired-journalist på den amerikanske motorveien med død motor, air condition på maks og et stereoanlegg på full guffe. Fra hjemme i stua hadde kompetente hackere fullstendig tatt over bilen. Andre forsøk har lyktes i å styre pacemakere og insulinpumper via internett. Foreløpig har man ingen bevis på at noen har brukt denne kunnskapen til å utøve

vold over nett, men Sofie Nystrøm utelukker ikke at det kan ha skjedd. – Vi kommer kanskje ikke til vendepunktet med tanke på cybersikkerhet før det går på liv og helse løs. Og kan det ha skjedd? Det er vanskelig å svare på. Europol sa i 2014 at de forventet det første drapet over internett innen et halvt år. Vi er jo partnere med Europol, men de har ikke sagt hvordan det skulle skje. NÅR MAN KJØPER billett til The Gathering får man utdelt litt under en kvadratmeter å leve på. Gjennom hele

påsken skal en liten pult og en medbragt stol fungere som leilighet. Løsningen for boligkrise og manglende plass er å bygge i høyden. For å klare seg på den minimale plassen har deltagerne laget meterhøye hyller som stappes fulle av brett med energidrikker, potetgull og pizzabokser. Der de moderate har en enslig dataskjerm de spiller på, sitter de ekstravagante under lakkerte rigger som rommer høyttalere, dekorasjoner og bannere. En guttegjeng har dratt inn en skinnsofa og ligger henslengt under hvert sitt teppe. De mest organiserte har samkjørt hyllene sine og

«

Ifølge Clarke kunne hackere på få minutter sende det amerikanske samfunnet ut i en dødsspiral av eksploderende kraftverk, kolliderende fly og strømbrudd som lammet hele stater MAI 2016

13


«

Jeg vil ikke ha noe med forsvaret å gjøre, sorry ass, moralske prinsipper

gjort om hele rader til en sammenhengende gamingcamp, som et russebusskonsept som aldri forlot gutterommet. The Gathering er, for nesten alle til stede, bare gøy. Men i bakgrunnen ligger et stadig mer presserende alvor. Sofie Nystrøm anslår at Norge ligger 5-6 år bak landene som ligger lengst fremme på informasjonssikkerhet, samtidig som nesten ingen har gjort mer informasjon tilgjengelig over internett enn oss. Selv om tematikken får stadig større oppmerksomhet er det langt mellom de virkelig gode ideene. – Det er en større oppfatning at dette er et kjempeproblem og noe alle snakker om som en av de største utfordringene. Men så er det store problemer med å gå fra å være bevisst til handling. Hva skal man gjøre? Det er jo ikke noe fysisk. Sofie Nystrøm utdyper at de som kan informasjonssikkerhet er de som har et brennende engasjement for teknologi, og de er ikke de enkleste å finne. Å lete de opp krever kreative løsninger, som at forsvaret drar på The Gathering for å avholde styrkeprøver. – Det er kanskje litt forskjellige ståsteder og kulturer. Men flere har sett at man må ha forskjellige innfallsvinkler. Det tradisjonelle fører ikke alltid til den beste kunnskapen. Når du skal dekryptere syv lag kan du ikke tenke A4. I VIKINGSKIPET har klokken så vidt passert 12. Brorparten av deltagerne sitter sovende i skinnstoler, eller slengt utover en medbragt luftmadrass. Det er lite som lokker folk opp og bort fra stolene sine. En mann i 20-årene har tatt med seg morgenkåpe og rusler rundt og 14

MAI 2016

spiser pølse, forbi ham suser tenåringer på Segway. Fra den enden av hallen til den andre står endeløse rekker med høyttalere, datamaskiner, pizzakartonger og brusbokser. Men først og fremst er salen fylt av skjermer. For hvert menneske som trasker rundt må det finnes tre maskiner. Det har bare gått en dag, men 5000 dataglade ungdommer har gjort sitt til at Vikingskipet allerede ser mer ut som en framtidsslum enn en olympisk arena. Vi har lett etter hackere i en time, uten resultat, idet vi snubler over arrangørene av årets hackekonkurranse. Under en hjemmesnekret rød datahylle stappet med polarbrød og syltetøy sitter Christian foran en laptop. Deltagerne på The Gathering har for lengst begynt å spille, men Christian virker fullstendig uinteressert i League of Legends eller Counter-Strike. Skjermen hans er sort, med enkle tekstinstrukser. Christian skiller seg ut fra hva vi på en time kan si er den gjennomsnittlige TG-gåer. Han har ring i øret og nesa, og langt hår festet i en hestehale. Han rekker såvidt å hilse før han igjen snur seg mot skjermen. – Jeg skal bare sjekke at ingen fucker opp PC-en. Før årets The Gathering var det usikkert om den årlige hackekonkurransen kunne gjennomføres, så Christian valgte å arrangere den selv. Konkurransen, som skulle startet dagen før, er langt på overtid. Fortsatt er det uklart om det kommer til å gå knirkefritt, eller om alt vil ramle sammen. Det er 73 påmeldte til årets konkurranse, flere av dem har tatt turen utelukkende for å hacke. – Vi er litt uskyldige studenter som

gjør dette for moro skyld. Vi lager det fordi vi har lyst til å lage nye ting. For to år siden var jeg med og deltok i konkurransen til forsvaret, det var det som vekket interessen min da. Kjæresten, som har tatt turen til Hamar for å spille, forteller at når hun sitter hjemme og gamer sitter Christian og hacker. Til tider glemmer han å sove. Christian ble nummer tre i forsvarets hackekonkurranse og kompisen Morten Linderud ble nummer to. Vinneren ble broren til Morten. Morten, som arrangerer konkurransen med Christian, blir ikke holdt våken av dårlig internettsikkerhet. – Jeg er vel ikke bevisst på det på den måten at jeg er paranoid og sitter med tinnhatt og gruer meg. Til tross for at ingen av de er overdrevent bekymret, vet de alle at sikkerheten ofte er for dårlig. Sikkerhet havner langt bak når man skal utvikle nye ideer, man vil ha ting som fungerer og tenker lite over hvor trygt det er. Ingen av dem har hacket andre selv, men de har opplevd folk og bedrifter som ikke aner at de er hacket. Når noen med kunnskap om temaet kommer inn kan de ofte peke på at noen har stjålet informasjon usett over lang tid. Morten jobber allerede deltid med informasjonssikkerhet. – Det er en deltidsjobb der jeg sitter og jobber med et eget prosjekt, så kommer sjefen min og viser meg en kode og spør «Er dette trygt?» og så sier jeg «Næh», og så jobber jeg videre. Heller ikke Christian utelukker at cybersikkerhet er noe han kunne jobbet med i framtiden. Å jobbe for forsvaret eller med etterretning er de derimot mer skeptiske til.

– Jeg vil ikke ha noe med forsvaret å gjøre, sorry ass, moralske prinsipper. Plutselig våkner Vikingskipet til liv idet en liten varebil triller inn. Trøtte deltagere lager på rekordtid en kjempekø. Helt foran sitter det som ser ut som en vanlig fyr og skriver autografer på sjokolademelk. En av de mange medhjelperne ser vantro på oss når vi spør hva oppstyret er for. – Det er jo Noobwork. Hvis man ikke har en sterk interesse for gaming er det ikke umiddelbart hvem Noobwork er, men hvis noen skal gis tittelen «Norges fremste gamer» er det vanskelig å se bort fra ham. Youtube-kanalen hans, som har gått fra hobbyprosjekt til levebrød på rekordtid, inneholder stort sett videoer hvor han spiller Minecraft. Interessen på The Gathering er i alle fall stor nok til at folk er villige til å vente et kvarter for å få signaturen på en lunken kartong med sjokomelk. For noen er ikke det nok, og de forlanger at Noobwork skal signere armene deres, et minne for livet. Noen meter unna sitter Cato fra NSM og småsnakker med en gutt med genser det står «Crew» på. Antallet besøkende hittil har begrenset seg til én pluss kompisen hans. Nå forsøker Cato å lokke medarbeiderne på The Gathering til å bli mer interessert i digital sikkerhet. Gutten titter raskt gjennom brosjyrene til Cato før han trekker litt på skuldrene og rusler videre nedover hallen. Neste år, sier Cato, kommer de tilbake med større stand og egen hackekonkurranse. Han er forsiktig optimist. Forbi oss suser en guttegjeng i singleter på sparkesykler. De tviholder på hver sin signerte kartong og svinger uanstrengt unna.


ILLUSTRASJONER FRA NARKOATLAS – OSLO AV LARS SANDÅS

«

16

Dette handler om liv og død, ikke om hvor du dør

MAI 2016


SAMFUNN INTERVJU

JAGET

Fra LSD og slengbukser i Slottsparken til speed og rollerblades i Brugata – kunstner Lars Sandås tar for seg historien til byens åpne russcener i boka Narkoatlas – Oslo. Nå er situasjonen verre enn noen sinne, mener brukerne. TEKST PELLE BAMLE

OSLO HAR UTVIKLET seg enormt siden 1960-tallet. Byen har fått indiske restauranter, Miljøpartiet De Grønne, Øyafestival, «Skeive dager», operahus og ordentlige utesteder – ja, til og med en kombinert bar, café og sykkelverksted i Torggatas Peloton. Men én ting forandrer seg tilsynelatende aldri: De tungt rusavhengige, de såkalt gatenarkomane, fortsetter å jages fra sted til sted av politiet. Slottsparken, Egertorget, Kirkeristen, Skippergata, Plata, Brugata. Turistnæringen og det lokale næringslivet klager over en åpen russcene, media slår opp saken, lokale politikere fatter vedtak, politiet aksjonerer. På nytt og på nytt. – Siden midten av 90-tallet har det vært årlige avisoppslag som er nesten helt identiske. Hvert år sier man at man skal gjøre noe med det, og glemmer at man i fjor sommer sa akkurat det samme, sier Lars Sandås. Sandås har brukt de siste tre årene på gå gjennom utallige avisutklipp, og snakke med politi, fagfolk og brukere. Det har resultert i Narkoatlas – Oslo, hvor han gjennom tekst, kart og tresnittillustrasjoner beskriver historien om byens åpne russcener.

1

– Jeg føler at Oslo har endret seg veldig mye siden dette oppstod i Slottsparken på midten av 60-tallet, og at det ikke har blitt ordentlig fortalt i et historisk perspektiv, sier han. – Det jo ikke sånn at de har flytta seg av fri vilje. Derfor er det passende med et historisk atlas. Handlingene skaper en reaksjon i byrommet hvor det aksjoneres. SANDÅS HAR FORSØKT å være så objektiv som overhodet mulig i historieformidlingen, og har fulgt en streng metodikk. – Det er jo to sider av saken her, brukernes og politiets. Jeg har jo hørt historier om politivold og sånn, men det nevnes ikke i boka hvis jeg bare har det fra ett sted. Hvis begge parter nevner det, og det kan backes opp med avisartikler og sånn, er det med, sier Sandås, som har latt de mer følelsesladde tresnittillustrasjonene stå i sterk kontrast til den nøkterne teksten og kartene. Etter politiets storaksjon i 2011 mot parken ved Jernbanetorget kjent som «Plata», har miljøet forflyttet seg til busstoppet Brugata i Oslos fra før av desidert minst sjarmerende område. I den lille flaten mellom inngangen til kjøpesenteret Gunerius og 7-Eleven, med et busskur

som eneste oppholdssted om det regner, er det nå Plata-business as usual. Det vil si, ikke helt: Brukere beskriver Brugata som verre enn tidligere oppholdssteder (se neste side). – Det er mer psykiatri og mer våpen, ifølge politiet og uteseksjonen. Flere asyslsøkere og papirløse, en generelt større innvandrerandel. Og i flere år har det vært en trend at det er mer speed og mindre heroin, sier Sandås. OM DÉT ER en positiv utvikling kommer nok an på hvem du spør, men troikaen våpen, psykiatri og amfetamin er ikke det man umiddelbart forbinder med et chill hangout-spot. – Jeg har snakket mye med en metadonbruker som har vært i gamet lenge, og han synes det er fælt at det er så mange speedfreaks. For mange oppleves det nok som skremmende og ubehagelig, sier Sandås. I tillegg er politiet mer aktive enn før, med høyere bøtesatser og hyppigere bortvisninger. I 2011 startet Sentrumsarbeidet, som er en samordning mellom politi, hjelpeapparat og frivillige. Noen kaller det den lengstvarende kontinuerlige politiaksjonen i norgeshistorien. Andre kaller det

et samordna tiltak. Målet er å oppløse de åpne russcenene. – Man har greid å avlaste Brugata med desentralisering ut i bydelene. Metadonutdeling på Sagene, Gamle Oslo, Bygdø Alle og Grorud, Subutex på Dalsbergstien. Dette gjør at ikke alle må til sentrum for å hente, sier Sandås. LIKEVEL VIL DET alltid være folk som oppsøker sentrum på grunn av tilgjengelighet, og ikke minst fordi en åpen russcene også er en sosial arena. – Det kan være et ensomt liv å være en heroinist i en liten kommunal bolig oppe på Sinsen. Du har ikke mye nettverk, kanskje ikke engang kontakt med familien din. De eneste du har kontakt med er rusmiljøet, og de er ett sted å finne – på den åpne russcena. Den forrige overdosestatistikken fra 2014 viser en økning i overdosedødsfall. Samtidig er det færre overdoser i det offentlige rom enn tidligere, nesten ingen. – Jeg skjønner at Sentrumsarbeidet i et ordensperspektiv kan trekke frem det som positivt, sier Sandås. – Men jeg synes likevel det blir en litt rar argumentasjon. Dette handler om liv og død, ikke om hvor du dør. MAI 2016

17


SAMFUNN INTERVJU

OLE Hvordan var Plata og Skippergata i forhold til Brugata? – Det var som dag og natt. Der var det indre justis, ingen yngre fikk kjøpt stoff. Det var noe helt annet. Nå er det ikke noe indre justis i det hele tatt, nå blir det solgt stoff til alle i alle aldre, for å si det sånn. Dem driter totalt i alt.

MORTEN Hva synes du om Brugata? – Det går jo ikke an på være her etter klokka ti. Da er faren for å bli rana og knivstukket så stor at det ikke er moro en gang. Det er mest utlendinger og øst-europeere. Folk er sjuke, trenger dop. Det har blitt ti ganger verre de siste tre-fire åra.

Hvor skulle du helst ha hengt? – Bort mot Eika der (tidligere åpen russcene rundt den store bøken ved Nybrua, som noen må ha trodd var en eik, journ. anm.). Det hadde vært bedre, tror jeg.

Hvor skulle dere helst ha vært? – Youngstorget kunne vært fint. Slipper bussholdeplass, sånn som på Oslo S. Når turistene kom, første de møtte var folk som stod med buksa på knærne og sprøyte i lysken. Det var ikke akkurat «Velkommen til Norge».

NADIA Hvor vil du helst henge? – Et eller annet sted som passer for myndighetene. Hvor som helst! Bare at vi skal være der i fred og ro, akkurat som de har det i Sveits. Andre land har det. Norge er et av verdens rikeste land, men når det kommer til dette er det et av de fattigste. De jager oss vekk overalt. Det er feil! Vi er mennesker vi óg, vi har like mye rett til å leve. Hvordan var det på Plata og i Skippergata? – Det var like ille der. Det har aldri vært fred noen steder. Norge har blitt så strengt. «Du får ikke lov å stå her». Hvor skal vi stå? Gi oss en plass! Bare si hvor vi skal stå. Da gjør vi ikke noe ulovlig, vi er bare det i det området og holder oss til det.

«

« MAI 2016

Hva synes du om å henge her i forhold til der du har hengt før? – Jeg synes ikke noe om å være her i det hele tatt. Vi blir jo hundsa av polis. Får ti tusen kroner i bot bare for å stå her flere enn to eller tre stykker sammen. Så blir vi bortvist i opptil tre dager. I din egen hjemby. Det er forjævlig, rett og slett. Problemet er at det ikke er lov å gjøre det vi driver med, derfor blir det veldig mye krangel mellom oss og politiet. Sist gang jeg ble utvist herfra fikk jeg tre døgn utvisning. Jeg bor jo på Majorstua, og hvor faen skal jeg gå hen da? Jeg kjenner jo ikke en kjeft der oppe, ikke sant. På et eller annet vis må jeg jo få tak i heroin. Hvor skulle du helst ha vært? – Helst skulle jeg vært utenfor miljøet i det hele og det store. Jeg vil helst være uten narkotika. Det er faktisk ganske mange som hadde ønska seg en sånn tilværelse. Jeg har søkt om å komme meg inn på Aker sykehus. Det har jeg fått ja til, så i neste uke en gang flytter jeg inn på Aker, slutter med heroin og begynner med Subutex. Det er noe helt annet altså. Slippe å stå opp tidlig om morgenen bare for å få tak i stoff.

Hvert år sier man at man skal gjøre noe med det, og glemmer at man i fjor sommer sa akkurat det samme

18

JARLE Hvor er det du henger om dagen? – Det har jo vært mest her (Brugata), da. Jeg har jo vært avhengig av heroin i mange år.

Det jo ikke sånn at de har flytta seg av fri vilje


TEGNESERIE KOMMENTAR

Who am I ? #artschoolparty #dressup #fridakahlo #åkf

Studie #coffee #ink #åkf #glossarium #ålesundkunstfagskole

Grafikk #åkf

Fredagscroqius på Kunstskolen #åkf

Ålesund kunstfagskole kan bekrefte myten om at kunststudenter er fargerike #åkf #kunst #kunstskole #art #colours

School project. #comics #comicbook #art #illustration #åkf #kunstfagskole #hitchhiker

PHOTOSHOP I HELVETE

Clint Langleys perverse photshopcollager gjør Sláine – Book of Invasions til den perfekte barbartegneserien. TEKST AKSEL KIELLAND

Store tegneserietegnere har en tendens til å utvikle seg etter visse fastlagte mønstre. Etter at de har mestret sitt håndverk og etablert en særegen stil, fortsetter de fleste av disse visjonære utøverne å rendyrke stilen sin i takt med at de blir eldre, til et punkt hvor streken ofte blir en feedbackloop som forsterker det personlige særpreget hinsides etablerte kriterier for «god» tegning (jfr. sein Jack Kirby og Frank Miller) eller forenkles mer enn hva som strengt tatt er ønskelig (Steve Ditko). Og som en følge av dette, har mennesker som skriver om tegneserier en tendens til å omfavne denne typen stilistisk forfinelse som en naturlig utvikling av håndverket, og framholde en elegant og særpreget strek som en dyd alle tegneserietegnere burde aspirere til. Det sier seg imidlertid selv at dette ikke er noen fasit på kvalitet, og stirrer man seg blind på disse kriteriene går man glipp av en hel verden av tegneserier som ikke bryr seg om eleganse, minimalisme eller særpregede streker. Og man finner neppe et bedre eksempel på en tegneserie som frivillig stiller seg utenfor denne definisjonen enn Pat Mills og Clint Langleys groteske og forstyrrende trebindsverk Sláine – Books of Invasions.

1

DEN KELTISKE BARBAREN SLÁINE er en av de eldste og mest populære gjennomgangsfigurene i den britiske antologien 2000 AD, og så for første gang dagens lys i 1983. Siden den gang har opphavsmann Mills skildret hans bisarre, brutale og overraskende feministiske eventyr sammen med en rekke ulike tegnere, med den Simon Bisley-malte The Horned God som det mest kjente av dem alle. Blant folk som har peiling står dog Glenn Fabry og Mick McMahons svart-hvitt-tegninger i Time Killer og Warrior’s Dawn vel så høyt i kurs, men enn så lenge har kritikerstanden vært påfallende tilbakeholdne med å anerkjenne Langleys hyperdetaljerte og tettpakkede sidekomposisjoner som betydningsfull tegneseriekunst.

Dette skyldes naturligvis at brorparten av Langleys Sláine-arbeider ikke er tegninger i det hele tatt, men glorete photoshopcollager som haker av boksene for billige triks og dårlig smak med kirurgisk presisjon. Books of Invasions er som en visuell halsbrann – et konsentrat av Joe Colemanmalerier, 32-bits-TV-spill-estetikk og hvert eneste photoshoppede metalplatecover som noensinne er laget – som etser seg fast i bevisstheten med en intensitet som får Tim Vigils Faust til å fortone seg som direkte tekkelig. DET ER LETT å se for seg at historien om Sláine og hans klansfellers kamp mot en ond rase av fiskedemoner som forsøker å invadere deres mytiske Irland kunne blitt en relativt konvensjonell affære i en annen tegners hender. Og sant å si ligger mye av appellen i Books of Invasions i at Langley ikke «tegner» i tradisjonell forstand, men snarere sauser sammen fotografier og digitale effekter til en krakilsk grøt av muskelsprengte kropper, blodstenkte våpen og gynekologiske fantasivesener som bades i det grelle lyset fra digitale flammer. Den digitale tegneserien har et dårlig rykte som strekker seg hele veien tilbake til Mike Saenz’ Iron Man: Crash (1987) og Pepe Morenos Batman Digital Justice (1990), og representerer i dag et forbigått stadium på tegneseriens utviklingskart, som mistenkeliggjøres fordi det verken er tradisjonelt eller nyskapende nok til å passe inn i kategoriene vi holder oss med i dag. Slaine – Books of Invasions er verket som ugyldiggjør dette historiesynet, og som i kraft av sin overskridende visuelle perversitet åpner en dør til en evolusjonær blindtarm hvor tegneseriemediet aldri avsluttet sin estetiske brevveksling med spillbransjen, og hvor tegning ikke lenger er en definerende del av kunstformens selvforståelse. Eller sagt på en annen måte: Hvis man først skal lese tegneserier om legendariske helter i mytiske jernaldersamfunn, er Book of Invasions det perfekte buljongkonsentratet av vold, kjønnslighet og sjangerifisert tredjehåndsfolklore. Conan skulle ønske han luktet så umami som dette.

Søknadsfrist 15. mai

ÅLESUND KUNSTFAGSKOLE FOR DEG SOM VIL To år ved Ålesund Kunstfagskole gir deg: · Erfaring med materialer, teknikker og prosesser · Kunnskap om kunsthistorie, arkitektur og teorier · Innsikt i visuell kommunikasjon og samtidskunst · Opplevelser fra studiereiser, samhold og møte med kunstnere · Utfordringer som utvider dine horisonter, ferdigheter og muligheter Vil du … · jobbe med kunst eller design · spesialisere din utdanning · lære om kreative prosesser · jobbe med kreativ kommunikasjon · foredle dine evner … bli noe stort?

2-årig fagskoleutdanning. Godkjent av Statens lånekasse.

Lære fresco · en sjelden kunnskap · kalkmaleri til utsmykking og restaurering · hos den eneste frescoskole i landet · med den mest begeistrede læreren

Les mer på alesundkunstfagskole.no Facebook: Ålesund Kunstfagskole Instagram: KUNSTSKOLEN

MAI 2016

19


FESTSPILLENE I BERGEN – ANNONSEBILAG Under 30? Da betaler du maks 150 kroner for festspillbilletten din, uansett hvor du sitter i salen.

BESTSPILLENE – ÅT Fra 25. mai og helt frem til 8. juni er det Festspillene i Bergen. Har du problemer med å få oversikt? Har du begrenset med tid, men vil gjerne fylle på med noe kultur før du drar på den årlige jenteturen til Alanya og fyller på? Skal gutta på opplevelsesferie til Praha, og du er redd for å at det skal bli pinlig stillhet når du ikke har de riktige referansene når dere diskuterer en av gatekunstnerne på Karlsbroen? Her er åtte arrangementer som helt sikkert kan gi deg litt kulturelt – og underholdningsmessig – påfyll.

COLLEEN Østre, 28. mai, 22:00 – 23:00 Det fine med å være på steder som Festspillene er at du kan møte både meningsfeller og meningsmotstandere. Mener du for eksempel at pling-plong musikk er en uheldig utvikling for musikkulturen, og at sampling er døden for «skikkelig god musikk»? Vel, møt hen som mener at såkalt klassisk musikk har utspilt sin rolle, og at det begynner å bli flere hundre år siden noen klassiske komponister virkelig lagde «skikkelig god musikk». Og så, mens dere skuler olmt på hverandre, møt franske Cécile Schott: Hun bruker nymotens elektronikametoder blandet med eldre, klassiske instrumenter, og finner noe skikkelig spennende i skjæringspunktet. Det er ofte klangfullt, sårt og åpent, og passer perfekt for å samle to med motstridende musikalske interesser.

SÁPMI M/ TORGEIR VASSVIK Logen teater, 1. juni, 22:00 – 23:30 Når man snakker om at norsk musikk gjør det bra internasjonalt om dagen, er det ikke først og fremst arktisk naturjazz som kan ta æren for det. I et større musikkhistorisk perspektiv blir imidlertid tropisk EDM som en liten flekk på gutteromslakenet til Kygo å regne i forhold til den arktiske joiken, en av Europas eldste sangtradisjoner. Og hva vet vi, kanskje er det bare et tidsspørsmål før Kygo og Matoma inkorporerer strupesang, joik og sjamantromme i sine remixer, tar med seg Torgeir Vassvik – mannen bak originalversjonene – på turné, og det arktiske soundet frosser ut det tropiske. Eller kanskje ikke? Hvorfor snakker vi om Kygo og Matoma egentlig? Alle snakker jo om Kygo og Matoma hele tiden, kan man ikke engang i en omtale av samisk joik og sibirsk strupesang på Festspillene i Bergen få slippe? Joda. En beklagelse joikes i din retning. Vassvik er dessuten ikke all about joik, i Sápmi inkorporerer han nyere musikalske elementer, og kan likesågodt omtales som avantgarde jazz. Eller ur-EDM, om du vil. Joink!

KJÆRE EUROPA Den Nationale Scene, Lille scene, 6. juni – 8. juni, 19:30 – 20:40 I tv-serien SKAM arrangerer den manipulerende William «hooke-auksjon» til inntekt for russebussen og Syria, som et ledd i hans plan om å bli sammen med hovedperson Noora. William bryr seg kanskje ikke om Syria og flyktningkrisen, i hvert fall ikke så mye som Noora skulle ønske han gjorde, men han har likevel bidratt mer enn de fleste av oss. I teateroppsetningen Kjære Europa følger vi ulike menneskers tanker, følelser og handlinger knyttet til flyktningkrisen. Fra mannen i gata til statsministeren og formannen i EU-kommisjonen – hvordan kan de bidra? Alle vil gjøre noe, men hva? Hva kan jeg gjøre? Følelsen av at du ikke har noe å si oppi alt dette, eller kanskje enda mer frustrerende: Følelsen av å ha makt, men ikke vite hvordan man kan hjelpe. Så hva gjør de? Dette er en urpremiere, så vi vet egentlig ikke, men vi kryssr fingrene for flere hookeauksjoner for Syria.

20

MAI 2016

DAHK DAUGHTERS Logen teater, 4. juni, 22:00 – 00:00 Husker du alt opplegget med Ukraina? Det håper vi. Det er jo en stund siden, og sånt har en tendens til å drukne i nyhetsflommen så fort det legger seg, men det var ganske ville tilstander der borte. Høsten 2013 startet opprøret mot daværende president Viktor Janukovitsj, og rundt samme tid opptrådte de syv kvinnene i Dahk Daughters, med blekede ansikter, sotete øyne og blodrøde lepper, under protestene på Maidan-plassen i hovedstaden Kiev.Teater som våger! Teater som vil! Dahk Daughters er blitt kaldt «det rareste bandet i verden» og «frik-kabaret», og kaller seg selv «etnisk kaos». Det er kanskje like greit å legge merkelappene hjemme, tenker vi. Festspillene-kabareten skal etter sigende inneholde «sang, skriking, tale, dans, stunts, skuespill og 15 ulike instrumenter», og en bedre måte å gå inn i lørdagsnatten kan vi ikke se for oss.


FESTSPILLENE I BERGEN – ANNONSEBILAG

TE ANBEFALINGER FOTO AUGUSTIN REBETEZ

MIMI TERRIS Fløien Folkerestaurant, 6. juni, 19:00 – 20:30 Ikke siden Lisa Ekdahl svinset seg inn på norske hitlister har vi vært så gira på en svensk sangerinne. Det er selvsagt ikke medregnet det korte øyeblikket vi trodde han fyren i E-Type var en høyreist, svensk amasone. Mimi Terris er mer tradjazz en hva Ekdahl var (svært mye mindre hva enn E-Type var), men hennes siste album Flytta hemifrån er like originalt som det er tradisjonelt, og etter vår mening har jazz på svensk ikke vært så fint siden Jan Johanssons legendariske Jazz på svenska. Det er humor og alvor hånd i trombone, og Terri spaserer og fraserer seg gjennom jazzvalser, bossa nova og swing lekende lett. Ekstra trivelig er det at hun opptrer på Fløyen – fordi alt som skjer på Fløyen er ekstra trivelig. Ta på deg jazzhatten og kom!

CHE SUDAKA Festplassen, 3. juni, 21:00 – 22:30 Siden Komiprisen ble holdt i Bergen i år, sauser vi til, i anledning Che Sudakas konsert i Bergen, med denne delikatessen av en humorsetning, servert en av de ikke-nominerte: «Den spanske løksuppen Che Sudaka må ikke forveksles med den noe spissere Knivh Sudaka». Tada! Etter vår mening har den vitsen alt en god vits skal ha: Ordspill, et lemfeldig forhold til geografi, og løk. Festspillene-klare Che Sudaka har også en rekke av disse gyldne ingredienser: Geografisk sogner de til Spania, men har medlemmer fra både Argentina og Colombia; de mener selv at de spiller punk reggae party, noe vi mener er en ganske løk ting å si; og ordspillmessig får de pluss i boka for å rett og slett holde seg unna ordspill helt og holdent. De er likt både av Manu Chao og The Specials, har etter sigende spilt over 1000 konserter siden de ble et band for 14 år siden, og ble formet da ulovlige innvandrere som spilte musikk i gatene kom sammen. Om ikke det er verdt en skål med Knivh Sudaka og en skikkelig festkonsert, så vet ikke vi.

JANINE JANSEN & LEIF OVE ANDSNES M/UNGE TOPPSOLISTER Grieghallen, Griegsalen, 2. juni, 19:30 – 21:30 Hva sier du når vi sier Mozart, Prokofjev og Brahms? Riktig: De er gode navn på russebusser. Hvis Hemingway 2016 kan være årets mest omtalte russebuss (medieoppslag, Trygdis-tur osv.) så kan vel en av de klassiske kjempene være inspirasjon til neste års feiring? To navn som ikke er gode navn på en russebuss er Janine Jansen og Leif Ove Andsnes, men de er til gjengjeld strålende navn når det kommer til spilling av klassisk musikk. Når de nå slår seg sammen med de unge toppsolistene Eivind Holtsmark Ringstad (bratsj), Guro Kleven Hagen (fiolin) og Kian Soltani (cello) for å spille noen bangers av komponistlegendene Mozart, Prokofjev og Brahms. Så: For inspirasjon til neste års feiring, muligheten til å kanskje se Kygo spille luftpiano, gleden av å skrike «Prokofjev! Prokofjev! Prokofjev» etter konserten eller nynne «Seven Nation Army» med «Brahms» som eneste ord – få med deg dette.

HALLO M/ MARTIN ZIMMERMANN Den Nationale Scene, Store Scene, 26. mai, 19:30 – 20:30 «Hallo? Hvem er det? En absurd teaterforestilling om en sveitsisk klovn med hjelm som støvsuger, sier du? Hva? Ok, jeg skjønner, men hvorfor ringer du MEG? Ja, det stemmer at jeg skal omtale deg i Bestspillene-anbefalingene, men…» Vi stopper der! Det naturlige hadde kanskje vært å gå for en Adele- eller Lionel Richie-referanse innledningsvis, men vi valgte altså denne fiktive telefonsamtalen. Om vi angrer på det? Intenst, såklart, men det er ikke noe vits i å dvele ved fortiden. Martin Zimmermann kan beskrives som en overkvalifisert klovn: I tillegg til å ha klassisk klovnekompetanse, er han koreograf, scenograf og sveitser. Slik har han sikret seg en karriere som ikke begrenser seg til sirkusteltet, men som – som i Hallo – blander klovnens slapstickkomedie med absurd teater og samtidsdans. Zimmermann veksler mellom å ha på seg en lang frakk, hjelm, bowlerhatt og et laken, samtidig som han innimellom tar seg tid til å støvsuge – alt i et forsøk på å finne seg selv. For en klovn!

FOTO MELODY SMITH

FOTO HARALD HOFFMANN, DECCA

FOTO HELENE WILSON

MAI 2016

21


FESTSPILLENE I BERGEN – ANNONSEBILAG

FOTO CAMILLE BLAKE

Under 30? Da betaler du maks 150 kroner for festspillbilletten din, uansett hvor du sitter i salen.

Vi måtte fjerne lyden av at Camilo klippet tånegler

JAMES HOLDEN er en britisk produsent, musiker og (tidligere) DJ. Han driver plateselskapet Border Community. I tillegg til Outdoor Museum of Fractals har Holden gitt ut to studioalbum samt en rekke med remikser, singler og miks-CDer. CAMILO TIRADO er en London-basert perkusjonist, lyddesigner og komponist. Tirado har studert Taal (et indisk rytmesystem) i syv år. Han har tidligere styrt lyd for Terry Riley. TERRY RILEY er en anerkjent amerikansk komponist, og en pioner innenfor minimalistisk musikk. Han er særlig kjent for å blande vestlig avantgarde og jazz med indisk musikk. Riley er dessuten Norges-aktuell, og spiller på Ultimafestivalen til høsten.

– EN SLAGS OPPDAGELSESREISE James Holden legger karrieren som DJ på is for å spille i band.

D

a den hederskronede amerikanske komponisten Terry Riley fylte åtti år i fjor, fikk jubilanten et gavedryss av den monumentale sorten, nemlig konsertserien Hello Terry Riley. En rekke bestillingsverk ble fremført til hans ære, og i London var det den anerkjente produsenten James Holden og taal-perkusjonisten Camilo Tirado som fikk i oppgave å tonesette bursdagen. – Da jeg oppdaget musikken til Terry Riley fikk jeg følelsen av at jeg egentlig alltid hadde vært fan, sier James Holden på telefon fra London. Holden har akkurat stått opp, bruker de tilmålte minuttene journalist og intervjuobjekt har på å bli kjent med hverandre på å si at dagen, inkludert den faste turen med hunden – en terrier som dessverre ikke heter Terrier Riley – er blitt forringet av en lei forkjølelse. Likevel er han ikke fremmed for å gi seg i kast med et brennende foredrag om Rileys fascinasjon for geiter. – …og så plutselig bryter han ut i en monolog om geiter, sier Holden entusiastisk om et intervju «alle bør sjekke ut på YouTube». Han forklarer hvorfor han er fascinert av musikeren som i sin tid også inspirerte The Whos Pete Townsend til å skrive låten «Baba O’Riley». – Mye av musikken jeg likte før jeg visste om Riley er inspirert av ham. Riley oppfant dette med å gjenta uten å egentlig

22

MAI 2016

gjenta. Det er det jeg alltid har jobbet mot selv. Bestillingsverket til Holden og Tirado, som helt tilfeldigvis har styrt lyden til Terry Riley ved flere anledninger, resulterte i platen Outdoor Museum of Fractals, et liveopptak av en av øvingene duoen gjorde før de avholdt den første konserten. – Det ble mye fiksing og pynting på live-opptaket, sier han. – Vi måtte blant annet fjerne lyden av minst fire lighter-klikk og av at Camilo klippet tåneglene sine. FRA TRANCE TIL KRAUT Holden slo gjennom allerede som nittenåring med låten «Horizons» i 1999. I dag er det er lett å avfeie låten som en fjert av en relekvie fra tiden da progressiv trance var kurant valuta, men låten sikret likevel Holden en karriere som en av Storbritannias mest toneangivende produsenter og DJer – det vil si inntil nylig: Holden har nemlig lagt livet som solipsistisk DJ og produsent på is for å kunne dele luften med andre bandmedlemmer. – Når man spiller med noen, påvirker hver eneste ting de foretar seg alt det en selv gjør. Hvis man konstruerer musikk bit for bit i et studio alene, er det mange deler ved musikken som ikke samhandler

med hverandre. De komplekse lagene av reaksjoner, og detaljene dette skaper, går tapt, sier Holden. Han sier videre at han synes det var kjedelig at man for eksempel aldri kunne diskutere krautrock med DJer – i sterk kontrast til musikere, som formelig kaster seg over bord for å hovere med kunnskap om Tysklands største kultureksport etter ringelydskrokodillen Schnappi. – Å spille med andre er annerledes. Da oppstår det en felles innsats for å trylle noe ut av ingenting. Og det er det jeg ønsker å fange med et live-opptak, en slags sannhet. Det spiller ingen rolle om det er mindre perfekt enn noe jeg kunne ha forfalsket i studio, spenningen i noe feilaktig og ekte er uendelig mer verdifull. OUTDOOR MUSEUM OF FRACTALS er én 45 minutter lang, meditativ låt. Holden spiller en modulær synthesizer og Camilo Tirado spiller live tabla-trommer, eller bongo-lingnende perkusjon som ofte blir brukt i tradisjonell indisk musikk. Trommene er også forbundet med Rileys virke, som i kraft av å være tilhenger av Østens musikalske tilbud har benyttet seg av tabla i mange av stykkene sine. Trommene er for øvrig trukket i geiteskinn, noe som kan forklare Rileys fascinasjon for den firbeinte ostefabrikken. Holden, som er utdannet matematiker, spesialdesignet et dataprogram slik at Tirados live-tromming skulle interagere med Holdens synther. Slik var det Tirados trom-

ming som dikterte hvordan Holden jobbet med synthesizeren sin – som han for øvrig også har bygget selv. – Datamaskinen følger Tirados trommemønstre, og legger merke til når han endrer mønster, for eksempel ved at han trommer mer intenst. Ideen var å gjøre det diametralt motsatte av slik det meste av elektronisk musikk lages, hvor mønstrene er satt av et dataprogram og det eneste man egentlig gjør er å justere lyden. – Jeg ville at improvisasjonen skulle ligge i notene, og i likhet med Riley ville jeg beholde en asketisk renhet i valget av lydbildet, forklarer Holden. Når Holden ville at Tirado skulle endre «trommemønster» holdt han opp en av fire forskjellige malte stener som symboliserte forskjellige «humør». – Måten jeg fremfører stykket på er å gradvis endre innstillingene for datatprogrammet, slik at man kan bevege seg mellom mønstre og stemninger hvor man finner nye mønstre. Det er en slags oppdagelsesreise. Har Terry Riley sett stykket deres? – Vi møtte Terry Riley før showet vårt i London, sier Holden. – Men ærlig talt følte jeg bare at vi kastet bort tiden hans. James Holden og Camilo Tirado fremfører Outdoor Museum of Fractals lørdag 4. Juni på Østre.


FESTSPILLENE I BERGEN – ANNONSEBILAG

VÆR ET ROMVESEN Se et mesterverk med mesteren tilstede, og opplev verden med nye øyne.

P

owaqqatsi – Life in Transformation åpner med en visjon av helvete i sakte film. Akkompagnert av en merkelig lystig marsj kaver utslitte menn ut av et gjørmehull med tunge sekker på nakken. Som maur beveger de seg etter en usynlig kollektiv logikk, men i motsetning til maur gjør de det med forvirrede uttrykk i ansiktet. De ser ut til å ha kommet uforberedt, kledd i gjørmetunge hverdagsklær som om de har blitt revet ut av hverdagen for å takle en plutselig katastrofe. En av dem har skadet seg, han ligger ubevegelig i gjørmen mens de andre fortsetter rundt ham, og snart bæres også han ut av gjørmehullet på utslitte nakker. Det er som en iscenesettelse av rendyrket industri, arbeid redusert til rent slit, men samtidig en grotesk parodi på det samme: Sekkene ser ikke ut til å inneholde annet enn gjørme, formålet later til å være et eller annet abstrakt. Avstraffelse? Koyaanisqatsi – Life Out of Balance, Godfrey Reggio og Philip Glass’ plot- og dialogløse film fra 1982, er en av tidenes beste filmer. Med flotte, lange, fremmedgjørende klipp av moderne, vestlig liv og samfunn satt til merkelig og direkte skummel musikk, fremstiller den absurditeten i det vi kaller fremskritt: Utvinning, konstruksjon, riving, rekonstruksjon. Jobb og forbruk. Den er antikapitalistisk uten å være insisterende,

og hadde vært irriterende hvis den ikke samtidig hadde vært så pen og tålmodig. Koyaanisqatsi er som å se verden vi lever i (og hvordan vi lever i den) utenfra for første gang, som om man er et romvesen. Det er grusomt ironisk og et bevis på Koyaanisqatsis kvalitet at de da banebrytende teknikkene – timelapse av skyskrapere og motorveier, urbane folkemengder i sakte film, nærbilder av etnisk mangfoldige ansikter – senere har blitt et kjennetegn på lange reklamefilmer for internasjonale selskaper man aldri helt skjønner hva driver med. Så appropriert av markedets usynlige håndlangere er estetikken blitt, at videokunstneren Jesse England nylig lagde videoen «Koyaanistocksi», en fullkommen trailer for Koyanisqaatsi med vannmerkede stock-bilder istedenfor kinematograf Ron Frickes opprinnelige pionerverk. Men desto sterkere blir den implisitte systemkritikken når man ser den i dag, som en parodi på parodien. Powaqqatsi (1988) er andre del av dette verket som til slutt ble fullført som trilogi med Naqoyqatsi i 2002. Den fortsetter i samme spor som Koyaanisqatsi, med lange, vakre klipp satt til fremmedgjørende Glass-musikk. Men der forgjengeren overvelder med tålmodig iscenesettelse

Dette er det bent frem idiotisk å gå glipp av av modernitetens enorme tempo og kaos, velter Powaqqatsi seg i treghet. Og der Koyanisqaatsi viser oss den utviklede, vestlige verdens ubalanserte rytme, er vi her på rundtur i den tredje verden. Klippene dveler ved scener av fysisk arbeid (som i åpningen, fra en gullmine i Brasil), jordbruk, tradisjonell arkitektur og kulturell og religiøs praksis, og dveler så lenge at vi blir tvunget til å stirre til scenene stirrer tilbake, som i et minneverdig og ekstremt nært utsnitt av ansiktene til en rekke barn. Men også her tvinger fremskrittet seg på etter vestlig modell, og vi ser den skitnere, utviklende versjonen av urbanitet: Folk som leter etter mat på en søppelfylling i Mumbai, trengsel i Hong Kong, enorme boligprosjekter og slummer. Men ikke bare fattigdom og fordervelse, det er også lekende barn, utrolig natur og unike landsbyer i Nepal, India, Kambodsja, Kenya og Peru. Det er flere mennesker her enn i den første filmen og de lever i tettere dialog med naturen. Powaqqatsi er på flere måter en kontrast til

Koyanisqaatsi, men begge filmene viser samtidig hvor urimelig det hele er og hvor uutholdelig fint det ser ut. Som alle vet som så Koyanisqaatsi forrige gang Philip Glass var på Festspillene i 2010, er dette film som gjør seg best på storskjerm og musikk som gjør seg best live. Under produksjonen av Powaqqatsi var også Glass mer direkte involvert i selve filmingen og utvalget av locations, og komponerte til stedene, ikke bare bildene. Dette er det med andre ord bent frem idiotisk å gå glipp av, og når vi nevner at dette i tillegg er første gang man kan oppleve orkesterfremføringen av Powaqqatsi i Europa, bør det ikke være noe tvil igjen. Lær å se planeten på nytt, som om du så den for første gang. Powaqqatsi – Life in Transformation Grieghallen, Griegsalen Onsdag 25. mai, 18.45–20.50 Torsdag 26. mai, 19.30–21.20


UTELIV ANBEFALT

LEON BRIDGES Rockefeller, Oslo, 10. mai Man blir aldri for ung for en skikkelig soul-revival. Sist ut er Leon Bridges, og 26-åringen har allerede blitt Grammy-nominert og sammenlignet med Otis Redding. Hva blir det neste? Jo: En Rockefeller-konsert i lille Norge og enda mindre Oslo, denne lille gnurebyen du ikke forlater unna å ha fått med deg i hvert fall én unggutt rmed revivalist-drømmer. Uansett, dropp alt det revival-våset og få med deg konserten: Den står antageligvis strålende helt på egne ben.

1

LITTERATUR PÅ BLÅ (SESONGAVSLUTNING!) Blå, Oslo, 23. mai Den siste kvelden i sesongen! Litteratur på Blå er en klassiker, og denne gangen inviteres det til «stuntforedrag» og klubb med CHOPWORLD (rap og RnB). Om du dukker opp vil du få se – og bli introdusert for – musikkvideoene til «Formation» av Beyoncé, «Borders› av M.I.A, og «4 degrees» av Anohni, med visuals av Victoria Duffee. I tillegg bidrar (tidligere NATTDAG-ist) Nadda Noor med sitt. En sesongavslutning har ikke hørtes like bra ut siden Journeys «Don’t stop believing» avsluttet Sopranos.

1

BUIKA USF Verftet, Bergen, 4. juni Buika er en eklektisk artist, og utgir både på spansk og engelsk. Særlig er hun kjent for konserter av en annen verden (et YouTube-søk anbefales om du lider av tungsinn eller bare generelt er et menneske), og konserten i Bergen er hennes første. Vi anbefaler en tur om du lider av tungsinn eller bare generelt er et menneske.

1

24

MAI 2016


FOTO CHRISTIAN BELGAUX

4.0

ROCKEFELLER

17.MAI

Bill. kr. 125,-. 20 år leg. Dørene åpner kl. 19.00 (Leil.) / kl. 21.00 (RF).

DEN GYLDNE SPREKK Jaeger, Oslo, 24. mai Den Gyldne Sprekk er Raymond Haugers hjertebarn, eller brainchild, eller sprekkunge. Det er i hvert fall en ukentlig klubb hver tirsdag på Jaeger i Grensen i Oslo, og 24. mai er det slått på samtlige stortrommer. Ikke bare er det Den Gyldne Sprekk (det er flott i seg selv), men Beglo-Ray har fått med seg Succuba på bandfronten og Beastie Joyce OG verdens beste Vilde Tuv på DJ-fronten. Herre fred, det kan jo bli for mange fronter å fronte, men i tillegg dukker ET HEMMELIG BAND opp! Vi vet hvem det er, men skal ikke si det her, og anbefaler alle å lukke øynene helt til 24. og blir overrasket når dere møter opp.

ROCKEFELLER LØRDAG 21.5. Bill. kr. 150,- ink. bill.avg. 20 år leg.

1

Special guests: Roam + The Bottom Line TIRSDAG • 24. MAI ROCKEFELLER Bill. kr. 340,-. 18 år leg.

Krisemøte Rockefeller Torsdag 2. juni

ROCKEFELLER MANDAG 30.MAI Bill. kr. 395,-. 18 år leg.

ROCKEFELLER FRE. 3.6 Bill. kr. 320,-. 18 år leg.

Bill. kr. 250,-. 18 år leg.

Rockefeller 15. juni Bill. kr. 320,-. 18 år leg.

NMG/G-Huset presenterer:

A-LAGET 10-ÅRSJUBILEUM

WARLOCKS Østre, Bergen, 20. mai Intimkonsert. Med Warclocks. På Østre. Kan det bli bedre? Det eneste måtte være at det faktisk kommer en dag hvor Tech-Rock kan «lead MC’s into battle», Diaz får sitt rettmessige kallenavn «the north sea defender, storm outsender», Father Blanco endelig kommer seg «from the horseback to a 24 track recorder» og Opaque hamrer inn, til HELE folket, at «a very important point is loyalty».

1

A-LAGET Store P Girson JONAS V KING SKURK ONE + gjester

ROCKEFELLER FRE. 10.6. Bill. kr. 225,-. 18 år leg.

MAI 2016

25

Forsalg: www.rockefeller.no, Narvesen, 7-Eleven, tlf. 815 33 133. NB! Bill.avg.


(CAN)

(AUS)

2

BASIA BULAT + OH! PEP 190 kr 20 År 20.00

6

NAtt og dag lanseringfest + DJS Gratis 20 År 20.00

7

KLUBB: JOZI NIGHTS 50 kr 20 År 23.00

13

BATTLEGOD PRODUCTIONS PRESENTS: HARM, WYRUZ, MENTAL DESPAIR 150 kr 20 År 21.00 KLUBB: KIDS LOVE BASS 50 kr 20 År 23.00

14

KLUBB: Psychward club 50 kr 20 År 23.00

15

THE MORMONES feat øystein braut 150 kr 20 År 21.00

16

DIE with your boots on: MElkemann diva + graysonia 100 kr 20 År 21.00

17

NASJONALDAGSKNULLDRØM Gratis 20 år 15.00

19

NEIL hagerty & the howling hex + sofi lofi 165 kr 20 År 21.00

20

the devil and the almighty blues + syndrom 175 kr 20 År 21.00

20

KLUBB: leif & bredes danseklubb 50 kr 20 år 23.00

21

KLUBB: RIEMANN ZETA FUNCTION 50 kr 20 år 23.00

26

red headed sluts + great people 100 Kr 20 år 21.00

27

Yngve and his boogie legs 100 Kr 20 år 21.00

27

klubb: cosmic oslo 50 kr 20 år 23.00

28

brutus releasefest + brutus kjøkken dj sett 23.30 - 03 150 kr 20 år 21.00

28

klubb: chopworld 50 kr 20 år 23.00

29

aggravator + vesen 165 kr 20 år 20.00

13

FOTO PER-OTTO OPPI CHRISTIANSEN

MAI

REVOLVER

UTELIV ANBEFALT

(US)

CAMP INDIE Rockefeller, Oslo, 16. mai Dette er en rimelig SWEEEEEET deal, som folk sier: Forsalg for bare 125 kr eller gratis inngang i døra/betal det du vil til de bandene du liker best!. HU HEI! Litt av en 16.mai-tradisjon. Det blir ikke triveligere enn det. Vi bare limer inn de som skal spille, og så trenger vi vel ikke si mer. Ses.

1

HOVEDSCENE 21:00 – Unnveig Aas 22:00 – Hajk 23:00 – Electric Eye 24:00 – Great News

ANNEX 20:30 – ATTAN 21:30 – commonplace 22:30 – Sibiir 23:30 – Deathcrush

LOUNGE 20:30 – kildaphew 21:30 – Silver Lining 22:30 – Mats Wawa 23:30 – Cezinando

Spis på Mission Taco: Man - Fre 15-22, Lør 13-22, Søn 15-21 Drikk på Revolver bar hver dag 18.00-03.00 (Fre & Lør 16.00-03.00)

OSLO VEGETARFESTIVAL Doga, 7. – 8. mai Se vedlagt bilde av fjærkre for grunn nok til å dra på vegetarfestival. Her er også en liste med rare grønnsaker du kan imponere de nye vegetarianervennene dine med: – Kirimoja – Meyersitron – Sjøbønner – Kumquat – Agurk (fordi vi ikke vet hvor burgerisfisert du er)

1

HUMORNIEU-SHOW (OG FEST) Sentralen, Oslo, 13. mai En ny kveld av det SVÆRT vellykkede arrangementet i regi av Norges beste (rene) humorkanal. Denne gangen med Vegar «Såpa» Tryggeseid, Else «Kopp» Furuseth, Jørgen «LP» Ep, Bjørn «Alexander» Asgeirsson. Jakob og Fridtjof kjent fra Kollektivet på «seriekongen» TV2, Morten Ramm «-iteter og snurrepiperier» og Lars «Ikke marengs til meg, takk» Berrum. I tillegg blir det fest etterpå. Det blir kjapt utsolgt! Herregud så kjapt utsolgt det blir. Ta deg sammen og få deg en billett.

1

26

MAI 2016


20 ÅRS ALDERSGRENSE GRATIS INNGANG SVØMMEBASSENG PRESENTERER: SESSION VICTIM Dattera til Hagen, Oslo, 27. mai «Svømmebasseng presenterer» et ganske nytt klubbkonsept som på en enkel og grei måte «vil bli holdt et par ganger i året med artister vi mener det er verdt å sjekke ut». Det er en innstilling NATT&DAG setter pris på. At «konseptet utelukkende vil bli holdt i Oslo slik at Oslofolk skal få lov å gå på flotte konserter til en billig penge» er vi litt mer skeptiske til, all den tid folk i Oslo er de folka i Norge som oftest får gått på flotte konserter til en billig penge. Men ok, skal ikke klage! 27. mai er det tyskerne i Session Victim som kommer for å spille. De sampler (relativt) gammel musikk for så å legge på klubbete rytmer og synther, så hvis du liker en av tre er det antageligvis noe for deg. Vi anbefaler fly/buss/carpool inn fra mindre byer i Norge.

1

LIVE Aasen Olefonken Magnus International Niilas Crussen AG Rave-enka bOka Syntax Erik Vibeke Bru Linda Vidala

KLIKK #6 Landmark, Bergen, 7. mai Ny runde med klikk! Da N&D snakket med Klikk-general Njål Paulsberg før første Klikk mente han at det som skiller Klikk fra en vanlig klubbkveld, er at de lager improvisert musikk der og da, og at det skaper en egen energi i rommet. Etter å ha vært på et par klikkekvelder kan vi skrive under på det. Denne gangen er gjeste-DJ Trym Søvdsnes, som både er et kjent og ukjent navn for klubb-bergensere. Forresten, her er en klesidé til Bergens-merker: Hva med en genser hvor det står «klubbergenser»? Kanskje en fin college-genser? Jaja. Vi kan snakke om det på Landmark 7. mai!

1

2 0 .— 2 1 . M AI 2 0 1 6 SENTRALEN O S LO

DJS Ivaylo Pål Strangefruit Simon Opitz Della Jose Espeland Vinny Villbass Mirjam Martinsen Olle Abstract Daniel Vaz Robin Crafoord Jonas

Oslo-Filharmonien spiller bl.a. Jim O’Rourke og Øyvind Torvund Christian Marclay live + Screen Play med Lasse Marhaug , Christian Wallumrød og Ane Marthe Sørlien Holen Otomo Yoshihide + Paal Nilssen-Love Ensemble neoN + Stine Janvin Motland Hild Sofie Tafjord med verk for tre korps og elektronikk

Richard Dawson & Rhodri Davies i HEN OGLEDD Dyrejoik med Ánde Somby Platespillerinstallasjon av

Mariam Rezaei Pianostykker av

NEIL HAGERTY AND THE HOWLING HEX Revolver, Oslo, 19. mai Neil Hagerty er en fantastisk mann. Det er kanskje ikke alle som liker ham, og det er OK. Folk får gjøre som de vil, men det betyr ikke at de ikke kan omvendes. Den tidligere Royal Trux-vokalisten hadde noen år med mindre heldig utgivelser – som ikke var mer uinteressante enn de var dårlige – men nå er han tilbake på et fint spor, og i Oslos beste kjeller er det gode sjanser for en strålende kveld. Så ta med deg en venn for omvendelse og smil et smil til Neil.

1

Emahoy TseguéMaryam Guèbrou asamisimasa spiller Laurence Crane + mye mer nymusikk.no

ticketmaster.no

MAI 2016

27


KUNST INTERVJU

FOTO: FIN SERCK HANSSEN

TEGNING, MALING, FOTO, SKULPTUR, GLASSKUNST, DIGITAL KUNST, UTSTILLINGER, 3D MODELLERING OG PRINT

DØD ELLER LEVENDE! En død og hard modernist møter en levende og enda hardere modernist. TEKST EMIL FINNERUD

oversett, nettopp i jaget etter tendenser i tiden.

Kombinasjonen dau og ung hører på sett og vis sammen. De er sine naturlige motpoler, men på samme tid medsammensvorne. Ikke det ene uten det andre. Nå handler egentlig ikke den kommende utstillingen på Trafo om død i det hele tatt, snarere tvert i mot. Men i møte mellom dødt og levende kan nye former oppstå og avfødes. Det er i hvert fall det jeg håper på i møtet mellom den avdøde modernisten Jørleif Uthaug og nålevende videokunstneren Jørgen van Eijk. Utstillingen Versus 1 er kuratert av Per Gunnar Eeg Tverrbakk og Bjørn Hatterud, og vi slo av en prat med sistnevnte!

Hvor oppstod begjæret for denne litt ugjestmilde, tunge og strengt formale abstraksjonen som var hipt på seksti- og syttitallet? – I etterkrigstida var det en enorm velstandsvekst, folk hadde trua på maskiner, fjernsyn, staten og framtida. Norske kunstneres rolle var ikke så mye kritikk, men heller å være visjonære - å trekke opp grensene for persepsjon, å forme ny estetikk, å være laboratorieansatte for formene og flatene. Senere kollapset jo dette, med motkultur, popkunst, Slettemark, GRAS og marxistiske marsjstøvler i solnedgangen.

1

Kragerø Kunstskole er en to-årig forskole til høyere utdanning innen kunst-, design-, arkitektur- og kulturfag. Vi samarbeider med to universiteter i England hvor du kan ta det tredje året og oppnå en BA i Fine Arts eller Applied Arts. Studiestart 22. august.

• Skolebygget er topp moderne med en unik beliggenhet på brygga i kunstnerbyen Kragerø.

• Våre lærere er erfarne kunstnere og pedagoger med et bredt internasjonalt nettverk.

• Vi hjelper deg med bosted i Kragerø.

• Materialer, ekskursjoner og studietur til utlandet er inkludert.

• Godkjent av Lånekassen.

SØKNADSFRIST 1.AUGUST www.kragerokunstskole.no post @kragerokunstskole.no Tel: 98877356 28

MAI 2016

Følg oss på Facebook og Instagram

Det kan nesten synes å gå sport i å finne eldre, glemte eller uoppdagete kunstnere blant kuratorer i dag. Hva er greia med pensjonister og daue folk – hvorfor ikke ta jobben med å finne nye tendenser og kunstnerskap? – Jeg tror det er et par-tre år siden Per Gunnar Eeg-Tverbakk og jeg kom på å pare kunstnerskap av ulike generasjoner og lage en serie av det. Noe må ha vært i lufta, for parallelt har Munch-museet, Kunstnernes Hus – ja da jeg var i Wien forleden hadde til og med MUMOK gjort samme grepet. Noen ganger framstår plutselig en ting som veldig viktig å gjøre, denne gangen var det sammenstiling over generasjoner. – Det samme gjelder det å lete opp glemte kunstnere. Jeg tror grunnen til at vi graver i arkivene dreier seg om å ønske å finne kunst som ikke er blitt vist så mye at sansene er blitt numne for den. Kunst som ikke er satt så fast i etablerte båser at vi ikke lenger ser kunsten for bare båsen. Dessuten er det kick å gi fingeren til kunstmarkedet gjennom å grave fram fete ting som de har oversett. Kunstverdenen er konservativ, og jeg tror at vi gjør yngre kunstnere en tjeneste ved å brekke i filler noen kategorier og gjøre kanon mer mangfoldig. Mange unge kunstnerr blir jo

Hva liker du spesielt ved Uthaugs malerier og skulpturer? – Jørleif jobbet i samtlige tradisjonelle disipliner og gjorde alt selv, inkludert sveisingen av jernskulpturer. Han var alltid på jakt etter noe nytt i en kamp med seg selv, verden og tingene. Hans kroniske jakt etter stadig nye uttrykk gjør at selv de strammeste modernistiske verkene hans har et uttrykk som er villere enn andre modernister. Han var forresten mye mer enn en modernist, han jobbet i en rekke sjangre om hverandre. Han var heller en slags tidlig postmodernist. Van Eijks videoer kan for meg virke som en slags abstrakt, digital og grafisk formalisme. Hva slags sinnsstemninger prøver arbeidene hans egentlig å kommunisere ovenfor betrakteren? – Tor Jørgen er en av de fremste i Europa på videokunst. Verkene på TRAFO er delvis laget i New York på utstyr fra 1960- og 70 tallet, delvis generert med antikvarisk programvare fra 1990-tallet. Tor Jørgen er knallhard formalist, strukturalist, en som bruker videomediet til å male bevegelige bilder. På sett og vis er Tor Jørgen en mer knallhard modernist enn det Jørleif noen sinne var. Versus 1, Jørleif Uthaug / Tor Jørgen van Eijk, Trafo Kunsthall, 21. mai - 26. juni


GUIDE

ANBEFALT

OSLO OA4S (ON ALL FOURS) 1857, 13. mai – 17. juni Det kunstnerdrevete galleriet vil vise en separatutstilling med det myteomspunnede poesikollektivet med base i Mexico City.

FREDRIK VÆRSLEV, FESTSPILLUTSTILLINGEN Bergen Kunsthall, 26. mai — 14. august Utstillingen i Bergen Kunsthall blir Værlsev sin største separatutstilling hittil. Med seg på laget har han også kunstnere som Matias Faldbakken, Stewart Uoo, Josh Smith og Allison Katz. Detta blir bra!

1

MARTE GUNNUFSEN Flesh Galleri RAM, 12. mai – 12. juni Utstillingen vil bestå av video, lyd og installasjon. Videoarbeidet iscenesetter japansk bondage hvor abstrahering av kropp i omgang med tau og tyngdekraft står i fokus. Performance på åpningsdagen. CHRISTER GLEIN Rommet ved siden av Galleri Brandstrup, 3. – 29. mai I tillegg til å være en sympatisk type, er Glein en av byens bedre malere. Store og fargerike malerier står på menyen. Slafs. BERGEN

SCHLOSS, OFFESIELL ÅPNING AV GALLERI + UTSTILLING Andreas Dobler, Urban Zellweger, Flavio Merlo & Ben Rosenthal, Linda Semadeni, Miriam Leonardi, Liz Craft, Maggie Lee 20. mai N&Ds kjære eks-sjefsredaktør, Marie-Alix Isdahl Voisin, trer nå inn i galleriverdenen med sin vennine og kunstner, Ida Ekblad. Noen fikk kanskje med seg føråpningen med Loretta Fahrenholz for en tid tilbake, men nå åpner altså galleriet (garasje)dørene sine for hvermannsen og kulturpakket. Til nå har de holdt kortene tett til bryste og vi kan avsløre et og annet, men ikke alt. Galleriet er inntil videre kunstnerdrevet og kommer etter sigende til å fokusere mer på den internasjonale kunstscenen, enn den norske. Det blir en miks av ung og gammel, pensel og laser og alt i mellom. For selv om det på overflaten kan minne om et galleri, ønsker initiativtakerne å holde stedet mer fleksibelt med tanke på innhold. Uten å avsløre for mye, er det altså ikke bare kunst som vises frem noe som er fint. Til åpningsutstillingen er det planlagt å dytte en haug sveitsiske kunstnere inn i lokalet, i tillegg til to ikke-sveitsere. Et par av navnene er tidligere blitt vist her i byen, på galleriet 1857 (Zellweger og Leonardi). Spesielt morsomt blir det å se de psykedeliske sci fi-maleriene til en viss Andreas Dobler. Kort oppsummert forlot han kunstscenen, sa nei til store gallerister, levde et omstreifende liv for så å returnere flere tiår senere. Myten skal også ha det til at han en gang ytret at han var for pen til å være en maler. Morsomt. Uansett, dette blir bra. Vi anbefaler dere alle til å følge med på galleriet i tiden som kommer. Fortsatt er mye in the making og mange overraskelser venter.

1

ALEX HUBBARD Standard 13. mai – 11. juni Morsom mann, han Alex. Vi tenker da i hovedsak på filmene, selv om han også gjør både maleri og skulptur. Absurde narrativ som avløser hverandre i kombinasjon med materialer som bendes, dyttes, rulles, kobles og krasjer. Selv om du vet at det ligger en masse forarbeid og postproduksjon i filmene, ligger det likevel en tiltalende letthet og lekenhet over de. Blir spennende å se hva han viser på Standard denne gang.

1

MARCO BRUZZONE, JAN FREUCHEN, MAGNHILD ØEN NORDAHL, M.FLERE Make Default Hordaland Kunstsenter, 8. april - 29. mai Denne begivenheten er en slags oppfølger til en annen utstilling som ble gjennomført på det anerkjente kunstsenteret Wiels, i Brussel. Kollektiv aktivitet, intuisjon og annet rart skal under lupen. TRONDHEIM ELI MARIA LUNDGAARD Galleri Blunk, 27. mai - 29. mai Det vi har sett av videoarbeidene til Lundgaard til nå, er bra. Et mørkere og lunere syn på naturens mystikk synes å gå igjen.  & CO. Don Quixote, Sancho Panza TSSK, 26. mai – 19. juni Gruppen med den noe snodige navnet & Co. består av Patrik Entian og Aleksi Wildhagen. Utstillingen hos TTSK vil etter eget utsagn presentere gruppens visjon om å favne det uoppnåelige. STAVANGER SASCHA BRAUNIG Kunsthall Stavanger, 26. mai - 10. juli Braunings malerier er tross liten størrelse intense og mangfoldige. De er hallusinatoriske, fargerike, figurative, abstrakte og fører på mange måter arven fra surrealisme videre. På den gode måten. Anbefales!

hos oss utvikler du din kreativitet Søk Asker Kunstfagskole – en 2-årig kunstfagutdanning med spennende kurs og workshops i kunst, arkitektur, foto, design, illustrasjon, animasjon og andre kreative fag. våre hovedfag er: ◊ Tegning ◊ Farge ◊ 3D form ◊ Grafiske teknikker ◊ Kunsthistorie/teori Vi gir den enkelte student individuell oppfølging og veiledning slik at alle har mulighet til å realisere sine mål. Utdanningen hjelper deg på veien videre til høgskoler eller eget selvstendig kreativt arbeid. Alle lokalene er tilgjengelig 24 timer i døgnet med egen nøkkel. Skolen mottar statsstøtte og er godkjent av NOKUT og Statens Lånekasse.

SøknadSfriSt 15. mai 2016 For mer informasjon om søknad og opptak, besøk skolens nettside www.askerkunstfagskole.no eller kontakt oss på post@asker-kunstskole.no, eventuelt telefon 66 79 63 04

TEKST EMIL FINNERUD

MAI 2016

29


REDINK Foto: Jimmy Linus

VIS AT DU FØLGER MED

SCENEKUNST KOMMENTAR

KJERNEKAR

EN KJERNEKAR FØLGER MED LITT EKSTRA GJØR DU? 40 prosent av alle anmeldte voldtekter skjer i forbindelse med fest, i situasjoner hvor begge parter er beruset. Alle kan miste kontrollen. Unngå at vennene dine gjør eller blir utsatt for noe som vil prege dem i mange år fremover. Følg med. Vis at du følger med på facebook.no/kjernekar

30

MAI 2016

NORA DRO, BEYONCÉ BLE Hvorfor ikke lage litt faenskap? TEKST TORA OPTUN

Kampen for kvinners frigjøring startet en stund før Queen Bey erklærte at det å være feminist (en som tror på (og kjemper for) politisk, sosial og økonomisk likestilling av kjønnene) er det kuleste du kan være. På teaterfronten er Henrik Ibsen en dramatiker som tidligt viste at han hadde en god forståelse av kvinner og deres eksistensielle bestrebelser. Nå når Beyoncé har sluppet mesterverket Lemonade virker det som en god tid å undersøke om Ibsens feminisme er avleggs, eller om noe av dronninga kan spre litt glans over gamlingen Ibsen. «Pressed against the walls of your world». Det å finne ut hvem man er ingen enkel oppgave, men Ibsen forsto inderlig vel at dette eksistensielle prosjektet ble ganske mye vanskeligere når du er lært opp til at din fremste oppgave er å gjøre andre fornøyde. Nora i Ibsens drama Et Dukkehjem er en perfekt hustru for sin ektemann Torvald fordi hun er eksakt som han ønsker. Hvem hun er, sånn egentlig, er ikke så farlig. Ibsen har en forkjærlighet for overtydelige symbolikk og at fortiden forklarer nåtidens problemer, så når Noras konformitet skal forklares avsløres det at det kan spores tilbake til hennes far. Han var en streng oppdrager og Nora forteller at hun skjulte sine meninger og latet som om hun var enig med han i alt. Deretter forklares tittelen på en noget overtydelig vis: «Han kaldte mig sit dukkebarn, og han legte med mig, som jeg legte med mine dukker» sier hun. Som i Et Dukkehjem skildrer Lemonade en kamp sår kamp hvor det å ville gjøre sin far og deretter sin ektemann fornøyde er et hovedfokus, og hvor det kan spekuleres både i om dette går på bekostning av henne og om oppofringen, som i Et Dukkehjem, gjøres på helt feil grunnlag. For Nora er ikke problemet at Torvald er utro, men at den store kjærligheten han stadig vekk henviser til og det

1

«

at han vil gjøre hva som helst for henne er fullstendig bullshit. Hvorvidt Lemonade alle de utleverende skildring av den kvinnekampen Beyonce har kjempet på privaten stemmer er ikke så farlig. Det som er poenget er at Beyonce, som Ibsen på Lemonade diskuterer kvinnesak i lys av en yters komplisert kjærlighetsrelasjoner. Det er ikke et kampskrift med tydelige feministiske slagord, men handler mer om å kaste lys over hvordan det å være feminist å stå opp for seg selv blir ytterligere mer komplisert når den du elsker behandler deg som dritt. I den brilliante «Hold Up» spør Beyonce hva som er verst, det å være sjalu eller det å være gal? Igjen er vi langt ned i problematikk som også har noe å gjøre med hvordan hun fremstår, men Beyoncé får det å gjøre aggressiv og crazy balltredans nedover gata til å dritkult ut. En kvinneskikkelse som nesten er like slående vakker og fabelaktig som Beyoncé selv når hun oppfører seg som en galning er Hedda Gabler. Hedda er omskiftelig, farlig, glamorøs og har som Beyoncé synger i «Daddy Lessons» lært å håndtere våpen av sin far. Selv om Hedda er en gåtefull skikkelse og handlingene hennes ikke alltid kan sies å være «rasjonelle» lar ikke Ibsen oss ikke se Hedda som nok en av disse psykisk ustabile hysteriske kvinnene man bare kan avskrive. Han lar oss se at dette henger sammen med at Hedda, i motsetning til mennene i dette stykket, ikke er et gjennomsnittsmenneske. Heddas impulsivitet avslører på merksnodig vis at hun er et reflektert menneske, og spillet hennes handler ikke, som hos Nora, om å tilfredsstille noen andre enn henne selv. Hun har nemlig innsett at menneskene rundt henne tviholder på sine livsløgner – og hvorfor ikke lage litt faenskap? Nora dro, Beyoncé ble, men begge tok et oppgjør. Hedda Gabler kan du se på Trøndelag Teater 27. mai – 4. juni

Menneskene rundt Nora tviholder på sine livsløgner


GUIDE

ANBEFALT

FOTO: LUCA GHEDIN

KUNSTSKOLEN I BERGEN

NATTEN Mårten Spångberg Black Box Teater, 3. – 4. juni Mørkets herre. Koreografen Mårten Spångberg er enn av undertegnedes store favoritter. Da han ble intervjuet av NATT&DAG i forbindelse med visningen La Sunbstance but in English på Black Box Teater stilte han seg meget skeptisk til kunst som bedriver en instrumentell kritikk av vår relasjon til vår überkapitalistiske samtid. Kunsten burde heller strebe etter å oppnå en form for verdiløshet. «Det vil si å være kunst uten å være verdifull i relasjon til noe. Kunstens oppgave er ikke å vise elendighet og lidelse, eller å være opplysende. Dens oppgave er å produsere muligheten for helt andre former for opplevelser. Opplevelser uten egenskaper, uten aspirasjoner av noe form». Spångberg gjester Black Box nok en gang. Denne gangen tar han for seg natten.

1

ROMEO OG JULIE Av William Shakespeare Det Norske Teatret 6. mai – 11. juni Romeo + Julie = død? Shakespeares Romeo og Julie er, i likhet med de fleste andre store romanser, en fortelling om gryende kjærlighet, og alle de distraherende følelsene som tar fra oss forstanden og nattesøvnen. «No Fear Shakespeare» er mottoet når Det Norske Teatret setter opp Shakespeareklassikeren. Paret er rebeller med en veldig god grunn: kjærlighet og et brennende ønske om å unnslippe kjipe foreldre og et kjedelig liv i en kjedelig by. Regissør Maren E. Bjørseth ønsker å lage en forestilling for alle kidza og lover humor, konfetti, blod, fest, fekting og musikk og har latt seg inspirere av elektropopp og 80-tallsmusikk i arbeidet med forestillingen.

1

MYSTERIER Knut Hamsun Nationaltheatret 12. mai – 29. september Den gulkledde herr Nagel besøker en tilsynelatende idyllisk sørlandsby, men oppholdet avdekker mystiske og underfundige hemmeligheter.

RICHARD III William Shakespeare Nationaltheatret 13. mai – 1. juni Se Kåre Konradi spille en maktbegjærene «fryktinngytende freak» i Kjersti Horns iscenesettelse av denne massive Shakespeareklassikeren KUNST Yasmina Reza Rogaland Teater 23. april – 4. juni De som er så sære at de velger å studere kunst blir ofte konfrontert med Pierre Bourdieus påstander om at kunst er et middel åndssnobber bruker for å vise hvor smarte de er. Synes du Pierre Bourdieus sosiologiske angrep på kunst er verd noe er Kunst noe for deg.

Toårig fagskole for visuelle fag

SØKNADSFRIST

15.MAI

www.kib.no

FOTO: ERIK BERG

HAUGTUSSA Arne Garborg Det Norske Teatret 3. – 24. mai Haugtussa er vakker og fascinerende skildring av kjærlighet og kjærlighetssorg.

TURANDOT Giacomo Puccini Den Norske Opera og Ballett , 30. april – 29. mai Fremmedgjøring. Puccinis opera finner sted i det fjerne østen, nærmere bestemt kina. Komponisten Giacomo Puccini forsøkte å forså dette vidstrakte landet, men innrømmer i sin private korrespondanse at han hadde problemer med å helt forstå hva som var greia. Dette var i en tid hvor en hadde et tendens til å bedrive uforbeholdent eksotifisering av fremmede kulturer, så mangelen på forståelse var ikke til noen hindring. Fremstillingen av det eksotiske står sentralt i denne iscenesettelsen av operaen, men Ifølge Hedda Høgåsen-Hallesby handler det her om å undersøke den forlokkende «tiltrekning mot det fremmede». Det handler også om en prinsesse som beordres til å gifte seg og den mystiske prinsen som er fullstendig forgapt i henne og vil gjøre alt som står i sin makt for å få tak i henne.

1

DOPPLER Erlend Loe Trøndelag Teater 13. – 18. juni Andreas Doppler erklærer krig mot flinkheten og drar til skogs. Se et menneske som tar opp kampen mot angstfremkallende forventningskrav.

TEKST TORA OPTUN

MAI 2016

31


MUSIKK ANMELDELSER

BEYONCE Lemonade SONY

…men var Jay-Z utro? Beyoncé er TILBAKE. Sist hun gjorde krav på oppmerksomhet var med singelen «Formation» i februar. Den forrige fullengderen Beyoncé (2013) kom med kortfilmer til hver låt, og på Hype er det visuelle elementet dratt enda lenger med en times lang film. Denne gangen får vi et konseptalbum om en kvinnes følelser og kamp som oppstår når ektemannen begår utenomekteskapelige aktiviteter. Spekulasjonene er allerede i gang: Er Jay-Z notorisk utro? Eller er ekteskapsproblemene bare en markedsføringsgimmick for å hjelpe Tidal, som sliter, og som har fått enerett på Lemonade? Sladder og konspirasjonsteorier kan være spennende, det, men det er lett å glemme musikken oppi alt. Og det er det ingen grunn til å gjøre her. «You can taste the dishonesty, it’s all over your breath», starter Lemonade, og det er aldri noen tvil om hva det handler om. Typen er utro. Hva faen skal hun gjøre nå? Beyoncé er knust, sint, fortvi-

5 SVEIN STRØMMEN

RAMONES Kompis, første Ramones er førti år gammal sånn omtrent i disse dager. Det har du sikkert lest om i media eller sett på en t-skjorte. Jeg syns du skal gå og høre på andre Ramones, helt spesifikt den låta hvor Joey Ramone drar en crazy skrøne om å treffe en dame på Burger King og bli forelsket ved en brusmaskin og kjøre berg og dal-bane og alt gikk så jævla bra og alle tryner var smil og det ordnet seg, i motsetning til omtrent alt som skjedde i det faktiske livet hans.

let, utslitt, gira og desperat, om hverandre. En låt der alle følelsene kommer tydelig til uttrykk, er «Hold Up», og den er også et av albumets klare høydepunkter. Her er inspirasjonskilder og samarbeidspartnere hentet fra så å si alle verdenshjørner. Låten er produsert av Diplo og Ezra Koenig (sist sett i Vampire Weekend), og sampler Yeah Yeah Yeahs’ «Maps» – men Beyoncé vrir den såre indie

rock-balladen til en lystig bønn om forsoning: «Hold up, they don’t love you like I love you». Det er muntert og sårt på en gang, og viser den følelsesmessige ambivalensen et svik kan avstedkomme (noen ganger er det jo litt chill å kunne kaste den første steinen). Albumet preges av en vital blanding av stiler og sjangre: Rock, blues og gospel iblandet hiphop og r&b. Heldigvis fremstår ikke

lydbildet som utpreget retro eller tilgjort. Og alt bindes sammen av Beyoncés gudegitte stemmeprakt. Også Jack White, Kendrick Lamar, The Weeknd og James Blake er er bidragsytere, men det er ingen som stjeler oppmerksomheten fra Queen B. Til slutt tilgir hun Jay-Z. På balladen «All Night», albumets beste låt, erklærer hun triumferende: «Our love was stronger than your pride

/ beyond your darkness, I’m your light». Likevel: tilgivelsen blir servert med hodet hevet. Hun resignerer ikke. Som helhet fremstår albumet som en shoutout til alle kvinnene som blir bedratt av en lusen skjørtejeger. Beyoncé sier: Det er lov å være både sint og tilgivende. Det hun oppfordrer til, er myndiggjøring. Og det er det ingen som gjør mer overbevisende. Torgeir Holljen Thon

MARISSA NADLER Strangers

er bestandig noe skummelt og mareritt-aktig over tekstene og stemningene musikken hennes skaper. Hun er alene – er hun forlatt av en elsker, eller alene igjen i verden? Det er ikke alltid så godt å si, og det er også tekstenes styrke. På «Janie in Love» er hun ganske eksplisitt: «You touch and the earth will crumble», mens åpningen «Divers in the Dust» er vagere: «Lying here on the rocks, with the cliffs disintegrating». På forrige album July (2014) var det Randall Dunn

– kjent for å ha jobbet med Sunn O))), Earth og Black Mountain – som hadde produsert, og det samme er det denne gangen. Apropos stormer som har lagt seg, er det kanskje møtet mellom Dunns dronemetall og Nadlers lavmælte country-folk som skaper denne følelsen. Det er mye fylde og klang, og det skaper store rom som Nadlers stemme aldri har noen problemer med å fylle. Den utgjør en særegen blanding av klassisk country-vokal og Lana Del Rey-aktig, kjølig falsett.

Albumet begynner veldig bra, men blir dessverre ujevnt etterhvert. De fem første låtene er de fem beste, men så kommer tittellåta, en treig og klassisk country-ballade, som dessverre tar liv av framdriften. Heretter er produksjonen mer neddempet, og musikken blir med ett mer blodfattig. Dermed ender siste halvdel av albumet opp litt søvndyssende – På «Waking» synger hun bokstavelig talt om å sovne. Det er synd, fordi begynnelsen er virkelig god. Torgeir Holljen Thon

BELLA UNION RECORDS

Marizzzzzzzzzzza Nadler. Når Marissa Nadler synger høres det ut som hun alene har overlevd verdens undergang. Stemmen er ikke sterk og kraftig, men den er stødig og uafektert: På hennes nye og sjette album, Strangers, høres det ut som om en storm endelig har lagt seg, mens Nadler fortsatt synger. Kanskje det skyldes at hun i så stor grad omfavner mørket – det

4

A$AP FERG Always Strive and Prosper RCA RECORDS

Mamma, jeg klarte det! A$ap Ferg kaster seg hodestups inn i den vanskelige andreplata med å eksperimentere med sjangre, sang og forskjellige flows. Noe av den instinktive appellen til Ferg var opprinnelig hans sparsommelige kjekkas-trap, og det er mildt sagt risikofylt å gå igjennom et hamskifte med Skrillex, house-flørting og Kendrick-elementer uten at det føles påtatt. Så funker dette? Ja. Hvorfor? Fordi Ferg tar utfordringen på strak arm og viser at han er langt mer enn en Trap Lord. På Always Strive and Prosper kommer artisten Ferg til uttrykk, med en sterkere personlighet enn noensinne, blant annet igjennom en tragisk familiehistorie om en mentalt ustabil onkel på låta «Psycho». Mamma og bestemor Ferg dukker også opp for anledningen. Ferg har seilet opp forbi sjefen Rocky som en mer interessant artist de siste

5 IDA SKOGVOLD

THE JAYHAWKS Lovers of the Sun Klodens triveligste twangonkler har dempet twangingen en smule, men låter fortsatt knall. Her leverer de det perfekte akkompagnementet til morgenmargaritaen du unner deg i hammocken på den skakkjørte ranchen din. Tekstene har ikke dukket opp på de pop-up-befengte lyrics-sidene i cyberspace ennå, men jeg tror de synger «mainline to Robert Frost» på et tidspunkt. Med andre ord appellerer de til både sprøytenarkomane, prep school-poesiklubber, og oss i mellomsjiktet.

32

MAI 2016

årene. Der Rocky har holdt seg stødig men gjenkjennelig, har Ferg utfordret seg selv og høster nå fruktene av det. Det er likevel ikke slik at Ferg har blitt en helt annen artist. På låter som «Swipe Life» med Rick Ross kjenner vi igjen energien og repetetiviteten fra tidligere hits som «Shabba» og «Work». På «Uzi Gang» drar han med seg stjerneskuddet Lil Uzi Vert og Marty Baller og testosteronnivået må her være noe av det høyeste i en raplåt i 2016. Når Ferg beveger relativt langt utenfor sitt opprinnelige domene på den politiske låta «Beautiful People» føles det kanskje ikke fullt så spennende, selv om både Mama Ferg og Chuck D kommer med noen velvalgte ord til anledningen. Det er også noen andre låter som fremstår klamme i Harlem-guttens hånd, men i det store og det hele har han vist hvordan man man utfordrer seg selv og fanbasen sin uten at det føles ut som vi har mistet hva vi først likte ved A$ap Ferg. Kristoffer Jakobsen


FOTO RUNE BENDIKSEN JODDSKI Han Far MOSVOLDDALEN RECORDS

Opp med patriarkatet! I år fyller den lugubre legenden Too $hort 50 år og neste år er det sannelig pratmakeren E-40 sin tur. Dette er to rappere som som har gått igjennom nesten tre tiår med rap uten at de har de har endret seg nevneverdig selv. Beatsa er riktignok diametralt forskjellige, men rapperne selv står stødige ved sin flow, litt som Joddski også blir ved sin lest. Jørgen Nordeng er komfortabel i rollen som norsk raps farsfigur og har vært imponerende konsekvent fra da han figurerte på det første nummeret av hiphop-magasinet Kingsize i 2001. Joddski har riktignok hatt et lenger opphold fra musikken

4

HESTER V75 115 drømmer VIBBEFANGER

Takk for saxen! Hva er det med Hester som føles så appellerende? Det må være den insisterende sulten, sjarmen ved at de rapper om at de jobber mye for så å dra og henge med gjengen sin. Hester V75 er en gjeng rappere som har fått ferten av noe, kanskje det er en mening med tilværelsen som skinner igjennom, hjulpet frem av moderniserte boom bap-beats og rolige saksofoner signert Morten Smith Lien. Rafi, Eirik og Ingos rap lukter weed og sene netter, og også av en

5

siden han var med i Tungtvann på tidlig 2000-tall og sjokkerte undertegnede med slibrige tekster og breial holdning. Da comebacket Bygdedyret plutselig dukket opp i fjor, føltes det likevel som et naturlig innhopp i rap-Norge anno 2015, uten at plata og den påfølgende dokumentaren fikk nevneverdig oppmerksomhet. Joddski er på trygg grunn på Han Far, det moderniserte lydbildet løper aldri ifra kvaliteten på versene, og med seg på festen har han selvfølgelig med seg Norges andre gryende patriark, Onkl P. Vi tør håpe på et samarbeidsalbum med de to rapperne om en fem års tid, akkurat som E-40 og Too $hort gjorde noen år tilbake. Joddski kjører punchline-rap som han liker best, gjerne med sleivspark

til bransjehorer av ymse slag. Joddski hevder selv at dette er lyden av en veteran som ser seg rundt og ikke tilbake, og det er ved å benytte seg av denne holdningen at han også føles frisk og relevant. Likevel er det ikke nødvendigvis slik at tidsriktige beats forsvarer å spille Han Far på repeat. Det er et hyggelig gjenhør, litt som å møte en onkel med grisete humor i et juleselskap, han som fort kan vippe over til å bli trettende utover kvelden. Man skal ikke lære den slibrige onkelen sin å pule, men i rapverden er det ofte energien til en ung nevø som gjør seg gjeldende. At Joddski fyller en rolle som patriark og høyere beskytter i rap-Norge skal likevel ingen ta fra ham. Kristoffer Jakobsen

fornemmelse av at de er på rett sted til rett tid. Det kler de unge og kreativt begavede guttene i Hester. «Jeg gjør det her for klikken min og publikum og noen øl», rapper de, og om det er lite originalt ved tematikken til Hester, så er det noe betryggende med nye generasjoners oppdagelse av den evige ligningen/myten om rapgamet: Kjærlighet til spillet + hard jobbing + festing + gode venner = suksess. Hester V75 er deilig henslengte i denne oppdagelsesreisen, de synger og rapper over effektfulle beats med lekenhet og trygghet. Hester har alltid vitnet om potensiale, helt siden merkver-

dige fjåselåter som «Gaflen i øyet». På «Playaz» med Unge Sushi Mane, skjønner man at potensialet deres er på vei til å bli fullbyrdet. Produsent David Grytten er strengt synkronisert med rapperne og atmosfæren på 115 drømmer bærer preg av en finstemthet mellom aller parter som man må anta kommer fra den ene faktoren i ovennevnte ligning (gode venner). Om man skulle ønske seg mer lyrisk og teknisk særegenhet fra guttene, kan man håpe at det kommer med tiden, men inntil videre kan man flyte behagelig avsted i universet til Hester V75. Kristoffer Jakobsen

MAI 2016

33


MUSIKK ANMELDELSER

THE SWITCH The Switch Album BANGLES & BRASS RECORDS

Hyggelig hyllest til god, gammal gitarpop Begynner du å bli så gammel at du husker hvor trivelig det var å stappe en Ash- eller Bad Cash Quartet-CD i discmannen da du var ung og blid? Vel, takket være Oslobandet The Switch bør det la seg gjøre til en viss grad å gjenskape følelsen. På den nye plata deres er det nemlig ikke bare det forfriskende ukompliserte omslaget som sender tankene til en svunnen, men ukomplisert tid.

5

Smått kjedelig titulerte The Switch Album er en kjærkommen hyllest til den gode, gamle og nær sagt uimotståelige gitarpopen. For eksempel har «Green Wonders», med sine tidvis ganske garfunky vokalharmonier, og «Segue» den melodiøse popperlen av en åpningslåt, potensial til å bli sånne lystige gjengangere i spillelisten du flekker opp når du skal rusle til noe du gleder deg skikkelig til. Blåserne på slutten av «She is the One» bidrar til å løfte singelen til noe mer minneverdig enn det som vanligvis tilbys av likesinnede band, og på «Girlfriend Material» får The

Switch til det Raymond & Maria i årevis har prøvd på, samtidig som de unngår å gå i den irriterende twee-fella folk forbinder med polkadots og Mummi-krus. Førstesingelen «Gilgamesh» er, pussig nok, blant de mer anonyme sporene på plata. Det kan virke smått stormannsgalt å oppkalle en poplåt etter han fyren fra det eldgamle eposet vi alle har i bokhylla i tilfelle Dagens Næringsliv endelig ringer og spør hva du vil late som du leser på senga, men bandet har sjarm nok til å komme unna med tittelvalget. Når den sløye gitaren dukker opp og snirkler seg gjennom

ANOHNI Hopelessness ROUGH TRADE

Nå ruler de for alvor, de eldre transene! For ti år siden var Antony and the Johnsons-platene enkle løsninger på samfunnsproblemet kjent som «julegaver». Det var lett å plukke opp den svarte eller den blå Antonyplata i stedet for et ubrukelig Universal-gavekort, fordi den umiskjennelig insisterende stemmen falt i smak hos alt fra middelaldrende onkler til bloggende barndomsvenner. Den selvtitulerte debutplata og oppfølgeren I am a Bird Now var unektelig fine, men litt motstandsløse i lengden. Mye har forandret seg siden den gang. Ikke bare har the artist formerly known as Antony Hegarty skiftet

5

BABYFATHER BBF Hosted By DJ Escrow HYPERDUB

Nye blunts med Dean Den konseptuelle skøyeren Dean Blunt er på farten igjen. Denne gangen er det RAP som er arena for utforskning av urban noia, håpløshet, forvirring, over- og understimulering, og så videre som kjent fra hverdagen i vår ville moderne verden. «Blunter’n» er jo ikke akkurat kjent for å kjøre streit løp, og her er det kanskje flere lag ironi og konsept på gang enn noensinne, noe som allerede coveret med en majestetiske fremstilling av et «hoverboard» med Union Jack-dekor gjør tydelig. Det er nesten fristende å si at dette er bare kødd. I likhet med James Ferraro, konseptmusikeren fra Junaiten som både har vært en pioner innenfor feltet og samarbeidet direkte med Blunt,

3 ANDREAS DAHL

LEON VYNEHALL Midnight on Rainbow Road (Rush Hour) Jada jada, denne kom i januar, men INGEN plater som refererer til den beste banen (brannfakkel!) på MarioKart 64 skal gå ubemerket hen i min spalte. Posten Norge mente tydeligvis det var fornuftig bruk av min tid å la pakken med denne platen i ligge på Skedsmo i tre måneder, så skyld på dem.

The Switch’ tredje fullengder tilbyr de av oss som foretrekker å møte våren med meliodiøs gitarpop på hjernen. Ida Skogvold

pronomen og droppet sine Johnsons til fordel for det smått enerverende artistnavnet ANOHNI, hun har også lagt den behagelige kammerpopen bak seg. På den nye soloskiva Hopelessness er det dyster elektronika som gjelder, og det er en sjanger og et lydbilde som passer den karakteristiske røsten hennes godt. Med seg bak spakene har hun fått Oneohtrix Point Never og Hudson Mohawke, begge velkjente navn i elektronikakretser og jækla nyskapende produsenter. Det måtte jo gå bra. På Hopelessness er den gullstrupevelsignede transfeministen slett ikke redd for å strø om seg med smått dystopiske politiske kommentarer, og albumet er mer mørkt enn muntert. Åpningssporet «Drone Bomb Me» har

allerede rystet cyberspace akkompagnert av en helsikes vakker musikkvideo. Er det noe som kan sørge for endelig nedrustning av de skumle robotjævlene, må det jo være noe nøyaktig like skummelt – en gråtende Naomi Campbell. Førstesingelen «4 Degrees» er en sørgelig erkjennelse av verdensborgerens eget bidrag til en klode uten blide isbjørner med tumleplass i kulda. Den fengende, blåserbefengte låta kombinerer tunge trummer med en leken demonstrasjon av Anohnis vokalmessige rekkevidde på en måte som gir meg like mye lyst til å kildesortere som å innta dansegulvet. Teksten bør bli obligatorisk førskolepensum verden over – se for deg «Dyrene i Afrika», bare at alle de søte lemurene og

neshornene dæver fordi folk flokker til safariferier med fly for å klappe krekene. I en tid der folk flest gjør narr av Barack Obama på grunn av pappavitsene og hvor fysen han virker på å tre av fra verdens dølleste jobb, er det jo hyggelig at Anohni peiser på med litt mer substansiell kritikk i form av den effektivt titulerte «Obama». Låten er et dystert uttrykk for dyp skuffelse over hele presidentskapet, som selv ikke joviale Barry kan shake noen tailfeathers til. Det skal du derimot ikke se bort fra at resten av verden kommer til å gjøre, for Hopelessness inneholder plenty av bangers som skriker etter å bakes inn i en knallhard miks på et diskotek nær deg. Ida Skogvold

av den introverte technoverdenen har Pantha du Prince aldri vært fremmed for å gjøre ting stort og spille på følelser, men her tar han det til nye grandiose høyder. I seg selv er ikke dette negativt, vi har vel alle dager der vi trenger noe med litt følelse, problemet oppstår når at alt skal skje på en gang - det finnes rett og slett begrensinger for hvor mange bjeller, klokker og sakrale mannsstemmer hørselsystemet vårt klarer å prosessere på en gang. Der han tidligere

har vist en teft for å begrense seg selv og la låtene gli utover ti minutter lange strekninger durer han på The Triad på fra start med en musikalsk palett av Sigur Rós-esque størrelse. Noen øyeblikk med storhet er det likevel, som den pene funken til «Frau Im Mond, Sterne Laufen» og «Dream Yourself Awake», men mesteparten av tiden bruker Pantha du Prince sine klokkespill og kompisene hans sine stemmer på å drukne hverandre. Andreas Dahl

det som gjør at man føler seg mindre plassert midt i en ung svart manns tilværelse i et smådystopisk London enn man gjør av den musikkvideoen til Stormzy der han går med to-tre hettegensere utenpå hverandre. Konseptet «rap-mixtape som postmoderne kunstinstallasjon» er jo for øvrig noe Young Thug gjorde bedre ved et uhell på mesterverket «1017 Thug». Men til tross for at det ikke er fullt så spennende som denne typen musikk er på sitt beste er det absolutt gøy lytting, et særdeles uforutsigbart album der enkelte spor, spesielt den perverst fengende «Meditation» som er gjesteprodusert av gullgutten Arca, faktisk funker som låter og ikke bare lydinstallasjon. Anbefales å høre på mens du vaper tungt i en Uber fra Oslo City til Prosjektskolen. Eirik Kjøs Usterud

PANTHA DU PRINCE The Triad

ullskjerf-techno dominert av Panthas glødende lidenskap for klokkespill og bjeller, vartet han plutselig opp med en låt hvor Panda Bear fra Animal Collective gjestet over nevnte bjeller. Mens noen mente de sammen skapte en slags musikalsk peanut-butter-andjelly-sandwich, ristet andre på hodet og stirret tomt ned i Old Fashioned-drinken sin. Dersom du var i gruppen som stirret tomt vil jeg anbefale deg å la The Triad gå forbi i stillhet. I motsetning til resten

Best alene Sjelden i den snevre nisjen av Internett som diskuterer elektronisk musikk har én enkelt låt polarisert massene så mye som «Stick To My Side» på Pantha Du Prince’ forrige album Black Noise (2010). Etter å ha gitt ut det lite bejublede Diamond Daze (2004) og det svært så bejublede This Bliss (2007), to album fylt med stilisert

3

MAI 2016

som kjenner til de foregående utgivelsene, og plata er hverken spesielt nyskapende eller utfordrende. Likevel skal det godt gjøres å motstå hyggefølelsen

dreier dette seg tilsynelatende om å lage et slags tidsportrett gjennom hiphop-elementer strippet ned til minimale beats, amatørmessig rapping (til tider rett og slett bare snakking) og diverse loopede samples rørt sammen i ei salig suppe. Faktisk er det ofte litt for likt Ferraro, som også har vært glad i å mumle og synge småsurt over pussige varianter av R&B og rap pluss dystre samples av virkelighetslivet i storbyen de siste årene. Musikk som bygger på å utfordre lytterens tilnærming til musikk mister litt slagkraft når man føler at det er gjort før. Elementer fra og referanser til grime spretter inn og ut av miksen, men burde vært mer sentralt - når et album er så bygget rundt å utforske svart identitet i England føles det litt rart å ikke gå dypere inn i sær-britisk urban musikk. Det er også en distanse over

ROUGH TRADE

34

instrumentalbiten som varer det siste halvannet minuttet av låten, er den småkjedelige starten tilgitt. På The Switch Album er det få overraskelser for deg


ONSDAG 10/8

MASSIVE ATTACK SWEDEN & YOUNG FATHER THE LAST S S ET PP VANT SHADOW PU URORA UK

UK

ANE BRUN

BEACH SLANG

M83

MUTE RECORDS

Sist vi hørte fra M83 lagde de filmmusikk til filmene Oblivion og (ikke overraskende) franske Les Rencontres d’après minuit. Det passet dem. Eller snarere ham, M83 har alltid egentlig bare vært Anthony Gonzalez, og musikken har alltid fremstått som filmmusikken til en fiktiv film om hans ungdom. Om Junk har Gonzalez på forhånd sagt at han har vært inspirert av musikken fra 70- og 80-talls-TV-serier. På Junk har M83 plyndret 70- og 80-tallets skraphaug: gamle TV-serie-vignetter, soft-rock, rungende saksofoner, slapp

4

bass og store gitarsoloer. Resultatet er sløvt og funky, og fremfor alt veldig cheesy. Der særlig albumene Saturdays = Youth og Hurry Up We’re Dreaming høres ut som nostalgiske og litt patetiske forsøk på å gjenskape egen ungdom, fremstår Junk som et forsøk på å ha det gøy på bekostning av, men også med, avlagte musikalske stiler, idéer og lyder. Det er lekent, og det matcher det barnslige albumcoveret, som avbilder to barne-TV-aktige figurer, den ene med en diger hamburger i hånden. Anthony Gonzalez’ uinspirerte vokal har bestandig vært M83s fremste ankepunk. Kanskje har han tenkt det

samme selv denne gangen, fordi på Junk er det flere gjestevokalister enn det har vært før. Blant andre den lystige «Laser Gun» med MAI LAN, som dukker opp både flere steder. Ved siden av Gonzalez klarer til og med Beck å fremstå livlig («Time Wind»). «For the Kids», med «vår egen» Susanne Sundfør, glir sømløst inn i den franske TV-funken til Gonzales. Junk har ingenting som når opp til M83s gamle hits, ingen «Don’t Save Us From the Flames» eller «Teen Angst», men som album er det mer variert og fullendt enn det meste man har hørt fra dem før. Torgeir Holljen Thon

US

AIMING FOR ENRIKE

ANOHNI: HOPELESSNESS

US

E QUEENS CHRISTINE AND TH M83 Junk

KING

FR

A

UK

JASON ISBELL

FR

UK

US

TORSDAG 11/8 JULIA HOLTER THE KILLS Y E V R A H PJ JAMIE XX MASTODON $USHI X KOBE US/UK

UK

US

UK

US

ERLEND ROPSTAD STORMZY FLOATING POINTS ARCA RAT BOY THE BLACK MADONNA DAGNY Live UK

DJ Sett VE

UK

DJ Sett US

UK

FREDAG 12/8

NEW ORDER EAGLES OF DEATH METAL TA

HIGHASAKITE

CHVRCHES

UK

BAND OF GOLD

UK

HEDVIG MOLLESTAD TRIO LUSH ARIF NAO DAUGHTER ET OSLO SINFONI s STEVE REICH's form T per H U TT N DERCAT TRAVI$ SCO IANS» «MUSIC FOR 18 MUSIC FATIMA YAMAHA GUNDELAC H UK

UK

UK

US

US

US

Live NL

LØRDAG 13/8

HAIM

KVELERTAK

US

FOALS

BIOSPHERE SONDRE JUSTAD MIDNIGHT CHOIR SAVAGES ANDERSON .PAAK FRØKEDAL & FAMILIEN FIDLAR VIAGRA BOYS ELEPHANT9 med TERJE RYPDAL

NEUROSIS

US

UK

UK

US

US

SE

GTON JESSY LANZA KAMASI WASHIN DEATH BY UNGA BUNGA WS NE T S EA GR IU L U J WHITNEY OKAY KAYA ORLANDOIOCENTRICS FO L RT E RO H M E EA U H ELECTRIC EY &T PRINS THOMAS

NG

OLEFONKEN Til Hanne ILLE BRA RECORDS

Vellydende vennetjenester Jeg har støtt på musikken EP-aktuelle Olefonken har hatt fingrene sine i én gang tidligere, på en holme utforbi Risør hvor bandet hans, hubbabubbaklubb (et liten-forbokstavband) avsluttet konsertdelen av Indianeröenfestivalen med et medrivende og/eller frastøtende show, alt ettersom hvem du spurte. Kort fortalt og basert på tåkete minner, dreide det seg om dønn skækk disco med hårreisende kleine tekster – «Vi vil se deg danse med din lille søte svanse» lar seg rett og slett ikke viske ut. Det min mor ville kalt «besteborgerlig fjas» (et kompliment, må vite, fra en kvinne som har vokst opp på Skillebekk), sountracket for unykter kvalitetsfesting i slitte,

5

men fornemme gigakåker på vestkanten som fremdeles av uforklarlige grunner blir bosatt av kollektiv. Forholdsvis intern pakke, med andre ord, men utadvent og med et velprodusert og groovy underlag. Som en drita tullebukk kokett dansende oppå et nypolert bilpanser. Man fikk inntrykk av at Olefonken og resten av klubben oppi alt fjaset bar på seriøse ambisjoner om å få hele verden til å bøye seg etter sin eksentrisitet. Hvilket selvsagt, og her er det kanskje passende å sende en liten tanke til det kortvokste mirakelet som vandret heden denne måneden, er et av de fineste målene man kan ha når det kommer til musikk. Olefonkens debut-EP, Til Hanne, er en litt annen skål. Den oppleves som musikk å lande til, breddfull av lekre, milde lyder og flater, tom-

melpiano og jungel-ambience og av andre og grønnere verdener. Følelsen av at humla suser, med eller uten tillatelse - hvorfor skulle den trenge det, det er en humle. Susing er mandatet. Det musikken allikevel har til felles med tidligere nevnte band, er at melodiene høres ut som om de har en paraplydrink i hånda samt en overhengende følelse av noe internt eller personlig, som selvsagt kan være undertegnede som leser for mye inn i tittelen «Til Hanne», men allikevel: som å sitte hjemme hos en talentfull produsent og høre vedkommende grave fram utvalgte favoritter fra filmappene, uten noen videre tanker om akkurat hvor de skal ende opp eller hva de skal være. En liten håndfull vellydende vennetjenester. Filip Roshauw

CA

US

DJ Sett

US

DJ Sett UK

Ikke plasse rt

på dag

ARY

E

FARAO

IVAN AVE & MUTUAL INTENTIONS

TØYENPARKEN MAI 2016 Billettservice.no | 81533133 | oyafestivalen.no

35


MUSIKK OG MOTE

«

Bøttehatten skulle aldri blitt trendy, det er den for fet til

HEST COUTURE

Hester V75 om mote, musikk, Oslo vs Bergen og mulighetene fremover.

TEKST JOSTEIN WÅLENGEN

Å TRE BEGREP som «utrendy» over det bergenske hip hop-kollektivet Hester V75 er mildt sagt skivebom. Likevel mente Bergens Tidene at «[d]et beste med Hester V75 er kanskje hvor utrendy selve musikken føles» da de nylig overøste (mini)debutalbumet 115 Drømmer med lovord (det gjør vi også – se musikkanmeldelse side 33). Ikke bare er musikken trendy, men hele rapkollektivet er som snytt ut av nesa på Karl Lagerfelds vårkolleksjon for Chanel i 1994. Vi tok en prat med Peder Niilas, Rafael Juval Angelo Eish, David Grytten og Eirik Aas om mote, musikk og mulighetene fremover, selv om jeg som fireåring ble bitt i ryggen av et hyperaktivt barn på en rideleir, og siden, bokstavelig talt merket for livet, har hatt en en mild redsel for hester.

1

Har Hester V75 en kollektiv stilsans? Rafael: — Når jeg ser bilder av oss innser jeg at vi helt ubevisst har en kollektiv stil, men det er litt tilfeldig. Stilmessig kjører vi helt forskjellige veier, men ender fort opp i samme krysset. Men ingenting er ironisk, det gjelder bare å innse at stygge ting også kan bli kule om de kombineres på en smart måte. Utad virker dere ganske moteinteresserte? Niilas: — Interessen er jo eksisterende i form av at vi bryr oss om det personlig. Om man ser bra ut føler man seg bra, leste jeg en gang. Rafael: — Valdemar kommer også med egen kleskolleksjon, som han designer selv og syr med en syerske. I videoene pleier vi bare gå med det vi går i til vanlig, som for eksempel neglelakk. Hvorfor skal kun jenter bruke det? Det er ganske nørd. Hva med inntoget av hip-hop og nittitalls-inspirert «athleisure»-mote? Fett eller billig forsøk på å kjøpe seg kred? Rafael: — Man merker veldig fort hvem som streber, uansett hva det gjelder. Det ser jo uansett løk ut når man dytter nedpå caps med luggen stikkende utfor, men jeg liker godt praktisk bekledning. At treningsklær blir mote et vel bare oppsig. Hvem er raphistoriens best kledde? Rafael: — Det e så mange velkledde 36

MAI 2016

artister i raphistorien! 2Pac med Versacestilen. Young Thug og Cam’Ron, seff. Og Kodak Black med Sebago-sko, baggy jeans, gønner, gulltenner og Lisa Simpsonhår! Hvor lenge tror du bøttehatten holder seg trendy? Rafael: — Haha, bøttehatten skulle aldri blitt trendy, det er den for fet til. «I dress like a prince», som Young Thug sier. I mars gjorde dere Oslo-debut under Bylarm til gode anmeldelser. Hvordan ble dere tatt imot av Oslo-publikummet? Rafael: — Bylarm var dødsoppsig! Vi hadde veldig lite forventninger, og så var det jo til og med utsolgt på den første gigen. David: — Fansen i Oslo virker faktisk mer crazy. Niilas: — Rappere får mer oppmerksomhet i Oslo enn i Bergen. Har dere Oslo-groupies? Rafael: — Vi har blitt bedt på kola-nach på Tøyen, men aldri i Bergen. David: — Haha, der er forskjellen på byene i et nøtteskall. Hva skjer videre – med mote og musikk? Eirik: — Bygdalarm! Det blir Vibbefest der, med Hester og Niilas. Rafael: — Ja, og Slottsfjell er vel offentlig, men vi holder på å fikse en del gigs og skal turnere med Vibbefanger. (Vibbefanger er kollektivets egne plattform, og er en hybrid av plateselskap, arrangørvirksomhet og management, journ. anm.) Hva var tanken bak Vibbefanger? Rafael: — Vi ville lage en arena for å fikse alt. Vibbefanger prøver å fylle et tomrom. Det er gøyest å styre alt selv. Niilas: — Og i dag er det ikke like sentralt å være signert på et plateselskap som gir ut fysisk format. Hvor godt integrert er dere i bergensk musikkbransje? Niilas: — Hittil har vi vært litt alene, siden ting ikke har tatt skikkelig form før denne

høsten. Men nå blir vi mer og mer referert til og anerkjent. 115 drømmer har bidrag fra en håndfull bergensere, blant annet saksofonist Morten Smith Lien. Skiva er ganske jazzete? David: — Det er en god blanding, med jazz og soul samples, men mye av produksjonen er mer inspirert av moderne hiphop. Rafael: — Føler takten på noen av låtene også er veldig Memphis-aktige. 115 drømmer er en mer kuratert helhet, derfor kaller vi det også minialbum, og ikke EP. David: — Med den nye utgivelsen er det tydelig at alt det andre vi har utgitt bare har vært øving. Dette blir den første offisielle samlingen av låter. Eirik, Rafi og Ingo har alle funnet sin egen stemme som rappere, og beatsene jeg har produsert er mye mer gjennomførte. Rafael: — Før var innspilling kun vors. Nå er det dette vi går inn for å gjøre.


FOTO テ郎STEIN GRUTLA HAARA

ツォ

Hvorfor skal kun jenter bruke neglelakk? Det er ganske nテクrd

MAI 2016

37


FILM ANMELDELSER

ANDREAS VEIE-ROSVOLL

COMEDY BANG! BANG! (2012-) Impro-podcasten over alle de andre impropodcastene finnes også i TV-format. Hysterisk komedie-anarki med ettersmak av Tim & Eric og The Muppet Show KAOS I LANDSBYEN (Stéphane Aubier og Vincent Patar, 2009) En fransk animasjonsfilm der barneleker får boltre seg på andre måter enn i Toy Story. Intens og fantastisk barnslig humor. BACKSTREET GIRLS – TILBAKE TIL MUOTATHAL (2015) En høyst velkommen hyllest til Norges siste ”ekte” rockeband. Petter Baarli & Co er Norges mest fargerike galninger.

SVEINUNG WÅLENGEN

MÉLAT – TWENTY TEN Sensuell og stemningsfull video til det beste sporet fra R&Bsangerinnens EP. CAROL (Todd Haynes, 2015) Rooney Mara og Cate Blanchett storspiller i dette kinoaktuelle melodramaet, nydelig fotografert med et bredt og varmt spekter av lysnyanser. STRETCH AND BOBBITO: RADIO THAT CHANGED LIVES (Bobbito Garcia, 2015) Sprudlende dokumentar om radioshowet som ble utallige rapartisters springbrett.

MARSEILLE Av: Dan Franck Med: Gérard Depardieu, Benoît Magimel, Géraldine Pailhas Brennpunkt Marseille. Det nærmer seg ordførervalg i den styggvakre metropolen ved middelhavskysten. Byens pater familias og ordfører gjennom tjue år Robert Taro (Depardieu) har bestemt seg for å ikke stille til gjenvalg og skal etter alle solemerker etterfølges av sin protesjé Lucas Barres (Benoît Magimel). Men så skjer det noe muffens i utbyggingsplanleggingen av et casino i det veldige havneområdet av byen, og plutselig ingen ting så sikkert lengre. Marseille er den første

3

franske originalproduksjonen fra Netflix, og prøver naturligvis å være en slags fransk House of Cards. Her er de fleste sidene av samfunnet korrupte, man skal stole på særs få mennesker og tekstmeldingkorrespondansene blir grafisk fremstilt på skjermen hver gang det tikker inn en melding hos en av hovedrolleinnehaverne. Som politisk thriller fungerer Marseille sånn passe. Byen er riktignok et utmerket scenisk bakteppe til politiske spillet vi som seer får ta del i, og kjente steder som NotreDame de La Garde, Stade Vélodrome og boligmaskinene til Le Corbusier i drabantbyene blir på elegant vis flettet inn i handlingen. Problemet

til serien er hovedsakelig dens overtydelighet både når det kommer til handling og persongalleri. Hvordan Taro og Barres på sekund går fra et nærmest far-sønn-forhold, til å fly på hverandre ved en hver anledning. Spesielt en konfrontasjon etter en votering om utbygging av det nevnte casinoet er på grensen til latterlig. Latterlig er det også når den samme Barres på maktsykt skurkevis myser utover middelhavsbyen mens han tar én av sine mange elskerinner bakfra på en takterrasse og lirer av seg noen fraser alla «alt dette skal en gang bli mitt». Benoît Magimel er kronisk overspillende som den poutende Barres, og at noen i byen skal ha kunne finne på

stemme på denne karikaturen under et valg fremstår som helt usannsynlig. Hovedrolleinnehaver Depardieu gjør dog en svært god innsats som den plagede Taro. Som i Abel Ferreras Welcome to New York viser han seg igjen som en ypperlig typecasting som mektig brande med urent mel i posen. Også Géraldine Pailhas er bunnsolid som Taros cellotrakterende kone. Alt i alt er Marseille en helt medium god serie som dessverre lider av at det er laget mange bedre TV-serier og filmer med omtrentlig samme tematikk. Jon Sæter Premiere 5. mai på Netflix

GOT S06E01: THE RED WOMAN Regi: Jeremy Podeswa Med: Peter Dinklage, Lena Headey, Emilia Clarke, Sophie Turner, Maisie Williams, Nikolaj Coster-Waldau Kjedereaksjon. Det starter der det sluttet. Jon Snow hales inn i varmen av sine gjenværende sympatisører. Dette setter scenen for maktforskyvning og karakterutvikling i Night’s Watchleiren: I Stannis Baratheons fravær trer Ser Davos (Liam Cunningham) frem som en utmerket strateg, og Alliser Thorne (Owen Teale) blir en mer nyansert antagonist idet han taler til troppene om motivene for mytteriet. Cunningham og Teale har noen fortreffelige replikkleveranser, og en beundringsverdig nyansert lyssetting besørger et kledelig, visuelt gravalvor. I Mereen inspiserer Tyrion og Varys stemningen i gatene, og balansen mellom humor og alvor er nær perfekt. Her veksles det mellom taktiske vurderinger og vittige

fornærmelser, til det topper seg i Tyrions uheldige samtale med en småbarnsmor – og påfølgende rystende oppdagelse. Mindre mesterlig er balansen da historien gjentar seg for Dhaenerys, som bringes frem for en ny verpesyk Khal. Å se en vakker kvinne naken for første gang er den største gleden i livet, mener Khal Moro, men krigerne har stadig nye innvendinger, og Moro lander på at det er en av de fem største gledene i livet. Utvekslingen blir litt for Moro, eller litt for Life of Brian, og komikken ødelegger for opplevelsen av alvoret Dhaenerys tross alt befinner seg. Så er det også enkelte fryktelig såpeskummende øyeblikk. Jorah og Darios road trip byr for eksempel på en halvferdig dialog om håpløs forelskelse. Videre fikk ikke de viktige scenene med Jaime og Cersei nok skjermtid til å gjøre inntrykk, og opplevdes i stedet emosjonelt banale. «Ikke nok skjermtid» er tidvis symptomatisk for en

episode som er innom hele ni leire. Også blodsutgytelsene i Dorne lider noe under dette, men det drøye minuttet vi tilbringer med Arya er upåklagelig – her er det også noen fine, visuelle detaljer, som at Bravoos-giganten opptrer i bakgrunnen etter hennes øyeåpnende leksjon i «blind vold». At de mange overgangene og stemningsskiftene føles silkemyke, må tilskrives Ramin Djawadis adaptive komposisjoner. Sansas flukt med Theon får heldigvis nok skjermtid, for den kulminererer i en melodramatisk gjenforening som virkelig fungerer, fordi regissør Podeswa gir plass til både megetsigende blikkvekslinger og famlende replikker. Så må det påpekes at sluttscenen hvor The Red Woman tar av kjedet får litt mye tid – tenk hvor effektfull den kunne vært om den stoppet etter et lite, sjokkartet glimt i speilet. Martin Øsmundset GoT ruller og går på HBO Nordic (helt til alle antageligvis dør).

3

38

MAI 2016

Anmeldelsen er basert på de tre første episodene av serien.


RAGNHILD BROCHMANN

SAULS SØNN (László Nemes, 2016) Det blir hverken verre eller bedre enn László Nemes filmdebut. DAVID MCCULLOUGH: PAINTING WITH WORDS (Mark Herzog, 2008) Forfatteren av John Adams-biografien grunnlaget for HBOs mest prisbelønte miniserie gjennom tidene - forklarer hvorfor det er verdt å leve og dø ved pennen. Stor glede, mye patos og beundringsverdig lite jåleri. REGARDING SUSAN SONTAG (Nancy D. Kates, 2014) Nok en HBO-dokumentar. Velskrudd voksenopplæring om den intellektuelle selvmytologiseringens førstedame.

OUR KIND OF TRAITOR Regi: Susanna White Med: Ewan McGregor, Naomie Harris, Stellan Skarsgård Russisk passiar. John le Carré er kjent for sine spionthrillere, men forfatteren er vel så opptatt av korrupsjon og politisk renkespill, som av den rendyrkede spenningen. I de to siste filmatiseringene av hans bøker – Muldvarpen og A Most Wanted Man – slet jeg med å holde interessen oppe for den tørre informasjonstettheten. Norske påskekrim-entusiaster kunne i år se TV-serieutgaven av The Night Manager; den var kanskje litt for luftig igjen, men beholdt Le Carrés forbausende aktuelle innsyn i storkapitalistiske skittentøysvasker. Our Kind of Traitor, den foreløpig siste Le Carré-filma-

4

tiseringen, oppleves også som svært aktuell. Et ektepar involveres i en russisk oligarks problemer med mafiaen; han vil ha beskyttelse for seg og sin familie, i bytte mot hvitvaskingsinformasjon til britisk etterretning. Historien skaper ikke gjenklang bare på grunn av Panama Papersavsløringene. Nylig har det kommet mer detaljert informasjon om rike russeres investeringer i andre land, penger Putin helst skulle sett at holdt seg innenfor

landegrensen. I Our Kind of Traitor har britiske maktpersoner inngått samarbeid med russiske kriminelle – det gjør at slipsknuten strammes rundt halsen til oligarken og hans kollaboratører. Susanna White er en ukjent regissør, og overbeviser ikke helt i det som kunne vært et kunstnerisk gjennombrudd. Our Kind of Traitor er som et forventningsfullt vorspiel, der man innser at man ved et uhell har kjøpt alkoholfri øl, men fortsetter å drikke likevel.

Det blir egentlig aldri spennende, og det brennbare, politiske materialet blusser ikke ordentlig opp. Hossein Amini (Drive) har ikke lykkes i å gjøre manuset strammere, der forholdet mellom ekteparet Perry (McGregor) og Gail (Harris) er mest interessant. Paret må se forbi sine relasjonsproblemer når mer alvorlige ting står på spill, som oligarken (i Stellan Skarsgårds vellykkede karikatur) trekker dem inn i ved hjelp av en maskulin karisma vanskelig å håndtere.

Til tross for innsigelsene er Our Kind of Traitor en verdig filmopplevelse. Anthony Dod Mantle er fortsatt en av vår tids aller største filmfotografer, og skyter dritten ut av nesten hver eneste scene i denne filmen. Speil, glassruter og lyspærer er blant det som utnyttes til det fulle, slik at mesteren kan drukne alt fra overdådig gullinteriør til fjellandskap i sitt inspirerte kamerablikk. Sveinung Wålengen Premiere 20. April

MAI 2016

39


FILM ANMELDELSER

MARCO REINERTSEN

BASKETS Den deprimerte klovnen Chip Baskets prøver å overleve som profesjonell klovn etter å ha droppa ut av klovneskole i Paris. Louie Anderson i sin livs rolle som Mrs Baskets. REALITY (Quentin Dupieux, 2014) En fransk filmskaper må finne et Oscarverdig skrik om han skal få finansiering til sin film om onde TV-er som prøver å ta over verden. THE LOBSTER (Yorgos Lanthimos, 2015) I nær fremtid innlosjeres alle single på et hotell og får 45 dager på seg til å finne en partner, ellers forvandles de til dyr. Beste film laget av en greker i 2015?

INTO THE BADLANDS Regi: David Dobkin og Guy Ferland Med: Daniel Wu, Orla Brady, Sarah Bolger Asiatisk action i sørstatene. HBO Nordics nye action-drama kan sammenliknes med en Creedence-plate som barna dine har laget riper i. Platen spiller bra, men det er en merkelig hakking i Bad Moon Rising, og det er egentlig den beste låta deres, men du er ikke sur på ungene, du er jo ikke det. Into the Badlands er nemlig en av de mer unike konseptene for en serie jeg har sett på veldig lenge, og det går en stund før ripene synes. Serien finner sted i en fjern, dystopisk fremtid i Amerikas sørstater, eller Badlands. The Badlands er delt inn i territorier, som styres av hver sin baron. Resten av befolkningen er enten krigere («clippers»), treller («subs») eller simple arbeidere. Sunny (Daniel Wu) er baronens aller beste kriger, en iskald morder som dreper uten å blunke. Når han møter M.K (Aramis Knight), en ung gutt med sterke skjulte krefter, skjønner han at det muligens finnes en vei ut av The Badlands i live.

4

Into the Badlands har en forfriskende original setting. En føydalistisk, dystopisk verden styrt av baroner i sørstatene, men med en øst-asiatisk estetikk. Krigerne bruker samuraisverd, nærkampene er preget av kampsport og The Matrixakrobatikk. Kombinasjonen av disse elementene fungerer ekstremt godt, og treffer meg

midt i mitt krympende, sorte action-glade hjerte. De første fire episodene etablerer alt man trenger å vite, og gjør det på en særdeles underholdende måte. Men så kommer ripene, sakte men sikkert. Serien introduserer så mange nye intriger at man blir forvirret. Litt for mange allianser dannes mellom litt for

mange mennesker. Mot slutten minner serien mer og mer om en Hotel Cæsar-episode hvor Juni Anker-Hansen løper på veggene og tar backflip. Likevel, det er for mye genuint bra med Into the Badlands til å avskrive den som en ødelagt Creedence-vinyl. Action-scenene er fantastisk koreografert, og nydelige å se

på. Potensialet er skyhøyt, og selv om serien akkurat nå lider av de samme barnesykdommene som rammer mange første-sesonger, kan en mer fokusert andresesong være det som løfter Into the Badlands til store høyder. Andreas Veie-Rosvoll Premiere på HBO Nordic 20. april

KRISTINE TINGVIK AAS

MISS ZOMBIE (SABU, 2013) Tenk deg en japansk zombie-versjon av von Triers Dogville. En sanselig og sår sjangerlek om medmenneskelighet, nydelig skutt i svart-hvitt.

MARNIE – MIN HEMMELIGE VENNINNE Regi: Hiromasa Yonebayashi Med: Sara Takatsuki, Kasumi Arimura, Nanako Matsushima Studio Ghiblis nyeste film føres med tårevåt pensel. Studio Ghibli er tilbake, og i likhet med Vinden stiger lekes det også denne gang med et vestligere, mer nedpå uttrykk. Marnie – min hemmelige venninne er basert på den britiske barneboka When Marnie Was There, og omhandler den menneskeskye 12-åringen, Anna, som sliter med å passe

5

40

MAI 2016

inn. Når hun sendes på sommeropphold hos tanta på landet, finner hun imidlertid vennskap i Marnie – jenta fra huset ved sumpen. Marnie – min hemmelige venninne befinner seg et sted mellom det jordnære og åndelige, og kombinerer ytterpunkter som mystikk og naturalisme, tilsatt sentimentaliteten til melodrama og hint av surrealisme. På grunn av sine ubestemmelige sjangertoner vet man aldri helt hvor man har filmen, og det forførende omfavner det urovekkende. Seerreisen byr

på stadig nye spørsmål om hvor det hele skal bære, og sannheten knuges hemmelighetsfullt mot brystet. Usikre Anna tegnes opp med sympatisk penn, og fotfølges gjennom en universell, men konsentrert dunst av selvforakt og menneskefrykt. I en konstant kamp mot selvpåførte lenker, er hovedpersonen sin verste fiende i en verden som verken er slem eller kjølig – det er bare hun som ikke våger å ta del i den. Studio Ghibli presterer nok en gang å skissere livet på utsiden, og gjør det med detalj, dybde og

overbevisningskraft. I Annas møte med Marnie reises spørsmål om mening, flukt og virkelighet, som fører oss over i en human beretning med fokus på psykologi og empati. Foruten filmens emosjonelle karakter, lever også dens sanselighet sitt eget, forføreriske liv. Sjelden har tegnede solstråler kjentes så varme mot huden, ei heller animerte regndråper så våte og tunge mot pannen. Bilde og lyd spiller salig på lag, og resultatet blir en sval sansestimuli hvorav landsidyllen blir til å ta og føle på.

Marnie – min hemmelige venninne er en film om aksept og tilhørighet, som subtilt berører større emner som mental psyke, depresjon og sosial angst. Dette er en sensitiv film, som trigger tårekanalen like mye som spenningsnerva. Lite er tristere enn et menneske som hater seg selv, og nettopp denne tematiske konfrontasjonen gjør Studio Ghiblis nyeste film til en klangfylt, sår og ektefølt seeropplevelse – for ikke å snakke om en viktig en. Kristine Tingvik Aas Premiere 06. mai

LEONARD COHEN: BIRD ON A WIRE (Tony Palmer, 2010) I likhet med D.A. Pennebakers Dylan-portrett, Dont look back, er det alltid moro å se hippietidas idealer forvitre i divanykker bak sceneteppet. CON AIR (Simon West, 1997) Jeg har alltid vært seint ute, og denne latterlige slageren så jeg først i år. Kan med hånda på hjertet si at jeg elsket absolutt alt ved den, inkl. Cages hårmanke.


FILM KORT KRITIKK

THE LITTLE PRINCE Regi: Mark Osborne The petty prince. En skjeggete mann i kjeledress lurer en (før)skolejente inn i huset sitt ved hjelp av historien om Den Lille Prinsen. Der lærer hun viktige ting om hva det innebærer å bli voksen. Filmen bugner av intrikat historiefortelling og imponerende animasjoner, men klarer dessverre aldri å distrahere deg fra en påtrengende eim av søtlig kvalmende tweemoralisme. Jo Forbod Stavdal Premiere 27. mai

PYROMANEN Regi: Erik Skjoldbjærg En fyr og flamme. Den tilsynelatende pliktoppfyllende sønnen til brannsjefen tenner på tomme låver og skur i Finsland på slutten av 70-tallet, og frykten sprer seg i den lille bygda. Farsforhold, frykt og fyrstikker gjør Pyromanen til en helvetes god film ganske lenge, før luften går ut av den, og den forlater relasjonsutforskning til fordel for en klam thriller-avslutning. Martin Øsmundset Premiere 22. april

MOTHER’S DAY Regi: Garry Marshall Cliché Actually. I Mother’s Day må en samling karakterer løse sine respektive forholdsfloker, noe de gjør oppskriftsmessig, alle som én, ved hjelp av oppbrukte klisjeer. Filmen slenger om seg med endeløse provoserende stereotyper, som sassy feit svart dame og redneck-rasistpappa med et hjerte av gull. Mother’s Day fremstår til slutt som en dårlig kopi av Love Actually. Kasper Bræin Selvig Premiere 6. mai

3

4

2

THE GREEN INFERNO Regi: Eli Roth Langreist mat. En gruppe miljøaktivister rives fra hverandre etter å ha blitt kidnappet av en stamme i Amazonas de i utgangspunktet forsøkte å redde. Regissør Roth prøver åpenbart på et nikk til 70-tallets kannibalfilmer, men med personlighetsløse karakterer og et blodfattig manus, oppleves filmen mer som en absurd, svart komedie enn horrofilmen den forsøker å være. Ida Helen Gøytil Premiere 6. mai

HISTORIEN OM DEN SJENERTE GIGANTEN Regi: Dagur Kári The 43 year-old virgin. Historien om den følsomme og overvektige islandske kjempen Fúsi, som fortsatt bor hjemme med sin mor, er til tider en brutal beretning om ensomhet, hvor smil til verden blir møtt med slag i trynet. Om noe forutsigbar, fremstår filmen likevel som et friskt og underholdende drama, kanskje mest pga. dens velutvikla, og smertelig sjenerte – nesten sosialt tilbakestående – hovedkarakter. Daniel Vatsvåg Premiere 13. mai

CONFIRMATION Regi: Rick Famuyiwa Konfirmasjonstale. Afro-amerikanske Clarence Thomas må gjennom høring i senatet før sin utnevnelse som høysterettsdommer, men høringen kompliseres når en tidligere kollega beskylder Thomas for seksuell trakassering. På tross av solid skuespill og interessant tematikk mangler Confirmation spenningen i lignende politiske thrillere som Recount, og ender opp som en ok film for spesielt interesserte. Marco Reinertsen Premiere 17. april på HBO Nordic

2

HUMAN Regi: Yann Arthus-Bertrand We are the world. L’Oreal-finansierte Human består av 2000 intervjuer fra 60 land med et uttalt formål å komme til dybden av hva det betyr å være menneske. Men Arthus-Bertrands forsøk på humanisme føles mer voyeuristisk enn hjertevarm. Menneskemassene vrir seg som larver under telelinsa hans, følelsene bugner som en melkekartong du har glemt å sette tilbake i kjøleskapet, og til slutt er det hele omtrent like musikalsk som NATO-toppledelsens allsang av We are he World i Antalya i 2015. Jo Forbord Stavdal Premiere 29. April

1

4

VEEP S05E01: MORNING AFTER Regi: Chris Addison Kvisetilstand. Curbs David Mandel har erstattet serieskaperen som showrunner, men fortvil ikke – Veep er bedre enn noen gang. «Those founding fuckers» er et høydepunkt i kreativ bannskap, samtalen om hvilken naturkatastrofe som er morsomst er uforglemmelig, og den fininnstilte, syrlige samfunnskritikken hagler mot utseendefokus, fitnessjag og et latterlig valgsystem. Mer! Martin Øsmundset Premiere 25. april på HBO Nordic

6

3

Norges største formidler av hybler og bofellesskap. Helt gratis!

SILICON VALLEY S03E01: FOUNDER FRIENDLY Regi: Mike Judge De nerde strides. Etter kuppet er Richard klar for å slutte, og tar det som en selvfølge at teamet blir med ham. Dette setter scenen for baksnakking, konfrontasjoner og høyere temperatur. Det er sårt tiltrengte ingredienser i en serie hvor enhver nedtur har uhyre kort varighet – noe som dessverre er tilfelle også denne gangen. Karaktervidunderet Stephen Tobolowsky er et høyst velkomment tilskudd. Martin Øsmundset Premiere 25. april på HBO Nordic

4

MAI 2016

41


FILM KOMMENTAR

BIOGRAFISK DESIGN 2Pac er på karneval, mens Nina Simone har «blackface» og neseprotese. Hvorfor lages det fortsatt flaue biopics når vi kan se virkeligheten på internett? TEKST SVEINUNG WÅLENGEN «Oi, dette blir grusomt», tenker jeg, mens jeg kikker på bildene fra innspillingen av All Eyez On Me – den kommende filmen om 2Pac. Den ukjente mannen i hovedrollen har åpenbart fått sjansen bare fordi han ligner den avdøde rap-stjernen av utseende. Alle skuespillerne ser ut som de er på karneval, forkledd som de virkelige personene de skal forestille. Jeg kjenner igjen klær og settinger – vent litt, har de bare brukt Youtube og Google som kilder?! Én skal spille Jada Pinkett Smith, som fortsatt er aktiv skuespiller i virkeligheten. Det hele blir bare for nært, too soon.

1

BIOGRAFISKE filmer – biopics – er som regel tannløse og laget på kompromisser, men det urovekkende over 2Pac-filmen får meg til å lure på om sjangeren er i ferd med å utspille sin rolle. Hvorfor skal vi se virkeligheten pakket inn i strømlinjeformet fiksjon, når den er tilgjengelig i et rikholdig arkiv av lyd og bilder på internett? Da må iscenesettelsen løfte virkeligheten inn i en ny sfære, og i portretter av artister skjer det tilnærmet lik aldri. I 1930-tallets Hollywood etablerte

42

MAI 2016

den biografiske filmen seg for alvor som en populær undersjanger. Populariteten har holdt seg; biopicen frir ofte til et publikum som kjenner subjektet fra før, og hvis man som skuespiller er ute etter en Oscar-statuett, finnes det knapt en mer gullbelagt snarvei. De siste 15 årene har ti av Oscar-vinnerne for Beste mannlige hovedrolle spilt virkelige personer, eksempelvis Idi Amin, Abraham Lincoln og Stephen Hawking. På kvinnesiden har til sammenligning åtte av vinnerne spilt historiske personligheter: Édith Piaf, Margaret Thatcher, med fler. DEN SAMME oppskriften følges, gang etter gang. Et helt liv destilleres til brede linjer vi kjenner fra før. Vi møter en eller flere personer som jobber seg oppover, mestrer noe og får anerkjennelse, møter motgang, for så til slutt å nå legendestatus. Et fåtall filmer klarer å vokse seg ut av den inngrodde formen. Fjorårets N.W.A.film Straight Outta Compton er et eksempel; den var formulaisk, men ypperlig skrudd sammen, og traff en aktuell tone med politivold- og etnisitetstematikken. Enkelte filmkritikere mente at Straight Outta Compton glorifiserer rap-gruppas destruktive kvinnesyn og oppfordringer

til vold. Men filmen fikk gjennomgående gode kritikker, og det er uansett ikke uvanlig at biografiske filmer om berømte, svarte profiler skaper høylytt kontrovers. Det lages sjeldnere biopics om svarte – når det skjer, må filmskaperne trå ekstra varsomt. For tiden pågår en debatt i USA om Nina Simone-portrettet Nina, som for øvrig har fått elendige anmeldelser. Hovedrolleinnehaver Zoe Saldana bruker falsk nese og har sminket huden mørkere; fysiske attributter som Simone, i likhet med mange andre svarte, har blitt undertrykt for. Slik repeterer Nina ironisk nok et mønster Simone ønsket å bryte: en afroamerikaner med lysere hud, som ligger nærmere et «hvitt» skjønnhetsideal, er den som får slippe til – før Zaldana altså må gjøres «styggere» for å ligge nærmere Simones faktiske utseende. I 2014 var det filmen om R&B-sangeren Aaliyah som ble hudflettet. Familien hennes stilte seg ikke bak prosjektet – nå lider biopicen om 2Pac samme skjebne. Problemer knyttet til rettigheter og familiens velsignelse blir større når det er snakk om nyere artister, på godt og vondt for utfallet av filmprosjektene. I tilfellet med All Eyez On Me er det mange ting som tyder på at filmen blir en fiasko, men John Singletons kommentar etter at han trakk

«

seg som regissør oppsummerer mye, rettet mot produksjonsselskapet: «How you gonna make a movie about a man when you suing his mother to get the rights to tell his story?!» Det er 20 år siden 2Pac ble drept, men med tanke på alt som er tilgjengelig av arkivmateriale og posthume utgivelser, føles det ikke lenge siden. Når det er snakk om såpass kontemporære artister vil jeg påstå at det i de aller fleste tilfeller er bedre å lage en dokumentar. I fjor fikk vi Montage of Heck og Amy, to dokumentarer om henholdsvis Kurt Cobain og Amy Winehouse. En blanding av alt fra fjernsynsklipp til hjemmevideomateriale kanaliserte de avdøde musikerne på en rik, men fortettet måte. INTERNETT er et digert, offentlig arkiv, som har gjort det vanskeligere for dokumentarfilmskapere å finne frem til noe vi ikke har sett. Samtidig har tilgjengeligheten skjerpet den generelle nysgjerrigheten vår på dokumentarisk underholdning. Musikk-biopicens tidsalder er nok likevel ikke forbi – nylig hadde filmene om Hank Williams, Miles Davis og Chet Baker premiere omtrent samtidig i USA. De ser alle tre ut til å være «helt ok», akkurat som de fleste andre biopics.

De siste 15 årene har ti av Oscar-vinnerne for Beste mannlige hovedrolle spilt virkelige personer


LANSERING PÅ JAEGER

VI SLAPP NATT&DAGS APRILUTGAVE PÅ JAEGER I OSLO MED SWEATY PALMS, OSKAR PASK, RICKY LATE & CELIUS! MAIUTGAVEN SLIPPES PÅ REVOLVER – SJEKK NATT&DAG PÅ FACEBOOK!

MAI 2016 FOTO IDA HELEN GØYTIL // ISELIN TARA RATHKE

43


TV KOMMENTAR

«

Folk har omsider begynt å forholde seg til TVdramatikk på samme måte som de gjør til bøker

HELT VANLIG TV Nå som TV-seriens gullalder er over, kan vi kose oss med TV-seriene vi ser på for å koble av fra å snakke, lese og høre om TV-serier. TEKST AKSEL KIELLAND

Det er mye som tyder på at FX Networks’ sjef John Landgraf var inne på noe da han i fjor lanserte begrepet «Peak TV», og stilte spørsmålet om hvorvidt den (stadig mer globaliserte) amerikanske TV-bransjen var i ferd med å nå et produksjonsvolum som ikke er bærekraftig i lengden. For jo flere programmer, kanaler og streamingplattformer som dukker opp, jo vanskeligere blir det for hvert enkelt program å tiltrekke seg tilstrekkelig med seere til å gå rundt. Samtidig blir det også vanskeligere for publikum å lete seg fram til rosinene i den bruskfylte, blekksprutformede pølsa, for jo større og mer variert tilbudet er, jo mer fragmentert blir både TV-feltet og samtalen om det. Der det for bare et par år tilbake var relativt lett å følge med på de «viktige» seriene, er det i dag vanskelig å engang bli enige om hvilke serier som fortjener denne betegnelsen, og det er langtfra like mange som maser om at man må se American Crime Story og Horace and Pete som det i sin tid var som forkynnet

1

44

MAI 2016

Mad Men og Breaking Bads fortreffelighet (ikke at det er noe savn). Det kan være så enkelt som at vi befinner oss mellom milepæler; at American Crime Story og Horace and Pete ikke foregrep utviklingen av forventningene og forbrukermønstrene til det internasjonale TV-publikummet på samme måte som Sopranos, The Wire, Mad Men og Breaking Bad, men det kan også hende at dette er den nye normalen (i alle fall inntil tredjesesongen av Twin Peaks dukker opp). For hvis vi definerer TV-dramatikkens gullalder som en periode der et betydelig antall mennesker kontinuerlig hevder at TV-dramatikken er inne i en gullalder, later denne gullalderen nå til å være over. Begeistringen over at TV-serier kan formidle like komplekse problemstillinger som litteratur og film har lagt seg, og folk har omsider begynt å forholde seg til TVdramatikk på samme måte som de gjør til bøker: man ser litt her og man ser litt der, og kun unntaksvis ser man nøyaktig det samme som sine venner og kolleger. Profetien har endelig gått i oppfyllelse: TVdramatikken har blitt den nye romanen – eller kanskje rettere sagt, en ekstra roman ved siden av den gamle romanen – i

tillegg, naturligvis, til å bare være helt vanlig TV sånn som vi hadde før «jeg har ikke TV»-segmentet oppdaget The Wire. I alle fall er det dette jeg sier til meg selv når jeg forsøker å forsvare min begeistring for HBOs Silicon Valley. For finnes det en serie som speiler dagens TV-klima bedre enn Mike Judges slappe, uambisiøse og uforklarlig tiltalende datakomprimeringssitcom? Silicon Valley er som en gave den vestlige kulturen unner seg selv etter å ha brukt et tiår på å hausse TV-dramatikkens transformative kvaliteter i skyene med Tourettes-aktig glød: Den er et pust i bakken, en påminnelse om at TV ikke trenger å være så fordømt viktig og bra hele tiden – at det i blant er tilstrekkelig med noe som er lettfattelig, sympatisk og noenlunde morsomt; at det fortsatt er legitimt å se på TV sånn som man gjorde i de gode gamle dagene da TV var ensbetydende med å skusle bort tiden sin på trivielt fjas. Dette siste kan man naturligvis også si om Game of Thrones, som har vært Silicon Valleys trekkhest siden premieren i 2014, men på grunn av pompøsiteten, puppene og det uoversiktlige persongalleriet er det fortsatt folk der ute som er beredt til å argumentere for at GoT er mer enn trashy underholdning og konsekvensløs rasisme rettet mot fiktive folkeferd. Ingen vil derimot hevde at Silicon Valley er viktig eller stor kunst – eller engang spesielt relevant eller intelligent. Den handler riktignok om bransjen som skaper teknologien som for-

mer livene til dens publikum – deriblant muligheten til å streame Silicon Valley og andre TV-serier – men den gjør få forsøk på å analysere eller kritisere verken teknologien, miljøene eller praksisene disse gir opphav til. Og her er vi ved nøkkelen til Silicon Valleys appell: Den inneholder akkurat nok buzzord og teknologireferanser til at mennesker som fortsatt er besatt av tanken om at TV skal være betydningsfullt og i dialog med samtiden slapper av, samtidig som den i bunn og grunn er en veldig streit og konvensjonell komiserie om dumme, umodne menn som lager problemer for seg selv – og dermed henvender seg til det samme publikummet som har sett situasjonskomedier siden sjangerens fødsel på 40-tallet. Mens det vestlige TV-publikummet puster ut etter den store TV-vekkelsen som det siste halvannet tiåret har ridd våre sosiale og usosiale medier som en mare, er Silicon Valley en serie man kan se uten å snakke om den og uten å føle seg dum. Det er en TV-serie man kan se for å koble av fra å snakke, lese og høre om TV-serier – la-meg-være-i-fred-TV; vær-så-snill-å-slutt-å-mase-om-TV-TV; for-å-være-helt-ærlig-skulle-jeg-i-blantønske-at-kvalitetsserier-aldri-hadde-blittet-begrep-sånn-at-jeg-slapp-å-ta-stillingtil-og-høre-så-mye-mas-om-og-jevnlig-bliforsøkt-presset-til-å-bruke-flere-titallstimerpå-noe-jeg-over-hodet-ikke-er-interessert-ibare-for-å-følge-med-TV.


SPILL KOMMENTAR

FOR MANGE HÅRBALLAR I SVELGET Mannsjåvinistisk japansk volleyball, Zelda og kattesimulatorer.

TEKST RASMUS HUNGNES

Sumaren nærmar seg med stormskritt, og sumarferieorganisatorsimulatoren Dead or Alive Xtreme 3 kom ut i påskeferien i Japan og Asia. Det kom, og kjem heller ikkje, ut her i det såkalla vesten, grunna det sprikande gapet mellom Japan og resten av verda sitt kvinnesyn – kanskje. Ein kan berre spekulere ut frå utviklaren Team Ninja sitt noko uklåre Facebook-utsegn: «Do you know many issues happening in video game industry with regard to how to treat female in video game industry? We do not want to talk those things here.» Om dette er ein siger eller tap for likestillinga er ikkje godt å seie, men det har iallfall, etter det gruelege sosiale mediet som kallast Internett å døme, auka skiljet mellom sinte gamerar av typen som ser fiendar overalt og sinte feministar av typen sorten som ser fiendar overalt. Ingen Dead or Alive-spel er komplette uten avansert puppespretteknologi, og bikiniskiljet har òg auka: Spelet har den mest realistiske solbruningsalgoritmene verda har sett til no. Men om strandvolleyballdelen er god

1

«

eller ikkje er meldarane ueinige om. Her i vesten kan vi heldigvis glede oss over Stikbold: A Dodgeball Adventure dersom vi vil drive med virtuell ballkasting. Der er det få runde formar å spore utanom på sjølve kasteballen – dei kantete karakterane her ser ut til å slekte på firkantfolket i Carl Barks klassikar Eggemysteriet (1949). Men høve til å klå på kroppslege ballar klarar ein vel å finne både her og der no om dagen. Ah, Disney-referanser kan fylle ei sjel med norstalgiske kjensler, og det kan nok The Legend of Zelda: Twilight Princess òg. Det er ute på nytt, denne gongen til Wii U – første gong var i 2006 på Nintendo GameCube. Nok eit flashback, lenger tilbake i fordums tid, får ein i Day of the Tentacle Remastered. Denne peik-og-klikkklassikaren – der ein kan reise enno lenger tilbake i tida – kom først ut i 1993, og har no blitt oppskalert med glatte liner der pikslane tidlegare pryda skjermen med sine rette vinklar. Heldigvis for nostalgikarar og -kvinner kan ein skifte, når ein vil, mellom ny og gamal stil. Ellers kan ein setje seg inn i det å vere huskatt i Catlateral Damage. Her er du gretten, med stor trong til å rote ting til. Mjau!

Ingen Dead or Alive-spel er komplette uten avansert puppespretteknologi MAI 2016

45


SMIL & GIFT MØTER

CHRISTIAN MIKKELSEN Vinneren av Årets gjennombrudd på Komiprisen kunne kanskje drevet med Muhammed-karikaturer – om det ikke ble så jævlig mye styr. TEKST SMIL & GIFT FOTO CHRISTIAN TUNGE

6 1 1 6 1 6 1

Gratulerer med Komiprisen for Årets gjennombrudd! – Takk! Kan du fortelle en vits? – Nei…

Du kan ingen vitser?

Improvisér en sketsj da? – Da må jeg reise meg opp og få forslag fra folk og sånt, det blir litt mye styr. For stor utfordring? – Ja, det blir nok det.

Du er bare 25 år, men har allerede fått en trygg posisjon i NRK. Du må jo være veldig flink! Er det av og til at du føler deg litt for flink, som en gutteversjon av flink pike? Flink pjokk? – Jeg er jo med i Underholdningsavdelingen, som vel regnes for å være et veldig «flinkt» program, som skal treffe hele sofaen og hele familien på lørdagskvelden. Da blir jo det redaksjonelle også styrt inn mot det lettfattelige og flinke. Hvordan er det å vinne Komiprisen for årets gjennombrudd uten å ha noe nyskapende humor? Du har jo ikke akkurat funnet opp kruttet. – Nei, men jeg har jo ikke holdt på med dette så lenge. Jeg har holdt på med humor i to år, og føler at jeg fortsatt prøver å finne ut hva som er min stil. Jeg vet jo ikke hva jeg skal holde på med i fremtiden, kanskje jeg blir en sånn folkelig, jovial type som skal lese Den store klassefesten når det kommer igjen. Men i BMI føler jeg det er litt mer originale ting, da.

1

6 1

La oss snakke litt om Bare Moro Impro: Hvordan pitcha dere det til NRK?

Ja, hvordan i alle dager fikk dere det DER på TV? – Det var litt flaks, vi hadde et show i Bergen, hvor masse NRK-folk var og så på. Serien, som enkelt og greit handler om at dere drar på turné, fremstår litt som det er en guttegjeng som er forelsket i sin egen internhumor? – Ja, det kan godt hende, og det er et forsøk på å overføre den internhumoren til alle andre. Jeg føler vi har fått det til ganske bra.

1

Hvordan har responsen vært? – Blant de som har sett det har den vært bra! Men det er kanskje ikke så mange som har sett det da.

6

1 46

Ahh, dette jaget etter massene! Vi har hørt at du er «opptatt av å være folkelig»

MAI 2016

– Det var noe som begynte med en radiosending jeg og Olav (også fra BMI, red.anmn.) gjorde, hvor han mente at jeg var så folkelig, mens jeg mente at han var så snever. Det var utgangspunktet for programmet, da.

1 6

… Og slik pitcher man seg inn i NRKsjefenes hjerter …

6 1

Vi hørte at du synes Imgur, HBO, Netflix og podcaster er morsomt.

Trives du med det imaget? – Det er ikke ubehagelig, i hvert fall. Men jeg er jo opptatt av at jeg ikke skal styres inn mot veldig folkelige ting, men gjøre det jeg synes er morsomst selv.

Kan du ikke prøve å være litt mer generell? Det er jo bare plattformer! – Ja jeg er glad i plattformer. Men vil dere vite hva jeg liker innenfor de forskjellige plattformene også?

6 1

Gjerne det! – På Imgur går det mest i «Most Viral Images».

Rett på mainstreamen, ja. – Ja, men jeg kan også finne på å sjekke ut «User Submitted Rising», og se hva som er på vei opp.

Grave litt dypere? – Ja, nettopp. På HBO ser jeg på Game of Thrones, som sikkert alle andre. Jeg har lest bøkene og hele pakka, jeg.

6

1 1 1 6

Nørd!– Av podcaster liker jeg Dan Carlins Hardcore History… Og Radioresepsjonen, da. Radioresepsjonen? Banebrytende komedie, dette altså! – Morsomt det, vel? Veldig folkelig, i hvert falll!

Er det noen som har sagt at du ligner på Woody fra Toy Story? – Hahaha, nei det har jeg aldri hørt! Men det er mange som sier at jeg likner på Brienne fra Game of Thrones, da. Slutt å mas om Game of Thrones. Den fordømte folkeligheten din blir for mye for oss! – Ok, greit.

1 6 1

Vi synes i hvert fall du likner på Woody. Eller bare Pixar-figurer, generelt.

Hvis du skulle jobbet med noe annet enn humor, hva skulle det vært? – Jeg var et halv poeng unna å komme inn på NHH, så det var jo nære på at jeg ville endt

opp med å drive med noe veldig mye tørrere.

1 6

Haha, tørrere enn Underholdningsavdelingen?

6 1 1 6 1 6 1

Ja, «Woody fra Toy Story uttaler seg om bistand»! Gladsak!

Vi har noen forslag. Hva med bistandsekspert? En sånn person som uttaler seg i avisartikler om bistand. – Går det på det hyggelige fjeset mitt?

Redaktør i Aftenposten junior? – Litt broddløs type? Ja. Og så har vi kommet fram til at du egner deg best for en yngre målgruppe. Hva med Foodora-bud? – Tror ikke jeg er i god nok form! Uber-sjåfør da? – Jeg har ikke lappen, heller. Ok, så «den nye delingsøkonomien» er ikke noe for deg? – Nei, det ser dårlig ut.

Mormoner? Du har litt sånn mormonertryne? – Ja, de er jo hyggelige, så det tar jeg som en kompliment.

Aprops komplimenter: Vi har hørt at du ikke liker NATT&DAG? – Det er vel mer bare det at jeg har vært litt bekymret for dette intervjuet. Det er alltid så skarpt og spisst og giftig, så jeg har vært redd for at dere har skulle komme og ta meg på ting.

6

Aldri! Stemmer det at du har en karakter som er en «ubesluttsom NATT&DAG-journalist»? – Ja! Eller, en usikker NATT&DAG-journalist, som er nyansatt og som er veldig usikker på om det han mener er rett, så han driver og skifter mening hele tiden. Jeg pitchet denne idéen til Underholdningsavdelingen, men det var visst ikke folkelig nok.

6

1 6

Det imaget sliter vi med også!

Hvis det er som du sier, at Underholdningsavdelingen leder deg mot det folkelige, er jo spørsmålet hva du ville laget hvis du fikk bestemme helt selv? – Jeg føler jeg får gjort mye av det jeg vil i Underholdningsavdelingen. Noen ganger handler det også bare om å gjøre formen så inkluderende som mulig. De er opptatt av å gjøre premissene tydelige, for å få med alle.

I den Skavlan-parodien, som ble nominert til «Årets humorøyeblikk» på Komiprisen, virket du så dedikert at vi lurer på om du egentlig er keen på å bli den nye Skavlan? – Nei, det er jeg ikke. Jeg vet ikke om jeg er flink nok med mennesker, heller. Men den sketsjen slo vel an fordi den var annerledes enn andre Skavlan-parodier.

6

Da vi Smilegiftet Underholdningsavdelingen-kollega Martin Beyer Olsen da han vant prisen for årets TV-komiker i fjor, sa han at han hadde sett maks tre episoder av Underholdningsavdelingen. Hvor mange har du sett? – Jeg har sett en del, for å være med å evaluere. Det har nok Martin gjort også. Han tøffa seg nok bare.

6

Eller så er han bare ikke like glad i å se fjeset sitt på TV som det du er? – Det kan hende. I så fall er han bare veldig god til å evaluere uten å ha sett det selv. Det er i så fall en veldig god egenskap.

1

6 1

Hvis du skulle skrive en vits som fikk deg straffeforfulgt, hva hadde den vitsen vært?

1 6

Nå snakker vi! Endelig!

Om Sylvi Listhaug, for eksempel? – Hvis man skulle fått til det i Norge måtte man vel gjort en sånn Trygdekontoret-greie med Listhaug i gang bang med masse flyktninger, i en rød flytevest, i vannet?

Er dette noe for Underholdningsavdelingen, tror du? – Hvis man hadde satt det tydelig opp så alle skjønner premisset, kanskje. Har du noe mer kontroversielt? En Breivik-vits? – Jeg hadde faktisk en idé til en 22. juli-sketsj. Vi satt og snakket om hvorvidt det går an å lage veldig korte, men drøye sketsjer. Og da tenkte jeg: Anders Behring Breivik, i politiuniform, som går bort fra bombebilen, som sprenger bak ham, og så snur han seg til kamera og sier: «Hva er det?» [En catchphrase gjort kjent i sketsjer av Humornieu-mogul Bjørn Asgeirsson ]. Dette var da «Hva er det?»-kjøret stod på som verst, da.

1

6 1

DEN får du ikke gjennom på statskanalen.

Hva med Muhammed-karikaturer? Kunne du gjort det, hvis idéen var god? – Prinsipielt vil jeg jo si ja. Men det hadde blitt jævlig mye styr.


PETER CHRISTIAN HERSLEB KJERSCHOW MICHELSEN (født 15. mars 1857 i Bergen, død 29. juni 1925 på Gamlehaugen i Fana ved Bergen) var en norsk politiker (Høyre, Venstre, Samlingspartiet og Frisinnede Venstre), statsminister og skipsreder. I to perioder, først for Høyre, siden for Venstre, var Michelsen borgermester i Bergen, før han gikk inn i rikspolitikken. Må ikke forveksles med Christian Fredrik Mikkelsen (født 13. desember 1990 i Oslo), vinneren av Årets gjennombrudd på Komiprisen og fast fyr i Underholdningsavdelingen.

«

Jeg har holdt på med humor i to år, og prøver fortsatt å finne ut hva som er min stil

MAI 2016

47


LØRDAG 4. JUNI • V U

LKAN ARENA

MEN M A V K L E I N DA • K I D N E B • N S O N N Y A LV E KET R A H E IN M O T + I UNGE FERRAR KE EA P ES V LO N • SO R EA B • N A JU LI E B ER G IZABELL • PHILIP EMILIO • D E P R E S N O • S M E R Z

SV Ø M M E BA S S E N G • K I L D A P H E W +++

! K K I S U M E V I L GRATIS

w.hmoslo4juni.no w w : ng di el m på og m ra og For pr

#HMLovesMusic

Oslo

NATT&DAG, Oslo, mai 2016  
NATT&DAG, Oslo, mai 2016