Page 76

TV

Top Of The Lake

Fjernsynet er ennå henvist til å eksperimentere innenfor rammene av et relativt konvensjonelt fortellerspråk. TEKST AKSEL KIELLAND UNDER FILMFESTIVALEN I Cannes ble de to første episodene av Jane Campions tv-serie Top of the Lake vist som en del av sideprogrammet Quinzane des Réalisateurs. Og dersom det fortsatt fantes noen der ute som ennå ikke hadde fått med seg parolen om at tv er den nye filmen, kunne formodentlig det faktum at en tv-serie ble vist på verdens viktigste filmfestival tjene til å bevise et eller annet. Men på dette tidspunktet kjenner de fleste refrenget: Sopranos – The Wire – Mad Men – norske kulturjournalister på autopilot – et cetera også videre opp og i mente ad infinitum. Den mest avslørende målestokken på tvmediets kunstneriske slagkraft var imidlertid å finne i hovedprogrammet. På grunn av Hollywoods frykt for å provosere konservative amerikanere, hadde Steven Soderbergh lenge vanskeligheter med å få finansiert den homofile kjærlighetshistorien Behind the Candelabra. Men omsider kom HBO til unnsetning, og resultatet er et fascinerende skue for alle som følger med på diskusjonen om tv-mediets posisjon i det kulturelle hierarkiet. Steven Soderbergh er en dyktig regissør, og Behind the Candelabra er en høyst kompetent film. Hovedrollene spilles

1

«

76

av to tilsvarende dyktige skuespillere (Matt Damon og Michael Douglas), og Rob Lowe gjør en minneverdig birolle som en groteskt deformert plastisk kirurg. Men Behind the Candelabra er likevel ikke noen god film, og nær sagt alle dens svakheter kan – takket være denne forbindelsen til den moderne amerikanske tv-seriens moderskip HBO – kobles til fjernsynsmediet. DET ALLER MEST forlokkende med dyre, velskrevne og kyndig regisserte tv-serier er at man aldri utsettes for noen tredjeakt. De beste tv-seriene byr på manus, skuespill og personregi som matcher det man finner i filmens verden, men på grunn av tv-mediets tidsdimensjoner slipper de å forholde seg til treaktstrukturen som gjennom årenes løp har blitt filmmediets svøpe. Selv de ivrigste tilhengerne av Hollywoods nennsomt utpønskede standardmodell for spillefilmer vil innrømme at tredjeakten alltid er dette formatets akilleshæl: Det vil alltid være et problem at tilsynelatende uensartede fortellinger slutter på mer eller mindre samme måte, og det er alltid i tredjeakten at denne deprimerende lovmessigheten åpenbarer seg. Tv-mediets styrke ligger i karakterer, stemning og tone, mens kunstferdige regigrep i beste fall kommer i annen rekke – det

er ikke eksperimentell lyssetting og utradisjonelle kameravinkler som får publikum til å lide seg gjennom reklamepausene. Der filmen er en kunstform mennesker beveger seg ut av huset og inn på en offentlig arena for å oppleve, er tv noe man alltid har invitert inn i sin egen stue. Dermed sier det seg selv at tv er et mer behagelig og mindre utfordrende medium å forholde seg til enn filmen. Selv om tidsdimensjonen åpner opp for langt mer komplekse fortellinger enn hva filmmediet kan by på, er fjernsynet per i dag langt på vei henvist til å eksperimentere innenfor rammene av et relativt konvensjonelt fortellerspråk. UAVHENGIG AV HVORVIDT det skyldes HBOs påvirkning, preges Behind the Candelabra av tv-mediets styrker og svakheter, og ettersom den gjør det innenfor rammene av en spillefilm, understrekes disse desto tydeligere. Rollefigurene er typete til et punkt hvor de fremstår som endimensjonale, og filmspråket er tradisjonelt og oppsiktsvekkende lite spennende, mens historien preges av en brå og uelegant episodisk fremdrift. Hadde det dreiet seg om en tv-serie – om så bare en miniserie – hadde ingen av disse innsigelsene vært av noen større betydning, ettersom de formodentlig ville vært nyttige hjelpemidler i arbeidet med å fortelle en lengre, mer kompleks og mer nyansert historie. Men fordi den

Omsider kom HBO til unnsetning, og resultatet er et fascinerende skue. 06/2013

er en halvannen time lang spillefilm får ikke Behind the Candelabra anledning til å utnytte seg av tv-mediets store fortrinn – tid. Oppi alt det evinnelige maset om tvmediets gullalder glemmer man ofte at selv det ypperste innen moderne tv-drama holder seg med et formspråk som i filmsammenheng må ansees som ekstremt konservativt. På stående fot kan jeg kun komme på én dramaserie fra de senere år som lykkes i å eksperimentere med filmspråket, og det er Hugo Blicks BBC-serie The Shadow Line. The Shadow Line er en svært fascinerende og betagende krimserie, og betegnende nok sank antall seere suksessivt for hver episode. Så krevende er faktisk fortellerspråket at jeg tviler på at jeg ville kunne greie å følge plottet dersom jeg var henvist til å se én episode i uka, snarere enn å konsumere hele serien i ett jafs.

TOPP 3: SE DISSE I JUNI HØSSING KOMMUNE (NRK) Norsk tv-humor ligner på annen norsk tvhumor. Men ikke Høssing – som attpåtil er skikkelig morsomt.

1 1

ARRESTED DEVELOPMENT (NETFLIX) Så var det kanskje ikke he-elt Jesu tilbakekomst, men det er likevel en bra komiserie.

2 1

MARON (IFC) Det er vanskelig å argumentere for at Maron er en spesielt bra tv-serie, men personlig er jeg så glad i WTF at hjernen min lurer meg til å tro at den er det.

3 1

Profile for NATT&DAG

Natt&dag oslo juni 2013  

Natt&dag oslo juni 2013  

Profile for nattogdag