Page 73

FILM

sikkerhetsoppbud, hvilket innebærer at de festivalansatte leter gjennom alle vesker, sekker og bærenett som blir brakt inn i palasset (flasker veksler på vilkårlig basis mellom å være strengt forbudt og helt greit). Deretter vises man videre til en av en håndfull menn hvis jobb det er å livstrett veive en håndholdt metalldetektor rundt de besøkende for så å vinke dem videre uavhengig av hvorvidt det piper eller ei. Forstå det den som kan – eller gidder – eller får betalt for å forsøke. ETTER NOEN DAGER rammes jeg av akutt tannpine, og gir meg så i kast med å selvmedisinere som en søreuropeer. Tydelig preget av en trykkende smerte, rikholdige doser ibuprofen og de obligatoriske glassene med rosévin, betrakter jeg så i en snau uke festivalen fra min plass i de evinnelige pressekøene. Jeg ser på søreuropeere som røyker sigaretter som om det var en dårlig betalt ekstrajobb, og som bærer sine G-Star Raw-t-skjorter som om det var kongens fortjenestemedalje i gull. Når jeg orker, spiser jeg middag på restauranter som alle har den samme menyen, og som behandler kunder som om en mellomting mellom et nødvendig onde og usynlige fantasifostre. Når jeg har overskudd til det, irriterer jeg meg over lakenene, lengden på rullebåndene i dagligvarebutikkene, trange heiser, dårlige trådløse nettverk og idiotiske varmtvannskraner. Det er mange vakre mennesker i Cannes, både på filmlerretene og i gatene. Jeg er generelt ikke noen stor tilhenger av Sør-Europa, så jeg holder meg stort sett unna, men jeg har forstått det sånn at denne kombinasjonen av klima, temperatur og geografi har en tendens til å tiltrekke seg en blanding av god beinstruktur, symmetriske trekk og overdimensjonerte fritidsbåter. Området later også til å være en slags elefantkirkegård for de solforgylte og botoxbefengte. En kveld blir vi gående opp en smal, buktende restaurantgate bak en aldrende kvinne som ser ut som en blanding av en russisk eksilgrevinne, en hollywooddiva fra 40-tallet og offentlig skremselspropaganda om farene ved plastisk kirurgi. Hun har utstrålingen til en celebritet, kanskje er det kun generasjoner med velstand som ligger nedfelt i den skjøre kroppen. Sånt ser man ikke i Norge.

ALLE NORDMENN I Cannes kjenner hverandre. Brorparten av nordmennene som besøker festivalen tilhører et lite og oversiktlig fellesskap av mennesker hvis stillinger innebærer at de regelmessig reiser på filmfestivaler hvor de møter og konverserer med andre nordmenn som gjør det samme. Jeg har selv en fot innenfor denne gruppen – i alle fall et par tær – men jeg er på ingen måte en del av den harde kjernen. Likevel feirer jeg 17. mai på den norske paviljongen. Jeg går på den norske festen og snakker med nordmenn. Og på en samling hos et norsk distribusjonsbyrå river jeg meg løs fra en britisk manusforfatter for å kunne diskutere det nylig aktualiserte begrepet «kvalitetsjournalistikk» med norske journalister. Det er unektelig noe søtt over hvordan denne lille, midlertidige diasporaen automatisk søker sammen for å samtale om de samme tingene som vi snakket om før vi forlot hjemlandet. Nordmenn i Cannes ghettofiserer seg så fort de kan – som norske pensjonister i Spania eller, for den saks skyld, somaliere på Grønland. Dagen jeg skal reise hjem møter jeg opp ved flybussens holdeplass flere timer før jeg egentlig hadde behøvd å være der. Det er dels for å være på den sikre siden og dels fordi jeg er lei av den solfylte rivieraen. Tannpinen har gitt seg og formen er god, men bussen, som har avgang hver halvtime, kommer ikke. Etter et kvarter blir jeg irritert. Etter en halvtime blir jeg urolig. Etter førtifem minutter sier en engelsk dame at hun har stått der i en halvannen time uten å ha sett snurten av noen buss. Det er åpenbart at Sør-Europa ønsker å sende meg en siste hilsen. DA BUSSEN ENDELIG dukker opp, over en time etter skjema, forvandles køen raskt til en klynge rundt bagasjelukene, som så blir en klynge rundt inngangen foran. Det er altfor mange mennesker, og klyngen knyter seg sakte sammen til en langsomt knuffende og buktende menneskemasse. Et par svenske jenter i begynnelsen av tjueårene forsøker seg på det som av en amerikaner som står skvist mellom dem beskriver som «a New York move». Men køen består hovedsakelig av tyskere, skandinaver og amerikanere, så baggen og billettene får passere mellom jentene uten andre reaksjoner enn noen himlende øyne og lavmælte sarkastiske kommentarer. Situasjonen tøyer grensene for sivilisert oppførsel, men det går bra til slutt. Etter tjue minutter har den sprutrøde, gjennomsvette bussjåføren fylt opp bussen sin og legger ut på den absurd snirklete ferden ut av byen. På flyplassen innser jeg at en kvinne jeg snakket engelsk med i køen er norsk, og ved en innsjekkingsskranke bak oss skriker en amerikansk kvinne om kapp med et par franske flyvertinner. Søreuropeerne har tøyd tålmodigheten hennes for langt. Hun har sprukket. DET ER EN nærmest berusende lykkefølelse å sette seg på gratisbussen fra Sandefjord lufthavn Torp til den ubetjente togstasjonen ved samme navn. Temperaturen er behagelig, tempoet bedagelig, infrastrukturen god og rutetabellene pålitelige. Dette er Skandinavia in full effect – selv NSBs trådløse nettverk fungerer upåklagelig. Faktisk blir jeg rent bekymret over hvor mye glede det å kjøre lokaltog gjennom Vestfold, dette mest uspiselige av våre 19 fylker, gir meg. Om kort tid vil jeg på ny ha viklet meg inn i skandinaviske bekymringer om romfolksinvasjon, høyrepartier i regjering, og fremveksten av en ny underklasse av frilansere og prosjektansatte i kultursektoren – om noen dager kommer jeg til og med til å ønske at jeg var tilbake i Cannes. Men i et par timer ønsker jeg egentlig ikke at jeg var et annet sted.

CANNES TOPP 3 PÅ GRUNN AV EN USEDVANLIG DÅRLIG SKREVET KATALOG-TEKST GIKK UNDERTEGNEDE GLIPP AV ÅRETS GULLPALMEVINNER, BLUE IS THE WARMEST COLOUR (LA VIE D’ADÈLE). DETTE ER DE TRE BESTE CANNES-FILMENE JEG SÅ:

UPSTREAM COLOR Ved et lykketreff fikk jeg med meg en markedsvisning av denne, som sannsynligvis er den beste skildringen av et mentalt sammenbrudd jeg noensinne har sett på film.

LA GRANDE BELLEZZA Litt for utflytende til å kunne måle seg med mesterverket Il Divo, men like fullt regikunst på aller øverste nivå.

LES SALAUDS Claire Denis’ nye er en særdeles dyster og deprimerende affære, som langsomt bretter ut historien på mesterlig vis.

1 1

2 1 3 1

06/2013

73

Profile for NATT&DAG

Natt&dag oslo juni 2013  

Natt&dag oslo juni 2013  

Profile for nattogdag