Page 62

Leading Light

MUSIKK

STAVANGER

BIBIO Silver Wilkinson

9 th International

(WARP)

proudly present

5

Stavanger Norway

•SHOWS •DEMOS •ART CONTEST •TATTOOING & PIERCING BY PROFESSIONAL ARTISTS ...plus many more SPECIAL GUESTS!

SANAxxx

Japanese Dance Show

62

06/2013

Antibibiotika Funfact: for en liten stund siden ble en promo-12” av nytt Boards Of Canada-materiale solgt for den nette sum av 40.000 norske kroner på ebay. Ja, sånn har verden blitt. Men hva har dette med Bibio å gjøre? Vel, hvis det klør i fingrene etter den sagnomsuste kommende platen, kan Bibios Silver Wilkinson komme inn hendig som et velfungerende plaster på det verkende såret. Men det er trolig ikke det eneste aspektet ved en tom tilværelse downtempo psykedelisk folk-rock kan kurere, skal en virkelig la seg rive med av denne fullengderen. Silver Wilkinson er Bibios (Stephen Wilkinson) syvende album og tredje utgitt på Warp-etikken, foruten en remixsamler. Platens lydbilde flyter inn og ut av nostalgisk knitring over sekvenserte beats og samples, noe som visualisert må se ut som en collage av falmede polaroidfotografier av J Dilla med lysprojeksjoner av blomster over. Den varme «You» starter med skeiv klimpring og kulminerer i MPC-samples fra en gammel soul-låt. Disse samplene harmoniserer perfekt med beatsene, som

er akkurat så opphakkede at det som først høres ut som om det er i utakt, åpenbarer seg som helt riktig i løpet av låtens gang. Singelen «À Tout À L’heure» er en folkrock-inspirert pop-perle med spøkelsesaktig vokal tilslørt av ekko, som for å vise akkurat hvor viktig arrangementene i låten er. Resten av albumet fortoner seg langt mer stillferdig, men like spissformulert. Bibio vet akkurat hvor han vil med de komplekse lydbildene: lag på lag, sampling og effekter som gir seg hen både til det veldig sentimentale («You Won’t Remember»), og det mer klubborienterte («Look at Orion!»). Og det hele er så organisk komponert at en tar det som en selvfølge at mye av materialet må ha blitt spilt inn i hagen hans på solfylte dager (hvilket det har). Silver Wilkinson er en finurlig orkestrert soveromsproduksjon som mangler soverommet, en hip hop-plate som ikke er hip hop. En folk rock-plate uten slange i støvelen. Karima A. Furuseth CLASSIXX Hanging Gardens (INNOVATIVE LEISURE )

Nudisco uten feeling Kall det dårlig timing. Kall det en kosmisk inngripen. Men hvordan

2

LL COOL J Authentic (429 RECORDS)

Rap er en sjanger det er vanskelig å vokse seg gammel i, og blant de få artistene som har klart å holde liv i karrieren over flere tiår, er det få som har gjort det med like stort hell som LL Cool J. Det må dog sies å være noen år siden den leppeslikkende 45-åringen var skikkelig relevant, og personlig droppet jeg av skuta etter 10 (2002) og The DEFinition (2004), som i alle fall ga oss godbiter som Pharrell Williams-samarbeid «Luv You Better», Amerie-gjestede, «Paradise» og min egne lille favoritt, «Hush». Som navnet hans tilsier, har LL Cool J (Ladies Love Cool James) alltid vært en pikenes jens, noe som også har formet den musikalske karrieren hans med utalige myke, kjærlighetsspredende låter til det motsatte kjønn. Og igjen: få rappere har gjort dette bedre enn Uncle L. Problemet kommer når han vil vise oss at han også kan være tøff, slik han gjorde med langt bedre hell tilbake på 80-tallet. Greit nok at fyren har mer muskler enn to gjennomsnittlige Crossfit-utøvere sammenlagt, men en rapper over 40 med påtatte bravado-låter fungerer bare ikke, samme hvor mye Mama

3

du enn velger å se på det, kommer de fleste disco- og houseinfluerte utgivelser i slutten av mai til å stå i skyggen av den utgivelsen fra den andre DJ-duoen. Ikke at det egentlig er gangbart vurderingsgrunnlag for om en plate er god eller dårlig. Men når en har hørt Random Access Memories, eller, vent – hvilken som helst annet solid elektronisk utgivelse, fremstår fullengderdebuten til Classixx som en sur øl-rap som treffer deg i bakhodet på konsert. Og akkurat som at sur rap er oppgulp av fortrinnsvis god øl man konsumerte tidligere på kvelden, er Hanging Gardens tidvis et oppgulp av det labelet Kitsuné briljerte med på slutten av 00-tallet. Classixx har fått mye skryt opp gjennom for å lefle med «indiesensibilitet» på utgivelsene sine (gitt ut på nettopp Kitsuné), og det har fungert til gangs på remixer av blant annet Phoenix og Mayer Hawthorne. Men det er ganske påfallende at Classixx har stagnert i en litt passé epoke, og burde ta lærdom av at det å være en «late bloomer» i albumslippets verden ikke alltid har positive konnotasjoner. Problemet med Hanging Gardens ligger ikke i at den ikke er fin nok. Her er det nudisco med drivende basslinjer, skarpe hi-hats, catchy melodier, grei produksjon og

Said Knock You Out tilbake i 1990. Dessverre er dette noe Cool J nekter å innse, heller ikke på hans trettende soloalbum, Authentic (hans første som ikke slippes på Def Jam), som litt for ofte faller inn i håpløst utdaterte klubblåtforsøk. Fellesnevneren her er et bredt spekter av relativt store gjesteartistnavn fra en rekke ulike sjangre, noe som kanskje ikke burde vært uventet etter den gigantiske Brad Paisley-fiaskoen, «Accidental Racist» fra tidligere i år. Det ekstremt pinlige forsøket på forsoning mellom svart og hvit («If you don’t judge my doo-rag/I won’t judge your red flag») er heldigvis ikke med på Authentic, men det er derimot et annet samarbeid med countrystjernen (som hadde vært ganske fin … uten LL Cool J), samt spor med alt fra Seal, Bootsy Colins og Snoop Dogg til Earth, Wind & Fire, Monica, Eddie Van Halen (!) og Fitz and the Tantrums. LL Cool J skal ha for forsøket med å forene alle disse musikerne og artistene, men Authentic består av altfor mange tråder som umulig kan bindes sammen, og aller minst av en såpass monoton og lite utfordrende rapper som ham selv. Det beste hadde nok vært å innse at 28 år i rapgamet er mer enn nok, men noe sier meg at damenes James går for The Dirty Thirty. Mathias Rødahl

Profile for NATT&DAG

Natt&dag oslo juni 2013  

Natt&dag oslo juni 2013  

Profile for nattogdag