Page 19

48 TIMER PÅ DANSEBANDCRUISE

Hvor klemmer lakkskoen når den kjipeste representanten for den såkalte middelklassen prøver å holde følge med de mest joviale representantene fra dansebandspublikumet? TEKST SVEIN STRØMMEN FOTO MAGNE RISNES «VI GAV DIG så mycket tillit!» sier den ene av de tre båtpolitimennene mens de kaster «The Douche» i arresten. Han mimer at han holder noe stort mellom hendene for å illustrere størrelsen på tilliten. «Så mycket tillit! Och du pissade på oss! Du pissade på vår integritet!» Vi har knapt vært om bord på Stena Saga i fire timer. Mens dette skjer sitter jeg og fotografen i danselokalet et par dekk lenger opp og prøver å gjøre det vi egentlig kom hit

1

for, altså å dekke et dansebandarrangement. Det hele begynte der det gjerne a) begynner (om du er proff alkoholiker); eller b) slutter (om du har hatt en litt i overkant lang kveld på byen). Altså på Grei kafé i Skippergata. Her, på byens eldste pub, treffer jeg kompisen min, selverklært kjendis fra den nå nedlagte, obskure internettkomiserien «The Douche», hvor han presenterer seg selv som et hjelpeløst «middelklasse»-fjols som i sine fåfengte forsøk på sosial interaksjon med proletariatet graver seg dypere og dypere ned i en nedrig vollgrav av selvhøytidelig utenforskap og bajaseri.

Jeg har aldri vært på en eneste dansebandkonsert, langt mindre et cruise. Kombinasjonen danseband og danskebåt – to nesten helt like ord – er jo åpenbar, det burde være en soleklar innertier for publikumet til begge fenomener. Med de tristeste, minst intelligente fordommene i forsetet forventer man jo et arrangement hvor de oppmøtte sitter på huk og lesser innpå en tyktflytende kombinasjon av teknisk sprit og lapskaus fra et digert trau på nederste dekk mens en gjeng uniformerte slasker med sykkelstyrebart, metervide slengbukser og matchende, lakserosa kavajer dundrer på med et bass- og trommemaskinkomp et eller annet sted vagt i bakgrunnen. Jeg har egentlig et positivt forhold til danseband. I hvert fall mer positivt enn noen andre jeg kjenner. Jeg har sikkert rundt tjue forskjellige Vikingarna-plater, og synes helt oppriktig det fins knallbra låter på de fleste av dem. Jeg påstår ofte at «Stjernetango»låten til Rune Rudberg, fra «Ut mot havet»-

albumet, er en av de beste norske låtene fra hele jævla åttitallet. Jeg har ofte sett på danseband-Svisj på NRK og bitt meg merke i en del av bandene som leverer noe over gjennomsnittet. Det er veldig mye gjennomsnitt i denne sjangeren. Veldig mye generisk produksjonsverdi og ikke alltid den helt store oomph-en i fremførelsen. Det finnes unntak, og de er hederlige, eksempelvis Contrazt, Åsmund Åmli Band, slagskipet Ole Ivars selvfølgelig, og bandet jeg har dratt hit for å se: Pegasus. Jeg har også dratt hit for å se The Douche. Han er den fiffigste personen jeg kjenner. Han er typen som bruker uttrykk som «chambre séparée» i dagligtalen, jeg har hørt ham kalle seg selv «enfant terrible» i fullt alvor og jeg er overbevist om at han pusser tenna i perlende «Spellegrino»-mineralvann privatimportert fra Bergamo-fjellene i «Italien». Jeg må se hva som skjer når denne tullingen, «skravleklassen», Internett-ridderen, står til knes i trauet. 06/2013

19

Profile for NATT&DAG

Natt&dag oslo juni 2013  

Natt&dag oslo juni 2013  

Profile for nattogdag