Page 74

FILM

VOGT DEG VEL Hvorfor må all kunstfilm være dvelende og meditativ, og ikke idérik og uforutsigbar, spurte regissør og manusforfatter Eskil Vogt seg selv. Nå debuterer han som spillefilmregissør med Blind. TEKST OLA VIKÅS FOTO CHRISTIAN BELGAUX «HÅPET ER LYSEGRØNT», mente Alexander Kielland, men våren synes langt unna, idet Eskil Vogt kommer til syne i snødrevet i trafikkrysset som bærer stavangerforfatterens navn. Vogt peiler seg inn mot et bevertningssted med en viss nordafrikansk forankring, og børster muntert snø fra vinterjakken vel inne i varmen. Regissøren og manusforfatteren er dager unna å påbegynne en noe innfløkt ekskursjon til Rocky Mountains. Da Blind – Vogts etterlengtede spillefilmdebut – fikk sin planlagte høstpremiere utsatt, begynte ryktene å svirre om interesse fra utlandet. I begynnelsen av desember ble det klart at filmen var klar for konkurranse på Sundance Film Festival i Park City, Utah, i selskap med blant andre Mona Fastvolds Søvngjengeren. Vogt smører hummus på flate bakverk, spidder en grovkornet falafel og forklarer viktigheten av atlanterhavskryssingen. – Med så mange filmer som lages i verden, blir det stadig tøffere for kvalitetsfilm uten store stjerner i rollene å nå ut i verden. Hvis man ikke blir valgt ut på en velrennomert festival, som Sundance, får ikke filmen et liv, i

1

74

02/2014

hvert fall ikke i utlandet. Sist Vogt virket som regissør, var da han arbeidet med NRK-humorsatsningen Uti vår hage i 2008. Før dette hadde han flere kortfilmer på regissørsamvittigheten. – Grunnen til at det har virket som jeg har fokusert på å skrive manus de siste årene, er at jeg ikke har fått støtte til å lage det jeg har skrevet og utviklet som regissør. Jeg følte at det var nå eller aldri. Hadde jeg ikke fått laget Blind, hadde jeg nok tenkt at filmverdenen ikke ville ha meg. Jeg er snart førti år gammel, og hadde jeg ikke fått slippe til, var det nok ikke «meant to be». SAMMEN MED JOACHIM Trier skrev han manusene til kritikersuksessene Reprise (2006) og Oslo, 31. august (2011), som begge også ble vist på blant annet Sundance-festivalen, om enn utenfor konkurranse. – Vi hadde ikke tenkt å sende den til Sundance, for det var såpass lenge etter vår planlagte premiere, men de ba om å få se filmen, siden de digger Joachims filmer. De bestemte seg kjapt for at de ville ha den, sier Vogt. Hovedpersonen i Blind er Ingrid, som lever en tilnærmet isolert tilværelse i sin egen leilighet etter at hun nylig mistet synet. Mens forestillingen av verden rundt henne raskt går i

oppløsning, styres hennes indre liv inn på selsomme mistanker om hva som egentlig foregår i leiligheten til henne og ektemannen Morten. Å lage film om et sjelsliv, attpåtil til en blind person, fremstår som noe av en utfordring. – Hva skjer om man mister synet? Det er en interessant krise. Det ene er at man må orientere seg på nytt, men man må også lære seg alt det praktiske på nytt, noe som er slitsomt, vanskelig og teknisk utfordrende. Man blir en annen person – man havner i en eksistensiell krise, og man blir en som trenger hjelp, en som trenger førerhund eller blindestokk. Det er en ekstrem omveltning. Det er også bakteppet for filmen: den omveltningen, den frykten som kanskje alle har kjent på, sier Vogt. – Jeg leste en tekst som handlet veldig mye om tankene til en blind person, og det var veldig fascinerende lesning. Av en eller annen grunn hadde jeg en intuisjon om at det ville bli spennende på film – selv om det i utgangspunktet egentlig virker motsatt. Man tenker at det å skulle skape blindhet på film

«

egentlig skulle vært en sort skjerm og lyd, men tenker man videre og snakker med folk som er blinde – som jeg også har gjort – er ikke det tilfellet. En person som har mistet synet i voksen alder, vet godt hvordan ting ser ut. Hvis noen sier «blå vegger», kan hun forestille seg blå vegger, men hvis noen i neste øyeblikk sier at de tullet, og at veggene er hvite, må hun justere hele forestillingen sin. Det syntes jeg plutselig var kjempespennende – rent filmatisk – at man hele tiden går rundt og bytter bilder i hodet sitt. Hører man en lyd, lager man seg et bilde av hvor den kommer fra. Det gjør vi, også, selv om vi har den luksusen at vi kan titte og sjekke, men det har ikke en blind person. En blind lever litt nærmere sin egen fantasi enn en vanlig person gjør, og da ble det veldig nærliggende å lage en film om et menneskes indre, alt det man har i seg – uansett om man er blind er ikke, og uansett hvor rolig man måtte være på overflaten. INGRIDS ISOLERTE OG til dels ensomme tilværelse speiles av ektemannens gamle studiekamerat Einar, hvis tilværelse dveler ved vinduskarmen – hvor han spionerer på Elin, sin svenske nabo – og ved PC-en, hvor han bruker et endeløst antall timer på å utforske faunaen av nettporno.

Jeg er snart førti år gammel, og hadde jeg ikke fått slippe til nå, var det nok ikke «meant to be»

NATT&DAG, Oslo, februar 2014  
NATT&DAG, Oslo, februar 2014