Page 22

INTERVJU … Petr Andreevich Pavlensky (f. 1984). Bor i St. Petersburg, Russland. Russisk konseptuell kunstner og politisk aktivist som bruker video, performance og tekst i sine arbeider. Har blitt kjent gjennom russiske og internasjonale medier for sine sterke politiske aksjoner i det offentlige rom, blant annet til støtte for den russiske feministiske aktivistgruppen Pussy Riot. Er redaktør i kunstmagasinet Political Propaganda sammen med Oksana Shalygina. www.politpropaganda.com …

MED SELVSKADING SOM VÅPEN Balls to the wall: Ved å spikre ballene sine fast til en fortauskant på Den Røde Plass, blåste Petr Pavlensky liv i den politiske kunsten i Russland.

Den russiske kunstneren og politiske aktivisten Petr Pavlensky har mer baller enn deg. TEKST INGVILD LOTHE OVERSETTELSE OSKAR NJAA FOTO MAKSIM BELOUSOV RUSSLAND, DET VIRKER så kaldt og langt borte, folk smiler så sjelden og drikker så ofte. Damer elsker blå øyenskygge og alle menn er skalla. Men midt i denne eimen av for lengst fortapte individer, finnes det håp, i en kjempetynn mann som heter Petr Pavlensky. Pavlensky hadde lenge vært en del av den politiske kunstsfæren i Russland, men var et forholdsvis ukjent navn for de fleste, før han i juli 2012 stilte seg opp foran Kazankatedralen i St. Petersburg. Motivert av straffesaken mot det feministiske punkbandet Pussy Riot, hadde han sydd igjen sin egen munn. – Den saken viste helt tydelig at staten og kirken hadde begynt med åpne angrep mot kunsten, og at de forsøkte å skremme befolkningen ved å sette et eksempel. I november 2013 skulle han igjen skape overskrifter, da han spikret fast sine egne testikler til en fortauskant på Den Røde Plass. Hendelsen fant sted på «politiets dag» (en feiring som kan sammenlignes med 17. mai.), så det tok ikke lange tiden før politistyrker grep inn og tok hånd om situasjonen; de dekket over den avkledde kroppen med et pledd, førte ham inn i en bil, og kjørte ham bort – nærmere bestemt til en psykiatrisk klinikk hvor han, ikke overraskende, ble erklært helt oppegående. En stund truet myndighetene med en vag «hooliganisme»-tiltale.

1

22

02/2014

– Det var ment som en metafor for apatien, den politiske likegyldigheten, og fatalismen som preger dagens russiske samfunn, forklarer Petr. PAVLENSKY ER UTDANNET ved kunstakademiet i St. Petersburg, men der var det ikke mye rom for kunstnerisk frihet, for det russiske utdanningssystemet passer ifølge Pavlensky på å lære sine studenter å adlyde institusjonens direktører og administratorer, som igjen har lært å adlyde politikerne og andre autoriteter som kontrollerer institusjonene. – Slik bygges det opp et system rundt kunstneren som kontrollerer kunstnerens handlinger og ideer, og den eneste måten en kan komme seg ut av situasjonen på, er å avslutte samarbeidet med institusjonene og drive med kunst på et fritt sted hvor det ikke finnes slike institusjoner. Du har sagt at kunsten har en indirekte innflytelse på den offentlige bevisstheten. Hvordan? – Kunst er informasjonsarbeid. Kunst er arbeid med tanker og forståelse. Kunsten vekker noe i mennesker til live; den legger igjen spor i hodene på folk, og på den måten hjelper den mottakeren til å avgjøre hvordan han eller hun skal handle, eller ikke handle. Staten forsøker å undertrykke menneskets evne til å lage leven og opprør, men kunsten er en kontrast til statens propaganda. PAVLENSKY VILLE GI et innblikk i den stadig voksende nasjonalismen i Russland ved å dokumentere livet til en 16 år gammel

nazist. Filmen var del av et prosjekt ledet av den oslobaserte, russiske kuratoren og journalisten Ekaterina Sharova. Den viser den ødelagte og arrete kroppen til en ung nazist fra St. Petersburg. Kroppen forteller om hvordan gutten bidro til drapet på en kaukasisk mann. Har du tro på at utenlandske politikere eller utøvere kan ha en innvirkning på den politiske situasjonen i Russland under vinter-OL i Sotsji? – Jeg hadde foretrukket at alle boikottet hele dritten, sier Petr. – Vi få håpe de olympiske lekene kan være en plattform for kritikk mot det proto-fascistiske systemet som er etablert i dagens Russland. I dag ser vi en klar parallell mellom politikken som ble ført under olympiaden i Tyskland under det tredje riket, der politikken var rettet mot såkalte «degenerative enheter», og politikken det autoritære russiske regimet fører ovenfor ulike minoriteter og nasjonaliteter. President Putin har sagt at homofile kan føle seg trygge under OL så lenge de «lar barn være i fred» og ikke sprer homopropaganda. Hvordan vil dette endre seg når OL er over, og den internasjonale pressen ikke lenger er tilstede? – Jeg kan ikke gi noen nøyaktige prognoser, men gitt logikken til det repressive regimet vil det nok komme innstramminger. Det er imidlertid ikke alltid at maktapparatets handlinger er lineære og logiske. De kan for eksempel skade mange representanter fra det homofile miljøet ved hjelp av et spesielt politisk miljø; nemlig de neonazistiske bevegelsene. Det staten gjør nå er å sette forskjellige bevegelser og grupper opp mot

hverandre, slik at de selv kan spille fredsbevarende og tilsynelatende hindre folk i å drepe hverandre. Du er engasjert i kvinnebevegelsen, blant annet gjennom nettmagasinet du er redaktør for; Political Propaganda. Hvorfor er den viktig for deg? – Den delen av kvinnebevegelsen som engasjerer seg i åpenbare politiske kamper og går til angrep på de forskjellige patriarkalske institusjonene, er interessante. Disse feministbevegelsene arbeider for svært viktige ting, og ideene deres er mange nok til å skape motstand mot patriarkatet. Men i Russland ser vi dessverre også et voksende antall pseudofeministiske organisasjoner som spekulerer i retorikk og begreper. De bedrar kvinner, og istedenfor å gjøre dem om til soldater i kampen mot det statlige patriarkatet, blir de skremt og ender opp som misfornøyde kunder hos en eller annen middelmådig psykolog. Slike folk er ingen trussel mot det patriarkalske systemet og vil fortsette å være lydige objekter under statlig kontroll. Hva er dine fremtidsvisjoner for Russland? – Jeg håper folk vil slutte å la seg styres som kyr, og ta tilbake kontrollen over sine egne liv. Men da må de først klare å finne en motkulturell refleks i seg selv, og tørre å sloss tilbake mot makta. politpropaganda.com

«

Jeg håper det russiske folk vil slutte å la seg styres som kyr.

NATT&DAG, Oslo, februar 2014  
NATT&DAG, Oslo, februar 2014