TV KOMMENTAR
«
Stranger Things er en tidvis nydelig imitasjon av 80-tallets mesterverker. Resultatet er drivende og fornøyelig, men som fortelling halter den hele veien.
FALMER I MØRKET
I DE FIRE første timene av totalt åtte som utgjør Netflix-hiten Stranger Things finnes spor av en sjelden form for filmmagi. En magi som tilhører tiden og stedet serien er satt til – 80-tallets småby-Amerika – mer enn noe vi kjenner fra i dag. En tilnærmet perfekt imitasjon av en sjangerfortelleform der inderlighet, familieverdier og vennskapelige bånd dyrkes, ja - nærmest fetisjeres. Men tilslutt bikker det over, og selv om serien ikke gjør noen radikale endringer midtveis begynner alt å løsne i sømmene. Det som startet som noe levende og nytt (men som selvfølgelig er bygget på årevis med konvensjoner og tradisjoner) blir fort en livløs voksdukke av noen du én gang var glad i. Fremdeles fornøyelig å følge med på, men skuffende når alt kommer til alt. En gutt i 12-årsalderen forsvinner på mystisk vis i Hawkins, Indiana. Derfra spinner Stranger Things ut og befinner seg sjangermessig et sted mellom science fiction, skrekk og drama. Grovt sett følger vi tre storylines som henger tett sammen – de tre bestevennene til den forvunnede gutten som møter en mystisk jente; de litt eldre ungdomsskoleelevene som fort også trekkes inn i mysteriet; og byens sheriff og guttens mor som desperat prøver å finne han igjen. Det viser seg fort at noe overnaturlig er på gang, og et monster gjemmer seg i skogene rundt Hawkins.
1
DE TRE HISTORIENE tar utgangspunkt i hvert sitt referansepunkt fra 80-talls populærkultur. Guttenes historie starter som en mellomting mellom Rob Reiners Stand By Me og Spielbergs E.T. mens de eldre barnas historie har mer til felles med Wes Cravens The Nightmare on Elm Street og lignende slashere. Foreldrenes storyline
Referansefesten i Stranger Things er både dens største styrke og største svakhet.
i de største filmene og seriene i dag, som har en tendens til å helle mot et kynisk verdenssyn. Det utgjør en fin og behagelig flukt fra virkeligheten, men det føles også litt uærlig. Hvorfor skal man rømme tilbake til 30 år gamle verdier for å oppnå en sårt savnet form for trygghet?
verker. Hvor mange ganger trenger vi å se plakaten for Carpenters The Thing i bakgrunnen? Og trengte vi virkelig å se klipp fra samme film i siste episode? Monsteret er en åpenbar referanse til monsteret i The Thing – en av de få filmene der avsløringen av monsteret ikke er en skuffelse. CGI-monsteret i Stranger Things føles som en fattig, lite skummel reproduksjon. Når vi kommer til det endelige oppgjøret har plottet også tatt en retning som er såpass etter-boka at det er vanskelig å bry seg om karakterene som aldri har utviklet seg til noe mer enn de stock-karakterene de startet som.
DET ER NOE bakstreversk ved å stadig vekk skulle se tilbake til fortidens velfungerende kulturuttrykk uten å bygge videre på det og forsøke å skape noe nytt. Når alt kommer til alt er Stranger Things en tidvis nydelig imitasjon av 80-tallets mesterverker. Resultatet er drivende og fornøyelig, men som fortelling halter den hele veien. Ofte er det bare en velplassert cliffhanger som holder to episoder sammen. Tilbakeblikkene hos karakterene utløses uorganisk gjennom et ord som blir uttalt eller en gjenstand som ses eller tas på. Minner i Stranger Things framstår som rent kroppslige, noe som er passende siden karakterene ser ut til å kun ha et indre liv når det skal drive plottet fremover. Etter å ha tilbragt åtte timer med disse karakterene er det sjokkerende hvor lite vi egentlig kjenner dem. Stadig vekk trekkes oppmerksomheten mot konstruksjonen av historien, som strengt talt ikke er mye å snakke om. Ofte kommer referansene i veien, som når serien gang på gang legger opp til sammenligning med 80-tallets store mester-
SERIEN HAR LIKEVEL flere kvaliteter som bør anerkjennes. Produksjonsdesignet er fantastisk og skuespillerne gjør utrolig mye ut av et svakt manus. Det ser ut som, og føles som, en drømmeversjon av 80-tallet, et bilde som kanskje bygger mer på minner skapt av populærkultur fra tiåret enn av det faktiske tiåret. I alle sine referanser blir det en serie om populærkultur. For karakterene er interaksjonen med favorittfilmer, spill, og bøker det som får de til å seire mot det onde til slutt. Dette aspektet skulle blitt enda mer utforsket. En pastisj er som en blind statue, er det blitt sagt. Sjelden er dette utsagnet mer passende. Tross mange styrker famler Stranger Things rundt i mørket, blendet av sine egne hyllester så til de grader at den i den siste episode føles å ha glemt å fortelle en egen historie. Det er ingenting i veien med å bygge på det som kom før; alt vi ser, leser, og hører på gjør jo det, men for å skille seg ut må man også klare å videreutvikle disse uttrykkene.
TEKST MADS VØLNER VOSS tar utgangspunkt i en mer tematisk link til Spielbergs utforskning av forholdet mellom barn og voksne. Fellesnevneren for alle er en link til Steven Kings «småbymed-en-ond-side»-narrativet og stilmessig lik John Carpenter og de underliggende anti-establishment-budskapene i flere av filmene hans. Denne referansefesten blir seriens største styrke. Og svakhet. Suksessen ligger delvis i publikums gjenkjennelse av imitasjonene, og det er ingen tvil om at det er gøy når man tar en referanse eller to. Utvilsomt vekker den til live en nostalgi til en tid som virket mer ukomplisert, og den bygger på en form for Hollywoodeskapisme som la vekt på det fantastiske ved det ukjente, og det som rett og slett ikke kan forstås. Kanskje et perfekt motsvar i en verden der all informasjon ligger rett foran øynene våre, og all den elendigheten dette bringer. Flere av dagens blockbustere, for eksempel, kan føles som store deppefester (jamfør Batman vs. Superman: The Dawn of Justice), og de tenderer mot å overforklare mytologier og bakgrunnshistorier. Det er som om vi trygler om å føres tilbake til en tid der igjen det å holde sammen som et lite samfunn mot en stor, farlig verden – og det å tviholde på tradisjonelle familieverdier – er løsningen på alle våre problemer. Denne inderlige forherligelsen av en mer naiv form for isolasjonisme er ofte fraværende
AUGUST 2016
43