Page 1

FORTSATT GRATIS

Slått ned, solgt ut og saksøkt...

Paret bak dokumentarfilmen DRIB har lurt media igjen

– Jeg har pult mange ganger

Document.no, Nyhetsspeilet og Se og Hør om Faktisk.no

OSLO 2/2017


yng

Telenor Yng – for deg som elsker musikk Er du mellom 18 og 28 år, kan du streame så mye musikk du vil, uten at du bruker av inkludert data.

Du kan streame musikk fra Spotify, Tidal, Apple Music og Google Music – både i Norge og i hele EU.


NATT&DAG i sAmArbeiD meD TeleNor

Norges beste festivaldekning I sommer skal NATT&DAG i samarbeid med Telenor besøke 12 festivaler, både i Norge og utlandet. Følg med på ND.no/festival, @telenornorge på Snapchat og egentlig i alle NATT&DAGs kanaler for daglige oppdateringer og innhold fra de beste musikkfestivalene i 2017!

Rakettnatt

25. – 26. august

Trænafestivalen 6. – 9. juli

Primavera Sound 31. mai – 4. juni

UKA i Trondheim

5. – 29. oktober

Roskilde

24. juni – 1. juli

Ekstremsportveko

25. juni – 2. juli

Piknik i Parken 22. – 24. juni

Slottsfjell

Mablis

12. – 15. juli

Øyafestivalen

8. – 12. august

9. – 10. juni

Palmesus

Skral

11. – 12. juli

30. juni – 1. juli

yng


4

Sjefredaktør ​ Daniel Ramberg ramberg@nd.no ​ Redaktør Nikolai Kleivan kleivan@nd.no ​ Debattredaktør Vilde Imeland ​ imeland@nd.no

Selv om vi er en bi-månedlig papiravis kan vi vel fortsatt ta tidsånden på kornet.

Synsing og spørring om pressens faktiske utvalg «faktisk.no».

Om Kristoffer Borglis nye film DRIB, hvis det virkelig er dét den heter.

Steve Bannon kan mer enn å hviske i øret på Trump.

Det er vel bare noe jævla drit her som vanlig

Italiensk salat på Grandiosa?

Hvis alle sier «Sandra Mujinga» i kor så kommer hun kanskje hjem fra Berlin?

Jonas V har flyttet til Oslo, men Bergen er fortsatt fetest

LIK OG DEL!

​Filmredaktør Marco Reinertsen reinertsen@nd.no ​ Journalist Pelle Bamle bamle@nd.no ​ Art Director Torunn Solli solli@nd.no ​ Skribenter​ Andreas Dahl Andreas Lund Daniel Ramberg Emil Finnerud Frøydis Aarhus Gift Jo Forbord Stavdal Kaja Kirsebom Kristoffer Jakobsen Ludvig Furu Mads Wølner Voss Martin T. Johannessen Marco Reinertsen Martin Gedde-Dahl Nikolai Kleivan Peder Haugfos Pelle Bamle Ragnhild Bøhler Rasmus Hungnes Smil Stine Engen Truls Foss Tora Optun Torgeir Aanes Torgeir Holljen Thon Vilde Imeland ​ Foto Christian tunge Peder Haugfos ​ Illustrasjon Mari Kvale Daglig leder Christian Rasmussen christian@nd.no​ ​ Markedsansvarlig Johnny Jensen salg@nd.no​ ​ NATT&DAG Kreativ Jan Christian Forthun forthun@nd.no ​ NATT&DAG Event event@nd.no ​ Administrasjon okonomi@nd.no​ ​ Utgiver NATT&DAG AS ​ Trykk Amedia Trykk AS ​ Lesertall 127 000 ​ distribusjon@nd.no ​ Redaksjonen tar ikke ansvar for ubestilt materiell​


4

VÅR Chill :) NY GEOLOGISK EPOKE Chill :) Vi skjønner at det er mye som skjer i verden nå, og at det føles som veldig store greier som trenger noen lange, epokedefinerende ord. Men akkurat i det vi var i ferd med å venne oss til alle smartingene som på død og liv skal kaste om seg med begrepet «nyliberalisme» for å vise hvor woke de er, får vi plutselig slengt det helt sinnssvake ordet «antropocen» midt i trynet! SMEKK! Vi er i antropocenen, sier folk på byen, her er det sånn og sånn. Morgenbladet nevner det, Le Monde hiver det inn, og tror du ikke Audun Vinger bruker det som krydder i D2! Ny tid har til og med begynt å snakke om «den modne antropocen»! Antropocen! Det høres ut som noe lol noen har skaffet på et rave, men hadde det bare vært så vel: Antropocen er «en foreslått geologisk epoke som jorden nå kan sies å være inne i», ifølge Wikipedia. Vi er like glade i å skyte fra hofta som the next gratisavis, vi, men dette blir kanskje litt for vagt å slenge på bardisken eller? Kanskje vi kan få ned et par snitt til før vi tar innover oss at vi mer eller mindre her om dagen skal ha snublet over i en ny geologisk epoke (forrige varte i ca 12.000 år)?? Det er litt rart at det alltid er tiden vi lever i akkurat nå som liksom virkelig skal være historisk, men ok: Det er vår, vi har vært på motivasjonsforedrag (se s. 26) og vi er GIRA på ny epoke. Kjør på! TROLLING Mens de rutinerte trollerne Kristoffer Borgli og Amir Asgharnejad herjer kulturredaksjoner over hele verden med DRIB (se s. 14), hoppet også Islamsk Råd på trolletoget, og brukte øremerkede brobyggingsstøttemidler til å ansatte en kommunikasjonsansvarlig i nikab. Kommunikasjonsansvarlig. I nikab! See what u did there! Hele offentligheten gikk bananas, det krydde av fordømmelser, utmeldinger, Dagsnytt 18-sendinger og generell debattøkonomisk kapitalflyt, og det kom nesten til håndgemeng i flere kommentartråder etter at NRK Satiriks laget et meme hvor de sammenlignet nikab-kledde Leyla Hasic med en tusj. Var det mobbing, rasisme, overgrep eller humor å si at hun er en tusj? Kjør ekstremt hissig debatt! Om DRIB og Islamsk Råd har noe med hverandre å gjøre vites ikke, men det skulle ikke forundre oss. Uansett, respekt til begge parter! ‘RÅDET Kringkastingsrådet, nå plutselig hyppig og kjærlig omtalt i mediene som «Rådet» samlet seg igjen i mars, av en eller annen absurd grunn. Hva ER egentlig Kringkastingsrådet? Sånn ca: Elin Ørjasæter, Vebjørn Selbekk, den gamle ordføreren i Trondheim Marvin Wiseth og et par andre totalt vilkårlige mennesker som av og til kommer sammen for å riffe på et lavt faglig nivå om ting de har sett på TV. Som en elendig episode av NRK-serien Sofa, eller en slags Fire stjerners middag, og alle er drita. Så kulminerer dette i et par uttalelser, alltid veldig rare og nesten aldri konsekvente, og så kaller vi det en dag og innkasserer demokrati. Denne gangen diskuterte de blant annet NRK-serien Innafor, og hadde i den forbindelse invitert en random Westerdals-student som hadde skrevet en veldig rar slags kronikk. Som om gjengen ikke var legendarisk random nok fra før. Ørjasæter klinte til med uttalelsen «Det er et av de vanskeligste programmene vi har tatt stilling til noen gang. Jeg synes det var et fantastisk godt program, men hadde jeg hatt døtre i målgruppen, ville jeg gjort mitt for at de ikke skulle sett det». Godt, vanskelig, ikke noe for mine fiktive døtre! Ka-CHING demokrati! Men det er vel tross alt bedre at man bevarer et helt fucka kontrollorgan enn å erstatte det med et veldig strengt et. ET SPLITTET LAND … og ellers er det altså svak konsensus. (skjermdump: Retriever)

Boblere: Folk som tar opp fag, eksamen, arbeidsstipend fra Kulturrådet, RIP Bob Silvers, pornofilter i grunnskolen, hva er d-play? Høres vagt ut som en pornoside?, lesesirkler lool, Sopra Steria, Aksel Sterris «hipsterkritikk» i kjølvannet av Sopra Steria-videoen, Eliteserien, Fredrik «Global Mega Pro» Perry<3, LSD i solveggen, allergi, peak Westerdals-kronikker, Peak Pærra for femte gang, Peak pærra-recaps for sjette gang, peak recaps generelt.


MAZDA CX-3

DRIVE TOGETHER

M{ZD{ CX-3 MAZDA CX-3 ER MER ENN EN BIL. Den er fellesskapet på vei ut av byen, til stranden, fjellet eller til flyplassen. Den er designet for å skape det perfekte samspill mellom bil og fører. Mazda CX-3 har også rom for nye typer samspill, som når Bendik tar med gjester i serien ”Du er henta”. DRIVE TOGETHER gis en ekstra betydning. Følg med! www.mazda.no


8

LØRDAG KVELD FRA DOKØEN En komiker som det nå virker som kun gjør ynkelige reklamejobber for å overleve, ga usikkert fra seg plassen i dokøen fordi personen bak argumenterte med at han var DJ. Komikeren var literally INNE I AVLUKKET og kom ut igjen. WTF! HELVETES EKKELT VANN Trommisen i det eneste black metal-bandet moren din har hørt om drikker kun aloe vera-vann med sånne ekle klumper etter gig.

LUDVIG FURU Ludde Fur er det fremste beviset på at troll ikke sprekker i sollys, men bare vokser seg sterkere og får skriveoppdrag i en gratisavis. Han er kritisk til alt bortsett fra alt-right-ideologien, som han synes har enkelte gode poenger, men han er også mannen bak en nådeløs latterliggjøring av både norske nynazister og en nettbutikk for kvalitetsjeans. Ludvig er en sammensatt mann. Satt sammen av hat og kunnskap om danke memes.

VILDE IMELAND Debattredaktør Vilde (til høyre) er endelig tilbake fra masterskrivepermisjon. Nå kan hun gjøre det alle andre som har levert masteroppgaven sin gjør: Møte våren med en snikende følelse av at utdannelsen ikke kommer til å føre til relevant jobb. Derfor passer det utmerket at hun fortsetter her i NATT&DAG, avisen for de som har tatt høyere utdanning, men som føler seg bedre enn de som faktisk bruker den til noe relevant. Velkommen tilbake!

JO FORBORD STAVDAL Etter å ha studert filosofi i Berlin uten å kunne tysk, gjorde Jo Forbord Stavdal det eneste naturlige: flytte tilbake til Oslo for å jobbe som statist i operastykkene Carmen og Lohengren. Som alle andre kunstnere med suksess innså Jo tilslutt at Norge var for lite, og flyttet tilbake til Berlin. Derfra sender han lange tekster om blant annet Netflix og Steve Bannon, og slakter filmer så nådeløst at distributøren nekter oss tilgang på nye filmer om det er Jo som skal anmelde dem. Til alle som lurer på hva man bør ha gjort før man skal skrive for oss er kanskje ikke Jos vei det riktige svaret, men det er ikke det gale heller.

KOHT AV BANEN! En kaklete programleder med sans for “sprø” antrekk plagde høylytt en Rema 1000-ansatt over noen fiskeboller. EN HERRE MED BAR Eieren av Oslos minste bar skulle vise revir ved å stikke innom og spille skjærende høy noise på en lørdagskveld. Ble raskt ræva stemning og folk hata det. HÅNDVERKEREN I KABUL En journalist og forfatter som liker seg best på vestkanten og i krigssoner ble observert gestikulerende til politi i hagen sin, der hun klaget høylytt på det som så ut som polske håndverkere. SKAM-OVERHØRT TIL GLEDE FOR VÅRE KINESISKE LESERE: Han som gestalter den legendariske fuckboyen troppet opp på Mathallen med klikken sin, der han spankulerte rett bort til NATT&DAG-stativet, bladde seg raskt frem til bildet av seg selv fra Costume-festen i forrige utgave, så på det i to sekunder før han kastet fra seg avisen og stormet ut med klikken i hælene som lurte på hva som var galt. PINEAPPLE EXSPESS Fra en legendarisk fuckboy til en annen: Lille Marius har tatovert en ananas på underarmen…

PINEAPPLE EXSPESS 2 Apropos ananas og den nye gjengen med A-kjendiser som virker som om de var litt for populære på ungdomsskolen: Astrid S postet nylig et bilde av seg selv på insta med munnen full av væske, et skeptisk blikk og bildeteksten «when he hasn’t eaten any pineapples». Ananas skal jo som kjent ha smaksberikende effekt på sæd. Var dette en suge- og svelgevits av Astrid S, alle 13-åringers favorittartist?? RÅTT, isf. Svaret får du kanskje i neste episode av Du er henta! :) BRØDQUIST Einar Tørnquist kjøpte kneippbrød søndag kveld klokka 21:00. Det er en rar tid å kjøpe kneipp på.

KAJA KIRSEBOM Moss har gitt oss tre ting vi i NATT&DAG trenger: masse folk som driter i janteloven, det første ordet i denne setningen og Kaja Kirsebom. Bare Kaja kan si at hun er uforberedt til et intervju og likevel ha spørsmål nok til at det varer i 80 minutter, og bare Kaja kan bruke sin eget legitimasjon på byen – noe annet hadde vært ulovlig. Kaja er ikke bare redaksjonens eneste fra Moss, hun er også den eneste som har matchet med Store P på Tinder, noe som også er det eneste kravet vi har til nye skribenter.

SÅNN YO YO HIPPETI HOP-MUSIKK Denne utgavens Smilegift-objekt Espen Teigen hadde ikke mye å si på sitatsjekken, men én ting ville han legge til: «Jeg kan ikke fordra rap». AIN’T NO PARTY LIKE A RUSLIBERALT SKRAVLEKLASSEPARTY Da en hyperproduktiv meningsmaskin fylte 30 (ja, ikke-organiske gjenstander har også alder) her om dagen, var det visstnok ikke manko på «bevissthetsregulerende» midler. DMT er kanskje ikke det beste mingledopet, men badtripper du ikke på fest med hele kronikknorge, gjør du det sannsynligvis aldri.


DU ER HENTA! PRESENTERT I SAMARBEID MED MAZDA CX-3

ASTRID S,

DU ER HENTA!

Spenn på deg stilen, få ræva i gir og kjør dansefoten i bånn: Bendik har henta superstjernen Astrid S!

WWW.ND.NO/DUERHENTA


10

Samfunn Trump

Foto: Wikimedia Creative Commons

TEKST TORGEIR AANES

«Can We Lynch It?»

Hvordan vil populærkulturen se ut etter Trump-regimet?

BUSH-ÆRAEN var tøff for alle. 11. september, enhanced interrogation, 100.000 døde irakere, orkanen Katrina og The Singing Bee. Men kom det ikke mye god kunst ut av det også?

this from happening / situation is generally bad / sound the fire alarm / someone could be watching», som av mange vil bli lest som en bitende kritikk av atombombingen av Teheran.

Nei.

The Late Show with Richard Spencer (2022-2064) blir altright-bevegelsens definitive gjennombrudd i mainstreamkulturen. Programmet sprenger grensene for talkshowformatet gjennom sin innovative bruk av blackface og folkekjære innslag som «Stupid Jew Tricks» og «Can We Lynch It?».

Uansett, her er noen forslag til hvordan amerikansk populærkultur vil endre seg etter noen år med president Trump. Den amerikanske versjonen av SKAM får premiere i 2019, og SHAME på MTV blir en minst like stor suksess som originalen. Serien skiller seg fra den norske versjonen på noen få punkter: Isaac (Isak) havner i en såkalt gay conversion camp, Jackson (Jonas) blir dømt til livstid i fengsel for innførsel av flere kilo heroin fra Mexico, og Fatima (Sana) blir deportert i den fjerde sesongen. Michael Moores dokumentar Michael Moore’s TRUMPED! vil komme på kino en måned før valget i 2020. I filmen reiser den nå 300 kg tunge Moore landet rundt i en svevende rullestol og intervjuer gruvearbeidere og kreftsyke husmødre. Dokumentaren vil senere bli regnet som en av de viktigste grunnene til at Trump blir gjenvalgt med 63% av stemmene. I realityserien Texas Manhunters (2020-2036) vil publikum kunne følge en familie med ekte amerikanske rednecks som lever av å jage og henrette ulovlige meksikanske innvandrere. Den teknisk sett tilbakestående dusørjegeren Chud the Donkeyfucker blir tilfeldigvis Trumps etterfølger som president (2025-2029). Radioheads dobbelalbum OK Mr. Orwell (2021) vil inneholde flere tvetydige og intetsigende tekster som vil bli tolket som kritikk av Trump-regimet. Førstesingelen «Vampires Falling over a Cliff (Get out of Jail Free)» får spesielt mye oppmerksomhet for refrenget «You could have stopped

CNN tar konsekvensene av den postfaktuelle samfunnsomveltningen og lanserer i 2022 søsterkanalen ANN (Alternate News Network), hvor både tilhengere og motstandere av presidenten kan abonnere på skreddersydde alternative nyheter via tv, sosiale medier og virtuell virkelighet. Entusiaster kan betale ekstra for å få implantert kunstige minner (innholdspakken World War X: America Victorious blir en av bestselgerne). I Oliver Stones 4 timer lange biografiske film Donald (2023) vil Trump (spilt av Daniel Day-Lewis) bli framstilt som en shakespeareansk tragisk helt som bare ville gjøre sin fraværende far lykkelig. Jødiske Day-Lewis blir nominert til Oscar for «beste ikke-hvite skuespiller», men nektes dessverre innreise til landet. Bruce Springsteens Land of Broken Cars (2025) blir stående som Trump-æraens svanesang. Med låter som «I’m Fired», «Burning Barrels on the Cadillac Freeway» og «Independence Day Part II (American Skin and Bones)» leverer den aldrende superstjernen et siste musikalsk knyttneveslag mot den kontroversielle presidenten. Albumet blir spilt inn i Groruddalen, hvor Springsteen har levd fire år i eksil etter at Trump kriminaliserte gitaren til fordel for den «musikalsk overlegne» keytaren.


. l i r p oa

SE S A

R

TER

m i t l u ner

Ve

p å i V . r 17 e 0 v 2 ! r o e N t m r E a m o sn KOMM /s o r n . e o n osl L o e E w d i a V .l ntet www //

tp: t h , se o f n i er m g go n i k oo b r o F


12 – 13

Skjermdumper: Faktisk.no

Samfunn Kommentar

TEKST VILDE IMELAND

Før man kan «bekjempe» falske nyheter må man vite hva det er.

DA DONALD TRUMP 11. januar i år brølte fra en talerstol at CNN drev med «fake neuuuus», var det i forbindelse med at nyhetskanalen hadde rapportert at amerikansk etterretning visstnok satt på informasjon om at USAs kommende president hadde sterke bånd til Russland, og blant annet hadde deltatt i orgier på hotellrom i Moskva. Der «fake news» lenge hadde vært et uttrykk brukt av mainstream media for å karakterisere Alt-right-bevegelsens propaganda, ble det plutselig brukt mot mainstream media. Trumps retoriske grep viste seg å være effektivt. I løpet av dager – eller timer – hadde aviser og nyhetsbyråer fra ytterste høyre til ytterste venstre, men også frittstående kommentatorer, bestemødre, tanter, onkler og elevrådsledere lagt uttrykket inn i sitt basisvokabular. Alle har hørt uttrykket, alle bruker det, men ingen later til å være enige om hva det egentlig innebærer. Men knappe tre måneder etter at «fake news» ble allemannseie, er lanseringen av norske Faktisk.no – et «unikt, historisk og ikke-kommersielt samarbeid» på plass. Prosjektet er et samarbeid mellom tre av landets største og konkurrerende mediehus Dagbladet, VG og NRK, og har som mål å «faktasjekke det offentlige ordskiftet», avdekke falske nyheter som «sprer seg i det norske samfunnet», samt bidra til et «mer faktabasert og rausere ordskifte i Norge». Faktisk.no har ikke planer om å lansere selve tjenesten før til sommeren. Men på den nylig opprettede facebooksiden deres har tipsene om saker som bør underlegges etterrettelig gransking allerede begynt å tikke inn. Innleggene tyder på skyhøye forventninger til hva slags sannheter som skal avdekkes. Én bruker ønsker for eksempel at Faktisk.no ser nærmere på nyheter som knytter seg til stråling: «Kan dere sjekke fakta om de advarsler som nå er kommet ang. farer forbundet ved bruk av ny trådløs teknologi. […] Kan dette være den nye miljøsaken ingen ønsker snakke om? […] Sjekk gjerne den forskning som allerede foreligger, bl.a dette som finnes her;» …Mens en annen gjerne vil ha brakt på det rene at kjønn først og fremst handler om gener og biologi: «En falsk nyhet som har nådd vidt og bredt, er at

kjønn er hva du føler deg som. Denne forestillingen har tatt veien inn i skolen slik at det i dag er forbundet med store kvaler å holde seg til tradisjonell klassisk forståelse av kjønn knyttet til gener og biologi.[…] Kan dette dokumenteres? Er det grunnlag for å behandle denne tilstanden av kjønnsvillfarelse på noen prinsipielt annerledes måte enn spiseforstyrrelser, selvskading og andre vrangforestillinger?» Faktisk.no er et tappert forsøk på å få bukt med usannheter. Planen er ifølge nettsidene å merke nyheter som «faktisk helt sant», «faktisk delvis sant», «faktisk ikke sikkert», «faktisk delvis feil» og «faktisk helt feil». Selv om kategoriene i seg selv er nok til å skremme vettet av enhver person med studiepoeng i filosofiske grunnlagsproblemer, eller bare en innledende forelesning i ex.phil, bør vi – før vi prøver å finne ut hva «sannhet» er – bestemme oss for hva falske nyheter egentlig er. Ut ifra hvordan Faktisk.no planlegger å være tilstede i nyhetsfeeden din (se mobilene som flyter rundt på denne siden – illustrasjoner fra Faktisk.no), virker det ikke helt som om de har definert dette selv. Er falske nyheter generert bullshit uten snev av sannhet i seg, som Russlands offensiv mot norsk barnevern i 2014, der russisk TV anklaget norske myndigheter for å stjele russiske barn fordi nordmenn ikke klarer å produsere nok barn på egenhånd? Er det clickbait uten rot i virkeligheten, som bildet av en gråtende kvinne med teksten «Ansatt På McDonald’s Nodeland Stormer Ut Etter å Ha Vunnet»? Eller omfatter falske nyheter også tabloidisering, retoriske (over)grep, kverulantisme og politiske slagsider som at man dekker venstresiden mer positivt enn høyresiden? Eller er det alt dette på samme tid? Fake news handlet lenge om falsk informasjon fabrikkert med overlegg for å spre villedende informasjon og propaganda, enten gjennom sosiale medier eller gjennom såkalt spoofing, som går ut på at man lager websider som gir seg ut for å være kjente medier, som VG.no eller Aftenposten.no. Denne definisjonen tar utgangspunkt i at intensjonen bak «nyheten» er å lure leseren. Den andre definisjonen – den som nå har festet seg i dagligtalen, og som tilsynelatende karakteriserer alt

fra «hoax» og bullshit, til feilsiteringer eller utelatte nyanseringer er mer forvirrende og problematisk enn den er oppklarende. Det store problemet, eller den store genialiteten, ved Faktisk.no er at prosjektet tar utgangspunkt i den siste og veldig uklare definisjonen, som er tømt for mening. Når det i tillegg introduseres fem underkategorier, «faktisk helt sant», «faktisk delvis sant», «faktisk ikke sikkert», «faktisk delvis feil» og «faktisk helt feil», ligger det an til kaos. Hvis falske nyheter er fabrikkert bullshit er det nemlig, som flere allerede har påpekt, et nokså lite problem i norsk kontekst. I Norge leser folk flest de samme mediene, forholder seg til de samme debattene, og har stort sett oversikt over hvorvidt det finnes en McDonald’s med en «Ansatt Vinner» som har «Stormet Ut» i ens egen hjemkommune. Hvis falske nyheter bare er et nytt begrep for å beskrive pinlige faktafeil, som Svein Egil Omdals latterlig grandiose og feilslåtte bildegranskingsprosjekt av Sylvi Listhaugs korsbruk, vil Faktisk.no kunne gjøre mye av det samme som andre medier og kommentatorer allerede gjør når de går hverandre etter i sømmene. Handler falske nyheter om påstander som baserer seg på statistikk, enten det er vold og gjengkriminalitet i Groruddalen, hvor lenge det er til klimaendringene tar livet av oss, eller hvor mange av de personene som vil bytte kjønn som faktisk lider av personlighetsforstyrrelse, vil Faktisk.no bevege seg inn på feltet der forskere allerede vier livet sitt til denne typen problemstillinger – og kommer til ulike svar avhengig hva slags data, vitenskapelige metoder og definisjoner de legger til grunn. Ved å rendyrke faktasjekken som en egen gren innenfor journalistikk vil Faktisk.no gjøre seg selv til en autoritet på sannhet i norsk presse. Overfor hvem skal de øke troverdigheten? Lite tyder på at den avislesende og nyhetskonsumerende middelklassen er i ferd med å miste tillit til pressen. Vanskeligere er det nok med de som har «stråling» og «kjønnsforvirring» som viktigste kampsaker.


ASLE TOJE Utenrikspolitisk forsker og kommentator

DOCUMENT.NO (ØNSKER Å BLI OMTALT SOM «REDAKSJONEN»)

SE OG HØR v/ Jonas Jørstad og Ulf Andre Andersen

Det skrives mye om det nye faktabyrået. Jeg tror de ikke vil ha så mye å gjøre – siden det i min erfaring ikke er mye falske nyheter i norske medier. Et moment som kunne betones i denne debatten er at hva vi trenger er en organisasjon som vurderer medias skjevhet. Norske mediers problemer med troverdighet stammer ikke fra falske nyheter men fra partisk nyhetsdekning. Jeg sikter her til over- og underrapportering av visse sider av saken; partisk valg av kilder; partisk utvalg og plassering av saker; bruk av merkelapper som styrker eller svekker kilders troverdighet og partisk fortolkning av hendelser.

Redaksjonens forventninger er ikke veldig høye. Initiativet risikerer å bli en del av et problem snarere enn en løsning på noe problem. Det er vanskelig å se at fake news, slik begrepet vanligvis er blitt benyttet om bevisst villedende opplysninger, er noe stort problem for den norske offentligheten. Også Petter Bae Brandtzæg (forsker ved SINTEF, journ.anm) sier omtrent det, hvis vi har forstått ham rett. Og det er jo betegnende at det ikke gis illustrerende eksempler. Det er snarere gruppetenkning, felles vinkling og den resulterende kombinasjonen av fremhevelser og utelatelser som villeder, altså noe mye mer subtilt enn rene og skjære usannheter.

Falske nyheter har alltid eksistert, men først i nyere tid har det utviklet seg med skremmende hastighet. I dag finner vi det overalt, og gjennom sosiale medier spres det daglig også her hjemme. En av våre største utfordringer er dermed at hver enkelt bidrar til spredningen når vi ukritisk deler nyheter via for eksempel Facebook. Faktisk.no fremstår derfor som et sunt, felles motangrep som vi vil følge med stor interesse. Håpet er at de store mediene får merke effekten så tidlig som mulig, slik at prosjektet raskt blir en permanent mur mot falske nyheter.

I min erfaring er journalister ofte nesten rørende ubevisste slike vinklingsgrep. Et slikt utvidet fokus for Faktisk.no ville kunne ha tillitsskapende effekter både for norske medier og deres brukere. Ellers er jeg redd det blir en parentes.

Document.no er en norsk nettavis som hovedsakelig dekker norsk og europeisk politikk med fokus på utfordringer knyttet til innvandring og islam.

Asle Toje er forskningsdirektør ved Nobelinstituttet.

Se og Hør på nett og papir har som oppgave å underholde, sjokkere og opplyse leserne. De siste årene har vi ved mange anledninger satt dagsorden med store og viktige nyheter, blant annet om det norske kongehuset. I Se og Hør har vi også tidligere opplevd at våre arbeidsmetoder og faktagrunnlag er blitt satt under kritisk lys, og dette har gjort oss ekstra skjerpet. Vi har ingen innvendinger mot at Faktisk faktakontrollerer våre saker, og vi er overbevist om at det utelukkende vil styrke journalistikken, også innenfor underholdningsfeltet. Hilsen Ulf og Jonas Se og Hør var på 90-tallet Nordens største ukeblad.

Faktisk.no: Faktasjekknettstedet Faktisk.no er et samarbeid mellom Dagbladet, VG og NRK, og starter opp i løpet av våren.

INGEBORG SENNESET Journalist i Aftenposten

MATHIAS FISCHER, kommentator Bergens Tidende

HANS GAARDER Redaktør for Nyhetsspeilet

Fake news er, selv om begrepet eksploderte etter Donald Trumps inntreden i den politiske offentligheten, ikke noe nytt. I likhet med såkalte alternative fakta er det noe etablert vitenskap har slitt med lenge.

Jeg har en merkelig erfaring med fake news. Det var en eller annen kødd av en 13-åring som startet en blogg hvor han skrev bullshitnyheter for et år eller to siden. Blant annet med nyheten «Sperm i kebaben!». Han signerte «nyhetene» med Mathias Fischer. De gikk temmelig viralt, så det ble dårlig stemning.

For min del har jeg fokusert en del på temaer som er TABU for media. Info som media ikke tør å ta i har jeg publisert mye stoff om. Jeg anser TERROR for å være medias FAKENEWS-akilleshæl. Hva er det som FAKTISK har skjedd og hvem er det som FAKTISK har stått bak diverse terror…?

Konsekvensene av det som ikke bare er lemfeldig omgang med opplysninger, men villet og eventuelt ondsinnet omskriving av sannheten, kan få tragiske konsekvenser – med vaksineskepsisbevegelsen som den kanskje tydeligste – hvor et stort antall barn lider eller dør fullstendig unødvendig, fordi foreldre ikke stoler på fakta. Fakta kan være vanskelige eller ubehagelige. Derfor lønner det seg gjerne, for dem som er mest opptatte av å tjene penger, gunst eller velgere, å la være å forholde seg til dem – og lage sine egne. Og derfor er fake news et maktmiddel, og bør behandles deretter. Om det skal være Faktisks oppgave, gjenstår å se. De bør få sjansen til å vise hva de er gode for og om de tilfører samfunnet noe godt før de sables ned. Samtidig er faktasjekk noe som ligger, eller i alle fall skal ligge, i kjernen av all journalistikk. Det er det vi driver med hver dag. Det finnes objektive sannheter, og de er nødvendige for et konstruktivt, offentlig ordskifte. Debattene blir raskt verdiløse om den ene snakker om pærer og den andre epler. Aftenposten er, ifølge Wikipedia som lenker videre til en Aftenposten-sak, Norges største avis.

Utover det tror jeg at ja, «fake news» i uttrykkets ordentlige betydning, altså ikke den trumpske idiotdefinisjonen, er et reelt problem som kan bli større. Folk er villig til å tro på alt. De verste og farligste tilfellene er noen av dem vi har sett i USA det siste året. Jeg frykter ikke at vi vil se pizzagate-tilstander i Norge. Uansett, Faktisk.no er i utgangspunktet positivt. Men jeg er usikker på hvor stor effekt det vil ha. Den viktigste forskjellen man kan gjøre, tror jeg er å irettesette politikere og andre når de sier ting som er feil. Det tvinger dem til å endre retorikken. Det er verre å få folk til å slutte å tro på ting de har lest. Bergens Tidende (BT) er en dagsavis som blir utgitt i Bergen i Hordaland. Mathias Fischer var sist i vinden etter en PFU-fellelse grunnet hans rolle i BT og hans (avsluttede) verv i Venstre.

En av målsettingene med Faktisk.no er mer faktasjekk og bedre kildekritikk. Så fint, men hvorfor har ikke hovedmedia klart å praktisere dette i sin nåværende infrastruktur? Medias hovedleverandører av Fake News er nyhetsbyråene Reuters og Associated Press. For å praktisere kildekritikk er det nødvendig å kutte ut ukritisk bruk av disse. Men vil det skje? Det heter seg at Faktisk.no skal faktasjekke det offentlige ordskiftet. Javel – hvis vi har en offentlig debatt i dagens Norge, hvor foregår den? Avisenes kommentarfelter var lenge hypersensurerte, hvoretter de ble stengt ned. De fleste debatter og utveksling av innsikter foregår nå under radaren på Facebook. Jeg klarer ikke å tolke Faktisk. no som noe annet enn et nytt forsøk på å bedrive tankepolitivirksomhet. Tankepolitiblekkspruten Fritt Ords deltagelse som sponsor indikerer også dette. Nyhetsspeilet er «et alternativt nyhetsmedium som dekker saker som ikke får gjennomslag i andre norske medier. Dette er delt inn i de tre paradigmene bevissthet, «New World Order» og utenomjordiske intelligente vesener».


14 15 16 17 18

Film Intervju

TEKST PELLE BAMLE FOTO CHRISTIAN TUNGE

«Hele vårt prosjekt Amir Asgharnejad og Kristoffer Borgli handler om medie- er profesjonelle trollere. Men ikke si manipulasjon» det til kulturjournalistene.


A N DE R S B A A S M O CH RI S T I A N S E N

DRIB Regissør Kristoffer Borglis eget energidrikkmerke og første spillefilm, som tar for seg komiker Amir Asgharnejads møte med reklamebransjen i Los Angeles. Blir omtalt som både dokumentar, mockumentar og fiksjonsfilm på grunn av sin uortodokse form og uklare skiller mellom hva som er fiksjon og hva som er virkelighet. DRIB har norsk premiere 12. mai.

PÅ ET STED i Oslo der man kan smøre seg sine egne brødskiver (mot betaling), står regissør Kristoffer Borgli og komiker Amir Asgharnejad og gjør nettopp det. De har akkurat kommet hjem fra Austin der filmen deres, DRIB, hadde verdenspremiere på South By South West. Det kan virke som de positive anmeldelsene fra utenlandsk media har gått til hodet på guttene, i hvert fall på Amir, som står og skjærer brødskiver antrukket i en mørk kimono. Rundt halsen har han en sånn greie man har foran øynene når man skal sove på fly. Under kimonoen skimtes en bikini. Han unnskylder seg med at han nettopp har stått opp og ikke rakk å kle på seg, altså at antrekket skal forestille en slags pysj. Jeg tror han prøver å lure meg. Amir elsker nemlig å lure folk. På avgangsutstillingen sin på Kunstakademiet i 2009 lagde han GHB og delte det ut til gjestene, som segnet om en etter en. Det var hvertfall det som stod i overskriftene dagen etter. I virkeligheten var ofrene venner som spilte med. I 2012 lurte han «alle» til å tro at han ble trakassert av aserbajdsjanske myndigheter på flyplassen i Baku, etter å ha dekket Grand Prix-finalen som stuntreporter for NRK. Norge vurderte å boikotte hele finalen som følge av episoden, og saken ble tatt helt til Europarådet. NRK-stuntet var et samarbeid med Kristoffer Borgli, som på samme tid var aktuell med mockumentary-kortfilmen Whateverest, som handlet om en fyr som levde et isolert liv bestående av å lage sitt eget dop og danse rundt til Todd Terjes «Inspector Norse». The Guardian gikk rett i fella og omtalte den forvokste Todd Terje-musikkvideoen som om den handlet om en faktisk person.

En film av

JO R U N N M Y K L E B U S T S Y V E R S E N P Å K I N O FR A 7. AP R I L

www.semerfilm.no/hoggeren

#hoggeren


Film Intervju

«Det som heter trolling nå het kødding før. Folk har glemt det»

I 2014 dukket det opp et klipp på internett av Amir som ypper til bråk med en dørvakt og blir slått ned. Klippet fikk over én million views på under et døgn på nettstedet Worldstar Hip Hop. Det dukket opp flere klipp, og Amir avslørte i intervjuer, blant annet med BBC, at han prøvde å få bank, fordi han ville bli kjent. Sannheten var at de som slo ned Amir var skuespillere, og klippene en del av Borglis «Internet Famous»-prosjekt, som gikk ut på å prøve å gjøre Amir til et internett-fenomen med vold som virkemiddel. Her begynner historien om DRIB. Filmen handler om Amirs opplevelser i kjølvannet av viral-viraken, om hvordan han fikk tilbud om å være med i en reklamekampanje for et kjent energidrikkmerke, og tilbragte noen absurde dager i Los Angeles på deres regning. For å unngå juridiske komplikasjoner med det ekte energidrikkmerket, har Borgli laget sitt eget energidrikkmerke, «DRIB». «The film is stuck in legal hell» ifølge Dazed and Confused, «Energy drink company (…) prepared to sue the project into oblivion» ifølge IndieWire, «Kan bli saksøkt for millioner» ifølge Dagbladet og «må unngå søksmål i mangemillionersklassen» ifølge Dagsavisen. Er noe av dette sant? Filmens premiss er «på én måte en sann historie,» ifølge Morgenbladets reportasje fra innspillingen, skrevet av en kompis av filmskaperen. Spiller det noen rolle? Amir spiller uansett rollen som seg selv. Eller kanskje rettere (men ikke lettere) sagt: Amir spiller rollen som seg selv i rollen som seg selv i rollen som en fyr som vil bli banket opp for å bli internettkjendis.

av det som skjer rundt filmen, og hvordan den blir markedsført og tar på seg nye karakterer per filmprosjekt. Det samme med Orson Welles, som også var en troller. A: – Det som heter trolling nå het kødding før. Folk har glemt det. Kunst vil jo ofte få betrakteren til å lure ihvertfall. Om du skal lure betrakteren eller om betrakteren skal lure, jeg tror det er et ganske godt begrep for kunst hvertfall.

Hva gir det dere å trolle seeren? Borgli: – Det er ikke snakk om å ville trolle seeren, men med en sørgelig dramafilm fra arbeiderklassen eller et eller annet, får det deg til å føle at du opplever det hovedkarakteren opplever, du blir satt inn i et spesifikt miljø og en spesifikk kultur og en spesifikk skjebne du får oppleve, mens hele vårt prosjekt handler om mediemanipulasjon. Og i stedet for å bare snakke om det hadde vi lyst til å dramatisere det. Gi seeren en opplevelse av å bli kastet rundt og forvirret. Hvis jeg bare skulle snakket om det akademisk hadde jeg skrevet en tekst, men jeg har lyst til å lage film om det, og da er det viktig å ikke bare stå og teoretisere, men la hele prosjektet fungere med de virkemidlene.

Kan du forklare filmen med én setning? B: – En satire på den moderne medieverden, kanskje? Litt mer spesifikt – en norsk performancekunstner klarer å lure til seg berømmelse, som ender med å ikke gå så bra. A: – Filmen har sikkert den effekten for min egen fremtidsberømmelse også. Det kommer jo ikke til å gå så veldig bra for meg. Jeg tror faktisk at i Norge kommer jeg til å fremstå enda mer «ikke-karismatisk».

Er du norsk films Audun Mortensen? B: – Hahaha. Amir: – Oooooohhh shit, stopp tapen! B: – Neste spørsmål, hehehe. Kommer du til å ende opp som spinndoktor for et politisk parti? A: – Jeg kunne tenke meg å jobbe som spinninginstruktør i fremtiden. B: – For Erna Solberg. A: – Hun trenger en ny kropp! B: – Jeg har en stor interesse for markedsføring som jeg ikke klarer å bli kvitt. Har lest masse bøker og dypdykket inn i teorier rundt markedsføring, men jeg vet ikke om jeg har lyst til å jobbe med det. Det er ikke en ambisjon, heller en midlertidig lidenskap. Men du koser deg med medieoppslagene om dagen? Dagbladet som skriver at dere kan bli saksøkt for millioner og sånn? B: – Jaja, det er selvfølgelig gøy, og ikke helt tilfeldig heller. Jeg synes jo Lars von Trier er veldig flink på de tingene der: Skape historier som går utover filmen hvor han selv ofte gjerne er i senter

Risikerer man at det blir mye snakk om form og ikke innhold når man går for en sånn lanseringsstrategi? B: – Nei, det har jeg ikke tenkt på. Ofte er et filmprosjekt kun en film. Hvis jeg hadde hatt en helt annen historie, så hadde jeg nok ikke valgt å gjøre disse tingene. Men med tematikken i filmen så var det veldig naturlig å la det bli gjort i andre kanaler enn kun filmen i seg selv. Å benytte seg av alle taktikkene de snakker om i filmen. Det er et prosjekt som føles som det er litt større enn bare et filmprosjekt. Det er et prosjekt hvor jeg har hatt kunstnerisk interesse i alle de andre delene – markedsføring, manipulasjon, hvordan merkevarer blir skapt, hvordan man får forhold til en logo, alle de tingene har vært en del av den kunstneriske interessen. Og derfor også blitt en del av prosjektet. Kunne historien i filmen stått på egne ben, uten alle disse lagene som omgir den? B: – Ja, det kunne den, hvis man hadde hatt lyst. Det handler bare om at jeg hadde større interesser i de andre tingene, at jeg hadde lyst til å se hvordan det er å være på den andre siden av bordet, være sjefen av et merke.

Hva mener du med det? A: – Jeg har en følelse av at Norge er mer selvpiskende med filmer som kommer herfra enn begeistringen over filmer fra andre land. B: – Gode gamle janteloven! A: – Men det er jo en veldig amerikansk film. B: – Da vi bodde sammen i LA printa vi ut janteloven og hang den på veggen. Og hver morgen var det sånn FUCK YOU, JANTELOVEN! FUCK DEG! A: – Jeg pleide å piske meg selv med janteloven hver natt. Med arket, liksom? A: – Ja, små papirkutt her og der. Veldig vondt, men det hjelper. Reklamemannen i DRIB, som spilles av Bret Gelman, sier han egentlig ikke er reklamemann, men praktiserer akselerasjonisme, en teori som går ut på at kapitalisme ikke er et bærekraftig system, at den må kollapse på et tidspunkt, og at man ved å bidra til dette systemet fremskynder den uunngåelige kollapsen. Du er jo en del av reklamebransjen selv. Er du også akselerasjonist? B: – Hehe. Ehh, nei, ikke i den forstand at den egentlige planen med alt det her er å knuse kapitalismen. A: – Æ æ det, da. Så det var greit du fikk med meg på laget.


B: – Ja, Amir er akselerasjonist, han er veldig glad i å mate monsteret til det sprekker. I filmen møter man desillusjonerte karakterer som har solgt sjelen sin til reklamebransjen. Er dere redd for å ende opp sånn selv? B: – Ja. Av det jeg har sett fra reklamebransjen, eller andre bransjer der man har havnet i et kreativt felt, men endt opp der pengene finnes, er at det veldig mye rasjonalisering. Det er det kortfilmen Whateverest handler om. Hvordan rasjonaliserer du at du endte opp med å bli den personen du ikke ønsket å bli? Det ser jeg veldig mye av i reklamebransjen. Ikke alle, men mange er bevisste på at det ikke var der interessen begynte, men det var der de endte opp. Det reflekteres i filmen ved at alle driver å unnskylder seg på et eller annet vis, at de egentlig driver med ditt og datt. Alle har et eller annet sideprosjekt, eller en god grunn for å være i den bransjen. Det er jo egentlig skumlere med reklamefolk som ikke har det. B: – Ja, ikke sant. A: – Jeg har mest lyst til å ikke havne i den konflikten gangstere har i ghettoen i USA, der de ikke vil tyste. Så de blir en suckup og havner i fengsel fordi de ikke vil tyste. Han har ikke jeg lyst til å bli. Det kan jo hende jeg må overleve en dag, da må jeg sikkert selge meg selv til reklamebransjen i stedet for å havne i gjeldsfengselet. B: – Altså å miste kred, miste ansikt fordi du tyster, altså gå til reklamebransjen? A: – Ja, det er det jeg mener. Folk er veldig opptatt av kred og å selge seg selv, men til slutt handler jo alt om å overleve. Jeg har jo gjort alt for å prøve å bli kjent hele tiden. Men det går jo ikke! «Ja, jeg blir med på det! TV? Ja, okey! Naken? Jaja!» B: – Det finnes alle disse imperiene som bestemmer hva som skal «fly» og ikke. Hvis noe skal ha suksess og være en del av mainstreamen, er det nødt til å bli tammere eller forvandlet på et eller annet vis, for at det skal funke i forhold til det de tror er det mainstreamen tåler. Og det er jo problemet i DRIB, at noen ser noe kult og edgy som funker på nettet, så de huker tak i det, men så skal det vris og tilpasses innenfor selskapets rammer. Og folk ender med å tilpasse seg og bli med på den forvandlingen, så gode ideer ender opp med å bli forvandlet til et nytt produkt som er vanvittig mye tammere enn den opprinnelige greia. Heldigvis finnes det noen som står imot og klarer å ikke bli forlokket av løftet om «hvis du gjør som vi sier så får du suksess». B: – Amir holder på å bli det nye fjeset for en energidrikk, men klarer å gi litt faen i det, han ser at det ikke er det han egentlig vil. På samme måte som Sam Hyde og det showet han fikk på Adult Swim (World Peace, journ. anm. Se også NATT&DAG 1/2017). Han og hans crew har hatt vanvittig mye pågangsmot, stått for sin egen greie, hatt masse integritet, vært helt originale, og så får de plutselig en mulighet til å bli kjøpt opp og dyttet ut i mainstreamen, men er helt kompromissløse, så i stedet for å tilpasse seg og bli mer mainstream-vennlig, går han heller motsatt vei og bruker den nye famen til å gå enda hardere i motsatt retning. Det er ikke sikkert man er enig i alt det han står for, men han er et ytterpunkt som flytter senteret i en eller annen retning som er riktig. A: – Det er noe gøy med folk eller situasjoner eller konsepter i samfunnet som går inn for å bli mislikt. Det er gøy å bli forhatt. Jeg merker at jeg er mer interessert i det for tiden. Å bare være irriterende.

LES PRODUCTIONS DU TRÉSOR PRESENTERER

GASPARD ULLIEL

SOKO MÉLANIE THIERRY

LILY-ROSE DEPP

DANSERINNEN EN FILM AV

STÉPHANIE DI GIUSTO

MED

PRODUSERT AV

FRANÇOIS DAMIENS LOUIS-DO DE LENCQUESAING OG DENIS MENOCHET

ALAIN ATTAL MANUS ADAPTASJON OG DIALOG

STÉPHANIE DI GIUSTO OG SARAH THIBAU

WWW.ANOTHERWORLDENT.COM

PÅ KINO 12. MAI

NUIT DE CHINE - PHOTO © SHANNA BESSON


Film Intervju

Hva synes dere selv er morsomst i denne komedien, som det jo er? B: – Det er gøy å se på det strevet det er å få Amir til å fungere som skuespiller i reklamebransjen. Det oppstår mye komikk i krasjet mellom de forskjellige intensjonene som finnes i de forskjellige rommene. Ingen vet helt hvor kontrollen ligger og hvor mye man blir fucka med. A: – En av de tingene som er gøy og som jeg er glad for at ble med i filmen, er de øyeblikkene der jeg faktisk ler. Mye av de tingene vi synes var funny skjedde på ekte. Jeg lo mest når du oversetter speedbump til fartsdump og Gelmans karakter nekter å tro det er sant. A: – Det eneste inderlige øyeblikket meg og Bret Gelman hadde. Det er min største tristhet i livet, at jeg og han ikke kom overens. Sikkert mest fra min side, han bryr seg sikkert ikke. Hva skjedde? A: – Jeg var jo litt sånn «Wow, jeg sitter her med han fyren her», mens alle andre hadde et ganske chill forhold til hverandre. Det var første middagen og jeg ble så gira og skulle være funny. Starstruck? A: – Starstruck ja. Men jeg blir jo ikke starstruck, så det tar du ikke med i intervjuet. Men jeg fortalte en harmløs vits. Hun dama, Annie (Hamilton, journ. anm.), spurte meg hva jeg synes om karakteren hennes. Så sa jeg at jeg hadde lest manus og «dratt den» til karakteren hennes. Jeg sa det på kødd, hvem er det som sitter og leser manus og runker til en karakter? Men det gikk ikke hjem hos Bret, for han hadde sagt det til Kris etterpå. B: – Det var den ene vitsen, den andre var at vi spilte inn rett etter Paris-angrepene, og noe av det første du sa var at du egentlig skulle vært med på angrepene, men prioriterte filmen i stedet. Ingen latter i det hele tatt. A: – Det er en ganske bra vits! B: – Ja, bra den. A: – «That’s not funny, man». Jeg var den eneste han ikke ville kjøre hjem den kvelden. Han kjørte alle andre. Og jeg bodde rett ved siden av Kris! Var Amir i det hele tatt i LA i 2014? Og spiller det egentlig noen rolle? B: – Ellers hadde vi ikke laget filmen?

noe svar på. Vi sitter jo og diskuterer scener og Amir sier «det skjedde ikke» og jeg sier «nei, men nå er det en film», så det er helt klart en invitasjon til å sitte å vurdere hvor mye som er fakta og hvor mye som er fiksjon. Jeg tror nok det blir sånn at med alt fra Knausgård til A Million Little Pieces, ting som er sånn semiselvbiografisk er det alltid masse spørsmål om hva som er ekte og ikke ekte, spørsmål forfattere hater å få. Men dere vil jo få de spørsmålene. B: – Ikke sant. Filmskapere og forfattere irriterer seg over de spørsmålene, men jeg synes det er en veldig forståelig ting å spørre om fordi måten du fordøyer en historie på avhenger av det. Jeg inviterer til det spørsmålet, men jeg vil ikke svare på det. Hehe. A: – Alt er jo selvbiografisk av ting som blir skrevet. Er det ikke det? Du har jo til og med sett tidsmaskinfilmen min (Time Machine EM/VM, journ. anm.)? Skjedde det? At du laget en tidsmaskin? A: Nei, men det er jo ganske selvbiografisk. Jeg er en fyr forut for min tid, hater kona mi… Er du gift nå? A: – Ja, jeg er gift. Er du det? A: – Ja Nei? A: – Jo. Når ble du det? A: – To år siden. B: – Hæ, hva da? Visste ikke du heller? B: – Nei… A: – I’m poison! Hvor er gifteringen? A: – Jeg bruker ikke ring. Min far brukte ikke ring, jeg bruker ikke ring. Ikke bruk ring! DRIB har norsk premiere 12. mai.

Dere kunne jo bare sagt at det skjedde. A: – Da burde vi hatt god fantasi! B: – Altså, filmen inviterer jo til å stille spørsmål om hvor mye som er kreativ frihet og hva som er fakta. Og det gir ikke filmen

Journalisten som gjorde dette intervjuet kjenner både Amir Asgharnejad og Kristoffer Borgli fra før. Faktisk leier han for tiden leiligheten til sistnevnte på Rodeløkka.


2 4 . MAI — 07. J U N I 2 0 17

FE STS PI LLE N E I B E RG E N

D E N NATI O NALE S C E N E TI RS DAG 0 6 . O G O N S DAG 07. J U N I KL 1 9 : 3 0

D N FO R D E L GIR 15 % RABATT

SE MER W W W. FI B . N O

URPREMIERE

The Tiger Lillies /Edgar Allan Poe’s Haunted Palace En sultende poet. En ravn. Fryktelig mange døende jomfruer. Det lidenskapelige kultbandet The Tiger Lillies dykker ned i den amerikanske forfatterens uutgrunnelige, styggvakre verden.

Festspillene i Bergen byr på nærmere 300 arrangementer innen musikk, teater, dans og nysirkus. Hele programmet finner du på www.fib.no.

UNDER 30 ÅR? KUN KR 150


20 21 22 23 24

Film Kommentar


TEKST JO FORBORD STAVDAL

Voksenmedias Google-journalistikk har ikke gitt noen gode svar på hvem Steve Bannon egentlig er. Vi har sett filmene hans for å finne ut mer.

SIDEN TIDLIGERE produsent, manusforfatter, regissør og Breitbart-redaktør Stephen Bannon tok over styringen av Donald Trumps valgkamp, og deretter ble utnevnt til sjefsstrateg, har befolkningen summet fascinert. Ikke siden Che Guevara har man på denne måten hatt en militant politisk ideolog i sentrum av verdensbegivenhetene. Det etablerte seg raskt et marked for Bannon-nyheter, og det tok ikke lang tid før de mest sitatvennlige anekdotene og uttalelsene fløt til toppen av grumset og dannet en kanon. Den unisone dekningen av Bannon preges av et begrenset knippe sitater, anekdoter og karakteristikker som blir kombinert på ulike måter og tillagt varierende grad av troverdighet. Man nevner gjerne at «Breitbarts grunnlegger, Andrew Breitbart, har kalt ham Tea Party-bevegelsens Leni Riefenstahl» (VG, Aftenposten, NRK, Klassekampen og Dagbladets profilsaker). Deretter følger man opp med at Bannon skal ha uttalt at «Lenin ønsket å tilintetgjøre staten, og det er også mitt mål. Jeg vil rive ned alt og ødelegge hele det etablerte samfunnet» (Dagbladet, Aftenposten, NRK og Nettavisen). Å koble ham til to av de tre store politiske ideologiene i det tjuende århundret har vist seg å være en klikkvennlig strategi, og følger man opp med at Bannon har jobbet for Goldman Sachs, har man dekket også den tredje. I neste omgang kan man ramse opp diverse homofobe, rasistiske og kvinnefiendtlige uttalelser fra Bannons tid som redaktør for Breitbart («Do you want your child to contract feminism or cancer?» og så videre) før man følger opp med kodeordene alt-right, white supremacist og name-dropper Richard Spencer. Har man sans for det melodramatiske kan man sitere Bannon i samtale med en journalist fra the Hollywood Reporter: «Mørke er en god ting. Dick Cheney. Darth Vader. Satan. Det er det som er makt» (NRK, Dagbladet, VG, Aftenposten og Nettavisen). Etter å ha blitt fortalt av Bannon at de er «the opposition party» og at de «should be embarrassed and humiliated and keep its mouth shut and just listen for a while», har riktignok «the failing» New York Times utmerket som seg som en leverandør av mer nyanserte portretter. Ifølge

avisen er ikke bare Bannon en representant for ren ondskap, men også er en paradoksal mann som opp gjennom tiden har hatt en rekke jødiske, svarte og kvinnelige venner. Å profilere Bannon i en artikkel er som regel like journalistisk avansert som å kombinere en pose smågodt: Rune Slagstads Bannon-profil i Klassekampens artikkel om Carl Schmidt var en oppramsing av selektivt utvalgte sitater i nettartikler fra Bloomberg, Slate og Variety. Aftenpostens profil av Bannon i forbindelse med hans innsettelse som sjefsstrateg, bar preg av å være en lett omarbeidet transkripsjon av Stephen Colberts monolog fra noen kvelder tidligere. For eksempel var oppramsingen av Breitbart-overskrifter identisk både i utvalg og rekkefølge. I VGs artikkel om «mørkets fyrste» forelå det knapt informasjon som ikke allerede hadde blitt nevnt i Aftenposten og Klassekampen. Dette kommer sannsynligvis ikke av at VG har plagiert sine to konkurrenter, men av at alle tre har brukt de samme kildene (dvs. de tjue første googletreffene på søket «Stephen Bannon»). Og bortsett fra noen «og,» «men,» og «det har blitt sagt at,» går det journalistiske arbeidet først og fremst ut på å stokke om på rekkefølgen av leservennlige sitater og anekdoter. Den største kvalitative forskjellen mellom norske Bannon-artikler er hvem som leverer mest velformulert fylltekst. Problemet er at smågodtposen ikke blir noe bedre dersom man plukker fløtekaramellen før krokodillene: I siste omgang er det uansett kvernet grisehud med kjemisk smakstilsetning man suger på. Og på samme måte som det er få som har spist seg sunne på Candy King, fører den åndelige føden om Stephen Bannon sjeldent til annet enn mild kvalme. Å google «Steve Bannon» gir deg til syvende og sist ikke så mye innsikt. Bannon gikk på Harvard og jobbet for Goldman Sachs, men kommer fra en arbeiderklassefamilie i Virginia. Han har altså bakgrunn fra begge de stridende sidene i amerikansk samfunn: Den liberale eliten og den maktesløse hvite mannen. Hva så? For å finne ut hvem Steve Bannon egentlig er, må vi kanskje se til hans karriere som regissør, manusforfatter og produsent.


Film Kommentar

20 21 22 23 24

Skjermdump: Titus

Titus (1999) Produsert av Bannon. Han skrev også et eget, uprodusert manus med samme navn. Rotten Tomatoes: 66%

Skjermdump: Titus

Titus Andronicus er Shakespeares første tragedie. Grunnstrukturen er som i en moderne rape/revenge sjangerfilm: Etter å ha kommet tilbake fra kriger i nord blir generalen Titus (Anthony Hopkins) utnevnt til keiser i Roma. Men som resultat av noen plottnødvendige komplikasjoner blir Titus’ sønner drept og hans datter voldtatt og lemlestet. Selv blir han lurt til å kutte av sin egen venstrearm. Som man kan forvente fører dette til en betydelig grad av hevnlyst. Titus går møysommelig til verks og avliver keiseren, hans kone, hans sønner, kompanjonger og hoff på måter som skal påføre maksimal mengde smerte, frykt i dødsøyeblikket og publikumsvennlig blodutgytelse. Titus’ personlige vendetta ledsages i tillegg av selve Romerrikets undergang i det de indre intrigene eskalerer. I Shakespeares tekst rammes det hele inn i et glorete språk som virker malplassert, tematikken tatt i betraktning. Når Onkel Andronicus finner sin niese med avkuttet tunge og beskriver det fysiske lidelsene med et «shall I compare thee to a summers day»-esque språk får man følelsen av at Shakespeare ikke tar det som skjer helt alvorlig. Og det er tydelig at regissør Julie Taymor har tatt Shakespeares cue: Hun begynner (og fortsetter) filmen som en pastisj av forskjellige epoker og symboler. Det Romerriket vi blir presentert er en blanding av fascistisk Italia, rockestil fra slutten av nittitallet (tenk røde skinnjakker), Warhammer, jazzsaksofon og koreografert koreansk samuraifilm i skogssetting. I det hele tatt gir det hele et dissonant preg, som et barnerom der leker med helt ulike estetiske hypoteser blandes sammen i et stort kaos: Playmo, legomenn, duplotraktorer, Baby Born og hjemmebrente cd-er påklistret ortografisk inkorrekte titler i Wordart. Som den tyske, og i norsk pop-sammenheng utrolig navngitte, Shakespeare-viteren Markus Marti formulerer det: «Bak et overfladisk lag av kulturelt gloss lurker en Mister Hyde [Justin Trudeau?] der våre sivilisatoriske oppnåelser og betydninger ligger på toppen av en veldig stygg materiell base [«lock her up, lock her up!» roper de] som vi prøver å gjemme, glemme og ignorere [en slags stille majoritet?]». Konsekvensen er, fortsetter Marti, at hvis ord blir gjort til kjøtt igjen så vil det vise seg at selve sivilisasjonen vår – loven, samfunnet og språket – er basert på en opprinnelig inhumanitet utgjort av voldtekt, hevn og kannibalisme. Den implisitte antagelsen, i stykket og i filmen, er at det er dit vi også til slutt er på vei: Til en Titusesque undergang.


Generation Zero (2010) Dokumentar. Produsert, skrevet og regissert av Bannon. Rotten tomatoes: 0% Generation Zero åpner som en relativt konvensjonell dokumentarisk analyse av finanskrisen, slik vi kjenner den fra filmer som Inside Job, bevegelser som Occupy Wall Street og aviser som Klassekampen. Vi blir opplyst om det som nå tilsynelatende er allment oppleste og vedtatte sannheter: Bankene tok en risiko den amerikanske middelklassen tok konsekvensene av, toppsjefene fikk bonuser og bankene fikk fersk kreditt fra den amerikanske sentralbanken. Både Demokrater og Republikanere hadde deregulert finanssektoren på en uansvarlig måte, det hele er både et symptom på, og en bidragsyter til, større økonomisk ulikhet i det amerikanske samfunnet og det melder seg gradvis snikende mistanke om at giftemålet mellom finans- og politikereliten ikke bare er proforma, men også innebærer nytelse for partene involvert. Etter dette konvensjonelle forspillet tar dokumentaren nye retninger. For det er ikke bankmenn med kløyvet fot og yacht som er å klandre. Utgangspunktet for problemet, blir vi opplyst om, ligger i arven fra det skjebnesvangre året 1969, i sammenfallet av to epokegjørende historiske hendelser: Månelandingen og Woodstock. Blandingen av fremtidsoptimisme servert på sølvfat og en kulturell bevegelse grunnet i selvsentrert hedonisme, førte til den hybris som fikk disse hippiene, som nå hadde erstattet blomsterkransen med dress, til å lage produkter med psykedeliske navn som Hedge Funds, Short Sales og Subprime. Kutt til giljotin som faller, det brede gliset til en hai i angrep, og en seksten år gammel høstmorgen på Manhattan. Dette er naturen og historiens gang: I likhet med åttetall, Colosseum og galger (disse fyker raskt og revolveraktig over skjermen til lyden av undergangsmusikk) er verdenshistorien syklisk, og de beste hoder har beregnet at disse syklusene, fra undergang til gjenoppstandelse, er på omtrent åtti år. Filmens hypotese er at vi nå har kommet til siste stadium i syklusen: Krisen. Filmen ønsker ikke å spå, og sier ikke konkret hva denne krisen vil utgjøre (den forrige begynte med børskrakket i ’29 og kulminerte i andre verdenskrig), det blir bare hintet til ved hjelp av Bannons collagekunst: Orkaner, bygninger som eksploderer og et snøskred. Årsakene til krisen har å gjøre med Kina, trillioner i gjeld og sviktende tillit til de statsbærende institusjonene (oversiktsbilde av Capitol Hill, maktmenn som smiler og klapper hverandre på skuldrene i slo-mo). Men håpet er ikke ute: I likhet med i Titus er det den nye generasjonen som skal ta oss med inn i en ny soloppgang. Historikerne bak teorien, Strauss og Howe, som også er intervjuet i filmen, kom i boka The Fourth Turning opp med et navn til denne generasjonen, som de kaller en heltegenerasjon: Millenials. I lys av det vi vet blir det stadig tydeligere at Trump ikke er en tilfeldighet eller et lykketreff for Bannon, men derimot noe han lenge har arbeidet aktivt for (i sin forbindelse til Breitbart, Citizen United, Tea Party-bevegelsen). Ifølge filmens teori er Bannon (som Abraham Lincoln før ham) av «profettypen»: Jordmoren som hjelper til med å løfte den nye tiden ut av den gamle.

Skjermdump: Generation Zero

Skjermdump: Generation Zero

Skjermdump: Generation Zero


Film Kommentar

20 21 22 23 24

Seinfeld (1989 – 1998) Delprodusert av Bannon Rotten tomatoes: 84%

Skjermdump: Seinfeld

UTVALGT FILMOGRAFI, STEVE BANNON: The Indian Runner Produsert av Bannon Rotten tomatoes: 74% Regissert og skrevet av Sean Penn. Basert på Bruce Springsteens «Highway Patrolman». The Indian Runner handler om en forbrytelse, en flukt og en sherrifs vanskelige valg mellom lov og familie. På tross av å være rammet inn i et knallhardt og atomisert midtvesten står brorskjærligheten over loven. The Torchbearer Dokumentar. Regissert og skrevet av Bannon Rotten tomatoes: 25% «The Duck Commander Phil Robertson shows us the evil and destruction that thrives when humankind denies God and decides to follow its own secular desires».Turen går til Akropolis, Det sixtinske kapell og Auschwitz. Målet er beskytte menneskeheten mot nazisme, IS og giljotiner. Clinton Cash Dokumentar. Skrevet av Bannon Rotten tomatoes: N/A En filmadapsjon av begrepet «nasty woman». Den sentrale tesen er at donasjoner til The Clinton Foundation ble gjort på grunn av innflytelsen Hillary kunne utøve som utenriksminister. Klassisk bannonesque filmspråk hamrer budskapet inn med slegge. The Undefeated Dokumentar. Skrevet, produsert og regissert av Bannon Rotten Tomatoes: 0% Lenge før Trump var det visstnok Sarah Palin som fikk æren av å bli hvisket i øret av Bannon. Nå er det vi som får æren av å bli ropt i øret av Palin. Om du fremdeles ikke har fått nok finnes også In The Face of Evil, Battle for America, Space Warriors, og Sweetwater som har en samlet tomatometerscore på 88% av 400% mulige.

Som et produkt av et nittitall som verken hadde historie, moral eller ekstravaganse består humoren i Seinfeld i siste omgang i karakterenes kyniske likegyldighet til det som foregår rundt og med dem. Blandingen av uambisiøse sosiale liv og location, location, location gir dem en slags generisk hipphet. Når man ser på Jerry og co nå, kan man få følelsen av at de er medlemmer av en slags utryddet art: En gammeldags vestlig middelklasse der den arrogante likegyldigheten er lett og morsom, fremfor mulighetsbetingelsen for en kommende politisk dystopi. I starten av sin produsentkarriere kjøpte Bannon seg inn i produksjonen av Seinfeld, som på dette tidspunktet var i sin spede begynnelse. Royaltyinntektene fra denne investeringen er sannsynligvis det som tillot ham å fortsette som Hollywoodprodusent, dokumentarfilmskaper og deretter redaktør for Breitbart. At Bannon først la pengene sine i Seinfeld, og deretter i Trump, virker kanskje mindre paradoksalt når man tar inn over seg at NBC gjorde akkurat det samme. Ti år etter Seinfeld var det en annen serie som kom til å gå på samme kanal på samme tidspunkt og med en tilsvarende popularitet i den samme demografien: The Apprentice. Seinfeld, Trump og Bannon trives altså under det samme atmosfæriske trykket. Som underholdningsprodusenter har de profitert på produkter som responderer effektivt på tidsånden, og på evnen til å regissere seervennlige farser. For til tider kan Det hvite hus’ hør og bør se ut som episoder av Seinfeld: Conway, Priebus og Spicer ser ut til å delta i en «contest» som allerede har vart alt for lenge, men der ingen har tenkt å gi seg med det første. Donald Trump har i likhet med George Costanza fått støtte fra David Duke. Og både Seinfeld og den nåværende amerikanske føderale administrasjonen er påfallende nesten helt fri for afroamerikanere, selv om Trump, som Costanza, gjør en hederlig innsats for å få svarte venner. Da Jerry Seinfeld fikk audiens med Barack Obama i Comedians in Cars Getting Coffee skrev han flere av presidentens vitser. På samme måte må man anta at mange av ordene som kommer ut av Trumps munn er skrevet av Bannon. «Trump is just a blunt instrument for us,» lyder en av Bannons massereproduserte soundbites «I don’t know whether he really gets it or not.» Den mest påfallende likheten finner vi hos hovedpersonene. Når mer eller mindre katastrofale ting hender i livene til de andre karakterene dukker det opp et karakteristisk smil hos Jerry. Og hvis man ser nøye etter er det det samme smilet som Bannon så vidt klarer å holde i sjakk der han står i Det ovale kontor og ser Trump signere sine executive actions. På samme måte som både Bannon og Seinfeld har gjort ondskapen til en vesentlig del av egen selviscenesettelse, er det skadefryden over å se verden falle sammen rundt seg som i siste omgang forener og motiverer dem. Verken Seinfeld eller Bannon har noe prosjekt som går utover en pur negasjon som i det første tilfellet blir gjort salgbart som humor, og i det siste tilfellet blir gjort valgbart som politikk. Så, er det sannsynlig? At når den jødiske, urbane ironikeren ser seg inn i et mørkt speil, ser han dommedagsprofeten fra arbeiderklassen tre frem som posene man får under øynene etter å ha jobbet hundre timer i uka på Goldman Sachs? At de er to sider av den samme myntsamlingen som per i dag er på over tre milliarder dollar (dvs. en tredels mur mellom Mexico og USA, fra Tijuana til El Paso)? Var det ikke David Foster Wallace (fred være med ham) som sa at ironien til slutt blir blir virkelighet?


26 27 28 29 30

Samfunn Kommentar

Vi har vært på optimismekurs for arbeidsledige. TEKST STINE ENGEN ILLUSTRASJON MARI KVALE

– MENN GÅR TIL arbeidsgiverne sine med høy selvtillit og krever høy lønn. De er optimister. Kvinnene er mer tilbakeholdne. Derfor får de også lavere lønn. Og der må de komme litt mer i gang! Ordene kommer fra Henrik Mathiasen, eller som han presenterer seg selv på hjemmesiden sin: Optimisten. Han er foredragsholder og forfatter av bøkene Det handler om dig selv og Optimisten – kampen mod sortsynet. Han tilbyr også kurs hvor man kan bli «sertifisert optimist». I dag er han invitert til å holde foredrag hos Akademikernes A-Kasse i København, en av de statsstøttede arbeidsløshetsforsikringene i Danmark. Invitasjonen til foredraget lover at de cirka seksti frammøtte arbeidsledige medlemmene kan se frem til å «gå rett hjem med verktøy til å trene din selvtillit, ditt selvverd og din optimisme». Foredraget har vart i underkant av en halvtime og det er langt fra første gang det blir sagt at menn klarer seg bedre på arbeidsmarkedet fordi de har riktig innstilling. Det begynner å bli vanskelig å sitte på første rad og late som om jeg ikke er littegrann provosert. Jeg fokuserer i stedet på det vokstunge håret til optimisten foran meg og hvordan det faller i oppdelte striper nedover pannen hans. Hvor mye voks kan det være i håret? Hittil har vi altså lært at det er kvinners egen skyld at de står dårligere på arbeidsmarkedet. Men hvis man skulle være i tvil: «Optimismen er ikke bare for menn. Kvinner kan også være med!» Og det burde de, for «arbeidsgivere ansetter folk som har selvtillit og selvverd. Arbeidsgivere vil ha optimister!» Nøkkelen til suksess er din personlige innstilling og heldigvis er optimisme et mentalt verktøy som kan læres. For vi skal ut av arbeidsløsheten og lære å bli en som blir ansatt. Det er derfor vi er her i dag. Vi skal endre innstilling så vi forstår at situasjonen er vårt eget ansvar, og sånn kommer alt godt til å skje oss.

DA DEN AMERIKANSKE forfatteren og politiske aktivisten Barbara Ehrenreich ble diagnostisert med brystkreft, fikk hun igjen og igjen den samme beskjeden: Stay positive! Men istedenfor å føle seg bedre, gjorde den unyanserte positiviteten henne sint for å ha blitt syk. Ehrenreich insisterte på å også beholde de dårlige følelsene knyttet til kreften, men det ble ikke tatt godt imot av leger og andre kreftpasienter, som mente at hun hadde bad attitude. Noen av de andre kreftpasientene insinuerte at det kanskje var hennes egen skyld at hun ikke ble frisk, fordi den negative holdningen drev sykdommen framover. Eller muligens var det faktisk selve negativiteten som hadde forårsaket kreften i utgangspunktet. Det Ehrenreich observerte var ikke bare en kultur som brukte optimisme som et verktøy for å veie opp for de mørkeste følelsene i et sykdomsforløp, men også for å se kreften som noe desidert positivt. Sykkelrytteren Lance Armstrong skal for eksempel ha sagt at «cancer was the best thing that ever happened to me». En annen kreftoverlever skriver i sin bok The Gift of Cancer: A Call to Awakening, at «cancer is your ticket to your real life. Cancer is your passport to the life you were truly meant to live». Og hvis ikke det var nok til å overbevise deg: «Cancer will lead you to God. Let me say that again. Cancer is your connection to the Divine.» I 2009 utga Ehrenreich boken Smile or Die: How Positive Thinking Fooled America and the World, hvor hun knytter positivitetskulturen sammen med en amerikansk ideologisk overbevisning, som «encourages us to deny reality, submit cheerfully to misfortune and blame only ourselves for our fate». Ironisk nok hadde boken hennes ikke det pessimistiske navnet Smile or Die da den ble utgitt i USA, men bar i stedet en mer nøytral tittel: Bright-sided. Denne optimismeideologien uttrykker seg ikke bare i forbindelse med kreft og sykdom – Ehrenreich observerte den samme kulturen i relasjon til arbeidsmarkedet.


Samfunn Kommentar

26 27 28 29 30

«Cancer was the best thing that ever happened to me»

Folk som hadde fått sparken etter finanskrisen og var på vei ut i fattigdom ble oppfordret til å se situasjonen som en ny mulighet. «Why has wealth eluded you so far? Practical problems like low wages, unemployment, and medical bills are mentioned only as potential «excuses». The real obstacle lies in your mind.» På arbeidskontoret er det ikke vanskelig å legge merke til at et lignende budskap er i aksjon. Teknikker for å tenke positivt skal gi oss arbeidsledige et positivt tankesett og dermed en jobb. – DET ER KVINNER som er gode til å henge seg opp i ting. Det er vitenskapelig bevist! Jeg ser tilbake på vokshåret, som ikke beveger seg en millimeter mens optimisten går fram og tilbake og snakker veldig høyt. Optimister trenger kanskje ikke mikrofoner, tenker jeg. Men åpenbart mye hårvoks. Hvordan kan en som er så optimistisk innstilt til alt annet i livet, ha så lite tiltro til sitt naturlige hår? Optimisten fortsetter. Det har seg sånn at ifølge statistikken er flere kvinner enn menn deprimerte, og dette betyr altså at det er kvinnene som ofte er pessimister. En kvinne bakerst i lokalet rekker opp hånden. Hun forteller at hun studerer psykologi og der lærer de at mye av vår evne til å tro vi kan klare alt, og på den måten være optimister, stammer fra barndommen vår. Tror foredragsholderen at alle har mulighet til å bestemme seg for å ha en sånn innstilling? Det hersker ingen tvil. – Selvfølgelig kan de det! Og det viktige er å nå til erkjennelsen av at du kan klare alt. – Det er det som er så bra med selvverd. Det er du som bestemmer det! Den tyske sosiologen Max Weber knyttet kapitalismens etiske kjerne til en protestantisk etikk som vektla hardt arbeid og framgang, særlig utpreget i de pietistiske grenene av protestantismen, som for eksempel kalvinismen. Kalvinismen hevder at mennesket som følge av syndefallet er syndens slaver og at Gud før fødselen har valgt hvem som skal frelses. Denne predestinasjonen gjorde livet hardt og ubarmhjertig, og stilte et enormt krav til den enkelte om å ha troen på at de ikke er utvalgt til fordømmelse, men frelse. Ehrenreich skriver at hvis en av de beste tingene man kan si om positiv tenkning, er at den formulerer et alternativ til kalvinistenes tro på en forutbestemt skjebne, er en av de verste tingene at den bevarer noen av dens giftigere trekk: En streng fordømmelse som minner om den gamle religionens forhold til synd, og kravet om konstant indre selvransakelse.

Kalvinismen fra 1500-tallet og optimismen som forkynnes foran meg, er begge utpreget kontrollerende. «Kalvinisten overvåker sine tanker og følelser for tegn på latskap, synd og nytelse, mens the positive thinker alltid er på utkikk etter «negative tanker» ladet med angst og tvil», skriver Ehrenreich. På denne måten krever de begge to urokkelig lojalitet til troen på muligheten til framgang og suksess, som protestantismen videreførte til den moderne kapitalismen. FOREDRAGSHOLDEREN FORTELLER en historie om da han startet i en lederstilling uten noen erfaring. Løsningen var å gå til en annen coach som fortalte ham at han skulle si «de magiske ordene» til seg selv to minutter hver dag: «Jeg er», i dette tilfellet, «en god leder». Og så ble han faktisk en god leder. Etter denne seierserklæringen følger en kunstpause. Optimisten har satt begge hendene på hoftene og skuer ut over oss med et skjevt, hoverende smil. En mann i 40-årene, som sitter til venstre for meg, rekker sakte opp hånden. – Men hva gjør jeg hvis jeg i to minutter hver dag har sagt til meg selv at jeg er en god leder, men de jeg skal lede fortsetter å si til meg at de synes jeg er en dårlig leder? – Eh…, lyder det fra optimisten. Noe tyder på at dette ikke var responsen han hadde regnet med. – Jammen, da må du kanskje ta et kurs eller noe. MEN det aller viktigste er at du er overbevist om at du er en god leder! Hva er mer selvkontrollerende enn å manisk skulle fortelle seg selv (i to minutter hver dag) hva man skal føle? Ehrenreich skriver at selvet, med sine negative tanker, har blitt en antagonist som skal overvinnes. «Positiv tenkning er ikke lenger bare en hjelp for de engstelige eller en kur for psykosomatiske problemer. Det har begynt å bli en plikt påtvunget alle amerikanere.» Tiden er kommet for en konkurranse på arbeidskontoret. Optimisten stiller spørsmålet: – Hvem er den mektigste personen i verden? Først er det helt stille. Er det et lurespørsmål? En kvinne prøver seg. – Er det den som kan ta kontrollen over seg selv og situasjonen sin? – Ja, på en måte er det det. Men det var ikke helt det svaret vi skulle fram til. Folk nøler. En kvinne til høyre bak meg med langt hår rekker opp hånden. – Asså, er det den amerikanske presidenten? Det er det. Applaus fra publikum.


VINNER

AV PUBLIKUMSPRISEN

HJARTASTEINN ÅRETS BESTE ISLANDSKE FILM VINNER AV 10 EDDA-PRISER

– Du har vunnet en bok! proklamerer optimisten. Vil du ha Optimisten eller Det handler om dig selv? EKSEMPELET SKAL illustrere at optimistiske ledere er ettertraktede. Og det er de. Særlig innenfor politikk. For, forklarer foredragsholderen, når amerikanere skal velge president velger de optimisten ni av ti ganger. Det viser en undersøkelse som har sett på de amerikanske presidentene og presidentkandidatene gjennom tidene. Unntaket var i 1968, da pessimisten Nixon vant over optimisten Humphrey. Men generelt gjelder det altså at «vi vil ha optimistiske ledere som gjør noe!» Den konservative filosofen Roger Scruton utga i 2010 boken The Uses of Pessimism and the Danger of False Hope, hvor han gjennomgår det han identifiserer som noen katastrofale myter optimismen har ført med seg. En av mytene omhandler nettopp den optimistiske lederskikkelsen. Faktisk skal vi passe oss for denne lederen, ifølge Scruton. Den «skruppelløse optimisten» er den som ikke aksepterer noen begrensninger, og med viljen som verktøy vil forandre verden for enhver pris. Scruton henviser til flere slike ledere gjennom historien. Vi har blant annet de revolusjonære russerne, Adolf Hitler og islamistiske ekstremister. For tiden ville det være nærliggende å tilføye Donald Trump. Trumps politikk er på mange måter stjerneeksemplet på en optimisme som har stengt virkeligheten ute. Forslagene hans henger ikke sammen og flere av dem er umulige å gjennomføre. Men viljen han utstråler til å fikse problemene og motet til å foreslå voldsomme tiltak for å gjøre Amerika great again, var kanskje det som sikret ham presidentposten. Opphøyelsen av viljens grenseløshet kan altså få større konsekvenser enn å plassere et enormt ansvar på den enkelte. For Scruton er problemet med optimismen nettopp at den fokuserer på individet og leder oss til å tro at den beste fremgangsmåten i krisesituasjoner alltid er å tenke i «jeg-termer». Tvert imot mener Scruton at en jeg-løsning ikke nødvendigvis er den beste og at slik tenkning, ved ikke å se etter den beste løsningen for «oss», faktisk kan motarbeide løsninger og forverre problemer. Optimismen er sånn sett kompromissløs i sitt vesen og ser alltid etter en enkel, kollektiv «jeg»-persons løsning på kompliserte spørsmål. For Trump er løsningen på komplekse problemer knyttet til globalisering, krig i Midtøsten og terrorisme, et enkelt forslag om å stenge grensen for muslimer og bygge en mur mot sør: Problem solved!

PÅ KINO 7. APRIL


Samfunn Kommentar

26 27 28 29 30

«Teknikker for å tenke positivt skal gi oss arbeidsledige et positivt tankesett og dermed en jobb.»

OPTIMISTEN INNRØMMER at det har vært noen harde år for optimismen. Det er vanskelig å være positiv når verden peker i en annen retning. Særlig finanskrisen har vært vanskelig å forholde seg optimistisk til. – Men det er viktig å tro på at alt kommer til å ordne seg. Men hvorfor er det egentlig viktig å tro på det? Mange økonomer har uttalt at vi er nødt til å forberede oss på at vi kanskje ikke kommer opp på samme velstandsnivå som vi hadde før krisene de siste åtte-ni årene. Ved å ikke anerkjenne dette og «tro på at det kommer til å ordne seg», kan det faktisk være at vi ender med å skade den økonomiske situasjonen enda mer. Den profilerte økonomen Robert Reich uttalte en gang at «amerikansk optimisme henger sammen med økonomien vår, noe som er en av grunnene til at vi er en nasjon av innovatører og eksperimenter.» Men, fortsatte professoren, «optimisme forklarer også hvorfor vi bruker så mye og sparer så lite. Viljen vår til å sette oss dypt i gjeld og fortsette å bruke penger er intimt knyttet til optimismen vår.» Den tyske filosofen Arthur Schopenhauer sto på 1800-tallet i spissen for å introdusere pessimismen som livssyn, med tesen om at livet hovedsakelig er lidelse. Schopenhauers filosofi springer ut fra en kritikk av en annen tysk filosof, Leibniz, som påstod at vi lever i den beste av alle mulige verdener, for ellers ville ikke Gud ha valgt den. Schopenhauer kritiserte denne optimismen for å være hensynsløs, fordi den bortforklarte lidelsen i livet ved å dikte opp en høyere mening. Bortforklaringen av de reelle forholdene er samtidig en rettferdiggjørelse av tingenes tilstand. For optimisten er ikke en kritisk tenker, men en positiv tenker. Som Ehrenreich understreker, er optimisme en luksus som er mest tilgjengelig for «de som er velstående, som tilpasser seg sosiale normer, som undertrykker dømmekraften til fordel for tro og som ikke er utpreget plaget av sosial urettferdighet». Og på mange måter er vi i samme situasjon som Schopenhauer kritiserer, hvis vi hele tiden forventer at alt kommer til å ordne seg. Scruton kaller denne tanken for the best case fallacy og mener at den har katastrofale følger for måten vi tenker politikk på. Den stammer fra den hegelianske tanken om «ånden» som beveger seg gjennom historien, så det beste mulige utfallet til slutt manifesterer seg. Alltid og nødvendigvis. I relasjon til finanskrisen ble det verst tenkelige utfallet enten oversett eller fortrengt av de som var ansvarlige for nettopp å ta den i betraktning. Det Scruton legger opp til er at vi skal bruke pessimismen som en form for kritisk verktøy som skal sette grenser når optimismen løper løpsk. Grensene skal minne oss om menneskets mangelfullhet og samfunnets skrøpelighet. Ehrenreich siterer også en kirurg, som i relasjon til jobben sin uttalte: «The key, it seems to me, is actually negative thinking: looking for, and sometimes expecting, failure.» På arbeidskontoret har vi kommet til avslutningen på Powerpoint-presentasjonen. Et bilde av foredragsholderen lyser mot publikum. Han er ikledd en Tommy Hilfiger piqueskjorte i en mildt sagt optimistisk størrelse. Over bildet står det: «Erklært optimist!». En annen versjon av denne artikkelen sto opprinnelig på trykk i det danske magasinet ATLAS.


IT’S A MAN BOX Fyll den med mote til hverdag, fest eller avslapning. ZALANDO.NO MEN’S STYLE DECISION, TOO.


34 35 36 37

Enquete by:Larm

DANIEL (23) Campingbransjen. Forferdelig bransje. For mye badminton og fjas.

JONATHAN (24) Pannekakebransjen. Pannekaker suger og vi trenger ikke pannekaker. Vi må stå for norske verdier og spise vafler.

Vi spurte folk på byen: Hvilken bransje er egentlig den verste?

HANNE (23) Oljebransjen. Spesielt norsk oljebransje i utlandet! Spesielt i Arktis.

MARTIN (21) Pornobransjen. Det er vanskelig å tjene penger på det nå som alt er gratis på nett.

DIDRIK (27) Kokainbransjen. Fordi folk dør og blir avhengige.


Foto Peder Haugfos

JON OLAV (21) Oljebransjen. Fordi den er så skitten.

KRISTOFFER ROBIN (21) Plantebransjen.

ADAM (18) Pornobransjen. Jeg har vært på foredrag om det og sånn, og liker en side på Facebook som heter «Stopp pornokulturen».

Frist: 1. mai


Enquete by:Larm

PETTER (29) Kabotasjebransjen. Den er forferdelig, det er den bransjen der vi bruker utenlandske trailersjåfører til å kjøre innenriks og ikke betaler dem norsk lønn. Det er kynisk. Nå snakker de om å importere filippinske sjåfører til Danmark og det er fint det, altså, bare man betaler dem norsk lønn i Norge.

JENNY (21) Sjåførbransjen. Det å være bussjåfør i Oslo sentrum tror jeg er dritt. Passasjerer er så utakknemlige.

«Jeg liker en side på Facebook som heter 'Stopp pornokulturen'»

HALVARD (23) Filmbransjen. Har vært i bransjen selv.


Foto Peder Haugfos

JARAN (22) Sjukt bra spørsmål, så det er mange ting som popper opp. Kanskje matbransjen? Priskrig og import er dumt, og bønder i Norge sliter.

SEDAT (26) Servicebransjen. Det er den verste bransjen, fordi den er vanskelig.

MAGNUS (26) Det er et vanskelig spørsmål. Jeg har faktisk ikke noe svar, men la oss si motebransjen for å være litt opposisjonsmessig. De som jobber i den føler nok at de er bedre enn alle andre, fordi de kan styre hvordan folk skal oppføre seg, kle seg, føle seg og hva folk skal tro om seg selv.

ARDITTIKVARTETTEN JULIUS EASTMAN JENNIFER WALSHE OSLO SINFONIETTA BIT20 ENSEMBLE ANDRÉ BRATTEN JOHN CAGE HÅKON THELIN KRISTINE TJØGERSEN ØYVIND TORVUND PAAL NILSSEN-LOVE EXTRA LARGE UNIT TIM ETCHELLS AISHA ORAZBAYEVA NAKAMA JON ØIVIND NESS ROLF WALLIN KENNETH KARLSSON ELISABETH HOLMERTZ HELOISA AMARAL TOSHIMARU NAKAMURA MARTIN TAXT MED FLERE

NYMUSIKK.NO TICKETMASTER.NO


38 – 39

FOTO LARS HASVOLL BAKKE

Mat M-GP

Rekesalat på vanlig Grandiosa – noe for Stabburet?

Tunfisk i olje, servert i boks, med svart pepar, kvitlaukspulver, majones, tabasco og kapers.

Majones innrullet i salami, også kalt «skamtrompet».

Den beste maten er den du deler med andre.

Liker du å lage ceviche, poke, ramen og din egen hjemmelagde kimchi? Ligg unna. Er du lidenskapelig opptatt av pizza-modding, grillpølser, ost, samt villig til å putte italiensk salat på det meste – da vil du ikke angre på medlemskap i M-GP-gruppen. «Mat-guilty pleasures» – eller M-GP – er en lukket Facebook-gruppe for de som synes matsnobberiet har gått for langt. Initiativtaker og primus motor er Raymond T. Hauger, frontfigur i bandet Beglomeg. TEKST TORGEIR HOLLJEN THON


april

r e v l o v e r kjellern

1/4 KLubb: lyd (3 år) - Olle abstract 23.00 20 år 50 kr 7/4 göttemia + regn 21.00 20 år 100 kr KLubb: einar idsøe eidsvåg 23.30 20 år 50 kr FOTO EIN ELEKTRONISK MUSIKAR FRÅ BERGEN SOM HELST VIL VÆRE ANONYM

8/4 Liongeist EP Release + Chêne 21.00 20 år 100 kr KLubb: elektro romantik 23.30 20 år 50 kr 9/4 foxing + fog lake + ypofh 20.00 20 år 150 kr 13/4 inferno: Netherbird / Heavydeath 22.30 18 år 14/4 flotsam & jetsam + valemon 21.00 20 år 275 kr KLubb: onkod 23.30 20 år 50 kr 15/4 klubb: knulldrøm 23.00 20 år 50 kr 19/4 steve gunn (st. edmunds church) 20.00 20 år 225 kr 20/4 fjellpark uttak! tba 20 år 21/4 curvs releasekonsert 21.00 20 år 150 kr KLubb: hjemme med dama 23.30 20 år 50 kr 22/4 Nærsynth 3.2: zone tripper, northborne, red 7, oslo synth band 19.00 20 år utsolgt KLubb: KOSO: BALLOxSVANIxSOLDAL 23.30 20 år 80 kr 28/4 KLubb: dance with a stranger 23.00 20 år 50 kr 29/4 dig deeper + third whale 21.00 20 år 150 kr KLubb: cosmic oslo 23.30 20 år 50 kr

Hva var motivasjonen da du startet gruppa? – Jeg hørte et rykte om en person i restaurantbransjen, faktisk en av aktørene i en av disse Michelinstjerne-sjappene i Oslo, som på nachspiel foretrakk å drikke brennevinet «Fisk». Og så var det en dag at jeg laget et måltid til meg selv som jeg syntes var både nedrig og godt. Husker du hva du laget? – Nei, ikke akkurat. Men jeg husker fra oppveksten at det var en kompis som foretrakk å spise grandiosaen sin med ostepop og ketchup og drakk melk fra halvlitersglass ved siden av. Det er selve definisjonen av m-gp, føler jeg. Har du noen favoritter som er blitt postet i gruppa? – Litt mye å gå over nå, men alt som er opplagt dårlig eller usunt er som oftest bra. Mengde har også noe å si. Antall wieners for eksempel. Hva er de verste utslagene av matsnobberi som dominerer ellers i Norge? – Det har jeg ingen formening om nå, men på tidspunktet gruppa ble startet var det vel noe om at folk spiste granbar og slikt. Mose. Det er jo egentlig guilty greier, kanskje – «jeg spiser helst gjørme». Men ok, så det er ikke noen beinhard klassekritikk som ligger til grunn (lenger) – bare å ha det gøy med deilig og ekkel mat? – Poenget er ikke at den skal være så ekkelt som overhodet mulig. Men det gjør ikke noe om det er LITT ekkelt? – Helt ok om det er ekkelt. Jeg skulle gjerne sett flere avsløringer om folk i den litt dyrere restaurantbransjens M-GPs. Eller andre i det øvre sjikt. Men de fleste klasser spiser vel nokså snobbete nå. Kanskje bortsett fra «nedre arbeider». «Nedrig og godt», altså. Blir det gode bedre av at det også er nedrig? – Godt er alltid godt. Og billig kan tangere dyrt, i hvert fall.

30/4 KLubb: indieseksuell + live: Bow to each other 22.00 20 År 100 kr

Upcoming shows manilla road death valley girls antichrist + vampire silver apples wet dreams + kynnet damo suzuki + mokri mgla + valkyrja insane + enter obscurity + shakma king dude solo quarter wolf kikagaku moyo hobbs angel of death urfaust + nachash urfaust + obliteration all them witches gehennah + baphomets blood drikk på revolver hver dag fra 18-03 ( fre + lør 16-03) sjekk programmet på revolver goon bar !!!


Scenekunst Kommentar

JAZZ, SOUL AND WORLD LEGENDS

22. APRIL

JIMI HENDRIX EXPERIENCE

VIDAR BUSK M/GJESTER

«Love in a Time of Madness»

27. APRIL

José James

29. APRIL

CUBANISMO

Salsafest! 30. APRIL

ALLAN HARRIS 4. MAI

JOHN PATITUCCI ELECTRIC GUITAR QUARTET 12. MAI

19. MAI

ORCHESTRA BAOBAB

9/4 ”USIKO” BUSI NCUBE 21/4 LOUD JAZZ BAND 6/5 TINARIWEN -NYTT ALBUM ”ELWAN” 10/5 BENDIK HOFSETH BAND ”IX – 25 ÅR” 16/5 THE ORGAN CLUB 16. MAI PARTY 24/8 WILLIAM BELL

WWW.COSMOPOLITE.NO

Lang dags ferd, skuespiller Ingrid Liavaag Foto: Michael Snygg

LURA Kapp Verde

TEKST FRØYDIS ÅRHUS

Whitelight Theater F (WTF) plukker margen ut av beinet og går til bekjempelse av ironi i kunsten. MIDT PÅ TØYEN I OSLO ligger det relativt nyetablerte Whitelight Theater F (WTF). Lokalet var opprinnelig produksjonslokalet til Pellerin Fils & Co, Skandinavias første margarinfabrikk anlagt i 1876. Rommet er 600 kvadratmeter med hvitkalkede takhvelv og søyler. Murtaket henger lavt i produksjonshallen og er en smule klaustrofobisk, på tross av størrelsen. Du har muligens vært her selv, om du frekventerte lanseringsfestene til NATT&DAG i 2012. Både lokalet og ideologien til WTF kan minne om Off-Off Broadway-bevegelsen i USA på 60-tallet. Teatervitenskap på Blindern er for lengst blitt teaterhistorie, så her er kortversjonen: Off-Off Broadway var den amerikanske subkulturens totalavvisning av kommersielt teater. Kunstnerne tok i bruk tomme fabrikklokaler og kafeer. Det mest kjente er trolig legendariske Judson Memorial Church. Dette var en helt vanlig kirke i Greenwich Village som åpnet dørene for kunstnere som ellers ville bli underlagt sensur – et slags kirkeasyl for postmodernister. Dette ble yngleplass for kollektivet Judson Dance Theater som bestod av dansere, forfattere, filmskapere, komponister og teaterfolk. Her utvekslet de kroppsvæsker og erfaringer, og overskred grenser og sjangre på en måte som har blitt stående i historiebøkene. Kunstnerne som huserte her var eksperimentelle avantgardister som satte seg opp mot moderne teori og praksis, for å skape det vi i dag assosierer med postmodernistisk scenekunst. Og som viktige epoker flest, var også denne sjokkerende kort. Festen varte kun fra 1962 til 1964. Vi har aldri hatt en kommersiell kabaret- og musikal-scene å hisse oss ordentlig opp over i Norge. Vi har ikke en ekvivalent til det paljettbefengte Broadway. Showbiz i Norge peaket trolig i 1912-1917 da Bokken Lasson åpnet Chat Noir. Her ble det rølpet og skålt med Oda Krogh, Herman Wildenvey, Arnulf Øverland og Lalla Carlsen. Man kan ikke hate på slikt. Senere har det gått slag i slag for Chat Noir med Leif Juster og Dizzie Tunes, for så å kulminere i år, med mimrekonserter til ære for Elvis og Creedence Clearwater Revival – et program som mest av alt minner om en gjennomsnittlig bygdedans på Vestlandet. Man kan ikke hate på slikt heller. Det ble aldri Off-Off-Chat Noir i Norge, og det får være greit. Men det er fint at det finnes kompanier som har tatt med seg litt av ideologien fra Judson Dance Theater. Vi tok en prat med Pernille Mercury Lindstad, teatersjef ved WTF. Hva er Theater F? – Håpet er å være et treffpunkt. Vi skrev et manifest der vi lovet å plukke margen ut av beinet. Det skal være blodig al-


Fra smør til margarin. Kostyme: Siri Hjorth Foto: Pernille Sandber

«Scenespråket varierer fra norsk, engelsk, fransk, gebrokkent og kropp» vor, i opposisjon mot ironi. Jeg kom hjem fra Berlin i 2014 og var inspirert av friheten som regjerte i billedkunstfeltet. I tillegg tok jeg med meg inspirasjon fra klubbene og teaterscenene i Berlin. Jeg liker ordet tverrfaglig, selv om mange mener det er vagt og utskjelt. Ethvert ord som sparker i gang diskusjon om hva ordet egentlig betyr er jo bra! Aktørene har alle ulike bakgrunn. Vi har folk fra internasjonale og norske teaterskoler og vi har folk fra amatørteater. Scenespråket varierer fra norsk, engelsk, fransk, gebrokkent og kropp. Vi jobber to steder: I kjelleren på WTF, og ute i byrommet inspirert av San Francisco Mime Troupes guerrilla theater. WTF har et tydelig politisk prosjekt, hvordan unngår man å havne i PK-fella? – For meg representerer det politiske elementet frihet, ikke restriksjoner. Det er alltid risikabelt, men det skal det være. Vi skal være uredde når vi går inn i materien. Dere har vært produktive på disse tre årene WTF har eksistert, hvordan startet dere? – Vi startet med stunt-produksjonen Brent av solen. Det var et inferno-aktig scenario der det hvite menneske til slutt ble oppbrent av sydensolen. Deretter satte vi igang med A.B.B. En vaksine mot Terror som vi stunta på trappene til Oslo tinghus. Etter det kom produksjonen Lang dags ferd – en akt om flukt der jeg komponerte manus ved å stjele uhemmet fra kjente forfattere, dramatikere, filosofer og internett. Det fineste var et dikt skrevet av en mann på flukt fra Syria. Scenografien var en sandstrand, noe som innebar mange dagers bæring, men resultatet ble veldig bra! Det nyeste arbeidet vårt Fra smør til margarin gjorde vi med Munchmuseet og visningsrommet 1857 på prosjektet Munch i bevegelse. Hva er du mest stolt av? – Jeg er stolt av folkene som deltok på stunt-produksjonen om ABB. Vi manglet tillatelse og risikerte å bli kastet bort av vakter når som helst. Og Munch-prosjektet. Folk jobbet under tidspress i minusgrader. Er også stolt av å være dyslektisk manusforfatter. Det åpner virkelig opp for nye muligheter. Hvor går veien videre? – Vi skal jobbe med religion i forestillingen Religionsbordet. Jeg røper ikke hvor vi kommer til å dukke opp, men det blir et sted på Oslo øst i juni 2017. Deretter kommer prosjektet Messias the return nr. 5 på WTF som er en performance med hologrammer. Etter det planlegger jeg en skriveperiode på stykket Dekadansen er død med premiere vinteren 2017/2018.


42 – 43

Intervju Sandra Mujinga

Kunstneren Sandra Mujinga synes Norge henger etter på representasjon, men vil ikke komme hjem fra Berlin før vi lærer oss å bli bedre. TEKST RAGNHILD BØHLER

Sandra Mujingas videoinstallasjon «Throwing Voice», fra den nylige utstillingen Real-Friends på Oslo Kunstforening, bestod av en trippy futuristisk film av en jente på en piercende grønnpikslet skjerm bak blanke sylindere akkompagnert av lyden fra make-up-tutorials. Det føltes litt som å være en kroppsløs observatør av tusen-faner-fenomenet: Full av opphakket info, rastløshet og spaltet oppmerksomhet. Real-Friends bestod ellers av iPhone-videoer fra Mujingas tur til fødestedet Kongo, portretter av gorillaer og antrekk designet i afrikanske tekstiler. Hvor viktig er identitetsformidlingen i kunsten din? – Jeg tror alle kunstnere driver med identitetskunst på et vis. Når jeg for eksempel sier at jeg er født i Kongo kan det lett bli knyttet til en idé om identitetskunst, men for min del handler dette mer om hvordan man bruker språket og hvordan språklig repetering og insistering fungerer sosialt. – Jeg vil si: Jeg er født i Kongo – uten at man hører strykere i bakgrunnen. Sist jeg møtte Sandra på byen i Oslo, like før hun flyttet fra Malmø til Berlin, ga hun meg en lengre rant om den lite mangfoldige norske kunstscenen. Hun fortalte om hvordan hun opplevde det å vokse opp som svart i Skandinavia, og hvorfor hun ikke vil flytte tilbake til Norge med det første. – Jeg vokste opp i Oslo og studerte i Malmø i fem år. Men etter en stund måtte jeg dra et sted der det ikke var et mirakel hver gang jeg så en svart person på et galleri. Hver gang jeg så en annen svart person ble jeg helt sånn wow! Hei! Slik kunsten hennes også ofte gjenspeiler har Mujinga et helt spesielt kjærlighetsforhold til internett. Det føltes derfor også veldig riktig å intervjue henne i det landoverskridende, virtuelle møterommet Skype. – Jeg tenker om min praksis at det ikke handler om å beskrive hvor man er nå, men like mye å beskrive hvor man vil eksistere i fremtiden. Jeg tenker også at jeg ikke nødvendigvis lager kunst bare for de menneskene jeg ser rett foran meg. Med internett er det er også et usynlig publikum som kan gå på hjemmesiden min og kanskje kan identifisere seg med visse ting jeg tar opp. Jeg prøver å ikke begrense meg. Ofte lurer man på hvordan man skal brande seg selv. Jeg tenker at mennesker er motsigende og eksisterer på mange forskjellige plan samtidig. «SÅ FIN DU ER PÅ HÅRET» – Jeg husker at jeg kunne oppleve rasisme da jeg var gammel nok til at mamma sendte meg i butikken. Det var ikke nødvendigvis alltid

direkte slemt, det kunne være et kompliment. Man blir glad for det, men samtidig får det en til å føle et ubehag. Nå har vi Solanges sang «Don’t touch my hair». Men da jeg var et barn visste jeg ikke om det. Sandra peker på mangelen av synlige rollemodeller i Norge og et språk for å prate om en afro-norsk identitet. – På den tiden hadde jeg ikke redskap til å vite hvordan jeg kunne beskytte meg selv. Jeg hadde ikke en lærer som kunne si til meg: Vet du hva, med den hudfargen du har kan det hende at du vil oppleve dette og dette. Det kan skje. Da jeg ble eldre var det ikke sånn at noen sa: Her er en svart kvinnelig forfatter som ble født i Kongo som du kunne lese og som kanskje vil hjelpe deg. Et redskap. Ofte tar det tid. Det tar alltid tid med språk. Du kan oppleve at når et traume oppstår så har du ikke noe språk. Det er først når du har det språket at du kan føle at du tar kontroll og konkretiserer ting. Gjennom en dårlig internettforbindelse snakker hun ned i siden av munnen, med en rolig, dyp stemme, før hun plutselig, men like naturlig, faller ut i hikstende latter. – Det er viktig at man ser en som har en plattform og som kan snakke for seg selv. Kan du forestille deg hvordan det var. Man vokste opp med å se på Friends, men hvor mange svarte karakterer var på Friends? Da jeg vokste opp var jeg obsessed med Naomi Campbell. Jeg er fremdeles det. På runwayen med alle de hvite kvinnene, så kommer plutselig hun – BOOM! Og så kom Tyra Banks og Alek Wek. Oh my God. Hva tenker du om at alle de er afro-amerikanske? – Jeg setter pris på den afro-amerikanske diskursen, vi deler en del spørsmål og erfaringer, og det er viktig for meg å tenke på hvordan det kan hjelpe meg som redskap for å eksistere på et skandinavisk plan. Men man må også jobbe på et mikroplan i egne miljøer og tenke på hvordan det er å være skandinavisk. En ting er å tenke på afroeuropeere, men også afro-skandinaviske og afro-norsk. Sandra bor nå i Berlin, og selv om hun ikke har bodd i Norge på mange år følger hun fortsatt norske nyheter. Fra hovedstaden av smeltediglet hiphet reagerer hun på det klamme ekteskapet norsk offentlighet tidvis kan arte seg som; at det prates på vegne av en annen part, uten at de selv får anledning til å ytre seg. – Ingen skal snakke om dine erfaringer for deg. Sånn som i debatten om problemene kontantstøtteordning skaper for kvinner med innvandrerbakgrunn. I panelet satt det ingen kvinner med innvandrerbakgrunn. Det for meg er helt insane. Det er sykt. Det er en veldig merkelig ting at man skal snakke om andres erfaringer uten at de får si noe om det. Det kjennes veldig bakvendt. Til syvende og sist handler det om representasjonsproblematikk.

Sandra Mujinga er en norsk multikunstner som arbeider med blant annet lyd, video, tekstil og skulpturer. Hun var nylig aktuell med utstillingen «Real Friends» på Oslo Kunstforening.


2017 / 2018

«Det er ikke sånn at jeg skal utdanne deg, eller falle i en sånn rolle. Google finnes» Hvordan kan man stille høyere krav til en slik representasjon? – Det handler ikke bare om at det ikke bare skal være en trope; the funny black friend, som aldri blir sint eller lei seg, men bare er en svart happy camper. Please ha noe mer tredimensjonalt. Serier som for eksempel Donald Glovers Atlanta gjør dette bra, ved å bruke karakterer som tidligere har vært rasistiske troper til å lage en serie om en rapper. Det er så briljant. Det tror jeg definitivt internett har bidratt til. At det er så mange flere krav til hva som skal fremstilles. Det er på vei. Men det er langt igjen. Atlanta er på mange måter Friends absolutte motpol, og sånn er kanskje større grad av balanse oppnådd. – Jeg er så glad for internett. På internett er jeg ikke avhengig av at noen skal bestemme hva jeg skal se på. Jeg kan finne andre virkeligheter. Jeg kan reise rundt i hele verden, men hvor enn jeg drar så er jeg svart. På internett trenger du ikke å bare være én ting. Jeg er ikke bare én ting, jeg er flere ting. GOOGLE FINNES – Når jeg er i Oslo har jeg ofte følt at det har vært litt sånn: Jeg kommer tilbake om 5 år, så kan vi snakkes da. Det handler mye om min tålmodighet. Jeg har ikke tid. Du sier jo dette handler mye om representasjon. Hva tenker du om at du selv ikke er så synlig i norsk offentlighet, men heller velger å bo i Malmø og Berlin? – Hvis jeg møter en hvor jeg i samtale snakker om det hvite privilegium og de ikke én gang vet hva det er, blir jeg fort litt sånn ok, nei. Det er ikke sånn at jeg skal utdanne deg, eller falle i en sånn rolle. Google finnes. Det er ikke sånn at jeg skal måtte lære deg det. Det er en emosjonell arbeidskraft når jeg må forklare deg sånne ting. Da må jeg kunne sende deg en faktura etterpå. Da må jeg si som Cardi B: gimmi that schmoney. (Hun lukker hånden foran kamera og fniser.) Sandra vil bidra til å skape større baser i Norge der man kan starte en mobilisering og ta bukt med stereotypier. Hun er kanskje i mini-eksil i Berlin, men samtidig er hun bare et tastetrykk unna. – Det at jeg deler dette nå er jo mer sånn hey guys, hvem andre tenker som meg i Norge?! Gmail please. Please og jeg mener det please, ta kontakt om tanker, send meg tekster eller la oss snakke sammen. Jeg synes det er viktig. Når man tar opp sånne temaer så kan det fort bli personlig, det handler om ens kropp og at man insisterer på å eksistere på et sett. Jeg deler dette nå i håp om at folk vil snakke mer om det. Og for meg handler det mye om å ufarliggjøre ting som er sensitivt. Det handler om at man deler erfaring. We are all in this together. Det er det som er så merkelig. Vi er på samme planet liksom. Det er det som er så sykt.

Er du interessert i å finne ditt eget Er du interessert billedspråk? L æ ri eå finne a n a l oditt g t f eget otobilledspråk? L æ r e a n a l o g t fotog r a f i ? M ø t e a n e r k j e n t e kunstnere g r a ffå i ? veiledening M ø t e a n e r kav j e nprofesjonelle t e kunstnere og og få veiledening av profesjonelle fotografer? Oslo Fotokunstskole fotografer? Fotokunstskole har utdannet Oslo flere anerkjente norske har utdannet flere anerkjente norske fotografer og kunsnere. Vi får inn fotografer og kunstnere. får inn fle flere studenter på de Vi beste fle flere kunstakademier studenter på dei beste kunstNorden. akademier i Norden

NORGES ELDSTE ELDSTE FOTOSKOLE NORGES FOTOSKOLE TILBYR2-ÅRIG 2-ÅRIG FULLTIDSSTUDIE FULLTIDSSTUDIE TILBYR PÅDAGTID DAGTID ELLER PÅ ELLER KVELDSSTUDIE KVELDSSTUDIE DELTID DELTID

SØKNADSFRIST SØKNADSFRIST 20.APRIL 20.APRIL / SØKNADSFRIST SØKNADSFRIST DELTIDSSTUDIE DELTIDSSTUDIE 1.JUNI 1.JUNI www.oslofotokunstskole.no


Kunst Carroll Dunham

Søknadsfrist 15. mai

ÅLESUND KUNSTFAGSKOLE -DET ER HER DET STARTER! To år ved Ålesund Kunstfagskole gir deg: · Kunnskap om materialer, teknikker og prosesser · Innsikt i kunsthistorie, arkitektur, filosofi og teorier · Et grep om i visuell kommunikasjon og samtidskunst · Opplevelser fra studiereiser, samhold og møte med kunstnere · Utfordringer som utvider dine horisonter, ferdigheter og muligheter Starten på … · ditt yrke innen kunst eller design · din bachelorgrad · ditt liv som skapende · kreativ kommunikasjon · foredling av dine evner … å bli noe stort!

2+2= bachelor 2 år hos oss + 2 år hos DJCAD i Skottland gir bachelor i kunst eller design

Lær fresco... · en sjelden kunnskap · kalkmaleri til utsmykking og restaurering · hos den eneste frescoskole i landet · med den mest begeistrede læreren

Les mer på alesundkunstfagskole.no Facebook: Ålesund Kunstfagskole Instagram: KUNSTSKOLEN

En primitiv idé om mennesket står sentralt hos Carroll Dunham. TEKST EMIL FINNERUD

SIDEN 2010 har maleriene, trykkene og tegningen til Carroll Dunham (jada jada, faren til DEN Dunham-en) brakt betrakterne inn et snodig univers. Ved første øyekast kan det fremstå som erotisk og seksuelt, på grensen til pornografisk, men denne lesningen er noe kunstneren selv avfeier: Etter hans skjønn utforskes sinnsstemninger samtlige mennesker befinner seg i fra tid til annen. En fornemmelse av noe dyrisk og prehistorisk. Om dine arbeider har du sagt: «det er en person i en mannlig kropp som våkner opp og ser ned på sin egen kropp og det som måtte befinne seg foran den». Hvor kommer den tanken fra? – Det vet jeg ikke. Jeg hadde vel i utgangspunktet en idé om å ha mannlighet eller maskulinitet som emne i eget kunstnerskap. Ønsket var å være direkte og tydelig på hva jeg ville. Det slo meg at siden jeg selv lever i en manns kropp, ville det være den mest nærliggende formen å angripe det fra: opplevelsen av å se på seg selv. På meg virker figurene dine litt som forhistoriske mennesker. Frie. Det ser også ut som de har det morsomt. – Når jeg tenkte på å representere menn i et eller annet forhold, si en aktivitet, tenkte jeg på bryting, fordi det er en kombinasjon av noe som kan være lekent, men også voldelig. Noe som raskt kan gå fra morsomt til seriøst. Mennene er for meg prehistoriske, og dét er på mange måter referanserammen jeg har i hodet når jeg jobber: Jeg utforsker en arketypisk, prehistorisk, nesten prekulturelt menneske. Det er hyggelig å høre at du ser på de som lekne, det klarer ikke jeg. For meg er de en primitiv idé om mennesker. Er narrativ viktig? Altså hva de gjør? Svinger, strekker, hopper, slår, hviler og så videre? Det er viktig i det verket begynner å eksistere. Men i mitt hodet tenker jeg mer i form. Hva som utspiller seg i rektangelet jeg jobber i. Jeg prøver å lage noe troverdig, hva nå enn det betyr. Du har tidligere nevnt at du unngår ansikter i arbeidene dine fordi et ansikt i kunst-øyemed på mange måter ER personligheten. Men har ikke også kropper personlighet? Definitivt! Og når jeg ser kropper kan jeg også rent subjektiv forestille meg tilhørende ansikter. Gir du figurene dine personlighet gjennom kroppen? – Sannsynligvis. Jeg holdt for eksempel på med en serie malerier av kvinner som bader – et veldig klassisk emne i kunst – og ville ikke lage et bilde av en spesifikk type kvinne, snarere en mer generell arketype. Hver gang jeg prøvde å gi figurene mine egenskaper eller særtrekk endte jeg opp med dilemma som «hvem er dette?», noe jeg ikke fant interessant. Men i et nyere arbeid av to menn som bry-


KU UN N SS TT SS K KO O LL EE N N II B EE R RG G EE N N

Toårig visuell fagskole

SØKNADSFRIST

«Enhver som ikke opplever tvil er en komplett idiot» ter ser du ansiktene deres. Det er et skifte som har skjedd gradvis. Jeg begynner å bli mer komfortabel med ideen om lage bilder av mennesker. Overrasker du deg selv fortsatt kunstnerisk? – Det som overrasker meg er at det jeg ønsker å lage nå er veldig annerledes enn det jeg ville for 10, 20, 30 år tilbake. På en måte er verkene mine refleksjoner over forandringer i meg og verden rundt meg. Men det spiller nesten ikke noe rolle hva jeg tror eller mener er «bra» i kunsten min. Man kan åpenbart bare gjøre det man gjør, og jeg vil ikke påføre egne overbevisninger på kunstverkene mine. Jeg vil heller bivåne det jeg lager og forstå noe av det. Den daglige produksjonen er ikke overraskende. Men gjennom årenes løp ser man større endringer. Har det vært perioder i livet hvor du har vært lei hele kunstgreia? Eller våkner du stram og fornøyd hver dag, klar for nok en økt på atelieret? – Nei, nei, gud, nei! Ha, ha! På et generelt plan vil jeg si at jeg er optimist. Jeg liker å tenke på kunst og jeg liker å være involvert i den, men jeg kan med sikkerhet si at det har vært mange dager og perioder der man egentlig ikke helt vet hva man skal ta seg til. Dager hvor motivasjonen din forsvinner. Det er på en måte en endeløs konversasjon med deg selv: hvorfor jobbe, hva skal jeg jobbe med, hvordan skal jeg jobbe, hva er poenget ? Så tvil er åpenbart også en essensiell del av det hele? – Ja. Jeg tror enhver som ikke opplever tvil er en komplett idiot. Ha, ha! – Jeg mener, ingenting i denne verdene står klart for meg, så ja, tvil er en stor del av det. Du har din gitte tid og valg du kan ta innenfor den rammen. Du kan velge om du vil være lat, aktiv, bli en kunstner, bli en bankansatt eller gjøre ingenting. Hele greia er en kombinasjon av valg og flaks. Jeg er heldig fordi jeg startet med kunst som en ung mann og klart å fortsette med det. Nå er jeg så involvert i kunst at jeg umulig kan forestille meg å ikke være involvert i det. Det er nesten som det har blitt en vane, på best tenkelig måte. En god vane. Er det en spesiell sinnsstemning du er eller må være i for å lage kunst? – Jeg tror du må tilrettelegge livet ditt godt for å ha mulighet til å jobbe som kunstner. Til å begynne og gjøre det daglig. Med en gang du gjør det hver dag, begynner ting å bevege seg. Men å tro at et vakkert lys skal slås på i hodet ditt hver dag er bare tull. Carroll Dunhams Prints kan du se på Gerhardsen Gerner på Tjuvholmen i Oslo. Utstillingen står til 29. april.

15.MAI

kib.no


Scenekunst Kommentar

HOS OSS UTVIKLER DU DIN KREATIVITET Søk Asker Kunstfagskole – en 2-årig kunstfagutdanning med spennende kurs og workshops i kunst, arkitektur, foto, design, illustrasjon, animasjon og andre kreative fag. VÅRE HOVEDFAG ER: ◊ Tegning ◊ Farge ◊ 3D form ◊ ◊ Kunsthistorie/teori Vi gir den enkelte student individuell oppfølging og veiledning slik at alle har mulighet til å realisere sine mål. Utdanningen hjelper deg på veien videre til høgskoler eller eget selvstendig kreativt arbeid. Alle lokalene er tilgjengelig 24 timer i døgnet med egen nøkkel. Skolen mottar statsstøtte og er godkjent av NOKUT og Statens Lånekasse.

SØKNADSFRIST 15. MAI 2017

For mer informasjon om søknad og opptak, besøk skolens nettside www.askerkunstfagskole.no eller kontakt oss på post@asker-kunstskole.no, eventuelt telefon 66 790 63 04

TEKST TORA OPTUN

Kjærlighet i 60 grader celsius.

EN DEL SCIENCE fiction kan kanskje kategoriseres som eskapisme for deg som har lyst til å unnslippe en kjip virkelighet her på jorden til fordel for lyssabelkamper i en galakse langt, langt unna, men ikke all science fiction er lett underholdning; Mange arbeider er krevende og avansert, og benytter den kreative friheten og oppfinnsomheten som sjangeren tilbyr til å drive spekulativ utforskning av filosofiske, teknologiske, samfunnsmessige og vitenskapelige problematikker. Ideen om at science fiction har mye å tilby, står sentralt i det seneste eksperimentet på Torshov. Torshovgruppa skal sette opp intet mindre enn seks ulike science fiction-produksjoner. På listen står veletablerte klassikere som 1984 og Ludvig Holbergs Nils Klims Reise til Underverdenen, men også nyskreven science fiction som Anja Hillings Nostalgi 2175, som har premiere 31. mars. Det er en forestilling som handler om kjærlighetens kår i etterkant av klimakatastrofen. I dette postapokalyptiske landskapet er gjennomsnittstemperaturen rundt 60 grader celsius, alt av flora og fauna er toast og menneskene kan ikke bevege seg ute uten beskyttelsesdrakt. Forestillingen tar tak i store spørsmål knyttet til om menneskeheten er verdt å redde, eller om vi, tvert imot, er en gjeng parasitter som ødelegger alt og helst burde opphøre å eksistere. Regissør Jonas Corell Petersen har regien, og gitt at han har en særegen måte å være filosofisk undrene på er denne forestillingen nok verdt et besøk. For selv om science fiction skildrer alternative virkeligheter, bruker mange forfattere sjangeren til å si noe vettugt om dagens situasjon, eller hvor vi kan ende opp om vi ikke er forsik-


PREMIERE 31. MARS Torshovteatret

En ny forestilling fra Jonas Corell Petersen, regissør av Øy og Vi tygger på tidens knokler. Nominert til NATT&DAG Osloprisen Årets Beste Scenekunst 2015 og 2016.

«Kanskje kan det faktisk si oss noe om hva det er som egentlig foregår også»

tige. Når den vestlige verdens fremtid nylig ble lagt i de (små) hendene til Donald Trump og hans medsammensvorne (hvem enn de nå er, alle sammen), kan man tenke seg at leserne igjen vender seg til science fiction for å forstå hva det er som egentlig foregår. Klassisk science fiction-litteratur som skildrer postapokalyptiske tilstander og livet under totalitære regimer er blitt populære, og det er tydelig at mange ser sjangeren som en kilde til innsikt. George Orwells Animal Farm og 1984 har for eksempel klatret mot toppen på bestselgerlistene. En annen dystopisk fremtidsskildring som er i vinden for tiden, er Margareth Atwoods The Handmaidens Tale. Romanen omhandler livet under et totalitært regime ledet av religiøse fanatikere som gjør store deler av den kvinnelige befolkningen til fødselsmaskiner. Det er lett å anta at det at denne romanen selger så godt nå har å gjøre med den overnevnte presidentens «håndlag» med kvinner, og det faktum at han har slått seg samme med en gjeng konservative middelaldrende menn for å skrive lover som begrenser kvinners selvbestemmelsesrett og tilgang på helsetjenester. Det å følge den endeløse nyhetsstrømmen og kommentarer til kommentarene kan være så utmattende at det å koble av og fordype seg i fiksjon kan være en god, alternativ informasjonskilde. Dystopisk science fiction kan være en lystigere opplevelse å følge med på enn mye av det en finner i nyhetsfeeden, og kanskje kan det faktisk si oss noe om hva det er som egentlig foregår også. Nostalgi 2175 kan du se fra 31. mars på Torshovteatret.

En kjærlighetshistorie 60 år etter klimakatastrofen!

NOSTALGI 2175 Janne Heltberg Sigurd Myhre

Håkon Ramstad Herman Bernhoft

Av Anja Hilling. Regi: Jonas Corell Petersen

www.nationaltheatret.no Tlf. 815 00 811


48 – 49

Intervju Jonas V

TEKST KRISTOFFER JAKOBSEN FOTO CHRISTIAN TUNGE

Jonas V har reist til Oslo for å finne roen, men Bergen er fortsatt fetest. JONAS VS «Sonar ut, flippar ut», sluppet i 2012 av en fremadstormende ung rapper fra Bergens-miljøet og den profilerte NMG/G-Gjengen til Lars Vaular, A-laget og Leo Ajkic, ble en av det årets store, norske raplåter. Artisten bak brukte den påfølgende perioden til å leve opp til låttitelen. – Den personen jeg var på den tiden han ga kanskje litt for mye faen og trodde han hadde knukket en kode som gjorde at ting bare kom til å dette ned og det bare var å ta det. Men det er jo den livsstilen som blender deg på det stadiet, så jeg skjønte at det er ingenting som heter gratis fremdrift eller gratis suksess, og rusen og livsstilen er en stor elefant i rommet om du har lyst til å komme deg noe sted. Rapkartet i Norge har forandret seg betydelig siden den gang, men den nye Jonas V-EPen Roen holder seg i det tematiske landskapet fra debuten «21 gram» fra 2011. Soundet er skrudd til dags dato, men vi hører enda om livet i ytterkanten, eksistensen, virkelighetsflukten og gjengen, riktignok i en mer voksen drakt. – Det er de store tingene jeg snakker om: Religion, kjærlighet, sex og rus. Og jeg fant ut at jeg brukte disse tingene som metaforer for hverandre, ganske ubevisst. Jeg er ikke

noen kristenrapper, men jeg er over gjennomsnittet opptatt av det med tro og religion. Roen og neste EP Troen blir på en måte litt mer en refleksjon. Troen kommer til sommeren, og har også med seg langtidsmakker Hkon på produsentsiden, i tillegg til nye samarbeidspartnere. Jonas V tar opp spørsmål om personlig tro, enten det er å tro på noe utenfor i eller i seg selv. Han beskriver viktigheten av å ha en personlig fremdrift og å ha noe i livet sitt å holde fast i. – Roen i Bergen betyr å ha noe som andre vil ha. Vi bruker det om alt, hvis for eksempel jeg hadde spurt deg om du hadde roen på en snus? Det går helt ned til det nivået. Det betyr også å være flink til noe, og så har du den vanlige betydningen med ro i sinnet. Norsk hiphop har kanskje også funnet roen på de årene som har gått siden Jonas debuterte. Norske P3, som tidligere ikke ville ta i rapmusikk, lister rapmusikk på lik linje med andre sjangre. Bredden, både i Norge og verden, er kanskje større enn noen sinne. – Det har jo blitt veldig mye mer tilgjengelig, det har blitt mye mer akseptert, blitt en mye større del av populærmusik-


Øyafestivalen · 8 –12. august 2017 · Tø yenparken, Oslo Tøyenparken Tøyenparken Tøyenparken Tøyenparken Tøyenparken THE HELL ACOPTERS (SE) · VINCE STAPLES (US)

MØ MØ MØ MØ

(DK)

(US)

MAC DEMARCO (CA) · BEL CANTO · SAMPHA (UK)

Ukespass og dagsbilletter til salgs hos Ticketmaster.no (UK)

Young Young Young Young

Thug Thug Thug Thug

(US) (US)

STEIN TORLEIF BJELL A · DANNY BROWN (US)

«Jeg lager musikk og jeg vil ikke ha noen negativitet oppi miksen der»

(US)

SPIRITUALIZED (UK) med Oslo-Filharmonien

ken. Og det er jo på godt og vondt, spør du meg. Det er det med internett som gjør at veien fra ikke være noen til å være noen har blitt veldig mye kortere, så det er jo i utgangpspunktet en veldig positiv ting. Men det er jo igjen en bakside av det, for nå kan alle gjøre det … Det er liksom ikke noe nåløye, og da er det mye drit og. – Kanskje det er litt forskjellen på oss og de som kommer inn i gamet nå: Vi har alltid lagt utrolig vekt på dette med et eget sound og å høres unike ut. Ikke for å skryte, men vi var blant de første i Norge som brukte autotune, med «Sonar ut flippar ut» og til og med før det på 21 gram. Det var med en tanke om å eksperimentere, og vi fikk mye igjen for å bruke det som et instrument med masse andre effekter. Vi er ikke redde for ikke være trendy. Vi driter i trender, egentlig. Apropos trender: Drake er verdens største artist. – Sant, nettopp. Jeg hørte gjennom More Life i går og har bidratt til at den har blitt nummer en på Spotify. Jeg må bare innrømme at han har blitt en av mine favoritter. Det går an å si hva du vil om han, men han er jo en brilliant artist. Har rap blitt mer inkluderende enn før? Samarbeid på tvers av landegrenser er vanligere – kanskje mest grunnet internett – men også kanskje grunnet en holdning om at deling av erfaringer er til nytte for alle. NMG/G-Huset – som før var en eksklusiv Bergens-klubb – har nylig utvidet med å ta inn Oslo-rapperen King Skurk One, og har en økende grad av samarbeid med Cezinando. – Folk har sine egne gjenger, så er G-huset den store paraplyen. Er du nede med gjengen er du nede med gjengen, uavhengig av hvor i landet du er fra. Men Bergen er jo fortsatt fetest. Jeg tror den beste måten å se på NMG på er som en talentfabrikk. Du ser jo at vi ikke gir ut hva som helst. Til og med bergenspatriot Jonas V har flyttet fra Bergen til Oslo, og virker tålelig fornøyd med det. – Ja, jeg liker meg veldig godt. I Bergen er jeg en del av et miljø som jeg ikke kommer meg unna, enten jeg vil det eller ei, mens i Oslo er jeg anonym og kan velge hva jeg vil være en del av fredagskvelden. Det er enklere å styre hverdagen sin om man ønsker seg litt mer ro for seg selv.

Jenny Jenny Jenny Jenny

Kj øp bi lle tt i da g!

Hval Hval Hval Hval

GABRIELLE · TESTAMENT (US) · CHRONIXX (JM)

(US)

(CA)

NILS BECH · ANGEL OLSEN (US) · MADLIB (DJ-SETT, US) … YOUNG M. A (US) · JOHN OL AV NILSE N & NOR DSJ ØE N B A DB A DNOTGOOD (CA) · K E LLY LE E OW E NS (UK) · SIGR ID CA R SE AT HE A DR E ST (US) · COSIM A (UK) · JULI A JACK LIN (AU) SH A ME (UK) · K A IT LY N AUR E LI A SMITH (US) · SIL JA SOL ME N TA L OV E R DR I V E · H A JK · K A JA GUNNUFSE N

D A NIE L K VA MME N · B E ACHHE A DS · THE E OH SE ES (US) HJERTESL AG · HESTER V 75 · HILM A NIKOL A ISE N ST R A NGE HE LLOS · CH A R LOT TE DOS SA N TOS · B ROE N SIB IIR · DA RLING WEST · A ASEN TAR HELG og flere !

Cashmere Cashmere Cashmere Cashmere

Cat Cat Cat Cat

(US)

Åpningskonsert, 12. aug: VAZELINA BILOPPHØGGERS


50 – 51

Intervju Silja Sol

TEKST KAJA KIRSEBOM

Silja Sol om dyrs superkrefter, graviditet som musiker, vokal som forsvinner i miksen og late journalister.

Synes du det er stress å gjøre intervjuer? – Ja, litt. Haha. Jeg sier ofte så mye rart, og jeg vet ikke om det er gøy for folk å høre om meg som preiker om meg selv.

Foto: Gunnbjørg Gunnarsdottir

Videointervjuspalten «NATT&DAG spør» – nå også i papirversjon! Denne gangen spør vi Silja Sol, aktuell med albumet Ni Liv. Se ND.no for ukentlige videointervjuer hvor vi spør artister om det du ikke visste du lurte på.

For å få DEG litt ut av veien: Du har lagt fra deg gitaren, visedagene er over og du har gått mot det elektroniske? Kommer du til å fortsette å prøve nye landskaper og sjangere? – Ja, det er litt av poenget, jeg prøver å åpne nye dører og utfordre, da kan du ikke lage noe som allerede finnes, det er kjedelig. Jeg prøver å finne min egen stemme i all lyden, da vil jeg utforske litt, se om jeg kan bidra i flere sjangere. Liker samarbeidet vi har gjort på det elektroniske på siste plata nå, men jeg elsker litt skranglerock, pop og litt visete stil også, men jeg har aldri følt at jeg har vært en visesanger. Jeg er bare en låtskriver som prøver å lage humør og stemning, det var litt tilfeldig at jeg ble plassert i visesjangeren så tidlig, de to første platene er jo alt mulig rart. Er ikke «vise» en litt kjip sjanger? – Jeg vet ikke, jeg kan ikke så mye om sjangere. Jeg har vokst opp med klassisk og jazz, men jeg er veldig dårlig på sjangere, når jeg hører på pop og rock og punk og alt mulig vet jeg ikke alltid hva jeg hører på.

Burde vi mennesker være mer som dyrene? – Er vi ikke ganske ville allerede? De fleste dyr mangler selvbevissthet? – Men det gjør jeg også, på den måten kjenner jeg meg igjen i dyr. Når jeg går ut døren så glemmer jeg meg selv. Slår du det bare av? – Jeg har aldri vært særlig selvbevisst, men det har kanskje blitt mer med årene når jeg har tenkt etter, hva er det jeg signaliserer? Hva formidler jeg? Hva snakker jeg med folk om? Man blir sikkert mer selvbevisst med tiden, selv om noen sikkert er det mer naturlig. Jeg tror jeg alltid har vært veldig fri, jeg tenker ikke hva folk tenker om det jeg sier. Tror du at den økende selvbevisstheten har kommet med jobben? – Jeg vet ikke, kanskje det er derfor karrieren har kommet, haha! Jeg vet ikke … jeg er ikke så redd for å drite meg ut.

Si at du må gjøre et visesamarbeid, hvem skulle du gitt ut plate med? – Jeg vet ikke om jeg kunne gjort det…

Er du redd for å ikke levere godt nok? – Ja, jeg er jo det. Jeg vil gi fra meg ting jeg føler at folk kan oppleve. Jeg vil at folk skal føle noe, at det starter noe i de når de hører musikken. Jeg føler meg ganske vanlig og kjedelig til hverdags, jeg vet ikke alltid om jeg er så spennende. Nå om dagen er jeg i pressen hele tiden, så folk må sikkert være lei av trynet mitt.

…Odd Nordstoga? – Ja, det hadde sikkert vært kjempegøy! En liten duett med han derre Odd.

Leser du anmeldelsene du får? – Jeg leser noe av de. Jeg har jobbet med det så lenge, så det er gøy å se hvordan det blir mottatt. Jeg vet jo at jeg står inne for det.

Da kan det være deg med dine dyr og han med grisen som står og hyler – Vi kunne hatt en gård. Det er ganske rart, for veldig mange tror at jeg er sykt opptatt av dyr, men jeg synes bare at de er like viktig som mennesker, og at de er kule fordi de har superkrefter.

Petter Lønningen i Bergens Tidende skrev: «Noe av hennes personlighet drukner litt i produksjonen, og Silja Sols stemme kommer ikke gjennom like godt som på hennes to første plater». Hva tenker du om det? – Jeg tenker jo seff at han tar feil, haha. Jeg har vært med på hele mikseprosessen, jeg har fått vokalen og platen akkurat slik jeg vil ha den. Han må gjerne oppfatte det sånn, jeg har lagd vokalen sånn fordi den skal flyte inn i det elektroniske, det skal flyte med musikken.

Superkrefter? – Noen dyr kan fly, andre svømmer superfort og andre løper superfort, hopper fra tre til tre … Måten de kommuniserer på er gøy, men jeg er ikke superopptatt av de. Jeg har ingen dyr nå, selv om jeg har vokst opp med de.


yung smul+vinter (s)

support:

rockefeller fredag 21. april

Foto: Isabell Wedin

Bill. kr. 200,- / 18 år leg.

rockefeller

rockefeller

Bill. kr. 295,- / 18 år leg.

Bill. kr. 320,- / 18 år leg.

rockefeller

rockefeller

Bill. kr. 250,- / 18 år leg.

Bill. kr. 250,- / 18 år leg

s ø n d a g 3 0. a p r i l

fredag 12. mai

Hva tror du han mener med «Noe av hennes personlighet drukner i produksjonene»? – Hele den BT-anmeldelsen er veldig rar. Det står på en måte at det er den beste plate jeg noen gang har laget, men samtidig ikke. Jeg skjønner ikke helt hva han mener. Er det kjipt når anmeldere sammenligner deg med andre artister? – Ja, hvert fall for jenter syns jeg det er teit. Ofte blir jeg sammenlignet med andre jenter som synger på morsmålet i stedet for den uttrykksformen jeg er i. Jeg skal ofte sammenlignes med Kaja Gunnufsen eller Vilde Tuv, skikkelig kule artister, men herregud, det er jo helt annerledes, ingen av de to ligner på hverandre heller. Det eneste som er likt er at vi er soloartister som går under eget navn og at vi har en fortellerstil. Vi er ikke i samme stil, det er fine komplimenter, jeg syns de er kule, men jeg syns det blir feil. Hva er den største utfordringen i musikkbransjen? – Det er det med permisjon. Om jeg blir gravid, hva gjør jeg da? Det er ingen sikkerhet for meg, det å være freelancer-artister er ikke et «yrke», da må jeg ta fri eller ta en annen jobb. Det er rart at menn som er musikere aldri blir spurt om hvordan går det med familien når de er på turne. Det er en av de tingene jeg tenker på om jeg skulle stifte familie i fremtiden, jeg ser folk rundt meg, det går jo bra, men det er ingen sikkerhet med permisjoner eller sykelønn. Det er ingen trygghet i den bransjen jeg er i.

fredag 26. mai

t o r s d a g 1. j u n i

Hester V75 john dee

Kommer menn enklere unna med ting? – Absolutt. De får ikke pekefingeren eller «flink pike» slengt etter seg. Gutter kan gjøre feil.

l ø r d a g 29. a p r i l

Bill. kr. 200,- / 18 år leg.

Er du lei av intervjuoverskrifter hvor journalister kriger om å lage de beste ordspillene på navnet ditt? Ja, men det litt lol også. De klarer jo å finne nye vinklinger hver gang. Vil du at vi skal gjøre det med dette intervjuet? Skal vi sette alle hjernene i NATT&DAG i kok for å overgå dagspressen? – Hehe nei, intervjuet kan egentlig bare hete «ikkje gidd å bruke sånn der ordkødd, ka heter det, sånn ord»? Ordspill? Ja, det kan hete «Ikke lag sånne ordspill på meg da, please».

sentrum scene søndag 2. juli

Bill. kr. 415,- / 18 år leg.

john dee

o n s d a g 31. m a i

Bill. kr. 270,- / 18 år leg.

Forsalg: www.rockefeller.no + NarveseN + 7-eleveN + tlF. 815 33 133 + NB! Bill.avg.


52

Musikk Intervju

TEKST LUDVIG FURU

Krokofant er kroneksempelet på at uansett hvor slem jazz man spiller er det vanskelig å unngå ordspill og pappahumor.

«Platebransjen har vært merkelig fra dag én, men enda merkeligere nå som det ikke er noen penger igjen»

UBRUKTE PLATÅSKO til salgs, foreldre som dør som følge av de sinnssyke dessert-oppskriftene til Ingrid Espelid Hovig og konspirasjonsteorier om at Woodstock ikke skjedde som blir byttet ut med nye, sprekere konspirasjonsteorier: 70-tallet er som et råtnende polaroidbilde som famler i hendene våre jo mer vi nistirrer, men det finnes fortsatt musikere som holder den frigjorte tidsånden ved like. Krokofant debuterte på det kredible plateselskapet Rune Grammofon i 2014, og har høstet utelukkende gode kritikker siden. Uansett hvor stort artilleriet av virtuositet og saftige riff måtte være er det neimen ikke lett å skille seg ut i selskapet med norske jam bands (Motorpsycho, Elephant9, Bushman’s Revenge, Møster!) når nivået er så høyt som det er. Og Krokofant har definitivt truffet sin nerve. Det musikalske samholdet står sterkt uansett hvor mange taktskifter og polyrytmiske mønstre som måtte hindre dem. Det er aldri feil med jazzrock, selv om fedre med stor mage og Nøgne Ø på Victoria ikke akkurat er de hippeste ambassadørene. Så lenge man holder bopen hard går den ikke ut på dato! Men hvorfor er det sånn at jazzere ikke gjør som artister i andre sjangere nå om dagen, ser nostalgisk tilbake til 90-tallet? Hva skjedde egentlig med glatt, synth-drevet fusion? — Jo mer man polerer og klipper, desto mer spontanitet mister man. Det er liksom så mange andre musikksjangre som har den tilnærmingen, arrangement fremfor improv. Det er nok av fora å gjøre det i, men vi føler ingen trang til å være med på det. Vi prøver heller å fokusere på samspillet, og da faller man fort tilbake på 70-talls-soundet. Hva musikken er sjangermessig er ikke så viktig, bare de riktige holdningene er tilstede. — Jeg spilte i Frankrike for noen år siden, og husker en festivalplakat der hvert band var presentert med rundt sju sjangere eller adjektiver. Jazzbegrepet er så bredt, noen assosierer det med Coltrane, andre med Kenny G. Den måten å forholde seg til jazz på gir lite mening, mener Mathisen. Uansett hvor slem jazz man spiller virker det som man alltid vender tilbake til ordspill og pappahumor. Hvorfor heter dere Krokofant? — Vi startet som duo for snart åtte år siden, som et frijazzprosjekt. Vi assosierte musikken vår med et eller annet rart fabeldyr, så ble det det. Det finnes Krokofant-godteri, med

smakstester på YouTube der folk bruker det som snus. Vi vurderer å begynne å prosjektere opp en sånn video før vi går på scenen. Og nå er dere en trio, fortsatt uten bassist. — Vi løste det med å splitte gitarsignalet ut i en bassamp gjennom en oktavpedal, og vipps hadde vi en jævlig tight bassist. Jo flere medlemmer man har, desto vanskeligere kan det være å finne kjemien. Tror det er Fred Frith (eksperimentell gitarist, red.anm) som sier at han har funnet magien rundt ti ganger i en duo, en håndfull ganger i en trio, men aldri i en kvartett. For en viss type samspill kan man nok komme lenger med færre folk. Det gjør at vi ikke kan lene oss på noen. Det er ingen pauser, og man må ta større ansvar. Hvordan beholder dere spontaniteten i studio? Har dere tatt noen nye grep siden sist? — Vi har det siste året begynt å ta med en bass-synth live, mest for å ta soundet vårt i en ny retning, men også for at Jørgen skal ha noe å gjøre når han ikke spiller sax. Vi booker ikke studio mer enn tre dager, to takes per låt. Man mister råskapen etter hvert som man gjør nye forsøk. Det er i begynnelsen du er tilstede. Vi kan tillate å redigere på de komponerte delene, men de improviserte partiene er hellige, det klipper vi ikke i. Å spille feil er en del av improvisasjons-sfæren. Hvordan oppnår dere energinivået i studio, uten publikum? — Målet er å spille så vi glemmer tiden. Selv om publikum kan gi oss energi er det fullt mulig å oppnå en sånn tilstand i studio óg. Så lenge man har viljen til å komme dit, har det lite å si hvor eller hvilken sjanger man spiller. Er Rune Grammofon snille med dere? — Det fine med å være på plateselskapet til Rune Kristoffersen er statusen, og den trofaste fanbasen som kjøper plater fordi de er fra nettopp det selskapet. Platebransjen har vært merkelig fra dag én, men enda merkeligere nå som det ikke er noen penger igjen. Selskapet fungerer som en filtreringskanal, noe man trenger i vår tid der det er så sinnssvakt mye informasjon overalt. Jeg tror at de fleste i vår situasjon er fornøyde så lenge musikken blir hørt. Men det er et dilemma, for det er heller ikke greit å selge seg gratis.


T H E P R O D I G Y (UK) AURORA G - E A Z Y (US) GABRIELLE

G U C C I M A N E (US)

J A N OV E M AC M I L L E R ( U S ) T H E H I V E S (SE) T O V E L O (SE)

TURBONEGRO

V E R O N I C A M A G G I O (SE) ASTRID S DAGNY C R A I G D AV I D P R E S E N T S T S 5 U K F A R G E R N E S YA C H T K L U B B HJERTESLAG JULIE BERGAN KAJA GUNNUFSEN LOVELESS PHILIP EMILIO SUSHI X KOBE AMANDA DELARA SIGRID

+ MANGE FLERE: SLOTTSFJELL.NO

BILLETTER I SALG NÃ&#x2026;!


54 – 55

Film Kommentar

TEKST TRULS FOSS

Kannibalfilmen nekter, i motsetning til sjangerens mange ofre, å dø.

FJORÅRETS STORE snakkis under Cannes, Julia Ducournaus kritikerroste spillefilmdebut Raw, blir heldigvis å se på det norske kinolerretet. Filmen ble vist under festivalen som en del av Kritikeruken, og har blitt stående igjen som et fenomen. En fandenivoldsk og innfallsrik kannibalistisk coming of age-film. Kan Raw sies å revitalisere kannibalfilmen i urbane omgivelser? Fremfor å være et ukjent stammefolk fra dypt inne i de sør-amerikanske regnskogene, bor kannibalen i Raw vegg-i-vegg med deg i studentblokka; istedenfor å ha menneskebein gjennom nesa, hvit maling i ansiktet og spyd i hånda, så er den ved første øyekast en ganske så alminnelig student; fremfor å danse rundt et bål og vente på at du er medium rare, så klarer den ikke vente, og spiser deg ubehandlet der du er. Kannibalfilmen ble etter sigende født med Umberto Lenzis Il paese del sesso selvaggio fra 1972. En italiensk exploitation-film som i utgangspunktet var en slags nytolkning av Richard Harris western, A Man Called Horse. Med primitive stammefolk, tett jungel og blod la Lenzis grunnlaget for det som ofre omtales som «boom»: En liten bølge med lavbudsjetts kannibalfilmer på 70- og 80tallet – hovedsakelig fra italienske filmskapere på ville veier i tetteste bushen. Selve flaggskipet – og den mest kommersielle – i denne brutale og ofte skremmende realistiske bølgen er Ruggero Deodatos kultklassiker, Cannibal Holocaust fra 1980. Tar man et sprang fremover til 2013, ser man at Eli

Roth i The Green Inferno viderefører tradisjonene med å oppsøke den grønne jungelen, de sildrende elvene og blodtørstige stammefolk. Den vaklende, men svært så underholdene filmen om en gruppe naive aktivister som reiser til Amazonas for å stoppe nedhuggingen av regnskogen, er nokså tro til sjangeren, og blir ikke stort mer enn en lattervekkende og overtydelig samfunnskritisk homage til den øvrig nevnte bølgen på 70- og 80-tallet. Men hva har egentlig Raw til felles med disse ofte utdaterte og visuelt ensidige b-filmene? Fint lite. Fremfor å ta for seg anti-imperialisme og undertrykkelse av den tredje verden, så er Raw mer en blodig og skrubbsulten coming of age fortelling, der kannibalisme blir en effektiv metafor på det som ligger unge hjerter nær: identitetssøken, kroppsbilde og overgangen til voksenlivet. Raw tar et urbant oppgjør med Amazonas-jungelen: Regnskogen er byttet ut til fordel for en kantete og hard funkis arkitektur i betong. Store deler av filmen utspiller seg i ekspressivt og delikat lyssatte korridorer, kjellere og klasserom. I toner av rødt og grønt er byggene filmen utspiller seg i fotografert slik at de får frem noe av den samme, forvrengte stemningen vi kan kjenne fra giallo-regissør Dario Argentos ballettskole i Suspiria og kostskole i Phenomena. Justine har tatt valget om å følge i familiens fotspor med å studere til å bli veterinær. Hun er en noe tilbakeholden vegetarianer, men på ingen måte redd for å servere radikale meninger over lunsjen: «raped woman,


OFFICIAL SELECTION

OFFICIAL SELECTION

SXSW

TIFF.

FILM FESTIVAL

TORONTO

INTERNATIONAL

FILM FESTIVAL

OFFICIAL SELECTION

BFI LONDON FILM FESTIVAL

SHOTS FIRED.

raped monkey, same thing». Hennes møte med studiet starter med en fadderuke tettpakket med immatrikuleringsritualer fra helvette. På et tidspunkt får Justine tvunget en rå kanin-nyre ned i halsen mot sin vilje av sin eldre søster – som også studerer til å bli veterinær. Kanin-nyra vekker bokstavelig talt villdyret i jenta, og etterfulgt av kløe og utslett, begynner magen å rumle. Den John Carpenter og Wes Craven-inspirerte suburbia-horroren It Follows er sannsynligvis den filmen av nyere dato som minner mest om Raw. Begge har et ekspressivt visuelt utrykk, byr på uforutsigbare fortellinger i gjenkjennelige omgivelser og miljøer, samt leker seg med en forfriskende blanding av sjangerfilm, coming of age og arthaus-film. Det er bare å ta av seg hatten for og applaudere regissørene David Robert Mitchell og Julia Ducournaus i hvordan de utviser en filmhistorisk forståelse, evner å benytte seg av denne, men samtidig beholde sine helt egne kunstneriske visjoner. (Det er i tillegg verdt å nevne at begge filmene – tradisjon tro til sjanger-røttene – byr på hvert sitt synth-tunge hovedtema av ypperste standard). Den generiske horror-kosten vi får servert til hverdags er gjennomsyret av et kaotisk og ofte uspennende formspråk, samt billige og overtydelige fortellinger. Nyere bidrag som It Follows og Raw viser sjanger-oppskriftens tidløshet – så lenge man som filmskaper evner å balansere krydderblandingen med tilstrekkelig gammelt, nytt og eget.

A FILM BY

BEN WHEATLEY

SHARLTO

ARMIE

BRIE

CILLIAN

ACK

COPLEY HAMMER LARSON MURPHY REYNOR PÅ KINO 31. MARS


56 – 57

Film Kommentar

TEKST MARTIN TRULSSØNN JOHANNESSEN

Nye emner og stilendringer har endelig gjort norsk dokumentar interessant igjen.

PÅ DEN PRESTISJETUNGE dokumentarfilmfestivalen CPH:DOX i København i år var det godt over et dusin filmer fra Norge. Festivalen har hatt norske filmer på programmet før, men det er bemerkelsesverdig hvor stort mangfold det er blant filmene i år, mener programansvarlig i CPH:DOX, Mads Mikkelsen (ikke den danske skuespilleren med samme navn). Festivalen spesialiserer seg på dokumentarfilmer som tar seg kreative friheter og jobber for å vise frem dokumentarfilmens kunstneriske så vel som aktivistiske potensiale. Det har ført til kontroverser, som i 2009, da CPH:DOX ga hovedprisen til Harmony Korines bisarre freak-film Trash Humpers. Samtidig regnes festivalen som en av verdens viktigste i sitt slag. Mikkelsen er derfor en mann man gjør lurt i å lytte til. – Når man ser så mange filmer som vi gjør, begynner man å se noen mønstre. Det er helt klart en tendens til at det skjer noen interessante ting i norsk dokumentarfilm, sier dansken. Kristoffer Borglis DRIB og Jon Haukelands Barneraneren var begge nominert til festivalens hovedpris, DOX:AWARD. Gjennom forskjellige visuelle uttrykksformer forteller DRIB historien om den norske komikeren Amir Asgharnejads pinlige, og av og til ubehagelige, møte med et energidrikkselskap i USA. DRIB blander fiksjon og virkelighet på en sånn måte at det nærmest skal være umulig å skille kreativ frihet fra fakta. – En film som DRIB kan ikke fortelles på andre måter. Den er utrolig original, sier Mikkelsen. Så original er den at enkelte vil vegre seg for å kalle den dokumentarfilm (se side x for mer om akkurat dette og mer). Ifølge regissør Borgli er det noe av poenget. – Vi har lyst til at publikum skal forske i dette selv, at man blir usikker på hva man skal kalle det og hvordan man forholder seg til historien, sier regissøren som besøkte CPH:DOX i mars. Hjemme i Norge er ikke alle like begeistret for grepet. Den andre norske filmen i hovedkonkurransen, Barneraneren, fikk under lanseringen kritikk for å befinne seg i det uklare landskapet mellom fiksjon og virkelighet. Barneraneren følger 15 år gamle Noah som dømmes for medvirkning til ran. Filmen er en gjenfortelling av hva som skjedde før og etter ranet, men også en skildring av livet som ung på øst- og vestkanten i Oslo. Da filmen kom ut i slutten av oktober i fjor, mente filmanmelder i Aftenposten May Synnøve Rogne at den var «problematisk» og trillet tre øyne på terningen. Birger Vestmo ga også filmen en 3-er, mye av samme årsak som Rogne: «I det


øyeblikket man ikke er sikker på om det man ser er ekte eller iscenesatt, har dokumentarfilmen et problem». NATT&DAG ga derimot fem, nominerte den til N&D-prisen for Årets beste film, og mente rekonstruksjonene «bidro til elegansen». Mikkelsen mener Barneraneren er godt eksempel på at moderne dokumentarister hele tiden flytter grensene for hva er som lov og ikke lov i dokumentarfilm. – Noah fremfører sin egen rolle i det som for voksne er en fremmed kultur – ungdomskulturen. Det er et grep som forsterker innlevelsen, sier programsjefen og legger til han er imponert over det store antallet norske dokumentarister som undersøker samfunnsaktuelle problemstillinger på nye måter. Dette kommer blant annet til uttrykk i de stillferdige dokumentarfilmene Barndom av Margreth Olin og 69 Minutes of 86 Days av Egil Håskjold Larsen. I begge filmene ser vi verden fra barns øyenhøyde: I en barnehage på Nesodden og på flukt fra sitt eget hjemland. De to filmene tilbyr nye perspektiver på temaene barnehagelek og flyktningstrøm, men føles aldri påtrengende. Fremfor alt er de store sensoriske opplevelser. – 69 Minutes of 86 Days er en form for filmkunst. Den er så radikal i sitt fravær av forklaringer, sier Mikkelsen. Videre peker programsjefen på Zaradasht Ahmeds Nowhere To Hide, Torstein Grudes Mogadishu Soldier og Julia Dahrs Thank You For The Rain. I de respektive filmene er store deler av handlingen filmet av hovedpersonene selv, henholdsvis Nori fra Irak, soldater i Somalia og Kisilu fra Kenya. Grepet gir ufiltrerte innblikk i de to hovedpersonenes liv. Ukjent dødsårsak av Anniken Hoel er et annet eksempel på at moderne, norske dokumentarister ikke alltid følger tradisjonelle oppskrifter når de lager dokumentarfilm. Filmen starter som en personlig fortelling om Hoels søsters plutselige dødsfall, men blir etter hvert også en detektivhistorie om legemiddelindustriens kynisme. – Det var en krevende oppgave å få filmen til å fungere, sier Hoel som var blant de mange norske filmskaperne som besøkte CPH:DOX i år: – Mange mente blandingen mellom personlig involvering og hardcore etterforskning var for vanskelig, legger regissøren til. Mikkelsen mener kompromissløsheten til regissører som Hoel er blant årsakene til at norsk dokumentarfilm blomstrer nå. Det er imidlertid bare én av grunnene. – I Norden har man etter hvert fått en god tradisjon for å støtte kunstnerisk og kreativ frihet, og det er helt klart en del av forklaringen, sier Mikkelsen. Hoel er enig. – Før var det upopulært å lage en dokumentarfilm med tema utenfor Norge. Nå er tonen en annen. NFI prøver å satse på friske og annerledes stemmer, sier regissøren. Den store variasjonen i norsk dokumentarfilm kan også skyldes at moderne, norske dokumentarister har forskjellig bakgrunn. Blant de norske filmene på årets CPH:DOXprogram finner man selvsagt personer med tradisjonell filmutdannelse, men også aktivister og folk med annen faglig bakgrunn. Filmer som The Lost Dreams of Naoki Hayakawa og Liberation Day – to andre norske filmer som var på programmet i år – er begge laget av kunstnere, henholdsvis Ane Hjort Guttu og Morten Traavik. Guttu og Traavik har laget sine filmer i en kunstsammenheng, og dette påvirker utvilsomt det dokumentariske uttrykket. DRIB-regissøren Borgli er selvlært og har primært jobbet med kortfilm, musikkvideoer og reklamefilm. Han oppfatter ikke seg selv som en dokumentarist. – Jeg har egentlig aldri vært interessert i dokumentarfilm. Men jeg synes det er veldig morsomt at CPH:DOX kaller den for det. På South By Southwest var den en spillefilm (DRIB hadde verdenspremiere på South By Southwest i Austin, USA i begynnelsen av mars). Det har også vært litt av tanken med prosjektet: At den skal være litt forvirrende, sier Borgli. Tilbake på CPH:DOX peker Mikkelsen på at man i Danmark og Sverige har vært flinke til å jobbe på tvers av uttrykksformer, men at Norge nå er i ferd med å bli like interessante som nabolandene. – Det er fantastisk å se at de norske regissørene har funnet en friere måte å arbeide på. Når man på den ene siden har en ironisk metafilm som DRIB, og på den andre siden har filmer om Midtøsten, klimaproblemene i Afrika samt medisinindustriens kynisme, er det uttrykk for at det er et behov for flere fortellerformer. Jeg håper regissører generelt har mot til å ta sjanser og gi deres fortelling den formen den fortjener, sier Mikkelsen. Programsjefen mener den store bredden er et godt tegn og tror mangfoldighet gir vitalitet til et lands filmproduksjon. – Det kan ha en selvforsterkende effekt. Når det første lages virkelige gode og kunstnerisk sterke dokumentarfilmer, så setter man også en standard som nye og unge regissører kan måle seg opp mot, sier Mikkelsen som ser frem til å følge med på den norske dokumentarfilmbølgens videre utvikling: – Når så mange filmskapere jobber så forskjellig, gleder jeg meg allerede til å se hva som kommer neste år, sier han.

FRA REGISSØREN AV

OLDBOY

E N F I L M   AV

PA R K C H A N -WO O K

KAMMERPIKEN I ET UTSPEKULERT SPILL OM PENGER OG KJÆRLIGHET H V E M   K A N   D U   S TO L E   PÅ? C A N N E S   F I L M F E S T I VA L

«EN NYTELSE – EN AV ÅRETS MEST FASCINERENDE FILMER» D A G S AV I S E N

S E D E N PÅ K I N O !


58 – 59

Tegneserie Kommentar

TEKST ANDREAS LUND

Undergrunnstegneren Al Columbia ble med sin sporadiske produksjon og ubehagelige stil en kultfigur i tegneseriemiljøet. Etter lang tids sykdom er han endelig tilbake. Kanskje.

TEGNINGENE TIL Al Columbia dukket for første gang opp sent på 80-tallet. Columbia jobbet da som Bill Sienkiewicz’ assistent på Big Numbers, et ambisiøst prosjekt skrevet av Alan Moore. Da Sienkiewicz forlot prosjektet etter to utgaver, tilfalt tegnejobben Columbia. Å følge Sienkiewicz’ hyperrealistiske stil skulle vise seg å bli en tungtrådd prosess for 19-åringen. Etter en tid med lite motivasjon og vanskelige forleggere, ga Columbia for første, men ikke siste gang, opp. To år senere dukket Columbia opp igjen med tegneserien The Biologic Show. Denne gangen med den nå karakteristiske stilen som skulle definere hans karriere. Serien var både tegnet og skrevet av ham selv og hadde betraktelig mørkere tilnærming enn Big Numbers. Tegningene var skitne og nærmest paniske skriblerier som fortalte historier om incest, lemlesting og de mørkeste avgrunnene av menneskesinnet. Serien fikk blandet kritikk, men av undergrunnsfans ble den lovprist som et viktig (og skremmende) verk. Neste gang Columbia dukket opp var i antologien ZeroZero, med historien «I was killing when killing wasn’t cool». I serien møter vi Knishkebibble og Seymore Sunshine som har lyst på en belønning som er utlovet for å stjele en pai. Den eneste haken er at han de skal stjele fra er en gæærn morder. Det går, så klart, dårlig for alle parter involverte. Historien fortelles i et ruterikt sideoppsett (opp til 32 ruter per side) som gir det hele en unik rytme som nærmest kan leses som levende bilder. Sammen med de løsere strekene og formene i tegningene hadde Columbia skapt et uttrykk som minnet om tidlig animasjonsfilm. Animasjonsstilen fortsatte han å utvikle over flere år med bidrag i antologiene Blab! og ZeroZero. Columbia gikk fra farger til sort-hvitt, vekslet mellom tekstrike verk og serier uten tekst. Han begynte å tegne fotorealistiske bakgrunner og karakterer hver for seg, og la dem så oppå hverandre for å best mulig etterligne teknikkene brukt i 1920-talls animasjon. Denne teknikken nådde sitt klimaks i hans kanskje beste historie frem til da, «The Trumpets They Play!». Historien tar utgangspunkt i Johannes Åpenbaring, og forteller om menneskets trang til ondskap og farene ved å ukritisk følge ledere, og er en tydelig kritikk mot kristendom og organisert religion. At Columbia ikke er redd for å trå over grenser er spesielt tydelig her. «Trumpets» er lite barn finner pappas pistol og skyter seg selv for pappa er opptatt med å ha sex med en geit-skremmende. På dette tidspunktet hadde Columbias lunefulle nærvær og grenseoverskridende innhold gitt ham en slags kultstatus blant tegneseriesfans, og da han hadde bidrag med i Blab! og ZeroZero ble de alltid først utsolgt på festivaler. Al Columbia var en heit potet, og

fansen kunne knapt vente på hva han ville lage neste gang. Ventetiden skulle imidlertid bli ganske lang. Etter omtrent åtte års stillhet dukket begynte Columbias streker igjen å dukke opp i ymse antologier, oftest i Mome. Det tok ikke lang tid før han gikk bort fra det kjærkomne «Disney på dop»-utseende til en mer realistisk stil. Det var antagelig mer tidkrevende enn det han hadde gjort tidligere, for mange av historiene han startet på i denne perioden ble aldri fullført. Kanskje det beste eksemplet på dette er Belladonna som skulle være en korthistorie på trykk i den artsy antologien Kramers Ergot, men som ble for lang. I steden skulle den publiseres som egen tegneserie. Det skjedde aldri. Columbias uforutsigbarhet ble snart like kjent som innholdet i seriene hans. Begge deler kan sannsynligvis forklares med at han på et tidspunkt ble alvorlig psykisk syk. Over lange perioder hallisunerte han om vold, noe som tilslutt hindret han å fungere skikkelig i hverdagen. Hyppige legebesøk og innleggelser på psykiatriske institusjoner løste aldri problemet, men psykosene ga seg til slutt. På tross av de påtrengende hallusinasjonene fullførte han i løpet av denne perioden boken Pim and Francie, The Golden Bear Days. Pim and Francie er en samling utklipp og fragmenter av historier Columbia aldri fullførte. De fleste inneholder tittelkarakterene Pim og Francie, en liten gutt og en liten jente, som blir lemlestet, oppkuttet, jaget av slemminger og så videre. Klassisk Columbiastoff, med andre ord. Serien er tegnet i hans kjente animasjonsstil, og er også hans best mottatte verk. Ved første øyekast er ikke boken stort mer enn forstyrrende bilder, men under overflaten ligger en historie om å dele livet med noen, for så å miste dem. Boken ble nominert til to prestisjetunge priser (Ignatz Awards), og satte for alvor Columbia på tegneseriekartet. Likevel, foruten salg av trykk gjennom små tegneseriesjapper og noen få bidrag her og der, forduftet han snart igjen. Pim and Francie kom ut i 2009, og førsteopplaget har vært utsolgt lenge. Gledelig nok kom et 2. opplag tidligere i år. I tillegg har Columbia ellers vært ganske aktiv i den siste tiden, med bidrag til forskjellige antologier og magasiner, samt en nettside hvor det publiseres snadder jevnt og trutt. Han har forsøkt seg på nettsider tidligere, men har i kjent stil sjeldent holdt det gående lenge. Imidlertid har hans nyeste nettside (orangesunshinemedicine.com) holdt koken helt siden januar. På siden hintes det også til nye bøker en gang i fremtiden. Columbias forlag sier at ingenting er offisielt enda, men de håper på å få ut noe nytt innen få år. Det er det nok flere som håper på.

TEKST RASMUS HUNGNES

Om elendig kundeservice i Dishonored 2 og røynda, og andre skremmande soger.

NO HAR DET gått ei stund sidan forrige spelspalte blei publisert her i NATT&DAG, og sidan den gong har det kome ut ei rekke andre gode spel ein kan kaste bort si korte tid på denne kloden på. Horizon: Zero Dawn (PS4) er blant det mest spektakulære. Spelet går føre seg i ein naturskjønn open spelverd – vakrare og venare enn til og med Rise of the Tomb Raider sine spektakulære virtuelle utsikter, og eit par hakk meir solid i både spelbarheit og narrativ. Medan Horizon er sett til ei framtid der ei kataklysmisk, biomekanisk orientert hending har sendt menneskeheita tilbake sånn ca. til steinalderen, går hack-n-slash-spelet Nioh (PS4) føre seg i ein fiktiv variant av 1600-talets Japan. I knallhard Dark Souls-aktig stil får ein fekte mot både åndelege og fysiske makter på svært frustrerande, men vanedannande vis. Meir sabelrasling får ein i steampunk-, sverdfektings-, sabelraslings-, snike- og snokespelet Dishonored 2 (Windows, PS4, XB1) utforskar ein rett som det er virtuelle bylandskap. I urbane strøk finn ein titt og ofte det ein kallar butikkar, forretningar fylde med varer som ein kan sjå på og sikle over, og dersom ein har råd, bytte til seg. Ofte ynskjer ein, i løpet av eit besøk i ein slik butikk, å sjå nærmare på ei vare. I Dishonored 2 plukka opp eit glas helsebringande eliksir for å sjå etter om det var verdt prisen. Butikkinnehavaren likte visst ikkje det, men i stadet for å be meg om å leggje tingen tilbake eller betale for meg, trakk han sporenstreks sverdet sitt og gikk til åtak på min lekam. Eg såg meg nøydd


Spill Kommentar

Den største anime-suksessen siden Chihiro og heksene!

Your Name. til å yte motstand, og før eg visste ordet av det hadde eg halve byen på nakken. Det var dårleg service, tenkte eg, nett som i røynda. Det er mest ikkje grenser for kor mykje elendig handsaming ein skal måtte tåle frå dei lumpne bedriftene ein overgir sine surt opptente pengar til. Kunden har alltid rett, heitte det i fordums tid. Slik ser det ikkje ut til å vere lenger. Eit døme: Eg hadde latt meg lure til å skifte mobilleverandør. Eg skulle nok ha sett nedturen kome: Selskapet sitt namn er trass alt synonymt med ein lommetjuv, i følgje Urban Dictionary. Ja, dette selskapet, som i følgje Urban Dictionary er synonymt med «dipshit», hadde funne det for godt å portere mitt telefonnummer ein månad for tidleg – noko som skulle koste meg timevis med forvirring, stress, navigeringsvanskar og problemløysing i tillegg til innkjøp av Skype-kreditt, transportkostnadar og mangel på tilgjenge til sosiale medie. Lang historie kort, etter først å ha fått henta eit simkort som ikkje var aktivert, fann dette selskapet, som i følgje Urban Dictionary konnoterer ein som dyppar chipsen i dipen ikkje berre to, men gjerne tre gonger, ut at dei ikkje syntes plutseleg portering ein månad før avtalt tid var var stor nok tabbe til å tilby nokon annan kompensasjon enn 2GB data den første månaden. 2GB data eg aldri i min villaste fantasi ville ha bruk for, og som ikkje ville koste operatøren ei krone. Generøst, meinte dei. Jau, eg kan klage, og det synest eg ein bør gjere. Dårleg service? Klag klag klag – for det hjelp ofte, berre ein klagar nok. Eg kunne klaga meir, t.d. fortelje korleis same mobiloperatør fortsette å sende månadlege faktura eit halvt år etter at eg slutta å vere kunde. Skremmande, eller kva? Dersom du vil ha fleire grøsselege soger, er Resident Evil 7 (og kalla RESIDENT EVII og Bioha7ard) noko for deg. Det handlar om problematiske familiære band, skumle telefonsamtalar og dysfunksjonelle sambuarskap, og byr på eit titals svært stressande timars gameplay. For ei litt koseligare soge om eit nært band mellom to organismer, kan ein sjekke ut The Last Guardian (PS4), som handlar om eit venskap mellom det store dyret Trico og ein liten gut. Spelet er designa av Famito Ueda, mannen bak klassikarane ICO og Shadow of the Colossus, og byd på ei fredsæl og unik spelmessig reise.

En film av Makoto Shinkai

)))))

«En nydelig ut av kroppen-opplevelse» The Guardian

Tre å følge med på: PREY (WIN, PS4, XBONE) Arkane Studios’ versjon av Prey skal etter planen kome ut 5. mai. Det ser ut til å kunne bli ein verdig arvtakar til spel som System Shock 2 og Half-Life. NINTENDO SWITCH Nintendo er ein standhaftig leverandør av alternative spelplattformar, og allereie kan ein meiske seg med The Legend of Zelda: Breath of the Wild, som jamnt over har blitt ekstremt varmt tatt imot av både kritikarar og fans. DREAMFALL CHAPTERS (PS4, XBONE) Det norske sci-fi-eventyret har vore ute ei stund til PC, og kom nyleg ut til konsollar.

PÅ KINO 28. APRIL ©2016 TOHO CO., LTD. / CoMix Wave Films Inc. / KADOKAWA CORPORATION / East Japan Marketing & Communications,Inc. / AMUSE INC. / voque ting co.,ltd. / Lawson HMV Entertainment, Inc.


60

Andreas Dahls tre første ord var «Nilen», «Rhinen» og «Elbe», og allerede som tolvåring var han med i det danske quiz-mesterskapet «Spørreleg på Skagen», hvor han tok en knepen sisteplass grunnet falskt statsborgerskap. De siste årene har han bodd 50% i NATT&DAGs quiz-laboratorium og 75% i et parallelt astralplan hvor prosentregning ikke gjelder.

Vi starter litt frampå. Hva er livsmottoet til verdenscupvinner Martin Johnsrud Sundby?

På side 10 kan du lese om Donald Trump og populærkultur. Noe annet som er populært er mat, og Trump tar seg gjerne litt fast-food når han er sulten. Sortér de følgende fem fastfood-kjedene etter antall restauranter globalt: Starbucks, McDonald’s, Burger King, Subway og KFC.

På side 20 kan du lese om Stephen Bannon. Han og Trump har en litt sånn Sauron/Sauroman greie på gang. Fra hvilket herjet land kommer hunderasen som ligner helt sykt på Sauroman?

Mens vi er inne på herjede land. Nevn ett av de to landene som kom aller nederst på årets Happy Planet index.

På side 62 kan du lese Smil & Gifts møte med Espen Teigen. Han «ghostwriter» for Sylvi Listhaug. Nevn fargene til minst to av spøkelsene i Pac-Man.

I september skal romfartøyet Cassini-Huygens krasje inn i planeten Saturn (ikke spør meg hvorfor). Hvis du skulle ha kjørt rundt den ytre kanten av Saturns største ring (B-ringen), i en Tesla med som holder 100 km t, forutsatt at du stopper én time om dagen for å lade, tisse og spise en rolig rollerdog, hvor mange dager ville du ha brukt? Slingringsmonn: 100 dager.

Her er 10 mer eller mindre viktige spørsmål om ting du burde vite. På side 14 kan du lese vårt intervju med DRIB-regissør Kristoffer Borgli og DRIB-skuespiller Amir Asgharnejad. Hvilken energidrikk, det vil si drikk med taurin som ingrediens, var den første som ble lansert på det norske markedet? POENGSCORE 10 poeng: The champ is the champ! 6-9 poeng: Har du faktisk LEST avisa? Er fremtiden for papirmediet REDDET? 2-5 poeng: Er faren din en tyv, baby? Det virker nemlig som du kommer fra et hjem med få ressurser. 0-1 poeng: Idiot! Men du er kanskje lykkelig? Vi håper det.

På side 48 kan du lese vårt intervju med den bergenske rapperen Jonas V. Dette bringer oss til denne månedens «kan den dunkes»-spørsmål! Navnet Jonas ble trendy pga. den bibelske figuren Jona som chillet inne i en hval i tre døgn. Mens vi er inne på hvaler, kunne du ha puttet en gjennomsnittlig blåhval-penis gjennom en basketkurv, dersom du ville? Erigert tilstand.

Ja, da var det vår, dere. Hvilken N&D-relevant (som i tidligere direkte involvert med avisen du holder i hånda) pollentype ble innlemmet i Pollenvarselet så sent som i 2009?

Vår betyr også at den vakre tiurleiken som kalles Eliteserien nå er sparket i gang. Nevn minst én Nigeriansk spiller i Eliteserien! Fort deg!

Svar 1: The champ is the champ (intervju med NRK, 25. februar) 2: Subway (44,852 restauranter), McDonald’s (36,525), Starbucks (23,768), KFC (19,420) og Burger King (15,000). 3: Afghanistan 4: Den sentralafrikanske republikk og/eller Burundi 5: Rød (Blinky), Rosa (Pinky), Cyan/turkis (Inky), Oransje (Clyde). 6: 400 dager (738318 km) 7: Battery 8: Ja, en blåhval-penis har en diameter på 30-36cm, en basketkurv har en diameter på 46cm. 9: Salix (nesten det samme som tidligere N&D-redaktør Marie-Alix!) 10: Samuel Adegbenro, Chidiebere Nwakali, Ifeanyi Mathew, Izuchukwu Anthony, Usman Sale, Onyekachi Hope Ugwuadu, Ibrahim Shuaibu, Aniekpeno Udo, Thompson Unachi Ekpe, og, vår favoritt, Bonke Innocent.


Medienorges nyeste busemann kan garantere at han har pult mange ganger. FOTO CHRISTIAN TUNGE

Hvordan har livet ditt forandret seg siden du ble bittelittegrann kjendis? – Nei, det har ikke forandret seg så veldig mye. Stort sett det samme. Det er noen som kommer bort til meg på byen og sånn. Folk jeg har kranglet med meg på Twitter som vil diskutere. De er mye mindre aggressive på byen enn de er på Twitter, da.

6

1 6

Du har blitt ganske varm i trøya på Facebook med journalister, kulturfolk og VG-kommentatorer. Det vil si medie- og åndseliten, som du så foraktfullt kaller det.

Er det deilig å endelig være inne i varmen? – Jeg er ikke inne i varmen. Jeg er bare representant for den ubehøvla høyresiden som ikke klarer å oppføre seg. Det er litt interessant at jeg blir invitert til veldig mange debatter og arrangementer…. Kvotert inn? – Ja, det føles sånn! Men det er bra. Jeg var på et arrangement av Fritt ord for litt siden, da var det en journalist som sa det at det var veldig greit å ha med meg. Vanligvis pleide det bare å være sirkelonani.

6

1 1

Da er det bedre at du bidrar, så kan dere onanere i KRYSS! – Ja, det er jo også en måte å se det på.

Apropos kryssonani! Du sluttet på videregående rett før russetiden for å være generalsekretær i FpU. Tror du at du får pult før du dør? – Hahaha! Så jævlig bra. Jeg har hatt dame siden jeg var 17 og kan bekrefte at jeg har pult ho mange ganger.

1 6 1 1

Bevis det! Si noe som bare noen som har hatt sex kan vite. – Hva skal jeg si som egner seg på trykk? Bare si hvordan det foregår. – Det har jeg ikke tenkt til å si på trykk.

Hva som skal inn hvor og sånn. – Det har jeg ikke tenkt til å si på trykk.

Da På Nattbordet i DN ringte, kunne du fortelle Bjørn Gabrielsen at din siste leseopplevelse var en bok som heter Triumph of William McKinley – Why the Election of 1896 Still Matters av Karl Rove. Du er litt av en elitist til FrPer å være! – Nei, bare glad i USA og amerikansk politikk. Ikke noe elitistisk det.

6 6 1

Hva syntes du om Skavlan på fredag? – Helt forferdelig.

1 6 6 1

Var du på Skavlan på fredag?! – Nei? Altså, jeg trodde du mente Skavlan som program?

Ja. – Det er grusomt.

Hvem er det som administrer Facebook-kontoen til Terje Søviknes? – Det er nok Terje Søviknes, hehe.

Hva synes du om å dele videoer fra Britain First? Bra SoMe-strategi? – Tror ikke hverken Terje eller noen andre synes det var særlig lurt. Derfor han slettet den og så er vi ferdig med den liksom. Det som er veldig greit med å slenge ut sånt er at man bare kan slette uten å beklage! Ferdig med den! – Det er jo veldig typisk da, at media ikke er interessert i innhold, men er veldig interessert i avsender.

6

Til Journalisten sier du at det ikke spiller noen rolle om samfunnsdebatten foregår i VG eller på Facebook. Spiller det virkelig INGEN rolle om samfunnsdebatten foregår i redigerte medier eller på facebookkontoen til politikere? – Poenget mitt er ikke at det ikke har noe å si for noen i hele verden, det er at det ikke har noe å si for kvaliteten på den offentlige samtalen. Det er de samme tingene som trender i sosiale medier som i tradisjonelle medier. Stort sett.

1

Men er det ikke noe kvalitet i å bli utsatt for kritiske spørsmål og ikke kontrollere hele konteksten selv? – Jo, for all del, men som blant annet Frank Rossavik påpeker i dagens Aftenposten, har de etablerte medienes journalister og kommentatorer utvilsomt en slagside.

1

Du snakker om dine nye bestevenner? – Nei, ikke mine bestevenner overhodet. Men Frank har alltid vært en redelig type som slår til alle kanter og ikke teller korsfeil og sånne ting.

6

Du, la oss snakke litt om denne korssaken. En ting er at Omdal driter seg ut, men etterpå lager dere et meme hvor det står «La Sylvi bære korset». – Nei, FrP delte det.

6

1 1

Men du er jo en del av FrPs kommunikasjonsapparat. – Ja.

6 1

Er det ikke bare Omdal da? – Nei, hun har fått utrolig mye spørsmål om det.

Var det egentlig noen som ville nekte Sylvi å bære korset? – Nei, jeg har ikke observert at noen vil nekte Sylvi å bære korset, men jeg legger merke til at det er veldig mange som vil lage mye støy og motiver og angrep på basis av at hun bærer et kors.

Var det?

Vi ser ikke på Skavlan. – Ja, mener du Skavlan på fredag eller Skavlan på fredag?

«Utrolig mye spørsmål» høres ut som løgn! – Nei, det var sak i TV 2, VG laget en sak, Dagbladet laget en sak.


Smil & Gift

61 62 63

Men i denne korssaken har jo mediene vært grundige og faktasjekket Omdal, det har blitt tydelig etablert at han tok feil. Så kommer det en politisk kampanje fra dere i etterkant, som går ut på å dele bilder med teksten «La Sylvi bære korset». Hva ønsker dere å oppnå med det? – Det handler om at det må være opp til enhver hvilket kors eller smykke man vil bære.

6

Og det har aldri noen vært uenig i. – Poenget er jo at når Sylvi bærer korset handler det om at det er hun som bærer det, ikke at det er et kors. Det er personen Sylvi folk ønsker å angripe og ilegge kyniske motiver. Omdal har gjort det og ikke minst skjedde det i sosiale medier etterpå. Det handler om at det er en behandling av Sylvi som veldig få andre ville blitt utsatt for. Det er en forskjellsbehandling, implisitt at man vil hindre Sylvi å gå med kors.

1

Dere delte også den taxisaken til Dagbladet om Lan Marie Berg Nguyen fra MDG. Som er et veldig godt eksempel på det du snakker om når du sier at medier har slagsider og lager saker som egentlig er bullshit. Det er en sak hvor hun har tatt taxi 28 ganger på halvannet år, altså antagelig mye mindre enn alle andre. Hvis Facebook er et godt alternativ til tradisjonelle medier, hvorfor bruker du det da til å reprodusere akkurat sånn bullshit som du klager over at tradisjonelle medier skriver? – Jeg har aldri hevdet at vi driver med journalistikk. Hun er en politiker og vi representerer et politisk syn.

1

Du skjønner at det er bullshit, men du bruker det likevel? – Nei, det er ikke bullshit i det hele tatt. Når du er veldig høyt på banen og sier at dieselbiler er forferdelig og at vi helst skal ha bilforbud i Oslo og gjør livet surt for….

1 1 1 1 1 1 1 1 1 1 6 1

Hun har ikke sagt noen av de tingene. – Hun vil ha bilforbud, er vi enige om det?

Hun vil ha bilfritt sentrum. – Hva er forskjellen?

Det blir ikke ulovlig å ha en bil i Oslo. – Hva skal du gjøre med bilen din da, hvis du ikke kan kjøre den? Du kan kjøre til hytta. Du kan bruke den hvor som helst bortsett fra akkurat innenfor ring 1. – Hvis du bor innenfor ring 1 da? Ja, hvis du bor der, som et tusentalls mennesker gjør, så… – Det er feil tall. Det er ikke så mange flere. – Jo.

Ok, det er ikke så mange. – Mange flere enn tusen.*

Seks tusen da. – Nå gjetter du bare.

Jeg gjetter, ja. – Når man har så klare holdninger på det, bør man ha en viss sammenheng mellom liv og lære. Du stiller til valg. Jeg oppdaget nå at du har laget din egen Facebook-side!

315 likes! Det er ganske patetiske greier i forhold til Sylvi sin. – Det har sammenheng med at den er ganske ny. Og dessuten har jeg ikke samme name recognition som Sylvi. En SoMe-rådgiver som ikke klarer å få likes, det er som en frisør som er stygg på håret! – Nei, altså det er mange grunner til det, men den blir veldig mye større før valget, det kan jeg love deg. For meg er det mye viktigere med hvem som liker siden enn antallet. Jeg er kandidat for Nord-Trøndelag.

1 «Jeg kan ikke fordra rap.»

6

Hvor langt tror du at din politiske karriere kommer til å gå? Hvor ser du deg selv om si fem, ti år? – På stortinget, forhåpentligvis!

6 1 1

Kan du ikke ende opp som minister da?

1 6

Stilen din, da? Du har dresser fra VOLT og så har du lesbiske briller. – Hahaha!

Kanskje du blir samferdselsminister i regjeringen Fjordman 2? – Haha! Det er ikke en regjering jeg ville vært i.

Har du tenkt noe på imaget ditt? Du er 24 år gammel, men det ser ut som du er NØYAKTIG 36. – Hehe! Det er yngste alderen jeg har blitt tillagt, så det tar jeg som et kompliment. Jeg har veldig klare planer for valgkampen, men det kommer jeg ikke til å avsløre i NATT&DAG. Følg med!

Hadde du ikke dratt flere unge velgere dersom du la om til sånn NATT&DAG-aktig hipsterstil med for eksempel pappacaps og sjelden Juventus-drakt? – Jeg vet ikke om caps og Juventus-drakt er det viktigste for våre velgere. Jeg tror de er mer opptatt av andre ting, som innvandringspolitikk og eldreomsorg. Det er klart man må tilpasse stilen sin til det man jobber med. Når du er raddisjournalist kan man gå i rutete skjorte som ikke er av særlig pen bomull og gå med caps, sant? Det kan man ikke i departementet.

Du er kristen. Ville Jesus stemt FrP? – Jesus er Gud, så han ville ikke være et menneske og derfor ikke ha statsborgerskap og dermed ikke stemmerett ved stortingsvalg.

6

1 6

Arrg! Du er sleip som en ål, Teigen! – Jada. Dersom han hadde hatt stemmerett, hadde han stemt FrP. Han vil hjelpe flest mulig. Det vil vi også.

Hvordan er det egentlig nå som Per Sandberg tar over, fyller du samme rolle for ham som du gjorde for Sylvi? – Ganske, men nå sjonglerer han to statsrådposter, så han har veldig mye å gjøre. Så det er egentlig du som er integreringsminister nå!? Jeg VISSTE det. – Hehe, nei, det er ikke det. Men jeg kjenner Per godt fra før. Han er nord-trønder som meg.

1

Hva synes du om at en fyr som er dømt for å skalle ned en asylsøker skal være integreringsminister? Er ikke det ganske fucka? – Han har gjort opp for det nå. Jeg var tre år da det skjedde. Så…

1

Det var ikke deg han skalla ned? – Nei, jeg har aldri vært asylsøker. Jeg tenker at når det er 21 år siden er det på tide å bli ferdig med det. Han har gjort opp for seg og beklaget veldig mye.

1 6 6 6 6 6

Svar fort: Chirag eller Magdi? – Skidag eller …?

CHIRAG eller MAGDI! – Hva er det du sier?

Det er de rapperne fra Karpe Diem. – Aha! Jeg visste ikke at de het det.

Men du kjenner til gruppa? – Ja.

Hvilken låt liker du best? – Den eneste jeg husker er den hvite menn som pusher femti. Jeg husker bare at jeg ikke likte den. Jeg kan ikke fordra rap.

* Vi har sjekket disse tallene. I bydelen «Sentrum» bor det ved årsskiftet 1146 mennesker, ifølge kommunens statistikk. I området som omfattes av planene for bilfritt sentrum, bor det 944 personer, ifølge Plan- og bygningsetaten. I tillegg bor det 3375 personer på Tjuvholmen og Aker Brygge, som delvis er bilfritt område allerede. Teigen kommenterer: – Sist jeg sjekket var det mange som kjørte innom Ring 1 uten å bo der. Løsningen på klima og miljø i Norge er i mine øyne ikke å gjøre livet mest mulig surt for folk med bil.


Espen Teigen (f. 1992) er politisk rådgiver for vikarierende innvandrings- og integreringsminister Per Sandberg i Justis- og beredskapsdepartementet. Han er kjent som fyren bak Facebook-kontoen til Sylvi Listhaug (nå i mammapermisjon), og for formuleringen «LIK og DEL».


Opptaksprøvene er ute nå!

Art Direction Retail Design Grafisk design Tekst og skribent Digital markedsføring Prosjektledelse kunst og kreativ næring Strategi og PR Manus Interaktivt design Maske- og hårdesign Skuespill Film og TV Lyddesign 3D-grafikk Visual Effects Spilldesign Opplevelsesdesign Populærmusikk Låtskriving og produksjon Musikkproduksjon Frontend- og mobilutvikling Spillprogrammering Intelligente systemer Programmering E-business westerdals.no

NATT&DAG, Oslo, april/mai 2017  
NATT&DAG, Oslo, april/mai 2017