Page 1

BERGEN 08 – SEPTEMBER 2014 // HJEM-UTGAVEN

WWW.ND.NO

STRANDET I SYDEN HJEMLØSE NORDMENN PÅ GRAN CANARIA HJEM TIL FORTIDEN:

SYRIA FØR

KRIGEN

KJØPESENTER-LANDET

OLAV THON RASERER HJEMBYEN DIN

1 & 6 MØTER

ASLAK NORE KARIN KROG POISON IDEA

Damaskus, Syria (2006). Foto: Janelle Ryan

– Siden 1988


0109_BIFF_518x369mmND_2.qxp_Layout 1 01.09.14 17:25 Side 1

UTVALGTE SPILLEFILMER 1001 GRAM

24 1

MACONDO

CALVARY – GOLGATA

PALO ALTO

THE CANAL

PRIDE

CHEF

THE QUIET ROAR

HAPPY CHRISTMAS

SNOWPIERCER

A HARD DAY

TURIST

HOTELL

WETLANDS

LAND HO!

WHIPLASH


UTVALGTE DOKUMENTARER 20.000 DAYS ON EARTH

LAST DAYS IN VIETNAM

ALPHABET

THE NEWBURGH STING

BJØRNØYA

POINT AND SHOOT

BRONX OBAMA

RADICAL EVIL

THE CASE AGAINST 8

RED ARMY

DAMNATION

SUPER DUPER ALICE COOPER

DRONE

UKRAINE IS NOT A BROTHEL

FLINK PIKE

VESSEL

THE GALAPAGOS AFFAIR

VIRUNGA

THE INTERNET’S OWN BOY

www.biff.no


BERGEN – SEPTEMBER 2014

Sjefredaktør MARIE-ALIX ISDAHL VOISIN isdahl@nd.no

INNHOLD

Administrasjon okonomi@nd.no

19

Utgiver NATT&DAG AS

Redaksjonssjef HÅVARD NYHUS nyhus@nd.no

Trykk MEDIA NORGE TRYKK OSLO

Musikk- og Nettredaktør MALIN KULSETH kulseth@nd.no Fotoredaktør CHRISTIAN BELGAUX belgaux@nd.no Art director KARIANNE NYGÅRD nygaard@nd.no Skribenter AKSEL KIELLAND AMANDA ØIESTAD NILSEN ATLI BJARNASON DANIEL RAMBERG EMIL FINNERUD INGER FULPING IDA MADSEN HESTMAN HELENE AALBORG FILIP ROSHAUW JON SÆTER JØRGEN NORDENG KARIMA FURUSETH LARS OLE KRISTIANSEN LARS GJESVIK LIVE Ø. DANIELSEN MALIN KULSETH MATHIAS RØDAHL MARIE-ALIX ISDAHL VOISIN MARTIN GEDDE-DAHL MARTIN ØSMUNDSET MARTIN PARKER PELLE BAMLE RAGNHILD BROCHMANN RASMUS HUNGNES SILJE MIDTHAUG SIREN LØKAAS SVEIN STRØMMEN TORE ANDVIG TORA MYKLEBUST OPTUN THOMAS COOK THOMAS S. SØNDERGAARD TROND GAUSDAL Foto CHRISTIAN BELGAUX HANS NØSTDAHL LISA BJORHEIM INGEBORG LØVLIE JANELLE RYAN MAGNE RISNES MARIUS SVALENG

Opplag 69.000 distribusjon@nd.no REDAKSJONEN TAR IKKE ANSVAR FOR UBESTILT MATERIELL NATT&DAG Oslo Strandgata 19 N-0152 Oslo Postboks 266 Sentrum N-0103 Oslo

86

Telefon: 22 41 94 41 NATT&DAG Bergen Postboks 646 N-5807 Bergen

MÅNEDENS ANSATTE ............................................................................................................................................................ 12 BREV FRA KOLONIEN ..............................................................................................................................................................19 MINNER OM HÅP ..................................................................................................................................................................... 24 INTERVJU KARIN KROG ........................................................................................................................................................ 28 MØT MEG PÅ BIG BITE, BABY .............................................................................................................................................. 34 UTELIV: KLUBB, UTELIV OG KONSERT ..............................................................................................................................52 INTERVJU: – FLERE KOMMER TIL Å DØ ............................................................................................................................. 56 GATELANGS: RASMUS MEYERS ALLÉ ............................................................................................................................... 58 KUNSTGUIDE .............................................................................................................................................................................61 SCENEKUNSTGUIDE ............................................................................................................................................................... 64 Å FALLE FOR EN SERIEMORDER ......................................................................................................................................... 66 MUSIKK ....................................................................................................................................................................................... 69 FILM ..............................................................................................................................................................................................77 VISJONER AV AMANDA .......................................................................................................................................................... 84 SMIL&GIFT MØTER ASLAK NORE ....................................................................................................................................... 86

NATT&DAG Trondheim Postboks 4410 N-7418 Trondheim For tips og presse: film@nd.no musikk@nd.no uteliv@nd.no mote@nd.no kunst@nd.no scenekunst@nd.no restaurant@nd.no litteratur@nd.no WWW.ND.NO

34

OSLO 08 – SEPTEMBER 2014 // HJEM-UTGAVEN

WWW.ND.NO

STRANDET I SYDEN HJEMLØSE NORDMENN PÅ GRAN CANARIA HJEM TIL FORTIDEN:

SYRIA FØR

KRIGEN

KJØPESENTER-LANDET

OLAV THON RASERER HJEMBYEN DIN

1 & 6 MØTER

ASLAK NORE KARIN KROG

Illustrasjon TORD TORPE

POISON IDEA

Markedsavdeling ANDERS BROCHMANN JOHNNY JENSEN ALEKSANDER RIIS salg@nd.no

– Siden 1988

Coverfoto: Janelle Ryan Damaskus, Syria 2006

M

1

Ø M E R KE T ILJ

24

NATT&DAG Event JAN CHRISTIAN FORTHUN forthun@nd.no

Damaskus, Syria (2006). Foto: Janelle Ryan

Trykkeri

01

Daglig leder CHRISTIAN RASMUSSEN christian@nd.no

8

28

OSLO 12.-13. SEPTEMBER 2014 BOKFESTIVAL

6

08/2014 m25b_2014.indd 1

25/08/14 14:02


1 7. — 2 5 . oktober Bergen FESTIVAL FOR ELEKTRONISK MUSIKK OG KUNST

Ø s t re Hus for lydkunst og e l e k t ro n i s k m u s i k k

Ko r s k i r k e n

Nils Frahm Biosphere & Skatebård Future Brown: Fatima Al Quadiri, Nguzunguzu & J-Cush Shackleton (TY)

Floating Points The Haxan Cloak Evian Christ Jaakko Eino Kalevi Suzanne Ciani & Neotantrik Wa l l s / O ra m : «Sound Houses» (UK)

(UK)

(EKKO BESTILLINGSVERK)

(UK)

(FIN)

(US)

(UK)

Ta r j e i N y g å rd & A re F o s s R ro s e ( U S ) S i l j e N e s « M i r ro re d / M i r ro r » Dj Candle In The Wind (FI) A d m i r Ke n a n & G r a y C h a l k Cakewalk & Blank Blank F l ø / R a t k j e / R i s h a u g / Ta f j o rd : «Analogikk» TM40 4(S) M e i d e l l & N y g a a rd : « D i a l o g u e s » Drippin P a n d re a s A n d re w C h r i s t o p h e r U -Te Q E l e k t r O d y s s e Øde Øyvind Ly s g a a rd Ekko Djs Faxvaag & Vj BN

(UK/US)

(UK)

Filmer: «T h e D e l i a n M o d e » « I D re a m o f W i re s » «Fantastic Man» Utstilling: Tw o R u i n s : « A Vo y a g e t o A rc t u r u s » S t e p h a n M e i d e l l & B i r k N y g a a rd : « D i a l o g u e s P ro l o g u e » M a r i e k e Ve r b i e s e n : «Mayhem Machine»

P ro g ra m m e t p re s e n te re s I s a m a r b e i d m e d Ly d g a l l e r i e t , D o c Lo u n g e , Ø s t re o g B E K . M e d s tø t te f ra B e rg e n k o m m u n e , H o rd a l a n d f y l k e s k o m m u n e , M u s i k k u t s t y r s o rd n i n g e n o g N o r s k K u l t u r rå d B i l l e t te r p å e k k o .t i c k e tc o . n o w w w. e k k o . n o


OVERHØRT

NETTAUKSJON

SELGE/KJØPE BLOMQVIST.NO

MOODS OF TRUE NORWEGIAN BLACK METAL Vokalisten i et norsk black metal-band – som visstnok er mer opptatt av sponsorer enn musikk – hadde Moods of Norwayspons på bryllupet sitt, med traktorlogo på brudgomdressen og det hele. I tillegg nektet han baren å selge noe annet enn hans egen vin, som det sto i invitasjonen at skulle være til «kostpris», men ikke var det. Ergo: han tjente sannsynligvis på sitt eget bryllup. MEN FØRST … Jo Nesbø observert skrivende på Lorry. Det vil si, skrivingen ble hyppig avbrutt av speiling i egen mobiltelefon. Hvem snapper du selfies til, Jo? Det er et mysterium, det. EN TRIST BRUNØYD MANN En som har jobbet tett med Paris Hilton melder at hun gråter når hun ikke får det som hun vil. Dessuten har hun egentlig brune øyne og går som en mann. «NORSK FILM SUGER» På fylla i Stockholm ytret en Oscar-nominert svensk filmregissør det litt forslitte, men akk så aktuelle utsagnet: «all norsk film är skit».

NATT&DAG FOR 11 ÅR SIDEN

DET VAR DRÅPEN TEKST PETER AMDAM OG AUDUN VINGER

Enkelte fenomener kan virkelig irritere livet av en. Det verste er at man kanskje ikke lar seg irritere før en blir gjort oppmerksom på det. Som for eksempel en kran som drypper på kjøkkenet. Men når man først blir dråpen vâr, da blir livet et helvete. Derfor er det med blandede følelser at vi gjør oppmerksom på det som kalles «dråpen», den lille skjeggtusten som flere og flere menn gror under underleppa. Brad Pitt, Bono og Beckham var pionerer, men mange har fulgt etter. Allerede med boken Mytologier fra 1957 lærte Roland Barthes oss å lese moten som tegn. Så hva «betyr» egentlig dråpen? Her er et par forslag: 1. Virilitet. I fjorårets Big Brotherhus hadde samtlige deltagere dråpe. Den skal signalisere sjekkelyst, kjønnsdrift og seksuelle ferdigheter. Kanskje alluderer den lille friserte hårdotten til det motsatte kjønns behåring. 2. Identitet. Mannsrollen får stadig flere skudd for baugen. Særlig etter inntoget av hudpleieprodukter for menn og sikring av HV-våpen. Med en dråpe kan man signalisere sterke mannlige egenskaper til tross for at resten av ansiktet er striglet og kanskje

Til denne teksten har vi hentet et bildeeksempel fra samtiden. Her: musikkviter Jon Mikkel Broch Ålvik. Foto: Presse / UiO

til og med tilført pyntegjenstander i form av piercing. 3. Avansert piercing. Lenge gikk dråpen hånd i hånd med kulelager i øra, tommelring, sveisa øyenbryn og øyhopping i Thailand. Dråpen er en organisk piercingdobb, buntet sammen av egenprodusert hårvekst. Altså: et mer ekte ornament. Stammetilhørigheten er både naturlig og «moderne». Bukke- og kinnskjegget har gått tapt. I våre dager er det vel de færreste som vedkjenner seg Hitler-barten. Kanskje er det på tide å gi slipp på den nedslukne diktatorbarten også. Vi vet jo nå at Saddam benyttet seg av såkalt «dråpetortur». 

NATT&DAG, mai 2003

BARNEARBEID En norsk sexarbeider skal angivelig ha uttalt at det å bli intervjuet av en profilert journalist fra en såkalt «intellektuell» «forskningsavis» var som å snakke med en fjortenåring. KARI NØRDMANN En fersk motesjefredaktør med fjongt navn ble angivelig født med et langt mindre fjongt sen-navn. MEDIAHOELE Jørn Hoel har sagt ja til BÅDE Stjernekamp OG The Hit, som skal gå henholdsvis fredager og lørdager på NRK. Vi SEES, Jørn! SKREKKSLAGEN RIKING Sønnen til høyrehånda til Norges griskeste riking (ewww) brukte angivelig over ti tusen kroner på taxi fra Kristiansand til Oslo fordi han har flyskrekk. Keegt! SOVEPILLER TIL SKJØNNHETSSØVNEN? En person som driver innen «skjønnhetssegmentet» ble angivelig nylig tatt på grensa med «mengder» narkotika av ukjent type. Vedkommende har tidligere fått klager fra flere kunder for å ha sovnet under timene deres. ØYA-NATT Arshad Maimouni hadde bare sovet to timer før spillejobben hans på Toppen av Øya og kollapset i sofaen backstage. En N&D-ansatt måtte vekke ham og få ham på scenen.

8

08/2014

DER VEKK IKKE FINNES TEKST JON OLSEN NYLIG BLE EN av landets eldste åpne narkotikamarked, Nygårdsparken i Bergen, stengt for «oppussing». Daværende sosialbyråd Dag Inge Ulstein fra KrF presenterte nyheten for pressen i september 2013, samtidig som han hevdet at det har vært en halvering av rusavhengige i parken siden 2010. Påstanden er fremdeles udokumentert. Flere bergensaviser har omtalt stengingen som et «nødvendig eksperiment». Men å jage bort marginaliserte mennesker fra sentrale byområder, er ikke spesielt eksperimentelt. Tvert om. Det er snarere en ihjelprøvd strategi for å håndtere grupper av slitne og fattige som ikke følger reglene de er pålagt. Bergens Tidende viste på lederplass 25. august til en tverrpolitisk gemytt – «forsiktig optimisme». Tanken er at de rusavhengige vil kjøpe seg et Skyss-kort(!) og oppsøke byens nyopprettede mottaks- og oppfølgingssentre for rusavhengige. Mon det. PÅ SPØRSMÅL OM rusmisbrukere kan oppholde seg i andre parker, svarer politiet at de vil bruke en hjemmel i politiloven til å vise bort personer som etablerer kriminelle arenaer andre steder. Skal vi tolke

det slik at enkelte mennesker etablerer «kriminelle arenaer» bare ved sitt blotte nærvær? Så lenge all befatning med narkotika er definert som straffbar, vil selve tilværelsen som rusavhengig være straffbar. I Oslo finnes derfor et mantra alle heroinister roper etter politifolk som ber dem komme seg vekk: «Men hvor ER vekk, da?!». Det er tydelig at byrådets sosialstrategi har feilet, og at lokalsamfunnets tiltak ikke har strukket til. Resultatet er at symbolpolitikken i Nygårdsparken kan koste oss relasjonen til samfunnets svakeste. Og uten den tilliten er allting tapt. Allerede nå, nærmest før parken er tømt, er det derfor på tide å diskutere hvordan vi kan få den tilbake. Kronikkskribenter har denne sommeren lagt sin ære i å avslutte sine kommentarer med et budskap om forsiktig optimisme. Det er lov å håpe, men ønskedrømmer har også en destruktiv slagside. For erfaringer fra Oslo viser hva som kan forventes: byens rusmiljø vil desentraliseres, muligens brutaliseres og bli mer uoversiktlig. Resultatet er at hjelpetiltak blir enda vanskeligere å iverksette. Alle taper. Og hva ville legene som stiftet parken ha sagt til at byens sykeste nå tvinges til å forlate området?


Fotballtur til England Direkte fra Haugesund til London

Fly t/r fra kr.

690,t t og e l l i b p m Ka r pr. e t t e n 3 hotell bbeltrom o pers. i d ost fra kr: m/ frok

, 0 9 25 ttene *Flybille tillegg i kommer

For mer informasjon se:


TIDENS ÅND

LOGG AV, ONKEL For all del, vi setter pris på ironi, synsing og jokes i sosiale medier, vi. Men er ikke det egentlig sånne ting offentlig forvaltning bør overlate til vanlige folk? Da en drita Petter Northug la igjen Audien og en skadet kompis i et autovern, tok Statens Veivesen til twitter: «Ikke glem at vi snakker om en ung mann som trenger støtte». En kjapp titt på twitter-kontoen viste at etaten nylig hadde retweetet en whiskey-reklame og er flittige bruker av prefikset «hyper-». Ryddig. Mest aktive av alle er politiet, som har gitt ut bøker, fått masse skryt og vunnet en-eller-annen pris for sine hyppig oppdaterte 140-tegns glimt inn i politihverdagen. Som denne signert OPS STPG fra 18. august:

1 1

På Solsiden før soloppgang Har politiet nok en gang Pågrepet en voldsom mann Og han hadd nark i lomman han WTF!? Disse folka vil at vi skal stole på dem med maskinpistoler? Og nå er vi rause, som tar en helt standard politi-tweet – ikke for eksempel den om «en mongoloid asiat (7)» eller den om at utlendinger stjeler biler. Blunkefjes. Eller en av de mange latterliggjøringene av folk det skinner gjennom at var i desperate situasjoner – rus, psykiatri, personlige kriser – da de ble tatt hånd om av blåkledde med tweetdeck og rimordbok. Noen spørsmål: Hvor sprekt er det egentlig at politiet henger ut folk de møter i jobben sin med fnisete kommentarer i offisielle kanaler? Hvorfor skal vi akseptere at voldtekter henlegges og tyverier ikke etterforskes, når vi vet at det sitter politifolk og får betalt for å skrive dritdøve dikt og vitser på Twitter? Og, ja, forresten, se, vi kan også rime: Snut er ut. MARIT LARSEN® Musikkviter Jon Mikkel Broch Ålvik har fått kjørt seg de siste ukene. Delvis skyldes det nok delvis at han har kommet i skade for å berøre en provinsiell, norsk streng. En inngrodd anti-intellektualisme som umiddelbart steiler når noen påstår at de driver med humanioraforskning, en type forskning mange vil insistere på å sette hermetegn rundt. Det er innenfor dette rommet at noe så usexy som en doktorgradsavhandling om iscenesettelsesstrategier blir en tabloid klikkvinner. Men mest skyldtes det nok en serie klossete uttalelser fra forskeren selv. Da Marit Larsen slo tilbake, forsvarte han seg med at han utelukkende snakker om personAen Marit Larsen® og ikke personen Marit Larsen. Mon det. For det er nettopp dette skillet Ålvik ikke greier å opprettholde når han trekker inn «privatlivet» og «oppveksten» til – nettopp – den egentlige Marit Larsen.

2 1

NITTITALLET (IGJEN) Grunge, Seinfeld-normcore, rave-estetikk, treningsklær og bøttehatter … Nå gjenstår det bare å gjenopplive den siste trenden fra nittitallet: Hvit makt-estetikken. Vi venter på at bomberjakkene skal matches med ironiske svastikaer.

3 1

REVIDERT RASISME Frp har for tiden hendene fulle med å forsøke å spinne oppmerksomheten rundt IS og vår egen Profetens Ummah til sin fordel. «Dette har vi advart mot», sier Siv Jensen triumferende. Når da? Da Carl I. Hagen sa at «alle terrorister er muslimer»? («Et samfunn uten etniske minoriteter er et samfunn i harmoni.» (04.09.97))? Var det sånn vi skulle forstå Per Sandbergs «forskjellige raser, religioner og kulturer må ikke blandes hvis vi skal ha et harmonisk samfunn i Norge.» (31.1.03)? Var det dette du mente med «snikislamisering», Siv? Eller er det best uttrykt i Carl I. Hagens: «De har, på lik linje med Hitler, klarlagt for lenge siden at den langsiktige planen er å islamisere verden» (13.07.04)? Bred pensel, folkens, men joa, dere har vært inne på det. Skal gi dere den. Her er en gratulasjon dere skal få dele med Fjordman.

4 1

PLAGIAT Husker du True Detective? Den serien alle syntes var Den Beste Serien i to måneder? Husker du dialogen som var så fet? Vel, det viser seg at produsent Nic Pizzolatto har forsynt seg mer enn grovt av bøkene til kulthorror-forfatter Thomas Ligotti. Tv-serier er fremdeles ikke den nye romanen, folkens.

OVERHØRT

VESKENAPPER En langfingret modell ble tatt på fersk gjerning i å stjele en annens veske på kunståpning. FYLLA HAR SKYLDA En norsk programleder forlot statskanalen fordi hennes daværende sjef æreskjelte henne fordi hun var fyllesjuk på jobb én dag. I samme periode prøvde en annen tv-kanal å få henne til å bytte jobb. Easy choice! RYK & REIS Samme programleder skulle egentlig hoste reiseprogrammet han digre bergensbosnieren med gulltenner spiller inn for tiden. SKJØRTEJEGER En kvinnelig NATT&DAG-ansatt møtte den nysingle Hanneli Mustaparta på Dattera til Hagen under Øya. Hanneli fikk umiddelbart lyst på NRK P13-skjorta(!) hun hadde på seg, og som enhver smellvakker superstjernemoteblogger fikk hun selvsagt det hun pekte på. I premie fikk NATT&DAGkvinnen lov til å stikke hånden opp i skjørtet hennes for å «dra t-skjorten ned foran og bak». SELGER, BABY! En vokalist i et bergensband drakk seg dritings første dag på jobb som dørselger.

SAMTIDEN

BÅRD HOKSRUDS BESTE TWEETS Skjulte skatter fra en glemt tvitrer. TEKST PELLE BAMLE Sommeren 2014 ble virkelig Bård Hoksruds sommer: 1. juli ble segway lovlig og 4. juli åpnet «Hoksrud Highway», den nye E18 i Vestfold og Telemark, med fire felter og en fartsgrense på 110 kilometer i timen. Herlig unorsk, akkurat som mannen selv. I tillegg kom spøken om at det er vanskelig å se svarte mennesker uten refleks og ikke minst segway-piruettene på Sognsvann. Blant annet.

1

Med andre ord: Hoksrud er Norges desidert mest underholdende politiker om dagen. Tenk hvor lol han hadde vært på twitter! NEWSFLASH! Bård Hoksrud ER på twitter og han er MEGALOL! Det vil si, han var på twitter, frem til han la opp 14. april 2013, etter bare 73 tweets. Sørgelig få, men alle vet at det på twitter – som ellers i livet – er kvalitet og ikke kvantitet som gjelder. Kontoen har merkelig nok bare litt over to tusen følgere. Forklaringen på dette kan være at man antar at Frp-politikere ikke skjønner seg på kulturelitemediet twitter og holder seg til facebook, eller at man rett og slett avfeier kontoen som kødd når man kommer over den. Kontoen er imidlertid ekte, og vi har samlet sammen de aller beste Hoksrud-tweetsa for deg:

Det gikk over tre måneder før Hoksrud fulgte opp med den vanskelige andretweeten:

Nummer tre kom allerede samme dag:

Hoksrud tvitret jevnt og trutt om alkoholpolitikk og samferdsel utover høsten, før PR-rådgiveren til slutt så seg lei i desember:

På kurset fikk antagelig Hoksrud beskjed av Trine Grung om å være mer personlig («mindre samferdsel, mer Bård, Bård!»), hvilket resulterte i en apolitisk tweet om at han var på kurs mens han var på kurs. Sånn, det får holde, tenkte Bård, og tvitret denne grensesprengende kjedelige samferdselstweeten da kom hjem fra kurset:

5 1 Y.M.E

Y.M.E åpner i Oslo denne måneden, inspirert av konseptbutikker som Colette i Paris og Dover Street Market i London. Over seksti merker fyller det Snøhetta-tegnede lokalet, deriblant Haider Ackermann, Comme des Garçons og Rick Owens. Butikken har også en rekke streetwearmerker, en egen magasin- og bokbutikk og et solid utvalg parfyme. Men kjenner vi nordmenns manglende smak og kvalitetsbevissthet rett, går Y.M.E konk før året er omme. Vi håper vi tar feil.

1 6

«KURATERT» Ordet kuratert blir stadig oftere brukt utenfor sin opprinnelige kunstkontekst. NEI, du har ikke «kuratert» grønnsakene i den økologiske grønnsaksbutikken din eller sokkeutvalget i klesbutikken din.

7 1

SJØLBERGINGSMODELLEN Seks av åtte Idol-dommere er nå tidligere Idol-deltagere. Et bedre bilde på krisen i norsk musikkbransje og fjernsynets altoppslukende kraft kan neppe oppdrives. Da Kurt Nilsen meldte seg på Idol, var det representanter for platebransjen som befant seg bak dommerpulten. Husker du dem? Ikke vi heller. TV 2 er heller ikke interessert i å holde liv i dette daukjøttet. Alle spor etter at dette konseptet en gang i tiden var en joint venture med platebransjen, er effektivt retusjert vekk. For Idol er ikke lenger et middel. Bare et mål i seg selv. Derfor er det ingen som lenger snakker om en platekontrakt i enden av Idol-tunnelen. Simpelthen fordi showet ikke lenger har noen hensikt utover seg selv. Derfor får vinneren sjans til å bli dommer i neste års Idol!

8 1

STRIPPEKRIG Den indre sirkelen av byens autentiske strippeklubbentusiaster føler seg truet av en invasjon av hipstere, utstyrt med Instagram og nedslummingsambisjoner, som ikke vet å verdsette verken strippeklubbgjengerens diskresjon eller strippekunstens kvaliteter.

9 1

Boblere: «Jeg bruker ikke Google» – det nye «jeg har ikke tv»; personlig profitt på sjefredaktør-stillinger; å followe Bård Hoksrud på Facebook; å unfollowe; Klubb Kok; Aphex Twin; å gå til psykolog for å takle hverdagen etter sommerferien; generell feighet; «ganding»; «basstungt». 10

08/2014

SPEIL, SPEIL «Motebransjejentene» går til samme spåkone – en it-kone (burde ikke det egentlig også være termen for «motebransjejente»?). «VET DERE IKKE HVEM JEG ER?!» En tidligere Platekompaniet Tønsberg-ansatt med uforholdsmessig mye makt i norsk musikkliv, ble kastet ut av Vulkan under Øyanatt etter å ha blitt ferska av en vakt på vei over gjerdet.

SKJERPINGS! En ironisk hipsteravis med beliggenhet i hovedstadens finanskvarter, kom i skade for å publisere et bilde fra en pianokonsert i en internett-fotoserie fra årets Sexhibitionarrangement på Rockefeller. Ingen i redaksjonen stilte spørsmål ved at sexarrangementet inkluderte en pianokonsert.

1

Comebacket i 2010 imponerte ingen:

Her går:


NATTKLUBB DJ’s Hver torsdag – lørdag har vi eminente DJ`s som setter stemningen fra kl 23.00. Fra klubbscene til nattklubb på en og samme kveld! Torsdag - lørdag 23.00 - 03.30. LiLLe OLe BuLL

Torsdag, fredag og lørdag Lounge/nattklubb kl 23.00- 03.30 Dørene åpner kl 18.00 ved konserter eller arrangement. Billetter selges i døren.

BOCCA ReSTAuRAnT Mandag-tirsdag 11.00 - 22.00 Onsdag-lørdag 11.00 - 23.30 Søndag 12.00 - 22.00

tter Hver torsdagtealing stipendutbe

Hele høsten et sarkastisk talkshow med Tonje og Sandra

Lånekassen presenterer” StipendtorSdag - det perfekte vorspiel for studenter! Vi spiller revy! Du og dine venner drikker og ler. Showet spilles hver torsdag i måneden etter du har fått stipendet, på Lille Ole Bull Scene. På dette tidspunktet vil du ha nøyaktig 7339,- blanke kroner på kortet som sitrer etter å bli brukt på en kveld på byen. På denne måten vil du tidligere kunne komme inn i den vante rutinen med knekkebrød til frokost, lunsj, middag og kvelds. Vi garanterer at du ler, vi garanterer en fest og vi garanterer at du kommer tilbake! Velkommen til Stipendtorsdag.

BOCCA BAR oppvarmet terrasse med servering!

BOCCA BAR

Mandag-tirsdag 12.00 - 02.00 Onsdag-lørdag 12.00 - 03.30 Søndag 14.00 - 02.00

Annenhver onsdag har vi Humorlaboratoriet på Lille Ole Bull. Her får du det nyeste av de beste komikerne og det beste av de nyeste.

BiLLeTTeR Og inFORMASJOn: www.OLeBuLLHuSeT.nO

Ole Bull Huset - alt det beste under samme tak


MÅNEDENS MEDARBEIDER Et innblikk i livet i NATT&DAG-skyskraperen. En gang ble Martin Gedde-Dahl (25) så flau av en kronikk at han spydde i dusjen. Han bestemte seg der og da for å forlate jusstudiene til fordel for en karriere i hipstermedia, og dermed var en konge født. En klikkonge. Martin står nemlig for de mest leste nettsakene i avisens historie, i tillegg til å skrive lange reportasjer om korrupsjon og judasdrap. Andre ting som skiller ham fra oss andre er (1) et reaksjonært kunstsyn («kunstnere som ikke kan male hender er amatører») og (2) lik musikksmak som Drillo («musikk kan aldri måle seg med stillhet»). I tillegg til å være klikkonge fungerer Norges mest kritiske ginger som redaksjonens advokat, og har – selv om han ofte tar feil – aldri tapt en diskusjon. Instagram: @martin_gd Twitter: @nakenroting

Janelle Ryan (35) er en australsk fotograf fra Perth. Hun er også en eks-raver og levekvinne som reiser jorden rundt så fort hun får anledning til det. Til daglig er Janelle fotolærer på Edith Cowan University. I tillegg livnærer hun seg som webansvarlig for en klatreside, der hun perver på klatrere i baris, og av «The Pop Institute», en bedrift som selger gourmetpopcorn, som hun startet opp i fjor. I 2006 brukte Janelle den australske sommerferien (november) på å reise i Midtøsten. Hun falt spesielt for Syria. Bildene kan du se i denne utgaven av NATT&DAG, i saken Minner om håp på side 24.

Husleietvistutvalget tilbyr parter i boligleieforhold rask, rimelig og kompetent behandling av husleietvister. HTU virker som en domstol og kan både mekle og treffe avgjørelse. Sakene kan for eksempel dreie seg om: • • • • • • •

Depositum Skyldig leie Erstatning for skader og mangler Oppsigelse Mangler ved leiligheten Leiesummens størrelse Partenes rettigheter og plikter for øvrig

Vi har kontorer i Oslo, Bergen og Trondheim og dekker henholdsvis Oslo og Akershus, Hordaland og begge Trøndelagsfylkene. Alle tvisteløserne er jurister med spesiell kompetanse innen husleierett.

www.htu.no 12

08/2014

Pelle Bamle (24) startet hos oss som nettskribent og sjåfør av NATT&DAG-bilen, før vi ga ham frie tøyler til å skrive det han egentlig vil: Reportasjer om å drikke øl om morgenen og intervjuer med kronprinsparets labradoodle. Fritiden han ikke bruker på å irritere seg over artister som «gir av seg selv» på scenen, går med til å filleriste det moderne prosjekt og forsøke å gjenskape «lyden av sæd som treffer magen» med de bråkete bandene han spiller i. Pelle har forøvrig lang fartstid som barnehageonkel, fortid som lovende langrennsløper og mange studiepoeng som neppe vil bidra særlig til økt BNP i overskuelig fremtid. Claim to fame: Hans første blogginnlegg ble lest opp i en rettssak. Instagram: @cava_von_gulltaco

Kattehviskeren, fjellklatreren, oppfinneren av uttrykkene «burgerdigg» og «svanesang», pantograftegnemaskinen og hårføneren, Norges første sinnablogger, og den eneste personen i landet som har lest hele Wikipedia-artikkelen om Mot i Brøstet. Dette er bare de første seks rutene i powerpointpresentasjon-versjonen av Svein Strømmens (32) rikholdige CV/ biografi – «Mitt liv, mitt liv, mitt liv.» Strømmen, Norges kjekkeste Creedence-entusiast, vokste opp i den intetsigende og stillestående forstaden Fyllingsdalen, et fjell unna Bergen sentrum, og forspilte sin ungdom på å skrive dikt om døden. Vi overtalte ham til å ta seg kraftig sammen, bød ham arbeid og sendte ham til frisørsalongen nærmest NATT&DAG-skyskraperen her i hovedstadens finanskvarter. Nå benytter han voksenlivet til å intervjue katter, redigere bort semikolon og henge med kriminelle. Twitter: @leadingtherats


www.ricks.no

Quiz Quiz--nights Hver torsdag og fredag

på Finnegans kl.20.00

Ricks presenterer MIAMI VICE MACHINE

www.ricks.no

LØRDAG 6.SEPT

QUIZ

FLYING DUTCHMAN WEDNESDAY 8.00PM

SHENANIGANS

TORSDAGER KL.21.00 FREDAGER KL.20.30

PLAYING AT FINNEGANS IRISH PUB SATURDAY 6TH. OF SEPTEMBER Christoffer Schjelderup

Premiere 3.oktober 2014

SLEPPEFEST LØRDAG 13.SEPT KL.23.59

NY CD!

LØRDAG 27.SEPT. KL.21.00 20 ÅR. LEG.

LØRDAG 20-SEPT KL.23.59


Nyinnflyttet? Den mobile gjenvinningsstasjonen som kjører i sentrum og på Laksevåg tar imot sortert grovavfall som pappesker, plast møbler, farlig avfall, elektronikk og mye mer.

VI HAR BRUKTHJØRNE!

Hent brukbare ting helt gratis.

STED OG TID: MANDAG 15.00 –19.00 Ved fotballbanen på Møhlenpris TIRSDAG 15.00 –19.00 Ved billettluken, Bergen Kino ONSDAG 15.00 –19.00 Ved returpunktet på Klosteret

Leveringspriser: se bir.no. Vi tar kort! Papp, plastemballasje, EE-avfall og farlig avfall er gratis å levere.

TORSDAG 15.00 –19.00 I Gjeble Pederssønsgate i Sandviken FREDAG 15.00 –19.00 På Damsgårdsallmenningen på Laksevåg

bir.no | 815 33 030 | facebook.com/BIRrenovasjon


«

I mai kjøpte byrådet 617 nye kommunale boliger. Kun 61 ligger på vestkanten. – HJEMMEFEST IKKE ALLTID BEST, SIDE

«

Norge har Nordens største tetthet av kjøpesentre.

– MØT MEG PÅ BIG BITE, BABY, SIDE

34

«

16

Om vi ikke ser, så har det ikke skjedd. – MINNER OM HÅP, SIDE

24

«

Drar du til Gran Canaria på en norsk pensjon eller NAV-trygd ligger forholdene til rette for å ’drikke seg rik’. Men å kjøpe enveisbilletter i høysesongen kan straffe seg. – BREV FRA KOLONIEN / STRANDET I SYDEN, SIDE 19 & 22

08/2014

15


HVA ER: BOLIGPOLITIKK

Boligpolitikk I Norge har man en tredeling av ansvaret i boligpolitikken. Staten setter rammene for boligbygging, blant annet i Plan- og bygningsloven. Kommunene legger til rette for den konkrete byggingen og sørger for tilgang på byggeklare tomter. Kommunene har også ansvar for at vanskeligstilte har tilfredsstillende boforhold. I siste ledd står private for selve utbyggingen og forvaltningen av boliger. Boligpolitikk ligger nasjonalt under kommunal- og moderniseringsdepartementet ved Jan Tore Sanner, og i Oslo under Byrådsavdeling for byutvikling ved Bård Folke Fredriksen.

Henning Kirkeby, Moloch, Oslo, 2012. 60x90 cm.

HJEMMEFEST IKKE ALLTID BEST I anledning hjem-utgaven satte vi oss ned med «boligbyråden», og ba ham forklare oss boligpolitikk – og spørre hvordan han skal fikse oss inn på boligfesten.

vært dumt å la være å kjøpe disse 617; de gir boliger som er nyere og bedre enn de vi har, og har en størrelse og sammensetning som gjør at vi kan bosette større familier.

TEKST MARTIN GEDDE-DAHL

De fleste er nok enig i at det er bra at kommunen får boliger av høyere kvalitet og sørger for nok leiligheter. Men er det ikke også et mål å jobbe mot en jevn fordeling mellom østkanten og vestkanten? – Det viktigste er at behovene dekkes. Kommunen har et ansvar for folk som ikke klarer seg i boligmarkedet; for å gi dem en trygg ramme rundt livet sitt. De behovene har vi definert i samarbeid med de 15 bydelene.

– DET ER GOD GRUNN til å være bekymret, sier Bård Folke Fredriksen, byråd for byutvikling i Oslo, om prisveksten på boliger i Oslo. Veldig mange er uenig. Da en spørreundersøkelse tidligere i år viste at sytti prosent forventer enda høyere priser i årene som kommer, konkluderte Nettavisen slik aviser gjerne gjør i omtaler av det norske boligmarkedet: «Boligfest!». Antagelig vitner formuleringen mest om at journalisten eier sin egen bolig, likevel er den nok ikke helt i utakt med leserne: De fleste her i landet eier hjemmet sitt, og den som gjør det tjener gode penger på stigende boligpriser. Og på dette punktet er alle enige: Boligprisene i Oslo stiger. Mye. De siste ti årene har de steget 25 prosent mer enn lønnsveksten, og lite tyder på at trenden vil snu. For den som står utenfor dette markedet, fortoner statistikken over prisutviklingen seg neppe like festlig.

1

Har prisene i Oslo har blitt så høye at det er umulig å kjøpe bolig på en vanlig inntekt? – Det må ikke bli så dyrt at folk prises ut av boligmarkedet. Det viktigste man kan gjøre for å redusere prisene, er en kritisk gjennomgang av kravene til nye boliger – for det er produksjonsprisen som er avgjørende for hva som blir omsetningsprisen. Dessuten er det god boligpolitikk og god miljøpolitikk å bygge tett rundt der det allerede er god infrastruktur. Nå bygger vi høyt og tett, og satser på flere mindre boliger. Boligveksten er likevel betydelig mindre enn befolkningsveksten, så uansett hvor tett og høyt man bygger, blir det vel neppe noen nedgang? Må vi bare akseptere at boligene inne i byen, hvor folk flest jobber, fortsetter å holde et prisnivå som er uoppnåelig gitt inntekten til de fleste som jobber der? – Med den lønnsutviklingen vi har i Norge, tror ikke jeg vi kan få en prisnedgang, nei. Men det vil nok avta i perioder. 16

08/2014

Er målet at alle skal eie sin egen bolig? – Ja, at alle skal ha muligheten til å eie sin egen bolig, er et mål. Det gjør at vi har godt vedlikeholdte boliger og gode bomiljøer. Dessuten gir det oss en jevn velstandsfordeling. Hvis mange eier bolig, får mange ta del i velstandsutviklingen. «Selveierdemokratiet», kaller dere det i Høyre. For at mange skal eie sin egen bolig har man gjort det veldig gunstig å putte pengene sine i bolig fremfor andre spareformer – hvilket igjen bidrar til prispresset vi snakker om. Er det riktig at skattesystemet skal subsidiere eldre, privilegerte og etablerte på bekostning av yngre som ikke har formue? – Nå må vi huske at premisset er at alle skal bo et sted. Derfor synes jeg det er helt greit at man begunstiger nettopp bolig fremfor aksjeog banksparing. Det gir oss gode og mer stabile bomiljøer enn de landene som har satset på utleieboliger. I Sverige, for eksempel, ser du en mye større segregering i boligmarkedet. Det er bare et argument for å opprettholde skattefordeler for boligen man bor i, ikke for den andre og tredje. De med god råd, som allerede er inne på markedet, kan spare ved å skaffe høy boliggjeld, og samtidig tjene penger på å leie ut til de som ikke har råd til å komme inn på markedet. – Jeg synes det er noe grunnleggende sunt over det norske boligmarkedet, hvor nesten alle kan spare i sin egen bolig. Det gjør oss til et folk av sparere. I land som har satset på utleie, betaler man til andre istedenfor å finansiere sin egen bolig. Det svarer ikke på hvorfor man subsidierer bolig nummer to. – Nei. Men nå er faktisk reglene for sekundærbolig i ferd med å bli forandret. Over seksti prosent av boligkjøpere mellom 18 og 34 får hjelp av foreldrene til første boligkjøp. Slik får noen en svært verdifull fot

innenfor, mens konkurransen blir hardere for resten. Bør man ikke være bevisst på hvordan selveierpolitikken bidrar til å øke sosiale skiller? – Ja, men vi må være bevisst på dette i boligpolitikken, men jeg tror det er viktig at vi bruker målrettede tiltak. I Oslo bruker vi for eksempel etableringslån, som er rettet mot denne gruppen som i utgangspunktet ikke selv får lån. Samtidig må vi få frem at selveierpolitikken sørger for jevn velstandsfordeling i Norge, siden så mange får ta del i veksten. I mai kjøpte byrådet 617 nye kommunale boliger, hvorav kun 61 ligger på vestkanten. Byrådet har tidligere vedtatt å selge seg ned i bydeler med mer belastet bomiljø, og spre boligkjøpene over hele byen. Så hvorfor gjør dere det motsatte? – Fordi dette er en stor portefølje med boliger vi kunne gjøre i ett kjøp. Vedtaket er også kombinert med at det vil bli solgt 200 boliger i indre by. Selv om kommunen av historiske årsaker har mange boliger i ett område, er det ikke nødvendigvis de boligene vi trenger. Kanskje trenger vi større boliger og bedre boliger, og det er det dette kjøpet gir oss. Vi vil jobbe for at det selges flere boliger der det er mer enn nok, og at vi kjøper der det trengs. Det er ikke lenge siden vi kjøpte boliger på Tåsen, for eksempel, eller på St. Hanshaugen. Det kjøpes boliger flere steder i byen. Obos-kjøpet sørger for at vi får flere gode boliger vi trenger, og da kan vi selge de vi ikke trenger og få til en bedre spredning. I sum er likevel dette kjøpet så stort at det oppveier spredningseffekten av alle kjøpene på vestkanten. Man har i noen år solgt seg ned på østkanten og kjøpt omtrent like mange på østkanten og vestkanten … – Jeg tror vi må fortsette å selge der man har mange, og kjøpe der det trengs flere. Vi har en definert boligbehovsplan hvor bydelene selv har definert hvor mange kommunale boliger de trenger, og etter den kan vi kjøpe og selge for å få riktig spredning. Men det ville

Hva er den grunnleggende visjonen i Byrådets boligpolitikk? – Bolig er jo en helt vesentlig betingelse for det gode liv, derfor må alle ha muligheten til å skaffe seg en bolig i et godt bomiljø. Vil det si at man ikke egentlig har noen boligpolitikk, men bare tilrettelegger for private utbyggere? Norsk boligpolitikk ble avviklet på syttitallet, har Karl Otto Ellefsen, rektor på AHO, uttalt. Hva synes du om den påstanden? – Jeg er jo ikke enig i den påstanden, selv om jeg skjønner hva han mener: At man opphevet prisreguleringsordningen. Det er jeg jo glad for, for da fjernet man hele det norske systemet med penger under bordet og et grått boligmarked. Men vi avviklet den ikke. Byrådet driver en vel så aktiv boligpolitikk i dag. Det finnes ikke én type politikk som er aktiv, og en som er passiv. – Stedet vi sitter nå, i Bjørvika, er ikke noe initiativ som har kommet fra utbyggerne. Her er det kommunen som har dratt med seg tomteeiere, og sørget for å forandre området fra industrihavn og motorvei til kulturbygg og boliger. Det beste eksempelet er kanskje Ensjø, som ligger bare seks minutter unna sentrum. Kommunen har gått til alle grunneierne og fått dem til å bygge boliger, mens vi sørger for infrastrukturen i området. Det er en aktiv boligpolitikk.

«

Det er god grunn til å være bekymret


20.000 Titler på lager

Kjøp dine bøker på haugenbok.no Kjapt, trygt og enkelt.

DINE STUDENTFORDELER * Ingen tillegg - uansett betalingsmåte * Portofritt - på alle ordrer * Rabatt - på mange lærebøker

980 10 0

60

1020 10

0

0

1060 108

* Betalingsutsettelse - kjøp bøkene nå, utsett betalingen til 21. oktober * Avbetaling - fra kr 200,– pr. mnd. (ved kjøp over kr 750,-) * Faktura - 21 dagers betalingsfrist

40

RENTE - OG GEBYRFRIE BETALINGSMÅTER

mb mb 9

Norges beste bokhandel 2014

haugenbok.no - Norges raskeste nettbokhandel haugenbok.no AS - Postboks 175 - 6101 Volda - Telefon 70 07 45 00 - epost@haugenbok.no - www.haugenbok.no

akademika.no

Feeling smarter already

fb.com/bokhandel

@akademika_no

@akademikaas

linkedin.com


Fra regissøren av IZZAT og Den Siste Revejakta Fra Fra regissøren regissøren av av IZZAT IZZAT og og Den Den Siste Siste Revejakta Revejakta

Kommer høsten 2014 facebook.com/haramfilm | #haramfilm

Eier du ikke skam? ®

Kommer Kommer høsten høsten 2014 2014

facebook.com/haramfilm | #haramfilm facebook.com/haramfilm | #haramfilm ® ®


REPORTASJE

BREV FRA KOLONIEN En bølge av selvtilfreds fortreffelighet skyller over et forsøksvis stivpyntet folkeslag. Vi feiret grunnlovsjubileet på Gran Canaria sammen med de fastboende nordmennene – og nordmennene som sitter fast. TEKST SVEIN STRØMMEN FOTO CHRISTIAN BELGAUX – JEG PLEIER ALLTID å drikke en flaske vin når jeg er ute og flyr, men nå funker ikke kortet mitt. Hva skjer når du sier dette til sidemannen på flyet til Granca sekstende mai? Jo, du blir påspandert vin. Naboen sitter sikkert hjemme i Norge og maler flaggstenger, stryker bunadsskjorter, trekker microbatch-pølser og legger opp slagplanen for en syttende maifrokost til å overgå alle tidligere – det er tross alt to hundre år siden vi innførte jødeparagrafen. Samtidig kan vi prise oss lykkelig for at her nede utenfor Afrikas vestkyst, i det de

1

kaller «verdens beste klima», har de ingen «nordmannparagraf». De reisende klapper når flyet – med en illustrasjon av Kierkegaard på halefinnen, illevarslende nok – lander på den spake flyplassen. VI HAR TATT inn på et fullstendig intetsigende hotell i Arguineguín, det norske stronghold på Gran Canaria, men der skjedde det ifølge hotellresepsjonen ikke en drit kvelden sekstende mai, så vi tok sporenstreks en taxi («verdens billigste taxiservice» ifølge en fyr vi snakket med på flyet ned hit) til Puerto Rico for å, eh, lodde stemningen. Og joda, det var stemning. «Shopping Center» i Puerto Rico ser ut som

en kitschutstilling kuratert av en tolvåring fra Fasanveien i Råde med Angry Birds-genser og Monster-caps som har oppdaget den uhellige treenigheten ronking, pepperbiff og blinkende neonlys samme ettermiddag. Du har sett det på «Charterfeber» på TV3, men det er langt mer intenst i virkeligheten. ALT er påslått, og allting leverer nøyaktig det du ser på overflaten. Bestiller du en feilstavet pepperbiff fra menyen, si «papperbiff» eller «pefferbiff», ville

«

det ikke vært for urimelig å forvente at kokken faktisk har «papper» eller «peffer» i et skrin på kjøkkenet. Ingenting stikker dypere enn førsteinntrykket. Vi spiste pepperbiff («grilled meat from the grill») på en sjappe som het «Gatelyset» (den lokale Big Horn-filialen så stengt ut), drakk det lokale Tropical-ølet og sitronshots (to øl og to shots: €4), sang «Bad Moon Rising»-karaoke, traff Granca-russen (god

Skjorta er trang i ryggen, romslig foran, skreddersydd for alkoholikere. 08/2014

19


REPORTASJE

stemning, bortsett fra hos han ene som var veldig trist), havnet selvfølgelig på et bordell som følge av å spørre feil fyr om veien til nærmeste åpne bar, og rullet innom en engelsk countrykaraokepub (seriøst) hvor en fyr sang «Let it be» i fullt alvor. Hvem gjør slikt? Engelske folk på ferie, tydeligvis. «Dette ser ut som et sted hvor damer som heter Phyllis drar og synger» forsøkte jeg å vitse, straks deretter introduserte innehaveren neste karaokedeltaker: Phyllis. Her fant vi også et av de gylneste kortene i den norske Grancakabalen, en tidligere omreisende karaokevert og nåværende radiovert som selvfølgelig skjønte vi var nordmenn ved første øyekast, og like selvfølgelig visste hva som skjer i Arguineguín på syttende og følgelig la planen for oss: Møt opp på «Lille Norge» i morgen, Lillebror Sande Larsen spiller.

« 20

«LILLE NORGE»-PUBEN ligger i Ancora-senteret i Arguineguín, rett rundt hjørnet fra den nedlagte, tilsynelatende forlatte, «Den siste viking». De har norsk flagg i skiltet, assorterte norske fotballskjerf i taket, Godset-skjerf i baren, fjernsyn med NRK i hjørnet og gir inntrykk av å fungere som et samlingssted for de fastboende nordmennene som er tilbøyelige til å ha en pub som samlingssted. Vi assimileres umiddelbart i kulturen. «Vi har hjemmelaget lapskaus og pølser med potetmos» er det første vi hører når vi stepper opp på formiddagen 17. mai. Ingen «Hei, er dere

Alt leverer nøyaktig det du ser på overflaten.

08/2014

fra Norge?» eller «Parlez-vous», noen ting er tydeligvis åpenbare. Vi så åpenbart litt slitne ut etter gårsdagen, «Er det dagen derpå?» spurte hun. Jeg svarte så godt jeg kunne, «Er det ikke alltid det?» «Jeg har ikke vært i Norge på 24 år», forteller den ene fyren på huset når han sitter seg ned ved bordet vårt. Vi trodde først han var innehaveren, men det var visst damen i baren som egentlig driver stedet. Han visste at vi kom, forteller han. Karaokeverten fra gårsdagen hadde meldt fra om vår tilstedeværelse, vårt rykte kom oss altså i forveien. Jungeltelegrafen er effektiv her nede. Estetikken på Ancora-senteret er en smule mer nedtonet enn i Puerto Rico, her fins det ingenting som blinker. Skiltingen er utført i en slags førstemann til mølla-wordart-stil som ser ut til å ta kortere tid å lage enn å lese. FOTOGRAFEN PRØVDE å kjøpe seg inn i den lokale haute couture ved innkjøp av en fargesprakende polyesterskjorte hos kjøpmannen umiddelbart ved siden av «Lille Norge». «Trang i ryggen, romslig foran, skreddersydd for alkoholikere», sier han. Når vi returnerer til puben får han umiddelbart pes for å ha kledd seg som en turist. Før vi kom til «Lille Norge» ble det avviklet en høyst tradisjonell 17. mai-feiring på den norske skolen på øya, i samarbeid med Sjømannskirken. Har du sett NRK-karusellen med opptak fra feiringen verden over vet du hvordan det går for seg. Vafler i den ene neven, pølser i den andre, vertslandets flagg sammen med det norske i toget, ikke akkurat et hæla i taket-arrangement. Det er en faksimile av hjemlige tilstander som egentlig ikke er interessant på noen måte utover at den er nettopp det – en faksimile.

NORDMENNENE PÅ Gran Canaria kunne hatt et bedre rykte. Ser man dem i media er det gjerne «Charterfeber»-historier, fylleferierende mindreårige eller tung alkoholtristesse det går i. Mellom tre og fem nordmenn drikker seg i hjel på øya hvert år, blir vi fortalt. Foreldre drar hit og etterlater barna på hotellrommet mens de ryker på flatfylla som i et slags Madeleine McCann-scenario. Andre stikker hit for å holde ungene vekke fra barnevernet. «Det skrives så mange drittsaker», sa en av nordmennene vi traff på kvelden sekstende da han skjønte vi kom fra media. «Ikke skriv enda en drittsak.» Men det fins jo materiale for nok av drittsaker. Drar man hit på en norsk pensjon eller NAVtrygd ligger forholdene til rette for å «drikke seg rik» når man får tre ganger alkoholen for samme pris. Skandinavere som vandrer gatelangs så dritings at de bokstavelig talt faller med trynet i asfalten er visst et ganske vanlig syn. Det er verst tredje gangen, heter det. Det skal dog sies i «Lille Norge»-klientellets favør at vi ikke så noen av dem langflate i løpet av vårt opphold, de fremsto som ganske analoge med den typen folk man finner på puber på formiddagen i Trondheimsveien hjemme i Oslo. Så kunne man kanskje argumentert for at de muligens ikke er folka som ligger på den beste hyllen i livet, men det føles ikke så veldig innafor å sitte og dømme folk når man sitter her og ser på Lillebror Sande Larsen rigge opp til 17. mai-settet sitt og helt oppriktig tenker at dette blir antakelig jævlig fett. LILLEBROR – kjent som pianist og Helge Hammelow Berg-sidekick i TVNorge-fyrtårnet «Reisesjekken» på nittitallet – bor på øya nå, og har egentlig lagt opp som musiker etter rundt 3500 spillejobber. Han driver i dag Gay Embassy International, en slags hjelpeorgan-


REPORTASJE

isasjon for utsatte homofile, og spiller på «Lille Norge» «mer eller mindre gratis» sammen med to andre lokale musikere. Han murrer «ett to, syvogtyve» i mikken som soundcheck og åpner med «Knockin’ on heaven’s door» og introduserer refrenget med en melding om at «Her kommer kveldens første refreng!» Ikkeno tull, mildt sagt. Han spiller «Seasons in the sun» (Terry Jacks-versjonen), «Living next door to Alice» i en slags miks av Smokie-versjonen og Gompie-versjonen, sin egen «Hos deg i natt», forteller omtrent 600 ståkukjokes, finner en i publikum som mener hun har klint med Kim Larsen (Lillebror sjøl drar en litt tvilsom påstand om at han har ligget med broren hans), kjører «Lys og varme», introduserer «Min første kjærlighet» med en jævlig drøy joke om Jahn Teigen som er «greit at jeg forteller, for Jahn vet at jeg gjør det», leverer en sjølkomponert drikkevise til tross for at han har sluttet å drikke og en slags oppfølger til «Lisa gikk til skolen», spør publikum om de har hørt om Creedence og spiller refrengene fra låter han ikke kan på oppfordring. Vi satt og lo uten et fnugg av ironi tvers gjennom hele showet, før vi stakk til Puerto Rico og drakk seks tusen Tropical-øl og endte opp med å tråle hele øya etter en åpen pub i sekstiden sammen med en norsktalende østeuropeer som da vi omsider tok farvel grep fatt i oss og sa «Vi kjenner ikke hverandre og dette har aldri skjedd», så akkurat det skal jeg ikke fortelle noe mer om. DET VAR IKKE en vits eller en overdrivelse det jeg sa om å assimileres i lokalkulturen: da vi ikke kunne hoste opp nok kontanter til å gjøre opp regningen på «Lille Norge» fikk vi beskjed om at «Null problem, kom tilbake og betal i morgen».

Søndag attende mai – en ekte søndag både i kalenderen og i allmennhelsetilstanden – har vi muligens bruk for en smule påfyll av det åndelige slaget, så vi dro til gudstjenesten i Sjømannskirken. Der var det tjåka fullt, dog uten noen kjente fjes fra det norske miljøet vi hadde vanket i hittil. Det er tydelig at det finnes en skandinavisk tilstedeværelse her som ikke passer inn i verken den sønderalkoholiserte Leaving Las Vegas-stilen eller det noe mer festglade karaokepublikumet på «Lille Norge», blant andre de som dukker opp på en sjømmanskirkegudstjeneste. De var derimot vanskeligere å komme innpå, og hadde heller ikke fått beskjed via jungeltelegrafen om at vi var på vei. Det ble sunget Petter Dass («Efter fornedrelse skal vi opphøyes, solen skal skinne når regnet er endt»), vi ble vitne til en barnedåp og inntok både kaffe og kaker og vurderte i et lite svakt øyeblikk å slutte å drikke, men det gikk over. Organisten knallet ut en ganske jazzet versjon av «Amazing grace», først kun på orgel, deretter på piano med komp og ut igjen på orgel til slutt. En metafor for livet? Definitivt. Et incentiv til å ta seg litt sammen og gjøre noe bedre ut av livet enn å henge på Granca-puber og drikke Tropical? Helt klart. Men så hadde vi jo også gårsdagens regning som lå og ventet på oss på «Lille Norge» …

«

Skiltingen er utført i en slags førstemann til mølla-wordart-stil som ser ut til å ta kortere tid å lage enn å lese.

 08/2014

21


REPORTASJE

«

Uten passene våre kan vi ikke jobbe, vi kan ikke gjøre en drit.

STRANDET I SYDEN Å kjøpe enveisbilletter i høysesongen kan straffe seg. Vi møtte de hjemløse på Gran Canaria.

HER OPPI ÅSEN over en av feriekoloniene på Gran Canaria er det lite som minner om Beverly Hills. Eller det Gran Canaria man kjenner fra Charterfeber eller eventuelle egne besøk i kulissene for de mildt sagt dekadente skrekksakene du leser i media hver sommer. Det er dødsens stille, det er mørkt, og vi går og sparker opp den røde sanden i det som en gang skal ha vært en tomatåker. Med sirlig navigasjon og fiffig bruk av lommelykt finner vi omsider en liten leir her oppe. Et tomannstelt, noen forsiktige forsyninger, en liten stabel med bøker. Et knippe steiner posisjonert så de agerer en slags stol med en viss ryggstøtte å sitte i. Her bor norske Thomas Kirkeby (26) og svenske Johan Andersson (24). De endte opp som hjemløse etter at det lokale politiet konfiskerte passene deres i forbindelse med etterforskningen av en narkobust i desember i fjor. Vi traff de to ved en av de skandinaviske kirkene på øya, hvor de har fått hjelp til å holde seg i live den siste tiden. Thomas har vært her i drøye to år, Johan i ni måneder. De siste tre månedene har de bodd ute. Det er de ikke alene om. De kan fortelle at de har møtt hjemløse fra hele Europa under sin tid på øya. Det har blitt flere av dem de siste årene, også skandinavere. Flere drar ned på enveisbilletter i høysesongen. Noen av dem for å ta seg arbeid, andre med mindre spesifikke hensikter.

1

DET ER IKKE SÅ RART at folk går til grunne på Gran Canaria. Stedet tiltrekker seg folk som vil vekk fra dårlige forhold, med et forlokkende «verdens beste klima», særdeles vennlige priser på alkohol og en gunstig posisjon på ruten for diverse andre rusmidlers ferd til Europa, så du skal ikke slite for mye med å 22

08/2014

finne den slags heller. Det er 18. mai, og vi har omtrent akkurat stått opp etter å ha feiret 17. med et godt utvalg av øyas mest joviale norske representanter i Arguineguín. Det begynte jovialt også for Thomas og Johan, de kom begge hit for å jobbe på callcenter. – Det meste startet der, forteller Thomas. Han dro ikke hit av hensyn til stedets forutsetninger for rusbruk, snarere tvert imot. Han hadde store rusproblemer i Norge, og tenkte en avveksling på Gran Canaria, langt unna Oslo, kunne gjøre ham godt. Miljøet på callcenteret var imidlertid ikke stort bedre. – Under intervjuet på callcenteret ble jeg spurt om å komme med en historie som kunne sjokkere. Jeg tenkte «Shit, da skal jeg kjøre på». Jeg fortalte dophistorien min, fortalte at jeg var ute av det nå og at det var en av grunnene til at jeg ville ut av landet. Ny jobb, nye venner, nye muligheter, ny start. Så kom jeg dit... Kulturen på callcenteret er å feste hardt fra torsdag til søndag. Masse dop, gratis alkohol. Man ble tilbudt kokain annenhver dag. På et tidspunkt satt halve gjengen og fikk i seg kokain og amfetamin på toalettene, på jobb. Da er det lett å komme tilbake i det miljøet. – De jobber gjerne mandag til torsdag, 37 og en halv time. På torsdager er det gjerne konkurranser. Førstemann med et salg får en flaske sprit. Andremann får en flaske vin. Alt handler om rus på callcenteret. Vi har prøvd å holde oss litt unna det, men det er lettere sagt enn gjort når du har vært i slike miljøer tidligere.
 – Han ene jeg ble godt kjent med her dro hjem etter to måneder, det var ikke helt hans greie. Han hadde dop-problemer hjemme i Norge, og skjønte at her var det det samme, bare verre, og mer press på å drikke og feste. I desember i fjor inntraff hendelsen som skulle føre til at både Thomas og Johan sto uten pass og etterhvert også bosted.

– Vi var ute på byen med en del folk fra callcentret. En kamerat av oss hadde fått en god idé om å begynne å selge kokain. Det hadde han delt opp og lagt i poser og det hele. Vi var på utestedet i kanskje en time. Plutselig dukket politiet opp, i sivil. Vi var blitt pekt ut som selgere. Det var fire av oss. Han ene solgte, hun ene jenta hadde resept på piller. Hun fikk gå med en gang, det fikk også han som egentlig hadde med kokainet å gjøre, for han hadde ingenting på seg. Thomas ble beskyldt av politiet for å ha hatt kokainet på seg og kastet posene på gulvet. – Ingen av oss hadde noe på oss. Johan hadde 2,39 gram med hasj på seg, det innrømte han. Det er lov å røyke her, så lenge du gjør det i ditt eget hjem. Han forklarte at han hadde røyket hjemme, og så dro vi ut på byen og han hadde glemt å ta det ut av lommen. «Helt i orden» sa politiet, men hovedsaken var at vi var tiltalt for «trafficking» av narkotika. Å bli pågrepet for omsetning av narkotika på Gran Canaria ble starten på en nærmest kafkask opplevelse for de to. Johan leser fra sine kopier av saksdokumentene: – Her står det, 5,72 gram kokain. Det var det vår norske venn som hadde på seg. De slapp ham på stedet. En norsk jente hadde på seg 33 Acelopam, med resept. Men det har vi fått skylden for, det står i mine papirer. – Vi ble tatt med på fyllearresten i Maspalomas i 72 timer, forteller Thomas.
 – Etter det ble jeg kjørt hjem til leiligheten min og hentet passene våre og leverte dem. Så gikk det en time halvannen, og vi fikk dra. Etter det har det egentlig ikke skjedd noe. Vi har vært nede på stasjonen mellom tjue og førti ganger. De eneste beskjedene vi får er «Kom tilbake, kom tilbake». «Nei, nå er det fiesta, dommeren er ikke tilstede.» «Sekretæren er ikke her». Er man utlending uten pass på øya er det mildt sagt lite man kan foreta seg. – Uten passene våre kan vi ikke jobbe, vi kan ikke gjøre en drit, sier Johan.
 Han har prøvd å få hjelp fra det norske konsulatet på øya, uten hell. – Konsulatene har ikke løftet en finger, ambassaden i Madrid har ikke løftet en finger.

Jeg var på konsulatet og spurte om nødpass, men ble fortalt «Beklager, men vi vet at du og vennen din er under etterforskning og at politiet har passene deres. Før du får tilbake passet og saken er over kan vi ikke hjelpe deg.» Det var alt de sa, og etter det har jeg ikke snakket med konsulatet.
 Som skandinavisk uteligger på Gran Canaria blir man naturlig nok holdt under oppsyn av politiet. – Vi har blitt stoppet syv ganger de siste to ukene. Vi viser dem disse papirene, forklarer situasjonen, at vi ikke har pass. De spør hvorfor vi ikke reiser hjem. Vi sier «Unnskyld meg, sa jeg ikke akkurat at dere har passene våre?» Jeg prøvde å forklare greia for en politimann. Er det slik at de vil jeg skal gå og rane en butikk for å få penger til mat, hva er greia? Hva er logikken? «Du får gjøre som du vil» var beskjeden jeg fikk. Man får ikke noe ordentlig svar, ingen ordentlig hjelp. Ingen vil fortelle deg hva som skjer.
 Tilværelsen er heldigvis ikke fullstendig uten lysglimt. Den skandinaviske tilstedeværelsen på øya er stor, og med den kommer naturlig nok flere religiøse institusjoner. De to priser hjelpen de har fått fra kirken. – Takket være hjelpen her får vi i hvert fall et par-tre måltider om dagen. Vi har fått låne telt og soveposer og kjeler og … alt mulig. Jeg fikk akkurat et par joggesko.
 – Vi har vasket alle vinduene i den svenske kirken, vi har bygget hyller. Siden vi ikke kan betale for oss har vi gjort alt annet, forteller Johan. Thomas fortsetter:
 – Da føler vi at vi gir litt tilbake. Vi har det veldig bra etter situasjonen. Det eneste er rettssystemet som holder tilbake passene våre uten grunn, uten beviser. Det er det hardeste å tenke på.
 – For øyeblikket går det bra, sier Johan. Men det går ikke over tid. OPPDATERING: Et par uker før denne saken gikk i trykken hadde Thomas Kirkeby omsider returnert til Norge. Johan Andersson befinner seg i dag på et ukjent sted i Spania. De er begge fortsatt under etterforskning, og har ikke fått tilbakelevert passene sine fra det kanariske politiet.


FOTO

«

Krigen har påvirket alle landets innbyggere. Hvor er de nå? Hvem er de nå?

MINNER OM HÅP «Om vi ikke ser, så har det ikke skjedd», skriver Christoph Bangerts. Nå gjelder det å se på det Syria som var. FOTO JANELLE RYAN DEN FØRSTE GANGEN jeg så bildene til Janelle Ryan, gikk vi på samme universitet i Australia. Dette var i 2007, og Janelle hadde brukt den australske sommerferien – november året i forveien – på å reise rundt i Midtøsten. Hun falt spesielt for Syria.

1

Når noen spurte hvor hun kom fra, så hun seg noen ganger tjent med å fortelle at hun var fra Russland. Australia hadde på dette tidspunktet gått inn med bakkestyrker i Irak. Bortsett fra denne, kanskje unødvendige, forhåndsregelen, fortalte Janelle om en overveldende gjestfrihet. Selv om hun ikke var i stand til å kommunisere med mye annet enn hendene og et bredt smil. Bildene hennes var ikke politisk ladet; heller ikke samfunnskritiske. Mennene på fotografiene ble ikke iakttatt via et klassisk, vestlig blikk. For disse bildene handlet ikke om avstand, forskjeller eller patriarkatets rolle i den muslimske verden. De handlet enkelt og greit om Janelles interesse for mennesker. Om de var orientalske eller oksidentalske eller hvilken benevnelse du foretrekker – det spilte mindre rolle. Kall det fotografering i sin reneste form. Fotografering utelukkende som en øvelse i å se. 24

08/2014

Men nå, når bildene ligger på pulten min i Oslo syv år senere, har de fått en helt ny valør. En helt annen klangbunn. Våren 2011 markerte starten på en stadig mer dystopisk og forvirrende borgerkrig som nå er godt inne i sitt tredje år. Krigen har sin egen dynamikk, og foreløpig øynes ingen utvei. Avisene er full av statistikk. Ifølge FN har krigen krevd i overkant av 191 000 liv. Den har gjort tre millioner mennesker til flyktninger, mens et sted mellom seks og syv millioner er på flukt innenfor landets grenser. Som om ikke det var ille nok, har den brutale ekspansjonen til den såkalte Islamske Stat underlagt seg en tredjedel av landet areal. Ingen syrere er uberørt. Krigen har påvirket alle landets innbyggere, også dem som Janelle møtte. Hvor er de nå? Hvem er de nå? I Christoph Bangerts War Porn (Kehrer Verlag) møter vi fotodokumentarens andre ytterpunkt. Bangerts – som blant annet arbeider for New York Times – har i boken publisert bilder han vanligvis ikke kan bruke. Bilder som redaktører, og vi som publikum, ser på som «umoralske, utnyttende, voyeuristiske», som han selv skriver.

Og boken er grusom. Den viser lemlestede mennesker. Lik, massegraver, døde barn. Men. For det er et «men» her. Den gjør også leseren bevisst på den faren som ligger i selvsensur, både kollektivt og på et personlig plan. Denne diskusjonen har de siste ukene blitt hyperaktuell etter at YouTube, LiveLeak og Twitter i august slettet videoen av drapet på journalist James Foley. Lignende videoer av halshugginger ligger fortsatt der ute; den eneste forskjellen er at videoene ikke er av amerikanske journalister. Så, på hvilket grunnlag blir disse videoene egentlig sensurert? Janelles fotografier befinner seg altså i andre enden av dette spekteret. De er noe så enkelt som dokumenter på noe som ikke lenger eksisterer. Glimt fra en svunnen tid. Fredfulle øyeblikk som per i dag synes umulig å gjenskape. Men desto større grunn til å kikke på dem nå. Gjentatte ganger. Bare slik holdes håpet vedlike. For, som Bangerts skriver i innledningen til War Porn: «Om vi ikke ser, så har det ikke skjedd.» 

Christian Belgaux, fotoredaktør


FOTO

Palmyra, Syria 2006

08/2014

25


FOTO

Damaskus, Syria 2006

26

08/2014


FOTO

Palmyra, Syria 2006

08/2014

27


FOTO

Damaskus, Syria 2006

28

08/2014


FOTO

Palmyra, Syria 2006

08/2014

29


INTERVJU

KROG SÅ VIDERE Hun brukte ringmodulator og ga ut indieutgivelser flere tiår før andre kom på tanken i Norge. Karin Krog (77) er Norges største kultartist. TEKST FILIP ROSHAUW FOTO CHRISTIAN BELGAUX

DET ER VANSKELIG å vite hvor mye introduksjon Karin Krog trenger. Hun er utvilsomt et stort navn, allmennkunnskapen krever ikke at du skal kunne kjenne igjen noe Karin Krog har gjort, men den krever at du drar kjensel på «Karin Krog», og den krever vel også for skams skyld at du plasserer navnet på jazzscenen snarere enn for eksempel stortingsbenken eller oppe i bokhylla. Men hvilken jazz? Hvilken musikk? – Hun har vært høyt og lavt, mellom eksperimentell musikk, poplåter, barnemusikk og mer streite jazzting, sier Lars Mørch Finborud, kurator ved Henie Onstad-museet. Finborud har gitt ut innspillinger med Karin Krog siden 2001, blant annet på plateselskapene Plastic Strip og Prisma, og har booket henne til Henie Onstad-museet på Høvikodden en rekke ganger. – I folks øyne har hun kanskje falt litt i en felle hvor hun verken har vært en jazzsangerinne á la Monica Zetterlund eller en popdame á la Lil Babs. I stedet har hun på en måte blitt sittende fast mellom de to artisttypene. Og de andre sidene av henne – som er de hun egentlig dreier seg om – har blitt helt låst vekk for folk. Finborud har i en årrekke jobbet med å finne igjen nøklene til eksperimentell norsk musikk. Blant Krog-gjenutgivelser han har gjort, finner man en skakk singelutgivelse av «Watermelon Man» med kultbandet Public Enemies1, en låt fra en spontanskive hun gjorde med frijazzgiganten Archie Shepp på kult-osloselskapet Compendium og Popofoni. Vi snakker om en utgivelse som ubeskjedent omtales som «the holy grail of Norwegian freejazz and electronic music»2. Dersom du drar streker mellom disse tre punktene i kunstnerskapet til Krog, får du en skisse av en formidabel kultartist. Og det finnes flere punkter: Fra den kometaktige starten på karrieren med innspillinger med Don Ellis i LA; topping av kåringer i jazzbibelen Down Beat; den duggfriske fusionklassikeren «We could be flying»3; skiver med Danmarks jazzelite4; og Krogs vedvarende samarbeid med den britiske saksofonisten John Surman5. Legg til at Krog selv eier alle mastertapene sine – et valg hun tok som gjør at hun selv kan styre med reissues og lisensieringer av materialet sitt – og du sitter igjen med det som kan minne om en slags idealtype for den moderne, uavhengige artisten; eminent og eklektisk, som

1

«

skapt for en musikkscene hvor nisjene ligger tett på hverandre og en tidsånd hvor lytteren forventes å krysse tørrskodd over fra tungt til lett og tilbake igjen, kresent og altetende. Påstanden som fremmes er derfor at Karin Krog kunne vært en betraktelig større og mer ruvende skikkelse i den norske musikkdiskusjonen enn det hun allerede er. Hva verre er, hun kunne vært en klisjé man tydde til, en skikkelse (kanskje særlig kvinnelige) norske vokalister etter hvert ble litt matte av å bli målt opp mot i intervjuer og anmeldelser; hun kunne nærmest på egen hånd avlastet black metal og elektronika som slitne eksempler på tidlig og bramfri utenlandsorientering. Det er kanskje slik det burde være, men det er jo ikke en skjebne man unner en artist man er glad i. – Karin har på en måte hatt én revival allerede, for litt over ti år siden, hvor hun fikk en stjerne gjennom hele den rare groove-greia og i hiphopmiljøet. Det var da hun blant annet ble samplet av Madlib. Jeg tror egentlig at det som virkelig gjorde utslaget den gangen var en Matthew Herbert-remix av låta «The Meaning of love» i 2002, sier Finborud. På starten av 2000-tallet kom også samleskiva Raindrops, Raindrops på Crippled Dick Hot Wax, en samleskive hvor Krogs fusionoutput fra syttitallet sto i sentrum. Og nå skjer det igjen. En avgjørende hendelse er en samtale Krog hadde tidligere i år med The Wire-journalist Tony Herrington på nyMusikk-festivalen Off The Page. Det var Anne Hilde Neset som booket Krog til å snakke om ting som har påvirket henne. Du kan høre hele greia på nyMusikks soundcloudside, og det anbefales. Krog doserer om hvordan hun oppdaget den egyptiske sangeren Umm Kulthum i Gaza på sekstitallet; den gangen hun kjøpte en ringmodulator av den legendariske synthdesigneren Tom Oberheim i en kjeller i LA; om likhetene mellom mikrotonaliteten i arabisk og norsk folkemusikk; og hvordan det hele var med på å forme hennes tilnærming til vokalkunsten. Tilbake til Off The Page. Slik Finborud forteller det, blåste Krog vekk de som var der med bredden sin. Blant tilskuerne var blant annet en rekke musikkjournalister, og der ligger kanskje noe av årsaken til at Krog nå tydeligvis går skyttel mellom intervjuavtaler: Når NATT&DAG og Neset møter Krog, kommer hun direkte fra et intervju med Klassekampen. Og når vi i etterkant av intervjuet snakker

Karin Krog kunne nærmest på egen hånd avlastet black metal og elektronika som slitne eksempler på tidlig og bramfri utenlandsorientering.

30

08/2014

ringte fra Sverige, og sa at han kom til Oslo og ba oss om å ta hånd om ham. Det gjorde vi, og det endte opp med en plateinnspilling i Los Angeles i 1967. Gjennom det begynte den elektroniske interessen å melde seg. Neset: Hadde du lyst til å utvide og eksperimentere med stemmen da du starta eller var det andre ting du ville synge? Krog: Egentlig begge deler, jeg jobbet med en pianist hvor vi drev med rhythm and blues og Ray Charles, men også moderne stoff, modale saker. Så jobbet jeg samtidig med Egil Kapstad, som gjorde Bill Evans-ting. Det var mye som skjedde. Neset: En av dem er denne sagnomsuste Popofoni-platen.

I dette intervjuet har vi invitert Anne Hilde Neset (bildet), medredaktør i The Wire og kunstnerisk leder i nyMusikk, til å ha en samtale med Karin Krog.

med Finborud, har han nettopp fått en sms fra en Dagsavisen-journalist som er kry over å ha sanket epler fra Krogs hage (NB: Dette er ikke et språklig bilde på den forbausende friskheten det riktig nok går an å assosiere med nyoppdagelsen av hennes mange musikalske innfall. Krog og hennes samboer John Surman har en eplehage.) I salen satt også Pat Thomas fra plateselskapet Light in the attic, som tidligere blant annet har gjenutgitt Rodriguez og Serge Gainsbourg. Selskapet er blitt enige med Krog om å sette sammen en samleplate som spenner over hele karrieren hennes. Men nok om det. La oss sette over til Krog og Neset, fremdeles kunstnerisk leder i nyMusikk og for anledningen NATT&DAGs utsendte ambassadør, som møttes i Palmehaven på Grand Hotel. Karin Krog: Det intervjuet førte i det hele tatt mye godt med seg, selv om jeg lurte fælt på hva i all verden som skjedde på Off the Page, en musikkfestival hvor man ikke har noe musikk. Men nyMusikk6 og deres arbeid i seg selv var jo ikke noe fremmed for meg. På sekstitallet hadde vi et veldig godt samarbeid. Det var veldig mange i det kullet av komponister som hadde åpent vindu til miljøet jeg var en del av. Det var mye på gang, Mingus kom hit, og Don Ellis, en amerikansk trompetist som var med i bandet til George Russell var her. Noen

Krog: Arne Nordheim skulle plutselig gjøre denne greia «to end all things»7. Han skulle lage en «totenslager» – en slager til å ende alle slagere. Det var en slags kollasj med Georg Johannesens tekst, en skuespiller som leste den, og jeg som prøvde å synge rundt det igjen. Dette her ble filmet, satt sammen i en kollasj og sendt på NRK. Det var mye hyl og skrik fra meg på den greia. Barna mine kom hjem fra skolen og spurte «hva er det du driver med, mor?». Alle de andre ungene lurte jo på om jeg var gæren. Men etter det fikk fem komponister i oppgave av nyMusikk å skrive hvert sitt stykke til en gruppe som besto av Jon Christensen, Jan Garbarek, Terje Rypdal og Arild Andersen. Vi gjorde konserter av det, og så sier Arne Bendiksen, som hadde forsvart popmusikken i denne debatten, at han ville spille inn disse greiene. Det var egentlig temmelig generøst av ham. Det han tok inn på popmusikk, brukte han på litt mer seriøse ting. Neset: Du ble aldri kreditert på Popofoni-plata, selv om du er avbildet på coveret. Krog: Ja! Jeg ringte og spurte om det, men det var visst ikke nødvendig. Neset: Var det Bendiksen som ikke ville at du skulle bli kreditert? Krog: Nei, nei, det var ikke ham. Men glem det. It’s water under the bridge. Neset: Men det er interessant – du har jo ikke akkurat en bakgrunnsrolle der. Krog: Nei, det er veldig rart. Neset: Hva var det du fant tiltrekkende ved fri improvisasjon?


«

Man skal jo helst se fremover.

Karin Krog (1937) Debuterte med By Myself i 1964 Har hatt sitt eget plateselskap, Meantime Records, siden 1987 Har gitt ut om lag 25 album under eget navn, deriblant Joy, Clouds Rolling By og We could be flying. Ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden. Har vunnet rubbel og bit av prisene det går an å få som norsk jazzartist.

08/2014

31


INTERVJU

« Krog: Det er en god frihet i totalt improvisert musikk, friheten til å bruke toner selv. Men det krever mye av stemmen, du skal synge uten ord, holde lange toner og bli der. Jeg hadde sangundervisning, klassisk sang hos Anne Brown8 i åtte år. Ofte synger du skalaer opp og ned – da er det veldig lett å gjøre litt fri sang og sånn innimellom. Når du synger øvelser, kommer det mye ut som du kan få bruk for når du skal improvisere. Jeg hadde stor glede av å jobbe med henne. Hun var den første som sang Bess i Gershwins Porgy and Bess, og giftet seg med en norsk skihopper, Thorleif Schjelderup. Neset: En av de tingene jeg beundrer, er at du har den fullstendige kontrollen som kreves i jazzen. Likevel er det en uforutsigbarhet der. Jenny Hval har skrevet om «jeg»-et som en stemme representerer, og som det er vanskelig å komme bort fra. En gang intervjuet jeg Laurie Anderson, som har jobbet mye med elektronikk, og hun snakket om at man skulle hatt en stemmemaskin som skapte forskjellige stemmer. Krog: Det er jo nesten det du kan gjøre med elektronikk. Men i jazz er det vanskelig, for der har du rytmen – du rekker det ikke nødvendigvis. Da må du ha en annen musikk, en modal jazz – som Joy9 for eksempel er. Jeg tror jeg ble den første indie-artisten her i Norge med den plata. Jeg spilte den inn i 67, og den kom ut i 68. Da var jeg på Arne Bendiksens selskap, og det var så far out at det ikke var vits i å spørre en gang. Så jeg produserte selv, betalte for det, coveret var papir til overs fra Oslo Jazzforbund, og så trykket jeg opp fem hundre eksemplarer. Så lisensierte jeg den til Arne. Neset: Den er jo blitt samplet her og der. Jeg snakket med Lars Finborud som nevnte at den blant annet ble samplet av Madlib. Krog: Hvem er det? Neset: Det er en hip hop-artist. Krog: Så han har brukt samples fra Joy? Neset: Jeg har ikke funnet ut hvilken låt det er, men jeg leste et intervju med Madlib hvor han trakk fram Joy som et av gullkornene fra platekassene. Men det er jo mye av det plateselskapet Light in the attic for eksempel dreier seg om, gleden ved å trekke fram skatter fra kassene. Krog: Akkurat. Neset: Og nå kommer det en dokumentar om deg? Krog: Ja, den kommer rundt 20. oktober. Den har jeg holdt på med i fire år. Neset: Har det vært en fin prosess? Krog: Den har vært sjelesøkende, man må tilbake til gamle dager hele tiden, se på arkivmateriale. Man må rydde ned og rydde opp. Grave ut ting. Neset: Det må ha vært mye i forbindelse med Light in the Attic også? Krog: Veldig. Og nå til Jazzmagasinet også. Bilder og alt mulig, jeg har måttet lære meg å scanne. Men det har vært morsomt, så takk for det. Neset: Jeg tenker kanskje at tiden uansett var moden for å finne ut mer om deg. Det finnes jo ikke noen biografi om deg, for eksempel?

Karin har på en måte hatt én revival allerede, for litt over ti år siden, hvor hun fikk en stjerne gjennom hele den rare groove-greia og i hiphopmiljøet.

Krog: Jeg har ikke tid til det. Og jeg tror ikke jeg orker. Neset: Liker du å høre tilbake på dine egne ting? Krog: Jeg tåler det. Noen gjør det ikke. Det er noen ting du hører hvor du blir overrasket. Oj, åssen var det? Var det sånn? Det er en spesiell greie å gå inn i. Man skal jo helst se fremover. Neset: Er det et sted i musikken hvor du føler deg mer hjemme enn andre? Krog: Nei10. Jeg synes det er ålreit med forandring. Jeg har spilt inn en plate med ragtimebasert musikk nylig. Det er moro det og, det er så mye liv i musikken. Det er godt med forandring. Og det er interessant å gå tilbake og tenke «hvorfor vil selskapet ha med det?» Neset: Når jeg hørte på «Images in Glass», som Pat Thomas har valgt ut til samleren på Light In the Attic – den var fra 1999, men når jeg hørte på den, samspillet mellom deg og glasset, lurte jeg på når det var fra, jeg tenkte den måtte være mye eldre. Jeg syns det var en kontinuitet fra det eksperimentelle … Krog: Det er ganske eksperimentelt! Neset: Ja, nettopp, jeg syns det var helt nydelig. Krog: Du fikk ikke sjokk? Neset: Nei, jeg syntes det var fantastisk. Krog: Det har vært interessant å høre hva Pat har valgt å gjøre på den plata. Neset: Det er blitt en fin reise, den er jo ikke kronologisk, den er bygd opp som en helhetlig … som en plate. Krog: Det er sånn du gjorde i gamle dager, før strømmingen kom. Du lager noe fra begynnelse til ende. Noen ganger planlegger man det, og det er litt ille at det ikke kommer fra A til Z, liksom. Men det er sånn tiden er. Aviser forteller deg at CD-er må du ikke ha. Alt skal være elektronisk. Det er noe tull, altså. Neset: Vinylsalget har jo tatt seg opp.

Neset: Du har hatt ditt eget selskap i en årrekke, og du har vært din egen bookingagent. Hvordan har du endt opp med å operere såpass uavhengig?

32

08/2014

Jeg tror jeg ble den første indieartisten her i Norge med den plata.

Krog: Jeg tror du nesten må gjøre det selv. For det er ingen andre som gjør det for deg. Det er tidkrevende. Men jeg vil ha den friheten. Neset: Du nevnte på Off The Page at du hadde lyst til å ha med deg en ringmodulator på scenen, men at du ikke fikk lov av jazzpolitiet. Var det fordi det ble forventet at du skulle synge på en bestemt måte? Krog: Altså, jazzfolka likte ikke de greiene der, punktum. «Hva er det du driver med nå? Hva ER de rare greiene?». På en vanlig jazzscene var det der vanskelig å få gjennomført. Neset: Men en saksofon kan bryte ut, selv i en nokså strigla og tradisjonell jazz-setting.

Krog: Nei. Neset: Du har ikke lyst til å skrive den selv, da?

«

Krog: Ja, men likevel, de sier at det tar seg opp, men det vil aldri bli det samme. Jeg gidder ikke å produsere LP-er lenger. Jeg orker ikke, det er testpress, så må den høres på, også er det skurr i lakken, så skal den tilbake igjen – masse mas.

Krog: Ja, det er noe rart med det der. Man skal liksom være forsiktig med stemmen.

1 Som

blant annet figurerer i Beatles (boka, ikke bandet (eller albumet (eller filmen))).

2

Platen er et møte mellom Norges fremste samtidskomponister og en utvida versjon av Jan Garbareks kvintett som oppsto etter at komponistmiljøet rundt organisasjonen Ny Musikk snakket stygt om MGP-vinneren «Oj oj oj så glad jeg skal bli». Det utløste et helsikkes rabalder i kløften mellom popmusikk og seriøs musikk hvor skuespiller Elisabeth Granneman imiterte Arne Nordheim ved å kaste tallerkener i gulvet. Mer om det senere.

3 «For meg er We could be flying hovedverket. Det er et fantastisk fusionalbum som har et helt eget lydbilde. Jeg tror mange ville kunnet komme inn i musikken hennes via det», sier Finborud. Krog spiller sammen med keyboardisten Steve Kuhn og en umake rytmeseksjon som består av Jon Christensens skyv og Steve Swallows tenoraktige, sirlige plekterbass. Det låter som et nokså farlig band fanget i sitt softeste øyeblikk eller omvendt. 4 «Something

borrowed … something new» er spilt inn med det var husbandet fra den sagnomsuste Københavnklubben Montmartre, bestående av trommeslager Alex Riel, pianist Kenny Drew og den omdiskuterte kontrabass-shredderen Niels-Henning Ørsted Pedersen (NHØP).

5 Samarbeidet med Surman, som også er Krogs samboer, spenner over musikk for storband, nokså kompromissløs europeisk friimpro og merkelig, groovebasert

synth-og-sax-musikk som kan minne om musikken hovedpersonen i Lost Highway spiller, for å gi en svært omtrentlig pekepinn. 6 nyMusikk (tidl. Ny Musikk) er en forening som siden 1938 har jobbet med å fremme kunstmusikk og lydkunst. De står, sammen med NATT&DAG og Ultima for avslutningskonserten under årets festival, hvor Karin Krog opptrer. 7 Denne totenslageren, som har fått navnet «Solar Plexus», åpner med at Krog sier «du har vel hørt det? Arne Nordheim skal gi ut slagerplate!» over noe nokså tradisjonelt frijazz-honk/gnukk, og avslutter ni minutter senere med lyden av et maskingevær og en dass som trekkes ned. 8

Brown hadde også elever som Åse Kleveland, sopranen Elizabeth Norberg-Schulz og Liv Ullmann.

9 På coveret til solodebuten Joy ser vi et bilde av Krog i pur ekstase. Inni blir vi møtt av et ungt band som turer avgårde uten alt for mange bekymringer (Arild Andersens bass er nokså sur, men aldri sky). Krog åpner skiva med frasen «Mr. Joy is a toy. You can wind him up, and he’ll do anything you want him to», sunget så trippelbunnet og lekent at det faktisk er et helt åpent spørsmål om leketøyet hun synger med er ment for barn eller voksne. 10

Under Off The Page-intervjuet spør Herrington «do you see yourself as an interpretative singer?». Krog svarer «Yeah. I try.»


Last ned i dag, og vær først på det fremste.

ANDROID APP ON


REPORTASJE

MØT MEG PÅ BIG BITE, BABY Under kjøpesenterets lysende himmel kan du alltid gå tørrskodd gjennom gatene. TEKST THOMAS COOK // FOTO MAGNE RISNES // STYLING JOSTEIN WÅLENGEN TIDLIG OPP, kjapp frokost, rett i bilen, kø, radio, det går sakte. Når du etter en lang dag på jobb må handle til middag, svinger du innom kjøpesenteret, parkerer gratis på en av de hundrevis av parkeringsplassene rett utenfor inngangen, fyller handlevognen, fyller bagasjerommet, kjører hjem. Det er lettvint. Det går fort. De har alt du trenger. Og du kan kjøre rett inn og ut. Joda, kjøpesenteret er praktisk, det. Og nettopp derfor går de så det griner. Olav Thon eier noen av de aller største kjøpesentrene i landet, og er blant dem som får kjenne medgangen på kroppen. Og lommeboken. Vi ringer til Thon Eiendom og spør om å få snakke med sjefen. Sentralbordet svarer, ikke så rent lite skeptisk. – Olav Thon, sier du? – Ja. – Du vil ha tak i Olav Thon personlig? – Ja. – Si meg, hva slags magasin er NATT&DAG, igjen? Tross den innledende skepsisen ved sentralbordet blir vi faktisk sendt videre til hans sekretær. «Vent et øyeblikk», sier hun, og forlater telefonen for å banke på døren til kontoret hans, hvor han pliktskyldig sitter. En 91-åring er da på kontoret klokken 14:58 en midtsommersdag, og er attpåtil opptatt med møter. Etter møtet reiser han på ferie. Der stopper altså jakten på Thon, omtrent før vi kom i gang. Bransjeorganisasjonen NCSC (Nordic Council of Shopping Centers) definerer et kjøpesenter som et senter med minst fem butikker og med et areal på minst 5000 kvadratmeter. Etter disse kriteriene har vi 274 kjøpesentre her til lands (2012), og av disse er 95 eid eller forvaltet av Thon, som i tillegg har åtte stykker i vårt naboland Sverige. Ett av dem er Nordens største, Nordby Shoppingcenter, og det kan illustrere veksten til denne næringen: Mens omsetningen i 2004 var på 400 millioner, omsatte senteret i forfjor for fire milliarder kroner.

1

MATPAKKESJÅFØRER. Da Southland Center åpnet i den amerikanske småbyen Edina, Minnesota i 1956, var det et av de aller første eksemplene på et kjøpesenter i moderne forstand: En rekke forskjellige butikker – også konkurrerende virksomheter – samlet under ett tak, komplett med en sval bris av air condition på hete sommerdager og store parkeringsarealer utenfor senteret. Herligheten var signert den østerrikskfødte arkitekten Victor Gruen, som snart ble døpt «Father of the Shopping Mall». Med sine 75 000 34

08/2014

kvadratmeter var Southland Center på størrelse med de største norske kjøpesentrene i dag, som Thon-imperiets Lagunen Storsenter utenfor Bergen eller Sandvika Storsenter utenfor Oslo. Handlesenteret Lagunen ligger en drøy mil utenfor Bergen sentrum, og er en typisk representant for de bilbaserte sentrene som ligger i utkanten av norske byer og tettsteder. Etter at senteret tok over lokalene til en konkursrammet møbelbedrift midt på åttitallet, har det siden debutåret i 1985 vokst seg større og større, enten du teller kroner eller kvadratmeter. Nå er det altså landets nest største, med en årlig omsetning på 3,1 milliarder kroner og med svimlende 130 000 besøkende per uke. Det tilsvarer omtrent halvparten av Bergens befolkning. Vi ankommer senteret til fots, og stiger ned til parkeringshusets øverste plan fra platået der Bybanen, Bergens storsatsing i kollektivtrafikken de siste årene, har sin holdeplass. Da Bybanens andre byggetrinn ble åpnet i 2013, ble traseen lagt forbi kjøpesenteret, som fikk et eget stopp, slik at også kollektivreisende kan bli skipet inn mot senterets butikker hvert femte minutt. Likevel, kjøpesenteret er først og fremst bilens domene: Det er ikke meningen at man skal komme gående hertil, noe som straks synliggjøres ved mangelen på fotgjengerfasiliteter. Klemt inn ved siden av innkjørselen til parkeringsplassene på Plan 3 er det markert et smalt felt for fotgjengere, kanskje en halv meter bredt. Større plass har de tre stasjonsvognene som løser billett på løpende bånd, og som finner vei til noen av de 2 222 parkeringsplassene i anlegget: først en BMW 3-serie, så en Audi A4, til slutt en Volvo S40. Alle bilene med en enslig sjåfør. – Bosettingsmønsteret i Norge er mer og mer basert på at alle er avhengig av bil, vi bosetter folk overalt, og folk er nødt til å bruke bil til daglig innkjøp, sier Morten Ragnøy Ednes oppgitt. Han er prosjektleder for Bylab, ressursgruppen for steds- og byutvikling ved Norsk Design- og arkitektursenter, kanskje bedre kjent under forkortelsen DogA. Vi har fått fatt i ham midt i en sykkeltur et sted på landeveien mellom Røros og Brekken («kjent som det første stedet i Norge med organisert svenskehandel. Svenskene kom til Norge for billig sukker», presiserer han senere i en SMS). – Skal man snakke om bærekraft i denne sammenhengen betyr det at folk må bo tett, og at man ikke er avhengig av bil. Men folk bruker jo bil til alt. Det finnes for eksempel knapt barn som går til skolen lenger.

TUT OG KJØR. Noen kjøpesentre utenfor byene har en bilandel på over 95 prosent, viser tall fra Transportøkonomisk institutt. Nettopp trafikkbildet som oppstår rundt kjøpesentrene var da også blant årsakene til at statsminister Kjell Magne Bondeviks første regjering vedtok full kjøpesenterstopp i 1999, en ordning som varte frem til 2004. I 2008 fastsatte den rødgrønne regjeringen en ny forskrift, som la restriksjoner på både oppføring og utvidelser av kjøpesentre. Målet var å unngå «økt bilavhengighet og dårligere tilgjengelighet for dem som ikke disponerer eller ønsker å bruke bil». Var dette en erkjennelse fra myndighetene av at noe var riv ruskende galt? – En viss form for erkjennelse om at dette ikke var helt bra var det jo. Men jeg tror ikke dagens regjering ser noen problemer med kjøpesentrene – der er det mer «tut og kjør». Nå prøver man å få gjennomslag for søndagsåpne butikker og sentre, selv om meningsmålingene klart viser at folk ikke vil ha det og ønsker å ha søndagen fri, sier Ednes. Vi forsøker å få tak i en representant fra Regjeringen som kan si noe om dette. Men i Kommunal- og moderniseringsdepartementet er det ferieavvikling, og som så mange av sine kollegaer er også statsråd Jan Tore Sanner (H) på ferie. Til slutt lykkes det oss å få en uttalelse fra statssekretær Per-Willy Amundsen (FrP), formulert på vaskeekte byråkratvis: – Forrige regjering foreslo å stramme til forskrift om rikspolitisk bestemmelse for kjøpesentre. Høyre/FrP-regjeringen valgte å stoppe dette forslaget og har i stedet igangsatt en evaluering av gjeldende forskrift fra 2008. Vi vil komme tilbake til saken når resultatet av denne evalueringen foreligger. Tut og kjør, altså. I alle tilfeller virket vedtakene som skulle legge bånd på kjøpesentrene såpass løse i strikken at det er vanskelig å se for seg at de har ført til den nedbremsingen som var intensjonen. Har de hatt noen effekt overhodet? – Nei, det har de ikke, svarer Ednes. – Og det er på grunn av det veldig sterke lokale selvstyret vi har i Norge. Først var det jo helt stopp i kjøpesenterbygging, så ble det omgjort til en grense på antall kvadratmeter, altså størrelsen på sentrene. Det har bare ført til at man bruker fantasien og finner måter å

«

omgå reglene på. Norge har faktisk Nordens største tetthet av kjøpesentre. FRITIDSFORBEDREREN. På Lagunen ligger konditoriet like ved hovedinngangen til kjøpesenteret, til venstre idet man kommer inn. Og selv om det ligger slik, blottlagt, vendt ut mot den store passasjen, «gaten», der folk, eller, rettere sagt: konsumenter, ustanselig går frem og tilbake, er det liksom en slags intimitet over det, der brorparten av sittegruppene er halvt skjermet bak den store bærende søylen prydet med bakeriets logo. Gutten som rydder bordene kan ikke være mer enn 16 år gammel, kan hende har han sommerjobb som ekstrahjelp. De to jentene som står bak disken og serverer wienerbrød og kaffe til formiddagsgjestene, virker langt mer erfarne, og oppvarter kundene med effektiv service og en halvfrekk, spøkefull tone. Foruten meg er det gjester kun ved tre av de andre av kafébordene. Fire eldre mannfolk sitter bak meg, de snakker i munnen på hverandre om fotball-VM, om sin skrantende helse og om krigen; en kvinne i 60-årene spiser uengasjert et smørbrød med laks og eggerøre; en mann drikker kaffe og stirrer blindt foran seg, mot Narvesen-kiosken og de lysende Rikstoto- og Norsk Tipping-logoene som skal lokke kunder inn. – Folk synes jo det er veldig greit med kjøpesentre, de tror i alle fall de liker det, men man har ikke lenger noe valg. Det er særinger som meg som ikke liker det. Jeg er negativ til alt sånt, det er ikke bærekraftig, og det legger opp til en bilbasert handel. Dessuten er jo 99 prosent av butikkene i kjøpesentrene kjedebutikker, så mangfoldet av varer og det som egentlig gjør at det er spennende å gå rundt og handle i butikker, forsvinner, og det er bare Cubus og H&M overalt, sukker DogAprosjektlederen. SALG! En ung kvinne med barnevogn går langs disken, kikker inn bak glassmonteren, på kakene og bollene og de ferdigsmurte smørbrødene som ligger der. Ved siden av henne står en pensjonist lent mot disken, han forteller kvinnen bak kassen om arbeidet han holder på med i hagen, en tung stein, den har forvoldt ham mye irritasjon. Er det her de kommer, de ensomme og pratesyke pensjonistene, for den etterlengtede følelsen av sosial interaksjon?

Det var hyggelig og morsomt med småbutikkene rundt omkring, men tiden har løpt fra dem.


«

Norge har Nordens største tetthet av kjøpesentre.

TI STORE NORSKE KJØPESENTRE Sandvika Storsenter (Sandvika) Lagunen Storsenter (Bergen) Amfi Moa (Ålesund) Kvadrat (Sandnes) City Syd (Trondheim) Ski Storsenter (Ski) Sartor Storsenter (Sotra utenfor Bergen) Storo Storsenter (Oslo) Åsane Storsenter (Bergen) Oslo City (Oslo)

08/2014

35


REPORTASJE

« […] Jeg trykka på knappen og ombestemte meg og gikk bort til trappene og småløp de tre etasjene ned til gateplan og gikk videre ut i senteret, til den store hallen, og rulletrappa tok jeg opp til plan 2 og gikk inn i kafeen på hjørnet. Jeg hadde vært der ofte, det var et hyggelig sted. Kafeen hadde ingen vegg ut mot hallen, du kunne gå rett inn fra galleriet og butikkene som lå der på rekke, konfeksjon for det meste, Cubus, Dressmann, den slags butikker, og i kafeen la jeg jakka over en stol og gikk bort til disken og kjøpte meg en sein lunsj, eller tidlig middag, alt etter hvilken side du så døgnet fra, og bar den til bordet på et brett og gikk tilbake og henta kaffe og juice. Det var alltid den samme blide dama bak disken, og hun kjente meg igjen hver eneste gang og spurte meg hvordan det gikk, noe jeg aldri svarte på. Jeg bare nikka og smilte så vidt. Hva skulle jeg vel si. Og menyen var den samme hver gang, og hver gang spiste jeg den samme retten. Det bestemte jeg for mer enn et halvt år siden, at det var sånn jeg ville ha det. Det var mye bedre enn å skulle stå foran kassa og måtte velge blant mange mulige retter, og ikke få det til.



– Per Petterson, Jeg nekter, s. 170–171

På toppen av rulletrappen i andre etasje, plan 2, ligger Spisestedet Smag og Behag flankert av pizzarestauranten Dolly Dimple’s, som tatt ut av forfatteren Per Pettersons romanunivers. I en avdeling som ligger innenfor disken med kasseapparatet, der man kommer med sine brett fulle av det man skal spise og drikke, er sittegruppene plassert. Her er det lavere under taket enn i resten av senteret, og en anelse mer dunkel belysning, som for å illudere en autentisk restaurant der ute i den virkelige verden. Illusjonsspillet fortsetter også i resten av senteret. Kjøpesentrene er tross alt konstruert for å være konsummaskiner; her skal man handle, og i sin utforming forsøker senteret å etterape byen, med sine gater og torg og parker og benker. Handlesenteret er en innendørs byetterligning der solen alltid skinner, fra lyspærers konstante lysstyrke. En riktig belysning av et senter skal være behagelig, trivelig, rimelig: den skal kort sagt bidra til å øke omsetningen, i likhet med alt annet der inne. Med konstant lys forsvinner også opplevelsen av at tiden går, og man handler i et tankeløst vakuum. 36

08/2014

KJØPESENTERBYEN. Noen benker er plassert inntil veggen langs den flislagte handlegaten, med utsikt til en Dressmann-butikk. Her ligger stabler med piquetskjorter, khakibukser og boxershorts, det ene tilbudet bedre enn det andre («3 for 249,-»). Noen steder åpner senteret seg liksom opp, og rundt åpningen ved inngangspartiet får man plutselig inntrykk av å befinne seg utendørs, der man for første gang blir møtt av dagslys som slipper inn gjennom de store vindusflatene. Det er som å være på en uteservering, om man klarer å se bort fra det hvite flygelet som står klart til bruk for godlynte pianister (muligvis har de ABBAs «Money, Money, Money» på repertoaret), og rulletrappene, som frakter kunder i en evig strøm mellom etasjene. Ved rulletrappen henger en utstilling med plansjer som viser senterets utbyggingsplaner, med gater og torg, boliger og kulturtilbud – alt sammen en eneste stor kjøpeby. «Fremtidens Lagunen», står det i sorte typer over de idylliske arkitekttegningene som forestiller syklende, gående, noen med handleposer, noen henslengt på en benk. Kjøpesentrene har banet seg frem i byutviklingen, de har blitt en makt man må ta på alvor. Men er motivene for boligbygging og etablering av kulturtilbud i senterets omgivelser å utvikle byen, eller bare en annen måte å tjene penger på? Morten Ednes lar seg ikke lure. – Det er kun en måte å tjene penger på. De bruker jo all verdens argumenter, «bærekraft», for eksempel. Jeg bruker ofte Moasenteret utenfor Ålesund som eksempel. Der har det vært planer om å bygge boliger ute ved kjøpesenteret, og det er et gigasvært senter vi snakker om, utenfor det som kanskje er den flotteste byen i landet, sammen med Bergen. Og senteret ødelegger bylivet, det ser man veldig tydelig i Ålesund, som er en liten by. I sentrum av Ålesund er det masse tomme lokaler. Og tenk deg: fiskebyen Ålesund, uten en eneste fiskebutikk! Det finnes knapt en eneste dagligvarebutikk i hele sentrum, alle må dra til Moasenteret. Så bruker man som et ar-

«

gument at boliger her ute er mer bærekraftig, siden alle likevel reiser hertil for å handle. Men hva er da igjen av byen? Vi lever i en tid der det er konsumet som driver hele verden. Sentrumsbutikkene har vanskelig for å konkurrere med de store, bilbaserte sentrene, og makt(u)balansen manifesterer seg i tomme butikklokaler langs bygatene. På regjeringens nettsider for stedsutvikling adresseres dette problemet: «Kjøpesentre utenfor byer og tettsteder fører lett til redusert omsetning og tomme butikklokaler i sentrum og gjør det dermed vanskeligere å skape et attraktivt og levende sentrum», står det å lese der. Da Olav Thon ble portrettintervjuet av Dagens Næringsliv i fjor sommer og snakket om stort og smått fra sitt liv som forretningsmann, var det som om han erklærte bykjernens butikkmylder for død og begravet: «Det var hyggelig og morsomt med småbutikkene rundt omkring, men tiden har løpt fra dem. Kjøpesentre er kommet for å bli. Folk vil ha dem.» Ednes har sett det samme, fra den andre siden: – Det som skjer over hele Norge er at sentrum av byene blir tømt, og overalt står det tomme butikklokaler, på grunn av kjøpesenteretablering, sier han. PRIVAT OMRÅDE. «Sale sale sale sale sale», messer én klesbutikk, «Summer sale!» en annen, og i den grad senterets ulike butikker er forskjellige hva gjelder innhold, er de i sitt vesen identiske. De ligger vendt ut mot gatene, og bak disken, eller kanskje ryddende et sted i lokalet, står medarbeideren årvåken som en hjort i skogen. Vender man ansiktet halvt i retning av butikken setter de umiddelbart serviceblikket i deg, det som sier «kan jeg hjelpe deg?», påtatt og overivrig, og på ingen måte i overensstemmelse med den tariffregulerte timelønnen de mottar. På skatebutikken Session reklameres det med «ta 2 betal for 1». Over høyttalerne spilles «All of the Lights» av Kanye West. En ung gutt er på jobb, han kikker sløvt på dataskjer-

Men hva faen skal man se på?

men, som man jo gjør i slike yrker i dag, og kaster av og til et halvt blikk ut i butikken. Tilbake til Ednes. Prosjektlederen i DogA ser for seg en annen type kjøpesentre i fremtiden: – Vi hadde et prosjekt på Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo, der vi skulle se på kjøpesenterkonseptet som en måte å redde sentrum på. Fra England og USA finnes det etterhvert mange eksempler på at slike bokser i utkanten av byene er i ferd med å forsvinne. Det vi så på var byintegrerte kjøpesentre, der store områder i byen er drevet av ett kjøpesenter, litt sånn som Aker Brygge: et privat område i byen. Folk tror at Aker Brygge og Tjuvholmen er offentlig, men det er jo privat eid. På slike steder blir det bestemt akkurat hvilke type butikker som skal være der og hvilke åpningstider de skal ha, sier han, og fortsetter: – Men problemet blir at man får private gaterom og at man ikke kan bruke gatene som man er vant til. Politiske manifestasjoner er jo ikke lov, selv om det skulle være noen av regjeringspartiene som står bak. Amnesty, skatere, folk som selger =Oslo, de blir kastet . De er «uønskede elementer» som «forstyrrer handelen». Helt ned til det å bruke skateboard: På arkitektillustrasjoner ser man ofte minst én skater på bildet, men disse stedene er alle elementer som forstyrrer handelen uønsket. I andre etasje på Lagunen evner de figurative veggmaleriene på glassfiberstrien og det hotellaktige gulvteppet likevel ikke å løfte opplevelsen av omgivelsene inn i noen annen sfære og frata en vissheten om at man befinner seg på et kjøpesenter. Noen av bordene står inntil en vindusrekke, slik at man har utsikt ned over torget som ligger i enden av rulletrappene, i krysset mellom McDonald’s, Big Bite, Mester Grønn og Elite Foto. Men hva faen skal man se på? Alle de andre som er kommet i samme ærend som en selv, kanskje, og som vagger rundt med overfylte handlevogner. Det er som å se sitt eget speilbilde, men det er et ubehagelig syn.

Problemet blir at man får private gaterom. Politiske manifestasjoner er ikke lov. Amnesty, folk som selger =Oslo, de blir kastet ut.


Carhartt Radio App


FOTO

FESTIVALSOMMEREN 2014

Vi var på Hove, Øya, Bygdalarm, Pstereo og Trænafestivalen. Her er de beste bildene.

Foto: Ola Flåten

08/2014

39


Foto: Amina Syrah

40

08/2014


Foto: Lisa Bjorheim

08/2014

41


Foto: Amina Syrah

42

08/2014


Foto: Lisa Bjorheim

08/2014

43


44

08/2014


Foto: Christian Belgaux

08/2014

45


Foto: Anne Valeur

Foto: Magne Risnes

46

08/2014


Foto: Christian Belgaux

08/2014

47


Foto: Marius Svaleng Andresen

48

08/2014


Foto: Amina Syrah

08/2014

49


GATELANGS: Thomas Cook skritter ufortrødent opp byens historie. – RASMUS MEYERS ALLÉ, SIDE 58

KUNST: Rasmus Hungnes med månedens anbefalinger. – GALLERIGUIDE, SIDE

61

FESTIVAL: September er festivalmåneden i Bergen. Les om Phono, BIFF, Raptus og Bergen ølfestival. – UTELIVSGUIDE, SIDE

52

«

Vi tok vare på hverandre. Var det en overdose, ringte vi med en gang sånn at ambulansen kom i tide. Det som skjer nå er at flere kommer til å dø. HVA SKJER NÅR BYENS PARIAKASTE KASTES UT AV NYGÅRDSPARKEN? – LES INTERVJU , SIDE

56 08/2014

51


Europe, Europe 18.09.14–01.02.15 Kunstnere Gabriel Abrantes (1980) & Katie Widloski (1986), Nel Aerts (1987), Harold Ancart (1980), Ed Atkins (1982), Neil Beloufa (1985), Juliette Blightman (1980), Petter Buhagen (1983), Simon Denny (1982), David Douard (1983), Anke Dyes (1980), Joana Escoval (1982), Loretta Farenholz (1981), Eloise Hawser (1985), Camille Henrot (1978), Hedwig Houben (1983), Emil M Klein (1982), Barbora Kleinhamplová (1984), Richard Loskot (1984), Helen Marten (1985), Joakim Martinussen (1984) & Halvor Rønning (1984), Mélanie Matranga (1985), Inka Meißner (1980), Caroline Mesquita (1989), Kaspar Müller (1983), Model Court (Lawrence Abu Hamdan, Sidsel Meineche Hansen, Lorenzo Pezzani, Oliver Rees), Shelly Nadashi (1981), Katja Novitskova (1984), Richard Parry (1983), Aurora Passero (1984), André Romão (1984), Pamela Rosenkranz (1979), Pavla Sceranková (1980), Mariana Silva (1983), Patrick Staff (1987), Pavel Sterec (1985), the--family (Wojciech Kosma, Jessica Lauren

UTELIV: BYTIPS

Elizabeth Taylor, Llewellyn Reichman, Dwayne Browne, Irene Moray), Peter Wächtler (1979), Hannah Weinberger (1987), Tori Wrånes (1978) Alternative Spaces New Theater (Berlin), åpner 25.09. Abilene (Brussel), åpner 09.10. A Certain Lack of Coherence (Porto), åpner 23.10. Arcadia Missa (London), åpner 06.11. 1857 (Oslo), åpner 20.11. Treize (Paris), åpner 04.12. ETC gallery (Praha), åpner 08.01. HA-CIE-ND-A (Zürich), åpner 22.01. Korrespondenter John Beeson, Tyskland. Fredi Fischli, Sveits. Monica Holmen, Norge. Martha Kirszenbaum, Frankrike. Vaclav Magid, Tsjekkia. João Mourão, Portugal. Anne-Claire Schmitz, Belgia. Luis da Silva, Portugal. Jamie Stevens, England. Kuratorer Thomas Boutoux, Gunnar B. Kvaran og Hans Ulrich Obrist

BERGEN INTERNASJONALE FILMFESTIVAL (BIFF) 24. september – 1. oktober BIFF, frontet av festivalsjef Tor Fosse, vokser stadig, og festivalen har etter hvert blitt en stor og velrenommert samlingsplass for filmentusiaster. Hele byen går inn i et lett vibrerende festivalmodus i dagene BIFF varer. Med 53 333 besøkende hadde festivalen publikumsrekord i 2013, og de fikk se både langfilmer, førpremierer, utilgjengelige godbiter fra fjerne himmelstrøk og dokumentarfilmer. Balansegangen mellom kommersielle og sære bidrag er en av festivalens styrker, og her bør det være filmer som interesserer både barn og bestemor. I tillegg er BIFF bevisst på Bergens posisjon som musikkby, noe som hvert år gjenspeiles i det rike utvalget musikkfilmer. Folk med

2 1

interesse for amerikansk politikk og latin-amerikanske samfunnsforhold kan også glede seg. Kommer alltid en del sånne dokumentarer. Og så er det de sagnomsuste nachspielene på kongesuiten på Hotell Norge, da, for de som klarer å lure seg inn der. Hva vi gleder oss mest til? Kanskje dokumentaren The Case Againt 8. Der følger vi to homofile par som ikke vil la sin kjærlighet begrenses av flertallets diktatur eller de konservatives mektige lobbyapparater. Med seg i kampen mot «Propostition 8» har de to stjerneadvokater – en uventet allianse mellom to advokater fra den liberale og konservative siden i amerikansk politikk, som tidligere kjempet på hver sin side i rettssaken Bush vs. Gore etter valget i 2000. Det er håp for menneskeheten!

BERGEN MATFESTIVAL 5. – 7. september Når Bondens Marked på månedlig basis inntar sentrum, med sine røykte pølser og kjøtt fra eldhus over det ganske fylke, multer, epler, gravlaks og ost – da får selv den mest sindige og knekkebrødspisende førsteårsstudent vann i munnen. Og det hele topper seg ved Bergen Matfestival, som samler det beste av det beste av lokal mat. Her kan du gå rundt og skravle med bøndene selv mens du tygger på den ene smaksprøven etter den andre, eller rett og slett gjøre årets investering: Kjøpe et helt fenalår! Så kan du bare droppe å kjøpe chips til de tre rolige hjemmepilsene hver bidige fredag hele høsten.

3 1

RAPTUS INTERNASJONALE TEGNESERIEFESTIVAL 19. – 21. september Raptus internasjonale tegneseriefestival inviterer hver høst tegneserieskapere og bladsamlere fra hele verden. På programmet står foredrag, tegnekurs, signeringer, filmer og heftemesser. NATT&DAG har på Raptus fått signert sine barndomsminner av sin fordums helt Don Rosa, intet mindre! Publikum består av både skolebarn, tenåringer, studenter og godt voksne tegneserienerder. Se opp for det tradisjonelle festivaltoget som åpner festivalen hvert år, der en samling godt voksne mennesker ikler seg kostymene til sine tegneseriehelter og vandrer gjennom byen midt på lyse dagen.

5 1

52

08/2014




UTELIV: BYTIPS

PHONOFESTIVALEN 18. – 20. september De driftige sjelene i Studentradioen har i løpet av få år klart å etablere en av høstens mest interessante kulturbegivenheter. Phonofestivalen, som har blitt arrangert siden 2005, har for vane å kaste seg uredd ut i en ukelang maraton av konserter, teaterforestillinger, debatter og foredrag. Det er nesten for mange arrangementer for festivalens beste, men vi kan ikke la være å la oss sjarmere av litt arrangørmessig hybris. Særlig ikke når det bare gagner oss i salen. Phono er nemlig utrolige dyktige til å gjør uventede bookinger. I år gleder vi oss kanskje aller mest til Lætitia Sadier (med æ!), som for alltid vil være uløselig knyttet til den prominente popgruppa Stereolab som hun startet opp sammen med Tim Gane i 1990. I nesten tjue år eksperimenterte de med svevende loungelandskap, bossanovarytmer og kosmiske lyder, det hele pakket varmt inn i Lætitias fløyelsmyke vokalteppe. Mmmm.

11

FOTO GUNNAR HOVLAND

BERGEN ØLFESTIVAL 5. og 6. september Byens egen ølfestival ble for første gang arrangert i 2012, sammen med sin moderfestival Bergen Matfestival. Og hvilken suksess! Det var knapt plass til å heve glasset der inne på Bryggen, blant de hundrevis av oppmøtte ølentusiastene. Her betaler du en sympatisk pris for et lite glass med fire bonger, så kan du gå fra det ene mikrobryggeriet til det andre og be om påfyll. En gresskarøl, eller hva med en dobbel IPA med 14 prosent alkohol? Ufattelig nok foregikk det hele også uten noe synlig fyll – her er det smaken som står i fokus. Der du står og nipper og forsøker å registrere de ulike typer humle i brygget du har i glasset, kan du dessuten få med deg et foredrag om ølens historie. Etter at festivalen har vokst seg for stor for Bryggen er Skostredet neste stopp.

4 1

BERGEN JAZZFORUM: KJETIL MØSTER USF Verftet, 19. september Omsider! Kjetil Møster; den gudbenådede saksofonisten som er med overalt, ofte uten å gjøre mer vesen ut av seg enn det som strengt tatt er helt nødvendig; vel, endelig er det hans tur til å skinne bredbeint i midten. Til Verftet har han med seg Nikolai Hængsle Eilertsen på bass; Hans Magnus Ryan på gitar; og Kenneth Kapstad på trommer. Bra gjeng! DØRENE ÅPNER KL: 20:00. BILLETTER: 200,- // BT-KORT: 170,- // MEDLEM: 100,-

6 1

08/2014

53


BERGEN JAZZFORUM

UTELIV TOPP 3 KONSERT:

SEPTEMBER SARDINEN USF

TORSDAG 4. SEPTEMBER

EIVIND AUSTAD TRIO BUGGE WESSELTOFT SIWAN SEKSTETT FREDAG 5. SEPTEMBER

FREDAG 12. SEPTEMBER

LØRDAG 13. SEPTEMBER

KAJA GUNNUFSEN + JAKOB RYPDAL TRIO Kvarteret, 27. september Utvalgte lørdager i semesteret arrangeres Helhus på Det Akademiske Kvarter, der de forskjellige rommene fylles med ulike arrangementer. Med en fast inngangspris på 50,- kan du for eksempel få med deg fire konserter på en kveld og delta på debatt, quiz, filmvisning, klubbarrangementer og mye mer! Denne kvelden har Aktive Studenters Forening gleden av å presentere Kaja Gunnufsen, som Smilegubben og Gifttrynet møtte her forleden. Du finner intervjuet på nettsidene våre. Men ikke nok med det: Jakob Rypdal Trio spiller også, som en del av StåOppJazz.

1 1

DAVID DOUGLAS + INTERTWINE + DJ RUBEN NESSE Landmark, 25. september David Douglas er en nederlandsk elektronikaprodusent som ga ut sin debut-EP, «Royal Horticultural Society», i 2012 og nå gir ut sitt debutalbum Moon Observations på Brilliance Records. Intertwine kan oppsummeres som lag av drømmende vokal og trompeter tvinnet sammen med funky basslinjer og beats. Intertwine hadde bare så vidt rukket å gjøre ferdig noen demoer før de ble signert til det legendariske labelet R&S/Apollo Records (Aphex Twin, James Blake). Debutalbumet er angivelig i produksjon i disse dager og ventes på nyåret. Live består Intertwine av en trio omringet av lysende tråder tvinnet sammen; slik skapes – håper man – en euforisk ro midt i alt kaoset.

BALKE, EIKE OG NORDBAKKKEN, MEG OG KAMMERATEN MIN

2 1

SØNDAG 14. SEPTEMBER

CHRISTINE SANDTORV, THE VOSSA REBELS TORSDAG 18. SEPTEMBER

GIGAKADEMIET MED

HÅKON MJÅSET JOHANSEN FREDAG 19. SEPTEMBER

MØSTER! KARL SEGLEM

(Sleppefest for ny plate)

FREDAG 26. SEPTEMBER

www.bergenjazzforum.no

FERDARHAG + HOVERING ORVILLE + POKAL Inside Rock Café, 12. september Ferdarhag er «lyden av storbyens einsemd, og lengsla etter å kome heim». Tekstmessig vandrer orkesteret i gråsona av livets mørke skyggesider, der kun et snev av lys slipper inn. En

3 1

54

08/2014

stø puls legger grunnlaget for atmosfæriske låter om et liv på rømmen fra kjedsomhetas klamme neve. Hovering Orville fra Jæren slapp i fjor albumet Hello Hollow, og ble blant annet spilt av Harald Are Lund på P3. NATT&DAGs redaktør i Stavanger har omtalt dem som «et vår tids mest

undervurderte band». Pokal fra Loddefjord spiller eklektisk poprock med drabantby-attityde og bygdesjarm. Bandet har blitt kåret til ukas Urørt med låta «For deg tusen ganger til». Du har garantert hørt den på P3.



AV REDAKSJONEN


AKTIVE STUDENTERS FORENING

Tivoli - Det Akademiske Kvarter Fredag 19.sept kl 22.30 cc:150,:120,-


AKTUELT

Tidligere rusmisbruker Freddy og hunden Shila (7).

Tidligere rusmisbruker Tommy deltar når på LAR (Legemiddelassistert rehabilitering).

Freddy holder appell under Verdens Overdosedag på Torgallmenningen.

Sorte ballonger slippes for å markere overdosedødsfall.

– FLERE KOMMER TIL Å DØ Rusmiljøet i Nygårdsparken oppløses og nylig ble en mann gitt en bot på 10 000 kroner av politiet for 1.2 gram hasj. Dette mener brukere og eksbrukere i Bergen. TEKST PÅL A. KVALNES FOTO ANDERS HELGERUD Roger – Jeg har pleid å gå en del i parken ja. Jeg er rusavhengig. Samhold? Vi lurer hverandre for mest mulig penger. Det er ikke noe samhold. Men parken var trygt når det skjedde en overdose. Jeg er grådig spent på hva som skjer nå. Og hva som skjer med bybildet. Hva tror du skjer? – Byen har vært et sted hvor jeg kan gå med familien og sånt uten å treffe på masse folk fra miljøet. Nå kan du ikke være trygg på hvem du treffer. Og det er ikke noe fint å se narkomane over alt, i hvert fall når de setter sprøytene. Det er stygt. 56

08/2014

En mann fikk nylig en bot på 10 000 kroner av politiet for besittelse av 1.2 gram hasj. Hva tenker du om det? – Jeg skjønner ikke bøtene. Det vil bli hinsides soningskøer. Jeg tror folk roter vilt nå. De vil vel vise et eller annet. Muskler eller noe. Men en narkoman klarer jo ikke å komme ut av rusen på en hel livstid, så å vise seg sånn har ingen hensikt. Jeg hadde bare måpt av den selv. Linda – Jeg har det bedre nå for tiden. Har gått en del på Straxhuset og er en del hos Kirkens Bymisjon, samt Bakkegaten Hvordan var det å være i parken? – I parken hadde vi det veldig godt. Vi tok vare på hverandre. Var det en overdose, ringte vi

med en gang sånn at ambulansen kom i tide. Det som skjer nå er at flere kommer til å dø. Det blir flere overdoser hvor ambulansene ikke kommer frem i tide. Og det vil skje flere steder hvor den ikke finner fram. Hva tenker du om bøtene som har blitt skrevet ut i det siste? – Kanskje de lærer av bøtene, men samtidig har de ingen penger. Jeg har fremdeles ubetalte bøter. Og hadde jeg selv fått en sånn bot, hadde jeg latt den ligge slik jeg har gjort med de andre. Tidligere rusmisbruker Freddy – Parken var et trygt sted å ordne ting på. I hvert fall for min del. Det har vært et trygt sted å ta overdoser. Men sånn har det ikke vært hele tiden heller. Hvis en fikk overdose

på 2000-tallet, var det første som skjedde at noen gikk gjennom alle lommene dine og robbet deg. Jeg kaller det likplyndring. Og deretter ble det kanskje ringt om hjelp. I dag ringer folk med en gang. Folk passer på hverandre der oppe. Om noen sover på en benk, sjekkes det at han er i live. Kan det være positivt at parken ble stengt? – Det er jo ikke noe positivt å ha en sånn russcene som Nygårdsparken. Men for oss brukere er det ikke så bra. Rusakutten er stappet og fra mandag til lørdag var det 31 overdoser der. Det er veldig mye mer enn normalt. Og organisasjoner som deler ut mat og gir oss hjelp finner oss ikke lengre. Det vil ta noen uker før det etableres et nytt sted som alle forholder seg til.


VI TILBYR GRATIS TESTING FOR KLAMYDIA

Du kan bestille prøveutstyr på www.helse-bergen.no og få det sendt gratis til deg. Du betaler berre returporto.

HELSE BERGEN

Haukeland universitetssjukehus

La oss sjekke deg, før du sjekkar andre!


GATELANGS

RASMUS MEYERS ALLÉ Skal man komme seg noe sted her i verden, gjelder det å knekke koden.

TEKST THOMAS COOK FOTO BERGEN BYARKIV ALT DREIER SEG OM å bygge en merkevare om man vil lykkes. Og slik Øvre Holmegate i Stavanger i en årrekke har profilert seg aktivt under navnet Fargegaten, et navn de har tatt etter trehusene som alle er malt i forskjellige pastellfarger fra rosa og lilla til turkis og lysegult, har kunstmuseene som holder til langs Rasmus Meyers Allé gjort (noe mindre helhjertede, riktignok) forsøk på å «brande» seg under navnet Kunstgaten gjennom tallrike innlegg i sosiale medier overøst av emneknagger i enhver sjattering. Og her, langs Lille Lungegårdsvannets bredder, ligger museene unektelig som perler på en snor. Skulpturene som er utplassert i parkanlegget utenfor er bare ett av de synlige tegnene på det.

1

Kunstmuseene som i april 2013 byttet navn, logo og visuell profil og oppsto fra asken under det nye navnet KODE er naturligvis heller ikke ukjent med merkevarebygging. «De gamle navnene har vært som en stein i skoen. Vi har lenge visst at vi måtte gjøre noe, vi har bare ikke visst hvordan vi skulle få ut den steinen», sa direktør Erlend Høyersten til Bergens Tidende da han skulle forklare hvorfor navn som Stenersen og Rasmus Meyers Samlinger abrupt måtte vike til fordel for navn som var mer i takt med tiden, preget i fete typer: KODE 2 og KODE 3. Slike krumspring forstår ikke gamle, konservative bergensfruer og -herrer noen ting av. De skulle helst sett (og de er ikke alene) at museets avdelinger i all evighet beholdt navnene etter sine respektive mesener, at alt forble ved det gamle og at kjøpmannsstaden Bergen var hovedstad i Norge. Salige Rasmus Meyers trøst får være at selv om bygningen som bar hans navn ikke lenger er oppkalt etter ham, forblir navnet på den lille gatesnutten fra Christies gate til Lars Hilles gate i uoverskuelig tid Rasmus Meyers Allé. Og den imponerende samlingen malerkunst som kjøpmannen og industribyggerens arvinger i sin tid skjenket byen – fra I.C. Dahl og Theodor Kittelsen til den unike kolleksjonen av Edvard Munch-verk – har gjort hans ettermæle udødelig, skjønt navnet KODE 2 ikke på samme måte evner å kommunisere denne forhistorien til omverdenen.

58

08/2014

I likhet med Rasmus Meyers Samlinger er også Bergen Kunsthall ved siden av tegnet av arkitekt Ole Landmark.

fra en fortid der folk var det de jobbet som, der yrket ble utført med stolthet og smeltet sammen med personen som utøvde det.

De to bygningene er tilnærmet identiske i form og størrelse, men de er utført i to vidt forskjellige arkitektoniske uttrykk. Der førstnevnte hinter til barokken og det monumentale med sine kupler og nitide ornamentering (den solide kopperkledte døren er preget med messingstjerner, og ser ut som den hører hjemme foran en borg) er Bergen Kunsthall en renskåren funksjonalistisk bygning, med enkle geometriske former og store sammenhengende vindusbånd på tvers av bygget. I tillegg til visningsrommene for kunst holder kafeen, klubben og konsertstedet Landmark til her.

En liten periode for noen år siden ble lokalet omgjort fra kafé til nattklubb i helgene, under navnet Electric Café, et tilbud som angivelig var så populært at de måtte stenge ned virksomheten for godt. Vel, man skal ikke forstå alt, og Smakverket lever da videre.

DET ER SØNDAG formiddag, vi spiser smørbrød med pulled pork og med skinke og posjert egg, et eldre svensk par ser forvirret ut, de vakler nølende mot baren, kikker på cocktailmenyen i håp om å få seg noe å spise uten å finne noe som ligner mat – gin fizz, whisky sour, men ikke smörgåsar. Lyset flommer inn vinduene mot Lille Lungegårdsvann; i den andre langsiden av lokalet er det tilsvarende mørkt, en turist i fleecegenser røyker en form for elektronisk sigarett som ved første øyekast mest av alt ligner en astmainhalator, han ser ut som Lou Reed. Posjerte egg står også på menyen på Smakverket. Kafeen i første etasje av KODE 2 er blitt en særlig populær samlingsplass for byens unge småbarnsforeldre. De flokker seg med barnevogner og energiske småunger under de grove betongelementene som bærer den brutalistiske bygningen. Her henger verker av blant andre Joan Miró, Paul Klee og Pablo Picasso, noe som var en passende foranledning til de store utstillingene med malerier av nettopp Klee og Picasso som museet huset i 2008-2009 til publikumsrekorder. Da bygningen sto ferdig i 1978 het den Stenersens samling. Nybygget reiste seg på tomten der byens gamle jernbanestasjon hadde ligget den gangen togskinnene gikk på motsatt side av Store Lungegårdsvann, og man hadde stasjonsbygninger i Solheimsviken, Fjøsanger og Nesttun. Arkitekt Sverre Lied, som også sto bak HFfakultetet på Høyden, døde nylig, og dødsannonsen bar preg av det var en mann som hadde levd og åndet for sitt yrke som takket for seg. «Arkitekt Sverre Lied», sto det, som et blaff

Med en stri strøm av kunder som kjøper cowboysmørbrød, kaffe og vin er kafeen blitt en solid aktør å regne med, og de har et av byens mest idylliske uteserveringsområder, de gangene solen skinner og de flytter ut bord og stoler i Byparken. Så får det være at den kronglete alkohollovgivningen gjør at man ikke kan bære ut vinglasset selv. Det føles jo desto flottere når servitøren kommer bærende ut på glassene. Da Bølgen & Moi flyttet til Banco Rotto for et par år siden, sto plutselig de omfangsrike lokalene i hjørnebygningen i enden av gaten tomme. Men det varte ikke lenge før et stjernelag frontet av Datarock-frontmann Fredrik Saroea signaliserte skyhøye ambisjoner i sitt planlagte bar-, gourmetrestaurant- og nattklubbkonsept, som enkelt og greit tok sitt navn fra bygningen det skulle flytte inn i. Lysverket er navnet, som i tillegg til å posisjonere seg vis-à-vis Smakverket i andre enden av gaten (og skape et lett hint av dikotomisk rivaliseringsforhold mellom de to) er et pek til historien og til den gangen Bergen Lysverker hadde sitt administrasjonsbygg her. Med små grep (som sikkert egentlig var enorme) har Lysverket transformert lokalet til et mer tiltalende sted å oppholde seg, og de har allerede blitt hyllet i anmeldelser fra inn- og utland. Men i tillegg til å servere tiretters måltider basert på de beste råvarene distriktet har å by på, tar Lysverket også sikte på å være en pulserende nattklubb hver eneste helg, med byens kanskje aller beste drinker og kjente og kjære DJ-navn på plakaten. Det er så vi tar oss i å minnes utstillingsåpningen på samme sted med Bjarne Melgaard for noen år siden, der hele huset ble omgjort til et festlokale for kunst- og champagnetørste festfolk i alle aldre, fra moren til en kompis av meg til kunsthøyskolestudenter, og de serverte østers og djevelegg og gud vet hva. Velkommen til Kunstgaten. #kunstgaten


GATELANGS

«

Nybygget reiste seg på tomten der byens gamle jernbanestasjon hadde ligget den gangen togskinnene gikk på motsatt side av Store Lungegårdsvann.

08/2014

59


SØK AVGANGER OG KJØP BILLETT MED MOBILEN

Norges største formidler av hybler og bofellesskap. Helt gratis!


KUNST

OKTOBERDANS NORGES FINESTE DANSEFESTIVAL

DEN 10. UTGAVEN 16 – 25 OKTOBER 2014

16-25 OKTOBER 10 DAGER / 21 KOMPANIER FORESTILLINGER / SEMINARER / WORKSHOPS / SAMTALER / LITTERATUR / FILM / KONSERTER / KUNSTNERMØTER / FESTER

BERGEN KUNSTHALL OG NO.5 Robert Overby – Works 1969–1987 Ciara Phillips – Just You 29. august – 19. oktober Rasmus Meyers alle 5 Robert Overby laga mykje kunst før han døydde på 90-talet, med referansar til dører,

1

vindauge og popkultur. Medan Works 1969–1987 er ei uvand type utstilling på Bergen Kunsthall – her visast gamal kunst av avlidd kunstnar – utgjer Just You av grafikaren Ciara Phillips første innslag i NO.5 sin nyaste utstillingsserie, som visstnok går ut på å vise kunst og utstillingar som har vore

vist før, men andre stader i verda enn akkurat på NO.5. Ein plan om å produsere lite nytt framstår på sett og vis som ein litt merkeleg ambisjon, men «whatever gets you through the day», som dei seier. Ein kan vel slik sikre ein viss kvalitet, om ikkje anna. Iallfall, silketrykk i omfattande omfang.

BAS Avgang Til 13. september (etter avtale) Sandviksboder 59–61a Studentar ved Bergen Arkitekthøgskole har studert ved Bergen Arkitekthøgskole i ei årrekke, og no kan du – etter avtale og/eller på ope hus 10. september – sjå kva for merkelege prosjekt som har gjort at dei no, med vitnemål som vitnemål, kan kalle seg sivilarkitektar. Det vil seie, ein kan ikkje sjå nøyaktig det som sensor såg ved eksamen, for det har vore oversymjing i den særeigne kornsiloen i sumar. Nokre av dei visuelle produkta har dermed degenerert via vasskade, og dette kan ein skode, alt i eit bygg som er som eit arkitektonisk studium i seg sjølve – nesten som kunst!

1

VOLT Brandon LaBelle 25.–28. september Sandviksboder 78b Etter at eg ein skjebnesvanger kveld i det herrens år 2006 flytta to tonn av det sterkt duftande næringsmiddelet tørrfisk frå ein container til ein annan (bouqueten følgde meg gjennom ei veke med rutinemes-

1

sig bruk av såpevatn), har eg ikkje kjend særleg stor tiltrekking mot korkje tørrfiskmottak eller liknande stader. Det vil seie, inntil no: Mellombels situert i ein gigantisk førverande tørrfiskbod i nærleiken av Gamle Bergen byr det nomadiske galleriet Volt inn til utstilling med Brandon LaBelle, ein kunstnar som tenderer til å levere (im)materielle opplev-

DANS KNIPS DEL #OKTOBERDANS Vi trekker ut 4 danseglade som får festivalpass til Oktoberdans 2014

ingar med varierande tematisk innhald, men konsekvent kvalitet. Korleis dette vil sjå og høyrast ut kan ein i skrivande stund berre spekulere om, men med den LaBelle-co-kuraterte utstillinga Magic Block på 3,14 tidlegare i år friskt i minne har vi stor tru på at eit besøk til tørrfiskboden vil by på næringsrik føde for tankeverksemda. 08/2014

61


KUNST

Trenger du et sted å b o? e g i d e l r å f Vi t e p ø l i r bolige av høsten. : a r f r e s Leiepri

2555,- å

HKS Julie og Jimmy 29. august – 26. oktober Klosteret 17 François Truffauts klassiske film Jules et Jim sirklar rundt i ring kring eit triangel, og karakteren Catherine utgjer den sida av kanten som ikkje er

nemnd i tittelen, men som likevel gjev soga bein å gå på og stå på. I utstillinga Julie og Jimmy, med kunstnarane Julie Verhoeven og Jimmy Merris, utgjer kan hende kurator Lars Sture dette elementet, som ved sitt denotative fråvere strukturerer den generelle tydinga av den semiotiske konstellasjonen

utstillinga kan hende er. Kven veit? Ikkje vi, i skrivande stund, for dette er ein førehandsomtale skrive lang tid før utstillinga kan sjåast. Likevel har vi tru på at Julie og Jimmy, i likskap med Jules et Jim, vil kunne vekkje blanda kjensler på både lettbeint og tungsindig vis – på same tid!

KODE 1 Kunsthåndverk 2014 19. september – 14. desember Nordahl Bruns gate 9 Norske Kunsthåndverkere – ein nasjonal kompetanseorganisasjon for profesjonelle kunsthandverkarar – si årsutstilling arrangerast i år for 37. gong, men for fyste gong på «mange, mange år», blir vi opplyst om, i

Bergen. I Bergen, og ingen andre stader. Dette er omtrent som Høstutstillingen, dette, men for kunsthandverk: 273 håpefulle kunsthandverkarar har søkt, og i skrivande stund veit ingen, nei ingen, nei absolutt ingen kva for kunsthandverk som får vere med på å bli stilt ut her, i Bergen by – ingen andre stader. Dette blir avgjort første veka i september

– kan hende får vi mellom anna kanskje sjå I’ve read that too much travelling is a waste of time (2013/2014) av Therese Hoen, ein flokk keramikk-revar som du allereie no kan sjå på biletet ved sidan av denne vesle teksten? Spanande!

1

Følg med p ! o n . l e b y h

Bolig Telefon: 55 54 50 00 Epost: bolig@sib.no - Web: www.sib.no/bolig Facebook: facebook.com/studentboligene

62

08/2014

1

AV RASMUS HUNGNES


Foto: Dag Fosse / KODE


SCENEKUNST

LANDSCAPE WITH SKIPROADS Georgernes Verft, Studio USF 17. – 18. september Pieter De Buysser er en prisvinnende belgisk dramatiker og skuespiller. I sin siste produksjon har han samarbeidet med historikere og museer om å samle en kolleksjon av gjenstander som på en eller annen måte har spilt en unik rolle i historien. I hans historiske landskap, som er fullt av humoristiske avstikkere, finner vi sand fra Platons hule, Adam Smiths hanske, en av Boris Jeltsins siste tomflasker, Henry Fords gyngehest og Walt Disneys beste utskjæringskniv. Gjennom humor og fantasi tar De Buysser oss med inn i en verden hvor man ikke bare ser tingene som de er, men gir dem en ny historisk kontekst.

1

MEDEALAND Teaterkjelleren, DNS 20. september – 11. oktober Sara Stridsbergs Medealand er en gjendikting av Euripides’ greske klassiker Medea fra 431 f.Kr. Historien fremstiller den sterke kvinnen Medea som har satset alt på kjærligheten, men som blir forrådt av sin elskede Jason da han blir trollbundet av en ny elskerinne. Dermed mister Medea sin identitet og det hele ender i et blodig hevnoppgjør. Euripides var den siste av de tre store dikterne fra den greske antikken og en pionér i sin bruk av sterke kvinneskikkelser. Stridsberg ligger nært opp til Euripides historie, men lyktes også med å ta gresk mytologi inn i samtiden. Gjennom sin poetiske råskap evner hun å gjøre stykket til noe dagsaktuelt. Stridsberg har vunnet flere prestisjetunge priser for sine romaner og dramatikk, og mottok blant annet Nordisk råds Litteraturpris i 2007.

1

JORDJENTA Georgernes Verft, Studio USF 25. – 26. september «Alt skal rotna. Alt skal – ja, forsvinna. Det er noko grunnleggande ufriskt ved ikkje å godta dette.» Danseforestillingen Jordjenta tar utgangspunkt i scenediktet med samme navn av Maria Tryti Vennerød. Diktet inngår i et tekst-, scene- og webprosjekt som til slutt resulterte i manuset Fem årstider, som ble vist på Det Norske Teatret høsten 2013 og i 2014 ble utgitt i bokform. Jordjenta handler om søken etter det håndgripelige, noe jordfast. De tre danserne Ida Wigdel, Kristin Hegebostad og Ingeleiv Berstader blander det humoristiske og heslige i det ville, og legger ingenting imellom.

1

DANCE FOR ME Georgernes Verft, Studio USF 2. – 3. oktober 19.00 Er dans egentlig for alle? Dance for me handler om den middelaldrende trebarnsfaren og musikkskolerektoren Ármann Einarsson og hans vei til å realisere en 15 år gammel drøm om å danse samtidsdans på en scene i sin hjemby. Med god hjelp fra sin svigerdatter, koreograf og forfatter Brogan Davison og sin regissørsønn Pètur Ármannsson, er han nå på god vei til å ta over hele danseverden. Etter å ha danset seg gjennom hele Island og vunnet publikummernes kulturpris, har han nå blitt invitert til å danse i fem nye land, deriblant

1

Norge. Forestillingen handler om å tre ut av komfortsonen og tro på sine drømmer. Hver forestilling har sitt eget liv og kan handle om alt fra prisnominasjoner til å glemme bilnøklene på vei til premieren. Dance for me er en jordnær og sjarmerende forestilling om hva som skjer etter at drømmen har gått i oppfyllelse. NB! 4. oktober inviterer Àrmann Einarsson og Brogan Davison i samarbeid med BIT Teatergarasjen til gratis danseworkshop for hele familien. Tør du å tre ut av din komfortsone og kanskje lære noe nytt om deg selv? Informasjon om tid og sted kommer på www.bit-teatergarasjen.no



64

08/2014

AV AMANDA ØIESTAD NILSEN


LØRDAG MANDAG TIRSDAG ONSDAG TORSDAG FREDAG

Idé og kunstnerisk leder: Rania Broud Tekstarbeid: Beate Munck Musikk: Tellef Raabe Billedkunst: Andreas Servan

11.10 13.10 14.10 15.10 16.10 17.10

KL 19:00 KL 19:00 KL 19:00 KL 19:00 KL 18:00 KL 19:00

TIVOLI DET AKADEMISKE KVARTER billett@immaturus.no 100,-


SCENEKUNST

Øystein Johansen Vant Osloprisen Årets Scenekunst 2013 for forestillingen A Thing of Beauty. Der viste han hvordan seriemorderen Jeffrey Dahmers barndomshobby utviklet seg til en besettelse, og hvilke grufulle konsekvenser dette fikk. Vi skrev: Johansen beviste at han er en dyktig regissør og en mester i å frike folk fullstendig ut, blant annet ved å insistere på et imponerende tilbakelent tempo som skapte en trykkende ubehagelig stemning.

Nå har Johansen laget en ny forestilling om seriemorderen: The Dahmer Syndrome, som ble vist på Black Box Teater 27.-31. august. Skuespiller Marius Mensink hadde igjen hovedrollen som Jeffrey Dahmer. Forestillingen skal vises i Trondheim til neste år.

Å FALLE FOR EN SERIEMORDER Regissør Øystein Johansen har laget enda et stykke om seriemorderen som kjærtegnet sine ofre til døde. TEKST TORA M. OPTUN FOTO CHRISTIAN BELGAUX – DET FØRSTE JEG tenkte da jeg så et fotograf av Jeffrey Dahmer, var: wow, han var skikkelig kjekk! Jeg ble fascinert av at jeg kunne finne en person som har gjort så grusomme ting attraktiv. At jeg lett kunne latt meg forføre av ham. Det var for tre år siden at en kompis av regissør Øystein Johansen introduserte ham for seriemorderen. Med The Dahmer Syndrome er Johansen nå aktuell med sin andre forestilling om Dahmer, mannen som i 1991 ble dømt for å ha drept, voldtatt, partert og spist 17 menn og gutter. I stykket forsøker Johansen å se verden med Dahmers logikk; at hans univers kan være tiltrekkende samtidig som det er frastøtende.

1

Bildene av den amerikanske seriemorderen har utvilsomt noe tiltrekkende ved seg; det slørete blikket og antydningen til et smil. Hva er det som gjør at vi lar oss fascinere? – For min del var det mest spennende med Dahmer at han var så normal. Han levde et helt vanlig liv hvor han jobbet på en sjokoladefabrikk i Milwaukee. Han hadde få venner, men naboene så på ham som en vennlig og stille nabo. Ingen kunne tro at han drepte og spiste de mennene han tok med hjem. Dahmer ville komme nær sine ofre, han ville være så nær at han drepte dem for å komme helt inn til dem. 66

08/2014

Johansen påpeker at ønsket om å være nær de en er glad i er gjenkjennelig, men at Dahmer – åpenbart – tok det til sin ytterste konsekvens. Fremgangsmåten til Dahmer bærer ifølge Johansen preg av at morderen følte en slags forvridd kjærlighet til sine ofre. – Dahmer nærmest kjærtegnet sine ofre til døde. Det var en blanding av kjærlighet, seksualitet og kannibalisme. Han var svært forsiktig med hvordan han gikk frem. Han dopet ofrene sine slik at de ikke skulle føle smerten ved å bli drept. I din første forestilling om Dahmer, A Thing of Beauty, rettet du fokuset mot barndommen og hans fascinasjon for dyreskjeletter og taksidermi. I utgangspunktet er dette en sær, men ufarlig interesse. Men hos Dahmer utvikler dette seg til en farlig besettelse – han tok vare på kroppene og skjelettene til sine ofre. Hva fikk interessen til å ta en slik farlig vending? – I A Thing of Beauty ønsket jeg, i samarbeid med skuespillforfatter Malmfrid Hallum, å gjøre Dahmer så normal som overhode mulig. Han forteller om sin hobby, om hvor han bor. Det usagte blir dermed viktigere, og mer påtrengende. Hans fascinasjon for det å se hva som var på innsiden av dyr, ble til en besettelse. Johansen påpeker at Dahmers første drap var et uhell, og at barndomshobbyen var til hjelp når han skulle skjule ugjerningen. – Han plukket opp en haiker som han tok med hjem. Etter at de hadde hatt sex, ville haikeren gå, men dette ville ikke Dahmer, og

dermed tok han en håndvekt og slo haikeren i hodet. På grunn av sin hobby var det lett for Dahmer å dele opp liket i små deler, og dermed begrave delene i skogen bak huset. Hans samlehobby var nok ikke utslagsgivende for hvordan historien hans utviklet seg, men heller en del av hans personlighet. Det er et fremtredende trekk ved massemordere er gjerne at de har levd et isolert liv, hvor de i ro og mak har kunnet fordype seg i ideer som for verden utenfor virker fordreide og syke. I din nye forestilling The Dahmer Syndrome antyder du at Dahmers isolasjon fra verden var en hovedårsak til at fyren frika ut og tok livet av alle disse menneskene. Er ensomhet skadelig? – Jeffrey Dahmer var åpenbart ensom, og søkte nærhet. Men dette kom i konflikt med hans behov for å ha total kontroll over de han møtte. Mot slutten eksperimenterte han med å borre i hjernen til de døde ofrene, og sprøyte hormoner inn slik at øynene skulle se levende ut. Noen år tidligere drømte han helt enkelt om å ligge stille inntil sovende menn. En nærhet fri for det sosiale spillet som kreves i våken tilstand. Forstår du Dahmers handlinger som et uttrykk for menneskets natur, eller noe umenneskelig? – Dahmer handlet ut fra sin besettelse, ikke noe annet enn det. Han hadde et sterkt ønske om å være nær noen, samtidig som han ville være den aktive parten i relasjonen. Så aktiv at hans offer ble totalt passiv og dermed måtte dø.

«

I A Thing of Beauty inviterte du publikum inn i Dahmers stue, til å komme nær massemorderen. Hvorfor valgte du å gjøre det på denne måten? – Det var viktig for meg å gi publikum en erfaring, en opplevelse av et møte med en helt vanlig person. En nabo, eller en man ser på gaten. Med et slikt møte blir du lettere konfrontert med skuespiller Marius Mensink sin naturlige tilstedeværelse, du får en blanding mellom tiltrekning og frastøtning. Ønsket du at vi skulle få anledning til å foreta et nærstudium av morderen? Som et slags freakshow? Eller var intensjonen at publikum skulle få et inntrykk av hvordan ofrene må ha hatt det i timene før sin død? – Jeg ville skape en situasjon som vi alle kan kjenne igjen: Det å bli med en fremmed hjem for første gang. Stillheten, nervøsiteten, usikkerheten. En one-night-stand med en kjekk fyr, en følelse av å være velkommen, samtidig som du er litt usikker på hvordan du skal forholde deg til vedkommende. Hovedrolleinnehaver Marius Mensink var ganske fryktinngytende som Dahmer, hvordan gikk dere frem for å utvikle karakteren? – Jeg opplever ikke Mensink som fryktinngytende; vi jobbet frem hvordan han skulle være så naturlig som overhode mulig. Mensink er en utrolig vakker mann som jeg godt kunne blitt forført av. Litt sånn som da jeg så et fotografi av Jeffrey Dahmer for første gang.

Dahmer ville komme nær sine ofre, han ville være så nær at han drepte dem for å komme helt inn til dem.


TEGNESERIE

KRITISK MASSE Den eneste grunnen til å lese dårlige tegneserier er hvis det er skikkelig mange av dem. TEKST AKSEL KIELLAND TRE ÅR ETTER AT DC Comics kastet 73 år med sammenhengende superheltfortellinger ut av vinduet, og relanserte sitt fiksjonsunivers under banneret «The New 52», er det lett å fastslå at prosjektet var en tabbe av historiske proporsjoner. Ikke bare har relanseringen som skulle åpne opp DCs verden for nye lesere forsterket samtlige av forlagets mest problematiske aspekter – for sikkerhets skyld har de i tillegg toppet laget med en håndfull av forfatterne og redaktørene som var sentrale da Marvel og Image gjorde sitt beste for å kjøre hele det amerikanske tegneseriemarkedet i grøfta for tyve år siden.

1

I de tre årene som har gått siden relanseringen, har DC langsomt kvittet seg med alle interessante forfattere og konsepter, og tilbake står kun en generisk grønn-lilla grøt av spekulativ vold og uoppfinnsom traurighet. DCs tilbud til potensielle lesere under årets Free Comic Book Day var The New 52: Future’s End #0 som introduserte nysgjerrige uinnvidde for en verden der samtlige av de mest kjente DC-figurene var omskapt til morderiske cyborgedderkopper, og hvor den mest gjenkjennelige helten var DC-utgaven av Frankenstein som løp rundt med ansiktet til Black Canary sydd fast på brystet. Edgy skal det være! Siden den gang har Future’s End fortsatt som en ukentlig serie, side om side med den nye

Batman-satsingen Batman Eternal. Begge disse seriene er publikasjoner som synliggjør samtlige av svakhetene ved den amerikanske modellen for samlebåndsproduksjon av føljetongserier: Ikke bare endrer tegnestilen seg markant fra nummer til nummer, både historiefortellingen og selve historien er et eneste salig rot, der de mange forfatterne og redaktørene gjør sitt beste for å finne et tempo som passer en ukentlig snarere enn månedlig utgivelsesfrekvens. Og der Batman Eternal i all sin parodisk ujevne Batman-middelmådighet tidvis kan slumpe til å harmonere med enkelte av de kvalitetskriteriene man til vanlig assosierer med gode tegneserier, har Future’s End ennå til gode å produsere så mye som én eneste god side. Future’s End er en øvelse i DCs paradegren «Absurd prosaiske og middelmådig tegnede flettverkshistorier om figurer ingen bryr seg om», og denne gangen har de virkelig lagt seg i sælen for å produsere noe som umulig kan appellere til andre enn menneskene hvis huslån de betaler. Og det rare er at det faktisk fungerer sånn halvveis. Ett underbelyst aspekt ved mangaens fremgang i vesten på 00- og 10-tallet er spørsmålet om volum. I motsetning til amerikanske mainstreamtegneserier, hvor historiene sprer seg i alle retninger – både fremover og tilbake i tid og på tvers av titler – uten noe åpenbart startpunkt, er det med manga aldri

noen tvil om hvor man skal begynne. Og der amerikanske tegneserier sjelden tilbyr mer enn en håndfull bokutgivelser skrevet og tegnet av samme opphavsmenn, finnes det et vell av mangaserier som kan skilte med flere tusen sider tegnet i samme stil. Dessuten medfører det høye lesetempoet de fleste mangaserier legger opp til at man pløyer gjennom flere hundre sider av gangen, med alt hva det innebærer av bevisst og ubevisst mestringsfølelse når tankobon-volumene stabler seg opp ved siden av en. Likevel er det først og fremst volumet som gjør at manga er så appellerende. Så lenge plottet besitter et minstemål av momentum, suser selv de minst bemerkelsesverdige historiene avgårde i et forrykende tempo. Følelsen av å kunne fortape seg i en fiksjonsverden er aldri så sterk som når plottet farer fremover og det ikke finnes så mye som en antydning til en slutt i sikte. Og det er nettopp dette som gjør Future’s End til noe det er mulig å få noe ut av. Det er en opplevelse som minner mer om å tyvlytte til den slagrammede indre monologen til et amerikansk underholdningskonsern enn å lese en historie, men det ligger unektelig en viss fascinasjon i det å se ren utilslørt kapitalisme manifestere seg som underholdning. SELV BLANT DE mest oppegående amerikanske tegneserieentusiaster kan man iblant spore vemod og irritasjon over at mediet i dets forsøk på å karre til seg et snev av allmennkulturell respekt forsøker å distansere seg fra sine røtter i billig og tarvelig exploitation. Hvis Future’s End bare var billig, ville alle deres bønner vært hørt.

Foto: Presse

TOPP 3

Samme måned som DC Comics gir ambisjoner et siste forsøk med Grant Morrisons Multiversity, starter tegneseriehøsten med et knippe etterlengtede utgivelser:

1 2 1 3 1 1

Simon Hanselmann Megahex (FANTAGRAPHICS)

Charles Burns Sugar Skull (PANTHEON)

Gilbert & Jaime Hernandez Love and Rockets: New Stories Vol. 7 (FANTAGRAPHICS)

StuDentpakken 15 kanaler til kun 99,-/mnd

Den Store StuDentpakken 31 kanaler til kun 159,-/mnd

perfekt tv-løsning for deg i sio-bolig

Med Snap TV blir du fullstendig herre over din egen tv-kveld. Lei av å måtte kjøpe dyre tv-pakker fra Canal Digital og Get? Når du likevel bare trenger halvparten av kanalene du er nødt til å betale for? Med Snap TV – fremtidens tv-løsning – får du akkurat de kanalene du ønsker i HD-kvalitet, og du kan se alle programmer akkurat når du vil. Med Snap TV blir du fullstendig herre over din egen tv-kveld.

I løpet av de siste årene er stort sett all tv-distribusjon i Norge lagt over fra analoge til digitale signaler. Det er fire alternative teknologier som benyttes for å frakte disse tv-signalene hjem til seerne: bakkenett, parabol, kabel-tv og ip-tv, også kalt bredbånd-tv. Snap TV benytter seg av den sistnevnte, altså tv-signaler distribuert via internett. Det gjør den til den billigste og

mest fleksible løsningen. Du ser akkurat det du vil se – når det passer deg. Som web-tv på laptopen, men i dette tilfellet i HD-kvalitet på en stor skjerm. Snap TV ønsker at du skal kunne velge blant ulike kanalpakker, og har derfor satt opp to tilbudspakker. I første omgang er tilbudet kun tilgjengelig for studenter i SIO-boliger. Begge pakkene er stappet med de

kanalene folk flest ønsker, og du kan – når som helst – oppgradere til en større pakke for å få tilgang til enda flere kanaler. Gå inn på: http://snaptv-bestilling.no, velg kanalpakke og fyll inn informasjon, så kommer det en pakke i posten i løpet av få dager.

08/2014

67


For Forh책ndssalg og mer inFormasjon om v책re arrangementer: atomicsoul.no // #facebook.com


KLASSIKER

MEGET BRA

BRA

SKEPTISK

TRIST

FAIL! LOL

«

Vi er alle konger, og sitter på troner bygget av elfenben og omskårne kvinner.

«

This Is All Yours er lyden av evig upulte Blindernstudenter som drømmer om å etablere ‘Dead Poets Society’ på dossen til HF-faktuletet. – ANMELDELSE: ALT-J, SIDE 70

– LUGUBRUM, SIDE

73

«

Har du lest en nydeligere allusjon til oralsex, selger jeg sjelen min. – FKA TWIGS, SIDE

«

Jeg kan se en reklame for tamponger og begynne å grine. Hva faen? – INTERVJU MED POISON IDEA, SIDE 74 08/2014

69


MUSIKK

CTRL + Z ALT-J Δ This Is All Yours INFECTIOUS

Hva er det verste du kan tenke deg? Krig? Å sitte fastklemt i klatreveggen til Jo Nesbø og virkelig måtte tisse? Ebola? Her kommer en ganske overlegen utfordrer: Inderlige musikere, her representert ved Alt-J, så pretensiøse at det er vanskelig å høre om albumet er tenkt ut av bandet selv, eller om det er Canterbury-fortellingene tonesatt. This Is All Yours er den pinlige ambisjonen å aktualisere barokk kammermusikk – helt uten å komme i nærheten av hvor smart Fleet Foxes gjennomførte det på sin debut. This Is All Yours er det grundig overproduserte albumet som etterstreber å transcendere Radioheads patosfylte oeuvre som Det Store Britiske Bandet. This Is All Yours er lyden av evig upulte Blindern-studenter som drømmer om å etablere «Dead Poets Society» på dossen til HF-fakultetet. Og bare for å understreke hvilke intergalaktiske dimensjoner vi må forholde oss til her: Alt-J kommer av Mac-kommandoen som gir den greske bokstaven Delta (Δ) … nghghghghghghgggg. Når vokalist Joe Newman, som etter alle solemerker trolig var en trubadur med bjellekjeglehatt i sitt forrige liv, smyger inn strofen

1

KARIMA FURUSETH

FKA TWIGS «Lights On» YOUNG TURKS

Livet i sin helhet fortalt på fire minutter og 21 sekunder. VESSEL Punish, Honey TRIANGLE RECORDS

Har du noensinne våknet med et rykk og tenkt «hvor i svarte saaaaaatan er jeg nå?», bare for å innse at du ligger i din egen seng? JEFF MILLS «The Bells» PURPOSE MAKER

Ding-ding-ding-ding, dingding-ding-ding, ding-dingding-ding. Jeff Mills på Yard-festivalen = grundig rokking av innvoller. Note to self: kjøpe BH med bedre bære- og støtteevne.

«it’s the sound of the police», fremkaller det brekningsfornemmelser. Se for deg et anemisk kvisetryneband, hvor besetningen synes det er stilig å late som om instrumenter er en forlengelse av fallos når de spiller, dra en KRS-Onereferanse midt i hoffnarr-trudelutten. Se for deg en gjeng briter i tyveårene som tror de er middelaldermennesket reinkarnert. Se for deg å ha sex med en person som hvisker «takk» etter tørrjokkingen. Det er ikke særlig pent. «Left Hand Free» er som om The Black Keys skulle ha parodiert The Commitments, og det eneste som er artig med denne låten er å anta at høyrehånden er opptatt med å runke til et jævla Walt Whitman-dikt. Når harmoniene i «Choice Kingdom» luller seg over et landskap av arrangementer løftet fra en sangbok for katolske skoler fra midten av attenhundretallet, imploderer hjernen. Den eneste oppløftende tanken man kan klamre seg til i den bunnløse melankolien som fremprovoseres av å høre på dette albumet, er å håpe at de bare driver med trolling. Eller ganding. Det kritikerroste bandet, som av uransakelige grunner har vunnet den gjeve Mercury-prisen, har med sitt andrealbum herved levert årets mest eksemplariske douchebag i albumformat. Karima Furuseth

JESSIE WARE «Say You Love me» PMR

Kan Jessie Ware egentlig lage noe som stinker? CECILIE ASKER «På tide å sette CD-ene på loftet?»-kommentar i Aftenposten 12.08. Aldri har #samtiden fått så skral juling fra ubetimelig hold. Topp anakronistisk lektyre til alle overnevnte låter. Du rekker lissom lese den ferdig før du må snu vinylskiven.

MATADOR

Geni og verdighet Det er nesten en programerklæring at Mike Hadreas nye Perfume Genius-album starter med nektelsen «I Decline». Den intime og sørgmodige debuten Learning og den noe lysere Put Your Back N 2 It hadde for så vidt mye passiv-aggressivitet i seg, men de anekdotiske og dysfunksjonelle situasjonene som sammen med repetitive pianoarrangementene utgjorde de to albumene, er et stykke fra årets Too Bright. Først og fremst har Hadreas minsket det passive og økt det aggressive. Selv om det fortsatt er et par av de innadvendte pianoballadene, er majoriteten

5

av låtene krassere. Førstesingelen «Queen» er en ironisk langfinger mot antihomofile pekefingre (eller et trassig håndledd med knekk mot en hyttende knyttneve), hvor refrenget «no family is safe / when i sashay» bankes inn med store trommer, M.I.A.-lignende (grynte)samples, synth og reverb. Hva «sashay» betyr? Å gå med overdrevne bevegelser. Ifølge Hadreas er Too Bright skrevet ut fra et underliggende raseri han har følt på som homofil siden han var ti, og toneangivende «Queen» er rettet mot folk som er «stive av frykt når de ser meg gå forbi (…) Hvis de folka vil gi meg makt, hvis de ser meg som en slags sjøheks med penistentakler som alltid dulter og kiler og prøver konvertere vanlige folk; vel, her er hun.» Hallo! Hyggelig å hilse på deg.

Hadreas’ penistentakler har fått flere strenger og tangenter å spille på siden sist. Med hjelp fra Portisheads Adrian Utley og P.J. Harvey-bandmedlem John Parish har Too Bright blitt et variert og rikt album, som uten vansker går fra de 80-talls analoge synthene og klappe-perkusjonen på «Longpig» til den slurende ambienttåken i «I’m a Mother». Sistnevnte handler for øvrig om en analfødsel. Hei igjen, du. Til tross for alt sinnet avsluttes Too Bright likefullt med et av Hadreas varemerker, den resignerte og såre pianoballaden «All Along». Men låta er likevel trassig og triumferende i sin avslutning: «I don’t need your love / I don’t need you to understand / I need you to listen». Daniel Ramberg

DJ MUSTARD 10 Summers

ANDREAS DAHL

ROC NATION/IMPORT

TRANSLLUSION The Opening Of The Cerebral Gate Et album som handler om hjerner – alltid en vinner i min bok. Reissue kommer i september. KIM HIORTHØY «The Woods» Kimmern er tilbake fra en kunstpause. Musikken høres som vanlig ut som tolv lodne kattunger som tråkker rundt på et piano. ANTHONY NAPLES Zipacón Piano! Håndklapp! Acid! Kul løve på coveret! Ser ikke hva denne EP-en mangler. LAWRENCE ENGLISH Wilderness Of Mirrors Hadde kjøkkenviften din hatt menneskelige følelser, hadde dette vært lyden den hadde laget hvis den var sint på deg.

70

PERFUME GENIUS Too bright

08/2014

Sennep i ræva De siste somrene har tilhørt DJ Mustard og hans minimalistiske, Bay Areainspirerte klubbsound. I 2014 har han rukket å bli selve lyden av mainstream, og de som ikke har råd til signaturen «Mustard On The Beat, Hoe!» på starten av låtene sine, prøver så godt de kan å etterligne LA-produsenten. Med albumet 10 Summers vil han bevise at DJ Mustard ikke er blant disse produsentene som får en kjempehype, definerer lyden av en sommer eller to, og så forsvinner. Her ligger det åpenbare utfordringer. DJ Mustard har skviset såpass mye ut av et veldig begrenset lydbilde allerede, at det nesten føles dogmete. Det er ikke noe galt i å ha sin egen sound, men at DJ Mustard kan oppdatere seg litt er ikke mye å forlange. Hvis 10 Summers er ment å være hans Chronic, er det hverken progressivt eller helstøpt nok. Det er et veletablert faktum at DJ Mustard er i stand til å produsere helsefarlig avhengighetsskapende klubbbangers, og til og med kan få middelmådige rappere

4

som Tyga til å virke interessante. Det fortsetter han med på 10 Summers også, hvor mest av alt den Chronic 2001-refererende åpneren «Low Low» setter en høy standard. Nipsey Hussle er perfekt mann for denne, og en rapper man skulle ønsket han jobbet mer med. «Giuseppe» med 2 Chainz, Jeezy og Yo Gotti er en annen låt som får mye rotasjon fremover, sammen med «No Reason» og høstens soleklare radiofavoritt «Down On Me» med TY Dolla $ign og 2 Chainz. Gjestelista er schizofren, men veves sammen av Mustards umiskjennelige baktepper. For Mustard er dette albumet også et fint verktøy for å promotere og introdusere gutta sine. Dessverre er ikke gjengen hans noen ny Death Row anno 1992, eller Aftermath 1999. «Ghetto Tales» hadde fortjent noe mer enn Jay 305 og TeeCee. 10 Summers burde kanskje fått navnet 10 Bangers i stedet, for alle elsker jo DJ Mustard når han spiller på sitt tretangenters piano og trykker på «Hey!»-knappen sin. Vi blir neppe kvitt ham med det første, men neste gang håper vi på en noe bredere palett. Det sa vi riktignok om forrige utgivelse også. Jørgen Nordeng


MUSIKK

GEIR HVIDSTEN

JONAS V & PETTER BEYER «Gatesport (min ting)» Så ekte som det kan bli før d går gale. WOOKIE «Storm» Truls Mørk, mørkere, mørkest. FELA KOOCHIE «Sunset Drip» <3 LAS KETCHUP «The Ketchup Song (Asereje)» Når det blir for mye DJ Mustard. FKA TWIGS «LP1» Herigud.

THEA & THE WILD Strangers and Lovers JANSEN PLATEPRODUKSJON

På dealern «Valget er ditt, enten det faller på en stranger – eller en lover», sier Thea Glenton Raknes fra Thea & The Wild i en video publisert på bandets hjemmeside. Valget du kunne ta, er hvor vidt du kunne få tilgang til albumet en uke «før alle andre» ved å dele den på internett med en annen. Enten en venn på Facebook eller, hvis man velger «stranger», en tilfeldig person. Tidlig tilgang til albumet berodde altså på at man skal dele et uhørt album, og det kan jo være risikabelt nok, men sånn er det vel i gryende kjærlighetsforhold som kan gå begge veier: Man må ta en sjanse for å oppleve noe bra. Eller gå på trynet. Hvor ender man så opp med Thea & The Wild? Glenton Raknes var vokalist i det nå nedlagte Norma Sass,

5

som dessverre kun forble godt likt, men ikke elsket, til tross for P3-playlisting av den euforiske ungdomshyllesten «June», seier i Zoom Urørt-finalen, konsert på Øyafestivalen, hederlige anmeldelser av debutalbumet Hunting for Treasures, og et relativt morsomt navn. Men, som man sier: Når Gud nedlegger en festlig dør, åpner han samtidig et mer alvorlig vindu, og Glenton Raknes debutalbum Strangers and Lovers er et modnere stykke musikk med større variasjon og dypere tungsinn enn tidligere. Albumet balanserer lett slentrende indierock, synthvarianter og pophooks, dominert av sterke refreng og Glenton Raknes karakteristiske stemme, som denne gangen har klokelig mindre av den Florence Welch-aktige vibratoen som dukket opp litt for ofte på Hunting for Treasures. Stemmen hennes er imponerende fleksibel, og fungerer like godt både i kjøligere synthmelodier

som «Cold Feet» og i varmere landskap som «Roy Orbison». Strangers and Lovers starter like greit med de tre mest vellykkede låtene, som for å understreke hvor umiddelbart dette skal være, og tittelsporet «Strangers and Lovers» og singlene «Ropes» og «Cry Sometimes» er symptomatisk for resten av albumet: Svært refrengsterke, behagelige og såre. Litt mollstemt glede, litt behersket jubel. Albumet har også mindre vellykkede øyeblikk, som «Mourning Song» og «Heartattack», men jevnt over er albumet, eh, jevnt bra. Der ligger også noe av problemet. Noen ganger blir man vakende i vennesonen, usikker på om man vil, eller kan, ta det siste steget. Glenton Raknes har kommet seg ut av den altoppslukende og naive tenåringsforelskelsen i Norma Sass, og er på god vei til et givende, modent forhold. Kan det holde? Jeg tror det. Daniel Ramberg 08/2014

71


MUSIKK FKA TWIGS LP 1

DRITT AKKURAT NÅ

YOUNG TURKS

Erotisk litteratur i plateformat Siden jeg allerede i forrige utgave av NATT&DAG varslet at FKA Twigs’ debutfullengder kom til å være årets beste, kan denne anmeldelsen fortone seg som en øvelse i å bekrefte min egen fortreffelighet. Jeg hadde selvfølgelig helt rett, LP 1 er årets beste album(!). Dersom du lurer på hvordan det var å plukke opp Sades Diamond Life i 1984 – en sammenligning uten vekt på utseendemessige likheter til Adu for øvrig – og den gangen kjenne på kraften fra et band som kom til å være en substansiell del av musikkhistorien, tror jeg den samme følelsen vil melde seg hos lyttere som nå oppdager FKA Twigs. Selv om det er litt naivt og stormannsgalt å rulle ut puppen allerede nå, før tidens tann har bitt fra seg og man kan se på det hele med retrospecs (sic!), mistenker jeg at LP 1 kommer til å være like relevant om tretti år. La meg forsøke å forklare hvorfor. Den 26 år gamle spanskjamaicanske briten har allerede sluppet to EP-er (enkelt kalt EP 1 og EP 2) som ga bud om en artist med noe stort i emning. Fullengderdebuten sementerer denne påstanden i et sukkulent kinderegg. For det første: produksjonsteamet bak LP 1 består av samtidens mest toneangivende usual suspects, med blant annet Arca, Dev Hynes (Blood Orange), Inc., Paul Epworth og Sampha, alle aktører med en finger på den såkalte pulsen. Produks-

6

DANIEL RAMBERG

MALIN KULSETH

CHRISTOPHER DENNY «Gods Height» Tretti år gamle Denny er dessverre en oversett artist, som har vært – og er – mindre produktiv enn han kunne vært, på grunn av intensivt narkotika- og alkoholmisbruk og generelt selvdestruktiv galskap. På en måte er det godt at det bare så vidt høres i den litt feminine, anakronistiske gammelmannsstemmen hans. ADULT JAZZ «Spook» Ikke all verdens skjer, men Adult Jazz’ ti minutter lange «Spook» er likevel dramatisk nok til å holde fast oppmerksomheten. Ekstra plusspoeng deles ut fordi trendanalyser viser at voksenjazz kommer til å være konseptet på Badstugata etter at de er ferdig med peruansk mat. KATE BUSH Pressemelding om å la telefonene bli hjemme Bush la ut en høflig anmodning om at publikum, som (endelig) skal se henne holde konsert i London, lar telefonene og kameraene ligge hjemme. Bruker anledningen til å anbefale hele katalogen hennes; og hvis det passer bedre inn i denne snevre anbefalingsspalten, kan du gjerne se for deg at hun synger pressemeldingen enten sånn hun sang 117 siffer av π i låta med samme navn i 2005 , eller som hun synger datastemmen i (den originale) «Deeper Understanding» fra 1989: «I have a request for all of you / who are coming to the shows», med Eberhard Webers langdryge, men spretne basstoner I bakgrunnen. Voksenjazz! CARIBOU Our Love To funfacts, men bare én er korrekt: Visste du at et reinsdyr (caribou) kan løpe raskere enn en olympisk sprinter allerede når den er én dag gammel? Visste du at kjærligheten vår fungerer på samme måte?

DJ MUSTARD FT. TINASHE «Checks in (Extended version)» Tanken på at Tinashe bor hjemme hos foreldrene sine, gjør at jeg rødmer litt når jeg hører denne. «Fuck you talking ‘bout, we don’t even speak, we just do the nasty» KIM HIORTHØY «Det Oläskiga Rummet» Hvem er egentlig denne unge piken fanget i en tynn manns skjeggete kropp? KELELA PÅ ØYA Aldri har jeg sett så mange gå tidlig fra en så magisk konsert. CHRISTINA AGUILERA «Genie in a Bottle» (Loveless remix) Kan pleasure være guilty? Trokke det.

TANK Stronger ATLANTIC/WARNER MUSIC

Størst av alt er kjærligheten Hæææ, har det seriøst gått syv år siden Sex, Love & Pain?! Det fantastiske albumet som ikke bare satte en evig standard for Tanks kommende utgivelser, men som han heller ikke helt har klart å leve opp til siden. Vel, hvis vi ser bort fra Three Kings da, men DET var jo med god hjelp fra Ginuwine og Tyrese. Ikke at den forrige soloskiva This Is How I Feel er umulig å lage sweet, sweet love til, men noen ny sex, kjærleik og smerte er den da likevel vitterlig ikke. Så hva med Tank i 2014? Er han virkelig Stronger? Ved første lytt føler jeg for å svare nei, på ingen måte. Låtene befinner seg over hele spekteret, uten noen åpenbar fellesnevner eller sound. Litt for dansegulvet, litt for skulderen å gråte på, litt for hotell-loungen, litt for klinehjørnet, men … wait for it … INGENTING for hyrdestunden?! Heldigvis faller det dog på plass

4

JAN FREDRIK KARLSEN «Mustang Sally» Hadde regnet med at vokalen til JFK ville være godt under middels. Det er parkinsonsgiraff-dansen hans som virkelig skremmer meg. ALT-J This Is All Yours … se s. 70 jonen knytter sammen mange av lydbildene som har preget produksjoner på elektroniske utgivelser de siste årene, fra ambient, dubstep til disco-riff. En slående vellykket kombinasjon som, all den tid den ikke bare er ekstremt lekker, også er en slags antologi i plateform som presenterer summen av, gulp, moderniteten som sådan. For det andre: sex. Skildringer av sex er vanskelig å naile uten å havne på Literary Reviews årlige kåring for nettopp dette – med mindre du heter Prince. I «Two Weeks», platens definitive toppnotering, synger hun «pull out the incisor, give me two

weeks, you won’t recognize her. Mouth open, you’re high». Incisor betyr fortenner. Har du lest en mer nydelig allusjon til oralsex, selger jeg sjelen min. Tekstmessig syder platen over av erotikk, men er aldri et arnested for potensielle kiosklitterære formuleringer. For det tredje: harmoniene. I lys av at FKA Twigs debuterte musikken sin for bare atten måneder siden, er det imponerende hvordan fraseringene fremstår som om de har blitt laget av en med uhyre lang fartstid. Tre ting? Du trenger ikke mer enn tre ting. Vi snakkes om tretti, kompis. Karima Furuseth

OVO SOUND/WARNER MUSIC

Aubrey, is that you? Det var noe i luften da de første PartyNextDoorlåtene dukket opp for litt over et års tid siden. Den unge kanadieren ble plukket opp av Drake, superstjernen han delte både nasjonalitet og sound med. Likevel, han kjentes aldri som en ren kopi. Med tiden har det imidlertid blitt åpenbart at Jahron Brathwaite er et noenlunde fantasiløst produkt av arven fra både Drake og The Weeknd. Når han velger å åpne denne debutskiva med «East Liberty» – en slags ultimat oppsummering av Drake fra So Far Gone-dagene og fram til «Hold On, We’re Going Home» – er det derfor relativt sjokkerende. På hvilken måte er det mulig at sistnevnte ikke stoppet opp og pekte på den åpenbare elefanten i rommet: «Ehhh … hvorfor høres du nøyaktig

4

08/2014

NEUTRAL MILK HOTEL PÅ ØYAFESTIVALEN Kan ikke spille, kan ikke synge. JNS «Overtid feat. Arshad Maimouni og Lyset» Noen ganger er det like greit å skru av Lyset og stikke hjem i stedet for å jobbe overtid.

etterhvert. Selvfølgelig burde «Nobody Better» aldri havnet på albumet, og «Dance With Me» og «I Gotta Have It» er muligens litt småcheesy (og veldig lik «Love Sex Magic»), men vet du hva? Jeg kommer til å spille dem på byen samme hva! Og hva med de manglende sexlåtene, tenker du kanskje? Stronger byr altså hverken på åpenbare pelvisfristerier eller tidligere Tank-godlinjer som «My body is now your body, it’s incredible and it’s available». Likevel sier noe meg at for eksempel «I Hope This Makes You Love Me», hvor han prøver seg på sin beste Prince/D’Angeloetterligning, kommer til å bli en favoritt hos mange når det er tid for den ukentlige «myk-sexkvelden». For å oppsummere kjapt, er ikke Stronger er noe definerende øyeblikk i Tanks karriere, men skiva klarer likevel å levere de fin-fine varene som gjør at den barisglade sangeren til stadighet er på min «topp 3 artister»-liste i den herrrlige musikksjangeren R&B. Mathias Rødahl

PARTYNEXTDOOR PartyNextDoor Two

72

GASLIGHT ANTHEM Get Hurt Ingen av oss har hørt alle sangene, men vi tror det er safe å nominere hele albumet.

ut som meg, Jahron?». Nå vet selvfølgelig ikke jeg om Drake liker tanken på å ha en klone. Kanskje PartyNextDoor er det første klare tegnet på en ukjent personlighetsforstyrrelse hos Drake? Faktumet er i alle fall at 21-åringen til tider er som snytt ut av nesa til sin plateselskapssjef, bortsett fra at han i løpet av de 45 minuttene albumet varer, ikke klarer å levere den samme typen minneverdige låter som har gjort Drake til en internasjonal superstjerne. Faktisk føles PartyNextDoor Two til tider mer som en sniklytt inn i en studio-session enn et ferdig album. Nå skal det likevel sies at skiva definitivt har sin verdi (derav terningkastet), og helt sikkert kommer til å «lure» mange lyttere med sitt pretensiøse og liksom-artsy sound. MEN, det må sies, dette var ikke den utviklingen jeg hadde håpet på. Og ja, før jeg glemmer: det er aaaltfor tidlig å sample «Latch»! Mathias Rødahl


MUSIKK LUGUBRUM Albino de Congo APHELION 2014

Fra mørkets hjerte I det mildt sagt urimelige krysningspunktet mellom – hold pusten! – grim nittitallsblackmetall, tidlig syttitalls proto-heavy metal, loungejazz, dronende afrikansk folkemusikk og en interesse for bekmørk kolonihistorie og tradisjonell urtemedisin (puh), vaker det usannsynlige belgiske orkesteret Lugubrum. De gir nå ut sitt hittil sterkeste album Albino de Congo (2008) for første gang på det populære vinylformatet, til glede for både samlere av store plateomslag og spesielt interesserte innehavere av syttitallsmøbelet platespiller. Lugubrum utkrystalliserte seg som et av de ytterst få (nesten ingen!) interessante blackmetallbandene på slutten av nittitallet med tredjealbumet De Totem i 1999, et sjeldent heldig eksempel på en miks av tradisjon (grove allusjoner til Darkthrones Under a Funeral Moon) og eksperimentering (banjo på ramme alvor, ugjennomtrengelig budskap, et slags lystig bondeimage) som landet utelukkende på plussiden. Et fortrinn hos Lugubrum, som få andre av tidens Darkthronekopister kunne vise til, var et betimelig tilbakeblikk på Black Sabbath – det sies at Sabbathdebuten ble medbrakt i studio som en produksjonsmal for teknikeren da Darkthrone tok opp Under a Funeral Moon i 1992 – og det merkes blant annet i den tilsynelatende lettbeinte trommingen, som troner flere ligaer over den sjangermessige (sjangeren være seg «underprodusert Darkthrone-kopisme» eller blackmetall i det hele tatt) standarden, både i ren slagkraftighet og en nesten «leken» jazztendens, to elementer som også kjennetegner den eiendommelige stilen hos Sabbath-trommisen Bill Ward. Prestasjonen står i en nesten komisk kontrast til fideliteten – trommene er tilsynelatende spilt inn med to rom-mikrofoner primitivt pannet maksimalt til henhold-

6

SEXY

SINGELLIV

svis høyre og venstre, og skal ha blitt spilt på, brukt som urinal og til å koke spaghetti (uvisst i hvilken rekkefølge) siden 1993 før bandet omsider stemte dem i anledning sjettealbumet De vette Cuecken i 2004. (For øvrig innehaveren av et av sjangerens beste plateomslag, et særdeles vanskeligtolket maleri utført av gitaristen Midgaars.) Da de samme trommene dukket opp igjen på Albino de Congo i 2008, var det med en viss forbedring i produksjonskvaliteten: Bandet har muligens brukt hele tre overheadmikrofoner denne gangen. De har også tillagt seg en mer jazzet stil for øvrig, i form av en langt mer utsvevende «lead»bassgitar og en utstrakt bruk skingrende akkorder og riff som ofte høres ut som om de spilles baklengs og diagonalt bortover gitarhalsen og er bevisst komponert for å forvirre lytteren. (En klar throwback til to underspilte norske innovatører, Ved Buens Ende og Thorns, selv om ingenting på Albino de Congo direkte høres ut som noen av disse.) Den nitide bruken av saksofon, banjo og improviserte loungepartier som kunne høres på De vette Cuecken og andre album fra 2000-tallet, er derimot skalert bort her. Kanskje av rent logistiske hensyn – bandet har påstått at albumet er innspilt «on location» i Kongo under oppsyn av lokale medisinmenn – eller kanskje for å bevisst returnere til et mer tradisjonelt bandformat og rette fokuset på å spille den blackmetallen Lugubrum gjør bedre enn noen av sine samtidige. For det er en grim blackmetall som ligger i bunn hele tiden, selv

under de mest improvisasjonsaktige blues-kludringene, innimellom utskeielsene på det afrikanske tommelpianoet, de dobbel- og trippeltrackede akustiske gitarene (kanskje enda en Black Sabbath-referanse) og som soundtrack til det som muligens er en historie om den mildt sagt brutale kolonialiseringen av Afrika og muligens et oppslagsverk over lokale plantekurer mot forstoppelse – det er slettes ikke alltid så lett å si. Det som derimot er lett å si, er at grim blackmetall sjelden har blitt gjort godt siden nittitallet. Og at Lugubrum gjør sjangeren bedre enn de fleste selv fra den tiden. Albino de Congo kulminerer i en hypnotisk repeterende loop av stammetrommer og gauling fra «de innfødte», men før den tid skal vi innom et slags «spoken word»-parti i den nest siste låten «Kurlerha Omugongo», det eneste stykket tekst som er (dels) gjengitt i omslaget. På fransk, riktignok, selv om det er lest på nederlandsk. Google translate gjorde et slett stykke arbeid, så min forsøksvise gjengivelse av første vers bør kanskje tolkes med den vante saltklype: Vi er alle konger, og sitter på troner bygget av elfenben og omskårne kvinner. Vi er slepphendt kledd i uniformer og bæres klosset av innbyggerne, pingviner på stier skåret med sølvsakser av hvitkledde frisører.

Man kan spørre seg sjøl «Hæ?» eller «Come again?» eller i god tro konstatere «OK!» og hoppe med begge beina inn i den merkelige tilværelsen til et av verdens beste og mest selsomme blackmetallband. Jeg foreslår så grundigst det siste. Svein Strømmen

Månedens beste singel- og EP-slipp Landets beste musikkdekning utvides! Noen artister leverer musikken sin – av det som for noen fremstår som uransakelige grunner – utelukkende på vinyl. Med den konsekvens at musikken kan bli borte i mylderet og aldri omtales i dagspressen. Men her på huset kaster vi oss begjærlig over den sorte guggen. Vi elsker selvsagt langspilleren – uansett format, men nå setter vi den til side et lite øyeblikk for å gi rom til hurven av singler og EP-er som kun slippes på vinyl. Dette er månedens beste 12"-slipp:

JORDEN RUNDT FRA 10. 950,FRIVILLIG ARBEID

WORKING HOLIDAY RUNDREISER OPPLEVELSESTURER

GENIUS OF TIME – JUNO JAM EP 12" Running Back Rent bortsett fra at lomper ikke eksisterer i Sverige, er landet langt mer fortreffelig enn sine naboer. De har bedre vann. Folk er penere kledd. Bedre bacon-tilbud. I tillegg har Sverige en uproporsjonal mengde bra musikkprodusenter i stallen hen (sic) du finner i Norge. Genius Of Times Juno Jam EP er duoens femte utgivelse, og en sure-shot for alle som liker deep house som tangerer tribal house. Kan med hundreogfemti prosent sikkerhet si at «tribal house» sjeldent er viet trykksverte i denne blekka – kanskje grunnet noe negative tramp-stamp konnotasjoner – men denne EP-en er fornøyelig, selv for dem som fortsatt sliter med bakrus fra totusentallet.

MIDLAND – BEFORE WE LEAVE 12" Phonica White Sier som YouTube-brukeren «I’d Fuck To This» som har lastet opp Midlands «Before We Leave»: I’d fuck to this. Eventuelt: jeg fucker med dette. Med stor F. Britiske Midland (Harry Agius) har gjort det mesterstykket å lage en house-låt med strykerarrangement, som ikke høres ut som en generisk sviskekompott. Proklamerer titt og ofte at «dette er årets aller megabeste låt» om musikk, så nøyer meg med å bruke den ikke fullt så hyperbole «årets mest catchy låt». B-siden er remixet av Running Back-sjef, DJ og musikkjournalist Gerd Janson som supplerer «Before We Leave» med trommer og bass, og det kan faktisk være, kremt, årets aller megabeste låt.

TRASHCAN DARLINGS – I JUST WANNA DIE (ON A CHEMICAL HIGH) StrangeDolls records 1999 Sommeren 1999 lå jeg drapert i Spice Girls-sengetøy, kastet opp blod og hørte på en CDR-kopi av en promo av årets Darkthronealbum, Ravishing Grimness. Så dro jeg til Oslo og handlet denne sjutommeren på salige Pretty Price. Kanskje det var sommeren 2000. Fuck it, det var en drittsommer det òg. «I just wanna die» er en veldig god låt om ikke å føle seg på topp, tenkte jeg da. Trashcan Darlings ga seg i 2008, men trer ut av pensjonen på Gamla 6. september for en hyllestkonsert for den tidligere trommisen Ruben de Jong, som døde i fjor.

Verdens største reisebyrå for ungdom og studenter

23 31 61 00

WWW.STATRAVEL.NO

AV KARIMA FURUSETH, SVEIN STRØMMEN

08/2014

73


MUSIKK

Poison Idea Hardcore/punk-band fra Portland, Oregon, dannet av Jerry Lang AKA Jerry A. i 1980. Mest kjent for debutalbumet Kings of Punk fra 1986 og Feel the Darkness fra 1990, som blander elementer av punk, metall og klassisk rock. Famøst forhold til alt som er usunt, hvilket etter hvert førte til sykelig overvekt for Jerry A. og gitarist Tom «Pig Champion» Roberts. Pig Champion var med fra starten og frem til sin død i 2006. Poison Idea har vært en uttalt inspirasjonskilde for band som Nirvana, Pantera, Machine Head og Turboneger. 25. august spilte en ny versjon av bandet, med Jerry A. som eneste originalmedlem, på Blitz i Oslo – deres første konsert i Norge siden 2003.

RATTUS AMERICANUS På et tidspunkt bodde to av amerikansk punks største helter på gata – akkurat som de norske svartedauden-rottene de er opptatt av. TEKST PELLE BAMLE FOTO HANS NØSTDAHL – JEG VILLE SE OSLO en siste gang uten å være fullstendig fucked up på dop. En enorm skikkelse i mørkeblå joggedress sitter i Blitz-cafeen og stirrer apatisk fremfor seg. På bordet foran ham ligger bunker med t-skjorter og capser. Selv om han har vært vokalist i et av de mest innflytelsesrike banda i amerikansk punk og hardcore i 34 år, må Jerry A. fremdeles sitte skift i merch-boden. Sykelig overvekt, overdoser, død, uvennskap, alkoholisme, hjemløshet, vold, amputerte konserter og amputerte tær – egentlig er det et lite mirakel at 51-åringen sitter der i det hele tatt. Siden starten i 1980 har bandet hans hatt en tilsynelatende umettelig appetitt på den destruktive firkløveren «dop, junkfood, vold og porno». Kanskje er det nettopp derfor filmskaper Gus van Sant har kalt Poison Idea for «det ultimate amerikanske bandet». Punk og dekadens i uskjønn forening, latterlig uorganiserte og uforutsigbare. Utskudd fra havnebyen Portlands skyggeside, med frihet og vilje til å ødelegge seg selv fullstendig. Likevel: utgivelser som debuten Kings of Punk fra 1986, og ikke minst den monumentale Feel the Darkness fra 1990 har klassikerstatus verden over. I dag holder Jerry A. liv i Poison Idea mest på trass. – Folk sier jeg er for gammel, for feit, at vi burde gitt oss for tjue år siden. Men jeg er gammel narkoman. Hvis noen sier «ikke gjør det», får jeg automatisk lyst til å gjøre det, sier Jerry fra baksetet av den parkerte turnévanen. Egentlig var det over for tjue år siden. Poison Idea var blitt innhentet av nihilismen de hadde

1

74

08/2014

praktisert så innbitt siden tenårene. Bandet veide over 700 kilo til sammen, og både Jerry og gitarist «Pig Champion» var sykelig overvektige heroinister, sistnevnte så enorm at turnering som sådan ble vanskelig. Gitaristen måtte spille sittende og bo i første etasje på hoteller. Blant annet. I 1993 forlot han bandet til fordel for en karriere som hjemmeværende kokaindealer. I BOKA TRBNGR – Sagaen om denimfolket forteller Turboneger om da de bodde hjemme hos Pig Champion, under deres første USA-turné på begynnelsen av nittitallet: «Vi kom hjem til Pig. Dassen hans var full av blod. Han hadde pistolen fra Feel the Darkness-coveret i den ene hånda og en bok av Nietzsche i den andre. Kokain fløt ut av en kværn midt i stua og en surrealistisk og uendelig loop av sammenklipte cumshots surra rundt på tv.» – Vi har alltid tatt godt vare på gjestene våre, sier Jerry A. – Vi har aldri ødelagt noe eller laget bråk. Mange band har bodd hos Pig og meg, Dwarves bodde hos meg og … Jeg har hørt at det ikke var så god stemning den gangen Dwarves bodde hos deg? – Vi sloss ikke, men de var drittsekker. Jeg tok med Blag (Dahlia, vokalist, red. anm.) ut i gangen, dro frem pistolen og sa at hvis han ikke kom seg til helvete ut, skyter jeg deg i trynet. På denne tiden var bandet oppløst, uten at dét stoppet Jerry fra å leve ut tidenes mørkeste rockestjernefantasi. Heroinmisbruket drev ham etter hvert fra kone og hjem. – Da kona mi endelig ble rusfri sa hun: «Nå er det din tur». Jeg prøvde å slutte flere ganger før hun til slutt ga opp og forlot meg. Da solgte

jeg alt jeg eide og begynte å henge med en veldig drøy gjeng. Bankranere og gærninger. Nå er alle enten i fengsel eller døde. Med i gjengen var også «Thee Slayer Hippy», ansvarlig for det fremtredende trommespillet på Feel the Darkness. Nå sitter han inne for tre væpnede apotek-ran. – Til fuckings 2017! Mens de gærne gutta fra black metal-mafiaen i Norge som drepte folk, allerede har sluppet ut! Slayer Hippy stjal fordi han var narkoman. Men han truet noen med pistol, da. Det er for så vidt ganske fucka. Jerry blir avbrutt av at de andre bandmedlemmene kommer inn i vanen vi sitter i. – Har dere sett de norske rottene, spør den ene gitaristen. Stemmen hans er så hes at det nesten er umulig å høre hva han sier. Vi forstår heller ikke hva han mener, men Jerry forklarer: Norske rotter, eller rattus norvegicus, er kjent for å ha vært ansvarlige for spredningen av svartedauden, og for mange rockere ble dette et kjent begrep etter at The Stranglers brukte det som albumtittel. Vi informerer om at det er ekstra mange rotter i Oslo om høsten, og den medtatte gjengen utstråler med ett noe som kan minne om entusiasme, før de begir seg ut på jakt etter etterkommere av de små pestdistributørene. Jerry fortsetter å fortelle om sin egen tid som byrotte. – Jeg sov her og der, under broer, i forlatte hus. Spiste på suppekjøkken. Hvis du holder deg rusa og nummen kan du egentlig sove hvor som helst. Jeg pleide å knuse bilruter og bryte meg inn bare for å sove der én natt. På samme tid var gitarist Pig Champion også tvunget til et liv som hjemløs. To av Portlands lokale helter var drevet fra et liv på veien til et liv på gata. – Jeg traff ham av og til. Kjørte ofte forbi

«

ham med bussen. Han satt på en pappbit inntil en vegg. Etter hvert kom han seg på rett kjøl, men det var rett og slett for sent. Han hadde holdt på for lenge. Nyrene hans var fullstendig ødelagte.

JERRY FANT Pig Champion død i februar 2006, og bestemte seg for å slutte med dop. – Jeg drikker fortsatt. Når man har holdt på med så mye over så lang tid, kan man ikke bare slutte på dagen. Noen ganger tar jeg speed, og kanskje litt angel dust, men det er det, sier han og ler en selvironisk latter. – Doktoren min sier at ting ser ganske bra ut nå. Jeg tar medisinen min, vitaminer, fiskeolje og all mulig bullshit. Svømmer et par ganger i uka. Sykler. Har to hunder som jeg elsker over alt på jord. De er bestevennene mine, vi har det utrolig fint sammen. Jeg har aldri hatt hunder før, og nå er de det beste i livet mitt. Det er rart hvordan ting skjer. Ja, det er rart hvordan ting skjer, for samtidig, på den andre siden av kloden, blir en av hundene til Jerry revet i stykker av en prærieulv. Han får den triste telefonen én time før konsertstart. Da han går på scenen, meddeler han et utsolgt Blitz at han er sønderknust, men at han har bestemt seg for å gjennomføre konserten. Tilbake i vanen forteller Jerry om en tid han ikke kunne følt sorg på samme måte som han gjør nå. – Når man er fucka og nummen hele tiden, bryr man seg ikke. Ikke om noe. Ser man en bli påkjørt, bare ler man av det. Eller hvis noen dør. «Dee Dee Ramone døde». «Åja. That’s fucked. Få en øl til». Man bryr seg bare ikke, sier Jerry. – Nå har jeg hundene mine. Jeg kan se en reklame for tamponger og begynne å grine. Hva faen?

Jeg er gammel narkoman; hvis noen sier ‘ikke gjør det’, får jeg automatisk lyst til å gjøre det.


ROCKEFELLER PRESENTERER KONSERTHØSTEN 2014

(UTVALGTE KONSERTER)

HUSK OGSÅ KLUBBKONSEPTER I LEILIGHETEN OG PÅ BUSHWICK

Fredag 19. september:

Torsdag 23. oktober:

Fredag 14. november:

music hall - oslo

Lørdag 6. september:

Lørdag 11. oktober:

Ons. 22.10:

Kaja Gunnufsen

DEATH BY KAVEH UNGA BUNGA Supp.: THE SWITCH Bill. kr. 225,-. 18 år leg. Søndag 14. september:

Daniel Kvammen

Bill. kr. 225,-. 18 år leg.

Bill. kr. 225,-. 18 år leg.

Lørdag 20. september:

Fredag 24. oktober:

BARE EGIL BAND

EMILIE NICOLAS

NB! FÅ

BILL.

Bill. kr. 150,-

PIXEL Ons. 29.10:

Bill. kr. 200,-

Bill. kr. 250,-. 18 år leg. Lørdag 15. november:

“Whispers” ute nå! GAFFA, DAGSAVISEN Bill. kr. 300,-. 18 år leg.

Supp.: GOLDHEART ASSEMBLY ACOUSTIC Tors. 30.10:

Bill. kr. 150,-

Mandag 17. november: Releasekonsert:

SLUTFACE Lør. 1.11:

T-PAIN

Nytt album ute nå!

Bill. kr. 250,-. 18 år leg.

Lørdag 27. september:

Bill. kr. 350,-. 18 år leg.

Tirsdag 16. september:

TROND-VIGGO TORGERSEN TORE SAGEN Tirsdag 2. desember:

TROND-VIGGO TORGERSEN KRISTOPHER SCHAU

Bill. kr. 250,- / 200,- (student). 18 år leg.

TEAM ME

Bill. kr. 250,-. 18 år leg.

Bill. kr. 350,-. 18 år leg.

Mandag 3. november:

Onsdag 19. november:

ST. VINCENT

Kid Astray

Fredag 3. oktober: Releasekonsert:

CASA MURILO

Bill. kr. 275,-. 18 år leg. Torsdag 6. november: Releasekonsert:

Bill. kr. 175,-

Tors. 6.11:

Bill. kr. 225,-

Bill. kr. 320,-. 18 år leg. Tirsdag 18. november:

SAGE FRANCIS

Supp.: LUDVIG MOON

Bill. kr. 225,-. 18 år leg.

Ons. 5.11: Nytt album ute nå!

MONICA HELDAL

“Blind As Night” ute nå! NRK P3, AFTENPOSTEN, DAGSAVISEN, DAGBLADET

Bill. kr. 250,-. 18 år leg. Torsdag 20. november: L. FÅ BIL NB!

ST R Ø M L Ø ST

”I Forget Where We Were” ute 20.10!

Lør. 8.11:

Bill. kr. 175,-

Fre. 14.11:

Bill. kr. 200,-

Bill. kr. 370,-. 18 år leg. i hovedsal. Fri alder på galleriet.

Tors. 25.9:

EN AKUSTISK AFTEN MED

Bill. kr. 175,NB! FÅ

Torsdag 18. september:

ILA AUTO Bill. kr. 200,-. 18 år leg.

Torsdag 25. september:

Bill. kr. 200,-. 18 år leg.

Bill. kr. 250,-. 18 år leg.

Tirsdag 7. oktober:

Fredag 7. november:

THE

ANTLERS

Bill. kr. 200,-. 18 år leg.

Bill. kr. 300,-. 18 år leg. Fredag 21. november:

+

Bill. kr. 250,-. 18 år leg. Fredag 10. oktober:

Bill. kr. 225,-

Siri Nilsen Bill. kr. 250,-. 18 år leg.

Torsdag 13. november:

Lørdag 20. desember:

Tors. 9.10:

Søn. 12.10:

Onsdag 5. november:

www.billettservice.no NB! Begr. antall bill. salg. OBS! Bill.avg. kr. i25,-.

Bill. kr. 350,-. 18 år leg.

Bill. kr. 275,-. 18 år leg.

Bill. kr. 175,NB! FÅ

BILL.

Man. 13.10: M/ VENNER I RYGGEN Bill. kr. 320,-. 18 år leg. (inkl. akustisk konsert) Bill. kr. 270,-. 18 år leg.

Bill. kr. 200,-

Bill. kr. 150,-

LØITEN TWANG DEPOT THE NORTHERN BELLE LUCKY LIPS

Bill. kr. 175,-

Supp.: RILEY WALKER

Bill. kr. 225,-. 18 år leg.

Ons. 19.11:

Bill. kr. 225,-

STRAND OF OAKS

Bill. kr. 200,-. 18 år leg.

“Warpaint” ute nå! GAFFA

Bill. kr. 175,-

JOLIE HOLLAND

Fre. 10.10:

IDA JENSHUS

www.rockefeller.no INGRID OLAVA Forsalg på Posten, tlf. 815 33 133

Lør. 15.11:

Tors. 27.11:

Bill. kr. 270,-. 18 år leg.

WARPAINT

BILL.

Supp.: CHARLIE CUNNINGHAM

“Skyggebokser” ute 3.10!

Onsdag 8. oktober:

Tirs. 30.9:

Supp.: SOLANDER

Supp.: MARIKA HACKMAN

OSCAR DANIELSON

Bill. kr. 150,-

Bill. kr. 200,-

Supp.: HELEN MONEY Fre. 28.11:

Bill. kr. 175,-

BAHAMAS “Bahamas is Afie” ute nå!

Fre. 12.12:

Bill. kr. 225,-

THE RAVEONETTES Sentrum Scene - Oslo (v/Rockefeller) Forsalg: www.rockefeller.no, Posten, Narvesen, 7-Eleven, tlf. 815 33 133. NB! Bill.avg.

FORSALG: WWW.ROCKEFELLER.NO, NARVESEN, 7-ELEVEN, TLF. 815 33 133. NB! BILL.AVG.

“Pe’ahi” ute nå!

FOR FULLSTENDIG PROGRAM SE WWW.ROCKEFELLER.NO


Følg oss på

STUDENTER TRENGER OGSÅ EN REAL

Pause BOWLE SÅ MYE DU VIL Hverdager mellom kl 11:00 og 17:00 kan du bowle så mye du vil. Vi har også gratis Wi-Fi, slik at du kan levere oppgaver mens du bowler!

Kun

149,Gratis kaffe ved fremvisning av studentbevis!!!

Tlf: 55 50 77 80 vestkanten@bowling1.no


«

Amanda-showet viste hvordan tv legger premissene for stadig større deler av norsk kulturliv. – TV-KOMMENTATOR AKSEL KIELLAND, SIDE

«

«

Å onanere er jo noe man som regel gjør alene. – MØT OLE GIÆVER, REGIAKTUELL MED FILMEN MOT NATUREN, SIDE

84

En ekstraordinær film om en helt ordinær oppvekst.

82

– BOYHOOD ANMELDT, SIDE

79

SAMMEN FOR LIVET Brødrene Dardenne jakter fremdeles på glimt av godhet. TEKST ATLI BJARNASON FOTO HAAKON NORDVIK FILMFESTIVALEN I HAUGESUND er over for i år, og Jean-Pierre og Luc Dardennes film To dager, en natt fikk æren av å avslutte den. Nå har de for lengst fløyet, men NATT&DAG rakk å få innvilget en audiens. De belgiske brødrene startet sin felles karriere med en håndfull dokumentarer på syttiog åttitallet, men i løpet av de siste tretti årene har de – med sine usentimentale sosialrealistiske dramaer – markert seg som udiskutable arthouse-favoritter. To dager, en natt dreier seg om en kvinne, Sandra (Marion Cotillard), som står i fare for å miste jobben, og må i løpet av en helg besøke alle sine kollegaer for å trygle dem om å la henne få bli. Arbeidsgiveren har gitt de ansatte valget mellom å beholde henne eller å miste den årlige bonusen, og for mange er bonusen nesten like uunnværlig som jobben er for tobarnsmoren Sandra. Medmenneskeligheten blir satt på prøve. To dager, en natt er så utvilsomt en Dardenne-film, men likevel noe utypisk: Filmspråket er mindre rufsete – det ristende håndholdte kameraet er blant annet borte – og med Marion Cotillard på laget jobber de for første gang med en stjerneskuespiller.

1

Rollefigurene blir tvunget til å arrangere en avstemning om hvorvidt de skal beholde en kollega. Har dere funnet på dette konseptet selv eller kjenner dere til at noe lignende faktisk har funnet sted? – At Sandra må gå rundt og banke på kollegaenes dører, og at hun bare har denne ene helgen å gjøre det på, har vi funnet på. Men at hun har vært sykemeldt, og at arbeidsgiverne antar at hun antakeligvis ikke vil være like ar-

beidsom når hun kommer tilbake; det skjedde faktisk på en fabrikk i Frankrike på nittitallet. Da var det det samme: at de ansatte som var igjen skulle få en ekstra bonus mot at de sa opp vedkommende. Så det er basert på en sann historie, sier Luc. – Men det har det vært lignende situasjoner, i for eksempel Italia og USA, hvor de ansatte har vært med på å bestemme om folk skal få bli eller ikke. Da har det også slått den andre veien: at de har vært solidariske, at de har gått med på å gå ned i lønn for å beholde andre ansatte. Det er jo en forferdelig situasjon. Det er i utgangspunktet en grusom vekt for et menneske, det å skulle være med på å velge bort noen. Men jeg tror at de som har vært med på slikt – og spesielt i tilfellene hvor de har vært solidariske – antakelig har kommet mye sterkere ut av det. Og hvordan kom sjølveste Cotillard med på laget? – Vi var medprodusenter på Rust og Bein (Jacques Audiard-regissert film fra 2012, hvor Cotillard spilte en av hovedrollene, jou. anm.), og det var der vi traff henne. Utfordringen var å få henne inn i vårt univers, og ikke være den store stjernen, men få henne til å bli en av de andre. Det er det vi har prøvd å oppnå ved hjelp av en slags repetisjonsøvelse under innspillingen – at scener blir repetert gang på gang, så det ikke fremstår som om Cotillard spiller, men at hun er Sandra. Det var veldig viktig, med tanke på de andre skuespillerne – for det var en del av dem som ikke hadde spilt på film før – at det ikke ble noen barrierer mellom henne som stjerne og de andre som var litt mindre kjente. Det var en av hensiktene med all den repetisjonen, å få ned denne veggen. To dager, en natt hadde kinopremiere 5. september.

«

Mennesket har stort potensial for solidaritet. 08/2014

77


FILM WHAT IF Regi: Michael Dowse Med: Daniel Radcliffe, Megan Park, Adam Driver, Rafe Spall, Zoe Kazan, Mackenzie Davis Snurp igjen smella Så står de der foran kjøleskapet. Wallace (Radcliffe) har puslet sammen en semi-avansert frase om kjærlighet med et lite nikk til fjorårets rolle som Allen Ginsberg – monkey love in an inferno of hurricane, noe sånt – mens Chantry (Kazan) svarer med en bemerkning om det corny ved å møte en fremmed over et stykke kjøleskapspoesi. Så ler de begge, så finner de hverandre med øynene og hjertene – og så er romantikken likevel ikke mulig. Chantry har kjæreste. «Men, jenter må også kunne ha guttevenner!» Sier hun. «Alt kan ikke handle om hvordan man ser ut uten klær?» Wallace samtykker. Han er jo allerede forelsket. Den store kjærligheten forkledd i spørsmålet om gutter og jenter kan være «bare venner», er What if sitt premiss.

1

Da han møtte henne (1989) møter Før Soloppgang (1995) møter Sarah Polleys Take This Waltz (2011). Mer eller mindre vellykkede utgaver av den dialogdrevne, romantiske indiekomedien båret frem av skuespillere med overbevisende kjemi og sjarmerende nevroser. Yndige, litt uvanlige girl-next-doors som faller for nabogutten, og vice versa. Men Wallace og Chantry er ikke sjarmerende; brennende hjerter og søtt utseende til tross. Ordene deres er for opplagte, livsundringen for banal og spøkene anstrengt komplekse, istedenfor sympatisk grublende. Ikke minst er dialogen for mettet. Ikke én setning fremføres uten selvironiske meta-ornamenter av typen «men så er jo jeg en dysfunksjonell kyniker, da». Ikke bare en sterkt enerverende samtaleform, men også en grunnstemning som får filmen til å virke datert. Den semi-intellektuelle, folkehøyskole-bli-kjent-tonen avtar altså ikke etter den vamle kjøleskaps-seansen. Tvert om ok-

kuperer den hver eneste scene, og hvert ledige øyeblikk. Bedre blir ikke stemningen av en gjennomgående grov språkdrakt. Her foregår få samtaler uten x antall innfløkte kombinasjoner av pikk og pule. Som i sjefen til Wallace’ utbrudd: «Reading your report is like getting fingerfucked!!» I sær Wallace’s bestevenn (Girl-skuepiller Adam Driver) grøfter – eller skal vi si rævkjører? – den genuine sjarmen en romantisk komedie står og faller på, med svar som: «Å fuck inn i helvete, mann» på Wallace’ forsiktige: «Jeg tror jeg liker henne på ordentlig». Med stygge ord og ukledelig tale taper What if kampen om å vinne publikums sympati og kjærlighet. Som den usikre jenta som tøffer seg i skolegården ved å være unødvendig frekk i munnen sin, når alt hun ønsker seg er mange og nye venner. Sjelden har jeg mislikt romantisk stemning så intenst, så helhjertet og så gjennomgående. Ragnhild Brochmann Premiere 22. august

INTO THE STORM Regi: Steven Quale Med: Richard Armitage, Sarah Wayne Callies, Matt Walsh, Max Deacon, Nathan Kress Vinder for livet Avgangselever jubler idet en tornadostorm rammer småbyen Silverton og truer med å sette punktum for mer enn skolegangen. Unge Donnie har forvillet seg ut i forkant av ødeleggelsene sammen med ei jente han er håpløst forelsket i, og pappa (og viserektor) Gary må forlate skolen med yngstesønnen Trey for å redde Donnie. Parallelt med dette får et sulteforet kamerateam endelig oppleve tornadoer på kloss hold. Into the Storm er en særdeles underholdende affære, særlig for de mer emmerichsk anlagte av oss, som kan finne på å løse kinobillett ene og alene for å se verden brenne. Her skal man nemlig være klar over at de deilige, velorkestrerte ødeleggelsene er hva man kommer for: Synet av tak som rives av bygninger, hele etasjer som rives av bygninger, av biler som faller fra himmelen og passasjerfly som løftes fra rullebanen (uten at de vil det selv), av tornado som blir brannfakkel og skog som blir pinnespill. I utgangspunktet er det selvsagt usmakelig å snakke om

3

THE EXPENDABLES 3 Regi: Patrick Hughes Med: Sylvester Stallone, Jason Statham, Jet Li, Antonio Banderas, Wesley Snipes, Mel Gibson, Dolph Lundgren, Harrison Ford, Arnold Schwarzenegger Uunnværlige betingelser Det fine med The Expendables-filmene var alltid at man kunne vite nøyaktig hva de går ut på bare ved å se på rollelista. Det er ikke typecasting, det er extreme typecasting! – større, sterkere, voldeligere. Da den første filmen ble annonsert, virket det gøy også for de som til vanlig styrer unna Sly, Arnie og gjengen – en slik sjanger-overdrivelse krever filmspråklig selvbevissthet av en type som blir underholdende å se på uansett. The Expendables 3 er den første av filmene som lever opp til denne lovnaden da de to foregående, på tross av et ønske om selvironi, ikke så ut til å ha det klart for seg hvor selvironien best var plassert. Ikke at denne er så veldig annerledes – formelen er fortsatt den samme: mengder av

4

78

08/2014

dataspill-vold og corny one-linere på rad og rekke. At alle sammen strengt tatt skulle vært døde allerede i første scene – for ikke å si i første film – får passere. Det The Expendables 3 lykkes med, er meta-betraktningene rundt egen sjanger og skuespillernes egen karriere. Det skyldes et større fokus på alle de involverte alfahannene fra de siste førti åra som dinosaurer og has-beens, som på tross av sin fjollete machismo står fast ved prinsippene sine fordi det er noe der de tror på – i æreskodeksene, det broderlige samholdet og villigheten til å ta loven i egne hender. Når Stallone forteller de gamle gutta at det er på tide å pensjonere seg, gjør han samtidig sin beste Vito Corleone-etterligning («I worked my whole life – I don’t apologize – to take care of my family … ») og man får følelsen av at han faktisk er overhodet i denne familien av hardbarkede action-skuespillere, som med en fars kjærlighet har samlet dem for å ta del i disse filmene. Det er nesten litt rørende. Nesten. Trond Gausdal Premiere 22. august

«deilige ødeleggelser», men helt unaturlig er det ikke å kose seg her, for selv om innfallsvinkelen er dokumentarisk, har Into the Storm bemerkelsesverdig få ofre. Ødeleggelsene er nådeløse og omfattende, men ingen tarmer flyr, intet blod regner. I hovedsak rammes tilsynelatende folketomme bygninger, parkerte biler og fly, samt en hel del skog og dyrket mark. Når karaktergalleriet i tillegg er krydret med et par hårreisende karikerte hillbilly-nek som vil bli YouTube-kjendiser, gir filmen sitt publikum tillatelse til å le og kose seg, en slags «Slapp av. Det er bare en film.». Men: Sent i filmen får vi et lankeslag. Lattertillatelsen inndras brått ved en uttalt referanse til orkanen Katrina. Dette er manuskriptets bakholdsangrep, dets «jaså! Du lo og koste deg, du?! Husk at dette hører virkeligheten til!». Dette er muligens ment å skulle tvinge frem refleksjon over hva slags grufullheter vi nyter på kinolerretene, men dette lille ballesparket i samvittigheten oppleves (i hvert fall for undertegnede) mest av alt som en urimelig og malplassert skjennepreken. Glimtvis lider filmen av mangel på konsekvens i sin found footage-drakt. Ett profesjonelt kamerateam, ett nyhetshelikopter

og to brødre som overgår hverandre i kameranerderi veksler på å være øynene våre, men likevel opplever vi fra tid til annen at filmens point-of-view får et overraskende forklaringsproblem: Hvem filmer? Det florerer ikke av slike øyeblikk, men de er mange nok til at filmen undergraver sin egen realisme. James Cameron-lærling Steven Quale henter gjennomsnittlige prestasjoner ut av sine stort sett mindre kjente skuespillere. De spiller godt nok til at en ikke plages, men ikke godt nok til at en bryr seg om hvorvidt karakterene lever eller dør. (Matt Walshs apatiske mine er et komisk våpen i Veep, men et spenningens handikap her.) Godt da at Brian Tylers frenetiske strykere og fanfariske blåsere makter å stemple actionsekvensene som skjebnesvangre, og at hans zimmerske ballader nå og da frembringer følelsen av at vi opplever noe inderlig. Det er auditivt lureri av beste merke. For å konkludere med en horribel genspleis av filmkritikk og værmelding: Øynene og ørene opplever de spektakulære vindkastene fra Into the Storm, men hjernen og hjertet er i stormens øye. Martin Øsmundset Premiere 12. september


FILM



ANE DAHL TORP LAURENT STOCKER

BOYHOOD Regi: Richard Linklater Med: Patricia Arquette, Ellar Coltrane, Ethan Hawke, Lorelei Linklate 2014: en oppvekstodyssé Regissør Richard Linklater er en mester i å fremkalle nostalgi hos sitt publikum. Boyhood er litt som å bla i et familiealbum og se de unges vei fra hjelpeløse valper til selvstendige voksne. Linklaters album er derimot mer komplett enn de tunge permene som står i bokhyllene hjemme hos mor. Her ser vi også bildene som ikke blir tatt. Det er naturligvis umulig å gjenskape oppveksten, men Linklater kommer usedvanlig nærme. Historien i Boyhood flyter så naturlig at en tidvis får følelsen av å se et liv i revy. Over en periode på tolv år har regissør Linklater, sammen med skuespillere Ellar Coltrane, Lorelei Linklater (Richards datter), Patricia Arquette og Ethan Hawk, møttes jevnlig for å spille inn

scener til Boyhood. Filmens manus har mildt sagt vært flytende, for hvem vet hva som skjer med seks år gamle Ellar og Lorelei gitt en slik tidshorisont? Dette er ikke første gang den visjonære filmskaperen eksperimenterer med tid. Linklaters prisbelønte trilogi (Before Sunrise, Before Sunset, Before Midnight) utspilles i tre akter over et tidsrom på tyve år. Handlingen i Before Sunset henter sin nerve fra karakterenes opplevelser i Before Sunrise, og så videre. I Boyhood skaper Linklater den samme følelsen av at karakterene har en årelang historie bak seg. Alle skuespillerne ser ut til å finne rollene sine helt fra starten av, og en kan lure på hvor mye som er deres rolle i filmen, og hvor mye som er deres rolle i livet utenfor filmsettet. Grensene mellom fiksjon og virkelighet oppleves tidvis som uklare, noe de for så vidt også er. Av de to søsknene er Samantha er den mest karismatisk i

filmens første halvdel; hun roper høyest og får mest oppmerksomhet. Mason er mer tilbakelent og undrende enn sin søster, noe som tydeliggjøres i filmens første scene hvor han ligger på gresset og kikker opp mot skyene. Scenen er illustrerende for karakterens videre utvikling som en reflekterende, teknologiskeptisk type, med en lidenskap for å fange abstrakte motiver med fotokameraet sitt. Det er Patricia Arquette som er filmens storseil; hun trekker både familien og historien frem i med- og motvind. Hun kjemper alenemorens ofte utakknemlige kamp, og blir sittende igjen, gråtkvalt, når ungene forlater redet. Ethan Hawk, på sin side, gjør et glimrende portrett av rockepappaen, som tar ungene med på baseballmatch, diskuterer Star Wars, og deler sine papparåd, stort sett varianter av «ikke gjør som jeg gjorde». Martin Parker Premiere 22. august

GUBBEN OG KATTEN – MASEKRÅKER OG BESTEVENNER Regi: Ali Samadi Ahadi Skuespillere: Marianne Sägebrecht, Ulrich Noethen, Max Herbrechter Nordqvists katt Mange vil nok være enige med meg i at Sven Nordqvists Gubben og katten-serie er ubestridelige klassikere, takket være sine kreative, småabsurde historier og detaljrike illustrasjoner. Derfor er det selvsagt viktig å formidle dem videre til den oppvoksende generasjonen, men er Gubben og Katten – Masekråker og bestevenner den beste filmen for denne oppgaven? Filmen er i hovedsak rettet mot de aller minste, og enkelte voksne tilskuere vil antakelig veksle mellom å kjede og irritere seg. Spesielt enerverende er de

sporadiske musikksekvensene, som er ulidelig repeterende og ikke holder mål selv etter den snilleste barnevisestandard. Det er likevel ikke til å komme bort fra at Masekråker … er en ganske brukbar adapsjon. I stedet for å tyne de korte bøkene ut til spillefilmlengde, har man valgt å sy sammen en håndfull historier til en slags greatest-hits-kavalkade (bestående av favoritter som blant annet «Pannekakerøre» og «Revejakta»), over en svært løs narrativ tråd. Et smart grep – mer krutt for penga. Riktignok fremstår filmen veldig episodisk, men er hele tiden grundig ankret i grunnhistorien: den adopterte katten Findus’ gradvise forståelse av at han faktisk er elsket i sitt nye hjem. Til tider er det ærlig talt nokså rørende. Filmen skal ha en viss honnør for å ikke sky unna fysisk eller emosjonelt urovekkende elementer – i så fall

hadde den vært farlig nære å bli i kvalmende smørblid. Scenografien er krydret med artige smådetaljer, noen av dem hentet direkte fra Nordqvists illustrasjoner. Hovedkarakterene er også vellykket overført til lerretet: Ulrich Noethen (som trolig er best kjent her til lands som Heinrich Himmler i Der Untergang, artig nok) ligner gubben Pettersen på en prikk, og Findus er livaktig og godt animert. Likevel vekker ikke filmen noen nostalgiske følelser, for den oppleves først og fremst som et velprodusert, men glatt og generisk barne-tv-innslag, selv om den altså effektivt inkorporerer elementer fra bøkene. Masekråker og bestevenner karrer seg til øvre del av karakterskalaen, men med et nødskrik, for den er relativt steril og vanskelig å omfavne. Atli Bjarnason Premiere 5. september

5

4

På kino 26. september /NorskFilmdistribusjon

08/2014

79


FILM

THE MAZE RUNNER Regissør: Wes Ball Med: Dylan O’Brien, Kaya Scodelario, Thomas Brodie-Sangster, Will Poulter, Blake Cooper og Patricia Clarkson Lost møter Lord of the Flies Adapsjoner av actionfylte ungdomsbøker er i skuddet som aldri før, og denne gangen er det regissør Wes Ball som har tatt for seg James Dashners Maze Runner-franchise. Bøkene omhandler en gjeng ungdommer som har blitt brakt til et frodig område omringet av en enorm labyrint. I løpet av de siste tre årene har en etter en kommet opp fra en boks i bakken – helt blottet for hukommelse. Sammen har de etter hvert dannet et Lord of the Flies-aktig samfunn, hvor folk får arbeidsoppgaver i korrespondanse med sine personlige egenskaper. Her får du derfor alle stereotypiene: Den sindige lederen, han tjukke og snille, douchbagen med piggsveis som liker å sloss, og friskustypene som er glade

2

idrett og elsker å løpe rundt dagen langt. Sistnevnte er en såkalt «springer», hvis oppdrag er å utforske labyrinten på dagtid. Et livsfarlig arbeid som må gjøres på dagtid, da porten til labyrinten lukkes ved solnedgang. Omtrent slik går livet sin vante gang helt til Thomas (Dylan O´Brian) kommer opp fra boksen i bakken. Han tar fort rollen som utforskende rebell, og prøver å finne ut hvem som holder dem fanget og hva grunnen er. The Maze Runner er en film som tolvåringer digger. Den har monstre, enorme mengder løping, «kule» ungdommer i hovedrollene, og et plot som kan minne om en blanding av The Hunger Games og TV-serien Lost. Men det er også alt. Det er til tider til å gremmes over hvor utrolig endimensjonale karakterene er. Bølla med piggsveis , Gally (Will Poulter), er som en reinkarnasjon av Buzz fra Alene Hjemmefilmene, hovedpersonen Thomas har bare rett i allting hele tiden og er følsom og plaget. I Blake

Coopers Chuck har regissør Wes Ball funnet sin 2014-versjon av Lord of the Flies-karakteren Piggy. For å ikke snakke om at han forelskede lille gutten fra Love Actually (Thomas Brodie-Sangster) har blitt voksen og irriterende. Ja, han var vel ganske irriterende allerede som ung. Selv om actionscenene er nokså spennende, blir det for mye løping i lengden. Det er begrenset hvor lenge det er interessant å se på en gjeng ungdommer bli jaget av mekaniske monsteredderkopper. Når disse ungdommene sliter med å påkalle seerens sympati, blir det etter hvert rivende likegyldig om de blir drept av monsteredderkoppene eller ikke. Når filmens nærmere to timer lange spilletid nærmer seg slutten, er patosen såpass på bunn at man aller helst håper at hele gjengen lider en pinefull død og man kan se i helvete å komme seg ut av den kinosalen så fort som mulig. Jon Sæter Premiere 19. september

A WALK AMONG THE TOMBSTONES Regi: Scott Frank Med: Liam Neeson, Dan Stevens, Ruth Wilson, David Harbour, Mark Consuelos, Astro Uten lisens Matt Scudder er en tidligere politimann i New York. Mens han jobbet som politi for NYPD, klarte han å bli alkoholiker. Sånt skjer. En dag bommer han med pistolen og treffer en uskyldig person på et gatehjørne. Sånt skjer ikke. Og det var den jobben. Nå jobber han som privatetterforsker uten lisens, utenfor skattemyndighetens oppsyn: «I do favors for people and in return, they give me gifts.» En dag tar han motvillig i mot oppdraget med å finne den kidnappede

5

konen til en mystisk, ung heroindealer. På denne måten snubler Matt Scudder over to mennesker som kidnapper, torturerer, voldtar og dreper kvinner tilknyttet New York sin mangfoldige kriminelle underverden. Som mange amerikanske og politirelaterte thrillere før den, møter filmens hovedperson livet med et dystert blikk. Scudder er ikke personlig investert i sakene sine, men har en egen evne til å skaffe informasjon og snakke seg listig ut av farlige situasjoner. Handlingen er satt på slutten av nittitallet på høyden av den teknologiske frykten for årtusenskiftet. Scudder er av det gamle slaget og skeptisk til mobiltelefoner og datamaskiner. Han er sånn sett den direkte motsetningen av Liam Neeson sin pensjonerte

CIA-karakter i Taken-serien. Filmen er basert på Lawrence Block sin bestselgende romanserie om Matt Scudder. Block har skapt en kompleks, voksen og skruppelløs karakter som filmen har klart å gjenskape. Handlingen skjer i Hells Kitchen som er falleferdig og fullt av graffiti. Dette er en voldelig film, slik vold som man forventer av en film om seriemordere, men Neeson glimter til som Scudder, en mann full av demoner, men også begunstiget med en ironisk dose humor som gjør ham elskverdig, spesielt i scenene mellom ham og hans uønskede lille medhjelper, gategutten TJ. Ikke helt film noir, men ikke langt unna heller. Siren Løkaas Premiere 19. september

HEAVEN IS FOR REAL Regi: Randall Wallace Med: Greg Kinnear, Kelly Reilly, Thomas Haden Church Apokalyptisk tøymykner I 2003 fikk en liten gutt skikkelig vondt i magen. Blindtarmen var betent og han måtte på sykehuset for akutt kirurgisk behandling. På grunn av betennelsen som fløt ut i kroppen hans, så forlater gutten kroppen i omtrent tre minutter. I løpet av denne tiden klatrer han opp til himmelen og får møte Jesus (som fremdeles har merker etter korsfestelsen), Maria, bestefaren som omkom lenge før gutten ble født og søsteren som døde i mors liv, men som nå vokser til som vanlig. Og noen engler med flotte vinger. Ikke bare det. I himmelen er tiden lenger enn på jorden, så gutten rekker å oppleve en hel masse på disse tre minuttene. Guttens far heter Todd Burpo

(sic!) og er pastor ved en kirke i Nebraska. Filmen er basert på en roman ved samme navn, som igjen er basert på den (kremt) sanne historien om denne lille gutten sin tur til himmelriket. Filmen er en rolig affære, med myk pianomusikk. Miljøet er som spyttet ut at et turistkort fra det dypeste amerikanske bibelbeltet. Lyset faller ømt på disse gode menneskene og deres gårdsbruk i Nebraska. Den lille gutten virker gjennomgående ør, som om et himmelvesen fremdeles surrer rundt hodet hans. Boken har flere apokalyptiske innslag med referanser til Johannes’ Åpenbaring, Armageddon og hellig krig. I filmen er dette retusjert vekk til fordel for et mildere og dusere uttrykk. Slik kan grunnleggende spørsmål om tap og frelse reduseres til kitsch og rosa skyer i en håndvending. Siren Løkaas Premiere 19. september

1

A LONG WAY DOWN Regi: Pascal Chaumeil Med: Pierce Brosnan, Toni Collette, Imogen Poots Høydesyke Hva hadde du gjort om du skulle til å hoppe inn i døden, men oppdaget at du ikke var alene på toppen av skyskraperen? Martin Sharp (Brosnan) har lenge vært et populært TV-tryne. Men ikke nå lenger. På nyttårsaften, den mest tragiske festdagen av dem alle, planlegger han å hoppe inn i døden fra et notorisk høybygg. På taktoppen møter han tre andre som heller ikke ser poenget med å leve lenger. Sammen inngår de en pakt om å ikke ta livet sitt – i hvert fall før neste høytidsdag for selvmord, Valentine’s Day. A Long Way Down glir glatt inn i rekken av filmatiserte Nick Hornby-romaner og deler klare

5

80

08/2014

likhetstrekk med filmer som About a Boy og High Fidelity ved at handlingen vekselvis er fortalt i førsteperson og portretterer karakterer med et pessimistisk syn på tilværelsen. Som ensemblefilm er den godt castet. For Breaking Badfans, er det en glede å få et gjensyn med Aaron Paul (som ironisk nok har hjernekreft). Pierce Brosnan er herlig som jålete snobb, deppa over sitt begredelige liv som avdanka kjendis. Kanskje det var komedien du skulle gått for hele tiden, Pierce? Det er i hvert fall herlig å se en annen enn Hugh Grant parodiere selvopptatt dustemikkel vel så bra. Toni Colette står i god kontrast til Martin som uprøvde Moreen, en omsorgsfull mor til gutt med stort behov (sett det før?), mens Imogen Poots blåser rå gnist inn i den «loude» men

sårbare Jess. Filmen spiller på de vante emosjonelle strengene i vekslingen mellom latter og klump i halsen. Men balansen mellom lys og mørke er forseggjort av Pascal Chaumeil bak regiroret. En skal ikke undervurdere kunsten å holde seg akkurat på bristepunktet mellom smart satire og det rent vulgære. Den enorme ironiseringen over tabuer i «lykkelige Vesten» treffer også godt. Her har filmen noen kløktige poenger, blant annet om skandalemedienes bruk av personlige kriser som journalistisk råstoff. Denne kritikken er ikke blitt mindre aktuell etter den til dels usmakelige medievinklingen rundt Robin Willliams’ bortgang. Ida Madsen Hestman Filmen har ikke fått vanlig kinodistribusjon.


FILM



BEATLES Regissør: Peter Flinth Med: Louis Williams, Ole Nicolai Jørgensen, Halvor Tangen Schultz, Håvard Jackwitz, Susanne Boucher Påkostet Olsenbanden junior Å ta landets mest folkekjære oppvekstroman til filmen, er ingen lett oppgave, og det er ingen annen måte å si det på: Danske Peter Flinth kolliderer i møte med det norske arvesølvet. Her er ingenting av den fingerspissfølelsen og sensitiviteten som stoffet gjør krav på. Historien kjenner de fleste: fire gutter på rundt femten år på Oslo vest strever med det som de fleste på deres alder gjør. Jenter, familie og skole. Året er 1967 og Beatles’ Sgt. Pepper´s Lonly Hearts Club Band har akkurat kommet ut. Dette kickstarter guttas drøm om å starte band. Alt vel så langt. Men så kommer irritasjonsmomentene som perler på en snor. Det er tidvis veldig vanskelig å tro på ungdomsskuespillerne. Samspillet dem i mellom er til tider langt fra imponerende. Man sitter med følelsen av at disse fire egentlig ikke er bestevenner som deler alt med hverandre. Og at en gjeng femten-/ sekstenåringer på ekskursjon

synger «En bussjåfør» med stor innlevelse og uten ironisk distanse, virker helt søkt. På samme måte virker det helt usannsynlig at hovedpersonen Kim Karlsen (Louis Willams) i møte med sin store kjærlighet Cecilies (Susanne Boucher) danske far ikke forstår et kløyva ord dansk. Visse språkproblemer hadde vært naturlig, men forstår du ikke «mor og far» på dansk, har du et ganske elendig språkøre. At han med hornbriller i guttegjengen finner kjærligheten med hun svaksynte i jentegjengen, kommer heller ikke som noe bombe. Men filmen skal ha noe skryt også. Å ta med kometene Hvitmalt Gjerde som filmens band «The Snowflakes» funker bra. Musikken deres glir perfekt

inn i universet, og gir et lite avbrekk i de fire protagonistenes spede musikkframføringer. Beatles klarer dessuten å fange tidsånden bra. Både demonstrasjonstog mot krigen i Vietnam og supermarkedenes inntog i dagligvarehandelen skildres på en solid måte Tidskoloritten treffer – stort sett. Men det er kanskje denne estetiseringen som er filmens største problem. Det holder ikke å gjenskape Oslo på sekstitallet på en bildeskjønn og romantiserende måte, og si seg fornøyd med det. Det har vi sett like bra i NRK-serien Halvbroren. Eller i Olsenbanden Junior-filmene, for den saks skyld. Jon Sæter Premiere 29. august

IT FOLLOWS Regi: David Robert Mitchell Med: Linda Boston, Heather Fairbanks, Aldante Foster Følgefeil En tenåringsjente stormer ut av døren, setter seg i bilen og kjører vekk fra dette ubegripelige «noe» som jager henne. Jenta forsøker å overtale de onde kreftene til å spare henne, men regissør David Robert Mitchell viser ingen nåde; neste innstilling smeller som en kald klut i ansiktet på oss som sitter foran lerretet. Jenta ligger død, og det ene beinet hennes er brutalt knekt fra knehasene mot magen, slik at låret og leggen danner en rett vinkel. Bølgene slikker land i bakgrunnen, og den tussmørke natten har blitt til dag. Anslaget antyder en tradisjonell slasher, men It Follows har mer til felles med Wes Cravens snedige drømmerier i A Nightmare on Elm Street enn Michael Myers og andre maskekledde buksprettere (av typen som fikk sin renessanse på nittitallet med Skrik- og Fryktens sommerfranchisene). En tilsynelatende uskyldig date kulminerer med at Jay (Maika Monroe) har sex i baksetet på en bil, hvorpå hun blir smittet av en fryktelig forbannelse. Denne innebærer at hun forfølges av skikkelser som kan mishandle eller drepe henne og andre som befinner seg i nærheten. Skrømtene kan fremstå marerittaktige, eller bare opptre som vanlige fremmede – til og med venner

og kjente – og på den måten kan Jay aldri vite når hun har noen i hælene. David Robert Mitchell debuterte med The Myth of the American Sleepover i 2010, som i likhet med It Follows ble vist i Kritikeruken i Cannes. En film om ungdommer som slentrer rundt i en forstad utenfor Detroit, den siste helgen før sommeren tar slutt. Her demonstrerte Mitchell en særlig evne til å pakke rollefigurene inn i avgrensede rom, og tegne dem som vibrerende lys innimellom alt vagt og sort; selv dem som i utgangspunktet kunne minne om karikaturer fra lignende filmer, ble levende formbare mennesker foran Mitchells søkende Cinemascope-linse. Han anvender det brede formatet på en enda snedigere måte i It Follows, og sørger for å skjerme oss for all unødvendig informasjon som potensielt kan lette på trykket. Bildekomposisjonene, kamerabevegelsene, bruken av soft focus og koloritten – preget av høsttoner og enkelte innslag av glorete pastell – er tydelige nikk til slashersjangerens storhetstid på sytti- og åttitallet, båret frem av nevnte Carpenter og Craven, samt Dario Argento, som krysset amerikanske skrekkonvensjoner med giallo-motiver og psykedelia. Dessuten kan ideen om forbannelsen som en seksuelt overførbar sykdom knyttes opp mot bølgen av AIDS-metaforer i sykdommens «storhetstid», i alt fra den erotiske thrilleren Farlig

begjær til David Cronenbergs The Fly og Abel Ferraras vampyrfilm The Addiction. Et tykt lag med typiske «Carpenter-synther» på lydsporet forsterker pastisj-følelsen, men etter flere gjennomsyn blir det tydelig at fanboyen Mitchell skriver sine kjærlighetsdikt for å skape en disiplinerende ramme. Ved å bevege seg vekk fra det kaotiske formspråket og de overforklarende manuskriptene som skjemmer mye av dagens generiske horror, gjenoppdager han suburbia-slasherens evne til å skape uro hos tilskueren – uten å bade i blod og umotiverte massedrap. It Follows utspiller seg i en kontemporær og gjenkjennelig setting, og preges av indiefilmens karakteristiske mumblecore – en avslappet spillestil som lar oss komme tett på rollefigurene. Ved å dyrke klassisk horror og samtidig interessere seg for hvordan levende mennesker opplever genuin skrekk, befester David Robert Mitchell sin posisjon som et av de mest lovende navnene i amerikansk indiefilm, via en sjanger som kan spenne bein på de fleste. Lars Ole Kristiansen

Hvem er du når ingen ser deg?

3

6

Spalten «Distribuer denne!» vil hver måned presentere en film som norske distributører dessverre har oversett eller neglisjert. Spalten er presentert i samarbeid med:

en film av Ole Giæver

#motnaturen motnaturen.no 08/2014

81


FILM

«

Å onanere er jo noe man som regel gjør alene.

HØYDEDRAGET Naturen har ingen forventninger til hvem du skal være, sier Ole Giæver. Er det derfor han hele tiden trekker til fjells? TEKST JON SÆTER FOTO CHRISTIAN BELGAUX

ut i naturen. En del av voicen er også erstattet med visuelle fantasier og dagdrømmer.

OLE GIÆVER BLE FOR alvor introdusert for et større norsk publikum da han spillefilmdebuterte med Fjellet i 2011, en film NATT&DAG nominerte i kategorien Årets film. I den filmen fulgte vi to kvinner som er tilbake i fjellheimen hvor de mistet sønnen sin. Når Giæver vender tilbake tre år senere, gjør han en tilsvarende klatremanøver. Opp i høyden! Akkurat som Ibsen instruerte: «Jeg føler det bud der byder i høyden at vandre.» Giæver sin film heter Mot Naturen og igjen handler det om menneskets møte, eller skal vi si kamp, med det rurale. Denne gangen har han imidlertid puttet seg selv i hovedrollen. Martin heter han, og er en fyr på noen og tretti i den søvnige og smått klaustrofobiske småbyen Mosjøen, som strever med alt fra hvordan man takker nei til fredagspils på riktig måte, til hvordan han skal forholde seg til sin samboer og sønn. Heldigvis finnes fjellet. Dit kan han gå for bearbeide sin påbegynnende eksistensielle krise. Det blir et møte som byr på knausgårdske refleksjoner, onani i norsk myrlandskap og andre naturskildringer som vil appellere langt inn i Harvest-redaksjonens helligste.

Filmen begynner ganske trivielt med å belyse en del lett gjenkjennelige hendelser. Men så hives vi ut i et fjelltablå der mer står på spill? Grei oppsummering? – Ja, det er slik dramaturgien er tenkt, at vi går inn i en hverdag de fleste kan kjenne seg igjen i og ofte med et komisk blikk på situasjonene. Da er det også lettere å ta publikum med på en dypere eksistensiell reise.

1

– DA JEG LAGDE Fjellet funderte jeg på om det var mulig å gjøre det enda enklere, sier Giæver. – Hva med bare ett menneske og ett fjell, tenkte jeg. Jeg så for meg at om man hadde en sterk og original voiceover som kunne romme både humor og mer eksistensielle tanker. Nå har jo konseptet utviklet seg mye siden den gang, så det er flere karakterer med, og vi møter også hovedkarakteren i det sosiale før han drar 82

08/2014

Den er litt knausgårdsk denne filmen? – Vel, hvis knausgårdsk er å løfte hverdagskampene og avsløre det svakelige og feilbarlige i mennesket, så er vel svaret ja. Både Knausgård og hovedkarakteren i filmen føler seg nærmere livet når de er alene med seg selv og tankene. Er det naturbarna eller byfolk med naturabstinenser du skal treffe med denne filmen? – Der må vi nesten vente å se til den kommer på kino og møter sitt publikum. Samtidig ser jeg jo at jeg er en del av min samtid, jeg tror diskursen mellom kulturen og naturen skyldes at vi i større grad enn tidligere søker bekreftelse i det sosiale, og at stadig flere kjenner at dette skaper en ubalanse som opphold i naturen kan rette opp i. Er du en sånn Harvest-dude, eller? – Nei, jeg leser noen av artiklene der om jeg får en fornemmelse av de kan gi et nytt perspektiv. Ikke alle artikler gjør det, men noen. «Mit lavlands liv / har jeg leved du / Her oppe på vidden / er frihet og Gud / Der nede

famler de andre.» Nå siterer jeg selveste Ibsen. Det er ingen beskjeden tradisjon du skriver deg inn i. Hva er det med fjellet? – Det rurale gjør oss mer sårbare og avkledde. I møte med naturen blir du konfrontert med deg selv og ditt egentlige jeg. Naturen har ingen forventninger til hvem du skal være, derfor vendes spørsmålene innover, som fremtvinger den indre konflikten i karakterene. Man leter hele tiden etter spesifikke kvaliteter i naturen for å underbygge karakterens tilstand og den overhengende dramaturgien i filmen. Naturen kan stenge inne og være truende, men kan også åpne opp og gi trøst. Du insisterer på at filmen ikke er selvbiografisk. Likevel har du satt deg selv i hovedrollen. Hvordan henger dette sammen? – Det stemmer at den ikke er selvbiografisk, for da kunne jeg ikke vært like kompromissløs og ærlig på hva hovedkarakteren faktisk går rundt og tenker på. Men jeg kjenner meg veldig igjen i det indre livet han har. Underveis i manusskrivingen satt jeg og spilte ut scener der han er alene med tankene sine. Det satt lang inne å ta det valget, men tilslutt var det magefølelsen som avgjorde. Om ikke selvbiografisk, så ditto utleverende. Tøffe tak på settet? – Fysisk var det ikke noe problem, jeg har et ganske avslappet forhold til det der. Det mest utfordrende var som sagt å være ærlig på hva vi kan gå rundt å tenke på. Det er mange sånne hverdagstabuer man ikke kommer utenom, at man for eksempel kan ha flyktige tanker der man fantaserer om andre. Jeg tror

vi må ha sånne tanker innimellom for å se det livet vi lever i forhold til noe annet. Men det er jo ikke sånt man har så lyst til å snakke med kjæresten sin om, da. Hvordan var det å onanere foran kollegene på settet? – Det er jo noe man som regel gjør alene og i alle fall ikke foran tjue påkledde mennesker, så jeg må jo innrømme at akkurat det var litt rart. Men jeg tenkte at dette er jo noe alle faktisk gjør, og at handlingen i seg selv er ganske normal. Det gjorde meg mer avslappet. Nå skal det også sies at de som kunne vendte blikket i en annen retning, da.

Tror neppe vi har sett Mosjøen i norsk film tidligere. Hvorfor ble akkurat denne byen med omegn innspillingssted? – Jeg ønsket den litt råe og nakne vegetasjonen som er i Nord-Norge, samtidig som trærne måtte være av en såpass størrelse at man kan gå inn i skogen og oppleve det som et rom, sånn som det er i Nordmarka. I området rundt Mosjøen er det stor variasjon i naturen og det går private veier helt opp til snaufjellet, noe som er viktig for å spare tid under innspillingen. Et siste aspekt er at byen ligger klemt mellom to store fjell, noe som ga en klaustrofobisk følelse når karakteren ser ned på sin egen by og sitt eget liv, fra et utsiktspunkt. Barndomsscenene i filmen er spilt inn i Tromsø. Og du har uttalt at neste film blir derfra? – Jeg er født og oppvokst i Tromsø, og kjenner byen utrolig godt, det gir meg automatisk et enormt tilfang på spesifikke locations. Det fine med Tromsø er at du har muligheten til å kombinere det urbane og rurale, slik for eksempel Erik Skjoldbjærgs Insomnia lyktes veldig godt med. Mot naturen har kinopremiere 19. september.


SPILL

Foto: Presse

EIN DEMONSTRASJON Det er eit spel om å ete bacon-smultringar og å jobbe på tofufabrikk, sa han. Og eg beit på. TEKST RASMUS HUNGNES MEDAN BRORPARTEN AV spelbransjen var på gamescom i Køln for å prøvesmake uferdige spel – ei storstilt messe eg av uforutsette hendingar i privatlivet vart forhindra frå å ta del i (ikkje at eg eigentleg hadde store ambisjonar om å reise, men å gi inntrykk av at dramatikk i privatsfæren går ut over jobben passar som fot i hanske/hand i hose inn i metanarrativet eg er i ferd med å strukturere) – nytta eg høvet til å sjekke ut den nye demoversjonen av Always Sometimes Monsters (PC), livskrisesimulatoren utvikla av Vagabond Dog og utgjeve av Devolver. Så, i journalistisk ærend entra eg lanseringa av Always Sometimes Monsters. Utviklarteamet var til stades, så eg nytta høvet til å høyre deira eiga beskriving av produktet, og dette er det dei sa:

1

Du speler rolla som ein tafatt tapar. Ikkje har du råd til å betale husleiga, du har kødda det til og mista jobben. Enno verre: kjærleiken i ditt liv skal gifte seg med ein annan. Med dette utgangspunktet legg du i veg for å kome deg over land og strand før bryllaupet, for å gi deg sjølv ein siste sjans før alt går tapt for evig og all tid. Jau då, men kvar mogelegheit for framgang har desse etiske dilemmaa ved seg? Du må avgjere korleis du skal navigere eit moralsk minefelt, medan spelet reagerer og endrar historia basert på dine verdiar. Mhm, det blir tidvis ganske crazy, men det er ein intenst personleg reise. Vonar du likar det.

Freista av desse orda flytta eg min lekam bortåt ei av testmaskinene og blei kasta, in medias res, rett inn i midten av eit dramatisk sosialt drama som var dramatisk. Romkameraten min på internatskulen trengte hjelp til å sjekke opp eit kjærleiksobjekt, så eg tok på meg oppgåva med å fiske fram informasjon om denne personen sin personlegdom som min roomie kunne nytte i sitt sjekkeprosjekt. Medan eg saumfarte spelområdet etter denne pikselerte skapinga, snubla eg over ein jack- eller annan kabel og spolerte dermed eit forsøk på å fotografere ein forbipasserande komet. Sjølv om det var ca tusen år til neste mogelegheit, tok den forulempa uhellet med fatning: «Uansett kor grundig førebudd, kor sikker du er på korleis ting vil utarte seg,» filosoferte ho, «vil det ibuande kaoset i kosmos setje inn.»

«

Det er ein intenst personleg reise. Vonar du likar det.

Sant nok. Etter å ha endt opp med å starte ei affære med romkameraten min sin flamme, tatt deltidsjobb som lagerarbeidar og vaska bort ekskrement frå ein bil med vasslange, tok demoen slutt. Eg nytta høvet til å slå av ein prat med dei andre spelkritikarane som var til stades. «Det er eit spel om å ete bacon-smultringar og å jobbe på tofufabrikk,» forklarte ein kollega. «Eg brukte minst ein time på å lage keisam, smaklaus tofu. Kanskje ein allegori om hovudpersonen sitt liv? Det ville vere djupt. Dette spelet kjem til å øydelegge deg. Spel det. Det er bra.» Ein annan var ikkje fullt så positiv: «Eg skjønte ikkje bæret av kva som føregjekk. Etter timevis med lesing av tekst og val mellom vanskelege val, var eg ikkje eingong i nærleiken av å fatte historia. Kanskje,» la han tankefullt til, «er det poenget? Same kan det vere. Terningkast 3.» Heldigvis skal eg ikkje gi karakter her, for det er så reduktivt, men eg trakk meg likevel tilbake for å skrive denne meldinga: Grafikken har ein retro-sjarm, men er samstundes nyskapande. Lydsporet grev seg inn i djupet av sjela og pumpar i takt med hjartet. Funzo-Faktoren gjer spelet overraskande engasjerande med omsyn til kor slarkete det er sett i hop. Alt i alt er Always Sometimes Monsters ei forfriskande oppleving, som å skode på eit barn sitt kunstverk.

ALT DETTE, MED MEIR, hende i den nyleg utgjevne demoversjonen av Always Sometimes Monsters, ein demo, som i likskap med The Stanley Parable-demoen er eit verk i seg sjølve, ein mindfuck med metanivå som minnar om marerittsekvensen i Wolfenstein: The New Order, der spelaren finn seg sjølv i eit lavoppløyseleg slott og lyt skyte pikselerte nazi-soldatar (jfr. Wolfenstein 3D) til han vaknar i ein pøl av digital kaldsveitte. Den forvitnelege fullversjonen av retrorollespelet Always Sometimes Monsters kom ut tildlegare i sumar.

TOPP TRE I SEPTEMBER

Oslos største filmfestival er tilbake 9.-19. oktober med de nyeste og beste filmene fra Asia, Afrika og Latin-Amerika. Gå ikke glipp av ekslusive førpremierer på noen av kinohøstens beste komedier, episke drama, engasjerende dokumentarer og spenningsfulle actionfilmer Programslipp med filmvisning på Kulturhuset 30. september.

Følg med på WWW.FILMFRASOR.NO eller FACEBOOK.COM/FILMFRASOR for spennende nyheter fra årets program.

HYRULE WARRIORS (WII U)

11

Hakk og skjær deg gjennom det mytiske landet Hyrule, der Link og Zelda bur, veit du.

DESTINY (PS4, ONE, PS3, 360)

1 2

Sci-fi-action med stort omfang, utvikla av Bungie, selskapet bak Marathon og Halo.

WASTELAND 2 (PC)

1 3

Oppfølgjar til post-apokalyptisk RPG-klassikar.

08/2014

83


TV

VISJONER AV AMANDA Tv-overføringen av årets Amanda-show viste sannsynligvis hvordan tv-bransjen legger premissene for stadig større deler av norsk kulturliv. TEKST AKSEL KIELLAND ILLUSTRASJON TORD TORPE SOM FRILANSSKRIBENT og kritiker i norske trykkmedier i 2014 øyner jeg stadig mer potensial i den intuitiv-clairvoyante metode. Blant alle kritiske innfallsvinkler kan den intuitiv-clairvoyante på mange måter sies å være den mest fullkomne, da det er en tilnærming som gjør det mulig analysere og vurdere et verk uten av å faktisk ha sett, lest, hørt eller hatt noen annen form for direkte befatning med det. Dermed er kritikeren uplettet av de utspekulerte strategiene verket og dets opphavsperson(er) – for ikke å si markedsføringsmaskineriet som omgir det – bruker i sine forsøk på å manipulere ham eller henne til å innta en posisjon snarlik deres egen, og står fritt til å bedømme det på objektivt grunnlag. Det må imidlertid understrekes at den intuitiv-clairvoyante kritikken er en vanskelig disiplin som ytterst få virkelig behersker. Dette skyldes ikke minst at det er en evne som avhenger av et visst nivå av livserfaring, samtidig som det er en evne som minsker i takt med at man blir eldre og kontaktflaten med kulturen og dens mange sprikende uttrykk blir mindre. Stig Larsson hadde i en periode en upåklagelig evne til denne typen kritikk – hans skriverier om Jan Troells Utvandrerne og Nybyggerne er skandinaviske høydepunkter innenfor sin sjanger – men i de senere år synes den ikke lenger å være like pålitelig. Metoden har dessuten spesielt dårlige kår i vårt tiår, hvor «fakta» og «etterrettelighet» fetisjeres hinsides enhver rimelighet, men dette innebærer samtidig at utøvelsen av den i seg selv representerer en form for kulturkritikk.

1

Jeg så ikke årets Amanda-utdeling, og i skrivende stund har jeg kun skumlest en liste over årets prisvinnere. Og med dette har jeg 84

08/2014

da altså de best tenkelige forutsetninger for å gjøre en objektiv vurdering av denne kanskje aller merkeligste av den norske filmbransjens mange forbløffende institusjoner: Hvis vi ser bort fra det faktum at Amandautdelingen ikke burde finne sted, og at tvoverføringen av den i så måte er grunnleggende overflødig, må det kunne sies at 2014s Amanda-show var en forestilling på det jevne. Amanda er som kjent ikke en pris man blir beæret over å bli tildelt så mye som en pris man blir furten over ikke å få, og med tanke på hvor mange priser som hvert år deles ut, skal det mye til å lage en norsk film uten å stikke hjem med en eller annen statuett. Av åpenbare grunner kan jeg ikke på stående fot redegjøre for hvor mange Amanda-statuetter som ble delt ut i år, men det viktige er uansett at det var nok til å fylle et tv-program. DETTE ER ESSENSIELT, ettersom ideen bak denne lange, utspjåkede og uutholdelig meningsløse prisseremonien – som ingen lider seg gjennom av andre årsaker enn ren og skjær høflighet – har sine røtter og eneste forsvarere i tv-bransjen. Forestillingen om at det finnes så mye som et støvkorn av glamour i norsk film stammer ene og alene fra tv-arbeiderne, som ikke utstår tanken på at norsk filmindustri faktisk skulle være den nøkterne og kostnadseffektive pop-up-operasjonen den aldri har lagt skjul på at den er. I disse «tv-serien er den nye velferdsstaten»-dager, sier det mye om forholdet mellom de to mediene at de høytlønnede – eller i alle fall fast ansatte – tv-folkene fortsatt ser seg nødt til å projisere sine forestillinger om glamour på de stakkars filmarbeiderne, som på sin side kun møter opp for å få gratis drikke. Amandashowet er et av de eldste og grelleste eksemplene på hvordan norsk tv-bransje

i sin dekning av kulturlivet presser andre kulturnæringer inn i rammer som passer deres egne behov.

Og i en tid hvor norsk musikkliv nærmest er å regne som en underavdeling av reality- og reklamebransjen, er det faktisk ikke så rent lite imponerende at TV2s insisterende entusiasme heller ikke i år maktet å overbevise den norske filmbransjen om at den er glamorøs. Snarere enn å omfavne tv-bransjens karikerte bilde av deres virksomhet – og med det potensielt bruke produksjonsfasen av kommende spillefilmprosjekter som utgangspunkt for bekjennelsestunge realityserier – smilte filmarbeiderne ganske enkelt høflig og lot seg vinke hit og dit i håp om at tv-folkene snart ville la dem være i fred. At flere av dem lot til å kose seg, kan tilskrives det faktum at flere av dem er dyktige skuespillere. Spørsmålet er hvor lenge filmbransjen kan holde disse tilnærmelsene på armlengdes avstand. Mens digital teknologi innebærer at de fleste deler av norsk kulturliv mottar prosentvis mindre inntekter for varene de produserer, er tv-bransjen – forstått som sektoren som spenner fra nett-tv til reklamefilm – en industri med nærmest uante vekstmuligheter. Og som vi har sett i musikkbransjens tilfelle, står tv-bransjen parat til å rykke inn og sikre seg salgbare merkevarer så fort økonomiske modellen i en tilstøtende sektor svikter. Det er bare fantasien som setter grenser for kreative og synergiske kombinasjoner av kulturytringer og mer eller mindre fordekt reklame, og det er all grunn til å anta at tv-bransjen i årene som kommer bare vil bli mer aggressiv i sin annektering av andre kulturnæringer. EN BETYDELIG ANDEL av norske tv-kanalers sendeflater er viet til å la mennesker på tv snakke med andre mennesker på tv om hvordan det er å være et menneske på tv. Og det mest bekymringsverdige med dagens norske tv-bransje er at den er i ferd med å bli hundre prosent selvforsynt hva gjelder saker,

vinklinger og personligheter. Dette innebærer at tv-kanalene kun behøver å gjøre plass til innslag og personer som passer inn i de nisjer og roller de trenger å fylle.

Og slik presses både kulturen og den offentlige samtalen om den stadig lenger i retning av en underholdning som er så lett at det i mange tilfeller er vanskelig å si om den i det hele tatt eksisterer. Hvilket bringer oss tilbake til Amanda-utdelingen 2014, som altså verken var spesielt mye bedre eller mer opprørende enn foregående år. At Aksel Hennie fikk prisen for årets Aksel Hennie er vel omtrent hva man kan forvente – i juryens begrunnelse kunne man lese «Hva da, skulle han ikke få en pris?» – men at han attpåtil fikk dele den ut til seg selv vitner om latskap på TV 2s vegne. At samme jury ga seg selv en pris for i fjor å ha gitt prisen for Årets film til en film som solgte mindre enn 100 000 billetter var et snedig grep, som dessuten gjorde det lettere å komme unna med det faktum at juryen i år ikke utviste samme fryktløshet, men det Løvenes konge-inspirerte dansenummeret som ledsaget overrekkelsen var mer enn en smule overdådig. Det samme må også sies om Ingrid Bjørnovs medley av reklamejingler for CocaCola i anledning premieren på filmversjonen av Lars Saabye Christensens Beatles. DERIMOT MÅ TV 2 berømmes for avgjørelsen om å gi hver og en av tilskuerne i salen en Amanda-statuett for å ha møtt opp. For de fleste av dem vil minnene om utdelingen i ettertid fortone seg som en uformelig sekvens av absurde opptrinn uten noen rød tråd i form av verken logikk eller kausalitet. Da er det godt å ha en fysisk påminnelse i form av en kvinneskikkelse i sandstøpt bronse – en kvinneskikkelse som kan si: «Dette skjedde». Som kan si: «Dette var virkelig». Som kan si: «Nei, nei, nei, jeg vet det virker usannsynlig, men dette er faktisk hvordan disse tv-menneskene ser verden».


ANE DAHL TORP LAURENT STOCKER

P책 kino 26. september /NorskFilmdistribusjon


ASLAK NORE FOTO CHRISTIAN BELGAUX

Aslak Nore er sosialdemokrat, men mener Norge hadde fått bedre tv-serier og kulere innvandrere om vi opphevet velferdsstaten. Hvordan kombinerer du troverdighet i spiontematikk med et ekstremt eksponeringsbehov? – Haha! Her kommer den grenseløst narsissistiske Westerdals-generasjonen og anklager MEG for et ekstremt eksponeringsbehov! Men okei, det er nok bedre at jeg skriver bøker om spioner enn jobber undercover, ser den.

1

Apropos hemmeligheter: Finnes den jødiske kjæresten din i USA eller er det bare en sånn historie gutter forteller når de synes det er flaut å være jomfru, så de sier de pulte noen på hytta? – Jeg skal ikke gå inn på etnisitet, jeg er ikke så opptatt av det. Men ja, jeg kan bekrefte at jeg har en dame borti statene.

1 6 1

Men du har en greie for jødiske og arabiske damer, sant?

Er ikke ariske damer bra nok for deg? – Jo, herregud, men jeg har alltid vært på bølgelengde med minoriteter. Og hvis jeg kan bidra til litt avspenning mellom jøder og arabere, er ingenting bedre enn det. En kilde vi har funnet på sier at du går rundt og tror du har funnet en «seksuell løsning» på Midtøsten-konflikten. – Skal ikke påstå det, men om jeg kan bidra med et lite skritt i riktig retning … Både islamkritikere, islamister og hasidiske jøder kunne hatt godt av litt interetnisk puling, tror jeg.

1

Handlingen i den nye boka di, Oslo Noir, er lagt til Oslo på 90-tallet. Hva mener du når du sier at byen mistet uskylden på denne tiden? – Oslo før 1980 var ikke en globalisert by. Alt stengte klokka tre, og menneskene var hvite i huden. Og så, i løpet av en rask periode på 80-tallet, med Willochs dereguleringer samtidig som byen ble flerkulturell, skjedde det noe. Oslo ble globalisert på en ganske grunnleggende måte, både økonomisk, kulturelt og etnisk.

6

Strenge lesere kan hevde at første del har visse likhetstrekk med noen passasjer i «manifestet» til Breivik … Er du redd for copyright-brev fra Lippestad? – Hehe, nei, det skal jeg leve godt med. Men likhetstrekk? Kanskje, i den forstand at vi vokste opp i omtrent samme del av Oslo på samme tid, men det blir spekulativt å si det. Rett etter 22. juli skrev jeg om at det er ubehagelig å ha skildret noen av de samme tingene, men etter hvert slo det meg at man ikke kan ta bort de opplevelsen man har hatt. Dette er ikke en bok om Breivik overhodet. Selv om t-bane, noen ran og sånne ting, det hørte jo med.

6 1

Hvor mange ganger skal du skrive om oppveksten din før du blir voksen? – Jeg har jo ventet litt med det. Dette er fjerde boka mi, to non-fiction og to…

1

Det var EN DEL deg selv i de to første også. – Jada. Jeg har alltid tenkt at man må skrive om det man brenner for, der hjertet banker, og når jeg har skrevet om Oslo på 90-tallet har jeg følt at det treffer en nerve.

1 6 86

Ser du en forklaring på radikaliseringen til ABB i opplevelser dere begge hadde som unge? 08/2014

– Tja. Jeg husker en kompis av meg hadde blitt rana og bare: «Faen, nå melder jeg meg inn i FMI!»(Folkebevegelsen mot innvandring, red. anm.). Sånne ting kunne man høre, men til syvende og sist kommer det an på hvor solid oppvekst og moral du har i bunn. Hva med ransmiljøet? Mange av NOKASgutta var jo taggere på 90-tallet. – Ja, det tror jeg stemmer. Det var en risikosport som tiltrakk seg en viss type folk. Mange kjente nordmenn har bakgrunn fra gatemiljøet i Oslo på den tida der. Enten det er Toska, Behring Breivik eller diverse andre som jeg ikke skal nevne navnet på. De vet selv hvem de er, hehe.

6

Alt fra dem – til de som nå svermer for IS i Syria og Irak. Arfan Bhatti, for eksempel, spredte jo frykt i Oslo lenge før han ble islamist. – Det er to typer folk som blir rekruttert inn i sånne miljøer: Det er sånne som har bakgrunn i småkriminalitet og gjenger, uten tilhørighet. Også er det folk som kommer fra religiøse familier, og gjør opprør ved å bli mer katolske enn paven.

6

Hadde historien sett annerledes ut om man ikke bura 15 år gamle kids inne sammen med hardkokte kriminelle, da gjengene først dukket opp på 90-tallet? – Jeg tror det der er vanskelig å gardere seg mot. Det er del av en mye større pendelbevegelse, som inkluderer ting som den iranske revolusjonen i 1979, Saudi Arabias eksportering av salafisme, og så videre og så videre. Det ville kommet til oss før eller senere uansett. Det skremmer mange veldig at det skjer her. I større land, som Frankrike, USA og Storbritannia, er du vant til at det finnes fucka gærninger, liksom. I Norge blir man veldig moralsk sjokkert når noen gir totalt fingeren til storsamfunnet. Og en annen ting: Hvis du vil være subkulturell i dag, hva er det igjen?

6

Du kan gjøre et sånt forsinket ungdomsopprør à la Nore, late som du stemmer Høyre i noen år? – Haha, nei, jeg tror ikke dét er så veldig subkulturelt. Men la meg fortsette: Hva er igjen av opprør? Ytre venstre er statstro sosialdemokrater. Pornostjerner i dag ser ut som blitzere på 80-tallet. Alt er slukt av markedet. Å bli radikal islamist er nesten det eneste man kan gjøre for å si «fuck you» til storsamfunnet.

1 1 6

Ubaydullah Hussain er Norges største punker? – Det var dine ord, men …

Har Norge kule innvandrere? – Nei, sørgelig få. Hvis du sammenligner de norske innvandrerfotballspillerne med Zlatan er jo han mye kulere. Det er selvfølgelig fordi han er bedre i fotball, men jeg tror også det handler om at vi i Norge møtes på midten i de fleste spørsmål. Zlatan kommer fra Nord-Europas kanskje verste ghetto, Rosengård i Malmø. Hvis du greier å komme deg ut derfra – som veldig få gjør – har du en faktor som innvandrere oppvokst på Holmlia eller Furuset, kanskje ikke har. Blir det litt VEL mye integrering i Norge? – Det beste eksempelet på for mye integrering er vel det norske fotballandslaget. Der har det tidvis vært mange spillere med innvandrerbakgrunn, men de er like elendige som nordmennene. Haha.

1

6 1

Alt graviterer mot dritten i midten. – ALT graviterer mot middelmådig norsk fotball.

Så man bør akseptere litt klasseskiller, gjengvold og radikalisme for å få et samfunn som er kulere å analysere? – Ta det amerikanske samfunnet, som er ganske fucka på mange måter, med sine ekstreme klasseskiller. Veldig få i Norge vil helt dit. Selv jeg, som kan kokettere med det, ønsker ikke det. Samtidig ser jeg jo at det blir mye bedre tv-serier av det. Og DÉT digger DU. – Jeg sier ikke at man skal oppheve velferdsstaten av den grunn, jeg er streit sosialdemokrat i bunn. Jeg bare registrerer at det er en sammenheng.

1

I Ekstremistan intervjuet du én eneste innvandrer direkte, den gamle ungarske fotballtreneren din. Hvordan får du folkegrupper til å sitte så stille når du analyserer dem? – Ehm, njæ, nå er det vel en hel del innvandrere som dukker opp i den boka uansett om de er intervjuet eller ikke. Noe av det morsomme med tilbakemeldingene var at de som likte bokas argument desidert best, var innvandrere.

6

Islam-analysen består av et intervju med en norsk konvertitt og sitater fra Harald Eias «Khalid Raja»-karakter fra Tazte Priv. Fant du mye bra i den empirien? – Det var ganske gøy det med den Tazte Priv-greia! Jeg husker boka ble anmeldt i den danske Information – en veldig grundig og god anmeldelse - hvor anmelderen skriver: «Men ett sted går det helt galt for Nore, og det er når han siterer talsmannen Khalid Raja».

1

Sånn går det når innvandrerne ikke skriver noe sjæl! Hvordan kan det ha seg at vi FORTSATT venter på Den store innvandrerromanen? – Jeg tror det er et uttrykk for at innvandring er forholdsvis nytt i Norge. Når jeg ser Facebook-feeden min, tenker jeg: Kan ikke folk drite litt mer i integreringsdebatten? Egentlig er jeg ganske drittlei hele greia. Kan vi ikke snakke om noe annet?

6

6 1

Føler du mye bingewatching-skam?

Våkner du for ofte i skje med Asbjørn Slettemark i en sofa nedklistret av postitlapper med bloggideer mens en middelmådig Netflix-serie ruller over skjermen? – Haha! Bingewatching-skam har jeg definitivt kjent på. Men nei, blitt lite spooning med Slettemark i det siste. Leste du han i Morgenbladet som akket seg over Harvest, OP-5 og at smarte folk kaster bort tiden sin på å blogge nedsnobbete om hobbyer? – Nei. Leser ikke Morgenbladet.

6

1 6

Rykker det for mye i bitchslap-hånda når du ser byline-bildet til Simen Sætre? – Nei, jeg har så mye annet å lese. Også er det jo Netflix og HBO og … – Det er ikke å lese, det er å se på tv.

«

Semantisk og reaksjonært skille, ass. – Morgenbladet er litt som bokklubben Nye bøker i gamledager: Det er definisjonen av middlebrow, ikke sant. Folk som vil vise gjestene i det døve middagsselskapet sitt at de er samfunnsinteresserte borgere. Men har du peiling, leser du jo ikke Morgenbladet.

1

Hvorfor har du sluttet å slå Simen Sætre? Kan du begynne med det igjen? – Jeg har ikke truffet ham på mange år, men jeg skal tenke på det neste gang jeg ser ham.

1

Hvordan ser Midtøsten-kartet ut i 2015? – Blir vel et eneste digert kalifat! Neeei, hadde vært kult om kurderne fikk sin egen stat, da. Har sansen for dem. Jeg har vært nede hos dem et par ganger, i Syria og Irak, og synes det var et veldig gjestfritt og kult folkeslag.

6

Helt ærlig: Hvor mange ganger den siste måneden har du sagt på fylla at du egentlig bare er hypp på å stikke ned og joine Peshmerga? – Haha! Nå har jeg vært i New York den siste måneden, og der virker Peshmerga veldig fjernt. Så svaret er faktisk null. Men du skal ikke se bort ifra at det kunne skjedd om jeg var i Oslo. Jeg var faktisk sammen med noen folk fra PJAKK, den iranske versjonen av PKK, oppe i fjellområdene mellom Iran og Irak for noen år siden. Så jeg har noen kontakter der, om det skulle skorte.

1

Trenger vi egentlig humaniora? – Mer enn noensinne. Hjernevask var et friskt pust. Men det som begynte som opposisjon til gjengrodde deler av norsk mainstram-akademia, har etter hvert blitt en klisjé. Da jeg studerte i USA i 2004, 2005, hadde jeg følelsen av at faen, her skjer det jo masse ingen snakker om i Norge. Hvorfor snakker ikke folk om Hitchens og Pinker? Derfor var det befriende med Hjernevask, og til dels det som kan kalles Facebook-høgre. Samtidig: Hvis man ikke går videre, stivner man i en posisjon. Det som var et nyttig korrektiv, ble en parodi.

6

Det er ikke bare det at YouTube og sosiale medier har gjort det altfor vanskelig å sitte på fylla i Oslo og stjele skråstrek radbrekke Hitchens-sitater? – Hitchens-sitatene mine finner du ikke på YouTube, de er ting han hvisket til sine unge studenter på fylla i New York i 2005.

6

Hvorfor sitter du på Universitetsbiblioteket og roper «HOLD KJEFT!» til hviskende studenter, samtidig som du selv har med deg en fuckings vekkerklokke? – Det er vel lettere å irritere seg over andre enn å se sine egne svakheter. Jeg blir jo veldig irritert når andre driver og snakker på UB eller har med barn eller hva faen det skulle være.

1

Folk synes kanskje det er irriterende at du ikke har på lydløs og blir oppringt hele tiden også? Eller at du legger deg til å sove med ullsokkene på pulten til sidemannen? – VELDIG så informerte dere var, a. Men jeg sover fremoverlent, med hodet på pulten, i ni minutter etter lunsj.

1 6

Og vekkes av en alarm? – Ja, jeg må jo våkne.

Å bli radikal islamist er nesten det eneste man kan gjøre for å si ‘fuck you’ til storsamfunnet.


Aslak Nore (f. 1978) Forfatter, forlagsredaktør og spaltist. Driver krim- og spionbloggen OP-5 sammen med Asbjørn Slettemark. Nore har tjenestegjort i NATOstyrken i Bosnia og jobbet som journalist i Klassekampen, samt skrevet for blant annet Samtiden, Ny Tid, VG og Aftenposten. Debuterte som forfatter i 2007 med boka Gud er norsk, en fortelling om norske soldater i utlandet. Ekstremistan fra 2009 tok opp konsekvenser av innvandring i Norge, og ble gjenstand for mye debatt. I 2012 debuterte Nore som fiksjonsforfatter med spenningsromanen En norsk spion. Hans fjerde bok Oslo Noir kommer i september og er nummer to i serien om den norske spionen Peter Wessel.

«

ALT graviterer mot middelmådig norsk fotball. 08/2014

87


2908 BIFF N&D 241x360mm.qxp_Layout 1 29.08.14 11:42 Side 1

Bergen kino – Magnus Barfot kinosenter Røkeriet USF • Cinemateket USF Tivoli – Det Akademiske Kvartér Logen Teater

24 1

SEPT 2014 OKT

NORGES STØRSTE FILMFESTIVAL 160 filmer på mer enn 500 forestillinger i løpet av 8 dager! •Førpremierer i samarbeid med norske filmdistributører •Dokumentarfilmer – en av Nordens største på feltet •Cinema Extraordinaire – spillefilmer du kun ser på BIFF •Musikkfilmer •Ekstremsport •Amerikansk indiefilm •Den 8. Checkpoints i samarbeid med Raftostiftelsen •Green Screen i samarbeid med Klimafestivalen

Nye retninger 2014: • BIFF Expanded – sideprogram av ekstraordinære kunstfilmer • Sideprogrammet Nordic Voices – fiksjoner og dokumentarer • Forskningsformidlingspris i samarbeid med UiB • Ung Film Extended i samarbeid med HUFF Ordinære billetter kr. 90,Personuavhengige rabattkort kr. 650,- gir dere 10 forestillinger - kortet kan fylles på med minimum 195,-, tilsvarende tre billetter

www.biff.no

NATT&DAG, Bergen, september 2014  

Hjem-utgaven Musikk, film, uteliv, kunst, litteratur, mat, mote, politikk

NATT&DAG, Bergen, september 2014  

Hjem-utgaven Musikk, film, uteliv, kunst, litteratur, mat, mote, politikk