TV
VISJONER AV AMANDA Tv-overføringen av årets Amanda-show viste sannsynligvis hvordan tv-bransjen legger premissene for stadig større deler av norsk kulturliv. TEKST AKSEL KIELLAND ILLUSTRASJON TORD TORPE SOM FRILANSSKRIBENT og kritiker
norske trykkmedier i 2014 øyner jeg 1 istadig mer potensial i den intuitiv-clairvoyante metode. Blant alle kritiske innfallsvinkler kan den intuitiv-clairvoyante på mange måter sies å være den mest fullkomne, da det er en tilnærming som gjør det mulig analysere og vurdere et verk uten av å faktisk ha sett, lest, hørt eller hatt noen annen form for direkte befatning med det. Dermed er kritikeren uplettet av de utspekulerte strategiene verket og dets opphavsperson(er) – for ikke å si markedsføringsmaskineriet som omgir det – bruker i sine forsøk på å manipulere ham eller henne til å innta en posisjon snarlik deres egen, og står fritt til å bedømme det på objektivt grunnlag. Det må imidlertid understrekes at den intuitiv-clairvoyante kritikken er en vanskelig disiplin som ytterst få virkelig behersker. Dette skyldes ikke minst at det er en evne som avhenger av et visst nivå av livserfaring, samtidig som det er en evne som minsker i takt med at man blir eldre og kontaktflaten med kulturen og dens mange sprikende uttrykk blir mindre. Stig Larsson hadde i en periode en upåklagelig evne til denne typen kritikk – hans skriverier om Jan Troells Utvandrerne og Nybyggerne er skandinaviske høydepunkter innenfor sin sjanger – men i de senere år synes den ikke lenger å være like pålitelig. Metoden har dessuten spesielt dårlige kår i vårt tiår, hvor «fakta» og «etterrettelighet» fetisjeres hinsides enhver rimelighet, men dette innebærer samtidig at utøvelsen av den i seg selv representerer en form for kulturkritikk. Jeg så ikke årets Amanda-utdeling, og i skrivende stund har jeg kun skumlest en liste over årets prisvinnere. Og med dette har jeg 84
08/2014
da altså de best tenkelige forutsetninger for å gjøre en objektiv vurdering av denne kanskje aller merkeligste av den norske filmbransjens mange forbløffende institusjoner: Hvis vi ser bort fra det faktum at Amandautdelingen ikke burde finne sted, og at tvoverføringen av den i så måte er grunnleggende overflødig, må det kunne sies at 2014s Amanda-show var en forestilling på det jevne. Amanda er som kjent ikke en pris man blir beæret over å bli tildelt så mye som en pris man blir furten over ikke å få, og med tanke på hvor mange priser som hvert år deles ut, skal det mye til å lage en norsk film uten å stikke hjem med en eller annen statuett. Av åpenbare grunner kan jeg ikke på stående fot redegjøre for hvor mange Amanda-statuetter som ble delt ut i år, men det viktige er uansett at det var nok til å fylle et tv-program. DETTE ER ESSENSIELT, ettersom ideen bak denne lange, utspjåkede og uutholdelig meningsløse prisseremonien – som ingen lider seg gjennom av andre årsaker enn ren og skjær høflighet – har sine røtter og eneste forsvarere i tv-bransjen. Forestillingen om at det finnes så mye som et støvkorn av glamour i norsk film stammer ene og alene fra tv-arbeiderne, som ikke utstår tanken på at norsk filmindustri faktisk skulle være den nøkterne og kostnadseffektive pop-up-operasjonen den aldri har lagt skjul på at den er. I disse «tv-serien er den nye velferdsstaten»-dager, sier det mye om forholdet mellom de to mediene at de høytlønnede – eller i alle fall fast ansatte – tv-folkene fortsatt ser seg nødt til å projisere sine forestillinger om glamour på de stakkars filmarbeiderne, som på sin side kun møter opp for å få gratis drikke. Amandashowet er et av de eldste og grelleste eksemplene på hvordan norsk tv-bransje
i sin dekning av kulturlivet presser andre kulturnæringer inn i rammer som passer deres egne behov.
Og i en tid hvor norsk musikkliv nærmest er å regne som en underavdeling av reality- og reklamebransjen, er det faktisk ikke så rent lite imponerende at TV2s insisterende entusiasme heller ikke i år maktet å overbevise den norske filmbransjen om at den er glamorøs. Snarere enn å omfavne tv-bransjens karikerte bilde av deres virksomhet – og med det potensielt bruke produksjonsfasen av kommende spillefilmprosjekter som utgangspunkt for bekjennelsestunge realityserier – smilte filmarbeiderne ganske enkelt høflig og lot seg vinke hit og dit i håp om at tv-folkene snart ville la dem være i fred. At flere av dem lot til å kose seg, kan tilskrives det faktum at flere av dem er dyktige skuespillere. Spørsmålet er hvor lenge filmbransjen kan holde disse tilnærmelsene på armlengdes avstand. Mens digital teknologi innebærer at de fleste deler av norsk kulturliv mottar prosentvis mindre inntekter for varene de produserer, er tv-bransjen – forstått som sektoren som spenner fra nett-tv til reklamefilm – en industri med nærmest uante vekstmuligheter. Og som vi har sett i musikkbransjens tilfelle, står tv-bransjen parat til å rykke inn og sikre seg salgbare merkevarer så fort økonomiske modellen i en tilstøtende sektor svikter. Det er bare fantasien som setter grenser for kreative og synergiske kombinasjoner av kulturytringer og mer eller mindre fordekt reklame, og det er all grunn til å anta at tv-bransjen i årene som kommer bare vil bli mer aggressiv i sin annektering av andre kulturnæringer. EN BETYDELIG ANDEL av norske tv-kanalers sendeflater er viet til å la mennesker på tv snakke med andre mennesker på tv om hvordan det er å være et menneske på tv. Og det mest bekymringsverdige med dagens norske tv-bransje er at den er i ferd med å bli hundre prosent selvforsynt hva gjelder saker,
vinklinger og personligheter. Dette innebærer at tv-kanalene kun behøver å gjøre plass til innslag og personer som passer inn i de nisjer og roller de trenger å fylle.
Og slik presses både kulturen og den offentlige samtalen om den stadig lenger i retning av en underholdning som er så lett at det i mange tilfeller er vanskelig å si om den i det hele tatt eksisterer. Hvilket bringer oss tilbake til Amanda-utdelingen 2014, som altså verken var spesielt mye bedre eller mer opprørende enn foregående år. At Aksel Hennie fikk prisen for årets Aksel Hennie er vel omtrent hva man kan forvente – i juryens begrunnelse kunne man lese «Hva da, skulle han ikke få en pris?» – men at han attpåtil fikk dele den ut til seg selv vitner om latskap på TV 2s vegne. At samme jury ga seg selv en pris for i fjor å ha gitt prisen for Årets film til en film som solgte mindre enn 100 000 billetter var et snedig grep, som dessuten gjorde det lettere å komme unna med det faktum at juryen i år ikke utviste samme fryktløshet, men det Løvenes konge-inspirerte dansenummeret som ledsaget overrekkelsen var mer enn en smule overdådig. Det samme må også sies om Ingrid Bjørnovs medley av reklamejingler for CocaCola i anledning premieren på filmversjonen av Lars Saabye Christensens Beatles. DERIMOT MÅ TV 2 berømmes for avgjørelsen om å gi hver og en av tilskuerne i salen en Amanda-statuett for å ha møtt opp. For de fleste av dem vil minnene om utdelingen i ettertid fortone seg som en uformelig sekvens av absurde opptrinn uten noen rød tråd i form av verken logikk eller kausalitet. Da er det godt å ha en fysisk påminnelse i form av en kvinneskikkelse i sandstøpt bronse – en kvinneskikkelse som kan si: «Dette skjedde». Som kan si: «Dette var virkelig». Som kan si: «Nei, nei, nei, jeg vet det virker usannsynlig, men dette er faktisk hvordan disse tv-menneskene ser verden».