Page 62

FILM

TURIST Regi: Ruben Östlund Med: Kristofer Hivju, Johannes Bah Kuhnke, Lisa Loven Kongsli Det moderne mennesket får passet påskredet. Det er en grunn til at det heter storm i et vannglass. Følelsene som står på spill kan være reelt rystende selv om konflikten er triviell, saken en bagatell og krangelen barnslig. Turist handler om isberget under overflaten; riften som senket Titanic, og det enkle faktum at det noen ganger er katastrofalt komplisert å ta stilling til den ubehagelige virkeligheten. «Dette er ikke oss. Jeg vil ikke at vi skal ha det sånn», sier Vera forsonende etter den store hendelsen. «Ikke jeg heller», svarer ektemannen Thomas. Men godværsskyene kommer for

sent – stormen er allerede under oppseiling. I Ruben Östlunds fjerde spillefilm møter vi mor, far og to unger på ferie i Alpene. Kvalitetstid lagt til et futuristisk alpinanlegg med fremmedgjøring skrevet i store bokstaver over hver betongforskaling og hvert plankebord – et Hong Kong kledd i snø; pent og uhyggelig. Men, ikke før er biffen prøvesmakt og rost, før et snøskred fosser mot utendørsrestauranten. Bildet tåkelegges, snøen fyker, Vera forsøker å finne barna, og Thomas? Thomas løper av gårde. Så er skredet over, alle er uskadd, og det er duket for annen akt og det egentlige uværet: Thomas’ manglende evne til å innrømme «flukten». Med stramt fokus på hverdagslig tale og tilforlatelige handlinger forsøker mann og

kone å fortsette som før. Umulig, skal det vise seg, ettersom Thomas’ erkjennelsesfrykt trigger Veras alarmberedskap. Redselen knytter seg ikke bare til mannens instinktive flukt, men til den moralske unnasluntringen: Han vil ikke engang innrømme at han løp! Thomas forblir umælende, til en iPhone-video fra hendelsen viser at hans «men jag upplevde det inte så» ikke holder. «Ja men åkej», sier han motvillig, men mener det ikke. Det er hardt å være umandiggjort mann. Turists forse ligger å fortsette å kverne på denne ene hendelsen, og dette ene poenget, uten at vi får vite så mye mer om karakterene, og samlivet som har gått forut. Også etter skredet fortsetter Östlund fortellingen med tempererte tablåer uten mye dialog mellom hver konflikttopp. Som

fotografier fra et gjennomsnittlig familiealbum med tilhørende intetsigende undertekst: Kjernefamilien på tur, på restaurant, i slalåmbakken, i ullundertøyet. Slik forsterkes også håpløsheten når skredhendelsen bryter overflaten: Vi vet ikke om de har et felles språk til å snakke seg gjennom det ubehagelige, det latterlige og det latterlig ubehagelige med. Det har de ikke. Det snakkes og gråtes for åpen scene – foran gamle og nye ferievenner – men uten at ordene letter på trykket. Tvert om – jo mer de involverte analyserer de ulike implikasjonene av Thomas’ «flukt», jo mindre nærmer de seg en dypere forståelse av hverandre, og hvordan konflikten egentlig bør håndteres. Dette er et godt grep. Det setter effektivt fingeren på det sårbare mennesket som etter beste evne

forsøker å være flinkt og fornuftig, og som likevel feiler kolossalt – en östlundsk etyde over kunsten å aldri si de riktige tingene til riktig tid. Slik er det skyggen av snøskredet som skaper avstanden mellom ektefellene; den tenkte katastrofen istedenfor den reelle; ideen om den andres moralske feil. Under krisemaksimeringen ligger også et ubevisst ønske – er det lett å se for seg – om at skredet hadde utløst en virkelig katastrofe, slik at alle følelsene hadde fått et legitimt sted å gjøre av seg, istedenfor å måtte bæres rundt som en vammel hypotese uten ventil. Heri ligger naturlig nok også komikken, med Kristoffer Hivjus karakter som hovedeksponent; bestevennen som forsøker å avhjelpe samlivsdramaet med det beste fra populærpsykologien: «Har du

prøvd å bare rope alt du kan? Jeg teller til tre: 1, 2 … ». Likevel er dette fremfor alt spillefilmdebutant Lisa Loven Kongslis film. Det er hennes tilstedeværelse og inderlighet som jorder Turist, som gjør den overspente konflikten til en særegen unntakstilstand. Maken, Johannes Khunke, gjør en god standardmann – akkurat passe blass mellom Kongslis sugende blikk og Hivjus kloke panne. Likevel hadde jeg ønsket meg en rolletolkning som gav enda litt mer liv til den truede patriarken anno 2014. Turist er et smellvakkert og velspilt tidsportrett av nestenhendelsen som forkleinet menneskene; av snøskredet som ikke rev oss over ende og av stormen i vannglasset. Ragnhild Brochmann Premiere 24. oktober

NOEN DAGER I PARIS Regi: Marc Fitoussi Med: Isabelle Huppert, Michael Nyqvist, Jean-Pierre Darroussin Bli hjemme. Brigitte og Xavier driver okseavl i Normandie. Xavier er et vanedyr som brenner for gårdsdriften, mens Brigitte har stø kurs for «hva med alle mulighetene jeg ikke grep?!»fasen av livet. Beleilig nok banker en ung Dressmann-reklame på vinduet idet hun tar et ettertenksomt drag av sigaretten, og en magisk kveld med ham får henne til å ta snikperm fra ekteskapet og følge etter ham til Paris. Isabelle Huppert gjør en pinlig overspilt rolle. Enten hun skal være fornærmet, betatt eller uvel i pariserhjul, blir reaksjonene for store. Det mest presise ville kanskje være å si at det blir noe Hege Schøyensk© over det hele – gidameg-faktoren lar seg ikke lenger måle. Stadig vekk blir filmen for farsete. I så henseende har vi også en høne å plukke med manusforfatter og regissør Marc Fitoussi. Ved å skrive inn en scene hvor Brigitte serverer tofu og ektemannen reagerer med utsagnet «har det rabla helt for deg?», avslører han seg som et talent som ville vært bedre utnyttet i situasjonskomediens verden. Billedspråket er så insisterende at det knapt er behov for replikker. Eksempelvis: Da Michael Nyqvist dukker opp i Paris kledd som Høykulturell Herre og vi ser Brigittes lengselsfulle blikk, lar det seg enkelt fatte hva hun tenker, men videre får vi en scene hvor Brigitte skuer opp mot Nyqvist på en veranda, en restaurantscene hvor hun ser drømmende mot ham i et speil,

samt en scene hvor de beglor hverandre fra hver sin side av en høytrafikkert vei. Alvorlig talt. Musikken som hører til i fiksjonsuniverset er kledelig nok, men når det gjelder musikken som ikke hører hjemme i filmens univers, gjøres det enkelte katastrofale valg, som elektronikaen som akkompagnerer Brigittes vandring i Paris. Er det opplevelsen av Paris

den skal formidle? Neppe. Lyden av Brigittes indre følelsesliv? Neppere. Er det kanskje følelsen av å være ung og ha livet foran seg? Sannsynligvis og beklageligvis, for Gud hjelpe oss alle, hvor umusikalske disse tonene er i møte med bildene. Et øyeblikk er det så en håper at det en hører er et uhell; at maskinistens Spotify-konto ved en glipp gikk rett i surrounden.

Åkæi, la oss så – på leting etter noe å like – gjøre en sjeldent misogynistisk vending: Sidehandlingen hvor vi følger ektemannen Xavier er nemlig atskillig mer interessant enn fortellingen om Brigitte. Uten at det gjøres for høylydt, avsløres stadig nye lag ved Xavier, som gestaltes av en passe bondsk Jean-Pierre Darroussin, hvis

lugne fremferd og sårbare øyne gjør underverker for filmen. Scenene med Xavier er ikke mange, men de er soleklart de beste: Den saktegående chasesekvensen hvor han trist lunter etter kona og drømmeskandinaven, mens en myk cover av Sinatras The Good Life duver i lydsporet, er nydelig komponert. Det samme er scenen hvor han stikker innom

sønnen – akrobatstudenten – og blir rørt ved synet av en serie trampolinekrumspring. Også restaurantscenen, hvor Xavier krangler med servitøren om hvilken del av dyret han har fått servert, er full av etterlengtet nerve. Dessverre er dette filmen om Brigitte. Martin Øsmundset Premiere 26. september

4

1

62

09/2014

Profile for NATT&DAG

NATT&DAG, Bergen, oktober 2014  

Ideologi Musikk, film, uteliv, kunst, litteratur, mat, mote, politikk

NATT&DAG, Bergen, oktober 2014  

Ideologi Musikk, film, uteliv, kunst, litteratur, mat, mote, politikk

Profile for nattogdag