Page 58

MUSIKK

TY DOLLA $IGN Sign Language TAYLOR GANG

R&B-thug med uendelig fittekjærlighet Med sin blunt-raspete stemme og tekster som nok ikke hadde fått tommel opp av likestillingsforkjemperne i Kompetanseformidlingen, er Los Angelesgladgutten Ty Dolla $ign blitt både en uimotståelig favoritt på den amerikanske rapscenen, og blant R&B-fans i de tusen hjem. Enn så lenge uten noe offisielt debutalbum, men hvem trenger vel den slags når man kan diske opp mixtapes med albumkvalitet som Beach House 1 og 2, og nå senest altså Sign Language. Med linjer som «Imma stretch that pussy out, stretch it, stretch it out» slår Ty ikke overraskende

4

fast at han fortsatt er klar for å, om ikke ødelegge vaginaer, i alle fall spre godt rundt seg med sin grenseløse kjærlighet for kvinnekjønnet. Og det er jo en ærlig sak! Rent musikalsk holder den sertifiserte R&B-thug’en det også like bilbasstungt som tidligere – med god raphjelp fra blant annet Rick Ross, YG, Fabolous, Big Sean, Rich Homie Quan, French Montana og selvfølgelig Taylor Gang-kollegaene Juicy J/ Wiz Khalifa – men ender ikke helt opp på samme nivå som på nevnte Beach House-serie. De virkelig minneverdige godlåtene glimrer nemlig med sitt fravær på Sign Language, som til tross for mangelen av en ny «Paranoid» eller «Ratchet In My Benz legger seg inn i rekken av fine utgivelser fra den gatesertifiserte grisegutten. Mathias Rødahl

ANDREAS DAHL

SWANS Filth 80-tallets styggeste album har omsider blitt utgitt på nytt. Fra albumnotatene: «This is all slabs of sound, rhythm and screaming / testifying. What more do you need?». GROUPER Ruins Nå kommer ambienttimen! Nå kommer ambienttimen! Hysj hysj hysj, vær stille som mus. BASIC CHANNEL Q-Loop Fornuftig bruk av 14 minutter.

KEVIN MORBY Still Life WOODSIST

Heretter slentrer jeg deg helt hjem Still Life, album nummer to fra Woods-bassist Kevin Morby, fortsetter der debutalbumet Harlem River begynte, med selvbevisst retro-fetisjering og Lou Reed-ikonisering. Det er likevel nærmere mer moderne artister som Cass McCombs og spesielt Kurt Vile, men med én viktig forskjell, som jeg snart skal nærme meg – steg for steg. Som på Harlem Rivers tur rundt i New York er bevegelse sentralt på Still Life, både fysisk – da han skrev albumet flyttet Morby fra New York til Los Angeles samtidig som han turnerte med Woods, The Babies og som soloartist – og mer metafysisk, først og fremst fra liv til død. Singelen «Parade», som tar utgangspunkt i en fysisk parade gjennom gatene og ender med det uunngåelige utgangspunkt for oss

6

PELLE BAMLE

MALIN KULSETH

ÅRABROT «The Grip of the Family, a Cinch» Sjukt bra kreft-comeback! ELECTRIC WIZARD «Sadio Witch» Jeg har aldri sett på Electric Wizard som et miljøbevisst band, men de er påfallende opptatt av å resirkulere riff. Enten det, eller så har de rett og slett glemt at SadioWithriffet ble bruk omtrent fem ganger på forrige plate. Dette er utelukkende positivt. DARK TIMES «Give» Coveret domineres av bokstavelig talt sterke kvinner, og andresingelen «Give» bærer bud om et … sterkt debutalbum.

58

09/2014

PENISVENNENE.COMS ANMELDELSE AV KARIMA FURUSETHS ALT-J ANMELDELSE «Da hun flyttet hjemmefra måtte hun stå på egne bein, hun fikk seg pannelugg og begynte å drikke kaffe og gå i bruktbutikker. Alt som må gjøres for å mene noe om kultur, bare utenom det å ha kunnskap.» VESSEL Punish, Honey Jeg synes det er så vanskelig å si hvorfor noe er bra APHEX TWIN Syro Jeg bare liker det EMILIE NICOLAS Like I’m a Warrior veldig godt, okei?

alle, er et godt eksempel. Derfor, med bevegelse i tankene: La meg ta deg med på en litt kronglete gåtur. Jeg er ganske svak for slentring. Jeg er ikke svak for den påtatt tilfeldige ruslingen, som er lystbetont, fremskrittsrettet, og på mange måter underlegen slentringens makelige tilfeldighet. «Skal vi rusle sammen til butikken?» NEI, jeg skal faktisk slentre formålsløst nedover gressknollen her, TAKK SKAL DU HA. Det mest irriterende med ruslingen er hvordan den påstår å være avslappet. Greit, den er roligere enn for eksempel labbing eller gåing, men rusling er ofte er fordekt versjon av disse to. Gi meg heller den geléaktige slentringen, hvor man langsomt beveger seg som en av de oppblåsbare luftklovnene som ofte vaier i tilfeldige retninger utenfor dagligvarebutikker. Uansett, hvis jeg skal bruke denne vesentlige nyanseforskjellen for å sammenligne Morby med for

eksempel Kurt Vile (og det må jeg jo, i og med at jeg har slentret meg inn i dette hjørnet), vil jeg si at Kevin Morby er en slentrer, og Vile er en rusler. Det er lett å sammenligne Woods- og The Babies-bassistens soloprosjekt med Viles soloprosjekt, som også deler den tilbakelente holdningen og det sedate uttrykket, men det markante med Vile er at man bak slackeruttrykket kan ane at han er på vei et sted, og at det kreves mye arbeid for å komme dit. Slik føles det ikke med Morby, og det er utelukkende positivt. De to deler også mange av de samme langtrukne fraseringene, og hvis man vil kan man også spore en annen bevegelse: Idet Vile småtrassig forsøker å trekke ut vokalene i et langtrukket «yeeeah» som om han vil forlenge den siste varme helgen i en bedagelig sommer, rusler yeeeah-et videre over til Morby, som tar det slentrende med seg innover i høsten. Daniel Ramberg

Profile for NATT&DAG

NATT&DAG, Bergen, oktober 2014  

Ideologi Musikk, film, uteliv, kunst, litteratur, mat, mote, politikk

NATT&DAG, Bergen, oktober 2014  

Ideologi Musikk, film, uteliv, kunst, litteratur, mat, mote, politikk

Profile for nattogdag