Page 18

GUIDE

SCI FI-ELITISTENE Post-ideologenes barn våger å tenke tanken helt ut. Finnes det en sprøyte som gjør befolkningen mer altruistisk eller skattevillig? Kan vi bli et samfunn så godt som fritt for fysisk og psykisk utviklingshemmede? Kan kriminalitet, kø og krig fikses om vi bare slipper teknologien tettere innpå oss? Naysayerne mumler i krokene om Orwell, Huxley og det som verre er, men hør her, enten kan du være en barnslig, modernitetsfiendtlig moralist, eller så kan du våge å se sannheten i øynene: Dette dreier seg om ren lykkemaksimering. Downsbarnet du ikke har, har du ikke vondt av. Og det går ikke egentlig an å «føle øyne i

4 1

NERVØSE SOSIALDEMOKRATER De fleste ideologiske leirene i Norge er engstelige for bærekraften til en eller annen side ved det norske samfunnet. De nervøse sosialdemokratene bekymrer seg litt for alt sammen på én gang – både miljøet og oljeinntektene, innvandringsnivå og innvandringsskepsis, fremtiden til yrkesfagene og teknologiarbeidsplassene. De har ikke nødvendigvis lest den siste perspektivmeldingen alle mann, men de er jævlig skremt over det de tror står der. Bekymringen er blandingsøkonomisk, handlingslammet og konfliktsky og som resultat er det få andre grupper som har gjort mer for å snevre inn den politiske horisonten enn nervøse sosialdemokrater. Med hvert forbehold, med hver diffuse påpekning om at «ting er vanskeligere enn som så», skvises ambisjonene og alternativene ut av debatten og vi blir sittende igjen med en nedslått følelse av at, ja ja, vi fortjener kanskje ikke bedre enn denne trygge middelmådigheten. Det er få andre grupper som kan sies å være nærmere en presis diagnose av hvor vi er akkurat nå som samfunn, enn de nervøse sosialdemokratene, det skal sies. Og det er kanskje et lite plaster på såret, selv om det ikke fører til noe særlig annet enn at de under tvil velger å sette sin lit til at den politiske eliten, til syvende og sist, vil takle brasene sånn noenlunde greit. Om de gjør det riktig bra, blir fremtiden forhåpentligvis bare litt dårligere enn i dag.

3 1

Representanter: Frank Rossavik, Aftenpostens lederavdeling, Martin Kolberg

«

Ja ja, vi fortjener kanskje ikke bedre enn denne trygge middelmådigheten.

Foto: Wikipedia Creative Commons

TEAM HJERNEVASK

nakken». Folk flest bryr seg ikke om metafysikken, i hvert fall ikke om du kan tilby lange, sømløse og ubekymrede liv. Terskelen for å dele ut nyttig info om seg selv på Internett er i vår tid er bortimot ikke-eksisterende, og det går jo stort sett smertefritt, recommended for you-samfunnet blir i grunnen stadig mer on point. Så skal vi gå ut ifra at nettbrukerne ikke vet hva de gjør, eller skal vi behandle dem som moderne, digitale samfunnsborgere og bruke informasjonen de har gitt fra seg til fellesskapets beste? At en sånn deal innebærer at de beste hjernene bør få større spillerom og flere leketøy å boltre seg med, er egentlig innlysende. Større eksperimentering krever samfunnsetisk nyten-

«

Et tu, Eia? Programserien Hjernevask ga i 2010 den intellektuelle venstresiden en nesestyver norsk offentlighet knapt har sett maken til før eller siden. Norges største komiker, Harald Eia, hadde gjennom nesten to tiår dekonstruert og latterliggjort det sedate, norske sosialdemokratiet. Nå skulle han og makker Ole Martin Ihle avsløre norske samfunnsviteres arroganse, hvordan de soste rundt på Blindern og skravlet om kulturelle og strukturelle forklaringer på spørsmål biologien hadde besvart for lengst. «Arv eller miljø?» spurte programmet, og la dermed premisset for en debatt mellom stråmenn fra positivismestriden. Under et skinn av naiv forskningsjournalistikk, var agendaen klar: Sosiologer, antropologer og – først og fremst – fuckings kjønnsforskere, skulle lokkes til å uttale seg om ting de ikke hadde greie på og deretter beskytes med det siste innen biologi og evolusjonspsykologi til de innrømmet hva slags kunnskapsløse, arrogante idioter de egentlig var. 68-ere, poststrukturalister og annet bakstreversk ræl, skulle røykes ut og karakterdrepes i beste sendetid. Det lyktes, selvsagt – agnet ble slukt, fellen klappet sammen – og klippet sammen med sindige resonnementer fra naturvitenskaplige akademikerstjerner fra selveste USA, så norske samfunnsvitere og deres franske teori ganske tåpelig ut. Tilbake satt

5 1

«

Downsbarnet du ikke har, har du ikke vondt av. kning, jada, men hvem vet, kanskje et opplyst EDBvelde er å foretrekke, mot måten jurister og økonomer er i ferd med å styre mot katastrofen. Se til Kina – ok, det er kanskje ikke alt som er bra der borte, men der har de i det minste vitenskapsfolk i den politiske eliten. Og agendaen til Sci Fi-geeksa er ikke nødvendigvis så totalitær som den er elitistisk. Det er i grunnen det største problemet deres. Vel, dét, og at veldig mange synes hele opplegget er jævlig guffent. Representanter: Ole Martin Moen, Aksel Braanen Sterri, Kathrine Aspaas Overlapper med: Post-ideologene, Team Hjernevask

Hjernevask spilte på strenger som resonnerer godt i Norge: Humaniora-forakt og avsmak mot eliter.

en forskremt venstreside foran TV-skjermen: Altså, Eia, var ikke du på vårt lag, a? Postmodernist, ironiker og alle de greiene der? Egentlig på venstresiden, egentlig intellektuell, bak alt tullet? Mon det. I et mye omtalt intervju med Magnus Marsdal i Samtiden i 2003, diskuterte Eia 90-tallsironiens ideologi. Han insisterte på humorens autonomi – den eneste motivasjonen var hva som faktisk var morsomt – men innrømmet glatt at Marsdal hadde rett i sitt postulat: Lille Lørdag fungerte som «nyliberalismens glidemiddel». Alle vitsene gikk på bekostning av venstresiden, av kulturradikalismen, av hvor døvt det var å alltid skulle kritisere markedet. «Argumentet i en sketsj må gli som kniv i varmt smør» sa Eia, og forklarte med Bourdiues sannhetsbegrep, doxa. Bryter man med doxa, må vitsen forklares: «Humor har ikke plass til logisk motstand». Metoden var altså å peke på områder der den offentlige fremstillingen brøt med folks magefølelse. Ikke for å utfordre fordommer, men bekrefte: Innvandrere er rare, sosialister er bakstreverske, moderne kunst er fjas. Så også i Hjernevask. Programskaperne legitimerte prosjektet med at samfunnsvitenskapelige forklaringer hadde for stor innflytelse på bekostning av naturvitenskapen. Mange vil hevde det var motsatt. Når Eia presenterte biologiske begrunnelser for hvorfor mennesker er som de er, ga han vitenskaplig bakgrunn for

det folk flest mente fra før – kjønn er ikke en sosial konstruksjon, det finnes IQ-variasjoner og forskjell på menneskegrupper. Det sier ikke noe om hvorvidt det er sant eller ikke (Hjernevask hadde definitivt noe for seg), bare at det faktisk har en ideologisk effekt, og ikke kun fungerer som folkeopplysning. Ideologen bak, Edward O. Wilson – sosiobiologiens far, kjent for sitater som «genene holder kulturen i bånd» – har møtt sterk kritikk, også fra biologer. Det samme gjelder hjernevaskhelten Richard Dawkins, og hans påstand om at vi er «genstyrte roboter». Resultatet er økt gjennomslag for argumenter innledet med «forskning viser at … », ofte blinde for at de rir en hard science-bølge, som selvsagt har et politisk potensial. Hjernevask spilte på strenger som resonnerer godt i Norge: Humaniora-forakt og avsmak mot eliter. Et annet godt eksempel på det er journalist Bjørn Vassnes, som i debatten etter serien selvsikkert postulerte: «Det er klart samfunnsvitenskapelig kunnskap kunne vært nyttig – dersom slik kunnskap hadde fantes». Siden har han gitt ut boka «Det store kunstranet», hvor han avviser at estetisk kunnskap eksisterer, og beskylder akademikere for å ha stjålet kunsten fra folk flest. Også dét har sikkert «folk flest» alltid ment. Representanter: Harald Eia, Ole Martin Ihle, Bjørn Vassnes, Kristian Gundersen, Eirik Vinje, Gunnar Tjomlid, Andreas Wahl, «Folkeopplysningen»

Foto: Wikipedia Creative Commons

CIVITA-FABRIKKEN Tenketanker er i vinden som aldri før, med diverse spede og mislykkede forsøk fra venstresiden på å kopiere den borgerlige suksessen Civita – startet i 2003 etter modell av amerikanske og britiske think tanks, med finansiering fra redere og næringslivstopper. Disse får valuta for pengene sine ved at tenketanken driver ideologiproduksjon på høyresiden forkledd som forskning. Hovedsaklig i form av frokostmøter og notater, hvor saker utredes tilsynelatende objektivt (men, æp æp æp, finansiering og Civita-publisering forutsetter at tankene er tenkt slik at de passer tenketankens agenda). Slik blir partsinnlegg skreddersydd en offentlig debatt hvor argumenter bør kunne påstås å være kunnskapsbaserte for å tas seriøst. Disse har også holdt et såpass høyt nivå at de har blitt oppfattet som troverdige også av politiske motstandere, og satt dagsorden i samfunnsdebatten.

1 6

«

I tillegg kommer nettsiden (og papirmagasinet) Minerva, med hyppig oppdaterte, grundige kommentarer og analyser av nyhetsbildet, beskrevet av politisk redaktør i Bergens Tidene, Frank Rossavik, som en «strategi for daglig bearbeiding av offentligheten». Bak står høyresidens edderkopp, Kristin Clemet, og spinner et nett som samler en hær konservative og/eller liberale unge menn med tredagersskjegg og hornbriller. Ved endt Civita-skolering sendes disse videre ut til karrièrer i de borgerlige partiene. Ta for eksempel Unge Høyre-leder Kristian Riise, som ble skapt i et laboratorium på Civita-kontoret og oppdratt i en glassboks på biblioteket til Clemet og mannen hennes, Høyre-politiker Michael Tetzschner. Representanter: Kristin Clemet, Sveinung Rotevatn, Morten Kinander, Jan Arild Snoen, Nils August Andresen, Kristian Riise, Torbjørn Røe Isaksen

Bak står høyresidens edderkopp, Kristin Clemet, og spinner et nett som samler en hær konservative og/eller liberale unge menn med tredagersskjegg og hornbriller.

18

09/2014

FUGELLISMEN Hva skjedde med den norske snillismen, egentlig? Etter tre års kontinuerlig opptrapping av en usedvanlig brutal borgerkrig i Syria har nærmere ti millioner mennesker behov for akutt humanitær hjelp. Likevel er det nærmest utenkelig med politisk flertall i Norge for å motta mer enn et helt ubetydelig antall flyktninger, og da helst friske. I et så kynisk politisk landskap, har sosialmedisiner Per Fugelli tatt rollen som den siste snillist, og fått påfallende stor gjennomslagskraft for sitt lite oppsiktsvekkende budskap om å … være snill. Med polemisk stil, voldsom patos og et episk god/ond-narrativ om egentlig ørsmå realpolitiske

7 1

«

forskjeller, har den kreftsyke legen gjort seg til popvenstres kanskje fremste ideologiske målbærer. Og som en enhver god folkeforfører, vet Fugelli at han må tilby en identitet. Verdensproblemer og syrere på flukt spiller sjelden hovedrollen i hans argumentasjon. Nei, dette, alt egentlig, handler om nordmannens sjelekvaler. Først og fremst er det usunt for oss å stenge dem ute. Den eventuelle nøden man stopper ved å gjøre det eneste riktige, er en positiv bivirkning. Nordmannen må være modig, sier Fugelli, og mot er å kritisere FrP og NHO mens man siterer Ibsen. Representanter: Per Fugelli, ikke SV for tiden (og hva skjer egentlig med det?)

Nordmannen må være modig, sier Fugelli, og mot er å kritisere FrP og NHO mens man siterer Ibsen.

Profile for NATT&DAG

NATT&DAG, Bergen, oktober 2014  

Ideologi Musikk, film, uteliv, kunst, litteratur, mat, mote, politikk

NATT&DAG, Bergen, oktober 2014  

Ideologi Musikk, film, uteliv, kunst, litteratur, mat, mote, politikk

Profile for nattogdag